Sannheten sårer

Det var ikke varsellampene som fikk meg til å skjønne at jeg måtte ta grep. Jeg var en vandrende flodhest, og alle lamper blinket vel. Det var nok heller forkurset på Sørlandet sykehuset i forbindelse med planene mine om fedmeoperasjon som fikk meg til å tenke. Tenke har jeg jo gjort tusen ganger før, men samtalene som gikk på kogentiv terapi, det var de som ” reddet ” meg. Det var under de samtalene jeg forstod så mye jeg ikke hadde forstått før. Kanskje burde det ha vært varsellampene, men de hadde vel lyst mange ganger tidligere uten at det gikk for mye inn på meg. Det var i ” terapi ” jeg skjønte mine egne tanker, og mine idiotiske valg . det var der ting begynte å skje. Det var da jeg våknet. Det hender fortsatt at jeg sovner av og til, men så bråvåkner jeg igjen, og klarer å holde meg våken, og konsentrert.

Overvekt er ikke ett enkelt tema å snakke om, og jeg tror mange fastleger vegrer seg for å snakke om ett slikt tema med pasientene sine. Det er sårt, det er vondt, og det er så innmari personlig. Det er vondt å snakke om noe man ikke mestrer, og som man ikke helt vet hvordan man skal gripe tak i. Det er vondt å føle seg som verdens største taper. Den som aldri mestrer, aldri klarer målene.  Løsningen er så enkel oppe i hodet, men den er så innmari vanskelig å sette ut i livet. Dessuten tror jeg mange leger har problemer med å snakke om emnet på en ordentlig måte. Jeg tror det er lett for legene og snakke om dette på en hard, og brutal måte istedenfor å trø litt varsomt. Jeg mener likevel det er uhyre viktig at leger prater med pasientene sine om overvekt, og spesielt viktig er det jo når alle disse varsellampene begynner å gå amokk.

Når livsstilssykdommene kommer på rekke og rad, eller alarmene begynner å ule, så må legen prate med pasienten istedenfor at man bare skriver ut resepter på medisiner. Det er viktig at man tar praten som man kanskje ikke har lyst til å ta, og at man sammen finner ut hvordan man skal prøve å løse utfordringen man står overfor. Jeg tror også det er uhyre viktig at legene ikke foreslår kirurgi som første løsning. Min tidligere fastlege var skeptisk til kirurgi. Han hadde sett både positive, og negative sider ved kirurgi, men han henviste meg til sykehuset når jeg sa at det var dette jeg ønsket, og når jeg så det som min siste mulighet til å bli kvitt overvekten som hadde tatt fullstendig kontroll over livet mitt. Det er denne kontrollen man må ta tilbake. Det er du som er sjef i eget liv, og det er du som skal ha kontrollen, ikke overvekten. Kontrollen får du ved å akseptere at vekten er der, og at vekten ikke er deg. Jeg skulle nok ha ønsket at min tidligere fastlege hadde tatt seg mer tid til å snakke om overvekten min selv om det var sårt, og vondt for meg, og sikkert vanskelig for han.

Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere lenge har sagt er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår.

Vi overhører sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk. Mange overvektige har en god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset over på en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenke på å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tror jeg.

Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Samtidig er det hardt og brutalt, men trening er 20%, og kostholdet 80 %. For meg som trener så mye, så er det deprimerende, men samtidig ser jeg at treningen for min del er nødt til å være hovedgrunnen til mitt vekttap.

Jeg tror legene må ta den vanskelige samtalen med sine overvektige pasienter, men på en måte som ikke er dømmende, eller nedlatende. Jeg tror pasienten trenger å forstå at legen vil spille på lag, og så tror jeg vi pasienter må tåle at emnet blir tatt opp uten å føle oss fornærmet, eller såret. Jeg tror også det er viktig at legene bruker de redskapene som de har for å hjelpe overvektige pasienter.

Pr. i dag, så er det svært lite hjelp å få, provoserende lite, men man må kunne forvente at legene sitter inne med all den nødvendige informasjonen som er tilgjengelig om hjelp som finnes. Kanskje kan man finne ett eget opplegg sammen med pasienten, kanskje begynne med de små skrittene. Jeg tror det er uhyre viktig at overvektige tåler sannheten om egen kropp, og helse. På et punkt må man se sannheten i øynene.

Jeg tror for mange leger er dømmende, og at de skyver det meste av kroppslige utfordringer på overvekten. Jeg har møtt noen opp igjennom. Jeg har hatt mange klumper i halsen, og tårer i øynene for måten jeg er blitt behandlet på. Heldigvis har livsstilsendringene gjort meg tøffere, også mot leger, så nå våger jeg å si i fra om noe er urettferdig.

” Du har vært utrolig flink, og du har gjort en fantastisk jobb” – fastlegen min er utvilsomt veldig fornøyd med endringene jeg har gjort i livet mitt, og alle kiloene jeg har mistet. Det er utrolig godt å få skryt av legen min, og det betyr masse at han legger merke til jobben jeg gjør, og oppmuntrer meg til å fortsette veien jeg har startet. Det er ikke hans fortjeneste, men likevel. Jeg har fått en fantastisk ny fastlege, og det betyr så mye at man kan drøfte alt. Med min tidligere fastlege, så satt jeg noen ganger litt på nåler, litt sånn livredd for at vi skulle snakke for mye om overvekten min. Jeg var livredd for at han skulle slå i bordet, og fortelle meg at nok er nok. Jeg var redd han i klartekst skulle fortelle meg at nå var det på tide å ta skikkelig grep, livredd for at han skulle fortelle at overvekten kunne ta livet mitt altfor tidlig.

Den tidligere fastlegen min sa aldri de tingene, han snakket nesten aldri om overvekten min selv om varsellampene begynte å lyse. Det er meg selv som skal ha æren for endringene i livet mitt, og det er jo til syvende og sist kun en selv som kan gjøre noe. Det tok tid før jeg var klar,  varsellampene hadde begynt å lyse. Jeg lå i gråsonen for diabetes 2, og blodtrykket kunne ha vært lavere. Kolestrolet derimot, det var så flott at han ett par ganger måtte måle det en gang til for å se om tallene var riktige.

Tidligere fryktet jeg samtalen hvor jeg måtte se sannheten i øynene. Jeg kunne kjenne tårene presse på når vi kom inn på emnet som var så sårt, og så vondt. Det er vondt å kjenne på følelsene, og det er vondt når andre kommenterte hvordan jeg ser ut. Sannheten er vond, men den må fortelles.

Følg meg gjerne på Instagram og Snapchat : heidirosander

 

1 kommentar
    1. Takk for at du deler så villig!
      Jeg er også overvektig, og har mange venner som er fedmeoperert. Jeg tok det også opp med min fastlege, men jeg fikk til svar at jeg ikke var feit nok! Da var jeg vel rundt 127 kilo.
      Nå er jeg rundt 113, og jeg orker ikke å skynde meg….
      Målet mitt er 95-98 kilo. Da er jeg på en vekt jeg trives med.
      Jeg har vel sagt litt om meg selv tidligere også, og mine problemer med spisesykdom…
      Jeg orker ikke ordet slanking…og jeg orker ikke diett. Jeg må spise det jeg har lyst på, når jeg orker. Jeg spiser egentlig for lite slik det er i dag. Men så er jeg sukkeravhengig, og drikker endel sukkerholdig drikke. Det er der kaloriene er. Men jeg opplever allikevel å være stabil/gå ned i vekt nå….
      Treningen er det så som så med….den må jeg ta når jeg orker….

      Ha en finfin uke!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg