Den vonde klumpen i magen…

Jeg har vært overvektige hele livet, og jeg vet at foreldrene mine tidlig tok vekten min opp med både helsesøster, og lege. Alle var de sikker på at dette kun var valpefett som ville forsvinne, men der tok de grundig feil. Jeg har kjempet mot vekten i alle år, men vekten stod ikke veldig sentralt i oppveksten min. Fokuset var ikke på vekten, men på det alle andre var opptatt av som aktivitet, venner, skole og gutter. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri er blitt mobbet. Jeg har fått masse kommentarer opp i gjennom, men det var få sårende kommentarer fra de jeg vokste opp sammen med, gikk i klasse sammen med, og hadde ungdomstiden min sammen med. De aksepterte meg for den jeg var, og jeg hadde en flott oppvekst på alle måter. Jeg visste at jeg var større enn de fleste, jeg visste at jeg ikke var de raskeste når vi skulle utføre lek som innebar å løpe, og jeg vet at jeg sikkert var den som løp 60 meteren på desidert dårligst tid, men det var helt greit. Jeg ofret det nok en tanke, men den forsvant ofte like fort som den kom. Jeg har tenkt masse på dette i senere tid, og jeg ser mer og mer at jeg vokste opp i ett flott område med mennesker som aksepterte meg for den jeg var, og med en lærer på barneskolen som fra dag 1 fortalte oss hvordan han ville at vi skulle være mot hverandre, og lærer Aarstad hadde vi stor respekt for, og takket være han ble vi en utrolig flott, og sammensveiset klasse.

Jeg har nok aldri opplevd mobbing i voksen alder heller, men jeg har opplevd masse vonde blikk, og sårende kommentarer.Vet dere hvem som er de verste? Det er ikke barn, og ungdom som man kanskje skulle tro, men det er oss voksne, og de aller verste er de som er godt voksne. Jeg har ikke tall på hvor mye peking, hvisking og sårende blikk jeg har fått fra godt voksne mennesker. Det er så man ofte bare har lyst til å synke ned i dette berømte hullet i bakken. Jeg våger for eksempel sjeldent å spise en is i Markens om sommeren. Dette i frykt for blikk, og kommentarer….eller at noen skal tro at det er dette jeg gjør hele dagen….blikk sier mer enn tusen ord er det et ordtak som heter, og det er mye sannhet i dette.


Foto : Sander Heggheim, NRK Sørlandet

Sårende kommentarer har også til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Jeg har gjort mange forsøk, men kommentarer gjør så innmari vondt, så forsøkene har blitt mislykket gang på gang. Det handler ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som blir sagt. Det er faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen, selvfølelsen får en stor knekk. Dette fjerner jo også lysten til å trene. Jeg trenger ikke at man nødvendigvis heier meg frem, men la meg i alle fall få være tilstede uten at noen skal såre meg! Jeg er på treningssenter fordi jeg trenger det. Dette vet jeg, ingen andre trenger å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt. Istedenfor å ha fokus på å trene, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang…Jeg vet at veldig mye sitter i hodet mitt, og jeg har nok lett for å tro at jeg blir mer snakket om, og sett på enn jeg kanskje blir. Jeg vet at jeg kan lage bilder som ikke finnes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg har fått, de har vært veldig så ekte….

Heldigvis har jeg opplevd å være på treningssentre som har rom for alle, og det å ha rom for alle er så utrolig viktig. Man ønsker at nordmenn skal være mer fysisk aktive, og da må treningssentrene ha en terskel som er så lav at alle kan våge å gå over. Det må være en plass man passer inn, hvor man må bli sett, og tatt vare på. Blir man overlatt til seg selv, og opplever at man ikke passer inn, så er veien til utgangsdøren veldig lett å finne, og veien tilbake er det ikke sikkert man orker å gå. Drømmen min, og håpet mitt er at treningsentrene ser at de kan gjøre mye for gruppen overvektige. For mange overvektige, så vil de ordinære saltimene kanskje bli noe for harde for de som kommer helt utrente. Mange har ikke trent på år, og da må timene tilpasses dette. For andre overvektige så er det denne berømte terskelen. Den er tøff å gå over sammen med en gruppe hvor de fleste kanskje er litt mer trent, og har ett litt annet utgangspunkt enn oss som bærer en del ekstra kg på kroppen. Jeg ønsker egne treningsgrupper for overvektige, og treningssentre landet over burde se behovet for dette. Vi her i Kristiansand har fått dette tilbudet, og jeg er så utrolig stolt over denne treningsgruppen! Flere burde gå i Spring sine fotspor, og se at dersom vi skal få antall overvektige ned, så må vi gi tilbud som er tilpasset de mange som er i kategorien overvektig. Vi trenger å være i en gruppe hvor vi trener sammen med andre som også er overvektige. Vi trenger å føle oss vel, vi trenger støtten, og motivasjonen som en slik gruppe kan gi – sammen er vi sterke, og sammen kan vi få en bedre helse, og ett lettere liv. Spring Rona så behovet ,og ga oss overvektige 3 ukentlige treningstimer. Vi er blitt en flott gjeng, men jeg ser også at selv om det nå finnes et treningstilbud til overvektige, så sitter det likevel langt inne hos mange. Unnskyldninger har vi så det holder, og vi lurer oss selv igjen, og igjen. Istedenfor at vi stadig lager nye unnskyldninger, så er det kanskje på tide å ta ansvar…..

Jeg overvant frykten min for treningsentre, og jeg går inn med rak rygg. Skulle det komme nedlatende kommentarer, så bryr jeg meg ikke lengre. Jeg kommer aldri til å se ut som en supermodell, men det er heller ikke målet mitt. Målet mitt er og hele tiden få det bedre, og at vekten ikke skal begrense meg. Jeg tror nok det er hodet som begrenser meg mer enn vekten, men klart det finnes begrensninger når man drar rundt på en del kg for mye. Jeg har mine drømmer, og jeg har mine mål, den “perfekte” kroppen er ikke ett av dem, men målene skal nås, og drømmer går i oppfyllelse….

 

http://www.nrk.no/magasin/frykta-a-bli-mobba—starta-treningsgruppe-1.12039371

Påskehare, påskegodt, og dårlig samvittighet….

Langfredag, og dagen som skal være den lengste dagen i påsken. Husker godt at det var slik da man var mindre… for en grusom lang dag! Den tok jo aldri slutt. Nå er dagen stort sett like lang som alle andre dager. I barndommen husker jeg skrekkopplevelsene fra da jeg måtte være med på ski i påsken. Ikke at vi var en skielskende familie som gikk mye på ski, men noe var vi ute, og skulle vi ut, så skulle alle ut, også jeg som ikke på noe tidspunkt drømte om verken ski som hobby, eller karriere. Tror nok foreldrene mine hver gang tenkte at dette var siste gangen de skulle ha meg med, men foreldre glemmer fort. To skitak, og jeg falt paddeflat på flatmark, så da kan dere jo tenke dere hvordan det var når jeg kom til en bakke. Fall, grining, skriking…opp igjen…fall, grining, skriking, og sånn gikk nå skiturene. Ingen glede for meg, og ingen glede for mine foreldre. Mener jeg la skiene på hylla ganske tidlig.

Påsken er også tradisjon for påskeegg, og helt fra vi var små, så har dette vært en tradisjon også i vår familie. Da vi var små mener jeg bestemt at alle fikk dette minste egget, og jeg tror det var eneste alternativ. Nå derimot har vi ganske mange alternativer, og som med mye annet, så er det vel at jo større det er, jo, bedre er det. Vår datter har i alle år hatt ett av de største eggene, men det har alltid også inneholdt andre ting enn bare godteri. Jeg er jo litt som barna. Jeg elsker påskeegg, men det hender jeg gir beskjed ti påskeharen om at jeg ikke skal ha noe egg, som i år. I år kom den stemmen inne i hodet mitt som sa at jeg ikke hadde godt av alle godsakene som ligger inni ett slikt egg. Nå som jeg er så godt i gang med trening, og endringer, så ville nok ett slikt egg ødelegge en hel haug. I tillegg er jeg ute fra trening noen dager grunnet infeksjonen i det ene beinet. Påskeegg, og null aktivitet = full krise!  Man begynner å tenke på hvor mye man må trene for å få bort alle kaloriene dette velsmakende egget inneholder, og begynner man først å tenke på det, så er det på grensen til at man hyperventilerer, og disse lite positive tankene begynner å kverne rundt i hodet – bare pga ett stakkars egg. Etter å ha sluppet å puste i pose denne gangen, men klarte å puste med magen, så kommer endelig fornuften seilende inn, og man begynner å tenke noe mer klart. Påskeegget vil jo selvsagt ikke ødelegge alt man har jobbet for, men alt handler om mengder, og det handler om at det er helt greit å kose seg i påsken. Det handler om å føle at man har litt kontroll over seg selv. Det å vite at selv om det blir en del godteri i påsken, så blir det ikke sånn hver dag også når påsken er over. Jeg faller ikke tilbake i gamle spor. Det å miste kurs er en ting, men det viktige er at man oppdager det, og kommer tilbake igjen på riktig spor. Det vil alltid være sånn at man faller tilbake på gamle synder, og foretar et valg man kanskje ikke skulle tatt, men seieren her ligger i at man godtar valget man har tatt, og ikke tar det samme valget neste dag. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har slitt med dårlig samvittighet fordi jeg har spist ting jeg egentlig ikke skulle. Den dårlige samvittigheten har gnagd, og gnagd, og ofte resultert i at jeg bare har spist mer , og da er man inne i denne berømte sirkelen, en sirkel det er så veldig vanskelig å bryte. I tillegg så blir man litt nedstemt av hele tiden gå å kjenne på den dårlige samvittigheten.

Gjennom å rydde i topplokket, så har jeg lært at denne dårlige samvittigheten er det ikke verdt å bruke så mye tid, og energi på. Igjen så vet jeg at det høres veldig lett ut og bare overse samvittigheten, noe det selvsagt ikke er, men det er mulig å gi den dårlige samvittigheten mindre plass. Fra at jeg tidligere konstant gikk og kjente på dårlig samvittighet, så klarer jeg nå å si til meg selv at det er helt ok å kose seg i blant, og får man en sprekk i ukedagene, så er det også helt ok, for jeg vet at jeg ikke gjør det samme neste dag. Jeg er ikke ute ” og kjører ” selv om jeg koser meg – jeg har kontroll, jeg kommer tilbake på det sporet jeg ønsker å være på. Det er nettopp det å være på rett spor som er så viktig. Det å se valgene man tar, og  det å se konsekvensene av valgene man tar. Jeg tror også det er utrolig viktig at man har evnen til å kose seg, og at følelsen sier at det er helt ålreit. Å nekte seg alt, og aldri kunne kose seg, det tror jeg bare vil skape mer kaos i topplokket. Da tror jeg lysten på noe usunt vil være der nesten konstant, og en sprekk vil ta oss rett ned i kjelleren. Har man lyst på en bit sjokolade, så ta en bit, eller 4. man trenger ikke spise hele plata. 

Jeg er sikker på at de fleste overvektige kjenner mye på dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er blitt en trofast følgesvenn, og vi sliter spesielt mye med samvittigheten i forhold til mat, og aktivitet. Påsken er en tid med mye fridager og sosialt samvær, og da blir det naturlig nok også mye god mat, og mye kos. Denne kosen tror jeg det er viktig at får litt plass. Den skal ikke ha all plass, men gi deg selv lov til å nyte litt, og gi blaffen i den dårlige samvittigheten. Med alle fridager man har, så har man jo også alle muligheter til å være aktiv. Med eller uten ski, så kan man legge ut på korte, eller lengre turer. Det er hverdagsaktiviteten som er viktigst, og all bevegelse er positivt. Klarer man og være noe aktiv i påsken, så vil den dårlige samvittigheten kanskje få enda mindre plass 🙂 Været her i sør er nydelig også denne langfredagen, og vi kommer til å gjøre som i går, og komme oss ut på tur i finværet. Sekken blir pakket med pølser, engangsgrill, og drikke. Fiskestengene blir med, og så er det bare å legge ut på en god tur.

Påskeharen kommer nok ikke på besøk til meg denne påsken. Jeg sendte han en sms med streng beskjed, og regner med at han sjekker tlf like ofte som meg. Noen andre i huset er kanskje redde for at han ikke kommer innom i det hele tatt, men vi får nå se da. Påskeharen pleier å ha full kontroll. Selv om påskeharen dropper meg i år, så er smågodt til 4,80 kr hg kjøpt inn, og ligger godt i en av kjøkkenskuffene. Påskekos må man ha, og til søndag er det også bursdag med alt det gode som følger med i et selskap. Så kos blir det selv uten påskeegg. Jørgen Foss liker neppe alt dette godteriet som har vært på tilbud før påske, men man får ha kontroll på eget liv 🙂 Kjenner nok noe på en dårlig samvittighet langt der inne av og til. Den har jo ikke helt sluppet taket, noe den heller aldri vil, men jeg blåser den bort, og tenker at påske er påske, og hverdag er hverdag. Tirsdag er det fullt fokus på trening igjen, og jeg er helt tilbake på riktig spor! Avslutningsvis så er det også viktig å understreke at det å kose seg selvsagt, og heldigvis er så mye mer enn søtt, og salt. Det er utrolig fint å fylle påskedagene med samvær, brettspill, quiz og fine turer. Appelsinen ligger jo selvsagt også i kjøleskapet ,klar til å spises. Etter påske har jeg også lyst til å dele en del treningstips med dere. Det er så utrolig mange øvelser man kan gjøre hjemme hos seg selv, uten at man trenger masse utstyr. Kanskje kan dette være med på å gi mange av dere lyst til å starte å trene. Nyt påsken!

Sveve på en rosa sky

Ingen dager er like, og det er ikke sånn at vi bare svever på denne rosa skyen som mange prøver å innbille oss. Det er utrolig deilig å sveve på disse berømte rosa skyene, det er ett godt sted å være, men jeg tror nok vi lurer oss selv når vi gir uttrykk for hvor rosa dagene er hele tiden. Ingen dager er bare rosa. Dagene er i alle regnbuens farger, og i løpet av en dag kan vi ha vært innom omtrent hele fargespekteret. Hvorfor trenger vi å gi uttrykk for at dagene er annerledes enn det de er? Hvorfor må vi  skrive hvor rosa og fint alt er når sannheten kanskje er en helt annen?

Jeg kan sikkert også være noe rosa, men jeg er ikke rosa på dager som er mørkeblå. Jeg har også fått en streng pekefinger fra min datter på hva jeg helst ikke skal skrive, og hvilke tegn, og ansikter jeg ikke må være så glad i å bruke. Hun synes til tider det var litt mye carpe diem, hjerter og smilefjes. Dette har jeg tatt til meg, og ser veldig godt hva hun mener. Man trenger ikke være for rosa, men heller ikke helt sort. Jeg synes det er fint jeg å lese om fine kaker, og perfekte middager, og jeg synes det er fint at man er lykkelig, men det er også fint å lese at livet også har andre sider. Jeg smiler godt når en del av mine Facebook venner ser humoren i å legge ut bilder av en mislykkede kake, eller en brent middag, eller et hus hvor det kanskje ikke har vært ryddet i på en stund. Dette er også sånn dager kan være. En balansegang er fint – livet har sine oppturer, og sannelig så har det sine nedturer også. Sånn er det for alle, og da sliter jeg litt med å forstå hvorfor enkelte vil at alt skal være rosa hele tiden. Ingen kan være på en rosa sky dag ut, og dag inn.

Akkurat nå er jeg inne i en drittperiode. Jeg kunne ha valgt å fortelle dere hvor herlig det er med rosen infeksjon i det ene beinet, eller jeg kunne ha fortalt at jeg er så langt nede i den mørke kjelleren, men det er verken rosa, eller sort. Når infeksjonen får mye fokus, så er det mørkeblått, men når jeg tenker på at jeg er på bedringens vei, så blir det sannelig litt lyst og fint. Jeg er utrolig glad for hjelpen jeg har fått til å rydde litt i topplokket, for når dagene er litt mørkere enn de pleier, så kan man bruke det man har lært, nemlig å finne de positive tingene, og fokusere på de. Så når den ene leggen er rød, hard, og flammete, og jeg stapper i meg paracet for å få ned feberen, så prøver jeg å tenke på ting som er noe mer positivt. Det høres innmari lett ut, men det er ikke alltid det. Det er en stor jobb det å sortere tanker, men jeg anbefaler alle å gjøre det. Jeg har hatt stor nytte av både coach,og kognitiv terapi. Går man noen år tilbake, så lo jeg bare av slike ting, og skulle aldri til slike mennesker. Heldigvis så blir man klokere med årene, og finner ut av hva som vil være til hjelp for en selv. Jeg tror jeg så på slike ting som et nederlag før. Det var jo bare mennesker som var veldig syke psykisk som gikk til samtaler, men du verden så feil man kan ta. For meg har denne hjelpen betydd så uendelig mye. Det og akseptere situasjonen man er i, det å skjønne at det faktisk er mye man ikke kan gjøre noe med, det å bli bevisst på valgene man gjør, og kunne stå for valgene man tar – det har hjulpet meg ett godt stykke fremover, og har gjort meg så mye sterkere. Jeg har ennå ett stykke igjen å gå også når det kommer til topplokket, men jeg så at jeg trengte hjelp, og vil sikkert trenge hjelp igjen. Det er så mange tanker som bare lager trøbbel for oss, og du verden så vanskelig det er å la dem gå.

Rosa dager er herlige, men de mørkere dagene finnes for oss alle. Kanskje er det viktig å føle på disse også. Det er vel i disse tyngre dagene at man finner den berømte styrken, og vi mennesker trenger noen utfordringer underveis. Ingen kan sveve gjennom livet på en rosa sky.

I dag skal jeg på lunsj med en flott venninne, så jeg vant over infeksjonen i beinet. Jeg kunne selvsagt ha valgt å sitte hjemme, og synes synd på meg selv, men i dag føler jeg ikke for akkurat det. I dag vil jeg heller ha en god prat, en god latter og kjenne smilet sitte løst. At jeg heller ikke får trent på noen dager har også plaget meg veldig. Jeg hyperventilerer nesten når jeg ikke kommer meg på trening. Hell i uhell, så er det ingen gruppetimer nå i påskedagene, så jeg får heller bruke påsken til noen flotte turer sammen med mine, og ikke la den dårlige samvittigheten få lov til å plage meg. Jeg vet at når påsken er over, så er jeg fit for fight igjen, og jeg gleder meg allerede 🙂 

Mitt liv – Mitt ansvar!

 

Jeg har ett brennende engasjement for de overvektige. Fedmeproblematikken øker, og det er ikke bare for helsemyndighetene å mane til bedre kost, og mer aktivitet. Det er heller ingen løsning å legge oss under kniven, så lenge ingen kan operere oss i hodet. Som jeg har skrevet om før, så trenger vi ett organisert opplegg, vi trenger noen som kan pushe oss, som kan fortelle oss hva vi skal gjøre, og vi trenger fagfolk som er der for oss over lang tid. 

” The biggest loser ” er godt i gang på norske tv-skjermer, og jeg følger spent med på hva deltakerne går igjennom for å oppnå den store drømmen om ett lettere liv, og jeg er dypt imponert! 8 timers trening hver eneste dag under innspillingen, de blir pushet, og de blir pisket, de blir motivert, og kanskje viktigst av alt : De ser at de kan! De mestrer! Jeg liker konseptet til ” the biggest loser “. Deltakerne viser at det er fullt mulig å gjøre noe med vekten, men at det også har en pris. Man må ville, og man må være villig til å innse at for å nå målet, så vil det koste blod, svette og masse tårer…. Deltakerne inspirerer, og jeg skulle gitt mye for å være en deltaker i programmet.Når en gruppe overvektige nå tar ansvar for eget liv, så kommer selvsagt en viss herremann på banen. Norgesmester i ansvarsfraskrivelse, Jørgen Foss, har nok engang tatt til ordet for å fremme de overvektiges sak, og nok en gang er hvert ord som kommer ut av denne mannens munn med på å svekke vår sak, istedenfor å fremme den. Når skal nok være nok?

Lederen i landsforeningen for overvektige, Jørgen Foss har en oppgave, nemlig å fremme de overvektiges sak. Foss skal jobbe med å finne nye, bedre løsninger på et problem som stadig rammer flere, og flere nordmenn. Dersom foreningen hadde hatt en leder som gjorde nettopp dette, så kunne det gitt gode resultater, men når denne personen er Jørgen Foss, en leder som bruker sitt lederverv for å fremme egeninteresser, så er det mer et hån mot oss overvektige .Du har gjort oss til latter ved flere anledninger, denne gangen gjør du gjort deg selv til latter. Nok er nok , Jørgen Foss! Jørgen Foss stiller opp på TV2 i beste sendetid, en lørdagskveld, og mener det er helsemessig uforsvarlig å delta på “The biggest looser”, han sier dette er noe han aldri kunne ha vært med på, og at ingen leger noen gang ville ha anbefalt en overvektig pasient å delta på ett slikt program. For det første, at Jørgen Foss ikke kunne tenke seg å være med på dette programmet er for meg revnende likegyldig, men på hvilket grunnlag kan han uttale seg om at dette er direkte helsefarlig? Leger, sykepleiere og ernæringseksperter er med på hvert eneste steg i dette programmet, de evaluerer ,og følger opp deltakerne. Vet Foss bedre enn erfarne fagfolk?

Det blir også for dumt når Foss sier at det ikke hjelper at noen står og roper “løp,løp,løp”, tror han virkelig ikke at det hjelper, at det hadde gitt motivasjon? At det å ha fagfolk som er genuint interessert i din situasjon, og som vil gjøre hva som helst for å hjelpe deg, hadde ikke det vært motiverende og resultatgivende? Vi overvektige må som de fleste andre pushes for å oppnå gode resultater. Å  gå en slik vei alene er tungt, og vanskelig, og vi har et hav av unnskyldninger for å sluntre unna treningen. Å bli pushet utifra egen kropp, og forutsetninger, det vil på sikt gi resultater, Jørgen Foss! Når programmet er ferdig mener han at deltakerne blir overlatt til seg selv….  alene, eller ikke, tenk hvilket grunnlag, og hvilken kompetanse disse deltakerne har når programmet er over! Det er også viktig å legge til at det er vårt eget ansvar å klare oss selv, vi kan ikke kreve at samfunnet skal gi oss en person som følger oss resten av livet for å kontrollere at vi ikke spiser en sjokolade, den jobben er vår egen, Jørgen Foss. Disse deltakerne har nok den største motivasjonen, og kunnskapen man kan få for å klare dette på egenhånd. Tenk hvilken mulighet disse deltakerne nå får! En helt unik mulighet til å endre livet sitt, en mulighet mange av oss overvektige misunner de. Jeg tror programmet vil motivere, og overvektige vil se at det er fullt mulig å klare det når man setter seg et mål som er realistisk. Rom ble ikke bygd på en dag, og det tok oss heller ikke en dag  å bli overvektig ? det vil ta tid å få ett lettere liv, men det er mulig! Ett slikt opplegg noe alla  « the biggest looser «er oppskriften for å hjelpe oss overvektige til ett lettere liv. Det er ett lignende opplegg Staten skulle gitt oss , Jørgen Foss, og det er dette du skulle jobbet for.

 

Foss uttaler også at det er farlig å rase fort ned i vekt, og ja, å gå for fort ned i vekt kan i noen tilfeller være uheldig, men igjen møter han seg selv i døren. Han  har selv gjennomført en slankeoperasjon hvor målet med hele prosedyren er å “rase” ned i vekt. Hvordan er dette mer helsefrembringende enn å gå raskt ned i vekt ved kostholdsendringer og hard, fysisk aktivitet? Ved trening, og ett mer balansert kosthold får man omstilt kroppen fra første sjokolade man bytter ut med et eple, fra første gåtur man tar fremfor å sitte foran tven, mens ved en slankeoperasjon går kroppen direkte fra et overvektig stadie til å gå ned i vekt uten en omstillingsprosess fra kroppen. Igjen åpner han munnen før han tenker. Linda Stokkeland var med på ett lignende program for en tid tilbake, og er en dame som er et forbilde for alle, overvektige eller ikke. Hun tok selv ansvar for sin egen situasjon, og har nå endret livet sitt. Hun satt seg et mål, kjempet for å nå målet, hun fikk fantastiske resultater ,og hun har fortsatt å kjempe. Denne damen treffer spikeren på hodet når hun sier at man selv har ansvar, mens Jørgen Foss igjen skylder på samfunnet. Når skal han slutte å gjøre oss til ofre, og når skal han slutte å legge ansvaret for at vi er overvektig over på andre? Det er ikke samfunnets feil at man blir fristet av smågodt som er på salg, det er ikke samfunnets feil at noen har et problem med å regulere hva man har i nistepakken, eller hva man putter i munnen! Jørgen Foss har ingen rett til å diktere hva alle andre skal spise, bare fordi det hadde gjort livet lettere for han. Foss ønsker å øke prisene på godteri og snacks, noe som ikke bare gjør det dyrere for oss overvektige, men for hele det norske folk. Skal hele Norge straffes fordi han ikke klarer å styre unna? Hvorfor kan ikke Foss fremme forslag som hadde gagnet oss alle? Istedenfor å øke prisene på smågodt, hvorfor ikke heller fremme avgiftskutt på frukt og grønt, noe som gir alle muligheten til å velge dette fremfor godteri?

 

“The biggest looser” vil forhåpentligvis endre deltakernes liv til det bedre. Klarer de å følge opp når tv innspillingen er over, så vil det ikke bare vil gi dem bedre helse, men ett helt nytt liv. Jeg hadde gjerne blitt med i ett slikt program, og der ute er det mange med meg. Jeg er så utrolig lei av sytingen din, Jørgen Foss! Begynn å bruk ledervervet ditt til noe fornuftig, ellers er det faktisk på tide at du tar hatten din, og går. Foreningen din har ikke mange medlemmer i forhold til overvektige her i landet, men det er dessverre sånn at hver gang du åpner munnen din, så tror man automatisk at du snakker for alle oss som er overvektige. Jeg er så lei av latterliggjøringen din, og stigmatiseringen din! Vi skal ikke synes synd på oss selv, vi må ta tak i våre egne liv, innse at dette til syvende og sist er vårt ansvar, og gjøre noe med det. Det er ikke enkelt, ingen som ikke har vært overvektige vil noen gang forstå hvor vanskelig det er, det er en kamp som vil vare livet ut. At statens så og si eneste tilbud for overvektige er slankeoperasjoner syntes jeg er helt forkastelig, og det er på tide at Staten kommer på banen, og gir oss det riktige opplegget for å få ett lettere liv. Når det i dag ikke er noe tilbud for oss som ikke ønsker en slankeoperasjon, så  må man ta ansvar selv. Slutt med klagingen,og sytingen over egen situasjon, Jørgen Foss, slutt å vær så oppmerksomhetssyk, og begynn å ta ledervervet ditt på alvor! 

 

Man er sin egen herre, ingen andre enn du selv vil kunne endre din egen livssituasjon, så la oss være enige om en ting, Jørgen Foss : “Mitt liv, mitt ansvar.”

 

Jeg vil også føle meg vel på trening, og turer !

Å føle seg vel er veldig viktig også for oss som bruker store størrelser i klær. Det at vi kan få klær som er komfortable, som er bevegelige og som sitter som de skal det betyr så enormt mye!

Vi store ønsker også å trene, og vi liker å være ute på tur, og har vi da ikke tur- eller treningsklær som passer godt, begrenser dette lysten til aktivitet. Bukser som sklir ned, som ikke er høye nok, eller store nok, topper som er for korte, som er for tettsittende, mangler armer eller som sklir opp under bevegelse. Energien vår brukes fort opp på helt andre ting enn aktiviteten man egentlig skulle gjennomføre. Denne frustrasjonen kjenner nok mange seg igjen i…20140916-_JRE7172

Klær i riktige størrelser og fasonger gir turglede, og treningsglede! Heldigvis skjer det ting, men det er fortsett ett stykke igjen å gå. Vi som er store trenger tur, og treningsklær litt annerledes enn normalvektige. Man kan ikke bare gjøre plagget noen cm lengre, og større slik enkelte produsenter tror. De kan ikke bare plassere oss inn i en sekk, og tro at dette er bra! Alt må liksom stå litt i forhold. Vi som er noen størrelser for store, vi ønsker bukser med høyt liv, vi vil ikke vise for mye av overarmene, både jakker, og overdeler må ha litt lengde, vi liker når vi får ting nedenfor rompa, buksene kan gjerne ha litt vidde, eller i alle fall være lagd til en som er større enn ” normalen”…

Egen treningsgruppe for overvektige

Våren 2014 tok jeg som jeg har fortalt litt om før, initiativ til en egen treningsgruppe for overvektige. Jeg ønsket ikke slankeoperasjon, men jeg ønsket å klare veien mot ett lettere liv selv. Det å stå alene er tøft. Velger man en slankeoperasjon, så har man et støtteapparat før, og etter ønsker man ikke å legge seg under kniven, står man fort alene. Jeg vet at mange er i samme situasjon som meg. Jeg vet at mange blir sittende hjemme fordi man ikke har noen å kjempe kampen sammen med. Alene får man blikkene og kommentarene, og det er så lett å si nei til seg selv fordi der er ingen som venter på en, og ingen som savner en på treningen. Noe av det deilige med treningsgruppen er også at vi kommer i akkurat de klærne vi føler for å trene i. Ingen ser på om det er for stort, eller for lite, eller om vi fant det innerst i klesskapet, bak alt det andre vi ikke bruker 🙂 Men i  gruppen, så er dette med tur, og treningsklær naturlig nok stadig et tema. Man ønsker treningsklær som man kan føle seg vel i, og man ønsker i likhet med andre som trener, å føle seg fresh i farger, og fasong. At det å føle seg vel er en viktig følelse, det er det ingen tvil om. Når antall overvektige øker, så må jo også etterspørselen etter klær i større størrelser øke – hvorfor øker ikke utvalget i tur, og treningsklær?

Utvalget av tur, og treningsklær må bli bedre!

Stormberg er en produsent som ønsker å være for alle, og de har sett at vi store også har et behov for riktige klær for å være aktive. Et utvalg av deres klær går opptil 5XL til både dame, og herre. Jeg er veldig fornøyd med mine tur, og treningsklær fra Stormberg sin kolleksjon. Markedet er stort, behovet er stort, og jeg håper at Stormberg, og andre produsenter ser dette nå fremover. Gode klær til gode priser, for det er klart at prisen også er en avgjørende faktor for mange. Jeg som selv bruker alt fra str. 48 til str. 52 i overdeler har funnet en del fint, og dette blogger jeg gjerne om en annen dag 🙂

En nydelig fredag til dere alle – jeg skal ha flotte jenter på besøk i kveld, og tjuvstarte markeringen av at jeg snart blir 45 🙂

En dør er lukket….

Winter Wonderland i Kristiansand i dag. Denne snøen var totalt unødvendig, og en utrolig dårlig spøk fra han der oppe! Nå er det kun andre gangen i år at sørlandsskuffa blir tatt i bruk, så vi har hatt en helt fantastisk vinter… men likevel…tirsdag var det vår, og nydelig temperatur, og så våkner man opp til julestemning når det snart er april 🙁 Konstaterer at dette liker jeg virkelig ikke, men er heldigvis er jeg ikke en person som lar vær, og temperatur ødelegge dagen. Jeg får verken høst, eller vinterdepresjon. Tok meg selv i å synge Winter Wonderland under de to gode turene jeg har hatt med pelsballen vår til nå i dag. Jeg elsker julen… men i mars 🙂

Er liksom sånne ting som disse nydelige blomstene i hagen vår at vi skal se frem til nå….. ikke snø….

I dag er en litt rar dag, en dag med mye tanker. Akkurat som tiden står litt stille, og ikke helt vil verken frem, eller tilbake. En vemodig dag, men heldigvis har jeg lært så mye det siste året at jeg vet at når en dør lukkes, så åpnes en annen. Man kan velge å se på dette som kun et ordtak, eller innse at det er faktisk sånn det er! Når en dør lukkes i livet, så kan den nye døren som åpnes bety nye muligheter, nye utfordringer, og nye gleder. Det er nettopp slik jeg velger å se det, det motsatte er ikke et alternativ.

I går var min siste dag sammen med mine fantastiske kolleger ved Stormbergs kundesenter. Stormberg opplever tøffe tider, og har sett seg nødt til å nedbemanne. 12 av Stormbergs ansatte mister jobben, og en av disse er altså meg. Jeg har hatt fine måneder hos Stormberg, lært en masse, og blitt kjent med helt fantastiske mennesker, og jeg vet at det er min korte fartstid i firmaet som gjorde at jeg var en av de 12, men fy søren for en dritt beskjed å få! Det føles som å få et slag i trynet, og der og da, så raser det meste sammen, og man går langt ned i denne berømte kjelleren. Så kommer alle disse negative tankene, og tar så mye plass. Man lurer på hvorfor det ble nettopp meg, og om det er fordi arbeidsgiver ikke er fornøyd med innsatsen man gjør, hva er det man har gjort galt som resulterer i at man mister jobben? Man vet svarene, og man vet at det ikke er personlig, og så må man bare la de negative tankene få lov å surre ei stund før fornuften endelig slår inn, og man kommer seg sakte, men sikkert opp av en kjeller man ikke ønsker å være i. 

Å miste en jobb er aldri annet enn negativt. Man mister ikke bare en jobb, men man mister så mye mer. For min del er det først, og fremst følelsen av og ikke være til nytte, det og ikke være med å bidra. Så langt det er mulig, så ønsker de fleste å være i en jobb, og føle at man gjør noe nyttig, og bidrar til samfunnet. Man har en forpliktelse, og man gjør en viktig jobb. Noe annet man mister er kolleger. Det å være en del av et fellesskap betyr utrolig mye, og det blir tomt uten de flotte kollegene på kundesenteret som alle på hver sin måte bidro til å gjøre mine arbeidsdager innholdsrike. Samtidig så har jeg en egenskap jeg vet er viktig – når jeg nå ikke har en jobb å gå til, og ikke har dette fellesskapet som kolleger gir, så vet jeg at jeg likevel får fine dager. Jeg kjeder meg aldri, og trives i eget selskap, og det er positive egenskaper å ha i en periode nå. Jeg har samtidig en viktig jobb som jeg kan bruke mer tid på fremover, nemlig meg selv, og frem til en ny dør åpnes, så skal jeg bruke tid på trening, og forbedring av helsen min – det må vel kalles en jobb med mening 🙂 Det å kjenne at kroppen endrer seg positivt, det gjør så utrolig mye med selvfølelsen. Treningen, og vektnedgangen har gitt meg en helt annen holdning – jeg går med rak rygg. Det er ett godt stykke igjen når det kommer til selvfølelse, og selvtillit, men det er dessverre noe de fleste overvektige føler på. Hvorfor vi føler det sånn, og hvorfor det er sånn, det blogger jeg gjerne om en annen dag. Utseende betyr dessverre fortsatt veldig mye i ganske mange sammenhenger…..

Nydelige blomster, og en nydelig Omaggio vase fikk jeg fra herlige kolleger i går <3

 

I går ble en dør lukket, og i det døren ble lukket, så fikk tanker, og drømmer ny grobunn – jeg vet en ny dør åpnes der fremme <3

Store, men spreke :-)

En ny dag som skal fylles med positive ting. Jeg har nettopp hatt meg en god tur i lysløypa her jeg bor, ei lysløype jeg veldig gjerne skygget unna visst man går litt tilbake i tid…men nå tar jeg på meg joggeskoene , og går i vei. Skal ikke skryte av at jeg gleder meg stort til å gå løypa, men jeg gjør det, og det å gå den er helt ålreit 🙂 Det å ha kommet meg fra å hate, til at det er helt ålreit – det er en fantastisk god følelse! Er jo helst bakkene jeg har hatet, og bakker er der noen av i denne løypa hehe… det å nå kunne gå bakkene uten mange stopp, det er en seier – jeg jubler på toppen når jeg har gått helt opp uten en pause – da er det ett stort hurra for meg 🙂 Det å klappe seg selv på skuldren, og kjenne følelsen av mestring, og fremgang, den følelsen er gull verdt! Jeg er nok litt sær når jeg skal ut å gå. Mens jeg ellers stortrives med å trene i gruppe når det er sal, eller studiotrening, så vil jeg aller helst gå turer alene… Jeg hater følelsen av og kanskje sinke andre, hater og kanskje være sist…jeg liker å gå i det tempoet jeg klarer…istedenfor å høre meg selv puste, og pese, så er det på med hodetelefoner, og lytte til herlig musikk mens jeg går. For meg er musikk helt nødvendig når jeg skal ut på tur 🙂 Ut av øretelefonene kommer en herlig miks av listemusikk, god country, og musikk som gir meg energi, og gode minner. Skijentene har sin monsterbakke i – jeg har mine i Sukkevannsløypa 🙂 

 

Det å være stor, og skulle gjøre noe med overvekten, det er ikke lett når man står alene. Man skal ha vilje av stål, og det går ofte veldig greit, men veldig ofte kun i perioder. Jeg har mange ganger etterlyst jernviljen min – hvor er den når jeg trenger den så sårt? Jeg vet at jeg har kommet meg igjennom tøffe kamper, jeg er ei tøff dame når jeg må, men gang på gang lar jeg alle disse negative, idiotiske tankene vinne. En gang gikk jeg ned 20 kg. Da var jeg 18-19 år, og når jeg var fornøyd, så trodde jeg selvsagt at jeg kunne slutte å trene… hvor dum går det an å bli…???? Jeg har trent i studio, begynt utallige mandager, gått ned, gått opp, og sånn har det vært lenge. Jeg har lenge ønsket at det var et opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer har jeg sendt til de fleste treningsstudioer i Kristiansand, men ingen har sett at dette er liv laga. Kanskje har de sett behovet, de vet at fedmeproblematikken øker, men likevel har de kanskje ikke sett nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars i fjor fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 fitnesstimer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. Flertallet i gruppen er kvinner, men vi har også 2-3 menn som flittig følger timene våre. Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så trener vi nå på treningssenteret Spring Rona her i Kristiansand. Lene som driver Spring så behovet, og var villig til å gi oss 3 lukkede saltimer i uken. Tilbudet vi har her i Kristiansand er ganske så unikt, og jeg tror kanskje dette er det eneste treningssenteret i landet som gir overvektige ett slikt tilbud. Håpet er at vi får enda flere overvektige med på trening, og håpet er at flere treningssentre ser behovet, og viktigheten av egne grupper hvor overvektige kan trene sammen med andre som er i nøyaktig samme situasjon. Det koster for en overvektig å gå inn på et treningssenter alene, ofte så mye at man ikke gjør det. Når man vet at man skal treffe andre i lik situasjon, så er ikke terskelen så høy for veldig mange. Treningssentre skal være for alle heter det, så her er det mange sentre som må ta noen viktige grep! Treningssentrene bør være viktige støttespillere i kampen mot overvekten.

3 ganger i uken trener en hel gruppe overvektige sammen på Spring. Vi trener tabata, vi trener puls intervall, og vi har spinning, og her er det ikke snakk om å bli tatt i med silkehansker 🙂 Det er tøffe økter, men du verden så mye det gir oss. De fleste som startet i gruppen for 1 år siden er på en helt annen plass i dag enn vi var da. Vi har fått en mye bedre kondisjon, vi er mer bevegelige, vi orker mer, vi har bedre helse, og vi har masse mer å gi! Mange har også merket vektnedgang, og det er helt klart målet vårt! Vi går ikke ned i rekordfart, men det går nedover, og sammen med en bedre hverdag, og en bedre helse, så er vi veldig fornøyd med det! Samholdet er helt utrolig, og vi støtter, og motiverer hverandre. Vi savner hverandre når noen mangler, og er fort ute med å fortelle at noen er savnet, og vi er der om vi merker at noen kanskje er i ferd med å backe ut – gruppen er gull verdt. Håpet, og ønsket er at gruppen skal bli mye større, og jeg undrer meg til tider på hvorfor ikke enda flere overvektige vil være med… det koster å ta tak i ting, men vi mennesker er full av unnskyldninger, og det er nettopp disse unnskyldningene vi må kvitte oss med. Unnskyldningene er bare med på å bygge opp under alle negative tanker, og følelser – det finnes få unnskyldninger for ikke å bli fysisk aktiv. I gruppen vår er alle overvektige velkommen, og her gjør man det man orker, og det er ingen som krever mer enn det. Det er få treninger man skal være med på før man merker at trening nytter! Gruppen overvektige øker, og i her i Kristiansand har vi ett unikt tilbud til alle som sliter med vekten – og vi vil ha deg med på laget! 

Vi er store, men vi er også blitt spreke 🙂

 

Dette er en liten del av den flotte treningsgruppen vår

Overvekten sitter i hodet

En størrelse for stor har jeg vært hele livet. Sånn sett har jeg vært mer enn en størrelse for stor, men synes bloggtittelen sier mye om følelsen man har hatt igjennom årene. Tidligere stilte jeg aldri spørsmål om hvorfor , men i dag er jeg glad for at jeg har fått god hjelp til å sortere tanker, og kanskje finne noen svar på hvorfor man har tatt de valgene man har gjort, og hvorfor man tenker som man gjør. Overvekten sitter i hodet mitt, og jeg kan ikke skylde på noen andre for at jeg er overvektig. Jeg er ikke den personen som i barndommen fikk spise hva jeg ville. Jeg husker ennå episoder hvor mamma fersket meg i å spise godteri på dager det ikke var lov – jeg kan love deg at det ble hurlumhei 🙂 Heller ikke i dag er jeg en person som sitter og spiser usunne ting til det tyter ut av ørene mine, men likevel er det en grunn til at jeg ikke har gått 110 % inn for å endre på de negative tingene – man faller tilbake på dårlige valg, og negative tanker.

Jørgen Foss i Landsforeningen for overvektige er en mann som får meg til å se rødt. Istedenfor å jobbe med de viktige sakene, så fronter Foss tullete forslag som gjør oss overvektige til latter. Hvem av oss overvektige ønsker handicap parkering, eller doble flyseter til prisen av ett? Hvorfor skal godteri være dyrere i håp om at enkelte overvektige da ikke kjøper? Nå sist var Foss ute med kritikk av TVNorge sin satsing ” The biggest loser ” – Foss mener overvektige ikke skal trene så mye, og så hardt, og dessuten mener Foss at det er helsefarlig å gå ned så fort i vekt. Hvorfor skal ikke vi overvektige kunne presses, og trene hardt? Deltakerne i ” the biggest loser ” følges tett av fagfolk, men likevel mener Foss at dette ikke er bra! Han er bekymret for helsen deres, men kanskje det er på tide at Jørgen Foss nå får på seg munnlås? Jørgen Foss møter seg selv i døren igjen, og igjen, og han har jo selv lagt seg under kniven for å slankeopereres, og skal vi se… er det ikke da slik at man raser ned i vekt? Er ikke det noe av meningen ved å ta en slik operasjon? Er det sunnere å gå ned på denne måten enn å gå ned ved riktig trening, og riktig kosthold? 

Jeg følger med glede, og spenning deltakerne i ” the biggest loser “, og jeg har så stor respekt for valget de nå har tatt, og ønsket de har om ett lettere liv. Jeg skulle så gjerne vært en av dem. Endringer som dette koster blod, svette og tårer, og det er prisen man må betale for å nå målet. Det er ingenting som kommer dalende ned i hodet vårt, og det er kun vi som kan gjøre endringen. Jeg har mange ganger gått fem skritt frem, og så 50 tilbake, og kanskje føler man mange ganger at man egentlig bare kan gi opp fordi man aldri klarer det, og gang på gang skuffer man seg selv, men man lærer av sine feil, og en dag lykkes man. Jeg er sikker på at de fleste av deltakerne i ” the biggest loser” har lært enormt mye, de har med seg så mye kunnskap hjem, kunnskap som jeg er sikker på at de vil videreføre etter at tvkameraet er slått av.

Jeg tror oppskriften på å få nordmenn ned i vekt nettopp ligger i ett konsept noe alla” the biggest loser “, og jeg kan ikke helt skjønne hvorfor helsemyndigheten ikke ser dette. Jeg blir provosert over at det eneste tilbudet vi har i dag er slankeoperasjon. Jeg sier ikke at dette er en enkel løsning for de som velger en operasjon, men kanskje er det den letteste utveien for staten?
Jeg vil at staten skal tilby et livsstilsendringsløp på 1-2 år, et løp man forplikter seg til å følge. Underveis i løpet har man viktige fagfolk som hjelper deg både fysisk, og psykisk, et løp bestående av flere ukentlige treningsøkter, av kostholdsveiledning, og den viktigste hjelpen : Psykologer, og teraputer som hjelper deg til å sortere tanker, og som hjelper deg til å ta de riktige valgene. En slik hjelp ville gitt færre slankeoperasjoner, og det ville ha gitt oss overvektige en riktig vektnedgang med alle organer intakt, og en solid ballast til å klare utfordringene man vil møte etter at opplegget er ferdig. Ønsker man hjelp til ett lettere liv, så gjennomfører man med glede ett slikt opplegg – gidder man ikke, så ønsker man heller ikke å gjøre noe med situasjonen man er i. 

Jeg takket i fjor nei til slankeoperasjon, og forventer ikke å bli hyllet av den grunn. Det er sikkert mange som mener at jeg burde takket ja, men for meg ble det ikke riktig. Det var ikke slik jeg ønsket å gå ned, jeg var redd for bivirkningene som kunne komme både på kort, og lang sikt, og jeg så at selv om kroppen min ble tynnere, så var jeg like overvektig i hodet…..ingen operasjon kan slanke hodet ditt, og det er i hodet overvekten sitter…..

 

 

 

Velkommen til min blogg!

Så er den endelig her, bloggen jeg har snakket om så lenge. Så utrolig spennende, litt nifst, men jeg har mye på hjertet 🙂 

Kanskje jeg høflig bør presentere meg selv : Jeg heter Heidi, og i april er jeg halvveis til 90. Alle mine leveår har jeg bodd i Sørlandets hovedstad, Kristiansand – Norges paradis hvor vi har sommer hele året 🙂 Lykkelig gift med Trond på 22.året, mamma til Celina på 20, og matmor til pelsballen, Dean, en Pomeranian på snart 6 år. De fleste av mine yrkesaktive år til nå har jeg jobbet som programmedarbeider i ulike lokalradioer, men å drive lokalradio er tøft, og akkurat nå leter jeg etter ny jobb – drømmen er å komme tilbake i radio hvor jeg hører hjemme : -) 

Bloggen min heter ” En størrelse for stor “, og det er nettopp det jeg har vært hele livet…. som alle andre har jeg gjentatte ganger prøvd å gjøre noe med det, har feilet, og prøvd igjen… og igjen…det har vært en evig kamp, noe som jeg nok har skjult godt, men mine nærmeste vet at det også har kostet å være en størrelse, eller fem større enn ” alle andre .” Jeg har aldri gått på dietter, aldri prøvd Grethe Rhode, ikke prøvd shaker, eller barer – jeg er nok en av få som aldri har prøvd alt som finnes av slankemidler, og kurer at, men jeg har prøvd via trening, og kost, og som oftest har jeg stått alene. Mye har endret seg det siste året, og mye av dette har jeg lyst til å skrive om på bloggen min. Jeg har ett brennende engasjement for overvektige, og mulighetene til å få andre alternativer enn slankeoperasjon. I mars i fjor startet jeg opp en treningsgruppe for overvektige, og denne gruppen skal dere få bli bedre kjent med i bloggen min. Dere skal også få bli med på treningene våre, og kanskje klarer jeg å så en del frø rundt forbi i landet 🙂 Du skal få bli med på turer, i riktige klær, i store størrelser, så blir også turer for oss en fin opplevelse. Selv om man har utfordringer, så er der muligheter… men man må ville… ingenting faller ned i hodet på oss. Det er vårt liv, og vårt ansvar! 

I tillegg til at jeg har ett glødende engasjement for riktig behandling for overvektige, så brenner jeg for egne treningsgrupper for oss som er store, jeg elsker klær, og velvære, og gjennom bloggen ønsker jeg også å tipse om flotte klær for oss som er en størrelse for stor, og viktigheten av å føle seg vel. Vi skal ikke gjemme oss bort, men gå med rak rygg, og vise at store også kan være flotte. Jeg elsker også interiør, og litt av dette kan det også være at jeg sniker inn… det er også en del av min hverdag….

Velkommen inn i min hverdag 🙂

Håper du vil følge bloggen min, og min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor.

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! 🙂

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere – det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen