I dag er en spesiell dag. Denne dagen er bare min. Det er en dag som er litt annerledes enn alle andre dager. En dag som skal fylles med gode ting, med takknemlighet, smil, og latter. Alle dager bør jo fylles med nettopp disse tingene, men en gang i året kommer denne dagen som skiller seg litt ut fra alle andre dager, en dag som bare er min, og hvor jeg skal stå i sentrum.

I dag fyller jeg 49 år, og på en dag som denne, så tenker man masse, i alle fall tenker jeg masse. En ting er at årene løper avsted i rekordfart, men at man faktisk er blitt 49 år er jo nesten ikke til å tro. Jeg føler meg da ikke som 49 år…selv om jeg vel ikke helt vet hvordan en 49 åring føler seg… Da jeg var mindre, og noen sa de var 49 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 49, og jeg håper det er ett bra tegn? Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, så for meg er alder kun et tall. På denne helt spesielle dagen, så føler jeg meg også utrolig takknemlig. Takknemlig for 49 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag er egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa, og flott ut, men jeg er utrolig heldig som i dag er blitt et år eldre, og får oppleve en ny bursdag. Ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd!

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Altså jeg vil helst ikke har rynker, eller grå hår, men fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 49 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere så jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på nå har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene, men å tenke tilbake er jo ikke alltid bare hyggelig. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre…man kommer seg videre….Jeg valgte å avslutte ekteskapet mitt etter 25 år, et tøft valg, men det riktige valget. Det har vært stormfullt, men du verden så sterkt jeg har stått. Døren til fortiden er lukket, og døren til fremtiden er åpnet. Fremtiden er lys og spennende, og jeg har det innmari fint.

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet ditt lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit… det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Noen mennesker er ikke en del av det daglige livet ditt, men når man treffes igjen, så vet man at de har en helt spesiell plass, og har betydd noe spesielt fordi man prater sammen som om man sist hadde truffet hverandre i går.

Jeg er dette året fått oppleve å bli mormor til verdens nydeligste gutt. Prinsen min, Henry ble født 24.oktober. Alle sa det var fantastisk å bli mormor. Det er mer enn fantastisk. Det er en ubeskrivelig lykke. Det å få holde han, være sammen med han, stelle han og bære være nær han, det er en fantastisk gave, og jeg er så utrolig lykkelig! Jeg gleder meg til dagene fremover sammen med Henry. Jeg gleder meg til Henry og mormor tid <3

I dag feirer jeg dagen sammen med resten av styret, og landsmøtedeltakere i Norsk lymfødem-og lipødemforbund. Denne helgen er landsmøtehelg, og det blir en spennende helg. Denne helgen skal landsmøte samles, vedtak skal tas, og nytt styre skal velges. Om landsmøte ønsker det, så har jeg sagt ja til et nytt år som leder i NLLF. Året som leder har vært et fantastisk år. MYE jobbing, mange utfordringer, men så spennende, lærerikt og interessant. Jeg har lært masse, lært meg selv å kjenne på en ny måte, og jeg har fått jobbet med saker som jeg virkelig brenner for. Jeg er takknemlig og heldig som har fått dette året, og jeg har fått minner for livet. Mange nye mennesker har jeg lært å kjenne, flotte mennesker som jeg alltid vil huske. Mennesker jeg er blitt oppriktig glad i. Jeg ser frem til helgens landsmøte. Og akkurat i dag, dagen før landsmøtet, så er det min dag, min spesielle dag. Et år igjen i 40 årene. Neste år er jeg 50 åring 🙂