En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Det hele føles litt uvirkelig. Plutselig er landet i en helt annen situasjon enn vi var i for kun få dager siden. Plutselig har vi en ny og annerledes hverdag. Jeg tror vi alle kjenner på usikkerheten, og akkurat nå skulle vi hatt denne krystallkulen som kunne fortelle oss når hverdagen igjen kan bli normal. Med oppfordring om å holde oss mest mulig hjemme, og med oppfordring om ikke å besøke hverandre, så kjenner vi alle på noe helt nytt. Selv om vi vet at vi skal komme oss igjennom dette, og hverdagen vi kjenner vil komme tilbake, så kjenner iallefall jeg på en usikkerhet, og det hele som skjer er jo litt skremmende. Helt nødvendig, men også litt skremmende.

I denne tiden, så kjenner vi kanskje også litt på hvor heldige vi har vært her oppe i nord. Så fritt vi har hatt det, så godt, og så beskyttet. Hverdagen har vi fylt med det vi ønsker, og vi har aldri hatt noen restriksjoner på hvordan vi lever livet vårt. Plutselig rammes verden, og vi kan ikke unngå og rammes her i vårt lille land heller. Barnehager og skoler stenges, all aktivitet stoppes, treningsstudioer, frisører og velværesalonger må stenge, man vil at alle som kan skal ha hjemmekontor. Plutselig endres verden. Sterke grep må tas for å hindre spredningen av korona viruset. En uhyre viktig dugnad er i gang. En dugnad som det er viktig at vi alle tar del i. Det er så viktig at vi alle gjør vårt for at vi skal få den gode, trygge hverdagen tilbake så snart som mulig. Korona har flytta inn – i hodet mitt.  Det er litt skremmende og uvirkelig. Det gikk så veldig fort. Fra å lese om et hissig virus ute i verden et sted, så har det plutselig blitt så nært.

Korona viruset har fått alvorlige konsekvenser verden over. Også her i Norge, og også i min hjemby Kristiansand. Masse mennesker blir syke, og rammes i ulik grad. Utrolig mange mennesker blir permittert, og går en usikker hverdag i møte. Permitteringer rammer familier når lønnen plutselig blir ca 62% av det man hadde. Når hverdagen kommer tilbake, så kan det likevel gå tid før alle er tilbake i arbeid fordi de økonomiske konsekvensene er blitt så store.

Jeg er en av de som nå er blitt rammet av det som skjer i verden. I går kveld kom det permitteringsvarsel på mail fra arbeidsgiver. Jeg visste at det var økonomiske utfordringer i bedriften som følge av korona situasjonen. Jeg visste at de så på sparetiltak, og strammet inn der de kunne. Permitteringene, de kom veldig plutselig, og uten at noen egentlig hadde snakket om det. Tankene mine rundt dette skal jeg la ligge, men det er så viktig å være åpen om permitteringer også. Ikke bare i det øyeblikket det skjer.

Jobben i Radio Metro fremover er usikker. Ingen vet når man kan komme tilbake på jobb, eller om bedriften klarer å komme seg så ovenpå igjen at vi vil ha en jobb å komme tilbake til der fremme. Jeg kjenner en stor sorg rundt en jobb jeg virkelig elsker. En jobb jeg har gledet meg til å gå til hver dag. Kroppen min har en stund nå ikke spilt helt på lag med meg, og jeg har måttet være nødt til å erkjenne dette, og ta konsekvensene av det. Men det å få et permitteringsvarsel uten at noen hadde snakket om permitteringer, det var tøft å kjenne på.

Jeg er heldigvis ikke syk, og jeg håper at jeg og mine skal slippe unna. Heldigvis blir de fleste mildt rammet. Men vi har andre mennesker rundt oss som er i risikogruppene. Derfor er det så viktig å gjøre som myndigheten sier. Bli hjemme, og gå kun ut dersom du er helt nødt. Det er jo sånn at man trenger litt påfyll av mat i blant. Kanskje trenger man påfyll av medisiner, men også medisiner kan bestilles på nett om man vil unngå å dra på apoteket. Ikke løp på besøk til hverandre. I denne hverdagen som man plutselig må forholde seg til, så har man en gyllen mulighet til å snakke med hverandre. Det får man så sjeldent gjort i en hektisk hverdag. Man kan ta en tlf, man kan snakke sammen på skype, eller man kan snakke sammen på messenger.

Opp i alt det usikre som skjer, så er dette den fineste muligheten vi har til å vise at vi bryr oss om hverandre. Det er tiden for å vise omsorg, og ta vare på hverandre.

Det er ikke lett det vi står i nå. De økonomiske konsekvensene, frykten for fremtiden, den kjennes hos mange. Jeg puster med magen, og synes var fint å høre vår flotte statsminister si at dette kommer vi oss gjennom. Det blir noen tøffe dager fremover, men hverdagen, den kommer tilbake. Akkurat det er gode ting å tenke på opp i alt som skjer, alt man ser og alt man hører. Jeg merker at jeg tenker når jeg et par ganger har vært nødt til å dra ut. Jeg går lengst mulig unna andre mennesker. Må jeg stå i kø, som på apoteket, så stiller jeg meg lengst mulig unna andre, og er det noen som nærmer seg, så går jeg bort og stiller meg et annet sted. Jeg står en veldig god meter unna en kasse hvor man blir ekspedert. Tankene kjører hele tiden på avstand. Jeg har antibac i vesken, jeg har papirlommetørkler i bøtter og spann, og jeg vasker hendene ofte, noe jeg alltid har gjort, men jeg gjør det enda mer nå. Jeg nyser og hoster i albuen om jeg må en av de tingene. Jeg håndhilser ikke, og klemmer ikke.

Jeg tenker at det er uhyre viktig i disse dager å gjøre hverdagen god. Det er viktig å prøve å beholde smilet og positiviteten. Få med deg nyheter, men man trenger ikke å sitte pal hele dagen.Gå en tur om du er frisk. Nyt sola i husveggen. Legg planer. Dagdrøm. Ha det fint rundt deg. Vær kreativ. Hør god musikk. Se en god film. Ha gode samtaler. Bry deg.

Jeg ble skremt da jeg skulle gjøre ukehandelen på torsdag. Parkeringsplassen som er stor, og som pleier å være ganske tom en torsdag formiddag, den var stufull. Butikken var full av mennesker med handlekurver som var så fulle at varene nærmest falt ut. Det var eviglange køer ved kassene. Jeg måtte innom et par andre butikker for å få varer jeg ikke fikk på første butikk. Hyllene var så tomme. Myndighetene ber oss om ikke å hamstre, men vi gjør det likevel. Butikkene opplever lille julaften kaos. Butikkene får varer hver dag. Lagrene er fulle av mat, men panikken tar oss. Jeg håper hamstringen nå roer seg sånn at alle kan få handlet det de trenger når de må ta turen innom butikken. Det handler om solidaritet, og det handler om at vi ikke må være egoister.

Nå handler det om å være minst mulig der det vanligvis er folk for at færrest mulig skal bli alvorlig syke. Vi har alle et felles ansvar. Vi må alle ta del i den store dugnaden. Og er det noe Norge kan, så er det å stå sammen når alvorlige ting skjer. Vi har vist før at vi står sammen, og vi skal vise det igjen. Dugnad betyr ikke lenger å ha med kake og spandere noen timer sammen med andre i barnehagen eller borettslaget.Dugnaden handler om å slippe taket i det som er trygt.

En bekjent av meg sa det så riktig. Det er selve livet som utfordrer oss nå. Det er så uvirkelig og vanskelig. Hun sa det så fint , at midt i krisa får vi faktisk en gave; vi får en mulighet til å vende oppmerksomheten mot hverandre og alle. Størst av alt er nettopp verdien av liv, helse og medmennesket, altså selve livet.

Jeg kan godt holde meg hjemme. Jeg kommer ikke til å kjede meg. Treningsstudioet er stengt, så dit kan jeg ikke dra. Men jeg kan kanskje vise overfor meg selv at jeg har det som heter vilje, og da kan jeg faktisk trene hjemme…eller jeg kan gå en tur i skogen. Jeg har lenge tenkt at rom for rom i huset skal ryddes. Nå har jeg en gyllen mulighet til å gjøre det sånn litt etter litt. Jeg har nok en stund gått på akkord med meg selv i forhold til mye. Nå har jeg en mulighet til å komme meg ovenpå igjen. Det er flere ting som jeg kan ta tak i både ute og inne. Jeg har en mamma som trenger hjelp i blant, og da er det fint at vi bor rett ved siden av hverandre. Viktigst er det å ta vare på meg selv, og på mine. I en sånn tid så tenker jeg klart på de fine prinsene mine, på datter og svigersønn. Jeg tenker på min kjære mamma som er blitt 79 år, og sånn sett er i risikogruppen. Nå er det viktig å skjerme henne mest mulig.

Nå er det viktig at vi alle tar del i den viktigste dugnaden vi noen gang har deltatt i. Lytt til de som sitter med kunnskapene. Det er altfor mange bedrevitere der ute. Folk som vet alt best selv. Vi kan være enige og uenige, men nå skal vi gjøre som myndighetene sier. Holde oss mest mulig hjemme, ikke renne ned dørene hos hverandre, dra ut kun når man må, og dere som har hjemmekantene, dere skal bli hjemme. Jeg leste noen kloke ord i dag morges : At vi er hjemme i 14 dager, og kanskje kjeder oss litt, det er mye bedre enn at vi trosser forbudet, og smitter et menneske som, i verste fall ikke får oppleve 14 dager til. Ord verdt å tenke på. Vi skal gjøre vårt for å beskytte de eldste, og vi skal gjøre vårt for å beskytte de som er i risikogruppene.

Dette kommer vi oss igjennom. Hverdagen vil komme tilbake. For å komme dit fortest mulig, så er det så viktig at vi alle tar del i den viktigste dugnaden vi har deltatt i.

Vi blogges i morgen. Hold deg frisk, og ta godt vare på deg selv og dine nærmeste.

Det kommer bedre tider.

Reklame | Alexis Mote

Valker. Et frustrerende ord, men det er nå sånn at de fleste av oss har et par valker. Det er også sånn at vi av og til  har et stort ønske om å skjule disse irriterende valkene. Hvordan gjør man det på best mulig måte? Jeg får endel henvendelser fra dere som leser bloggen som går på hold in produkter eller shape produkter som vel er det riktige navnet. Mange ønsker å vite om jeg har noen gode produkter på anbefale. Og det har jeg. I dag skal du få tips om gode shape produkter, og i tillegg så er det produkter til en utrolig hyggelig pris. Og på bloggen i dag, så vil du faktisk få en veldig hyggelig rabatt på plaggene.

Tidligere så hatet jeg hold in produkter. Eller rettere sagt, tarmene mine likte ikke hold in produkter. Tarmene protesterer høylytt når jeg en gang i blant prøvde å ta på meg et hold in produkt. Det ble for stramt, og jeg slet i tillegg med å puste skikkelig. Det var rett og slett veldig ubehagelig. Årsaken til at tarmene protesterte høylytt er nok operasjonen jeg hadde i 2002 da tarmene fikk litt tøff medfart. Etter operasjonen så kunne tarmene bli noe i ulage om noe strammet for mye. Jeg er heldigvis endel bedre nå, men det var utfordrende i en periode.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg klarer meg fint uten hold in produkter, men av og til er det så innmari kjekt. Jeg har prøvd endel hold in produkter opp igjennom, fra ulike leverandører, men ubehaget kom fort, så jeg har egentlig lagt disse produktene godt inn i skapet, og ikke tenkt så mye på de. Når man i tillegg sliter med å puste, og man må konsentrere seg mer om å og puste enn å hygge seg, da er det ganske ille. Når jeg tenker etter, så tror jeg faktisk at de aller fleste hold in plaggene jeg har hatt havnet i søpla siste gangen jeg ryddet i garderobeskapene.

Hold in produkter, eller shape produkter er jo i utgangspunktet flotte saker.Når kjole skal på, eller når man skal ta på seg et spesielt plagg som man ønsker skal sitte ekstra fint, da er disse produktene fine å ha. Det er innmari fint å holde mage, og valker på plass, og det er en god følelse at det ikke buler både her, og der. Jeg er jo personlig ikke så glad i valker i fri dressur. Kan jeg holde de litt på plass, så føler jeg meg mest vel. Derfor velger jeg ofte bh topper istedenfor vanlige bh’er. Bh’toppene har ikke hold in effekt, men det er godt med noe som dekker magen. Bare å kjenne at jeg har noe der.

Hold in produkter er fine saker, men samtidig, så skal man jo ikke lide heller. Det må ikke bli så stramt at man verken kan puste, eller bevege seg. Så mye hold in er jo ikke bra for noen. Når trenden for en tid tilbake har vært å trene med hold in produkter, da snakker vi galskap med stor G! En hold in truse, eller en hold in topp når man føler for å skjule litt av det som buler, eller i alle fall holde det litt samlet, det synes jeg er veldig ålreit. Så får man heller være forberedt på sjokket når kvelden kommer, og hold in trusen, eller toppen skal av, og alt som har blitt holdt så fint på plass bare velter ut.

Jeg har tidligere blogget om en hold in kjole som Alexis Mote har solgt. Jeg er super fornøyd med den kjolen, og bruker den ved spesielle anledninger. Den koster noen kroner, og ikke alle føler at man vil legge så mye penger i et hold in produkt. Derfor ble jeg så hoppende glad når jeg så at Alexis hadde fått innhold inn produkter til en helt fantastisk pris! Måtte nok kikke på prisen et par ganger, og spørsmålet kom fort i mitt hode om disse produktene faktisk hadde god hold in effekt til en såpass lav pris. Så da måtte jeg selvsagt prøve de. To dager etter bestilling, så kom pakken på post i butikk. Jeg var så spent!

Det er ZHENZI som nå har kommet med hold in produkter. De har kommet med en serie bestående av shapewear kjole, en shapewear bukse/truse med litt bein og en shapewear topp. Alle produktene i sort. Prisene varierer fra 249 kr – 299 kr, så her snakker vi veldig hyggelige priser. Det er kanskje de hyggelige prisene som gjorde at jeg var veldig spent på om produktene hadde en shape effekt som jeg var fornøyd med. Jeg liker hold in produkter som strammer på en levelig måte. Jeg må se at produktene gir effekt, og jeg må kunne puste normalt.

Torsdag kveld var testkveld hjemme hos meg. Jeg testet alle tre produktene, og jeg må bare si det med en gang : jeg ble imponert! Alle tre produktene ga shape effekt, og de var veldig behagelige å ha på. Ingen av de strammet ubehagelig. Jeg hadde alle produktene på meg ei god stund så jeg fikk prøvd de godt. Jeg var spent på effekten. Ville valkene bli strammet inn litt? Ville produktene sitte godt? Ville kjolen sitte uten å skli opp? Ville buksebeina med sin silikonkant sitte uten at beina skle opp? Hvordan ville buksen sitte? Ville den gå høyt opp i livet, og ville den sitte fint i skrittet? Kunne jeg puste og bevege meg som vanlig? Her er svaret ja på alle spørsmålene jeg hadde stilt meg på forhånd. Silikonkanten på kjolen kunne ha vært noe bredere, men kjolen satt på den. Stroppene på kjolen kunne også ha vært noe bredere, men disse tingene betyr egentlig ingenting når plaggene fungerer som de skal. Testen ble gjennomført, og her er det virkelig tommel opp for shape produktene til ZHENZI. Det er ikke produkter som får deg til å se ut som du er x antall størrelser mindre enn du er, men de gir absolutt en fin shape effekt. Plagg som satt noe trangt på meg, de satt veldig fint når jeg prøvde med disse shape produktene under, og det er den effekten jeg er ute etter. I tillegg er det produkter man kan bruke når som helst fordi de er så behagelige å ha på som de er. Det er ikke produkter man gruer seg til å bruke. Dette er produkter jeg kunne ha brukt i hverdagen om jeg ønsket den effekten i det daglige.

Så til størrelser. I shape produkter, så anbefales det at man går ned en størrelse i forhold til hva man bruker i klær, og det tenker jeg er et veldig godt råd. Jeg må ha M/L i shape toppen. Jeg har L/XL i toppen, og den kunne jeg kanskje ha gått ned en størrelse i. I shape buksen, så har jeg faktisk M/L, og den trodde jeg aldri at jeg ville passe. Daniel på Alexis mente at det ville gå, men jeg hadde mine tvil med tanke på at jeg har gode lår…men buksen, den passet veldig fint den. Jeg var spent på hvordan buksen ville gå høyt nok opp i livet, og jeg var spent på om den ville sitte fint i skrittet. For sitter den ikke godt i skrittet, så kan ikke jeg bruke plagget. Shape buksen gikk høyt og godt opp i livet, og i tillegg satt den som den skulle i skrittet. Tarmene sa ikke et ord. Tarmene var helt rolige. Skrekkscenen jeg hadde sett for meg hvor jeg ikke fikk av meg kjolen, det stemte heldigvis ikke. Hold in kjolen kom greit av den. Det er jo naturlig noe mer jobb enn med en vanlig kjole, men det er vel ingen stor overraskelse for noen av oss. Den bittelille ekstra jobben, den tar man gjerne for å få en pen hold in effekt. Jeg er sikker på at du vil bli veldig fornøyd med produktene.

Har du lyst til å prøve shape produktene? Alexis Mote gir 10% til alle bloggens lesere som kjøper shape produktene fra Zhenzi. I nettbutikken til Alexis, så har jeg en egen kolleksjon/kategori hvor du kan se alle plagg som jeg har blogget om fra Alexis. Denne finner du her : https://www.alexismote.no/collections/heidi-rosander

Når du bestiller shape produktene, eller andre plagg jeg har blogget om, så bruker du rabattkoden : HEIDIROS

Når du bruker min personlige kode, så vil du automatisk få 10% på kjøpet. Dette gjelder shape produktene, og det gjelder alle plaggene som ligger i min kategori hos Alexis.

Reklame | No.1 BY OX, Alexis Mote, Celli og Nais

Jeg synes alltid det er spennende å oppdage nye produsenter innen stormote. NO.1 BY OX er spennende! Endelig skal Norge få bli bedre kjent med det danske merket. Nå har de fått egen agent i Norge, og dermed får flere muligheten til å bli kjent med de lekre klærne.

Det var ganske tilfeldig at jeg kom over NO.1 BY OX. Jeg satt og tittet på forskjellige nettsider som selger stormote, slik jeg ofte gjør, og en av de nettsidene hvor jeg er en del innom, det er nettbutikken til danske Lis G. Lis G har en flott butikk i Kolding som jeg alltid besøker når jeg er så langt nede i Danmark, og samtidig har de også en flott nettbutikk. Mens jeg satt og kikket, så lyste det plutselig mot meg en helt fantastisk gul skinnjakke! Den var så lekker, så den måtte jeg kikke litt nærmere på. Jeg elsker farger, og jeg elsker jakker, og når det attpåtil er skinnjakke, da var jeg solgt. Dette var vel en av de flotteste skinnjakkene jeg hadde sett. Merket på jakken var NO.1 BY OX.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

NO.1 BY OX ønsker at klærne skal følge kurvene våre, og ikke omvendt. De ønsker at klærne skal fremheve kroppens naturlige skjønnhet. De ønsker å være spenstige uansett om det er hverdag, eller fest, og det synes jeg virkelig de klarer. Jeg gleder meg stort til at jeg fremover nå skal vise dere endel av den flotte vår og sommerkolleksjonen til NO.1 BY OX. 

Jeg gleder meg stort til at man kan få kjøpt Anettes flotte klær i Norge, og jeg vet at mange av dere som leser bloggen vil elske disse klærne like mye som meg. Design, passform og pris er viktige ting, og NO.1 BY OX er god på alle disse punktene. Man blir glad av å se klærne, og man føler seg enda gladere når man har klærne på. Det er moro med nye klesmerker, og jeg tenker det er viktig at butikkene også tenker nytt, spesielt når klær er gode på det vi kunder virkelig ønsker oss.

I går kom postmannen med pakke på døren min. Pakker er alltid spennende, og spesielt når det kommer pakker fra Danmark. Pakker fra Danmark inneholder alltid spennende klær. Min kjære mor rister bare på hodet hver gang postmannen ringer på døren min, for når postmannen kommer på døren, da er det nye klær på gang. Jeg blir som en unge hver gang jeg får pakker fra Danmark. Da kan jeg ikke få åpnet de fort nok. Noe over snittet glad i klær kanskje, men klær er jo så moro!!

Pakken fra Danmark, den inneholdt en helt nydelig cardigan! Det er faktisk lenge siden jeg har hatt en slik cardigan før. Ikke vet jeg hvorfor, for jeg er innmari glad i denne type cardigan. Jeg husker da datteren min var liten, så bodde jeg i slike, og jeg har tatt vare på en lyseblå en som jeg bodde i da jeg var på det aller største.

Cardiganen fra NO.1 BY OX hadde den lekreste fargen! Fargen heter ” Mandarin Orange.” Lekker orange farge!! Ikke bare var fargen lekker, men cardiganen var helt nydelig å ha på seg. Så fantastisk myk og god, og med en utrolig fin passform. Når jeg tok på meg denne, så fikk jeg den gode følelsen som man skal få når man har på seg klær som sitter som de skal. Jeg har sagt det før, og kommer sikkert til å si det mange ganger til, passform er alfa og omega. Har ikke plagg den gode passformen til din kropp, så får du heller ikke den gode følelsen når det gjelder klær. Det å gå å kjenne på at klær ikke sitter som de burde, det er en følelse som fort kan ødelegge mye.

En cardigan som denne kan man bruke som den er, men jeg kommer nok til å bruke den mest over topper og tunikaer. Jeg har mange plagg som jeg gjerne kan ha en cardigan over. Det er fint å ha over kjoler også.

Jeg elsker farger, og nå som våren nærmer seg, så må vi fylle på med farger i garderoben. Jeg får mange flotte tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen om at jeg inspirerer veldig når det kommer til å bruke farger, og det gleder virkelig hjertet mitt. Flere burde våge å bruke litt farger. Alle plagg trenger ikke være fargerike, men brekk litt av med farger. Om du har sort bukse, og sort topp, bruk da en farge på jakken, eller om du har ei sort bukse, bruk da en topp med farge. Farger gjør så utrolig mye. Jeg blir glad av farger, og jeg føler meg vel i farger. Jeg føler farger gjør noe med hele meg. At jeg skinner mer, og smiler mer. Og som sagt, man trenger ikke se ut som et fargekart. Begynn forsiktig. Jeg er jo heller aldri et fargekart, men jeg brekker av med farger.

Cardiganen fra NO.1 BY OX er virkelig en cardigan å anbefale. Det er også et plagg man kan bruke til så mye. I tillegg til den lekre orange fargen jeg har kjøpt, så finnes den også sitrongul, i lyseblått og i sort. Kjøper du den sorte, så må du huske å bruke en topp med farge under 🙂

NO.1 BY OX har også lange modeller som er veldig fine. Jeg har bestilt en som jeg gleder meg til å få.

Så må dere ikke glemme skinnjakkene. NO.1 BY OX er utrolig gode på skinnjakker. De har både korte, og lange modeller. Skinnjakkene sitter utrolig fint på. Lekre farger, men også de kJeg har en av skinnjakkene i lang modell som jeg viser på bloggen i dag. Veldig klassisk, og veldig fin. Jeg har str. 50 også i den lange modellen, og selv om jeg som regel ikke knepper jakker, så sitter den fint også om jeg skulle ønske å kneppe den. Det er viktig for meg når jeg kjøper jakker, at jeg skal kunne kneppe de. De lange skinnjakkene har også en veldig god passform, de er veldig gode å ha på seg, og de er utrolig fine. Den modellen jeg har, den har også hette, og det er en detalj som jeg liker veldig godt.

Du finner NO.1 BY OX hos bla Alexis Mote, Celli og Nais.

Vi blogges i morgen! Og i morgen skal jeg blogge om noe mange etterlyser.

Det er fantastisk når man på dager hvor man har denne flodhestfølelsen møter på mennesker som ser en helt annen person enn den du føler deg som. Det blir litt flodhestfølelsen for tida når jeg ikke kommer helt inn i det treningsmønsteret som man vil, og når man føler at saltstenger og seige godbiter havner litt for mye inn i munnen. Neida, det er ingen store mengder, men hvor er jernviljen min, og hvordan skal jeg få få tilbake disse gode treningsrutinene som jeg hadde? Jeg får trent, men jeg vil trene mer, og jeg vil trene bedre. Jeg vil videre på treningsreisen. Jeg trenger egentlig en som jeg kan forplikte meg til, en som kan pushe meg, men jeg føler ikke en PT er det jeg bør bruke pengene på akkurat nå. Når man nå har en lønn å forholde seg til, og ikke to, så må man prioritere annerledes enn før. En PT er store kostnader, så kanskje ikke ennå, men det er utvilsomt ønske nr.1

Jeg begynte blogginnlegget med hvor fantastisk det er å møte mennesker som ikke ser deg slik som man føler seg. Før hadde jeg piggene ute hver gang jeg fikk et kompliment. Det å tro at andre kunne like noe ved meg, det trodde jeg aldri på. Ingen kunne like meg? Ingen kunne da synes at jeg var pen? At jeg hadde fint smil, og nydelige øyne, hvorfor sa de sånt? Det slo meg aldri at noen faktisk kunne mene det. I mitt hode dreide det seg om at de sa det fordi de syntes synd på meg. De syntes synd på meg fordi jeg så ut som jeg gjorde. Fordi jeg var så tjukk, så trengte jeg å høre noen fine ting selv om de ikke stemte. Jeg var alltid på vakt, og hadde alltid piggene ute.

Jeg har fått mye ” kjeft ” opp igjennom fordi jeg aldri har kunne ta et kompliment. I jobbsammenheng og andre ting som ikke gikk på hvordan jeg så ut, der har jeg vært bedre til å ta i mot komplimenter, men aldri på utseende. Jeg så jo selv hvor tjukk og stygg jeg var, så kunne ikke bare folk holde kjeft. Litt sånn var det. Utrolig slitsomt å gå rundt å tro at man har et utseende kun en mor kan elske, og utrolig slitsomt for de som faktisk mente de tingene de sa. ” Kjeften ” gikk aldri inn. Jeg fortsatte i samme spor i evigheter. Speilet jeg av og til bare måtte se i, det sa mer enn tusen ord…i mitt hode.

Denne uken har jeg møtt igjen mennesker som jeg ikke har sett på en stund, og jeg har fått så utrolig mange fine komplimenter. Jeg synes fortsatt det er uhyre vanskelig å ta i mot komplimenter, men jeg merker at det som sies faktisk går inn nå. Jeg blir utrolig glad, og jeg ser at jeg har hatt ei utrolig endringsreise også på det planet. Ingen pigger ute, ingen i hodet mitt som vil at vedkommende bare skal holde kjeft. Ingen i hodet mitt som sier at vedkommende bare sier det fordi de synes synd på meg. DET er en fantastisk følelse å kjenne på. Jeg blir nok fortsatt litt satt ut, og litt sjenert når jeg får komplimenter, og jeg synes fortsatt de er litt vanskelige å forholde seg til. Jeg vet ikke alltid hva jeg skal svare, men mye har skjedd, og det er utrolig herlig å innse.

Det å få høre at man ser bra ut, at man virkelig stråler, det er godt å høre. En venn av meg uttrykker alltid at han ikke helt kan tro at jeg er 50 neste år, han leter alltid etter rynkene han mener at han ikke finner. Jeg smiler med hele meg får jeg ofte høre. Det gjør godt å høre slike ting. Spesielt når man har vært igjennom det man har det siste året, og også når man vet hvor man har vært når det kommer til tanker om seg selv.

I fjor var det 30 år siden jeg var russ. Jeg gikk på Oddernes Gymnas her i Kristiansand, og jeg var rødruss og revysjef. Jeg husker at jeg manglet en stemme på å bli russepresident, og i protest ble jeg revysjef. Jeg hadde ingen erfaring overhode, og ikke hadde jeg lyst heller. Men revy ble det, og en fantastisk tid. I fjor hadde vi jubileum, og sammen med to flotte medruss, så gjennomførte vi jubileumsfest. Det som slår meg når man prater er hvor fascinerende det er å snakke om hva man har tenkt om hverandre, og hvordan man har sett seg selv og faktisk hatt det. Den populære jenta, den jenta som alle guttene var forelsket i, den jenta som alltid var kledd i merkeklær – den jenta var egentlig så usikker og fant aldri sin identitet. Hvem hadde trodd? Og så mange ganger jeg har møtt folk som har lest bloggen min, og som ikke kan forstå at jeg har hatt det slik jeg har. Jeg som alltid virket så selvsikker, jeg med jobb i radio, jeg som alltid måtte forholde meg til masse ukjente mennesker – at jeg har slitt med sånne tanker som jeg har, det har overrasket utrolig mange. Så den man viser utad er nok ikke alltid den man er inni. Og usikkerheten kommer ofte til syne ved et tøft ytre, og en god maske.

Det er så godt å kjenne at jeg er på en så god plass i livet som jeg er nå. Når mange forteller at jeg stråler, og smiler, så er det sannheten. Endelig så snakker utsiden og innsiden min godt sammen. Ikke at jeg går rundt og tror at jeg ser så innmari bra ut, for det gjør jeg absolutt ikke, men det gjør likevel godt å høre det. Og så er det jo sånn da at det finnes noen få mennesker som sier ting de ikke mener, men heldigvis så er de fleste ikke der. De aller fleste sier ting fordi de mener det, og jeg klarer liksom å se det nå. Det er en stor seier, og en god følelse.

Etter det stormfulle året jeg har vært igjennom, så er det alltid noen som tror at jeg spiller et spill. At jeg egentlig ikke har det så bra. At jeg gir uttrykk for noe som ikke stemmer. Man kan liksom ikke ha det så bra som jeg sier etter å ha gått igjennom det jeg har. De om det. Jeg bruker ikke energien på det. Visst de tror jeg er en så god skuespiller, så må de får lov til å tro det. Livet er godt, innmari godt, men det er samtidig ikke for pyser.  Alle dager er ikke rosa, men heldigvis er det flere av de rosa enn de mørkeblå. Jeg kjenner at jeg smiler mer, jeg kjenner at mye har endret seg på en veldig positiv måte. En arena hvor jeg nok ennå hadde vært veldig usikker, det må være kjærlighetsarenaen. Jeg vil ikke være alene resten av livet, men dette er nok en arena hvor selvtilliten ikke er tilstede. Jaja, vi lar den ligge. Der er ingen prins i kikkerten, og heller ingen hvit hest. Men jeg håper….en dag….

Jeg gruer meg ikke. Ikke en plass faktisk. Rart er det, men ingen grunn til å grue seg. Egentlig er man vel faktisk heldig.

5.april blir jeg 50 år, og jeg har bestemt meg for å gå inn i 50 årene med glans. Feires skal det også. Ingenting å grue seg for å bli 50. Alder er og blir tall, og vi er heldige som får lov å bli eldre. Jeg planlegger stor feiring av en stor dag. Jeg har jo sånn sett alltid vært glad i å feire, og stelle istand selskaper, både for meg selv og andre. Jeg gikk noen runder for å finne ut hvordan jeg skulle feire 50 årsdagen, og endte på å leie lokale og invitere venner og familie til feiring. Det jeg har valgt å gjøre til 50 års festen, det er å ha invitere mennesker som alle på sin måte har betydd noe for meg i alle disse årene. Kanskje er jeg ikke så nær de i dag, men de har alle hatt en spesiell plass i hjertet mitt, og de har på hver sin måte betydd noe helt spesielt. Det er ikke sikkert de er klar over selv hva de har betydd for meg, og denne 50 årsdagen er en fin måte å fortelle dem det på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når man sitter og planlegger fest og feiring, så blir man også sittende å mimre. Det er fint å sitte å mimre litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Jeg har vært utrolig heldig som har fått være med på så mye, som har vært endel av så fine miljøer. Man har også opplevd sorg, og  store utfordringer langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde. En styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun var 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk  i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen. Men så var det denne styrken da som man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

Bloggen skal ikke handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Det å ta seg tid til å tenke litt tilbake, det er utrolig godt. Min datter ville vel hevde at jeg begynner å bli noe gammel når jeg snakker om å mimre, og se litt tilbake, men for meg er det også litt påfyll og kunne tenke tilbake på hvor heldig jeg har vært, hvor mye jeg har fått lov til å være med på, og hvor mye jeg har opplevd. Alle de flotte menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er de de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Noen er der en periode, så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det også noen mennesker som jeg er glad for at ikke er en del av livet mitt lengre. Noen har bare tatt energi, og aldri gitt noe, men så lærer man av det også.

Jeg tror etter hvert som man blir voksen, så blir kanskje vennekretsen noe mindre enn når man var noe yngre. Kjernen, de virkelige gode vennene som gir deg noe, de er igjen. Man setter kvalitet aller først, og det er bedre med en mindre kjerne virkelig gode venner enn en masse bekjente som egentlig ikke gir deg noe som helst. Jeg har i løpet av årene vært så heldig å bli kjent med en masse mennesker. Jeg hadde en fantastisk flott barndom i Kobberveien med masse venner, og ulike aktiviteter. Hvem skulle vel trodd at jeg har vært speider i 10 år. Jeg var meis, stifinner, og vandrer i jentespeideren på Grim. Noen veldig flotte år. Jeg spilte håndball, og volleyball fordi alle andre gjorde det, og jeg ble vel ingen stjernespiller, men det var moro, og vi var en fin gjeng. Når jeg tenker etter, så var jeg nok en langt bedre speider enn idrettstalent. Barne, og ungdomsårene på Solholmen, og Grim Skole i en klasse jeg tror mange misunte oss. Fra dag en i første klasse, så satte lærer Aarstad seg i respekt, og fortalte at i denne klassen aksepterte han ikke mobbing. Vi fikk et samhold som var helt utrolig, og den dag i dag, så treffes vi med jevne mellomrom til hyggelige klassetreff. Slike grunnlag som ble lagt allerede i første klasse er gull verdt. Masse flotte mennesker som jeg den dag i dag blir glad når jeg treffer, og som alle var med på å gjøre mine skoleår så fine som de ble. Skoleårene betydde mye for meg, og det er innmari fint når man kan tenke tilbake på skoleårene som veldig gode år.

Personer fra barndommen som fortsatt har en stor plass i hjertet mitt. Ikke at vi treffes på daglig basis, men likevel venner for livet. Evig vennskap. Vi vet at vi er der for hverandre. Når noe inntreffer, så vet jeg hvem jeg ringer til. Snart 50 år, og vennskapet er like sterkt.

Det er altså feiringen av 50 årsdagen min som gjorde at jeg ble sittende å bla i minner. Barne og ungdomsårene. Speideren var viktig, men den tiden som nok har betydd mest for meg var tiden i Radio Ung. Det var der min interesse for radio startet. En interesse som etterhvert ble levebrød. Jeg var 14 år da jeg våget meg ned i radioens lokaler i Ekserserhuset her i Kristiansand.  Skal ikke akkurat si at det føles som i går, men at det har gått så mage år, det er helt utrolig. Panikken sprer seg jo også litt når man tenker på at det er så mange år siden. Jeg kan jo løpe til speilet for å se etter rynker, og grå hår. De grå hårene har ikke kommet under alle de lyse stripene i håret mitt. Jeg har sånn sett gitt frisøren klar beskjed at dersom hun oppdager grå hår, så vil jeg ikke vite om det før jeg kanskje en dag bare må innse at speilet ikke lyver. Når det gjelder rynker ,og grå hår, så har jeg gode gener tror jeg. Pappa hadde ingen rynker, og kun få grå hår. Mamma har så vidt noen grå hår, og rynkene kommer for det meste av andre ting, men nå begynner hun jo også å bli en voksen dame.

Da jeg startet som frivillig i Radio Ung for 36 år siden, så ante jeg lite om at radio skulle bli levebrødet mitt i mange år. Jeg fant fort ut at jeg hadde funnet min store hobby, og jeg fant fort ut at jeg elsket å lage radio, og jeg fant etter hvert også ut at radio var noe jeg kunne. Så da jeg etter gymnaset fikk tilbud om fast jobb i Radio Sør, så var jeg ikke sen om å takke ja. Tankene om videre utdanning hadde jeg skjøvet helt bort – det var dette jeg ville. For noen år det har vært, og for en jobb jeg har hatt! Det er så utrolig fint og kunne kjenne på den gode følelsen av at man har hatt en jobb man aldri har gruet seg til å gå til. Jeg har vært så heldig! Alle de utrolig flotte menneskene man får møte gjennom en slik jobb, mennesker man blir kjent med. Mennesker som man kanskje bare prater med i noen minutter, men de minuttene kan fort bety veldig mye. Alle menneskene som setter spor.

Alle ukjente, men også alle kjente man har møtt. Angrer nesten på at man ikke har ført en slags dagbok på hvem man har truffet i årenes løp, for det er vel det meste av kjente, norske personer…og noen utenlandske… stort sett bare på godt, men noen har vært sure, grinete, og lite hyggelige. Jeg husker ennå første dag på jobb i Radio Sør i 1989, og jeg ble sendt til Kjevik for å intervjue Øystein Sunde. Gud, som jeg hadde forberedt meg. Jeg hadde brukt lang tid, og syntes selv jeg hadde gode spørsmål klare… da vi møtte Sundes manager før intervjuet, så husker jeg vi fikk utdelt en liste over spørsmål som Sunde mislikte å bli spurt. En rask titt på listen, og panikken slo ned som et lyn i meg – alle disse spørsmålene han ikke likte å få var akkurat de spørsmålene jeg hadde planlagt å spørre han om. Jeg husker ikke helt hvordan det gikk, men jeg tror jeg gikk inn i en panikk transe, men jeg husker iallefall at han ikke var en videre hyggelig person å intervjue. Heldigvis er det få som er sånn.

Radio har i veldig mange år vært levebrødet mitt. Mange år i Radio Sør, så i Radio Søgne, tilbake i Radio Sør, og nå i Radio Metro. Gjennom alle disse årene har jeg møtt så mange flotte mennesker som alle på sin måte har betydd masse for meg. Ikke alle har jeg kontakt med i dag, men der er flere som alltid vil ha en plass dypt inne.

Treningen gjennom de siste årene, og en helt spesiell person som fikk meg inn på den veien, og som var der for meg lags veien i flere år. Treningstimene sammen med alle de flotte, overvektige damene både i gymsalen på Dvergsnes Skole, på Spring og etterhvert nå også på crossfit’en. For noen damer. For en gjeng. Klart flere av disse har betydd noe for meg. Samholdet, latteren, de gode samtalene, det å vite at man er en viktig del av en gruppe.

Ledervervet i NLLF. Det har vært to fantastiske år! Jeg hadde aldri hatt et lederverv før jeg sa ja til NLLF, aldri jobbet så mye organisasjon, men med et brennende engasjement for lymfødem og lipødemsaken. Det har vært en bratt læringskurve, men arbeidet gir meg så utrolig mye. Jeg har lært så masse, jeg har fått jobbet med ting som engasjerer meg, og jobben vi har gjort, den begynner nå å gi resultater. Jeg har et flott styre, og jeg har mennesker rundt meg som betyr masse for meg, som jeg jobber så godt sammen med. Jeg kan sparre, lufte frustrasjon og ideer. Personer jeg alltid vil ha med meg i hjertet. Personer som gir meg energi, som kan inspirere og motivere, og som er dønn ærlige.

50 årsdagen min blir en reise ned ” Memory Lane.” Jeg har lyst til å samle mennesker som har betydd noe for meg. Mennesker som på hver sin måte alltid vil ha en plass i hjertet mitt. Jeg tror det blir en flott feiring og en flott kveld. Det er godt å ta en pause i blant, og ta seg tid til å bla litt i minneboka. Finne frem til de gode minnene, og alle menneskene som har krysset veien vår, og som alle på sin måte har gitt oss noe i den perioden i livet. Alle håpløse forelskelsene, og de som ikke var like håpløse. Det gir meg en ro, og det gir meg ny energi. Mens jeg satt der og mimret, så vandret tankene også over på fremtiden. Hva vil jeg fremover? Jeg har så masse planer. Spennende planer. Nå må jeg bare lande de viktigste ballene. At tiden der fremme blir spennende, det er det ingen som helst tvil om, og når planene er klare, så skal jeg selvsagt dele de med dere. Jeg må bare tørre. Jeg må bare realisere alle de tingene jeg har lyst til.

Men jeg trenger litt hjelp av dere flotte lesere til planleggingen av den store dagen min : Underholdning. Ikke de typiske selskapslekene hvor man driter seg loddrett ut, men det må da være andre, morsomme leker? Andre forslag for å få kvelden ekstra fin?

Debatten om bildene til den finske kunstneren liu Sisuraja raser videre, eller debatten om mine meninger rundt kunsten, den raser videre i enda større fart. Hvorfor blir det feil å ha en negativ meningen om kunsten som blir vist? Jeg synes den gir et usmakelig bilde av overvekt. Jeg synes kunsten er med på å latterliggjøre oss overvektige. Hvorfor er det ikke lov å si dette?  Hvorfor må jeg som overvektig være enig i at utstillingen gir oss et riktig bilde av kampen mot skjønnhetsmalen når jeg ikke mener det ? Hvorfor skal de som analyserer bildene i bauger og kanter gå så hardt til angrep som enkelte har gjort? Samtidig blir jeg både provosert og lei meg av å lese at andre tolker meningene mine på en helt feil måte. Det blir så feil at noen legger meninger i munnen min som ikke er mine.

Kunst skal provosere, og kunst skal skape debatt. Som jeg skrev i innlegget mitt i går, så er det en god ting ved denne utstillingen, at den skaper en debatt, en veldig viktig debatt.Vi trenger en god debatt rundt skjønnhetsmalen, om stigmatiseringen, om det å sette overvektige i bås. Vi trenger endringer.

Vi overvektige vil ha aksept. Får vi mer aksept av å vise overvekt på en slik nedlatende måte? Jeg kommer ikke til å endre syn uansett hvor mye hardt skyts som skytes mot meg. Kunsten er usmakelig, og her settes vi virkelig i bås. Er det ikke nettopp denne båsen man ønsker å komme ut av? Det er de færreste som analyserer kunsten. De ser det de ser, og det er dette de gjør seg opp en mening om. Visst vi tar med oss ulike mennesker for å se utstillingen, så er jeg sikker på at flertallet vil reagerer akkurat slik jeg gjør. Av kommentarer og meldinger som jeg har fått i ettertid, så ser jeg jo at kunsten vekker negative reaksjoner. De aller fleste synes dette er kunst som går langt over streken, som man blir uvel av å se, og kunst som fremstiller overvekt på en usmakelig måte. Dette er jo gull for de som allerede latterliggjør store kropper, for det er jo nettopp det jeg føler hun gjør, latterliggjør oss. Joda, jeg vet at hun ønsker det motsatte. Jeg vet at hun ønsker å ta et oppgjør mot skjønnhetsmalen. At det skal være rom for alle kropper, men hun lykkes ikke. Her oppnår kunstneren at folk ler, og de ler ikke fordi de synes kunsten hennes er så innmari morsom.

Ei av mange som har engasjert seg i debatten som kom etter blogginnlegget mitt i går, hun sa det på en innmari bra måte når det kommer til å vise overvekt og frodighet på en vakker måte. Hun sa at en kreativ fotoserie som hadde vist personen som MENNESKE og ikke et OBJEKT ville være mer interessant og kanskje også mer normaliserende. Hun mente også at denne utstillingen mer er om kunstnerens personlige utfordringer enn et mål om å gjøre folk mer ‘vant til’ overvekt. Jeg er så veldig enig. Dette var så godt sagt.

Jeg har fått hard skyts fordi enkelte mener at jeg vil forskjønne overvekt. De mener at jeg synes store kropper skal dolles, og styles. Hvor har jeg skrevet det?? Hvor har jeg skrevet at jeg ønsker at overvektige skal vises frem på en unaturlig måte? At jeg ikke vil vise frem store kropper slik de faktisk er? Ikke en plass har jeg skrevet det. Jeg har skrevet og sagt at overvekt og frodighet kan vises på en vakker måte. Der er det en stor forskjell faktisk. Enkelte mener at jeg personlig også er med på å forskjønne overvekt, og at jeg viser et galt bilde av det som er ” vanlig ” ved at jeg selv er opptatt av ” dolling og styling. ” Jeg blir bare oppgitt. Skal ikke jeg ha lov til å være opptatt av klær og velvære uten at jeg på noen måte forteller at det er er sånn alle overvektige skal være? Hvor har dere dette i fra? Visst kritikerne mine absolutt skal analysere det jeg sier og skriver, så la iallefall analysene være riktige. Jeg har aldri noe sted snakket om at vi ikke skal vise en stor kropp som den er. Noen av oss er mer opptatt av ” dolling og styling ” enn andre, og jeg har aldri sagt at det ene er mer rett enn det andre. Vi skal få lov til å være akkurat den vi er. Jeg har aldri snakket om forskjønning, eller at man skal gi et uærlig bilde. Jeg har aldri noen steder sagt at det skal være noe glamourpresentasjon av store kropper. Hvor i all verden har dere som er så kritiske til meningene mine lest det?

Som jeg skrev i går. Jeg har i mange år jobbet for kroppspositivitet, og det vil jeg fortsette å gjøre. Jeg vil fortsette å jobbe for mindre stigmatisering, og jeg vil fortsette å jobbe for å vise at frodige kropper også kan være vakre kropper. Jeg vil fortsette å jobbe for at det skal være plass til alle kropper i samfunnet vårt. Jeg vil fortsette å engasjerer meg i forhold til endringer, og til trening. Så temaet i bildene til den finske kunstneren er et veldig viktig tema, men det er måten hun prøver å nå frem på med budskapet sitt på som jeg reagerer på. At jeg blir provosert, sint og lei meg, det har jeg lov til å bli. Jeg tolker kunsten på min måte, og jeg er verken kunstinteressert, eller kunstkjenner. Jeg er den vanlige dama i gata, og jeg liker ikke måten overvekt blir fremstilt på i utstillingen på Sørlandets Kunstmuseum hvor overvekt blir fremstilt på en usmakelig måte.

Det har også blitt hevdet at jeg har uttalt meg som leder i NLLF, noe som ikke stemmer. Ikke et sted har det stått verken NLLF, eller leder av NLLF. Jeg ble intervjuet som samfunnsdebatant og blogger. Det er viktig for meg å understreke. Jeg har også fått kritikk fra enkelte som har reagert på at jeg ikke har kommentert at den finske kunstneren kan ha lipødem. Siden jeg er leder av NLLF, så burde jeg ha nevnt det mener enkelte. Burde jeg faktisk ha gjort det? Nei, det burde jeg absolutt ikke. Er det min oppgave å diagnostisere? Skal jeg som ikke en gang har noe medisinsk bakgrunn fortelle at kunstneren høyst sannsynlig har lipødem? Som leder av NLLF så har jeg ikke lov til å gjøre slikt. Vi skal ikke uttale oss medisinsk. Vi kan ha en mening, men også den skal vi være forsiktige med å uttale oss om. Hva om denne finske kunstneren ikke har lipødem? Skulle jeg ha stått på NRK og gitt henne en diagnose som vi ikke en gang vet om hun har? Hvor feil kunne det ha blitt? Det er mye mulig den finske kunstneren har lipødem, og jeg kan tenke mine tanker, og ha mine meninger, men jeg kan da ikke si de i en slik sammenheng? I innslaget så var fokuset overvekt, og en kunstners måte å kanskje prøve å rive ned tabuer på. Det er mye overvekt i samfunnet, og ikke all overvekt er relatert til lipødem eller lipolymfødem. Når jeg blir spurt om å uttale meg om kunst hvor en overvektig kropp blir eksponert, så kan jeg ikke begynne å spekulere i om kunstneren har lipødem/lipolymfødem. Jeg må prate om det det jeg blir spurt om.

Jeg har blogget i 5 år nå, og jeg har aldri som blogger opplevd personangrep før dette innslaget som ble sendt på Dagsrevyen og NRK Sørlandet, og da spesielt også etter blogginnlegget mitt i går. Jeg var forberedt på det, og jeg står i stormen. Jeg vet at når jeg offentlig uttaler meg, så må jeg være forberedt på negativ kritikk også. Jeg har sterk rygg til å tåle det som har kommet. Vi har alle lov til å ha vår meningen om kunsten som blir vist, men vi må også akseptere hverandres meninger. Det er det dessverre ikke alle som gjør, og det synes jeg er trist. Det som gjør meg ekstra trist er når jeg ser hvem som retter de hardeste skytsene. Skyt i vei, men spør deg selv hvordan du selv ville ha likt å få den samme kritikken/personangrepet. Gå på sak, og ikke person tenker jeg. Nå er det garantert noen som vil analysere det jeg skriver her også. At jeg vil sympati, at jeg ikke tåler kritikk, skyt i vei. Det er ikke mitt poeng i det hele tatt. Jeg understreker bare at det er vondt å kjenne på kroppen hvor sinte enkelte kan bli fordi jeg ikke mener det samme som dem. Det går jo klart inn på meg når jeg opplever hva enkelte er i stand til å si og mene. Personangrep er ikke greit! Nå er jeg en voksen kvinne, og tåler det som kommer, men hva med de unge bloggerne der ute som får enda hardere skyts? Av og til må man veie sine ord litt, og tenke sak, ikke person. Ei av de yngre som blogger kunne fortelle at de verste til å kommentere negativt var voksne kvinner, og jeg ser jo også etter mine opplevelser at de som går til personangrep er kvinner på min alder. Jeg har alltid vært så fornøyd med at jeg ikke har opplevd netttroll, men denne saken her, den fikk frem endel negativt i enkelte.La sak være sak, og person være person.

Jeg mener ikke at vi skal forskjønne alt, men jeg mener at vi kan vise store kropper på en vakker og fin måte. Er vi ikke vakre selv om vi har ” avvikende ” kropper? Jeg synes ikke kunsten som blir vist er vakker, men igjen, det er min personlige mening. Jeg mener ikke at vi skal vise et bilde av kropper som ikke er naturlig. Det er ikke det jeg mener når jeg sier at man kan vise frodighet på en vakker måte. Lag en mer positiv ramme rundt frodighet. Vis hvor flott frodighet kan være. Vi trenger ikke få verden til å tro at vi er grå, deprimerte mus som egentlig synes livet er ganske kjipt. Ikke fremstill oss på en stakkarslig måte. Og må man sette likhetstegn mellom overvekt og mat hele tiden? Hvordan skal andre få et mer normalt forhold til våre store kropper om vi ikke selv har det til egen kropp? Frodighet kan da være flott, la oss vise det i kunsten. La oss vise de som ser kunsten, men som ikke nødvendigvis analyserer den at også våre kropper kan være flotte med både mager, valker og grevinneheng. Og viktigst av alt, det vil alltid være personen inni. Det er også viktig å ta med sånn helt på tampen.

Takk for engasjement, for tilbakemeldinger, for meldinger og telefoner. Jeg vil alltid være en klar og ærlig stemme når det kommer til disse tingene som engasjerer meg. Og til deg som mener at bloggen min kun handler om slanking? Sorry kjære deg, da har du nok ikke lest bloggen min særlig mye….

Torsdag ringte NRK til meg og ville gjerne ha min mening om utstillingen ” Dry Joy ” som i disse dager går på Sørlandet Kunstmuseum her i Kristiansand. Bak utstillingen står den finske kunstneren Iiu Susiraja, en samtidskunstner som bruker seg selv, og sin store kropp i bildene som blir vist. Etter å ha sett utstillingen, så blir jeg opprørt, provosert og lei meg. Er det sånn overvektige skal fremstilles for å få andre til å se at også ” avvikende” kropper er vakre kropper? Er dette måten å ta oppgjør med skjønnhetsmalen på? Viser man fingeren på en en måte som gjør at samfunnet vil se mer positivt på store kropper?

Jeg mener nei. Kunstneren oppnår helt klart debatt rundt temaet, og debatt trenger vi. Vi trenger en debatt rundt stigmatiseringen av overvektige. Vi trenger en debatt rundt skjønnhetsmalen. Vi trenger en debatt som forteller at alle kropper er vakre kropper. Vi trenger en debatt som gir alle lov til å være glad i den kroppen de har, til å være stolt av seg selv. Men får å få til det, blir det da en riktig vei å gå når man viser seg selv på den måten den finske kunstneren gjør? De færreste som ser bildene er kunstinteresserte. De fleste ser bildene, og gjør seg opp en mening om hva de ser der og da. De bruker ikke masse tid på å analysere budskapet i bildene. De ser den finske kunstneren eksponere seg selv med kosteskaft under hengebrystene, med magen sin servert på et brett, med en laks mellom beina og med baconskiver hengende nedover ansiktet. Noen mener det er humoristisk. Jeg har kanskje en rar sans for humor, for jeg ser ikke noe morsomt i dette i det hele tatt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Susiraja har valgt å arbeide med selvportretter fordi hun mener det er enklere å eksponere, eller til og med ydmyke seg selv, fremfor å gjøre det samme mot andre. Hvorfor føler hun en trang til å ydmyke seg selv, og kroppen sin? Hvorfor skal vi vise de store kroppene våre på en ydmykende måte? På bildene så føler jeg også at hun fremstiller livet som overvektig på en trist og deprimerende måte. Det ser på alle bildene ut som om hun nettopp har våknet, ikke smiler hun, så livet ser ganske så trist ut. Er det sånn vi har det, og er det sånn vi vil at andre skal tenke om oss?

Jeg har fått så utrolig mange flotte tilbakemeldinger etter innslaget på Dagsrevyen i går. Både fra kjente og ukjente. Om de er enig i det jeg sier, det er sikkert ikke alle, men de roser meg fordi jeg er ærlig, og fordi jeg har en klar stemme. De har stor respekt for resonnementene mine, og elsker at jeg er den tydelige stemmen jeg er. Slikt varmer veldig, og betyr enormt mye. Jeg skulle selvsagt ha ønsket at enda mer av det jeg sa kom med, men sånn er media, og det kjenner jeg jo selv til. Noen negative reaksjoner har jeg også fått, og det regnet jeg med. Ikke alle er enig i min tolkning av kunsten hennes, og sånn skal det jo være. Vi skal ikke være enig i alt. Når man først sier ja til å uttale seg, så må man stå for det man sier, og tåle det som eventuelt måtte komme i ettertid. Personlige angrep er jo det man frykter mest, og de fleste som ikke er enig med meg, de har klart å holde seg sånn tålig saklige. Et par stykker har nok et horn i siden til meg, og prøver på sin måte å vise det, istedenfor og faktisk forstå hva akkurat denne saken her gjelder. Det er fint at noen mener at dette er kunst, og at det er flott kunst med et viktig budskap, og med masse humor. Jeg er bare ikke enig, og det er en rett jeg har.

Da NRK kontaktet meg, så ble jeg kontaktet som samfunnsdebatant/blogger, og ikke som leder i Norsk lymfødem og lipødemforbund. Det er viktig å understreke. Ikke en plass ble NLLF nevnt, og ikke en plass ble det nevnt at jeg er leder. Jeg er ikke bare leder i et forbund. Jeg er også en privatperson med jobb og andre engasjementer. Her var fokus overvekt, og en kunstners måte å kanskje prøve å rive ned tabuer på. Det er mye overvekt i samfunnet, og ikke all overvekt er relatert til lipødem eller lipolymfødem. Når jeg blir spurt om å uttale meg om kunst hvor en overvektig kropp blir eksponert, så kan jeg ikke begynne å spekulere om kunstneren har lipødem/lipolymfødem. Jeg må prate om det jeg blir spurt om. Jeg vet selvsagt at lipødemfettet ikke kan slankes bort, men det ” vanlige ” fettet, det kan slankes bort. Jeg har et lipolymfødem, altså både lipødem og lymfødem, men jeg har også overvekt i tillegg. Jeg har fått bort ca 50 kg med ” vanlig ” fett, og har fortsatt mer ” vanlig ” fett som skal bort. Så i tillegg til å være kronisk syk, så er jeg overvektig, så ærlig må jeg jo være. Og det var som overvektig jeg i går uttalte meg.

Jeg synes budskapet den finske kunstneren prøver å få frem blir gjort på en helt feil måte. Jeg hyller kropper i alle fasonger, og jeg hyller alle som stolt viser frem frodige og store kropper, men jeg reagerer på måten den finske kunstneren gjør det på. Skaper hun et mer positivt bilde av frodighet på denne måten? Klarer hun å gjøre noe med stigmatiseringen mot overvekt ? Det var disse tingene jeg ble spurt om. Jeg ble spurt om måten hun formidlet på, om kunsten hennes. Så må jeg også understreke at når jeg skriver at jeg hyller store kropper, så hyller jeg ikke overvekt. Det er så viktig å få skrevet. Jeg vil aldri komme til å hylle overvekt. Alle vet at overvekt ikke er bra, men det er et annet tema og en annen diskusjon som jeg gjerne tar, men i denne sammenheng, så er det viktig å få et fortrolig forhold til egen kropp, og så langt det lar seg gjøre, å bli glad i egen kropp.

Jeg mener ikke at vi skal forskjønne alt, men jeg mener at vi kan vise store kropper på en vakker og fin måte. Er det ikke nettopp vakre vi er selv om vi har ” avvikende ” kropper? Jeg synes ikke kunsten som blir vist er vakker, men igjen, det er min personlige mening. Jeg mener ikke at vi skal vise et bilde av kropper som ikke er naturlig. Det er ikke det jeg mener når jeg sier at man kan vise frodighet på en vakker måte. Lag en mer positiv ramme rundt frodighet. Vis hvor flott frodighet kan være. Vi trenger ikke få verden til å tro at vi er grå, deprimerte mus som egentlig synes livet er ganske kjipt. Frodighet kan være så flott, la oss vise det i kunsten. La oss vise de som ser kunsten, men som ikke nødvendigvis analyserer den at også våre kropper er flotte med både mager, valker og grevinneheng.

Jeg har i mange år jobbet for kroppspositivitet, og det vil jeg fortsette å gjøre. Jeg vil fortsette å jobbe for mindre stigmatisering, og jeg vil fortsette å jobbe for å vise at frodige kropper er vakre kropper. Jeg vil fortsette å jobbe for at det skal være plass til alle kropper i samfunnet vårt. Jeg vil fortsette å engasjerer meg i forhold til endringer, og til trening. Så temaet i bildene til den finske kunstneren er et veldig viktig tema, men det er måten hun prøver å nå frem på med budskapet sitt på som jeg reagerer på. At jeg blir provosert, sint og lei meg, det har jeg lov til å bli. Jeg tolker kunsten på min måte, og jeg er verken kunstinteressert, eller kunstkjenner. Jeg er den vanlige dama i gata, og jeg liker ikke måten overvekt blir fremstilt på i utstillingen på Sørlandets Kunstmuseum. Overvekt blir der fremstilt på en grusom måte.

Landsforeningen for overvektige hyller utstillingen, og mener kunstneren gir en finger til samfunnet, og at hun er med på å rive ned tabuer. Jeg er ikke enig. Jeg er for å vise fingeren til samfunnet, men vis den på en annen måte. Tabuene blir ikke noe mindre etter sånne bilder som dette. ” Kunstneren tør å vise frem hva man kan gjøre med en stor kropp. Hun nekter å gjemme den bort i et skap ” sier Landsforeningen for overvektige. Seriøst?  Som om bildene viser hva man normalt ville gjort med en stor kropp, eller at dette er utfordrende ting å gjøre for en stor kropp? Jeg har aldri ment at man skal gjemme bort en stor kropp i et skap, snarere tvert i mot. Jeg har alltid ment at vi stolt skal vise oss frem, at vi skal være stolte av den vi er, og den kroppen vi har. Jeg har alltid stått på barrikadene for kroppspositivitet.

Ta på dama et par sexy stay ups, bytt ut den rosa,utslitte trusen med en pen truse, bytt ut nattskjorte og boblevest, slå ut håret, fresh henne opp litt sånn at det ikke ser ut som om hun nettopp har våknet, la henne smile og vise verden at hun er fornøyd, la henne vise kropp, sett henne i en litt annen ramme enn sammen med laks, feiekoster, bacon og baquetter, så vil bilde av overvekt og store kropper plutselig bli et helt annet, et  mye mer positivt og vakkert bilde, og et mer reellt bilde av en flott og frodig kvinne.

Du kan se innslaget her : https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202002/NNFA19022120/avspiller

Eller lese saken her : https://www.nrk.no/sorlandet/overvektig-reagerer-pa-utstilling_-_-blir-kvalm-1.14912877

I går skrev jeg om hylekorene som skriker over de 5 kiloene de må ha av seg, og alle diettene som da planlegges for å nå dette. Jeg skrev om den vonde følelsen av å være elefanten i rommet når vekt og slankekurer diskuteres. 5-10 kg er jo ingen umulig oppgave. Ja, man må ta seg selv i nakken, og ja, man må gjære en innsats, men det er mulig med de riktige grepene. Det er mulig å gå ned 50 kg også. Det vet jeg alt om, men det er en vanskeligere kamp å kjempe. Selv om jeg har mistet 50, og kanskje gått opp noen få..iallefall føles det sånn akkurat nå, så bør jeg ytterligere ned om jeg skal sette helsen i fokus, og om jeg skal klare å tenke finere tanker om meg selv. Hadde det vært 5 kg, så skulle jeg ha klart det i morgen liksom. Jeg synes også det er respektløst å skrike om 5 kg når man sitter i et rom med en eller flere personer som kjemper en helt annen vektkamp. Kanskje tenker de ikke over det. Kanskje så de aldri på meg som den store elefanten i rommet, men de burde tatt signalene når jeg som alltid hadde noe på hjertet plutselig ble stille.

Jeg har fått mange tilbakemeldinger etter innlegget i går, og alle takket meg for å sette ord på ting de også føler på. For å klare å gå ned mange kilo, så nytter det ikke å starte en slankekur, men må starte en endring som er til å leve med. Den må passe hver enkelt nettopp fordi den må vare livet ut. Kampen mot kiloene er aldri over. Man kan aldri hvile på lauvbærene om man skulle klare å gå ned mye. En liten pause, og litt gal tenkning, så er man plutselig på feil spor.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I går skrev jeg om at vi må finne på noe sammen. Noe som kan hjelpe oss alle som sliter litt eller mye nå. Da jeg satt og så igjennom eldre blogginnlegg, så kom jeg over et fra januar 2016. I januar det året, så presenterte jeg et treningsopplegg på bloggen. Et treningsopplegg som de fleste kan klare å gjennomføre. Et treningsprogram som ble laget av en bekjent av meg, Lise Lund. Lise er PT, og har mange års erfaring innen trening. Lise lagde dette treningsprogrammet for bloggenes lesere for de årene tilbake. Dette er et treningsprogram som man skal kunne gjøre hjemme hos seg selv. Et program uten apparater. Her bruker man kun seg selv, og egen vekt.

På bloggen i dag, så skal du få bloggens eget treningsprogram, og så lager vi en avtale på at nå kjører vi i gang. Blir du med? Her kan man jo øke antall ganger man gjør øvelsen etterhvert som man føler for det. Og klarer man ikke det antallet som står, nei, så starter man på et lavere antall. Her kan man gjøre det slik det passer for nettopp deg.Jeg håper du blir med, og jeg håper å høre hvordan det går.

Det er ikke er noen revolusjonerende nye treningsøvelser som blir presentert, men øvelsene ble satt sammen slik jeg ønsket det. Treningsprogrammet skal være et program på lavterskel nivå, det skal være noe de aller fleste skal kunne klare å gjennomføre, og det skal være et program man kan gjøre hjemme uten noe som helst utstyr. Det skal ikke være mye styr for og kunne gjøre dette, og det tar heller ikke for mye av tiden din. Det betyr også at det vel ikke er særlig med unnskyldninger igjen for og ikke være med å trene?

For de av dere som lurer på om det er meg som har satt sammen treningsprogrammet, så er det jo da ikke det. Programmet ble lagd i samarbeid med , og under veiledning av PT, Inger Lise Lund. Inger Lise har over 20 års erfaring fra treningsbransjen, og driver i dag Fitness-Akademiet. Inger Lise kurser instruktører, hun er instruktør ved treningssentre, og er PT. Inger Lise brenner for å spre treningsglede, og var ikke sen om å si ja til å sette sammen et treningsprogram når jeg spurte henne.

Vi starter helt forsiktig

Treningsprogrammet skal være et program som alle uten de store helseutfordringer kan klare å gjennomføre. Vi skal starte veldig forsiktig, og første mål er å trene 2 ganger i uken. Treningsprogrammet består av 8 øvelser. Hver øvelse har 8 repetisjoner, og disse 8 repetisjonene skal gjøres 3 ganger. Det betyr at hver øvelse skal gjøres 24 ganger. Mellom hver repetisjon, så rister du litt løs på kroppen før du starter på an igjen. Oppvarming vil alltid være et spørsmål. Vi har tenkt at det fort vil bli et tiltak for mange å gjennomføre treningsprogrammet om man først skal ut å gå tur for å bli varm, eller om man skal løpe rundt huset, eller gå trapper. Vi legger derfor ikke for mye vekt på oppvarmingen, MEN gå gjerne litt på stedet for du starter på øvelsene. Ikke gå rett fra sofaen til trening. Går man litt på stedet før man starter, så får man brukt hjertepumpa litt. Føl at kroppen har en normal temperatur, og bevegelighet, og går man litt på stedet, så får man opp varmen litt før treningen. Vi vil på bloggen i dag vise deg hvordan hver øvelse skal gjøres, men her er det også veldig viktig at du gjør øvelsene ut i fra hva du klarer. Øvelsene må ikke gjøres akkurat slik vi viser. Du kan gjøre øvelsene lettere, eller tyngre, men det viktige her er at øvelsene ikke skal gjøre vondt. Gjør øvelsene vondt, så har du utført de feil, eller gjort mer enn du skal. Kjenn etter hva som føles greit for deg. Man skal kjenne at øvelsene tar, og man skal kjenne at kroppen, og muskler blir brukt, men det skal altså ikke gjøre vondt. Vi har satt opp 8 repetisjoner som er utgangspunkt. Ikke øk på allerede første uken. Hold deg til de 8 repetisjonene. Dersom 8 repetisjoner blir for mye, så gjør så mange som du klarer. Klarer du 5, så er det veldig bra, klarer du 2, så er det også veldig bra. Du vil merke at uansett hvor mange du klarer å ta, så vil fremgangen komme. Du vil etter hvert som ukene går merke at kroppen din vil klare mer enn hva den gjorde når du startet opp. Du har ingen andre konkurrenter enn deg selv, og følger du treningsprogrammet, så er både Inger Lise og jeg sikre på at du vil merke fremgangen. Selv ett forholdsvis ” enkelt ” program som dette vil på sikt gi deg resultater. Klarer du 2 ganger i uken, så er det veldig bra. Alt utover disse to gangene er en bonus 🙂 Tren gjerne programmet mer enn to ganger i uken, eller ta deg gjerne en gåtur en, eller flere dager, men sett deg som mål at du minimum skal trene to ganger i uken!

Fremdrift

Den første uken, så skal vi altså konsentrere oss om å trene 2 ganger i uken. Vi skal trene 8 øvelser hvor av hver øvelse skal ha 8 repetisjoner. Alle øvelsene skal gjøres 8 x 3 runder. Ikke øk på selv om du kanskje føler at du kunne ha gjort det. Vi har helt klart en plan for treningen, og etter hvert som ukene går, så skal vi øke både i antall repetisjoner, og kanskje også antall runder. Er man flink, og trener gjennom programmet slik man skal, så vil det gi resultater. Man vil merke fremgang, og man vil kjenne på følelsen av å mestre. Man vil kanskje også føle på at trening er ålreit. Vårt mål er å få deg i aktivitet ved å finne øvelser de aller, aller fleste kan gjennomføre. Vi vil vise at det er veldig mye man kan gjøre hjemme hos en selv, og man trenger ikke masse utstyr for å trene. Her trenger du en dør å lene deg mot, eller en sofarygg. Du kan støtte deg på kjøkkenbenken, og ellers kun bruke deg selv. Øvelsene på gulvet, der kan du kanskje ha et underlag, men bruk et teppe, eller et håndkle om du ikke har en matte. Ha gjerne også en vannflaske, eller et vannglass i nærheten da det er viktig å drikke godt under trening. Sliter du med å gjennomføre øvelser på gulv, så har vi alternativer.

Er du motivert til å bli med å trene ?

Jeg håper treningsprogrammet vil motivere mange av dere som følger bloggen til å se at trening ikke trenger å være et ork, og det trenger ikke å ta lang tid. Å sette av to dager i uken, og trene gjennom programmet, det har ALLE tid til! Det finnes ingen unnskyldninger i verden som er gode nok til at du ikke kan få til dette. Her går det på det å ville. Det går på å kaste alt av unnskyldninger på båten, og bare gjøre det. Finn frem selvdisiplinen, og viljen som ligger der et sted, og legg en plan. Det kan også være lurt å føre en trenings dagbok for deg selv. På den måten kan du følge med på egen utvikling. Skriv hva du føler er tungt, hva som føles greit, skriv antall repetisjoner, og så kan du på den måten følge med på hvordan din egen fremgang er fra uke til uke. Det gir en fantastisk følelse når man faktisk oppdager at det har skjedd en fremgang, og fremgangen kommer fortere enn du kanskje tror. Jeg håper treningsprogrammet kan være det du trenger for å få startet med det du har tenkt på så lenge. Jeg håper det kan være starten på noe veldig bra. Det er realistisk å få til to ganger i uken, og det å ha realistiske mål er viktig. Selv for de av leserne mine som er i ukentlig aktivitet, så kan det være fint å også trene dette programmet hjemme.

TRENINGSPROGRAM

Knebøy

Første øvelse er knebøy. Her kan du gjerne bruke kjøkkenbenken, eller en sofarygg som støtte. Her er det viktig at du selv kjenner hvor langt ned du vil gå. Øvelsen skal ikke gjøre vondt. Gå så lang ned du føler at du kan uten at det blir vondt for deg, og gjør 8 repetisjoner. Disse 8 repetisjonene tar du 3 ganger.

Armheving

Armheving, eller push ups  er en øvelse som jeg tror at de fleste kjenner til. Ofte gjøres den nede på gulvet, men her skal vi gjøre den ved bruk av kjøkkenbenken, eller du kan bruke en dør som du lener deg inntil. Gå så langt ned som du føler at du kan. Husk strake armer.  Øvelsen blir tyngre jo lengre ut fra benken/døren du står med bena. Her føler du deg frem, og husk at du ganske raskt vil merke fremgang. Ta 8 armhevinger, og gjenta øvelsen 3 ganger.

Kneløft, foran

Rumpeløft

I denne øvelsen, så skal vi ned på gulvet. Legg deg gjerne på et teppe, eller et håndkle. Har du en yogamatte/treningsmatte, så bruk gjerne den. Det er godt med ett litt mykt underlag når du skal legge deg på gulvet. Her synes jeg det er godt å ha armene under hodet mens jeg gjør øvelsene. Sett bena i gulvet, og løft opp rumpen fra gulvet. Løft 8 ganger, og gjenta øvelsen 3 ganger.

Stasjonære utfall

Her skal vi opp fra gulvet igjen, og gjøre statiske utfall. Sett bena slik du ser på bildet, og gå ned så langt du klarer. Ikke tenk på at du må ned så langt som mulig. Klarer du å komme deg ned litt, så er det veldig bra! Ingen av øvelsene skal gjøre vondt, heller ikke denne. Man skal kjenne at den ” tar “, men det er forskjell på å kjenne en øvelse, og det at den gjør vondt. Ta gjerne annehvert ben. 8 repetisjoner, og 3 ganger.

Sit ups

Vi skal på de to siste øvelsene ned på gulvet igjen. Denne øvelsen er også en velkjent øvelse vil jeg tro. Her skal vi ha sit ups, eller hodeløft. Ligg godt på gulvet, ligg med strak kropp, eller sett bena i gulvet. Løft hodet litt opp, og hold stille i noen få sekunder. Legg deg ned igjen, og løft opp på nytt, og hold. Du løfter hodet, og holder 8 repetisjoner. Gjenta dette 3 ganger.

Rygg rotasjon – øvre del

Siste øvelse i treningsprogrammet er en øvelse for ryggen. Her skal vi stå på knærne, og rotere skuldrene/armene til hver side. Som alle andre øvelser, så gjør du 8 repetisjoner, og 3 ganger.

Da var treningsprogrammet presentert, og jeg håper du er motivert til å trene dette to ganger i uken? Dersom noen av øvelsene er utfordrende, så si i fra, så kan vi finne alternativer. Når jeg har skrevet 8 repetisjoner, så husk at det er et utgangspunkt. Dersom du ikke klarer 8 repetisjoner, så gjør det du klarer! Alt du klarer er en seier, fremgangen kommer uansett. All trening utover disse 2 gangene denne uken, det er en stor bonus. Hver uke, så skal vi gjøre noen endringer slik at man hele tiden får en viss utvikling. Hva tenker du om treningsprogrammet? Vil du klare å trene dette to ganger denne uken? Som jeg har skrevet før, så vil man etter hvert merke fremgang om man setter seg som mål at man skal trene programmet slik vi har vist, og det antall ganger som vi har anbefalt.

Lykke til med treningsprogrammet!

” Nå må æ ned i vekt altså ” – uttalelsen kommer fra ei ” venninne”  som kanskje har 5 kilo for mye om man leter lenge nok. Jeg husker hvor provosert jeg ble av sånne uttalelser før, men nå bryr jeg meg ikke like mye lengre. Jeg husker hvor såret jeg ble fordi de skrek over 5 kg, og jeg hadde en haug. Jeg husker jeg hadde lyst til å forsvinne i dette hullet i bakken når vekt ble tema. Jeg ville ikke snakke om vekt!

5 kg for noen er kanskje mye om buksene ikke går igjen, eller toppen strammer, men i mitt hode kan neppe 5 kg verken være verdens undergang, eller verdens vanskeligste mål å nå. Hadde jeg slitt med 5 kg, så hadde jeg klart det i går liksom. Det blir langt verre når man skal ha av seg 30 kg, eller 50 kg, eller for noen kanskje 100 kg! Før ble jeg både sint, og veldig lei meg når venninner satt og klaget over disse 5 kg som de ikke ante hvordan de skulle få av seg… og der satt jeg med mine x antall dobbelt så mange kilo, og ville helst bare reise meg å be de holde kjeft, og klage over noe som var verdt å klage over. Jeg gjorde aldri det, men de må da ha merket hvor stille jeg ble, og jeg synes fortsatt det er litt respektløst og klage over 5 kilo når det sitter personer der som sliter med langt mer enn de stakkars 5! Det er ikke moro å sitte sammen med venninner da. De klager, og klager, og sitter og funderer på hvordan de skal få kvittet seg med disse 5 kiloene, og hvilke shaker, eller kurer som passer best, og som gir det beste resultatet. De sitter og planlegger hvordan de skal sulte seg for å nå målet. Innimellom kommer de inn på trening, men det går mest på kurer, og dietter. Hvordan tror disse hylekorene det føles når de sitter der og klager mens jeg sitter og hører på? Når de hyler over 5 kilo, hva med meg? Tenker de noen gang på at jeg er der og må høre på de? Jeg grudde meg tidligere når det var venninnekvelder, for man kom jo alltid inn på vekt, og dietter, og jeg hadde aldri noe å tilføye. Jeg hadde min kamp, en kamp som de aldri ville være i nærheten av å skjønne hvordan var. Jeg som aldri hadde prøvd en eneste diett, og som ikke visste hva som funket for å få av disse stakkars 5 kiloene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De siste årene har dette heldigvis blitt en del annerledes. Jeg sier i fra, og deltar i samtalen. Jeg har mine erfaringer, men jeg blir fortsatt provosert når noen bare må klage over disse ekstra 3, eller 5 kiloene som sitter dønn fast. Noen ganger må jeg bare le også av disse hylekorene. Det er ikke måte på hvor langt de er villige til å gå for å miste kiloene. Det er sultedietter, det er shaker, det er minimum av kalorier, det er piller som selvsagt er en verdens nyhet. Jeg trodde vi var så voksne nå, og hadde prøvd så mye at disse tingene var utelukket, men neida, det er bånn gass, og shake til både frokost, middag og kvelds. Etter ett par uker, så kan de ta inn et måltid, men først skal magen, og kroppen være både i ulag, og utakt, og man går rundt som tidsinnstilte bomber frem til kiloene er av.

Tid til å trene har de ikke, energien strekker ikke til, men man får vel ikke akkurat mer energi av å sulte seg selv? Jeg skal når jeg skriver dette være rask til å få med at jeg absolutt skjønner at det å ha 3, eller 5 kg for mye kan være et problem for de som har det. Jeg ser veldig godt at om man ikke får på seg buksene, eller passer klærne som man gjorde, så er det et problem, og jeg ser at man ønsker å kvitte seg med de for å slippe å kjøpe ny garderobe, og for å føle seg mer vel når klærne sitter som de skal… men ikke sett i gang det største hylekoret når der faktisk sitter noen sammen med deg som sliter så mye mer, og som kjemper en kamp som er så mye mer uoppnåelig . Kanskje blir det feil å tenke sånn også. Jeg vet ikke, men det er nå sånn jeg føler det.

Det er veldig mye disse tingene som lesere av bloggen min skriver om i meldinger til meg. Jeg snakker mye om disse tingene sammen med mange venninner. Jeg snakker om min kamp, og de om deres, for vi kjemper alle en kamp , men det er en avslappet tone, og gode samtaler – men når der er noen som starter et hylekor om hvor ille det er å veie 5 kg for mye, og om alle diettene som må til, da melder jeg meg ut, og blir bare provosert.

Mange av oss trenger ett skikkelig spark bak for å komme i gang. Dette vet jeg alt om. Jeg har prøvd utallige ganger å sparke meg selv bak, men når man står alene, så er det ikke alltid like lett å treffe, og uten å ha noen som er der og støtter deg underveis, så er det utrolig vanskelig. Jeg vet mange savner et fellesskap, og for mange er det løsningen for å komme i gang med noe som varer. I tillegg så må man være forberedt på mange tøffe kamper med seg selv. Man blir utfordret så innmari mange ganger. Denne styggen på ryggen som forteller deg hvor mye bedre det er å sette seg i sofaen etter en lang dag, eller som prøver å innbille deg at du heller går i morgen fordi morgendagen er en mye bedre dag for deg å trene…og visst du kjenner ekstra godt etter, så kan det være du kjenner en sår hals, eller en vond skulder, og det er jo ikke bra å trene når man kanskje er syk… disse kampene, og mange flere må du være forberedt på å kjempe, spesielt i starten. Det er så mange unnskyldninger som ligger klar på rekke, og rad, og de bare venter på å utfordre deg. Det er da du må stålsette deg, og ha motsvarene klare. Det finnes svært få unnskyldninger for at du ikke kan gå på trening.

Jeg skal være ærlig på at jeg sliter big time for tiden. Jeg trenger en som virkelig kan sparke meg hardt bak, og en som jeg finne motivasjonen tilbake med. Jeg har delvis kontroll, men jeg føler ikke lengre at jeg har stålkontrollen som jeg hadde før. Så kan jeg lete etter unnskyldningene for hvorfor det er sånn, og så kan jeg håpe jeg finner noen å skylde på, men det er kun en som er ansvarlig for at ting er som det er akkurat nå, og det er meg. Mitt liv er mitt ansvar. Etter jeg startet å jobbe så tidlig på dag som jeg gjør, så får jeg ikke lengre disse treningene tidlig om morgenen som jeg hadde før. Hælen i den ene foten elsker ikke akkurat intervalltreningen på mølla, så fra å trene 5 ganger i uken, så er det blitt 2 og 3 ganger, og det er altfor lite. Treningsplan, den har jeg i hodet mitt sagt at jeg skal sette opp i evigheter nå, men får jeg gjort det? Neida.

De negative følelsene rundt egen kropp, de er i ferd med å snike seg litt tilbake i blant, og det er ingen god følelse. Hvorfor er det så innmari vanskelig å trene som før? Jeg har også styrkeprogrammer som jeg kan trene om hælen krangler. Jeg har apparater hjemme. Jeg kan gå turer. Jeg er håpløst fortvilet over meg selv i blant. Livredd for å havne tilbake i gamle spor. Jeg skulle hatt en som pusher meg i en periode nå. En som kan få meg tilbake på de vanvittige gode sporene jeg var før jeg startet som morgenvertinne, og i ny jobb. En som kan få meg motivert og klar for den viktigste jobben som finnes, nemlig helsen min.

Man kan ikke hvile når det kommer til vekt og trening. Alt dette er ferskvare. I mitt hode har jeg lagt på meg det meste av det jeg har tatt av, og fornuften er ikke alltid på min side, men jeg er glad for at jeg er bevisst på alt dette, og for at jeg vet hvilke grep som må tas, og at det kun er en som kan endre det negative til det positive, nemlig meg.

Mitt høyeste ønske er en PT, en PT jeg kan ha en stund. Men en PT koster endel penger, og det er en utgift som jeg kanskje ikke kan ta akkurat nå. Jeg skulle hatt en PT på grønn resept, eller på blå resept, samme hvilken farge bare man hadde kunnet betale en egenandel. En PT hadde betydd så utrolig mye for meg i den litt tøffe perioden jeg er inne i nå. Jeg trenger å finne tilbake til både motivasjon og treningsglede. Jeg hadde PT for endel år tilbake når jeg var helt i starten av reisen min, og det var så gull. Det betydde så mye, og jeg oppnådde så mye.

Mens jeg venter på at en PT kommer dalende ned i fanget på meg, så må jeg ta meg selv enda hardere i nakken, og snakke hardt til meg selv. Jeg er heldig som faktisk er der at jeg kan trene, så nå må jeg jaggu slutte å være så smådeprimert, og heller gjøre noe. Jeg blir litt oppgitt over meg selv i blant, og ingenting annet enn familie og jobb er viktigere enn trening og helse.

Skal vi ta oss i nakken både du og jeg? I morgen på bloggen skal jeg vise deg en god begynnelse…..

Motemessen i Oslo er over, og jeg skulle så gjerne ha vært der, for det er en opplevelse og gå rundt til de ulike produsentene for å se på kolleksjonene som de viser frem. Jeg kan skjønne at butikkene bruker lang tid på messen, og at det må tenkes og vurderes mye. Motemessen er jo en gedigen godtebutikk. I tillegg finner man feks også leverandører av smykker og vesker. Er der rart jeg liker motemessen. Det er vanskelig å kombinere motemessen og jobb, men i august håper jeg at puslespillet skal kunne løses.

Mens vi ennå skriver februar, så begynner butikkene og fylles med lekre vårvarer. Man kjenner at man blir så utrolig glad av å se vårlige farger, og mønster. Der kommer bla endel vårjakker med blomsterprint i duse farger, og disse jakkene roper vår mot en. Etter en lang høst og vinter, så kjenner man på at man er klar for andre plagg, andre farger og ikke minst litt lettere plagg. Det gjør noe med en når man kommer inn i butikker som begynner og fylles med vårvarer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dere som følger bloggen min, dere vet at en av mine store favoritter er Pont Neuf. De lekre designene, de flotte fargene, og ikke minst den utrolig gode passformen. Alle som forsøker Pont Neuf etter å ha lest bloggen min, de forstår veldig godt det jeg skriver om passform. Den er bare utrolig god. Klart de har ulike modeller, og alle passer ikke alle, men man finner garantert modeller som man bare kjenner at man trives i, og føler seg fin i.

Vårkolleksjonen til Pont Neuf er på vei til butikkene, og igjen, så kommer de med en utrolig flott kolleksjon. I vår/sommer er det mye blomsterprint. Det kommer design med sirkler, litt med striper, og det kommer flotte farger som lime, mandarin, og water. Det kommer tradisjonelle farger, men Pont Neuf er definitivt kjente for sine spreke og flotte design. De skuffer ikke i vårkolleksjonen heller.

Jakker. Dere vet jeg har en stor kjærlighet for jakker. Jakken jeg har på bildet, det er en type jakke som jeg liker veldig godt. Jeg synes de er flotte over topper, og tunikaer. Akkurat denne type jakker har jeg nylig begynt å skjønne at jeg liker veldig godt. Denne på bildet er noe tykkere enn de andre jeg har. Denne kan jeg jo veldig godt bruke som ytterjakke når det våres noe mer. Inntil da, så bruker jeg den som en innejakke. Denne her er ikke fra Pont Neuf, men fra danske ADIA. Adia har samme eiere som Pont Neuf. Jakken er sort, og har utrolig stilige paljetter som dekor. Disse paljettene gjør ikke like mye ut av seg som paljetter vanligvis gjør, og kanskje er ikke paljetter det riktige ordet, men det glitrer svakt, og det gjør noe ekstra med hele jakken. Bak på jakken, så er det en tiger som dekor, men lagd i sort slik at den ikke er pragende på noen måte. Man ser den svakt, men man ser den. Adia er et ganske nytt merke for meg, så jeg er veldig spent på det. Denne jakken er jeg iallefall veldig fornøyd med. I denne jakken har jeg str. 50.

Tilbake til Pont Neuf. Denne jakken er så flott! Det samme er den blomstrete tunikaen. Flott sammen. Flott hver for seg.

En annen jakke jeg er blitt veldig glad i, det er denne som går i gult. Den har hette, og den er utrolig god å ha på. Jeg bruker den over topper og tunikaer. Gulfargen passer til veldig mye.

Sirkler eller store prikker. Det er den noe av i vårkolleksjonen til Pont Neuf. Denne i sort, og hvitt liker jeg veldig godt, og sirkler ser bra ut også på en stor kropp. Du kan også få farger i denne, og da i gult og hvitt.

Pixie modellene er også en nyhet i vår. Denne kommer i to farger. Veldig behagelig å ha på seg.

Vil du se mer av Pont Neuf sin vårkolleksjon, så kan du gå inn her : http://pontneuf.dk/eng/

Spring 2020