En annerledes og uvirkelig hverdag

Det hele føles litt uvirkelig. Plutselig er landet i en helt annen situasjon enn vi var i for kun få dager siden. Plutselig har vi en ny og annerledes hverdag. Jeg tror vi alle kjenner på usikkerheten, og akkurat nå skulle vi hatt denne krystallkulen som kunne fortelle oss når hverdagen igjen kan bli normal. Med oppfordring om å holde oss mest mulig hjemme, og med oppfordring om ikke å besøke hverandre, så kjenner vi alle på noe helt nytt. Selv om vi vet at vi skal komme oss igjennom dette, og hverdagen vi kjenner vil komme tilbake, så kjenner iallefall jeg på en usikkerhet, og det hele som skjer er jo litt skremmende. Helt nødvendig, men også litt skremmende.

I denne tiden, så kjenner vi kanskje også litt på hvor heldige vi har vært her oppe i nord. Så fritt vi har hatt det, så godt, og så beskyttet. Hverdagen har vi fylt med det vi ønsker, og vi har aldri hatt noen restriksjoner på hvordan vi lever livet vårt. Plutselig rammes verden, og vi kan ikke unngå og rammes her i vårt lille land heller. Barnehager og skoler stenges, all aktivitet stoppes, treningsstudioer, frisører og velværesalonger må stenge, man vil at alle som kan skal ha hjemmekontor. Plutselig endres verden. Sterke grep må tas for å hindre spredningen av korona viruset. En uhyre viktig dugnad er i gang. En dugnad som det er viktig at vi alle tar del i. Det er så viktig at vi alle gjør vårt for at vi skal få den gode, trygge hverdagen tilbake så snart som mulig. Korona har flytta inn – i hodet mitt.  Det er litt skremmende og uvirkelig. Det gikk så veldig fort. Fra å lese om et hissig virus ute i verden et sted, så har det plutselig blitt så nært.

Korona viruset har fått alvorlige konsekvenser verden over. Også her i Norge, og også i min hjemby Kristiansand. Masse mennesker blir syke, og rammes i ulik grad. Utrolig mange mennesker blir permittert, og går en usikker hverdag i møte. Permitteringer rammer familier når lønnen plutselig blir ca 62% av det man hadde. Når hverdagen kommer tilbake, så kan det likevel gå tid før alle er tilbake i arbeid fordi de økonomiske konsekvensene er blitt så store.

Jeg er en av de som nå er blitt rammet av det som skjer i verden. I går kveld kom det permitteringsvarsel på mail fra arbeidsgiver. Jeg visste at det var økonomiske utfordringer i bedriften som følge av korona situasjonen. Jeg visste at de så på sparetiltak, og strammet inn der de kunne. Permitteringene, de kom veldig plutselig, og uten at noen egentlig hadde snakket om det. Tankene mine rundt dette skal jeg la ligge, men det er så viktig å være åpen om permitteringer også. Ikke bare i det øyeblikket det skjer.

Jobben i Radio Metro fremover er usikker. Ingen vet når man kan komme tilbake på jobb, eller om bedriften klarer å komme seg så ovenpå igjen at vi vil ha en jobb å komme tilbake til der fremme. Jeg kjenner en stor sorg rundt en jobb jeg virkelig elsker. En jobb jeg har gledet meg til å gå til hver dag. Kroppen min har en stund nå ikke spilt helt på lag med meg, og jeg har måttet være nødt til å erkjenne dette, og ta konsekvensene av det. Men det å få et permitteringsvarsel uten at noen hadde snakket om permitteringer, det var tøft å kjenne på.

Jeg er heldigvis ikke syk, og jeg håper at jeg og mine skal slippe unna. Heldigvis blir de fleste mildt rammet. Men vi har andre mennesker rundt oss som er i risikogruppene. Derfor er det så viktig å gjøre som myndigheten sier. Bli hjemme, og gå kun ut dersom du er helt nødt. Det er jo sånn at man trenger litt påfyll av mat i blant. Kanskje trenger man påfyll av medisiner, men også medisiner kan bestilles på nett om man vil unngå å dra på apoteket. Ikke løp på besøk til hverandre. I denne hverdagen som man plutselig må forholde seg til, så har man en gyllen mulighet til å snakke med hverandre. Det får man så sjeldent gjort i en hektisk hverdag. Man kan ta en tlf, man kan snakke sammen på skype, eller man kan snakke sammen på messenger.

Opp i alt det usikre som skjer, så er dette den fineste muligheten vi har til å vise at vi bryr oss om hverandre. Det er tiden for å vise omsorg, og ta vare på hverandre.

Det er ikke lett det vi står i nå. De økonomiske konsekvensene, frykten for fremtiden, den kjennes hos mange. Jeg puster med magen, og synes var fint å høre vår flotte statsminister si at dette kommer vi oss gjennom. Det blir noen tøffe dager fremover, men hverdagen, den kommer tilbake. Akkurat det er gode ting å tenke på opp i alt som skjer, alt man ser og alt man hører. Jeg merker at jeg tenker når jeg et par ganger har vært nødt til å dra ut. Jeg går lengst mulig unna andre mennesker. Må jeg stå i kø, som på apoteket, så stiller jeg meg lengst mulig unna andre, og er det noen som nærmer seg, så går jeg bort og stiller meg et annet sted. Jeg står en veldig god meter unna en kasse hvor man blir ekspedert. Tankene kjører hele tiden på avstand. Jeg har antibac i vesken, jeg har papirlommetørkler i bøtter og spann, og jeg vasker hendene ofte, noe jeg alltid har gjort, men jeg gjør det enda mer nå. Jeg nyser og hoster i albuen om jeg må en av de tingene. Jeg håndhilser ikke, og klemmer ikke.

Jeg tenker at det er uhyre viktig i disse dager å gjøre hverdagen god. Det er viktig å prøve å beholde smilet og positiviteten. Få med deg nyheter, men man trenger ikke å sitte pal hele dagen.Gå en tur om du er frisk. Nyt sola i husveggen. Legg planer. Dagdrøm. Ha det fint rundt deg. Vær kreativ. Hør god musikk. Se en god film. Ha gode samtaler. Bry deg.

Jeg ble skremt da jeg skulle gjøre ukehandelen på torsdag. Parkeringsplassen som er stor, og som pleier å være ganske tom en torsdag formiddag, den var stufull. Butikken var full av mennesker med handlekurver som var så fulle at varene nærmest falt ut. Det var eviglange køer ved kassene. Jeg måtte innom et par andre butikker for å få varer jeg ikke fikk på første butikk. Hyllene var så tomme. Myndighetene ber oss om ikke å hamstre, men vi gjør det likevel. Butikkene opplever lille julaften kaos. Butikkene får varer hver dag. Lagrene er fulle av mat, men panikken tar oss. Jeg håper hamstringen nå roer seg sånn at alle kan få handlet det de trenger når de må ta turen innom butikken. Det handler om solidaritet, og det handler om at vi ikke må være egoister.

Nå handler det om å være minst mulig der det vanligvis er folk for at færrest mulig skal bli alvorlig syke. Vi har alle et felles ansvar. Vi må alle ta del i den store dugnaden. Og er det noe Norge kan, så er det å stå sammen når alvorlige ting skjer. Vi har vist før at vi står sammen, og vi skal vise det igjen. Dugnad betyr ikke lenger å ha med kake og spandere noen timer sammen med andre i barnehagen eller borettslaget.Dugnaden handler om å slippe taket i det som er trygt.

En bekjent av meg sa det så riktig. Det er selve livet som utfordrer oss nå. Det er så uvirkelig og vanskelig. Hun sa det så fint , at midt i krisa får vi faktisk en gave; vi får en mulighet til å vende oppmerksomheten mot hverandre og alle. Størst av alt er nettopp verdien av liv, helse og medmennesket, altså selve livet.

Jeg kan godt holde meg hjemme. Jeg kommer ikke til å kjede meg. Treningsstudioet er stengt, så dit kan jeg ikke dra. Men jeg kan kanskje vise overfor meg selv at jeg har det som heter vilje, og da kan jeg faktisk trene hjemme…eller jeg kan gå en tur i skogen. Jeg har lenge tenkt at rom for rom i huset skal ryddes. Nå har jeg en gyllen mulighet til å gjøre det sånn litt etter litt. Jeg har nok en stund gått på akkord med meg selv i forhold til mye. Nå har jeg en mulighet til å komme meg ovenpå igjen. Det er flere ting som jeg kan ta tak i både ute og inne. Jeg har en mamma som trenger hjelp i blant, og da er det fint at vi bor rett ved siden av hverandre. Viktigst er det å ta vare på meg selv, og på mine. I en sånn tid så tenker jeg klart på de fine prinsene mine, på datter og svigersønn. Jeg tenker på min kjære mamma som er blitt 79 år, og sånn sett er i risikogruppen. Nå er det viktig å skjerme henne mest mulig.

Nå er det viktig at vi alle tar del i den viktigste dugnaden vi noen gang har deltatt i. Lytt til de som sitter med kunnskapene. Det er altfor mange bedrevitere der ute. Folk som vet alt best selv. Vi kan være enige og uenige, men nå skal vi gjøre som myndighetene sier. Holde oss mest mulig hjemme, ikke renne ned dørene hos hverandre, dra ut kun når man må, og dere som har hjemmekantene, dere skal bli hjemme. Jeg leste noen kloke ord i dag morges : At vi er hjemme i 14 dager, og kanskje kjeder oss litt, det er mye bedre enn at vi trosser forbudet, og smitter et menneske som, i verste fall ikke får oppleve 14 dager til. Ord verdt å tenke på. Vi skal gjøre vårt for å beskytte de eldste, og vi skal gjøre vårt for å beskytte de som er i risikogruppene.

Dette kommer vi oss igjennom. Hverdagen vil komme tilbake. For å komme dit fortest mulig, så er det så viktig at vi alle tar del i den viktigste dugnaden vi har deltatt i.

Vi blogges i morgen. Hold deg frisk, og ta godt vare på deg selv og dine nærmeste.

Det kommer bedre tider.

3 kommentarer
    1. Tenk rydding rom for rom som trening, 14 dagar går fort, når ein har noko å gjera. Her får eg unna litt håndarbeid som er påbegynt. Treningsstudio har rett utanfor døra, Guds frie natur. Der får eg og påfyll av naturens vakre lyder. Kontakt med andre ved telefon.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg