Torsdag ringte NRK til meg og ville gjerne ha min mening om utstillingen ” Dry Joy ” som i disse dager går på Sørlandet Kunstmuseum her i Kristiansand. Bak utstillingen står den finske kunstneren Iiu Susiraja, en samtidskunstner som bruker seg selv, og sin store kropp i bildene som blir vist. Etter å ha sett utstillingen, så blir jeg opprørt, provosert og lei meg. Er det sånn overvektige skal fremstilles for å få andre til å se at også ” avvikende” kropper er vakre kropper? Er dette måten å ta oppgjør med skjønnhetsmalen på? Viser man fingeren på en en måte som gjør at samfunnet vil se mer positivt på store kropper?

Jeg mener nei. Kunstneren oppnår helt klart debatt rundt temaet, og debatt trenger vi. Vi trenger en debatt rundt stigmatiseringen av overvektige. Vi trenger en debatt rundt skjønnhetsmalen. Vi trenger en debatt som forteller at alle kropper er vakre kropper. Vi trenger en debatt som gir alle lov til å være glad i den kroppen de har, til å være stolt av seg selv. Men får å få til det, blir det da en riktig vei å gå når man viser seg selv på den måten den finske kunstneren gjør? De færreste som ser bildene er kunstinteresserte. De fleste ser bildene, og gjør seg opp en mening om hva de ser der og da. De bruker ikke masse tid på å analysere budskapet i bildene. De ser den finske kunstneren eksponere seg selv med kosteskaft under hengebrystene, med magen sin servert på et brett, med en laks mellom beina og med baconskiver hengende nedover ansiktet. Noen mener det er humoristisk. Jeg har kanskje en rar sans for humor, for jeg ser ikke noe morsomt i dette i det hele tatt.

Susiraja har valgt å arbeide med selvportretter fordi hun mener det er enklere å eksponere, eller til og med ydmyke seg selv, fremfor å gjøre det samme mot andre. Hvorfor føler hun en trang til å ydmyke seg selv, og kroppen sin? Hvorfor skal vi vise de store kroppene våre på en ydmykende måte? På bildene så føler jeg også at hun fremstiller livet som overvektig på en trist og deprimerende måte. Det ser på alle bildene ut som om hun nettopp har våknet, ikke smiler hun, så livet ser ganske så trist ut. Er det sånn vi har det, og er det sånn vi vil at andre skal tenke om oss?

Jeg har fått så utrolig mange flotte tilbakemeldinger etter innslaget på Dagsrevyen i går. Både fra kjente og ukjente. Om de er enig i det jeg sier, det er sikkert ikke alle, men de roser meg fordi jeg er ærlig, og fordi jeg har en klar stemme. De har stor respekt for resonnementene mine, og elsker at jeg er den tydelige stemmen jeg er. Slikt varmer veldig, og betyr enormt mye. Jeg skulle selvsagt ha ønsket at enda mer av det jeg sa kom med, men sånn er media, og det kjenner jeg jo selv til. Noen negative reaksjoner har jeg også fått, og det regnet jeg med. Ikke alle er enig i min tolkning av kunsten hennes, og sånn skal det jo være. Vi skal ikke være enig i alt. Når man først sier ja til å uttale seg, så må man stå for det man sier, og tåle det som eventuelt måtte komme i ettertid. Personlige angrep er jo det man frykter mest, og de fleste som ikke er enig med meg, de har klart å holde seg sånn tålig saklige. Et par stykker har nok et horn i siden til meg, og prøver på sin måte å vise det, istedenfor og faktisk forstå hva akkurat denne saken her gjelder. Det er fint at noen mener at dette er kunst, og at det er flott kunst med et viktig budskap, og med masse humor. Jeg er bare ikke enig, og det er en rett jeg har.

Da NRK kontaktet meg, så ble jeg kontaktet som samfunnsdebatant/blogger, og ikke som leder i Norsk lymfødem og lipødemforbund. Det er viktig å understreke. Ikke en plass ble NLLF nevnt, og ikke en plass ble det nevnt at jeg er leder. Jeg er ikke bare leder i et forbund. Jeg er også en privatperson med jobb og andre engasjementer. Her var fokus overvekt, og en kunstners måte å kanskje prøve å rive ned tabuer på. Det er mye overvekt i samfunnet, og ikke all overvekt er relatert til lipødem eller lipolymfødem. Når jeg blir spurt om å uttale meg om kunst hvor en overvektig kropp blir eksponert, så kan jeg ikke begynne å spekulere om kunstneren har lipødem/lipolymfødem. Jeg må prate om det jeg blir spurt om. Jeg vet selvsagt at lipødemfettet ikke kan slankes bort, men det ” vanlige ” fettet, det kan slankes bort. Jeg har et lipolymfødem, altså både lipødem og lymfødem, men jeg har også overvekt i tillegg. Jeg har fått bort ca 50 kg med ” vanlig ” fett, og har fortsatt mer ” vanlig ” fett som skal bort. Så i tillegg til å være kronisk syk, så er jeg overvektig, så ærlig må jeg jo være. Og det var som overvektig jeg i går uttalte meg.

Jeg synes budskapet den finske kunstneren prøver å få frem blir gjort på en helt feil måte. Jeg hyller kropper i alle fasonger, og jeg hyller alle som stolt viser frem frodige og store kropper, men jeg reagerer på måten den finske kunstneren gjør det på. Skaper hun et mer positivt bilde av frodighet på denne måten? Klarer hun å gjøre noe med stigmatiseringen mot overvekt ? Det var disse tingene jeg ble spurt om. Jeg ble spurt om måten hun formidlet på, om kunsten hennes. Så må jeg også understreke at når jeg skriver at jeg hyller store kropper, så hyller jeg ikke overvekt. Det er så viktig å få skrevet. Jeg vil aldri komme til å hylle overvekt. Alle vet at overvekt ikke er bra, men det er et annet tema og en annen diskusjon som jeg gjerne tar, men i denne sammenheng, så er det viktig å få et fortrolig forhold til egen kropp, og så langt det lar seg gjøre, å bli glad i egen kropp.

Jeg mener ikke at vi skal forskjønne alt, men jeg mener at vi kan vise store kropper på en vakker og fin måte. Er det ikke nettopp vakre vi er selv om vi har ” avvikende ” kropper? Jeg synes ikke kunsten som blir vist er vakker, men igjen, det er min personlige mening. Jeg mener ikke at vi skal vise et bilde av kropper som ikke er naturlig. Det er ikke det jeg mener når jeg sier at man kan vise frodighet på en vakker måte. Lag en mer positiv ramme rundt frodighet. Vis hvor flott frodighet kan være. Vi trenger ikke få verden til å tro at vi er grå, deprimerte mus som egentlig synes livet er ganske kjipt. Frodighet kan være så flott, la oss vise det i kunsten. La oss vise de som ser kunsten, men som ikke nødvendigvis analyserer den at også våre kropper er flotte med både mager, valker og grevinneheng.

Jeg har i mange år jobbet for kroppspositivitet, og det vil jeg fortsette å gjøre. Jeg vil fortsette å jobbe for mindre stigmatisering, og jeg vil fortsette å jobbe for å vise at frodige kropper er vakre kropper. Jeg vil fortsette å jobbe for at det skal være plass til alle kropper i samfunnet vårt. Jeg vil fortsette å engasjerer meg i forhold til endringer, og til trening. Så temaet i bildene til den finske kunstneren er et veldig viktig tema, men det er måten hun prøver å nå frem på med budskapet sitt på som jeg reagerer på. At jeg blir provosert, sint og lei meg, det har jeg lov til å bli. Jeg tolker kunsten på min måte, og jeg er verken kunstinteressert, eller kunstkjenner. Jeg er den vanlige dama i gata, og jeg liker ikke måten overvekt blir fremstilt på i utstillingen på Sørlandets Kunstmuseum. Overvekt blir der fremstilt på en grusom måte.

Landsforeningen for overvektige hyller utstillingen, og mener kunstneren gir en finger til samfunnet, og at hun er med på å rive ned tabuer. Jeg er ikke enig. Jeg er for å vise fingeren til samfunnet, men vis den på en annen måte. Tabuene blir ikke noe mindre etter sånne bilder som dette. ” Kunstneren tør å vise frem hva man kan gjøre med en stor kropp. Hun nekter å gjemme den bort i et skap ” sier Landsforeningen for overvektige. Seriøst?  Som om bildene viser hva man normalt ville gjort med en stor kropp, eller at dette er utfordrende ting å gjøre for en stor kropp? Jeg har aldri ment at man skal gjemme bort en stor kropp i et skap, snarere tvert i mot. Jeg har alltid ment at vi stolt skal vise oss frem, at vi skal være stolte av den vi er, og den kroppen vi har. Jeg har alltid stått på barrikadene for kroppspositivitet.

Ta på dama et par sexy stay ups, bytt ut den rosa,utslitte trusen med en pen truse, bytt ut nattskjorte og boblevest, slå ut håret, fresh henne opp litt sånn at det ikke ser ut som om hun nettopp har våknet, la henne smile og vise verden at hun er fornøyd, la henne vise kropp, sett henne i en litt annen ramme enn sammen med laks, feiekoster, bacon og baquetter, så vil bilde av overvekt og store kropper plutselig bli et helt annet, et  mye mer positivt og vakkert bilde, og et mer reellt bilde av en flott og frodig kvinne.

Du kan se innslaget her : https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202002/NNFA19022120/avspiller

Eller lese saken her : https://www.nrk.no/sorlandet/overvektig-reagerer-pa-utstilling_-_-blir-kvalm-1.14912877