Jeg gruer meg ikke. Ikke en plass faktisk. Rart er det, men ingen grunn til å grue seg. Egentlig er man vel faktisk heldig.

5.april blir jeg 50 år, og jeg har bestemt meg for å gå inn i 50 årene med glans. Feires skal det også. Ingenting å grue seg for å bli 50. Alder er og blir tall, og vi er heldige som får lov å bli eldre. Jeg planlegger stor feiring av en stor dag. Jeg har jo sånn sett alltid vært glad i å feire, og stelle istand selskaper, både for meg selv og andre. Jeg gikk noen runder for å finne ut hvordan jeg skulle feire 50 årsdagen, og endte på å leie lokale og invitere venner og familie til feiring. Det jeg har valgt å gjøre til 50 års festen, det er å ha invitere mennesker som alle på sin måte har betydd noe for meg i alle disse årene. Kanskje er jeg ikke så nær de i dag, men de har alle hatt en spesiell plass i hjertet mitt, og de har på hver sin måte betydd noe helt spesielt. Det er ikke sikkert de er klar over selv hva de har betydd for meg, og denne 50 årsdagen er en fin måte å fortelle dem det på.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Når man sitter og planlegger fest og feiring, så blir man også sittende å mimre. Det er fint å sitte å mimre litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Jeg har vært utrolig heldig som har fått være med på så mye, som har vært endel av så fine miljøer. Man har også opplevd sorg, og  store utfordringer langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde. En styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun var 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk  i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen. Men så var det denne styrken da som man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

Bloggen skal ikke handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Det å ta seg tid til å tenke litt tilbake, det er utrolig godt. Min datter ville vel hevde at jeg begynner å bli noe gammel når jeg snakker om å mimre, og se litt tilbake, men for meg er det også litt påfyll og kunne tenke tilbake på hvor heldig jeg har vært, hvor mye jeg har fått lov til å være med på, og hvor mye jeg har opplevd. Alle de flotte menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er de de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Noen er der en periode, så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det også noen mennesker som jeg er glad for at ikke er en del av livet mitt lengre. Noen har bare tatt energi, og aldri gitt noe, men så lærer man av det også.

Jeg tror etter hvert som man blir voksen, så blir kanskje vennekretsen noe mindre enn når man var noe yngre. Kjernen, de virkelige gode vennene som gir deg noe, de er igjen. Man setter kvalitet aller først, og det er bedre med en mindre kjerne virkelig gode venner enn en masse bekjente som egentlig ikke gir deg noe som helst. Jeg har i løpet av årene vært så heldig å bli kjent med en masse mennesker. Jeg hadde en fantastisk flott barndom i Kobberveien med masse venner, og ulike aktiviteter. Hvem skulle vel trodd at jeg har vært speider i 10 år. Jeg var meis, stifinner, og vandrer i jentespeideren på Grim. Noen veldig flotte år. Jeg spilte håndball, og volleyball fordi alle andre gjorde det, og jeg ble vel ingen stjernespiller, men det var moro, og vi var en fin gjeng. Når jeg tenker etter, så var jeg nok en langt bedre speider enn idrettstalent. Barne, og ungdomsårene på Solholmen, og Grim Skole i en klasse jeg tror mange misunte oss. Fra dag en i første klasse, så satte lærer Aarstad seg i respekt, og fortalte at i denne klassen aksepterte han ikke mobbing. Vi fikk et samhold som var helt utrolig, og den dag i dag, så treffes vi med jevne mellomrom til hyggelige klassetreff. Slike grunnlag som ble lagt allerede i første klasse er gull verdt. Masse flotte mennesker som jeg den dag i dag blir glad når jeg treffer, og som alle var med på å gjøre mine skoleår så fine som de ble. Skoleårene betydde mye for meg, og det er innmari fint når man kan tenke tilbake på skoleårene som veldig gode år.

Personer fra barndommen som fortsatt har en stor plass i hjertet mitt. Ikke at vi treffes på daglig basis, men likevel venner for livet. Evig vennskap. Vi vet at vi er der for hverandre. Når noe inntreffer, så vet jeg hvem jeg ringer til. Snart 50 år, og vennskapet er like sterkt.

Det er altså feiringen av 50 årsdagen min som gjorde at jeg ble sittende å bla i minner. Barne og ungdomsårene. Speideren var viktig, men den tiden som nok har betydd mest for meg var tiden i Radio Ung. Det var der min interesse for radio startet. En interesse som etterhvert ble levebrød. Jeg var 14 år da jeg våget meg ned i radioens lokaler i Ekserserhuset her i Kristiansand.  Skal ikke akkurat si at det føles som i går, men at det har gått så mage år, det er helt utrolig. Panikken sprer seg jo også litt når man tenker på at det er så mange år siden. Jeg kan jo løpe til speilet for å se etter rynker, og grå hår. De grå hårene har ikke kommet under alle de lyse stripene i håret mitt. Jeg har sånn sett gitt frisøren klar beskjed at dersom hun oppdager grå hår, så vil jeg ikke vite om det før jeg kanskje en dag bare må innse at speilet ikke lyver. Når det gjelder rynker ,og grå hår, så har jeg gode gener tror jeg. Pappa hadde ingen rynker, og kun få grå hår. Mamma har så vidt noen grå hår, og rynkene kommer for det meste av andre ting, men nå begynner hun jo også å bli en voksen dame.

Da jeg startet som frivillig i Radio Ung for 36 år siden, så ante jeg lite om at radio skulle bli levebrødet mitt i mange år. Jeg fant fort ut at jeg hadde funnet min store hobby, og jeg fant fort ut at jeg elsket å lage radio, og jeg fant etter hvert også ut at radio var noe jeg kunne. Så da jeg etter gymnaset fikk tilbud om fast jobb i Radio Sør, så var jeg ikke sen om å takke ja. Tankene om videre utdanning hadde jeg skjøvet helt bort – det var dette jeg ville. For noen år det har vært, og for en jobb jeg har hatt! Det er så utrolig fint og kunne kjenne på den gode følelsen av at man har hatt en jobb man aldri har gruet seg til å gå til. Jeg har vært så heldig! Alle de utrolig flotte menneskene man får møte gjennom en slik jobb, mennesker man blir kjent med. Mennesker som man kanskje bare prater med i noen minutter, men de minuttene kan fort bety veldig mye. Alle menneskene som setter spor.

Alle ukjente, men også alle kjente man har møtt. Angrer nesten på at man ikke har ført en slags dagbok på hvem man har truffet i årenes løp, for det er vel det meste av kjente, norske personer…og noen utenlandske… stort sett bare på godt, men noen har vært sure, grinete, og lite hyggelige. Jeg husker ennå første dag på jobb i Radio Sør i 1989, og jeg ble sendt til Kjevik for å intervjue Øystein Sunde. Gud, som jeg hadde forberedt meg. Jeg hadde brukt lang tid, og syntes selv jeg hadde gode spørsmål klare… da vi møtte Sundes manager før intervjuet, så husker jeg vi fikk utdelt en liste over spørsmål som Sunde mislikte å bli spurt. En rask titt på listen, og panikken slo ned som et lyn i meg – alle disse spørsmålene han ikke likte å få var akkurat de spørsmålene jeg hadde planlagt å spørre han om. Jeg husker ikke helt hvordan det gikk, men jeg tror jeg gikk inn i en panikk transe, men jeg husker iallefall at han ikke var en videre hyggelig person å intervjue. Heldigvis er det få som er sånn.

Radio har i veldig mange år vært levebrødet mitt. Mange år i Radio Sør, så i Radio Søgne, tilbake i Radio Sør, og nå i Radio Metro. Gjennom alle disse årene har jeg møtt så mange flotte mennesker som alle på sin måte har betydd masse for meg. Ikke alle har jeg kontakt med i dag, men der er flere som alltid vil ha en plass dypt inne.

Treningen gjennom de siste årene, og en helt spesiell person som fikk meg inn på den veien, og som var der for meg lags veien i flere år. Treningstimene sammen med alle de flotte, overvektige damene både i gymsalen på Dvergsnes Skole, på Spring og etterhvert nå også på crossfit’en. For noen damer. For en gjeng. Klart flere av disse har betydd noe for meg. Samholdet, latteren, de gode samtalene, det å vite at man er en viktig del av en gruppe.

Ledervervet i NLLF. Det har vært to fantastiske år! Jeg hadde aldri hatt et lederverv før jeg sa ja til NLLF, aldri jobbet så mye organisasjon, men med et brennende engasjement for lymfødem og lipødemsaken. Det har vært en bratt læringskurve, men arbeidet gir meg så utrolig mye. Jeg har lært så masse, jeg har fått jobbet med ting som engasjerer meg, og jobben vi har gjort, den begynner nå å gi resultater. Jeg har et flott styre, og jeg har mennesker rundt meg som betyr masse for meg, som jeg jobber så godt sammen med. Jeg kan sparre, lufte frustrasjon og ideer. Personer jeg alltid vil ha med meg i hjertet. Personer som gir meg energi, som kan inspirere og motivere, og som er dønn ærlige.

50 årsdagen min blir en reise ned ” Memory Lane.” Jeg har lyst til å samle mennesker som har betydd noe for meg. Mennesker som på hver sin måte alltid vil ha en plass i hjertet mitt. Jeg tror det blir en flott feiring og en flott kveld. Det er godt å ta en pause i blant, og ta seg tid til å bla litt i minneboka. Finne frem til de gode minnene, og alle menneskene som har krysset veien vår, og som alle på sin måte har gitt oss noe i den perioden i livet. Alle håpløse forelskelsene, og de som ikke var like håpløse. Det gir meg en ro, og det gir meg ny energi. Mens jeg satt der og mimret, så vandret tankene også over på fremtiden. Hva vil jeg fremover? Jeg har så masse planer. Spennende planer. Nå må jeg bare lande de viktigste ballene. At tiden der fremme blir spennende, det er det ingen som helst tvil om, og når planene er klare, så skal jeg selvsagt dele de med dere. Jeg må bare tørre. Jeg må bare realisere alle de tingene jeg har lyst til.

Men jeg trenger litt hjelp av dere flotte lesere til planleggingen av den store dagen min : Underholdning. Ikke de typiske selskapslekene hvor man driter seg loddrett ut, men det må da være andre, morsomme leker? Andre forslag for å få kvelden ekstra fin?