Det er fantastisk når man på dager hvor man har denne flodhestfølelsen møter på mennesker som ser en helt annen person enn den du føler deg som. Det blir litt flodhestfølelsen for tida når jeg ikke kommer helt inn i det treningsmønsteret som man vil, og når man føler at saltstenger og seige godbiter havner litt for mye inn i munnen. Neida, det er ingen store mengder, men hvor er jernviljen min, og hvordan skal jeg få få tilbake disse gode treningsrutinene som jeg hadde? Jeg får trent, men jeg vil trene mer, og jeg vil trene bedre. Jeg vil videre på treningsreisen. Jeg trenger egentlig en som jeg kan forplikte meg til, en som kan pushe meg, men jeg føler ikke en PT er det jeg bør bruke pengene på akkurat nå. Når man nå har en lønn å forholde seg til, og ikke to, så må man prioritere annerledes enn før. En PT er store kostnader, så kanskje ikke ennå, men det er utvilsomt ønske nr.1

Jeg begynte blogginnlegget med hvor fantastisk det er å møte mennesker som ikke ser deg slik som man føler seg. Før hadde jeg piggene ute hver gang jeg fikk et kompliment. Det å tro at andre kunne like noe ved meg, det trodde jeg aldri på. Ingen kunne like meg? Ingen kunne da synes at jeg var pen? At jeg hadde fint smil, og nydelige øyne, hvorfor sa de sånt? Det slo meg aldri at noen faktisk kunne mene det. I mitt hode dreide det seg om at de sa det fordi de syntes synd på meg. De syntes synd på meg fordi jeg så ut som jeg gjorde. Fordi jeg var så tjukk, så trengte jeg å høre noen fine ting selv om de ikke stemte. Jeg var alltid på vakt, og hadde alltid piggene ute.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg har fått mye ” kjeft ” opp igjennom fordi jeg aldri har kunne ta et kompliment. I jobbsammenheng og andre ting som ikke gikk på hvordan jeg så ut, der har jeg vært bedre til å ta i mot komplimenter, men aldri på utseende. Jeg så jo selv hvor tjukk og stygg jeg var, så kunne ikke bare folk holde kjeft. Litt sånn var det. Utrolig slitsomt å gå rundt å tro at man har et utseende kun en mor kan elske, og utrolig slitsomt for de som faktisk mente de tingene de sa. ” Kjeften ” gikk aldri inn. Jeg fortsatte i samme spor i evigheter. Speilet jeg av og til bare måtte se i, det sa mer enn tusen ord…i mitt hode.

Denne uken har jeg møtt igjen mennesker som jeg ikke har sett på en stund, og jeg har fått så utrolig mange fine komplimenter. Jeg synes fortsatt det er uhyre vanskelig å ta i mot komplimenter, men jeg merker at det som sies faktisk går inn nå. Jeg blir utrolig glad, og jeg ser at jeg har hatt ei utrolig endringsreise også på det planet. Ingen pigger ute, ingen i hodet mitt som vil at vedkommende bare skal holde kjeft. Ingen i hodet mitt som sier at vedkommende bare sier det fordi de synes synd på meg. DET er en fantastisk følelse å kjenne på. Jeg blir nok fortsatt litt satt ut, og litt sjenert når jeg får komplimenter, og jeg synes fortsatt de er litt vanskelige å forholde seg til. Jeg vet ikke alltid hva jeg skal svare, men mye har skjedd, og det er utrolig herlig å innse.

Det å få høre at man ser bra ut, at man virkelig stråler, det er godt å høre. En venn av meg uttrykker alltid at han ikke helt kan tro at jeg er 50 neste år, han leter alltid etter rynkene han mener at han ikke finner. Jeg smiler med hele meg får jeg ofte høre. Det gjør godt å høre slike ting. Spesielt når man har vært igjennom det man har det siste året, og også når man vet hvor man har vært når det kommer til tanker om seg selv.

I fjor var det 30 år siden jeg var russ. Jeg gikk på Oddernes Gymnas her i Kristiansand, og jeg var rødruss og revysjef. Jeg husker at jeg manglet en stemme på å bli russepresident, og i protest ble jeg revysjef. Jeg hadde ingen erfaring overhode, og ikke hadde jeg lyst heller. Men revy ble det, og en fantastisk tid. I fjor hadde vi jubileum, og sammen med to flotte medruss, så gjennomførte vi jubileumsfest. Det som slår meg når man prater er hvor fascinerende det er å snakke om hva man har tenkt om hverandre, og hvordan man har sett seg selv og faktisk hatt det. Den populære jenta, den jenta som alle guttene var forelsket i, den jenta som alltid var kledd i merkeklær – den jenta var egentlig så usikker og fant aldri sin identitet. Hvem hadde trodd? Og så mange ganger jeg har møtt folk som har lest bloggen min, og som ikke kan forstå at jeg har hatt det slik jeg har. Jeg som alltid virket så selvsikker, jeg med jobb i radio, jeg som alltid måtte forholde meg til masse ukjente mennesker – at jeg har slitt med sånne tanker som jeg har, det har overrasket utrolig mange. Så den man viser utad er nok ikke alltid den man er inni. Og usikkerheten kommer ofte til syne ved et tøft ytre, og en god maske.

Det er så godt å kjenne at jeg er på en så god plass i livet som jeg er nå. Når mange forteller at jeg stråler, og smiler, så er det sannheten. Endelig så snakker utsiden og innsiden min godt sammen. Ikke at jeg går rundt og tror at jeg ser så innmari bra ut, for det gjør jeg absolutt ikke, men det gjør likevel godt å høre det. Og så er det jo sånn da at det finnes noen få mennesker som sier ting de ikke mener, men heldigvis så er de fleste ikke der. De aller fleste sier ting fordi de mener det, og jeg klarer liksom å se det nå. Det er en stor seier, og en god følelse.

Etter det stormfulle året jeg har vært igjennom, så er det alltid noen som tror at jeg spiller et spill. At jeg egentlig ikke har det så bra. At jeg gir uttrykk for noe som ikke stemmer. Man kan liksom ikke ha det så bra som jeg sier etter å ha gått igjennom det jeg har. De om det. Jeg bruker ikke energien på det. Visst de tror jeg er en så god skuespiller, så må de får lov til å tro det. Livet er godt, innmari godt, men det er samtidig ikke for pyser.  Alle dager er ikke rosa, men heldigvis er det flere av de rosa enn de mørkeblå. Jeg kjenner at jeg smiler mer, jeg kjenner at mye har endret seg på en veldig positiv måte. En arena hvor jeg nok ennå hadde vært veldig usikker, det må være kjærlighetsarenaen. Jeg vil ikke være alene resten av livet, men dette er nok en arena hvor selvtilliten ikke er tilstede. Jaja, vi lar den ligge. Der er ingen prins i kikkerten, og heller ingen hvit hest. Men jeg håper….en dag….