Så er dagen her. Dagen man som barn lå våken nesten en hel natt og ventet på. Det er helt stille i huset. Prinsene og mammaen ligger fortsatt og sover. Guttene var så spente da de la seg i går, og det var litt vanskelig å få sove. Å se to så forventningsfulle gutter, det er så fantastisk. Jeg er så heldig som skal få ha julaften sammen med prinsene mine.
Fortsatt er julaften en dag jeg ser frem til. En dag hvor familien samles. En dag med god mat, gaver og samvær. Det å være sammen med barn på julaften, det er helt spesielt. Kanskje kommer også nissen, noe guttene er veldig spent på. Det er en helt spesiell ro i huset, en julero som er så god å føle på. Jeg føler meg også så heldig som har familie som jeg kan feire sammen med.
Snart skal jeg i gang med kjøkkentjenesten. Klokka er 0630 når jeg skriver blogginnlegget. Straks skal jeg forberede multekremen, skrelle ferdig potetene til julemiddagen, og gjøre klart til julefrokost. Det er en sånn god, og fin stemning i huset. Man kjenner at det er julaften. Mange av tradisjonene jeg har er tradisjoner jeg har tatt med meg hjemmefra, og tradisjoner er utrolig viktige. I år blir det første julaften uten riskrem. Den lager jeg når enda flere familiemedlemmer kommer på middag 1.juledag. I år blir det multekrem, og så blir det is med nonstop til guttene. brun, hvit og rosa is til eldsteprinsen, og smoothie is til den yngste. Her skal man få det man helst vil ha. Det er jo jul.
Året vi snart legger bak oss har vært et godt år. Det begynte ikke bra med en mamma som ble lagt inn på sykehuset med influensa og lungebetennelse, og hvor det så mørkt ut i starten. Mamma er sterk, og hun kom seg gjennom dette også. Det kjenner jeg en så stor takknemlighet for. Året etter dette har vært et godt år, og jeg kjenner jeg på takknemlighet. Takknemlighet fordi jeg har det så godt som jeg har det. Takknemlighet for en flott familie, og gode venner. Takknemlig for å bo her jeg bor. Takknemlig for nettbutikken som jeg nå har etablert, og drevet i litt over 1 år. Takknemlighet fordi man klarer seg fint til tross for utfordrende tider med både høye strømpriser, økte matutgifter, dyr bensin. Klart jeg også merker dette, men jeg er takknemlig fordi jeg kan leve greit til tross for dette. Jeg har masse jeg gjerne skulle ha sagt til regjeringen Støre om jeg hadde fått muligheten. Det henger ikke på greip at en rikt land som Norge skal oppleve det som mange innbyggere nå opplever. Jeg er takknemlig for at jeg også i år kan feire en god jul med familien, noe mange av oss tar som en selvfølge, noe det nødvendigvis ikke er. Gjennom jobben min som programmedarbeider i radio, så har jeg møtt så mange som er et eksempel på at ingenting er en selvfølge. Mennesker med gode jobber, og en veldig god inntekt som plutselig blir rammet av sykdom, eller tragedier, og som opplever at det er de som må stå i matkø hos ulike organisasjoner for å be om hjelp. I år er det mange, veldig mange som nok aldri trodde de ville stå i en slik kø som gjør nettopp det. Grep må tas innen norsk politikk. Jeg stemmer ikke Rødt, og kommer nok heller aldri til å gjøre det, men jeg er så utrolig glad for at vi har en politiker som Mimir Kristjansson på Stortinget. Måtte han bli hørt i saker som gjelder fattigdommen i landet vårt. Jeg vil også sende noen ekstra gode, og varme hilsner til de av dere som synes julen er utfordrende av ulike grunner.
En stor takk til alle dere som følger bloggen min. Takk for at jeg får være en stemme i saker som jeg virkelig brenner for. Takk for at dere følger mine oppturer og nedturer. Takk for at dere heier på meg. Dere lesere, dere motiverer meg, og inspirerer meg. Takk for alle kommentarer, innspill og meldinger.
Jeg skal fortsette å blogge, og jeg skal fortsette å ta dere med inn i min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor.
Takk også til for den fantastiske mottakelsen som nettbutikken min har fått. Takk til alle dere som støtter opp om min lille bedrift. Takk for at dere gir meg mulighet til å følge drømmen min. Det å kunne tilby formfulle kvinner spreke, fargerike, klassiske og elegante klær med den riktige passformen, det brenner jeg virkelig for.
Takk for alle flotte meldinger fra dere som har handlet hos meg. Fornøyde kunder er nr.1 for å kunne drive en nettbutikk som dette. Jeg blir rørt, og så utrolig glad når dere forteller hvor fornøyde dere er. Slikt betyr alt!
Måtte julen glitre med øyeblikk av kjærlighet, latter og glede – og måtte året foran oss bli fullt av oppfylte ønsker og fantastiske øyeblikk.
Journalisten fra VG spurte meg på telefon her om dagen om jeg gruer meg til jul. Da tenker hun på alle fristelsene som kommer på bordet. Ribba, den brune sausen, multekremen, riskremen, julekakene og julegodet. Da vi møttes for aller første gang, så spurte hun om det samme. Jeg sa et klart nei da, men det sier jeg nok ikke nå. Nå svarte jeg ja. jeg gruer meg til jul matmessig, men jeg håper jeg har en relativt god kontroll.
Joda, jeg skal kose meg. Absolutt. Men jeg trenger ikke å overdrive, og jeg skal stoppe når jeg kjenner at jeg er mett. Bruken av Ozempic for å få kontroll på blodsukkeret, den har også hjulpet meg når det kommer til vekten, og jeg er så takknemlig for at også jeg får kjenne på denne effekten. Artikkelen i VG kommer rundt nyttår, antageligvis 1.nyttårsdag, og da kan man lese om min Ozempic reise på godt og vondt. Det som startet som et mareritt, det har heldigvis nå gått motsatt vei, og blitt en veldig god hjelp for meg. Både på blodsukker og på vekt. Jeg har mistet en del kilo på denne runden som vel nå har vart i snart 12 uker. Jeg må sannelig starte med å notere, for meg og tid er håpløst, men jeg mener 12, snart 13 uker er riktig. Fra å ha opplevd så intense smerter i begge de første rundene, så opplever jeg nå ingen bivirkninger av negativ slag, men den positive, det er vektnedgang.
Jeg vet ikke om jeg helt hadde troa når jeg startet opp runde nr.3. Jeg startet på halv dose av laveste dose, og legen min hadde rett, det fungerte. Så har jeg ta økt oppover, og er nå på 1 mg, og har stått på det i 3 uker. Så det ser ut som jeg tåler Ozempic denne gangen. Jeg blir stappmett så fort nå, noe jeg aldri har kjent på før. Mitt store problem har nettopp vært store porsjoner, og det å stoppe når jeg har vært mett. NÅ har jeg ikke noe valg. Jeg må stoppe. Jeg blir så mett så mye fortere enn før. Porsjonene er så mye mindre. Et par ganger har jeg spist mer enn magen har sagt ja til feks når mamma lager hønsefrikase, men så dumt av meg, for jeg hadde skikkelig vondt etterpå. Så jeg lærer hele veien, og jeg lærer meg porsjoner, lærer meg å stoppe når magen sier stopp. Og det er stor forskjell på dagens porsjoner og størrelsen på porsjonene før Ozempic. Matbudsjettet er blitt mindre. Jeg trodde jeg visste mye, men jeg har mye å lære om hva diverse matvarer inneholder. Mye overrasker meg begge veier.
I en skuff i kjøleskapet ligger masse sjokolade. Sjokoladeplater, Smash, bamsemums, Kina. Det har ligget der lenge, veldig lenge. Det frister ikke, så det er ingen fare for at jeg går bananas. I en annen skuff på kjøkkenet ligger det litt chips, og ostepop. Jeg snoker ikke lengre. Jeg går ikke og småspiser. Men lysten på salt, den er der, og jeg unner meg popcorn og litt chips i helgene. Og skulle jeg få veldig lyst på chips, så tar jeg en hånd om jeg vil. Eller noen peanøtter uten salt. Men søtt og salt, der spiser jeg veldig lite nå. Jeg har riskjeks som jeg spiser en del av, og jeg elsker røde, chrispy druer. Og Pepsi Max’en min, den er trofast ved min side.
Jeg spiser god mat. Ingen diett, men naturlig mindre. Jeg noterer alt jeg spiser, og alt jeg trener i Lifesum appen. Der er jeg veldig flink. Alle måltider. Hver dag. Den gjør meg bevisst. Vektnedgangen jeg har fått, den er jeg veldig fornøyd med. Klærne er blitt mye løsere, og jeg får på meg klær jeg ikke har passet før. Kroppen min fungerer så mye bedre. Det er som om jeg har fått en ” ny ” kropp. Knytte lisser uten å pese, jeg kan ligge på alle fire og håndvaske gulv, jeg ” spretter ” opp av stolen og har fått en helt annen holdning når jeg går og beveger meg. Jeg kjenner på lysten til å danse over gulvene hjemme, humøret er så mye bedre. Treningen fungerer bedre. Selvtilliten er og på bedringens vei. Det å ha mistet en del kilo, det gjør noe med meg på en positiv måte.
Jeg skal kose meg i julen, men jeg kommer til å bli naturlig mett, og da stopper jeg. Litt søtt blir det nok også, men jeg skal være fornøyd med litt, og prøve å unngå at vekten går mye opp. Noe vil det sikkert bli, men jeg merker at jeg er veldig opptatt av å følge med på vekta, men jeg veier meg ikke mer enn en gang i uken. Hver onsdag.
Jeg ser frem til det nye året, og jeg skal fortsette å trene 4-5 ganger i uken. Håpet er at jeg også kan komme meg ut å gå mer. Jeg er takknemlig for hjelpen Ozempic gir meg både for å bedre blodsukker, og for vekten. ” Du er heldig som får den på blå ” sa en bekjent til meg. Vel, heldig og heldig. Det er jo forhøyet blodsukker som gjør at jeg bruker den, og man skal jo være glad for at man ikke har det tenker jeg.
Prinsene er kommet hit for å feire jul. De gleder seg så til morgendagen, og mommo gleder seg så til å få lov til å feire dagen sammen med dem. Tid med guttene betyr så mye for meg, og jeg er så heldig som har disse to guttene i livet mitt.
Kos dere på denne lille julaften. Vi blogges i morgen.
Dette er den beste og deiligste jakken jeg noen gang har hatt! Og ikke er den fra nettbutikken min heller.
Her i sør så er det blitt mildt igjen, men vi har hatt en periode hvor vi har hatt det skikkelig kaldt. Det er heldigvis ikke så ofte vi har flere minusgrader, men nå som vi var inne i en slik periode, så er jeg glad for at man har klær som holder minusgradene ute.
Ytterjakker for de skikkelig kalde dagene, det har jeg ikke i nettbutikken min. Jakken som er blitt min store favoritt, den er fra Twentyfour. Jeg bare elsker den! Den er skikkelig god og varm. Den dekker omtrent hele meg, og varmer dermed alt jeg ønsker å holde varmt. I tillegg er den så utrolig fin, og i en nydelig farge.
Jakken heter Mode Ada Parkas, og er en lang parkas. Skikkelig lang er den. Jeg har aldri hatt en så lang jakke før, men fy søren så deilig det er! Jakken har også en nydelig cognac farge. Selv om jakken er såpass lang som den er, så er den ikke tung, og det er jo en stor fordel. Man føler ikke man drasser med seg en stor, tung jakke. Jakken er fylt med et resirkulert og løst fyll. Den har mansjetter og innerkrage i myk rib. Det er stramming i livet og på hetta.
Jakker. Jeg elsker jakker. Jeg elsker jakker i ulike fasonger, og farger. Jeg elsker det klassiske, det røffe, det feminine, og det fargeglade. Tøffe design, eller ensfargede. Jeg har ikke noe forklaring på hvorfor jeg har denne store lidenskapen for jakker, men den er vel bare en del av hele min lidenskap for klær. Men i tillegg til utseende, så må selvsagt jakkene ha den gode passformen. Passform er nr. 1.
Twentyfour er veldig gode på passform i store størrelser. Jeg er så heldig at jeg får være med av og til og gi tilbakemeldinger på ulike plagg som skal produseres i store størrelser. Og tilbakemeldingene tar de til seg. Størrelsene de har, de stemmer. De er realistiske.
Jeg har vist en del turklær, og flotte jakker fra Twentyfour på bloggen. TwentyFourhar sett behovet det har vært for store størrelser, og har et godt utvalg av bla jakker for oss som ikke bruker verken 38, eller 42. Dette gleder hjertet mitt som jeg har sagt mange ganger før. Twentyfour har designet og utviklet sports og fritidsklær siden 2006, og har hovedkontor og showroom her i Kristiansand. Twentyfourhar sett behovet for store størrelser også i turklær, og har nå store størrelser i noen av sine plagg og kolleksjoner. Så kan man ikke forvente at alle plagg de selger skal være i alle størrelser. Det som er veldig synd, det er at så få butikker tar inn Twentyfour sine plagg i store størrelser. Slike ting er jo opp til butikkene/kjedene selv, og store størrelser blir valgt bort. Da må man bestille i nettbutikken til Twentyfour. Oppfordringen må være å ta det opp med butikken man er i som selger Twentyfour, men som ikke har tatt inn noe i store størrelser.
Jeg bare elsker parkasen min! Så lang, varm og herlig! Beste jakken har jeg har hatt. Hele meg blir holdt varm. Jakken koster litt, men har du tenkt å investere i en skikkelig jakke, så ville jeg absolutt ha vurdert denne. Akkurat nå så jeg at nettbutikken var utsolgt for mange størrelser i denne jakken. Det var få størrelser igjen. Men det går an å høre om den kommer inn igjen. Jeg mener at jeg har størrelse 52 i denne, men kunne nok ha gått ned i størrelse 50 kjenner jeg nå. Om den føles enda større neste vinter, så har jeg sydama mi som forhåpentligvis kan sy den inn, for denne jakken skal jeg tviholde på.
Nyt søndagen! Vi blogges neste søndag, og neste søndag er det allerede julaften…..
Det er hjerteskjærende. Det skal ikke være sånn. Ingen skal måtte kjenne sånne ting på kroppen. Men realiteten er at flere enn vi tror gruer seg til jul. De gruer seg av ulike grunner. Fattigdom og ensomhet er vel det de fleste kjenner på av de som gruer seg til jul. Eller barn som gruer seg til jul fordi mamma og pappa drikker seg fulle….igjen. Tall fra 2021 viste at det var 3052 fattige barn i min hjemkommune, Kristiansand. I 2023 er tallet garantert mye høyere.
Fra 2021 og frem til nå, så har mye endret seg. Renta steg på nytt på torsdag selv om de fleste trodde den vil stå stille. Strømmen er dyr, maten er dyr, drivstoff, alt av varer og tjenester har blitt dyrere. Matkøene lengre og lengre. Så mange flere må gå til det skrittet og be om hjelp til mat på bordet. For et par uker siden kjørte jeg forbi to steder i Kristiansand sentrum hvor de deler ut mat. Køene var så lange. Det stakk i hjertet mitt samtidig som jeg blir så utrolig sint! Sint på de som styrer i kommunene. Sint på de som styrer landet. Et av verdens rikeste land, og så har vi matkøer, og et samfunn med mer og mer fattigdom. Eldre, uføre, studenter, familier med to inntekter, aleneforeldre…er det mulig!? I hele landet er det mange familier som gruer seg til om de får mat på bordet, ikke bare til jul, men ellers i året også.
Matposer blir delt ut hver uke, mer enn noen gang. I julen deles det ut esker med julemat takket være alle de frivillige organisasjonene. Her i Kristiansand startet Fædrelandsvennen en mataksjonen ” Sammen for byen ” for å hjelpe de som sliter, og det har vært en fantastisk giverglede blant både næringsliv og private. Det er rørende, og det er så godt å vite at så mange familier kan senke skuldrene nå før jul og vite at det blir en fin jul.
Barnefattigdom burde være en av de viktigste sakene til regjeringen. Ingen barn skal vokse opp i fattigdom i Norge i dag. Ingen skal være nødt til å kjenne på skammen og fortvilelsen som fattigdommen fører med seg. Nå som det visstnok skulle være vanlige folks tur, så må regjeringen ha misforstått veldig mye. Var det vanlige folks tur til å stå i matkø Støre mente da han så stolt kom med budskapet sitt? Regjeringen levere overhodet ikke. Ikke på barnefattigdom, ikke på å øke trygder og støtter til et nivå som virkelig merkes godt i lommeboken. Ikke på å gjøre de rette tingene for oss vanlige folk. Jeg er veldig glad for at barnefamilier får det litt lettere økonomisk, men ikke alle har barn. Mange av disse trenger også å kjenne på en økonomi som ikke holde de våkne om nettene. Det er en grunn til at folk er ute av arbeidslivet, og den grunnen står ikke skrevet i pannen deres. Arbeidsminister Tonje Brenna er mer opptatt av at man skal arbeide enn å øke inntekten til de som ikke kan jobbe. Alle kan ikke jobbe, og ingen går ut av arbeidslivet fordi man ikke gidder å jobbe. Det å må gå ut av arbeidslivet gir en stor sorg for de fleste, og en mye mindre inntekt. Og det gjør man frivillig liksom? Fordi man ikke vil jobbe? Regjeringen Støre er en tafatt regjering. Penger det har de. Det bevilges stadig store summer til absolutt viktige ting, men er ikke vi nordmenn viktige? Bør ikke vi også komme høyt opp på listen over de som skal få økte inntekter så det merkes? Man skal ikke ligge våken om natten fordi man ikke vet hvordan man skal få råd til de nødvendige ting. Man skal ikke være bekymret og skamfulle. Når det finnes penger i milliardklassen som stadig bevilges, så finnes det også penger til å øke trygder og hjelpestønader. Joda det ble noen kroner mer i budsjettforliket til diverse grupper, men det er jo ikke nok i det hele tatt. Men det er vel sånn det blir når de som sitter ved kongens bord aldri har kjent på hva det vil si og være vanlige folk med vanlige inntekter, eller har utfordringer som gjør at man må over på en trygdeytelse. Er det noen hjemme hos de som styrer, eller lukker de bare både øyne og lommeboken. Jeg vet at alle har sine budsjetter, men likevel…de finner penger til så mye, men ikke til vanlige folk…
Jeg er heldig. Jeg er heldig som har mulighet til mye selv om jeg ikke er på listen over de rikeste når det kommer til penger. Selv uten hytte som jeg lenge har ønsket meg, og selv uten millioner av kroner i banken, så er jeg likevel heldig. Jeg kjenner ikke på ensomhet, jeg får det økonomiske til å gå greit rundt, og jeg har stort hus. Jeg fryser aldri, det er alltid mat i kjøleskapet, jeg har alt jeg trenger for et godt liv. Jeg har ikke økonomi til å reise hit og dit, og til å shoppe til jeg dropper. Jeg må tenke på hva jeg bruker pengene til. Jeg er alene og har en inntekt, men jeg er likevel heldig.
Jeg har heldigvis aldri kjent på følelsen av og ikke få endene til og møtes, og jeg har aldri opplevd og ikke ha muligheten til å kjøpe den maten man trenger, eller betale de regningene som skal betales . Jeg har aldri vært nødt til å nekte datteren min fine opplevelser, opplevelser som mange av oss tar som en selvfølge, men som faktisk ikke er en selvfølge for mange rundt oss. Klart jeg gjerne skulle hatt en enda større økonomisk frihet, jeg vasser ikke i penger, men jeg klarer meg fint.
I går gikk tankene mine igjen til ett sterkt møte jeg hadde for tre år siden. Et møte jeg aldri glemmer. Jeg har skrevet om dette møtet på bloggen før, men julen er tid for ettertanke, og omsorg. Dette møtet har jeg tatt frem hvert år etter at jeg traff ” Per.” Jeg tror det kan være til ettertanke for mange.
For fem år siden fikk jeg møtte jeg ” Per” gjennom jobben. Jeg skulle lage en avisreportasje om organisasjonen ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder ” , og Per var på lageret deres for å hente mat. Møtet med ” Per ” har gjort så sterkt inntrykk på meg. ” Per ” var familiefaren som hadde alt. Han hadde alt han ønsket seg av materielle goder, han hadde en veldig godt betalt lederjobb. ” Per ” var den som hadde anledning til å hjelpe, og som stadig snakket om å gjøre noe for andre. Han ga litt til Fretex nå og da, men ellers levde han det gode livet sammen med samboer, og 4 barn….aldri hadde han trodd at livet kunne snu fra topp til bunn, aldri hadde han trodd at han kunne miste det han hadde, og aldri hadde han trodd at han skulle komme i en situasjon hvor han måtte be andre om hjelp til mat…men livet snudde.”
” Per ” ble syk, han opplevde dødsfall tett innpå seg, og livet raste. Den gode lønnen han en gang hadde ble redusert til 66%. Familien måtte leve på kun en inntekt, og plutselig stod han der, og opplevde livets tøffe sider. Skammen han følte var så stor, og det tok lang tid og komme dit at han faktisk måtte spørre andre om mat som han ikke selv hadde anledning til å kjøpe. Han som familiefar skulle jo være pilaren, det var han som skulle sørge for at familien hadde det de trengte. Fra å være vant til å prate foran store forsamlinger, så stod ” Per ” nå utenfor et lager i Kristiansand for å be om hjelp til mat. Per ” grudde seg til jul, og det faktum at han ikke kunne lage den samme julefeiringen for familien sin som han kunne før. Han var en av mange som har søkt organisasjonen om hjelp til julemat denne julen. “Per ” var evig takknemlig for at ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder ” fantes – de er engler på jord avsluttet Per samtalen vår med. Med seg hjem hadde han fått 3 gode poser med mat til familien, en hjelp som betyr så enormt mye i en vanskelig tid av livet, og en hjelp som betydde at de kunne feire jul. Jeg glemmer aldri ” Per.”
Møtet med ” Per ” forteller meg hvor takknemlig vi bør være de av oss som har det vi trenger, og det forteller meg også hvor fort livet kan snu for oss alle. Fra å være på toppen av livet, så kan ting endre seg fortere enn man tror…men de som styrer landet vårt bør være de som gjør alt de kan i sin makt for at når livet får en brutal vending, så har man et trygghetsnett også økonomisk. Et økonomisk trygghetsnett som gjør at vi aldri trenger å bekymre oss. Møtet med ” Per ” får meg til å tenke på at det å være takknemlig er så uendelig viktig. ” Per ” sa en annen ting også som satte spor i meg….” barna mine får ikke ” alt ” de ønsker seg denne julen, men de får masse kjærlighet, og det er det som betyr noe.”
Nå er det vel snart 10 uker siden jeg startet på en ny runde med Ozempic. Meg og tid, det er ganske så håpløst, men jeg skal vel ha 3. stikk med 1 mg til tirsdag. Og denne gangen, så ser det ut til at jeg ikke har fått noen bivirkninger. Jeg startet på halv dose av laveste dose, og har gått opp over. Det ser også ut som om Ozempic denne gangen gir meg hjelp med både blodsukker, og vekten. Med tanke på hvor dårlig jeg har blitt de to forrige gangene, så merker jeg at jeg går på veldig tå hev hver gang jeg stikker meg, men so far, so good.
Jeg sa vel aldri mer, men man skal visst aldri si aldri….Det er en liten stund siden jeg sluttet tvert på Ozempic. Jeg ble så dårlig! To ganger prøvde jeg, og sluttet. Jeg hadde forferdelige smerteanfall, jeg var kvalm og kastet opp. Dette skjedde som regel et par, tre dager etter at jeg hadde stukket meg. Jeg orket ikke å ha det sånn. Det var ikke verdt prisen jeg måtte betale for å bruke den. Så jeg sluttet tvert. Tok beslutningen selv, og ga beskjed til legen om at sånn ble det, noe han aksepterte selv om han kanskje ikke var helt enig. Og ja, jeg vet at man skal snakke med legen før man slutter, og jeg har aldri tatt egen beslutning på medisinske ting før. Legen er nok noe usikker på om det er sprøyta som gir de bivirkningene som jeg har fått, og etter at jeg nå er på runde nr-3 uten bivirkninger, så kan det være at han har rett. Men hvorfor skjedde det alltid to, tre dager etter at jeg hadde tatt sprøyta? Kanskje var løsningen å starte så lavt som jeg nå gjorde?
Legen og jeg ble enige om å starte på halvparten av laveste dose. Da var han sikker på at jeg ikke ville bli dårlig, og han hadde rett. Jeg har brukt sprøyta i 10 uker nå tror jeg, og ” bank i bordet “, jeg har frem til nå ikke kjent på noe smerter, eller ubehag. Nå får jeg jo også sjekket ut om det kan ha vært andre ting som gjorde meg dårlig. Jeg er spent. Veldig spent. Det jeg merker veldig godt denne gangen som jeg ikke merket så klart de to andre gangene, det er metthetsfølelsen. Nå blir jeg stappmett av så mye mindre enn før. Jeg kunne helt fint spise 4 skiver brød med pålegg uten å kjenne på at jeg var veldig mett. Nå kan jeg spise 2 skiver, og er stappmett. Sånn skikkelig mett, noen ganger så mett at det er vondt. Denne veldige metthetsfølelsen har jeg kjent på i en uke, eller to etter oppstart. Jeg og tid, det er en historie for seg selv, men jeg mener det skal være riktig. Matinntaket er blitt redusert en god del, og det er en helt ny følelse. En veldig god følelse. Jeg har jo tidligere slitt litt med å stoppe selv når jeg kjenner meg veldig mett, og jeg har slitt med store porsjoner. Nå slutter jeg når jeg kjenner at jeg er mett, og kanskje klarer jeg å stoppe enda tidligere etter hvert. Jeg må bli kjent med meg selv på en ny måte på dette området, og det tar jo litt tid på prøve seg frem.
For noen uker tilbake så hadde jeg besøk av VG her hjemme. Journalisten hadde lest bloggen min, og VG skal skrive om min reise, og om mine erfaringer når det kommer til Ozempic, en reise på godt og vondt. Vi er inne i en tid hvor ingen medisiner selger mer enn slankemedisiner. Ofte er det alt det rosenrøde som blir trukket frem, men for mange er det ikke bare rosenrødt å bruke disse sprøytene. Det har jeg erfart, og journalisten ønsket å få frem også disse sidene. En ærlig historie. For meg er det viktig å være 100% ærlig i mine blogginnlegg. Jeg ønsker å skrive om livet på godt og vondt som en størrelse for stor. Dette får jeg så mange fine tilbakemeldinger på fra dere som leser bloggen min. At jeg er ærlig, at jeg skriver det slik som det er, at jeg setter ord på ting som kanskje er ikke alltid er så lett å snakke om, at det jeg skriver er noe så mange kan kjenne seg igjen i, og føle på. Det med ærlighet, det har selvsagt vært like viktig når det kommer til slankesprøytene som feks Ozempic. Ei venninne synes jeg er heldig som får Ozempic på blå resept. Kanskje det, men det er en grunn til at jeg får den på blå, og akkurat den grunnen skulle jeg heller vært foruten. Men når blodsukkeret er der det er, så er jeg takknemlig for en medisin som kan hjelpe meg med begge deler.
Litt før nyttår kommer artikkelen på trykk på VG nett, og fra journalisten var her, og frem til artikkelen kommer, så følger vi også med på vekta. Jeg grudde meg så til å gå på vekta etter to år uten å vite hva den var, men jeg ble så positivt overrasket. Jeg trodde aldri den ville vise det den viste, og på disse årene har jeg gått jevnt ned, og det har også vært en god nedgang etter jeg startet på Ozempic. Så at Ozempic er en god drahjelp på vektnedgangen, det er det ingen tvil om, og den er god for blodsukkeret mitt. Jeg noterer også all mat, drikke og trening i Lifesum appen, og jeg merker at jeg blir veldig opphengt i dette med mat og kalorier. Det som er veldig positivt er at jeg blir veldig bevisst, men litt for opphengt i å holde meg til de kaloriene appen viser. Glad når jeg er innafor, og småsur om jeg går over. Det er faktisk få ganger jeg har gått over, men det har skjedd. I går tok jeg en Smash, og da hadde jeg ikke spist sjokolade på 9 uker. Ikke fordi jeg ikke lar meg selv spise det, men fordi lysten ikke er så stor. Men jeg unner meg både popcorn og chips i helgene. Men skal være ærlig å si at jeg får dårlig samvittighet når jeg spiser feks popcorn. Jeg synes selv jeg er blitt veldig flink, men jeg kan bli enda flinkere. Jeg kan og bli enda flinkere til å stoppe med en gang jeg kjenner metthetsfølelsen. Jeg er blitt stor fan av riskjeks og røde druer, og lærer hele veien om kalorier og innhold.
Den aller største gevinsten med vektnedgangen jeg har hatt, det er hvor mye bedre kroppen min fungerer. Det er helt fantastisk å kjenne på endringene! Så mye lettere på beina, jeg beveger meg mye lettere, kroppen har det så mye bedre. Også lymfebeina fungerer bedre. Det er virkelig lykke, og den største motivasjonen for å fortsette denne reisen.
I dag skal jeg bruke litt tid på å skrive en tekst som finsk tv skal bruke på nettsiden sin når serien jeg medvirker i skal sendes. Pr nå så ser det ut som om serien skal sendes i mars neste år. Serien er om hvordan store kropper blir fremstilt i kunst, media osv. Et utrolig spennende tema. De finske tv folkene var hos meg i fjor høst, så jeg har glemt det meste av spørsmål. og svar…grugleder meg til å se dette på tv. NRK har også kjøpt inn serien.
Jeg har fått et nytt familiemedlem. Eller kanskje jeg får kalle vedkommende en bekjent. Det er i allefall en nyinnflytta sak som i utgangspunktet ikke var særlig velkommen. En sak jeg har et hatforhold til , men som jeg nå prøver å bli glad i, eller mer riktig, jeg prøver å forholde meg til denne saken på en grei måte. Eller i det minste godta at den er her i huset sammen med meg. At dette blir en god venn, den er vanskelig å se, men kanskje kan vi bo sammen og ha et godt samarbeid.
Dette ny husstandsmedlemmet har bodd her i noen få uker nå. Det går greit å bo og jobbe sammen, men jeg kjenner at dette hatforholdet stadig dukker opp. Men akkurat nå er det nye familiemedlemmet viktig for meg om jeg vil det eller ikke.
Mitt nye familiemedlem, det er en badevekt. En sølvfarget badevekt. Før vekta kom i hus, så var det nok to år siden jeg hadde vært på ei vekt sist. Fastlegen har hatt et ønske om at jeg fikk kjøpt meg ei vekt, noe jeg gjorde for rundt 2 år siden, men den forsvant etter hvert. Nå som VG skal skrive en reportasje om min Ozempic reise, så ville de jo selvsagt at jeg også fulgte med på vekten. Så da var det bare å krype til korset, om det kan kalles kryping da. Det satt langt inne å kjøpe meg vekt. Veldig langt inne. Men vekta ble kjøpt, og på Power, så kunne den butikkansatte fortelle meg at om jeg ikke var fornøyd med vekta, så måtte jeg bare komme tilbake med den. Han lo godt når jeg spurte om det betydde at jeg kunne levere den tilbake dersom jeg ikke var fornøyd med tallene vekta viste.
Nå er jeg på vekta hver uke, og det er ingen tvil om at Ozempic gir meg en viktig drahjelp i tillegg til å holde sukkernivået under kontroll. Første gangen på vekta etter to år, hjelp som jeg grudde meg. Det var høy puls gitt. Men for en gledelig beskjed vekta ga meg! Jeg skal gi dere en liten oppdatering på dette i morgen, men i og med at VG skal trykke en reportasje før nyttår, så er det kanskje greit å holde det litt hemmelig. Men jeg tror jeg var på vekta 10 ganger før tallene sank inn. Jeg var SÅ sikker på at dette hadde gått helt gal vei, men jeg fikk fort hvilepuls, og man hørte jublende skrik fra Heidis residens.
Jeg har alltid hatet badevekter, og jeg kan liksom ikke helt se at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne irriterende tingen som står klar til å le hånlig når man går på den. Selv om tallene mine går nedover, så føler jeg likevel at vekten tror den er mer sjef enn meg. Selv om tallene går nedover, så kjenner jeg likevel panikken hver gang jeg vet jeg skal få dommen. Den største frykten jeg har er nok at tallene ikke skal vise det jeg ønsker. Skuffelsen er det vel jeg er redd for å kjenne på.
For min del så startet nok mitt hatforhold til vekt på barneskolen. Jeg gruet meg alltid til å bli veid hos helsesøster eller skolelegen, og det er spesielt en episode som har brent seg fast. Jeg gikk i 4.klasse. Jeg skulle veie meg hos skolelegen. Jeg hadde aldri tenkt noe videre på at jeg var annerledes i forhold til kropp. Ingen mobbing, og jeg var med på alt det de andre barna i gata var med på. Jeg visste at jeg hadde en større kropp enn mange andre, og at jeg ikke var den raskeste når vi skulle løpe, men jeg var alltid aktiv som barn. Ikke noe begrenset meg. Jeg lekte som alle andre barn, var ute hele dagen, jeg var en av alle, og ingen fikk meg til å føle meg annerledes. Helt til den dagen vi skulle veies i 4.klasse. Der satt han, skolelegen, i sin hvite frakk, og kommanderte meg opp på vekta. Jeg prøvde forsiktig å si at jeg ikke hadde lyst til å gå på vekta, men det var ikke noe som hette at man ikke hadde lyst. Han var streng i stemmen. Her skulle man. Jeg husker alt vrengte seg inni meg. Veiingen på skolen var grusomt. Jeg grudde meg alltid. Denne gangen i 4.klasse var ikke noe unntak. Da jeg gikk av vekta, så sa skolelegen høyt og tydelig: ” Heidi, er du klar over hvor tjukk du er ? Du veier altfor mye. ” Nå var stemmen enda strengere…
Ordene brant seg inn i hodet mitt, og etter den dagen endret mye seg. Joda, jeg var jo chubby, men var det den riktige måten å si det til meg på? Slenge det ut på en ekkel måte. Han var tross alt voksen…og lege. Jeg vet ikke om han hadde sett seg selv i speilet den siste dagene, for han var ikke akkurat Brad Pitt der han satt i den hvite frakken som sprikte i alt av knapper. Det var sikkert frakken fra legestudiet som han fortsatt trodde at kroppen passet inn i. Mulig han ikke hadde sett at han selv var ganske så mange kilo for tung. Hadde det vært i dag…men jeg gikk i 4.klasse, og kjente tårene presset så innmari mye på. Jeg husker at jeg løp ut av legekontoret, og gjemte meg i en krok bak skolen hvor jeg gråt og gråt. Etter det hatet jeg virkelig å veie meg.
Det gjøres undersøkelser på det meste, og det har også blitt foretatt undersøkelser på hvilke dager man bør veie seg på, og det er ikke mandager som sikkert mange tror. Helt utrolig at det skal bety noe hvilken dag man veier seg på, men det skal visst ha en betydning sier undersøkelser. Flere faktorer skal kunne påvirke vekten, og derfor er det altså ikke uten betydning når du går på vekten. Om du har vekt hjemme, og bruker den flittig, så kan jo dette være noe å tenke på sier disse undersøkelsene :
1. Vei deg en gang i uken, eller eventuelt én gang annenhver uke, så får du et mer realistisk bilde av om vekten er på vei i riktig retning.
2. Vekten kan svinge med opptil hele 2,5 kilo om dagen. Så derfor bør du veie deg på samme tidspunkt hver uke, om morgenen, etter at du har vært på toalettet for å få et mest mulig riktig bilde. Og vei deg alltid på onsdager. En finsk studie viser at vekten svinger minst midt i uken. Så onsdag er dagen for å veie seg altså. Jeg er på vekta på tirsdager, men tror jeg sannelig jeg skal bytte dag.
Jeg elsker julen, og jeg har alltid vært veldig julete. Min mor kan ikke helt skjønne hvordan jeg har blitt så opptatt av interiør, og pynting, for hun har aldri vært mer enn ” normalt ” opptatt av å pynte. Hun pyntet alltid til jul, men hun var nok ikke like i hundre som jeg er når jeg flyr rundt i huset for å gjøre det fint til jul.
Huset er ferdig julepyntet. Det var jeg ferdig med på torsdag. Nå er det bare å finne frem adventsstaken, og de lilla lysene, så er jeg der. Og juletreet da. Juletreet ble alltid pyntet lille julaften når jeg bodde hjemme, men hos meg, da pyntes det i starten av desember, så det nærmer seg.
Som en størrelse for stor, så har julen også vært en utfordring, og da ser vi bort i fra alle disse julete, hyggelige tingene. Julen for meg hadde også i en lang periode en liten bismak, og jeg er sikker på at mange av dere også både har følt på det samme, og føler på det samme…nemlig all den usunne maten som forsvinner inn i munnen, og ned i magen både i førjulstiden, og i juledagene. Jeg har slitt mye med å begrense meg, jeg har slitt med å være litt fornuftig. Man skal ikke si nei til godsaker i julen, men man bør heller ikke spise seg så mett at magen verker, eller spise så mye julegodt at man går kvalm i timer etterpå. Av og til skulle man kanskje tro at det var siste gang man fikk julemat, eller julegodt. Man sitter der med en verkende mage etter all ribba, pinnekjøttet, eller julekalkunen, og i tillegg er man så kvalm etter både riskrem, julekaker og julegodt. Hvorfor må man stappe i seg så mye? Det er jo ikke behagelig å være så mett at man lider, eller så kvalm at man lurer på om doskålen er neste stopp.
Jeg slet lenge med julens utfordringer. Og den største utfordringen er egentlig ikke en verkende mage, eller kvalmen etter julegodtet, men det er den forferdelige samvittigheten som hele tiden ligger og gnager. Styggen på ryggen som hele tiden forteller deg hvor svak du er som ikke kan stoppe å spise, eller som hele tiden forteller deg hvor mye tjukkere du er blitt etter julens utskeielser. Klart man fort kan legge på seg i julen med all den gode maten, kakene og julegodtet. Men hvor mye er det egentlig snakk om? Er det ett par realistiske kilo ( kan være ille nok det altså ), eller er det som i mitt hode fort kilo med tosifrede tall? I mitt hodet, så var det fort mange kilo som plutselig bare festet seg på kroppen, og jeg følte meg sjeldent så flodhest som etter jul. En vaggende flodhest er vel den riktige betegnelsen, og jeg kan i dag ikke fatte at jeg virkelig trodde at jeg hadde lagt på meg både 10, og 20 kg etter ei jul, og at alt jeg kanskje hadde gjort av positive ting i forhold til vekten min nå var gått rett vest, totalt ødelagt alt sammen. Det nyttet lite at fornuftige sjeler prøvde å fortelle meg at jeg ikke var blitt en flodhest, eller at julen ikke ødelegger for endringene jeg jobber med. Mitt hode visste best, og sa mitt hode en ting, så var det akkurat det som var sannheten. Følte man seg stor før julen, så kan man jo bare tenke seg hvordan man følte seg etter julen.
Jeg tenker annerledes nå selv om den dårlige samvittigheten fort fortsatt kan komme. Nå begrenser jo også Ozempic mengden jeg kan spise, og jeg er blitt utrolig mer bevisst på de ukene jeg har tatt Ozempic.
Julen er kun ett lite antall dager – året har 365 dager. Det skal noe til at få dager i julen velter ett helt lass. Det er tiden mellom nyttår, og nyttår som betyr noe… det er i denne perioden man legger grunnlaget, det er disse dagene som gjelder. Jeg har snart tilbakelagt ett spennende år med mange seire, men også et år med motgang, men jeg har absolutt hatt flest oppturer. Jeg har jobbet med meg selv, og jeg har jobbet med hodet som absolutt ikke alltid vil det samme som meg. Vi krangler fortsatt, og vi kan til tider krangle mye, men det er likevel mye mindre krangling nå enn tidligere. Jeg har fått mange svar, jeg tenker på en annen måte, og pr nå, så ser det ut som om Ozempic gir meg en god drahjelp samtidig som den gir en viktig hjelp for diabetesen. Så var det denne koden som man selvsagt skulle ønske at man hadde løst for lenge siden. Men jeg har også lært hvor viktig det er og ikke se seg tilbake, eller dvele med det som er fortid. Fortiden kan man ikke gjøre noe med. Det som er gjort er gjort, men det er aldri for sent å gjøre noe med det som ligger der fremme.
Skal man trene når man er forkjølet, og ikke helt i form ? Jeg er sikkert ikke alene om å undre på akkurat dette de gangene jeg føler at formen ikke er helt på topp. Er man dårlig nok til å være hjemme? Frisk nok til å trene ? Er det ” farlig ” å trene når man er syk, eller hva er det som bør avgjøre om man blir hjemme eller ikke?
Ofte er det sånn for meg at jeg velger å stå over trening om kroppen ikke helt er på samme lag. Det fordi jeg tror at kroppen har godt av hvile. Jeg googler ofte når jeg er i tvil, og det som jeg alltid får som svar er trening ikke er farlig om formen ikke er helt der den pleier å være.
Neida, det er ikke farlig å trene når man ikke er i form. Vel, har man feber så skal man ikke trene, men utover det, så blir man trolig ikke verre av å være i aktivitet så lenge man ikke presser seg for hardt. På denne tiden så må mange regne med både en eller flere luftveisinfeksjoner, men man trenger ikke å droppe treningen om man bare føler seg litt uopplagt.
I følge spesialist i allmennmedisin og medredaktør i Norsk elektronisk legehåndbok (NEL), Ingard Løge, så er det all grunn til å redusere treningsaktiviteten dersom man har en virusinfeksjon i kroppen. Man kan gjennomføre lett trening som ikke er anstrengende uten at det ser ut til å bety noe for sykdomsforløpet. Man skal lytte til kroppen, og dersom man blir uvanlig sliten av treninga, så er det et tegn på at man må ta det roligere. Man må også aksepterer at kondisjonen er dårligere enn når man er frisk.
Har du feber, så bør du ikke trene. Infeksjoner tilsier i de fleste tilfeller at du må ta det noe med ro. Når du har høy feber bør du også holde deg i ro hjemme og unngå all form for trening. Høyt aktivitetsnivå når en infeksjon bryter i kroppen, kan svekke kroppens evne til å få kontroll med infeksjonen. Ved feber kan det være virusspredning i hele kroppen, også i muskulaturen og dermed også i hjertet, og trening kan da være skadelig. I verste fall kan trening påvirke hjerterytmen og føre til hjerterytmeforstyrrelser, sier Løge.
Det å ligge helt i ro når man er syk, det er ikke nødvendig. Det å få frisk luft kan gjøre veldig godt for den som er syk, men det er nok oftest at go’stolen eller sofaen som frister mest. Men frisk luft vil påvirke oss positivt. Likevel er det viktig og ikke få denne dårlige samvittigheten om man ikke gjør noe når man ikke er i form, eller bare det man må.
Da føler jeg at jeg nå har fått svar på det jeg alltid spør meg selv om når jeg ikke er helt i slag :trene om ikke det er feber i kroppen. La være å trene med feber.
Pr nå har jeg, ” bank i bordet ” holdt meg frisk. Jeg håper det fortsetter sånn. Jeg har tatt influensavaksinen, og ei ny runde med corona vaksine. Jeg hadde ikke tenkt å ta en ny corona vaksine, men fastlegen min mente jeg burde. Alle overvektige bør visst det.
Jeg trener veldig bra. Jeg holder mine faste treningsrutiner, og er stolt av at det er blitt en del av hverdagen min. 4-5 dager i uken får jeg trent. Prøver å legge inn litt nye styrkeøvelser også slik at jeg har litt variasjon. Jeg har hatt ei god treningsøkt i dag også. Ozempic ser det fortsatt ut som jeg tåler. Jeg gikk opp til 1 mg denne uken her, og har ikke blitt verken dårlig, eller hatt noen bivirkninger. Måtte det fortsette akkurat sånn. Nå er jeg spent på hvor mye forskjell jeg vil merke fra å gå på 0,5 mg til 1 mg. Ikke sikkert jeg merker de store endringene, men håper…. Oppdateringer på Ozempic kommer.
Dette er bare så flaut! Jeg som ble så glad for denne gaven, og som gledet meg så til å bruke den, og så finner jeg den ubrukt på kontorpulten min gjemt under masse papirer…
Jeg fikk en helt spesiell bok i gave. Jeg tror det er en av de fineste gavene jeg har fått på lenge. Boken i seg selv, den er rosa og fin. Utenpå er det gullskrift. Inne i boken er det mange blanke sider, så dette er ingen bok man skal lese fra perm til perm. Dette er en bok jeg skal skrive selv. Det er jeg som bestemmer innholdet. Dette er en viktig bok. Jeg husker at jeg gledet meg så til å starte å skrive i den, men så ble den borte både fra hodet mitt og øynene mine.
Jeg var så heldig i fjor at jeg fikk pakkekalender fra prinsene mine og datteren min. 24 gaver. En pakke hver dag frem til julaften. En kalender som inneholdt så mye jeg bruker i hverdagen, og litt godteri til helgen. 1.desember, der lå en gave som er en tradisjon. En gave som jeg alltid pleide å gi min datter første dagen i desember, nemlig en stor kakemann. Vi har alltid sagt at kakemenn, det skal ikke spises før 1.desember, så da lå kakemannen der i gaven den 1.desember. Uten å kommentere for mye, så er det jo galskap at man nå enkelte steder har endret ordet kakemann til kakeperson. Akkurat det bør være grunnlag for et eget blogginnlegg en gang….
2.desember, der lå den spesielle boken. Boken ” Grateful Journal.” En dagbok som man selv skal skrive det meste av innholdet i. Teksten som er inne i boken, den er på engelsk, men det er ikke veldig mye tekst, så dette vil de fleste kunne forstå. På bokens første side står følgende tekst oversatt fra engelsk : ” Takknemlighet hjelper oss å leve i nuet og se skjønnheten i alt. Det er alltid noe å være takknemlig for, og å uttrykke denne takknemligheten endrer livssynet ditt til det bedre. Tro på magien med takknemlighet, og du vil aldri se tilbake.”
Hver dag gjennom et helt år var planen at jeg skulle sette meg ned å skrive i boken. For hver dag er det tre linjer som skal fylles ut. Hver dag skal man skrive ned 3 ting man er takknemlig for. Det er dager hvor man føler at livet er utfordrende, og det negative får mye mer fokus enn det positive. Det er dager hvor man ikke helt klarer å se det positive, men det er sånn at selv på de tyngste dagene, så har man noe å være takknemlig for. Og det er nok også på de tyngste og mest utfordrende dagene man virkelig har behov for en bok som dette. Det å finne det positive som man er takknemlig for, det vil hjelpe oss når dagene er tunge tenker jeg. Det å sette pris på hver dag, det burde sikkert ha stått øverst på hver linje.
Boken ” Grateful Journal ” inneholder også små tekster som kan bety mye for oss i hverdagen. Tekster som kan få oss til å tenke som feks : ” Vi tar ofte for gitt de tingene som mest fortjener vår takknemlighet ” , ” livet er ikke et spørsmål om milepæler, men om øyeblikk “, og ” hver dag gir sine egne gaver.” Boken har og noen sider hvor fokuset er på personene man har i livet sitt. Her skal man skrive ned de personene som man er takknemlig for å ha i livet sitt. Ikke bare navnene, men man skal også begrunne hvorfor de er viktige. Boken har også noen blanke sider hvor man skal skrive litt om hva som gjør en lykkelig. Små og store ting som får en til å smile, og kjenne på glede.
For noen så høres kanskje en slik bok tåpelig ut, og det skal man ha respekt for. Men for min egen del, så er dette en bok jeg satte umåtelig stor pris på å få, men så ble den altså borte, og når den blir borte fra både hode, og øyne, da blir det borte. Flaut å innrømme at jeg ikke har skrevet et eneste ord i den med tanke på hvor mye jeg satte pris på den. Men boken, den er heldigvis oppdaget på ny, og jeg får en ny sjanse til å skrive i den både på gode, og dårlige dager. Jeg har tro på at en slik bok kan hjelpe oss på spesielt de tunge dagene. For uansett hvor mørkt det er, så kan vi finne noe i livet som vi er takknemlige for, og de tingene kan holde oss oppe.
” Grateful Journal “, den skal nå ligge på kontorpulten min, på et sted hvor den ikke vil forsvinne. Den skal ligge sånn at jeg må se den hver dag, og at jeg tar den frem for å skrive ned de tre tingene jeg er takknemlig for akkurat den dagen. Det er ikke noen datoer i boken, så det er bare å starte å skrive. Og denne boken kan kanskje være et julegavetips fra deg til en eller flere som du skal gi gave til denne julen.
Vi stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag…men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort av gårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene så gode man kan.
Så er søknaden vår sendt. Vi har jobbet masse med å få alt på plass. Det er haugevis av timer som har blitt lagt ned for å få sendt søknad til Kristiansand kommune om tilskudd til prosjektet Stor Treningsglede.
Jeg synes navnet på organisasjonen, og på prosjektet er veldig bra. I navnet ligger det så mye. Det forteller hvem vi er, og hva vi ønsker. Takk til Wenke som kom på det flotte navnet. Prosjektet har nå blitt grundig presentert i søknaden, og dette er et tilbud til en stor gruppe mennesker som i dag ikke finnes, og som det er et stort behov for å få etablert. Ikke bare i Kristiansand, men over hele landet. Men det er i vårt nærmiljø vi ønsker å starte, og så har vi mange håp og drømmer. Først må vi få ansvarlige politikere til å forstå oss. VI må få dem til å forstå at det nå er på tide og ta en stor gruppe mennesker på alvor, og være med å gi en nødvendig hjelp for kunne klare å gjøre noe med femdeproblematikken. Et helhetlig tilbud. Det haster.
Høsten 2022 gjennomførte Kantar undersøkelsen “En større samtale”, der overvektige kvinner og menn i alderen 18-62 år ble intervjuet hver for seg i 60 – 90 minutter. Hovedfunnene var: • Stor variasjon i erfaringer og opplevelser, MEN de samme dynamikkene som er i spill
• Stort behov for helhetlig tilnærming
• Stort behov for å se den enkeltes behov og forutsetninger
Det kom også frem at det å trene på egenhånd kjennes vanskelig for mange, da det ikke er noen tydelige rammer eller noen som pusher deg. Offentlige tilbud er kun på dagtid og man må sykemeldes for å delta, noe som gjør at mange takker nei. Behandlingstilbudet som man ser i undersøkelsen at mangler er: Hjelp og tilbud som ligger mellom det å “løse alt selv”, og tilrettelagt kuropphold. Deltakerne ønsket: bedre selvbilde, bedre helse, alderdom med livskvalitet, større mobilitet i hverdagen, ha energi til aktiv livsstil (sammen med barn, barnebarn ).
Basert på en rapport fra Menon Economics, så blir det estimert at de totale samfunnskostnadene for fedme i Norge ligger på 68 milliarder kroner årlig. Smerter, begrenset aktivitet og forkortet liv utgjør 39 milliarder kroner. Kostnader knyttet til tapt arbeidsinnsats som følge av sykefravær og uførhet er beregnet til over 17 milliarder kroner. Utgifter til blant annet, behandling og rehabilitering utgjør rundt 12 milliarder kroner. Hvor mye av disse utgiftene vår kommune har, det vet vi ikke, men at det er store summer hvor mye fort vil bli spart inn ved å tenke annerledes, det er det ingen tvil om.
Organisasjonene er godkjent i Brønnøysundregisteret, vår første, store søknad er sendt. Nå skal vi jobbe videre for å søke midler, og vi skal banke på dører i håp om å finne noen sponsorer som ønsker å være med på laget. Har du tips på sponsornavn som du tenker kan være aktuelle, så er jeg takknemlig for alt av tips.
Jeg har alltid hatt en drøm om det som skjer nå, og den har jeg hatt lenge. Jeg har stått på for at overvektige skal få treningstilbud her i Kristiansand. Jeg brenner for at overvektige skal få et helhetlig tilbud der de bor. Det man trenger er tilbud over tid for at man skal lykkes i kampen mot kiloene. Trening er en god start, og så må andre brikker på plass etter hvert. I vårt prosjekt skal vi ikke kun tilby trening – vi har et veldig godt opplegg som favner mye som er viktig i den kampen så mange står i. Vi har et fantastisk team med oss som kan dette.
Ofte står man sterkere sammen, så istedenfor å sitte på hver vår tue og kjempe samme sak, så bestemte Christel og jeg oss for å jobbe sammen mot det samme målet. Vi ønsker på plass et tilbud som i dag ikke finnes, og som absolutt bør finnes. Hvorfor finnes det ikke tilbud til gruppen overvektige? Er det kanskje fordi det er så lett å snakke om fedme, og gi gode råd, men utover det, ikke prioritere denne gruppen. Vi skal visst bare ordne opp selv…..
Søknaden er sendt. Nå kan vi klappe oss selv på skulderen, og være så fornøyd med den store jobben vi nå har gjort.
Nyt lørdagen! Her er prinsene på besøk i helgen. I går ble det skrevet lange ønskelister, klippet og limet, så de ble så fine så. I dag skal vi ha en bytur for å se om det er litt jul i sentrum. Det skulle være en del aktiviteter for barn med ponniridning, ansiktsmaling mm. Vi blogges i morgen kjære lesere.
