En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Dette er den beste og deiligste jakken jeg noen gang har hatt! Og ikke er den fra nettbutikken min heller.

Her i sør så er det blitt mildt igjen, men vi har hatt en periode hvor vi har hatt det skikkelig kaldt. Det er heldigvis ikke så ofte vi har flere minusgrader, men nå som vi var inne i en slik periode, så er jeg glad for at man har klær som holder minusgradene ute.

Ytterjakker for de skikkelig kalde dagene, det har jeg ikke i nettbutikken min. Jakken som er blitt min store favoritt, den er fra Twentyfour. Jeg bare elsker den! Den er skikkelig god og varm. Den dekker omtrent hele meg, og varmer dermed alt jeg ønsker å holde varmt. I tillegg er den så utrolig fin, og i en nydelig farge.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jakken heter Mode Ada Parkas, og er en lang parkas. Skikkelig lang er den. Jeg har aldri hatt en så lang jakke før, men fy søren så deilig det er! Jakken har også en nydelig cognac farge. Selv om jakken er såpass lang som den er, så er den ikke tung, og det er jo en stor fordel. Man føler ikke man drasser med seg en stor, tung jakke. Jakken er fylt med et resirkulert og løst fyll. Den har mansjetter og innerkrage i myk rib. Det er stramming i livet og på hetta.

Jakker. Jeg elsker jakker. Jeg elsker jakker i ulike fasonger, og farger. Jeg elsker det klassiske, det røffe, det feminine, og det fargeglade. Tøffe design, eller ensfargede. Jeg har ikke noe forklaring på hvorfor jeg har denne store lidenskapen for jakker, men den er vel bare en del av hele min lidenskap for klær. Men i tillegg til utseende, så må selvsagt jakkene ha den gode passformen. Passform er nr. 1.

Twentyfour er veldig gode på passform i store størrelser. Jeg er så heldig at jeg får være med av og til og gi tilbakemeldinger på ulike plagg som skal produseres i store størrelser. Og tilbakemeldingene tar de til seg. Størrelsene de har, de stemmer. De er realistiske.

Jeg har vist en del turklær, og flotte jakker fra Twentyfour på bloggen. TwentyFourhar sett behovet det har vært for store størrelser, og har et godt utvalg av bla jakker for oss som ikke bruker verken 38, eller 42. Dette gleder hjertet mitt som jeg har sagt mange ganger før. Twentyfour har designet og utviklet sports og fritidsklær siden 2006, og har hovedkontor og showroom her i Kristiansand. Twentyfourhar sett behovet for store størrelser også i turklær, og har nå store størrelser i noen av sine plagg og kolleksjoner. Så kan man ikke forvente at alle plagg de selger skal være i alle størrelser. Det som er veldig synd, det er at så få butikker tar inn Twentyfour sine plagg i store størrelser. Slike ting er jo opp til butikkene/kjedene selv, og store størrelser blir valgt bort. Da må man bestille i nettbutikken til Twentyfour. Oppfordringen må være å ta det opp med butikken man er i som selger Twentyfour, men som ikke har tatt inn noe i store størrelser.

Jeg bare elsker parkasen min! Så lang, varm og herlig! Beste jakken har jeg har hatt. Hele meg blir holdt varm. Jakken koster litt, men har du tenkt å investere i en skikkelig jakke, så ville jeg absolutt ha vurdert denne. Akkurat nå så jeg at nettbutikken var utsolgt for mange størrelser i denne jakken. Det var få størrelser igjen. Men det går an å høre om den kommer inn igjen. Jeg mener at jeg har størrelse 52 i denne, men kunne nok ha gått ned i størrelse 50 kjenner jeg nå. Om den føles enda større neste vinter, så har jeg sydama mi som forhåpentligvis kan sy den inn, for denne jakken skal jeg tviholde på.

Nyt søndagen! Vi blogges neste søndag, og neste søndag er det allerede julaften…..

Det er hjerteskjærende. Det skal ikke være sånn. Ingen skal måtte kjenne sånne ting på kroppen. Men realiteten er at flere enn vi tror gruer seg til jul. De gruer seg av ulike grunner. Fattigdom og ensomhet er vel det de fleste kjenner på av de som gruer seg til jul. Eller barn som gruer seg til jul fordi mamma og pappa drikker seg fulle….igjen. Tall fra 2021 viste at det var 3052 fattige barn i min hjemkommune, Kristiansand. I 2023 er tallet garantert mye høyere.

Fra 2021 og frem til nå, så har mye endret seg. Renta steg på nytt på torsdag selv om de fleste trodde den vil stå stille. Strømmen er dyr, maten er dyr, drivstoff, alt av varer og tjenester har blitt dyrere. Matkøene lengre og lengre. Så mange flere må gå til det skrittet og be om hjelp til mat på bordet. For et par uker siden kjørte jeg forbi to steder i Kristiansand sentrum hvor de deler ut mat. Køene var så lange. Det stakk i hjertet mitt samtidig som jeg blir så utrolig sint! Sint på de som styrer i kommunene. Sint på de som styrer landet. Et av verdens rikeste land, og så har vi matkøer, og et samfunn med mer og mer fattigdom. Eldre, uføre, studenter, familier med to inntekter, aleneforeldre…er det mulig!? I hele landet er det mange familier som gruer seg til om de får mat på bordet, ikke bare til jul, men ellers i året også.

Matposer blir delt ut hver uke, mer enn noen gang. I julen deles det ut esker med julemat takket være alle de frivillige organisasjonene. Her i Kristiansand startet Fædrelandsvennen en mataksjonen ” Sammen for byen ”  for å hjelpe de som sliter, og det har vært en fantastisk giverglede blant både næringsliv og private. Det er rørende, og det er så godt å vite at så mange familier kan senke skuldrene nå før jul og vite at det blir en fin jul.

Barnefattigdom burde være en av de viktigste sakene til regjeringen. Ingen barn skal vokse opp i fattigdom i Norge  i dag. Ingen skal være nødt til å kjenne på skammen og fortvilelsen som fattigdommen fører med seg. Nå som det visstnok skulle være vanlige folks tur, så må regjeringen ha misforstått veldig mye. Var det vanlige folks tur til å stå i matkø Støre mente da han så stolt kom med budskapet sitt? Regjeringen levere overhodet ikke. Ikke på barnefattigdom, ikke på å øke trygder og støtter til et nivå som virkelig merkes godt i lommeboken. Ikke på å gjøre de rette tingene for oss vanlige folk. Jeg er veldig glad for at barnefamilier får det litt lettere økonomisk, men ikke alle har barn. Mange av disse trenger også å kjenne på en økonomi som ikke holde de våkne om nettene. Det er en grunn til at folk er ute av arbeidslivet, og den grunnen står ikke skrevet i pannen deres. Arbeidsminister Tonje Brenna er mer opptatt av at man skal arbeide enn å øke inntekten til de som ikke kan jobbe. Alle kan ikke jobbe, og ingen går ut av arbeidslivet fordi man ikke gidder å jobbe. Det å må gå ut av arbeidslivet gir en stor sorg for de fleste, og en mye mindre inntekt. Og det gjør man frivillig liksom? Fordi man ikke vil jobbe? Regjeringen Støre er en tafatt regjering. Penger det har de. Det bevilges stadig store summer til absolutt viktige ting, men er ikke vi nordmenn viktige? Bør ikke vi også komme høyt opp på listen over de som skal få økte inntekter så det merkes? Man skal ikke ligge våken om natten fordi man ikke vet hvordan man skal få råd til de nødvendige ting. Man skal ikke være bekymret og skamfulle. Når det finnes penger i milliardklassen som stadig bevilges, så finnes det også penger til å øke trygder og hjelpestønader. Joda det ble noen kroner mer i budsjettforliket til diverse grupper, men det er jo ikke nok i det hele tatt. Men det er vel sånn det blir når de som sitter ved kongens bord aldri har kjent på hva det vil si og være vanlige folk med vanlige inntekter, eller har utfordringer som gjør at man må over på en trygdeytelse. Er det noen hjemme hos de som styrer, eller lukker de bare både øyne og lommeboken. Jeg vet at alle har sine budsjetter, men likevel…de finner penger til så mye, men ikke til vanlige folk…

Jeg er heldig. Jeg er heldig som har mulighet til mye selv om jeg ikke er på listen over de rikeste når det kommer til penger. Selv uten hytte som jeg lenge har ønsket meg, og selv uten millioner av kroner i banken, så er jeg likevel heldig. Jeg kjenner ikke på ensomhet, jeg får det økonomiske til å gå greit rundt, og jeg har stort hus. Jeg fryser aldri, det er alltid  mat i kjøleskapet, jeg har alt jeg trenger for et godt liv. Jeg har ikke økonomi til å reise hit og dit, og til å shoppe til jeg dropper. Jeg må tenke på hva jeg bruker pengene til. Jeg er alene og har en inntekt, men jeg er likevel heldig.

Jeg har heldigvis aldri kjent på følelsen av og ikke få endene til og møtes, og jeg har aldri opplevd og ikke ha muligheten til å kjøpe den maten man trenger, eller betale de regningene som skal betales . Jeg har aldri vært nødt til å nekte datteren min fine opplevelser, opplevelser som mange av oss tar som en selvfølge, men som faktisk ikke er en selvfølge for mange rundt oss. Klart jeg gjerne skulle hatt en enda større økonomisk frihet, jeg vasser ikke i penger, men jeg klarer meg fint.

I går gikk tankene mine igjen til ett sterkt møte jeg hadde for tre år siden. Et møte jeg aldri glemmer. Jeg har skrevet om dette møtet på bloggen før, men julen er tid for ettertanke, og omsorg. Dette møtet har jeg tatt frem hvert år etter at jeg traff ” Per.” Jeg tror det kan være til ettertanke for mange.

For fem år siden fikk jeg møtte jeg ” Per” gjennom jobben. Jeg skulle lage en avisreportasje om organisasjonen ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder ” , og Per var på lageret deres for å hente mat. Møtet med ” Per ” har gjort så sterkt inntrykk på meg. ” Per ” var familiefaren som hadde alt. Han hadde alt han ønsket seg av materielle goder, han hadde en veldig godt betalt lederjobb. ” Per ” var den som hadde anledning til å hjelpe, og som stadig snakket om å gjøre noe for andre. Han ga litt til Fretex nå og da, men ellers levde han det gode livet sammen med samboer, og 4 barn….aldri hadde han trodd at livet kunne snu fra topp til bunn, aldri hadde han trodd at han kunne miste det han hadde, og aldri hadde han trodd at han skulle komme i en situasjon hvor han måtte be andre om hjelp til mat…men livet snudde.”

” Per ” ble syk, han opplevde dødsfall tett innpå seg, og livet raste. Den gode lønnen han en gang hadde ble redusert til 66%.  Familien måtte leve på kun en inntekt, og plutselig stod han der, og opplevde livets tøffe sider. Skammen han følte var så stor, og det tok lang tid og komme dit at han faktisk måtte spørre andre om mat som han ikke selv hadde anledning til å kjøpe. Han som familiefar skulle jo være pilaren, det var han som skulle sørge for at familien hadde det de trengte. Fra å være vant til å prate foran store forsamlinger, så stod ” Per ” nå utenfor et lager i Kristiansand for å be om hjelp til mat. Per ” grudde seg til jul, og det faktum at han ikke kunne lage den samme julefeiringen for familien sin som han kunne før. Han var en av mange som har søkt organisasjonen om hjelp til julemat denne julen. “Per ” var evig takknemlig for at ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder ” fantes – de er engler på jord avsluttet Per samtalen vår med. Med seg hjem hadde han fått 3 gode poser med mat til familien, en hjelp som betyr så enormt mye i en vanskelig tid av livet, og en hjelp som betydde at de kunne feire jul. Jeg glemmer aldri ” Per.”

Møtet med ” Per ” forteller meg hvor takknemlig vi bør være de av oss som har det vi trenger, og det forteller meg også hvor fort livet kan snu for oss alle. Fra å være på toppen av livet, så kan ting endre seg fortere enn man tror…men de som styrer landet vårt bør være de som gjør alt de kan i sin makt for at når livet får en brutal vending, så har man et trygghetsnett også økonomisk. Et økonomisk trygghetsnett som gjør at vi aldri trenger å bekymre oss.  Møtet med ” Per ” får meg til å tenke på at det å være takknemlig er så uendelig viktig. ” Per ” sa en annen ting også som satte spor i meg….” barna mine får ikke ” alt ” de ønsker seg denne julen, men de får masse kjærlighet, og det er det som betyr noe.”

Nå er det vel snart 10 uker siden jeg startet på en ny runde med Ozempic. Meg og tid, det er ganske så håpløst, men jeg skal vel ha 3. stikk med 1 mg til tirsdag. Og denne gangen, så ser det ut til at jeg ikke har fått noen bivirkninger. Jeg startet på halv dose av laveste dose, og har gått opp over. Det ser også ut som om Ozempic denne gangen gir meg hjelp med både blodsukker, og vekten. Med tanke på hvor dårlig jeg har blitt de to forrige gangene, så merker jeg at jeg går på veldig tå hev hver gang jeg stikker meg, men so far, so good.

Jeg sa vel aldri mer, men man skal visst aldri si aldri….Det er en liten stund siden jeg sluttet tvert på Ozempic. Jeg ble så dårlig! To ganger prøvde jeg, og sluttet. Jeg hadde forferdelige smerteanfall, jeg var kvalm og kastet opp. Dette skjedde som regel et par, tre dager etter at jeg hadde stukket meg. Jeg orket ikke å ha det sånn. Det var ikke verdt prisen jeg måtte betale for å bruke den. Så jeg sluttet tvert. Tok beslutningen selv, og ga beskjed til legen om at sånn ble det, noe han aksepterte selv om han kanskje ikke var helt enig. Og ja, jeg vet at man skal snakke med legen før man slutter, og jeg har aldri tatt egen beslutning på medisinske ting før. Legen er nok noe usikker på om det er sprøyta som gir de bivirkningene som jeg har fått, og etter at jeg nå er på runde nr-3 uten bivirkninger, så kan det være at han har rett. Men hvorfor skjedde det alltid to, tre dager etter at jeg hadde tatt sprøyta? Kanskje var løsningen å starte så lavt som jeg nå gjorde?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Legen og jeg ble enige om å starte på halvparten av laveste dose. Da var han sikker på at jeg ikke ville bli dårlig, og han hadde rett. Jeg har brukt sprøyta i 10 uker nå tror jeg, og ” bank i bordet “, jeg har frem til nå ikke kjent på noe smerter, eller ubehag. Nå får jeg jo også sjekket ut om det kan ha vært andre ting som gjorde meg dårlig. Jeg er spent. Veldig spent. Det jeg merker veldig godt denne gangen som jeg ikke merket så klart de to andre gangene, det er metthetsfølelsen. Nå blir jeg stappmett av så mye mindre enn før. Jeg kunne helt fint spise 4 skiver brød med pålegg uten å kjenne på at jeg var veldig mett. Nå kan jeg spise 2 skiver, og er stappmett. Sånn skikkelig mett, noen ganger så mett at det er vondt. Denne veldige metthetsfølelsen har jeg kjent på i en uke, eller to etter oppstart. Jeg og tid, det er en historie for seg selv, men jeg mener det skal være riktig. Matinntaket er blitt redusert en god del, og det er en helt ny følelse. En veldig god følelse.  Jeg har jo tidligere slitt litt med å stoppe selv når jeg kjenner meg veldig mett, og jeg har slitt med store porsjoner. Nå slutter jeg når jeg kjenner at jeg er mett, og kanskje klarer jeg å stoppe enda tidligere etter hvert. Jeg må bli kjent med meg selv på en ny måte på dette området, og det tar jo litt tid på prøve seg frem.

For noen uker tilbake så hadde jeg besøk av VG her hjemme. Journalisten hadde lest bloggen min, og VG skal skrive om min reise, og om mine erfaringer når det kommer til Ozempic, en reise på godt og vondt. Vi er inne i en tid hvor ingen medisiner selger mer enn slankemedisiner. Ofte er det alt det rosenrøde som blir trukket frem, men for mange er det ikke bare rosenrødt å bruke disse sprøytene. Det har jeg erfart, og journalisten ønsket å få frem også disse sidene. En ærlig historie. For meg er det viktig å være 100% ærlig i mine blogginnlegg. Jeg ønsker å skrive om livet på godt og vondt som en størrelse for stor. Dette får jeg så mange fine tilbakemeldinger på fra dere som leser bloggen min. At jeg er ærlig, at jeg skriver det slik som det er, at jeg setter ord på ting som kanskje er ikke alltid er så lett å snakke om, at det jeg skriver er noe så mange kan kjenne seg igjen i, og føle på. Det med ærlighet, det har selvsagt vært like viktig når det kommer til slankesprøytene som feks Ozempic. Ei venninne synes jeg er heldig som får Ozempic på blå resept. Kanskje det, men det er en grunn til at jeg får den på blå, og akkurat den grunnen skulle jeg heller vært foruten. Men når blodsukkeret er der det er, så er jeg takknemlig for en medisin som kan hjelpe meg med begge deler.

Litt før nyttår kommer artikkelen på trykk på VG nett, og fra journalisten var her, og frem til artikkelen kommer, så følger vi også med på vekta. Jeg grudde meg så til å gå på vekta etter to år uten å vite hva den var, men jeg ble så positivt overrasket. Jeg trodde aldri den ville vise det den viste, og på disse årene har jeg gått jevnt ned, og det har også vært en god nedgang etter jeg startet på Ozempic. Så at Ozempic er en god drahjelp på vektnedgangen, det er det ingen tvil om, og den er god for blodsukkeret mitt. Jeg noterer også all mat, drikke og trening i Lifesum appen, og jeg merker at jeg blir veldig opphengt i dette med mat og kalorier. Det som er veldig positivt er at jeg blir veldig bevisst, men litt for opphengt i å holde meg til de kaloriene appen viser. Glad når jeg er innafor, og småsur om jeg går over. Det er faktisk få ganger jeg har gått over, men det har skjedd. I går tok jeg en Smash, og da hadde jeg ikke spist sjokolade på 9 uker. Ikke fordi jeg ikke lar meg selv spise det, men fordi lysten ikke er så stor. Men jeg unner meg både popcorn og chips i helgene. Men skal være ærlig å si at jeg får dårlig samvittighet når jeg spiser feks popcorn. Jeg synes selv jeg er blitt veldig flink, men jeg kan bli enda flinkere. Jeg kan og bli enda flinkere til å stoppe med en gang jeg kjenner metthetsfølelsen. Jeg er blitt stor fan av riskjeks og røde druer, og lærer hele veien om kalorier og innhold.

Den aller største gevinsten med vektnedgangen jeg har hatt, det er hvor mye bedre kroppen min fungerer. Det er helt fantastisk å kjenne på endringene! Så mye lettere på beina, jeg beveger meg mye lettere, kroppen har det så mye bedre. Også lymfebeina fungerer bedre. Det er virkelig lykke, og den største motivasjonen for å fortsette denne reisen.

I dag skal jeg bruke litt tid på å skrive en tekst som finsk tv skal bruke på nettsiden sin når serien jeg medvirker i skal sendes. Pr nå så ser det ut som om serien skal sendes i mars neste år. Serien er om hvordan store kropper blir fremstilt i kunst, media osv. Et utrolig spennende tema. De finske tv folkene var hos meg i fjor høst, så jeg har glemt det meste av spørsmål. og svar…grugleder meg til å se dette på tv. NRK har også kjøpt inn serien.

Ha en nydelig 2.søndag i advent!

Jeg har fått et nytt familiemedlem. Eller kanskje jeg får kalle vedkommende en bekjent.  Det er i allefall en nyinnflytta sak som i utgangspunktet ikke var særlig velkommen. En sak jeg har et hatforhold til , men som jeg nå prøver å bli glad i, eller mer riktig, jeg prøver å forholde meg til denne saken på en grei måte. Eller i det minste godta at den er her i huset sammen med meg. At dette blir en god venn, den er vanskelig å se, men kanskje kan vi bo sammen og ha et godt samarbeid.

Dette ny husstandsmedlemmet har bodd her i noen få uker nå. Det går greit å bo og jobbe sammen, men jeg kjenner at dette hatforholdet stadig dukker opp. Men akkurat nå er det nye familiemedlemmet viktig for meg om jeg vil det eller ikke.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mitt nye familiemedlem, det er en badevekt. En sølvfarget badevekt. Før vekta kom i hus, så var det nok to år siden jeg hadde vært på ei vekt sist. Fastlegen har hatt et ønske om at jeg fikk kjøpt meg ei vekt, noe jeg gjorde for rundt 2 år siden, men den forsvant etter hvert. Nå som VG skal skrive en reportasje om min Ozempic reise, så ville de jo selvsagt at jeg også fulgte med på vekten. Så da var det bare å krype til korset, om det kan kalles kryping da. Det satt langt inne å kjøpe meg vekt. Veldig langt inne. Men vekta ble kjøpt, og på Power, så kunne den butikkansatte fortelle meg at om jeg ikke var fornøyd med vekta, så måtte jeg bare komme tilbake med den. Han lo godt når jeg spurte om det betydde at jeg kunne levere den tilbake dersom jeg ikke var fornøyd med tallene vekta viste.

Nå er jeg på vekta hver uke, og det er ingen tvil om at Ozempic  gir meg en viktig drahjelp i tillegg til å holde sukkernivået under kontroll. Første gangen på vekta etter to år, hjelp som jeg grudde meg. Det var høy puls gitt. Men for en gledelig beskjed vekta ga meg! Jeg skal gi dere en liten oppdatering på dette i morgen, men i og med at VG skal trykke en reportasje før nyttår, så er det kanskje greit å holde det litt hemmelig. Men jeg tror jeg var på vekta 10 ganger før tallene sank inn. Jeg var SÅ sikker på at dette hadde gått helt gal vei, men jeg fikk fort hvilepuls, og man hørte jublende skrik fra Heidis residens.

Jeg har alltid hatet badevekter, og jeg kan liksom ikke helt se at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne irriterende tingen som står klar til å le hånlig når man går på den. Selv om tallene mine går nedover, så føler jeg likevel at vekten tror den er mer sjef enn meg. Selv om tallene går nedover, så kjenner jeg likevel panikken hver gang jeg vet jeg skal få dommen. Den største frykten jeg har er nok at tallene ikke skal vise det jeg ønsker. Skuffelsen er det vel jeg er redd for å kjenne på.

For min del så startet nok mitt hatforhold til vekt på barneskolen. Jeg gruet meg alltid til å bli veid hos helsesøster eller skolelegen, og det er spesielt en episode som har brent seg fast. Jeg gikk i 4.klasse. Jeg skulle veie meg hos skolelegen. Jeg hadde aldri tenkt noe videre på at jeg var annerledes i forhold til kropp. Ingen mobbing, og jeg var med på alt det de andre barna i gata var med på. Jeg visste at jeg hadde en større kropp enn mange andre, og at jeg ikke var den raskeste når vi skulle løpe, men jeg var alltid aktiv som barn. Ikke noe begrenset meg. Jeg lekte som alle andre barn, var ute hele dagen, jeg var en av alle, og ingen fikk meg til å føle meg annerledes. Helt til den dagen vi skulle veies i 4.klasse. Der satt han, skolelegen, i sin hvite frakk, og kommanderte meg opp på vekta. Jeg prøvde forsiktig å si at jeg ikke hadde lyst til å gå på vekta, men det var ikke noe som hette at man ikke hadde lyst. Han var streng i stemmen. Her skulle man. Jeg husker alt vrengte seg inni meg. Veiingen på skolen var grusomt. Jeg grudde meg alltid. Denne gangen i 4.klasse var ikke noe unntak. Da jeg gikk av vekta, så sa skolelegen høyt og tydelig: ” Heidi, er du klar over hvor tjukk du er ? Du veier altfor mye. ” Nå var stemmen enda strengere…

Ordene brant seg inn i hodet mitt, og etter den dagen endret mye seg. Joda, jeg var jo chubby, men var det den riktige måten å si det til meg på? Slenge det ut på en ekkel måte. Han var tross alt voksen…og lege. Jeg vet ikke om han hadde sett seg selv i speilet den siste dagene, for han var ikke akkurat Brad Pitt der han satt i den hvite frakken som sprikte i alt av knapper. Det var sikkert frakken fra legestudiet som han fortsatt trodde at kroppen passet inn i. Mulig han ikke hadde sett at han selv var ganske så mange kilo for tung. Hadde det vært i dag…men jeg gikk i 4.klasse, og kjente tårene presset så innmari mye på. Jeg husker at jeg løp ut av legekontoret, og gjemte meg i en krok bak skolen hvor jeg gråt og gråt. Etter det hatet jeg virkelig å veie meg.

Det gjøres undersøkelser på det meste, og det har også blitt foretatt undersøkelser på hvilke dager man bør veie seg på, og det er ikke mandager som sikkert mange tror. Helt utrolig at det skal bety noe hvilken dag man veier seg på, men det skal visst ha en betydning sier undersøkelser. Flere faktorer skal kunne påvirke vekten, og derfor er det altså ikke uten betydning når du går på vekten. Om du har vekt hjemme, og bruker den flittig, så kan jo dette være noe å tenke på sier disse undersøkelsene :

1. Vei deg en gang i uken, eller eventuelt én gang annenhver uke, så får du et mer realistisk bilde av om vekten er på vei i riktig retning.

2. Vekten kan svinge med opptil hele 2,5 kilo om dagen. Så derfor bør du veie deg på samme tidspunkt hver uke, om morgenen, etter at du har vært på toalettet for å få et mest mulig riktig bilde. Og vei deg alltid på onsdager. En finsk studie viser at vekten svinger minst midt i uken. Så onsdag er dagen for å veie seg altså. Jeg er på vekta på tirsdager, men tror jeg sannelig jeg skal bytte dag.

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen!

Jeg elsker julen, og jeg har alltid vært veldig julete. Min mor kan ikke helt skjønne hvordan jeg har blitt så opptatt av interiør, og pynting, for hun har aldri vært mer enn ” normalt ” opptatt av å pynte. Hun pyntet alltid til jul, men hun var nok ikke like i hundre som jeg er når jeg flyr rundt i huset for å gjøre det fint til jul.

Huset er ferdig julepyntet. Det var jeg ferdig med på torsdag. Nå er det bare å finne frem adventsstaken, og de lilla lysene, så er jeg der. Og juletreet da. Juletreet ble alltid pyntet lille julaften når jeg bodde hjemme, men hos meg, da pyntes det i starten av desember, så det nærmer seg.

Som en størrelse for stor, så har julen også vært en utfordring, og da ser vi bort i fra alle disse julete, hyggelige tingene. Julen for meg hadde også i en lang periode en liten bismak, og jeg er sikker på at mange av dere også både har følt på det samme, og føler på det samme…nemlig all den usunne maten som forsvinner inn i munnen, og ned i magen både i førjulstiden, og i juledagene. Jeg har slitt mye med å begrense meg, jeg har slitt med å være litt fornuftig. Man skal ikke si nei til godsaker i julen, men man bør heller ikke spise seg så mett at magen verker, eller spise så mye julegodt at man går kvalm i timer etterpå. Av og til skulle man kanskje tro at det var siste gang man fikk julemat, eller julegodt. Man sitter der med en verkende mage etter all ribba, pinnekjøttet, eller julekalkunen, og i tillegg er man så kvalm etter både riskrem, julekaker og julegodt. Hvorfor må man stappe i seg så mye? Det er jo ikke behagelig å være så mett at man lider, eller så kvalm at man lurer på om doskålen er neste stopp.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg slet lenge med julens utfordringer. Og den største utfordringen er egentlig ikke en verkende mage, eller kvalmen etter julegodtet, men det er den forferdelige samvittigheten som hele tiden ligger og gnager. Styggen på ryggen som hele tiden forteller deg hvor svak du er som ikke kan stoppe å spise, eller som hele tiden forteller deg hvor mye tjukkere du er blitt etter julens utskeielser. Klart man fort kan legge på seg i julen med all den gode maten, kakene og julegodtet. Men hvor mye er det egentlig snakk om? Er det ett par realistiske kilo ( kan være ille nok det altså ), eller er det som i mitt hode fort kilo med tosifrede tall? I mitt hodet, så var det fort mange kilo som plutselig bare festet seg på kroppen, og jeg følte meg sjeldent så flodhest som etter jul. En vaggende flodhest er vel den riktige betegnelsen, og jeg kan i dag ikke fatte at jeg virkelig trodde at jeg hadde lagt på meg både 10, og 20 kg etter ei jul, og at alt jeg kanskje hadde gjort av positive ting i forhold til vekten min nå var gått rett vest, totalt ødelagt alt sammen. Det nyttet lite at fornuftige sjeler prøvde å fortelle meg at jeg ikke var blitt en flodhest, eller at julen ikke ødelegger for endringene jeg jobber med. Mitt hode visste best, og sa mitt hode en ting, så var det akkurat det som var sannheten. Følte man seg stor før julen, så kan man jo bare tenke seg hvordan man følte seg etter julen.

Jeg tenker annerledes nå selv om den dårlige samvittigheten fort fortsatt kan komme. Nå begrenser jo også Ozempic mengden jeg kan spise, og jeg er blitt utrolig mer bevisst på de ukene jeg har tatt Ozempic.

Julen er kun ett lite antall dager – året har 365 dager. Det skal noe til at få dager i julen velter ett helt lass. Det er tiden mellom nyttår, og nyttår som betyr noe… det er i denne perioden man legger grunnlaget, det er disse dagene som gjelder. Jeg har snart tilbakelagt ett spennende år med mange seire, men også et år med motgang, men jeg har absolutt hatt flest oppturer. Jeg har jobbet med meg selv, og jeg har jobbet med hodet som absolutt ikke alltid vil det samme som meg. Vi krangler fortsatt, og vi kan til tider krangle mye, men det er likevel mye mindre krangling nå enn tidligere. Jeg har fått mange svar, jeg tenker på en annen måte, og pr nå, så ser det ut som om Ozempic gir meg en god drahjelp samtidig som den gir en viktig hjelp for diabetesen. Så var det denne koden som man selvsagt skulle ønske at man hadde løst for lenge siden. Men jeg har også lært hvor viktig det er og ikke se seg tilbake, eller dvele med det som er fortid. Fortiden kan man ikke gjøre noe med. Det som er gjort er gjort, men det er aldri for sent å gjøre noe med det som ligger der fremme.

Skal man trene når man er forkjølet, og ikke helt i form ? Jeg er sikkert ikke alene om å undre på akkurat dette de gangene jeg føler at formen ikke er helt på topp. Er man dårlig nok til å være hjemme? Frisk nok til å trene ? Er det ” farlig ” å trene når man er syk, eller hva er det som bør avgjøre om man blir hjemme eller ikke?

Ofte er det sånn for meg at jeg velger å stå over trening om kroppen ikke helt er på samme lag. Det fordi jeg tror at kroppen har godt av hvile. Jeg googler ofte når jeg er i tvil, og det som jeg alltid får som svar er trening ikke er farlig om formen ikke er helt der den pleier å være.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Neida, det er ikke farlig å trene når man ikke er i form. Vel, har man feber så skal man ikke trene, men utover det, så blir man trolig ikke verre av å være i aktivitet så lenge man ikke presser seg for hardt. På denne tiden så må mange regne med både en eller flere luftveisinfeksjoner, men man trenger ikke å droppe treningen om man bare føler seg litt uopplagt.

I følge spesialist i allmennmedisin og medredaktør i Norsk elektronisk legehåndbok (NEL), Ingard Løge, så er det all grunn til å redusere treningsaktiviteten dersom man har en virusinfeksjon i kroppen. Man kan gjennomføre lett trening som ikke er anstrengende uten at det ser ut til å bety noe for sykdomsforløpet. Man skal lytte til kroppen, og dersom man blir uvanlig sliten av treninga, så er det et tegn på at man må ta det roligere. Man må også aksepterer at kondisjonen er dårligere enn når man er frisk.

Har du feber, så bør du ikke trene. Infeksjoner tilsier i de fleste tilfeller at du må ta det noe med ro. Når du har høy feber bør du også holde deg i ro hjemme og unngå all form for trening. Høyt aktivitetsnivå når en infeksjon bryter i kroppen, kan svekke kroppens evne til å få kontroll med infeksjonen. Ved feber kan det være virusspredning i hele kroppen, også i muskulaturen og dermed også i hjertet, og trening kan da være skadelig. I verste fall kan trening påvirke hjerterytmen og føre til hjerterytmeforstyrrelser, sier Løge.

Det å ligge helt i ro når man er syk, det er ikke nødvendig. Det å få frisk luft kan gjøre veldig godt for den som er syk, men det er nok oftest at go’stolen eller sofaen som frister mest. Men frisk luft vil påvirke oss positivt. Likevel er det viktig og ikke få denne dårlige samvittigheten om man ikke gjør noe når man ikke er i form, eller bare det man må.

Da føler jeg at jeg nå har fått svar på det jeg alltid spør meg selv om når jeg ikke er helt i slag :trene om ikke det er feber i kroppen. La være å trene med feber.

Pr nå har jeg, ” bank i bordet ” holdt meg frisk. Jeg håper det fortsetter sånn. Jeg har tatt influensavaksinen, og ei ny runde med corona vaksine. Jeg hadde ikke tenkt å ta en ny corona vaksine, men fastlegen min mente jeg burde. Alle overvektige bør visst det.

Jeg trener veldig bra. Jeg holder mine faste treningsrutiner, og er stolt av at det er blitt en del av hverdagen min. 4-5 dager i uken får jeg trent. Prøver å legge inn litt nye styrkeøvelser også slik at jeg har litt variasjon. Jeg har hatt ei god treningsøkt i dag også. Ozempic ser det fortsatt ut som jeg tåler. Jeg gikk opp til 1 mg denne uken her, og har ikke blitt verken dårlig, eller hatt noen bivirkninger. Måtte det fortsette akkurat sånn. Nå er jeg spent på hvor mye forskjell jeg vil merke fra å gå på 0,5 mg til 1 mg. Ikke sikkert jeg merker de store endringene, men håper…. Oppdateringer på Ozempic kommer.

Ha en nydelig lørdag! Vi blogges i morgen!

Dette er bare så flaut! Jeg som ble så glad for denne gaven, og som gledet meg så til å bruke den, og så finner jeg den ubrukt på kontorpulten min gjemt under masse papirer…

Jeg fikk en helt spesiell bok i gave. Jeg tror det er en av de fineste gavene jeg har fått på lenge. Boken i seg selv, den er rosa og fin. Utenpå er det gullskrift. Inne i boken er det mange blanke sider, så dette er ingen bok man skal lese fra perm til perm. Dette er en bok jeg skal skrive selv. Det er jeg som bestemmer innholdet. Dette er en viktig bok. Jeg husker at jeg gledet meg så til å starte å skrive i den, men så ble den borte både fra hodet mitt og øynene mine.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg var så heldig i fjor at jeg fikk pakkekalender fra prinsene mine og datteren min. 24 gaver. En pakke hver dag frem til julaften. En kalender som inneholdt så mye jeg bruker i hverdagen, og litt godteri til helgen. 1.desember, der lå en gave som er en tradisjon. En gave som jeg alltid pleide å gi min datter første dagen i desember, nemlig en stor kakemann. Vi har alltid sagt at kakemenn, det skal ikke spises før 1.desember, så da lå kakemannen der i gaven den 1.desember. Uten å kommentere for mye, så er det jo galskap at man nå enkelte steder har endret ordet kakemann til kakeperson. Akkurat det bør være grunnlag for et eget blogginnlegg en gang….

2.desember, der lå den spesielle boken. Boken ” Grateful Journal.” En dagbok som man selv skal skrive det meste av innholdet i. Teksten som er inne i boken, den er på engelsk, men det er ikke veldig mye tekst, så dette vil de fleste kunne forstå. På bokens første side står følgende tekst oversatt fra engelsk : ” Takknemlighet hjelper oss å leve i nuet og se skjønnheten i alt. Det er alltid noe å være takknemlig for, og å uttrykke denne takknemligheten endrer livssynet ditt til det bedre. Tro på magien med takknemlighet, og du vil aldri se tilbake.”

Hver dag gjennom et helt år var planen at jeg skulle sette meg ned å skrive i boken. For hver dag er det tre linjer som skal fylles ut. Hver dag skal man skrive ned 3 ting man er takknemlig for. Det er dager hvor man føler at livet er utfordrende, og det negative får mye mer fokus enn det positive. Det er dager hvor man ikke helt klarer å se det positive, men det er sånn at selv på de tyngste dagene, så har man noe å være takknemlig for. Og det er nok også på de tyngste og mest utfordrende dagene man virkelig har behov for en bok som dette. Det å finne det positive som man er takknemlig for, det vil hjelpe oss når dagene er tunge tenker jeg. Det å sette pris på hver dag, det burde sikkert ha stått øverst på hver linje.

Boken ” Grateful Journal ” inneholder også små tekster som kan bety mye for oss i hverdagen. Tekster som kan få oss til å tenke som feks : ” Vi tar ofte for gitt de tingene som mest fortjener vår takknemlighet ” , ” livet er ikke et spørsmål om milepæler, men om øyeblikk “, og ” hver dag gir sine egne gaver.” Boken har og noen sider hvor fokuset er på personene man har i livet sitt. Her skal man skrive ned de personene som man er takknemlig for å ha i livet sitt. Ikke bare navnene, men man skal også begrunne hvorfor de er viktige. Boken har også noen blanke sider hvor man skal skrive litt om hva som gjør en lykkelig. Små og store ting som får en til å smile, og kjenne på glede.

For noen så høres kanskje en slik bok tåpelig ut, og det skal man ha respekt for. Men for min egen del, så er dette en bok jeg satte umåtelig stor pris på å få, men så ble den altså borte, og når den blir borte fra både hode, og øyne, da blir det borte. Flaut å innrømme at jeg ikke har skrevet et eneste ord i den med tanke på hvor mye jeg satte pris på den. Men boken, den er heldigvis oppdaget på ny, og jeg får en ny sjanse til å skrive i den både på gode, og dårlige dager. Jeg har tro på at en slik bok kan hjelpe oss på spesielt de tunge dagene. For uansett hvor mørkt det er, så kan vi finne noe i livet som vi er takknemlige for, og de tingene kan holde oss oppe.

” Grateful Journal “, den skal nå ligge på kontorpulten min, på et sted hvor den ikke vil forsvinne. Den skal ligge sånn at jeg må se den hver dag, og at jeg tar den frem for å skrive ned de tre tingene jeg er takknemlig for akkurat den dagen. Det er ikke noen datoer i boken, så det er bare å starte å skrive. Og denne boken kan kanskje være et julegavetips fra deg til en eller flere som du skal gi gave til denne julen.

Vi stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag…men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort av gårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene så gode man kan.

Så er søknaden vår sendt. Vi har jobbet masse med å få alt på plass. Det er haugevis av timer som har blitt lagt ned for å få sendt søknad til Kristiansand kommune om tilskudd til prosjektet Stor Treningsglede.

Jeg synes navnet på organisasjonen, og på prosjektet er veldig bra. I navnet ligger det så mye. Det forteller hvem vi er, og hva vi ønsker. Takk til Wenke som kom på det flotte navnet. Prosjektet har nå blitt grundig presentert i søknaden, og dette er et tilbud til en stor gruppe mennesker som i dag ikke finnes, og som det er et stort behov for å få etablert. Ikke bare i Kristiansand, men over hele landet. Men det er i vårt nærmiljø vi ønsker å starte, og så har vi mange håp og drømmer. Først må vi få ansvarlige politikere til å forstå oss. VI må få dem til å forstå at det nå er på tide og ta en stor gruppe mennesker på alvor, og være med å gi en nødvendig hjelp for kunne klare å gjøre noe med femdeproblematikken. Et helhetlig tilbud. Det haster.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Høsten 2022 gjennomførte Kantar undersøkelsen “En større samtale”, der overvektige kvinner og menn i alderen 18-62 år ble intervjuet hver for seg i 60 – 90 minutter.
Hovedfunnene var:
• Stor variasjon i erfaringer og opplevelser, MEN de samme dynamikkene som er i spill

• Stort behov for helhetlig tilnærming

• Stort behov for å se den enkeltes behov og forutsetninger

Det kom også frem at det å trene på egenhånd kjennes vanskelig for mange, da det ikke er noen tydelige rammer eller noen som pusher deg. Offentlige tilbud er kun på dagtid og man må sykemeldes for å delta, noe som gjør at mange takker nei. Behandlingstilbudet som man ser i undersøkelsen at mangler er: Hjelp og tilbud som ligger mellom det å “løse alt selv”, og tilrettelagt kuropphold. Deltakerne ønsket: bedre selvbilde,  bedre helse, alderdom med livskvalitet, større mobilitet i hverdagen, ha energi til aktiv livsstil (sammen med barn, barnebarn ).

Basert på en rapport fra Menon Economics, så blir det estimert at de totale samfunnskostnadene for fedme i Norge ligger på 68 milliarder kroner årlig. Smerter, begrenset aktivitet og forkortet liv
utgjør 39 milliarder kroner. Kostnader knyttet til tapt arbeidsinnsats som følge av sykefravær og uførhet er beregnet til over 17 milliarder kroner. Utgifter til blant annet, behandling og rehabilitering utgjør rundt 12 milliarder kroner. Hvor mye av disse utgiftene vår kommune har, det vet vi ikke, men at det er store summer hvor mye fort vil bli spart inn ved å tenke annerledes, det er det ingen tvil om.

Organisasjonene er godkjent i Brønnøysundregisteret, vår første, store søknad er sendt. Nå skal vi jobbe videre for å søke midler, og vi skal banke på dører i håp om å finne noen sponsorer som ønsker å være med på laget. Har du tips på sponsornavn som du tenker kan være aktuelle, så er jeg takknemlig for alt av tips.

Jeg har alltid hatt en drøm om det som skjer nå, og den har jeg hatt lenge. Jeg har stått på for at overvektige skal få treningstilbud her i Kristiansand. Jeg brenner for at overvektige skal få et helhetlig tilbud der de bor. Det man trenger er tilbud over tid for at man skal lykkes i kampen mot kiloene. Trening er en god start, og så må andre brikker på plass etter hvert. I vårt prosjekt skal vi ikke kun tilby trening – vi har et veldig godt opplegg som favner mye som er viktig i den kampen så mange står i. Vi har et fantastisk team med oss som kan dette.

Ofte står man sterkere sammen, så istedenfor å sitte på hver vår tue og kjempe samme sak, så bestemte Christel og jeg oss for å jobbe sammen mot det samme målet. Vi ønsker på plass et tilbud som i dag ikke finnes, og som absolutt bør finnes. Hvorfor finnes det ikke tilbud til gruppen overvektige? Er det kanskje fordi det er så lett å snakke om fedme, og gi gode råd, men utover det, ikke prioritere denne gruppen. Vi skal visst bare ordne opp selv…..

Søknaden er sendt. Nå kan vi klappe oss selv på skulderen, og være så fornøyd med den store jobben vi nå har gjort.

Nyt lørdagen! Her er prinsene på besøk i helgen. I går ble det skrevet lange ønskelister, klippet og limet, så de ble så fine så. I dag skal vi ha en bytur for å se om det er litt jul i sentrum. Det skulle være en del aktiviteter for barn med ponniridning, ansiktsmaling mm. Vi blogges i morgen kjære lesere.

Å, jeg blir så frustrert! Ikke at det er første gangen jeg blir det, og spesielt ikke rundt dette, det har jeg blitt det gang på gang. Noen synes sikkert jeg driver med flisespikkeri, men for meg er det ikke flisespikkeri, for meg er det et stort problem.

Forleden dag fant jeg ut at det kanskje var på tide å øke antall trenings t-skjorter litt. Det prøver jeg på i blant, men blir like skuffet hver gang. Jeg har to stk lilla trenings t-skjorter fra Stormberg, og disse har jeg hatt i mange år. Jeg er virkelig imponert over kvaliteten på disse, for de har blitt brukt på trening etter trening, og tålt maskinvask etter maskinvask i mange år nå. Trenings t-skjortene er sånn sett fullt brukbare ennå, men jeg har sett at det nå har dukket opp litt løse tråder, og da er jeg jo redd at de vil rakne litt etter litt.  Men, jeg trener kun i disse lilla. Det føles litt som om jeg kun har ei t-skjorte siden de er helt like. Ikke at to trenings t-skjorter er mye heller. Ikke når jeg trener så mye som jeg gjør. Det blir ofte runder i vaskemaskinen på de begge.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så her om dagen bestilte jeg meg nye trenings t-skjorter, og alle ble returnert en etter en. Noen hadde ikke passform i det hele tatt, og lignet mer på et slags telt enn en t-skjorte. Det var liksom ingen sammenheng mellom verken det ene eller det andre. Noen var mage t-skjorter, og er det noe man ikke vil vise når man trener, så er det magen. De to som virkelig var fine, og som hadde en god passform, der var armlengden for kort, altfor kort. Jeg vil ikke at grevinneheng og løshud skal danse i salig takt når jeg trener. Om ingen andre bryr seg, så bryr jeg meg. Dekke det som dekkes trengs tenker jeg, og her tenker jeg kun på en ting: at jeg skal føle meg vel. Alle t-skjortene gikk i retur, også en som var produsert av en stormote produsent.

Grevinneheng kjenner jo de fleste kvinner til. Dette utrolig irriterende henget som man bare har lyst til å kutte av, og håpe den operasjonen går bra. Disse slappe overarmene som ikke bare henger litt, men som henger en hel haug når man holder armene ut til siden. Problemet med mine armer er ikke bare at de henger når jeg holder armene ut til siden, men det henger også når jeg har armene rett ned. Det betyr at jeg har både grevinneheng, mye løshud, og garantert også litt lipødem i en salig blanding. Hvorfor må løshuden komme på et sted som gjør at jeg må dekke til halve armen?  Det er ikke lett å få tak i overdeler som dekker halve armen. Kunne ikke løshud, og alt annet ha samlet seg steder som jeg naturlig skjuler hver eneste dag???? Neida, alt har samlet seg så fint på begge overarmene, og sammen med naturlig grevinneheng, så er det så vakkert atte.

Nå vil sikkert mange si at jeg bare skal overse både grevinneheng, og løshud, men akkurat det er vanskelig. Jeg skal aller helst skjule hver cm. Jeg blir ikke fortrolig med å vise heng, og hud jeg ikke selv klarer å bli glad i.

Grevinneheng kan trenes slik at henget blir en saga blott. El det sies at det kan trenes. Jeg har ingen erfaring med det hehe. Med fokus på triceps, så sies det at mye kan gjøres, og med muskler i overarmene, så blir det mindre plass til heng og sleng 🙂 Med løshud er det verre. Løshud kan man ikke få strammet opp, og etter hvert som man blir eldre, så vil man få mer løshud. Og jeg har mye! Og de som tror at jeg overdriver, det gjør jeg ikke. Men jeg skjuler det godt. Det skal jeg ha. Derfor er det viktig med gode armlengder. Huden danser godt når jeg beveger armene mine.

Hipp hurra, og tommelen opp for dere som ikke bryr dere om verken grevinneheng, eller andre ting som henger, for det er jo slik det bør være. Man er som man er, og jeg er jo flink til å ha dette fokuset i en del sammenhenger, og jeg har klart å akseptere mye, men overarmene mine, det er med de som beina mine, ingen av delene klarer jeg å bli fortrolig med å vise. Jeg har på en måte akseptert at armene er som de er, men henget, og løshuden er kun for mine øyne, for pent er det ikke. Spor av livet vil mange si, og jeg digger at alle andre tenker sånn, og viser det de vil, men selv tror jeg nok aldri jeg kommer dit.

Og så er det bare å vente til Stormbergs sommerkolleksjon, for der skal det visst nok komme trenings t-skjorter med god armlengde. Jeg håper, men våger ikke å håpe for mye. Jeg skal selv selge treningsklær i nettbutikken min til våren. Jeg har sett prøven, og jeg har bestilt inn treningsklær. Jeg kjenner at jeg virkelig håper på en god armlengde på t-skjorten. Vi er mange som hele tiden sier i fra om armlengder til produsenter, som prøver å påvirke, men lett er det ikke alltid.

Inntil videre så får jeg håpe at mine to lilla trenings t-skjorter ikke føler seg ferdige ennå. At trådene holder seg der de er nå, og ikke lager noe krøll som gjør at jeg ikke kan bruke de. Men for en kvalitet dette er. Disse har jeg nok hatt i 8 år nå. Tenk hvor mange treninger de har vært gjennom, og hvor mange omganger i vaskemaskinen de har hatt. Jeg krysser fingrene, og alt jeg har for at de tåler mange flere treningsøkter, og mange flere maskinvask. For det kan bli lenge til jeg får kjøpt meg nye t-skjorter.

Nyt søndagen! Her skal jeg skrive ferdig søknad til Kristiansand Kommune om tilskudd til treningsprosjektet vårt for fedmerammede. Fristen er i morgen kl.23.59. Vi er nesten i mål, så fristen skal vi klare med god margin. Når søknaden er sendt, så er det bare å krysse alt vi har for at kommunens helsepolitikere ser viktigheten av et slikt opplegg. For prosjektet vårt er veldig bra, og jeg kjenner jeg er utrolig stolt av dette. Vi har så gode folk med på laget, og nå er det opp til kommunens saksbehandler, og politikerne.

I morgen kveld skal jeg ha kundekveld her hjemme, så bor du i Kristiansand eller omegn, så ta gjerne turen hit mellom kl.18-20.00. Her kan du se og prøve klærne jeg selger i nettbutikken, og jeg gir 20 % på det meste av varer.

Vi blogges til lørdag!

Dette er det store spørsmålet. Skal Staten ta regningen for at vi med fedme skal kunne få slankemedisin på blå resept? Her vil mange skrike nei, og gå høyt ut med at tjukke bare må skjerpe seg. Spise mindre og være mer aktiv. Den enkle oppskriften vet dere. Så er det oss da som mener at ja, staten skal selvsagt dekke denne medisinen. Fastlegen min tviler på at det kommer til å skje. Han tror det vil bli altfor dyrt for AS Norge.

Endelig har det kommet medisiner på markedet som kan hjelpe så mange overvektige i kampen de fleste av oss har kjempet i evigheter. Nei, ikke alle ønsker å ta medisinen, og ikke alle tåler den, men for de som ønsker den, tåler den, eller bare vil kjempe seg gjennom det som måtte komme av bivirkninger, for alle disse, så er det en selvfølge i mitt hode at staten dekker dette. Store utgifter, absolutt, men her vil jo også staten spare på at mange får et vekttap. Flere ut i jobb, mindre uføretrygdede, mindre press på helsevesenet osv. Hva en slankeoperasjon koster staten, det vet jeg ikke. Jeg vet heller ikke hva et opphold på feks Evjeklinikken koster staten, men her vil det være mye å spare.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Visst man tar utgangspunkt i Wegovy som er den nyeste slankemedisinen. Hadde denne kommet på blå resept, så hadde den alene kostet staten ca 4 milliarder kroner. Ozempic er kun for diabetes pasienter, og er i dag på blå for denne pasientgruppen. Wegovy er faktisk helt samme medisin som Ozempic, bare mye sterkere, og kun rettet mot fedme, men innholdet er identisk. Ca 4 milliarder kroner altså vil regningen ca komme på. Hva med utgiftene staten har på fedmerelaterte problemer? Professor Jøran Hjelmesæth, leder for Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold skriver i en artikkel i Dagens Medisin i 2019 at fedme er «en enorm og undervurdert byrde for samfunnet». Basert på en rapport fra Menon Economics, blir det estimert at de totale samfunnskostnadene for fedme i Norge ligger på 68 milliarder kroner årlig. 

Ca 68 milliarder kroner i utgifter for staten. Regningen for Wegovy vil bli ca 4 milliarder. Jeg vet at regnestykket ikke er så enkelt som jeg setter opp her, men uansett hva man her må ha hensyn til, så er regnestykket såpass enkelt at her vil staten spare penger, og i tillegg hjelpe så mange mennesker ut av en vanvittig tøff livssituasjon.

En grunn til at Wegovy ikke har kommet på blå resept er nettopp fordi Legemiddelverket mente det ikke var bevist at den funka bra nok målt opp mot hvor mye den koster. Legemiddelverket har sagt at de vil vurdere dette på nytt når de får vite hvordan Wegovy funker mot hjerte- og karsjukdommer. Denne studien forelå i august, men usikkert om Legemiddelverket nå har fått tilsendt studien.  Over 17000 mennesker med overvekt eller fedme var med i studien. Alle var over 45 år, og hadde en historie med hjertesykdom på forhånd. Målet til selskapet var å finne ut om medisinen kunne beskytte mot bla hjerteinfarkt og hjerneslag. Svaret som kom var tydelig i følge Novo Nordisk som står bak slankemedisinen. Studien viser at semaglutid som er virkestoffet i både Wegovy og Ozempic faktisk har potensialet til å endre hvordan fedme blir sett på og behandles uttalte Martin Holst Lange i Novo Nordisk. Dette er første gang en studie viser at en slankemedisin også reduserer risikoen hjerte-karsjukdommer. Dette er et svært viktig punkt om medisinen skal opp til vurdering igjen. Man har visst at medisinen har en god forebyggende effekt mot hjerte-karsjukdom hos de som har type 2 diabetes. Det nye her at det også gjelder de som ikke har det. 30 norske pasienter var med i studien.

At det vil være et lite beløp for staten å betale ved å gi pasienter Wegovy på blå resept, det er det ingen tvil om. Og da sammenlignet med hva fedme koster samfunnet. Om alle skal kunne få Wegovy? Nei, det synes jeg ikke. Men har man en BMI som sier alvorlig overvekt/fedme, så bør dette være en medisin en fastlege kan skrive ut til pasientene sine.

Jeg håper virkelig at at Legemiddelverket nå revurderer sin forståelse av kost-nytteeffekten knytta til bruken av semaglutid i fedmebehandling, sånn at den blir tilgjengelig for alle som har behov for det.

En oppdatering fra Odderhei i Kristiansand : Kroppen min fungerer fortsatt mye bedre, og jeg nyter følelsen dette gir. Det at jeg kan bevege meg lettere, og bedre, det er helt fantastisk! Det at jeg kan gjøre mye mer uten at det føles tungt, for en gevinst! Hvordan det går med vekten, det er foreløpig en liten hemmelighet. Jeg spiser mindre enn før, og jeg er blitt mye mer bevisst. Nå opplever jeg faktisk at jeg velger bort en del ting fordi det inneholder så mye kalorier. Målet mitt er ikke å bli ” tynn “, men jeg har et håp og et ønske om en lettere kropp. Lettere har den blitt, og jeg har et ønske om at den vil bli enda lettere…. for min del, ikke for alle andres. Og så må jeg også nevne at bildet på bloggen er av Ozempic, ikke Wegovy.

Treningsfri lørdag i dag. Jeg skal skrive vedlegg til søknad om tilskudd fra kommunen for å sette i gang treningsprosjektet vårt. Planen for helgen er også å gjøre litt rent og kanskje pakke inn litt adventsgaver til prinsene mine, men det viktigste er søknaden om midler.

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.