En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Dette er det store spørsmålet. Skal Staten ta regningen for at vi med fedme skal kunne få slankemedisin på blå resept? Her vil mange skrike nei, og gå høyt ut med at tjukke bare må skjerpe seg. Spise mindre og være mer aktiv. Den enkle oppskriften vet dere. Så er det oss da som mener at ja, staten skal selvsagt dekke denne medisinen. Fastlegen min tviler på at det kommer til å skje. Han tror det vil bli altfor dyrt for AS Norge.

Endelig har det kommet medisiner på markedet som kan hjelpe så mange overvektige i kampen de fleste av oss har kjempet i evigheter. Nei, ikke alle ønsker å ta medisinen, og ikke alle tåler den, men for de som ønsker den, tåler den, eller bare vil kjempe seg gjennom det som måtte komme av bivirkninger, for alle disse, så er det en selvfølge i mitt hode at staten dekker dette. Store utgifter, absolutt, men her vil jo også staten spare på at mange får et vekttap. Flere ut i jobb, mindre uføretrygdede, mindre press på helsevesenet osv. Hva en slankeoperasjon koster staten, det vet jeg ikke. Jeg vet heller ikke hva et opphold på feks Evjeklinikken koster staten, men her vil det være mye å spare.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Visst man tar utgangspunkt i Wegovy som er den nyeste slankemedisinen. Hadde denne kommet på blå resept, så hadde den alene kostet staten ca 4 milliarder kroner. Ozempic er kun for diabetes pasienter, og er i dag på blå for denne pasientgruppen. Wegovy er faktisk helt samme medisin som Ozempic, bare mye sterkere, og kun rettet mot fedme, men innholdet er identisk. Ca 4 milliarder kroner altså vil regningen ca komme på. Hva med utgiftene staten har på fedmerelaterte problemer? Professor Jøran Hjelmesæth, leder for Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold skriver i en artikkel i Dagens Medisin i 2019 at fedme er «en enorm og undervurdert byrde for samfunnet». Basert på en rapport fra Menon Economics, blir det estimert at de totale samfunnskostnadene for fedme i Norge ligger på 68 milliarder kroner årlig. 

Ca 68 milliarder kroner i utgifter for staten. Regningen for Wegovy vil bli ca 4 milliarder. Jeg vet at regnestykket ikke er så enkelt som jeg setter opp her, men uansett hva man her må ha hensyn til, så er regnestykket såpass enkelt at her vil staten spare penger, og i tillegg hjelpe så mange mennesker ut av en vanvittig tøff livssituasjon.

En grunn til at Wegovy ikke har kommet på blå resept er nettopp fordi Legemiddelverket mente det ikke var bevist at den funka bra nok målt opp mot hvor mye den koster. Legemiddelverket har sagt at de vil vurdere dette på nytt når de får vite hvordan Wegovy funker mot hjerte- og karsjukdommer. Denne studien forelå i august, men usikkert om Legemiddelverket nå har fått tilsendt studien.  Over 17000 mennesker med overvekt eller fedme var med i studien. Alle var over 45 år, og hadde en historie med hjertesykdom på forhånd. Målet til selskapet var å finne ut om medisinen kunne beskytte mot bla hjerteinfarkt og hjerneslag. Svaret som kom var tydelig i følge Novo Nordisk som står bak slankemedisinen. Studien viser at semaglutid som er virkestoffet i både Wegovy og Ozempic faktisk har potensialet til å endre hvordan fedme blir sett på og behandles uttalte Martin Holst Lange i Novo Nordisk. Dette er første gang en studie viser at en slankemedisin også reduserer risikoen hjerte-karsjukdommer. Dette er et svært viktig punkt om medisinen skal opp til vurdering igjen. Man har visst at medisinen har en god forebyggende effekt mot hjerte-karsjukdom hos de som har type 2 diabetes. Det nye her at det også gjelder de som ikke har det. 30 norske pasienter var med i studien.

At det vil være et lite beløp for staten å betale ved å gi pasienter Wegovy på blå resept, det er det ingen tvil om. Og da sammenlignet med hva fedme koster samfunnet. Om alle skal kunne få Wegovy? Nei, det synes jeg ikke. Men har man en BMI som sier alvorlig overvekt/fedme, så bør dette være en medisin en fastlege kan skrive ut til pasientene sine.

Jeg håper virkelig at at Legemiddelverket nå revurderer sin forståelse av kost-nytteeffekten knytta til bruken av semaglutid i fedmebehandling, sånn at den blir tilgjengelig for alle som har behov for det.

En oppdatering fra Odderhei i Kristiansand : Kroppen min fungerer fortsatt mye bedre, og jeg nyter følelsen dette gir. Det at jeg kan bevege meg lettere, og bedre, det er helt fantastisk! Det at jeg kan gjøre mye mer uten at det føles tungt, for en gevinst! Hvordan det går med vekten, det er foreløpig en liten hemmelighet. Jeg spiser mindre enn før, og jeg er blitt mye mer bevisst. Nå opplever jeg faktisk at jeg velger bort en del ting fordi det inneholder så mye kalorier. Målet mitt er ikke å bli ” tynn “, men jeg har et håp og et ønske om en lettere kropp. Lettere har den blitt, og jeg har et ønske om at den vil bli enda lettere…. for min del, ikke for alle andres. Og så må jeg også nevne at bildet på bloggen er av Ozempic, ikke Wegovy.

Treningsfri lørdag i dag. Jeg skal skrive vedlegg til søknad om tilskudd fra kommunen for å sette i gang treningsprosjektet vårt. Planen for helgen er også å gjøre litt rent og kanskje pakke inn litt adventsgaver til prinsene mine, men det viktigste er søknaden om midler.

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

For to uker siden fikk jeg en telefon. Telefonen var fra en journalist i VG. Journalisten hadde lest bloggen min, og lest innleggene mine hvor jeg har skrevet om Ozempic på godt og vondt. Journalisten hadde lyst til å skrive om min reise, og om mine erfaringer, nettopp på godt og vondt. Vi er inne i en tid hvor ingen medisiner selger mer enn slankemedisiner. Ofte er det alt det rosenrøde som blir trukket frem, men for mange er det ikke bare rosenrødt å bruke disse sprøytene. Det har jeg erfart, og journalisten ønsket å få frem også disse sidene. En ærlig historie.

For meg er det viktig å være 100% ærlig i mine blogginnlegg. Jeg ønsker å skrive om livet på godt og vondt som en størrelse for stor. Dette får jeg så mange fine tilbakemeldinger på fra dere som leser bloggen min. At jeg er ærlig, at jeg skriver det slik som det er, at jeg setter ord på ting som kanskje er ikke alltid er så lett å snakke om, at det jeg skriver er noe så mange kan kjenne seg igjen i, og føle på. Det med ærlighet, det har selvsagt vært like viktig når det kommer til slankesprøytene som feks Ozempic.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For meg var det tøft å starte på Ozempic. Spørsmålet er jo om det var sprøyten som gjorde meg så dårlig. Jeg tror fortsatt det fordi jeg ble dårlig ca 3 dager etter jeg hadde satt sprøyta, men 100% sikker, det kan jeg ikke være. Legen min er i tvil. Dårlig ble jeg, og det så veldig også. Jeg fikk enorme smerteanfall, jeg kastet opp og ble kvalm. To ganger startet og sluttet jeg. Prisen ble for høy å betale. Så ble jeg enig med legen min om å ta halv dose av laveste dose. Det fungerte. Så ble det 0,25 mg. Det fungerte også. Nå har jeg tatt 0,5 mg to ganger. Jeg kjenner at jeg går på tå hev. Redd for at det skal endre seg, og at smerteanfallene kommer tilbake. Jeg krysser alt jeg har.

Tirsdag denne uken hadde jeg besøk av journalist og fotograf fra VG. Vi hadde en lang og god samtale både om mine erfaringer med Ozempic, og om min vekthistorie. Jeg tror det blir en veldig fin, og ærlig artikkel. Jeg følte meg trygg på journalisten, og vi pratet veldig lett sammen. Det var to fantastiske damer jeg fikk på besøk.

Artikkelen skal komme før jul. I ukene frem til da så skal journalisten følge meg slik at leserne også får vite hvordan det har gått med vekten frem til artikkelen kommer på trykk. Så hver uke frem til artikkelen kommer, så skal jeg på vekta, og formidle dette videre til journalisten. Fastlegen min stilte også sporty opp, og blir med i reportasjen i VG.

Vekta ja. Vekta er vel en av mine største fiender, og frykter. Jeg har aldri likt vekta etter jeg ble tvunget på vekten på skolen når vi var hos skolelegen, og spesielt etter at skolelegen høyt og tydelig i 4.klasse fortalte meg hvor tjukk jeg var etter nok en gang å ha blitt tvunget på vekta. Det er ikke mange ganger jeg har vært på vekten etter tvangen i skolen sluttet, men noen ganger har jeg vært nødt, så jeg har en viss kontroll på hvordan vekten har vært i perioder av livet mitt.

Vekten jeg kjøpte for en god tid tilbake fungerte dårlig, så mandag var jeg ute for å kjøpe ny vekt. Bare det å kjøpe vekt i en butikk var mestring for meg. Det letteste hadde vært å bestille den på nett. Det å få hjelp i butikken, og få litt informasjon, det hadde jeg aldri trodd at jeg faktisk skulle gjennomføre. Det ble ny vekt.

Før jeg kjøpte ny vekt, så hadde jeg lånt mammas vekt. Jeg satte den der jeg alltid tidligere har satt den. Pulsen var høy, og jeg var livredd for at vekta skulle vise mer enn den gjorde for ca 2 år siden. Jeg var vel egentlig helt sikker på at den kom til å vise mer. Jeg var på vekta ei gang, to ganger, tre ganger – hver gang viste vekta det samme. Det var lavt batteri på vekta, men jeg håpet at det ikke viste feil vekt av den grunn, for tallet som vekta viste var positivt. Veldig positivt.

Fra sist jeg var på vekta og frem til tirsdag, så hadde jeg gått ned et to sifret tall. Jeg kunne ikke tro at det var sant! Og jeg trodde det vel heller ikke før jeg gikk på den nye vekta, og den viste det samme, eller faktisk 300 gram mindre hehe. Så det fantastiske som skjer med kroppen min nå, det gir også utslag på vekten. Hva jeg har gått ned når, det aner jeg ikke, men nå har jeg kontroll fra nå, og det to sifra tallet, det har jeg uansett gått ned fra sist. Det å kjenne på både vektnedgang, og en kropp som fungerer så mye bedre, det er jo en så god følelse å kjenne på. Endelig skjer det noe…måtte det bare fortsette. Matinntaket, det blir naturlig mindre. Kaloriinntaket er mindre. Ozempic fungerer pr nå slik den skal, men med de erfaringene jeg har, så vet man aldri. Jeg håper det er min tur nå. Men det er så jeg nesten ikke våger å håpe…

Det var en flott samtale jeg hadde med journalisten fra VG, og jeg gleder meg til å lese artikkelen når den er ferdig. Det er så viktig å snakke om overvekt. Kan jeg være en stemme, og et ansikt, så er jeg gjerne det nettopp fordi dette er så viktig å snakke om. Det er så mange bedrevitere der ute som vet hvorfor vi er tjukke og hvordan vi skal få drømmekroppen. Det er så mye stigma, og diskriminering der ute. Nå har vi fått både Ozempic og Wegovy, men fastlegen min tror ingen av disse vil komme på blå resept. Ozempic tror han kun de med diabetes vil fortsette å få. Wegovy som er for oss med fedme, de vil forbli på hvit. Han tror det vil bli altfor dyrt for staten å legge dette over på blå resept, og for meg sier det alt om hvor lite overvektige blir prioritert. Nå er det endelig medisiner som kan hjelpe så mange, men kommer disse ikke på blå, så forblir det en medisin for ” de rike.” Så hjelpen så mange kunne ha fått, den vil ikke staten gi. Det å se hvor mye de vil spare på at vi kommer ned i vekt, det er visst ikke så viktig å se. Vi tjukke vi må vel bare skjerpe oss….

Jeg gleder meg til å lese artikkelen i VG. Grugleder er kanskje mer riktig. Gleder meg til artikkelen, og gruer meg til bildene. Det ble jo tatt mange bilder, og bilder, det er aldri moro, men jeg får krysse fingrene for at de får frem noe bra på bildene. I dag skal jeg lete frem gamle bilder som jeg skal sende til journalisten. Bilder av meg i ulike faser av livet. Jeg ville jo aldri være med på bilder, men noen bilder skal jeg nok finne.

Nyt søndagen! Jeg har hatt ukens femte og siste treningsøkt i dag. Mila ble syklet, og det på ny bestetid. Jeg er så fornøyd!

Noe har skjedd, og det føles helt fantastisk! Denne følelsen har jeg virkelig lengtet etter å kjenne på. Måtte det vare lenge….

De siste ukene, vi snakker vel om de siste 7-8 ukene, så har noe begynt å skje med kroppen min, og det ” noe “, det er veldig positivt. Kroppen har endret seg i positiv retning. Kroppen fungerer så mye bedre nå enn for de ukene tilbake. Dette har selvsagt skjedd gradvis, men for meg føltes det liksom som en litt sånn aha opplevelse. Litt sånn plutselig at jeg kjente på det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kroppen min er så mye mer bevegelig. Den fungerer så mye bedre, og jeg merker det på så mye. Det å bevege seg sånn generelt, det er mye lettere. Jeg går mye bedre, og raskere. Tømmerstokkene mine er bedre enn på lenge. De samarbeider! Jeg merker det i all bevegelse. Jeg er tilbake i veldig godt tempo på tredemølla, noe jeg har savnet veldig. Det og kunne gå i et tempo på mølla som det er lenge siden jeg har gått i, det gir mye gode følelser. Det å bøye seg går jo som en drøm, og føles ikke tungt slik det noen ganger kan gjøre. Jeg kan danse meg gjennom gulvvaskingen fordi jeg kjenner på lyst til å bevege meg etter musikken som kommer ut av lydplanka. Dette er heller ikke noe jeg bare føler, det har virkelig skjedd noe, og min flotte mamma sa det også her om dagen : ” Du har blitt så mye lettere på beina, Heidi. Jeg ser det så godt når du beveger deg rundt.” Når også andre legger merke til det, da kjennes det ekstra godt.

Hva har så skjedd? Dette må jeg nok takke Ozempic for, den begynner å gi resultater. Jeg er veldig forsiktig optimist, men jeg kjenner at noen kilo har forsvunnet fra kroppen min. Man kjenner kroppen sin så godt at slikt kjenner man. Jeg merker det spesielt på magen. På sidene har magen trukket seg noe tilbake, og jeg kan kjenne rett på beina. Vi som har litt mage, vi kjenner fort på endringer. Jeg merker det også på klærne, at plagg har blitt større. Jeg har til og med de to siste dagene gått med plagg som er mye kortere enn hva jeg tidligere har vært komfortabel med, så jeg merker at det som har skjedd gjør masse med selvtilliten min. Og det gir jo en haug av inspirasjon! Jeg blir jo så utrolig inspirert av dette. Som sagt, jeg er forsiktig optimist, men jeg håper jeg nå ved hjelp av Ozempic og den gode treningen jeg legger ned hver uke faktisk nå kan klare å gå videre ned. Og det at kroppen fungerer så mye bedre, det er jo den største gevinsten. Når man kjenner på disse tingene, så ønsker man å jobbe bevisst videre.

Hva sier vekta? Det skal jeg fortelle mer om i morgen, for jeg har vært på vekta etter 2 år. Det var en spesiell grunn til at jeg har vært på vekta igjen, og det skal jeg som sagt fortelle mer om på bloggen i morra.

Ozempic er jeg nå i gang med for tredje gang. De to forrige gangene fikk jeg enorme smerteanfall, kvalme og oppkast. Det var så ille at jeg ikke var klar for å betale en så høy pris. Legen ønsket at jeg skulle gå ned i halv dose av laveste dose. Så har jeg beveget meg oppover fordi det denne gangen ser ut til å gå greit. Jeg er nå andre uken på 0,5 mg. Fortsatt går det veldig fint, men jeg merker jeg er på litt tå hev hver gang jeg stikker meg, og er redd for et nytt anfall ca tre dager etter stikket. Men heldigvis, det har ikke skjedd til nå. Nå er det to uker til på 0,5 mg før jeg beveger meg opp på høyeste dose på 1 mg. Jeg håper det fortsetter å gå bra. Har ” bank i bordet ” , lite bivirkninger. Kjenner at jeg kan bli litt småuggen i magen etter å ha spist, og magen er nok noe hardere enn før, men dette er noe jeg kan leve veldig fint med.

Denne gangen har Ozempic gitt meg den effekten den skal gi, nemlig en veldig metthetsfølelse. Nå blir jeg veldig mett av mye mindre enn tidligere. Og for min del, så har jo mine utfordringer vært store porsjoner, og jeg har ikke alltid stoppet når jeg kjenner at jeg har vært veldig mett. Nå har jeg ingen mulighet til å spise like store porsjoner. Jeg spiser halvt av hva jeg har gjort før, og jeg kunne i noen tilfeller sikkert også har stoppet før. Så jeg lærer meg selv litt mer å kjenne på en ny måte på den fronten. Jeg har også begynt å notere hva jeg spiser i Lifesum, og der står målet mitt, og dagskalorier er regnet ut i fra hva målet mitt er i antall kilo. Man blir nok litt vel opphengt i en slik registrering. I går gikk jeg litt over da jeg avsluttet kvelden med en bolle popcorn, og da får jeg jo litt dårlig samvittighet…men jeg spiser helt vanlige måltider, bare de er mindre.

Følelsen av at ting har skjedd, det er en helt fantastisk følelse. Jeg nyter å kjenne på den, nyter å kjenne på en så mye bedre kropp, og krysser alt jeg har for at Ozempic vil hjelpe meg videre ned sammen med den gode treningen jeg allerede har innarbeidet. Denne uken har jeg hatt fire veldig gode økter. I dag er det treningsfri, og så blir det ei god treningsøkt igjen i morgen…. Nyt lørdagen!

” Du må trene mer styrke.” Anbefalingen fra fysioterapeuten min var tydelig og klar. Jeg er 53 år nå, og da er det viktig og trene mer styrke. Fokuset bør visst være der. Styrke er viktig spesielt nå som man begynner å bli voksen. Man kan forebygge mye, og være rustet til det som måtte bli utfordringene mine.

Trening er blitt en viktig ting for meg. Etter dårlige erfaringer med det å trene på treningsstudio visst man går en del år tilbake i tid, så er det nesten helt utrolig å føle på at treningssenter nå ikke lengre er utenfor min komfortsone. Jeg har trent fast på treningssenter en del år nå, og det gir meg så masse. Den siste tiden har jeg nok blitt enda mer bevisst på å trene mye og godt. Jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har hatt lyst til å dra dyna godt over hodet når alarmen på tlf gir klar beskjed om å stå opp. Jeg kan huske to ganger liksom. Det er liksom aldri noe å dvele over. Når alarmen går, da er det opp av sengen, inn på badet, hoppe i treningsklær, fylle vannflasken og kjøre til trening. Jeg står opp 06.15 hver dag, også i helgene. Da er jeg på trening rundt 0645. Jeg liker å stå opp tidlig, liker å trene tidlig, så har jeg hele dagen foran meg som jeg kan fylle med andre ting.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har trent mest kondisjon. Jeg har tenkt at det å få opp kondisjonen burde være fokus nr.1. Jeg liker å sykle, eller gå på tredemølla i intervaller. Men nå blir det nok en dag mer med styrke, og jeg liker styrketrening og jeg. Jeg gruer meg aldri til trening, og jeg vet jeg er rar, men jeg liker å trene alene. Jeg kan godt ha en gruppetime, eller to, men det å trene alene med musikk på ørene, det er en ting jeg trives veldig godt med. Inn i min egen lille verden, og være i min egen lille boble.

Det er ikke så mye som skal til av trening i uken for at man skal oppnå gode resultater.  Små mengder med styrketrening kan nemlig redusere risiko for mange fysiske plager uansett alder. Det kunne jeg lese om på fvn.no  i går. Noen av dere har kanskje lagt merke til Helsedirektoratet har tatt intiativ til Styrkeuka med emneknaggen ” hverdagssterk.” Dette for å få frem betydningen av styrketrening, og inspirere til enkel, regelmessig trening.

Tradisjonelt har utholdenhetstrening blitt fremhevet som den mest avgjørende formen for fysisk aktivitet når det gjelder helsegevinster. Imidlertid har nyere forskning vist at styrketrening har like mange, om ikke flere, gunstige helseeffekter kan man lese i artikkelen i Fædrelandsvennen. Styrketrening bedre blodsukkerregulering, reduserer risikoen for overvekt, forbedrer beintetthet og forebygger skader. Det styrker også ledd og muskler, lindrer smerter og forbedrer funksjoner hos personer med kroniske lidelser som leddgikt. I tillegg har styrketrening vist seg å ha positive effekter på hjerte- og karsystemet ved å senke blodtrykket og forbedre kolesterolverdiene. Altså kan små mengder med styrketrening redusere risiko for en rekke fysiske plager i alle aldre.

Styrketrening trenger ikke være komplisert eller tidkrevende, og du kan fint integrere en effektiv styrketreningsrutine i en travel hverdag. Så lite som fire øvelser, gjentatt to ganger i uka, gi veldig god effekt over tid. Hver treningsøkt trenger ikke å ta mer enn 15–30 minutter. Helsedirektoratet anbefaler å trene styrke på de store muskelgruppene to eller flere dager i uka, men selv en ukentlig treningsøkt på 15 minutter vil gi deg økt styrke og betydelige helsegevinster, spesielt hvis du er utrent fra før. Så er det viktig å trene over tid. Man trenger ikke trene på treningsstudio. Man kan trene hjemme, eller om du er ute på tur.

Det er lite som skal til, og det er aldri for sent. For meg betyr trening så mye. Jeg trener 4-5 ganger i uken, og prøver å få en styrkeøkt mer enn kondisjon. Jeg trener som regel en god time. Den siste tiden har jeg merket endringer i kroppen. Positive heldigvis. Lymfebeina spiller mye mer på lag. Kroppen er mye bedre. Jeg merker små, men så utrolig viktige endringer. Endringer som betyr mye i hverdagen min, som betyr mye for bevegelsen. Det å kjenne på dette gir verdens beste følelse. Så vil jo alltid lymfebeina mine være en utfordring, og jeg vil ha gode og dårlige dager. Men det å kjenne på at man klarer ting mye lettere enn før, for en herlig følelse. På trening kjenner jeg mestringsfølelse, og det å kjenne på mestring, det er viktig for oss.

Kanskje har dette inspirert noen av leserne til å tenke på viktigheten av styrke, og hvor lite som faktisk skal til. Ha en nydelig søndag! Vi blogges til lørdag.

Er det mulig? Vel, man vet vel at det meste er mulig, men jeg blir oppgitt, og sint når jeg leser at slankesprøyten Ozempic har vært til salgs på Finn. Aktører ønsker å tjene gode penger på folks desperasjon. Akkurat det vet man i mange sammenhenger. Er man desperat, så er det lett å tro på så mye.

Bruken av Ozempic, som i utgangspunktet er en diabetesmedisin, den har eksplodert. Diabetesmedisinen har nemlig den effekten at den også gir vektnedgang for mange. For kort tid siden, så ble reglene for Ozemic endret slik at kun diabetespasienter kan få denne på blå resept. Mange som hadde god effekt på vektnedgang med Ozempic, de måtte slutte fordi mange ikke hadde anledning til å betale for medisinen selv. Verken Ozempic, eller Wegovy er medisiner man får resept på visst man ikke er villig til å betale for bruken selv.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bruken av legemiddelet Ozempic har altså eksplodert, og da spres også falske, og potensielt livsfarlige, varianter seg i Europa. Legemiddelinspektør har selv sett legemiddelet til salgs på Finn, og advarer sterkt om kjøp utenfor norske apotek. Storbritannia, gjennom legemiddeltilsynet MHRA, advarte forrige fredag om at falske versjoner av diabetesmedisinen Ozempic er i omløp. Noen få har havnet på sykehus som følge av bruken. Legemiddelinspektør Line Saxegaard sier til VG at de nå er sikre på at ingen pakninger fra dette partiet er kommet inn til Norge. Legemiddelverket har varslet grossister og apotek om tilfellene med falske Ozempic., og de har gjennomført ekstra kontroller av egen lagerbeholdning. Sjansen for at de falske pakningene når pasientene er derfor svært små.

Problemet med den falske utgaven som er i omløp i Europa, er at det antagelig dreier seg om hurtigvirkende insulin som er merket om. Dersom man ikke er diabetiker, så kan en injeksjon føre til nedsatt bevissthet, eller i verste fall kan man havne i koma. Saxegaard er ganske sikker på at de som har laget denne falske kopien allerede har tjent penger på dette, sikkert også gode penger, og hun er redd for at det finnes personer som utnytter etterspørselen etter populære slankemedisiner. Det advares mot å kjøpe legemidler fra andre steder enn lovlige, norske apotek. Man må ikke kjøpe slikt på Finn, eller på sosiale medier. Et varsku er at pakkene med Ozempic som selges ulovlig har engelsk tekst på pakkene.

Dette gjelder også Wegovy som er en medisin rettet mot fedmepasienter. Selv om Wegovy ikke er tilgjengelig på blå resept, så er det fullt mulig å få kjøpt på nett fra uregistrerte apoteker. Typisk for disse nettsidene er at de er på mange språk, tilbyr kontakt med lege og har gjerne et begrenset utvalg legemidler, advarer enhetsleder Anne-Kristin Bjerga Bjåen i Legemiddelverket.

En journalist hos den danske avisen, Belingske, Signe Westermann Kühn, forsøkte en britisk nettklinikk. Selskapet har en nettside rettet mot danske kunder. Det samme har de mot norske kunder. Der fikk hun utskrevet Wegovy fra en britisk lege, til tross for at hun ikke oppfyller noen av kriteriene til å få medisinen. Likevel fikk hun den utskrevet på rundt to minutter, til en prislapp på 2.648 danske kroner for en måneds behandling, eller 4.187 norske kroner.

Denne type netthandel vokser raskt. Det er mange utenlandske aktører som retter seg mot norske forbrukere og det bekymrer. Dette er virkelig ikke bra. Det er ofte vanskelig å se hvem som faktisk står bak disse nettsidene og hvor legemidlene kommer fra.

Ikke kjøp medisiner på Finn. Eller på andre sosiale medier. Eller fra utenlandske aktører. Ikke Ozempic. Ikke Wegovy. Ingen legemidler i det hele tatt. Jeg kan godt skjønne desperasjonen når et legemiddel som endelig hjelper plutselig blir tatt bort fra blå resept, og man ikke har råd til å betale det selv, men tenk på konsekvensene av å kjøpe noe ulovlig. Noe som legen ikke har anbefalt, eller skrevet ut. Konsekvensene kan bli store, og svært alvorlige. Og helt til slutt. Dere som selger Ozempic som du selv har fått på resept av legen til andre – skjerp dere!

Nyt lørdagen! Jeg har hatt ei god morraøkt på trening. En god styrkeøkt. Resten av dagen skal jeg bruke på rengjøring, nettbutikken, treningsprosjektet vårt og kanskje litt rydding i klærne mine. Vi blogges i morgen.

Denne uken kom den. Godkjenningen fra Brønnøysundregistrene. Nå kan reisen starte sånn skikkelig!

Jeg har alltid hatt en drøm om det som skjer nå, og den har jeg hatt lenge. Jeg har stått på for at overvektige skal få treningstilbud her i Kristiansand. Jeg brenner for at overvektige skal få et helhetlig tilbud der de bor. Jeg har fått på plass treningstilbud, men det har vært i perioder. Man har prøvd, og av ulike grunner, så får man det ikke til over tid. Det man trenger er tilbud over tid for at man skal lykkes i kampen mot kiloene. Trening er en god start, og så må andre brikker på plass etter hvert.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ofte står man sterkere sammen, så istedenfor å sitte på hver vår tue og kjempe samme sak, så er vi to med samme engasjement som for et års tid siden bestemte oss for å jobb sammen mot det samme målet. Vi ønsker på plass et tilbud som i dag ikke finnes, og som absolutt bør finnes. Det henger faktisk ikke på greip at dette tilbudet ikke finnes, men det sier vel samtidig det meste : de overvektige blir ikke prioritert. Det snakkes opp og i mente om at fedmeproblematikken bare øker, men hva gjør man for å hjelpe overvektige? Sånn virkelig hjelpe? Å prate hjelper lite. Det må handles.

Denne uken kom godkjenningen fra Brønnøysundregistrene – organisasjonen vår er godkjent! Det føles så godt å kjenne på at vi nå faktisk har fått på plass en organisasjon. Gjennom aktivitet, mestring, samhold og felleskap så ønsker vi å bidra til å bedre både den fysiske og den psykiske helsen til overvektige. Jeg har så troa på dette. Det vil ikke bli en enkel vei, men vi skal jobbe målbevisst for å få til dette. Vi må starte et sted, og vi starter med å jobbe for å få på plass et treningstilbud som skal være tilrettelagt for overvektige. Et treningstilbud hvor alle med vektutfordringer kan delta uavhengig av fysisk form. Vi har fått med oss et team som kan trening, og som skal ha ansvaret. Alle med lang erfaring, alle utdannede PT’er hvor den ene også er fysioterapeut. Teamet skal være såpass stort for at alle skal sees, og for at alle skal få hjelp, og få tilrettelegging. Alle skal få kjenne på mestring.

Nå er vi godkjent, og jeg kjenner at jeg er så innmari stolt over hva vi har fått til. Jeg er så spent på fortsettelsen. Noen negative røster vil det alltid være. Det vil alltid være noen som ikke har troa på dette, men om ingen står på for å få til noe, så skjer det jo ingenting. Nå starter jobben med å søke midler til oppstart av treningsgruppene. Det er jo en veldig stor jobb, men frem til 1.desember er det ganske mye midler man kan søke på fra ulike aktører. Nå skal vi delta på informasjonsmøter om midlene, og vi skal bruke mye tid på å søke. Ønsket vårt er et gratis tilbud slik at alle kan delta uansett hva slags økonomi man må ha. Vi har lokale på plass, vi har treningsteamet, og nå må midler på plass. Her får vi en helt fantastisk hjelp av Batteriet Sør. At små organisasjoner kan få en slik hjelp som man kan få på Batteriet, det er mer enn gull verdt. For et tilbud!

Reisen fortsetter, og egentlig så startet den sånn skikkelig når godkjenning fra Brønnøysund kom. Fremover skal det søkes midler – nå må et helhetlig tilbud i forhold til fedme tas på alvor!

Jeg har ikke alltid vært flink til å sette meg selv i forsetet, og tatt meg tid til å gjøre de gode tingene for meg selv. Andre har alltid kommet først, så fikk man se om det var noe tid igjen til seg selv etterpå. De siste årene har jeg vært flink til å ha Heidi tid, og til å gjøre det jeg setter pris på. Å fylle opp egne energilagre er så utrolig viktig! En har også mye mer å gi til andre når man selv har mer energi, og er mer fornøyd….og jeg fortjener det!

På en del områder, så er jeg innmari flink til å ta vare på meg selv. Hudpleie har jeg alltid vært opptatt av, og jeg tenker at den store interessen kom sent i tenårene. Ikke at jeg har fått dette inn med morsmelken, for jeg kan aldri huske at mamma var så opptatt av disse tingene når jeg vokste opp, så interessen kom vel via blader kan jeg tenke meg. Tidlig begynte jeg å rense huden. Jeg var flink til å peele, og skrubbe, og jeg var flink til å legge maske. Jeg ser veldig tydelig at årene med omsorg for huden min, det har jeg fått igjen for. Jeg har opp igjennom vært skikkelig flink. Etter hvert som man ble mer voksen, så kom flere viktige produkter inn i den daglige omsorgen for huden min.

En annen ting jeg er veldig flink til, og som er veldig viktig for meg, det er å ta fotpleie. Jeg har en fast fotterapeut som jeg går til ca 3 ganger i året. Fotpleie er viktig for alle. Føttene skal fungere gjennom hele livet, og det er nok mange som ikke tenker på å ta vare på føttene på lik linje med andre ting. Jeg har gått til fotterapeut i flere år. I tillegg til at det generelt er viktig, så er det ekstra viktig for oss som sliter med lymfødem. Med lymfødem, så er huden gjerne veldig sensitiv, så det å passe på føtter og hud, det er noe man må være bevisst på.

Jeg har skrevet om det før, men gode ting kan ikke sies for ofte. Her i Kristiansand så har vi en fotterapiskole, og elevene der er nå i gang med sin utdannelse for å bli fotterapeuter. Det som er veldig fint med å ha en fotterapiskole her i byen, det er at man har mulighet til å dra dit for å få behandlinger av elevene. Man betaler en brøkdel av det man betaler ved en salong, og elevene får viktig erfaring under utdannelsen.

Jeg har vært på fotterapiskolen tre ganger tidligere, og denne uken var jeg tilbake for å få behandling. Erfaringene jeg hadde fra første besøk var så positive at jeg gjerne tok en ny behandling. Jeg var veldig spent  likevel, men elevene er jo i gang med utdannelsen sin samt at der også er lærer til stede når elevene har kunder. Lærerne følger med, hjelper om elevene står fast, og sjekker føttene når behandlingen er over. Føttene blir studert nøye, og man har en samtale rundt utfordringer, og eventuelt medisiner om det er aktuelt. Jeg kan med en gang si at jeg igjen var utrolig fornøyd med fotbehandlingen! Eleven var så utrolig nøye, og så utrolig flink. Jeg kan ikke sette fingeren på noe negativt i det hele tatt. Forrige gang som var i juni, så ble det oppdaget en ødelagt negl som ble fikset, og som de ønsket å følge opp igjen etter 6 uker. Veldig fornøyd når slikt blir oppdaget, og fulgt opp.

Eleven jeg hadde denne gangen var så behagelig, utrolig hyggelig. Jeg følte meg komfortabel selv om jeg alltid tenker på tømmerstokkene mine når jeg er til behandling på steder, og spesielt hos behandlere som jeg ikke har vært hos før. Men jeg er så utrolig fornøyd, og da behandlingen var ferdig, så var det som å gå på skyer. Neglene var klippet, hud var tatt bort under, og rundt neglene, hard hud var borte under føttene, og hele behandlingen ble avsluttet med en helt fantastisk fotmassasje. Fotmassasje er så nydelig! Massasje får man når man går på en klinikk også, men her på skolen, så får man en lang massasje av føttene, og det var en himmelsk avslutning på behandlingen.

Føttene er som nye, så nå burde neglene lakkes. Så til dere som bor her i Kristiansand, eller et sted hvor dere har en fotterapiskole, benytt dere av behandlingene som blir gitt av elevene der. Det er viktig erfaring for elevene, det er trygt, og mitt resultat er jeg altså strålende fornøyd med. Eleven jeg hadde blir garantert en utrolig dyktig fotterapeut. Man betaler også kun en liten sum for behandlingen som blir gitt.

I samme lokale som fotterapiskolen, så utdanner de også hudpleiere, og elevene som studerer der, de tilbyr også mange ulike behandlinger. Så nå har jeg bestemt meg for å bestille meg rygg/nakke massasje, og ansiktsbehandling – jeg trenger begge deler, og jeg gleder meg.

Så er det på an igjen. Jeg sa vel aldri mer, men man skal visst aldri si aldri….

Det er en liten stund siden jeg sluttet tvert på Ozempic. Jeg ble så dårlig! To ganger har jeg prøvd nå, og sluttet. Jeg hadde forferdelige smerteanfall, jeg var kvalm og kastet opp. Dette skjedde som regel et par, tre dager etter at jeg hadde stukket meg. Jeg orket ikke å ha det sånn. Det var ikke verdt prisen jeg måtte betale for å bruke den. Så jeg sluttet tvert. Tok beslutningen selv, og ga beskjed til legen om at sånn ble det, noe han aksepterte selv om han kanskje ikke var helt enig. Og ja, jeg vet at man skal snakke med legen før man slutter, og jeg har aldri tatt egen beslutning på medisinske ting før.

Legen er nok noe usikker på om det er sprøyta som gir de bivirkningene som jeg har fått. Jeg har fått de samme smerteanfallene etter å ha drukket smoothie, og spist kyllinglår med salat. Man blir jo helt forvirret. Mye har vært rart fra jeg fikk nyrestein, men noe ny stein, det er det ikke.

Ei lita stund etter jeg sluttet på Ozempic første gangen, så begynte blodsukkeret mitt å vandre. Jeg har lest i ettertid at det kan være en konsekvens av å slutte brått….Det hadde lenge holdt seg veldig fint, men nå hadde det begynt å stige. Jeg som hadde holdt meg innenfor verdiene lenge. Jeg husker jeg var spent på hva fastlegen min ville si om planen videre. Jeg fikk to alternativer, enten var det tabletter, eller så var det å starte med Ozempic igjen. Ozempic ville holde blodsukkeret nede. Bli dårlig eller ta tabletter var tankene som surret i mitt hode. På en måte ville jeg nok ha valgt tabletter, men jeg valgte å starte opp igjen med Ozempic med klar beskjed til legen om at dersom jeg ble like dårlig, så sluttet jeg tvert.

Legen og jeg ble enige om å starte på halvparten av laveste dose. Da var han sikker på at jeg ikke ville bli dårlig, og han hadde rett. De to første ukene på halv dose av laveste dose fungerte fint. Jeg kjente ingen bivirkninger. Så tredje uken, da tok jeg laveste dose, det samme gjorde jeg fjerde uken. Fortsatt ingen bivirkninger. Men så en dag, kun kort tid etter jeg hadde tatt en ny sprøyte, så kom smerteanfallene igjen. Oppkast. Kvalme. Jeg takler ikke den type smerter særlig godt. I mitt hode var det sprøyta som var synderen, så jeg sluttet igjen.

Legen tviler fortsatt på at det var sprøyten som ga meg disse smertene, og det fordi jeg gikk på halv dose av minste dose. Var det kanskje ikke Ozempic som kludret alt til for meg, og ga meg disse grusomme smerteanfallene? Var det andre ting? Jeg følte liksom alt lå til rette for at bivirkningene kunne attesteres til sprøyta. Klart det kan ha vært andre ting som gjorde at jeg reagerte så kraftig. Men hva….samtidig er det vel ikke alt man finner svar på.

Legen og jeg har på nytt blitt enige om å gi Ozempic en sjanse. Uff, dette blir frem og tilbake. Sikkert ikke smart av meg å slutte sånn brått uten at jeg vet, men jeg kan ikke skru tiden tilbake. Gjort er gjort. Først og fremst vil jeg gi den en sjanse slik at jeg kan få kontroll på blodsukkeret, og så håper jeg jo at det kan gi meg en boost som jeg sårt trenger også på dette med vekta.

Jeg har brukt sprøyta i 5 uker nå tror jeg, og ” bank i bordet “, jeg har frem til nå ikke kjent på noe smerter, eller ubehag. Om jeg er heldig i starten, det vet jeg ikke. Nå får jeg jo også sjekket ut om det kan ha vært andre ting som gjorde meg dårlig. Jeg er spent. Veldig spent. Det jeg merker veldig godt denne gangen som jeg ikke merket så klart de to andre gangene, det er metthetsfølelsen. Nå blir jeg stappmett av så mye mindre enn før. Jeg kunne helt fint spise 4 skiver brød med pålegg uten å kjenne på at jeg var veldig mett. Nå kan jeg spise 2 skiver, og er stappmett. Sånn skikkelig mett, noen ganger så mett at det er vondt. Denne veldige metthetsfølelsen har jeg kjent på i en uke, eller to etter oppstart. Jeg og tid, det er en historie for seg selv, men jeg mener det skal være riktig. Matinntaket er blitt redusert en god del, og det er en helt ny følelse. En veldig god følelse. Nesten litt sorg og fordi man ikke klarer å spise så mye av maten som er god hehe.

Jeg har jo tidligere slitt litt med å stoppe selv når jeg kjenner meg veldig mett, og jeg har slitt med store porsjoner. Nå slutter jeg når jeg kjenner at jeg er mett, og kanskje klarer jeg å stoppe enda tidligere etter hvert. Jeg må bli kjent med meg selv på en ny måte på dette området, og det tar jo litt tid på prøve seg frem. Denne uken dristet jeg meg til å sette sprøyta på 0,25, og pr. nå har det fungert bra.

Jeg vet at veldig mange har utrolig god hjelp av disse slankesprøytene, og det må være opp til hver enkelt å velge hva de ønsker og gjøre. Det er ikke opp til andre å bestemme hva som er best for andre enn seg selv. Hva dama i nabohuset gjør, det er det ingen som har noe med. Vi er voksne, og tar våre egne valg. Vil du ikke, så er det helt fint. Vil du, så er det også veldig fint. Vår kropp – vårt valg. Vi må slutte å mene så mye om hva andre skal gjøre, og ikke gjøre.

Nei, vi vet ikke så mye om bivirkningene på sikt, og jeg innrømmer glatt at når det gjelder denne sprøyta så er jeg ganske ukritisk. Man blir jo ” desperat ” etter å finne noe som kan hjelpe oss. Kan sprøyta bli en god venn, og ikke gi meg smerteanfall, men heller gjøre meg stappmett av lite, så vil jo redusering av matinntak gi en effekt, altså at vekta går ned forhåpentligvis. Og jeg vil så inderlig ned uten å legge meg under kniven. Jeg har lyst til å kjenne på at kiloene går av slik så mange andre opplever, og jeg synes jeg fortjener det noe innmari.

Kroppen fungerer også mye bedre for tiden. Noe skjer. Hva som skjer, det vet jeg ikke, men jeg håper det er vekta som kanskje, kanskje er på vei ned. At det er den effekten jeg kjenner litt på. Jeg trener også innmari bra, og jeg merker at jeg er mye mer motivert når jeg kjenner at et eller annet har skjedd, og jeg håper følelsen fortsetter, og at følelsen er reell. Kroppen orker mer, og beina spiller mye mer på lag. Jeg vet at de dårlige dagene med lipolymfødem vil komme, men kanskje kan det bli færre av de.

Om ikke så lenge så skal jeg også være med på noe veldig spennende som jeg gleder meg veldig til. Hva dette er, det skal jeg fortelle om på et blogginnlegg litt senere, men jeg kan si at det dreier seg om Ozempic….

Kryss fingrene for meg. Kryss fingrene for at jeg denne gangen er heldig.

Ha en flott søndag! Vi blogges til lørdag!

Jeg har aldri likt å sykle. Meg og sykkelen har aldri hatt noe godt forhold, og vi har vært svært lite sammen opp igjennom årene. Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid har hatt et hatforhold til det å sykle, for jeg har aldri opplevd noe traumatisk på sykkel. Fall, og skrubbsår var ikke årsaken, men samtidig, så har jeg nok aldri følt meg trygg på en sykkel.  Selv når alle andre i gata fant frem sykkelen, så var det helt ålreit å finne på andre ting. Jeg har aldri savnet å sykle selv om ” alle ” andre gjorde det. Jeg har ikke sittet på en ordinær sykkel på evigheter, ikke siden jeg var barn faktisk. Det frister ikke heller. Jeg husker mamma strevde med å lære meg å sykle, og prøvde å oppmuntre meg til å skjønne at det å sykle var moro, men nei – sykkel er ett stort nei for meg. Jeg har heller ingen planer overhode om å anskaffe meg sykkel, og jeg er helt fortrolig med å ha ett anstrengt forhold til det å sykle. God trim sier mange. Man opplever, og ser så mye når man er på sykkeltur sier andre, men jeg trimmer heller på andre måter, og det som sees, og oppleves fra sykkelsetet, det går det helt fint at jeg opplever på andre måter.

Jeg vil alltid mislike det å sykle på en ordinær sykkel – der vil det aldri skje mirakler, men å sykle inne, på treningssenteret, det liker jeg veldig godt. Jeg hadde nok trodd at det å sykle inne ville være nesten like pyton som det å sykle på en ordinær sykkel ute, og jeg brukte lang tid på å overtale meg selv til å prøve ergometersykkelen. PT’en  jeg hadde, og som jeg savner veldig, han brukte lang tid på å overtale meg. Jeg husker hvordan vegringen satt veldig godt i. Jeg hadde liksom bestemt meg på forhånd for ikke å like det. Min plass var liksom ikke på en sykkel. Samtidig, så var det en fornuftig del av meg som sa at det å sykle inne nok ville oppleves annerledes, og den fornuftige delen av meg hadde helt rett : jeg har blitt så glad i sykkelen på treningssenteret. Jeg fant meg egentlig ganske fort til rette på sykkelen, og jeg fant en treningsform som for meg er veldig bra.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå er jeg på sykkelen 2-3 dager i uken. Lymfeterapeuten min har nok anbefalt meg å trene mer styrke, så da blir det ofte 2 dager med sykkel, og 3 med styrke, eller to av hver de ukene det blir 4 dager med trening. Det stresser meg ikke så mye om jeg ikke får 5 økter hver uke så lenge jeg vet at jeg har blitt veldig god på å trene, og trening har blitt en viktig del av hverdagen min. Når jeg har treningsøkt på sykkelen, så skal jeg sykle ei mil eller mer. Lymfebeina mine liker også å sykle, og jeg merker hvor mye bedre beina er etter ei sykkeløkt enn før. De dagene hvor jeg trener styrke, så er det oppvarming på sykkelen i 10 minutter. Jeg bytter på å ha sykkeløkt, økt på tredemølla og styrke gjennom uken. Så velger jeg ulik intensitet på kondisjonsøktene ut i fra hvordan beina mine fungerer. Ofte må jeg starte forsiktig, men så kan jeg øke når beina bare har fått kommet seg i gang.

At trening er medisin for kropp og sjel, det er det ingen som helst tvil om. Jeg tror ikke jeg har hatt en dag hvor jeg har trukket dyna godt over hodet for å sove videre. Jeg er morrafugl, og står rett opp av sengen når alarmen på telefonen ringer. Da er det en tur på badet, rett i treningsklær, og så er det ut døren. Det å komme seg ut såpass tidlig er utrolig godt, og det å kjenne at tunge, vonde bein blir så mye bedre av å trene, den følelsen er så god å kjenne på. Jeg kjenner også hvor godt det gjør psykisk å trene. På sykkelen, eller på mølla så får jeg tenkt de tanker som må tenkes, og bli ferdig med det der og da, og når man ikke har tanker som må tenkes, så er man i sin egen, lille boble. Jeg har på god musikk på ørene, noe jeg er helt avhengig av for å gjennomføre gode treningsøkter. Skulle jeg ha glemt øreproppene hjemme, så snur jeg for å kjøre hjem og hente de. Musikk må jeg ha.

Kanskje er det beina mine som har vært en av grunnene til at jeg har hatt ett slikt hatforhold til det å sykle ute, og det at beina mine er såpass tunge som de er kanskje også fikk meg til å tvile på å sykle inne. Sykling er blitt en favoritt, og jeg sliter ikke med å gjennomføre disse ukentlige sykkelturene. Skulle beina være noe vonde, og ekstra tunge, så må jeg bare slippe opp litt på belastningen. Fordelen med disse tømmerstokkene, om det er noen, det er i alle fall at beina er innmari sterke. Så med riktig innstilling på sykkelen ut i fra dagsformen, så svetter jeg meg gjennom mila og er så glad, og fornøyd etter endt økt.

Å trene på treningssenter det var ei gang ei dørstokkmil for meg, men det er lenge, lenge siden. Jeg stortrives med å trene på Fresh Fitness Rona. Der er det ingen blikk, eller kommentarer. Der opplever jeg kun positive, flotte mennesker som heier på hverandre. Jeg har definitivt funnet den treningsformen som fungerer optimalt for meg.

Vi blogges i morgen. For meg blir det innedag i dag. Det blåser noe helt vilt her i sør. Lenge siden jeg har opplevd en så voldsom vind som dette. I tillegg regner det i bøtter og spann. Nyt lørdagen!

Onsdag ble en stor dag, og starten på en spennende reise. Reisen har sånn sett startet, men det ble likevel et startskudd for noe jeg har jobbet for lenge. Godt at man ikke er alene på reisen. Man står sterkere sammen.

Onsdag ble vedtekter, og stiftelsesdokumenter sendt til Brønnøysund. Christel og jeg har dannet organisasjonen som skal jobbe for å bedre den fysiske og psykiske helsen til overvektige. Vi har mange planer, og ønsker, men vi skal starte med å jobbe for å få på plass et eget treningstilbud for overvektige. Dette blir jo primært for de som da bor i Kristiansand og omegn, men kanskje kan vi inspirere andre til å gjøre det samme andre steder i landet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Å få egne treningsgrupper for overvektige, det er noe jeg har brent for lenge, og også jobbet for lenge. Jeg har klart å få til et treningstilbud ved et treningssenter i Kristiansand, men det ble etter hvert lagt ned. Vi har også hatt en crossfit gruppe, og vi har engasjert en egen PT til å trene oss. Alt dette har vært utrolig fine grupper, og et veldig godt treningstilbud, men det har vært dyrt, og det har ikke vært et permanent tilbud. Man trenger å få tilbudet inn i faste, trygge rammer, og man må ha et tilbud som er gratis slik at alle har mulighet til å være med.

Det å komme i aktivitet, det vil bety så enormt mye for så mange overvektige. Mange overvektige sliter med helsen, både den psykiske og den fysiske, og det skal ikke så mye til for å starte en endring som vil bety enormt mye i hverdagen. Det at man trener sammen med andre som sliter med de samme vektutfordringene, det betyr også mer enn hva politikerne, og fagfolk faktisk skjønner. Frisklivsentralen er garantert et flott tilbud, men her blir overvektige ” kastet ” rundt i grupper hvor man kanskje ikke føler seg helt hjemme. Kan man faktisk komme i en gruppe hvor alle har de samme utfordringene, så vil man kjenne på en helt annen følelse. For Frisklivsentralen så har det ikke vært aktuelt overhodet å starte egne treningsgrupper for overvektige. Hvorfor? Jeg kan bare ikke skjønne at det ikke er aktuelt. Man prater og prater om utfordringene vi står overfor når det kommer til fedme, men hva gjør man annet enn å prate? Hva gjør man foruten å legge folk under kniven, eller gi noen opphold på feks Evjeklinikken? Jeg liker opplegget som Evjeklinikken har, men man må ha et opplegg man kan klare i hverdagen. For hva skjer med de fleste når man kommer hjem til hverdagen etter et opphold? Noen klarer seg. Det er viktig å understreke, men de fleste vender tilbake til det gamle mønsteret fordi man plutselig står alene. Opplegget burde vært i nærmiljøet hvor man da vil ha mange andre å støtte seg på. Kanskje burde man bruke pengene man gir i tilskudd til diverse klinikker for å lage tilsvarende opplegg der man bor. ET fast opplegg over tid hvor man knyttet til seg forskjellige fagfolk. Jeg reagerer når Frisklivsentralen bare feier bort tankene våre før de i det hele tatt har hørt mer om hva vi tenker. Jeg vet at det også handler om økonomi, men vil man noe sterkt nok, så tenker jeg mulighetene hadde vært der. Men nå tar vi skjeen i egen hånd, og jobber målbevisst for å få dette til.

Nå venter vi på godkjenning fra Brønnøysund på organisasjonen vår. Når godkjenningen foreligger, så er det å jobbe på for å søke økonomisk støtte for planene våre. Vi har alt på plass. Vi har treningslokale, og vi har et team som skal ha ansvar for treningsdelen. Tre stykker som er utdannet PT’er hvor den ene også er fysioterapeut. Et stort team fordi alle som trener skal bli sett, og få god veiledning. Vi sliter nok alle med vårt i forhold til den fysiske helsen, og her skal alt legges til rette for at man skal kunne trene alle som en under god veiledning. Det å få alternative treningsøvelser dersom noen ikke kan gjennomføres pga utfordringer man har, det er en veldig viktig ting. Alle skal kunne kjenne på den gode, og viktige mestringsfølelsen.

Kristiansand Kommune har støttet oss veldig i dette. Det har jeg skrevet litt om før. Men alt begynte med en samtale Christel hadde med daværende varaordfører, Erik Rostoft hvor jeg ble spurt om å være med. Og deretter begynte ballen å rulle. Vi ble satt i kontakt med Hanne som jobber med inkludering og likestilling i kommunen, og Hanne har vært helt gull for oss. Hun så viktigheten av dette, og så hvilke muligheter kommunen hadde i forhold til feks lokale. Hun satte oss også i kontakt med Batteriet Sør som drives av Kirkens Bymisjon. Jeg har hørt om Batteriet, men visste ingenting om hva dette er. Jeg er helt imponert over tilbudet til Batteriet, for de jobber med å hjelpe frivillige organisasjoner med det meste. Det å danne en organisasjon, hjelp til å søke midler, regnskap – ja, det meste. De tilbyr også flere kurs som er viktige for frivillige organisasjoner. Så Batteriet har hjulpet oss med alt av papirer vi trengte for å få sendt inn papirer til Brønnøysund.

Nå er det bare å vente på godkjenningen, og så er det å kaste seg rundt for å søke om midler til et utrolig viktig prosjekt. Et prosjekt som også er veldig unikt. Vi skal komme i mål!

Ha en nydelig søndag! Vi blogges til lørdag.