Det er vel Grethe Waitz og Ingrid Kristiansen som i sin tid var løpedronninger, men jeg føler meg litt som min egen løpedronning akkurat nå. Hehe, til og med det er å dra det litt vel langt, men jeg løper dere! Løper lengre og fortere, og jeg har omtrent ikke løpt siden jeg gang på gang ble sist på 60 m på barneskolen.
Dere som løper mye, dere vil nok dra litt på smilebåndet når dere hører om løpebragden min, men om dere tenker at løping er noe dere ikke har gjort siden dere var barn, så kan dere kanskje se hvor stas dette er for meg. For det dreier seg ikke om lange distanser dette, men for meg er det mestring på høyt nivå. Når jeg også nå kan løpe både lengre intervaller, og med høyere hastighet, da kjenner jeg på mestring.
Vektreisen min, den fortsetter. Fortsatt er det en kamp, og fortsatt opplever jeg at vekten mer eller mindre står stille. Fortsatt kjenner jeg på angst hver uke som jeg skal på vekta i frykt for om den har gått opp, og det er slitsomt å kjenne på. Å slappe av, og det å la være å tenke på det, det funker ikke for meg. Men når dagene er en kamp for å klare og gå ytterligere ned, så er det så herlig å kjenne på fremskritt på andre områder, som trening.
En liten periode så løp jeg 10 sekunders intervaller. Løpe 10 sek, og gå 50 sek, og sånn holdt jeg på i en del minutter. Nå har jeg økt intervallene. Jeg kjente på kroppen at det ville jeg klare uten problemer, og det stemte. Så nå løper jeg intervaller to ganger i uken. Da løper jeg 30 sekunder, og går i 30 sekunder. Sånn holder jeg på i 30-40 minutter. Det blir en sabla god økt. Jeg er svett og fornøyd etter endt økt. Jeg har også økt hastigheten på mølla når jeg har slike løpeintervaller, og jeg løper i litt bakke. Jeg kjenner at jeg nok kunne ha økt løpeintervallene, at jeg kunne løpt lengre enn disse 30 sekundene, men jeg holder det der foreløpig, og så kan jeg etter hvert øke både på hastighet, og kanskje også mer bakke. Knærne mine er helt fine, men jeg tenker jo litt på knærne når jeg holder på. At ikke de skal bli vonde, for det å løpe, det er de ikke vant til, og det er jo en belastning på knærne. Men pr nå fungerer de som de skal.
Man skal ikke så langt tilbake i tid hvor jeg aldri hadde våget å løpe på mølla om jeg ikke hadde vært helt alene på treningssenteret. Nå bryr jeg meg ikke. Jeg løper og går inn min egen, lille verden med god musikk på ørene. På tredemøllene rundt meg løper de lange distanser, og fort som fy, men jeg klarer og kun ha fokus på det jeg klarer å prestere.
Nå er det ikke noe mål i seg selv å bli noen løpedronning, eller begynne å ha løping som hobby der fremme, men det og kunne gjøre noe som har begrenset meg så lenge, det føles utrolig godt. Da føler jeg på at trening og vektnedgang gjør at jeg faktisk klarer dette nå. Jeg får noen ” tommel opp ” fra enkelte på treningssenteret som jeg har trent sammen med over en lang periode. De har sett utviklingen min, og er glade på mine vegne.
Treningen min generelt har jo hatt en veldig god progresjon. Jeg har økt på det meste. Både når det gjelder belastning på vekter, nye apparater som jeg mestrer, og også når det gjelder sykkelen. Jeg går også i et helt annet tempo, og jeg går i brattere bakke. Så det har skjedd mye også treningsmessig, og fortsatt trener jeg 5-6 dager i uken. Trening har blitt min morgenrutine, og helsen er jobb nr.1 for meg.
Løpedronning blir jeg aldri, og jeg kommer aldri til å melde meg på verken det ene eller det andre. Jeg skal utfordre meg selv uten å ha slike hårete mål. Men det å oppleve meg selv løpe, det hadde jeg nok ikke trodd. Og at jeg faktisk ser frem til disse løpeintervallene, det hadde jeg heller aldri i mitt liv trodd jeg skulle. Når du mestrer noe du ikke har gjort på sikkert 40 år, da blir man stolt. Jeg kan klappe meg selv på skulderen, og være så fornøyd med all trening jeg har lagt ned, og alle kiloene jeg har klart å gå ned. Trening for meg begynte med de små skrittene, og det er akkurat det som er så viktig. Vi må ikke sette oss høye, hårete mål, for da vil man som regel oppleve å bli skuffet. Man må begynne i det små. Babysteps har vi sikkert alle hørt om, men disse små skrittene er så viktige. Små skritt blir etter hvert store, og små skritt gjør at vi steg for steg kan nå det målet vi har satt oss. Og målet, det må ligge der fremme. Ikke om en uke, eller en mnd, men der fremme.
I dag startet jeg lørdagen med bakkeintervall på tredemølla og avsluttet med en 20 minutters sykkeltur. I dag er det jul som skal stå i fokus her hjemme. Jeg skal finne frem kransene til å ha ute, ta på lys i busken på utsiden, henge opp de nye julegardinene og gjøre klar adventsstaken. I morgen blir det vasking og pynting. Jeg gleder meg til jul, og det er godt å kjenne på.
Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.