Reklame | Elton

Jeg hater badevekter. Jeg har alltid hatet badevekter, og jeg kan liksom ikke helt se at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne irriterende tingen som står og geiper, og ler hånlig av meg når jeg går på den.

Selv om tallene går nedover, så føler jeg likevel at vekten er mer sjef enn meg, for den vet at jeg ikke liker den, og den vet at uansett hva den viser, så er tallene høyere enn jeg ønsker at de skal være. Derfor geiper den til meg. Jeg burde jo vært totalt sjef, og bare geipet tilbake. Jeg burde sagt i klartekst at jeg er sjef, og det er meg som er vinneren så lenge jeg går nedover, men jeg kjenner omtrent panikken hver gang jeg vekta nevnes. Mest er det nok redselen for at jeg ikke skal ha gått ned. Jeg går nedover, eller står stille, så der er ikke frykten reell. Den største frykten jeg har er nok skuffelsen over at tallene ikke skal vise det jeg ønsker, at jeg ikke skal ha gått ned så mye som jeg tror inne i hodet mitt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Samtidig så har jeg veldig gode dager for tiden, og jeg nyter å være på akkurat denne gode plassen. Som jeg skrev forrige helg, så er jeg inne i en helt utrolig god treningsperiode. 4 og 5 ganger i uken, så trener jeg på Bare Trening på Rona her i Kristiansand. Jeg står opp 0630, og er på trening rundt kl.07. Deilig å være på plass tidlig, for da har jeg hele dagen foran meg når økten er over. Det er skikkelige svetteøkter jeg har for tiden, og det føles så godt å ta meg så ut som jeg gjør. Jeg kjenner på gleden og stoltheten over å ha så struktur når det kommer til trening. Jeg kjenner på stoltheten over at jeg fortsatt løper deler av intervallene på mølla. Knærne holder, og føttene er fortsatt gode, akkurat det er ingen selvfølge når man løper med høy vekt.

Det er sikkert ikke elegant å se meg løpe på mølla, men vet du hva? Jeg bryr meg ikke, og det er nesten sjokkerende for meg. Jeg som har pleid å bry meg om alt, jeg som alltid har vært livredd for å bli lagt merke til når det kommer til slike ting, så bryr jeg meg ikke? Ny opplevelse, ny tankegang. Jeg kan jo nesten ikke fatte at jeg er der at jeg ikke bryr meg. Da jeg begynte å løpe, så gjorde jeg det kun når jeg var alene. Jeg stoppet med en gang noen nærmet seg. Så gikk jeg til å løpe med kun noen få i nærheten av meg, men nå løper jeg det uansett hvem som er på treningsstudioet sammen med meg. Jeg er blitt litt ” hekta ” på trening, og det gir så utrolig motivasjon det å kjenne på å mestre å løpe. Det er lenge til jeg ser meg selv løpe lengre enn jeg gjør i dag, men en dag, så skal jeg dit også.

Det er også veldig gode dager fordi målebåndet viser at treningen gir resultater. Det er verdens beste følelse når man ser at jobben man gjør gir resultater. Det koster å gjøre en endring selv om jeg verken er på streng diett, eller trener flere ganger til dagen. Jeg vet jeg kan oppnå enda bedre resultater om jeg hadde gjort en del ting på en litt annen måte, men akkurat nå, så er dette riktig fokus for meg. Jeg har fått innarbeidet veldig gode treningsrutiner, jeg er blitt noe mer bevisst på det som puttes inn i munnen.

Målebåndet er igjen blitt en trofast venn. Jeg liker målebåndet mye bedre enn badevekta. Målebåndet og jeg vi har vært igjennom både oppturer, og nedturer sammen, og stort sett har vi hatt flest oppturer. Ikke at målebåndet alltid gir meg gode resultater, og jubel når jeg måler, men jeg har ett annet forhold til tallene som målebåndet viser enn de tallene vekta viser. Jeg tror ennå ikke jeg har opplevd at målebåndet har vist at jeg har lagt på meg, men i perioder har jeg stått veldig stille, veldig, veldig lenge.

En lang periode tidligere, så målte jeg meg hver 14.dag, men dette skled ut. Nå har jeg de siste 4 ukene vært tilbake hos min venn målebåndet. Jeg var forberedt på en dårlig beskjed da jeg tok målebåndet ut på en ny date i går, men det ble det motsatte. I går kom det brede smilet frem, og jeg kjente på en stor glede. Jeg føler de siste ukene har vært så gode, og jeg har klart å fokusere på meg selv, ta vare på meg selv, og gjøre de tingene som er gode. Det er ikke alltid så lett, men du verden så viktig.

Lykken akkurat nå er 3 cm. Hurra for 3 cm!!  3 cm høres jo ikke så mye ut, men jeg er strålende fornøyd. Det gir en stor boost, og en stor motivasjon til å stå på videre. Det er en god følelse av at jeg fortsatt er på riktig vei, at jeg gjør en innmari god jobb og at jeg kan være så utrolig stolt av meg selv. 3 cm for meg er en stor seier. En slik seier trengte jeg virkelig nå.

3 cm føles i dag som flere kilo. Treningen gir resultater, og jeg er på helt riktig vei.

Til slutt i dag, så har jeg lyst til å vise dere en helt fantastisk flott kjole fra ELTON.

Jeg kommer nok til å bruke denne flotte kjolen åpen, som en lang jakke, men sånn i utgangspunktet, så er det en kjole. Det er trykk knapper hele veien, en veldig fin hals, og det er belte om man ønsker å knytte det foran, eller bak.

Kjolen er feminin, den har en A-formet passform med figursyning, lange ermer og V-hals. Kjolen er laget i en ren, lekker bomullskvalitet og har en flott denimlook. Kjolen er i 100% bomull. Passformen er det Elton kaller  ’A-shaped – fitted’. Den er 110 cm lang. Jeg synes den er rålekker! Og som sagt, så bruker jeg den åpen som jakke med ulike topper under. Hadde jeg hatt kjoleben, så hadde jeg absolutt også brukt den som kjole. Lekker, lekker! Jeg vil også legge til at den flotte, hvite toppen jeg har under, den er fra Sempre Piu. Enkel, men likevel så utrolig fin. Halspartiet gjør det lille ekstra med toppen. Den er uten armer, og perfekt å ha under plagg som feks denne kjolen/jakken.

Vi blogges i morgen. Lag den en god lørdag!

Er kroppspress positivt? Tenk litt på det. Gjør kroppspress at vi presterer, og kanskje strekker oss lengre?

Nei, kroppspress er aldri positivt, verken i liten, eller moderat grad. Kroppspress er en uting, og fører ingenting positivt med seg mener jeg. Ikke at jeg sitter på fasiten over hva som er positivt eller negativt, men vi har vel alle kjent på kroppspresset som eksisterer, og kjent hva slikt gjør med oss. De unge i samfunnet er spesielt en gruppe som burde ha vært skånet for det store kroppspresset som finnes der ute. Kroppspress er i så mange tilfeller knyttet til den psykiske helsen vår, og jeg er garantert ikke alene om å ha kjent på akkurat det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg håper mange er der jeg er når det kommer til kroppspress, og da er det faktisk ganske skremmende å se at en av Agders fylkespolitikere, Steinar Bergstøl Andersen fra Frp går ut i Fædrelandsvennen og forteller at kroppspress er positivt. Andersen er i tillegg leder av hovedutvalg for kultur, folkehelse og frivillighet i Agder fylkeskommune, så dette synes jeg virkelig var en innertier fra Andersens side. Andersen burde kanskje tenke litt på hvordan man kan minke kroppspresset, han burde bruke tiden sin på å fokusere på hvordan gjøre folkehelsen i Agder best mulig, ikke gå ut å gi signaler om at vi alle har godt av å oppleve litt kroppspress. Andersen hevder i god Frp politikk at press gjør oss bedre. Press i mindre, eller moderat grad gjør at vi presterer, og strekker oss lengre for å oppnå resultater.Han mener det er et slags kollektivt hysteri rundt begrepet kroppspress. Jeg håper Andersen forstår at det er stor forskjell på å presse seg selv fordi man selv ønsker det, og det å føle seg presset fordi andre mener at noe er riktig. Jeg har i løpet av min endringsreise presset meg selv utallige ganger, og for meg har det vært nødvendig for å oppnå de resultatene jeg har ønsket, men samtidig så har dette vært av egen, fri vilje. Man skal presse seg selv fordi man selv ønsker det, man skal være mer aktiv fordi man selv ønsker det, ikke fordi man opplever et press fra andre.

Jeg blir skremt når en politiker går ut med slikt. Andersen mener at noe og begrenset press kan være en motivasjon for å trene mer, spise sunnere og holde seg aktiv. Han savner samtidig nyanser i det offentlige ordskiftet om kosthold, slanke- og kroppspress. I tillegg klarer Andersen å presse ut at de som legger ut treningsbilder blir sett på som dårlige forbilder, mens de som spiser dårlig, og presser i seg 4 Big Mac i uken blir sett på som helter. Seriøst, Andersen? I hvilken verden er du, og på hvilket grunnlag kan du faktisk hevde noe slikt? De fleste av oss vil nok mene det motsatte av deg, nemlig at det inspirerer å se treningsbilder som blir lagt ut i sosiale medier, og jeg tenker kanskje du må tro bedre om menneskene rundt deg enn å tro at et dårlig kosthold er noe som blir hyllet.

Budskapet til Andersen er økt fokus på folkehelse. Skal han da løse det ved å akseptere kroppspress? Alle vet at kroppspress i veldig mange tilfeller er knyttet til den psykiske helsen vår. Det er ingenting som tyder på at kroppspress har noe positivt med seg. Så mange som 1 av 4 jenter oppgir at de er misfornøyde med eget utseende, viser Ung i Oslo – altså langt flere enn de som lider av overvekt. Det er mye forskning som viser at kroppspress er nært knytta til psykiske helseplager, spesielt blant unge jenter. Jeg tror mange av dere som leser dette også har opplevd hvor negativt kroppspress faktisk er. Jeg er definitivt en av de. Det å være utenfor den kroppsformen som er akseptert i samfunnet i dag, det er en tøff plass å være, og jeg vet ikke hvor mange av oss som føler at kroppspress inspirerer og motiverer til å ta tak? Et positivt fokus på folkehelse derimot, det vil bety mye for mange. Det å legge til rette for at man kan være mer aktive ved feks å legge til rette for gode turløyper som er overkommelig for alle, det burde definitivt være noe Andersen som politiker burde bruke tiden sin på. Det å komme seg ut, det å føle at man mestrer, det er virkelig noe som motiverer. Det å kjenne på at man mestrer, den følelsen er gull verdt.

Andersen ønsker at folk skal bli mer bevisste på fordelene det bringer med seg å være aktive og spise sunt. Der er han garantert på linje med de fleste. Det å være aktiv, det å ha et sunt og godt kosthold, det fører bare masse positivt med seg. Etter ei endt treningsøkt, så kjenner jeg alltid på den gode følelsen. Jeg har mestret, og jeg har gjennomført. Man blir absolutt mer opplagt, man ønsker å gjenta aktiviteten fordi det gir oss den gode følelsen. Å bli en bedre utgave av seg selv, det vil alltid være positivt. Men kroppspress, det fører oss ikke dit.

Du kan lese artikkelen i Fædrelandsvennen her : https://www.fvn.no/nyheter/lokalt/i/xPKjy8/man-skal-ha-litt-daarlig-samvittighet-hvis-man-ligger-paa-fire-big-mac#_=_

I morgen skal du få se masse lekre klær på bloggen – bare å glede seg!

31.juli er det offisielt over. 31.juli er siste dag i oppsigelsestiden min hos Radio Metro. Jeg kjenner veldig på det for tiden. Det er mye følelser, og tanker rundt alt dette som har skjedd etter at Radio Metro bestemte seg for å legge ned sin avdeling i Kristiansand. Endel av dette egner seg nok ikke på trykk, men jeg kjenner veldig på at jeg synes det er tøft å miste en jobb jeg er så innmari glad i. Jeg savner jobben veldig. Det og skulle få en ny jobb innen radio, det vil jo heller ikke være enkelt. Jeg tenker det vil være mer eller mindre umulig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har hatt en periode i livet hvor jeg stod utenfor arbeidslivet. Årene etter kreftoperasjonen ble veldig tøffe, og jeg fungerte ikke i arbeidslivet. Min jobb ble å ta vare på meg selv. I den perioden, så kjente jeg også veldig på skammen over at jeg ikke jobbet. Jeg opplevde hvordan det føltes å bli mistrodd. Det var tungt å akseptere at jeg en periode ikke fungerte i jobb, og ikke minst så var det mange onde tunger som minnet meg om det. Det var tungt å stå utenfor, tungt at jeg ikke kunne bidra, og det at jeg ikke var en del av et miljø. Dette vet jeg at veldig mange kjenner på. Mange av oss ser også så friske ut på utsiden.

Jeg husker det var mange som ikke helt kunne skjønne hvorfor jeg ikke jobbet. Jeg som trente så mye som jeg gjorde, jeg som var så aktiv, hvorfor var ikke jeg i jobb? Jeg som smilte, og virket så fornøyd med livet, hvorfor jobbet jeg ikke? Var det fordi jeg ikke gadd? Du verden så mange det var som trodde at jeg ikke gadd. Hadde andre egentlig noe med hvorfor jeg ikke jobbet ? Hadde ikke jeg lov til å være fornøyd med livet selv om jeg stod utenfor arbeidslivet? Det er altfor mange som mener for mye om det meste. Jeg tror det var få av de som undret som egentlig brydde seg om sannheten, sannheten om hvorfor jeg stod utenfor arbeidslivet. De brydde seg lite om sykdommen min,eller om den tøffe tiden etter sykdommen. Joda, jeg ble frisk, men livet etterpå har likevel ikke vært en dans på roser. Det å stå utenfor arbeidslivet føles ikke bare som en skam, men det var også en sorg. En sorg over å stå utenfor.

31.juli er det helt slutt.Da er Radio Metro Sørlandet historie. Dørene lukkes her i Kristiansand. Radio som har vært en viktig og stor del av livet mitt fra radiognisten ble tent hos ei 14 år gammel jente fra Tinnheia i 1984. Det å ha en jobb å dra til, det å få jobbe med noe man virkelig brenner for, det har betydd så masse. Jeg har truffet så masse flotte, og spennende mennesker, jeg har lært masse, og jeg har får tatt del i så utrolig mange spennende ting. En ny brikke falt på plass i januar i fjor, og jeg var definitivt på helt riktig plass, og på helt riktig hylle.

Det har blitt utallige timer med radio gjennom årene. Først som frivillig i Radio Ung fra jeg var 14 år til jeg var 18-19 år. Som 19 åring ble jeg etterhvert frivillig i Radio Sør hvor det ganske kjapt åpnet seg ene jobbmulighet for meg. Fra videregående gikk jeg rett ut i fast jobb når tilbudet kom fra Radio Sør.

Jeg har hatt fantastiske år i lokalradio. Jeg har fått lov å jobbe med det jeg elsker, jeg har fått lage utallige programmer og jeg har møtt så utrolig mange spennende, og flotte mennesker, både kjente og mindre kjente. Jeg har fått venner for livet. Jeg har fått oppleve så mye som kun få får oppleve. Det har vært så spennende, så lærerikt og en sånn type jobb har også gjort mye med meg som person.

Det er umåtelig trist at døren nå lukkes, iallefall døren til jobben i Radio Metro. Det er umåtelig trist at jobben er historie. At jeg aldri mer skal kunne ønske lyttere på Sørlandet en god morgen. At jeg ikke lenger skal sitte bak spaker og mikrofon, og gjøre det jeg kan aller best, nemlig å lage radio. Jeg vet at det å åpne en ny radiodør, det vil bli vanskelig. Antallet som lytter på radio generelt går ned, det er en tøff bransje hvor mange slåss om reklamekronene, og det er vanskelig å få til å drive en stor lokalradio.

Jeg vet at når en dør lukkes, så åpnes en annen, og det vil forhåpentligvis skje denne gangen også. Det er spennende å se hva som kan være bak døren som jeg ennå ikke har åpnet. Jeg tror det ligger nye, og spennende ting bak den nye døren. Nye utfordringer. Helt nye arenaer. Tanker jeg har tenkt kan bli reelle. Kanskje er det på tide for å våge? Kanskje er tiden inne for å gjøre ting jeg har hatt så lyst til å gjøre, men som i mitt hode har vært litt skumle? Jeg er nok en forsiktig person. Jeg liker det trygge, og det jeg kjenner godt, men jeg tror jeg vil vinne på å våge. Samtidig kjenner jeg absolutt på at kroppen ikke er der den skal være. Jeg har fortsatt utfordringer etter kreften i 2002, så det handler også om en balanse. Jeg vet uansett at jobb nr.1 fremover, det blir  ta vare på meg selv, og helsen min. Jeg skal trene bevisst for å komme nærmere det målet som kanskje er det viktigste akkurat nå. Helsen først.

De fleste eventyr begynner med det var en gang, og slutter med snipp, snapp, snute, og sånn kan også eventyret om Radio Metro på Sørlandet starte og avsluttes.  Det har vært en fantastisk fin tid, og jeg trodde det skulle bli flere år med en solid aktør i ryggen. Sånn gikk det dessverre ikke. Økonomisk så ble det visstnok for tøft å drive. Takk til alle som har vært med på å gjøre mine arbeidsdager i Radio Metro så flotte, og innholdsrike som de har vært. Jeg er så utrolig takknemlig for alle de menneskene jeg har fått møte, historier som har blitt fortalt og alle jeg har lært å kjenne. Det er ikke en dag jeg bare har hatt lyst til å trekke dyna over hodet og bli liggende i senga når vekkerklokke ringte. Jeg har gledet meg til hver morgensending. Jeg skal være ærlig å si at jeg nok ikke savner å stå opp 0430 hver morra, men resten savner jeg veldig. Ikke minst så savner jeg alle de flotte lytterne som har fulgt meg morgen etter morgen.

31.juli er det helt slutt. Nå starter veien mot en ny, og spennende dør.

Hvem av oss liker ikke gode, varme sommerdager, eller smeigedager som vi kaller det her i Kristiansand. Jeg er også glad i sommer og sol, og er nok blitt mer glad i varmen enn jeg var en periode i ungdomstiden. En periode i ungdomstiden, så protesterte jeg mot sommervarmen ved å kle på meg istedenfor å kle av meg. Jeg kledde meg i lag på lag, gjerne med en god genser over en lang topp – her skulle ikke varmen få lov å komme inn.Ikke så mye fornuft i akkurat den tankegangen. Jeg jaktet også hele tiden etter skygge, og mine favorittdager var de dagene om sommeren hvor sola ikke skinte. Etterhvert så måtte også jeg innse at om sommeren, da bytter vi ut lag på lag med lette sommerklær, og jeg måtte nok innrømme at det føltes mye mer behagelig.

Selv om jeg er glad i sol og fine smeigedager, så har klart sommeren noen utfordringer. Største utfordring er utvilsomt lymfebeina mine. Nå har jo jeg en herlig blanding av lymfødem og lipødem, og tømmerstokkene mine er ikke veldig glad i varme. Beina mine har jo sånn sett ikke sett sol på evigheter. Det er nesten morsomt å se fargen jeg får på overkroppen, og så er beina mine likbleike. Selv på de varmeste dagene, så må jeg ha på meg kompresjon for at beina skal ha gode dager. En god hverdag for meg, det er også en hverdag hvor jeg er flink til å bruke kompresjon, og det er jeg flink til. Jeg bruker lårstrømper i klasse 3, så her snakker vi ikke sexy stay ups, men lårstrømper med en god tykkelse. Ikke vanskelig å forstå at dette blir varmt å bruke om sommeren. Selv om jeg er flink til å bruke kompresjon, så er jeg nok heller ikke den flinkeste jenta i klassen. Det er absolutt dager hvor jeg må ta lårstrømpene av. Det er absolutt dager hvor det bare blir uholdbart å ha de på. Da tar jeg de av med god samvittighet. Jeg tenker det må være opp til hver enkelt å kjenne på hva som er best for en selv. Denne sommeren skal jeg prøve lårstrømper som er noe tynnere. Kanskje vil ikke de fungere, men jeg må prøve for å se om varme dager kan bli noe bedre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En annen stor utfordring som sommeren, det er utvilsomt badedrakta, og bading. Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene mine. Der finnes jo også badedrakter med skjørt,og i fjor fikk jeg en badedrakt hvor skjørtet hadde veldig god lengde. Jeg kunne jo hatt badedrakt med enda lengre skjørt jeg da. Jeg elsker å bade, men gjør det for sjeldent pga skammen jeg føler. Skammen over beina mine. Jeg burde ikke bry meg. Det vet jeg. Men å endre tankegangen på dette, det er innmari vanskelig. Tømmerstokkene gjør noe med det å føle seg vel. Jeg føler meg ikke vel om halve stranda skal se mine store legger. Jeg vet jeg vil få blikk, men sikkert ikke så mange som hodet mitt tror, men der er hodet mitt, og jeg litt samstemte – vi vil bare ikke.  Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har man lært seg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk.

Neste utfordring om sommeren, den er jeg heller ikke alene om å kjenne på, nemlig overdeler som tar hensyn til mine armer. Det har jeg skrevet mye om på bloggen min. Jeg ønsker ikke å vise alt som henger. Jeg vil ikke vise verken grevinneheng, eller løshud. Ikke fordi jeg her er redd for hva andre tenker, eller sier, men rett og slett fordi jeg ikke føler meg vel med korte armlengder. Løshuden jeg har på armene forteller at jeg har vært flink pike og gått ned i vekt, og jeg jubler gjerne over dette, men jeg ønsker likevel ikke å vise det frem. Ett stort hurra for de som ikke gjør noe av å vise verken grevinneheng, eller løshud, men jeg er ikke der. Hver sommer i mange år, så har jeg drevet en intens jakt på topper med god armlengde. Jeg har måttet legge fra meg den ene flotte overdelen etter den andre fordi armlengden har vært altfor kort. Jeg har gått i stor sorg fra så mange butikker, men denne sommeren, så har jeg ett godt lager av overdeler med riktig armlengde.  Jeg vil ha en armlengde som går ned til albuen sånn ca. Da føler jeg meg vel, og jeg vet at jeg ikke er alene. Det store spørsmålet er bare når de som produserer klærne skal forstå dette? Heldigvis dukker det opp noen i blant, men det skulle vært så mange flere valgmuligheter.

Sommerens siste utfordring for meg er bukser. Mens andre tar på seg kortbukser, eller capribukser, så går jeg i langbukser. Det gjør jeg året gjennom. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg ikke føler meg vel med å vise verken legger, eller kompresjon. Jeg digger når flere, og flere lymfedamer, og lippedamer er kommet til at de skal være som de er, og da skal de jaggu også vise kompresjonen. Stadig flere, og flere tar på seg korte bukser, kjoler, og skjørt, men jeg tror det vil ta noe tid å komme dit for meg, om jeg kommer dit. Dette handler igjen om å føle seg vel. Jeg skal føle meg vel, og føler jeg meg ikke vel, så bruker jeg bare masse tid, og energi på å gå rundt å føle på ting jeg ikke gidder å bruke tid på, ting som ikke er verdt å bruke masse tid på. Hjemme er det heldigvis blitt annerledes. Da kan jeg finne frem ei kortere bukse, og gjerne også kaste kompresjonen. Det er jo godt å kjenne luft på huden i blant, selv om beina ikke er veldig glad i varmen. Så når andre går over til kortere lengde på buksene, så er det ikke fordi jeg har tatt feil av årstiden at jeg går i langbukser. Heldigvis finnes det bukser som er tilpasset sommeren, men klart det blir noe varmt i blant når man i tillegg må gå med kompresjon. Kjole, det har jeg jo også så smått begynt å bruke. Det har tatt tid, men fra jeg begynte å blogge og frem til nå, så har det skjedd ting i forhold til meg og kjolebruk.

Utfordringer har vi alle sammen på ulike plan. Målet må være å løse utfordringene på best mulig måte for oss selv. Her er det jeg som står i fokus, det er jeg som skal føle det godt. Utfordringer er til for å løses heter det, og det gjelder jo veldig mye av det vi står ovenfor i hverdagen. Utfordringene må bare ikke ta for mye plass. Heldigvis kjenner jeg på at selv om utfordringene er der, så bruker jeg mindre energi på de, tankene får mye mindre plass. Og det, det er et stort skritt på riktig vei.

Sommeren skal nytes selv om jeg ikke skal ligge midt i klynga på stranda iført min fine, lange badedrakt. Sommeren skal nytes selv om buksene mine heller ikke i år  får en kortere lengde. Og her hjemme, her skal jeg gå i både sommerkjole og korte bukser – både med og uten kompresjon.

Ha en nydelig søndag!

Reklame | Gozzip og Studio

Det er nydelige, varme dager i store deler av landet for tiden. Gårsdagen var en skikkelig sommerdag her i Kristiansand. Eller en skikkelig smeigedag som vi Kristiansandere sier. Dagen i går ble en dag hvor jeg kunne sette et par fine kryss i taket, og det gir en veldig god følelse. Det var en dag hvor jeg kjente på mestringsfølelsen, og en dag hvor jeg også tråkket litt utenfor komfortsonen. Det føles godt å kjenne på begge deler.

I august måned, så er det to år siden jeg tok ut separasjon, og ble alene. Tiden flyr. At det har gått to år snart, det er nesten ikke til å tro. Det har vært to år som startet med en skikkelig storm med orkan i kastene, to år hvor jeg lukket en dør, og åpnet en ny, spennende dør. To år hvor jeg har fått den fineste gaven jeg kunne ha fått – nemlig to nydelige barnebarn.To år hvor jeg i dag føler på en utrolig god følelse fordi jeg tok et riktig valg, og den gode følelsen på at jeg er på en utrolig god plass i livet. Jeg kjenner på stolthet, trygghet og lykke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som singel, og huseier, så har jeg mye å holde styr på, og på denne tiden, så er det masse å gjøre ute. Mye av dette utearbeidet, det har jeg ikke gjort før, men jeg tar fatt på oppgavene, og kjenner at mye av dette faktisk er veldig ålreit å holde på med. Jeg har stor terrasse som skal holdes fin. Jeg har ikke stor plen, men akkurat passe stor. En plen med syrinbusker, jasmin, klokkebusker, plommetre og flere bed med ulike blomster. Plenen, den er jeg veldig opptatt av at skal være så grønn og fin som mulig, så jeg gjødsler, vanner og steller den. Den så noe trist ut for en mnd siden, men nå, nå er den blitt veldig fin. Kjenner jeg er litt stolt. Jeg som vel aldri har hatt de grønneste fingrene, jeg begynner å bli glad i hage og hagearbeid. Huset er stort, og det har blitt vasket i år som alle år før. Heldigvis slipper jeg å male det på et par år. Har et par vinduer som jeg skal male. Jeg har aldri gjort det før, men som Pippi, så skal jeg klare det også. Jeg har et laaangt gjerde som skal vaskes i år som alle andre år. Mye har jeg krysset av på listen over arbeid utført, endel gjenstår.

Terrassen min er på ca 100 kvm, og i går var det å finne frem beis og utstyr. Grugledet meg, men ei venninne som jobber på Jernia hadde introdusert meg for et helt nytt beisesett. Med dette skulle beisingen gå som en drøm, og det gjorde det virkelig også. I går beiset jeg en del av terrassen, og i dag skal jeg ta de resterende 70%. Det er ganske fint å si at jeg koste meg der jeg gikk og beiset, og fargen, den var jeg også veldig fornøyd med. I går gikk jeg på med godt mot, og med Pippis kloke ord i hodet. Da jeg var ferdig, så kjente jeg på mestring og stolthet. Mestring fordi jeg fikk til noe jeg ikke hadde gjort før, og stolthet fordi resultatet ble veldig bra.

Det var en varm dag i går, og for meg, så byr også varme dager på noen utfordringer. Det har jeg nok skrevet om på bloggen tidligere også. En av sommerens store utfordringer for meg er bukser. Mens andre tar på seg kortbukser, eller capribukser, så går jeg i langbukser. Det gjør jeg året gjennom. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg ikke føler meg vel med å vise verken legger, eller kompresjon. Jeg digger når flere, og flere lymfedamer er kommet til at de skal være som de er, og da skal de jaggu vise kompresjonen også. Stadig flere, og flere tar på seg korte bukser, kjoler, og skjørt, men jeg tror det vil ta noe tid å komme dit for meg, om jeg i det hele tatt kommer dit. Dette har igjen med følelsen av velvære å gjøre. Jeg skal føle meg vel, og føler jeg meg ikke vel, så bruker jeg bare masse tid, og energi på å gå rundt å føle på ting jeg ikke gidder å bruke tid på, ting som ikke er verdt å bruke masse tid på. Hjemme på terrassen er det annerledes. Der kan jeg finne frem ei kortere bukse, og enten kaste kompresjonen, eller ha den på.  Det er jo godt å kjenne varmen på huden i blant. Jeg har absolutt ikke alltid gjort det hjemme heller, men der har det heldigvis skjedd en liten endring. Så når andre går over til kortere lengde på buksene, så er det ikke fordi jeg har tatt feil av årstiden at jeg går i langbukser. Heldigvis finnes det bukser som er tilpasset sommeren, men klart det blir noe varmt i blant når man i tillegg må gå med kompresjon.

I går tråkket jeg litt utenfor komfortsonen min, og jeg kjenner at jeg tar disse bittesmå skrittene, og det føles veldig godt. Jeg startet dagen med langbukser og kompresjon. Kompresjonen min er lårstrømper i klasse 3, så det er litt tykkelse på den kompresjonen gitt. Ingen tvil om at jeg merker at jeg har den på når varmen er her. Lårstrømpene kunne jo ha vært sexy stay ups, de har lengden, men det er ikke så mye sexy rundt akkurat disse her altså 🙂 Så i går fant jeg ut at jeg skulle bytte litt klær når jeg skulle til å beise terrassen. Det ble en sommerkjole sammen med kompresjonen. Jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å dra på bytur med en sommerkjole som går rett under knærne sammen med de flotte lårstrømpene, men kanskje blir det noe mer kjole denne sommeren. Jeg har jo noen kjoler, og alle de er lange. Det er nok en vanesak det å gå med kjole, og det å føle seg vel i kjole, så nå får vi se om de små skrittene blir større i løpet av sommeren…men hjemme på terrassen da blir det mindre klær i sommer.

Utfordringer har vi alle sammen på ulike plan. Målet må være å løse utfordringene på best mulig måte for oss selv. Her er det jeg som står i fokus, det er jeg som skal føle det bra. Utfordringer er til for å løses heter det, i alle fall gjelder det veldig mye av det vi står ovenfor i hverdagen. Sommeren skal nytes selv om jeg ikke skal ligge midt i klynga på stranda iført min fine badedrakt.Kanskje skal jeg se om jeg kan finne en halvlang bukse som jeg kan sprade rundt i her hjemme i sommer…

Til slutt i dag, så har jeg lyst til å vise dere litt bilder fra et veldig hyggelig besøk som jeg hadde denne uken. Jeg er så heldig at jeg treffer så mye flotte mennesker både gjennom bloggen, gjennom ledervervet i NLLF og jobben jeg hadde i Radio Metro. Denne uken hadde jeg besøk av Tabita Tokehøj. Tabita er selger i Norge for klesmerkene Gozzip og Studio. Jeg liker begge merkene veldig godt. For endel år siden, så kjøpte jeg mye fra Gozzip, men så ble det plutselig ingen butikker i nærheten som solgte merket, men nå er Gozzip for fullt på vei tilbake til norske butikker.

Tabita var på Sørlandet denne uken, og tok turen innom meg for å vise julekolleksjonen fra Gozzip og Studio. Dette er klær som vil være i butikkene i oktober. Det er utrolig spennende å få se kolleksjoner som kommer. Fint og kunne se og kjenne på klær. Prøve de på. Fant absolutt noen store favoritter i kolleksjonene, så nå er det bare å glede seg til oktober. Jeg gleder meg også til å vise endel av disse plaggene på bloggen når høsten kommer. Kos dere med bildene, og er det noe du lurer på, så spør i vei 🙂

Jeg skal ta på meg arbeidstøy, finne beis og beiseutstyr og ta resten av terrassen før solen tar den denne delen av terrassen.

Ha en nydelig 1.pinsedag!

For et par uker siden, så skrev jeg om intensivsykepleieres holdninger til å pleie overvektige pasienter. Intensivsykepleiere som kviet seg for å pleie oss overvektige. Etter blogginnlegget fikk jeg masse tilbakemeldinger fra dere som følger bloggen, og som har opplevd akkurat de samme negative tingene som også jeg har opplevd i helsevesenet. Det er trist, og det er en skam. Det er virkelig en stor skam at pleiere, og leger mener at vi overvektige ikke skal ha rett til samme behandling som alle andre. Det er jo nesten ikke til å tro at personer som skal ta vare på andre mennesker har slike holdninger. Er det et sted man burde møte forstålese, medmenneskelighet og respekt, så er det jo nettopp i helsevesenet. Det er trist at personer som skal vise omsorg ,respekt og empati ikke mestrer en av de viktigste oppgavene de har. I helsevesenet burde man faktisk ikke være så enkle at man står for de samme holdningene som man finner hos så mange andre i samfunnet. I helsevesenet burde man vite at ikke all sykdom og helsemessige utfordringer skyldes overvekten. Man kan faktisk bli syke, og få utfordringer av helt andre grunner enn vekten vår.

Natasja Robstad er universitetslektor på Institutt for helse- og sykepleievitenskap på Universitetet i Agder. Robstad tok nylig doktorgrad på intensivsykepleieres holdninger til intensivpasienter med fedme.Intensivsykepleiere som har spesialutdannelse til å pleie kritisk syke pasienter, de deler de samme holdningene til personer med fedme som annet helsepersonell og samfunnet generelt, viser doktorgradsarbeidet til Robstad. At intensivsykepleierne har så negative holdninger til overvektige pasienter, det er utrolig trist å lese, men det er dessverre ikke overraskende. Det er nettopp sånn veldig mange overvektige opplever helsevesenet generelt. At de tyngste pasientene kan være utfordrende å pleie når vekten er høy, akkurat det kan jeg se, men man møter da utfordringer på mange plan som ansatt i helsevesenet. Om man må være to for å hjelpe en pasient i noen minutter, så gjelder garantert det også andre enn kun overvektige, så her dreier det seg om andre ting enn kun pleiedelen. Her er det de negative holdningene som skinner igjennom.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

NRK Sørlandet satte nylig fokus på denne saken. Saken ble publisert på nettsidene deres.Jeg er glad for at jeg fikk lov til å være en stemme i denne saken. Dette er en sak som bør få stor fokus. Det er så viktig at man snakker om dette. Det må en holdningsendring til i norsk helsevesen. Overvektige pasienter skal som alle andre pasienter føle seg trygge på at de alltid får den behandlingen de skal ha, og at de blir behandlet med respekt og forståelse. Overvektige pasienter blir oppfattet som mer late og med mindre viljestyrke enn normalvektige. Vi blir sett på som dårligere mennesker. I følge pleierne er vi selv skyld i den overvekten vi bærer. Er det mulig? Når ble teamet overvekt så enkelt?

I reportasjen til NRK, så fikk jeg snakke litt om egne erfaringer rundt dette. Jeg har kjent på dette flere ganger både fra leger og pleiere, men tøffest var det å oppleve dette på Radiumhospitalet da jeg ble operert der tilbake i 2002, men jeg har også opplevd dette veldig på kroppen fra en overlege ved Arendal Sykehus. Jeg tror leger og pleiere må på skolebenken igjen. De må lære mer om årsaker til overvekt, og de må virkelig lære å behandle pasienter med respekt.

Jeg legger i dag ut reportasjen som NRK lagde, og den kan dere lese her : https://www.nrk.no/sorlandet/sykepleiere-kvier-seg-for-a-pleie-overvektige-1.15009314

At overvekt er selvforskyldt, er det faktisk så enkelt?  At alle har et ansvar for eget liv, og egen kropp, det er det ingen tvil om…men bak enhver overvekt, så ligger det en årsak. Hva med å se årsakene? Det handler ikke om late, dumme, og viljeløse mennesker. Det handler om mennesker med historier. Historier som har preget livene på en vond måte. For mange overvektige så har mat vært en måte å glemme alt det vonde på. Det har vært en bitteliten glede, en bitteliten redning i et bittelite øyeblikk. Nå er det faktisk på tide at helsevesenet, og samfunnet generelt slutter å stemple oss som dumme, late og dårlige mennesker. Overvektige er den gruppen i samfunnet som det er helt greit å snakke ned.

Endel av de som kom med tilbakemelding på blogginnlegget var personer som selv jobber i helsevesenet, og det gjør så godt å lese deres meninger om det som skjer på arbeidsplassene deres. Mange av de bekrefter det studien sier, og de var også veldig klare på at slike mennesker ikke passer inn i jobben de har. Mange av de bekrefter at dette som kommer frem i studien ikke er en hemmelighet. Det er så godt å lese at så mange av dere som jobber i norsk helsevesen setter deres ære i å behandle alle mennesker med respekt, faglighet og ikke minst god omsorg. Heldigvis er det mange engler også i helsevesenet. Heldigvis har jeg møtt de også både blant pleier og leger. Den største engelen jeg noen gang har møtt er faktisk en lege ved kvinneavdelingen på Sørlandet Sykehus. Er evig takknemlig for at det var nettopp han jeg møtte da jeg ble kreftsyk for de årene tilbake.

Man skal ikke ta alle under en kam, men samtidig så er det så viktig at dette får stor fokus. Det er over 200 intensivsykepleier som har uttalt seg i denne undersøkelsen, og disse er fra 16 ulike intensivavdelinger i Norge. Robstad selv ble veldig overrasket over det som kom frem, så nå bør holdningsendringer få et stort, og viktig fokus i norsk helsevesen. Alle fortjener å bli behandlet med respekt, også vi overvektige.

Gratulerer med dagen, kjære lesere!

Dette blir en annerledes 17.mai. Mye av det vi har vært vant til, og mange av tradisjonene, de blir ikke som det pleier å være. Likevel er jeg sikker på at det blir en flott nasjonaldag. Selv om det ikke blir skoletog, borgertog og de store menneskemengdene som vi er vant til. Det blir ikke skolearrangementer, men jeg tror likevel det vil bli en flott dag hvor man er sammen på en helt annen måte enn vi kanskje har vært før. Familie og venner vil stå i fokus, samholdet vil være viktig i dag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var rart å våkne noe senere enn vanlig på en 17.mai. Jeg har alltid vært veldig tidlig oppe selv om datteren min har vært ute av redet i mange år, og hun ikke har gått i tog på mange år. Det har likevel alltid vært tradisjon å se skoletoget her i Kristiansand, og da må man være på plass før 09 for å få en god plass. Det er så fint å se alle de 17.mai kledde, og forventningsfulle barna som synger og stolt vaier med flaggene sine. Borgertoget har og vært en tradisjon for meg, 17.mai lunsjen på et spisested i byen, og ikke minst det å treffe så mange festkledde venner og bekjente på en rundtur i en festkledd by.

Flagget vaier i vinden utenfor huset mitt. Tidligere har jeg brukt noe tid på å planlegge antrekket til 17.mai. I år har jeg ennå ikke helt bestemt meg fordi jeg ikke skal så tidlig avgårde. Det er rart å ha så god tid en 17.mai morgen, men på en måte, så er det fint også. I år skal jeg ikke inn til sentrum. I år er skal jeg til min søster og svoger på grilling og kaker sammen med niese min og hennes samboer, og sammen med nevø og moren min. Jeg er sikker på at dette blir en veldig fin 17.mai. Familien er viktig for meg, og det å tilbringe noen timer sammen  med dem i dag, det blir veldig fint. Prinsene mine, de skal i år være i Arendal, men i morgen skal jeg besøke dem og foreldrene i den nye leiligheten deres. Det skal bli så fint å treffe dem igjen. Savner de veldig.

En bekjent av meg sa i går at dette kanskje blir den fineste 17.mai på lenge, og det utdypet hun med at hun i år slapp å stå opp grytidlig for å sørge for at barna fikk på seg festantrekket i tide, de slapp å la klokken bestemme, det var ikke en kamp mot klokken for å rekke å få barna i skoletoget, de slapp stresset med å rekke skolearrangementet…altså langt mindre stress, spesielt i starten av dagen. Jeg merker meg også at folk er så kreative i år. I år skal det være båtkortesje her i Kristiansand. Det kommer til å bli et flott syn på en så fin dag som det ser ut til å bli i dag. Familier lager til 17.mai fester med smittevernreglene i fokus. Naboer har gått sammen. Nabolag steller i stand rebusløp med bil, så feiring, det blir det utvilsomt over hele landet. Nasjonalfølelsen, den ligger så dypt i oss alle, og selv om det blir en annerledes nasjonaldag, så skal vi likevel feire grunnloven og det flotte landet som vi er så heldige å bo i. Selv i denne utfordrende tiden som vi har vært i, og fortsatt vil være i en god stund, så er vi så heldige som bor her vi bor. Vi bor i et land med så fine verdier, og et land hvor vi tar vare på hverandre. Annerledes blir det i dag, men jeg er sikker på at vi alle kommer til å sitte igjen med en følelse av at denne dagen blir innmari fin.

Nå skal jeg spise en god frokost, og nyte en stille morgen før jeg etterhvert skal markere dagen sammen med familie.

Ha en nydelig 17.mai alle dere flotte lesere! Neste helg er jeg tilbake med nye blogginnlegg. Sender digitale 17. mai klemmer til dere alle. Det betyr så mye for meg at nettopp du følger bloggen min.

God 17.mai!!

En kropp som ikke helt fungerer som den skal, og negativt tankekjør, i perioder av livet vårt, så har vi sikkert alle sammen opplevd dette. Vi blir fortere slitne og det å komme seg ut døren for aktivitet , det kan ofte være et ork. Det kan være mange årsaker til at vi har disse periodene, men at det er tungt når dagene er slik, det er det ingen tvil om. Jeg har det sånn for tiden, og så kan jeg skylde på både korona, og at jeg har mistet en jobb jeg er så uendelig glad i. Jeg kan skylde på at lymfebeina utfordrer meg veldig for tiden, og jeg kan skylde på at både jernviljen og stålviljen rett og slett har gjemt seg på et veldig lurt sted…såpass lurt at jeg ikke helt vet hvor verken den ene eller den andre befinner seg. Når alt kommer til alt, så kan jeg kun skylde på meg selv. Uansett hvordan man vrir og vender på alt dette, så er det jeg som tillater at jeg kjenner på utfordrende dager. Det er jeg som tillater meg selv å nedprioritere trening og aktivitet, og da må man liksom ta konsekvensene av det.

Jeg har mange baller i luften. Selv om jeg er permittert fra min faste jobb, og etterhvert mister den,  så jobber jeg med flere prosjekter. Så det er mye som skal inn i min hverdag. Jeg kjenner at jeg nok ikke er så strukturert som jeg var tidligere, og det gjør nok stressnivået høyere enn det hadde trengt å være. Når det hoper seg opp i hodet mitt, så kjenner jo jeg også på at dagene kan bli utfordrende til tider. Det er aldri positivt å ha så mange ting å jobbe med at det føles som om luften i perioder går helt ut av en.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har heldigvis ikke kjent på det å være deprimert, og jeg har ikke kjent på det å møte veggen, men det er klart at jeg absolutt har kjent på at jeg kanskje ikke har vært så langt unna verken det ene eller andre. Treningen er det som hjelper meg godt når dagene er utfordrende. Da klarer jeg å fylle på med litt energi, og jeg klarer å kjenne på de gode følelsene. Jeg tror jeg er bevisst på hvordan jeg har det, og hvordan jeg kjenner meg. Jeg vet ikke, for jeg har jo aldri vært på de tøffe stedene, men jeg tror kan klare å ta eventuelle signaler om de skulle dukke opp. Men treningen, der sliter jeg etter at treningssenteret stengte. Treningsstudioet var så viktig for meg og min trening. Med stengt treningssenter, så sliter jeg veldig. Jeg vet at jeg har mange muligheter likevel, men jeg har ikke kommet meg inn i de gode treningsrutinene som jeg hadde.

Jeg er skuffet over meg selv. Veldig skuffet. Jeg var på en veldig god vei, og så klarer jeg ikke å sparke meg selv bak for å fortsette på denne gode veien. Hva skjer, og hvorfor skal ting som var en veldig viktig del av hverdagen min bli så utfordrende plutselig? Kroppen fungerer bedre når jeg trener, psyken er veldig god når jeg trener og lymfebeina har det mye bedre når jeg trener. Hele kroppen har det bedre, og hodet fungerer optimalt…så hvorfor er trening blitt en utfordring?

Denne uken leste jeg en veldig interessant artikkel. Den handlet om fysisk aktivitet i behandling av mild depresjon. I dag behandles de aller fleste deprimerte med medikamenter selv om mange studier viser at fysisk aktivitet har en positiv effekt både for å hindre at depresjon oppstår og i behandlingen av depresjon. Ole Petter Hjelle er lege og hjerneforsker, og har skrevet bok om dette. Han uttaler at rundt 20 % av alle kvinner og 10 % av alle menn vil få en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet. Og at hyppigheten er økende. Hjelle skriver i boken sin at det er mange årsaker til at fysisk aktivitet som behandling er å foretrekke fremfor piller. For det første er det en rekke bivirkninger av en medikamentell behandling. For det andre viser studier at fysisk aktivitet har en bedre langtidsvirkning enn piller ved lett til moderat depresjon. Kommer man i gang med fysisk aktivitet, så kjenner man på opplevelsen av å ta tak i eget liv, man opplever mestringsfølelse og det endrer hele selvbildet vårt.

Studier viser at det er utrolig lite som skal til for å forebygge tunge perioder. Vi snakker om så lite som en times aktivitet i uken. Feks en times gåtur. Klarer man 30 minutters aktivitet tre ganger i uken, så har det utrolig mye å si for psyken vår, og forebygging av tunge perioder. Ole Petter Hjelle har tre gode tips for å klare å hode seg fysisk aktiv : 1. Ha realistiske mål   2. Finn noen å trene sammen med   3. Finn en aktivitet som du liker, og som kroppen din tåler.

Dette med trening og fysisk aktivitet, det er sikkert et nyttårsforsett mange hadde da året gikk fra 2019 til 2020. Jeg har ikke nyttårsforsetter lengre, og det er fordi jeg aldri har kjent på og lykkes med forsettene mine. Når man ikke lykkes, så har iallefall jeg kjent på følelsen av og mislykkes. Jeg har mål, og måltavle, og det har fungert så mye bedre for meg. I går leste jeg en interessant artikkel som handlet om nettopp forsetter. Psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg uttalte til NRK at det var bra med forsetter selv om man ikke klarte å gjennomføre de. Det er bedre å prøve enn og ikke forsøke mener han.

Forsettene våre er som oftest å trene mer, spise sunnere eller å gå ned i vekt. Dette er jo også forsetter som krever mye av oss. De krever som regel store endringer. Livsstilsendringer er det som krever mest innsats fra oss og er de forsettene som brytes oftest. For mange handler det om veldig store endringer i hverdagen. Jeg er nok der at punktet med å ha realistiske mål, det er det som har hjulpet meg gjennom mine endringer. Fra å ha hårete mål som jeg aldri klarte, så har jeg nå realistiske mål som jeg vet jeg kan oppnå. Hesselberg mener det blir feil å tenke at man har mislyktes selv om man ikke klarer målet man har satt seg. Han mener vi må tenke at vi er en erfaring rikere, noe som kan være nyttig neste gang. Psykologspesialisten mener de som prøver, tar et skritt frem, og at det kan ta oss til nye steder i livet. Står man helt stille, så  kommer man ingen vei. Hesselberg gir oss følgende råd : 1. Ha konkrete mål     2. Vær realistisk     3. Lag en plan     4. Hold det enkelt – gjør ikke flere ting samtidig     5. Gi deg selv belønning eller ” straff.”

Jeg må ned i kjelleren for å lete etter stålviljen min, og jernviljen min. Jeg tror det er i kjelleren de er begge to. Langt der nede, men det er ikke der jeg vil være. Jeg må komme meg ut, bli like aktiv som før. Jeg må slutte med all verdens unnskyldninger. Jeg må slutte å skuffe meg selv. Jeg vil trene, være aktiv, kjenne oppturene, mestringen, og ikke minst resultatene. Jeg vil kjenne kroppen fungerer som før, og jeg vil kjenne at hodet er på riktig plass. Jeg må igjen bli sjef i eget liv.

Jeg er sikkert ikke den eneste som har opplevd helsevesenets negative holdninger til overvektige. Jeg er sikkert ikke den eneste som i endel tilfeller har gruet meg til sykehusbesøk, eller besøk hos spesialist fordi man vet at vekten vil komme opp som tema uansett, og fordi man vet at endel innen helsevesenet helt klart viser at de har samme holdninger til overvektige som så veldig mange andre i samfunnet. Gjennom bloggen så har jeg fått mange meldinger fra lesere om nettopp dette. Det er utrolig trist, for er det et sted man bør kunne slippe å føle på disse tingene, så er det i helsevesenet.

Ny forskning viser at intensivsykepleiere kvier seg for å pleie pasienter som er overvektige. Natasja Robstad er universitetslektor på Institutt for helse- og sykepleievitenskap på Universitetet i Agder. Robstad tok nylig doktorgrad på intensivsykepleieres holdninger til intensivpasienter med fedme.Intensivsykepleiere som har spesialutdannelse til å pleie kritisk syke pasienter, de deler de samme holdningene til personer med fedme som annet helsepersonell og samfunnet generelt, viser doktorgradsarbeidet til Robstad.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

At intensivsykepleierne har så negative holdninger til overvektige pasienter, det er utrolig trist å lese, men det er dessverre ikke overraskende. Det er nettopp sånn veldig mange overvektige opplever helsevesenet generelt. At de tyngste pasientene kan være utfordrende å pleie når vekten er høy, akkurat det kan jeg se, men man møter da utfordringer på mange plan som ansatt i helsevesenet. Om man må være to for å hjelpe en pasient i noen minutter, så gjelder garantert det også andre enn kun overvektige, så her dreier det seg om andre ting enn kun pleiedelen. Her er det de negative holdningene som skinner igjennom.

De gangene jeg har vært innom helsevesenet, så har jeg flere ganger kjent på at uansett hva man er der for, så er det vekten som får skylden. Arrogante leger som bare må slenge med leppa. Arrogante leger som får deg til å føle at man nærmest ikke fortjener hjelp. Man sitter med en følelse av at alt er selvforskyldt. For det første så er det faktisk sånn at overvekt ikke er årsaken til alt man opplever av helsemessige utfordringer, og for det andre, så har en overvektig person rett til samme hjelp og omsorg som alle andre pasienter.

I Robstad sin doktorgradstudie, så kommer det helt klart frem at mange intensivsykepleiere hadde negative holdninger til overvektige. De stilte spørsmål ved om disse pasientene hadde rett til samme behandling som normalvektige, og de gir uttrykk for at fedme er selvforskyldt. Robstad innrømmer at hun egentlig hadde forventet å finne andre holdninger blant helsepersonell som arbeider med kritisk syke pasienter. Men også intensivsykepleiere viste seg å ha de samme negative holdningene til personer med fedme som man finner ellers i samfunnet. Overvektige pasienter blir oppfattet som mer late og med mindre viljestyrke enn normalvektige. Vi blir sett på som dårligere mennesker. Vi skal ikke ha krav på samme behandling som andre pasienter. Jeg blir lei meg, jeg blir frustrert og jeg blir sint når jeg leser dette. Av alle steder, så burde helsevesenet både ha andre holdninger, og ikke minst, så burde helsevesenet vite bedre.Dette handler også om respekt, og alle har vi krav på å bli respektert.

At overvekt er selvforskyldt, er det faktisk så enkelt?  Alle har et ansvar for eget liv, og egen kropp, det er det ingen tvil om…men bak enhver overvekt, så ligger det en årsak. Hva med å se årsakene? Det handler ikke om late, dumme, og viljeløse mennesker. Det handler om mennesker med historier. Historier som har preget livene på en vond måte. For mange overvektige så har mat vært en måte å glemme alt det vonde på. Det har vært en bitteliten glede, en bitteliten redning i et bittelite øyeblikk. Nå er det faktisk på tide at helsevesenet, og samfunnet generelt slutter å stemple oss som dumme, late og dårlige mennesker. Overvektige er den gruppen i samfunnet som det er helt greit å snakke ned.

Visst helsevesenet, og intensivsykepleiere vegrer seg mot å gi overvektige samme behandling som andre fordi de mener overvekten er selvforskyldt, hva med andre pasientgrupper? Hva med personer som har andre typer spiseforstyrrelser? Hva med røykere, og de som snuser? Hva med personer som har rusutfordringer på ulike plan? Har disse krav på samme behandling som andre som ikke defineres inn i kategorien selvforskyldt?

Jeg har ved et par anledninger opplevd nettopp det som Robstad skriver om i studien. Den ene gangen på Radiumhospitalet hvor et par pleiere ga klart uttrykk for at de mislikte min høye vekt når jeg lå på intensiven, og trengte noe hjelp. Jeg husker jeg ga beskjed til legen som opererte meg om dette, men det er vel en av de mest arrogante legene jeg noen gang har møtt. Jeg opplevde også en leges holding til overvektige da jeg skulle sjekke åreknuter ved sykehuset i Arendal. Akkurat det er den verste opplevelsen jeg noen gang har hatt, og aldri har jeg følt meg så tråkket på, og snakket ned som den gangen. Jeg husker jeg begynte å gråte samtidig som jeg ble så sinna. Jeg skjelte ut legen i en flom av tårer, forlot konsultasjonen, og smalt døren igjen. Jeg skrev brev til sykehuset om opplevelsen, og fikk vel en form for unnskyldning. Jeg har truffet legen igjen ved en anledning, og du verden som han smilte, og godsnakket….

Det må en holdningsendring til i norsk helsevesen. Norsk helsevesen må se mennesket, ikke bare fettet. Norsk helsevesen bør vite bedre enn å se på oss som dårligere mennesker, og når det gjelder at overvekt er selvforskyldt, så er det nok på tide at man ser at overvekt har en årsak. Får man ikke hjelp med årsaken, så kan man heller ikke gjøre noe med problemet. Veien til en lettere kropp starter i hodet. Man må sortere i hodet. Det gamle må ut, og nye, gode, og friske tanker må inn. Man må bryte det gamle mønsteret, og komme inn på et nytt spor. Dette bør helsevesenet være de første til å forstå.

Til slutt vil jeg jo også si som jeg har gjort så mange ganger før. En tynn kropp er ikke det samme som en sunn kropp, og en stor kropp er ikke det samme som en usunn kropp. Dette går ikke hånd i hanske. Det er nok mange normalvektige som har sine helseutfordringer i forhold til hvordan de lever livet sitt. En ting er hva man ser på utsiden, en annen ting er hva man ser på innsiden. Så tror jeg også de ansatte i helsevesenet skal huske på en viktig ting. Overvektige sliter ikke bare med vekten, men i veldig mange tilfeller, så sliter overvektige også med et veldig dårlig selvbilde. Det å bli behandlet dårlig i helsevesenet hjelper ikke akkurat på disse tingene.

En holdningsendring i samfunnet generellt, det tror jeg ikke vil skje, men en holdningsendring i helsevesenet, det må skje.

Helt avslutningsvis så må jeg også understreke at det også finnes endel fantastiske mennesker innen norsk helsevesen. Det finnes noen flotte leger, og nydelige pleiere som ser hele mennesket, og som viser deg respekt. Man skal ikke ta alle under en kam, og det er viktig og også trekke frem de som faktisk gjør en utrolig god jobb. Dessverre trekker flertallet ned disse…men takk til dere som gir oss den behandlingen, og respekten vi fortjener.

I dag har jeg lyst til å fortelle dere en innmari søt historie som jeg opplevde i går. Det er godt med søte historier, og fine opplevelser når dagene har vært tunge etter oppsigelsen fra Radio Metro kom denne uken her. Det er godt å smile, og det er godt å ha så mange fine folk rundt meg. Etter blogginnlegget i går, så har jeg fått så mange fine meldinger og kommentarer, og det har virkelig varmet. Det å kjenne på at både kjente og ukjente har troen på at jeg skal komme sterkere tilbake enn noen gang, det gjør utrolig godt. Takk for fine, og varme ord også fra dere som følger bloggen min.

Prinsene mine er hos meg nå. Sammen med mamma’en og pappa’en deres så har de vært her noen dager. De er i flytteprosess, og frem til de flytter inn i ny leilighet i morgen, så har de vært her hos meg. Det har vært utrolig fint å ha dem her, og så utrolig fint å se dem igjen. Det er lenge siden sist jeg så de nå. Henry blir 17 mnd å i mai, og Alfred blir 7 mnd. To fantastiske gutter, og jeg føler meg så heldig. Vi har fått masse tid sammen disse dagene. Jeg kjenner jo helt klart tempoet som Henry har. Han er høyt og lavt, og sitter sjeldent stille. Henry er en aktiv gutt som elsker å være ute, så vi har hatt et par dager på lekeplassen her jeg bor. Det er virkelig en plass Henry trives, og det begynner å bli noen år siden jeg var på lekeplassen med datteren min. Så mommo og Henry har lekt i sanden, vi har ronset, vi har sklidd i sklia og brukt vippa.

Så til den søte historien. Rett før vi skulle dra fra lekeplassen i går ettermiddag, så kom det to jenter på rundt 10 år. De satte seg på ronsene, og den ene jenta kikket veldig på meg. Etter ei stund så hører jeg denne jenta si til venninnen sin : ” Er du klar over at Erna Solberg er her på vår lekeplass?” Hun sa det med en måte som understreket at dette var både spesielt og veldig stas. Venninnen følger opp og sier med samme toneleie : ” Wow, er det sant ? Men hvem er Erna Solberg?” Jenta som helt tydelig visste hvem Erna Solberg er ble tydelig oppgitt over venninnen sin: ” Hallo, Erna Solberg er statsministeren vår, og hun er her, på vår lekeplass.” Jenta som ikke helt visste hvem statsministeren vår er ble full av beundring i stemmen sin: ” Tuller du? Er statsministeren vår her. Det må jeg hjem å fortelle til mamma og pappa.” De to jentene fulgte meg med blikket hele veien frem til syklene sine, og syklet kjapt avgårde. Antagelig med retning hjem for å fortelle hvem de hadde sett. Og jeg, jeg fant ut at det virkelig var på tide å komme seg hjem. Plutselig kunne kanskje et par, tre voksne også stå der på lekeplassen på Odderhei, og se at det nok ikke var landets statsminister som var på lekeplassen med barnebarnet sitt 🙂

En utrolig søt historie, og jeg er også imponert over denne lille jenta som veldig godt visste hvem som er statsminister i landet vårt 🙂

Jeg skal jo være ærlig på at jeg får høre det fra utrolig mange at jeg ligner på Erna Solberg. Jeg har studert meg selv speilet mange ganger, men selv kan jeg nok kanskje ikke helt se likheten, men når så mange kommenterer det, så må andre se ting ikke jeg ser. Første gangen jeg hørte det var etter en reklame fra Stormberg da jeg viste klær i store størrelser for dem. Kommentarfeltet inneholdt mange kommentarer om nettopp likheten mellom Erna Solberg og meg. I tiden etter det, så er det noe jeg får høre fra mange. Både de rundt meg, og personer jeg ikke kjenner. Også min kjære mor ser mye likheter.

Erna Solberg er uten tvil ei flott dame, og en flott statsminister. Så om noen ser likheter, så er ikke det negativt en plass, snarere tvert i mot. Hun er også en av oss store kvinner. Erna Solberg har garantert måtte tåle mye stygge kommentarer for vekten sin, for det er nå sånn at mange fortsatt ser vekten før man ser mennesket. Heldigvis er landets statsminister mer opptatt av jobben hun skal gjøre for landet, og oser av selvtillit, trygghet og engasjement. Om ikke alt preller av, og man ikke vet hva hun tenker når hun er alene, så tror jeg faktisk hun er så trygg på seg selv at mye iallefall preller av. Det er virkelig en flott kvinne på alle måter. Hun går foran som et godt forbilde, og viser at kvinner kan. Det at hun også er en frodig kvinne som ikke lar det definere hvem hun er, og hva hun kan, det synes jeg er utrolig flott. Jeg diskuterte nylig med en som fikk slengt ut at et land ikke kunne ha en tjukk statsminister. Når en diskusjon blir på det nivået, da gidder jeg virkelig ikke bruke verken tid eller energi på noe som bare blir for dumt.

Landets statsminister har også alle muligheter til å vise klær for oss store. I starten som statsminister, så lurte jeg nok litt på hvem som var stylisten hennes. Antrekkene ble veldig kjedelige, og det gjorde henne igjen eldre, og litt grå. Mye passet ikke helt kroppen hennes. Men så skjedde det noe, for klærne ble mer moderne, og mer fargerike. Det ble brukt smykker, og tilbehør, noe som kan gjøre masse med et antrekk. Nå synes jeg stort sett Erna Solberg kler seg bra, men det er nok av og til jeg kjenner på lysten til å gi noen gode klesråd 🙂

I alt det triste som har vært denne uken, så hadde jeg lyst til å fortelle denne lille, søte historien fra en ettermiddagstund på lekeplassen.