For et par uker siden, så skrev jeg om intensivsykepleieres holdninger til å pleie overvektige pasienter. Intensivsykepleiere som kviet seg for å pleie oss overvektige. Etter blogginnlegget fikk jeg masse tilbakemeldinger fra dere som følger bloggen, og som har opplevd akkurat de samme negative tingene som også jeg har opplevd i helsevesenet. Det er trist, og det er en skam. Det er virkelig en stor skam at pleiere, og leger mener at vi overvektige ikke skal ha rett til samme behandling som alle andre. Det er jo nesten ikke til å tro at personer som skal ta vare på andre mennesker har slike holdninger. Er det et sted man burde møte forstålese, medmenneskelighet og respekt, så er det jo nettopp i helsevesenet. Det er trist at personer som skal vise omsorg ,respekt og empati ikke mestrer en av de viktigste oppgavene de har. I helsevesenet burde man faktisk ikke være så enkle at man står for de samme holdningene som man finner hos så mange andre i samfunnet. I helsevesenet burde man vite at ikke all sykdom og helsemessige utfordringer skyldes overvekten. Man kan faktisk bli syke, og få utfordringer av helt andre grunner enn vekten vår.

Natasja Robstad er universitetslektor på Institutt for helse- og sykepleievitenskap på Universitetet i Agder. Robstad tok nylig doktorgrad på intensivsykepleieres holdninger til intensivpasienter med fedme.Intensivsykepleiere som har spesialutdannelse til å pleie kritisk syke pasienter, de deler de samme holdningene til personer med fedme som annet helsepersonell og samfunnet generelt, viser doktorgradsarbeidet til Robstad. At intensivsykepleierne har så negative holdninger til overvektige pasienter, det er utrolig trist å lese, men det er dessverre ikke overraskende. Det er nettopp sånn veldig mange overvektige opplever helsevesenet generelt. At de tyngste pasientene kan være utfordrende å pleie når vekten er høy, akkurat det kan jeg se, men man møter da utfordringer på mange plan som ansatt i helsevesenet. Om man må være to for å hjelpe en pasient i noen minutter, så gjelder garantert det også andre enn kun overvektige, så her dreier det seg om andre ting enn kun pleiedelen. Her er det de negative holdningene som skinner igjennom.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

NRK Sørlandet satte nylig fokus på denne saken. Saken ble publisert på nettsidene deres.Jeg er glad for at jeg fikk lov til å være en stemme i denne saken. Dette er en sak som bør få stor fokus. Det er så viktig at man snakker om dette. Det må en holdningsendring til i norsk helsevesen. Overvektige pasienter skal som alle andre pasienter føle seg trygge på at de alltid får den behandlingen de skal ha, og at de blir behandlet med respekt og forståelse. Overvektige pasienter blir oppfattet som mer late og med mindre viljestyrke enn normalvektige. Vi blir sett på som dårligere mennesker. I følge pleierne er vi selv skyld i den overvekten vi bærer. Er det mulig? Når ble teamet overvekt så enkelt?

I reportasjen til NRK, så fikk jeg snakke litt om egne erfaringer rundt dette. Jeg har kjent på dette flere ganger både fra leger og pleiere, men tøffest var det å oppleve dette på Radiumhospitalet da jeg ble operert der tilbake i 2002, men jeg har også opplevd dette veldig på kroppen fra en overlege ved Arendal Sykehus. Jeg tror leger og pleiere må på skolebenken igjen. De må lære mer om årsaker til overvekt, og de må virkelig lære å behandle pasienter med respekt.

Jeg legger i dag ut reportasjen som NRK lagde, og den kan dere lese her : https://www.nrk.no/sorlandet/sykepleiere-kvier-seg-for-a-pleie-overvektige-1.15009314

At overvekt er selvforskyldt, er det faktisk så enkelt?  At alle har et ansvar for eget liv, og egen kropp, det er det ingen tvil om…men bak enhver overvekt, så ligger det en årsak. Hva med å se årsakene? Det handler ikke om late, dumme, og viljeløse mennesker. Det handler om mennesker med historier. Historier som har preget livene på en vond måte. For mange overvektige så har mat vært en måte å glemme alt det vonde på. Det har vært en bitteliten glede, en bitteliten redning i et bittelite øyeblikk. Nå er det faktisk på tide at helsevesenet, og samfunnet generelt slutter å stemple oss som dumme, late og dårlige mennesker. Overvektige er den gruppen i samfunnet som det er helt greit å snakke ned.

Endel av de som kom med tilbakemelding på blogginnlegget var personer som selv jobber i helsevesenet, og det gjør så godt å lese deres meninger om det som skjer på arbeidsplassene deres. Mange av de bekrefter det studien sier, og de var også veldig klare på at slike mennesker ikke passer inn i jobben de har. Mange av de bekrefter at dette som kommer frem i studien ikke er en hemmelighet. Det er så godt å lese at så mange av dere som jobber i norsk helsevesen setter deres ære i å behandle alle mennesker med respekt, faglighet og ikke minst god omsorg. Heldigvis er det mange engler også i helsevesenet. Heldigvis har jeg møtt de også både blant pleier og leger. Den største engelen jeg noen gang har møtt er faktisk en lege ved kvinneavdelingen på Sørlandet Sykehus. Er evig takknemlig for at det var nettopp han jeg møtte da jeg ble kreftsyk for de årene tilbake.

Man skal ikke ta alle under en kam, men samtidig så er det så viktig at dette får stor fokus. Det er over 200 intensivsykepleier som har uttalt seg i denne undersøkelsen, og disse er fra 16 ulike intensivavdelinger i Norge. Robstad selv ble veldig overrasket over det som kom frem, så nå bør holdningsendringer få et stort, og viktig fokus i norsk helsevesen. Alle fortjener å bli behandlet med respekt, også vi overvektige.

Gratulerer med dagen, kjære lesere!

Dette blir en annerledes 17.mai. Mye av det vi har vært vant til, og mange av tradisjonene, de blir ikke som det pleier å være. Likevel er jeg sikker på at det blir en flott nasjonaldag. Selv om det ikke blir skoletog, borgertog og de store menneskemengdene som vi er vant til. Det blir ikke skolearrangementer, men jeg tror likevel det vil bli en flott dag hvor man er sammen på en helt annen måte enn vi kanskje har vært før. Familie og venner vil stå i fokus, samholdet vil være viktig i dag.

Det var rart å våkne noe senere enn vanlig på en 17.mai. Jeg har alltid vært veldig tidlig oppe selv om datteren min har vært ute av redet i mange år, og hun ikke har gått i tog på mange år. Det har likevel alltid vært tradisjon å se skoletoget her i Kristiansand, og da må man være på plass før 09 for å få en god plass. Det er så fint å se alle de 17.mai kledde, og forventningsfulle barna som synger og stolt vaier med flaggene sine. Borgertoget har og vært en tradisjon for meg, 17.mai lunsjen på et spisested i byen, og ikke minst det å treffe så mange festkledde venner og bekjente på en rundtur i en festkledd by.

Flagget vaier i vinden utenfor huset mitt. Tidligere har jeg brukt noe tid på å planlegge antrekket til 17.mai. I år har jeg ennå ikke helt bestemt meg fordi jeg ikke skal så tidlig avgårde. Det er rart å ha så god tid en 17.mai morgen, men på en måte, så er det fint også. I år skal jeg ikke inn til sentrum. I år er skal jeg til min søster og svoger på grilling og kaker sammen med niese min og hennes samboer, og sammen med nevø og moren min. Jeg er sikker på at dette blir en veldig fin 17.mai. Familien er viktig for meg, og det å tilbringe noen timer sammen  med dem i dag, det blir veldig fint. Prinsene mine, de skal i år være i Arendal, men i morgen skal jeg besøke dem og foreldrene i den nye leiligheten deres. Det skal bli så fint å treffe dem igjen. Savner de veldig.

En bekjent av meg sa i går at dette kanskje blir den fineste 17.mai på lenge, og det utdypet hun med at hun i år slapp å stå opp grytidlig for å sørge for at barna fikk på seg festantrekket i tide, de slapp å la klokken bestemme, det var ikke en kamp mot klokken for å rekke å få barna i skoletoget, de slapp stresset med å rekke skolearrangementet…altså langt mindre stress, spesielt i starten av dagen. Jeg merker meg også at folk er så kreative i år. I år skal det være båtkortesje her i Kristiansand. Det kommer til å bli et flott syn på en så fin dag som det ser ut til å bli i dag. Familier lager til 17.mai fester med smittevernreglene i fokus. Naboer har gått sammen. Nabolag steller i stand rebusløp med bil, så feiring, det blir det utvilsomt over hele landet. Nasjonalfølelsen, den ligger så dypt i oss alle, og selv om det blir en annerledes nasjonaldag, så skal vi likevel feire grunnloven og det flotte landet som vi er så heldige å bo i. Selv i denne utfordrende tiden som vi har vært i, og fortsatt vil være i en god stund, så er vi så heldige som bor her vi bor. Vi bor i et land med så fine verdier, og et land hvor vi tar vare på hverandre. Annerledes blir det i dag, men jeg er sikker på at vi alle kommer til å sitte igjen med en følelse av at denne dagen blir innmari fin.

Nå skal jeg spise en god frokost, og nyte en stille morgen før jeg etterhvert skal markere dagen sammen med familie.

Ha en nydelig 17.mai alle dere flotte lesere! Neste helg er jeg tilbake med nye blogginnlegg. Sender digitale 17. mai klemmer til dere alle. Det betyr så mye for meg at nettopp du følger bloggen min.

God 17.mai!!

En kropp som ikke helt fungerer som den skal, og negativt tankekjør, i perioder av livet vårt, så har vi sikkert alle sammen opplevd dette. Vi blir fortere slitne og det å komme seg ut døren for aktivitet , det kan ofte være et ork. Det kan være mange årsaker til at vi har disse periodene, men at det er tungt når dagene er slik, det er det ingen tvil om. Jeg har det sånn for tiden, og så kan jeg skylde på både korona, og at jeg har mistet en jobb jeg er så uendelig glad i. Jeg kan skylde på at lymfebeina utfordrer meg veldig for tiden, og jeg kan skylde på at både jernviljen og stålviljen rett og slett har gjemt seg på et veldig lurt sted…såpass lurt at jeg ikke helt vet hvor verken den ene eller den andre befinner seg. Når alt kommer til alt, så kan jeg kun skylde på meg selv. Uansett hvordan man vrir og vender på alt dette, så er det jeg som tillater at jeg kjenner på utfordrende dager. Det er jeg som tillater meg selv å nedprioritere trening og aktivitet, og da må man liksom ta konsekvensene av det.

Jeg har mange baller i luften. Selv om jeg er permittert fra min faste jobb, og etterhvert mister den,  så jobber jeg med flere prosjekter. Så det er mye som skal inn i min hverdag. Jeg kjenner at jeg nok ikke er så strukturert som jeg var tidligere, og det gjør nok stressnivået høyere enn det hadde trengt å være. Når det hoper seg opp i hodet mitt, så kjenner jo jeg også på at dagene kan bli utfordrende til tider. Det er aldri positivt å ha så mange ting å jobbe med at det føles som om luften i perioder går helt ut av en.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har heldigvis ikke kjent på det å være deprimert, og jeg har ikke kjent på det å møte veggen, men det er klart at jeg absolutt har kjent på at jeg kanskje ikke har vært så langt unna verken det ene eller andre. Treningen er det som hjelper meg godt når dagene er utfordrende. Da klarer jeg å fylle på med litt energi, og jeg klarer å kjenne på de gode følelsene. Jeg tror jeg er bevisst på hvordan jeg har det, og hvordan jeg kjenner meg. Jeg vet ikke, for jeg har jo aldri vært på de tøffe stedene, men jeg tror kan klare å ta eventuelle signaler om de skulle dukke opp. Men treningen, der sliter jeg etter at treningssenteret stengte. Treningsstudioet var så viktig for meg og min trening. Med stengt treningssenter, så sliter jeg veldig. Jeg vet at jeg har mange muligheter likevel, men jeg har ikke kommet meg inn i de gode treningsrutinene som jeg hadde.

Jeg er skuffet over meg selv. Veldig skuffet. Jeg var på en veldig god vei, og så klarer jeg ikke å sparke meg selv bak for å fortsette på denne gode veien. Hva skjer, og hvorfor skal ting som var en veldig viktig del av hverdagen min bli så utfordrende plutselig? Kroppen fungerer bedre når jeg trener, psyken er veldig god når jeg trener og lymfebeina har det mye bedre når jeg trener. Hele kroppen har det bedre, og hodet fungerer optimalt…så hvorfor er trening blitt en utfordring?

Denne uken leste jeg en veldig interessant artikkel. Den handlet om fysisk aktivitet i behandling av mild depresjon. I dag behandles de aller fleste deprimerte med medikamenter selv om mange studier viser at fysisk aktivitet har en positiv effekt både for å hindre at depresjon oppstår og i behandlingen av depresjon. Ole Petter Hjelle er lege og hjerneforsker, og har skrevet bok om dette. Han uttaler at rundt 20 % av alle kvinner og 10 % av alle menn vil få en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet. Og at hyppigheten er økende. Hjelle skriver i boken sin at det er mange årsaker til at fysisk aktivitet som behandling er å foretrekke fremfor piller. For det første er det en rekke bivirkninger av en medikamentell behandling. For det andre viser studier at fysisk aktivitet har en bedre langtidsvirkning enn piller ved lett til moderat depresjon. Kommer man i gang med fysisk aktivitet, så kjenner man på opplevelsen av å ta tak i eget liv, man opplever mestringsfølelse og det endrer hele selvbildet vårt.

Studier viser at det er utrolig lite som skal til for å forebygge tunge perioder. Vi snakker om så lite som en times aktivitet i uken. Feks en times gåtur. Klarer man 30 minutters aktivitet tre ganger i uken, så har det utrolig mye å si for psyken vår, og forebygging av tunge perioder. Ole Petter Hjelle har tre gode tips for å klare å hode seg fysisk aktiv : 1. Ha realistiske mål   2. Finn noen å trene sammen med   3. Finn en aktivitet som du liker, og som kroppen din tåler.

Dette med trening og fysisk aktivitet, det er sikkert et nyttårsforsett mange hadde da året gikk fra 2019 til 2020. Jeg har ikke nyttårsforsetter lengre, og det er fordi jeg aldri har kjent på og lykkes med forsettene mine. Når man ikke lykkes, så har iallefall jeg kjent på følelsen av og mislykkes. Jeg har mål, og måltavle, og det har fungert så mye bedre for meg. I går leste jeg en interessant artikkel som handlet om nettopp forsetter. Psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg uttalte til NRK at det var bra med forsetter selv om man ikke klarte å gjennomføre de. Det er bedre å prøve enn og ikke forsøke mener han.

Forsettene våre er som oftest å trene mer, spise sunnere eller å gå ned i vekt. Dette er jo også forsetter som krever mye av oss. De krever som regel store endringer. Livsstilsendringer er det som krever mest innsats fra oss og er de forsettene som brytes oftest. For mange handler det om veldig store endringer i hverdagen. Jeg er nok der at punktet med å ha realistiske mål, det er det som har hjulpet meg gjennom mine endringer. Fra å ha hårete mål som jeg aldri klarte, så har jeg nå realistiske mål som jeg vet jeg kan oppnå. Hesselberg mener det blir feil å tenke at man har mislyktes selv om man ikke klarer målet man har satt seg. Han mener vi må tenke at vi er en erfaring rikere, noe som kan være nyttig neste gang. Psykologspesialisten mener de som prøver, tar et skritt frem, og at det kan ta oss til nye steder i livet. Står man helt stille, så  kommer man ingen vei. Hesselberg gir oss følgende råd : 1. Ha konkrete mål     2. Vær realistisk     3. Lag en plan     4. Hold det enkelt – gjør ikke flere ting samtidig     5. Gi deg selv belønning eller ” straff.”

Jeg må ned i kjelleren for å lete etter stålviljen min, og jernviljen min. Jeg tror det er i kjelleren de er begge to. Langt der nede, men det er ikke der jeg vil være. Jeg må komme meg ut, bli like aktiv som før. Jeg må slutte med all verdens unnskyldninger. Jeg må slutte å skuffe meg selv. Jeg vil trene, være aktiv, kjenne oppturene, mestringen, og ikke minst resultatene. Jeg vil kjenne kroppen fungerer som før, og jeg vil kjenne at hodet er på riktig plass. Jeg må igjen bli sjef i eget liv.

Jeg er sikkert ikke den eneste som har opplevd helsevesenets negative holdninger til overvektige. Jeg er sikkert ikke den eneste som i endel tilfeller har gruet meg til sykehusbesøk, eller besøk hos spesialist fordi man vet at vekten vil komme opp som tema uansett, og fordi man vet at endel innen helsevesenet helt klart viser at de har samme holdninger til overvektige som så veldig mange andre i samfunnet. Gjennom bloggen så har jeg fått mange meldinger fra lesere om nettopp dette. Det er utrolig trist, for er det et sted man bør kunne slippe å føle på disse tingene, så er det i helsevesenet.

Ny forskning viser at intensivsykepleiere kvier seg for å pleie pasienter som er overvektige. Natasja Robstad er universitetslektor på Institutt for helse- og sykepleievitenskap på Universitetet i Agder. Robstad tok nylig doktorgrad på intensivsykepleieres holdninger til intensivpasienter med fedme.Intensivsykepleiere som har spesialutdannelse til å pleie kritisk syke pasienter, de deler de samme holdningene til personer med fedme som annet helsepersonell og samfunnet generelt, viser doktorgradsarbeidet til Robstad.

At intensivsykepleierne har så negative holdninger til overvektige pasienter, det er utrolig trist å lese, men det er dessverre ikke overraskende. Det er nettopp sånn veldig mange overvektige opplever helsevesenet generelt. At de tyngste pasientene kan være utfordrende å pleie når vekten er høy, akkurat det kan jeg se, men man møter da utfordringer på mange plan som ansatt i helsevesenet. Om man må være to for å hjelpe en pasient i noen minutter, så gjelder garantert det også andre enn kun overvektige, så her dreier det seg om andre ting enn kun pleiedelen. Her er det de negative holdningene som skinner igjennom.

De gangene jeg har vært innom helsevesenet, så har jeg flere ganger kjent på at uansett hva man er der for, så er det vekten som får skylden. Arrogante leger som bare må slenge med leppa. Arrogante leger som får deg til å føle at man nærmest ikke fortjener hjelp. Man sitter med en følelse av at alt er selvforskyldt. For det første så er det faktisk sånn at overvekt ikke er årsaken til alt man opplever av helsemessige utfordringer, og for det andre, så har en overvektig person rett til samme hjelp og omsorg som alle andre pasienter.

I Robstad sin doktorgradstudie, så kommer det helt klart frem at mange intensivsykepleiere hadde negative holdninger til overvektige. De stilte spørsmål ved om disse pasientene hadde rett til samme behandling som normalvektige, og de gir uttrykk for at fedme er selvforskyldt. Robstad innrømmer at hun egentlig hadde forventet å finne andre holdninger blant helsepersonell som arbeider med kritisk syke pasienter. Men også intensivsykepleiere viste seg å ha de samme negative holdningene til personer med fedme som man finner ellers i samfunnet. Overvektige pasienter blir oppfattet som mer late og med mindre viljestyrke enn normalvektige. Vi blir sett på som dårligere mennesker. Vi skal ikke ha krav på samme behandling som andre pasienter. Jeg blir lei meg, jeg blir frustrert og jeg blir sint når jeg leser dette. Av alle steder, så burde helsevesenet både ha andre holdninger, og ikke minst, så burde helsevesenet vite bedre.Dette handler også om respekt, og alle har vi krav på å bli respektert.

At overvekt er selvforskyldt, er det faktisk så enkelt?  Alle har et ansvar for eget liv, og egen kropp, det er det ingen tvil om…men bak enhver overvekt, så ligger det en årsak. Hva med å se årsakene? Det handler ikke om late, dumme, og viljeløse mennesker. Det handler om mennesker med historier. Historier som har preget livene på en vond måte. For mange overvektige så har mat vært en måte å glemme alt det vonde på. Det har vært en bitteliten glede, en bitteliten redning i et bittelite øyeblikk. Nå er det faktisk på tide at helsevesenet, og samfunnet generelt slutter å stemple oss som dumme, late og dårlige mennesker. Overvektige er den gruppen i samfunnet som det er helt greit å snakke ned.

Visst helsevesenet, og intensivsykepleiere vegrer seg mot å gi overvektige samme behandling som andre fordi de mener overvekten er selvforskyldt, hva med andre pasientgrupper? Hva med personer som har andre typer spiseforstyrrelser? Hva med røykere, og de som snuser? Hva med personer som har rusutfordringer på ulike plan? Har disse krav på samme behandling som andre som ikke defineres inn i kategorien selvforskyldt?

Jeg har ved et par anledninger opplevd nettopp det som Robstad skriver om i studien. Den ene gangen på Radiumhospitalet hvor et par pleiere ga klart uttrykk for at de mislikte min høye vekt når jeg lå på intensiven, og trengte noe hjelp. Jeg husker jeg ga beskjed til legen som opererte meg om dette, men det er vel en av de mest arrogante legene jeg noen gang har møtt. Jeg opplevde også en leges holding til overvektige da jeg skulle sjekke åreknuter ved sykehuset i Arendal. Akkurat det er den verste opplevelsen jeg noen gang har hatt, og aldri har jeg følt meg så tråkket på, og snakket ned som den gangen. Jeg husker jeg begynte å gråte samtidig som jeg ble så sinna. Jeg skjelte ut legen i en flom av tårer, forlot konsultasjonen, og smalt døren igjen. Jeg skrev brev til sykehuset om opplevelsen, og fikk vel en form for unnskyldning. Jeg har truffet legen igjen ved en anledning, og du verden som han smilte, og godsnakket….

Det må en holdningsendring til i norsk helsevesen. Norsk helsevesen må se mennesket, ikke bare fettet. Norsk helsevesen bør vite bedre enn å se på oss som dårligere mennesker, og når det gjelder at overvekt er selvforskyldt, så er det nok på tide at man ser at overvekt har en årsak. Får man ikke hjelp med årsaken, så kan man heller ikke gjøre noe med problemet. Veien til en lettere kropp starter i hodet. Man må sortere i hodet. Det gamle må ut, og nye, gode, og friske tanker må inn. Man må bryte det gamle mønsteret, og komme inn på et nytt spor. Dette bør helsevesenet være de første til å forstå.

Til slutt vil jeg jo også si som jeg har gjort så mange ganger før. En tynn kropp er ikke det samme som en sunn kropp, og en stor kropp er ikke det samme som en usunn kropp. Dette går ikke hånd i hanske. Det er nok mange normalvektige som har sine helseutfordringer i forhold til hvordan de lever livet sitt. En ting er hva man ser på utsiden, en annen ting er hva man ser på innsiden. Så tror jeg også de ansatte i helsevesenet skal huske på en viktig ting. Overvektige sliter ikke bare med vekten, men i veldig mange tilfeller, så sliter overvektige også med et veldig dårlig selvbilde. Det å bli behandlet dårlig i helsevesenet hjelper ikke akkurat på disse tingene.

En holdningsendring i samfunnet generellt, det tror jeg ikke vil skje, men en holdningsendring i helsevesenet, det må skje.

Helt avslutningsvis så må jeg også understreke at det også finnes endel fantastiske mennesker innen norsk helsevesen. Det finnes noen flotte leger, og nydelige pleiere som ser hele mennesket, og som viser deg respekt. Man skal ikke ta alle under en kam, og det er viktig og også trekke frem de som faktisk gjør en utrolig god jobb. Dessverre trekker flertallet ned disse…men takk til dere som gir oss den behandlingen, og respekten vi fortjener.

I dag har jeg lyst til å fortelle dere en innmari søt historie som jeg opplevde i går. Det er godt med søte historier, og fine opplevelser når dagene har vært tunge etter oppsigelsen fra Radio Metro kom denne uken her. Det er godt å smile, og det er godt å ha så mange fine folk rundt meg. Etter blogginnlegget i går, så har jeg fått så mange fine meldinger og kommentarer, og det har virkelig varmet. Det å kjenne på at både kjente og ukjente har troen på at jeg skal komme sterkere tilbake enn noen gang, det gjør utrolig godt. Takk for fine, og varme ord også fra dere som følger bloggen min.

Prinsene mine er hos meg nå. Sammen med mamma’en og pappa’en deres så har de vært her noen dager. De er i flytteprosess, og frem til de flytter inn i ny leilighet i morgen, så har de vært her hos meg. Det har vært utrolig fint å ha dem her, og så utrolig fint å se dem igjen. Det er lenge siden sist jeg så de nå. Henry blir 17 mnd å i mai, og Alfred blir 7 mnd. To fantastiske gutter, og jeg føler meg så heldig. Vi har fått masse tid sammen disse dagene. Jeg kjenner jo helt klart tempoet som Henry har. Han er høyt og lavt, og sitter sjeldent stille. Henry er en aktiv gutt som elsker å være ute, så vi har hatt et par dager på lekeplassen her jeg bor. Det er virkelig en plass Henry trives, og det begynner å bli noen år siden jeg var på lekeplassen med datteren min. Så mommo og Henry har lekt i sanden, vi har ronset, vi har sklidd i sklia og brukt vippa.

Så til den søte historien. Rett før vi skulle dra fra lekeplassen i går ettermiddag, så kom det to jenter på rundt 10 år. De satte seg på ronsene, og den ene jenta kikket veldig på meg. Etter ei stund så hører jeg denne jenta si til venninnen sin : ” Er du klar over at Erna Solberg er her på vår lekeplass?” Hun sa det med en måte som understreket at dette var både spesielt og veldig stas. Venninnen følger opp og sier med samme toneleie : ” Wow, er det sant ? Men hvem er Erna Solberg?” Jenta som helt tydelig visste hvem Erna Solberg er ble tydelig oppgitt over venninnen sin: ” Hallo, Erna Solberg er statsministeren vår, og hun er her, på vår lekeplass.” Jenta som ikke helt visste hvem statsministeren vår er ble full av beundring i stemmen sin: ” Tuller du? Er statsministeren vår her. Det må jeg hjem å fortelle til mamma og pappa.” De to jentene fulgte meg med blikket hele veien frem til syklene sine, og syklet kjapt avgårde. Antagelig med retning hjem for å fortelle hvem de hadde sett. Og jeg, jeg fant ut at det virkelig var på tide å komme seg hjem. Plutselig kunne kanskje et par, tre voksne også stå der på lekeplassen på Odderhei, og se at det nok ikke var landets statsminister som var på lekeplassen med barnebarnet sitt 🙂

En utrolig søt historie, og jeg er også imponert over denne lille jenta som veldig godt visste hvem som er statsminister i landet vårt 🙂

Jeg skal jo være ærlig på at jeg får høre det fra utrolig mange at jeg ligner på Erna Solberg. Jeg har studert meg selv speilet mange ganger, men selv kan jeg nok kanskje ikke helt se likheten, men når så mange kommenterer det, så må andre se ting ikke jeg ser. Første gangen jeg hørte det var etter en reklame fra Stormberg da jeg viste klær i store størrelser for dem. Kommentarfeltet inneholdt mange kommentarer om nettopp likheten mellom Erna Solberg og meg. I tiden etter det, så er det noe jeg får høre fra mange. Både de rundt meg, og personer jeg ikke kjenner. Også min kjære mor ser mye likheter.

Erna Solberg er uten tvil ei flott dame, og en flott statsminister. Så om noen ser likheter, så er ikke det negativt en plass, snarere tvert i mot. Hun er også en av oss store kvinner. Erna Solberg har garantert måtte tåle mye stygge kommentarer for vekten sin, for det er nå sånn at mange fortsatt ser vekten før man ser mennesket. Heldigvis er landets statsminister mer opptatt av jobben hun skal gjøre for landet, og oser av selvtillit, trygghet og engasjement. Om ikke alt preller av, og man ikke vet hva hun tenker når hun er alene, så tror jeg faktisk hun er så trygg på seg selv at mye iallefall preller av. Det er virkelig en flott kvinne på alle måter. Hun går foran som et godt forbilde, og viser at kvinner kan. Det at hun også er en frodig kvinne som ikke lar det definere hvem hun er, og hva hun kan, det synes jeg er utrolig flott. Jeg diskuterte nylig med en som fikk slengt ut at et land ikke kunne ha en tjukk statsminister. Når en diskusjon blir på det nivået, da gidder jeg virkelig ikke bruke verken tid eller energi på noe som bare blir for dumt.

Landets statsminister har også alle muligheter til å vise klær for oss store. I starten som statsminister, så lurte jeg nok litt på hvem som var stylisten hennes. Antrekkene ble veldig kjedelige, og det gjorde henne igjen eldre, og litt grå. Mye passet ikke helt kroppen hennes. Men så skjedde det noe, for klærne ble mer moderne, og mer fargerike. Det ble brukt smykker, og tilbehør, noe som kan gjøre masse med et antrekk. Nå synes jeg stort sett Erna Solberg kler seg bra, men det er nok av og til jeg kjenner på lysten til å gi noen gode klesråd 🙂

I alt det triste som har vært denne uken, så hadde jeg lyst til å fortelle denne lille, søte historien fra en ettermiddagstund på lekeplassen.

Denne uken har vært utrolig tøff. Jeg er nok litt i den berømte kjelleren, og kjenner på følelser jeg ikke har kjent på lenge. Selv om jeg var forberedt, så blir det annerledes å se ting svart på hvitt.

Radio Metro Sørlandet ble denne uken historie. Radio Metro lukker dørene her i Kristiansand, og alle ansatte har fått oppsigelse og mister jobbene. En av de ansatte er meg. Det er tøft å miste en jobb, og det er utrolig vondt å miste en jobb jeg var så utrolig glad i. Radio har vært en viktig og stor del av livet mitt fra radiognisten ble tent hos ei 14 år gammel jente fra Tinnheia i 1984.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det har blitt utallige timer med radio gjennom årene. Først som frivillig i Radio Ung fra jeg var 14 år til jeg var 18-19 år. Som 19 åring ble jeg etterhvert frivillig i Radio Sør hvor det ganske kjapt åpnet seg jobbmuligheter. Fra videregående gikk jeg rett ut i fast jobb når tilbudet kom fra Radio Sør.

Jeg har hatt fantastiske år i lokalradio. Jeg har fått lov å jobbe med det jeg elsker, jeg har fått lage utallige programmer og jeg har møtt så utrolig mange spennende, og flotte mennesker, både kjente og mindre kjente. Jeg har fått venner for livet. Jeg har fått oppleve så mye som kun få får oppleve. Det har vært så spennende, så lærerikt og en sånn type jobb har også gjort mye med meg som person.

Det er umåtelig trist at jeg nå må lukke døren til jobben min i Radio Metro. At jobben er historie. At jeg aldri mer skal kunne ønske lyttere på Sørlandet en god morgen. At jeg ikke lenger skal sitte bak spaker og mikrofon, og gjøre det jeg kan aller best, nemlig å lage radio. Jeg vet at det å åpne en ny radiodør, det vil bli vanskelig. Antallet som lytter på radio generelt går ned, det er en tøff bransje hvor mange slåss om reklamekronene, og det er vanskelig å få til å drive en stor lokalradio.

Når Radio Metro nå legger ned sin drift i Kristiansand, så mister også Sørlandet den største lokalradioen. Det vil fortsatt være noen aktører igjen, men Radio Metro var utvilsomt den største, og vi dekket nesten hele Sørlandet fra lengst vest til et godt stykke østover. Viktigheten av at man har lokale programledere som lager lokalt stoff er stor. Sørlandet bør absolutt ha en stor lokalradio. Selv om Radio Metro fortsatt vil sende radio på Sørlandet, så vil alt sendes fra Oslo. Det blir ingen sørlandsstemmer, og det blir ingen lokale reportasjer. Mangelen på det lokale innholdet vil garantert gjøre at Radio Metro vil miste lyttere til andre radiostasjoner.

Jeg mener mye om det som nå har skjedd, men akkurat det skal jeg la ligge. Jeg har uansett hva jeg måtte mene, mistet jobben, og det er innmari tøft. Selv om alle sier at nye dører vil åpnes, og selv om jeg vet at det er sant, så er det en sorgprosess,og den må jeg bare igjennom. Det har vært mye tårer og masse tanker de siste dagene. Det er tungt å miste en jobb, og spesielt en jobb som har betydd så mye for meg, og som har vært en stor del av livet mitt fra jeg var 14 år.

Jeg vet at når en dør lukkes, så åpnes en annen, og dette vet jeg vil skje denne gangen også. Det er godt å tenke på, og det er spennende å se hva som kan være bak døren som jeg ennå ikke har åpnet. Jeg tror det ligger nye, og spennende ting bak den nye døren. Nye utfordringer. Helt nye arenaer. Tanker jeg har tenkt kan bli reelle. Kanskje er det på tide for å våge? Kanskje er tiden inne for å gjøre ting jeg har hatt så lyst til å gjøre, men som i mitt hode har vært litt skumle? Jeg er nok en forsiktig person. Jeg liker det trygge, og det jeg kjenner godt, men jeg tror jeg vil vinne ved å våge. Jeg vet at tårene snart vil tørkes, og nye tanker tenkes.

De fleste eventyr begynner med det var en gang, og slutter med snipp, snapp, snute, og sånn kan også eventyret om Radio Metro på Sørlandet begynne og avsluttes.  Det har vært en fantastisk fin tid, og jeg trodde det skulle bli flere år med en solid aktør i ryggen. Sånn gikk det dessverre ikke. Økonomisk så ble det visstnok for tøft å drive. Takk til alle som har vært med på å gjøre mine arbeidsdager i Radio Metro så flotte, og innholdsrike som de har vært. Jeg er så utrolig takknemlig for alle de menneskene jeg har fått møte, historier som har blitt fortalt og alle jeg har lært å kjenne. Det er ikke en dag jeg bare har hatt lyst til å trekke dyna over hodet og bli liggende i senga når vekkerklokke ringte. Jeg har gledet meg til hver morgensending. Jeg skal være ærlig å si at jeg nok ikke vil savne å stå opp 0430 hver morra, men alt det andre vil bli dypt savnet. Ikke minst alle de flotte lytterne som har fulgt meg morgen etter morgen.

Nå er det bare å tørke tårene, og gå mot en ny, spennende dør.

Dette er meg. Bildet er fra Fædrelandsvennen. Et noe uklart bilde, men det er tatt fra avisreportasjen med telefonen min. Noe originalbilde har jeg ikke. Reportasjen er fra 2004, og jeg var 34 år gammel. Dette var to år etter jeg var alvorlig kreftsyk. Reportasjen fra Fædrelandsvennen omhandlet folks forhold til egen kropp. Ulike personer i ulike aldre fortalte om sitt forhold til sin egen kropp. Jeg skilte meg nok ut som den mest negative til egen kropp. Kanskje ikke så rart. Jeg var stor. Jeg hatet egen kropp. Jeg har vært mye større enn jeg er på bildet fra 2004, men likevel så er det ingen tvil om at jeg hadde en veldig høy vekt her.

” Tungt å være stor ” – det var mitt forhold til egen kropp i 2004. Det var tungt, og jeg var i en periode av livet mitt hvor alle negative tanker rundt egen kropp fikk altfor stor plass. Jeg husker at journalisten spurte om hva jeg var mest fornøyd med når det gjaldt egen kropp, og jeg husker at jeg ikke kunne finne noe positivt. Det var ingenting med min store, stygge kropp som var positivt. Svaret mitt ble at jeg var mest fornøyd med den personen jeg var under alle kiloene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da jeg fant igjen denne reportasjen under litt rydding, så måtte jeg sette meg ned å lese den. Jeg kjente at jeg først ble veldig trist. Plutselig husket jeg alle årene hvor kiloene preget livet mitt altfor mye. Øynene mine falt på ansiktet aller først. Det store ansiktet med den store dobbelthaken. Smilet på bildet var nok ekte der og da, og jeg husker veldig godt at jeg alltid var flink til å smile, men bak smilet var det en intens kamp som foregikk. Kampen mot alle de negative tankene som hele tiden fortalte meg hvor tjukk og stygg jeg var. I reportasjen har jeg også fått frem at jeg var fornøyd med smilet mitt. I dag smiler jeg enda mer, og i dag er smilet ekte. Det er så stor forskjell på smilet den gang og i dag. Nå smiler jeg fordi jeg mener det, og fordi jeg er så fornøyd med livet. Livet og jeg smiler sammen, og det er så godt å føle på. Sånn var det ikke før….

Det var en mørk periode. En tung periode. Jeg var mye i kjelleren. Jeg var mye lei meg selv om jeg skjulte det veldig godt. Så kan man selvsagt tenke at man burde tatt tak før, og så kan man være trist og frustrert fordi man ikke gjorde det, men det nytter ikke å angre på noe man ikke kan endre. Fortiden kan man ikke gjøre noe med. Det som er gjort er gjort, og det som er sagt er sagt. Fremtiden, den kan man endre på, og for 5 år siden tok jeg nettopp en avgjørelse som endret livet mitt på en fantastisk måte. Det øyeblikket hvor jeg tok avgjørelsen, det glemmer jeg aldri. I en foredragssal på Arendal sykehus mens en kirurg fortalte om hvordan en slankeoperasjon foregikk, og om hvordan tiden etter en operasjon kunne bli, det var da jeg tok valget. Jeg hadde prøvd 1000 ganger før å endre livet mitt, nå skyldte jeg meg selv å prøve 1001 gang. Jeg angrer ikke.

2 år før reportasjen stod på trykk, så hadde jeg vært alvorlig kreftsyk. Jeg fikk i tiden etter sykdommen andre tanker rundt livet. Jeg innså hvor heldig jeg hadde vært. Jeg hadde kreft i det tidligste stadiumet, og det var ingen fare for spredning. Jeg slapp både cellegift, og stråling, men jeg hadde gjennomgått noe dramatisk. Frykten for å dø, drømmen om et barn til som aldri ville bli oppfylt, møtet med Radiumhospitalet, leger, prøver, operasjon. Ikke minst tiden etterpå. Kontrollene hver 3.mnd. Den lille frykten som hver gang var der. Det var en tøff tid også etterpå. Og selv om man fikk et helt annet syn på livet, så var årene etterpå også såpass tøffe at jeg egentlig ikke fikk tatt de takene jeg burde ha tatt i forhold til vekten og helsen. Frykten for tilbakefall var der ofte. Jeg var redd for å dø. Redd for og ikke se datteren min vokste opp, og være endel av hennes liv. Men smilet mitt, det var nok mye mer ekte når jeg tenker etter, for jeg var så utrolig takknemlig for at jeg var en av de heldige som ble frisk.

I reportasjen så sier jeg noe om at jeg aldri har følt at jeg passer inn i normalen, og akkurat det er det nok mange av dere også som føler på. At folk ser kiloene før de ser oss. At de dømmer oss før de faktisk tar seg tid til å bli kjent med oss. Klart vi må gi slipp på de negative tankene rundt egen kropp. Vi bør ikke la det hemme oss, og det bør ikke gå inn på oss hvordan mange behandler overvektige, eller hvordan de tenker rundt oss. Alt dette er en prosess. Det er lett å si at man skal gi slipp. Det er lett å si at man ikke skal bry seg, men få av oss er skrudd sammen på den måten at man bare kan skru av en bryter. At man bør ta tak, det bør man. Jeg oppsøkte hjelp i min prosess. Jeg fikk hjelp både av en kognetiv teraput, og også av en coach. For meg var dette helt nødvendig. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg aldri vært der jeg er i dag.

Underveis mens jeg leste, så ringte det også noen alarmklokker. Alarmklokker som fortalte hvor lett det faktisk er å komme tilbake dit man en gang var. Jeg er vel ikke redd for at det skal gå så galt, men jeg ser at jeg sliter med motivasjonen. Jeg sliter med å motivere meg til trening, spesielt i denne tiden, men etter jeg begynte å jobbe, så ble treningsmønsteret mitt brutt, og jeg har slitt med å få tilbake det utrolig gode treningsmønsteret jeg hadde. Jeg sliter med å finne tilbake den jernviljen jeg hadde, og kan ikke finne ut hvorfor. Joda, jeg går turer, og er ennå i aktivitet, jeg trener litt hjemme, men ikke som det en gang var. Nå har jeg jo også all tid i verden til å prioritere meg selv, og helsen min. Det skremmer meg litt at jeg er der jeg er, for det er ikke der jeg vil være. Samtidig er det kun en som kan gjøre noe med det. Det er ene og alene meg selv som kan ta meg selv i nakken, og sparke meg selv hardt i rompa. Dette kan jeg virkelig ikke tillate meg selv. Det er ikke denne veien jeg skal gå. Noen unnskyldning skal jeg ikke komme med, for det finnes ikke. Jeg må bare skjerpe meg. Ikke litt, men en hel haug!

Det var også fint å lese reportasjen. Etter noen minutter hvor jeg følte meg trist, og hvor tankene tok meg tilbake til tiden rundt sykdom, og stor vekt, så kom smilet, og takknemligheten. Først takknemligheten over at jeg ble frisk, så takknemligheten for hva livet har lært meg, og så stoltheten over hvilke grep jeg tok for 5 år siden, og ikke minst gleden og stoltheten over hvor livet har tatt meg og hvor jeg er i dag. Nå må jeg vise meg selv at det er denne veien jeg skal fortsette på. Jeg må fortsette å gjøre meg selv stolt. Jeg ser mye på bilder når jeg skal finne tilbake motivasjonen, eller iallefall prøve å finne den. Det å se bilder fra kjoleprøving hos Snefrid på Snefrids Hus, det gir motivasjon. Det å se at jeg faktisk har fått liv, det gir veldig motivasjon. Da jeg var på det største, så gikk alt i ett, og det å se at det har skjedd store endringer der, det er en herlig følelse. Når hverdagen er tilbake, så tror jeg at jeg må til Snefrids Hus å prøve flotte kjoler igjen 🙂

Livet er en reise. Hver dag gir oss nye muligheter. Reportasjen fra 2004 fikk meg til å tenke, og ga meg forhåpentligvis motivasjon til å fortsette reisen jeg er på. Reportasjen fortalte meg at jeg aldri skal tilbake til tiden hvor kiloene preget livet mitt, og hvor de mørke tankene var sjefen i livet mitt. Jeg skal videre. Jeg skal fortsette å trene, og jeg skal fortsette å ha positivt fokus. Jeg har fortsatt en lang vei å gå. Jeg skal fortsette å smile, og jeg skal fortsette å elske livet <3 Livet er en reise, og det er en spennende reise hvor det kun er du og meg som kan gjøre noe med eget liv, og egne tanker. Fortid er fortid – det er i fremtiden muligheten ligger, og fremtiden, den kan man gjøre noe med.

Jeg har vel aldri sett så mye av husets fire vegger som jeg gjør i disse dager. Plutselig står man i en hverdag hvor husets fire vegger er blitt viktig for hvordan fremtiden blir. Det føles uvirkelig. Litt som en film hvor man selv har den viktigste hovedrollen. Det vi opplever nå kunne ha vært en film som vi lever oss inn i, men når filmen er slutt, så puster vi lettet ut fordi det bare var en film. Nå er filmens innhold realiteten. Vi lever filmens innhold. I de fleste filmer, så får man en lykkelig slutt, og det vet jeg at vi også får, men spørsmålet vi alle stiller oss er jo helt klart hvor lang tid det vil ta før det gode, og trygge er tilbake.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg holder meg mest inne. Jeg rusler litt utenfor huset. Jeg kjører noen turer. Det blir ikke mye trening og aktivitet for tiden, og det skremmer meg veldig. Heldigvis så putter jeg ikke alt mulig i munnen. Det er en stor skrekk jeg har. Heldigvis så tar jeg ikke helt av på søtt og salt. Så ille er det heldigvis ikke. Noen never med chips, noen peanøtter, jeg hadde en liten sjokolade i går, men jeg føler jeg har kontroll, og den kontrollen er det viktig å beholde. Kjenner veldig på så mange rare følelser for tiden, og det er jeg sikkert ikke alene om. Usikkerheten rundt hvor lenge restriksjonene vil vare. Vil de bli strengere, eller vil de slippe opp litt. Jeg tror mange kjenner på at den hverdagen mange tidligere klagde på, det A4 livet mange syntes var noe kjedelig, alt stresset – i disse dager skjønner man hvor fin den vanlige hverdagen faktisk var. Det er denne trygge, gode og vanlige hverdagen man ønsker seg tilbake til. Det er det normale, og det vanlige vi nå savner, og som vi lengter etter.

Det som er veldig tungt, det er at jeg ikke får truffet prinsene mine akkurat nå. Og datter. Og svigersønn. De bor i Arendal, og nå er det over to uker siden jeg traff dem sist. Siden jeg er veldig forkjølet, så er det ekstra viktig at man ikke treffer noen. Verken legen, eller jeg frykter korona. Dette er en blanding av forkjølelse, og det faktum at allergisesongen er godt i gang. Øynene renner i strie strømmer, nesen renner, og hodet er tungt. Har litt slimhoste også, men det meste av dette hadde jeg også før virusutbruddet. Legen ville likevel at jeg holdt meg mest hjemme, og traff minimalt med folk, og jeg tenker det er så viktig å følge legens råd.Når man også denne uken får høre at overvektige er i risikogruppen, da kjenner iallefall jeg litt ekstra på det….Jeg savner prinsene så utrolig mye. Hurra for facetime, og hurra for snapchat. Det gjør så godt og kunne se dem der i det minste. Så håper jeg på mirakler, at vi snart kan treffes igjen, og da skal jeg knuseklemme de begge to. Og da skal jeg ha dem her på overnatting, og bruke masse tid på dem.

Jeg er permittert, og savner jobben min. Jeg savner ikke å stå opp 0430, men jeg savner radiojobben. Selv om jeg nå sover lengre enn 0430, så er jeg fortsatt en morgenfugl som jeg alltid har vært. Jeg er oppe 0630, og elsker å være oppe tidlig og få mye ut av dagen. Fordi formen har vært noe redusert, så har jeg ikke kommet inn i de gode rutinene når det gjelder aktivitet og trening. Denne helgen skal jeg skrive en ukesplan for neste uke. Der trening og aktivitet skal gjennomføres hver dag, og hvor jeg skal ha en større ting jeg skal gjøre i eller utenfor huset hver dag. Jeg kjenner at jeg trenger en sånn liste uke for uke. Når man har et hav av tid, så blir det til at man utsetter, og så tar det evig lang tid før man faktisk får gjort det. Struktur i hverdagen er viktig, og enda viktigere nå.

Det blir en rar påske. Ingen turer, noe jeg overlever fint…men det blir også ei påske uten å være sammen med den nære familien. Det klarer jeg også fint, men det er jo et savn. Samtidig er den dugnaden vi sammen må gjøre for å få tilbake det vi hadde. Nå vil myndighetene at vi ikke er mer enn to stk sammen, og på god avstand. Utenom den vanlige husstanden da. Kanskje vil eldre få enda strengere restriksjoner etterhvert. Heldigvis har min mor skjønt at akkurat nå, så har hun det best hjemme. Hun er også fortrolig med at det kun er meg hun vil se en stund fremover. Mamma er 79, og har alderen for å være i risikogruppen. Det er så viktig at hun skjermes best mulig. Hun savner byturene, og handleturene. Hun savner barn, barnebarn og olderbarn, men sånn må det være akkurat nå.

I denne tiden, så kjenner vi kanskje også litt på hvor heldige vi har vært her oppe i nord. Så fritt vi har hatt det, så godt, og så beskyttet. Hverdagen har vi fylt med det vi ønsker, og vi har aldri hatt noen restriksjoner på hvordan vi lever livet vårt. Plutselig rammes verden, og vi kan ikke unngå og rammes her i vårt lille land heller. Barnehager og skoler stenges, all aktivitet stoppes, treningsstudioer, frisører og velværesalonger må stenge, man vil at alle som kan skal ha hjemmekontor. Plutselig endres verden. Sterke grep må tas for å hindre spredningen av korona viruset. En uhyre viktig dugnad er i gang. En dugnad som det er viktig at vi alle tar del i. Det er så viktig at vi alle gjør vårt for at vi skal få den gode, trygge hverdagen tilbake så snart som mulig. Det er litt skremmende og uvirkelig. Det gikk så veldig fort. Fra å lese om et hissig virus ute i verden et sted, så har det plutselig blitt så nært.

Neste søndag fyller jeg 50 år. Jeg har gledet meg så lenge til å feire denne store dagen. 18.april hadde jeg invitert til stor feiring. 55 stk hadde til nå sagt ja til å komme, og jeg så virkelig frem til å kunne feire sammen med mennesker som alle på sin måte har beriket livet mitt. Den store feiringen blir det ikke noe av, ikke på planlagt dato. Når jeg sendte rundt meldinger til gjestene i går, så skrev jeg at festen blir ikke avlyst, men utsatt. En dag skal vi feire sammen, og når den dagen kommer, så kommer feiringen til å bli enda bedre, for da har vi enda mer å feire når vi igjen kan samles. Jeg kjenner det er trist at jeg måtte utsette. Helt nødvendig selvsagt, og helt riktig, men trist også. Når den store dagen er neste søndag, så blir det nok den rareste bursdagen jeg noen gang har hatt. Det at jeg ikke kan feire sammen med mine nære, det er veldig trist. Så her hos meg blir det nok mamma og meg som må feire med god middag og kake. Dagen for feiring, den kommer der fremme. Kjenner at det er innmari godt å tenke på.

Ellers kjenner jeg på hårkrisen for tiden, og jeg er sikkert ikke alene. Det og ikke komme til frisøren i denne tiden, det er en bagatell, men jeg kjenner på det likevel. Jeg lurer på hvordan jeg vil se ut på håret når etterveksten snart blir enorm, og håret skriker etter nye striper, eller når jeg plutselig får en helt ny frisyre fordi håret ikke er blitt klippet på evigheter. Det vil ikke bli vakkert, det er jeg veldig sikker på…

Opp i alt det usikre som skjer, så er dette den fineste muligheten vi har til å vise at vi bryr oss om hverandre. Det er tiden for å vise omsorg, og ta vare på hverandre.Det er ikke lett det vi står i nå. De økonomiske konsekvensene, frykten for fremtiden, den kjennes hos mange. Jeg puster med magen, og synes var fint å høre vår flotte statsminister si at dette kommer vi oss gjennom. Det blir noen tøffe dager fremover, men hverdagen, den kommer tilbake. Akkurat det er gode ting å tenke på opp i alt som skjer, alt man ser og alt man hører.

Jeg tenker at det er uhyre viktig i disse dager å gjøre hverdagen god. Det er viktig å prøve å beholde smilet og positiviteten. Få med deg nyheter, men man trenger ikke å sitte pal hele dagen.Gå en tur om du er frisk. Nyt sola i husveggen. Legg planer. Dagdrøm. Ha det fint rundt deg. Vær kreativ. Hør god musikk. Se en god film. Ha gode samtaler. Bry deg.

Det er selve livet som utfordrer oss nå. Det er så uvirkelig og vanskelig. Men midt i krisa får vi faktisk en gave; vi får en mulighet til å vende oppmerksomheten mot hverandre. Størst av alt er nettopp verdien av liv, helse og medmennesket.

I morgen skal jeg igjen vise litt klær på bloggen – gled deg!

Ta godt vare på hverandre

Det hele føles litt uvirkelig. Plutselig er landet i en helt annen situasjon enn vi var i for kun få dager siden. Plutselig har vi en ny og annerledes hverdag. Jeg tror vi alle kjenner på usikkerheten, og akkurat nå skulle vi hatt denne krystallkulen som kunne fortelle oss når hverdagen igjen kan bli normal. Med oppfordring om å holde oss mest mulig hjemme, og med oppfordring om ikke å besøke hverandre, så kjenner vi alle på noe helt nytt. Selv om vi vet at vi skal komme oss igjennom dette, og hverdagen vi kjenner vil komme tilbake, så kjenner iallefall jeg på en usikkerhet, og det hele som skjer er jo litt skremmende. Helt nødvendig, men også litt skremmende.

I denne tiden, så kjenner vi kanskje også litt på hvor heldige vi har vært her oppe i nord. Så fritt vi har hatt det, så godt, og så beskyttet. Hverdagen har vi fylt med det vi ønsker, og vi har aldri hatt noen restriksjoner på hvordan vi lever livet vårt. Plutselig rammes verden, og vi kan ikke unngå og rammes her i vårt lille land heller. Barnehager og skoler stenges, all aktivitet stoppes, treningsstudioer, frisører og velværesalonger må stenge, man vil at alle som kan skal ha hjemmekontor. Plutselig endres verden. Sterke grep må tas for å hindre spredningen av korona viruset. En uhyre viktig dugnad er i gang. En dugnad som det er viktig at vi alle tar del i. Det er så viktig at vi alle gjør vårt for at vi skal få den gode, trygge hverdagen tilbake så snart som mulig. Korona har flytta inn – i hodet mitt.  Det er litt skremmende og uvirkelig. Det gikk så veldig fort. Fra å lese om et hissig virus ute i verden et sted, så har det plutselig blitt så nært.

Korona viruset har fått alvorlige konsekvenser verden over. Også her i Norge, og også i min hjemby Kristiansand. Masse mennesker blir syke, og rammes i ulik grad. Utrolig mange mennesker blir permittert, og går en usikker hverdag i møte. Permitteringer rammer familier når lønnen plutselig blir ca 62% av det man hadde. Når hverdagen kommer tilbake, så kan det likevel gå tid før alle er tilbake i arbeid fordi de økonomiske konsekvensene er blitt så store.

Jeg er en av de som nå er blitt rammet av det som skjer i verden. I går kveld kom det permitteringsvarsel på mail fra arbeidsgiver. Jeg visste at det var økonomiske utfordringer i bedriften som følge av korona situasjonen. Jeg visste at de så på sparetiltak, og strammet inn der de kunne. Permitteringene, de kom veldig plutselig, og uten at noen egentlig hadde snakket om det. Tankene mine rundt dette skal jeg la ligge, men det er så viktig å være åpen om permitteringer også. Ikke bare i det øyeblikket det skjer.

Jobben i Radio Metro fremover er usikker. Ingen vet når man kan komme tilbake på jobb, eller om bedriften klarer å komme seg så ovenpå igjen at vi vil ha en jobb å komme tilbake til der fremme. Jeg kjenner en stor sorg rundt en jobb jeg virkelig elsker. En jobb jeg har gledet meg til å gå til hver dag. Kroppen min har en stund nå ikke spilt helt på lag med meg, og jeg har måttet være nødt til å erkjenne dette, og ta konsekvensene av det. Men det å få et permitteringsvarsel uten at noen hadde snakket om permitteringer, det var tøft å kjenne på.

Jeg er heldigvis ikke syk, og jeg håper at jeg og mine skal slippe unna. Heldigvis blir de fleste mildt rammet. Men vi har andre mennesker rundt oss som er i risikogruppene. Derfor er det så viktig å gjøre som myndigheten sier. Bli hjemme, og gå kun ut dersom du er helt nødt. Det er jo sånn at man trenger litt påfyll av mat i blant. Kanskje trenger man påfyll av medisiner, men også medisiner kan bestilles på nett om man vil unngå å dra på apoteket. Ikke løp på besøk til hverandre. I denne hverdagen som man plutselig må forholde seg til, så har man en gyllen mulighet til å snakke med hverandre. Det får man så sjeldent gjort i en hektisk hverdag. Man kan ta en tlf, man kan snakke sammen på skype, eller man kan snakke sammen på messenger.

Opp i alt det usikre som skjer, så er dette den fineste muligheten vi har til å vise at vi bryr oss om hverandre. Det er tiden for å vise omsorg, og ta vare på hverandre.

Det er ikke lett det vi står i nå. De økonomiske konsekvensene, frykten for fremtiden, den kjennes hos mange. Jeg puster med magen, og synes var fint å høre vår flotte statsminister si at dette kommer vi oss gjennom. Det blir noen tøffe dager fremover, men hverdagen, den kommer tilbake. Akkurat det er gode ting å tenke på opp i alt som skjer, alt man ser og alt man hører. Jeg merker at jeg tenker når jeg et par ganger har vært nødt til å dra ut. Jeg går lengst mulig unna andre mennesker. Må jeg stå i kø, som på apoteket, så stiller jeg meg lengst mulig unna andre, og er det noen som nærmer seg, så går jeg bort og stiller meg et annet sted. Jeg står en veldig god meter unna en kasse hvor man blir ekspedert. Tankene kjører hele tiden på avstand. Jeg har antibac i vesken, jeg har papirlommetørkler i bøtter og spann, og jeg vasker hendene ofte, noe jeg alltid har gjort, men jeg gjør det enda mer nå. Jeg nyser og hoster i albuen om jeg må en av de tingene. Jeg håndhilser ikke, og klemmer ikke.

Jeg tenker at det er uhyre viktig i disse dager å gjøre hverdagen god. Det er viktig å prøve å beholde smilet og positiviteten. Få med deg nyheter, men man trenger ikke å sitte pal hele dagen.Gå en tur om du er frisk. Nyt sola i husveggen. Legg planer. Dagdrøm. Ha det fint rundt deg. Vær kreativ. Hør god musikk. Se en god film. Ha gode samtaler. Bry deg.

Jeg ble skremt da jeg skulle gjøre ukehandelen på torsdag. Parkeringsplassen som er stor, og som pleier å være ganske tom en torsdag formiddag, den var stufull. Butikken var full av mennesker med handlekurver som var så fulle at varene nærmest falt ut. Det var eviglange køer ved kassene. Jeg måtte innom et par andre butikker for å få varer jeg ikke fikk på første butikk. Hyllene var så tomme. Myndighetene ber oss om ikke å hamstre, men vi gjør det likevel. Butikkene opplever lille julaften kaos. Butikkene får varer hver dag. Lagrene er fulle av mat, men panikken tar oss. Jeg håper hamstringen nå roer seg sånn at alle kan få handlet det de trenger når de må ta turen innom butikken. Det handler om solidaritet, og det handler om at vi ikke må være egoister.

Nå handler det om å være minst mulig der det vanligvis er folk for at færrest mulig skal bli alvorlig syke. Vi har alle et felles ansvar. Vi må alle ta del i den store dugnaden. Og er det noe Norge kan, så er det å stå sammen når alvorlige ting skjer. Vi har vist før at vi står sammen, og vi skal vise det igjen. Dugnad betyr ikke lenger å ha med kake og spandere noen timer sammen med andre i barnehagen eller borettslaget.Dugnaden handler om å slippe taket i det som er trygt.

En bekjent av meg sa det så riktig. Det er selve livet som utfordrer oss nå. Det er så uvirkelig og vanskelig. Hun sa det så fint , at midt i krisa får vi faktisk en gave; vi får en mulighet til å vende oppmerksomheten mot hverandre og alle. Størst av alt er nettopp verdien av liv, helse og medmennesket, altså selve livet.

Jeg kan godt holde meg hjemme. Jeg kommer ikke til å kjede meg. Treningsstudioet er stengt, så dit kan jeg ikke dra. Men jeg kan kanskje vise overfor meg selv at jeg har det som heter vilje, og da kan jeg faktisk trene hjemme…eller jeg kan gå en tur i skogen. Jeg har lenge tenkt at rom for rom i huset skal ryddes. Nå har jeg en gyllen mulighet til å gjøre det sånn litt etter litt. Jeg har nok en stund gått på akkord med meg selv i forhold til mye. Nå har jeg en mulighet til å komme meg ovenpå igjen. Det er flere ting som jeg kan ta tak i både ute og inne. Jeg har en mamma som trenger hjelp i blant, og da er det fint at vi bor rett ved siden av hverandre. Viktigst er det å ta vare på meg selv, og på mine. I en sånn tid så tenker jeg klart på de fine prinsene mine, på datter og svigersønn. Jeg tenker på min kjære mamma som er blitt 79 år, og sånn sett er i risikogruppen. Nå er det viktig å skjerme henne mest mulig.

Nå er det viktig at vi alle tar del i den viktigste dugnaden vi noen gang har deltatt i. Lytt til de som sitter med kunnskapene. Det er altfor mange bedrevitere der ute. Folk som vet alt best selv. Vi kan være enige og uenige, men nå skal vi gjøre som myndighetene sier. Holde oss mest mulig hjemme, ikke renne ned dørene hos hverandre, dra ut kun når man må, og dere som har hjemmekantene, dere skal bli hjemme. Jeg leste noen kloke ord i dag morges : At vi er hjemme i 14 dager, og kanskje kjeder oss litt, det er mye bedre enn at vi trosser forbudet, og smitter et menneske som, i verste fall ikke får oppleve 14 dager til. Ord verdt å tenke på. Vi skal gjøre vårt for å beskytte de eldste, og vi skal gjøre vårt for å beskytte de som er i risikogruppene.

Dette kommer vi oss igjennom. Hverdagen vil komme tilbake. For å komme dit fortest mulig, så er det så viktig at vi alle tar del i den viktigste dugnaden vi har deltatt i.

Vi blogges i morgen. Hold deg frisk, og ta godt vare på deg selv og dine nærmeste.

Det kommer bedre tider.

Reklame | Alexis Mote

Valker. Et frustrerende ord, men det er nå sånn at de fleste av oss har et par valker. Det er også sånn at vi av og til  har et stort ønske om å skjule disse irriterende valkene. Hvordan gjør man det på best mulig måte? Jeg får endel henvendelser fra dere som leser bloggen som går på hold in produkter eller shape produkter som vel er det riktige navnet. Mange ønsker å vite om jeg har noen gode produkter på anbefale. Og det har jeg. I dag skal du få tips om gode shape produkter, og i tillegg så er det produkter til en utrolig hyggelig pris. Og på bloggen i dag, så vil du faktisk få en veldig hyggelig rabatt på plaggene.

Tidligere så hatet jeg hold in produkter. Eller rettere sagt, tarmene mine likte ikke hold in produkter. Tarmene protesterer høylytt når jeg en gang i blant prøvde å ta på meg et hold in produkt. Det ble for stramt, og jeg slet i tillegg med å puste skikkelig. Det var rett og slett veldig ubehagelig. Årsaken til at tarmene protesterte høylytt er nok operasjonen jeg hadde i 2002 da tarmene fikk litt tøff medfart. Etter operasjonen så kunne tarmene bli noe i ulage om noe strammet for mye. Jeg er heldigvis endel bedre nå, men det var utfordrende i en periode.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg klarer meg fint uten hold in produkter, men av og til er det så innmari kjekt. Jeg har prøvd endel hold in produkter opp igjennom, fra ulike leverandører, men ubehaget kom fort, så jeg har egentlig lagt disse produktene godt inn i skapet, og ikke tenkt så mye på de. Når man i tillegg sliter med å puste, og man må konsentrere seg mer om å og puste enn å hygge seg, da er det ganske ille. Når jeg tenker etter, så tror jeg faktisk at de aller fleste hold in plaggene jeg har hatt havnet i søpla siste gangen jeg ryddet i garderobeskapene.

Hold in produkter, eller shape produkter er jo i utgangspunktet flotte saker.Når kjole skal på, eller når man skal ta på seg et spesielt plagg som man ønsker skal sitte ekstra fint, da er disse produktene fine å ha. Det er innmari fint å holde mage, og valker på plass, og det er en god følelse at det ikke buler både her, og der. Jeg er jo personlig ikke så glad i valker i fri dressur. Kan jeg holde de litt på plass, så føler jeg meg mest vel. Derfor velger jeg ofte bh topper istedenfor vanlige bh’er. Bh’toppene har ikke hold in effekt, men det er godt med noe som dekker magen. Bare å kjenne at jeg har noe der.

Hold in produkter er fine saker, men samtidig, så skal man jo ikke lide heller. Det må ikke bli så stramt at man verken kan puste, eller bevege seg. Så mye hold in er jo ikke bra for noen. Når trenden for en tid tilbake har vært å trene med hold in produkter, da snakker vi galskap med stor G! En hold in truse, eller en hold in topp når man føler for å skjule litt av det som buler, eller i alle fall holde det litt samlet, det synes jeg er veldig ålreit. Så får man heller være forberedt på sjokket når kvelden kommer, og hold in trusen, eller toppen skal av, og alt som har blitt holdt så fint på plass bare velter ut.

Jeg har tidligere blogget om en hold in kjole som Alexis Mote har solgt. Jeg er super fornøyd med den kjolen, og bruker den ved spesielle anledninger. Den koster noen kroner, og ikke alle føler at man vil legge så mye penger i et hold in produkt. Derfor ble jeg så hoppende glad når jeg så at Alexis hadde fått innhold inn produkter til en helt fantastisk pris! Måtte nok kikke på prisen et par ganger, og spørsmålet kom fort i mitt hode om disse produktene faktisk hadde god hold in effekt til en såpass lav pris. Så da måtte jeg selvsagt prøve de. To dager etter bestilling, så kom pakken på post i butikk. Jeg var så spent!

Det er ZHENZI som nå har kommet med hold in produkter. De har kommet med en serie bestående av shapewear kjole, en shapewear bukse/truse med litt bein og en shapewear topp. Alle produktene i sort. Prisene varierer fra 249 kr – 299 kr, så her snakker vi veldig hyggelige priser. Det er kanskje de hyggelige prisene som gjorde at jeg var veldig spent på om produktene hadde en shape effekt som jeg var fornøyd med. Jeg liker hold in produkter som strammer på en levelig måte. Jeg må se at produktene gir effekt, og jeg må kunne puste normalt.

Torsdag kveld var testkveld hjemme hos meg. Jeg testet alle tre produktene, og jeg må bare si det med en gang : jeg ble imponert! Alle tre produktene ga shape effekt, og de var veldig behagelige å ha på. Ingen av de strammet ubehagelig. Jeg hadde alle produktene på meg ei god stund så jeg fikk prøvd de godt. Jeg var spent på effekten. Ville valkene bli strammet inn litt? Ville produktene sitte godt? Ville kjolen sitte uten å skli opp? Ville buksebeina med sin silikonkant sitte uten at beina skle opp? Hvordan ville buksen sitte? Ville den gå høyt opp i livet, og ville den sitte fint i skrittet? Kunne jeg puste og bevege meg som vanlig? Her er svaret ja på alle spørsmålene jeg hadde stilt meg på forhånd. Silikonkanten på kjolen kunne ha vært noe bredere, men kjolen satt på den. Stroppene på kjolen kunne også ha vært noe bredere, men disse tingene betyr egentlig ingenting når plaggene fungerer som de skal. Testen ble gjennomført, og her er det virkelig tommel opp for shape produktene til ZHENZI. Det er ikke produkter som får deg til å se ut som du er x antall størrelser mindre enn du er, men de gir absolutt en fin shape effekt. Plagg som satt noe trangt på meg, de satt veldig fint når jeg prøvde med disse shape produktene under, og det er den effekten jeg er ute etter. I tillegg er det produkter man kan bruke når som helst fordi de er så behagelige å ha på som de er. Det er ikke produkter man gruer seg til å bruke. Dette er produkter jeg kunne ha brukt i hverdagen om jeg ønsket den effekten i det daglige.

Så til størrelser. I shape produkter, så anbefales det at man går ned en størrelse i forhold til hva man bruker i klær, og det tenker jeg er et veldig godt råd. Jeg må ha M/L i shape toppen. Jeg har L/XL i toppen, og den kunne jeg kanskje ha gått ned en størrelse i. I shape buksen, så har jeg faktisk M/L, og den trodde jeg aldri at jeg ville passe. Daniel på Alexis mente at det ville gå, men jeg hadde mine tvil med tanke på at jeg har gode lår…men buksen, den passet veldig fint den. Jeg var spent på hvordan buksen ville gå høyt nok opp i livet, og jeg var spent på om den ville sitte fint i skrittet. For sitter den ikke godt i skrittet, så kan ikke jeg bruke plagget. Shape buksen gikk høyt og godt opp i livet, og i tillegg satt den som den skulle i skrittet. Tarmene sa ikke et ord. Tarmene var helt rolige. Skrekkscenen jeg hadde sett for meg hvor jeg ikke fikk av meg kjolen, det stemte heldigvis ikke. Hold in kjolen kom greit av den. Det er jo naturlig noe mer jobb enn med en vanlig kjole, men det er vel ingen stor overraskelse for noen av oss. Den bittelille ekstra jobben, den tar man gjerne for å få en pen hold in effekt. Jeg er sikker på at du vil bli veldig fornøyd med produktene.

Har du lyst til å prøve shape produktene? Alexis Mote gir 10% til alle bloggens lesere som kjøper shape produktene fra Zhenzi. I nettbutikken til Alexis, så har jeg en egen kolleksjon/kategori hvor du kan se alle plagg som jeg har blogget om fra Alexis. Denne finner du her : https://www.alexismote.no/collections/heidi-rosander

Når du bestiller shape produktene, eller andre plagg jeg har blogget om, så bruker du rabattkoden : HEIDIROS

Når du bruker min personlige kode, så vil du automatisk få 10% på kjøpet. Dette gjelder shape produktene, og det gjelder alle plaggene som ligger i min kategori hos Alexis.