Jeg har vel aldri sett så mye av husets fire vegger som jeg gjør i disse dager. Plutselig står man i en hverdag hvor husets fire vegger er blitt viktig for hvordan fremtiden blir. Det føles uvirkelig. Litt som en film hvor man selv har den viktigste hovedrollen. Det vi opplever nå kunne ha vært en film som vi lever oss inn i, men når filmen er slutt, så puster vi lettet ut fordi det bare var en film. Nå er filmens innhold realiteten. Vi lever filmens innhold. I de fleste filmer, så får man en lykkelig slutt, og det vet jeg at vi også får, men spørsmålet vi alle stiller oss er jo helt klart hvor lang tid det vil ta før det gode, og trygge er tilbake.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg holder meg mest inne. Jeg rusler litt utenfor huset. Jeg kjører noen turer. Det blir ikke mye trening og aktivitet for tiden, og det skremmer meg veldig. Heldigvis så putter jeg ikke alt mulig i munnen. Det er en stor skrekk jeg har. Heldigvis så tar jeg ikke helt av på søtt og salt. Så ille er det heldigvis ikke. Noen never med chips, noen peanøtter, jeg hadde en liten sjokolade i går, men jeg føler jeg har kontroll, og den kontrollen er det viktig å beholde. Kjenner veldig på så mange rare følelser for tiden, og det er jeg sikkert ikke alene om. Usikkerheten rundt hvor lenge restriksjonene vil vare. Vil de bli strengere, eller vil de slippe opp litt. Jeg tror mange kjenner på at den hverdagen mange tidligere klagde på, det A4 livet mange syntes var noe kjedelig, alt stresset – i disse dager skjønner man hvor fin den vanlige hverdagen faktisk var. Det er denne trygge, gode og vanlige hverdagen man ønsker seg tilbake til. Det er det normale, og det vanlige vi nå savner, og som vi lengter etter.

Det som er veldig tungt, det er at jeg ikke får truffet prinsene mine akkurat nå. Og datter. Og svigersønn. De bor i Arendal, og nå er det over to uker siden jeg traff dem sist. Siden jeg er veldig forkjølet, så er det ekstra viktig at man ikke treffer noen. Verken legen, eller jeg frykter korona. Dette er en blanding av forkjølelse, og det faktum at allergisesongen er godt i gang. Øynene renner i strie strømmer, nesen renner, og hodet er tungt. Har litt slimhoste også, men det meste av dette hadde jeg også før virusutbruddet. Legen ville likevel at jeg holdt meg mest hjemme, og traff minimalt med folk, og jeg tenker det er så viktig å følge legens råd.Når man også denne uken får høre at overvektige er i risikogruppen, da kjenner iallefall jeg litt ekstra på det….Jeg savner prinsene så utrolig mye. Hurra for facetime, og hurra for snapchat. Det gjør så godt og kunne se dem der i det minste. Så håper jeg på mirakler, at vi snart kan treffes igjen, og da skal jeg knuseklemme de begge to. Og da skal jeg ha dem her på overnatting, og bruke masse tid på dem.

Jeg er permittert, og savner jobben min. Jeg savner ikke å stå opp 0430, men jeg savner radiojobben. Selv om jeg nå sover lengre enn 0430, så er jeg fortsatt en morgenfugl som jeg alltid har vært. Jeg er oppe 0630, og elsker å være oppe tidlig og få mye ut av dagen. Fordi formen har vært noe redusert, så har jeg ikke kommet inn i de gode rutinene når det gjelder aktivitet og trening. Denne helgen skal jeg skrive en ukesplan for neste uke. Der trening og aktivitet skal gjennomføres hver dag, og hvor jeg skal ha en større ting jeg skal gjøre i eller utenfor huset hver dag. Jeg kjenner at jeg trenger en sånn liste uke for uke. Når man har et hav av tid, så blir det til at man utsetter, og så tar det evig lang tid før man faktisk får gjort det. Struktur i hverdagen er viktig, og enda viktigere nå.

Det blir en rar påske. Ingen turer, noe jeg overlever fint…men det blir også ei påske uten å være sammen med den nære familien. Det klarer jeg også fint, men det er jo et savn. Samtidig er den dugnaden vi sammen må gjøre for å få tilbake det vi hadde. Nå vil myndighetene at vi ikke er mer enn to stk sammen, og på god avstand. Utenom den vanlige husstanden da. Kanskje vil eldre få enda strengere restriksjoner etterhvert. Heldigvis har min mor skjønt at akkurat nå, så har hun det best hjemme. Hun er også fortrolig med at det kun er meg hun vil se en stund fremover. Mamma er 79, og har alderen for å være i risikogruppen. Det er så viktig at hun skjermes best mulig. Hun savner byturene, og handleturene. Hun savner barn, barnebarn og olderbarn, men sånn må det være akkurat nå.

I denne tiden, så kjenner vi kanskje også litt på hvor heldige vi har vært her oppe i nord. Så fritt vi har hatt det, så godt, og så beskyttet. Hverdagen har vi fylt med det vi ønsker, og vi har aldri hatt noen restriksjoner på hvordan vi lever livet vårt. Plutselig rammes verden, og vi kan ikke unngå og rammes her i vårt lille land heller. Barnehager og skoler stenges, all aktivitet stoppes, treningsstudioer, frisører og velværesalonger må stenge, man vil at alle som kan skal ha hjemmekontor. Plutselig endres verden. Sterke grep må tas for å hindre spredningen av korona viruset. En uhyre viktig dugnad er i gang. En dugnad som det er viktig at vi alle tar del i. Det er så viktig at vi alle gjør vårt for at vi skal få den gode, trygge hverdagen tilbake så snart som mulig. Det er litt skremmende og uvirkelig. Det gikk så veldig fort. Fra å lese om et hissig virus ute i verden et sted, så har det plutselig blitt så nært.

Neste søndag fyller jeg 50 år. Jeg har gledet meg så lenge til å feire denne store dagen. 18.april hadde jeg invitert til stor feiring. 55 stk hadde til nå sagt ja til å komme, og jeg så virkelig frem til å kunne feire sammen med mennesker som alle på sin måte har beriket livet mitt. Den store feiringen blir det ikke noe av, ikke på planlagt dato. Når jeg sendte rundt meldinger til gjestene i går, så skrev jeg at festen blir ikke avlyst, men utsatt. En dag skal vi feire sammen, og når den dagen kommer, så kommer feiringen til å bli enda bedre, for da har vi enda mer å feire når vi igjen kan samles. Jeg kjenner det er trist at jeg måtte utsette. Helt nødvendig selvsagt, og helt riktig, men trist også. Når den store dagen er neste søndag, så blir det nok den rareste bursdagen jeg noen gang har hatt. Det at jeg ikke kan feire sammen med mine nære, det er veldig trist. Så her hos meg blir det nok mamma og meg som må feire med god middag og kake. Dagen for feiring, den kommer der fremme. Kjenner at det er innmari godt å tenke på.

Ellers kjenner jeg på hårkrisen for tiden, og jeg er sikkert ikke alene. Det og ikke komme til frisøren i denne tiden, det er en bagatell, men jeg kjenner på det likevel. Jeg lurer på hvordan jeg vil se ut på håret når etterveksten snart blir enorm, og håret skriker etter nye striper, eller når jeg plutselig får en helt ny frisyre fordi håret ikke er blitt klippet på evigheter. Det vil ikke bli vakkert, det er jeg veldig sikker på…

Opp i alt det usikre som skjer, så er dette den fineste muligheten vi har til å vise at vi bryr oss om hverandre. Det er tiden for å vise omsorg, og ta vare på hverandre.Det er ikke lett det vi står i nå. De økonomiske konsekvensene, frykten for fremtiden, den kjennes hos mange. Jeg puster med magen, og synes var fint å høre vår flotte statsminister si at dette kommer vi oss gjennom. Det blir noen tøffe dager fremover, men hverdagen, den kommer tilbake. Akkurat det er gode ting å tenke på opp i alt som skjer, alt man ser og alt man hører.

Jeg tenker at det er uhyre viktig i disse dager å gjøre hverdagen god. Det er viktig å prøve å beholde smilet og positiviteten. Få med deg nyheter, men man trenger ikke å sitte pal hele dagen.Gå en tur om du er frisk. Nyt sola i husveggen. Legg planer. Dagdrøm. Ha det fint rundt deg. Vær kreativ. Hør god musikk. Se en god film. Ha gode samtaler. Bry deg.

Det er selve livet som utfordrer oss nå. Det er så uvirkelig og vanskelig. Men midt i krisa får vi faktisk en gave; vi får en mulighet til å vende oppmerksomheten mot hverandre. Størst av alt er nettopp verdien av liv, helse og medmennesket.

I morgen skal jeg igjen vise litt klær på bloggen – gled deg!

Ta godt vare på hverandre

Det hele føles litt uvirkelig. Plutselig er landet i en helt annen situasjon enn vi var i for kun få dager siden. Plutselig har vi en ny og annerledes hverdag. Jeg tror vi alle kjenner på usikkerheten, og akkurat nå skulle vi hatt denne krystallkulen som kunne fortelle oss når hverdagen igjen kan bli normal. Med oppfordring om å holde oss mest mulig hjemme, og med oppfordring om ikke å besøke hverandre, så kjenner vi alle på noe helt nytt. Selv om vi vet at vi skal komme oss igjennom dette, og hverdagen vi kjenner vil komme tilbake, så kjenner iallefall jeg på en usikkerhet, og det hele som skjer er jo litt skremmende. Helt nødvendig, men også litt skremmende.

I denne tiden, så kjenner vi kanskje også litt på hvor heldige vi har vært her oppe i nord. Så fritt vi har hatt det, så godt, og så beskyttet. Hverdagen har vi fylt med det vi ønsker, og vi har aldri hatt noen restriksjoner på hvordan vi lever livet vårt. Plutselig rammes verden, og vi kan ikke unngå og rammes her i vårt lille land heller. Barnehager og skoler stenges, all aktivitet stoppes, treningsstudioer, frisører og velværesalonger må stenge, man vil at alle som kan skal ha hjemmekontor. Plutselig endres verden. Sterke grep må tas for å hindre spredningen av korona viruset. En uhyre viktig dugnad er i gang. En dugnad som det er viktig at vi alle tar del i. Det er så viktig at vi alle gjør vårt for at vi skal få den gode, trygge hverdagen tilbake så snart som mulig. Korona har flytta inn – i hodet mitt.  Det er litt skremmende og uvirkelig. Det gikk så veldig fort. Fra å lese om et hissig virus ute i verden et sted, så har det plutselig blitt så nært.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Korona viruset har fått alvorlige konsekvenser verden over. Også her i Norge, og også i min hjemby Kristiansand. Masse mennesker blir syke, og rammes i ulik grad. Utrolig mange mennesker blir permittert, og går en usikker hverdag i møte. Permitteringer rammer familier når lønnen plutselig blir ca 62% av det man hadde. Når hverdagen kommer tilbake, så kan det likevel gå tid før alle er tilbake i arbeid fordi de økonomiske konsekvensene er blitt så store.

Jeg er en av de som nå er blitt rammet av det som skjer i verden. I går kveld kom det permitteringsvarsel på mail fra arbeidsgiver. Jeg visste at det var økonomiske utfordringer i bedriften som følge av korona situasjonen. Jeg visste at de så på sparetiltak, og strammet inn der de kunne. Permitteringene, de kom veldig plutselig, og uten at noen egentlig hadde snakket om det. Tankene mine rundt dette skal jeg la ligge, men det er så viktig å være åpen om permitteringer også. Ikke bare i det øyeblikket det skjer.

Jobben i Radio Metro fremover er usikker. Ingen vet når man kan komme tilbake på jobb, eller om bedriften klarer å komme seg så ovenpå igjen at vi vil ha en jobb å komme tilbake til der fremme. Jeg kjenner en stor sorg rundt en jobb jeg virkelig elsker. En jobb jeg har gledet meg til å gå til hver dag. Kroppen min har en stund nå ikke spilt helt på lag med meg, og jeg har måttet være nødt til å erkjenne dette, og ta konsekvensene av det. Men det å få et permitteringsvarsel uten at noen hadde snakket om permitteringer, det var tøft å kjenne på.

Jeg er heldigvis ikke syk, og jeg håper at jeg og mine skal slippe unna. Heldigvis blir de fleste mildt rammet. Men vi har andre mennesker rundt oss som er i risikogruppene. Derfor er det så viktig å gjøre som myndigheten sier. Bli hjemme, og gå kun ut dersom du er helt nødt. Det er jo sånn at man trenger litt påfyll av mat i blant. Kanskje trenger man påfyll av medisiner, men også medisiner kan bestilles på nett om man vil unngå å dra på apoteket. Ikke løp på besøk til hverandre. I denne hverdagen som man plutselig må forholde seg til, så har man en gyllen mulighet til å snakke med hverandre. Det får man så sjeldent gjort i en hektisk hverdag. Man kan ta en tlf, man kan snakke sammen på skype, eller man kan snakke sammen på messenger.

Opp i alt det usikre som skjer, så er dette den fineste muligheten vi har til å vise at vi bryr oss om hverandre. Det er tiden for å vise omsorg, og ta vare på hverandre.

Det er ikke lett det vi står i nå. De økonomiske konsekvensene, frykten for fremtiden, den kjennes hos mange. Jeg puster med magen, og synes var fint å høre vår flotte statsminister si at dette kommer vi oss gjennom. Det blir noen tøffe dager fremover, men hverdagen, den kommer tilbake. Akkurat det er gode ting å tenke på opp i alt som skjer, alt man ser og alt man hører. Jeg merker at jeg tenker når jeg et par ganger har vært nødt til å dra ut. Jeg går lengst mulig unna andre mennesker. Må jeg stå i kø, som på apoteket, så stiller jeg meg lengst mulig unna andre, og er det noen som nærmer seg, så går jeg bort og stiller meg et annet sted. Jeg står en veldig god meter unna en kasse hvor man blir ekspedert. Tankene kjører hele tiden på avstand. Jeg har antibac i vesken, jeg har papirlommetørkler i bøtter og spann, og jeg vasker hendene ofte, noe jeg alltid har gjort, men jeg gjør det enda mer nå. Jeg nyser og hoster i albuen om jeg må en av de tingene. Jeg håndhilser ikke, og klemmer ikke.

Jeg tenker at det er uhyre viktig i disse dager å gjøre hverdagen god. Det er viktig å prøve å beholde smilet og positiviteten. Få med deg nyheter, men man trenger ikke å sitte pal hele dagen.Gå en tur om du er frisk. Nyt sola i husveggen. Legg planer. Dagdrøm. Ha det fint rundt deg. Vær kreativ. Hør god musikk. Se en god film. Ha gode samtaler. Bry deg.

Jeg ble skremt da jeg skulle gjøre ukehandelen på torsdag. Parkeringsplassen som er stor, og som pleier å være ganske tom en torsdag formiddag, den var stufull. Butikken var full av mennesker med handlekurver som var så fulle at varene nærmest falt ut. Det var eviglange køer ved kassene. Jeg måtte innom et par andre butikker for å få varer jeg ikke fikk på første butikk. Hyllene var så tomme. Myndighetene ber oss om ikke å hamstre, men vi gjør det likevel. Butikkene opplever lille julaften kaos. Butikkene får varer hver dag. Lagrene er fulle av mat, men panikken tar oss. Jeg håper hamstringen nå roer seg sånn at alle kan få handlet det de trenger når de må ta turen innom butikken. Det handler om solidaritet, og det handler om at vi ikke må være egoister.

Nå handler det om å være minst mulig der det vanligvis er folk for at færrest mulig skal bli alvorlig syke. Vi har alle et felles ansvar. Vi må alle ta del i den store dugnaden. Og er det noe Norge kan, så er det å stå sammen når alvorlige ting skjer. Vi har vist før at vi står sammen, og vi skal vise det igjen. Dugnad betyr ikke lenger å ha med kake og spandere noen timer sammen med andre i barnehagen eller borettslaget.Dugnaden handler om å slippe taket i det som er trygt.

En bekjent av meg sa det så riktig. Det er selve livet som utfordrer oss nå. Det er så uvirkelig og vanskelig. Hun sa det så fint , at midt i krisa får vi faktisk en gave; vi får en mulighet til å vende oppmerksomheten mot hverandre og alle. Størst av alt er nettopp verdien av liv, helse og medmennesket, altså selve livet.

Jeg kan godt holde meg hjemme. Jeg kommer ikke til å kjede meg. Treningsstudioet er stengt, så dit kan jeg ikke dra. Men jeg kan kanskje vise overfor meg selv at jeg har det som heter vilje, og da kan jeg faktisk trene hjemme…eller jeg kan gå en tur i skogen. Jeg har lenge tenkt at rom for rom i huset skal ryddes. Nå har jeg en gyllen mulighet til å gjøre det sånn litt etter litt. Jeg har nok en stund gått på akkord med meg selv i forhold til mye. Nå har jeg en mulighet til å komme meg ovenpå igjen. Det er flere ting som jeg kan ta tak i både ute og inne. Jeg har en mamma som trenger hjelp i blant, og da er det fint at vi bor rett ved siden av hverandre. Viktigst er det å ta vare på meg selv, og på mine. I en sånn tid så tenker jeg klart på de fine prinsene mine, på datter og svigersønn. Jeg tenker på min kjære mamma som er blitt 79 år, og sånn sett er i risikogruppen. Nå er det viktig å skjerme henne mest mulig.

Nå er det viktig at vi alle tar del i den viktigste dugnaden vi noen gang har deltatt i. Lytt til de som sitter med kunnskapene. Det er altfor mange bedrevitere der ute. Folk som vet alt best selv. Vi kan være enige og uenige, men nå skal vi gjøre som myndighetene sier. Holde oss mest mulig hjemme, ikke renne ned dørene hos hverandre, dra ut kun når man må, og dere som har hjemmekantene, dere skal bli hjemme. Jeg leste noen kloke ord i dag morges : At vi er hjemme i 14 dager, og kanskje kjeder oss litt, det er mye bedre enn at vi trosser forbudet, og smitter et menneske som, i verste fall ikke får oppleve 14 dager til. Ord verdt å tenke på. Vi skal gjøre vårt for å beskytte de eldste, og vi skal gjøre vårt for å beskytte de som er i risikogruppene.

Dette kommer vi oss igjennom. Hverdagen vil komme tilbake. For å komme dit fortest mulig, så er det så viktig at vi alle tar del i den viktigste dugnaden vi har deltatt i.

Vi blogges i morgen. Hold deg frisk, og ta godt vare på deg selv og dine nærmeste.

Det kommer bedre tider.

Reklame | Alexis Mote

Valker. Et frustrerende ord, men det er nå sånn at de fleste av oss har et par valker. Det er også sånn at vi av og til  har et stort ønske om å skjule disse irriterende valkene. Hvordan gjør man det på best mulig måte? Jeg får endel henvendelser fra dere som leser bloggen som går på hold in produkter eller shape produkter som vel er det riktige navnet. Mange ønsker å vite om jeg har noen gode produkter på anbefale. Og det har jeg. I dag skal du få tips om gode shape produkter, og i tillegg så er det produkter til en utrolig hyggelig pris. Og på bloggen i dag, så vil du faktisk få en veldig hyggelig rabatt på plaggene.

Tidligere så hatet jeg hold in produkter. Eller rettere sagt, tarmene mine likte ikke hold in produkter. Tarmene protesterer høylytt når jeg en gang i blant prøvde å ta på meg et hold in produkt. Det ble for stramt, og jeg slet i tillegg med å puste skikkelig. Det var rett og slett veldig ubehagelig. Årsaken til at tarmene protesterte høylytt er nok operasjonen jeg hadde i 2002 da tarmene fikk litt tøff medfart. Etter operasjonen så kunne tarmene bli noe i ulage om noe strammet for mye. Jeg er heldigvis endel bedre nå, men det var utfordrende i en periode.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg klarer meg fint uten hold in produkter, men av og til er det så innmari kjekt. Jeg har prøvd endel hold in produkter opp igjennom, fra ulike leverandører, men ubehaget kom fort, så jeg har egentlig lagt disse produktene godt inn i skapet, og ikke tenkt så mye på de. Når man i tillegg sliter med å puste, og man må konsentrere seg mer om å og puste enn å hygge seg, da er det ganske ille. Når jeg tenker etter, så tror jeg faktisk at de aller fleste hold in plaggene jeg har hatt havnet i søpla siste gangen jeg ryddet i garderobeskapene.

Hold in produkter, eller shape produkter er jo i utgangspunktet flotte saker.Når kjole skal på, eller når man skal ta på seg et spesielt plagg som man ønsker skal sitte ekstra fint, da er disse produktene fine å ha. Det er innmari fint å holde mage, og valker på plass, og det er en god følelse at det ikke buler både her, og der. Jeg er jo personlig ikke så glad i valker i fri dressur. Kan jeg holde de litt på plass, så føler jeg meg mest vel. Derfor velger jeg ofte bh topper istedenfor vanlige bh’er. Bh’toppene har ikke hold in effekt, men det er godt med noe som dekker magen. Bare å kjenne at jeg har noe der.

Hold in produkter er fine saker, men samtidig, så skal man jo ikke lide heller. Det må ikke bli så stramt at man verken kan puste, eller bevege seg. Så mye hold in er jo ikke bra for noen. Når trenden for en tid tilbake har vært å trene med hold in produkter, da snakker vi galskap med stor G! En hold in truse, eller en hold in topp når man føler for å skjule litt av det som buler, eller i alle fall holde det litt samlet, det synes jeg er veldig ålreit. Så får man heller være forberedt på sjokket når kvelden kommer, og hold in trusen, eller toppen skal av, og alt som har blitt holdt så fint på plass bare velter ut.

Jeg har tidligere blogget om en hold in kjole som Alexis Mote har solgt. Jeg er super fornøyd med den kjolen, og bruker den ved spesielle anledninger. Den koster noen kroner, og ikke alle føler at man vil legge så mye penger i et hold in produkt. Derfor ble jeg så hoppende glad når jeg så at Alexis hadde fått innhold inn produkter til en helt fantastisk pris! Måtte nok kikke på prisen et par ganger, og spørsmålet kom fort i mitt hode om disse produktene faktisk hadde god hold in effekt til en såpass lav pris. Så da måtte jeg selvsagt prøve de. To dager etter bestilling, så kom pakken på post i butikk. Jeg var så spent!

Det er ZHENZI som nå har kommet med hold in produkter. De har kommet med en serie bestående av shapewear kjole, en shapewear bukse/truse med litt bein og en shapewear topp. Alle produktene i sort. Prisene varierer fra 249 kr – 299 kr, så her snakker vi veldig hyggelige priser. Det er kanskje de hyggelige prisene som gjorde at jeg var veldig spent på om produktene hadde en shape effekt som jeg var fornøyd med. Jeg liker hold in produkter som strammer på en levelig måte. Jeg må se at produktene gir effekt, og jeg må kunne puste normalt.

Torsdag kveld var testkveld hjemme hos meg. Jeg testet alle tre produktene, og jeg må bare si det med en gang : jeg ble imponert! Alle tre produktene ga shape effekt, og de var veldig behagelige å ha på. Ingen av de strammet ubehagelig. Jeg hadde alle produktene på meg ei god stund så jeg fikk prøvd de godt. Jeg var spent på effekten. Ville valkene bli strammet inn litt? Ville produktene sitte godt? Ville kjolen sitte uten å skli opp? Ville buksebeina med sin silikonkant sitte uten at beina skle opp? Hvordan ville buksen sitte? Ville den gå høyt opp i livet, og ville den sitte fint i skrittet? Kunne jeg puste og bevege meg som vanlig? Her er svaret ja på alle spørsmålene jeg hadde stilt meg på forhånd. Silikonkanten på kjolen kunne ha vært noe bredere, men kjolen satt på den. Stroppene på kjolen kunne også ha vært noe bredere, men disse tingene betyr egentlig ingenting når plaggene fungerer som de skal. Testen ble gjennomført, og her er det virkelig tommel opp for shape produktene til ZHENZI. Det er ikke produkter som får deg til å se ut som du er x antall størrelser mindre enn du er, men de gir absolutt en fin shape effekt. Plagg som satt noe trangt på meg, de satt veldig fint når jeg prøvde med disse shape produktene under, og det er den effekten jeg er ute etter. I tillegg er det produkter man kan bruke når som helst fordi de er så behagelige å ha på som de er. Det er ikke produkter man gruer seg til å bruke. Dette er produkter jeg kunne ha brukt i hverdagen om jeg ønsket den effekten i det daglige.

Så til størrelser. I shape produkter, så anbefales det at man går ned en størrelse i forhold til hva man bruker i klær, og det tenker jeg er et veldig godt råd. Jeg må ha M/L i shape toppen. Jeg har L/XL i toppen, og den kunne jeg kanskje ha gått ned en størrelse i. I shape buksen, så har jeg faktisk M/L, og den trodde jeg aldri at jeg ville passe. Daniel på Alexis mente at det ville gå, men jeg hadde mine tvil med tanke på at jeg har gode lår…men buksen, den passet veldig fint den. Jeg var spent på hvordan buksen ville gå høyt nok opp i livet, og jeg var spent på om den ville sitte fint i skrittet. For sitter den ikke godt i skrittet, så kan ikke jeg bruke plagget. Shape buksen gikk høyt og godt opp i livet, og i tillegg satt den som den skulle i skrittet. Tarmene sa ikke et ord. Tarmene var helt rolige. Skrekkscenen jeg hadde sett for meg hvor jeg ikke fikk av meg kjolen, det stemte heldigvis ikke. Hold in kjolen kom greit av den. Det er jo naturlig noe mer jobb enn med en vanlig kjole, men det er vel ingen stor overraskelse for noen av oss. Den bittelille ekstra jobben, den tar man gjerne for å få en pen hold in effekt. Jeg er sikker på at du vil bli veldig fornøyd med produktene.

Har du lyst til å prøve shape produktene? Alexis Mote gir 10% til alle bloggens lesere som kjøper shape produktene fra Zhenzi. I nettbutikken til Alexis, så har jeg en egen kolleksjon/kategori hvor du kan se alle plagg som jeg har blogget om fra Alexis. Denne finner du her : https://www.alexismote.no/collections/heidi-rosander

Når du bestiller shape produktene, eller andre plagg jeg har blogget om, så bruker du rabattkoden : HEIDIROS

Når du bruker min personlige kode, så vil du automatisk få 10% på kjøpet. Dette gjelder shape produktene, og det gjelder alle plaggene som ligger i min kategori hos Alexis.

” Nå må æ ned i vekt altså ” – uttalelsen kommer fra ei ” venninne”  som kanskje har 5 kilo for mye om man leter lenge nok. Jeg husker hvor provosert jeg ble av sånne uttalelser før, men nå bryr jeg meg ikke like mye lengre. Jeg husker hvor såret jeg ble fordi de skrek over 5 kg, og jeg hadde en haug. Jeg husker jeg hadde lyst til å forsvinne i dette hullet i bakken når vekt ble tema. Jeg ville ikke snakke om vekt!

5 kg for noen er kanskje mye om buksene ikke går igjen, eller toppen strammer, men i mitt hode kan neppe 5 kg verken være verdens undergang, eller verdens vanskeligste mål å nå. Hadde jeg slitt med 5 kg, så hadde jeg klart det i går liksom. Det blir langt verre når man skal ha av seg 30 kg, eller 50 kg, eller for noen kanskje 100 kg! Før ble jeg både sint, og veldig lei meg når venninner satt og klaget over disse 5 kg som de ikke ante hvordan de skulle få av seg… og der satt jeg med mine x antall dobbelt så mange kilo, og ville helst bare reise meg å be de holde kjeft, og klage over noe som var verdt å klage over. Jeg gjorde aldri det, men de må da ha merket hvor stille jeg ble, og jeg synes fortsatt det er litt respektløst og klage over 5 kilo når det sitter personer der som sliter med langt mer enn de stakkars 5! Det er ikke moro å sitte sammen med venninner da. De klager, og klager, og sitter og funderer på hvordan de skal få kvittet seg med disse 5 kiloene, og hvilke shaker, eller kurer som passer best, og som gir det beste resultatet. De sitter og planlegger hvordan de skal sulte seg for å nå målet. Innimellom kommer de inn på trening, men det går mest på kurer, og dietter. Hvordan tror disse hylekorene det føles når de sitter der og klager mens jeg sitter og hører på? Når de hyler over 5 kilo, hva med meg? Tenker de noen gang på at jeg er der og må høre på de? Jeg grudde meg tidligere når det var venninnekvelder, for man kom jo alltid inn på vekt, og dietter, og jeg hadde aldri noe å tilføye. Jeg hadde min kamp, en kamp som de aldri ville være i nærheten av å skjønne hvordan var. Jeg som aldri hadde prøvd en eneste diett, og som ikke visste hva som funket for å få av disse stakkars 5 kiloene.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

De siste årene har dette heldigvis blitt en del annerledes. Jeg sier i fra, og deltar i samtalen. Jeg har mine erfaringer, men jeg blir fortsatt provosert når noen bare må klage over disse ekstra 3, eller 5 kiloene som sitter dønn fast. Noen ganger må jeg bare le også av disse hylekorene. Det er ikke måte på hvor langt de er villige til å gå for å miste kiloene. Det er sultedietter, det er shaker, det er minimum av kalorier, det er piller som selvsagt er en verdens nyhet. Jeg trodde vi var så voksne nå, og hadde prøvd så mye at disse tingene var utelukket, men neida, det er bånn gass, og shake til både frokost, middag og kvelds. Etter ett par uker, så kan de ta inn et måltid, men først skal magen, og kroppen være både i ulag, og utakt, og man går rundt som tidsinnstilte bomber frem til kiloene er av.

Tid til å trene har de ikke, energien strekker ikke til, men man får vel ikke akkurat mer energi av å sulte seg selv? Jeg skal når jeg skriver dette være rask til å få med at jeg absolutt skjønner at det å ha 3, eller 5 kg for mye kan være et problem for de som har det. Jeg ser veldig godt at om man ikke får på seg buksene, eller passer klærne som man gjorde, så er det et problem, og jeg ser at man ønsker å kvitte seg med de for å slippe å kjøpe ny garderobe, og for å føle seg mer vel når klærne sitter som de skal… men ikke sett i gang det største hylekoret når der faktisk sitter noen sammen med deg som sliter så mye mer, og som kjemper en kamp som er så mye mer uoppnåelig . Kanskje blir det feil å tenke sånn også. Jeg vet ikke, men det er nå sånn jeg føler det.

Det er veldig mye disse tingene som lesere av bloggen min skriver om i meldinger til meg. Jeg snakker mye om disse tingene sammen med mange venninner. Jeg snakker om min kamp, og de om deres, for vi kjemper alle en kamp , men det er en avslappet tone, og gode samtaler – men når der er noen som starter et hylekor om hvor ille det er å veie 5 kg for mye, og om alle diettene som må til, da melder jeg meg ut, og blir bare provosert.

Mange av oss trenger ett skikkelig spark bak for å komme i gang. Dette vet jeg alt om. Jeg har prøvd utallige ganger å sparke meg selv bak, men når man står alene, så er det ikke alltid like lett å treffe, og uten å ha noen som er der og støtter deg underveis, så er det utrolig vanskelig. Jeg vet mange savner et fellesskap, og for mange er det løsningen for å komme i gang med noe som varer. I tillegg så må man være forberedt på mange tøffe kamper med seg selv. Man blir utfordret så innmari mange ganger. Denne styggen på ryggen som forteller deg hvor mye bedre det er å sette seg i sofaen etter en lang dag, eller som prøver å innbille deg at du heller går i morgen fordi morgendagen er en mye bedre dag for deg å trene…og visst du kjenner ekstra godt etter, så kan det være du kjenner en sår hals, eller en vond skulder, og det er jo ikke bra å trene når man kanskje er syk… disse kampene, og mange flere må du være forberedt på å kjempe, spesielt i starten. Det er så mange unnskyldninger som ligger klar på rekke, og rad, og de bare venter på å utfordre deg. Det er da du må stålsette deg, og ha motsvarene klare. Det finnes svært få unnskyldninger for at du ikke kan gå på trening.

Jeg skal være ærlig på at jeg sliter big time for tiden. Jeg trenger en som virkelig kan sparke meg hardt bak, og en som jeg finne motivasjonen tilbake med. Jeg har delvis kontroll, men jeg føler ikke lengre at jeg har stålkontrollen som jeg hadde før. Så kan jeg lete etter unnskyldningene for hvorfor det er sånn, og så kan jeg håpe jeg finner noen å skylde på, men det er kun en som er ansvarlig for at ting er som det er akkurat nå, og det er meg. Mitt liv er mitt ansvar. Etter jeg startet å jobbe så tidlig på dag som jeg gjør, så får jeg ikke lengre disse treningene tidlig om morgenen som jeg hadde før. Hælen i den ene foten elsker ikke akkurat intervalltreningen på mølla, så fra å trene 5 ganger i uken, så er det blitt 2 og 3 ganger, og det er altfor lite. Treningsplan, den har jeg i hodet mitt sagt at jeg skal sette opp i evigheter nå, men får jeg gjort det? Neida.

De negative følelsene rundt egen kropp, de er i ferd med å snike seg litt tilbake i blant, og det er ingen god følelse. Hvorfor er det så innmari vanskelig å trene som før? Jeg har også styrkeprogrammer som jeg kan trene om hælen krangler. Jeg har apparater hjemme. Jeg kan gå turer. Jeg er håpløst fortvilet over meg selv i blant. Livredd for å havne tilbake i gamle spor. Jeg skulle hatt en som pusher meg i en periode nå. En som kan få meg tilbake på de vanvittige gode sporene jeg var før jeg startet som morgenvertinne, og i ny jobb. En som kan få meg motivert og klar for den viktigste jobben som finnes, nemlig helsen min.

Man kan ikke hvile når det kommer til vekt og trening. Alt dette er ferskvare. I mitt hode har jeg lagt på meg det meste av det jeg har tatt av, og fornuften er ikke alltid på min side, men jeg er glad for at jeg er bevisst på alt dette, og for at jeg vet hvilke grep som må tas, og at det kun er en som kan endre det negative til det positive, nemlig meg.

Mitt høyeste ønske er en PT, en PT jeg kan ha en stund. Men en PT koster endel penger, og det er en utgift som jeg kanskje ikke kan ta akkurat nå. Jeg skulle hatt en PT på grønn resept, eller på blå resept, samme hvilken farge bare man hadde kunnet betale en egenandel. En PT hadde betydd så utrolig mye for meg i den litt tøffe perioden jeg er inne i nå. Jeg trenger å finne tilbake til både motivasjon og treningsglede. Jeg hadde PT for endel år tilbake når jeg var helt i starten av reisen min, og det var så gull. Det betydde så mye, og jeg oppnådde så mye.

Mens jeg venter på at en PT kommer dalende ned i fanget på meg, så må jeg ta meg selv enda hardere i nakken, og snakke hardt til meg selv. Jeg er heldig som faktisk er der at jeg kan trene, så nå må jeg jaggu slutte å være så smådeprimert, og heller gjøre noe. Jeg blir litt oppgitt over meg selv i blant, og ingenting annet enn familie og jobb er viktigere enn trening og helse.

Skal vi ta oss i nakken både du og jeg? I morgen på bloggen skal jeg vise deg en god begynnelse…..

For dere som følger bloggen min, så har dere nok lest om kampen jeg hadde i forhold til om jeg skulle velge slankeoperasjon, eller ikke. Jeg har vel alltid vært av den oppfatning at jeg aldri skulle legge meg under kniven. Man vil alltid klare det selv, men så kommer det perioder hvor alt ser helt håpløst ut, og så begynner tankene å spinne. Man blir lei av og hele tiden føle at man ikke lykkes, og det er ikke alltid like lett og akseptere at man drasser rundt på alle disse ekstra kiloene. Man vil gjerne ut av dette, og så ser man at man allerede har brukt mange år på å gå opp, og ned som en jojo. Alle ønsker vi oss denne lille, fantastiske pillen som man kan ta, og vips, så har man en lettere, og flottere kropp. Tenk så fantastisk det hadde om denne pillen ble oppdaget, og så kan man leve i denne drømmen en stund før hverdagen igjen brutalt slår en i bakken. Ingenting i livet er gratis heter det. Akkurat det er vel ikke helt sant, men når det kommer til vektnedgang, så kommer ingenting rekende på en fjøl. Det må jobbes, og det må jobbes beinhardt. I løpet av 2020, så vil mange der ute stå overfor det samme valget som meg for endel år siden. Det er ikke noe lett valg å bestemme seg for operasjon, eller ikke – ingen vet utfallet, ingen vet hvordan livet vil bli, det eneste man vet er at man er så lei av å være tjukk, og tung, man er lei av begrensningene som en overvekt ofte fører med seg. Å la seg slankeoperere er ikke et valg man tar på strak arm – de fleste har gått mange runder med seg selv før valget blir tatt. Kanskje er valget det viktigste valget man tar i løpet av livet.

Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg for ca 5 år siden når jeg avlyste slankeoperasjonen. Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget ? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt… men etter en stund, så fant jeg roen, og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av mange andre, men jeg kjente at skuldrene var senket, og det føltes riktig. Min vei startet da valget om slankeoperasjon ble tatt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kampen mot kiloene vil aldri være en kamp som er over. Jeg skjønner at mange gir opp. Jeg skjønner at mange ikke orker denne evige kampen, og jeg skjønner at mange velger å la seg slankeoperere. Eller jeg vet ikke helt om jeg skjønner alle som gjør det, for der er nok altfor mange som med en operasjon tror at kampen mot kiloene nå er over. Men jeg skjønner fortvilelsen. Man lærer masse på forkursene til operasjon om realiteten, man lærer om kampen som fortsatt må kjempes, men likevel er det altfor mange som tror at man nå kan sette seg godt tilbake i stolen, fordi jobben er gjort. Det er mange som ikke innser at kiloene etter kort tid kan komme på igjen, og kanskje også enda flere enn man hadde. Jeg har vært akkurat der mange andre overvektige har vært. Jeg følte slaget var tapt, og ba fastlegen min søke slankeoperasjon for meg. Jeg var helt klar for å la meg operere, jeg orket ikke denne evige kampen lengre. Jeg var så utrolig lei! Lei av å starte på an igjen hver mandag, for så og mislykkes kun dager etterpå. Jeg var lei av å falle, lei av å føle meg mislykket, lei av å hate kroppen min, jeg var lei av at fokuset hele tiden skulle være på hvor stor jeg var. Jeg klarte aldri og akseptere at jeg var stor. Jeg så ikke annet enn en stor kropp, og slet med å se at det var så mye mer som betydde noe enn om jeg bar på så mange ekstra kilo. Hvorfor skulle mine ekstra kilo fortelle andre hvem jeg var? Kanskje var det jeg som lot kiloene bestemme, kanskje så ikke alle andre på min overvekt på samme måte som meg selv, men i mitt hode, så var det kiloene som utgjorde meg.

Vi hadde mange runder hjemme, og jeg vet at de egentlig ikke ønsket at jeg skulle gå igjennom en operasjon. Likevel så støttet de fleste valget mitt, men jeg har en datter som aldri helt kunne akseptere det. Likevel var det jo mitt valg, og min kropp. Jeg så bare at en operasjon ville gi meg en lettere kropp, og en lettere hverdag, men jeg tenkte lite på om jeg ville bli sunnere, og mer lykkelig. Jeg så ikke helt at helsen var det som burde komme først, og jeg så ikke at en lettere kropp ikke nødvendigvis betydde en sunnere kropp. I mitt hode, så var en lettere kropp det samme som en sunn kropp. Jeg visste bare at jeg var drittlei denne tunge kroppen som jeg hele tiden lot meg begrense av. Jeg var jo aktiv, jeg har aldri følt at jeg har hengt så etter fordi jeg er stor, eller at jeg ikke orker ting fordi jeg er stor, men jeg ville bli som ” alle andre .” Valget var tatt, jeg gikk på kurs som en forberedelse til mitt nye liv med en liten mage, et kurs som var utrolig lærerikt. Vi ble hele tiden fortalt at operasjon ikke var en enkel løsning, og at vi måtte være forberedt på beinhard jobbing etterpå.. Dette med beinhard jobbing forsvant vel litt ut av ørene i starten, men etter hvert, så bet jeg meg mer merke i mye av det som ble sagt. Jeg kjente at usikkerheten plutselig kom snikende. Usikkerheten kom først fordi jeg som sikkert er en av de mest kresne personene som finnes i matveien, plutselig fikk vite hva jeg måtte spise, og drikke i starten. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle få i meg noe som helst. Hele listen vi fikk se var jo ei stor nei liste for meg, men etter hvert, så var det komplikasjonene, og tiden etterpå som gjorde meg veldig usikker. Ikke at jeg trodde jeg skulle klare underverker på egenhånd, men jeg innså at det kanskje var en mulighet om jeg grep ting litt annerledes an. Etter en dag på operasjonskole i Arendal, så ble valget tatt om at jeg ikke skulle under kniven. Jeg ble redd når kirurgen fortalte om inngrepet, og mulige bivirkninger. I mitt hode, så var jo jeg den som ville få alt av bivirkninger, og litt til, men jeg innså også at kampen mot kiloene ikke ville være over selv om jeg lot meg operere. Utgangspunktet ville selvsagt være veldig mye bedre, men kampen måtte jeg likevel kjempe hver dag…

Blogginnlegget i dag ville jeg skrive fordi jeg i romjulen hadde en samtale med en bekjent som har gjennomgått en slankeoperasjon, og hun syntes ting var så innmari vanskelig. Ikke at hun hadde fått så mye bivirkninger, men hun hadde begynt å merke at vekten hadde gått opp. Hun skjønte ikke helt hvorfor, men da jeg spurte om hvordan aktivitetsnivået hennes var, så måtte hun innrømme at hun stort sett ikke gjorde så mye for å holde seg aktiv. Det er da man har misforstått ganske så mye med en operasjon. Vedkommende følte hun kjempet en større kamp etter operasjonen enn før, og kjente panikken komme for at vekten skulle gå tilbake der den var, men vedkommende var heller ikke så villig til å starte å trene, eller bevege seg mer. Jeg trodde ting skulle bli så enkelt etterpå sa hun…det blir ingen enkel hverdag selv etter en operasjon. Hun kunne spise alt nå, til og med store porsjoner kunne hun fortelle… er virkelig det målet for mange som legger seg under kniven? Det er en quickstart i forhold til at man får ett godt utgangspunkt, men kampen, den vil man måtte kjempe hver eneste dag. ” Det får gå som det går ” sa vedkommende….” jeg har i alle fall fått føle på det å veie mye mindre…går jeg opp, så går jeg opp.”  Jeg kjente jeg ble provosert. Hva er det vedkommende ikke har forstått? Staten har ikke betalt 100000 kr for at noen skal føle på det å veie mindre! Har man fått en slik sjanse, så griper man den med begge hender, og så viser man at dette er noe man virkelig tar på alvor.

Jeg kritiserer ingen som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar, og det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg vil tro at alle går mange runder med seg selv før man klarer å ta ett slikt valg. Jeg kjenner også flere som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse.  På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat, at de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større, og større måltider – er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var….

Reklame | Celli, NO.1 BY OX og Cutie.no

Det hender jeg tar et skippertak og rydder på pc’en. Jeg sparer på alt, og sletter lite. Jeg er redd den en dag tar kvelden fordi den kveles av alt jeg samler på. I går ryddet jeg igjen, og da kom jeg over en artikkel som jeg fant for et par år siden, og jeg husker den virkelig fikk meg til å tenke. Jeg måtte lese den på nytt, og i går som for de to årene tilbake, så ble jeg sittende å tenke lenge. Artikkelen gjorde meg både trist, og glad, og den var en skikkelig tankevekker. Den sa alt om hvordan vi tillater å ødelegge dagene våre fordi vi har så stygge tanker om kroppen vår, og higet etter dette intense ønsket om at alt skulle vært annerledes.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Mange gjør en stor, ødeleggende jobb både med tanker, og kropp fordi vi ikke føler oss gode nok, og tynne nok. Disse tankene om at lykken måles i antall kilo, at lykken kun kommer i en slank kropp, det er tanker ikke bare vi overvektige har, men det er tanker så utrolig mange går rundt med hver eneste dag, hver eneste time. Dette er ikke bare et overvektsproblem. Også de man anser som slanke, og kanskje perfekte, de sliter med akkurat de samme tankene. Og tanker, de går ofte i arv.

De tanker man har om seg selv, det er tanker vi gir videre til våre barn, og det er høyst sannsynlig tanker vi har fått fra våre mødre, eller personer nær oss. Dersom du føler deg tykk, og stygg, så skal det noe til å skjule dette for barna våre….våre barn som sikkert ser på oss som den vakreste på jord. Vår stadige klaging om at ingenting passer, at man ser så stor ut, at man føler seg både tykk, og stygg, og at man kanskje velger å spise middag på en liten kaketallerken istedenfor en middagstallerken når familien samles rundt bordet, alle disse tingene blir jo selvfølgelig fanget opp.

Kasey Edwards er en australsk forfatter, og i artikkelen jeg fant, så var hun en av mange kjente personer som hadde skrevet brev til sine mødre for å fortelle dem hva ønsker å fortelle dem før det var for sent, eller hva de ville ha sagt dersom de hadde fått sjansen. Kasey Edwards hadde alltid sett på sin mor som en glamorøs, og vakker filmstjerne helt til moren omtalte seg selv som tykk, og stygg. Helt frem til hun var 7 år så hun på sin mor som nydelig i alle mulige betydninger av ordet, og hun ønsket å bli som henne…helt inntil den dagen før et selskap hvor moren sterkt uttrykte fortvilende hvor stygg, og tykk hun var. Den dagen forstod Kasey at moren måtte være tykk fordi mødre lyver jo aldri. Hun forstod at tykk var det samme som å være stygg, og hun forstod at når hun vokste opp, så ville hun bli like stygg, og tykk som moren sin.

Moren som var hennes forbilde lærte Kasey å tenke akkurat det samme om seg selv… dette er virkelig en tankevekker! Vi tenker ikke over hvor mye våre tanker påvirker de rundt en. Hver gang vi snakker oss selv ned, eller klager over at vi ikke passer noen av klærne fordi vi har lagt på oss – alt dette tar barna våre til seg. Alle diettene de fleste prøver, alt vi klager over at vi ikke har godt av – alt suger barna til seg, og får de samme bildene av dette som vi selv har. Vi lærer barna at vi må være slanke for å ha en verdi….hvorfor er det sånn at man ikke skal ha lov til å føle seg bra fordi om man bærer ekstra kilo?

Jeg ble virkelig sittende å tenke i går kveld også, og jeg satt og tenkte på hvordan min overvekt kan ha påvirket min datter, men samtidig, så er jeg ganske trygg på at den ikke har gjort det i noen stor grad. Jeg snakket sjeldent, eller aldri med noen om min vekt når min datter var liten, heller ikke de helt nærme. Jeg valgte å gå med tankene inni meg, og jeg vet at jeg var bevisst på at jeg ikke skulle snakke for mye om overvekt, og hvordan jeg følte meg fordi jeg var livredd for at hun skulle bli som meg. Dessuten ville jeg heller gå med tankene inni meg enn å påføre andre alt det negative jeg tenkte om meg selv. Jeg er nok også en av veldig få personer som aldri har gått på en eneste diett – ingen shaker, ingen ananaskurer, ingen Grethe Rhode dietter, ingen Fedon kurer, så jeg har aldri levd på et minimum mens familien har spist vanlig mat.

Likevel, så vet man at man sikkert har påført noen av sine følelser over på barna. Ikke bevisst selvsagt, for ingen ønsker at barna skal føle på de negative tingene man selv føler på, men jeg tror vi må være enda mer bevisste på å gi barna de riktige gode følelsene rundt egen kropp, og være med på å fortelle at man ikke må være slank for å være god nok. Vi må fortelle at tykk ikke er det samme som å være stygg, og at lykken ikke er antall cm man har rundt livet. Det å være god nok akkurat som man er! Dette vet jeg alt om, for jeg har snakket meg selv ned i mange av årene som voksen. Jeg har satt likhetstrekk mellom kilo, og lykke, og jeg har ikke tillat meg selv å leve dagene slik jeg burde fordi jeg hele tiden har gått rundt og følt meg som både stor, og stygg…. og jeg er ikke alene… vi er mange, veldig mange. Vi er mange som lar dager bli ødelagt av å tenke alle disse negative tankene.

Det er ingen som er styggere mot oss enn vi er mot oss selv. Vi straffer oss selv om vi ikke når målene vi har satt oss, vi blir aldri fornøyde, og vi kommer aldri dit vi vil, og dette blir en evig, negativ runddans. Vi fortjener så mye bedre enn å la dagene bli ødelagt av alle disse negative tankene vi har rundt egen kropp. Kilo, og cm bør ikke definere hvem vi er, eller hvem våre barn skal bli. Disse tingene sier ingenting om hva vi kan, og hvem vi er. Vi må slutte å tro at vekt handler om hva vi som personer er verdt, vi må slutte å straffe oss selv, vi må slutte å snakke stygt om oss selv, og vi må slutte å begrense oss selv. Det er ingen lett jobb å ta tak i, men det er en viktig jobb. Jeg er glad dagene mine er blitt mye finere, og mye lysere. Jeg smiler mer, og nyter livet mer…men tankene utfordrer meg likevel mange ganger. Veldig mange ganger.

Visst man tenker på hvor mange timer, og dager man har brukt på å føle oss store, og stygge – det er mye tid man kunne ha brukt til gode ting istedenfor. Kasey Edwards sier det så godt i brevet til sin mor : “Hvert øyeblikk vi bruker til å bekymre oss over våre fysiske feil, er et bortkastet øyeblikk. Ett dyrbart stykke av livet som vi aldri får tilbake. La oss ære, og respektere kroppen vår for det den gjør, og ikke forakte den for slik den ser ut.” Edwards poengterer viktigheten av å fokusere på å leve ett så sunt, og aktivt liv som mulig, og nyte gleden som hver dag gir oss. Noen fnyser nok av alle disse fine ordene, men det ligger så mye sannhet i hvert eneste ord. Vi må jobbe med hodet, og tankene våre. Vi vil nok få en stor ryddejobb, men når ryddingen er ferdig, så ser man hvor mye rot man har båret med seg gjennom livet. Gammelt skal ut, og nytt skal inn.

Så var det vinnerne av den siste luken i bloggens julekalender. Bak siste luke, så lå det hele tre gaver, og vi har trukket ut tre vinnere blant alle dere som har lagt igjen en kommentar.

Den heldige vinneren av en stk wonderjeans fra Celli, det ble : INGRID BRANDTZÆG!! Gratulerer så mye med ny bukse, Ingrid!! 

Den heldige vinneren av cardigan fra NO.1 BY OX ble : MONICA LINDLAND!! Gratulerer så masse med ny cardigan, Monica!!

Tilslutt den heldige vinneren av valgfri strømpebukse fra Cutie. Den heldige vinneren ble der : ANNE KARI MENTZONI!! Gratulerer så masse til deg også, Anne Kari!! 

Jeg tar kontakt med alle vinnerne i løpet av dagen.

Vi blogges neste helg.

Reklame | NO.1 BY OX, ALEXIS MOTE, PONT NEUF, CELLI, NAIS, WILHELMINES, CUTIE, MOTHER INDIA, MARY KAY KONSULENT RANDI KOKKERUD

Så er romjulen her. Det har vært dager med  samvær med familie, det har vært god mat og avslapning. Jeg har fått masse mormortid med Henry og Alfred, og det er så fantastisk å få være en del av livene deres. De beriker mitt liv noe helt enormt. Jeg har også brukt romjulen til å tenke endel på det nye året som snart er her. Jeg har begynt å tenke drømmer, og mål. Har du en romjulsdrøm? En drøm som du våger å begynne å tenke nå, og som du vil fullføre i det nye året?

Det har også vært tid til å kjenne på den dårlige samvittigheten, men ikke som jeg gjorde før endringsreisen min startet. Jeg føler jo helt klart at godteriet, ribba og riskremen har lagt seg på sine bestemte steder på kroppen, sånn godt synlig, og ja, tankene gnager, de er der absolutt, men tankene gnager ikke som de gjorde før. Alle valgene som tas er mine, og er de dumme, og idiotiske, så er de like fullt mine. Akkurat det er også irriterende egentlig. Kunne man ikke hatt noen man kunne lagt skylden på i det minste? Ikke bare noen å skylde på, men som faktisk var ansvarlig for de dumme valgene. Man leter , men det nytter ikke. Valgene er våre egne.

Jeg har mine drømmer, og jeg har mine mål. Begge deler tenker jeg mye på i romjulen. Jeg er nødt til å fortsette den gode jobben jeg har gjort rundt trening og endring dersom jeg skal få en lettere kropp, og ett enda bedre fungerende hode. Jeg vil videre fra der jeg er nå. Jeg vil fortsette å kjenne på at jeg mestrer, at jeg kan og at jeg lykkes. Jeg vil fortsette å se kroppen endre seg positivt. Jeg vil fortsette å jobbe for helsen, og en bedre utgave av meg selv. Det siste året har ikke treningen stått så i fokus som tidligere, og det kjenner jeg veldig på. Fra å ha trent nærmest hver dag, så har jeg vært strålende fornøyd om jeg har kommet meg på trening 2-3 dager i uken. Det er bra det, men jeg må komme tilbake til et bedre system. At jeg trener godt, og at jeg kommer meg mer ut på turer i skog og mark. Selv om jeg begynner på jobb tidlig hver dag, og selv om jeg har ledervervet i NLLF som tar endel tid, så har jeg tiden til trening og aktivitet. For meg er de tingene så utrolig viktig. Ikke fordi jeg sitter her og drømmer om å bli slank, men jeg gjør det for helsen min, for et bedre liv på det fysiske plan, og for å kunne være enda mer tilstede for barnebarna mine.

Jeg skal i romjulen lage meg måltavle for 2020. Hvilke delmål har jeg for 2020, og hva er de store målene mine. Tavlen skal henge foran meg her oppe i loftstuen hvor jeg sitter og jobber ved pc. 2020 blir et spennende år, og jeg må tro det blir året hvor mål blir nådd, og drømmer oppfylt.

Jeg er ganske stolt over at tankene mine nå jobber i retning av at jeg ikke skal bry meg så mye om hva andre tenker om meg. Jeg har alltid vært livredd, og sårbar for blikk, og kommentarer. Jeg har alltid latt vekten min bestemme over mitt liv, og da er det så innmari godt å kjenne på at jeg klarer å slippe dette mer, og mer, og selv ta over sjefsrollen.

Jeg føler meg veldig ferdig med den tiden hvor alt fokus var på vekten. Jeg kjenner at absolutt ikke 100% ferdig, jeg vet at jeg ennå vil bry meg, men jeg har innsett at jeg er god nok som jeg er, og at jeg skal bruke tiden på det som virkelig gir meg noe. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen kommenterer vekta, men hvorfor skal meningene til vilt fremmende mennesker bety noe for hvordan jeg skal føle meg? De kjenner ikke meg, og de kjenner ikke min historie, så jeg skal stadig øve mer og mer på og ikke bry meg. Ikke la de få lov til å såre meg. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen liker meg, men så velger de å se vekten istedenfor meg. Tidligere ønsket jeg så ofte å gå med lapp rundt halsen som kunne fortelle at sykdom er årsaken til så mye av vekta mi. I dag tenker jeg at ingen har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor skal vi unnskylde oss? Alle sliter med sitt, hos noen så er det bare så veldig synlig.

Det er jo absolutt ingen skam å ønske seg en lettere kropp, eller å føle seg bedre, men det er en skam om man lar andre få bestemme hvordan vi skal leve vårt liv.Det er altfor mange der ute som sliter psykisk pga vekten, og jeg får vondt langt inne i hjerterota. Jeg har møtt mange av de. Det er ingen som kjenner historien bak vekten, for all overvekt har en årsak. Klarer man å jobbe med årsaken, så kan man også gjøre noe med vekten. Det nytter ikke å jobbe med vekten uten å gjøre noe med årsaken. En slankeoperasjon gjør kroppen lettere, men den gjør ikke noe med hodet, med årsaken. Det er også grunnen til at så mange går opp i vekt igjen etter en operasjon.

Vi er mer enn gode nok akkurat som vi er. Vi er mer enn gode nok med både valker, grevinneheng, og med pupper som kanskje ikke ser ut som på en 20 åring. Det er mange der ute som liker oss med det vi har ekstra, og som liker både frodighet og former. Jeg er ikke særlig fan av uttrykket som sier at jo mer å ta i, jo mer å være glad i, men heldigvis så finnes det mange, både menn, og kvinner som liker at man er en størrelse for stor . Jeg skulle likevel ønske at det ikke hadde vært så tabu å si at man liker frodighet, og former. For veldig mange, spesielt menn, så er det fortsatt tabu og innrømme at man liker store kvinner. Det virker som det er mer ” akseptabelt ” at kvinner kan like store menn enn motsatt. Så her tror jeg mange menn må komme ut av skallet sitt, og fortelle at de liker både frodighet, former, og noen ekstra kilo.

Klart vi vil snuble en haug av ganger, men det er ikke så farlig å snuble så lenge vi kommer oss opp igjen, og ikke faller helt over ende. Klart vi vil ha noen tøffe dager i blant, det har tross alt alle, men om vi klarer å snu tankegangen litt for hver dag, så vil dagene bli så mye bedre fordi vekta ikke får være sjef lengre. Så kan man jo prøve å tenke at bak hver ” perfekte ” kropp, så er der et menneske som har sin historie, og den trenger absolutt ikke være perfekt selv om noen kanskje synes at kroppen er det. Jeg har en mindre kropp nå enn da jeg startet min endringsreise. Der har forsvunnet både  flere kilo, og flere cm. Jeg er fornøyd, og jeg har virkelig tro på at dette går veien jeg ønsker, men det jeg kanskje er aller mest fornøyd med det er at hodet endelig samarbeider på en helt annen måte enn før.

Vi kan ikke sette livet på vent. Vi kan ikke vente med å leve til vi får en lettere kropp. Jeg skal jobbe beinhardt nå fremover for å fortelle meg selv at jeg er flott som jeg er. Akkurat det er veldig vanskelig, men nødvendig. Jeg har snudd tankene på mange andre områder, og da må jeg klare denne utfordringen her også. Jeg vil absolutt falle underveis, men jeg er sterk nok til å komme meg opp igjen. Livet kommer ikke i reprise – ta vare på hver dag!

Jeg er også heldig at jeg har personer som setter meg på plass. Når noen sier fine ting om meg, og til meg, så er det vanskelig å ta det i mot. Det er vanskelig å tro på det. At noen feks synes at jeg er vakker. Det er så vanskelig å tro fordi jeg alltid har snakket meg selv ned. At noen liker meg for den jeg er, det må jeg lære å tro på. Ved og ikke tro, og ved å uttrykke at man ikke tror det som blir sagt, så er det ikke rettferdig mot den som sier det, og man kan ødelegge noe fint. Da er det også godt at der er personer som sier at jeg må gjøre noe med den dårlige selvtilliten, og som mener selvinnsikten trenger en finpuss.

Forrige søndag åpnet vi den siste luken i bloggens adventskalender. Tre gaver lå bak luken : En wonderjeans fra Celli, en cardigan fra NO.1 BY OX og en valgfri strømpebukse fra Cutie. Disse gavene trekker vi tre vinnere på i morgen, så det betyr at du fortsatt har mulighet til å være med i trekningen av gavene. Legg igjen en kommentar og gjerne med størrelse du bruker i bukse, og overdel. Det gjør ting mye lettere for meg. Husk også epostadressen din. Hvem av dere blir de heldige vinnerne….

Årets kalendergaver er gitt av :

NO.1 BY OX            https://www.no1byox.dk/

ALEXIS MOTE         https://www.alexismote.no/

PONT NEUF             http://pontneuf.dk/eng/

CELLI                        https://celli.no/

NAIS                          https://www.facebook.com/naisbutikken/?epa=SEARCH_BOX

WILHELMINES         https://www.facebook.com/wilhelminesas/  

CUTIE                        https://www.cutie.no/

MOTHER INDIA        https://www.facebook.com/Motherindia.kristiansand/

MARY KAY KONSULENT RANDI KOKKERUD      https://www.facebook.com/groups/298920770899641/

Skammen er borte, og det føles så utrolig godt. I tillegg så er det så godt å kjenne på at man kan være med å bidra, at man kan få være endel av noe, og få bruke den kunnskapen man har.

Jeg har skrevet om det før. Om skammen jeg har følt på ved ikke å være i jobb. Det siste året har jeg kjent på takknemlighet på mange plan, og ikke minst rundt det å være tilbake i jobb. Det å få muligheten til å jobbe med det jeg elsker mest av alt, det å få bruke kunnskapen min og erfaringen min, det å være en del av et fellesskap, og det å få være med å bidra. Alt dette betyr så uendelig mye. Å kjøre på jobb hver morgen kl.0530, det er tidlig, men jeg har ikke en morgen dette siste året bare hatt lyst til å trekke dyna godt over hodet og sove videre. Det sier en hel masse om hva det betyr for meg å være tilbake i arbeidslivet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Skammen jeg har følt på handler om det å være ute av arbeidslivet, det å føle seg mistrodd. Det var tungt å akseptere at jeg en periode ikke fungerte i jobb, og ikke minst så var det mange onde tunger som minnet meg om det. Det var tungt å stå utenfor, tungt at jeg ikke kunne bidra, og det at jeg ikke var en del av et miljø.

Det var mange som ikke helt kunne skjønne hvorfor jeg ikke jobbet. Jeg som trente så mye som jeg gjorde, jeg som var så aktiv, hvorfor var ikke jeg i jobb? Jeg som smilte, og virket så fornøyd med livet, hvorfor var ikke jeg i jobb? Var det fordi jeg ikke gadd? Du verden så mange det var som trodde at jeg ikke gadd. Hadde andre egentlig noe med hvorfor jeg ikke jobbet ? Hadde ikke jeg lov til å være fornøyd med livet selv om jeg stod utenfor arbeidslivet?

Det er fantastisk at jeg nå har lagt skammen bak meg. For jeg har følt så utrolig mye på skammen over og ikke jobbe. Det var få som egentlig brydde seg om sannheten om hvorfor jeg en periode stod utenfor arbeidslivet. De brydde seg lite om sykdommen min, om den tøffe tiden, og ikke minst den tøffe tiden etter sykdommen. Joda, jeg ble frisk, men livet etterpå er likevel ikke en dans på roser. Det å stå utenfor arbeidslivet var ikke bare en skam, men det var også en sorg. En sorg over å stå utenfor.

Det å være tilbake i arbeidslivet, det betyr utrolig mye for meg. Ikke for skammens skyld, men for meg personlig. Det føles så godt å dra på jobb hver eneste dag, og få jobbe med radio som jeg både elsker og brenner for. I januar har jeg jobbet i Radio Metro i 1 år. Jeg er heldig som får treffe så utrolig mange flotte, og spennende mennesker, jeg lærer hele tiden masse nye ting, jeg får ta del i spennende ting, og jeg merker hvor godt det gjør for kropp og sjel at jeg nå er i jobb igjen. En ny brikke falt på plass i januar i fjor, og jeg er definitivt på helt riktig plass, og på riktig hylle.

Jeg blir så sint jeg på mennesker som skal mene noe om alt og alle. Mennesker som tror de sitter på sannheten, og som lager sine egne historier som de forteller til andre. Hele kroppsspråket deres sier hva de mener.  Hele kroppen deres forteller meg at de er skeptiske til det jeg sier. Jeg har sluttet å forsvare meg, og spesielt til mennesker som absolutt ikke har noe med hva som skjer i livet mitt, og hvorfor ting er som det er. Det er godt å ha kommet til at det gidder jeg ikke bruke energi på, men irritere meg, det kan jeg fortsatt.

Jeg møter utrolig mange flotte mennesker i hverdagen som lurer på hvordan jeg har det etter alt som har skjedd i livet mitt de siste månedene. Noen holder jeg konsekvent avstand fra, men jeg vet at 99% av de spør, de spør fordi de bryr seg. Den følelsen er så utrolig god å kjenne på. Jeg ser det fort i øynene til folk om de er oppriktige, eller ikke. Man merker det på væremåte, og talemåte. Mange av de som kommer bort er mennesker jeg kjenner, eller mennesker som jeg vet hvem er, men mange av dere som leser bloggen kommer også bort, og det setter jeg umåtelig stor pris på. Det å få høre hva bloggen også betyr for så mange, det er så rørende og det går dypt inn i hjerterota. Mange føler de kjenner meg gjennom alt jeg har delt, og det er en utrolig fin ting. Jeg deler min hverdag med dere på godt og vondt, og jeg vet at tingene jeg skriver om er ting som berører så mange av dere på ulike plan. Det blir nært, og ærlig, og sånn skal det være. Jeg har lyst til å si takk jeg. Takk til alle som kommer bort for å si hei, eller slå av en prat. For meg betyr det masse.

Tilbake til skammen som er borte. Fy søren så deilig det er. Jeg føler jeg er på en innmari god plass, og det betyr at både humøret, smilet, og den gode følelsen er mye mer på plass enn før. Sorgen og skammen for ikke å være i jobb, den er borte. Jeg stortrives i jobben min, og gleder meg til hver dag jeg får jobbe med det jeg virkelig elsker. Jeg får lage morgenradio for Sørlandet – jeg er så utrolig heldig, og takknemlig! Jeg får også være en del av Radio Metro sin flotte gjeng av fine mennesker, det betyr også veldig mye.

Kanskje var det en mening at livet snudde i august i fjor. Jeg tror det. Livet mitt skulle ta en annen retning. Fremtiden min lå en annen vei. Mennesker jeg møter forteller at jeg stråler, at jeg ser så godt ut. Det er så innmari fint at de ser det jeg føler. Jeg er på en bedre plass enn jeg har vært på veldig lenge. Skulle jeg savne noe, så må det være en flott og solid mann i livet mitt, men dating er skummelt, så jeg er vel der at jeg håper han bare faller ned fra himmelen en dag.

Livet er innmari godt, og jeg er takknemlig.

Det å trø utenfor komfortsonen i blant, det er vel noe vi alle gjør. Det er en litt skummel følelse, men samtidig, så blir man jo litt stolt over at man har gjort noe man egentlig ikke føler seg vel med…og kanskje var det ikke så ille som man først fryktet. Man trenger å gå utenfor komfortsonen i blant, og man trenger å gå utenfor i blant.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En av de tingene jeg nok har likt minst opp i gjennom årene, det er nok å bli tatt bilder av. Når man ikke føler seg vel med seg selv, så vil man i alle fall ikke se seg selv på diverse bilder i alle mulige sammenhenger. Det har liksom gjort umåtelig vondt i magen å se seg selv på bilder. For der, rett foran nesa på en, så ser man sannheten, sannheten om hvordan man faktisk ser ut. Så gransker man bildene opp, og ned, og i mente, visst man i det hele tatt orker å se seg selv da. For begynner man først å granske et bilde, ja, så gransker man det til den minste detalj også. Man ser haka som er dobbel dobbel, man ser det runde ansiktet som ikke bare er rundt, men vanvittig rundt, og så er det jo alt heng, og valker –  jeg har blitt så deprimert av å se meg selv på bilder utallige ganger, og like mange ganger har jeg gått rett i kjelleren. Man spør seg selv om bildet faktisk er sannheten, eller var det bare en usedvanlig uheldig vinkel bildet ble tatt i. Jeg havnet sjeldent på det siste selv om jeg prøvde mange ganger…det var sannheten, og den svei!

Jeg må vel også legge til at andre neppe ser på bilder slik man selv gjør. Andre ser helt andre ting enn det vi selv henger oss opp i. Og det kan faktisk være sannheten bildene er fine…men vi ser det ikke. Man går liksom litt i forsvarsposisjon når noen skryter av et bilde. Hvorfor sier de det de sier? Skal de trøste meg? Sånn har iallefall jeg tenkt mange ganger. For synes jeg noe var stygt, så var det akkurat sånn det var. Jeg eide sannheten. Enkelt og greit, også andres.

Når jeg begynte å blogge, så visste jeg også at bilder var ett must. Jeg kunne ikke bare legge ut illustrasjonsbilder. Jeg måtte på en, eller annen måte bli komfortabel med å legge ut bilder av meg selv. Akkurat det har vært en prosess, og til tider en litt tøff prosess, men hele tiden har jeg måtte si til meg selv at en blogg uten personlighet, det går ikke. Om noen tror at jeg er kommet dit at jeg legger ut bilder med glede, så tar de nok feil 🙂 Jeg er nok ikke der ennå at jeg fryder meg over å se meg selv på trykk, men jeg er blitt mye mer komfortabel med det. Bildene er meg, og det er sånn jeg er. Så skulle jeg selvsagt ønske at haken ikke var så dobbel, eller at ansiktet ikke var så rundt, men det er nå sånn jeg er akkurat nå. Det viktigste er at jeg er blitt mer glad i meg selv, og kan akseptere mer at jeg er som jeg er, og at størrelsen ikke er meg. En annen viktig ting jeg sier til meg selv er at om jeg ønsker at haka skal bli mindre, eller at magen ikke skal henge så mye som den gjør, ja, så er det jo kun meg som kan gjøre noe med det. Da er det bare å brette opp armene enda mer, og jobbe for at det skal skje en større endring. Alt er mulig om man vil det sterkt nok, og det er kun en selv som kan gjøre noe med det. Samtidig så er jeg 49 år. Jeg har tatt av meg 50 kg, så endel er løshud, og lite jeg kan gjøre noe med om jeg ikke legger meg under kniven. Må innrømme at det frister i blant.

Da jeg hadde giveaway på bloggen for en tid tilbake hvor jeg ga bort to fotograferinger, så fikk vi kjempe respons. Det var så mange som hadde et ønske om å få ta bilder av seg selv hos en fotograf. Giveaway’en ble vunnet av Tove Solheim og Siri Berge. Tove tok portrettbilder, mens Siri tok familiebilder. Dere ser endel av resultatet på bloggen i dag. Utrolig flotte bilder tatt av Lise hos Berdalen Design og Foto i Vennesla. Dere ser også et bilde  Lise har tatt av meg sammen med prinsen min, Henry. Tove som vant den ene giveaway’en, hun kom helt fra Skien for å ta bilder.

Det er moro og kunne ta ordentlige bilder hos fotograf. Jeg vet mange av dere garantert har hatt en drøm om det lenge. Bilder av deg alene, eller kanskje bilder sammen med mannen i ditt liv. Kanskje bilde sammen med barnebarn. Bilder man kan få opp i glass og ramme…eller på lerret…i farger, eller sort og hvitt. Det og kanskje kunne gi et bilde bort i gave, det er vel en av de fineste gavene man kan gi og få. Du er kanskje en som har hatt en slik drøm lenge, akkurat slik jeg hadde hatt da jeg var på min første fotoshoot hos ZIZZI for endel år tilbake. Det og kunne se et bilde av seg selv, og faktisk være fornøyd, det er en vanvittig god følelse.

Sammen med Lise på Berdalen Design og Foto så har vi lyst til å gi deg mulighet til en dag hvor du kan få være midtpunktet i en fotoshoot. En dag hvor Lise vil ta flotte bilder av deg. Bilder du kanskje alltid har drømt om å ta, men aldri helt har våget. Nå er det din tur til å skinne! Du kan også velge å ta bilder sammen med partneren din, barn eller barnebarn. Kanskje er dere venninner som ønsker å ta bilder sammen. Her kan man jo dele ei fotopakke. Du kan ta bilder sammen med hunden din om du ønsker. Det er DU som bestemmer hva slags bilder du ønsker å ta, men alle får samme tilmålte tid.Du kan også velge å ta bilder av feks barnebarna om du ikke ønsker å være med selv, eller barna dine. Du bestemmer hvem det skal tas bilder av. Dette er uansett en unik mulighet til å få tatt fantastiske bilder til en veldig god pris.

Lørdag 16.november fra kl.11-14.00 lager vi fotoshoot for bloggens lesere! For 560 kr så velger du ut en bildepakke blant alle bildene som Lise tar. Du kan også kjøpe ekstra bilder om du ønsker det.  Da får du tilsendt bildene på mail, og du står fritt til å gjøre det du vil med de. Vi har også ei som kan legge sminke og ordne hår dersom det er ønskelig mot et tillegg i prisen, men som regel vet man best selv hvordan man ønsker det…men muligheten er der. Fotoshooten vil finne sted i Vennesla, og for deg som ikke er så kjent, så er det like utenfor Kristiansand. Dette vil nok være en fotoshoot mest for de som bor i i og rundt Kristiansand pga avstand, men alle er selvsagt velkommen til å bli med. Vi har begrenset antall plasser, så det er lurt å melde seg på dette med en gang. Påmelding skjer til meg. Enten i en melding i innboksen,eller på mail : [email protected]

Tenk så fint å se deg selv skinne på et fotografbilde, eller se deg selv skinne på bilde sammen med mennesker i livet ditt som betyr så mye for deg. Og når julen nå også nærmer seg, så er mange julegaver i boks når du har vært på fotoshoot. Du kan se bilder Lise har tatt her :  http://www.berdalendesign.no/

Livet på Facebook er fascinerende. Facebook er en fin ting synes jeg, men det er klart at noen tar jo helt av. Jeg har forstått etterhvert at de unge bruker mer snap, mens vi litt eldre, vi bruker Facebook. Jeg har snap jeg også, og jeg bruker snap litt i hverdagen, men det er nok Facebook jeg bruker aller mest. Instagram har jeg også, men den brukes vel bare innimellom. Å være like aktiv på alle sosiale medier, der er jeg ikke kommet ennå. Men jeg er på Facebook hver dag, og noen ganger flere ganger til dagen…men det blir kun litt scrolling, og så er jeg ute igjen. Jeg bruker ikke timer på Facebook daglig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Facebook er en fin arena for å holde kontakt med venner og kjente. Jeg synes det er fint jeg og kunne følge med litt på hva som skjer i livene til mennesker jeg kjenner, men for endel, så er nok utvilsomt Facebook blitt en arena hvor ALT deles, en arena for både bitterhet og rosa dager. Noen bruker utvilsomt Facebook for mye, og deler for private saker, men ser man bort i fra det, så synes jeg det er fint å følge med, og jeg setter pris på alle de flotte bildene som deles. Her kan man også holde kontakt med venner som bor et stykke unna.

Ett av de første blogginnleggene jeg skrev handlet om å sveve på disse berømte rosa skyene, det handlet om hvor rosa livet var for mange, og livet på Facebook kan i mange tilfeller bli veldig rosa, og kanskje vises det en lykke som ikke helt er tilstede.

Livet på Facebook er veldig rosa for veldig mange, og mange opplever lykke, og fantastiske dager 24 timer i døgnet, 365 dager i året. For mange finnes det verken mørkeblå, eller sorte dager – kun rosa lykke. På Facebook leser man om hvor fantastisk livet er fordi man har alt man ønsker seg. Man har ett flott sted å bo, flotte venner, flott familie, flott jobb, flott kropp, flott bil – alt er flott dag ut, og dag inn. Det er mye carpe diem’er, hjerter, blomster, smilefjes, og alt som oser av lykke. Det er nok ikke sånn alle dagene våre er, men likevel så vil vi gjerne gi andre et bilde av at alt er så perfekt til enhver tid, selv om sannheten er en annen.

Hvorfor har vi behov for å fortelle om hvor lykkelig man alltid er når sannheten der og da ofte er en helt annen? Alle har vi dager hvor livet ikke er rosa, og alle har vi dager hvor vi ikke svever på rosa skyer, men heller ligger på bakken og kjenner på at livet også kan ha andre farger. Livet har ikke bare en farge, og gjennom en dag kan vi oppleve alle regnbuens farger. Vi kan gå fra rosa til rødt, vi kan kjenne på både mørkeblått, og sort for så å kjenne både på det gule, og det grønne. Livet inneholder alle farger.

Jeg kan absolutt gå i meg selv når jeg skriver dette. I min aller første periode på Facebook, så var jeg veldig flink med nettopp carpe diem’er, hjerter og rosa lykke. Jeg hadde jo lyst til å fortelle alle hvor fint jeg hadde det, og de dagene jeg kanskje ikke hadde det så fint, da skrev jeg ingenting. Det var først da datteren min sa klart i fra hva hun mente om all lykken min på Facebook at jeg begynte å tenke, og når jeg leste igjennom gamle statuser, så ble jeg nesten litt flau…det var klissete, det var rosa, og det var altfor søtt. Jeg hadde jo mest fine dager, de fleste dagene var både rosa, og fine, men det var liksom ikke måte på hvor mye hjerter jeg måtte ha med, og hvor var fantasien min når det eneste jeg kunne skrive var carpe diem? Jeg fikk jo mange likes på alt klisset jeg serverte. Det var tøft å innse at datteren min hadde rett, og det det tok sin tid før jeg kunne innrømme at det nok var slik hun sa . Ennå er hun flink til å minne meg på det.

For meg personlig, så liker jeg utrolig godt å lese om mine Facebook venners dager på godt, og vondt. Klart det er finest å lese om de gode dagene, men jeg setter så pris på de som faktisk kaller en spade for en spade, og som også forteller om tøffe dager, og som forteller om nedturer og tabber – jeg liker å lese om livet slik livet virkelig er. Jeg digger de av mine Facebook venner som legger ut bilder av mislykkede kaker, eller mislykkede middager. Jeg liker bilder av rotete hus, og en kaotisk hverdag. Jeg liker å lese om dårlige morraer, om vanskelige unger, om bilen som plutselig stoppet, og bussen man ikke rakk. Jeg liker å lese om hverdagen slik hverdagen faktisk er. Jeg liker å se bilder av hager, av fine turer ut i naturen, av nydelige husdyr, jeg liker å se bilder av de som betyr noe for en, og bilder fra store markeringer – alle slike ting er hverdagen vår. Jeg blir utrolig glad når jeg leser om fine opplevelser, og jeg synes det er fint når noen deler av hverdagens utfordringer også. Jeg liker når noen ser at livet har alle regnbuens farger, og forteller det.

Profilbilder er en annen historie. Jeg sliter veldig med å legge ut bilder. Sikkert ikke så mange som tror det pga bloggen min, men å legge ut bilder av meg selv, det sitter like langt inne hver gang jeg gjør det. Noen liker å bytte profilbilder oftere enn meg, og det er en veldig god ting….men nye profilbilder hver dag, og kanskje flere ganger til dagen. Det er fint å bytte profilbilde, eller bakgrunnsbilde, eller å legge ut bilder av seg selv fra en fin tur, eller en annen fin opplevelse man har hatt, men skikkelig posering, hver dag… Jeg er ikke misunnelig om det skulle komme opp som et tema, men jeg er kanskje litt oppgitt over at voksne oppfører seg litt som tenåringer igjen på Facebook. Ingen på min alder bør posere på bilder som en tenåring med trutmunn, og dådyr øyne….

Jeg legger ut endel på Facebook, og jeg legger ut en del bilder. Litt mer selfier nå enn for en tid tilbake, men da fra turer, trening eller fine opplevelser jeg har hatt, og som jeg synes er fint å dele. . I endringsprosessen jeg er i så synes jeg det er fint å dele noe av veien jeg går. Det å få noen klapp på skuldren, det å ha en heiagjeng, det betyr mye.  Det er godt når noen ser oss, og tar del i hverdagen vår, men av og til, så trenger vi også ett godt ord, oppmuntring, og kanskje litt trøst når livet ikke bare er rosa. Av og til er det også bare innmari godt å skryte av seg selv. Jeg blir selvsagt kjempeglad om noen kommenterer at de ser at jeg har mistet vekt, men jeg legger ikke ut bilde etter bilde dag hver dag. Jeg tenker de som leser hadde blitt veldig lei til slutt. Nå som jeg er stolt mommo, så deler jeg også litt om den delen av livet mitt. Den delen er virkelig rosa, og den delen er virkelig lykke med stor L.

Jeg tror det ligger mye ensomhet i mange av statusene om rosa lykke. Jeg tror mange har behov for å fortelle om en lykke som ikke finnes fordi man ikke våger å kjenne på det som er vondt, eller fordi man ikke våger å innrømme at livet kanskje ikke er sånn som man håpet det skulle være akkurat da.

Jeg elsker rosa dager, og heldigvis er livet mitt fylt med mange deilige farger. Jeg har nok aldri vært borti den aller mørkeste av fargene. Jeg har aldri vært helt på det sorte, så for min del, så er den mørkeblå fargen den mørkeste, men det er tøft å være der også. Livet har sine tøffe dager, og sine utfordringer, og det å kjenne på dette er en del av livet. Det er også så fantastisk fint å oppleve at det som kanskje er mørkeblått en periode kan gå over til lysere farger, og at livet kan være så bra til tider at man absolutt føler at man svever på en rosa sky. Det er jo fantastisk å være der oppe, og kjenne på lykken!

Jeg vil lese om rosa lykke og deilige skyer på Facebook. Jeg vil lese om ditt liv, og din hverdag, men jeg vil lese om hverdagen akkurat slik den er. Jeg vil også lese om utfordringer, og hverdagens kaos. Jeg vil lese om dine betraktninger rundt livet, om oppturer og nedturer. Jeg vil gjerne se alle de flotte bildene som du legger ut, men rosa lykke hver dag? Kanskje ikke….

Jeg får noen spørsmål fra endel av dere som leser bloggen om dere kan legge meg til på Facebook, og selvsagt kan dere det! Jeg føler jo nesten at jeg kjenner mange av dere. Mange av dere har fulgt meg siden jeg startet å blogge. Mine lesere er mine venner. Så bare å legge meg til.