Reklame | Adia og Pont Neuf

Regnestykket er egentlig veldig enkelt, men likevel så vanskelig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva slags regnstykke jeg snakker om? Jo, regnestykket som gjør at man kan gå ned i vekt, altså mer energi ut enn energi inn. I utgangspunktet er svaret på regnstykket enkelt, men likevel litt sånn håpløst ofte å få svaret ut i praksis. Jeg prøver å tenke litt på dette regnestykket for tiden, og jeg ble litt lettet når jeg denne uken leste en ernæringsfysiolog som uttalte at man ikke behøver å gå på diett for å få regnestykket til å stemme. Ernæringsfysiolog og forsker ved Rikshospitalet, Ida Gregersen betrygger oss i KK med at man fint kan gå ned i vekt på et helt normalt kosthold. Det at man slipper å tenke diett i hverdagen, det vil nok gjøre det lettere for mange.

Man vet at dersom man skal ned en del i vekt, så må fokuset også være på kostholdet. Jeg har sikkert en lang vei å gå, men jeg har tatt små grep. Søtt og salt, det er helgekos. Det hender jeg tar litt peanøtter, eller en neve med chips, men sliter ikke med dårlig samvittighet av den grunn. Før jul handlet jeg sjokolade på tilbud. Sånn typisk 4 for 100 av disse store sjokoladeplatene. Et par ganger gikk jeg i denne tilbudsfella. Av 8 plater, så ligger det fortsatt 7 plater igjen i kjøleskapet. Det er jeg stolt av. Jeg tenker jeg må sjekke holdbarhetsdatoen på sjokoladene snart, for plutselig er de gått ut på dato, og da havner de nok i søpla. Jeg tror forresten aldri jeg har sjekket holdbarhetsdato på sjokolade. De lå sjeldent lenge før de ble spist. Når jeg spiser en sjokolade, eller andre ting man kaller usunt, så er jeg fornøyd med mye mindre mengder nå enn før. Det er heller ikke sånn at det frister så veldig med søtt lengre. Jeg er nok mer på det salte. Hvorfor det har blitt sånn, det aner jeg ikke. Jeg tror det handler om et kosttilskudd som har tatt bort en del av suget mer enn at jeg har så enormt stålkontroll.

Pepsi Max, min store lidenskap. Hvem skulle vel ha trodd at jeg i løpet av en dag nesten ikke drikker Pepsi Max lengre ? Jeg tror det nesten ikke selv, men det er faktisk tilfelle. Jeg som har tviholdt på Pepsi Max’en min. Jeg som før glatt kunne drikke et par liter til dagen. Det ble handlet inn mye Pepsi Max for å si det sånn. Nå har jeg en 1,5 liters flaske i 2-3 dager, så her har jeg redusert veldig. Jeg har ikke lagt meg i selen for å redusere. Jeg har ikke tvunget meg selv til å redusere. Det har bare blitt sånn, og det er ikke noe svar å bli klok av. Jeg aner ikke hvorfor jeg har redusert. Lysten på å drikke så mye Pepsi Max, den er borte. Nå drikker jeg kun Pepsi Max til middag, og om jeg har besøk. resten av dagen, så drikker jeg faktisk vann. Ja, du leste riktig: jeg drikker vann, og jeg drikker ca 2,5 liter vann til dagen. Det er ikke til å tro. Jeg som ” hatet ” vann, og som kun drakk det når jeg skulle ta tabletter.

Endringen kom etter jeg fikk PT, for PT’en maste veldig på dette vannet. Nesten litt sånn irriterende hvor mye han maste om dette vannet. At jeg drakk altfor lite, og at det bare var å øke vannmengden. Jeg er jo ikke alltid den som hører på andre når det er noe jeg ikke vil, men her hørte jeg på han, og nå får jeg snart finner, så mye vann drikker jeg. Minst 2.5 liter til dagen. Det er nesten ikke til å tro at jeg faktisk gjør det. Jeg skal innrømme at jeg ” fusker ” litt for å få det til. Når jeg tar vann i vannflasken min, så tar jeg til slutt noen dråper med Zeroh i vannet for å få litt smak. Det er jo ikke kalorier i denne saften, og noen få dråper av denne gjør at jeg føler litt smak, og da kan jeg drikke masse vann. Dette vet PT’en min, og det er helt innafor å gjøre det sånn for å klare å øke mengden vann jeg drikker. Så nå har jeg med meg vannflasken overalt, og med disse få dråpene med ” fruit passion ” som smaken heter, så smaker vann nå helt fortreffelig.

Når det gjelder kosten, så har jeg ikke gjort dramatiske endringer, og kommer sikkert ikke til å gjøre det heller, men jeg kjenner at jeg nå tenker mer enn før, og har begynt å få en del av dette fra tanker til handling. For meg handler det mye om mengder, og det handler om å spise oftere. Jeg kan gjerne ha to måltider til dagen, og det er det. Ofte kan da disse to måltidene bli større enn de hadde hatt behov for å være. Jeg må også lære meg å stoppe når jeg begynner å kjenne metthetsfølelsen. Det er ikke alltid lett, for jeg synes den kommer så plutselig, og så smaker jo ofte maten så uendelig godt. Jeg er definitivt et middagsmenneske. En dag uten middag, da mangler det noe viktig. Middag er dagens høydepunkt når det kommer til mat. Her skal jeg nå prøve å tenke mengde. Jeg trenger ikke å lage så mye som jeg gjør. Ofte blir det kastet en del også fordi øynene tror at jeg orker så mye. Lunsjen, der må jeg tenke det samme. Jeg slår jo ofte sammen frokost og lunsj. Jeg prøver å spise et par knekkebrød når jeg kommer fra trening om morraen, men så er det lunsj og middag som er mine måltider i løpet av en dag. Her er jeg også i gang med å endre tanker og handling. Jeg har funnet noen knallgode, sunne knekkebrød som jeg skal prøve å spise litt mer av i løpet av en dag. Så mine grep fremover blir: mindre porsjoner, og flere måltider. Grønnsaker er jeg fra før av flink med til middagen. Jeg spiser mye grønnsaker hver dag. Frukt spiser jeg ikke så mye av, og har ingen store planer om å øke fruktinnholdet i løpet av en dag.

Det er garantert flere grep å ta, men det er her jeg har startet. Jeg prøver å tenke slik Gregersen sier: Mer energi ut enn energi inn. Aktiviteten min er det lite å klage på. Den er stor i løpet av en uke. 5-6 treningsøkter i uken pluss at jeg prøver å gå litt tur, så aktiviteten, den er jeg strålende fornøyd med. Kan jeg bli like flink med kosten, da vil jeg nok merke det på vekta. Det er mye som er langt viktigere enn vekta sånn sett. Helse og fysisk form er klart det viktigste, men jeg vil jo gjerne se vekta også gå nedover. Heldigvis merker jeg at kroppen endrer seg positivt, og det gir jo motivasjon til å fortsette. Det får ta den tiden det tar.

Til slutt vil jeg vise dere litt klær fra Adia og Pont Neuf som jeg synes er så lekre, og verdt å dele med dere som leser bloggen min.

Jakken fra Adia, den er så lekker! Stilig design. Jakken har skråknepping, noe som gjør det lille ekstra. Også om man har den åpen, så får man frem denne detaljen. Tøff, sort jakke med flere stilige detaljer. Ser litt semsket ut. Lekker! Jeg er blitt mer og mer glad i Adia, og denne jakken er blitt en jakke jeg bruker mye. Som de fleste jakker, så bruker jeg den mest åpen. Jeg synes Adia har så mye lekkert. Du kan følge Adia på Facebook her : https://www.facebook.com/adiafashion.dk

Så to utrolig flotte kjoler fra Pont Neuf som jeg bruker som tunikaer. Store, tøffe prikker/rundinger som design, og på veldig fine bunnfarger. Lommer foran er en detalj jeg liker veldig godt. Nydelig å ha på seg. Passformen, der er Pont Neuf i en særklasse på veldig mange av designene sine.

Du kan følge Pont Neuf her : https://www.facebook.com/pontneuffashion

Så er vi over i et nytt år. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har tenkt en del tilbake på året som har gått. Jeg har sett tilbake på året som har passert, lagt planer, og satt meg mål. Jeg tror nok fortsatt mange av dere setter dere nyttårsforsetter. Jeg har sluttet med nyttårsforsetter, for det gikk sjeldent mer enn kun få dager ut i det nye året før alle nyttårsforsettene hadde blitt knust til pinneved. Jeg klarte aldri å holde de, jeg klarte aldri forsettene som ble satt, og så gikk jeg resten av året, og følte meg som den taperen. Jeg prøvde nok å ta opp igjen nyttårsforsettene både en, og flere ganger, men det gikk aldri.

2021 skal bli mitt år! Jeg skal ikke på en eneste diett,  jeg skal ikke shake en eneste shake, men jeg har satt meg som mål at jeg skal gjøre nye grep. Små grep i forhold til kosthold fordi jeg vet at det må endringer i kostholdet  for at kroppen skal miste litt mer fett enn den har i 2020.  Jeg skal ikke slutte å spise verken sjokolade, eller chips, men jeg skal prøve å være like flink som i år, eller kanskje enda flinkere. Det er ingen krise om man unner seg litt en vanlig dag så lenge man ikke gjør det hver dag. Jeg tror resepten på å lykkes er og ikke nekte seg selv alt. Man skal også leve. Man skal nyte. Man skal ikke leve på minimalt av mat. Strikse dietter, fy plakater, og konstant dårlig samvittighet, det er for meg resepten på og mislykkes.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Skulle jeg snoke skapet etter en sjokolade midt i uka, så er det helt ok så lenge jeg ikke tar dårlige valg hver dag. Jul, og romjul har nok være preget av noen ” dårlige”  valg, men det har vært mine valg, og skal jeg være helt ærlig, så har jeg vært mye flinkere i år enn år før. Dessuten kjenner jeg at jeg lever ganske godt med de valgene jeg har tatt. Dårlig samvittighet? Joda, selvsagt. Skal den dårlige samvittigheten få ødelegge for alt jeg har gjort som jeg er så innmari stolt av? Aldri. Jeg skal heller ikke være sukkerfri i verken 60, eller 100 dager…jeg vil være mer bevisst på å redusere på sukkeret, men jeg vet at jeg ikke vil holde verken 60, eller 100 dager uansett, og hva er egentlig vitsen med å ha sukkerfrie perioder? Man kommer til å stupe i sukkeret når perioden er over. Er det ikke bedre da å redusere om man føler man må det?  Jeg skal ta mine grep rundt kostholdet, det er et av målene mine. Lykkes jeg, så vet jeg at det vil gi resultater, men jeg skal ikke slutte å spise.

Jeg kan være veldig sta, og det gjelder også når det kommer til det å ta valg. Valgene skal være mine, ikke andres. Gjør man ting for andre, så blir innsatsen ofte halvhjertet, og det blir helt feil å gjøre ting for å please andre. Valgene man tar skal være egne valg, og man skal ta valgene fordi man vil det selv. Noen valg bruker jeg tid på å ta, men når valget blir tatt, så vet jeg at det er gjennomtenkt, og jeg vet at det er noe jeg selv ønsker. Før gjorde jeg nok mye fordi andre ønsket det. Slik er det ikke lengre. Det nytter ikke å komme med pekefingeren og formaninger til meg fordi noen mener de vet hva som er best for meg. Hva som er best for meg, det skal jeg selv finne ut av. Så kan egentlig andre mene det de vil om det, og at valg burde vært tatt før osv, men når jeg tar et valg, så er tidspunktet riktig for meg.

Treningen skal nå nye høyder i det nye året. Det er av de største målene jeg har for 2021. Jeg vet jeg kan klare det, så alt er opp til meg. Jeg skal fortsette den gode jobben jeg har lagt ned i 2021 pluss at jeg skal sette inn ett ekstra gir. Vekta SKAL ytterligere ned, og her kommer også kostholdsendringer inn. Ikke de store endringene, men store nok til å gi resultater, og store nok til å gi motivasjon til kanskje og ta ytterligere grep. I løpet av 2021 skal minst 10 kg fett bort. Klarer jeg mer blir jeg skikkelig stolt. Jeg vil likevel ikke sikte høyere enn at jeg vet målet kan nås.10 kg er fullt oppnåelig. Ikke hopp på diverse dumme dietter. Ikke slutt med å spise, men gjøre  små endringer, ta dette berømte ene skrittet av gangen. Reduser på mengde, for meg handler det mye om nettopp mengde. Porsjonene skal ned. Spise oftere, og mindre…passe på å få spist de måltidene jeg skal. Jeg skal prøve å spise noe mindre porsjoner, redusere på noe, legge til på noe annet. Vann. Jeg skal drikke like mye vann i år som jeg gjorde på slutten av 2020. Jeg kjenner virkelig hvor mye vann betyr for kroppen min. Før drakk jeg kanskje en halv liter til dagen. Nå drikker jeg minst 2 liter. At jeg skulle begynne å drikke så mye vann, det er jeg virkelig stolt av, og kroppen jubler.

Ukebladene vil de neste ukene skrike mot oss, og fortelle om hvilke superkurer man må følge for å få den slanke, fine kroppen. Drit i alle ukeblader, og overskrifter!  Kast alt av nyttårsforsetter på båten. Du vel like godt som meg at diettene ikke holder, og når X antall dietter er over, så er du tilbake der du var før du startet disse superdiettene som egentlig ikke finnes. Tar man dette berømte ene skrittet av gangen, og kjenner at man lykkes, så kan man ta det neste, og det er sånn man oppnår de resultatene som vil få deg til å føle deg som en vinner.

Jeg skal fortsette å investere i egen helse. Både ved å fortsette med mange, og gode treningsøkter, og jeg skal fortsette å trene med PT’en min. Jeg har sagt det flere ganger, men jeg sier det igjen : Det å knytte til meg en PT, det er den beste investeringen jeg har gjort på lenge. PT timene har gitt meg trening på en helt ny måte, jeg trener hele kroppen, jeg trener nye øvelser, det har gitt meg mye mer styrketrening, jeg blir pushet og utfordret. Alt dette samlet har gitt meg veldig gode resultater. 4.januar starter jeg med nye PT timer, og det ser jeg virkelig frem til. Nå krysser jeg fingrene for at kneet heales, og at det ikke vil gi meg noen flere utfordringer fremover. Når man opplever en god fremgang, så skal jeg være ærlig på at jeg går litt i kjelleren når skade oppstår, livredd for at jeg skal få pause, eller at jeg ikke får trene som jeg vil. Nå skal vi i følge PT’en min trene rundt problemet slik så mange andre må, og så skal kneet trenes forsiktig opp igjen.

Den beste dietten du kan starte, det er å ta grep i eget liv. Sett deg mål som er mulige å nå. Sett deg realistiske mål! Det er ikke realistisk at du skal trene hver dag, og det er ikke realistisk at du skal bli slank på verken shaker, nutrilettbarer, eller ananas. Mat er en del av livet. Det handler om å tenke fornuftig, spise sunt, og heller kutte ned på det du vet at kroppen ikke har så veldig godt av. Det handler om å finne erstatninger, det handler om å aktivisere seg selv når søtsuget kommer, og du vil gå beserk i sjokoladeskuffen. Det handler om å kose seg, og innse at kosen er en del av det gode livet. Det handler om å spise en sjokolade om det er det du vil, og så spiser du ikke den samme sjokoladen i morgen. Det handler om å få kontroll over samvittigheten, og være snill med deg selv. Det handler om å gjøre det du alltid har snakket om. Kom deg ut i en aktivitet, begynn å tren, finn frem joggeskoene som du fikk til jul for fem år siden. Det handler om de små skrittene, og det handler om og slutte å tro at lykken ligger i kiloene du bærer. Aksepter deg selv for den du er – du er ikke vekten din, og lykken er verken større, eller finere i en slank kropp. Se deg selv i speilet, og se hvor flott du faktisk er. Lov deg selv at du heretter skal slutte å snakke deg selv ned. Ingen andre skal heller få lov å snakke deg ned. Lykken er ikke kropp – lykken er de gode følelsene, det gode livet, de gode opplevelsene – lykken er å ha det godt med seg selv uansett størrelse.

Takk for 2020 alle fine lesere. Det føles som dere er mine venner. Takk for at du følger meg. Takk for at du heier på meg. Takk for at du tar del i min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor. Takk for alle komplimenter, og gode ord. Takk for at dere setter meg på plass når jeg trenger det. Dere er alle en viktig del av mitt liv, og min hverdag. Takk for alle fine meldinger og kommentarer. Takk for mange gode samtaler. Det rører meg innerst i hjerteroten. Takk for meldinger om at jeg inspirerer, motiverer, og setter viktige fokus.

Jeg gleder meg til 2021. Jeg gleder meg til ett nytt bloggår. Jeg gleder meg til å fortsette endringsreisen min sammen med dere. Dere er mine støttespillere. Nå har 2021 banket på døren, og da skal vi love hverandre å si at 2021 skal bli vårt år!

 VELKOMMEN 2021

Så er romjulen her. Det har vært fine dager sammen med familien, det har vært god mat, og det har vært litt julegodt. Jeg har fått mye mommotid med Henry og Alfred, og Henry begynner nå å skjønne litt mer hva jul er. Det å åpne pakker, det er stor stas. Julenissen er også stas, men de store nissene, de er finest på god avstand. Pepperkaker, det er det beste som finnes synes Henry, og ” På låven sitter nissen “, den har vi sunget igjen og igjen, samtidig som vi skotter slik rottene gjør, og hopper slik nissefar gjør når han skal jaga bort rottene som vil ta julegrøten hans. Barn og jul er så fint, og enda finere blir julen når guttene blir et år og to større. Det er ingen tvil om at guttene beriker mitt liv noe helt enormt.

Jeg skal også bruke romjulen til å tenke på det nye året som snart er her. Jeg har begynt å tenke drømmer, og mål. Har du en romjulsdrøm? En drøm som du våger å begynne å tenke nå, og som du vil fullføre i det nye året? Jeg har sluttet med nyttårsforsetter. De går i vasken fortere enn de blir sagt. Det er noen år siden jeg hadde nyttårsforsetter sist, men jeg har satt meg mål for et nytt år, og jeg kjenner veldig godt at jeg i år, mer enn på lenge gleder meg til å tenke ut mål, og ikke minst, jobbe for å nå dem. Siste halvdel av 2020 har vært et utrolig godt år for meg personlig. Jeg ser veldig godt resultatene av hard jobbing, og jeg kjenner det veldig godt på kroppen. Jeg er så utrolig motivert.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg gikk inn i denne julen på en måte jeg gjerne skulle vært foruten. Det å oppleve skader, det er en krise for meg, og jeg går nok litt i kjelleren. I kjelleren er det lenge siden jeg har vært, og dit vil jeg helst ikke. Likevel er jeg der litt nå. Kanskje ikke i den mørkeste kjelleren, men jeg skulle gjerne vært på en bedre plass. Jeg har kjent litt ubehag i det ene kneet noen dager, og jeg kjente at dette ubehaget var noe. Lille julaften gikk jeg til kiropraktoren min for å prøve og finne ut av dette. Kiropraktoren var helt klar. Diagnose: Runners Knee. Runners Knee er en svært vanlig belastningsskade, spesielt blant løpere, men andre kan også få dette. Aktiviteter som innebærer mye repetisjon av bevegelse i kneleddet, det kan gi Runners Knee. Dette er egentlig ikke en konkret skade, men er et samlebegrep som beskriver en rekke vanlige symptomer som oppstår i kneet som følge av gjentatt overbelastning. En flott førjulsgave må jeg si. Kiropraktoren ga meg massasje, og jeg fikk beskjed om ikke å trene beina en periode. Jeg måtte kjøpe meg en foam roller som jeg kunne bruke hjemme, og jeg måtte gå til en massør/fysioterapeut som kunne gi en dyp massasje. Voltaren tar jeg også for at betennelsen i slimposene skal slippe taket. De første dagene skulle jeg og ha ro fra trening. Jeg har ikke vært på trening på 6 dager. Både pga julen, men også pga kneet. Jeg kjenner samvittigheten slite hver dag jeg ikke har vært på trening, men samtidig så er jeg 100% trygg på meg selv når det kommer til at det ikke vil bli noe problem og komme meg på trening igjen. Trening er blitt en viktig del av livet mitt, og hverdagen min.

Det er smerter i kneet, men de må jeg bare prøve å overse. Det er mange øvelser jeg kan gjøre hvor jeg ikke belaster kneet. Etterhvert kan jeg begynne å teste kneet ut, og her er jeg jo heldig som har en PT som jeg skal starte å jobbe sammen med igjen 4.januar. Han vil kunne tilrettelegge, og han vil etterhvert kunne teste kneet. I morgen skal jeg på trening igjen. I tillegg til at det er mange øvelser hvor man ikke bruker kneet, så kan jeg sykle. Jeg er lite glad i sykkelen, men kanskje kan jeg nå begynne å bli noe mer glad i å bruke den. Jeg krysser alt jeg har for at dette går over, og ikke vil ødelegge for den gode veien jeg er på. 2021 skal bli mitt år, og forhåpentligvis med et kne som fungerer som det skal. Dette må bare gå seg til. I dag hvor regner pisker i strie strømmer mot ruta, og vinden uler, så skal jeg finne frem treningsutstyr og trene litt hjemme. I morgen er jeg på plass på Rona igjen, om det så er snøstorm ute.

Jeg har mine drømmer, og jeg har mine mål. Begge deler tenker jeg mye på i romjulen. Jeg skal med glede, og iver fortsette den gode jobben jeg har gjort rundt trening og endring. Jeg skal videre fra der jeg er nå. Jeg vil fortsette å kjenne på at jeg mestrer, at jeg kan og at jeg lykkes. Jeg vil fortsette å se kroppen endre seg positivt. Jeg vil fortsette å jobbe for helsen, og en bedre utgave av meg selv. Jeg skal fortsette å ha som mål at jeg trener 5 ganger i uken. Jeg skal gå mer turer. For meg er de tingene så utrolig viktig. Ikke fordi jeg sitter her og drømmer om å bli slank, men jeg gjør det for helsen min, for et bedre liv på det fysiske plan. Jeg gjør det for hodet mitt,  og jeg gjør det for barnebarna mine.

Jeg skal i romjulen lage meg måltavle for 2021. Hvilke delmål har jeg for 2021, og hva er de store målene mine som ligger lengre fremme. Tavlen skal henge foran meg her oppe i loftstuen hvor jeg sitter og jobber ved pc. 2021 blir et utrolig spennende år, og jeg har tro på at det blir året hvor mål blir nådd, og drømmer oppfylt.

Jeg er ganske stolt over at tankene mine nå jobber i retning av at jeg ikke skal bry meg så mye om hva andre tenker om meg. Jeg har alltid vært livredd, og sårbar for blikk, og kommentarer. Jeg har alltid latt vekten min bestemme over mitt liv, og da er det så innmari godt å kjenne på at jeg klarer å slippe dette mer, og mer, og selv ta over sjefsrollen.

Klart jeg vil snuble en haug av ganger, men det er ikke så farlig å snuble så lenge man kommer oss opp igjen, og ikke faller helt over ende. Klart jeg vil ha tøffe dager i blant, det har tross alt alle, men om vi klarer å snu tankegangen litt for hver dag, så vil dagene bli så mye bedre fordi vekta ikke får være sjef lengre. Så kan man jo prøve å tenke at bak hver eneste kropp så er der et menneske som har sin historie, og den er ofte ikke perfekt. Alle sliter med sitt.  Jeg har en mindre kropp nå enn da jeg startet min endringsreise. Der har forsvunnet både  flere kilo, og flere cm

Vi kan ikke sette livet på vent. Vi kan ikke vente med å leve til vi får en lettere kropp. Jeg skal jobbe beinhardt fremover for å fortelle meg selv at jeg er flott nok som jeg er. Akkurat det er veldig vanskelig, men nødvendig. Jeg har snudd tankene på mange andre områder, og da må jeg klare denne utfordringen her også. Jeg vil absolutt falle underveis, men jeg er sterk nok til å komme meg opp igjen. Livet kommer ikke i reprise – ta vare på hver dag!

Jeg har trukket siste vinner i julekalenderen min. Siste gave var en sort, klassisk skjorte fra SANDGAARD. Vinneren ble KRISTIN!! Gratulerer så mye, Kristin. Jeg har ikke noe etternavn, men jeg har en e-post adresse, så du hører fra meg i løpet av dagen.

Nyt søndagen!

Det var så trist, så ufattelig trist. Jeg kjenner at møtet satte dype spor. Var det slik det faktisk skulle gå?

Forleden dag møtte jeg en bekjent av meg i byen. Jeg hadde ikke sett vedkommende på en veldig lang stund. Vi snakker sikkert om 3-4 år. Sist jeg snakket med henne, så hadde hun nylig gjennomgått en slankeoperasjon, og var så optimist for tiden fremover. Hun hadde allerede mistet endel kilo, og utad var hun iallefall veldig fornøyd.Hun smilte da vi sa ha det, og fornøyd med valget hun hadde tatt.

Da jeg traff henne igjen, så var smilet borte. Hun så gammel, og dradd ut. Dette var ikke den sprudlende jenta jeg traff sist. Noe hadde skjedd, og det så ut som om livet var litt tøft akkurat nå. Så lenge hun ikke er en nær venninne, så trør iallefall jeg veldig forsiktig, og starter praten på en vanlig måte. Det kom fort frem at livet var rimelig tøft for tiden. Hun hadde fortsatt å miste kiloer, og var helt klart en slankere utgave enn den jeg så sist, men jeg skjønte at livet kanskje var mer enn bare litt tøft akkurat nå.

For mange overvektige, så er maten en flukt, og en trøst når livet blir litt tøft. Mat blir en avhengighet for mange. Jeg har sett mange skrekkeksempler på hvor stor avhengigheten kan bli om man ser på endel programmer fra feks USA, men jeg har også lest endel om utfordringene som kan oppstå ved slankeoperasjoner når man ikke lengre har mat som en avhengighet. I mange tilfeller blir en avhengighet byttet ut med en annen. Kan kan ikke spise den maten man før spiste i store mengder, så finner man en ny avhengighet, og det var det som hadde skjedd i dette tilfellet.

Istedenfor å spise, så hadde vedkommende funnet en ny avhengighet, alkohol. Det var ikke lengre kun i helger, eller ved spesielle anledninger. Helger var blitt til hverdager, og alt hadde kommet ut av kontroll. Heldigvis virket vedkommende bevisst på hva som skjedde, og hadde søkt hjelp. Det var vondt å se henne, og det var vondt å se at smilet og gleden hun hadde sist jeg så henne, alt dette var helt borte. Hun kunne ikke lengre glede seg over kiloene hun hadde mistet, for nå hadde nye problemer dukket opp, og hun følte alt hadde blitt en større kamp enn før.

NRK publiserte for en tid tilbake en tankevekkende artikkel. En artikkel som mange bør lese, spesielt de av dere som vurderer slankeoperasjon. Også fagfolk bør lese denne, for artikkelen forteller om livet for veldig mange slankeopererte i tiden etter inngrepet. Ofte er det solskinnshistoriene vi hører om, eller vi hører om erfaringer kort tid etter inngrepet. Sjeldent hører vi om bivirkningene, og komplikasjonene som kan komme flere år etter operasjonen. Det som skulle bli starten på ett nytt liv, blir ofte starten på noe helt annet for flere, og flere slankeopererte. Det som skulle bli starten på alt man hadde drømt om, det blir for endel starten på et liv man i utgangspunktet ønsket seg bort i fra. Avhengigheten til maten, avhengigheten til sukkeret, alle følelsene som gjør at vi spiser, som gjør at vi blir overvektige, man tror alt dette vil forsvinne i det man legger seg på operasjonsbordet. Forskning viser dessverre at mange går fra en avhengighet til en annen, og dette er alvorlig, og en stor, rød lampe bør lyse!

Overvekten sitter i hodet. Jeg tror de fleste nå etter hvert innser dette, og er enige i det. Vekta sitter mellom ørene. Man kan ikke operere bort verken vonde følelser, psykiske problemer, eller avhengighet. Alt dette sitter i hodet ditt, ikke i kroppen din. Vekten din vil gå ned, livet vil bli lettere å gjennomføre, men alle vonde følelser du hadde i det du la deg på operasjonsbordet, all avhengigheten du hadde i forhold til mat, alt dette vil du fortsatt ha i hodet ditt når du våkner opp, og starter ditt nye liv…Alle psykiske problemer, og utfordringer vil være på akkurat samme plass, og de vil kreve like mye av deg selv om kroppen din blir lettere. Starten på det nye livet blir plutselig starten på nye problemer, og nye utfordringer.

NRK sin artikkel satt ett enormt viktig fokus, og forskning slår det også fast : Flere, og flere slankeopererte sliter med alkoholproblemer. Slankeopererte erstatter en avhengighet med en annen. Når man ikke lengre kan spise på følelser, og bruke maten som trøst når man kjenner uroen , og vonde følelser komme, så kan veien inn i ett nytt misbruk være kort. Noen utvikler anoreksi, og driver overdreven trening, noen kan havne i økonomiske problemer, noen bruker sex…veldig mange utvikler et alkoholproblem. Forskning gjort i USA, og studier gjennomført her i Norge viser helt klart at fedmekirurgi øker risikoen for alkoholmisbruk. 2 av 3 fedmeopererte får problemer. Dette er ikke bare alkoholproblemer, men også andre rusmidler, selvskading, eller problematisk bruk av mat. 2 av 3 opererte! Det er høye tall, altfor høye! Risikoen for alkoholproblemene oppstår ofte noen år etter en slankeoperasjon i følge Jøran Hjelmesæth ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst.

I NRK sin artikkel står to slankeopererte frem. Begge misbruker i dag alkohol. Den ene har hatt år med tungt misbruk etter operasjonen i 2010. For begge begynte tiden etter operasjonen bra, men så kom problemene. Den ene begynte å erstatte sin avhengighet til sukker med alkoholen. Den andre for å glemme alt hun ikke syntes var så bra i livet. Begge etterlyser de mer informasjon før de la seg under kniven. Når det kommer til nettopp informasjon, så tror jeg Helse Norge her svikter stort. Der kommer altfor lite informasjon, og altfor lite fakta ut til de som ønsker en slankeoperasjon. Få vet det de trenger å vite om livet, og eventuelle komplikasjoner etter inngrepet. Mest etterlyser de fakta om de psykiske utfordringene som de kan støte på. Der er heller lite, eller ingen hjelp å få på det psykiske planet etter inngrepet. Vi kan nok bli flinkere sier fagfolkene…. Jeg er ganske så sikker på at dersom man behandlet hodet før man i det hele tatt tenkte på en slankeoperasjon, så hadde flere valgt å si nei til operasjon, og de som hadde valgt det, de hadde fått en mye bedre start på sitt nye liv.

Det var ufattelig trist å si ha det til min bekjent den dagen….

Reklame | Elton

Jeg hater badevekter. Jeg har alltid hatet badevekter, og jeg kan liksom ikke helt se at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne irriterende tingen som står og geiper, og ler hånlig av meg når jeg går på den.

Selv om tallene går nedover, så føler jeg likevel at vekten er mer sjef enn meg, for den vet at jeg ikke liker den, og den vet at uansett hva den viser, så er tallene høyere enn jeg ønsker at de skal være. Derfor geiper den til meg. Jeg burde jo vært totalt sjef, og bare geipet tilbake. Jeg burde sagt i klartekst at jeg er sjef, og det er meg som er vinneren så lenge jeg går nedover, men jeg kjenner omtrent panikken hver gang jeg vekta nevnes. Mest er det nok redselen for at jeg ikke skal ha gått ned. Jeg går nedover, eller står stille, så der er ikke frykten reell. Den største frykten jeg har er nok skuffelsen over at tallene ikke skal vise det jeg ønsker, at jeg ikke skal ha gått ned så mye som jeg tror inne i hodet mitt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Samtidig så har jeg veldig gode dager for tiden, og jeg nyter å være på akkurat denne gode plassen. Som jeg skrev forrige helg, så er jeg inne i en helt utrolig god treningsperiode. 4 og 5 ganger i uken, så trener jeg på Bare Trening på Rona her i Kristiansand. Jeg står opp 0630, og er på trening rundt kl.07. Deilig å være på plass tidlig, for da har jeg hele dagen foran meg når økten er over. Det er skikkelige svetteøkter jeg har for tiden, og det føles så godt å ta meg så ut som jeg gjør. Jeg kjenner på gleden og stoltheten over å ha så struktur når det kommer til trening. Jeg kjenner på stoltheten over at jeg fortsatt løper deler av intervallene på mølla. Knærne holder, og føttene er fortsatt gode, akkurat det er ingen selvfølge når man løper med høy vekt.

Det er sikkert ikke elegant å se meg løpe på mølla, men vet du hva? Jeg bryr meg ikke, og det er nesten sjokkerende for meg. Jeg som har pleid å bry meg om alt, jeg som alltid har vært livredd for å bli lagt merke til når det kommer til slike ting, så bryr jeg meg ikke? Ny opplevelse, ny tankegang. Jeg kan jo nesten ikke fatte at jeg er der at jeg ikke bryr meg. Da jeg begynte å løpe, så gjorde jeg det kun når jeg var alene. Jeg stoppet med en gang noen nærmet seg. Så gikk jeg til å løpe med kun noen få i nærheten av meg, men nå løper jeg det uansett hvem som er på treningsstudioet sammen med meg. Jeg er blitt litt ” hekta ” på trening, og det gir så utrolig motivasjon det å kjenne på å mestre å løpe. Det er lenge til jeg ser meg selv løpe lengre enn jeg gjør i dag, men en dag, så skal jeg dit også.

Det er også veldig gode dager fordi målebåndet viser at treningen gir resultater. Det er verdens beste følelse når man ser at jobben man gjør gir resultater. Det koster å gjøre en endring selv om jeg verken er på streng diett, eller trener flere ganger til dagen. Jeg vet jeg kan oppnå enda bedre resultater om jeg hadde gjort en del ting på en litt annen måte, men akkurat nå, så er dette riktig fokus for meg. Jeg har fått innarbeidet veldig gode treningsrutiner, jeg er blitt noe mer bevisst på det som puttes inn i munnen.

Målebåndet er igjen blitt en trofast venn. Jeg liker målebåndet mye bedre enn badevekta. Målebåndet og jeg vi har vært igjennom både oppturer, og nedturer sammen, og stort sett har vi hatt flest oppturer. Ikke at målebåndet alltid gir meg gode resultater, og jubel når jeg måler, men jeg har ett annet forhold til tallene som målebåndet viser enn de tallene vekta viser. Jeg tror ennå ikke jeg har opplevd at målebåndet har vist at jeg har lagt på meg, men i perioder har jeg stått veldig stille, veldig, veldig lenge.

En lang periode tidligere, så målte jeg meg hver 14.dag, men dette skled ut. Nå har jeg de siste 4 ukene vært tilbake hos min venn målebåndet. Jeg var forberedt på en dårlig beskjed da jeg tok målebåndet ut på en ny date i går, men det ble det motsatte. I går kom det brede smilet frem, og jeg kjente på en stor glede. Jeg føler de siste ukene har vært så gode, og jeg har klart å fokusere på meg selv, ta vare på meg selv, og gjøre de tingene som er gode. Det er ikke alltid så lett, men du verden så viktig.

Lykken akkurat nå er 3 cm. Hurra for 3 cm!!  3 cm høres jo ikke så mye ut, men jeg er strålende fornøyd. Det gir en stor boost, og en stor motivasjon til å stå på videre. Det er en god følelse av at jeg fortsatt er på riktig vei, at jeg gjør en innmari god jobb og at jeg kan være så utrolig stolt av meg selv. 3 cm for meg er en stor seier. En slik seier trengte jeg virkelig nå.

3 cm føles i dag som flere kilo. Treningen gir resultater, og jeg er på helt riktig vei.

Til slutt i dag, så har jeg lyst til å vise dere en helt fantastisk flott kjole fra ELTON.

Jeg kommer nok til å bruke denne flotte kjolen åpen, som en lang jakke, men sånn i utgangspunktet, så er det en kjole. Det er trykk knapper hele veien, en veldig fin hals, og det er belte om man ønsker å knytte det foran, eller bak.

Kjolen er feminin, den har en A-formet passform med figursyning, lange ermer og V-hals. Kjolen er laget i en ren, lekker bomullskvalitet og har en flott denimlook. Kjolen er i 100% bomull. Passformen er det Elton kaller  ’A-shaped – fitted’. Den er 110 cm lang. Jeg synes den er rålekker! Og som sagt, så bruker jeg den åpen som jakke med ulike topper under. Hadde jeg hatt kjoleben, så hadde jeg absolutt også brukt den som kjole. Lekker, lekker! Jeg vil også legge til at den flotte, hvite toppen jeg har under, den er fra Sempre Piu. Enkel, men likevel så utrolig fin. Halspartiet gjør det lille ekstra med toppen. Den er uten armer, og perfekt å ha under plagg som feks denne kjolen/jakken.

Vi blogges i morgen. Lag den en god lørdag!

Er kroppspress positivt? Tenk litt på det. Gjør kroppspress at vi presterer, og kanskje strekker oss lengre?

Nei, kroppspress er aldri positivt, verken i liten, eller moderat grad. Kroppspress er en uting, og fører ingenting positivt med seg mener jeg. Ikke at jeg sitter på fasiten over hva som er positivt eller negativt, men vi har vel alle kjent på kroppspresset som eksisterer, og kjent hva slikt gjør med oss. De unge i samfunnet er spesielt en gruppe som burde ha vært skånet for det store kroppspresset som finnes der ute. Kroppspress er i så mange tilfeller knyttet til den psykiske helsen vår, og jeg er garantert ikke alene om å ha kjent på akkurat det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg håper mange er der jeg er når det kommer til kroppspress, og da er det faktisk ganske skremmende å se at en av Agders fylkespolitikere, Steinar Bergstøl Andersen fra Frp går ut i Fædrelandsvennen og forteller at kroppspress er positivt. Andersen er i tillegg leder av hovedutvalg for kultur, folkehelse og frivillighet i Agder fylkeskommune, så dette synes jeg virkelig var en innertier fra Andersens side. Andersen burde kanskje tenke litt på hvordan man kan minke kroppspresset, han burde bruke tiden sin på å fokusere på hvordan gjøre folkehelsen i Agder best mulig, ikke gå ut å gi signaler om at vi alle har godt av å oppleve litt kroppspress. Andersen hevder i god Frp politikk at press gjør oss bedre. Press i mindre, eller moderat grad gjør at vi presterer, og strekker oss lengre for å oppnå resultater.Han mener det er et slags kollektivt hysteri rundt begrepet kroppspress. Jeg håper Andersen forstår at det er stor forskjell på å presse seg selv fordi man selv ønsker det, og det å føle seg presset fordi andre mener at noe er riktig. Jeg har i løpet av min endringsreise presset meg selv utallige ganger, og for meg har det vært nødvendig for å oppnå de resultatene jeg har ønsket, men samtidig så har dette vært av egen, fri vilje. Man skal presse seg selv fordi man selv ønsker det, man skal være mer aktiv fordi man selv ønsker det, ikke fordi man opplever et press fra andre.

Jeg blir skremt når en politiker går ut med slikt. Andersen mener at noe og begrenset press kan være en motivasjon for å trene mer, spise sunnere og holde seg aktiv. Han savner samtidig nyanser i det offentlige ordskiftet om kosthold, slanke- og kroppspress. I tillegg klarer Andersen å presse ut at de som legger ut treningsbilder blir sett på som dårlige forbilder, mens de som spiser dårlig, og presser i seg 4 Big Mac i uken blir sett på som helter. Seriøst, Andersen? I hvilken verden er du, og på hvilket grunnlag kan du faktisk hevde noe slikt? De fleste av oss vil nok mene det motsatte av deg, nemlig at det inspirerer å se treningsbilder som blir lagt ut i sosiale medier, og jeg tenker kanskje du må tro bedre om menneskene rundt deg enn å tro at et dårlig kosthold er noe som blir hyllet.

Budskapet til Andersen er økt fokus på folkehelse. Skal han da løse det ved å akseptere kroppspress? Alle vet at kroppspress i veldig mange tilfeller er knyttet til den psykiske helsen vår. Det er ingenting som tyder på at kroppspress har noe positivt med seg. Så mange som 1 av 4 jenter oppgir at de er misfornøyde med eget utseende, viser Ung i Oslo – altså langt flere enn de som lider av overvekt. Det er mye forskning som viser at kroppspress er nært knytta til psykiske helseplager, spesielt blant unge jenter. Jeg tror mange av dere som leser dette også har opplevd hvor negativt kroppspress faktisk er. Jeg er definitivt en av de. Det å være utenfor den kroppsformen som er akseptert i samfunnet i dag, det er en tøff plass å være, og jeg vet ikke hvor mange av oss som føler at kroppspress inspirerer og motiverer til å ta tak? Et positivt fokus på folkehelse derimot, det vil bety mye for mange. Det å legge til rette for at man kan være mer aktive ved feks å legge til rette for gode turløyper som er overkommelig for alle, det burde definitivt være noe Andersen som politiker burde bruke tiden sin på. Det å komme seg ut, det å føle at man mestrer, det er virkelig noe som motiverer. Det å kjenne på at man mestrer, den følelsen er gull verdt.

Andersen ønsker at folk skal bli mer bevisste på fordelene det bringer med seg å være aktive og spise sunt. Der er han garantert på linje med de fleste. Det å være aktiv, det å ha et sunt og godt kosthold, det fører bare masse positivt med seg. Etter ei endt treningsøkt, så kjenner jeg alltid på den gode følelsen. Jeg har mestret, og jeg har gjennomført. Man blir absolutt mer opplagt, man ønsker å gjenta aktiviteten fordi det gir oss den gode følelsen. Å bli en bedre utgave av seg selv, det vil alltid være positivt. Men kroppspress, det fører oss ikke dit.

Du kan lese artikkelen i Fædrelandsvennen her : https://www.fvn.no/nyheter/lokalt/i/xPKjy8/man-skal-ha-litt-daarlig-samvittighet-hvis-man-ligger-paa-fire-big-mac#_=_

I morgen skal du få se masse lekre klær på bloggen – bare å glede seg!

31.juli er det offisielt over. 31.juli er siste dag i oppsigelsestiden min hos Radio Metro. Jeg kjenner veldig på det for tiden. Det er mye følelser, og tanker rundt alt dette som har skjedd etter at Radio Metro bestemte seg for å legge ned sin avdeling i Kristiansand. Endel av dette egner seg nok ikke på trykk, men jeg kjenner veldig på at jeg synes det er tøft å miste en jobb jeg er så innmari glad i. Jeg savner jobben veldig. Det og skulle få en ny jobb innen radio, det vil jo heller ikke være enkelt. Jeg tenker det vil være mer eller mindre umulig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har hatt en periode i livet hvor jeg stod utenfor arbeidslivet. Årene etter kreftoperasjonen ble veldig tøffe, og jeg fungerte ikke i arbeidslivet. Min jobb ble å ta vare på meg selv. I den perioden, så kjente jeg også veldig på skammen over at jeg ikke jobbet. Jeg opplevde hvordan det føltes å bli mistrodd. Det var tungt å akseptere at jeg en periode ikke fungerte i jobb, og ikke minst så var det mange onde tunger som minnet meg om det. Det var tungt å stå utenfor, tungt at jeg ikke kunne bidra, og det at jeg ikke var en del av et miljø. Dette vet jeg at veldig mange kjenner på. Mange av oss ser også så friske ut på utsiden.

Jeg husker det var mange som ikke helt kunne skjønne hvorfor jeg ikke jobbet. Jeg som trente så mye som jeg gjorde, jeg som var så aktiv, hvorfor var ikke jeg i jobb? Jeg som smilte, og virket så fornøyd med livet, hvorfor jobbet jeg ikke? Var det fordi jeg ikke gadd? Du verden så mange det var som trodde at jeg ikke gadd. Hadde andre egentlig noe med hvorfor jeg ikke jobbet ? Hadde ikke jeg lov til å være fornøyd med livet selv om jeg stod utenfor arbeidslivet? Det er altfor mange som mener for mye om det meste. Jeg tror det var få av de som undret som egentlig brydde seg om sannheten, sannheten om hvorfor jeg stod utenfor arbeidslivet. De brydde seg lite om sykdommen min,eller om den tøffe tiden etter sykdommen. Joda, jeg ble frisk, men livet etterpå har likevel ikke vært en dans på roser. Det å stå utenfor arbeidslivet føles ikke bare som en skam, men det var også en sorg. En sorg over å stå utenfor.

31.juli er det helt slutt.Da er Radio Metro Sørlandet historie. Dørene lukkes her i Kristiansand. Radio som har vært en viktig og stor del av livet mitt fra radiognisten ble tent hos ei 14 år gammel jente fra Tinnheia i 1984. Det å ha en jobb å dra til, det å få jobbe med noe man virkelig brenner for, det har betydd så masse. Jeg har truffet så masse flotte, og spennende mennesker, jeg har lært masse, og jeg har får tatt del i så utrolig mange spennende ting. En ny brikke falt på plass i januar i fjor, og jeg var definitivt på helt riktig plass, og på helt riktig hylle.

Det har blitt utallige timer med radio gjennom årene. Først som frivillig i Radio Ung fra jeg var 14 år til jeg var 18-19 år. Som 19 åring ble jeg etterhvert frivillig i Radio Sør hvor det ganske kjapt åpnet seg ene jobbmulighet for meg. Fra videregående gikk jeg rett ut i fast jobb når tilbudet kom fra Radio Sør.

Jeg har hatt fantastiske år i lokalradio. Jeg har fått lov å jobbe med det jeg elsker, jeg har fått lage utallige programmer og jeg har møtt så utrolig mange spennende, og flotte mennesker, både kjente og mindre kjente. Jeg har fått venner for livet. Jeg har fått oppleve så mye som kun få får oppleve. Det har vært så spennende, så lærerikt og en sånn type jobb har også gjort mye med meg som person.

Det er umåtelig trist at døren nå lukkes, iallefall døren til jobben i Radio Metro. Det er umåtelig trist at jobben er historie. At jeg aldri mer skal kunne ønske lyttere på Sørlandet en god morgen. At jeg ikke lenger skal sitte bak spaker og mikrofon, og gjøre det jeg kan aller best, nemlig å lage radio. Jeg vet at det å åpne en ny radiodør, det vil bli vanskelig. Antallet som lytter på radio generelt går ned, det er en tøff bransje hvor mange slåss om reklamekronene, og det er vanskelig å få til å drive en stor lokalradio.

Jeg vet at når en dør lukkes, så åpnes en annen, og det vil forhåpentligvis skje denne gangen også. Det er spennende å se hva som kan være bak døren som jeg ennå ikke har åpnet. Jeg tror det ligger nye, og spennende ting bak den nye døren. Nye utfordringer. Helt nye arenaer. Tanker jeg har tenkt kan bli reelle. Kanskje er det på tide for å våge? Kanskje er tiden inne for å gjøre ting jeg har hatt så lyst til å gjøre, men som i mitt hode har vært litt skumle? Jeg er nok en forsiktig person. Jeg liker det trygge, og det jeg kjenner godt, men jeg tror jeg vil vinne på å våge. Samtidig kjenner jeg absolutt på at kroppen ikke er der den skal være. Jeg har fortsatt utfordringer etter kreften i 2002, så det handler også om en balanse. Jeg vet uansett at jobb nr.1 fremover, det blir  ta vare på meg selv, og helsen min. Jeg skal trene bevisst for å komme nærmere det målet som kanskje er det viktigste akkurat nå. Helsen først.

De fleste eventyr begynner med det var en gang, og slutter med snipp, snapp, snute, og sånn kan også eventyret om Radio Metro på Sørlandet starte og avsluttes.  Det har vært en fantastisk fin tid, og jeg trodde det skulle bli flere år med en solid aktør i ryggen. Sånn gikk det dessverre ikke. Økonomisk så ble det visstnok for tøft å drive. Takk til alle som har vært med på å gjøre mine arbeidsdager i Radio Metro så flotte, og innholdsrike som de har vært. Jeg er så utrolig takknemlig for alle de menneskene jeg har fått møte, historier som har blitt fortalt og alle jeg har lært å kjenne. Det er ikke en dag jeg bare har hatt lyst til å trekke dyna over hodet og bli liggende i senga når vekkerklokke ringte. Jeg har gledet meg til hver morgensending. Jeg skal være ærlig å si at jeg nok ikke savner å stå opp 0430 hver morra, men resten savner jeg veldig. Ikke minst så savner jeg alle de flotte lytterne som har fulgt meg morgen etter morgen.

31.juli er det helt slutt. Nå starter veien mot en ny, og spennende dør.

Hvem av oss liker ikke gode, varme sommerdager, eller smeigedager som vi kaller det her i Kristiansand. Jeg er også glad i sommer og sol, og er nok blitt mer glad i varmen enn jeg var en periode i ungdomstiden. En periode i ungdomstiden, så protesterte jeg mot sommervarmen ved å kle på meg istedenfor å kle av meg. Jeg kledde meg i lag på lag, gjerne med en god genser over en lang topp – her skulle ikke varmen få lov å komme inn.Ikke så mye fornuft i akkurat den tankegangen. Jeg jaktet også hele tiden etter skygge, og mine favorittdager var de dagene om sommeren hvor sola ikke skinte. Etterhvert så måtte også jeg innse at om sommeren, da bytter vi ut lag på lag med lette sommerklær, og jeg måtte nok innrømme at det føltes mye mer behagelig.

Selv om jeg er glad i sol og fine smeigedager, så har klart sommeren noen utfordringer. Største utfordring er utvilsomt lymfebeina mine. Nå har jo jeg en herlig blanding av lymfødem og lipødem, og tømmerstokkene mine er ikke veldig glad i varme. Beina mine har jo sånn sett ikke sett sol på evigheter. Det er nesten morsomt å se fargen jeg får på overkroppen, og så er beina mine likbleike. Selv på de varmeste dagene, så må jeg ha på meg kompresjon for at beina skal ha gode dager. En god hverdag for meg, det er også en hverdag hvor jeg er flink til å bruke kompresjon, og det er jeg flink til. Jeg bruker lårstrømper i klasse 3, så her snakker vi ikke sexy stay ups, men lårstrømper med en god tykkelse. Ikke vanskelig å forstå at dette blir varmt å bruke om sommeren. Selv om jeg er flink til å bruke kompresjon, så er jeg nok heller ikke den flinkeste jenta i klassen. Det er absolutt dager hvor jeg må ta lårstrømpene av. Det er absolutt dager hvor det bare blir uholdbart å ha de på. Da tar jeg de av med god samvittighet. Jeg tenker det må være opp til hver enkelt å kjenne på hva som er best for en selv. Denne sommeren skal jeg prøve lårstrømper som er noe tynnere. Kanskje vil ikke de fungere, men jeg må prøve for å se om varme dager kan bli noe bedre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En annen stor utfordring som sommeren, det er utvilsomt badedrakta, og bading. Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene mine. Der finnes jo også badedrakter med skjørt,og i fjor fikk jeg en badedrakt hvor skjørtet hadde veldig god lengde. Jeg kunne jo hatt badedrakt med enda lengre skjørt jeg da. Jeg elsker å bade, men gjør det for sjeldent pga skammen jeg føler. Skammen over beina mine. Jeg burde ikke bry meg. Det vet jeg. Men å endre tankegangen på dette, det er innmari vanskelig. Tømmerstokkene gjør noe med det å føle seg vel. Jeg føler meg ikke vel om halve stranda skal se mine store legger. Jeg vet jeg vil få blikk, men sikkert ikke så mange som hodet mitt tror, men der er hodet mitt, og jeg litt samstemte – vi vil bare ikke.  Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har man lært seg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk.

Neste utfordring om sommeren, den er jeg heller ikke alene om å kjenne på, nemlig overdeler som tar hensyn til mine armer. Det har jeg skrevet mye om på bloggen min. Jeg ønsker ikke å vise alt som henger. Jeg vil ikke vise verken grevinneheng, eller løshud. Ikke fordi jeg her er redd for hva andre tenker, eller sier, men rett og slett fordi jeg ikke føler meg vel med korte armlengder. Løshuden jeg har på armene forteller at jeg har vært flink pike og gått ned i vekt, og jeg jubler gjerne over dette, men jeg ønsker likevel ikke å vise det frem. Ett stort hurra for de som ikke gjør noe av å vise verken grevinneheng, eller løshud, men jeg er ikke der. Hver sommer i mange år, så har jeg drevet en intens jakt på topper med god armlengde. Jeg har måttet legge fra meg den ene flotte overdelen etter den andre fordi armlengden har vært altfor kort. Jeg har gått i stor sorg fra så mange butikker, men denne sommeren, så har jeg ett godt lager av overdeler med riktig armlengde.  Jeg vil ha en armlengde som går ned til albuen sånn ca. Da føler jeg meg vel, og jeg vet at jeg ikke er alene. Det store spørsmålet er bare når de som produserer klærne skal forstå dette? Heldigvis dukker det opp noen i blant, men det skulle vært så mange flere valgmuligheter.

Sommerens siste utfordring for meg er bukser. Mens andre tar på seg kortbukser, eller capribukser, så går jeg i langbukser. Det gjør jeg året gjennom. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg ikke føler meg vel med å vise verken legger, eller kompresjon. Jeg digger når flere, og flere lymfedamer, og lippedamer er kommet til at de skal være som de er, og da skal de jaggu også vise kompresjonen. Stadig flere, og flere tar på seg korte bukser, kjoler, og skjørt, men jeg tror det vil ta noe tid å komme dit for meg, om jeg kommer dit. Dette handler igjen om å føle seg vel. Jeg skal føle meg vel, og føler jeg meg ikke vel, så bruker jeg bare masse tid, og energi på å gå rundt å føle på ting jeg ikke gidder å bruke tid på, ting som ikke er verdt å bruke masse tid på. Hjemme er det heldigvis blitt annerledes. Da kan jeg finne frem ei kortere bukse, og gjerne også kaste kompresjonen. Det er jo godt å kjenne luft på huden i blant, selv om beina ikke er veldig glad i varmen. Så når andre går over til kortere lengde på buksene, så er det ikke fordi jeg har tatt feil av årstiden at jeg går i langbukser. Heldigvis finnes det bukser som er tilpasset sommeren, men klart det blir noe varmt i blant når man i tillegg må gå med kompresjon. Kjole, det har jeg jo også så smått begynt å bruke. Det har tatt tid, men fra jeg begynte å blogge og frem til nå, så har det skjedd ting i forhold til meg og kjolebruk.

Utfordringer har vi alle sammen på ulike plan. Målet må være å løse utfordringene på best mulig måte for oss selv. Her er det jeg som står i fokus, det er jeg som skal føle det godt. Utfordringer er til for å løses heter det, og det gjelder jo veldig mye av det vi står ovenfor i hverdagen. Utfordringene må bare ikke ta for mye plass. Heldigvis kjenner jeg på at selv om utfordringene er der, så bruker jeg mindre energi på de, tankene får mye mindre plass. Og det, det er et stort skritt på riktig vei.

Sommeren skal nytes selv om jeg ikke skal ligge midt i klynga på stranda iført min fine, lange badedrakt. Sommeren skal nytes selv om buksene mine heller ikke i år  får en kortere lengde. Og her hjemme, her skal jeg gå i både sommerkjole og korte bukser – både med og uten kompresjon.

Ha en nydelig søndag!

Reklame | Gozzip og Studio

Det er nydelige, varme dager i store deler av landet for tiden. Gårsdagen var en skikkelig sommerdag her i Kristiansand. Eller en skikkelig smeigedag som vi Kristiansandere sier. Dagen i går ble en dag hvor jeg kunne sette et par fine kryss i taket, og det gir en veldig god følelse. Det var en dag hvor jeg kjente på mestringsfølelsen, og en dag hvor jeg også tråkket litt utenfor komfortsonen. Det føles godt å kjenne på begge deler.

I august måned, så er det to år siden jeg tok ut separasjon, og ble alene. Tiden flyr. At det har gått to år snart, det er nesten ikke til å tro. Det har vært to år som startet med en skikkelig storm med orkan i kastene, to år hvor jeg lukket en dør, og åpnet en ny, spennende dør. To år hvor jeg har fått den fineste gaven jeg kunne ha fått – nemlig to nydelige barnebarn.To år hvor jeg i dag føler på en utrolig god følelse fordi jeg tok et riktig valg, og den gode følelsen på at jeg er på en utrolig god plass i livet. Jeg kjenner på stolthet, trygghet og lykke.

Som singel, og huseier, så har jeg mye å holde styr på, og på denne tiden, så er det masse å gjøre ute. Mye av dette utearbeidet, det har jeg ikke gjort før, men jeg tar fatt på oppgavene, og kjenner at mye av dette faktisk er veldig ålreit å holde på med. Jeg har stor terrasse som skal holdes fin. Jeg har ikke stor plen, men akkurat passe stor. En plen med syrinbusker, jasmin, klokkebusker, plommetre og flere bed med ulike blomster. Plenen, den er jeg veldig opptatt av at skal være så grønn og fin som mulig, så jeg gjødsler, vanner og steller den. Den så noe trist ut for en mnd siden, men nå, nå er den blitt veldig fin. Kjenner jeg er litt stolt. Jeg som vel aldri har hatt de grønneste fingrene, jeg begynner å bli glad i hage og hagearbeid. Huset er stort, og det har blitt vasket i år som alle år før. Heldigvis slipper jeg å male det på et par år. Har et par vinduer som jeg skal male. Jeg har aldri gjort det før, men som Pippi, så skal jeg klare det også. Jeg har et laaangt gjerde som skal vaskes i år som alle andre år. Mye har jeg krysset av på listen over arbeid utført, endel gjenstår.

Terrassen min er på ca 100 kvm, og i går var det å finne frem beis og utstyr. Grugledet meg, men ei venninne som jobber på Jernia hadde introdusert meg for et helt nytt beisesett. Med dette skulle beisingen gå som en drøm, og det gjorde det virkelig også. I går beiset jeg en del av terrassen, og i dag skal jeg ta de resterende 70%. Det er ganske fint å si at jeg koste meg der jeg gikk og beiset, og fargen, den var jeg også veldig fornøyd med. I går gikk jeg på med godt mot, og med Pippis kloke ord i hodet. Da jeg var ferdig, så kjente jeg på mestring og stolthet. Mestring fordi jeg fikk til noe jeg ikke hadde gjort før, og stolthet fordi resultatet ble veldig bra.

Det var en varm dag i går, og for meg, så byr også varme dager på noen utfordringer. Det har jeg nok skrevet om på bloggen tidligere også. En av sommerens store utfordringer for meg er bukser. Mens andre tar på seg kortbukser, eller capribukser, så går jeg i langbukser. Det gjør jeg året gjennom. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg ikke føler meg vel med å vise verken legger, eller kompresjon. Jeg digger når flere, og flere lymfedamer er kommet til at de skal være som de er, og da skal de jaggu vise kompresjonen også. Stadig flere, og flere tar på seg korte bukser, kjoler, og skjørt, men jeg tror det vil ta noe tid å komme dit for meg, om jeg i det hele tatt kommer dit. Dette har igjen med følelsen av velvære å gjøre. Jeg skal føle meg vel, og føler jeg meg ikke vel, så bruker jeg bare masse tid, og energi på å gå rundt å føle på ting jeg ikke gidder å bruke tid på, ting som ikke er verdt å bruke masse tid på. Hjemme på terrassen er det annerledes. Der kan jeg finne frem ei kortere bukse, og enten kaste kompresjonen, eller ha den på.  Det er jo godt å kjenne varmen på huden i blant. Jeg har absolutt ikke alltid gjort det hjemme heller, men der har det heldigvis skjedd en liten endring. Så når andre går over til kortere lengde på buksene, så er det ikke fordi jeg har tatt feil av årstiden at jeg går i langbukser. Heldigvis finnes det bukser som er tilpasset sommeren, men klart det blir noe varmt i blant når man i tillegg må gå med kompresjon.

I går tråkket jeg litt utenfor komfortsonen min, og jeg kjenner at jeg tar disse bittesmå skrittene, og det føles veldig godt. Jeg startet dagen med langbukser og kompresjon. Kompresjonen min er lårstrømper i klasse 3, så det er litt tykkelse på den kompresjonen gitt. Ingen tvil om at jeg merker at jeg har den på når varmen er her. Lårstrømpene kunne jo ha vært sexy stay ups, de har lengden, men det er ikke så mye sexy rundt akkurat disse her altså 🙂 Så i går fant jeg ut at jeg skulle bytte litt klær når jeg skulle til å beise terrassen. Det ble en sommerkjole sammen med kompresjonen. Jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å dra på bytur med en sommerkjole som går rett under knærne sammen med de flotte lårstrømpene, men kanskje blir det noe mer kjole denne sommeren. Jeg har jo noen kjoler, og alle de er lange. Det er nok en vanesak det å gå med kjole, og det å føle seg vel i kjole, så nå får vi se om de små skrittene blir større i løpet av sommeren…men hjemme på terrassen da blir det mindre klær i sommer.

Utfordringer har vi alle sammen på ulike plan. Målet må være å løse utfordringene på best mulig måte for oss selv. Her er det jeg som står i fokus, det er jeg som skal føle det bra. Utfordringer er til for å løses heter det, i alle fall gjelder det veldig mye av det vi står ovenfor i hverdagen. Sommeren skal nytes selv om jeg ikke skal ligge midt i klynga på stranda iført min fine badedrakt.Kanskje skal jeg se om jeg kan finne en halvlang bukse som jeg kan sprade rundt i her hjemme i sommer…

Til slutt i dag, så har jeg lyst til å vise dere litt bilder fra et veldig hyggelig besøk som jeg hadde denne uken. Jeg er så heldig at jeg treffer så mye flotte mennesker både gjennom bloggen, gjennom ledervervet i NLLF og jobben jeg hadde i Radio Metro. Denne uken hadde jeg besøk av Tabita Tokehøj. Tabita er selger i Norge for klesmerkene Gozzip og Studio. Jeg liker begge merkene veldig godt. For endel år siden, så kjøpte jeg mye fra Gozzip, men så ble det plutselig ingen butikker i nærheten som solgte merket, men nå er Gozzip for fullt på vei tilbake til norske butikker.

Tabita var på Sørlandet denne uken, og tok turen innom meg for å vise julekolleksjonen fra Gozzip og Studio. Dette er klær som vil være i butikkene i oktober. Det er utrolig spennende å få se kolleksjoner som kommer. Fint og kunne se og kjenne på klær. Prøve de på. Fant absolutt noen store favoritter i kolleksjonene, så nå er det bare å glede seg til oktober. Jeg gleder meg også til å vise endel av disse plaggene på bloggen når høsten kommer. Kos dere med bildene, og er det noe du lurer på, så spør i vei 🙂

Jeg skal ta på meg arbeidstøy, finne beis og beiseutstyr og ta resten av terrassen før solen tar den denne delen av terrassen.

Ha en nydelig 1.pinsedag!

For et par uker siden, så skrev jeg om intensivsykepleieres holdninger til å pleie overvektige pasienter. Intensivsykepleiere som kviet seg for å pleie oss overvektige. Etter blogginnlegget fikk jeg masse tilbakemeldinger fra dere som følger bloggen, og som har opplevd akkurat de samme negative tingene som også jeg har opplevd i helsevesenet. Det er trist, og det er en skam. Det er virkelig en stor skam at pleiere, og leger mener at vi overvektige ikke skal ha rett til samme behandling som alle andre. Det er jo nesten ikke til å tro at personer som skal ta vare på andre mennesker har slike holdninger. Er det et sted man burde møte forstålese, medmenneskelighet og respekt, så er det jo nettopp i helsevesenet. Det er trist at personer som skal vise omsorg ,respekt og empati ikke mestrer en av de viktigste oppgavene de har. I helsevesenet burde man faktisk ikke være så enkle at man står for de samme holdningene som man finner hos så mange andre i samfunnet. I helsevesenet burde man vite at ikke all sykdom og helsemessige utfordringer skyldes overvekten. Man kan faktisk bli syke, og få utfordringer av helt andre grunner enn vekten vår.

Natasja Robstad er universitetslektor på Institutt for helse- og sykepleievitenskap på Universitetet i Agder. Robstad tok nylig doktorgrad på intensivsykepleieres holdninger til intensivpasienter med fedme.Intensivsykepleiere som har spesialutdannelse til å pleie kritisk syke pasienter, de deler de samme holdningene til personer med fedme som annet helsepersonell og samfunnet generelt, viser doktorgradsarbeidet til Robstad. At intensivsykepleierne har så negative holdninger til overvektige pasienter, det er utrolig trist å lese, men det er dessverre ikke overraskende. Det er nettopp sånn veldig mange overvektige opplever helsevesenet generelt. At de tyngste pasientene kan være utfordrende å pleie når vekten er høy, akkurat det kan jeg se, men man møter da utfordringer på mange plan som ansatt i helsevesenet. Om man må være to for å hjelpe en pasient i noen minutter, så gjelder garantert det også andre enn kun overvektige, så her dreier det seg om andre ting enn kun pleiedelen. Her er det de negative holdningene som skinner igjennom.

NRK Sørlandet satte nylig fokus på denne saken. Saken ble publisert på nettsidene deres.Jeg er glad for at jeg fikk lov til å være en stemme i denne saken. Dette er en sak som bør få stor fokus. Det er så viktig at man snakker om dette. Det må en holdningsendring til i norsk helsevesen. Overvektige pasienter skal som alle andre pasienter føle seg trygge på at de alltid får den behandlingen de skal ha, og at de blir behandlet med respekt og forståelse. Overvektige pasienter blir oppfattet som mer late og med mindre viljestyrke enn normalvektige. Vi blir sett på som dårligere mennesker. I følge pleierne er vi selv skyld i den overvekten vi bærer. Er det mulig? Når ble teamet overvekt så enkelt?

I reportasjen til NRK, så fikk jeg snakke litt om egne erfaringer rundt dette. Jeg har kjent på dette flere ganger både fra leger og pleiere, men tøffest var det å oppleve dette på Radiumhospitalet da jeg ble operert der tilbake i 2002, men jeg har også opplevd dette veldig på kroppen fra en overlege ved Arendal Sykehus. Jeg tror leger og pleiere må på skolebenken igjen. De må lære mer om årsaker til overvekt, og de må virkelig lære å behandle pasienter med respekt.

Jeg legger i dag ut reportasjen som NRK lagde, og den kan dere lese her : https://www.nrk.no/sorlandet/sykepleiere-kvier-seg-for-a-pleie-overvektige-1.15009314

At overvekt er selvforskyldt, er det faktisk så enkelt?  At alle har et ansvar for eget liv, og egen kropp, det er det ingen tvil om…men bak enhver overvekt, så ligger det en årsak. Hva med å se årsakene? Det handler ikke om late, dumme, og viljeløse mennesker. Det handler om mennesker med historier. Historier som har preget livene på en vond måte. For mange overvektige så har mat vært en måte å glemme alt det vonde på. Det har vært en bitteliten glede, en bitteliten redning i et bittelite øyeblikk. Nå er det faktisk på tide at helsevesenet, og samfunnet generelt slutter å stemple oss som dumme, late og dårlige mennesker. Overvektige er den gruppen i samfunnet som det er helt greit å snakke ned.

Endel av de som kom med tilbakemelding på blogginnlegget var personer som selv jobber i helsevesenet, og det gjør så godt å lese deres meninger om det som skjer på arbeidsplassene deres. Mange av de bekrefter det studien sier, og de var også veldig klare på at slike mennesker ikke passer inn i jobben de har. Mange av de bekrefter at dette som kommer frem i studien ikke er en hemmelighet. Det er så godt å lese at så mange av dere som jobber i norsk helsevesen setter deres ære i å behandle alle mennesker med respekt, faglighet og ikke minst god omsorg. Heldigvis er det mange engler også i helsevesenet. Heldigvis har jeg møtt de også både blant pleier og leger. Den største engelen jeg noen gang har møtt er faktisk en lege ved kvinneavdelingen på Sørlandet Sykehus. Er evig takknemlig for at det var nettopp han jeg møtte da jeg ble kreftsyk for de årene tilbake.

Man skal ikke ta alle under en kam, men samtidig så er det så viktig at dette får stor fokus. Det er over 200 intensivsykepleier som har uttalt seg i denne undersøkelsen, og disse er fra 16 ulike intensivavdelinger i Norge. Robstad selv ble veldig overrasket over det som kom frem, så nå bør holdningsendringer få et stort, og viktig fokus i norsk helsevesen. Alle fortjener å bli behandlet med respekt, også vi overvektige.