Eventyret nærmer seg sin slutt

31.juli er det offisielt over. 31.juli er siste dag i oppsigelsestiden min hos Radio Metro. Jeg kjenner veldig på det for tiden. Det er mye følelser, og tanker rundt alt dette som har skjedd etter at Radio Metro bestemte seg for å legge ned sin avdeling i Kristiansand. Endel av dette egner seg nok ikke på trykk, men jeg kjenner veldig på at jeg synes det er tøft å miste en jobb jeg er så innmari glad i. Jeg savner jobben veldig. Det og skulle få en ny jobb innen radio, det vil jo heller ikke være enkelt. Jeg tenker det vil være mer eller mindre umulig.

 

 

Jeg har hatt en periode i livet hvor jeg stod utenfor arbeidslivet. Årene etter kreftoperasjonen ble veldig tøffe, og jeg fungerte ikke i arbeidslivet. Min jobb ble å ta vare på meg selv. I den perioden, så kjente jeg også veldig på skammen over at jeg ikke jobbet. Jeg opplevde hvordan det føltes å bli mistrodd. Det var tungt å akseptere at jeg en periode ikke fungerte i jobb, og ikke minst så var det mange onde tunger som minnet meg om det. Det var tungt å stå utenfor, tungt at jeg ikke kunne bidra, og det at jeg ikke var en del av et miljø. Dette vet jeg at veldig mange kjenner på. Mange av oss ser også så friske ut på utsiden.

Jeg husker det var mange som ikke helt kunne skjønne hvorfor jeg ikke jobbet. Jeg som trente så mye som jeg gjorde, jeg som var så aktiv, hvorfor var ikke jeg i jobb? Jeg som smilte, og virket så fornøyd med livet, hvorfor jobbet jeg ikke? Var det fordi jeg ikke gadd? Du verden så mange det var som trodde at jeg ikke gadd. Hadde andre egentlig noe med hvorfor jeg ikke jobbet ? Hadde ikke jeg lov til å være fornøyd med livet selv om jeg stod utenfor arbeidslivet? Det er altfor mange som mener for mye om det meste. Jeg tror det var få av de som undret som egentlig brydde seg om sannheten, sannheten om hvorfor jeg stod utenfor arbeidslivet. De brydde seg lite om sykdommen min,eller om den tøffe tiden etter sykdommen. Joda, jeg ble frisk, men livet etterpå har likevel ikke vært en dans på roser. Det å stå utenfor arbeidslivet føles ikke bare som en skam, men det var også en sorg. En sorg over å stå utenfor.

31.juli er det helt slutt.Da er Radio Metro Sørlandet historie. Dørene lukkes her i Kristiansand. Radio som har vært en viktig og stor del av livet mitt fra radiognisten ble tent hos ei 14 år gammel jente fra Tinnheia i 1984. Det å ha en jobb å dra til, det å få jobbe med noe man virkelig brenner for, det har betydd så masse. Jeg har truffet så masse flotte, og spennende mennesker, jeg har lært masse, og jeg har får tatt del i så utrolig mange spennende ting. En ny brikke falt på plass i januar i fjor, og jeg var definitivt på helt riktig plass, og på helt riktig hylle.

Det har blitt utallige timer med radio gjennom årene. Først som frivillig i Radio Ung fra jeg var 14 år til jeg var 18-19 år. Som 19 åring ble jeg etterhvert frivillig i Radio Sør hvor det ganske kjapt åpnet seg ene jobbmulighet for meg. Fra videregående gikk jeg rett ut i fast jobb når tilbudet kom fra Radio Sør.

Jeg har hatt fantastiske år i lokalradio. Jeg har fått lov å jobbe med det jeg elsker, jeg har fått lage utallige programmer og jeg har møtt så utrolig mange spennende, og flotte mennesker, både kjente og mindre kjente. Jeg har fått venner for livet. Jeg har fått oppleve så mye som kun få får oppleve. Det har vært så spennende, så lærerikt og en sånn type jobb har også gjort mye med meg som person.

 

Det er umåtelig trist at døren nå lukkes, iallefall døren til jobben i Radio Metro. Det er umåtelig trist at jobben er historie. At jeg aldri mer skal kunne ønske lyttere på Sørlandet en god morgen. At jeg ikke lenger skal sitte bak spaker og mikrofon, og gjøre det jeg kan aller best, nemlig å lage radio. Jeg vet at det å åpne en ny radiodør, det vil bli vanskelig. Antallet som lytter på radio generelt går ned, det er en tøff bransje hvor mange slåss om reklamekronene, og det er vanskelig å få til å drive en stor lokalradio.

Jeg vet at når en dør lukkes, så åpnes en annen, og det vil forhåpentligvis skje denne gangen også. Det er spennende å se hva som kan være bak døren som jeg ennå ikke har åpnet. Jeg tror det ligger nye, og spennende ting bak den nye døren. Nye utfordringer. Helt nye arenaer. Tanker jeg har tenkt kan bli reelle. Kanskje er det på tide for å våge? Kanskje er tiden inne for å gjøre ting jeg har hatt så lyst til å gjøre, men som i mitt hode har vært litt skumle? Jeg er nok en forsiktig person. Jeg liker det trygge, og det jeg kjenner godt, men jeg tror jeg vil vinne på å våge. Samtidig kjenner jeg absolutt på at kroppen ikke er der den skal være. Jeg har fortsatt utfordringer etter kreften i 2002, så det handler også om en balanse. Jeg vet uansett at jobb nr.1 fremover, det blir  ta vare på meg selv, og helsen min. Jeg skal trene bevisst for å komme nærmere det målet som kanskje er det viktigste akkurat nå. Helsen først.

De fleste eventyr begynner med det var en gang, og slutter med snipp, snapp, snute, og sånn kan også eventyret om Radio Metro på Sørlandet starte og avsluttes.  Det har vært en fantastisk fin tid, og jeg trodde det skulle bli flere år med en solid aktør i ryggen. Sånn gikk det dessverre ikke. Økonomisk så ble det visstnok for tøft å drive. Takk til alle som har vært med på å gjøre mine arbeidsdager i Radio Metro så flotte, og innholdsrike som de har vært. Jeg er så utrolig takknemlig for alle de menneskene jeg har fått møte, historier som har blitt fortalt og alle jeg har lært å kjenne. Det er ikke en dag jeg bare har hatt lyst til å trekke dyna over hodet og bli liggende i senga når vekkerklokke ringte. Jeg har gledet meg til hver morgensending. Jeg skal være ærlig å si at jeg nok ikke savner å stå opp 0430 hver morra, men resten savner jeg veldig. Ikke minst så savner jeg alle de flotte lytterne som har fulgt meg morgen etter morgen.

31.juli er det helt slutt. Nå starter veien mot en ny, og spennende dør.

 

4 kommentarer
    1. Håper ordtaket ‘det ordner seg for snille jenter ‘ funker. Du fortjener det beste. Lykke til og god sommer 🥰

    2. Lykke til videre. Du var så behagelig å høre på og snakke med. Savner din myke stemme som kom ut av radioen tidlig på morgene. Det åpner seg sikkert noen nye dører for deg Heidi. God sommer. Ta vare på deg selv og nyd sommeren.Håper vi får litt bedre vær.

      1. Tusen takk for fine ord, Kari Elise. Jeg savner ikke ås tå opp så tidlig som jeg gjorde, men jeg savner radioarbeidet og morgensendingen min veldig…men jeg tror nok også at nye dører vil åpne seg. Om ikke radio, så andre spennende ting 🙂 Nyt sommeren du også 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg