” Nå må æ ned i vekt altså ” – uttalelsen kommer fra ei ” venninne”  som kanskje har 5 kilo for mye om man leter lenge nok. Jeg husker hvor provosert jeg ble av sånne uttalelser før, men nå bryr jeg meg ikke like mye lengre. Jeg husker hvor såret jeg ble fordi de skrek over 5 kg, og jeg hadde en haug. Jeg husker jeg hadde lyst til å forsvinne i dette hullet i bakken når vekt ble tema. Jeg ville ikke snakke om vekt!

5 kg for noen er kanskje mye om buksene ikke går igjen, eller toppen strammer, men i mitt hode kan neppe 5 kg verken være verdens undergang, eller verdens vanskeligste mål å nå. Hadde jeg slitt med 5 kg, så hadde jeg klart det i går liksom. Det blir langt verre når man skal ha av seg 30 kg, eller 50 kg, eller for noen kanskje 100 kg! Før ble jeg både sint, og veldig lei meg når venninner satt og klaget over disse 5 kg som de ikke ante hvordan de skulle få av seg… og der satt jeg med mine x antall dobbelt så mange kilo, og ville helst bare reise meg å be de holde kjeft, og klage over noe som var verdt å klage over. Jeg gjorde aldri det, men de må da ha merket hvor stille jeg ble, og jeg synes fortsatt det er litt respektløst og klage over 5 kilo når det sitter personer der som sliter med langt mer enn de stakkars 5! Det er ikke moro å sitte sammen med venninner da. De klager, og klager, og sitter og funderer på hvordan de skal få kvittet seg med disse 5 kiloene, og hvilke shaker, eller kurer som passer best, og som gir det beste resultatet. De sitter og planlegger hvordan de skal sulte seg for å nå målet. Innimellom kommer de inn på trening, men det går mest på kurer, og dietter. Hvordan tror disse hylekorene det føles når de sitter der og klager mens jeg sitter og hører på? Når de hyler over 5 kilo, hva med meg? Tenker de noen gang på at jeg er der og må høre på de? Jeg grudde meg tidligere når det var venninnekvelder, for man kom jo alltid inn på vekt, og dietter, og jeg hadde aldri noe å tilføye. Jeg hadde min kamp, en kamp som de aldri ville være i nærheten av å skjønne hvordan var. Jeg som aldri hadde prøvd en eneste diett, og som ikke visste hva som funket for å få av disse stakkars 5 kiloene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De siste årene har dette heldigvis blitt en del annerledes. Jeg sier i fra, og deltar i samtalen. Jeg har mine erfaringer, men jeg blir fortsatt provosert når noen bare må klage over disse ekstra 3, eller 5 kiloene som sitter dønn fast. Noen ganger må jeg bare le også av disse hylekorene. Det er ikke måte på hvor langt de er villige til å gå for å miste kiloene. Det er sultedietter, det er shaker, det er minimum av kalorier, det er piller som selvsagt er en verdens nyhet. Jeg trodde vi var så voksne nå, og hadde prøvd så mye at disse tingene var utelukket, men neida, det er bånn gass, og shake til både frokost, middag og kvelds. Etter ett par uker, så kan de ta inn et måltid, men først skal magen, og kroppen være både i ulag, og utakt, og man går rundt som tidsinnstilte bomber frem til kiloene er av.

Tid til å trene har de ikke, energien strekker ikke til, men man får vel ikke akkurat mer energi av å sulte seg selv? Jeg skal når jeg skriver dette være rask til å få med at jeg absolutt skjønner at det å ha 3, eller 5 kg for mye kan være et problem for de som har det. Jeg ser veldig godt at om man ikke får på seg buksene, eller passer klærne som man gjorde, så er det et problem, og jeg ser at man ønsker å kvitte seg med de for å slippe å kjøpe ny garderobe, og for å føle seg mer vel når klærne sitter som de skal… men ikke sett i gang det største hylekoret når der faktisk sitter noen sammen med deg som sliter så mye mer, og som kjemper en kamp som er så mye mer uoppnåelig . Kanskje blir det feil å tenke sånn også. Jeg vet ikke, men det er nå sånn jeg føler det.

Det er veldig mye disse tingene som lesere av bloggen min skriver om i meldinger til meg. Jeg snakker mye om disse tingene sammen med mange venninner. Jeg snakker om min kamp, og de om deres, for vi kjemper alle en kamp , men det er en avslappet tone, og gode samtaler – men når der er noen som starter et hylekor om hvor ille det er å veie 5 kg for mye, og om alle diettene som må til, da melder jeg meg ut, og blir bare provosert.

Mange av oss trenger ett skikkelig spark bak for å komme i gang. Dette vet jeg alt om. Jeg har prøvd utallige ganger å sparke meg selv bak, men når man står alene, så er det ikke alltid like lett å treffe, og uten å ha noen som er der og støtter deg underveis, så er det utrolig vanskelig. Jeg vet mange savner et fellesskap, og for mange er det løsningen for å komme i gang med noe som varer. I tillegg så må man være forberedt på mange tøffe kamper med seg selv. Man blir utfordret så innmari mange ganger. Denne styggen på ryggen som forteller deg hvor mye bedre det er å sette seg i sofaen etter en lang dag, eller som prøver å innbille deg at du heller går i morgen fordi morgendagen er en mye bedre dag for deg å trene…og visst du kjenner ekstra godt etter, så kan det være du kjenner en sår hals, eller en vond skulder, og det er jo ikke bra å trene når man kanskje er syk… disse kampene, og mange flere må du være forberedt på å kjempe, spesielt i starten. Det er så mange unnskyldninger som ligger klar på rekke, og rad, og de bare venter på å utfordre deg. Det er da du må stålsette deg, og ha motsvarene klare. Det finnes svært få unnskyldninger for at du ikke kan gå på trening.

Jeg skal være ærlig på at jeg sliter big time for tiden. Jeg trenger en som virkelig kan sparke meg hardt bak, og en som jeg finne motivasjonen tilbake med. Jeg har delvis kontroll, men jeg føler ikke lengre at jeg har stålkontrollen som jeg hadde før. Så kan jeg lete etter unnskyldningene for hvorfor det er sånn, og så kan jeg håpe jeg finner noen å skylde på, men det er kun en som er ansvarlig for at ting er som det er akkurat nå, og det er meg. Mitt liv er mitt ansvar. Etter jeg startet å jobbe så tidlig på dag som jeg gjør, så får jeg ikke lengre disse treningene tidlig om morgenen som jeg hadde før. Hælen i den ene foten elsker ikke akkurat intervalltreningen på mølla, så fra å trene 5 ganger i uken, så er det blitt 2 og 3 ganger, og det er altfor lite. Treningsplan, den har jeg i hodet mitt sagt at jeg skal sette opp i evigheter nå, men får jeg gjort det? Neida.

De negative følelsene rundt egen kropp, de er i ferd med å snike seg litt tilbake i blant, og det er ingen god følelse. Hvorfor er det så innmari vanskelig å trene som før? Jeg har også styrkeprogrammer som jeg kan trene om hælen krangler. Jeg har apparater hjemme. Jeg kan gå turer. Jeg er håpløst fortvilet over meg selv i blant. Livredd for å havne tilbake i gamle spor. Jeg skulle hatt en som pusher meg i en periode nå. En som kan få meg tilbake på de vanvittige gode sporene jeg var før jeg startet som morgenvertinne, og i ny jobb. En som kan få meg motivert og klar for den viktigste jobben som finnes, nemlig helsen min.

Man kan ikke hvile når det kommer til vekt og trening. Alt dette er ferskvare. I mitt hode har jeg lagt på meg det meste av det jeg har tatt av, og fornuften er ikke alltid på min side, men jeg er glad for at jeg er bevisst på alt dette, og for at jeg vet hvilke grep som må tas, og at det kun er en som kan endre det negative til det positive, nemlig meg.

Mitt høyeste ønske er en PT, en PT jeg kan ha en stund. Men en PT koster endel penger, og det er en utgift som jeg kanskje ikke kan ta akkurat nå. Jeg skulle hatt en PT på grønn resept, eller på blå resept, samme hvilken farge bare man hadde kunnet betale en egenandel. En PT hadde betydd så utrolig mye for meg i den litt tøffe perioden jeg er inne i nå. Jeg trenger å finne tilbake til både motivasjon og treningsglede. Jeg hadde PT for endel år tilbake når jeg var helt i starten av reisen min, og det var så gull. Det betydde så mye, og jeg oppnådde så mye.

Mens jeg venter på at en PT kommer dalende ned i fanget på meg, så må jeg ta meg selv enda hardere i nakken, og snakke hardt til meg selv. Jeg er heldig som faktisk er der at jeg kan trene, så nå må jeg jaggu slutte å være så smådeprimert, og heller gjøre noe. Jeg blir litt oppgitt over meg selv i blant, og ingenting annet enn familie og jobb er viktigere enn trening og helse.

Skal vi ta oss i nakken både du og jeg? I morgen på bloggen skal jeg vise deg en god begynnelse…..

For dere som følger bloggen min, så har dere nok lest om kampen jeg hadde i forhold til om jeg skulle velge slankeoperasjon, eller ikke. Jeg har vel alltid vært av den oppfatning at jeg aldri skulle legge meg under kniven. Man vil alltid klare det selv, men så kommer det perioder hvor alt ser helt håpløst ut, og så begynner tankene å spinne. Man blir lei av og hele tiden føle at man ikke lykkes, og det er ikke alltid like lett og akseptere at man drasser rundt på alle disse ekstra kiloene. Man vil gjerne ut av dette, og så ser man at man allerede har brukt mange år på å gå opp, og ned som en jojo. Alle ønsker vi oss denne lille, fantastiske pillen som man kan ta, og vips, så har man en lettere, og flottere kropp. Tenk så fantastisk det hadde om denne pillen ble oppdaget, og så kan man leve i denne drømmen en stund før hverdagen igjen brutalt slår en i bakken. Ingenting i livet er gratis heter det. Akkurat det er vel ikke helt sant, men når det kommer til vektnedgang, så kommer ingenting rekende på en fjøl. Det må jobbes, og det må jobbes beinhardt. I løpet av 2020, så vil mange der ute stå overfor det samme valget som meg for endel år siden. Det er ikke noe lett valg å bestemme seg for operasjon, eller ikke – ingen vet utfallet, ingen vet hvordan livet vil bli, det eneste man vet er at man er så lei av å være tjukk, og tung, man er lei av begrensningene som en overvekt ofte fører med seg. Å la seg slankeoperere er ikke et valg man tar på strak arm – de fleste har gått mange runder med seg selv før valget blir tatt. Kanskje er valget det viktigste valget man tar i løpet av livet.

Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg for ca 5 år siden når jeg avlyste slankeoperasjonen. Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget ? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt… men etter en stund, så fant jeg roen, og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av mange andre, men jeg kjente at skuldrene var senket, og det føltes riktig. Min vei startet da valget om slankeoperasjon ble tatt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kampen mot kiloene vil aldri være en kamp som er over. Jeg skjønner at mange gir opp. Jeg skjønner at mange ikke orker denne evige kampen, og jeg skjønner at mange velger å la seg slankeoperere. Eller jeg vet ikke helt om jeg skjønner alle som gjør det, for der er nok altfor mange som med en operasjon tror at kampen mot kiloene nå er over. Men jeg skjønner fortvilelsen. Man lærer masse på forkursene til operasjon om realiteten, man lærer om kampen som fortsatt må kjempes, men likevel er det altfor mange som tror at man nå kan sette seg godt tilbake i stolen, fordi jobben er gjort. Det er mange som ikke innser at kiloene etter kort tid kan komme på igjen, og kanskje også enda flere enn man hadde. Jeg har vært akkurat der mange andre overvektige har vært. Jeg følte slaget var tapt, og ba fastlegen min søke slankeoperasjon for meg. Jeg var helt klar for å la meg operere, jeg orket ikke denne evige kampen lengre. Jeg var så utrolig lei! Lei av å starte på an igjen hver mandag, for så og mislykkes kun dager etterpå. Jeg var lei av å falle, lei av å føle meg mislykket, lei av å hate kroppen min, jeg var lei av at fokuset hele tiden skulle være på hvor stor jeg var. Jeg klarte aldri og akseptere at jeg var stor. Jeg så ikke annet enn en stor kropp, og slet med å se at det var så mye mer som betydde noe enn om jeg bar på så mange ekstra kilo. Hvorfor skulle mine ekstra kilo fortelle andre hvem jeg var? Kanskje var det jeg som lot kiloene bestemme, kanskje så ikke alle andre på min overvekt på samme måte som meg selv, men i mitt hode, så var det kiloene som utgjorde meg.

Vi hadde mange runder hjemme, og jeg vet at de egentlig ikke ønsket at jeg skulle gå igjennom en operasjon. Likevel så støttet de fleste valget mitt, men jeg har en datter som aldri helt kunne akseptere det. Likevel var det jo mitt valg, og min kropp. Jeg så bare at en operasjon ville gi meg en lettere kropp, og en lettere hverdag, men jeg tenkte lite på om jeg ville bli sunnere, og mer lykkelig. Jeg så ikke helt at helsen var det som burde komme først, og jeg så ikke at en lettere kropp ikke nødvendigvis betydde en sunnere kropp. I mitt hode, så var en lettere kropp det samme som en sunn kropp. Jeg visste bare at jeg var drittlei denne tunge kroppen som jeg hele tiden lot meg begrense av. Jeg var jo aktiv, jeg har aldri følt at jeg har hengt så etter fordi jeg er stor, eller at jeg ikke orker ting fordi jeg er stor, men jeg ville bli som ” alle andre .” Valget var tatt, jeg gikk på kurs som en forberedelse til mitt nye liv med en liten mage, et kurs som var utrolig lærerikt. Vi ble hele tiden fortalt at operasjon ikke var en enkel løsning, og at vi måtte være forberedt på beinhard jobbing etterpå.. Dette med beinhard jobbing forsvant vel litt ut av ørene i starten, men etter hvert, så bet jeg meg mer merke i mye av det som ble sagt. Jeg kjente at usikkerheten plutselig kom snikende. Usikkerheten kom først fordi jeg som sikkert er en av de mest kresne personene som finnes i matveien, plutselig fikk vite hva jeg måtte spise, og drikke i starten. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle få i meg noe som helst. Hele listen vi fikk se var jo ei stor nei liste for meg, men etter hvert, så var det komplikasjonene, og tiden etterpå som gjorde meg veldig usikker. Ikke at jeg trodde jeg skulle klare underverker på egenhånd, men jeg innså at det kanskje var en mulighet om jeg grep ting litt annerledes an. Etter en dag på operasjonskole i Arendal, så ble valget tatt om at jeg ikke skulle under kniven. Jeg ble redd når kirurgen fortalte om inngrepet, og mulige bivirkninger. I mitt hode, så var jo jeg den som ville få alt av bivirkninger, og litt til, men jeg innså også at kampen mot kiloene ikke ville være over selv om jeg lot meg operere. Utgangspunktet ville selvsagt være veldig mye bedre, men kampen måtte jeg likevel kjempe hver dag…

Blogginnlegget i dag ville jeg skrive fordi jeg i romjulen hadde en samtale med en bekjent som har gjennomgått en slankeoperasjon, og hun syntes ting var så innmari vanskelig. Ikke at hun hadde fått så mye bivirkninger, men hun hadde begynt å merke at vekten hadde gått opp. Hun skjønte ikke helt hvorfor, men da jeg spurte om hvordan aktivitetsnivået hennes var, så måtte hun innrømme at hun stort sett ikke gjorde så mye for å holde seg aktiv. Det er da man har misforstått ganske så mye med en operasjon. Vedkommende følte hun kjempet en større kamp etter operasjonen enn før, og kjente panikken komme for at vekten skulle gå tilbake der den var, men vedkommende var heller ikke så villig til å starte å trene, eller bevege seg mer. Jeg trodde ting skulle bli så enkelt etterpå sa hun…det blir ingen enkel hverdag selv etter en operasjon. Hun kunne spise alt nå, til og med store porsjoner kunne hun fortelle… er virkelig det målet for mange som legger seg under kniven? Det er en quickstart i forhold til at man får ett godt utgangspunkt, men kampen, den vil man måtte kjempe hver eneste dag. ” Det får gå som det går ” sa vedkommende….” jeg har i alle fall fått føle på det å veie mye mindre…går jeg opp, så går jeg opp.”  Jeg kjente jeg ble provosert. Hva er det vedkommende ikke har forstått? Staten har ikke betalt 100000 kr for at noen skal føle på det å veie mindre! Har man fått en slik sjanse, så griper man den med begge hender, og så viser man at dette er noe man virkelig tar på alvor.

Jeg kritiserer ingen som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar, og det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg vil tro at alle går mange runder med seg selv før man klarer å ta ett slikt valg. Jeg kjenner også flere som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse.  På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat, at de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større, og større måltider – er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var….

Reklame | Celli, NO.1 BY OX og Cutie.no

Det hender jeg tar et skippertak og rydder på pc’en. Jeg sparer på alt, og sletter lite. Jeg er redd den en dag tar kvelden fordi den kveles av alt jeg samler på. I går ryddet jeg igjen, og da kom jeg over en artikkel som jeg fant for et par år siden, og jeg husker den virkelig fikk meg til å tenke. Jeg måtte lese den på nytt, og i går som for de to årene tilbake, så ble jeg sittende å tenke lenge. Artikkelen gjorde meg både trist, og glad, og den var en skikkelig tankevekker. Den sa alt om hvordan vi tillater å ødelegge dagene våre fordi vi har så stygge tanker om kroppen vår, og higet etter dette intense ønsket om at alt skulle vært annerledes.

Mange gjør en stor, ødeleggende jobb både med tanker, og kropp fordi vi ikke føler oss gode nok, og tynne nok. Disse tankene om at lykken måles i antall kilo, at lykken kun kommer i en slank kropp, det er tanker ikke bare vi overvektige har, men det er tanker så utrolig mange går rundt med hver eneste dag, hver eneste time. Dette er ikke bare et overvektsproblem. Også de man anser som slanke, og kanskje perfekte, de sliter med akkurat de samme tankene. Og tanker, de går ofte i arv.

De tanker man har om seg selv, det er tanker vi gir videre til våre barn, og det er høyst sannsynlig tanker vi har fått fra våre mødre, eller personer nær oss. Dersom du føler deg tykk, og stygg, så skal det noe til å skjule dette for barna våre….våre barn som sikkert ser på oss som den vakreste på jord. Vår stadige klaging om at ingenting passer, at man ser så stor ut, at man føler seg både tykk, og stygg, og at man kanskje velger å spise middag på en liten kaketallerken istedenfor en middagstallerken når familien samles rundt bordet, alle disse tingene blir jo selvfølgelig fanget opp.

Kasey Edwards er en australsk forfatter, og i artikkelen jeg fant, så var hun en av mange kjente personer som hadde skrevet brev til sine mødre for å fortelle dem hva ønsker å fortelle dem før det var for sent, eller hva de ville ha sagt dersom de hadde fått sjansen. Kasey Edwards hadde alltid sett på sin mor som en glamorøs, og vakker filmstjerne helt til moren omtalte seg selv som tykk, og stygg. Helt frem til hun var 7 år så hun på sin mor som nydelig i alle mulige betydninger av ordet, og hun ønsket å bli som henne…helt inntil den dagen før et selskap hvor moren sterkt uttrykte fortvilende hvor stygg, og tykk hun var. Den dagen forstod Kasey at moren måtte være tykk fordi mødre lyver jo aldri. Hun forstod at tykk var det samme som å være stygg, og hun forstod at når hun vokste opp, så ville hun bli like stygg, og tykk som moren sin.

Moren som var hennes forbilde lærte Kasey å tenke akkurat det samme om seg selv… dette er virkelig en tankevekker! Vi tenker ikke over hvor mye våre tanker påvirker de rundt en. Hver gang vi snakker oss selv ned, eller klager over at vi ikke passer noen av klærne fordi vi har lagt på oss – alt dette tar barna våre til seg. Alle diettene de fleste prøver, alt vi klager over at vi ikke har godt av – alt suger barna til seg, og får de samme bildene av dette som vi selv har. Vi lærer barna at vi må være slanke for å ha en verdi….hvorfor er det sånn at man ikke skal ha lov til å føle seg bra fordi om man bærer ekstra kilo?

Jeg ble virkelig sittende å tenke i går kveld også, og jeg satt og tenkte på hvordan min overvekt kan ha påvirket min datter, men samtidig, så er jeg ganske trygg på at den ikke har gjort det i noen stor grad. Jeg snakket sjeldent, eller aldri med noen om min vekt når min datter var liten, heller ikke de helt nærme. Jeg valgte å gå med tankene inni meg, og jeg vet at jeg var bevisst på at jeg ikke skulle snakke for mye om overvekt, og hvordan jeg følte meg fordi jeg var livredd for at hun skulle bli som meg. Dessuten ville jeg heller gå med tankene inni meg enn å påføre andre alt det negative jeg tenkte om meg selv. Jeg er nok også en av veldig få personer som aldri har gått på en eneste diett – ingen shaker, ingen ananaskurer, ingen Grethe Rhode dietter, ingen Fedon kurer, så jeg har aldri levd på et minimum mens familien har spist vanlig mat.

Likevel, så vet man at man sikkert har påført noen av sine følelser over på barna. Ikke bevisst selvsagt, for ingen ønsker at barna skal føle på de negative tingene man selv føler på, men jeg tror vi må være enda mer bevisste på å gi barna de riktige gode følelsene rundt egen kropp, og være med på å fortelle at man ikke må være slank for å være god nok. Vi må fortelle at tykk ikke er det samme som å være stygg, og at lykken ikke er antall cm man har rundt livet. Det å være god nok akkurat som man er! Dette vet jeg alt om, for jeg har snakket meg selv ned i mange av årene som voksen. Jeg har satt likhetstrekk mellom kilo, og lykke, og jeg har ikke tillat meg selv å leve dagene slik jeg burde fordi jeg hele tiden har gått rundt og følt meg som både stor, og stygg…. og jeg er ikke alene… vi er mange, veldig mange. Vi er mange som lar dager bli ødelagt av å tenke alle disse negative tankene.

Det er ingen som er styggere mot oss enn vi er mot oss selv. Vi straffer oss selv om vi ikke når målene vi har satt oss, vi blir aldri fornøyde, og vi kommer aldri dit vi vil, og dette blir en evig, negativ runddans. Vi fortjener så mye bedre enn å la dagene bli ødelagt av alle disse negative tankene vi har rundt egen kropp. Kilo, og cm bør ikke definere hvem vi er, eller hvem våre barn skal bli. Disse tingene sier ingenting om hva vi kan, og hvem vi er. Vi må slutte å tro at vekt handler om hva vi som personer er verdt, vi må slutte å straffe oss selv, vi må slutte å snakke stygt om oss selv, og vi må slutte å begrense oss selv. Det er ingen lett jobb å ta tak i, men det er en viktig jobb. Jeg er glad dagene mine er blitt mye finere, og mye lysere. Jeg smiler mer, og nyter livet mer…men tankene utfordrer meg likevel mange ganger. Veldig mange ganger.

Visst man tenker på hvor mange timer, og dager man har brukt på å føle oss store, og stygge – det er mye tid man kunne ha brukt til gode ting istedenfor. Kasey Edwards sier det så godt i brevet til sin mor : “Hvert øyeblikk vi bruker til å bekymre oss over våre fysiske feil, er et bortkastet øyeblikk. Ett dyrbart stykke av livet som vi aldri får tilbake. La oss ære, og respektere kroppen vår for det den gjør, og ikke forakte den for slik den ser ut.” Edwards poengterer viktigheten av å fokusere på å leve ett så sunt, og aktivt liv som mulig, og nyte gleden som hver dag gir oss. Noen fnyser nok av alle disse fine ordene, men det ligger så mye sannhet i hvert eneste ord. Vi må jobbe med hodet, og tankene våre. Vi vil nok få en stor ryddejobb, men når ryddingen er ferdig, så ser man hvor mye rot man har båret med seg gjennom livet. Gammelt skal ut, og nytt skal inn.

Så var det vinnerne av den siste luken i bloggens julekalender. Bak siste luke, så lå det hele tre gaver, og vi har trukket ut tre vinnere blant alle dere som har lagt igjen en kommentar.

Den heldige vinneren av en stk wonderjeans fra Celli, det ble : INGRID BRANDTZÆG!! Gratulerer så mye med ny bukse, Ingrid!! 

Den heldige vinneren av cardigan fra NO.1 BY OX ble : MONICA LINDLAND!! Gratulerer så masse med ny cardigan, Monica!!

Tilslutt den heldige vinneren av valgfri strømpebukse fra Cutie. Den heldige vinneren ble der : ANNE KARI MENTZONI!! Gratulerer så masse til deg også, Anne Kari!! 

Jeg tar kontakt med alle vinnerne i løpet av dagen.

Vi blogges neste helg.

Reklame | NO.1 BY OX, ALEXIS MOTE, PONT NEUF, CELLI, NAIS, WILHELMINES, CUTIE, MOTHER INDIA, MARY KAY KONSULENT RANDI KOKKERUD

Så er romjulen her. Det har vært dager med  samvær med familie, det har vært god mat og avslapning. Jeg har fått masse mormortid med Henry og Alfred, og det er så fantastisk å få være en del av livene deres. De beriker mitt liv noe helt enormt. Jeg har også brukt romjulen til å tenke endel på det nye året som snart er her. Jeg har begynt å tenke drømmer, og mål. Har du en romjulsdrøm? En drøm som du våger å begynne å tenke nå, og som du vil fullføre i det nye året?

Det har også vært tid til å kjenne på den dårlige samvittigheten, men ikke som jeg gjorde før endringsreisen min startet. Jeg føler jo helt klart at godteriet, ribba og riskremen har lagt seg på sine bestemte steder på kroppen, sånn godt synlig, og ja, tankene gnager, de er der absolutt, men tankene gnager ikke som de gjorde før. Alle valgene som tas er mine, og er de dumme, og idiotiske, så er de like fullt mine. Akkurat det er også irriterende egentlig. Kunne man ikke hatt noen man kunne lagt skylden på i det minste? Ikke bare noen å skylde på, men som faktisk var ansvarlig for de dumme valgene. Man leter , men det nytter ikke. Valgene er våre egne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har mine drømmer, og jeg har mine mål. Begge deler tenker jeg mye på i romjulen. Jeg er nødt til å fortsette den gode jobben jeg har gjort rundt trening og endring dersom jeg skal få en lettere kropp, og ett enda bedre fungerende hode. Jeg vil videre fra der jeg er nå. Jeg vil fortsette å kjenne på at jeg mestrer, at jeg kan og at jeg lykkes. Jeg vil fortsette å se kroppen endre seg positivt. Jeg vil fortsette å jobbe for helsen, og en bedre utgave av meg selv. Det siste året har ikke treningen stått så i fokus som tidligere, og det kjenner jeg veldig på. Fra å ha trent nærmest hver dag, så har jeg vært strålende fornøyd om jeg har kommet meg på trening 2-3 dager i uken. Det er bra det, men jeg må komme tilbake til et bedre system. At jeg trener godt, og at jeg kommer meg mer ut på turer i skog og mark. Selv om jeg begynner på jobb tidlig hver dag, og selv om jeg har ledervervet i NLLF som tar endel tid, så har jeg tiden til trening og aktivitet. For meg er de tingene så utrolig viktig. Ikke fordi jeg sitter her og drømmer om å bli slank, men jeg gjør det for helsen min, for et bedre liv på det fysiske plan, og for å kunne være enda mer tilstede for barnebarna mine.

Jeg skal i romjulen lage meg måltavle for 2020. Hvilke delmål har jeg for 2020, og hva er de store målene mine. Tavlen skal henge foran meg her oppe i loftstuen hvor jeg sitter og jobber ved pc. 2020 blir et spennende år, og jeg må tro det blir året hvor mål blir nådd, og drømmer oppfylt.

Jeg er ganske stolt over at tankene mine nå jobber i retning av at jeg ikke skal bry meg så mye om hva andre tenker om meg. Jeg har alltid vært livredd, og sårbar for blikk, og kommentarer. Jeg har alltid latt vekten min bestemme over mitt liv, og da er det så innmari godt å kjenne på at jeg klarer å slippe dette mer, og mer, og selv ta over sjefsrollen.

Jeg føler meg veldig ferdig med den tiden hvor alt fokus var på vekten. Jeg kjenner at absolutt ikke 100% ferdig, jeg vet at jeg ennå vil bry meg, men jeg har innsett at jeg er god nok som jeg er, og at jeg skal bruke tiden på det som virkelig gir meg noe. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen kommenterer vekta, men hvorfor skal meningene til vilt fremmende mennesker bety noe for hvordan jeg skal føle meg? De kjenner ikke meg, og de kjenner ikke min historie, så jeg skal stadig øve mer og mer på og ikke bry meg. Ikke la de få lov til å såre meg. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen liker meg, men så velger de å se vekten istedenfor meg. Tidligere ønsket jeg så ofte å gå med lapp rundt halsen som kunne fortelle at sykdom er årsaken til så mye av vekta mi. I dag tenker jeg at ingen har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor skal vi unnskylde oss? Alle sliter med sitt, hos noen så er det bare så veldig synlig.

Det er jo absolutt ingen skam å ønske seg en lettere kropp, eller å føle seg bedre, men det er en skam om man lar andre få bestemme hvordan vi skal leve vårt liv.Det er altfor mange der ute som sliter psykisk pga vekten, og jeg får vondt langt inne i hjerterota. Jeg har møtt mange av de. Det er ingen som kjenner historien bak vekten, for all overvekt har en årsak. Klarer man å jobbe med årsaken, så kan man også gjøre noe med vekten. Det nytter ikke å jobbe med vekten uten å gjøre noe med årsaken. En slankeoperasjon gjør kroppen lettere, men den gjør ikke noe med hodet, med årsaken. Det er også grunnen til at så mange går opp i vekt igjen etter en operasjon.

Vi er mer enn gode nok akkurat som vi er. Vi er mer enn gode nok med både valker, grevinneheng, og med pupper som kanskje ikke ser ut som på en 20 åring. Det er mange der ute som liker oss med det vi har ekstra, og som liker både frodighet og former. Jeg er ikke særlig fan av uttrykket som sier at jo mer å ta i, jo mer å være glad i, men heldigvis så finnes det mange, både menn, og kvinner som liker at man er en størrelse for stor . Jeg skulle likevel ønske at det ikke hadde vært så tabu å si at man liker frodighet, og former. For veldig mange, spesielt menn, så er det fortsatt tabu og innrømme at man liker store kvinner. Det virker som det er mer ” akseptabelt ” at kvinner kan like store menn enn motsatt. Så her tror jeg mange menn må komme ut av skallet sitt, og fortelle at de liker både frodighet, former, og noen ekstra kilo.

Klart vi vil snuble en haug av ganger, men det er ikke så farlig å snuble så lenge vi kommer oss opp igjen, og ikke faller helt over ende. Klart vi vil ha noen tøffe dager i blant, det har tross alt alle, men om vi klarer å snu tankegangen litt for hver dag, så vil dagene bli så mye bedre fordi vekta ikke får være sjef lengre. Så kan man jo prøve å tenke at bak hver ” perfekte ” kropp, så er der et menneske som har sin historie, og den trenger absolutt ikke være perfekt selv om noen kanskje synes at kroppen er det. Jeg har en mindre kropp nå enn da jeg startet min endringsreise. Der har forsvunnet både  flere kilo, og flere cm. Jeg er fornøyd, og jeg har virkelig tro på at dette går veien jeg ønsker, men det jeg kanskje er aller mest fornøyd med det er at hodet endelig samarbeider på en helt annen måte enn før.

Vi kan ikke sette livet på vent. Vi kan ikke vente med å leve til vi får en lettere kropp. Jeg skal jobbe beinhardt nå fremover for å fortelle meg selv at jeg er flott som jeg er. Akkurat det er veldig vanskelig, men nødvendig. Jeg har snudd tankene på mange andre områder, og da må jeg klare denne utfordringen her også. Jeg vil absolutt falle underveis, men jeg er sterk nok til å komme meg opp igjen. Livet kommer ikke i reprise – ta vare på hver dag!

Jeg er også heldig at jeg har personer som setter meg på plass. Når noen sier fine ting om meg, og til meg, så er det vanskelig å ta det i mot. Det er vanskelig å tro på det. At noen feks synes at jeg er vakker. Det er så vanskelig å tro fordi jeg alltid har snakket meg selv ned. At noen liker meg for den jeg er, det må jeg lære å tro på. Ved og ikke tro, og ved å uttrykke at man ikke tror det som blir sagt, så er det ikke rettferdig mot den som sier det, og man kan ødelegge noe fint. Da er det også godt at der er personer som sier at jeg må gjøre noe med den dårlige selvtilliten, og som mener selvinnsikten trenger en finpuss.

Forrige søndag åpnet vi den siste luken i bloggens adventskalender. Tre gaver lå bak luken : En wonderjeans fra Celli, en cardigan fra NO.1 BY OX og en valgfri strømpebukse fra Cutie. Disse gavene trekker vi tre vinnere på i morgen, så det betyr at du fortsatt har mulighet til å være med i trekningen av gavene. Legg igjen en kommentar og gjerne med størrelse du bruker i bukse, og overdel. Det gjør ting mye lettere for meg. Husk også epostadressen din. Hvem av dere blir de heldige vinnerne….

Årets kalendergaver er gitt av :

NO.1 BY OX            https://www.no1byox.dk/

ALEXIS MOTE         https://www.alexismote.no/

PONT NEUF             http://pontneuf.dk/eng/

CELLI                        https://celli.no/

NAIS                          https://www.facebook.com/naisbutikken/?epa=SEARCH_BOX

WILHELMINES         https://www.facebook.com/wilhelminesas/  

CUTIE                        https://www.cutie.no/

MOTHER INDIA        https://www.facebook.com/Motherindia.kristiansand/

MARY KAY KONSULENT RANDI KOKKERUD      https://www.facebook.com/groups/298920770899641/

Skammen er borte, og det føles så utrolig godt. I tillegg så er det så godt å kjenne på at man kan være med å bidra, at man kan få være endel av noe, og få bruke den kunnskapen man har.

Jeg har skrevet om det før. Om skammen jeg har følt på ved ikke å være i jobb. Det siste året har jeg kjent på takknemlighet på mange plan, og ikke minst rundt det å være tilbake i jobb. Det å få muligheten til å jobbe med det jeg elsker mest av alt, det å få bruke kunnskapen min og erfaringen min, det å være en del av et fellesskap, og det å få være med å bidra. Alt dette betyr så uendelig mye. Å kjøre på jobb hver morgen kl.0530, det er tidlig, men jeg har ikke en morgen dette siste året bare hatt lyst til å trekke dyna godt over hodet og sove videre. Det sier en hel masse om hva det betyr for meg å være tilbake i arbeidslivet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Skammen jeg har følt på handler om det å være ute av arbeidslivet, det å føle seg mistrodd. Det var tungt å akseptere at jeg en periode ikke fungerte i jobb, og ikke minst så var det mange onde tunger som minnet meg om det. Det var tungt å stå utenfor, tungt at jeg ikke kunne bidra, og det at jeg ikke var en del av et miljø.

Det var mange som ikke helt kunne skjønne hvorfor jeg ikke jobbet. Jeg som trente så mye som jeg gjorde, jeg som var så aktiv, hvorfor var ikke jeg i jobb? Jeg som smilte, og virket så fornøyd med livet, hvorfor var ikke jeg i jobb? Var det fordi jeg ikke gadd? Du verden så mange det var som trodde at jeg ikke gadd. Hadde andre egentlig noe med hvorfor jeg ikke jobbet ? Hadde ikke jeg lov til å være fornøyd med livet selv om jeg stod utenfor arbeidslivet?

Det er fantastisk at jeg nå har lagt skammen bak meg. For jeg har følt så utrolig mye på skammen over og ikke jobbe. Det var få som egentlig brydde seg om sannheten om hvorfor jeg en periode stod utenfor arbeidslivet. De brydde seg lite om sykdommen min, om den tøffe tiden, og ikke minst den tøffe tiden etter sykdommen. Joda, jeg ble frisk, men livet etterpå er likevel ikke en dans på roser. Det å stå utenfor arbeidslivet var ikke bare en skam, men det var også en sorg. En sorg over å stå utenfor.

Det å være tilbake i arbeidslivet, det betyr utrolig mye for meg. Ikke for skammens skyld, men for meg personlig. Det føles så godt å dra på jobb hver eneste dag, og få jobbe med radio som jeg både elsker og brenner for. I januar har jeg jobbet i Radio Metro i 1 år. Jeg er heldig som får treffe så utrolig mange flotte, og spennende mennesker, jeg lærer hele tiden masse nye ting, jeg får ta del i spennende ting, og jeg merker hvor godt det gjør for kropp og sjel at jeg nå er i jobb igjen. En ny brikke falt på plass i januar i fjor, og jeg er definitivt på helt riktig plass, og på riktig hylle.

Jeg blir så sint jeg på mennesker som skal mene noe om alt og alle. Mennesker som tror de sitter på sannheten, og som lager sine egne historier som de forteller til andre. Hele kroppsspråket deres sier hva de mener.  Hele kroppen deres forteller meg at de er skeptiske til det jeg sier. Jeg har sluttet å forsvare meg, og spesielt til mennesker som absolutt ikke har noe med hva som skjer i livet mitt, og hvorfor ting er som det er. Det er godt å ha kommet til at det gidder jeg ikke bruke energi på, men irritere meg, det kan jeg fortsatt.

Jeg møter utrolig mange flotte mennesker i hverdagen som lurer på hvordan jeg har det etter alt som har skjedd i livet mitt de siste månedene. Noen holder jeg konsekvent avstand fra, men jeg vet at 99% av de spør, de spør fordi de bryr seg. Den følelsen er så utrolig god å kjenne på. Jeg ser det fort i øynene til folk om de er oppriktige, eller ikke. Man merker det på væremåte, og talemåte. Mange av de som kommer bort er mennesker jeg kjenner, eller mennesker som jeg vet hvem er, men mange av dere som leser bloggen kommer også bort, og det setter jeg umåtelig stor pris på. Det å få høre hva bloggen også betyr for så mange, det er så rørende og det går dypt inn i hjerterota. Mange føler de kjenner meg gjennom alt jeg har delt, og det er en utrolig fin ting. Jeg deler min hverdag med dere på godt og vondt, og jeg vet at tingene jeg skriver om er ting som berører så mange av dere på ulike plan. Det blir nært, og ærlig, og sånn skal det være. Jeg har lyst til å si takk jeg. Takk til alle som kommer bort for å si hei, eller slå av en prat. For meg betyr det masse.

Tilbake til skammen som er borte. Fy søren så deilig det er. Jeg føler jeg er på en innmari god plass, og det betyr at både humøret, smilet, og den gode følelsen er mye mer på plass enn før. Sorgen og skammen for ikke å være i jobb, den er borte. Jeg stortrives i jobben min, og gleder meg til hver dag jeg får jobbe med det jeg virkelig elsker. Jeg får lage morgenradio for Sørlandet – jeg er så utrolig heldig, og takknemlig! Jeg får også være en del av Radio Metro sin flotte gjeng av fine mennesker, det betyr også veldig mye.

Kanskje var det en mening at livet snudde i august i fjor. Jeg tror det. Livet mitt skulle ta en annen retning. Fremtiden min lå en annen vei. Mennesker jeg møter forteller at jeg stråler, at jeg ser så godt ut. Det er så innmari fint at de ser det jeg føler. Jeg er på en bedre plass enn jeg har vært på veldig lenge. Skulle jeg savne noe, så må det være en flott og solid mann i livet mitt, men dating er skummelt, så jeg er vel der at jeg håper han bare faller ned fra himmelen en dag.

Livet er innmari godt, og jeg er takknemlig.

Det å trø utenfor komfortsonen i blant, det er vel noe vi alle gjør. Det er en litt skummel følelse, men samtidig, så blir man jo litt stolt over at man har gjort noe man egentlig ikke føler seg vel med…og kanskje var det ikke så ille som man først fryktet. Man trenger å gå utenfor komfortsonen i blant, og man trenger å gå utenfor i blant.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En av de tingene jeg nok har likt minst opp i gjennom årene, det er nok å bli tatt bilder av. Når man ikke føler seg vel med seg selv, så vil man i alle fall ikke se seg selv på diverse bilder i alle mulige sammenhenger. Det har liksom gjort umåtelig vondt i magen å se seg selv på bilder. For der, rett foran nesa på en, så ser man sannheten, sannheten om hvordan man faktisk ser ut. Så gransker man bildene opp, og ned, og i mente, visst man i det hele tatt orker å se seg selv da. For begynner man først å granske et bilde, ja, så gransker man det til den minste detalj også. Man ser haka som er dobbel dobbel, man ser det runde ansiktet som ikke bare er rundt, men vanvittig rundt, og så er det jo alt heng, og valker –  jeg har blitt så deprimert av å se meg selv på bilder utallige ganger, og like mange ganger har jeg gått rett i kjelleren. Man spør seg selv om bildet faktisk er sannheten, eller var det bare en usedvanlig uheldig vinkel bildet ble tatt i. Jeg havnet sjeldent på det siste selv om jeg prøvde mange ganger…det var sannheten, og den svei!

Jeg må vel også legge til at andre neppe ser på bilder slik man selv gjør. Andre ser helt andre ting enn det vi selv henger oss opp i. Og det kan faktisk være sannheten bildene er fine…men vi ser det ikke. Man går liksom litt i forsvarsposisjon når noen skryter av et bilde. Hvorfor sier de det de sier? Skal de trøste meg? Sånn har iallefall jeg tenkt mange ganger. For synes jeg noe var stygt, så var det akkurat sånn det var. Jeg eide sannheten. Enkelt og greit, også andres.

Når jeg begynte å blogge, så visste jeg også at bilder var ett must. Jeg kunne ikke bare legge ut illustrasjonsbilder. Jeg måtte på en, eller annen måte bli komfortabel med å legge ut bilder av meg selv. Akkurat det har vært en prosess, og til tider en litt tøff prosess, men hele tiden har jeg måtte si til meg selv at en blogg uten personlighet, det går ikke. Om noen tror at jeg er kommet dit at jeg legger ut bilder med glede, så tar de nok feil 🙂 Jeg er nok ikke der ennå at jeg fryder meg over å se meg selv på trykk, men jeg er blitt mye mer komfortabel med det. Bildene er meg, og det er sånn jeg er. Så skulle jeg selvsagt ønske at haken ikke var så dobbel, eller at ansiktet ikke var så rundt, men det er nå sånn jeg er akkurat nå. Det viktigste er at jeg er blitt mer glad i meg selv, og kan akseptere mer at jeg er som jeg er, og at størrelsen ikke er meg. En annen viktig ting jeg sier til meg selv er at om jeg ønsker at haka skal bli mindre, eller at magen ikke skal henge så mye som den gjør, ja, så er det jo kun meg som kan gjøre noe med det. Da er det bare å brette opp armene enda mer, og jobbe for at det skal skje en større endring. Alt er mulig om man vil det sterkt nok, og det er kun en selv som kan gjøre noe med det. Samtidig så er jeg 49 år. Jeg har tatt av meg 50 kg, så endel er løshud, og lite jeg kan gjøre noe med om jeg ikke legger meg under kniven. Må innrømme at det frister i blant.

Da jeg hadde giveaway på bloggen for en tid tilbake hvor jeg ga bort to fotograferinger, så fikk vi kjempe respons. Det var så mange som hadde et ønske om å få ta bilder av seg selv hos en fotograf. Giveaway’en ble vunnet av Tove Solheim og Siri Berge. Tove tok portrettbilder, mens Siri tok familiebilder. Dere ser endel av resultatet på bloggen i dag. Utrolig flotte bilder tatt av Lise hos Berdalen Design og Foto i Vennesla. Dere ser også et bilde  Lise har tatt av meg sammen med prinsen min, Henry. Tove som vant den ene giveaway’en, hun kom helt fra Skien for å ta bilder.

Det er moro og kunne ta ordentlige bilder hos fotograf. Jeg vet mange av dere garantert har hatt en drøm om det lenge. Bilder av deg alene, eller kanskje bilder sammen med mannen i ditt liv. Kanskje bilde sammen med barnebarn. Bilder man kan få opp i glass og ramme…eller på lerret…i farger, eller sort og hvitt. Det og kanskje kunne gi et bilde bort i gave, det er vel en av de fineste gavene man kan gi og få. Du er kanskje en som har hatt en slik drøm lenge, akkurat slik jeg hadde hatt da jeg var på min første fotoshoot hos ZIZZI for endel år tilbake. Det og kunne se et bilde av seg selv, og faktisk være fornøyd, det er en vanvittig god følelse.

Sammen med Lise på Berdalen Design og Foto så har vi lyst til å gi deg mulighet til en dag hvor du kan få være midtpunktet i en fotoshoot. En dag hvor Lise vil ta flotte bilder av deg. Bilder du kanskje alltid har drømt om å ta, men aldri helt har våget. Nå er det din tur til å skinne! Du kan også velge å ta bilder sammen med partneren din, barn eller barnebarn. Kanskje er dere venninner som ønsker å ta bilder sammen. Her kan man jo dele ei fotopakke. Du kan ta bilder sammen med hunden din om du ønsker. Det er DU som bestemmer hva slags bilder du ønsker å ta, men alle får samme tilmålte tid.Du kan også velge å ta bilder av feks barnebarna om du ikke ønsker å være med selv, eller barna dine. Du bestemmer hvem det skal tas bilder av. Dette er uansett en unik mulighet til å få tatt fantastiske bilder til en veldig god pris.

Lørdag 16.november fra kl.11-14.00 lager vi fotoshoot for bloggens lesere! For 560 kr så velger du ut en bildepakke blant alle bildene som Lise tar. Du kan også kjøpe ekstra bilder om du ønsker det.  Da får du tilsendt bildene på mail, og du står fritt til å gjøre det du vil med de. Vi har også ei som kan legge sminke og ordne hår dersom det er ønskelig mot et tillegg i prisen, men som regel vet man best selv hvordan man ønsker det…men muligheten er der. Fotoshooten vil finne sted i Vennesla, og for deg som ikke er så kjent, så er det like utenfor Kristiansand. Dette vil nok være en fotoshoot mest for de som bor i i og rundt Kristiansand pga avstand, men alle er selvsagt velkommen til å bli med. Vi har begrenset antall plasser, så det er lurt å melde seg på dette med en gang. Påmelding skjer til meg. Enten i en melding i innboksen,eller på mail : [email protected]

Tenk så fint å se deg selv skinne på et fotografbilde, eller se deg selv skinne på bilde sammen med mennesker i livet ditt som betyr så mye for deg. Og når julen nå også nærmer seg, så er mange julegaver i boks når du har vært på fotoshoot. Du kan se bilder Lise har tatt her :  http://www.berdalendesign.no/

Livet på Facebook er fascinerende. Facebook er en fin ting synes jeg, men det er klart at noen tar jo helt av. Jeg har forstått etterhvert at de unge bruker mer snap, mens vi litt eldre, vi bruker Facebook. Jeg har snap jeg også, og jeg bruker snap litt i hverdagen, men det er nok Facebook jeg bruker aller mest. Instagram har jeg også, men den brukes vel bare innimellom. Å være like aktiv på alle sosiale medier, der er jeg ikke kommet ennå. Men jeg er på Facebook hver dag, og noen ganger flere ganger til dagen…men det blir kun litt scrolling, og så er jeg ute igjen. Jeg bruker ikke timer på Facebook daglig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Facebook er en fin arena for å holde kontakt med venner og kjente. Jeg synes det er fint jeg og kunne følge med litt på hva som skjer i livene til mennesker jeg kjenner, men for endel, så er nok utvilsomt Facebook blitt en arena hvor ALT deles, en arena for både bitterhet og rosa dager. Noen bruker utvilsomt Facebook for mye, og deler for private saker, men ser man bort i fra det, så synes jeg det er fint å følge med, og jeg setter pris på alle de flotte bildene som deles. Her kan man også holde kontakt med venner som bor et stykke unna.

Ett av de første blogginnleggene jeg skrev handlet om å sveve på disse berømte rosa skyene, det handlet om hvor rosa livet var for mange, og livet på Facebook kan i mange tilfeller bli veldig rosa, og kanskje vises det en lykke som ikke helt er tilstede.

Livet på Facebook er veldig rosa for veldig mange, og mange opplever lykke, og fantastiske dager 24 timer i døgnet, 365 dager i året. For mange finnes det verken mørkeblå, eller sorte dager – kun rosa lykke. På Facebook leser man om hvor fantastisk livet er fordi man har alt man ønsker seg. Man har ett flott sted å bo, flotte venner, flott familie, flott jobb, flott kropp, flott bil – alt er flott dag ut, og dag inn. Det er mye carpe diem’er, hjerter, blomster, smilefjes, og alt som oser av lykke. Det er nok ikke sånn alle dagene våre er, men likevel så vil vi gjerne gi andre et bilde av at alt er så perfekt til enhver tid, selv om sannheten er en annen.

Hvorfor har vi behov for å fortelle om hvor lykkelig man alltid er når sannheten der og da ofte er en helt annen? Alle har vi dager hvor livet ikke er rosa, og alle har vi dager hvor vi ikke svever på rosa skyer, men heller ligger på bakken og kjenner på at livet også kan ha andre farger. Livet har ikke bare en farge, og gjennom en dag kan vi oppleve alle regnbuens farger. Vi kan gå fra rosa til rødt, vi kan kjenne på både mørkeblått, og sort for så å kjenne både på det gule, og det grønne. Livet inneholder alle farger.

Jeg kan absolutt gå i meg selv når jeg skriver dette. I min aller første periode på Facebook, så var jeg veldig flink med nettopp carpe diem’er, hjerter og rosa lykke. Jeg hadde jo lyst til å fortelle alle hvor fint jeg hadde det, og de dagene jeg kanskje ikke hadde det så fint, da skrev jeg ingenting. Det var først da datteren min sa klart i fra hva hun mente om all lykken min på Facebook at jeg begynte å tenke, og når jeg leste igjennom gamle statuser, så ble jeg nesten litt flau…det var klissete, det var rosa, og det var altfor søtt. Jeg hadde jo mest fine dager, de fleste dagene var både rosa, og fine, men det var liksom ikke måte på hvor mye hjerter jeg måtte ha med, og hvor var fantasien min når det eneste jeg kunne skrive var carpe diem? Jeg fikk jo mange likes på alt klisset jeg serverte. Det var tøft å innse at datteren min hadde rett, og det det tok sin tid før jeg kunne innrømme at det nok var slik hun sa . Ennå er hun flink til å minne meg på det.

For meg personlig, så liker jeg utrolig godt å lese om mine Facebook venners dager på godt, og vondt. Klart det er finest å lese om de gode dagene, men jeg setter så pris på de som faktisk kaller en spade for en spade, og som også forteller om tøffe dager, og som forteller om nedturer og tabber – jeg liker å lese om livet slik livet virkelig er. Jeg digger de av mine Facebook venner som legger ut bilder av mislykkede kaker, eller mislykkede middager. Jeg liker bilder av rotete hus, og en kaotisk hverdag. Jeg liker å lese om dårlige morraer, om vanskelige unger, om bilen som plutselig stoppet, og bussen man ikke rakk. Jeg liker å lese om hverdagen slik hverdagen faktisk er. Jeg liker å se bilder av hager, av fine turer ut i naturen, av nydelige husdyr, jeg liker å se bilder av de som betyr noe for en, og bilder fra store markeringer – alle slike ting er hverdagen vår. Jeg blir utrolig glad når jeg leser om fine opplevelser, og jeg synes det er fint når noen deler av hverdagens utfordringer også. Jeg liker når noen ser at livet har alle regnbuens farger, og forteller det.

Profilbilder er en annen historie. Jeg sliter veldig med å legge ut bilder. Sikkert ikke så mange som tror det pga bloggen min, men å legge ut bilder av meg selv, det sitter like langt inne hver gang jeg gjør det. Noen liker å bytte profilbilder oftere enn meg, og det er en veldig god ting….men nye profilbilder hver dag, og kanskje flere ganger til dagen. Det er fint å bytte profilbilde, eller bakgrunnsbilde, eller å legge ut bilder av seg selv fra en fin tur, eller en annen fin opplevelse man har hatt, men skikkelig posering, hver dag… Jeg er ikke misunnelig om det skulle komme opp som et tema, men jeg er kanskje litt oppgitt over at voksne oppfører seg litt som tenåringer igjen på Facebook. Ingen på min alder bør posere på bilder som en tenåring med trutmunn, og dådyr øyne….

Jeg legger ut endel på Facebook, og jeg legger ut en del bilder. Litt mer selfier nå enn for en tid tilbake, men da fra turer, trening eller fine opplevelser jeg har hatt, og som jeg synes er fint å dele. . I endringsprosessen jeg er i så synes jeg det er fint å dele noe av veien jeg går. Det å få noen klapp på skuldren, det å ha en heiagjeng, det betyr mye.  Det er godt når noen ser oss, og tar del i hverdagen vår, men av og til, så trenger vi også ett godt ord, oppmuntring, og kanskje litt trøst når livet ikke bare er rosa. Av og til er det også bare innmari godt å skryte av seg selv. Jeg blir selvsagt kjempeglad om noen kommenterer at de ser at jeg har mistet vekt, men jeg legger ikke ut bilde etter bilde dag hver dag. Jeg tenker de som leser hadde blitt veldig lei til slutt. Nå som jeg er stolt mommo, så deler jeg også litt om den delen av livet mitt. Den delen er virkelig rosa, og den delen er virkelig lykke med stor L.

Jeg tror det ligger mye ensomhet i mange av statusene om rosa lykke. Jeg tror mange har behov for å fortelle om en lykke som ikke finnes fordi man ikke våger å kjenne på det som er vondt, eller fordi man ikke våger å innrømme at livet kanskje ikke er sånn som man håpet det skulle være akkurat da.

Jeg elsker rosa dager, og heldigvis er livet mitt fylt med mange deilige farger. Jeg har nok aldri vært borti den aller mørkeste av fargene. Jeg har aldri vært helt på det sorte, så for min del, så er den mørkeblå fargen den mørkeste, men det er tøft å være der også. Livet har sine tøffe dager, og sine utfordringer, og det å kjenne på dette er en del av livet. Det er også så fantastisk fint å oppleve at det som kanskje er mørkeblått en periode kan gå over til lysere farger, og at livet kan være så bra til tider at man absolutt føler at man svever på en rosa sky. Det er jo fantastisk å være der oppe, og kjenne på lykken!

Jeg vil lese om rosa lykke og deilige skyer på Facebook. Jeg vil lese om ditt liv, og din hverdag, men jeg vil lese om hverdagen akkurat slik den er. Jeg vil også lese om utfordringer, og hverdagens kaos. Jeg vil lese om dine betraktninger rundt livet, om oppturer og nedturer. Jeg vil gjerne se alle de flotte bildene som du legger ut, men rosa lykke hver dag? Kanskje ikke….

Jeg får noen spørsmål fra endel av dere som leser bloggen om dere kan legge meg til på Facebook, og selvsagt kan dere det! Jeg føler jo nesten at jeg kjenner mange av dere. Mange av dere har fulgt meg siden jeg startet å blogge. Mine lesere er mine venner. Så bare å legge meg til.

De siste dagene har vært litt sånn ” flodhestdager.” Min mor liker ikke at jeg kaller meg flodhest, og jeg vet andre heller ikke liker ordet, men det er et ord som sier ganske mye, og jeg tror det er en følelse de fleste av oss har i blant. Følelsen av å ha lagt på seg, følelsen av å være veldig stor. Jeg snakker ikke meg selv ned ved å si at jeg føler meg som en vandrende flodhest. Det sier bare litt om hvordan jeg føler meg.

Ei lita stund nå, så hadde jeg håpt at jeg skulle få trent godt, men så dukker det opp dritt som gjør at trening blir en utfordring….igjen. Bla så har jeg en hæl som er så innmari smertefull. Det gjør vondt når jeg sitter, og vondt når jeg går…og innmari vondt når jeg trener. Sånn har jeg hatt det før, men det begynner sikkert å nærme seg et år siden sist jeg var hos kiropraktor med hælen. Da var det ei god sprøyte rett inn, og hælen har vært god siden. Når hælen nå har bestemt seg for å være smertefull, så må det jo selvsagt skje når kiropraktoren er på ferie. Så da går jeg her og synes litt synd på meg selv, og godteskuffa på kjøkkenet har gått litt ut og inn de siste dagene, og det har ikke bare vært fordi det er moro med skuffer. Det er alltid litt innhold som ligger i hånden når skuffen er i ferd med og lukkes. Vi snakker ikke store mengder, men litt hver dag har det nok blitt…og da kommer flodhestfølelsen, og irritasjonen. Samtidig så kommer også den indre, sterke stemmen min som sier at jeg skal fremover, og ikke tilbake. Nå skal alle brikkene på plass i puslespillet, og 4-5 treningsøkter skal tilbake som en del av min hverdag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Forleden dag var jeg en tur innom sydama mi. Hun holder til i Lillesand, og jeg er så glad for at jeg fant henne. For første gang har fått bukser sydd som jeg er utrolig fornøyd med. Det betyr så mye at man ser at de bryr seg om det produktet de leverer fra seg. At de jobber for at kunden skal bli fornøyd. Så jeg kjører mer enn gjerne de seks milene det er å kjøre tur/retur systua i Lillesand sentrum.

Tilbake til mitt besøk hos sydama. Jeg stod der foran speilet mens det ble målt og ordnet. Bla skulle jeg sy inn noen bukser som var blitt for store. Det er jo alltid hyggelig når det går den veien at man må sy inn klær, og det er klart at jeg blir litt stolt når jeg har på meg bukser sydd for 6 mnd siden som må tas inn en god del. Jeg er nok ikke så flink til å kjenne på stolthet som jeg burde, men denne dagen hos sydama, det var en dag hvor jeg virkelig ble fylt med masse stolthet. Selv om jeg har syndet en del i godteskuffen i det siste, så ser jeg svart på hvitt at det går riktig vei. Det går nedover til tross for godtesynder, og mindre trening. Vi snakker ikke om å hvile på lauvbærene, for da kan det fort gå veldig galt, men det handler om å ta inn over meg hva jeg faktisk har oppnådd, klappe meg på skulderen, og ta alt dette med meg videre på endringsreisen.

Dagen hos sydama var en fantastisk dag. Hun fikk meg til å innse hvor mye jeg faktisk har gått ned. Vi stod foran speilet, og hun var jo nesten like ivrig og glad som meg. ” Se Heidi, du har fått liv! Se hvor fint du går inn i livet nå. Se på deg selv! Du har jo også fått hofter! Du kan kjenne bein der, og se den fine innsvingen i ryggen. Rompa er jo også blitt mye mindre.”

Der stod jeg foran speilet, og jeg så alt hun bemerket. Det tok litt tid før det sank inn, men hun hadde helt rett. Jeg har fått liv, og jeg har hofter. Jeg kan ligge om kvelden og kjenne hoftebeina og smile. Hvor lenge er det siden jeg har kjent at jeg har hoftebein? Det er så lenge siden at jeg ikke husker. Jeg ser at jeg kler når plagg går inn i livet. Jeg ser at jeg kan gå i helt andre klær nå enn jeg kunne før.

Jeg har fått sydd bukser på denne systuen en stund. Jeg tenker det er mellom 2-2,5 år siden jeg sydde min første bukse der. Marianne som sydama heter begynte å rote i papirer og mønster, og spurte meg om jeg hadde en ide om hvor mange cm mindre buksene var i livet nå i forhold til første bukse hun sydde. Jeg måtte innrømme at det ante jeg ikke. Det Marianne kunne fortelle meg gjorde virkelig min dag. Gjett om jeg kjente på stolthet! Og gjett om det motiverte meg til å fortsette reisen med fulle seil!

21 CM!! 21 cm mindre i livet, og rundt hofter! Jeg holdt på å besvime for å være helt ærlig. 21 cm er MYE, og så flink har altså jeg vært. Så mye mindre har jeg blitt, og den beskjeden var så utrolig fantastisk å få. Jeg trengte den også. Jeg trengte å bli minnet på hva jeg har oppnådd under endringsreisen min. Jeg trengte å se og høre at jeg sannelig har oppnådd mye, og at jeg klarer fortsettelsen selv om det er litt tøft akkurat nå. Det vil alltid bli opp og nedturer. Det vil alltid bli bratte bakker, og fine sletter, men jeg skal aldri gi opp selv om jeg av og til synes det er litt for moro å gå i skuffer man sånn sett ikke trenger å gå for ofte i.

21 cm mindre på ca 2,5 år – wow! Jeg smiler fra øre til øre. Man trenger sånne påfyll i blant. Man trenger at mennesker rundt en forteller om endringene de ser. Man ser seg selv hver dag, og da er det ikke alltid så lett å se endringene selv. Ikke at folk rundt meg skal gå å skryte sånn at jeg kan bli høy på meg selv. Jeg tror for øvrig ikke jeg kan bli høy på meg selv, men det er fint at de rundt en gir ros når man gjør en god jobb, uansett.

Jeg skulle gjerne ha ønsket at også beina mine hadde skrumpet 21 cm, men sånn er det ikke, og sånn vil det neppe bli. Istedenfor å deppe over det, så må jeg heller glede meg over alle cm som har forsvunnet andre steder på kroppen. Dere som leser bloggen vet at jeg nok sliter litt med å rose meg selv, og være fornøyd med meg selv, men i dag prøver jeg å si : Bra jobbet Heidi!

Er det greit å være feit? Er det greit at ” feite ” kvinner viser kroppen sin? Hva er feit, hva er tjukk og hva er frodig? Går alt av ekstra kilo under en kam?

Akkurat nå sitter jeg med tordenskyer over hodet, og har mest lyst til å filleriste endel mennesker. Hva er det i veien med mennesker som ikke klarer å se en kraftig kropp uten for mye klær, og som skriker overvekt bare man ser at en person har litt mer kjøtt på beinet enn ” normalen”? Hvorfor skrikes det om at man hyller overvekt når en frodig person bærer mindre klær, hva er overvekt?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har de siste dagene lest mye, og diskutert mye. Dette engasjerer meg veldig. Hver gang en formfull kvinne viser kropp, så skrikes det. Da begynner hylekorene. Jeg blir så frustrert. Jeg blir så sint! Når mennesker jeg sitter sammen med klart og tydelig viser avsky for plus size modeller, når mennesker jeg sitter sammen med forteller at store kropper nærmest bør pakkes inn for å skjule. Jeg er glad disse menneskene ikke er en del av mitt liv, for da hadde de ikke vært det lenge. Det skulle ikke være behov for slike diskusjoner, men dette er garantert ikke den siste diskusjonen jeg tar som omhandler store kvinner, store kropper og så mange menneskers skremmende holdninger til oss som bærer for mange kilo.

Dette er ingen ny diskusjon, for dette skjer hver eneste gang en frodig kropp blir vist feks på en forside av et magasin. Når det innimellom skjer at en Plus Size modell er på en forside, eller man ser store kropper på Instagram, eller FB, så er hylekoret i gang : De skriker at verden nå hyller fedme, og de mener bastant at man nå ønsker å fortelle hele verden at det er helt greit å være feit, tjukk, og lat. Hva i all verden er det som skjer? Hvordan kan et bilde av en stor kropp være med på å hylle fedme? 

Jeg husker den stygge diskusjonen som gikk verden over da Tess Holliday fikk modellkontrakt. Jeg husker diskusjonen da Sport llustrated swimsuit valgte å bruke vakre Ashley Graham på forsiden sin. Graham er i manges øyne feit, iallefall visst man skal legge til grunn alle kommentarene som er kom i etterkant. Hvem i all verden kan kalle en normal kvinnekropp feit? For det første så viste Ashley Graham frem en helt normal kvinnekropp. Hun er i tillegg utrolig vakker.

Etter at Graham fikk pryde forsiden, så ble det igjen ramaskrik, som det alltid gjør når en normalvektig kropp, eller en frodig kropp vises. Bla så gikk blogger Maria Høili ut og uttalte følgende : ” Verden blir bare fetere, og fetere. Og nå skal det bli allmenn aksept, og godkjennelse for å være feit også. Gratulerer med tilbakesteg.” Hvorfor går kritikken mot store modeller på at man fremmer ett usunt kroppsideal, og hvem har innbilt visse personer at man er usunn når man er stor, og supersunn når man er tynn? Det går ikke noe likhetstegn her! En stor kropp kan være langt sunnere enn en slank kropp! Man kan være både sunn, frisk, og ha ei utrolig god helse selv om man bærer endel mer kilo enn ” normalen”. Når skal man få lagt disse mytene døde? Aldri…..

For et par år siden gikk en ung jypling av en mannlig blogger ut og skrev at overvektige ikke burde få lov til å gå på stranden. Han ble kvalm av tjukke kropper. Er det rart mange vegrer seg for å bade om sommeren, eller sole seg sammen med mange andre når man vet hvilke holdninger som finnes der ute?

Nærmere 85 % av unge jenter sier at de opplever kroppspress. Unge jenter går på diett for å få den perfekte kroppen som lyser mot oss overalt. Små barn synes de er for tjukke! Når skal den røde alarmlampen gå? Ser vi ikke hva som er i ferd med å skje? Unge jenter med en helt normal kropp, de skammer seg over kroppen sin! Hver eneste dag lyser den ” perfekte ” kroppen mot oss i ukeblader, på nettet, på tv – overalt blir man fortalt hvordan man skal se ut for å være perfekt, og lykkelig. Er det rart at så mange unge jenter sliter med kroppen sin, og selvbildet sitt? Og hvorfor i all verden skal man rase av sinne når det en gang i mellom vises en normal kropp, eller en frodig kropp?

Det handler ikke om å fremme fedme, eller om at man vil fortelle at det er helt ålreit å være overvektig. Det handler om å vise frem alle kropper i alle fasonger. Det handler om mangfoldet. De store modellene hyller ikke overvekt når de viser seg frem. De viser at de er fortrolige med egen kropp, og de utstråler at man kan være både vakker, og flott og selvsikker selv om man ikke ser ut som de tynne modellene som preger både catwalker, magasiner, og sosiale medier. Det er plass til alle mener jeg, også store modeller.

Når store jenter legger ut bilder av seg selv lettkledd, så hyller de ikke overvekt, men de er tøffe som fy! De viser at de er stolte over kroppen sin akkurat som den er, og de er gode forbilder for andre jenter i samme situasjon. De fleste ønsker nok å gjøre noe med overvekten. Alle vet helsefarene med overvekt, men ingen vet hva hver enkelt jobber med. Ingen kjenner den enkeltes liv. Inntil man er der man ønsker å være, eller om man er der man ønsker å være, så er det herlig å se at store kvinner er fortrolige med den kroppen de har.Har du tenkt på at ingen skriker like høyt om en stor mann stiller opp lettkledd, men med en gang en kvinne gjør det samme, så er det ramaskrik!

Nei, overvekt er ikke bra, og ja, overvekt er helseskadelig. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. Å bære for mye vekt, det gjør man ikke for å vise verden hvor usunne man er, eller fordi man ønsker at alle skal bli som oss. På hvilken måte forteller en plus size modell verden at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne oppfylle en modelldrøm. En undervektig modell bør heller ikke være noe forbilde. Vi store kvinner er så mye mer enn vandrende fett med mangel på selvkontroll. Jeg digger dere store kvinner som oser av selvtillit, og som ikke skammer dere over å ha en stor kropp. Jeg har noen skritt igjen på den veien, men jeg er definitivt på vei. Nå er det snart sommer og sol, og klart vi skal bære mindre klær selv om vi er store.

I morgen skal jeg skrive litt om at jeg denne uken tråkket utenfor komfortsonen min, og jeg skal gi bort en flott gave. Jeg kan også fortelle at den spennende pakken fra Danmark er kommet, og det skal jeg fortelle om neste uke på bloggen.

JA til mangfold! JA til både normalvektige, og store modeller !!

Selv om jeg i dag er veldig glad i gode, varme smeigedager, så har sommeren sine utfordringer. Varmen har sine utfordringer. En ting er at man hver sommer flagger høyt at neste sommer ikke skal bli som denne sommeren. Man skal virkelig gi jernet frem mot neste sommer, og alt skal bli så mye bedre … neste sommer. Neste sommer har man gått ned i vekt, så da tyter ikke valkene frem verken her eller der. Ingen valker som tyter ut av sommertoppene. Grevinnehenget som så lekkert henger der og disser, det er også borte…neste sommer. Neste sommer skal man selvfølgelig også ha ny badedrakt i en helt annen størrelse, og man skal ligge på stranden midt oppi alle andre som nyter strandlivet. Det er nesten så man ser seg selv posere frem og tilbake i bikini på stranda – så flink skal man være frem mot neste sommer.

Jeg liker gode, varme sommerdager, eller smeigedager som vi kaller det her i Kristiansand. Jeg er glad i sommer, og sol, og jeg er heldigvis blitt mer glad i varmen enn jeg var en periode i ungdomstiden. I en periode, så protesterte jeg mot den intense sommervarmen ved å kle på meg istedenfor å kle av meg. Jeg husker min mor mer enn en gang var rimelig fortvilet, men tilslutt så måtte hun vel  bare gi opp. Det nyttet ikke å snakke meg til fornuft. Jeg kledde meg i lag på lag, gjerne med en god genser over en lang topp – her skulle ikke varmen få lov å komme inn. Jeg jaktet stadig etter skygge. Heldigvis var dette kun en kort periode. Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg kledde mer på meg om sommeren enn av meg i en periode, men kanskje følte jeg allerede da på utfordringene som sommeren kunne ha?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi kjenner nok alle til begrepet ” neste sommer.” Neste sommer blir ofte sommeren etter det, eller sommeren etter det, og for meg er denne sommeren ennå ikke kommet.  Alt skal bli så mye bedre neste sommer. Man har god tid til å være klar for neste sommer. Man har jo ett helt år. Jeg er drittlei visse utfordringer som for min del dukker opp hver eneste sommer, men jeg har nå sluttet å si at store ting skal skje neste sommer. Jeg vet ærligtalt ikke om jeg kommer til å oppleve en sommer uten utfordringer, men jeg vet nå at jeg stadig vil få en lettere sommer, og akkurat det er mer enn nok for meg. Den sommeren hvor jeg kan virkelig kan kjenne hvor lettere alt er blitt, den kommer ikke denne sommeren, sikkert ikke neste sommer heller, men den kommer, og denne sommer er jeg ett godt steg nærmere. Det å kjenne mindre valker, det å kjenne at det tyter mindre enn tidligere, det å kjenne at klærne sitter bedre og bedre, det å føle seg vel – det betyr så mye mer enn at en faktisk tror man en sommer skal sprade rundt i bikini i str. 40.

Beina mine liker ikke varme, og skal heller ikke ha for mye direkte varme. Foruten det faktum at beina mine ikke liker varme, så er en av de største utfordringene om sommeren for meg utvilsomt badedrakta. Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene mine. Det finnes jo badedrakter med skjørt, men skjørtene er absolutt ikke lange nok for meg. De dekker jo ikke så mye mer enn en ordinær badedrakt gjør. Jeg har vurdert et skilt rundt halsen som forteller at beina mine ikke er som ” alle ” andre bein fordi herr lymfeødem, og fru lipødem har valgt å bosette seg i de, men jeg ser at det kanskje ikke er den beste ideen. Likevel hadde jeg kanskje fått mer forståelse.

Jeg er glad i å bade. Etter å ha stått i vannet i sikkert 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall…eller iallefall vasser ut i før jeg svømmer avgårde. Dessverre så bader jeg ikke så ofte som jeg har lyst til. Jeg bader sjeldent. Jeg orker ikke vise beina mine. Det er trist, veldig trist, men sånn er det. Jeg drømmer om at noen en dag plutselig kommer med et privat basseng som jeg kan ha på terrassen min – for en drøm!

Jeg skulle gjerne gått i Aquarama, eller vært med på vanntrening, men det er utfordring nok og bade på stranda selv om det kanskje ikke er folk i umiddelbar nærhet.  Jeg vil helst ikke være der alle andre er. Jeg vet jeg burde gi blanke. Jeg vet at jeg ikke burde bry meg. Men jeg bryr meg. Jeg føler meg ikke vel om halve stranda, eller Aquarama skal se mine store legger. Jeg vet jeg vil få blikk, men sikkert ikke så mange som hodet mitt tror, men der er hodet mitt, og jeg litt samstemte – vi vil bare ikke.  Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har jeg lært meg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk. Ett stort fremskritt var jo at jeg i fjor investerte i ny badedrakt. Rosa, og fin er den, så badedrakten, den er på plass i alle fall. Hvor mye den vil få dyppet seg i sommer, det er høyst uvisst, men den ligger nå der, så rosa og fin.

Samtidig så er der et lite håp denne sommeren. Jeg venter nemlig på en spennende pakke fra Danmark. I den pakken så ligger det noe som kanskje vil redde sommeren for meg, og garantert for veldig mange andre også. Jeg er så spent! Jeg gleder meg så til pakken kommer, og du som leser bloggen min, du skal få vite mer om innholdet i pakken straks den ankommer hjemmet mitt 🙂

Lag deg en herlig søndag!!