Jeg skal bli mormor igjen!!

Det går unna i svingene – jeg skal bli mormor igjen!! Hvor fantastisk er ikke det? Jeg føler meg så utrolig heldig. I slutten av november er jeg faktisk mormor til to!!

Jeg skal innrømme at jeg trodde ” svigersønnen ” min spøkte da han spurte meg om jeg var klar for å bli mormor igjen. Jeg lo det bort, og tenkte ikke mer på det. Men så var det altså sant! Min flotte datter, og ” svigersønn ” skal ha barn nummer 2, og termin er i slutten av november. Det er helt utrolig fantastisk å tenke på at jeg om få måneder har to barnebarn. Jeg gleder meg stort, for det er ingen tvil om at det å ha barnebarn er en helt fantastisk gave. Alle som har barnebarn fortalte hvor flott det var, og det er akkurat sånn, og enda finere.

Min nydelige prins, Henry ble født 24.oktober, og har blitt 8 måneder gammel. En måned etter Henry fyller 1 år, så skal han bli storebror. Tenk at den lille, flotte prinsen min skal bli stolt storebror 🙂

Det blir bare finere og finere å være mommo. Henry er blitt så stor, og jeg kan nesten ikke huske hvor liten han var da han ble født. Han var så liten og fin der han lå i armene mine. Nå er han snart for stor til å ligge i armene mine. Det har skjedd så utrolig mye på disse 8 månedene, og det har vært så fantastisk å se hvordan han vokser, og utvikler seg. La oss si det sånn, Henry er en aktiv gutt. Han vil helst være overalt, alt skal utforskes, alt skal i munnen, han kryper avgårde på oppdagelsesferd, han reiser seg opp til alt han får tak i, han klapper kake, og elsker når jeg synger ” Nøtteliten ” for han. Han er så utrolig blid og fornøyd. Han har det hjerteligste smilet….han smiler fra øre til øre, prater som en foss – gjett om det smelter mommohjertet mitt. Praten har han nok fått inn med morsmelken. Vi er ikke akkurat en familie som prater lite hehe.

Ultralyden som datteren min nettopp tok, den viste at jeg skal bli mommo til en ny prins. Så i november er jeg mommo til to nydelige gutter. Klart det blir en hektisk hverdag, spesielt for foreldrene når man får to barn som er så tette, men det har jo absolutt sine fordeler også, ikke minst det faktum at de vil få masse glede av hverandre. Det er jo alltid noen som skal ha meninger om alt, og som mener at dette gikk litt for fort i svingene. Hva har andre med det? Jeg begynner å kjenne at jeg er litt lei av folk som bryr seg om ting de ikke har noe med. At man ønsker to tette barn, det er det vel kun de kommende foreldrene som har noe med. Mange har to barn med kort tid mellom, og flere vil få det i fremtiden. Det viktigste er at foreldrene ønsker det, og er klar for det. Og jeg er ikke i tvil om verken det ene eller det andre i dette tilfellet.

Celina er mitt eneste barn. Jeg hadde nok alltid ønsket meg to barn, men jeg er evig takknemlig for det barnet jeg fikk. Da jeg ble kreftsyk med livmorkreft, og måtte fjerne livmoren, så forsvant også muligheten til flere egne barn. Jeg vet jeg spurte legen om jeg hadde tid til å prøve og få et barn til, men der var legen helt klar : Visst jeg ville leve, og oppleve det å bli bestemor, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg husker dr. Steinsvåg kalte meg for solskinnshistorien sin. Livmorkreft i stadie 0, ingen stråling, ingen cellegift, ingen spredning – jeg skjønner at jeg er en solskinnshistorie. Jeg har hele tiden etter dette følt meg så utrolig heldig som fikk lov til å bli mamma til Celina før sykdommen inntraff, og Celina er en dyrbar skatt.

Celina har nok vært litt lunken til det å få barn, men hun er ung. Celina var 24 år når Henry kom til verden. Hun var like gammel som jeg var da jeg fikk henne. Jeg har alltid tenkt at når den rette dukker opp, så kan det være at hun endrer mening. Nå stråler hun sammen med Andreas. De er så lykkelige og fine sammen, og i november blir de en liten familie på fire. Det er så fantastisk å se sin egen datter gravid, og se at magen hennes vokser nesten dag for dag. Det er også rart på en veldig fin måte at ens egen, lille jente er voksen, og selv skal bli mamma.

Det er så utrolig flott å få være mommo, og jeg har definitivt masse å gi til begge prinsene mine. Jeg ønsker å være der. Jeg prøver å stille opp når de trenger meg. Jeg ønsker ikke å være marerittet som henger på døren hver eneste dag, men å få tilbringe masse tid med Henry, det gir meg så utrolig mye. Det er så utrolig flott å få være en stor del av Henry sitt liv, og etter hvert også den nye prinsen som kommer til verden. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Mommohjertet hopper noen ekstra hopp når Henry legger kinnet sitt tett inntil mitt for å kose. Eller når han legger seg godt inntil meg. Jeg nyter hvert sekund. Henry blir nok litt bortskjemt, og det samme blir nok den nye prinsen. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som bestemor har jeg lov på en bestemor måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse. Jeg håper jeg blir bestemoren som tar del i det som skjer i livet til både Henry og prinsen som kommer i november.

Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at jeg nå er mormor til Henry, og snart en prins til. Det er tusen følelser inni meg. En liten gutt beriker livet mitt. Snart har jeg to gutter som beriker livet mitt. Jeg er så utrolig heldig. Henry er for øvrig oppkalt etter sin tippolderfar. Min farfar som jeg aldri fikk møte, han hette Henry. Det betyr mye at Henry er oppkalt etter han.

Jeg er mormor til den vakreste gutten i hele verden. Snart er jeg mormor til to vakre prinser. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi prinsene oppmerksomhet og masse kjærlighet.

 

NB: I morgen på bloggen så trekkes to vinnere av fotograferingen – bare å glede seg 🙂

Lykkefølelse er aldri feil

Som en størrelse for stor, og utfordringer med lymfeødem i begge legger, så har jeg flere utfordringer. En av de er at føttene mine har krever sko som går høyere enn str.41, eller str.42 som er der sko til damer normalt slutter. Har man større føtter enn str. 42, så må man i ordinære butikker over på herresko, og du kan jo tenke deg hvor moro det er om man som kvinne må se på herremodeller. Jeg er jo også veldig glad i å kle meg pent, og da er det jo ekstra moro om man må velge en herremodell i sko. Bare tanken på å gå i herresko, den er ikke særlig god. Følelsen av å gå med sko som absolutt ikke passet til antrekket, eller at man må gå med sko som ikke er like fine som klærne, den følelsen er skikkelig kjip. 

Heldigvis har jeg sluppet å gå for mye i herremodeller, men jeg har måtte velge det i for eksempel joggesko, og kanskje fritidssko som kan ligne litt på joggesko. Ellers har jeg etter ellevill jakt som regel funnet noe. Ikke at man alltid har vært fornøyd, og sko og antrekk har ikke alltid matchet, men det har heldigvis blitt bittelitt bedre. Ikke at store størrelser i sko til kvinner i de fleste butikker, for det gjør man absolutt ikke, men noen svært få butikker har det vært som har solgt store størrelser, men man må som regel ut av egen by, og det er og en utfordring.

Gode sko er viktig uansett skostørrelse, og uansett om man har små eller store føtter. Det er utrolig viktig å tenke på føttene, noe vi kanskje ikke alltid gjør i like stor grad som andre deler av kroppen. Vi piner ofte på oss sko som ikke akkurat er gode på beina, men vi gjør det fordi de er fine. Alle vi som har et lymfødem i beina, eller som har lipødem, vi bør tenke gode sko. Alle med ryggutfordringer bør tenke gode sko, men sånn sett bør vi alle gjøre det. Føttene skal bære oss gjennom hele livet, så da bør vi passe på de. Det samme gjelder også med fotpleie, at vi steller godt med føttene med jevne mellomrom.

En kvinne skal liksom ikke ha store føtter. Heldigvis har jeg funnet forretninger som har ett veldig godt utvalg av sko i store størrelser til damer. Endelig kan jeg også føle seg velkledd på føttene. Det betyr så mye at man kan føle seg vel også når det kommer til skotøy selv om man også på det feltet er en størrelse, eller flere større enn ” normalen”. Hovenhet, og spreng i beina gjør at føttene trenger mer plass, men også uten ødem, så ville jeg nok hatt større føtter enn ” normalen.” 

Før skammet jeg meg over å ha så store føtter, og jeg skal være ærlig å si at jeg nok føler litt på denne skammen ennå. Det er ikke moro når ansatte i feks sportsbutikker tror jeg er i feil avdeling når jeg leter etter joggesko i herravdelingen. Eller når ansatte i skobutikker bare måper når du spør om de har sko som går høyere enn str. 42. Jeg føler meg veldig alene, selv om jeg vet at vi er mange med samme utfordring. Jeg føler meg veldig alene blant venninner som tusler rundt i flotte sko i str. 40, og 41, noen med dukkeføtter i str. 37 og 38…og så var det meg da. Mine sko skiller seg alltid veldig ut…de er liksom ikke like søte, og nette som skoene til venninnene mine. De er større, og bredere, og jeg har jo gigantføtter i forhold til dem. Ennå kjenner jeg på at størrelsen min skiller seg ut fra de fleste andre, men det gjør ikke like mye så lenge jeg nå kan få tak i flotte sko til mine store føtter. Men litt flaut er det ennå….

Dere som følger bloggen min vet at når jeg finner gode sko, så blir jeg skikkelig lykkelig! Jeg kjenner på lykkefølelsen i hele kroppen, jeg jubler og smiler. Gode sko er ikke en selvfølge for meg.  En sko er ikke alltid en god sko. Jeg har vært vant til sko som klemmer både her, og der, sko som gjør at føttene mine etter hvert protesterer. Jeg kan gjerne ha sko som er finere enn de er gode, men da kun i en kortere periode. I hverdagen vil jeg ha sko som er gode på føttene.

Jeg har ikke alltid likt typiske fritidssko som ligner litt på joggesko. Jeg liker å kle meg pent, og da synes jeg ofte ikke at fritidssko, eller joggesko passer så bra, men jeg har gitt litt slipp på disse tankene nå. Gode sko skal føles som luft når man går, og sånne sko hadde ikke jeg hatt før jeg fant de aller beste skoene for en liten tid tilbake. Jeg husker at jeg var skeptisk. Jeg var veldig skeptisk. Jeg husker jeg så en reklame for skoene, men reklame skal man ikke alltid tro på sies det, men her fortalte faktisk reklamen sannheten. Jeg har bodd i disse skoene siden da,og skoene er bare utrolig gode!! De koster litt, men dette er en investering, og dette er ikke sko som går i stykker etter noen kilometer gange! Dette er sko som virkelig holder, og det lenge. Jeg har nå hatt mine i to år, og først nå kan man begynne å se at de er brukt.

Er du spent på hvilke sko dette er? Dette er Gaitline som jeg igjen har kjøpt på Enklere Liv. Fantastiske sko, og ikke bare for mine lymfebein, men for alle som vil gå godt, og ta vare på føttene sine. Gaitline er utvilsomt min skofavoritt i det daglige. Skoen fra Enklere Liv som skal forandre livet ditt het det i reklamen da skoene kom på markedet, og på en måte har den gjort det for meg med tanke på at dette er en helt utrolig god sko for mine problemføtter.

Gaitline er en norskutviklet sko som skal hjelpe oss til å bevege oss mer riktig, og bidra til en bedre balanse. Skoene er dyre, så jeg husker at forventningene var veldig store. Gaitline innfridde. Skoene er innmari gode både å ha på seg, og å gå med.

Nå er Gaitline kommet med en ny modell som heter Molto. Dette er den samme, gode skoen, men i nytt utseende. Jeg må si at Gaitline nå har gjort et bra trekk når de nå lanserer denne modellen. Molto er en mye finere modell enn tidligere modeller. Den er mer pen liksom. Man føler seg litt mer ” pyntet ” med den på føttene. Nå er man jo sånn sett ikke veldig pyntet med en fritidssko på føttene, men mange fritidssko er blitt penere å se på, og Molto fra Gaitline er absolutt en av de. Designet er mye finere enn det har vært tidligere, og det er mye lettere å ta på seg denne skoen til ulike antrekk føler jeg. Den modellen jeg har, den er sort med sort såle, og det synes jeg er mye finere når en sort sko har sort såle. Jeg valgte som sagt den sorte modellen, men den finnes også i en farge de kaller avokado, og en hvit modell. I fritidssko, så liker nok jeg best sort. Det passer til det meste av mine klær.

Gaitline og Molto er innmari gode på føttene, føttene blir heller ikke slitne . Ikke klemmer de noen steder, ikke gnager de noen steder, og jeg føler at jeg går mer riktig. Gaitline kan virkelig anbefales om man har anledning til å investere noen kroner. Når de i tillegg er fine, så er det et stort pluss tenker jeg. Du finner skoene fra Enklere Liv her : https://www.enklereliv.no/gaitline-molto-black-white

 

Jeg jubler og kjenner på lykkefølelsen her jeg sitter : DEILIG med gode sko!!

Hvorfor er det så vanskelig?

Hver sommer så jakter jeg, og jeg er ikke alene. Jeg skjønner virkelig ikke problemet. Jeg skjønner ikke hva som er så vanskelig. Hvorfor kan ikke bare produsentene kaste seg rundt når de vet at det er et problem for mange?

Jeg får så mange henvendelser fra lesere som er på utkikk etter overdeler med god armlengde. Dette har jeg skrevet mye om på bloggen. Det er ikke lett å finne gode, og fine overdeler med en like god armlengde. Jeg fatter ikke hvorfor det skal være så vanskelig å produsere en god lengde på armer når det er så mange som ønsker det.

Jeg leter hver sommer, og jeg finner som regel noe etter å ha lett høyt og lavt. Jeg har funnet noen overdeler som har god armlengde, og som i tillegg er fine. Ikke mange, men noen. De fleste av de jeg har, de har nok overvintret både en og flere sesonger i klesskapet mitt. Jeg er stadig på leting. Det står armlengde i blikket mitt når jeg er i butikker om sommeren.

Den perfekte armlengden for oss med grevinneheng, løshud, og valker – den er innmari vanskelig å finne. Jeg får så mange henvendelser fra dere som leser bloggen om nettopp dette. Hvor finner man fine, lette sommeroverdeler hvor også armene kan føle seg vel? Hvor finner man vanlige t-skjorter med gode armer? Hvor finner man overdelene med armlengde som skjuler det man ønsker å skjule? Ett stort hurra for dere som ikke bryr dere om grevinnehenget, løshuden, og valkene som disser, for det er jo sånn det skal være….men for oss andre, så er det så frustrerende at ikke produsentene skjønner at vi ønsker god armlengde! Hvor vanskelig kan det være å legge på noen få cm på armene?

For dere som følger bloggen min, så vet dere at en av mine store favoritter er Pont Neuf. Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man aldri vil slutte å elske. Passformen er så utrolig god. Plaggene sitter så fint på kroppen, og Pont Neuf er innmari flinke med farger og design. Sommerkolleksjonen til Pont Neuf har mange flotte plagg, også overdeler med god armlengde.

I fjor sommer hadde Pont Neuf en del blomster i kolleksjonen. Blomster er der også litt av denne sommeren, bla på den modellen som nok blir en av mine sommerfavoritter. Modellen heter Maya, og finnes både i sort og hvitt med blomster. Modellen har korte ermer og flotte lommer plassert foran. Modellen er sydd i en en flott printet viskose jersey med et flott blomster print. Modellen er lett tettsittende over brystet og får deretter endel vidde fra livet og ned. Armlengden er god. Hadde jeg bestemt, så hadde jeg nok lagt på et par, tre cm til på lengden, men jeg kan absolutt gå med denne armlengden.

Maja finnes som nevnt i både sort og hvitt som dere ser på bildene på bloggen i dag. Disse to blir garantert to av mine sommerfavoritter. Disse kommer jeg til å bruke mye. I fjor hadde også Pont Neuf flotte overdeler med blomster, og de henger også klare til og brukes. Overdelen finnes også i en kortere modell som heter Riva, og den hvite finnes i en singlet modell, altså overdel uten armer.

 

Ellers vil jeg minne om den flotte Give Away’en som jeg har på bloggen akkurat nå. Jeg vet at mange har et ønske om å få tatt skikkelige bilder, men det sitter ofte litt langt inne. Tenk så flott å bli sminket, få stelt håret skikkelig, og så få en proff fotograf til å ta flotte bilder. Det er et minne for livet! Du som leser bloggen min kan vinne nettopp dette. Hovedpremien er styling og fotografering fra Berdalen Design og Foto, men vi skal også gi bort en valgfri fotografering i tillegg til en heldig leser. Selv om dette er i Vennesla utenfor Kristiansand, så tenker jeg at dette ikke kun er forbeholdt de som bor akkurat her. Jeg tenker man godt kan kjøre litt for å få tatt flotte bilder. Noen begrensninger er det selvsagt i forhold til avstand, men jeg tenker likevel at noe kan man kjøre litt for å en så flott gave

Hovedpremie :

Portrettfotografering : Bli ny med sminke, stell av hår og fotografering. Velg om du ønsker å ta bilder i fotostudio eller ute på lokasjon i Vennesla.
Dette er portrett av voksen hvor man også blir sminket og får stell av hår. Sminke og stell av hår er det Cecilie Nygaard Johnsen som har ansvaret for.
I tillegg gir Lise Merethe også bort :
Valgfri fotografering
Det betyr at du kan velge mellom Portrett, baby fra 8 uker, barn, 1 årsfoto, felles søskenbilder eller familiebilder.
Har du lyst til å vinne en fotografering, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du har lyst til å vinne, og gjerne hvorfor også om du ønsker det. Du har også lov til å nominere andre som du synes fortjener dette. Man kan ikke ta bilder i sommer da Lise Merethe nettopp er blitt mamma til ei lita jente, men dette er noe man kan benytte fra august og utover. Jeg gleder meg til mange kommentarer, og jeg gleder meg til å se hvem de to heldige vinnerne blir.

 

En drømmedag som kan bli din

Jeg vet at mange av dere har det akkurat som meg i forhold til dette med fotografering og bilder. Du vil sikkert også være den personene som tar bildene istedenfor å være på bildet. Sånn hadde jeg det i mange år. Jeg hatet bilder! Jeg hatet å se flodhesten som fylte hele bildet, og i forhold til meg, så ble de andre bare små prikker. Eller om jeg en uhyre sjeldent gang var alene på bildet, så ville jeg aldri se på det bildet. Bildet sa på en måte sannheten om hvordan jeg så ut. Jeg så den store flodhesten med tømmerstokker. Andre mennesker så Heidi.

 

 

Bilder har jeg aldri vært fortrolig med. Nå tror sikkert mange at jeg bare elsker bilder siden jeg legger ut såpass mange bilder av meg selv på bloggen, men jeg er fortsatt ikke fortrolig med bilder. Jeg hater ikke bilder lengre, men jeg er fortsatt ikke fortrolig med å bli fotografert. Samtidig så ser jeg jo at noen bilder blir bra, og da kan jeg faktisk kjenne på at jeg er fornøyd, og det er en god følelse. Fotogen er jeg ikke, men likevel så kan et bilde av meg bli bra. Så fra å hate bilder, så er jeg blitt mye mer fortrolig med det. Bildene blir undersøkt nøye, og jeg får ” panikk” om jeg for eksempel får dobbelthake, eller stort ansikt på bildene. At det kanskje er meg, at det er sånn jeg ser ut, det holder ikke i mitt hode.

Jeg har siden jeg begynte å blogge tatt masse bilder, noen er også tatt av profesjonell fotograf, og det er moro synes jeg å få være med på fotoshoot. Jeg har tatt masse bilder med Stormberg, jeg har tatt til ulike reportasjer i blader og aviser, og jeg har tatt bilder hvor jeg er blitt sminket og kledd opp før bildene er blitt tatt. Nå som jeg er såpass mye tryggere på meg selv, så klarer jeg å kjenne på den gode følelsen. Jeg synes det er moro å ta skikkelige bilder. Ikke at jeg tror jeg er flotteste modell, men det å få tatt bilder av en som virkelig kan ta bilder, det er utrolig moro.

Prinsen i livet mitt er snart 8 mnd. For en fantastisk gave det er å få være mommo til Henry. Tiden bare løper av sted. Fra at han lå rolig i armene mine, og bare sov og spiste, så er han nå blitt en herlig propell av en sjarmør. Han kryper, han skal ut å gå, han prøver å reise seg, alt skal i munnen, alt skal dras i, så nå, nå gjelder det å følge med i svingene. Han er en utrolig aktiv kar som helst skal oppdage hele verden på en gang, og det er ikke så rart, for det er jo en svær, spennende verden han nå skal til å oppdage og bli kjent med. Jeg vet alle sa hvor fantastisk det var å få barnebarn, og det var enda mer fantastisk enn jeg trodde. Det å få synge for han, klappe kake med han, leke med han, se han smile, og le, se han kryper rundt på oppdagelsesferd, det å få kose de herligste, små kinnene, det er helt fantastisk.

Til dåpen ga jeg Henry fotografering, og for kort tid siden, så var han og tok bilder hos Berdalen Design og Foto, og fotograf Lise Merethe Berdalen Dåstøl som holder til i Vennesla utenfor Kristiansand.

 

Lise Merethe er en travel mamma til 2 gutter og ei lita jente. Hun har stor lidenskap for fotografering. Hun har alltid drevet på med film og foto, og det hele startet med småprosjekter hjemme. Både film, foto og redigering. På ungdomskolen lærte hun mye om grunnleggende kamerainnstillinger og faget rundt dette. Siden utviklet dette seg på videregående. Hun hadde noen års opphold med foto grunnet høyere utdanning i noe helt annet. Savnet  ble derimot stort noen år senere.

Som selvstendig næringsdrivende startet dette allerede ved 16 års alder med ungdomsbedrift. Siden har Lise Merethe jobbet med dette på si og fått en del oppdrag. Alt fra undervisning av bilderedigering til å undervise på videregående i ulike mediefag og vært sensor ved tentamen og prøveeksamen.
I 2017 startet Lise Merethe eget fotostudio, hun pussa opp kjellerstua og kjøpte inn helt enkelt utstyr. Siden har både hun og studio utviklet oss med stormskritt. Hun fotograferer gravide, nyfødte, småbarnsfamilier, hun tar portretter og får også mulighet til å ta bilder i bryllup.
Da prinsen min skulle ta bilder, så fikk jeg lov å bli med. Jeg hadde et stort ønske om å få ta noen bilder av han og meg sammen, og resultatet ble veldig bra. Blant bildene av Henry her hjemme, så er der og en forstørrelse av oss to, og det bildet betyr masse for meg.
Det var en utrolig flott opplevelse å få være med når Lise Merethe tok bilder av Henry. Det var ikke lenge han var skeptisk før han smilte fra øre til øre på omtrent samtlige bilder, og bildene ble så utrolig flotte! Foreldrene til Henry hadde store problemer med å velge ut bilder fordi alle var så utrolig fine. Lise Merethe er utrolig flink, og ikke minst flink til å føle oss avslappet og vel når hun knipser det ene bildet etter det andre.
Jeg kan absolutt anbefale Lise Merethe på det varmeste, og prisene er også utrolig gode. Så tenker du gravidfotografering, babyfotografering, familiefotografering, bryllup, eller portrett, så ta en prat med Lise Merethe. Du finner mer informasjon om henne her : https://www.facebook.com/berdalendesign/ 

eller på hjemmesiden : http://www.berdalendesign.no/

Jeg lovet forrige helg at jeg skulle ha en flott giveaway på bloggen denne helgen, og det skal jeg virkelig. Denne gangen skal vi nemlig gi bort fotografering! Ikke en, men faktisk to fotograferinger. Det betyr at to heldige vinnere får hver sin fotografering hos Berdalen Design og Foto. 

Jeg vet at mange har et ønske om å få tatt skikkelige bilder, men det sitter ofte litt langt inne. Tenk så flott å bli sminket, få stelt håret skikkelig, og så få en proff fotograf til å ta flotte bilder. Det er et minne for livet! Du som leser bloggen min kan vinne nettopp dette, og det er en utrolig flott gave og kunne gi bort. Hovedpremien er styling og fotografering, men vi skal også gi bort en valgfri fotografering i tillegg til en heldig leser. Selv om dette er i Vennesla utenfor Kristiansand, så tenker jeg at dette ikke kun er forbeholdt de som bor akkurat her. Jeg tenker man godt kan kjøre litt for å få tatt flotte bilder. Noen begrensninger er det selvsagt i forhold til avstand, men jeg tenker likevel at noe kan man kjøre for å en så flott gave

Hovedpremie :

Portrettfotografering : Bli ny med sminke, stell av hår og fotografering. Velg om du ønsker å ta bilder i fotostudio eller ute på lokasjon i Vennesla.
Dette er portrett av voksen hvor man også blir sminket og får stell av hår. Sminke og stell av hår er det Cecilie Nygaard Johnsen som har ansvaret for.
I tillegg gir Lise Merethe også bort :
Valgfri fotografering
Det betyr at du kan velge mellom Portrett, baby fra 8 uker, barn, 1 årsfoto, felles søskenbilder eller familiebilder.
Har du lyst til å vinne en fotografering, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du har lyst til å vinne, og gjerne hvorfor også om du ønsker det. Du har også lov til å nominere andre som du synes fortjener dette. Man kan ikke ta bilder i sommer da Lise Merethe nettopp er blitt mamma til ei lita jente, men dette er noe man kan benytte fra august og utover. Jeg gleder meg til mange kommentarer, og jeg gleder meg til å se hvem de to heldige vinnerne blir.
Lag deg en nydelig lørdag. Vi blogges igjen i morgen.

Sier legen at du er for tjukk?

Fedme er et av våre absolutt største samfunnsproblem, men fedme er ikke bare fedme. Man regner med at så mange som 100000 norske kvinner har lipødem, sykdommen som gjør at kroppen produserer fett som ikke kan slankes bort. Sykdommen er svært smertefull, og kan i verst fall være invalidiserende. Vi vet at en del kvinner har forlatt arbeidslivet, og gått over på uføretrygd.

Veldig mange kvinner i Norge går daglig rundt med vonde, hovne, smertefulle bein, og ingen kan fortelle dem hvorfor. Også mange unge jenter utvikler lipødem i puberteten. Volumet fra livet og ned øker, man må ofte legge treningen på hylla fordi smertene blir for intense. Når skal norsk helsevesen ta oss på alvor, og gi oss nødvendig hjelp? Hvorfor blir vi med lipødem bare sett på som feite? Hvorfor tror ikke legen på oss når vi forteller om hvordan hverdagen vår er? Hvorfor er vi bare tjukke, og må slanke oss? Når skal vi sett, hørt og trodd? 

Tirsdag var den internasjonale lipødemdagen, og mandagen hadde NLLF markering på Eidsvolls Plass utenfor Stortinget. Det er første gangen vi har en slik stor markering. Vi gjennomførte, og vi har all grunn til å være stolte. Markeringen utenfor Stortinget ble avsluttet med et kveldsmøte hvor bla dr. Stefan Emmes deltok. Emmes er blant våre fremste på lipødem, og foretar private operasjoner i Bergen. Utenfor Stortinget fikk vi også møte to kvinnelige helsepolitikere fra Høyre. Både Torill Eidsheim og Guro Angell Gimse lyttet og lærte, og begge ønsket å gjøre noe i kampen for diagnostisering og retten for operasjon gjennom det offentlige.

 

Alle disse har lipødem i ulike stadier.

Man anslår at ca 350 millioner kvinner i verden har lipødem. Det er nok også store mørketall, da mange har sykdommen uten å vite det. Spør en fastlege om lipødem, og de fleste vil sitte som et spørsmålstegn. Har du store lår, legger, rompe? Er disse kroppsdelene større enn overkroppen? Det typiske bildet for lipødem er en betydelig fedme samlet i begge lår og legger, og hofte og sete-partiet, men med en normal, eller i alle fall langt slankere overkropp. Det er et kriterium at fettansamlingen ikke står i forhold til fettfordeling ellers på kroppen. Lipødem er en kronisk sykdom i fettvev og i lymfekanaler som ofte gir “pæreform”.

“Pæreformen” er altså ikke alltid tegn på overvekt eller fedme. Lipødem kalles også for smertefullt fettsyndrom. Lipødem kan nemlig være innmari smertefullt. Lipødem fettceller kan bare ta opp fett, ikke gi det fra seg. Over tid utvikles også ekstra markerte fettputer på innsiden av knær, og på utsiden av lår ( ridebukseforandringer ), på innsiden av leggen, rett under kneledd. Rumpeballer er generelt forstørret. En stor del av kvinner med lipødem er i tillegg overvektig, slik at forskjellen mellom overkropp og underliv blir mindre synlig. Dette gjør også diagnosen vanskeligere.

Nå i voksen alder, så ser jeg at ting endret seg for meg i puberteten. Jeg skjønte det ikke da. Jeg hadde bare store lår og legger. Jeg ser på bilder fra tenårene at det var da beina begynte å øke i volum. Min mor som absolutt ikke er overvektig, hun sliter også med store bein. Søsteren min har også fått diagnosen lipødem. Lipødem forekommer ofte under, og etter puberteten, under svangerskap, og i forbindelse med overgangsalder, altså ved hormonelle forandringer. Som tenåring blir du kanskje plutselig overrasket over at du har mer cellulitter enn venninnene dine. Kanskje er man til og med mer aktiv enn klassekameratene, men er likevel større rundt hofter og bein enn noen av de andre. Dessverre er mitt lipolymfødem kommet så langt at det min hud er hard, lite elastisk og huden på beina er flere steder mindre pen. I tillegg er jo min sykdom kommet så langt at mine legger og lår er veldig store, spesielt leggene.

Huden er i begynnelsen glatt og spenstig, men mister etterhvert elastisiteten, og det oppstår tydelige hudforandringer (appelsinhud/cellulitt). Senere blir hud og underhudsfett stivere og fastere, som tegn for arrdannelse (fibrose) med varige skader. Man får veldig lett blåmerker, det er for mange smertefullt og bare berøre huden. De fleste opplever smerter og ømhet i legger og lår. I tillegg har man ubehag og tyngdefølelse. Tretthet og lite energi er også typisk ved lipødem.

 

Det finnes fem typer Lipødem og fire stadier:

 

Type 1: Lipødemet ses bare rundt baken.

Type 2: Baken, hoftene og lårene ned til forbi knærne berørt av lipødemet.

Type 3: Man finner lipødem fra baken og ned til anklene, men føttene er ikke berørt. Tydelig avgrensing ved anklene.

Type 4: Armene (og overkroppen) er berørt i tillegg til beina.

Type 5: Kun leggene er berørt av lipødemet

Lipødem stadium 1: Huden er enda myk og glatt.

Lipødem stadium 2: Huden har en svært bulkete overflate/ cellulitter. Lipomer kan utvikles. Kan forekomme eksem og rosen. Som ved lymfødem

Lipødem stadium 3: Vevet kan hardne og bli fibrotisk. Hud, fettdepoter og vev har begynt å «henge».

Lipødem stadium 4: Lipolymfødem. Man har utviklet i tillegg et lymfødem (hevelse/væskeansamling). I noen tilfeller utvikles kronisk venøs insuffisiens (svikt i blodkarene).

Hverdagen med lipolymfødem kan være tøff. Til tider utrolig tøff. Jeg føler likevel jeg har vunnet kampen om å akseptere, men jeg kan ennå har tunge dager, men når dagene er tunge, så prøver jeg  å tenke på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg fungerer fint selv om jeg har tømmerstokkene som jeg vandrer rundt med. Jeg er aktiv, jeg trener, og beina er sterke som fy. Samtidig så kjenner jeg mer og mer på utfordringene som lipolyfødemet gir meg : Vonde bein, smertefulle bein, veldig hovne, sprengte bein. Jeg merker det i hender, fingre, jeg har stygge poser ved knærne som ødelegger så mye. Mitt største ønske er og kunne fettsuge disse posene. Men jeg har akseptert. Det er sånn jeg er. 

Behandling for lipødem er som ved lymfødem : kompresjonsplagg, bandasjering, pulsator og manuell lymfedrenasje. Vanndrivende medisiner har ingen effekt verken på lipødem, eller lymfødem, så si nei om legen vil skrive ut resept på dette til deg. Dietter og slankekurer fungerer heller ikke. Fettmengden kan i dag reduseres ved hjelp av en spesiell type fettsuging. Denne er det i dag kun få leger som utfører her i Norge, så her gjelder det å gå til de som innehar denne kompetansen. Pasienter som har utført dette forteller om en forbedret livskvalitet. Pr. i dag dekkes ikke disse inngrepene av det offentlige, så her må man betale av egen lomme.

Mange kvinner der ute lever med lipødem uten selv å vite det. Kjenner du deg igjen i mye av det jeg skriver om i dag, så ta kontakt med en fysioteraput med tilleggsutdannelse innen lymfedrenasje. Man trenger ikke henvisning fra fastlegen lengre, så du kan selv ta direkte kontakt.  På hjemmesiden til NLLF, så finner du en oversikt over fysioteraputer som driver med lymfedrenasje. De fleste har nok venteliste, men ring likevel rundt. Du finner oversikten her :http://www.nllf.no/

Du kan lese mer om lipødem her http://www.nllf.no/lipodem/

Jeg har håpet og jeg har troen på at vi en dag skal vinne kampen som vi i dag kjemper for å få Helse Norge og politikerne til å se oss, forstå oss, og tro oss. Jeg tror vi vinner kampen om diagnostisering, nødvendig helsehjelp og operasjon dekket av det offentlige. NLLF er i gang med et svært viktig arbeid. Ingenting er gjort med et knips, men kampen er i gang.

 

 

 

Endelig!!

Det er en fantastisk følelse å finne noe man her lett etter lenge!

Jeg vet at ting jeg jubler for er en selvfølge for mange, men det å være en størrelse for stor, det har utvilsomt sine utfordringer. For meg er det spesielt bukser og sko som er utfordrende. Tømmerstokker gjør bukser umulig, og kvinner skal liksom ikke ha store føtter virker det som, for det finnes jo omtrent ikke butikker som selger sko i store størrelser til oss kvinner…og jeg er ikke alene om å være kvinne med store føtter.

Jeg liker å være kvinne. Jeg liker å pynte meg, og jeg liker å være velstelt. Jeg liker å kle meg pent, og jeg liker å være feminin. I tillegg til bukser og sko, så vil jeg også ha lekkert og sexy undertøy og jeg vil ha nattøy som jeg føler meg flott i. Jeg vil ha undertøy som sitter som det skal, som jeg føler meg vel i uten at det buler både her og der. Det skal være fint og lekkert – jeg vil føle meg velstelt fra innerst til ytterst.

Nattøy, det har også vært en utfordring. Jeg liker nattkjoler best, og jeg liker lange nattkjoler aller best. Morgenkåper, det bruker jeg også endel, men…er man en størrelse for stor, så er det ikke mye fint nattøy å finne. Selv om man ” bare ” skal sove i det, så vil jeg likevel at det jeg tar på for meg natta skal være pent. Mye av det man finner i store størrelser, det er nattkjoler som ser ut som om de er fra bestemors tid. Jeg husker godt hvordan bestemors nattkjoler så ut, og de er ganske like mange av de man får tak i nå i dag : Lange og kjedelige, gjerne med litt blomster, eller mønster. Det er ikke ofte man sier ” wow ” når men ser nattøy i plussize. Man kan finne noen flotte babydolls, men her snakker jeg om nattkjoler med god lengde, og som også er gode i størrelsen. Nattkjoler som jeg kan åpne døren i om det plutselig ringer på, og jeg ikke helt har startet dagen ennå. Nattøy som jeg kan gå rundt i og samtidig føle meg fin i. I mitt klesskap finner man tre nattkjoler, begge veldig kjedelige, og enkle. Gode å sove i, men ikke så mye mer enn det. Litt sånn bestemor style egentlig.

Jeg har lett lenge etter stilig nattøy. Nattøy som er så fint at man ikke føler det er nattøy. Gjerne nattøy med farger, og ikke minst, så må det ha god lengde. Passformen bør også være god, for nattøy skal ikke klistre seg inntil kroppen. Jeg vet at mange av dere som leser bloggen min også leter etter det samme som meg, for jeg får en del spørsmål om jeg vet hvor man kan finne dette fine nattøyet. Frem til nå så har jeg ikke kunnet hjelpe. Jeg bestiller mine nattkjoler på nett, og de er liksom ikke så mye å rope hurra for. De gjør det de skal, og de er gode, men de er gørr kjedelige.

Men tilbake til gleden. Tilbake til den fantastiske følelsen man kjenner på når man finner dette man har leitet etter lenge. Jeg har funnet nattøy som er både lekkert, har god lengde, god passform og som jeg føler meg fantastisk fin i! Dette er nattøy som jeg kan åpne døren i dersom det plutselig ringer på. Jeg kan jo gå til postkassen i nattkjolen 🙂

Barbro som driver Nais i Lyngdal har savnet det samme som meg. Dette fine nattøyet. Barbro er jo stadig på messer, og ser utallige kolleksjoner, men nattøyet, det har hun savnet. Dette nevnte hun i en samtale med Angel Circle. Angel Circle er dansk, og dere som besøker stormotebutikker, dere kjenner til Angel Circle. Angel Circle er kjent for sine flotte, fargerike klær for oss med kvinnelige former. Man blir så utrolig glad av å se slike fargerike klær i butikkene, og enda gladere av å gå i slike flotte klær. Jeg har stor sans for Angel Circle, og har en del av deres tunikaer i garderobeskapet mitt.

Angel Circle og Nais har nå lagd sin egen, lille kolleksjon med nattøy. Dette er nattøy som kun selges hos Nais. Kolleksjonen består av nattkjole, morgenkåpe/kimono og pysjamas i helt nydelige farger! Designet er også utrolig flott! Alle nattplaggene har god vidde og god lengde. Helt perfekt for meg! På bildene på bloggen i dag, så ser du kolleksjonen av nattøy. Er det ikke flott? Nattkjole, morgenkåpe/kimono og pysjamas får du i tre nydelige farger : Turkis, rosa og gul. Jeg stod lenge før jeg bestemte meg for farge. Rosa er jo absolutt en av mine favoritter, men det ble turkis. Følte fargen kledde meg innmari godt, og jeg er veldig fornøyd med valget. Alle fargene er så lekre.

 

Jeg er utrolig fornøyd med ny nattkjole og ny morgenkåpe. Romslige og gode plagg, og jeg føler meg jo faktisk veldig fin i lekre farger og nydelig design. Endelig noe flott nattøy i store størrelser.

Nais er som nevnt den eneste butikken som har dette nattøyet. Om du ikke bor i nærheten av Lyngdal, så sender Barbro varer. Nattkjolen og pysjen kommer i flere størrelser, morgenkåpen kommer i to. Jeg valgte den største, og den er såå romslig og god 🙂 Jeg vet at det er flere enn meg som har ønsket seg virkelig flott nattøy, så nå er det bare å benytte seg av muligheten. Dersom du ikke kommer deg innom Nais, så ta kontakt med Barbro enten ved å ringe til butikken, eller ved å sende henne ei melding på FB. Du finner Nais her : https://www.facebook.com/naisbutikken/

Om du vil se mer av det lekre tøyet til Angel Circle, så kan du se mer her : https://www.facebook.com/AngelCircleFashion/?epa=SEARCH_BOX

Med lymfebein til Gaustatoppen

Jeg sitter og scroller gjennom innlegg på Facebook. Det er så mange som legger ut så mange fine bilder fra flotte turopplevelser. Mange drar på ulike toppturer, og klart det er fantastisk å se den flotte naturen som åpenbarer seg på slike turer. Det gjør noe med kropp og sjel det å komme seg ut på tur. Uansett om man kommer seg ut bare for å nyte, eller om man tar det som en treningstur, så er naturen en helt spesiell og flott opplevelse.

Jeg savner det å komme meg mer ut på tur. Jeg tror faktisk ikke jeg har vært noe særlig ute på tur siden jeg tok ut separasjonen i august, og jeg kjenner veldig på det nå at jeg savner det. Jeg savner det jeg kaller for treningsturer, og jeg savner de fine turene med pølser i sekken. Jeg savner vel kanskje også en å dele en slik turopplevelse med. Det er så mye lettere å komme seg ut når man er to, og turen blir også så mye finere når man har en å dele den med.

Lymfebeina mine har utfordret meg en del i det siste. Det er lenge siden de har kranglet så mye som de har gjort i det siste. Lymfebeina har ikke gitt meg så mye smerter tidligere, men den siste tiden har de gitt en del ubehag i form av at det er vært endel smerter når jeg går, og det er en ny ting for meg. Veldig kjedelig å kjenne på, men lite jeg kan gjøre. I bevegelse må jeg være likevel. Siden jeg har savnet turer i naturen, så fant jeg i går ut at jeg skulle bytte ut treningsstudioet med tursko og flott natur. Jeg bestemte meg for en flott tur i nærområdet, og det var så fint å komme seg ut! Noe av det som også var deilig å kjenne på var at den fysiske formen, turformen, den var minst like bra som sist jeg gikk samme turen. Bakkene gikk faktisk lettere, i alle fall i går, og det var en fantastisk følelse å kjenne på.

Tilbake til bilder fra flotte toppturer som mange legger ut på Facebook. Jeg har en topptur i minneboka mi, og mestringsboka mi. Kanskje burde jeg også si skryteboka mi. I fjor gikk jeg nemlig til Gaustatoppen, noe jeg aldri kan tro at jeg skal gjøre igjen.

Nå må jeg nok rette litt på ting her, for jeg gikk ikke helt til topps. Kun ett lite stykke før jeg var helt oppe på Gaustatoppen , så sa lymfebeina mine stopp. Jeg gråt noen bitre tårer der jeg satt i steinrøysa, og jeg kjente litt på følelsen av nederlag. Skulle jeg virkelig gi meg få meter før jeg faktisk var helt på toppen? Jeg har ikke til vane å gi meg, men beina ville ikke mer. De orket ikke mer oppover i tunge, bratte, og steinete partier. Jeg skulle jo ned igjen også. Så etter ca 12000 skritt opp mot toppen, og 4,6 km i ei løype ingen kan kalle for en søndagsskole, så bestemte jeg meg for at jeg ikke nådde helt på toppen, men for en spetakulær utsikt , for en natur, og for en personlig seier!

Man kan jo bli svett bare av tanken. Jeg som bla har en sterk allergi for bakker, sa altså ja til å gå turen,  det skjønner jeg ennå ikke. Lysten var der ikke nettopp pga min bakkeallergi, men så er det denne stemmen inni deg som sier at dette skal du faktisk gjøre. Om lysten ikke er der, så skal du slite deg gjennom det. Så en lørdag formiddag parkerte vi nede ved Gaustatoppen, og vi var langt i fra de eneste som skulle bruke store deler av lørdagen på å gå. Det krydde av mennesker der, og det føltes i perioder som om man gikk i kø.

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om å gå toppturer, men det er noe med å gjøre det for å utfordre seg selv. Kondisjonen bør være sånn tålig bra etter mye kondisjonstrening, så jeg var ikke redd for ikke å klare det. Da vi stod nede ved bunnen, og jeg så oppover den løypa vi skulle gå, så hadde jeg nok mest lyst til å snu. Det var oppover så langt øye kunne se, og stigninger var vel det eneste det var mye i tillegg til steiner, masse steiner.

På forhånd hadde jeg hørt med ulike personer som alle har gått til Gaustatoppen. Alle hadde ulike svar når det kom til hvor krevende turen var. Turistforeningen hadde i sin informasjonsbrosjyre stemplet turen som krevende, så jeg gikk ut i fra at det var en tøff tur når jeg med friskt mot startet nede i bunnen, klar for å bestige toppen.

 

Det var en krevende tur. Det var stigning hele veien, og det var neste bare partier med steiner. Noen steder måtte jeg sannelig også ta frem klatrekunnskapene mine, og med tunge lymfebein, så er ikke klatring en av favorittene mine, men jeg klatret, og kom meg opp i de partiene også. Oppover til Gaustatoppen  gikk vi i samlet flokk. Her var tålmodige barn sammen med foreldre som vel helst var der for sin skyld, ikke barnas. Der var nok en del slitne, og  tverre barn man møtte underveis. Spreke pensjonister var der også endel av. Hovedgruppen lå nok mellom 25-50 år, og det var godt turvante mennesker, og så var det oss som bare ville gjennomføre for og kunne si at vi hadde vært der, vi som ville utfordre oss selv, vi som ville puste, og slite. Når rett skal være rett, så var det nok mange som ikke så på turen som like utfordrende som meg naturlig nok. Min vekt var nok en del høyere enn de fleste andres, og der var få overvektige personer å se både på turen opp, og turen ned. Jeg tror jeg møtte på to andre overvektige, så da kjente jeg litt på stolthetsfølelsen over at jeg prøvde  å gjennomføre.

Det var en slitsom tur. For meg var den krevende, og jeg hadde et par ganger lyst til å gi opp. Beina var så slitne. Jeg prøvde et par ganger å fortelle datteren min at vekta at jeg har i mine lymfebein nesten er hennes totale vekt, så det burde jo si mye om hvor tungt det er for meg å få beina med meg kontra en person som ikke har de samme utfordringene. Selv om det var tungt som bly å løfte disse tunge beina, så trasket jeg oppover, og oppover med Gaustatoppen som mål. Værgudene var på vår side selv om vi kjente vinden godt. Med Sirdaljakken fra Stormberg som en god turkamerat på min vei oppover, så gjorde det lite av det blåste.

 

Kun ett lite stykke før jeg var helt oppe på Gaustatoppen , så sa lymfebeina mine stopp. Jeg hadde ikke sjans til å nå selve toppen. Jeg hadde kanskje 200-300 meter igjen å gå, men samtidig, så hadde jeg vel det bratteste partiet igjen. Lymfebeina var dønn slitne, og jeg visste at jeg måtte gå ned igjen også, så valget ble tatt om at jeg nesten nådde toppen. Der og da var nesten ikke godt nok. Jeg var så sur på de fordømte, tunge beina, og der oppe i steinrøysa gråt jeg noen bitre tårer – det føltes som et nederlag og ikke nå helt på toppen.

Følelsen av nederlag ble likevel fort snudd til seier!
For fire år siden hadde jeg aldri drømt om at jeg noen gang skulle gå en så krevende tur. For fire år siden hadde jeg heller ikke klart å gå mer enn noen få meter av en slik tur.

Så istedenfor å føle på nederlag over at jeg ikke kom absolutt helt opp, så er jeg innmari stolt over at jeg faktisk gikk denne krevende turen til Gaustatoppen. Det som er en selvfølge for mange er ingen selvfølge for meg.
Turen til Gaustatoppen er et bevis på at trening, og livsstilsendringer har gitt resultater   For meg ble det en stor, personlig seier. Turen er et resultat av en tøff, og spennende reise jeg har hatt gjennom de siste tre årene. En tur jeg aldri hadde klart å gjennomføre når jeg både utrent, og så mye tyngre enn jeg er i dag. Turen beviste hvor langt jeg har kommet, og den beviser at det som ser umulig ut, faktisk er mulig. Jeg var stolt der jeg tørket tårene i steinrøysa, og fant frem smilet. Jeg klappet meg forsiktig på skulderen, og sa : ” Innmari bra jobbet, Heidi – du har all grunn til å være stolt.”

Jeg skal aldri gå til Gaustatoppen igjen, og jeg skal heller ikke gå andre toppturer. Jeg har gått en, og opplevd en fantastisk mestring. Det holder lenge. Derimot så har jeg satt meg som mål at jeg skal komme meg mer ut på tur, om jeg så må gå alene. Jeg savner virkelig alle de flotte turene jeg har vært på, savner den flotte naturen og alle de fine opplevelsene det gir. Kanskje dukker drømmeprinsen opp en dag…en drømmeprins man kan dele slike flotte opplevelser med.  I dag tenker jeg det blir treningssenteret og tredemølla, men kanskje blir det en liten tur senere i dag….

Sommeren er reddet!

Sommeren er reddet! Vet du, denne sommeren her, den har jeg tro på vil bli bedre enn på lenge. Da tenker jeg ikke på vær, eller temperatur, men i en pakke fra Danmark som jeg nettopp har fått, så lå der et plagg jeg lenge har ønsket at jeg skulle finne. Jeg har leitet, og leitet uten hell, men i Danmark, der fant jeg det, og jeg er så glad!! Dette er noe jeg vet flere meg vil bli glad for å lese om.

Sommeren har utvilsomt sine utfordringer for meg, og sikkert mange av leserne mine som er en størrelse for store. Foruten det faktum at beina mine ikke liker varme, så er en av de største utfordringene om sommeren for meg utvilsomt badedrakta. Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene mine.

Der finnes jo flotte badedrakter med skjørt, men skjørtene er ikke så lange som jeg ønsker at de skal være. De dekker jo litt mer enn ei badedrakt uten skjørt, men likevel, så er de ikke lange nok for meg. Jeg har vurdert skilt rundt halsen som forteller hvorfor beina mine ser ut som de gjør, men det hadde kanskje bare skapt mer uønsket oppmerksomhet.

Jeg er innmari glad i å bade.Etter å ha stått i vannet i sikkert 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall. Likevel kjenner jeg på at jeg helst ikke vil være der. Jeg vil helst ikke være på en plass hvor andre ser beina mine. De store beina mine gjør at jeg ikke føler meg vel der jeg står i badedrakt, på vei ut i vannet. En svømmehall, det har jeg ikke vært i siden jeg gikk på barneskolen. Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har man lært seg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk. Som regel dropper jeg å bade fordi det tar så lang tid å finne en plass hvor det er fint samtidig som det ikke er folk der. Jeg savner det å bade på varme dager.

Nå er sommeren reddet, i alle fall når det kommer til bading. Jeg sitter en del på nett for å kikke på klær både fra norske og utenlandske nettbutikker. Danske nettbutikker er jeg ofte innom, og danskene er utrolig gode på stormote. Det er jo også i Danmark de store stormoteprodusentene holder til. Jeg elsker klær fra Pont Neuf, fra Studio, fra Gozzip, og dette er bare noen av produsentene som virkelig kan stormote, og god passform.

Her en dag kom jeg innom en danske nettbutikk som heter Curvii.dk.  Curvii. dk er Danmarks største plus size webshop, og de sender også til Norge. Curvii er virkelig en flott nettbutikk! Her finner man flere av merkene som man også kjenner her i Norge, men jeg fant også klesmerker som jeg ikke kjente til fra før av. Her finner man et eget merke med treningsklær, man finner en egen kolleksjon med 50 talls kjoler, man finner lekkert undertøy til store kropper, og man finner en egen badedraktkolleksjon fra MIROU. Og det er i badedraktkolleksjonen jeg fant plagget som nok redder min sommer.

I kolleksjonen til MIROU så fant jeg BADEKJOLE! En lang badekjole som skjuler mye av beina mine! Badekjolen er mye lengre enn badedraktene med skjørt. Gjett om jeg ble glad da jeg så denne flotte badekjolen? Og jeg ble like glad når jeg fikk den tilsendt badekjolen fra Curvii. Så flott, og en helt perfekt lengde.

Badekjolen valgte jeg i str. 50, og den passet perfekt. Badekjolen er i str. 50 rundt 98 cm lang. Til meg som er 178 høy, så går badekjolen ca ned til knærne. Jeg får ikke skjult lymfeleggene, men det at jeg får dekket til lår, og at badekjolen går ned til knærne, det betyr at jeg føler meg noe mer vel, og det betyr at jeg faktisk kan bade i sommer.

Badedragt fra Mirou.

Badekjolen består av 2 lag med en innvendig badedrakt som sitter inntil kroppen.Den innvendige badedrakt har et midtstykke i fintmasket microfiber, så badedrakten tørker raskt selvom den er i to lag. Denne badekjole har snøring ved brystet, noe som gir deg mulighet til å justere halspartiet. Stropperne er justerbare og derfor kan du lett finne den passformen på badekjolen som passer til deg. Prisen er også utrolig god. Du finner badekjolen her : https://www.curvii.dk/sort-turkis-badedragt-med-skort-i-lang-model

Jeg vet at det er mange av dere som følger bloggen min som også sliter i forhold til å finne en badedrakt som du føler deg vel i. Når jeg nå har funnet ei badedrakt som jeg faktisk kan bruke, så vet jeg at mange av dere også vil bli utrolig fornøyd med denne badekjolen. Curvii har også mange modeller med skjørt, og du finner hele kolleksjonen fra MIROU her : https://www.curvii.dk/maerker/mirou  MIROU produserer badetøy og badedrakter i store størrelser. De produserer de fleste modeller fra størrelse 42 til størrelse 60. Prisene er også veldig gode!

Curvii jobber i disse dager med åpning av en nettbutikk for det norske markedet. Helt nøyaktig når den åpner, det er litt usikkert ennå, men i løpet av sommeren, så kan nettbutikken være på plass. Jeg skal holde dere orientert om åpningen….men det er ikke skummelt å bestille fra Danmark. Mange føler det er litt skummelt, men det foregår på helt samme måte som det gjør om du bestiller fra en norsk nettbutikk. Frakten er på 99 kr, så det er heller ingen store kostnader selv om nettbutikken pr. i dag er i Danmark. Du finner nettbutikken til Curvii her : https://www.curvii.dk/ og følg de gjerne på Facebook her : https://www.facebook.com/curvii/

Min badesommer er reddet! Takk til MIROU som faktisk produserer lange badekjoler. Det skal bli så deilig igjen å kunne nyte sommeren i vannet igjen med en badedrakt jeg faktisk kan bruke uten å føle på skammen over de store lymfebeina mine. Sommeren kan komme.

 

 

 

 

 

 

Hurra for 49!

For å ta det aller først –  jeg har ikke bursdag i dag. Likevel føler jeg for å si hurra for 49. Jeg føler meg ikke som 49. Ikke at jeg vet hvordan en 49 åring skal føle seg. Da jeg var yngre, og noen sa de var 49 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 49, og jeg håper det er ett bra tegn. Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, og alder er kun et tall.

Jeg satt og så på gamle bilder i går, vi pratet om alder. Ingen følte at de var alderen sin. At jeg om under et år faktisk passerer 50 år, det klarer jeg ikke helt å tro. Jeg føler meg mye yngre. Innerst inne så føler jeg jo også at jeg ser yngre ut enn alderen min også…selv om jeg ikke snakker for høyt om akkurat det 🙂 Min mor som er 78 år føler heller ikke alderen sin, og det er vel positivt at man føler seg ung til sinns? At kroppen hardt og brutalt noen ganger kan minne oss på at man ikke er 20 lengre, det er en ting, men jeg tenker det er en god ting at man ellers føler seg mye yngre.

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Altså,  jeg vil helst ikke har rynker, eller grå hår, men fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 49 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere så jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på nå har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Så stopper man opp litt og kjenner på alle gode minner, og naturlig dukker også andre ting opp.

Livet er jo ikke bare de gode tingene. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man også er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av aller mest fine ting, men jeg har også opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

I 1993 gikk jeg ned kirkegulvet, og i alle år var jeg sikker på at ekteskapet skulle bli ” til døden skiller oss av “. 25 år ble det. Sølvbryllup ble det. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en del av statistikken. Livet snudde totalt i august. Som lyn fra klar himmel gikk livet fra himmel til helvete.

Fy søren så tøft det har vært. Plutselig stod jeg der, alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verdt hver krone.

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt.

Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet lengre. Jeg føler meg heldig som har så mange flotte mennesker i livet mitt. Mennesker som gir meg energi, mennesker jeg blir glad av å prate med, de som gjør meg god, mennesker som kan utfordre meg, de som er dønn ærlige, og som ikke bare sier det jeg ønsker å høre, mennesker som jeg kan være 100% meg selv sammen med. Takk til dere alle som er en viktig del av livet mitt. 

Jeg fikk verdens flotteste gave i oktober når prinsen min Henry kom til verden. Alle sa det var fantastisk å få barnebarn – det er mer enn fantastisk. Jeg kan ikke beskrive med ord hvilken glede og gave det er. Jeg føler meg så utrolig heldig som får lov til å være mommo til en nydelig prins som Henry er. Henry ble nylig 6 mnd, og han er blitt stor gutt. Det å se utviklingen hans, det er helt utrolig. Han smiler, ler, prøver å komme seg fremover, ruller rundt, han er så herlig aktiv, og en skikkelig kosegutt. Mommohjerte renner over av stolthet og kjærlighet, og jeg savner han skikkelig når vi ikke er sammen. Henry og foreldrene hans bor i dag i Arendal, og jeg skal være ærlig å innrømme at jeg gjerne skulle hatt de mer i nærheten sånn at jeg kunne fått enda mer mommotid med prinsen i livet mitt.

Jeg innrømmer det : Jeg har panikk for rynker. Jeg legger meg helt flat der. Jeg tror på vidunderkremer, og jeg propper huden full av alle herligheter som ikke skal gi meg rynker. Jeg har stelt pent med huden i alle år, og jeg får nok litt tilbake for det nå…Jeg tror ikke på kremer som skal fikse et problem der og da, men jeg tror på forebygging. Jeg har tatt vare på huden siden jeg var 15 år tror jeg. Så pr nå er det lite rynker å spore. I tillegg har jeg litt panikk for å få grå hår. Jeg striper håret mitt, så de grå som eventuelt kommer, de vil jeg neppe se, og frisøren har fått klar beskjed om og ikke fortelle meg det den dagen hun ser går hår på hodet mitt. Jeg har gode gener der. Pappa hadde ikke grå hår, og min mor på 78 har veldig få grå hår. Kanskje er jeg like heldig.

Årene løper avsted i rekordfart, og vi er heldige som får lov å være med på reisen. Jeg føler meg utrolig takknemlig. Takknemlig for 49 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag som egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa ut, men ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd!

Det er moro å bla i minner, moro å se på gamle bilder, og det er så fint å  kjenne glede og takknemlighet. Selv om jeg har hatt stormfulle måneder, og selv om livet også har vært brutalt, så er jeg i dag på en utrolig god plass i livet. Livet smiler, og det skjer så mye spennende, og fint i livet mitt. Om noen tror det er et spill for galleriet, så får de bare tro det. Livet er innmari fint, og det som befinner seg på den andre siden av den nye døren, det gleder jeg meg til. En dag kommer det kanskje en flott mann inn i livet mitt. Jeg er nok ikke skapt til å være alene, å være to er utrolig fint…men jeg har ikke dårlig tid. Det som skjer, det skjer…..så får vi håpe at det ennå er noen år til jeg hardt og brutalt kanskje må innse at jeg også med tiden vil få rynker og grått hår 🙂

Store kropper provoserer

Former er flott! Frodige, formfulle kvinner er flotte. Hva er så galt med å si det? Hvorfor skal samfunnet se rødt når en formfull modell blir brukt, og stolt viser frem en stor kropp? Å vise en stor kropp er faktisk ikke ensbetydende med at man hyller overvekt. Å bruke en stor modell er ikke det samme som å si at overvekt er en god ting, men det er en god måte å fortelle samfunnet at også store, formfulle kvinner er flotte kvinner.

 

Jeg blir ikke fanget av at en modell i str. 38/40 som skal vise meg hvordan jeg skal kle meg. Jeg har vært så frustrert så mange ganger over hvilke  modeller som blir brukt til å vise klær i store størrelser. Visst jeg skal fristes til å kjøpe klær, så får jeg ett mye bedre inntrykk dersom det er en stor modell som viser dem. Stormote på en slank modell gjør meg bare frustrert, og irritert. Jeg har litt selvinnsikt, og vet veldig godt at store klær vist på en slank modell ikke vil sitte like fint på meg. Hvor er modellene i str. 50,52 og 54, eller kanskje enda større? En såkalt plus size modell, som der heldigvis er blitt stadig flere av, det er i byråenes øyne modeller som er 172 cm høye, og som bruker fra str. 40-48 i klær. Stormoten går i butikker som oftest opp i str. 56, en del helt opp i str. 64. Hvor er disse modellene?

Etter at jeg begynte å blogge, og etter at jeg begynte å bruke Instagram litt mer aktivt, så har jeg begynt å følge en del store, flotte modeller. De fleste av disse er amerikanske. Jeg blir så glad når jeg ser hvordan de stråler på bildene! Her er det store mager, og store lår. Her er det grevinneheng, og dobbelthaker. Her er det også en del som sliter med lymfeødem/lipødem slik jeg gjør, men som likevel viser frem beina, og som ikke bryr seg det grann. Det er så herlig, og så utrolig bra!! Det er jo sånn det skal være, men jeg tror de aller fleste er som meg at vi mer prøver å gjemme enn å vise. Jeg er jo som jeg er, og hvorfor skal det hemme meg i å leve akkurat slik jeg ønsker? Beina mine er ikke meg, ikke de ekstra kiloene heller.

Tallene på vekta sier ingenting om hvem jeg er, men du verden så vanskelig det er å snu tankegangen der. Jeg er blitt mye mer fornøyd med meg selv, eller det er kanskje mer rett å si at jeg aksepterer meg selv mer enn jeg gjorde før, men det er en lang vei å gå for å komme dit at jeg ikke skal bry meg om hva andre tenker, og sier.

Mange jublet den dagen det ble kjent at amerikanske Tess Holliday som er en str. 52/54 fikk en prestisjetung modellkontrakt, men de aller fleste, de raste, og mente det var en skam. Istedenfor å se hvor viktig dette faktisk var, så kommer nok en gang folks holdninger til overvektige frem. Skjønnhet kommer i alle størrelser er det noe som heter, og det er fint å kunne si det, men for mange er det noe man bare føler man må si. Folk verden er i harnisk hver gang en stor modell kommer på banen, ofte er de ikke store heller, men formfulle. Skal overvektige modeller bli rollemodeller, og et forbilde.

Jeg har lest mange av kommentarene som er blitt skrevet her hjemme når diskusjoner om plus size modeller kommer opp, og jeg må innrømme at jeg blir ganske så sjokkert. At så mange kan være så stygge i uttalelsene sine? Hva er det som gjør at man blir kvalm av å se en overvektig person vise hud? Hva er det som gjør at man blir provosert, og kvalm av å se en stor mage, store lår, og i det hele tatt en stor kropp? Hadde de samme modellene kun vist puppene sine, så hadde det vært helt ålreit, men damene viser kropp, de viser hud, og verden er i sjokk! Man er livredd for at de unge som vokser opp skal se på disse modellene, og si at sånn vil jeg også bli. Dette dreier seg ikke om helse, det dreier seg om mote. De store modellene har ikke fått kontrakt på å fremme helsen sin, men for å vise klær og undertøy i store størrelser. Jeg blir stolt jeg når jeg ser disse flotte plus size modellene, men jeg vet også at det må koste dem mye å vise seg med en stor kropp for hele verden.

Hvem er det som har bestemt hva som er fint, og hva som er stygt? Når byråer knytter til seg store modeller, så blir plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handler det om at man nå er redd for at sykelig overvekt skal bli fremmet som noe positivt. Skal man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler vil da ikke store modeller sende? Det blir fokus på  helsetilstanden deres, og at disse garantert snart vil få alvorlige helseproblemer. Hva har dette med en modellkontrakt å gjøre? Det viser vel bare nok en gang hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor normalen. Hva med å gi en overvektig person kredd for det hun oppnår istedenfor å gi modellene alle disse helserådene som man garantert vet fra før? Hva med å fokusere på at alle bruker klær, og at klær da bør presenteres i alle former?

Verken Tess Holliday, eller modellbyråene som knytter til seg store modeller har gått ut for å fremme at overvekt er sunt. Likevel klarer noen drittsekker å snu alt på hodet. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. En stor modell er ikke plus size modell fordi hun ønsker å vise verden hvor sunn hun er, eller fordi hun ønsker at alle skal bli som henne. På hvilken måte forteller en plus size modell verden at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne oppfylle en modelldrøm. En undervektig modell bør heller ikke være noe forbilde.

Fokuset på helsen til plus size modellene er stor, og bedreviterne tror selvsagt ikke at en overvektig person kan leve ett sunt liv. At feksTess Holliday forteller at hun trener flere ganger i uken med personlig trener, prøver å leve sunt, og har ett aktivt liv, det tror ikke bedreviterne på. Hadde det vært ett snev av sannhet i dette, så hadde selvsagt ikke Tess vært så feit som hun er. Tess, og resten av plus size modellene er visst kun vandrende fett med mangel på selvkontroll. Jeg synes de promoterer selvtillit, de skammer seg ikke over å ha en stor kropp. De er stolt over den de er, og forteller verden at det er helt ålreit å være seg selv også  om man eksisterer i en stor kropp. De oser av fantastisk selvtillit, en selvtillit jeg gjerne skulle hatt mer av. Jeg synes de er vakre, og sexy – skjønnhet kommer definitivt i alle størrelser – også om man er mange størrelser for stor…….