At det er høst, det er det ingen som helst tvil om. Høsten ligger i luften selv på de fine, varme dagene hvor solen skinner. Jeg merker godt at hvor mye mørkere det er når jeg kjører på jobb om morgenen. Victoriaplommene i hagen som pleier å være modne i det sommer blir til høst. I dag skal jeg på plommeslang i egen hage. Plommer er vel den frukten jeg liker aller best, og da skal det helst være Victoria plommer. Treet i hagen gir også i år godt med plommer. Ikke så godt som i fjor, for da hang plommene tett i tett, men det er likevel mye plommer.

Høst betyr også nye klær i butikkene. Endel høstklær har vært i butikkene en stund allerede, men det kommer stadig klær for høst og vinter, og butikkene fylles opp. Ny kolleksjon er alltid spennende. Hva slags trender kommer, og ikke minst, hva slags farger skal vi bruke. Høsten er en flott årstid, og ofte har det vært sånn at vi ikke skal kle oss i for mye farger høst og vinter. For noe tull tenker jeg. Det er jo flott med farger når man er inni en så mørk tid av året. Farger gjør iallefall  meg veldig glad, så da er det jo ekstra viktig å bruke farger på denne tiden. Jeg får ofte kommentarer på at jeg er så flink til å bruke farger, og jeg ønsker jo at enda flere skal bli flinkere til nettopp det. Man må liksom bare litt utenfor komfortsonen ofte. Der finnes et hav av farger, og man trenger ikke kun å bruke sort, blått, og grått.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Denne høsten preges av at det er endel farger. I tillegg til de typiske høstfargene, så kan vi bruke burgunder,orange, grønt, mørke gul. Endel flotte mønster er det også. I dag skal jeg vise dere endel fra høstkolleksjonen til Pont Neuf. Pont Neuf som utvilsomt er en av mine aller største favoritter. For dere som har prøvd Pont Neuf, så skjønner dere hvorfor jeg er så glad i dette danske merket. Har du først på deg et Pont Neuf plagg, så faller du pladask, garantert.

Igjen, så skuffer ikke Pont Neuf. For en utrolig lekker høstkolleksjon! Mange av plaggene jeg viser i dag er vel opprinnelig det Pont Neuf kaller kjole, men jeg bruker de som tunika. Noen ganger syr jeg de litt opp, men for det meste så bruker jeg den lengden som er.

Kitty er den første kjolen/tunikaen jeg har på meg i dag. Sjekk den lekre fargen! Nydelig rosa. Den er så utrolig fin, og jeg er så utrolig glad i både fargen og modellen. Kitty er en god modell til meg. Kitty har 3/4 lange armer. Modellen sitter tett over brystet, og så får man en god vidde fra livet og ned. Det gjør at modellen faller så fint, og sitter så fint.

Cardiganen jeg har på meg heter Melissa, og igjen – jeg elsker den! Nydelig farge, og et veldig fint design. Fin for meg som har endel topper som trenger en jakke over. Absolutt en stor høstfavoritt i min garderobe. Denne finnes også i petrol.

Jeg har tidligere vist dere Andrea på bloggen min, men da viste jeg den i petrol. Denne finnes også i den mørge orange fargen som dere også ser i cardigan. Lekker! Så utrolig lekker! Den har lange armer, påsydde lommer, og tøff hette.

Pixie er en annen høstfavoritt. Sjekk det tøffe designet! Jeg liker de store blomstene, og fargekombinasjonen. Den kommer jeg til å bruke masse!

Jeg elsker farger og tøffe design, men jeg kan også like det ensfarga, trygge og klassiske. Rakel er en sånn modell. Sort, med ballongeffekt, og med små, enkle detaljer i halsen.En slik enkel modell kan jeg bruke tøffe smykker til, og jeg kan ha på meg en fargerik jakke.

Til slutt vil jeg vise dere en topp som jeg er så utrolig glad i. Toppen Ulla har jeg mange av. Disse har jeg ofte på meg når jeg vet at jeg ikke skal ut døren hjemme. Da tar jeg på meg kosebuksen, og toppen Ulla. Jeg har både sorte og hvite. Deilige å ha på seg, og de sitter utrolig fint på kroppen. Jeg bruker de også under jakker, og det er denne jeg har brukt under den orange cardiganen. Dette er toppen som kan brukes til så utrolig mye, og de er så utrolig gode å ha på seg. Anbefales!

Håper dere ble inspirert av den flotte Pont Neuf høsten. Jeg gleder meg til å bruke alle de flotte plaggene, eller jeg har brukt de fleste allerede. Jeg vet dette er plagg som kommer til å bli brukt masse utover nå. Butikkene bugner av høsten sflotte klær. Ta deg en tur innom din stormotebutikk for å se, og prøve.

Neste uke skal jeg ta dere med på deilig velvære, og dere skal få bli kjent med en fantastisk stormotebutikk som straks også åpner nettbutikk. Jeg har nettopp blitt kjent med butikken, og slike butikker skulle det vært mange av. For en lekker butikk! Bare å glede dere!!

Går man mange år tilbake i tid, så var det litt sånn at man måtte ta det man passet når det kom til stormote. Jeg som alltid har vært en størrelse for stor, jeg husker min mor ble så glad når man kunne begynne å kjøpe klær i store størrelser. Bare det å finne klær som satt bra, det var en veldig god følelse å kjenne på. Det er klart at som ungdom, så kunne jo utvalget ha vært litt mer spennende, og det var ikke alltid like moro å gå på samme butikker som godt voksne damer, men jeg fant iallefall klær som passet kroppen min. Her i Kristiansand, så lå en av de første stormotebutikkene i kjelleren på Det hvite hus i gågada. Der var jeg mye. Interessen for klær kom ganske tidlig.

At en av mine store lidenskaper er klær, det kommer vel ikke som noe stort sjokk på noen av dere. Jeg får veldig mange fine tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen min på at dere setter stor pris på alle tipsene jeg kommer med, og alle klærne jeg viser frem. Lidenskapen er stor, og ja, jeg har veldig mye klær. Det er trangt om saligheten i klesskapene og på klesstativene. Det er jo nesten som å legge ut på en oppdagelsesreise hver gang jeg går skikkelig igjennom alt jeg har, for jeg oppdager alltid noe nytt hver gang, eller klær jeg hadde glemt at jeg hadde. Her om dagen fant jeg et par bomberjakker som jeg helt hadde glemt bort, og jeg har fått to nye favoritter.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er blitt flink til å unngå impulskjøpene. Disse kjøpene hvor man bare kjøper for å kjøpe. Disse kjøpene hvor man ikke er helt sikker, men der og da så var det fint. Disse kjøpene hvor plaggene sitter fint, men kanskje ikke så fint som det bør for at jeg skal betale det som plagget koster, og ikke minst for at jeg skal føle meg vel. Selv om plagg er på 50 % og 70%, så tenker jeg akkurat likt. Før var det litt sånn at passet det, så kjøpte jeg det, og resultatet var at det som oftest ble lite brukt. Jeg har foretatt mange bomkjøp, og jeg er garantert alene.

Passform er bud nr en når jeg skal ha klær. Det å finne klær som passer min kroppsform, det er utrolig viktig. Ikke at jeg alltid treffer, men jeg synes jeg treffer i de aller fleste tilfellene. Finner man ikke passformen som passer ens egen kropp, så kommer denne følelsen man helst ikke vil ha, følelsen av og ikke føle seg vel. En hel dag kan bli ødelagt om man går og føler på at et plagg ikke passer. Det kan sitte stygt, det kan være for stort eller for smått, så passform for meg er bud nr.1. Så handler det også om design og farger, at man finner design og farger som man er fin i. Jeg vet at mange hater å kjøpe klær fordi de aldri finner noe de er fine i. I tillegg så møter man kanskje på butikkansatte som ikke helt har den kunnskapen man bør ha, og da kan man fort komme hjem med klær man ikke føler seg vel i fordi butikkansatte ikke ser at klærne ikke var fine på deg.

Jeg må ha den gode følelsen når jeg går ut av en butikk. Jeg må smile, og kjenne at mage følelsen er riktig. Er ikke magefølelsen som den bør være, og kjenner jeg meg ikke 100% fornøyd, så er ikke kjøpet riktig. Bruk stormotebutikkene når du skal handle. De har kunnskapen, de kan hjelpe deg med å finne passform, design og farger som passer deg. Jeg ser veldig fort hva som passer meg, og hva som ikke gjør det, og kjenner jeg meg ikke vel når jeg går ut døren hjemme, så blir ikke dagen som den bør være.

Det er mange produsenter av stormote, og det er et hav av klær å velge mellom. Vi er heldige vi kvinner med former som har så mye å velge blant. Nå er det ikke et lite og smalt marked som da jeg var yngre. Nå er det noe for enhver smak, og for enhver lommebok. Produsentene er mange, og merkene like mange. Store menn er dessverre ikke like heldige. Jeg vet at mange menn sliter med å finne klær i store størrelser, og det er veldig synd. Jeg har utvilsomt mine favoritter, og det er jo Pont Neuf som troner øverst. Har man ikke kjennskap til Pont Neuf, så kan jeg love deg at du får en bestevenn for livet den dagen du passer et Pont Neuf plagg før første gang. Ei venninne sa det helt klart her en dag at hun skjønte godt hva jeg mente. Hun hadde da kjøpt Pont Neuf for første gang. Det samme sa en bekjent av meg når jeg introduserte henne for Pont Neuf. Men det finnes mange virkelig gode merker. Mange produsenter er virkelig gode på klær som passer min smak og min kropp. Jeg elsker jo klær som både er pene og gjerne fargerike. Jeg liker det feminine, det kvinnelige, men jeg kan også bruke klær som er røffe.

Et klesmerke som ikke er nytt, men som jeg ikke har hatt så stor kjennskap til, det er danske Zoey. Danskene kan det. Der er mye spennende med adresse Danmark. Jeg har en blondetunika fra Zoey som jeg kjøpte for noen år siden, og den er jeg veldig fornøyd med. I sommer har jeg kjøpt et par plagg til fra denne produsenten. Zoey er feminint og kvinnelig, og det liker jeg veldig godt. De har ofte disse fine detaljene som gjør så veldig mye.

I sommer har jeg kjøpt en nydelig, rosa tunika/kjole som jeg bare falt pladask for. Jeg så den på nett, og den var satt ned til 70%, og da måtte jeg bare ta sjansen, og heldigvis, så passet tunikaen veldig fint. Jeg elsker fargen, og blondepartiet øverst. Til de helt spesielle anledningene sier min mor, men neida, denne skal jeg bruke også på de vanlige dagene. Nå er denne noe krøllete ser jeg på bildene, men jeg satser på at det går fint, og så skal jeg heller finne frem steameren.

Den mønstrete toppen, den elsker jeg! Den er utrolig fin, og den sitter så utrolig fint synes jeg. Noen plagg bare vet man at blir favoritter. Denne kommer jeg til å bruke mye. Jeg ser at denne også kommer tilbake i høst, men da i en annen farge. Den står det utvilsomt mitt navn på. Jeg føler at den sitter veldig fint, og når folk og kommenterer det, da vet man at det var et godt kjøp. Jeg vet at det i fremtiden kommer til å bli mer klær fra Zoey i klesskapene mine.

Høstvarene er på vei inn i butikkene, og jeg synes det er så spennende når nye kolleksjoner kommer. Jeg følger mange butikker på FB og Instagram, og jeg ser at butikkene virkelig fylles med mye flott. Jeg skal i nær fremtid la dere bli kjent med en vanvittig flott butikk. Noen butikker skiller seg virkelig ut med utvalget de har, og denne butikken er definitivt en av de. Gled dere.

Det siste bildet, der måtte jeg bare vise en rød tunika som jeg også kjøpte på salg i sommer. Den er fra Zhenzi. Utrolig fin farge, og en veldig fin tunika/kjole med veldig fine detaljer. Dressjakken er fra Levolution, og jeg har aldri hatt dressjakker med bedre passform enn dressjakkene fra Levolution. Den lyseblå dressjakken som jeg har sammen med den rosa fra Zoey, den jakken er også fra Levolution.

Jeg er litt fortvilet for tiden. Dagene er hektiske, og tempoet er høyt. Det i seg selv er ikke så fortvilende bortsett fra at jeg har innsett at noe må skje. Jeg må endre før det er for sent. Ikke at jeg er redd for å møte den berømte veggen, men jeg er redd at treningen skal komme ut av kontroll. Det hadde vært krise! Etter at jeg startet i ny jobb i januar, og starter arbeidsdagen min kl.0600 hver morra, så har treningen blitt et puslespill. Det bekymrer meg, og jeg må ta grep. Treningen som har vært noe av det viktigste i livet mitt de siste årene. Treningen som har vært en viktig årsak til at jeg er her jeg er. Jeg vil aldri tilbake til tiden da jeg var 50 kg tyngre.

Dagene kan ofte være et puslespill. Jeg har mye å gjøre, og tempoet kan være innmari høyt i perioder. Flere har sagt til meg at jeg nok bør bremse litt, og sette helsen først. Jeg er enig. Og skal jeg klare det, så må treningen tilbake i de gode formene den var før jeg ble radiovertinne med tidlig arbeidstart. Før var jeg på trening mellom 0630 og 0700. Nå er det helt umulig. Planen var da å gå på trening når jeg er ferdig på jobb, for jeg er tidlig ferdig, men da er det alltid noe. Da skal jeg forberede morgendagens sending, eller jeg har andre oppgaver som må gjøres…men må de gjøres akkurat da jeg har treningsplaner? Hvorfor kan jeg ikke sett trening først etter jobb? Det er ikke at trening er blitt et ork, og det er ikke at jeg ikke vil trene. Det er bare at jeg har problemer med å si nei til andre ting for å prioritere treningen. Jeg sliter med å få døgnet til å ha nok timer. Jeg sliter med å få treningen inn i en ramme slik jeg hadde før. Jeg sliter med å forholde meg til at jeg må trene på andre tider av døgnet enn før.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Helgene, da kan jeg trene tidlig, og det gjør jeg som regel alltid, men jeg må trene minst 4 ganger i uken, og jeg vil ut på tur innimellom. Jeg sitter ikke i sofaen og venter på treningsgleden. Jeg gjør alltid noe føler jeg. Alt jeg gjør gir meg jo veldig glede, men….treningen Heidi, den må tilbake dit den var. Jeg vil føle meg like vel som jeg gjorde da jeg trente så mye som jeg gjorde. Jeg vil føle på den deilige følelsen igjen like mye som før, for følelsen etter endt treningsøkt,den er fantastisk! Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke setter meg ned og skriver en ny avtale med meg selv. Først jobb, så trening, og så alt det andre….det er sånn jeg ønsker det, og jeg vet at jeg kan om jeg omprioriterer litt. Når treningen er gjennomført, så kan jeg gjøre alt mulig annet.

Jeg savner klart gruppetimene med den flotte gjengen på crossfit’en, men disse to dagene i uken som de trener, det kan ikke jeg få til. Jeg kan kanskje få til en av de, men jeg synes det blir for mye penger å betale for en time i uken. Jeg må være økonomisk. Jeg står alene, men jeg har alltid klart meg innmari godt alene på treningen. Motivasjonen har alltid vært på topp, og den må jeg finne tilbake til. Alt jeg har oppnådd bør være motivasjon nok. Jeg føler det meste fungerer som det skal, så det er ikke årsaken. Jeg har en hælspore som er innmari vond, og som jeg må få gjort noe med, men ryggen samarbeider, kroppen spiller på lag, så det er ikke de tingene heller. Jeg har rett og slett for mye å gjøre, og prioriterer litt feil akkurat nå. Jeg vet at kommer jeg bare inn i et mønster igjen, så er jeg kjapt tilbake der jeg var. Så spørsmålet er hva slags plan jeg må legge.

Treningsglede. En utrolig motivasjon.  Tenk at jeg kan kjenne på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg var i disse årene verdens mest opptatt person føltes det som. Alltid noe jeg skulle gjøre når trening kom opp som et tema. Jeg hadde vondt et sted, jeg hadde ikke barnevakt, det var for sent, jeg var utslitt, jeg ventet en viktig tlf – herremin for en liste av unnskyldninger! Der er jeg ikke nå, men alarmklokkene ringer og sier jeg må prioritere riktig.

Egentreningene fungerer optimalt for meg. De gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå enn for de årene tilbake. Jeg har lenge hatt et treningsprogram som jeg synes har vært veldig bra, men nå har jeg tre ulike treningsprogrammer som er med på å øke motivasjonen. Treningsprogrammene er utrolig motiverende å gjennomføre. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før. Dønnsliten, men for en følelse! Tredemøllen og jeg er blitt bestevenner. Intervalltrening på tredemøllen er mye mer slitsomt enn vanlig gange, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og den gir gode resultater. Jeg vet jeg også må ha styrketrening. Visst ikke hadde jeg bodd på tredemølla som jeg også gjorde en lang periode.

På tredemølla trener jeg intervall. Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg starter i ett fast tempo i litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av i 10 sekunder, og så gjentar jeg det samme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til en bestemt maxfart på de siste intervallene, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke bittelitt før jeg føler jeg må løpe, men det å løpe er vel ikke en del av planen min. Det hele avsluttes med ti minutter rolig gange.

Jeg må legge en plan. Her skal ikke alarmklokker blinke rødt. Her skal jeg ikke tilbake til de dagene hvor jeg var enda tyngre, og hvor livet nok ikke var så bra som det burde ha vært. Jeg må tenke mer på meg selv. Sette meg selv lengre foran enn jeg har gjort på en stund når det kommer til trening. Jeg er glad for at jeg registrerer alarmen. Jeg er glad for at jeg er våken, og ikke bare lar det skure og gå. Nå MÅ jeg legge en plan – jeg vil tilbake dit jeg var. Jeg vil trene like mye, og like bra, og jeg vil fortsette å kjenne på mestring, og treningsglede – og viktigst av alt : jeg vil kjenne at kroppen blir bedre og mindre 🙂

Sommer blir snart til høst. Vi er i august måned, og jeg må innrømme at jeg liker høsten med alle sine flotte farger, og et vær som også kan være litt dramatisk. Jeg har alltid likt høsten…og våren.

Høstkolleksjonene er på vei ut i butikkene. En del av høstens nyheter er å finne i butikkene allerede. Selv om vi ikke er klare for å si farvel til sommeren ennå, og selv om vi ennå vil få mange flotte sommerdager, så er det en endring på gang sånn værmessig. Man tenker liksom ikke høst de dagene som man nesten renner bort av svette.

Behov eller ikke behov, det er spennende når nye kolleksjoner ankommer butikkene. Det er alltid spennende å se hva produsentene tenker vi skal kle oss i når det blir høst og vinter. Motemessen på Norwegian Fashion Center på Fornebu starter nå 10.august, men da er det vår og sommer 2020 som skal presenteres. Pga jobb så kommer jeg meg ikke inn til motemessen denne gangen, og jeg kjenner jeg gjerne skulle ha vært der. Det å gå rundt til de ulike produsentene for å kikke på kolleksjonene, det er utrolig spennende.

Forrige helg ga jeg dere en liten forsmak på høstkolleksjonen til Pont Neuf, og jeg har ikke lyst til å gi helt slipp på Pont Neuf, og deres høstkolleksjon. jeg skal også vise andre nyheter fra andre produsenter, men for meg når jeg blogger, så er det utrolig viktig at jeg skriver om klær som jeg liker, og som jeg kan stå inne for. Det blir helt feil for meg å skrive om klær jeg ikke selv kan ” gå god for.”

Jeg lovet dere at jeg denne helgen skulle presentere et nytt, danske merke for dere, og det skal jeg holde. Merket skal jeg presentere i morgen. Akkurat i dag blir det to nye overdeler fra Pont Neuf som jeg liker utrolig godt, og som også viser at høsten slettes ikke trenger å være mørk og trist når det kommer til farger og design.

Høstkolleksjonen til bla Pont Neuf er på vei ut til butikkene, i alle fall er deler av kolleksjonen i mange butikker nå. Kolleksjonen ligger ikke ute på nett ennå, så jeg kan ikke vise dere hele ennå, men jeg kan vise dere noen av godbitene. Av det jeg har sett til nå, så er det mye spennende klær, spennende design og ikke minst flotte farger. Av farger så kommer det ganske mye petrol, de har brukt litt mørk orange, litt bringebærfarge, litt lilla, og selvsagt også de ” vanlige ” høstfargene. Jeg synes det er så herlig når det brukes farger og stilige mønster også høst og vinter. Det er jo egentlig på denne tiden vi trenger farger. Farger gjør i alle fall meg veldig glad, og lettere til sinns.

Den første overdelen på bloggen i dag er en kjole/tunika som heter ” Edith.” Denne modellen liker jeg utrolig godt. Jeg valgte XL i den, en størrelse som jeg følte passet meg veldig fint. Den sitter litt tett, noe jeg har begynt å bli vant med, og som jeg ser er mye finere enn å ha på meg en overdel i størrelse telt. ” Edith ” har en litt sånn ballongeffekt. Vanligvis kan jeg være noe skeptisk til en sånn passform til min kropp, men nå som jeg fant den riktige størrelsen, så ble det bra. Jeg liker designet på denne, og jeg liker det orange printet på det sorte. Denne her er også utrolig fin med en tøff jakke til. Jeg har som du ser valgt å ha en dongerijakke til, noe jeg synes ser veldig bra ut. Denne modellen kommer også i en kortere modell som heter ” Ellinor.”  Pont Neuf kommer også med en flott ytterjakke i høst som heter ” Vega “, og denne kommer bla i orange. Denne jakken er knalltøff sammen med nettopp denne overdelen.

Den neste overdelen heter ” Anja.” Denne er ganske så lik i modellen som den forrige jeg viste. Den har den samme ballongeffekten nede, samme fine skjæringer, og den har et fint design og flotte farger. Også her er det blomster. Disse blomstene er vel mer i en rosa farge på en sort bunn. Også denne er tøff med en jakke over. Denne er også like fin til hverdag som til fest. Her kan man også få en kortere modell, og da heter modellen ” Melina.”

Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Når det er sagt, så må jeg understreke at i kolleksjonene til Pont Neuf, så er der ulike modeller, så de kan sitte forskjellig på, så her må man bli litt bedre kjent med de ulike modellene. Pont Neuf er heller ikke ren stormote, så her kan kvinner i alle størrelser finne sine favoritter. Kjenner du ikke til Pont Neuf, så gå på salg. Start med å kjøpe en av de flotte vår/sommer modellene. Du vil garantert bli forelsket. En god venninne kjøpte nylig sitt første Pont Neuf plagg, og hun skjønte nøyaktig hva jeg mente når hun fikk på seg plagget for første gang.

Overdelene jeg velger heter ofte kjole, og kan brukes til nettopp det om du er komfortabel med å vise beina. Jeg bruker de til tunika fordi jeg har høyden til det, og fordi jeg ikke vil vise beina. Noen modeller er nok såpass lange som tunika at de skal sys opp litt. Jeg er høy, og kan sånn sett ha litt lengde på overdelene. Kjenner panikken komme om overdelene blir for korte.

Dette var litt mer av høstkolleksjonen til Pont Neuf, og jeg skal vise mer utover, både fra Pont Neuf og andre favoritter som dukker opp. Det føles rart nå å tenke på at vi snart skal skifte fra sommerklær til høst og vinterklær, men samtidig så er det alltid spennende når nye kolleksjoner kommer.

Nyt lørdagen – vi blogges i morgen. I morgen, da blir et nytt merke jeg skal vise dere. Danskene kan det!

Jeg vet jeg banner i kirken, men jeg gjør det likevel. Jeg vet vi har ventet på sommer, og jeg er superglad på alle solhungrige nordmenns vegne, men jeg klager likevel : Dette er for varmt for meg.

Jeg skal aldri bli pensjonist i syden slik mange ønsker. Det er så flott å være brun og fin, men min kropp blir ikke bortskjemt med sol. I alle fall ikke underdelen min. Beina mine har vel sånn sett ikke sett sol på mange år. Det blir noen få minutter av gangen, og så piler jeg tilbake i skyggen. Der sitter jeg og synes litt synd på meg selv. Jeg skulle gjerne vært brun og fin overalt jeg, det er jo så flott å være sommerbrun. Jeg har vel innsett at skyggen kanskje ikke er den riktige plassen å være om man vil bli skikkelig brun. Kanskje selvbruningskrem er noe for meg, eller spraytan. Vel, det siste er uaktuelt det også…jeg hadde aldri vist min kropp inne i ett slikt kabinett. Så da ender jeg vel på en selvbruningskrem dersom jeg var garantert å slippe skiller. Å se at man har brukt selvbruningskrem, det er ikke akkurat lekkert.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er jo en god grunn for at disse dagene blir for varme for meg. Grunnen er lipolymfødemet mitt. De svære tømmerstokkene mine som fra før av er store, og sprengte, de blir enda verre nå i varmen. En skulle nesten ikke tro noe kunne bli verre, men de blir nå det. Beina sprenger noe enormt. Huden er steinhard, og beina verker veldig. Man kjenner hovenheten. Man kjenner hvordan det sprenger, beina er rett og slett skikkelig vonde. I tillegg føles det jo som om jeg drasser rundt på betongblokker, så tunge føles de i varmen. På dager med en helt annen temperatur, så føles beina mine veldig fine. Klart de kan være både hovne og sprengte, men ikke på langt nær slik de er nå i varmen.

Jeg ” klager ” liksom ikke bare for å klage. Jeg vil ikke være vrang og vanskelig, eller sees på som ei som aldri blir fornøyd, men for mange er såpass varme dager en utfordring. Når jeg sitter i loftsetasjen min en søndag morra og blogger, så ser jeg at det er overskyet ute i dag, og en litt annen temperatur. Jeg tenker det er helt ålreit at det nå skal bli noen dager uten den intense, varme solen…men dagen i dag skulle jo sånn sett bli varm.

For å sette deg litt inn i problematikken. Du kan tro det er deilig å ha på seg kompresjonsstrømper i denne varmen. Jeg ble et øyeblikk noe usikker om jeg har de tykkeste, eller de nest tykkeste strømpene, men jeg ser at jeg har klasse 3 som er de nest tykkeste. Det er nesten tortur å gå med kompresjon i varmen. Det føles som om 10 kg svette legger seg under strømpene – det er rett og slett grusomt, og selv om kompresjon hjelper på hovenheten, så svetter hele kroppen når kompresjonsstrømpene er på. Jeg bruker jo lårstrømper i det daglige. Nå har jeg måttet bruke knestrømper noen dager. Går jeg uten, så hovner jeg opp med en gang, så i utgangspunktet er det ingen god løsning det heller. Likevel er jeg ikke den flinkeste jenta i klassen når det er så varmt.

Det hender både titt og ofte at jeg må ta av meg kompresjonen. Jeg vet jeg ikke følger boken når jeg gjør det, men det handler om å gjøre dagene mine så gode som mulig. Jeg må kunne komme meg gjennom dagene på en måte som er best mulig for meg, og betyr det mindre kompresjon, så er det sånn det blir. Jeg hovner fort opp, men så er det prisen jeg må betale. Jeg liker å gå i sandaler om sommeren, og det er ikke akkurat verken lett eller pent med kompresjonsstrømper på. Jeg har ingen hevelse i føttene, så da fungerer det fint å gå barbeint i sandaler.

Jeg er ikke alene om å slite i varmen. Jeg er ikke alene om å kjenne på hvordan lymfødemet og lipødemet forverrer seg når det blir en slik varme som vi har nå. Man skal jo heller ikke ha direkte sol på ødemer, så man bør dekke til for eksempel beina når man sitter ute i sola. Hos meg får beina aldri sol. Jeg går jo aldri i shorts, eller kort skjørt. Jeg skjuler det som skjules kan av tømmerstokker, så det er klart at det også er rimelig varmt å gå med langbukser på slike dager som vi har nå. Har hatt litt skjørt på meg, og lang kjole, og det hjelper jo litt. Eller de tynne, nye sommerbuksene mine. Jeg vet jeg burde gått med kortere bukser, jeg vet jeg burde fått mer luft på beina, men det er nok et stykke utenfor min komfortsone.

Bading har det heller ikke blitt så mye av. De fleste badeplasser er overfylte når det er så varmt, og dere vet hvordan det er med meg og badedrakt når der er andre mennesker i nærheten. Her må jeg også legge til at på flere av reportasjene som har vært på nyhetene til både TV2 og NRK, så har man sett flotte, store kvinner i badedrakter på stranden, så da ble det tent et håp om at jeg kanskje er der selv en dag….neste sommer kanskje…neste sommer er klassisk 🙂

Som leder for Norsk Lymfødem og lipødemforbund, så har jeg de siste dagene fått flere telefoner fra fortvilte personer som har så hovne bein, og som er blitt enda verre nå i varmen. Dette er i tillegg personer som ikke aner om de har lymfødem eller lipødem, men felles for de alle er at de tror selv de har en av sykdommene, men så har de en lege som ikke tror på de. Leger som mener det er vann i kroppen, eller varmen, så da er det ingenting å bekymre seg for. Jeg er sikker på at flere av dere som leser bloggen også kjenner på lignende utfordringer i varmen, eller utfordringer som blir verre i varmen.

Hverdagen med lipødem/lymfødem kan være tøff. I denne varmen er det ekstra tøft.  Mange kvinner, og menn der ute har det garantert som meg. Sliter du med hovenhet og verk uten å vite hvorfor, så ikke gi deg før du har svar. Om legen ikke tar deg på alvor, så tar du kontakt med en fysioteraput med utdannelse i lymfedrenasje. Oversikten over disse fysioteraputene finner du på nettsiden til NLLF : www.nllf.no

Jeg vet jeg kastet inn en brannfakkel i dag, og bannet høyt i kirken, men jeg hater ikke sol og varme. Jeg ønsker ikke dårlig vær. Jeg ønsker meg bare en litt lavere temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogenlunde gjennom sommeren. Så må jeg vel få meg en selvbruningskrem jeg da, så det kan se ut som om beina har ligget i solen i timesvis 🙂

Neste helg skal jeg vise dere noen virkelig go’biter fra et nytt, danske merke som jeg har blitt kjent med. Bare å glede seg!!

Det er sommer i Norge, og uten at jeg skal skrive så mye om det akkurat i dag, så er beina mine med lipolymfødem ikke særlig glad i så varmer dager. Varme gir ekstra hovne bein, og tenk deg hvor fantastisk deilig det er å bruke lårstrømper, eller for den saks skyld også knestrømper i klasse 3 på slike varme dager. Vel, jeg skal la det ligge akkurat i dag, og rett og slett bare konstatere at det er for varmt for mine bein.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

På slike varme dager, så får man i alle fall brukt sommertøyet, og mange får sikkert også brukt både bikinien og badedrakta, og sånn sett så er jo fine dager en veldig god ting. Jeg som i år har fått tre par nye bukser, jeg kjenner veldig godt hvor utrolig deilig det er å ha på seg tynne sommerbukser. Så mye svalere enn de buksene jeg som regel har brukt om sommeren. Jeg har absolutt trådd litt utenfor komfortsonen når jeg i år har fått meg bukser med mønster, bukser jeg aldri har trodd jeg kunne bruke, bukser jeg aldri hadde trodd jeg kunne få tak i. Jeg stortrives i de alle tre, og jeg føler meg vel i de.

I butikkene er det salg for tiden, og det er sikkert mange av dere som har gjort noen gode kjøp. Salg er jo utrolig moro da. Selv om man sikkert ikke alltid har behov for så mye, så har man alltid visse behov når man går på salg og ser skiltene med både 50% og 70%. Jeg var nok aldri den beste eleven i matematikk, men prosentregning, det er jeg en kløpper på 🙂

Samtidig med at det er salg i de fleste butikker, så begynner også høstklærne å komme til butikkene. Det er alltid spennende når nye kolleksjoner kommer til butikkene. Selv om sommeren ikke er over ennå, så kjenner jeg at jeg likevel er klar for høstkolleksjonen. Jeg er nok ikke klar for høst og vinter, i alle fall ikke vinter, men nye kleskolleksjoner er alltid moro.

Høstkolleksjonen til bla Pont Neuf er på vei ut til butikkene, i alle fall er deler av kolleksjonen i mange butikker nå. Kolleksjonen ligger ikke ute på nett ennå, så jeg kan ikke vise dere hele ennå, men jeg kan vise dere noen av godbitene. Av det jeg har sett til nå, så er det mye spennende klær, spennende design og ikke minst flotte farger. Av farger så kommer det ganske mye petrol, de har brukt litt mørk orange, litt bringebærfarge,litt lilla, og selvsagt også de ” vanlige ” høstfargene. Jeg synes det er så herlig når det brukes farger og stilige mønster også høst og vinter. Det er jo egentlig på denne tiden vi trenger farger. Farger gjør i alle fall meg veldig glad, og lettere til sinns.

I dag viser jeg dere tre nyheter fra Pont Neuf som skal være på plass i mange butikker. Det er selvsagt litt ulikt hva butikkene tar inn, så jeg kan jo ikke love at alle som fører Pont Neuf har tatt inn de tre tunikaene/kjolene som jeg viser dere i dag. Dere som følger bloggen min vet at jeg elsker Pont Neuf. Passformen på veldig mange av modellene deres er modeller som passer meg veldig godt, og god passform, det er utrolig viktig!

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen : Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Når det er sagt, så må jeg understreke at i kolleksjonene til Pont Neuf, så er der ulike modeller, så de kan sitte forskjellig på, så her må man bli litt bedre kjent med de ulike modellene. Pont Neuf er heller ikke ren stormote, så her kan kvinner i alle størrelser finne sine favoritter.

Overdelene jeg velger heter ofte kjole, og kan brukes til nettopp det om du er komfortabel med å vise beina. Jeg bruker de til tunika fordi jeg har høyden til det, og fordi jeg ikke vil vise beina. Noen modeller er nok såpass lange som tunika at de skal sys opp litt. Jeg er høy, og kan sånn sett ha litt lengde på overdelene. Kjenner panikken komme om overdelene blir for korte.

En stor favoritt er modellen i petrol som heter ” Andrea.” Jeg ser for meg at dette er en modell jeg kommer til å bruke masse. Tøff modell, flott farge, og ikke minst, så har den stilige detaljer som glidelås i brystpartiet, og den har hette. Glidelås gjør at man selv kan bestemme hvor dyp utrigning man ønsker. Den er herlig å ha på seg, og passformen er utrolig god til meg.

Neste modell heter ” Bianco.” Tunikaen/kjolen har et stilig bokstavprint, og så har den sorte sidestykker som har en litt slankende effekt. Jeg tror denne kommer til å bli manges favoritt i høst. Den har 3/4 armlengde, og det er også fint selv om det etter hvert blir kaldere.

Siste modell jeg viser i dag heter ” Inger “, og er også en modell jeg liker veldig godt. Den har en litt sånn ballongeffekt nederst, og så har den et stilig design, og flotte farger. Orange og blått er blitt brukt i en flott kombinasjon. En nydelig modell å ha på seg, også denne med 3/4 armlengde. Jeg tenker denne sammen med feks ei tøff skinnjakke blir utrolig stilig!

Dette var litt av høstkolleksjonen til Pont Neuf, og jeg kan love at jeg skal vise mer utover, både fra Pont Neuf og andre favoritter som dukker opp. Det føles rart nå å tenke på at vi snart skal skifte fra sommerklær til høst og vinterklær, men samtidig så er det alltid spennende når nye kolleksjoner kommer.

Nyt lørdagen – vi blogges i morgen

Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg se meg selv i speilet, eller finne frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå  til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.

Etter at jeg i januar fikk verdens beste jobb som morgenvertinne i Radio Metro Sørlandet, så har jeg merket at mye er blitt et puslespill. Et puslespill hvor spesielt en viktig brikke er vanskelig å få på riktig plass. Denne brikken heter trening. Før jeg startet i radioen igjen, så var jeg som regel på på trening rundt kl.07, og da trente jeg 5 ganger i uken. Nå som jeg våker radiolytterne på Sørlandet fra kl.06, så må jeg finne andre treningstider enn før, og det er da trening plutselig er blitt et puslespill. Å gå på trening rett etter jobb, det har vært planen lenge, men så skjer det som regel noe, eller så er det noen dager i uken hvor det er rimelig fullt på treningssenteret når jeg er ferdig på jobb og klar for å trene. Det er også en jobb å vende hodet til å tenke at det kan trenes andre tider av døgnet også enn morgener, eller formiddager. Hodet mitt vil gjerne trene så tidlig som mulig.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Struktur er også en ting jeg må bli flinkere på. I tillegg til radiojobben min, så har jeg jo også ledervervet i Norsk lymfødem-og lipødemforbund, et verv som krever mye jobbing og masse tid, og jeg har bloggen som også er viktig for meg, og som jeg bruker mye tid på. Det og skulle få tid til alt dette pluss trening 4-5 ganger i uken, pluss å ha et liv utenom, det er utfordrende. Likevel må jeg strukturere dagene mine sånn at jeg også får tid til treningen. Treningen som har vært så viktig for meg de siste årene. Treningen som er årsaken til at jeg har klart å gå ned så mye i vekt, den må på plass igjen, og jeg må strukturere dagene mine slik at denne viktige brikken kommer på plass i puslespillet.

Når jeg ikke får trent like mye som før, så kommer også denne dårlige samvittigheten. I tillegg kommer også panikken. Panikken får å legge på meg igjen. Hodene våre er skrudd sammen på en måte som gjør at man ikke alltid tenker fornuftig og rasjonelt. Når trening blir nedprioritert, så kan jo jeg nesten se at kiloene legger seg på igjen med et knips. Jeg er håpløs i blant samtidig som jeg vet hvor fort det er å legge på seg igjen. Det å ta av seg, det er noe som tar tid, men det å legge på seg igjen, det er fort gjort det. Jeg vil aldri tilbake der jeg var, og derfor må jeg ta meg selv i nakken og bli mer strukturert. Døgnet har 24 timer, og selv om jeg har mye å gjøre, så er det god plass til trening også. Jeg må bli flinkere til å si nei til ting som dukker opp når jeg egentlig skal trene. Unnskyldninger for ikke å trene, de er det mange av, men tilbake dit vil jeg heller ikke.

En av dere som følger bloggen min skrev i en kommentar i går at jeg fokuserte mye på trening i forhold til vektnedgangen min, men at det vel også hadde endel med kosthold å gjøre. De første årene, så hadde det ikke det. Klart jeg har endret litt på kosten også, men for meg har treningen vært viktigst, og det mot alle odds. Man vet jo hva eksperter nå sier, nemlig at det er kostholdet, og nesten kostholdet alene som gjør at man klarer å gå ned i vekt. For min del er trening nødt til å ha spilt en større rolle. Jeg har kuttet ned på søtt og salt, jeg prøver å kutte mengder, og jeg prøver å spise oftere, men noen diett har det ikke vært, og i mitt hode har ikke mat hatt det største fokuset. Likevel har jeg mistet over 50 kg. Om det er en kombinasjon, eller hva som gjør at jeg har klart en så stor vektnedgang, det vet jeg ikke, men jeg vet at fokuset på trening, det har vært mye større enn på maten jeg spiser.

For kort tid siden så fikk jeg god hjelp til å sette opp en kostholdsplan. Det var en utfordrende jobb for Robbie som satte opp denne for meg, og det fordi jeg er så kresen i matveien, men han kom i mål, og jeg fikk en kostholdsplan som stort sett bestod av mat jeg også før spiste, men det handlet om mengder, og det handlet om sammensetninger. Jeg ble ikke satt på streng diett, men det var en plan som viste hvor mye jeg skulle spise, og hva jeg skulle spise når. For meg har denne planen fungert veldig bra. Jeg er blitt mer bevisst på hva jeg spiser, jeg er blitt mer bevisst på å spise flere måltider enn de to jeg som regel får i meg i løpet av en dag. Jeg har også skjønt at jeg kan spise meg god og mett om jeg må redusere litt på mengden. Jeg tror jeg lider av ” redd for at det skal bli tomt” syndromet. Jeg vet at jeg mange ganger lager for mye mat. Jeg vet at jeg kommer til å kaste endel, men likevel lager jeg for mye.

Selv om brikken trening nok er blitt noe nedprioritert den siste tiden, så opplever jeg at noe likevel skjer med kroppen min. Jeg fortsetter å gå ned. Jeg merket det på målebåndet når jeg måler meg. Jeg merker det på klær. Og selv om man alltid har disse dagene hvor man føler at man har lagt på seg 100 kg igjen, så vet man innerst inne at sannheten er en annen. Alle kommentarene jeg får fra alle de flotte menneskene jeg møter, de er også med på å fortelle hodet mitt at gode ting skjer. Forleden dag traff jeg en av mine flotte lesere i byen. Vi hadde en fin prat sammen, og senere på dagen fikk jeg en veldig hyggelig melding fra henne. I meldingen skrev hun bla noe som varmet hjertet mitt noe så innmari. Hun skrev ” selv om bloggen handler om å være en størrelse for stor, så ser du nok mye mindre ut enn du tror.” Jeg ble så glad da jeg leste det hun skrev. Kanskje er det sånn at hodet mitt tror en ting, og at sannheten er en annen. De jeg treffer ser meg nok på en annen måte enn jeg selv gjør.

Forleden dag var jeg hos min fantastiske sydame i Lillesand for å sy nye bukser. Det hadde gått noen måneder siden sist jeg hadde vært der, og da jeg stod foran speilet med en bukse på meg som hun hadde sydd i høst, og som var blitt altfor stor, så utbryter hun: ” Er det mulig! Se på deg selv, Heidi! Du har fått hofter, du har fått liv – se på den fine innsvingen du har fått. Du har markert liv! Rompen din er blitt mindre, og se på magen hvor mye mindre den er blitt. Dette er helt fantastisk, og jeg får frysninger av å se hva du har klart siden sist jeg så deg.” Hvor fantastisk er det ikke å få høre slike ting? I tillegg så vet man at denne damen ikke sier noe hun ikke mener. For en lykkefølelse jeg hadde da jeg gikk ut fra systuen den dagen. Jeg smilte fra øre til øre. Jeg kjente meg så stolt. Stolt over hva jeg har fått til, og ikke minst, så følte jeg meg så stolt over at vekten fortsetter å gå ned selv om brikken som omhandler trening har vært vanskelig å plassere i puslespillet en periode.

Den tøffe reisen vil aldri være over. Jeg må kjempe kampen livet ut, men jeg skal aldri gi opp selv når bakkene blir tunge å gå, og jeg skal aldri tilbake dit jeg en gang var. Som jeg skrev i går : Livet og jeg smiler sammen, og fy søren så deilig det er!

Dette er meg. Bildet er fra Fædrelandsvennen. Et noe uklart bilde, men det er tatt fra avisreportasjen med telefonen min. Noe originalbilde har jeg ikke. Reportasjen er fra 2004, og jeg var 34 år gammel. Dette var to år etter jeg var alvorlig kreftsyk. Reportasjen fra Fædrelandsvennen omhandlet folks forhold til egen kropp. Ulike personer i ulike aldre fortalte om sitt forhold til sin egen kropp. Jeg skilte meg nok ut som den mest negative til egen kropp. Kanskje ikke så rart. Jeg var stor. Jeg har vært en del større enn jeg er på bildet fra 2004, men likevel så er det ingen tvil om at jeg hadde en veldig høy vekt her.

” Tungt å være stor ” – det var mitt forhold til egen kropp i 2004. Det var tungt, og jeg var i en periode av livet mitt hvor alle negative tanker rundt egen kropp fikk altfor stor plass. Jeg husker at journalisten spurte om hva jeg var mest fornøyd med når det gjaldt egen kropp, og jeg husker at jeg ikke kunne finne noe positivt. Det var ingenting med min store, stygge kropp som var positivt. Svaret mitt ble at jeg var mest fornøyd med den personen jeg var under alle kiloene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jeg fant igjen denne reportasjen under litt rydding, så måtte jeg sette meg ned å lese den. Jeg kjente at jeg først ble veldig trist. Plutselig husket jeg alle årene hvor kiloene preget livet mitt altfor mye. Øynene mine falt på ansiktet aller først. Det store ansiktet med den store dobbelthaken. Smilet på bildet var nok ekte der og da, og jeg husker veldig godt at jeg alltid var flink til å smile, men bak smilet var det en intens kamp som foregikk. Kampen mot alle de negative tankene som hele tiden fortalte meg hvor tjukk og stygg jeg var. I reportasjen har jeg også fått frem at jeg var fornøyd med smilet mitt. I dag smiler jeg enda mer, og i dag er smilet ekte. Det er så stor forskjell på smilet den gang og i dag. Nå smiler jeg fordi jeg mener det, og fordi jeg er så fornøyd med livet. Livet og jeg smiler sammen, og det er så godt å føle på.

Det var en mørk periode. En tung periode. Jeg var mye i kjelleren. Jeg var mye lei meg selv om jeg skjulte det veldig godt. Så kan man selvsagt tenke at man burde tatt tak før, og så kan man være trist og frustrert fordi man ikke gjorde det, men det nytter ikke å angre på noe man ikke kan endre. Fortiden kan man ikke gjøre noe med. Det som er gjort er gjort, og det som er sagt er sagt. Fremtiden, den kan man endre på, og for 5 år siden tok jeg nettopp en avgjørelse som endret livet mitt på en fantastisk måte. Det øyeblikket hvor jeg tok avgjørelsen, det glemmer jeg aldri. I en foredragssal på Arendal sykehus mens en kirurg fortalte om hvordan en slankeoperasjon foregikk, og om hvordan tiden etter en operasjon kunne bli, det var da jeg tok valget. Jeg hadde prøvd 1000 ganger før å endre livet mitt, nå skyldte jeg meg selv å prøve 1001 gang. Jeg angrer ikke.

2 år før reportasjen stod på trykk, så hadde jeg også vært alvorlig kreftsyk. Jeg fikk i tiden etter sykdommen andre tanker rundt livet. Jeg innså hvor heldig jeg hadde vært. Jeg hadde kreft i det tidligste stadiumet, og det var ingen fare for spredning. Jeg slapp både cellegift, og stråling, men jeg hadde gjennomgått noe dramatisk. Frykten for å dø, drømmen om et barn til som aldri ville bli oppfylt, møtet med Radiumhospitalet, leger, prøver, operasjon. Ikke minst tiden etterpå. Kontrollene hver 3.mnd. Den lille frykten som hver gang var der. Det var en tøff tid også etterpå. Og selv om man fikk et helt annet syn på livet, så var årene etterpå også såpass tøffe at jeg egentlig ikke fikk tatt de takene jeg burde ha tatt i forhold til vekten og helsen. Men smilet var nok mye mer ekte når jeg tenker etter, for jeg var så utrolig takknemlig for at jeg var en av de heldige som ble frisk.

I reportasjen så sier jeg noe om at jeg aldri har følt at jeg passer inn i normalen, og akkurat det er det nok mange av dere også som føler på. At folk ser kiloene før de ser oss. At de dømmer oss før de faktisk tar seg tid til å bli kjent med oss. Klart vi må gi slipp på de negative tankene rundt egen kropp. Vi bør ikke la det hemme oss, og det bør ikke gå inn på oss hvordan mange behandler overvektige, eller hvordan de tenker rundt oss. Alt dette er en prosess. Det er lett å si at man skal gi slipp. Det er lett å si at man ikke skal bry seg, men få av oss er skrudd sammen på den måten at man bare kan skru av en bryter. At man bør ta tak, det bør man. Jeg oppsøkte hjelp i min prosess. Jeg fikk hjelp både av en kognetiv teraput, og også av en coach. For meg var dette helt nødvendig. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg aldri vært der jeg er i dag.

Det var også fint å lese reportasjen. Etter noen minutter hvor jeg følte meg trist, og hvor tankene tok meg tilbake til tiden rundt sykdom, og stor vekt, så kom smilet, og takknemligheten. Først takknemligheten over at jeg ble frisk, så takknemligheten for hva livet har lært meg, og så stoltheten over hvilke grep jeg tok for 5 år siden, og ikke minst gleden og stoltheten over hvor livet har tatt meg og hvor jeg er i dag.

Livet er en reise. Hver dag gir oss nye muligheter. Reportasjen fra 2004 ga meg motivasjon til å fortsette reisen jeg er på. Reportasjen fortalte meg at jeg aldri skal tilbake til tiden hvor kiloene preget livet mitt, og hvor de mørke tankene var sjefen i livet mitt. Jeg skal videre. Jeg skal fortsette å trene, og jeg skal fortsette å ha positivt fokus. Jeg har fortsatt en lang vei å gå. Jeg skal fortsette å smile, og jeg skal fortsette å elske livet <3 Livet er en reise, og det er en spennende reise hvor det kun er du og meg som kan gjøre noe med eget liv, og egne tanker. Fortid er fortid – det er i fremtiden muligheten ligger, og fremtiden, den kan man gjøre noe med.

Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene. Det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene.

Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Personer jeg ser på som ” perfekte “, de tenker nøyaktig som jeg gjør. Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? Oh, yes, gjett om jeg har! Og det i bøtter, og spann!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg får så mange meldinger fra lesere som forteller om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som forteller hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er reelle, men ikke kom å fortell meg at store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet.

Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre. Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av.

Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg, men jeg ble aldri mobbet fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom de største utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.

Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant. Vi foreldre er barnas forbilder.

Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake, eller hoppe over måltider mens resten av familien spiser vanlig middag. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Vi voksne skal også passe oss for hvordan vi snakker om andre mennesker. Slik vi omtaler mennesker, slik vil barna omtale mennesker. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger.

Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i andres øyne ikke har den kroppen andre mener man skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke andre skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi noen ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk?

Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for den jeg er.

Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen vår , så se oss bak kroppen vår. Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. En del arbeidsgivere er for eksempel en gruppe som må skjerpe seg. De må begynne å se personen, og hva personen kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess.

Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte, og jeg er sikker på at mange av de som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke kikker fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte 🙂 Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt.

Jeg har sagt det før, jeg digger de som driter i vekta, og som klarer å være seg selv 100%. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt  jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, samtidig er jeg veldig fornøyd med det jeg har oppnådd.

Vi er flotte, vi er gode nok, og vi duger <3

Det går unna i svingene – jeg skal bli mormor igjen!! Hvor fantastisk er ikke det? Jeg føler meg så utrolig heldig. I slutten av november er jeg faktisk mormor til to!!

Jeg skal innrømme at jeg trodde ” svigersønnen ” min spøkte da han spurte meg om jeg var klar for å bli mormor igjen. Jeg lo det bort, og tenkte ikke mer på det. Men så var det altså sant! Min flotte datter, og ” svigersønn ” skal ha barn nummer 2, og termin er i slutten av november. Det er helt utrolig fantastisk å tenke på at jeg om få måneder har to barnebarn. Jeg gleder meg stort, for det er ingen tvil om at det å ha barnebarn er en helt fantastisk gave. Alle som har barnebarn fortalte hvor flott det var, og det er akkurat sånn, og enda finere.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Min nydelige prins, Henry ble født 24.oktober, og har blitt 8 måneder gammel. En måned etter Henry fyller 1 år, så skal han bli storebror. Tenk at den lille, flotte prinsen min skal bli stolt storebror 🙂

Det blir bare finere og finere å være mommo. Henry er blitt så stor, og jeg kan nesten ikke huske hvor liten han var da han ble født. Han var så liten og fin der han lå i armene mine. Nå er han snart for stor til å ligge i armene mine. Det har skjedd så utrolig mye på disse 8 månedene, og det har vært så fantastisk å se hvordan han vokser, og utvikler seg. La oss si det sånn, Henry er en aktiv gutt. Han vil helst være overalt, alt skal utforskes, alt skal i munnen, han kryper avgårde på oppdagelsesferd, han reiser seg opp til alt han får tak i, han klapper kake, og elsker når jeg synger ” Nøtteliten ” for han. Han er så utrolig blid og fornøyd. Han har det hjerteligste smilet….han smiler fra øre til øre, prater som en foss – gjett om det smelter mommohjertet mitt. Praten har han nok fått inn med morsmelken. Vi er ikke akkurat en familie som prater lite hehe.

Ultralyden som datteren min nettopp tok, den viste at jeg skal bli mommo til en ny prins. Så i november er jeg mommo til to nydelige gutter. Klart det blir en hektisk hverdag, spesielt for foreldrene når man får to barn som er så tette, men det har jo absolutt sine fordeler også, ikke minst det faktum at de vil få masse glede av hverandre. Det er jo alltid noen som skal ha meninger om alt, og som mener at dette gikk litt for fort i svingene. Hva har andre med det? Jeg begynner å kjenne at jeg er litt lei av folk som bryr seg om ting de ikke har noe med. At man ønsker to tette barn, det er det vel kun de kommende foreldrene som har noe med. Mange har to barn med kort tid mellom, og flere vil få det i fremtiden. Det viktigste er at foreldrene ønsker det, og er klar for det. Og jeg er ikke i tvil om verken det ene eller det andre i dette tilfellet.

Celina er mitt eneste barn. Jeg hadde nok alltid ønsket meg to barn, men jeg er evig takknemlig for det barnet jeg fikk. Da jeg ble kreftsyk med livmorkreft, og måtte fjerne livmoren, så forsvant også muligheten til flere egne barn. Jeg vet jeg spurte legen om jeg hadde tid til å prøve og få et barn til, men der var legen helt klar : Visst jeg ville leve, og oppleve det å bli bestemor, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg husker dr. Steinsvåg kalte meg for solskinnshistorien sin. Livmorkreft i stadie 0, ingen stråling, ingen cellegift, ingen spredning – jeg skjønner at jeg er en solskinnshistorie. Jeg har hele tiden etter dette følt meg så utrolig heldig som fikk lov til å bli mamma til Celina før sykdommen inntraff, og Celina er en dyrbar skatt.

Celina har nok vært litt lunken til det å få barn, men hun er ung. Celina var 24 år når Henry kom til verden. Hun var like gammel som jeg var da jeg fikk henne. Jeg har alltid tenkt at når den rette dukker opp, så kan det være at hun endrer mening. Nå stråler hun sammen med Andreas. De er så lykkelige og fine sammen, og i november blir de en liten familie på fire. Det er så fantastisk å se sin egen datter gravid, og se at magen hennes vokser nesten dag for dag. Det er også rart på en veldig fin måte at ens egen, lille jente er voksen, og selv skal bli mamma.

Det er så utrolig flott å få være mommo, og jeg har definitivt masse å gi til begge prinsene mine. Jeg ønsker å være der. Jeg prøver å stille opp når de trenger meg. Jeg ønsker ikke å være marerittet som henger på døren hver eneste dag, men å få tilbringe masse tid med Henry, det gir meg så utrolig mye. Det er så utrolig flott å få være en stor del av Henry sitt liv, og etter hvert også den nye prinsen som kommer til verden. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Mommohjertet hopper noen ekstra hopp når Henry legger kinnet sitt tett inntil mitt for å kose. Eller når han legger seg godt inntil meg. Jeg nyter hvert sekund. Henry blir nok litt bortskjemt, og det samme blir nok den nye prinsen. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som bestemor har jeg lov på en bestemor måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse. Jeg håper jeg blir bestemoren som tar del i det som skjer i livet til både Henry og prinsen som kommer i november.

Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at jeg nå er mormor til Henry, og snart en prins til. Det er tusen følelser inni meg. En liten gutt beriker livet mitt. Snart har jeg to gutter som beriker livet mitt. Jeg er så utrolig heldig. Henry er for øvrig oppkalt etter sin tippolderfar. Min farfar som jeg aldri fikk møte, han hette Henry. Det betyr mye at Henry er oppkalt etter han.

Jeg er mormor til den vakreste gutten i hele verden. Snart er jeg mormor til to vakre prinser. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi prinsene oppmerksomhet og masse kjærlighet.

NB: I morgen på bloggen så trekkes to vinnere av fotograferingen – bare å glede seg 🙂