Etter en heller kjedelig start på året med infeksjon i det ene beinet…igjen, så var endelig alt tilbake til normalen, og i går følte jeg at jeg startet det nye året sånn skikkelig. Jeg gledet meg jo nesten som en unge til å komme meg på trening igjen. Det å ha en pause på 3 uker, det er ikke bra, men samtidig, så visste jeg jo at jeg ikke ville ha problemer med å komme i gang igjen. Ofte er det nettopp det som er utfordringen – tar man en pause, så sliter man veldig med å komme i gang igjen. Der har jeg vært utallige ganger, og der har garantert du også vært mange ganger. Det å motivere seg selv til å ta tak igjen, det er litt av en jobb. Kommer man derimot inn i rutiner, og er man faktisk kommet dit at trening er blitt en viktig del av hverdagen, da er det som oftest ingen stor kamp å kjempe for å komme seg på trening igjen om man skulle være nødt til å ta en pause.

Det var så godt å komme tilbake på trening i går! Godt å få beveget kroppen igjen, godt å få svettet en hel haug, og det var utrolig godt å kjenne at kroppen faktisk fungerte veldig bra til tross for 3 ukers pause. Likevel så kjenner man på at det faktisk er 3 uker siden sist. Det er skremmende hvor fort kroppen ” forfaller “. Det tar lang tid å bygge opp en kondisjon, men det går skremmende fort nedover om man ikke trener jevnlig. Jeg kjente godt på at det var en stund siden sist. En del øvelser var tyngre å gjøre nå enn før pausen, og jeg kjente at svetten kom omtrent fra første treningstrinn, men det føltes så utrolig godt! Det er utrolig godt å kjenne på at treningen gir glede – jeg hadde nok aldri trodd at jeg skulle komme dit. Jeg som alltid fnyste når noen sa at det var glede i å trene…særlig tenkte jeg i mitt hode, men jeg må bite i det sure eplet, og innrømme at trening faktisk gir glede, masse glede!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg gleder meg til en ny treningsuke. I går trente vi tabata, og tabata er en treningstime jeg liker veldig godt. Høyt tempo, masse svetting, dyktig instruktør, og så er jeg dønn sliten etterpå…  på en veldig god måte. Tabata er kort, og intensiv intervalltrening. Tabata har intervaller på 20 sekunder, etterfulgt av 10 sekunders pause. Disse intervallene gjentas 8 ganger, så hver intervall er da på 4 minutter. Totalt har vi 8 intervalløkter a 4 minutter. Hele kroppen blir trent, og vi bruker egen kroppsvekt i tillegg til manualer, vektstang, step, og matte. Intervallene gjøres med høy intensitet, så man får raskt høy puls, og musklene får virkelig kjørt seg 🙂 En undersøkelsen som ble publisert i 2012 viste faktisk at 4 minutter med tabata var like effektivt som 30 minutter på tredemøllen med høy fart…..hva som er sannheten, det vet ikke jeg, men det viste iallefall denne undersøkelsen…uansett, så er det knallgod trening! Vi blir pushet til å yte maksimalt, og det liker jeg…samtidig, så er det sånn i treningsgruppen vår at mange sliter med diverse utfordringer. Da er det fint å være i en gruppe hvor man gjør det man kan, må man ta en pause, så gjør man det, og er det øvelser som er utfordrende, så får man andre øvelser..Den gode treningsfølelsen, den følelsen har jeg aldri hatt når jeg har tuslet rundt på ulike treningssentre alene. Jeg gleder meg til å slite meg helt ut, gleder meg til å gi alt, og nesten fra gang til gang, så opplever jeg fremgang, og jeg opplever at øvelsen jeg ikke klarte helt for to uker siden, den sitter plutselig – den mestringsfølelsen kan man sveve lenge på. Midt i all svettingen, i en sliten kropp, så smiler jeg fordi jeg mestrer! De ytterst få gangene motivasjonen kanskje ikke er på topp, så tenker jeg på den flotte gjengen som venter å se meg på trening, og det er motivasjon så det holder.

En annen ting som gledet meg stort i går, det var å se så mange på trening! Jeg så mange nye ansikter, og vi var flere på timen enn vi har vært på lenge! Det er moro det! Jeg håper selvsagt at alle nye i går kommer til å fortsette, og at de kanskje også vil prøve ut alle de andre timene som er tilrettelagt, og lukket kun for overvektige. Jeg blir så glad når jeg ser en så stor, og flott gjeng komme på trening! Det er januar, men jeg håper den gode trenden vil fortsette. Vi har plass til mange, mange flere 🙂

I løpet av kort tid, så skal jeg legge ut et treningsprogram på bloggen, et treningsprogram som er laget spesielt til mine, flotte lesere 🙂 Dette vil være et treningsprogram som de aller fleste vil kunne gjennomføre, det vil ikke ta altfor mye av tiden din, og du kan gjøre det hjemme uten å investere i fancy utstyr. Det aller beste er jo at dersom du klarer å gjennomføre programmet, så vil det gi deg en stor gevinst 🙂 Jeg må være rask til å fortelle at det ikke er meg som skal lage programmet . Her skal vi selvsagt få kyndig hjelp til å lage et program som jeg håper mange vil ta i bruk.

I går glemte jeg dessverre å offentliggjøre navnet på vinneren av vår flotte giveaway, så da må det gjøres nå 🙂 Vinneren av det flotte armbåndet, og skjerfet fra Diz ble : KARI ELISE LOG!!!! Gratulerer så masse, Kari Elise!!! Håper du får stor glede av både armbåndet, og skjerfet 🙂 Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen! Det blir mange, fine gaver som skal deles ut på bloggen utover i det nye året, så plutselig dukker det opp en ny giveaway 🙂 Dersom du som leser bloggen driver butikk, el et firma, og har lyst til å være med på en giveaway , så ta kontakt med meg 🙂 Ha en fantastisk tirsdag alle sammen – nyt dagen, og ta vare på de små gledene! I dag er det ingen saltimer, men jeg tenkte meg ut på tur i løpet av dagen, og i morgen er jeg klar for ukens treningshøydepunkt, Puls Intervall 🙂 

Hvorfor er det så vanskelig å få overvektige til å begynne å trene? Hvorfor er det så vanskelig å få motivert overvektige? En bekjent av meg som jobber i kommunehelsetjenesten kan fortelle meg at av alle ting vedkommende har jobbet med, så er overvektsproblematikken det vanskeligste. Hvorfor er det sånn? Her i Kristiansand har vi som dere vet ett eget treningstilbud for overvektige, og det forundrer meg bare mer, og mer hvorfor ikke flere benytter seg av tilbudet. Jeg finner ikke noe svar på hvorfor det er sånn når de som sliter med overvekt har ett helt unikt tilbud rett foran nesen på dem! Overvektige trenger ofte tid til å la tanker modnes, men det er jo måte på hvor lang tid man trenger på å la tanker modnes…dessuten er det jo også sånn at jo lengre tid man bruker på å tenke, jo, større er sjansen for at man aldri får gjort det. Jeg skjønner at det er ett stort steg å ta for mange, det er skummelt, det denne berømte dørstokkmila…men i en overvektsgruppe, så er man jo ikke alene, og man har alle muligheter til og lykkes endelig.

Jeg har vært overvektige hele livet, og jeg vet at foreldrene mine tidlig tok vekten min opp med både helsesøster, og lege. Alle var de sikker på at dette kun var valpefett som ville forsvinne, men der tok de grundig feil. Jeg har kjempet mot vekten i alle år, men vekten stod ikke veldig sentralt i oppveksten min. Fokuset var ikke på vekten, men på det alle andre var opptatt av som aktivitet, venner, skole og gutter. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri er blitt mobbet. Jeg har fått masse kommentarer opp i gjennom, men det var få sårende kommentarer fra de jeg vokste opp sammen med, gikk i klasse sammen med, og hadde ungdomstiden min sammen med. De aksepterte meg for den jeg var, og jeg hadde en flott oppvekst på alle måter. Jeg visste at jeg var større enn de fleste, jeg visste at jeg ikke var de raskeste når vi skulle utføre lek som innebar å løpe, og jeg vet at jeg sikkert var den som løp 60 meteren på desidert dårligst tid, men det var helt greit. Jeg ofret det nok en tanke, men den forsvant ofte like fort som den kom. Jeg har tenkt masse på dette i senere tid, og jeg ser mer og mer at jeg vokste opp i ett flott område med mennesker som aksepterte meg for den jeg var, og med en lærer på barneskolen som fra dag 1 fortalte oss hvordan han ville at vi skulle være mot hverandre, og lærer Aarstad hadde vi stor respekt for, og takket være han ble vi en utrolig flott, og sammensveiset klasse.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har nok aldri opplevd mobbing i voksen alder heller, men jeg har opplevd masse vonde blikk, og sårende kommentarer. Vet dere hvem som er de verste? Det er ikke barn, og ungdom som man kanskje skulle tro, men det er oss voksne, og de aller verste er de som er godt voksne. Jeg har ikke tall på hvor mye peking, hvisking og sårende blikk jeg har fått fra godt voksne mennesker. Det er så man ofte bare har lyst til å synke ned i dette berømte hullet i bakken. Jeg våger for eksempel sjeldent å spise en is i Markens om sommeren. Dette i frykt for blikk, og kommentarer….eller at noen skal tro at det er dette jeg gjør hele dagen….blikk sier mer enn tusen ord er det et ordtak som heter, og det er mye sannhet i dette.

Sårende kommentarer har også til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Jeg har gjort mange forsøk, men kommentarer gjør så innmari vondt, så forsøkene har blitt mislykket gang på gang. Det handler ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som blir sagt. Det er faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen, selvfølelsen får en stor knekk. Dette fjerner jo også lysten til å trene. Jeg trenger ikke at man nødvendigvis heier meg frem, men la meg i alle fall få være tilstede uten at noen skal såre meg! Jeg er på treningssenter fordi jeg trenger det. Dette vet jeg, ingen andre trenger å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt. Istedenfor å ha fokus på å trene, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang…Jeg vet at veldig mye sitter i hodet mitt, og jeg har nok lett for å tro at jeg blir mer snakket om, og sett på enn jeg kanskje blir. Jeg vet at jeg kan lage bilder som ikke finnes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg har fått, de har vært veldig så ekte….

Heldigvis har jeg opplevd å være på treningssentre som har rom for alle, og det å ha rom for alle er så utrolig viktig. Man ønsker at nordmenn skal være mer fysisk aktive, og da må treningssentrene ha en terskel som er så lav at alle kan våge å gå over. Det må være en plass man passer inn, hvor man må bli sett, og tatt vare på. Blir man overlatt til seg selv, og opplever at man ikke passer inn, så er veien til utgangsdøren veldig lett å finne, og veien tilbake er det ikke sikkert man orker å gå. Drømmen min, og håpet mitt er at treningsentrene ser at de kan gjøre mye for gruppen overvektige. For mange overvektige, så vil de ordinære saltimene kanskje bli noe for harde for de som kommer helt utrente. Mange har ikke trent på år, og da må timene tilpasses dette. For andre overvektige så er det denne berømte terskelen. Den er tøff å gå over sammen med en gruppe hvor de fleste kanskje er litt mer trent, og har ett litt annet utgangspunkt enn oss som bærer en del ekstra kg på kroppen. Jeg ønsker egne treningsgrupper for overvektige, og treningssentre landet over burde se behovet for dette. Vi her i Kristiansand har fått dette tilbudet, og jeg er så utrolig stolt over denne treningsgruppen! Flere burde gå i Spring sine fotspor, og se at dersom vi skal få antall overvektige ned, så må vi gi tilbud som er tilpasset de mange som er i kategorien overvektig. Vi trenger å være i en gruppe hvor vi trener sammen med andre som også er overvektige. Vi trenger å føle oss vel, vi trenger støtten, og motivasjonen som en slik gruppe kan gi – sammen er vi sterke, og sammen kan vi få en bedre helse, og ett lettere liv. Spring Rona så behovet ,og ga oss overvektige 4 ukentlige treningstimer. Vi er blitt en flott gjeng, men jeg ser også at selv om det nå finnes et treningstilbud til overvektige, så sitter det likevel langt inne hos mange. Unnskyldninger har vi så det holder, og vi lurer oss selv igjen, og igjen. Istedenfor at vi stadig lager nye unnskyldninger, så er det kanskje på tide å ta ansvar…..

Jeg overvant frykten min for treningsentre, og jeg går inn med rak rygg. Skulle det komme nedlatende kommentarer, så bryr jeg meg ikke lengre. Jeg kommer aldri til å se ut som en supermodell, men det er heller ikke målet mitt. Målet mitt er og hele tiden få det bedre, og at vekten ikke skal begrense meg. Jeg tror nok det er hodet som begrenser meg mer enn vekten, men klart det finnes begrensninger når man drar rundt på en del kg for mye. Jeg har mine drømmer, og jeg har mine mål, den “perfekte” kroppen er ikke ett av dem, men målene skal nås, og drømmer går i oppfyllelse….

http://www.nrk.no/magasin/frykta-a-bli-mobba—starta-treningsgruppe-1.12039371

Søndagen er godt i gang, og søndag for meg er heldigvis ikke helt som den var da jeg var barn, for som barn, så opplevde jeg ofte søndagene som kjedelige. Søndagene var  nesten like lange, og kjedelige som langfredagene. De voksne skulle gjøre minst mulig når det var søndag . Heldigvis var også søndagene en dag for turer, og opplevelser, men jeg så vel alltid  på søndagene som ukens kjedeligste dag. I voksen alder, så oppdaget jeg fort hvorfor de voksne satte så stor pris på søndagene, og at dagen var viktig for å lade opp alle batterier.

Søndag i dag, mandag i morgen. Med en ny mandag rett rundt hjørnet, så betyr det også at det er mange som i morgen starter på en ny slankekur i kampen mot kiloene. Kanskje startet du forrige mandag, men gikk på en smell ganske kjapt? Hvor mange av dere har planlagt at dere i morgen skal starte en ny diett, eller at dere i morgen skal spise sunnere, og trene mer? Hvor mange av oss har ikke brukt mange helger på å stappe i oss masse usunn mat fordi vi på mandag skal starte vårt nye, og sunnere liv ? Vi bruker helgen til å stappe i oss fordi vi på mandagen aldri skal røre disse matvarene igjen… Hvor mange mandager har vi egentlig startet ett nytt, og bedre liv? Jeg kan bare prate for meg selv, men jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har tall på hvor mange mandager jeg har lagt om til en sunnere livsstil hvor jeg skal spise bare sunn mat, og trene hver dag. Å starte i det små med disse berømte babyskrittene, det er bare tull. Her går vi ut med de høyeste målene, og vet at denne gangen, denne gangen kan det ikke gå galt. Istedenfor å begynne og være litt mer fysisk aktiv, så skal vi være så fysisk aktive som vi aldri før har vært. Planen er klar, målet er klart, motivasjonen er på topp, og når mandagen kommer, så er vi i gang. Ofte er vi flinke i alle fall den første dagen, kanskje også den andre, noen ganger holder den en hel uke, eller en hel måned, men så er dabber motivasjonen av fordi vi høyst sannsynlig har satt oss altfor høye mål. Vi er lei av å være sultne, og vi klarer ikke å trene hver eneste dag. Så er vi tilbake på det dårlige sporet igjen, og klarer ikke helt å komme tilbake på riktig spor før alt igjen har gått i vasken. Istedenfor å justere målene, så er vi tilbake i gamle vaner. Det går faktisk an å justere målene underveis istedenfor å gi helt opp….Vi føler oss mislykket, og mister troen på at vi noen gang skal klare det. Vi går tilbake i dårlige vaner, men vet også at det kommer snart en ny mandag, og da vil det gå så mye bedre enn sist…og i morgen er det mandag….igjen….

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er 45 år, og tør ikke tenke på hvor mange mislykka forsøk jeg har bak meg. Istedenfor og stadig kjenne på følelsen av å være mislykket, så burde jeg kanskje ha tenkt litt over hvorfor jeg ikke lykkes, men de tankene tenkte jeg aldri. Jeg følte meg bare som en komplett idiot som igjen beviste hvor lite stålvilje jeg hadde, og hvor lite selvkontroll jeg hadde. Jeg tenkte aldri på at målene jeg satte meg var urealistiske. Jeg tenkte aldri på å starte med små steg, og ta en ting av gangen. Jeg skulle oppnå alt med en gang…men man kan ikke klare å endre alt samtidig. Med fokus på så mange ting på en gang, så er det ikke rart at man til slutt gir opp. Jeg har lært mye av en helt fantastisk coach, og Kai har gitt meg mange nyttige verktøy som jeg prøver å bruke i endringsprosessen jeg er inne i. En coach, eller andre fagpersoner kan ikke gjøre endringene for deg, men de kan gi deg viktige verktøy som du kan bruke i hverdagen. En ting jeg lærte var å konsentrere meg om en ting av gangen. Hva var det viktigste for meg å jobbe med først? Jeg valgte å starte å jobbe med helsen min, og da bli mer fysisk aktiv. Jeg skjønte at å tro at jeg ville klare å trene hver dag, det var som å tro på julenissen, så jeg måtte nedjustere målene til noe som var realistisk for meg å oppnå. Jeg måtte ha mål som kunne gi meg følelsen av å mestre, følelsen av å få til noe, og lykkes. Nå er trening, og fysisk aktivitet blitt en viktig del av min hverdag. Fra å starte med hverdagsaktiviteten, og små turer, så er treningsnivået mitt nå blitt mye høyere, og det er deilig å føle at man mestrer, og det er en fantastisk god følelse når man faktisk oppdager at kondisjonen, og helsen stadig blir bedre! Eller når man oppdager at man faktisk kan løpe, eller gjøre treningsøvelser som innebærer at man må hoppe. Jeg har verken løpt, eller hoppet på så lenge jeg kan huske 🙂

Målet mitt for 2016 er bla å gjøre noe med kostholdet. Jeg vet at mye vil bli annerledes om jeg også klarer å endre på matvanene, men jeg vet også at for meg, så nytter det ikke å starte en diett, og det nytter ikke å ha ett strengt regime. Spisemønsteret mitt trenger endringer, noe må kuttes, andre ting må legges til – små endringer Heidi, små endringer 🙂 Jeg har nå satt meg som første mål at jeg skal begynne å spise mer knekkebrød istedenfor bare brød, så i morgen er det avgårde til en spesiell baker, og kjøpe knekkebrød – nei, jeg skal ikke bake de selv 🙂  Jeg vet at frokost er viktig, men likevel, så er jeg flink til å droppe den, og spiser ofte frokost når det egentlig kanskje heller er tid for lunsj. Jeg har hørt utallige ganger hvor viktig det er å spise ofte, og ordet mellommåltid er et ord jeg registrerer at eksisterer, men ofte ikke så mye mer enn det. Jeg har i løpet av det siste året lært meg å kjenne på sult-mett følelsen….når skal man spise, og når skal man slutte? Det at man ikke skal spise når man hører tarmene skrike, eller stoppe å spise når man er så mett at man har vanskelig for å bevege seg. Jeg har lært at selv de minste endringer i kostholdet kan gi resultater, og at man også her har mye å vinne ved at man ikke endrer alt med en gang. Når jeg i tillegg er kresen, veldig kresen i matveien, så kan mye bli en utfordring 🙂

Hvordan har starten på 2016 vært til nå for deg? Er du fornøyd med den første uken i det nye året? Har alt gått som du planla? Det er ganske kjipt om man allerede nå, kun en uke ute i det nye året, skal gå rundt å kjenne på at man igjen mislykkes. Selv har jeg egentlig ikke fått startet det nye året helt, ikke sånn treningsmessig, og jeg kjenner vel også på at det nok har vært litt for mye av det usunne som av en, eller annen merkelig grunn har funnet veien inn i munnen min….men jeg er ved godt mot 🙂 I morgen er jeg så klar for å starte på året som jeg så inderlig håper skal bli ett godt år, og at jeg vil kjenne mye på følelsen av å lykkes.Hva er din plan når mandagen kommer ? Om man ikke har fått startet på treningssenteret ennå, så er det utrolig mye trening man kan gjøre hjemme, og man trenger ikke gå til innkjøp av særlig treningsutstyr heller. Jeg skal prøve å få litt eksperthjelp til å sette opp en treningsprogram som du kan gjøre hjemme. Målet til oss alle må vel være å slippe følelsen av å jage etter en ny slankekur hele tiden? Coach Kai så noe fint, og viktig til meg en gang:  Visst du er flink 80 % av tiden, så vet du også at du ikke ødelegger noe om du koser deg de resterende 20 %. Den er fin å ta med seg når en ny uke snart banker på døren 🙂 Nyt søndagen, og lykke til med en ny uke! Jeg er sååå klar for trening i morgen, og gleder meg stort til tabata timen 🙂 Om du sliter med kiloene, så husk at det her i Kristiansand er en egen treningsgruppe for overvektige, og vi vil gjerne ha enda flere med å trene. Kanskje er det på tide å gjøre snakk om til handling? 

NB. Den flotte dama som er på treningsbildet sammen med meg, det er Helene. Hun er ei av de som gjør treningen min til en glede uke etter uke 🙂

Jeg er nok litt skuffet i dag. Jeg kjenner på følelsen, men samtidig, så må jeg bare innse at ikke alt er som man tror, og håper. Av og til kan det kanskje også være lurt å sjekke ut ting to ganger før man hopper i noe med begge beina. Av og til hopper jeg nok i ting litt før jeg burde, men jeg trodde jeg hadde lest nok til at jeg var trygg på at dette var bra, men det var det ikke, i alle fall ikke for meg 🙁 At det er mange som sikkert vil ha stort utbytte av det, det er jeg sikker på, men ikke jeg….i alle fall ikke der jeg trengte at ting skulle fungere optimalt.

På torsdag, så tok jeg dere med på Roll Shaper massasje. Disse store trekulene som masserer kroppen, og at trekulene, og den infrarøde varmen er veldig bra for mange, det tror jeg fortsatt på. Jeg synes massasjen var veldig behagelig, og jeg opplevde det kun behagelig, det var ingenting som gjorde vondt. At kroppen får en skikkelig god massasje, det er jo noe kroppen virkelig har godt av, og fortjener! At en slik hard massasje har god effekt på en dårlig blodsirkulasjon, det tror jeg også på, så at Roll Shaperen har en effekt på mye, det står jeg fortsatt på…men for meg som sliter med skikkelig store ødemer, så har jeg nå fått klar beskjed om at en så hard massasje kan skade mer enn det kan gjøre godt. Jeg håpet virkelig, og jeg trodde…man gjør jo det når det dukker opp behandlingstyper som forteller at de kan hjelpe, og så lenge dette ” kun ” var massasje, og tok for seg hele kroppen, så var jeg optimist. Jeg følte også at huden hadde blitt noe mykere…det kan fortsatt være tilfelle, men på lang sikt, så er en såpass hard massasje ikke noe jeg bør fortsette med. For dere som har en frisk kropp ” all over “, så er det absolutt noe du bør prøve, spesielt om du trenger å få fart på blodsirkulasjonen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mine bein er veldig væskefylte, og jeg har store ødemer, og for min del, så kan såpass hard massasje skade vevet enda mer. Dette gjelder egentlig all massasje, også den helt vanlige massasjen. Skal jeg ha massasje på beina hvor ødemet er, så må jeg holde meg til lymfedrenasjen, og så er jeg så heldig at jeg har fått min egen pulsator her hjemme. En slag sovepose som jeg legger beinene inni, og så masserer den meg, og gir meg drenasje. Jeg tenker dere skal få se denne vakre soveposen en dag 🙂 Jeg har ikke lyst på småskader i vevet, noe som igjen kan føre til større væskemengder – jeg har egentlig nok væske som det er. Får man skader i vevet, så kan man få infeksjoner, og det vil jeg i alle fall ikke ha noe mer av enn det jeg har hatt! Varme er ikke bra for ødemer, men veldig bra for blodsirkulasjonen…lymfesystemet, og blodsirkulasjonen er dessuten to forskjellige ting, og trenger ulike behandlinger. Som lymfepasient, så er vevet mitt sårbart, og tåler lite, så derfor valgte jeg å avslutte Roll Shaper massasjen. Jeg tar ingen sjanser på at vevet skal bli mer ødelagt enn det er.

Jeg har lært masse av dette. Jeg er først, og fremst veldig glad for at jeg fikk muligheten, og som jeg nevnte tidligere, så er nok denne type massasje veldig bra for dere som ikke sliter med utfordringer av ulike slag. Jeg tror som nevnt også at en god massasje kan gjøre godt om man vil ha litt fart i blodsirkulasjonen. For meg med lymfeødem, og for alle dere som sliter med det samme, så skal man være klar over at det kan skade vevet. Ingen kan nekte oss å prøve, men man må bare være klar over hva resultatet kan bli. Jeg har lært at jeg skal sjekke slike ting mye grundigere, spesielt når man har utfordringer som kan forverres om det ikke gjøres riktig. Jeg har lært at det er en grunn til at der finnes fagfolk på de forskjellige feltene, og at jeg skal stole på de som skal kunne dette, uansett om de sier motsatt av det jeg vil høre. Fra nå av blir det kun lymfedrenasje, støttestrømper, og pulsatoren min…og de vakre nattstrømpene 🙂

Klart man føler seg litt dum også. Man håper jo så inderlig at det skal finnes flere hjelpemidler som kan gjøre noe med dette lymfesystemet som bare ikke vil fungere som det gjør hos de fleste andre. Ikke at jeg tro på magi, for det gjør jeg ikke…men man vil alltid håpe, tro, og ønske. Nå er det bare å sette sin lit til legene om at det vil skje ting på lymfefronten, og så må man bare håpe at også Norge vil anse medisinsk fettsuging som stuerent etter hvert. Lymfeproblematikken rammer mange hvert eneste år, og mange vet ikke at de har lymfeødem, eller lipødem. Legene kan nesten ingenting om disse tingene. Jeg måtte finne ut av det selv, og det tok mange år. Hadde noen fortalt meg at dette kunne være et resultat av min operasjon tilbake i 2002, så hadde jeg garantert ikke slitt med så store ødemer som i dag. Likevel så må man bare akseptere situasjonen, og leve med det så godt man kan…og når infeksjonene ikke flytter inn i kroppen min, så er vi egentlig ganske gode venner, beina mine, og jeg 🙂

Så ble det ikke som jeg trodde, men etter og ha kjent litt på skuffelsen, og kjent litt på hvor dum jeg har vært som ikke har sjekket i bauger, og kanter, så går det helt fint….infeksjonen som jeg fikk i romjulen er borte, og jeg er sååå klar for trening igjen til mandag. Da er det tabata vi skal trene, og jeg savner treningstimene, jeg savner instruktørene, jeg savner Spring, og jeg savner den flotteste, og fineste treningsgjengen 🙂 I helgen skal jeg mure meg inne, og ikke gjøre annet ute enn noen gode turer med pelsballen. Pelsballen vår elsker å være ute, og det er utrolig fint, for da får også vi mange gode turer. Han er nok ute mer enn hunder flest, men det er også veldig positivt for oss som eiere. Akkurat når det snør som verst, og det blåser, og føyker, så kunne vi kanskje ha håpet at han ikke likte snø, men pelsballen elsker snøen også, og han løper, og leker, og bjeffer på snøen – så her er det ut på tur uansett vær. Til og med regn, og sterk vind elsker han å være ute i…nå som det har vært så kaldt, så får han fleecejakke på seg når vi skal ut. Jeg er ikke for klær på hunder, men når det er kaldt, så er det selvsagt et unntak. Selv med mye pels, så kan han fryse. Vi var ute på tur kl.0630 i dag, så nå er det jaggu snart på tide med en ny tur. I morgen trekker jeg for øvrig en vinner av det flotte armbåndet, og skjerfet fra Diz. En kommentar på bloggen, så er du med i trekningen. Verdien er ca 600 kr. Ha ei nydelig helg!

Nei, det er ikke koselig med snø! Hadde det vært sånn at snøen kom ferdig porsjonert, og lå der til vinteren var over, så skulle til og med kanskje jeg ha likt snø, men dessverre så kommer den ikke i ferdige porsjoner, og blir liggende der. Den kommer akkurat som den vil, og i akkurat så store mengder som den ønsker å komme i. Det snør, og det snør, og jeg kjenner ikke det fnugg av glede! Hadde den bare blitt liggende…men neida, den finner plutselig ut av Sørlandet fortjener snø. Det er jo trossalt vinter. Vi som bor på palmekysten skal da ikke ha snø…vi skal ha bare bakker, og en følelse av at det nesten er vår selv om det er januar. Jeg vil ha grønn vinter, og ikke for mange kuldegrader, og jeg vil i alle fall ikke ha masse vind som får snøen til å fyke både hit, og dit! Jeg hater så intens den irriterende snøen! Hva er det værgudene ikke har forstått? Vi bor på Sørlandet, og skal ikke ha hvit vinter…hvit vinter kan komme alle andre steder hvor det er naturlig at snøen kommer. La snøen falle der folk drar for å stå på ski, la snøen falle i store mengder på fjellet – jeg vil ikke ha den! Det er så vakkert sier mange. Jo, visst er det vakkert, men om jeg vil se vakre snølandskaper, så kan jeg enten dra til fjells, eller jeg kan finne frem et postkort, og beundre det.

Vinter har egentlig alltid vært en utfordring når man er en størrelse for stor. Heldigvis går verden fremover, så utfordringen med å være stor om vinteren, den er nok blitt mye mindre. Det som er min største utfordring om vinteren, det er vinterbukser. Nå leker jeg minimalt i snøen så lenge jeg ikke har små barn lengre, men jeg er mye ute på tur med pelsballen, og da skulle jeg gjerne hatt ei skikkelig tykk, og varm vinterbukse. Turen blir liksom ikke helt den samme når jeg må gå å vasse i snø med dongribukser. Joda, jeg har ull under der igjen, men likevel, buksene blir søkkvåte, og jeg blir våt, og turen blir ikke like fin. Jeg husker når datteren min var liten, da var det ikke mye moro å leke ute i snøen. Da hadde jeg veldig lite varme klær fordi varme klær ikke ble produsert for oss som var en størrelse for stor. Jeg husker jeg slet med å finne ulltøy som gikk litt opp i størrelse, eller det vil si at det var helt umulig. Jeg var på det største en størrelse 58, og noen ganger var jeg oppe i 62, men ingen lagde ulltøy i størrelse telt. Det var i alle fall sånn jeg følte det. Jeg husker at jeg fant en ulltrøye på Sparkjøp som jeg fikk presset på meg, men den hadde ikke armer, og varmet ikke maksimalt. Jeg husker også at jeg fant en ullongs i str. 48, og det var jo en del størrelser unna størrelse 58…i tillegg hadde jeg disse tømmerstokkene av noen bein som krevde sitt, så det var ingen behagelige turer ute i snøen med en ullongs som aldri kom høyere opp enn under magen….

Som en størrelse for stor, så er jeg også så ” heldig ” at jeg har store føtter. Damesko sluttet før på str.41, og ingen produserte damesko høyere enn det, da måtte man over på de vakre herremodellene. For meg som alltid har vært opptatt av å kle meg pent, så var det ikke moro når jeg ikke fikk damesko i min størrelse….så når jeg skulle ha vintersko, så måtte jeg lete etter de som var minst mandige. Jeg er såååå lykkelig over at MYE har skjedd på denne fronten, og jeg er så glad for at en del produsenter har skjønt at også kvinner kan ha store føtter. Nå er det ett veldig godt utvalg av sko til oss som må over str. 41. Dette skal jeg blogge litt mer om i ett senere innlegg. Det er utrolig godt at jeg ikke lengre må slite med verken ulltøy, eller vintersko. Sånn klesmessig, så går det an for oss store å kle oss etter forholdene. Det er vinterklær å få tak i, også om en må opp i de største størrelsene. Nå har jeg klart å gå ned fra str.58/60 til en størrelse 50, og er overlykkelig for det, og jeg er også så utrolig glad for at det er mulig å få de riktige klærne også om vinteren slik at vi kan komme oss ut på tur. Nå får man vel egentlig det meste av gode vinterklær i store størrelser fra ulike produsenter, og jeg skal i et blogginnlegg neste uke skrive litt om mine vinterfavoritter. Jeg har jakker for enhver vinteranledning, og jeg har mine klare favoritter. Det er så deilig å ta på seg en dunjakke, og vite at den holder deg varm. Før slet jeg med å finne noe som varmet meg skikkelig.

Tidligere hadde jeg som nevnt en utfordring med å finne ullklær som passet min kropp. Jeg vet at beina mine er større enn normalen, og krever sitt, men går man en del år tilbake, så stoppet ullklær ofte på størrelse 48. Da var str.48 en stor størrelse, og det var jo nesten en nyhetssak at man kunne få klær helt opp i denne størrelsen. Takk verden for utviklingen sier bare jeg. Når jeg nå er ute på kalde dager, så er det fint å finne frem ulltøyet, og vite at det passer fint som bare det. Til og med ull longsen passer perfekt – den får jeg gått opp i livet selv om tømmerstokkbein som krever sin plass 🙂 Fint er ulltøyet også, og det er jo en liten pluss i det hele 🙂 Gode fleecejakker har jeg som jeg kan ha som mellomlag, jeg har alt jeg trenger av votter, skjerf, og pannebånd. Jeg går ikke med lue. Lue kler jeg ikke, og det er en liten sorg…der er så utrolig mange tøffe, og fine luer, men ingen av de passer mitt hode…eller de passer, men det ser langt i fra bra ut 🙂 Vintersko har jeg både til tur, og til pen bruk, så jeg er egentlig veldig fornøyd. Det er ingenting som er verre enn å være ute en kald vinterdag, og fryse skikkelig fordi man ikke har gode klær. Nå er det bare ei vinterbukse som mangler i samlingen min – den tror jeg at jeg må lete lenge etter, den vil jeg ikke finne pga disse herlige tømmerstokkene. For dere som ikke har tømmerstokker, og heller litt mer over på det ” normale “, så vil jeg tro at det finnes flere gode alternativer når det kommer til varme bukser. Jeg må nok i tenkeboksen, og vurdere hardt om jeg skal få sydama mi til å sy ei vinterbukse…. neste vinter…

I gata vår, så har vi kjøpt oss ny snøfres, så det å måke snø, det går som en lek nå. Det er nesten som at mannfolkene slåss om hvem som skal måke 🙂 I dag morges fikk jeg en liten opplæring i bruken av den, sånn i tilfelle mannfolkene går lei, og vi damer også må trå til. Jeg er så glad for at ikke alle naboene var våkne, og satt og tittet ut av vinduene – for en komikveld! Det var litt å sette seg inn i, og plutselig kjørte snøfresen avgårde uten at jeg helt hadde tenkt samme tanken, og plutselig hadde jeg stilt spaken som styrer kastene helt feil, så en stor mengde med snø kom på hele meg istedenfor andre veien…jeg ga opp, og går på med friskt mot en dag det ikke er fullt så mye snø som ligger og roper. Er det rart man bare hater snø!!! I helgen skal det jo bare snø mer, og mer, og etter et ærend jeg bare må gjøre i dag, og etter en handletur på butikken, så skal jeg mure meg inne resten av helgen. Jeg skal sitte å se snøen dale ned, irritere meg max, lufte pelsballen noen turer, men ellers kose meg med fyr på peisen, litt kald pepsi max, en stor bolle popcorn, og noe godt på skjermen 🙂 Og ræger! I dag er det jo rægedag – Ha en herlig fredag!!

Husk giveaway’en som trekkes til søndag. Ett flott armbånd, og skjerf fra Diz gis bort til en heldig leser 🙂 Legger du igjen en kommentar på bloggen, så er du automatisk med i trekningen.

For dere som følger bloggen min, så har dere nok lest om kampen jeg hadde i forhold til om jeg skulle velge slankeoperasjon, eller ikke. Jeg har vel alltid vært av den oppfatning at jeg aldri skulle legge meg under kniven. Man vil alltid klare det selv, men så kommer det perioder hvor alt ser helt håpløst ut, og så begynner tankene å spinne. Man blir lei av og hele tiden føle at man ikke lykkes, og det er ikke alltid like lett og akseptere at man drasser rundt på alle disse ekstra kiloene. Man vil gjerne ut av dette, og så ser man at man allerede har brukt mange år på å gå opp, og ned som en jojo. Alle ønsker vi oss denne lille, fantastiske pillen som man kan ta, og vips, så har man en lettere, og flottere kropp. Tenk så fantastisk det hadde om denne pillen ble oppdaget, og så kan man leve i denne drømmen en stund før hverdagen igjen brutalt slår en i bakken. Ingenting i livet er gratis heter det. Akkurat det er vel ikke helt sant, men når det kommer til vektnedgang, så kommer ingenting rakende på en fjøl. Det må jobbes, og det må jobbes beinhardt. I løpet av 2016, så vil mange der ute stå overfor det samme valget som meg. Det er ikke noe lett valg å bestemme seg for operasjon, eller ikke – ingen vet utfallet, ingen vet hvordan livet vil bli, det eneste man vet er at man er så lei av å være tjukk, og tung, man er lei av begrensningene som en overvekt ofte fører med seg. Å la seg slankeoperere er ikke et valg man tar på strak arm – de fleste har gått mange runder med seg selv før valget blir tatt. Kanskje er valget det viktigste valget man tar i løpet av livet.

Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg for ca 2 år siden når jeg avlyste slankeoperasjonen. Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget ? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt… men etter en stund, så fant jeg roen, og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av mange andre, men jeg kjente at skuldrene var senket, og det føltes riktig. Mange av leserne har spurt meg om min vei for å komme dit jeg er i dag, og veien startet da valget om slankeoperasjon ble tatt….

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Kampen mot kiloene vil aldri være en kamp som er over. Jeg skjønner ta mange gir opp. Jeg skjønner at mange ikke orker denne evige kampen, og jeg skjønner at mange velger å la seg slankeoperere. Eller jeg vet ikke helt om jeg skjønner alle som gjør det, for der er nok altfor mange som med en operasjon tror at kampen mot kiloene nå er over. Man lærer masse på forkursene til operasjon om realiteten, man lærer om kampen som fortsatt må kjempes, men likevel er det altfor mange som tror at man nå kan sette seg godt tilbake i stolen, fordi jobben er gjort. Det er mange som ikke innser at kiloene etter kort tid kan komme på igjen, og kanskje også enda flere enn man hadde. Jeg har vært akkurat der mange andre overvektige har vært. Jeg følte slaget var tapt, og ba fastlegen min søke slankeoperasjon for meg. Jeg var helt klar for å la meg operere, jeg orket ikke denne evige kampen lengre. Jeg var så utrolig lei! Lei av å starte på an igjen hver mandag, for så og mislykkes kun dager etterpå. Jeg var lei av å falle, lei av å føle meg mislykket, lei av å hate kroppen min, jeg var lei av at fokuset hele tiden skulle være på hvor stor jeg var. Jeg klarte aldri og akseptere at jeg var stor. Jeg så ikke annet enn en stor kropp, og slet med å se at det var så mye mer som betydde noe enn om jeg bar på så mange ekstra kilo. Hvorfor skulle mine ekstra kilo fortelle andre hvem jeg var? Kanskje var det jeg som lot kiloene bestemme, kanskje så ikke alle andre på min overvekt på samme måte som meg selv, men i mitt hode, så var det kiloene som utgjorde meg.

Vi hadde mange runder hjemme, og jeg vet at de egentlig ikke ønsket at jeg skulle gå igjennom en operasjon. Likevel så støttet de fleste valget mitt, men jeg har en datter som aldri helt kunne akseptere det. Likevel var det jo mitt valg, og min kropp. Jeg så bare at en operasjon ville gi meg en lettere kropp, og en lettere hverdag, men jeg tenkte lite på om jeg ville bli sunnere, og mer lykkelig. Jeg så ikke helt at helsen var det som burde komme først, og jeg så ikke at en lettere kropp ikke nødvendigvis betydde en sunnere kropp. I mitt hode, så var en lettere kropp det samme som en sunn kropp. Jeg visste bare at jeg var drittlei denne tunge kroppen som jeg hele tiden lot meg begrense av. Jeg var jo aktiv, jeg har aldri følt at jeg har hengt så etter fordi jeg er stor, eller at jeg ikke orker ting fordi jeg er stor, men jeg ville bli som ” alle andre .” Valget var tatt, jeg gikk på kurs som en forberedelse til mitt nye liv med en liten mage, et kurs som var utrolig lærerikt. Vi ble hele tiden fortalt at operasjon ikke var en enkel løsning, og at vi måtte være forberedt på beinhard jobbing etterpå.. Dette med beinhard jobbing forsvant vel litt ut av ørene i starten, men etter hvert, så bet jeg meg mer merke i mye av det som ble sagt. Jeg kjente at usikkerheten plutselig kom snikende. Usikkerheten kom først fordi jeg som sikkert er en av de mest kresne personene som finnes i matveien, plutselig fikk vite hva jeg måtte spise, og drikke i starten. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle få i meg noe som helst. Hele listen vi fikk se var jo ei stor nei liste for meg, men etter hvert, så var det komplikasjonene, og tiden etterpå som gjorde meg veldig usikker. Ikke at jeg trodde jeg skulle klare underverker på egenhånd, men jeg innså at det kanskje var en mulighet om jeg grep ting litt annerledes an. Etter en dag på operasjonsskole i Arendal, så ble valget tatt om at jeg ikke skulle under kniven. Jeg ble redd når kirurgen fortalte om inngrepet, og mulige bivirkninger. I mitt hode, så var jo jeg den som ville få alt av bivirkninger, og litt til, men jeg innså også at kampen mot kiloene ikke ville være over selv om jeg lot meg operere. Utgangspunktet ville selvsagt være veldig mye bedre, men kampen måtte jeg likevel kjempe hver dag… 

Blogginnlegget i dag ville jeg skrive fordi jeg i romjulen hadde en samtale med en bekjent som har gjennomgått en slankeoperasjon, og hun syntes ting var så innmari vanskelig. Ikke at hun hadde fått så mye bivirkninger, men hun hadde begynt å merke at vekten hadde gått opp. Hun skjønte ikke helt hvorfor, men da jeg spurte om hvordan aktivitetsnivået hennes var, så måtte hun innrømme at hun stort sett ikke gjorde så mye for å holde seg aktiv. Det er da man har misforstått ganske så mye med en operasjon. Vedkommende følte hun kjempet en større kamp etter operasjonen enn før, og kjente panikken komme for at vekten skulle gå tilbake der den var, men vedkommende var heller ikke så villig til å starte å trene, eller bevege seg mer. Jeg trodde ting skulle bli så enkelt etterpå sa hun…det blir ingen enkel hverdag selv etter en operasjon. Hun kunne spise alt nå, til og med store porsjoner kunne hun fortelle… er virkelig det målet for mange som legger seg under kniven? Det er en quickstart i forhold til at man får ett godt utgangspunkt, men kampen, den vil man måtte kjempe hver eneste dag. ” Det får gå som det går ” sa vedkommende….” jeg har i alle fall fått føle på det å veie mye mindre…går jeg opp, så går jeg opp.”  Jeg kjente jeg ble sykt provosert!!! Hva er det vedkommende ikke har forstått? Staten har ikke betalt 100000 kr for at noen skal føle på det å veie mindre! Har man fått en slik sjanse, så griper man den med begge hender, og så viser man at dette er noe man virkelig tar på alvor. 

Jeg kritiserer ingen som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar, og det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg vil tro at alle går mange runder med seg selv før man klarer å ta ett slikt valg. Jeg kjenner også flere flotte mennesker som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse.  På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat, at de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større, og større måltider – er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var….

Jeg tenker at Norge bør begynne å tenke litt mer som Danmark. I Danmark har de nå vedtatt og redusere antall overvektsoperasjoner. De ser bivirkningene, de ser komplikasjonene, og de ser at for veldig mange så er ikke dette den riktige løsningen. Står man overfor valget hvor livet står i fare, så skal man selvsagt få en operasjon, men nøkkelen til varig endring ligger i beinhard jobbing, først i hodet. Istedenfor å tilby oss overvektige en operasjon, så bør vi tilbys tilrettelagt trening over lang tid. Det holder ikke med noen uker, eller måneder.  Først etter ett par år, så kan man se hvem som er hvor. Først da bør spørsmålet om slankeoperasjon komme opp for de som fortsatt ikke  har oppnådd ønsket resultat. Vi overvektige må forplikte oss dersom vi ønsker en livsstilsendring.

Jeg minner om Giveaway’en som jeg har på bloggen denne uken : Legger du igjen en kommentar på bloggen, så er du med i trekningen av dette flotte armbåndet, og skjerfet fra Diz. Verdien er va 600 kr. Husk når du kommenterer at du legger igjen epostadressen din – uten en epostadresse, så vil jeg ikke klare å komme i kontakt med deg….

Velkommen hverdag! Så utrolig godt det er at hverdagen er på plass igjen med sine rutiner, og daglige gjøremål. Jeg elsker hverdager! Det er fint med disse røde dagene som skiller seg litt ut, men det må ikke bli for mange av dem, så i dag kjenner jeg på den gode følelsen av hverdag. Dagen i dag er også dagen hvor det nye året sparkes skikkelig i gang. Dagen i dag er også dagen hvor halve Norge starter ett nytt, og bedre liv. Denne dagen er den store startdagen. Starten på noe nytt er alltid fint, blanke ark er fint, drømmer, og mål er fint, men det er liksom ikke det som topper den store startdag listen – i dag skal nemlig halve Norge bli slankere, og sunnere, og det skal gjøres på kortest mulig tid. I dag starter magien, det umulige skal bli mulig på 1,2,3. I dag starter vi med de hårete målene, og vet at denne gangen skal alt bli helt annerledes enn alle de forrige gangene du gikk løs på det samme. I dag starter den store slankingen – vi skal ha bort ribbefett, og pinnekjøtt, og nå skal det jobbes mot den lekre, smekre sommerkroppen.

I dag møter vi presset, og stresset – ukebladene, og media generellt kommer til å hyle mot oss de neste ukene. Norge skal slankes, og vi skal ta i bruk de mest utrolige metodene for å nå det. På kun få uker, så skal man miste flere kilo, og mange kommer til å prøve den ene dietten etter den andre. Mange kommer til å kjenne på sult, frustrasjon, og sinne, og etter noen uker, så er vi tilbake der vi var ved starten: dietten sprakk, de hårete målene var ikke gjennomførbare, og vi sitter igjen med den vonde følelsen, følelsen av at vi igjen mislyktes – aldri kan vi klare det vi setter oss som mål, aldri mestrer vi. Istedenfor at vi prøver å snu hodet, så velger vi å snakke oss selv ned, og vi velger å tro at vi aldri vil lykkes.

I alle år, så har man kjent på dette presset, og jeg kjenner at det gjør meg skikkelig sint! Antall overvektige øker også her i Norge, og hadde alle disse vidunderkurene fungert, så hadde vi vel sett det motsatte? Hvorfor skal noen tjene seg rike på vår fortvilelse? Når skal helse Norge forstå at det er på tide å ta helt andre grep? Man kan ikke leve på ingenting, man kan ikke leve på verken ananas, shaker, eller salat. Alle kan klare det i en periode, men når skal vi forstå at det kommer en tid etter at slankekuren er over? Hva skjer da? Hva skjer når man skal starte å spise vanlig? Hva gjør man da for å unngå at vekten går opp igjen? Det er jo her hele problemet ligger – hva gjør man for å få en varig vektnedgang? Hvorfor har vi så dårlig tid? Hvor lang tid har vi brukt på å skape overvekten? Da er det ganske lett å forstå at det også vil ta tid å miste den. Der finnes ingen vindunderkur, eller superpille, men vi lar oss likevel lure gang på gang.

Presset for å få den ” perfekte ” kroppen vil lyse mot oss i dagene, og ukene fremover. Hva gjør slike overskrifter, og ett slikt press med oss? Hva gjør det med hodet vårt, og med selvfølelsen vår? Hva gjør det med kroppsfokuset, og spiseforstyrrelsene? Hva med mestringsfølelsen? Hvordan skal vi kunne kjenne på det å mestre når vi aldri lykkes ?Hvorfor blir stadig flere overvektige når oppskriften bare er å spise mindre, og trene mer? Hva med gleden over å være aktiv, og kjenne på gleden når selv de små skrittene gir resultater? Er ikke en god helse viktigere enn tallene på badevakta? Kanskje er det på tide å sette bort badevekten, legge dietter på hyllen, og kaste alle kaloritabeller? Kanskje er det på tide å sette ett helt annet fokus? Du fortjener å føle på det å lykkes, du fortjener å kjenne på det å mestre.

Jeg vil aldri bli verken tynn, eller veldig slank, men jeg skal bli slankere 🙂 Livet er altfor kort til å gå rundt å drømme om å bli tynn. Det viktigste for meg er en god helse, og en god helse kan jeg ha selv med en del kilo for mye. Det å ha en kropp som samarbeider, og en kropp som er frisk, det betyr så mye mer enn innpakningen. Det har tatt meg lang tid det å klare og tenke slik, men helsen er det aller viktigste. Jeg vil ha en frisk kropp som lever lenge 🙂 Det er slutt på å starte det nye livet hver mandag, for allerede onsdagen har gjerne chipsposen, og sjokoladen vunnet…igjen. Det er slutt på å gå ned i den mørkeste kjelleren hver gang man mislykkes, for så å gå på an igjen neste mandag. Det er så utrolig godt det å ha ett helt annet fokus, og tenkemåte. Klart det er kjipt når man går på en stor smell, men istedenfor å bli deprimert, og hate meg selv som pesten, så godtar jeg det dumme valget jeg gjorde, og tar ansvar for det, og jeg gjør sjeldent samme feil igjen neste dag. Lett? Ikke en plass! Jeg er 45 år, og du kan tenke deg hvor mange år jeg har brukt på å endre dette hodet som aldri før spilte på samme lag som meg…men det er mulig 🙂

Jeg har stor tro på at jeg skal nå målet mitt selv om jeg gang på gang har gått på trynet. Man er så opptatt av å fokusere på alle gangene man ikke har klart målene sine, og har man gått på trynet så mange ganger, så vil man aldri klare det….for noe tull! Man skal ikke se seg tilbake, og la gamle ting ødelegge for det som ligger der fremme. Ved å fokusere på alt man ikke klarer, så vil man aldri klare det! På livsstilsendringskurset på sykehuset, så jobbet de masse med å få oss til å forstå nettopp dette, og det har hjulpet meg masse. Drømmen om å bli tynn, den har jeg lagt bak meg, og jeg vet at den tynne drømmen ikke er min. Jeg ønsker å leve ett godt liv som jeg gjør i dag, i en lettere kropp. Jeg tror det er uhyre viktig at drømmen er din, og ikke alle andres. Man tror så mye, og man tror at ” alle ” andre ønsker at vi skal bli tynne…. det er nok ikke helt sånn. Tenk over hva din drøm er, tenk etter hva som er dine mål – lag en realistisk plan, og etter masse svette, og tårer, og ikke minst mange motbakker, så vil du komme dit. Jeg har tro på babysteps – de små skrittene, og god tid.

Jeg har en lang vei igjen å gå. Det koster å få ett lettere liv. Man svetter, man banner, man er sint, og sur der man higer etter pusten på trening, eller puster som en hvalross når man sliter opp bakkene når man er ute på tur. Jeg ” hater ” alle instruktørene på trening som pusher meg når jeg allerede er søkkvåt av svette, og tror kroppen vil kollapse hvert øyeblikk. Man kan føle seg som et vrak, og man kan kjenner seg stiv, og støl – men for en gevinst! Gevinsten blir ikke utbetalt med en gang, men etter en tid vil man merke at innsatsen gir mye tilbake : Form, energi, glede – en følelse som ikke kan beskrives med ord!

Ikke la deg lure når hverdagen i dag sparkes skikkelig i gang igjen – dropp dietter, og alle disse ” enkle ” veiene til ett lettere liv. Sett deg mål som du kan nå, start med å tørke støv av joggeskoene, og ta deg en tur ut i ettermiddag. Kanskje frister det med en tur i morgen også….ta trappene istedenfor heisen, gå på butikken istedenfor å kjøre, spis mindre porsjoner, vær litt mer bevisst på hva du putter i munnen, la søtsakene, og chipsen ligge til helgen. Går du på en smell allerede denne uken, så si til deg selv at det er helt ok. Begynn en mental reise istedenfor en diett. Begynn i hodet, så vil resten følge etter. Det er i hodet du må begynne for å få den varige vektnedgangen.

Vi starter hverdagen med en giveaway her på bloggen, og du som leser kan bli den heldige eier av ett nydelig armbånd, og skjerf fra Diz om du legger igjen en kommentar på bloggen 🙂 Det vil bli en del fine giveaways fremover, så bare å glede seg. Dette flotte armbåndet, og skjerfet har en verdi på ca 600 kr. Jeg elsker smykkene fra Diz – der er så mye lekkert, så jeg har en del av deres smykker i min samling 🙂 Skriv ett ja, eller skriv det du måtte ha på hjertet, så kan du bli den heldige eier av dette 🙂 I dag starter treningsgruppen for overvektige opp igjen med trening etter en liten juleferie. Heldige meg fikk rosen på nyttårsaften, så i dag er jeg spent på hva legen sier..trening, eller ikke trening – jeg er spent! Go’ mandag !!

Hver eneste gang, så sier jeg ” aldri mer ” – aldri om jeg skal gå i den samme fella, for nå har jeg lært….men jeg lærer aldri, det frister for mye….jeg oppdager fort at jeg aldri lærer, og så er det samme runddansen igjen…aldri en gang til! Jeg er nok ikke alene om å gjøre den samme feilen om, og om igjen, men en kan jo bare ha det så godt når man aldri helt skjønner sitt eget beste. Da kan man bare stå i kø, da kan bare svetten renne, og da kan man bare gå rundt og være irritert på seg selv fordi en var så dum denne gangen også…Det er tid for salg, og jeg må jo hver eneste gang gå rett i fella…hver gang tror jeg at det sikkert ikke er så kaos som det var sist, og at det sikkert er greit å finne en parkeringsplass, men jeg tar jo feil hver eneste gang, og hver gang man opplever dette kaoset, så er det den absolutt siste gangen! Det blir jo aldri den siste, og man skulle jo på dette området tro at man er komplett idiot.

I dag åpnet Sørlandssenteret kl.07 – der er ikke jeg at jeg står utenfor og venter til de åpner så tidlig på morrakvisten. Egentlig er det heller ikke noe spesielt jeg skal ha, men så var det dette gavekortet som jeg fikk til jul, og som brenner litt i lommeboka. ZIZZI er jo egentlig den eneste butikken på senteret som er en butikk for meg når det kommer til klær. Kjedebutikkene med store størrelser er egentlig ikke butikker jeg finner klær i som jeg liker, i alle fall skjer det kun hvert jubelår. Når ZIZZI skal ha 30-50% på hele butikken, så er jeg svak…jeg bare må dit i tilfelle jeg skulle ha gått glipp av noen gode kjøp. Butikken, og prosentene roper liksom mot meg, og drar meg som en magnet. Jeg har ikke brukt for klær, klesskapene er så fulle at klærne nesten ikke kan puste, men likevel, så er det alltid plass til noe mer, og så var det dette gavekortet da, det må jo brukes, og når det attpåtil er salg, så kan man jo få litt mer ut av gavekortet. Jeg må bare le for meg selv, for jeg vet at det vil bli vanskelig å finne parkeringsplass, og jeg vet at jeg kommer til å møte kø både her, og der…jeg blir varm, jeg svetter, og jeg går og sier stygge ord for meg selv, og er helt klar på at dette skal jeg aldri gjøre igjen 🙂 Jeg går alltid på med friskt mot, og er veldig klar for shopping, men lysten blir fort redusert til det minimale, og jeg drar ofte hjem omtrent før jeg er kommet inn døren. Tålmodighet, hva er det 🙂

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Salg har jeg allerede vært på også. Jeg har kjøpt meg fire flotte tunikaer, og et smykke…jeg har jo ikke nok fra før av 🙂 Likevel er det noe rart med ordet salg, det funker veldig godt på meg i alle fall. I dag er det kun klær jeg skal kikke på. Smykkestativene er så fulle at jeg ikke må komme nær de, for da raser de. Hudprodukter, og kroppsprodukter har jeg hamstret nå etter jul da alle gavepakninger er til 50%. Jeg som har lymfeødem må bruke spesielle produkter, og da føler jeg meg som ei av disse gale kjerringene som skal sikre seg gode kjøp 🙂 Produktene jeg bruker koster litt, så da får jeg bare tåle følelsen av å være litt smågal når jeg er innom noen apoteker for å se om de har mine produkter til en billig penge 🙂

Jeg er sikkert ikke alene om å ha klesskap som er så fulle at dørene nærmest nekter å lukke seg. Klær er så utrolig moro, og det er en interesse jeg vel alltid har hatt…. eller jeg var vel aldri som barn den jenta som alltid skulle ha prinsessekjoler, men fra ungdomstiden, så ble klær en stor interesse. Min mor ser ikke helt hvem jeg har arvet denne klesinteressen fra, men jeg liker å kle meg pent, liker å føle meg velkledd, og jeg synes det er en god følelse det å føle seg feminin. Noen tror kanskje klær er en måte å skjule størrelsen på, men for meg er det nesten motsatt. Jeg synes det er fint og kunne vise at store kvinner også kan være flotte, og ikke minst det å vise hvor mye flotte klær der er i store størrelser.  Jeg ser heldigvis at jeg har blitt bedre på mye med tiden, og jeg er nok ikke den impulsshopperen som jeg var før. Nå overveier jeg ting noe mer, og kjøper stort sett klær som jeg føler meg 100 % sikker på. Skapet tyder jo på at jeg ikke alltid har tenkt sånn…. 🙂

Heldigvis har mye skjedd innen stormote de siste årene. Jeg husker den første stormote butikken som kom i Kristiansand, og kort tid etter, så dukket det opp en til. Det var jo nærmest en sensasjon med egne butikker som solgte klær til oss som hadde behov for store størrelser. Jeg husker butikken Donna hvor jeg kjøpte konfirmasjonsantrekket mitt, og jeg husker stormote butikken i Det Hvite Hus. Jeg kan le litt for meg selv når jeg ser konfirmasjonsantrekket nå, men det er jo en evighet siden, og i 1985 da jeg var konfirmant, så var antrekket absolutt veldig flott….men jeg ser ikke helt hvorfor i all verden jeg hadde sløyfe! Sort sløyfe! Hvor var selvinnsikten, og hvor var mamma… det skulle vært totalt ulovlig for jenter å ha på seg sløyfe  🙂 Stormoten de første årene var nok ikke beregnet på unge jenter. Noen trodde nok at de som trengte store klær var de godt voksne damene som ikke var så opptatt av hva de hadde på seg. Det var mye kjerringtøy, og ikke bare moro å ha på seg slike klær når man var tenåring….men man hadde ikke så mye å velge mellom, så da ble det for meg som de godt voksne damene, man måtte egentlig bare ta det som var, men butikkene var flinke til å sette sammen, så det ble faktisk ikke så galt til slutt.

Prismessig, så er det helt klart store forskjeller når det kommer til klær i store størrelser. Mange nettbutikker tilbyr mye store klær til en grei pris, men jeg har dårlige erfaringer med bestilling av klær på nett – en og samme størrelse ble enten for stort, for smått, eller manglet totalt passform. Noen tror de kan plassere et telt på kroppen vår, og så skal vi være fornøyde med det. Likevel går jeg ofte i denne fellen igjen, og igjen…klærne ser så fine ut på bildene, prisen er bra, og så bestiller jeg…når klærne kommer, så går det meste i retur. Jeg lærer aldri, jeg har alltid tro på neste gang 🙂 Kjedene som HM, Kappahl, og Lindex har også mye å lære når det kommer til størrelser, og passform. Det hender jeg er heldig og finner noen skatter også i kjedebutikkene, men det er langt mellom hver gang. Det er spesielt passformen som irriterer meg – det blir liksom aldri helt riktig 🙁 Så for min del, så blir det mest spesialbutikkene jeg handler i. Der har de masse kunnskap, man føler seg vel der, og her vet jeg at størrelser, og passform henger litt mer på greip enn i kjedebutikkene. Jeg liker også å komme inn i en butikk hvor betjeningen også har litt ekstra på kroppen, for da vet de hvor skoen trykker. Jeg setter umåtelig stor pris på å komme inn i en butikk hvor betjeningen er dønn ærlige, og sier akkurat det de mener om plaggene jeg tar på meg. Visst jeg ser ut som en klovn, eller det ser ut som om jeg har tatt et telt på meg, eller om det tyter ut alle veier, så vil jeg betjeningen skal si det til meg! Ikke si hvor fin jeg er når jeg egentlig ikke ser ut! Dårlige råd, og dårlig selvinnsikt har resultert i mange dårlige kjøp som aldri kom lengre enn klesskapet. I ett enere blogginnlegg, så vil jeg prøve å få til en oversikt over stormote butikker landet over. Mange vet ikke hvor de finner ulike butikker med store størrelser, og jeg har fått ett par henvendelser fra lesere som lurer på om det er mulig å få til en oversikt, og med god hjelp fra dere, så skal vi absolutt få til det 🙂

Ok, jeg skal altså nok en gang gå i samme fella som tusen ganger før – jeg skal ut på salg. Du kan være sikker på at jeg angrer minuttet jeg nærmer meg senteret, og du kan være sikker på at jeg aldri skal gjøre det igjen – la oss inderlig håpe at butikken jeg skal besøke virkelig har noe som frister meg 🙂 Det blir nok ekstra fint å gå på salg i dag med en hoven, vond, og øm legg, men feberen er borte, så da prøver vi oss….Ha en herlig lørdag om du skal på salg, eller ikke 🙂

Godt Nyttår! Jeg håper du hadde en fin feiring i går, og at du nå er klar for det nye året som ligger foran deg. Det er rart hvordan ting kan endre seg fortere enn man nesten klarer å knipse. Fra å være full av optimisme det ene øyeblikket, til en helt annen situasjon øyeblikket etter. Fra å være på topp, og så klar for ett nytt år, til å føle skikkelig på utfordringer, og en start på det nye året som man ikke ønsket.

Det ble ikke helt den nyttårsaften som jeg hadde ønsket meg, og planlagt, og i dag som julen skulle ut av huset, så sitter jeg her og er både sint, irritert, og frustrert, og kan egentlig ikke få gjort så mye. I dag er dagen hvor det er noe vanskelig å akseptere at det er slike ting jeg bare må leve med, og at det nye året nok også vil ha en del av disse nedturene….jeg vet alt dette, men året hadde ikke behøvd å starte på denne måten….Jeg er helt ute av form, og har hatt ei grusom natt med frostrier som har herjet kroppen…feberen har herjet, ledd verker, og det føles egentlig som jeg har fått en skikkelig omgang med influensa. Jeg vet at dette ikke er influensa…dette er en av utfordringene man har når man lever med lymfeødem, dette er hudinfeksjonen rosen som igjen er på besøk i kroppen min, og det uten å være invitert! For oss som lever med lymfeødem, så er dette dessverre en del av livet. Den minste, mikroskopiske riften, eller såret kan resultere i at infeksjonen herjer kroppen. Det er sånn at man ikke fatter hvor infeksjonen har kommet seg inn de fleste gangene. Vi må alltid være flinke til å stelle sår som kan dukke opp, vi må være flinke til å tilføre kroppen fuktighet, og jeg synes jeg har vært riktig så flink, så hva som skjedde denne gangen, det vet jeg sannelig ikke. Jeg har hatt dette så ofte at jeg kjenner tegnene….en, eller begge legger som begynner å kjennes ømme, rødfargen som begynner å komme, smerter når man tar på leggene…og så kommer feberen, og frostriene, og så er det i gang igjen…..

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Heldigvis har jeg alltid pencillin liggende hjemme, for vi er jo blitt godt kjent med hverandre infeksjonen, og jeg etter hvert. Så nå er det på an med store doser antibiotika, og håpe at pencillinen igjen gjør den jobben den skal gjøre. Heldigvis kjenner jeg allerede nå at ting skjer, og jeg vet at i løpet av noen dager, så er ting tilbake til normalen igjen. Heldigvis er det ennå noen dager til mandag…mandagen er oppstarten av treningen for oss overvektige på Spring, og innen da, så skal jeg være såpass klar at jeg skal trene. En ting er liksom den dårlige formen man får når infeksjonen kommer, en annen ting er at ting blir satt på vent, og jeg har ikke verken tid, eller noe ønske om å sette noe som helst på vent…. jeg kan ikke være ute fra trening i for mange perioder…jeg skal være tilstede på trening uke etter uke, treningen er så viktig for meg. Jeg håper, og tror at når mandagen kommer, så er jeg like klar for trening som jeg var i går før denne dritten bestemte seg for å komme på besøk!

Nå må jeg jobbe med hodet, og si til meg selv at det er en del av mitt liv. I dag er det sannelig ikke lett å akseptere situasjonen! I dag er jeg bare møkklei, og synes det er toppen av urettferdighet at jeg skal være så innmari disponert for denne dritten! Samtidig så vet jeg så innmari godt at det ikke hjelper noe som helst å sitte her, og klage, og furte. Ting blir ikke bedre, men jeg trenger liksom å klage litt før jeg føler at ting går oppover igjen. Det er så mange der ute som har det så mye verre enn meg, og man kan liksom ikke alltid bestemme når det passer at slike ting kommer på besøk. Jeg burde egentlig ikke klage, men jeg trenger å synes litt synd på meg selv, og jeg trenger å få ut litt frustrasjon….men jeg vet at jeg bare må jobbe med å akseptere at i en periode i alle fall, så vil dette dukke opp, og så må jeg heller gjøre alt jeg kan få å unngå det, om det er mulig. Jeg kjenner i alle fall på at jeg allerede er oppe av kjelleren, og litt mer optimist enn jeg var i går, og i natt – jeg har fortsatt troen på at 2016 skal bli mitt år. Livet vil alltid inneholde nedturer, og utfordringer, så må man bare takle dette på best mulig måte, og prøve å se positive ting gjennom det som kanskje ser litt mørkt ut.

Jeg har fortsatt troen på 2016. 2016 blir ett mye bedre år enn dette året – 2016 skal fortsatt bli mitt år! Det har jeg sikkert følt andre år også, men med tanke på alt som har skjedd av fine, og positive ting i år, så er jeg så sikker på at det nye året bare vil bli enda bedre. Jeg er på en utrolig god plass i livet, jeg er nesten der jeg ønsker å være, og jeg vet at jeg vil ta med meg alt jeg har lært dette året, inn i det nye. Jeg vet at når klokken blir midnatt, og de største rakettene blir skutt opp, så står det mennesker overalt med sine forsetter for det nye året. Alle ønsker vi noe bedre for det nye året, alle har vi ting vi ønsker å endre, og ting som skal gjøres så mye bedre. Nyttårsforsettene er de vanlige de:  vi skal bli slankere, vi skal trimme, vi skal spise sunnere, og de som røyker skal slutte å røyke. Jeg har sluttet med nyttårsforsetter…de holder aldri likevel. Vi setter oss hårete mål, mål som vi vet ikke er realistiske, og vi vet så innmari godt at nyttårsforsettene går i vasken nesten før 2016 har begynt. Det er urealistisk å tro at vi skal trene omtrent hver dag, det er urealistisk å tro at resultatene av en diett vil vare, det er urealistisk å tro at man skal kunne leve godt på ingenting….

Jeg har mine mål for det nye året. Jeg har drømmer, og jeg vet at det er fullt mulig å nå de. Istedenfor å brette opp armene, og starte på noe som jeg vet jeg ikke vil kunne gjennomføre, så har jeg lagt lista mye lavere. Jeg har satt meg delmål som jeg vet er realistiske for meg. Det er absolutt mål jeg må strekke meg etter, mål jeg må jobbe for, men jeg vet at det er mulig å nå de. Det er mål som gir meg følelsen av å mestre. De vil gi meg følelsen av seier. Det er sikkert små mål for mange, men for meg er alle disse små skrittene store seire. Jeg har tro på de små skrittene, det er disse små skrittene som tilslutt blir store skritt. Jeg har tro på å begynne i det små, jeg tror ikke på å gape over for mye. Alle vet vi hvor fort nyttårsforsettene går i vasken, og da sitter man igjen med en følelse av mislykkes nok en gang. Det å føle på at man aldri klarer målene man har satt seg, det er ingen god følelse, og kjenner man på den følelsen for mye, så mister man liksom troen på seg selv, og på at man kan. Du kan klare akkurat det du ønsker, men målene dine må være oppnåelige. Det er bedre med små skritt, og heller bruke tiden, enn stadig kjenne på at man aldri lykkes i det man setter seg av mål.

Jeg har ingen nyttårsforsetter, men 2016 skal bli mitt år! Jeg skal ikke på en eneste diett, og jeg skal ikke shake en eneste shake. Jeg skal gjøre små grep, skritt for skritt på kostholdet fordi jeg vet at de små grepene etter hvert vil gi resultater. Jeg skal ikke slutte å spise verken sjokolade, eller chips, men jeg skal prøve å holde meg til helgen…og klarer jeg det, så er det innmari bra. Skulle jeg snoke skapet etter en sjokolade midt i uka, så er det helt ok så lenge jeg ikke tar dårlige valg hver dag. Jeg skal heller ikke være sukkerfri i verken 60, eller 100 dager…jeg vil være mer bevisst på å redusere på sukkeret, men jeg vet at jeg ikke vil holde verken 60, eller 100 dager uansett. Jeg skal ta mine grep rundt kostholdet, det er ett av mine mål for det nye året som jeg vet vil gi positive resultater, men jeg skal ikke slutte å spise 🙂 Treningen skal nå nye høyder i det nye året, så der har jeg absolutt mine mål som jeg vet jeg skal klare…Jeg skal fortsette der jeg slapp, og bli enda litt bedre i det nye året.

Jeg skal ned i vekt i det nye året, men jeg har ingen tall på hvor mye. Jeg er fornøyd så lenge vekten går nedover, og kroppen skrumper inn litt her, og der 🙂 Jeg setter meg ikke mål om verken 20, eller 30 kg i det nye året, men at jeg fortsatt skal nedover, det skal jeg. Det er så godt og ikke gå rundt med alle disse tallene i hodet. Hver kilo er en seier, og det samme er hver cm. Jeg skal senke litt på kravene til meg selv på noen områder, og øke litt på kravene på andre områder…. alt må kanskje ikke være så perfekt, men samtidig, så er det viktig å sette krav til seg selv for å ha noe å strekke seg etter.  I det nye året skal jeg fortsette å nyte øyeblikkene, og kanskje bli enda flinkere til å sette pris på de små øyeblikkene. I det nye året skal jeg sette større pris på livet, på hverdagen. Man vet at morgendagen ikke alltid kommer, og selv om man ikke skal gå rundt å tenke på det hele tiden, så er det viktig at vi er tilstede, og setter pris på det vi har….I 2016 er målet å kjenne på følelsen av å være bra nok 🙂 2016 skal bli spennende, strålende, morsomt, lærerikt og fantastisk!! Jeg har troen på 2016!