Sjekk ut disse go’bitene!!

Dette skal overhode ikke være en politisk blogg, men i dag tenker jeg ” God bless America ” , og ikke minst,  ” God bless the world. ” Jeg kjenner jeg er urolig både for det amerikanske folk, og ikke minst for verden nå som Donald Trump ser ut til å bli USA sin neste president. Jeg håper vi kan le mer enn vi gråter de neste fire årene…. Jeg vil egentlig lukke øynene litt, og heller skrive om langt mer hyggelige ting. Minusgradene holder seg her på palmekysten, og for oss som ikke er så vant til disse kalde gradene, så føles det veldig kaldt ute. Nå har alle tynne jakker måtte vike, for nå er det vinterjakkene som har fått det meste av plassen i min litt for fulle skyvedørsgarderobe. Jeg blir glad jeg når jeg ser alle de fine jakkene som er klare til å være med meg på tur både hit, og dit. Jeg blir glad når jeg ser alle de fine fargene, og så blir jeg jo glad når jeg vet at jeg ikke vil fryse i vinter, og når jeg vet at jeg har en jakke for de fleste humør, og de fleste anledninger. Jeg er ikke glad i snø, men når det først er blitt vinter, så er jeg i alle fall skodd for disse kalde minusgradene.

Butikkene bugner av flotte klær for tiden, både ytterjakker for de kalde dagene, og masse flotte både overdeler, og underdeler. Jeg synes denne høst/vinter kolleksjonen fra de fleste produsenter er veldig bra! Mange flotte farger, og design, og jeg kjenner at shoppinglysten egentlig ikke har lyst på pause overhodet. For meg er både farger, og design veldig viktig. Jeg er ikke helt der at jeg ” bare tar på meg noe. ” Jeg skal både like, og kle fargene jeg bruker, og jeg har jo veldig sans for overdeler, og jakker som skiller seg litt ut. I tillegg til dette, så er passformen utrolig viktig, og det er ikke alle klær som sitter like pent på kroppen min. Tidligere når utvalget var ganske mye dårligere enn hva tilfelle er i dag, så måtte man sånn sett bare ta det man passet, og man kunne ikke ta så mye hensyn til farger, design og passform. Det er ikke til å legge skjul på at man nok ikke følte seg så vel heller da som man gjør i dag. Det er mange produsenter som er gode på passform, og man finner sine favoritter. Dere som følger bloggen min vet at min store favoritt er Pont Neuf. Jeg har sjeldent følt meg så vel i plagg som jeg gjør i plagg fra Pont Neuf. Plaggene sitter så godt, og så fint at man føler seg både vel, og fin, og den følelsen, den er så viktig å kjenne på!  Alle kjenner til hvordan man føler seg når man ikke helt føler at klær sitter som de skal. Jeg for min del, jeg drar da mye i klærne for å få de til og ikke sitte så tett inntil kroppen, og jeg tror at visst jeg drar godt i de, så vil de bli både lengre, og videre 🙂

Jeg har fått meg to nye favoritter fra Pont Neuf. Begge disse modellene er helt fantastiske å ha på seg! Mange av Pont Neuf sine modeller kan brukes til både kjoler, og tunikaer, så her har man muligheter som gjør at man kan bytte litt på bruken. Klærne er tidløse, det er enkelt, det er klassisk, men samtidig er Pont Neuf også veldig flinke på design, og sammensetninger, og de er utrolig flinke på farger! Den ene nye favoritten min er sort av farge, og sort er en farge vi er veldig glad i. Tunikaen/ kjolen heter ” Kitty “, har ett fint design med to gode lommer foran. Passformen er helt fantastisk! Jeg bruker sjeldent kjole om den ikke er fotsid, så jeg bruker denne som tunika, og det fungerer veldig fint med mine 1.78 cm. Det er så herlig å ha denne på seg, og den anbefales på det varmeste! Er du mer glad i jakker/cardigans, så får man også denne i en jakke som heter ” Stella .” Begge disse er fra Pont Neuf sin flotte høstkolleksjon.


Den neste Pont Neuf favoritten er like herlig å ha på seg, og i tillegg har den en fantastisk farge! Denne vinteren er der mange farger i stormotebutikkene, og denne Pont Neuf tunikaen/kjolen er i en nydelig grønn farge, og denne modellen heter også ” Kitty “, og er fra Pont Neuf sin flotte vinterkolleksjon som er i de fleste butikker nå. Igjen kommer jeg til å bruke denne som tunika, men den er utrolig flott også som kjole. For deg som ikke er så glad i lange plagg, så finnes denne også i en kortere modell, en tunika som heter ” Tilde”, og den finnes i en topp/genser som heter ” Nelly.” Disse plaggene er kun en liten del av den nye vinterkolleksjonen, og jeg kan love deg at resten er minst like flott! Det er også viktig å understreke at Pont Neuf ikke kun er stormote. Pont Neuf produserer sine plagg til kvinner fra str. XS til 3 XL, så det er veldig mange butikker som selger merket. Dersom du lurer på hvem som selger Pont Neuf i nærheten av deg, så kan du gå inn på Pont Neuf sin Facebook side, og ta kontakt der for mer informasjon : https://www.facebook.com/pontneuf7430/?fref=ts Lik gjerne  siden deres, så vil du hele tiden bli oppdatert på spennende nyheter. Du kan se hele kolleksjonen her : http://pontneuf.dk/category/nyheder/

Flere favoritter kommer plutselig, for butikkene bugner av go’biter i disse dager! Selv om hele verden i dag kanskje undrer på hvordan verden vil bli de neste fire årene, så finn frem smilet, glem Trump,og nyt dagen i dag – hver dag er en gave 🙂
 

Vinter, snø … og litt jul

Tror dere ikke det har kommet snø i Kristiansand, og november har så vidt startet! Jeg blir sjeldent deprimert, men denne snøen kan jo få en litt i kjelleren ett lite øyeblikk. Jeg hater snø! Regelrett hater snø! Det er kanskje ikke lurt å hyle for høyt over snøhatet mitt, for da blir sikkert vinteren både lang, og snøfylt, men æ lier det ikke som vi sier her i Kristiansand. Ok, om snøen liksom bare ligger der, og ikke bare øker på, og øker på, så er det en ting, men det skjer jo aldri. Jeg bor på Sørlandet, og her er det snø, og regn som bytter på å være sjef, så vi er jo mest vant til slapse, så blir det bart, så kommer snø, og så er det slapse igjen – er det rart jeg hater snø? Snøen kan komme i bøtter, og spann der hører hjemme, og det er i fjellet, og så kan alle snøhungrige nordmenn dra til fjells når de vil leke i snøen. Her sør hører den ikke hjemme, og jeg kjenner at jeg virkelig håper på en snøfattig vinter.

Nå må jeg for alvor rydde i skyvedørsgarderoben i gangen. Nå skjønner jeg at det meste av tynne jakker må bort, og alt av vinterjakker inn i skapet. Det er en stor jobb skal jeg fortelle dere. Dere som følger bloggen vet sikkert at jakker er noe jeg har en del av, så når det er tid for sceneskifte, så tar det litt tid å flytte jakker fra en plass til en annen. Om jeg ikke liker snø, så liker jeg jakker, og jeg kjenner jo at jeg gleder meg til og kunne bruke alle de flotte, og lekre vinterjakkene jeg har. Jeg har en stor dragning mot jakker, og da spesielt ytterjakker. Cardigans, og typiske innejakker, det har jeg ikke så mye av, men ytterjakker finnes i mange farger, og ulike designs i mine skaper. Jeg er faktisk også flink til å bruke jakkene, og jeg er flink til å bytte selv om det alltid er noen som blir større favoritter. Jeg har lyst til å vise litt yttertøy på bloggen fremover, for der er så utrolig mye fint å velge blant. Noe er jo klart mer fint enn varmt, men for min del, så liker jeg å ha litt av begge deler. Det er fint å ha en jakke, eller to som er for de kalde dagene hvor man skal være litt ute, og så er det fint å ha de jakkene som er litt varme, men kanskje mer beregnet når man skal inn, og ut av bilen, og når man kun skal innom butikken.

Jeg har alltid hatt en svakhet for pels. Ikke ekte pels altså, for jeg er så imot pelsdyrnæring, og reagerer sterkt på regjeringen ikke ønsker å avvikle denne, men politikken skal jeg la ligge på bloggen 🙂 Der er mange flotte fuskepelser på markedet. Noen er langt finere enn andre, og de er i mange ulike prisklasser. Jeg synes fuskepels er utrolig fint, og jeg føler meg velkledd, og fin i fuskepels. Det er ikke alltid en fuskepels er beregnet for de dagene hvor man skal være lenge ute i kulden, men for de dagene hvor man skal litt inn, og ut, eller for de dagene man gjerne skal pynte oss litt. For meg er en fuskepels ett hverdagsplagg. Det er ikke så ofte jeg pynter meg for selskaper, så da velger jeg å bruke de fleste av klærne mine i hverdagen. Jeg liker jo å pynte meg, og jeg liker å være velkledd, så for meg er det meste hverdagsklær, og så har jeg en liten avdeling for festklær 🙂 Skulle jeg ha brukt klærne kun til spesielle avdelinger, så ville det meste ha blitt hengende i skapet 🙂

Jeg har nå kjøpt meg den nydeligste fuskepelsen! Den er så lekker, og den sitter så fint! Fuskepelsen kommer fra Plus by Etage, og er kjøpt hos Alexis Mote. Du finner den i butikkene deres, og du finner den på nett : http://www.alexismote.no/p/yttertoy/ytterjakker/plus-by-etage-ytterjakke. Dette er allerede blitt en stor favoritt, og jeg vet at denne kommer jeg til å bruke mye. Den er i sort, og grått, og den er så utrolig myk, og deilig å ha på seg. Gleder meg til å bruke den masse nå fremover. Fuskepelsen er også flott å ha på seg når det nå snart er tid for julebordene. Den er fin å ha på seg når man etter hvert skal i førjulsselskaper, juleselskaper, og når det er klart for nyttårsfeiring. En ” pels ” for enhver anledning 🙂


Vi er i starten av november, og om man vil det, eller ikke, så går dagene fort frem mot jul. Snart skal vi ut for å lete etter antrekket for både ett, og flere julebord. Vi skal ha klær til julefeiringen, og vi skal ha klær til nyttårsfeiringen. For mange så er dette noe man ikke ser frem til. Mange misliker å gå fra butikk til butikk for å lete, og fremover skal jeg i alle fall gi dere noen gode tips til flotte antrekk til nettopp den tiden som snart nærmer seg, og jeg skal få hjelp av de som virkelig kan dette, nemlig stormotebutikkene. I dag vil jeg vise dere ett par skikkelige go’biter som jeg har kjøpt. Spesielt vil den røde kjolen være den perfekte julebordskjolen, og julekjolen. Jeg er 1.78 høy, og for min høyde, så kan også kjolen brukes som tunika, men dette er jo også en utrolig lekker kjole! Kjolen kommer fra Boheme, og er virkelig julerød, og flott! Boheme ønsker å være noe annet, og de ønsker å lage klær med særpreg, og det lykkes de med. Jeg er veldig glad i Boheme sine klær. Den flotte røde kjolen er 3/4 lang, og er i fløyel. Den har flotte tagger som går opp i halsen, og lange armer. Du finner kjolen her : http://www.alexismote.no/p/kjoler/boheme/boheme-34-kjole-26860   Jeg er en en str. 50, og i denne kjolen, så har jeg str. 4. Da sitter den veldig fint på meg. Jeg legger også ut et bilde av Alexis Mote sin flotte modell, Janina som er en str. 52, så ser dere også på henne hvor flott denne kjolen er. Dette er julekjolen dere! Dere kan bestille kjolen på nett hos Alexis dersom dere bor et stykke unna butikkene, og det er så enkelt å bestille. Må du returnere, så ligger der ved fraktlapp som du klistrer på returen, og frakten på 79 kr, den gjelder også om du må sende noe i retur. De er også knallgode på service på Alexis, så det er bare å spørre, så får du hjelp. Du kan også velge faktura dersom du ønsker å prøve hjemme før du betaler.


 

Jeg må også vise en flott julerød jakke som jeg har kjøpt, også den fra Boheme. Denne jakken er lekker i rød fløyel, uten knepping, og med lange, flotte armer. Denne jakken valgte jeg i str. 3 da jeg synes den så ut som om den var god i størrelsen, og str. 3 passet perfekt til meg. Jeg har ikke mye slike jakker i klesskapet mitt, men denne likte jeg utrolig godt, så dette blir en favoritt! Du finner jakken/ cardiganen her : http://www.alexismote.no/p/overdeler/cardigan/boheme-cardigan-26874

Klær er moro dere, og der skal komme flere tips til juleantrekket på bloggen fremover – i dag har du fått noen 🙂 Go’ søndag!!

 

 

Sannheten gjør så innmari vondt

” Du er vært utrolig flink, og du har gjort en fantastisk jobb” – fastlegen min er utvilsomt veldig fornøyd med endringene jeg har gjort i livet mitt, og kiloene jeg har mistet. Det er utrolig godt å få skryt av legen min, og det betyr masse at han legger merke til jobben jeg gjør, og oppmuntrer meg til å fortsette veien jeg har startet. Tidligere satt jeg noen ganger litt på nåler, litt sånn livredd for at vi skulle snakke for mye om overvekten min, og veldig redd for at han skulle slå i bordet, og fortelle meg at nok er nok. Jeg var redd han i klartekst skulle fortelle meg at nå var det på tide å ta skikkelig grep, og at om jeg fortsatte den dårlige veien, så kunne jeg kanskje oppleve at livet ikke ble så langt som jeg ønsket. Legen min har aldri sagt akkurat de tingene, men han har klart oppmuntret meg til å gjøre noe med situasjonen, men til syvende, og sist, så visste han at det ikke nyttet før jeg selv var klar. Det tok tid før jeg var klar, det tok veldig lang tid, og noen varsellamper hadde begynt å lyse. Jeg lå i gråsonen for diabetes 2, og blodtrykket kunne ha vært bedre. Kolestrolet derimot, det var så flott at han ett par ganger måtte måle det en gang til for å se om tallene var riktige 🙂 Legen min skjønner ennå ikke helt hvordan kolestrolet mitt kan være så perfekt som det faktisk er. Tidligere fryktet jeg samtalen hvor jeg måtte se sannheten i øynene. Jeg kunne kjenne tårene presse på når vi kom inn på emnet som var så sårt, så sårt. Det var vondt å kjenne på følelsene, og det var vondt når andre kommenterte hvordan jeg så ut. Legen min tråkket alltid forsiktig. Han så hvordan det påvirket meg…sannheten er vond, men den må fortelles.


Foto : Stormberg
 

Det var nok ikke varsellampene som fikk meg til å endre kurs. Det burde ha vært det, men jeg skal være ærlig på at det var det ikke. Verken det faktum at diabetes 2 var rett rundt hjørnet, eller det faktum at blodtrykket var for høyt, ingen av delene var det som skulle til for å innse at her begynte det å skje ting man ikke ønsket. Kanskje skulle legen ha tatt den ubehagelige, såre samtalen enda oftere med meg, for i årenes løp, så har vi ikke hatt dem samtalen for ofte. Det var helt klart forkurset på sykehuset i forbindelse med planene mine om fedmeoperasjon som fikk meg til å tenke. Tenke har jeg jo gjort mange ganger før, tenke er vi flinke til, vi er verdensmestre til å tenke, men det var samtalene med kognetiv terapi, det var de som ” reddet ” meg. Det var under disse samtalene jeg forstod så mye jeg ikke hadde forstått før. Kanskje burde det ha vært varsellampene, men de hadde vel blinket veldig lenge uten at det gikk for mye inn på meg. Det var under samtalene på sykehuset med Line at jeg skjønte mine egne tanker, og mine idiotiske valg. Det var da jeg våknet, jeg bråvåknet. Det hender fortsatt at jeg av og til sovner, men så bråvåkner jeg igjen, og klarer å holde meg våken, og konsentrert.

Overvekt er ikke ett enkelt tema. Det er sårt, og det er vondt. Jeg tror mange fastleger vegrer seg for å snakke om ett slikt tema med pasientene sine. Det er sårt, og så innmari personlig. Det er vondt å snakke om noe man ikke mestrer, og som man ikke helt vet hvordan man skal gripe tak i. Løsningen er enkel i hodet, men den er så innmari vanskelig å sette ut i livet. Dessuten tror jeg mange leger har problemer med å snakke om emnet på en ordentlig måte. Jeg tror det er lett for legene og snakke om dette på en hard, og brutal måte istedenfor å trø litt varsomt. Jeg mener likevel det er uhyre viktig at leger prater med pasientene sine om overvekt, og spesielt viktig er det jo når alle disse varsellampene begynner å lyse. Når diabetes 2 kommer, og man kanskje sliter med både kolestrol, og høyt blodtrykk, så er det viktig at man prater med pasienten istedenfor at man bare skriver ut resepter på medisiner. Det er viktig at man tar praten som man kanskje ikke har lyst til å ta, og at man sammen finner ut hvordan man skal prøve å løse utfordringen man står overfor. Jeg tror også det er uhyre viktig at ikke legene foreslår kirurgi før andre ting er blitt forsøkt. Min fastlege var skeptisk til kirurgi. Han hadde sett både positive, og negative sider etter ett slikt inngrep, men han henviste meg til sykehuset når jeg sa at det var dette jeg ønsket, og når jeg så det som min siste mulighet til å bli kvitt overvekten som hadde tatt fullstendig kontroll over livet mitt. Det er denne kontrollen man må ta tilbake. Det er du som er sjef i eget liv, og det er du som skal ha kontrollen, ikke overvekten. Kontrollen får du ved å akseptere at vekten er der, og at vekten ikke er deg.

Der finnes ikke mange tilbud i dag til oss overvektige. Dette er helt klart en utfordring også for legene da de ikke har så mange steder å henvise pasientene. Som regel blir pasienten stående alene, og vi vet alle hvordan det som regel går. Staten betaler mer enn villig ut både 100000 kr, og 200000 kr til de som ønsker kirurgi, men hva med oss som ikke ønsker det? Hva slags hjelp kan vi få? For oss som ikke ønsker kirurgi, så er det ingen hjelp å få. Hvor er rettferdigheten? Skal man virkelig være nødt til å la seg operere for å få den hjelpen man ønsker, og har ett stort behov for ? Er det riktig å gjøre stikk motsatt av det man ønsker bare for å få nødvendig hjelp? Mens andre får betalt for slankeoperasjon, så kan jeg få tilbud om ett 12 ukers kurs på grønn resept. Jeg kan i løpet av disse 12 ukene være med å gå tur, og få litt veiledning på kosthold. Jeg kan også om jeg er heldig få være med på et matkurs for å lære mer om kosthold. Er det noe vi overvektige faktisk kan, så er det forskjellen på sunt, og usunt. Vi kan det aller meste som er verdt å vite. Vi har lest, og lest, og vi har prøvd, og prøvd, men så lenge hodet vårt er på helt feil plass, så klarer vi ikke å sette dette ut i praksis..men teorien, den kan vi det meste om. Jeg kan også søke meg til Evjeklinikken, og ett slikt opphold har jeg tror på, MEN det negative med slike opphold, det er at når man er ferdig med oppholdet, og skal tilbake til hverdagen, da står man ganske alene. Noen klarer det, men de aller fleste, de faller fort tilbake i gamle spor fordi den hjelpen man trenger så sårt, den burde være her vi bor. Den burde være i nærmiljøet, den burde være en del av hverdagen vår. Det er hverdager det er flest av, og det er her hjelpen må settes inn. Så istedenfor at staten betaler store summer for et opphold på feks Evjeklinikken, så burde man fått muligheten til å få denne hjelpen her vi er, og som en del av hverdagen vår. For det en slankeoperasjon koster, så kunne jeg fått mange timer over lang tid med en personlig trener, og trening. Jeg kunne fått viktig mental hjelp, og jeg kunne fått hjelp til å sette sammen en kostholdsplan basert på vanlig mat som man liker å spise. Det er denne hjelpen jeg ønsker, kjære helseminister, men denne hjelpen finnes ikke. Der er ingen hjelp overhodet for meg så lenge jeg ikke vil gjøre slik dere ønsker, og ikke følger deres oppskrift på ett lettere liv, altså at jeg ikke ønsker å legge meg under kniven. Jeg vet at staten ikke ser på operasjon som den perfekte måten å miste vekt på, men det er lettere for staten å gi oss en slankeoperasjon enn å kjøre inn mer kraftig krutt hvor vi selv kan løse oppgaven med den hjelpen dere har tilgjengelig i bøtter, og spann! Kanskje er det en fantasi å tro at  denne hjelpen en dag vil komme, men jeg har ikke tenkt å gi opp å håpe, og kjempe.

Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere slår fast er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår, og så overhører vi sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk, det er veldig mange overvektige med god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset nå fremover være en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenker å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tenker jeg. Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Kanskje bør ikke målet være å bli som en fyrstikk, men ha en sunn, og frisk kropp som samarbeider med deg?

Her i Kristiansand, så er jeg vel egentlig veldig skuffet over fastlegene. Ikke at jeg har vært pasient hos mer enn en lege, men ALLE leger, og ALLE legesentre i, og rundt byen har fått tilsendt informasjon om treningsgruppen vår for overvektige. Alle leger har fått hvert sitt skriv, og alle legesentre har fått en informasjonslapp som kan henges opp på legekontoret. Jeg vet om et legesenter hvor lappen henger oppe som info til pasientene, og jeg vet at to leger har informert pasienter i form av at disse to har kommet til gruppen. Jeg tror ikke legene bruker infoen de har fått. Hadde de brukt den, så hadde vi i alle fall sett noen flere komme til treningsgruppen enn det som er tilfelle. Treningsgruppen er jo en gavepakke til alle leger som ikke har noe å tilby sine overvektige pasienter, men jeg tror all informasjonen ligger nedstøvet i en skuff, eller for lengst er blitt kastet i søppelkassen. Det er utrolig synd at legene ikke ser mer verdi i en sånn treningsgruppe. Et sted må overvektige starte, og trening må da være ett veldig godt sted for nettopp det?

Jeg er tror legene må ta den vanskelige samtalen med sine overvektige pasienter, men på en måte som ikke er dømmende, eller nedlatende. Jeg tror pasienten trenger å forstå at legen vil spille på lag, og så tror jeg vi pasienter må tåle at emnet blir tatt opp uten å føle oss fornærmet, eller såret. Jeg tror også det er viktig at legene bruker de redskapene som de har for å hjelpe overvektige pasienter. Pr. i dag, så er ikke det så mye, men man må kunne forvente at legene sitter inne med all den nødvendige informasjonen som er tilgjengelig om hjelp som finnes. Kanskje kan man finne ett eget opplegg sammen med pasienten, kanskje begynne med de små skrittene. Jeg tror det er uhyre viktig at overvektige tåler sannheten om egen kropp, og helse. Sannheten, den sårer, men av og til må den frem i lyset for at vi skal kunne ta de riktige valgene selv om sannheten gjør så innmari vondt….

Tjukk i en glad kropp…er det mulig da?

Så var det en ny uke, og egentlig er jeg veldig glad for . Det har vært en uke som har ødelagt mye i forhold til hva målene var etter forrige uke. Det har vært en dårlig periode nå, og en såpass dårlig periode har jeg ikke hatt på lenge. Langt innerst inne, så kjenner jeg litt på panikken, panikken over at jeg ikke har kontroll på hvor mye som er gått inn av ekstra kalorier med tanke på en heller laber aktivitet. Man kjenner hvordan den tar tak i deg, men så skjer jo det geniale: panikken får ikke overtak lengre slik den gjorde før. Jeg klarer å tenke fornuftig, og vet at ting ikke er så ille som jeg av og til har en tendens til å tro. Dessuten hadde jeg en veldig god slutt på uken. Jeg fikk meg gode turer både lørdag, og søndag, og med musikk på ørene, så er det deilig å komme seg ut, og være tilstede i sin helt egen, lille verden noen minutter.


Foto : Stormberg
 

I helgen fant jeg frem en spennende artikkel som hjalp meg mye når jeg var litt deppa over en dårlig treningsuke.I en uke uten så trening hjalp denne meg til å se at selv om jeg ikke har fått trent, så er det kanskje ikke så ille som tankene mine av og til vil narre meg til å tro. Jeg har flere ganger på bloggen min skrevet om at ekstra kilo ikke er ensbetydende med å være i dårlig form, og jeg har skrevet om viktigheten av å være i bevegelse, og aktivitet. Opp i gjennom årene føler jeg at det fra så mange ulike hold har vært ett enormt fokus på at alle overvektige er i dårlig form, og at overvekt ikke er noe annet enn veldig skadelig. Jeg har så mange ganger sagt at jeg garantert er i mye bedre form enn mange av de normalvektige som ikke løfter en finger for å være i aktivitet. En slank kropp betyr ingen verdens ting. Det som betyr noe er hvordan kroppen samarbeider. Mange vil nok hevde at en slank kropp er penere å se på, og det skriver jeg gjerne mer om på bloggen en annen dag, men mye kan være pent å se på uten at det nødvendigvis fungerer som det skal. Den siste tiden hvor jeg har jobbet knallhardt mentalt, så har jeg diskutert masse med meg selv om hva som er viktigst for meg. Er det viktigste å bli slank, eller er det viktigste å få en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. For noen år siden ville jeg nok ha svart at det viktigste hadde vært å bli slank, men i dag er det helsen som er det viktigste. Man kan være så slank man bare vil, men hva hjelper det om kroppen er i dårlig forfatning på innsiden? Jeg vil jo gjerne bli flere kilo lettere sånn at alt i hverdagen blir lettere i takt med en nedgang, men helsen først. Jeg vil leve gode år sammen med kroppen min, og kanskje slippe en del utfordringer som kan komme om jeg ikke hadde tatt grep. Pr. i dag er jeg heldig som ikke sliter med noen vondter i form av vonde kne, vond rygg, eller vonde hofter, og sånn vil jeg gjerne at det skal bli også fremover.

Tilbake til den interessante jeg fant frem på pc’en min i helgen.Den vil glede mange, og den vil garantert gi en del av dere en tankevekker. En større europeisk helseundersøkelse viser nemlig at det er langt farligere å sitte stille enn å være overvektig. Dette er nok noe forskere har visst lenge, men overraskelsen var hvor mange som døde årlig fordi man var inaktiv. Undersøkelsen er den mest omfattende undersøkelsen som er gjort noen sinne. Nesten 350000 menn og kvinner i 10 europeiske land er blitt fulgt gjennom 12 år. Resultatene viser at inaktivitet faktisk forkorter livet for langt flere enn hva overvekt gjør. Forskerne fant også ut hvor lite som skal til for å endre på dette. Ved å være fysisk aktiv i 20 minutter hver eneste dag, så reduserer man risikoen for tidlig død med hele 16-30 % uavhengig om man er overvektig, eller ikke ! Tenk da hvor mye de små endringene kan bety for helsen vår! Man må ikke trene så svetten renner, og man må ikke trene flere ganger i uken, men man må tenke på hverdagsaktiviteten. Hverdagsaktiviteten er så utrolig mye viktigere enn mange kanskje tror. Da jeg gikk på livsstilsendringskurs på sykehuset, så var de innmari flinke til å sette fokus på hverdagsaktiviteten, og at denne kom før trening. Det er så utrolig små grep, og endringer som skal til for at vi vil få det bedre med oss selv.

Hvor mye er 20 minutter av ett helt døgn? Hvem kan si at man ikke har tid til å bruke 20 minutter av hver dag til noe som gir deg en stor gevinst? Alle har tid, og man trenger ikke prøve å lete etter en unnskyldning en gang. Vi har alle tid til å sette av disse viktige minuttene hver eneste dag. Selv om forskerne fant ut at 20 minutter gjorde en stor forskjell, så anbefaler de selvsagt at man kanskje setter av mer tid enn det, men man må jo starte et sted. Om du føler 20 minutter en mye på en gang, så del det opp i to! Ta 10 minutter på morraen, og 10 minutter på ettermiddag/kveld. Minuttene er unnagjort før du omtrent har begynt, og disse små minuttene vil gi deg gevinst fortere enn du aner. Ta deg en tur med rask gange, gå i trappene opp til 2.etasje, gå til butikken, ta deg en sykkeltur, sving moppen, eller vaskefilla i litt tempo – kjenn at pulsen stiger noen hakk, og du er i gang. Det høres jo nesten for fantastisk ut til å være sant, men nå kan man slå i bordet med en stor undersøkelse som viser at hverdagsaktiviteten er så mye viktigere enn man kanskje før hadde trodd. 20 minutter for en bedre helse hadde nok skurret litt i mine ører tilbake i tid, men det er så mye forskning og fokus på dette nå at skurringen er blitt til musikk 🙂

Klart trening er viktig, men mange ønsker nå at fokuset skal settes litt annerledes. Mange mener at det store fokuset som settes på hard trening overskygger viktigheten av mosjonen. Det er helt klart langt viktigere å komme seg fra et inaktivt liv til et moderat aktivt liv enn å komme i gang med hard trening som man ikke klarer å opprettholde over tid. Kanskje bør man sette fokus bort fra trening, og heller fokusere på helsegevinsten man kan oppnå ved daglig mosjon? Kanskje er det i alle fall der man må begynne for å få folk opp av sofaen? Det vil jo være langt enklere å kjenne på følelsen av og lykkes om man fokuserer på å starte i det små. Går man for høyt ut og skal bli treningsnarkoman med en gang, så faller man fort, og kjenner igjen på følelsen av å være mislykket. Faren ved inaktivitet leser man sjeldent om, men man leser hele tiden om slankekurer, og riktig trening. Jo, mer jeg tenker på det, jo, mer sikker er jeg på at fokuset må settes på hva man kan oppnå selv med de små endringene i hverdagen vår. Det er i det små man må starte. Man må starte der det passer for en selv å starte.

Jeg ble glad da jeg leste artikkelen, og jeg kjente på en god følelse. En god følelse fordi jeg vet at alt jeg legger ned av både daglig aktivitet, og trening, det er noe som er godt for kroppen min. Jeg setter av mer enn 20 minutter daglig til aktivitet, og trening, og kjenner etter å ha lest dette at jeg kan ha god samvittighet også på de dagene jeg ikke får trent fordi jeg har vært aktiv i hverdagen. Jeg trenger ikke ha den dårlige samvittigheten når jeg ikke får trent, eller jeg trenger ikke hyperventilere når ting ikke går som planlagt, for jeg vet at jeg ikke har sittet i sofaen hele dagen, jeg vet jeg har hatt en aktiv hverdag, og da vet jeg at kroppen min er glad, og fornøyd 🙂 Jeg kjenner også veldig på dette at selv om jeg har en del kilo for mye, så er det ingen som skal si at jeg er i dårlig form av den grunn. Det er så mange av oss overvektige som nå kan rette opp ryggen, og være superstolte over den aktiviteten vi legger ned hver dag, og så kan vi tenkte at selv med ekstra kilo, så er vi i langt bedre form enn mange normalvektige som har en inaktiv hverdag. Det gjør meg faktisk både glad, og stolt 🙂 Kanskje kan denne undersøkelsen være med på å slå sprekker på mytene om at alle overvektige er i elendig form, og kanskje kan den åpne øynene til en del som tror at visst de bare har en slank kropp, så er også innsiden av kroppen glad, og fornøyd. Jeg er klar for ei god, ny treningsuke med masse hverdagsaktivitet – er du?

 

Angrer jeg på det tøffe valget?

Angrer jeg noen gang på valget jeg tok for 3 år siden ? Det er mange som lurer, og det er et spørsmål som stadig dukker opp. Angrer jeg på at jeg for 3 år siden snudde totalt om å sa nei til det jeg egentlig trodde jeg var så klar for? Valget som hadde fått meg dit jeg alltid hadde drømt om, et valg som hadde gitt meg det slanke livet som jeg i mitt hodet for tre år siden trodde var det samme som lykke. Nei, jeg angrer ikke, og skal jeg være bånn ærlig, så har jeg ikke angret ett eneste sekund på at jeg tok telefonen til sykehuset i Arendal, og sa nei til slankeoperasjon, og ba de stryke meg fra listen. Vi er alle forskjellige, men for meg ble dette valget det riktige valget, og det er den følelsen som er viktig å kjenne på : hva er riktig for meg? Jeg tror mange går rundt og lurer på om jeg angrer, men for meg var det at jeg sa nei faktisk en begynnelse på en endringsreise slik jeg ønsket det.

Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg da jeg sa nei til operasjon. Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget ? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt… men etter en stund, så fant jeg roen, og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av de fleste andre, men jeg kjente at skuldrene var senket, og det føltes så riktig. Igjen skal jeg være ærlig å si at jeg klart kjenner at jeg gjerne skulle ha mistet så mange kilo som de fleste opplever etter en slankeoperasjon. Selv om jeg har mistet mellom 40-50 kg de siste årene, så ser jeg jo at det er en lang vei igjen, og de skulle jeg gjerne fått bort litt kjappere, men når disse tankene slår til, så ser jeg også veldig klart at livet som slankeoperert ikke er en dans på roser. Man går ikke fra sort til rosa. De som er opererte sliter med utfordringer også etter operasjonen, de må jobbe for å holde vekten, de må ha fokus på mat, og aktivitet. Klarer man ikke å holde fokus, så vil man oppleve det som dessverre så mange opererte opplever, nemlig at vekten går opp igjen.

Bloggen min ” En størrelse for stor ” handler om livet på godt og vondt for meg som hele livet har vært ikke bare en, men flere størrelser for stor. Jeg tror alle gjennom bloggen min har fått et innblikk i mine utfordringer som overvektig. Når man bærer så mange kilo for mye, og vet hvilken kamp det er å få ett lettere liv, så er det klart at man skulle ønske at der fantes et mirakel som kunne gi meg en lettere kropp på 1,2,3. Legene som er kommet så langt innen så mye, hvorfor har man ennå ikke funnet svaret på gåten overvekt? Hvorfor er ikke superpillen oppfunnet? Det er liksom ingen quick fix når det kommer til overvekt, ingen pille man kan ta….man må slite, man må svette, og man må gråte mange, mange tårer. I dag har vi overvektige to valg : Gjøre jobben selv, eller foreta en slankeoperasjon. Går vi 3 år tilbake i tid, så var jeg så møkklei alt som hette trening, og livsstilsendring. Jeg gikk ned, og jeg gikk opp, ned, og opp, og sånn fortsatte det. Jeg var så lei, så frustrert, og forbanna. Jeg var lei av å være stor, lei av å tenke på hvor stor jeg var, og jeg var lei av at jeg lot vekta begrense meg. Jeg glemte å tenke at jeg i den perioden hadde klart ett stort vekttap, for jeg så bare denne karusellen som gikk opp, og ned….Jeg var så frustrert, og skuffet over alt jeg ikke fikk til at jeg bestemte meg for å ta en slankeoperasjon. Jeg følte jeg var godt gjennomtenkt. Jeg hadde lest masse, og jeg kjente flere som hadde tatt denne type operasjon. Jeg trodde i den perioden at jeg ikke ville klare kampen mot vekta alene, så fastlegen henviste meg til overvektsklinikken på sykehuset.

Livsstilsendringskurset på Sørlandet Sykehus er ett utrolig godt opplegg hvor man lærer masse, og spesielt så lærer man masse om seg selv, og sine valg. Jeg kjente at jeg gjennom kurset stadig ble mer usikker på om en slankeoperasjon var veien å gå for meg. Jeg tror det var av mange årsaker til usikkerheten, men jeg ble mer, og mer redd. Kanskje var jeg ikke så redd for selve inngrepet, men jeg var redd for hvordan tiden etterpå ville bli, og om jeg ville få disse berømte bivirkningene. Hvordan ville den mentale delen av meg takle livet etterpå? Ville jeg klare å endre livet mitt etter operasjonen når jeg ikke hadde klart det til nå? Jeg gjennomførte kurset, og fikk med meg masse nyttig kunnskap, og jeg gjennomførte operasjonsskolen i Arendal… men det var på operasjonsskolen jeg snudde. Jeg satt likblek, og hørte en av kirurgene fortelle om inngrepet, om mulige bivirkninger, og om livet etterpå… var det dette jeg ønsket? Var livet mitt så ille at jeg ville ta sjansen? Jeg visste jo at jeg ville rase ned i vekt, jeg visste at jeg ville få en slankere kropp som ville samarbeide mye bedre, men var operasjonen ensbetydende med mer lykke? Var en slankere kropp det som måtte til for at jeg skulle føle meg mer lykkelig? Hva om prisen jeg måtte betale ble for høy? Tror aldri jeg har hatt så mange spørsmål i hodet mitt. Det var jo ikke sikkert jeg ville få noe særlig med bivirkninger, og mange er jo der at de gjerne tar med alle bivirkninger som kommer så lenge kroppen er slank…. men der var ikke jeg… 

En slankeoperasjon er ett stort inngrep i kroppen, men hodet opereres ikke, og det er i hodet overvekten sitter. En slankeoperasjon er ingen lettvint løsning som mange tror. Tiden etterpå krever beinhard jobbing, og man er nødt til å endre livet totalt visst vekten skal holdes. Jeg vet om mange som sliter mer etter operasjonen enn før. Det er mange som nok ikke helt var klar over hvilken endring som må til for å holde vekten. Man kan ikke bare hvile på lauvbærene, og tro at man er slank for alltid. Man må hele tiden tenke på å spise sunt, og være fysisk aktiv. Mange har i ettertid sagt at man ikke hadde trodd det skulle være en sånn kamp, og tall viser at veldig mange øker vekten igjen, og mange får en høyere vekt enn hva de hadde før inngrepet. Jeg kritiserer ingen som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar, og det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg kjenner flere flotte mennesker som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse. De har skjønt hva som kreves, og hva som må til – de ønsket virkelig ett lettere liv, og er villige til å stå på for å klare det. På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat, at de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større, og større måltider – er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var….

Jeg valgte å si nei til slankeoperasjon, og nei, jeg angrer ikke. Mange mener sikkert mye om mitt valg, og mange mener sikkert jeg burde foretatt en operasjon… men for meg ble det riktig å si nei. Beina som er min største utfordring når det kommer til vekt, de ville heller ikke blitt særlig redusert etter en operasjon, og da var også det et godt argument for ikke å legge meg under kniven. Jeg har valgt endring over tid, og er fornøyd med jobben jeg har gjort til nå. Med mindre fokus på vekt nå enn før, med et hode som jobber sammen med meg, med mye trening, og aktivitet i livet mitt, så  har jeg det mye bedre med meg selv – og til tross for at jeg fortsatt er en størrelse for stor, så er livet innmari ålreit 🙂 🙂 

 

 

Absolutt ingenting å skryte av!

Denne uken har jeg ingen grunn til å være fornøyd med meg selv, i alle fall ikke når det kommer til trening. Selv om den dårlige samvittigheten ikke lengre river i meg, og kverner i hodet hele tiden, så jeg blir jeg så innmari sur, og sint på meg selv! Treningstimene med gruppen for overvektige er hellige for meg. Det skal MYE til for at jeg dropper de timene, men denne uken så kom sannelig noe i veien for onsdagstimen, så det var kun mandagstimen jeg fikk gjennomført sammen med gruppen. Jeg har operert åreknuter, og har mistet noen treninger i forbindelse med det, så var det treningsstopp ett par dager etter at stingene ble tatt, så det har liksom vært noen stopp underveis. Litt trening har det blitt, men langt unna planen min, og jeg kan nesten høre hyperventileringen puste meg i nakken. Er det ikke rart hvordan det meste går i bølgedaler? Fra å være akkurat der man ønsker, til å kjenne på at man faktisk har hatt en uke med masse unnskyldninger. For selv om det har vært en travel uke, så er det ingen unnskyldning for at jeg ikke har trent mer. Det kjennes som ett stort nederlag når man må innse at masse dårlige unnskyldninger vinner…jeg bare litt under middels fornøyd. Kanskje godt under middels fornøyd når jeg tenker etter… men det er kun meg selv jeg kan takke for at uken ble som den ble. Det er jeg som har vært lat, det er jeg som har tatt de valgene som ikke akkurat er med på å få meg den riktige veien, jeg kan ikke skylde på noen andre enn meg selv… så takk, Heidi!

I dag har jeg brukt mye tid på å kjefte på meg selv, og jeg har hatt mange diskusjoner med meg selv om hvorfor det ble som det ble. Hvorfor erstattet jeg ikke den timen jeg mistet med noe annet? Jeg har vært masse på farta, jeg har vært masse ute, jeg har trent litt, men det er likevel langt unna det som var målet for uken. Jeg har ingen fornuftige svar på hva som gikk galt, eller det er jo viljen som ikke har vært sterk nok. Jeg kan ikke finne en mer fornuftig forklaring. Når en uke blir som denne, så føler man jo at kiloene plutselig var på igjen, og jeg kjenner kroppen blir litt småstresset. Man står foran speilet i alle mulige positurer, og leter med lupe etter tegn på at man har lagt på seg. Sånn er iallefall jeg. Noen ganger ser jeg ingen endring, andre ganger ser man endringer i kilovis. Målebåndet sier alltid sannheten, og skal jeg være helt ærlig, så tror jeg det har kommet på en halv cm ett par plasser. Ikke mye, men likevel altfor mye, og helt feil vei. Likevel må jeg bare puste med magen, og innse at jeg tok en del feil valg, og ikke la disse valgene ødelegge alt. Nå er det bare å legge planer for neste uke, og sette nye mål. For det fine opp i alt dette er at jeg vet at jeg kan endre tankene mine. Jeg vet at om denne uken har vært som den har vært, så vil ikke neste uke bli som denne. Jeg kan komme på feil spor, men i motsetning til tidligere, så kommer jeg raskt tilbake på riktig spor igjen, og det er der utfordringen vår ofte ligger. Jeg er blitt mye flinkere til å se på alt jeg faktisk har oppnådd, og rose meg selv for det jeg klarer. Jeg blir sint, og sur på meg selv. Jeg kan bli skikkelig sinna, og det trenger jeg å bli på meg selv i blant, men viktigst er det å se alle kiloene jeg har mistet, all treningen jeg faktisk gjør, alle turene jeg trasker, alt jeg faktisk gjør som er positivt, og så går jeg løs på en ny uke med nye mål. Mental trening er gull verdt i en endringsprosess. Man går opp, og ned mentalt, og jeg vil aldri kunne spille på lag med meg selv 24/7, men dagene er så mye bedre når tankene er mer på plass, og de viktige tingene får fokus.

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av overvektige nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, og det gjorde jeg ofte, spesielt når vi var ute på tur, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene… og når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig.  Derfor valgte jeg ofte de letteste turene. Det var ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se mann og datter snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem, og fant de ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt er der utfordringer, men det er så utrolig herlig å kjenne på hvor langt jeg har kommet, og hva jeg har oppnådd…. jobben jeg har gjort gir resultater. Så er det jo ekstra moro når min bedre halvdel stadig kommenterer hvor mye raskere jeg går når vi er ute på tur. Han trenger ikke å snegle seg lengre for å holde sammen fart som meg 🙂

Helsemessig kan det også være utfordrende å være overvektig. Det er mange som sliter med vonde knær, med vond rygg og vonde skuldre. Mange sliter med høyt blodtrykk, med diabetes 2, med høyt kolestrol og disse typiske livsstilssykdommene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært ganske heldig på mye av dette. Kanskje er det arv, og gener, eller kanskje er det fordi jeg ikke bare har sittet på rumpa selv om jeg har hatt alle disse ekstra kiloene… kanskje har jeg vært heldig? Noen utfordringer har jeg absolutt hatt helsemessig, og jeg har ligget i gråsonen for diabetes 2, og jeg har hatt høyt blodtrykk. Legen har ikke vært så fornøyd med disse verdiene, men i en periode, så gikk det inn det ene øret, og ut det andre. Legen min har aldri kjeftet på meg, men han har flere ganger tatt opp emnet om vektreduksjon, men jeg stakk vel fingrene i ørene, og nektet å høre…Jeg mener forresten at leger må bli mye flinkere til å prate om vekt med sine pasienter. Det er ett ømt, og sårt tema, men samtalen må gjøres, og legen må prøve å gi den riktige hjelpen, ikke bare henvise til en slankeoperasjon. I dag smiler legen min fra øre til øre. Han er så fornøyd med jobben jeg har gjort, og han er så fornøyd med verdiene på alt av prøver. Det er dette som har blitt mitt viktigste fokus, nemlig helsen min. Jeg kaver ikke etter å bli slank, men jeg jobber for en mye bedre helse, og ett lettere liv. Kanskje er det helsen vi bør tenke på istedenfor og stadig gå rundt og tro at vi skal veie 60 kilo. Det viktigste er en frisk kropp, og da kan vi godt veie en del kilo for mye. En slank kropp kan være mye sykere enn en kropp med ekstra polstring 🙂

Det finnes ingen unnskyldninger for ikke å ha en mer aktiv hverdag. Vi har tid. Det handler bare om å prioritere riktig. Man har tid til å sette av 30 minutter hver dag som helsemyndighetene anbefaler. Vi kan gå 10000 skritt hver dag selv om vi ikke jobber i helsevesenet, og vi kan melde oss inn på treningssenter, og få tid til noen gode økter hver uke. Vi er viktige, helsen vår er viktig. Selv om jeg, og sikkert mange med meg gikk på trynet denne uken, så betyr ikke det at vi trenger og godta at vi skal fortsette å gå på trynet. Livet er en berg, og dalbane, og sånn vil det alltid være, men det er en selv som er sjef i eget liv, og som tar valgene som omhandler en selv. Man har alltid et valg, det gjelder bare å velge det som er best for en selv. Nå skal jeg på med treningsklær, og så skal jeg ut på en god morgentur. Det har blitt få morgenturer etter at vi mistet vår nydelige Dean i sommer. Jeg savner morgenturene, og nå er det kanskje på tide at jeg fortsetter å gå de slik jeg lovet meg selv etter at vi mistet Dean.  Husk at dersom du bor i Kristiansand, og omegn, så bli gjerne med på treningsgruppen vår for overvektige som trener mandager, og onsdager kl.19.00. Flere nye har kommet til i det siste, og vi har plass til mange flere!! Dette er fantastisk trening, og man trener med andre i akkurat samme situasjon – det er slike grupper det skulle vært fullt av rundt om i hele landet! Ta kontakt med meg for mer info.

 

 

 

Lekre go’biter

Forleden dag var jeg så heldig at jeg fikk være med å se på vinterkolleksjonen til Pont Neuf. Dere som følger bloggen min vet at jeg elsker Pont Neuf! Danske Pont Neuf kan stormote, og de designer klær som gjør at man føler seg så vel, og ikke minst, så føler man seg fin. Den følelsen er så viktig å kjenne på. Det er ikke moro å kle seg i klær som ikke sitter som man ønsker. Når man ikke føler seg vel, så er det en følelse man går og kjenner på helt til man kan ta av seg disse klærne . Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått og kjent på den kjipe følelsen av og ikke føle seg vel. Gjengangeren er oftest at plagget sitter for trangt, eller man føler det sitter trangt, og da går man og drar i plagget, og det sånn ca hele tiden for kanskje klarer man å utvide det…. – kjenner du deg igjen 🙂 Noen ganger føler jeg på at plagget er for kort, og da tror jo hodet mitt at bare jeg drar litt i det, så vil det nok bli flere cm lengre  🙂 Det ser jo ikke særlig smart ut når man hele tiden går og drar i klærne….Vi er rare 🙂 Å føle seg vel har derfor så mye å si på hvordan dagen faktisk vil bli når man går ut døren hjemme.

Det er egentlig ikke lenge siden Pont Neuf kom med høstkolleksjonen sin, og en del av denne har jeg også vist på bloggen. Nå i oktober, så kom Pont Neuf med en ny kolleksjon, nemlig en fantastisk vinterkolleksjon. I og med at vi også går mot jul, så er det naturlig nok en del rødt i kolleksjonen, både ensfarget, og noe mønstret. I kolleksjonen er det kjoler som også kan brukes til tunikaer om man har litt høyde, der er ulike jakker/cardigans, der er skjørt, og bukser. Nok en kolleksjon fra Pont Neuf som jeg blir skikkelig glad når jeg ser. Flotte farger, og fine design. I vinterkolleksjonen så er det som nevnt rødt, der er en nydelig grønnfarge, og ellers går det mye i sort, og grått i stilige design. Her kan du absolutt finne julekjolen, eller juleantrekket. Pont Neuf er tidsløst, og klassisk, ofte med fine sammensetninger av farger, og design. Hos Pont Neuf er det utvilsomt passform, og komfort som står i fokus, og det er rett, og slett bare herlig å ha på seg disse plaggene, og det er en følelse vi alltid er ute etter. Det fine er også at man enkelt kan forandre et hverdagsplagg til et festplagg med litt stilig tilbehør.

Forrige uke fikk jeg se vinterens kolleksjon hos Siri på PIP Stormote her i Kristiansand. Det er flotte Linda Røed som har ansvaret for Pont Neuf her i Norge, og det var så utrolig moro og endelig få møte henne! Linda driver i tillegg også stormotebutikken Wilhelmines som ligger i Vikersund, en butikk som for øvrig feirer sitt 25 års jubileum i disse dager. Det var en spennende, og flott vinterkolleksjon jeg fikk se, og litt bilder er det på bloggen i dag, men hele kolleksjonen kan du se her : http://pontneuf.dk/se-den-nye-vinter-2016-kollektion/ og her : https://issuu.com/agraphiccompany/docs/140916__pontneuf_winter_press_final_da507743bb56fa?e=19333052/38790216

Pont Neuf er ikke bare stormote. Kolleksjonene går fra XS til 3 XL, og det at klærne finnes til de fleste, uansett størrelse, det er ett stort pluss. Det er mange stormotebutikker som selger Pont Neuf. Hør med den stormotebutikken som ligger i nærheten av deg. Er du et stykke unna en stormotebutikk, eller generellt lurer på hvor du kan få tak i Pont Neuf, så kan du kontakte de på Facebook : https://www.facebook.com/pontneuf7430/?fref=ts  Der er ikke noen oversikt liggende ute på nettet ennå, men det er et tips jeg skal bringe videre 🙂 Pont Neuf koster litt, men det er en investering du vil bli veldig fornøyd med. Jeg vet flere av bloggens lesere nå har stiftet bekjentskap med Pont Neuf, og fått en ny favoritt, akkurat som meg 🙂

 

 

 

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.new

Regnværsfavoritter

I’m singing in the rain, nesten sånn føles det når jeg skal ut i regnet for tiden.  Det er nesten så man blir glad når det regner. Selv når det plasker, og  det regner i strie strømmer, så gjør det ingen verdens ting. Jeg smiler faktisk. Jeg smiler ikke nødvendigvis fordi det regner, for jeg liker fortsatt sol best, men jeg smiler fordi jeg kan gå ut i regnet, og ta på meg den flotte regnfrakker som oser av glede, og i tillegg holder de meg knusktørr. Er der rart jeg smiler i regnet 🙂 Sånn har det ikke alltid vært. En regnværsdag som dette er en perfekt dag å skrive litt om noe som er ett stort problem for veldig mange, nemlig regntøy. Er man en størrelse for stor, så kan regntøy være en stor utfordring.

Jeg har mange ganger gått søkkvåt i regnet fordi jeg ikke har hatt en skikkelig regnjakke, eller aller helst en regnkåpe som har litt lengde. Beina mine tillater ikke regnbukse, så da er regnkåpe fint. Jeg har hatt mange sure, og våte turer i regnet, og da mister man lysten på å gå ut når man vet at man kommer hjem igjen klissvåt. Det verste er vel egentlig ikke å være klissvåt når man faktisk har kommet til inngangsdøren hjemme, men det verste er jo når man blir klissvåt bare etter noen få skritt. En periode var det nesten umulig å få en god regnkåpe i store størrelser, så da skulle vel vi store bare gå rundt klissvåte…. men nå skjer det stadig mer her også, men ikke alle er like bra av de jeg har prøvd. Jeg liker jo ikke ei regnkåpe hvor man blir klam, og ekkel av å gå med. Da er det jo nesten det samme som å gå uten regnkåpe… våt, eller klam – det er like ekkelt. Man har heller ikke lyst til å gi flere tusen kroner for en regnkåpe når de som bruker ” vanlige ” størrelser kan få samme plagget til noen hundrelapper. Jeg er glad for at det nå er fullt mulig å få tak i gode regnklær som går opp i størrelse, og det er en fryd å gå i skyvedørsgarderoben her hjemme, og faktisk kunne velge om en skal ha den, eller den regnkåpa i dag 🙂 Jeg har nå tre herlige regnkåper å velge blant. Egentlig har jeg fire, men jeg må innrømme at den fine, lyse rosa fra Ullared nok ikke tåler så mange skrittene ute i regnet før man er våt, og klam…Man merker virkelig stor forskjell på regnværsjakker. Den ble med meg hjem i en av de mange gule posene, men etter første turen i skikkelig regn, så skjønte jeg fort at prisen vel burde sagt meg alt. Etter første tur i øsende regn, så var jeg altså kliss våt tvers igjennom, og den lyse rosa jakken holdt ikke unna for en eneste regndråpe. Pris, og kvalitet går ganske hånd i hanske på veldig mye, og for Ullared jakken til 298 kr, så kunne man vel ikke forvente så mye mer enn full lekkasje, men den duger som allværsjakke når man er sikkert på at det ikke kommer til å regne 🙂

Min store regnværsfavoritt er utvilsomt regnfrakken fra norske Blæst. For en fantastisk regnkåpe! Den koster litt, men her får man kvalitet tvers igjennom. Det er når man får på seg en slik regnkåpe at man merker forskjell på kvalitet. Egentlig er den heller ikke den typiske regnfrakken slik vi kjenner den. Den ser mer ut som en jakke, og det er ett stort pluss. Jeg har lenge lett etter en fargerik, og god regnfrakk. For det første, så elsker jeg farger, farger gjør meg så utrolig glad, og for det andre, så betyr en god regnfrakk at jeg lettere kan komme meg ut når det regner. I tillegg føler jeg meg ikke som en fisker når jeg tar på meg regnfrakken. Jeg føler meg stilig, og fresh! Blæst er ett norsk design. Det er Lisbeth Lillebøe som er designeren, og det er kanskje ikke overraskende at Lisbeth er født, og oppvokst i Bergen. Når man kommer fra en by med 213 regndager i året, så er det kanskje ikke rart at man ønsker seg gode regnklær? Lisbeth Lillebøe ønsket ikke bare gode regnfrakker, men hun ønsket også at regnfrakkene skulle være moteriktige, fargerike og elegante. Man skulle føle seg velkledd, og glad. Man skulle ikke være nødt til å gå rundt i disse ordinære, og kjedelige regnfrakkene. I tillegg til å se bra ut, så skulle også regnfrakkene være gode i all slags vær. Resultatet ble BLÆST. Min Blæst regnfrakk er i str. 4 XL, og jeg er en str. 50. Den sitter så flott på, og ennå er det plass til en tykk genser, eller fleece under ved behov. Noen av regnfrakkene til Blæst går opp i str. 6 XL, så her er det mulighet for mange å få seg en flott, fargerik regnfrakk, og for slike store størrelser, så gir jeg tommel opp, og håper Blæst vil fortsette med å produsere noe av kolleksjonen også for oss store kvinner som elsker å føle oss velkledde. Blæst har også stilige regnponchoer, og man kan få seg en skikkelig tøff sydvest. Blæst er utvilsomt den største favoritten min.

 

Den neste regnværsfavoritten min kommer fra Stormberg, og heter Buvann. En god, lang modell som er lilla, og fin. En ting er at man holder seg tørr, men det er også deilig når regnfrakkene er vindtette som begge de jeg har nevnt er. Det dumme er jo at man ofte opplever at de største størrelsene i nettbutikken til Stormberg blir fort utsolgt, men da kan det jo være en mulighet at butikkene kan ha inne andre størrelser. Tredje favoritten som heter Mjelde, det er en veldig tynn regnkåpe fra Stormberg, og den er nok mer beregnet til en annen årstid enn nå, eller man kan ha godt med varme klær inni.

Er du på jakt etter regnfrakk, så gå innom din nærmeste stormotebutikk. Jeg er sikker på at de fleste nå selger regntøy av høy kvalitet. Mange selger Blæst, men der er også andre merker på markedet som holder høy kvalitet. Om du vil kikke på Blæst på nett, og er litt avhengig av å bestille på nett i store størrelser, så har Alexis Mote ett godt utvalg i sin nettbutikk : http://www.alexismote.no/kategori.php?kategori=146&subkategori=178  . Der er jo etter hvert også blitt en del som selger store størrelser på nett, og jeg vil jo tro at de fleste av disse selger regntøy. Jeg har ikke testet ut disse, så jeg vet ikke hvordan de er, men del gjerne dine erfaringer dersom du har noen gode du har prøvd, eller noen man bør styre unna 🙂 Jeg med mine tømmerstokker får jo heller ikke tak i støvler, så våte bein er jo heller ikke noe særlig. Jeg får ikke spesialtilpassede støvler heller, så ofte er jeg våt på beina, men tørr ellers. Sist jeg skrev litt om dette, så var det en leser som sa jeg måtte få tak i goretex sko, og jeg skjønner jo ikke hvorfor jeg i all verden ikke har fått tak i goretex sko tidligere! Jeg har ikke tenkt en tanke på at det selvsagt er løsningen på å holde meg tørr på beina, så goretex sko er anskaffet, så nå er turer i regnvær bare en sann glede – for det meste i alle fall 🙂

 

 

 

Så smalt det igjen!

Noen ganger lurer jeg på om jeg må til behandling for avhengighet. Nå har jo jeg flere avhengigheter, noen av de litt ” verre ” enn andre, og det kan virke som om de kommer i perioder, og akkurat nå er noen av avhengighetene på topp. Nå skal man ikke fleipe for mye med avhengighet, i alle fall ikke når man har kontroll over det som sikkert noen vil si er en slags avhengighet. I tillegg så koser jeg meg med min avhengighet, den går ikke ut over verken det fysiske, eller det psykiske, og den går heller ikke ut over verken familie, eller lommeboka. Ingen lider, og da er det vel ålreit da med en avhengighet, eller flere?

SONY DSC

Dere følger bloggen min vet om min store avhengighet til Pepsi Max, men Pepsi Max er jo egentlig ikke den eneste avhengigheten jeg har. Jeg elsker også å shoppe, og da er det jo klær som er så fantastisk moro å handle. Jeg elsker alt av tilbehør også som smykker, klokker, skjerf, og vesker, men klær er nok en noe større lidenskap. Jeg har alltid vært glad i klær, i alle fall fra jeg var 14-15 år, og så har det vel egentlig bare avtatt etter det. Selv når jeg var 40-50 kg tyngre enn jeg er i dag, så elsket jeg klær, og jeg fant som regel mye fint selv om jeg måtte opp i både størrelse 58, og noen ganger 60. Selv om jeg måtte opp i så store størrelser, og utvalget var noe mindre, så trålet jeg butikker, og ikke minst nettbutikker, og fant alltid noe. Det var mer jobb å finne noe da enn nå, men jeg har vel alltid fått mye fine tilbakemeldinger på at jeg har kledd meg fint opp igjennom. Det har alltid vært viktig for meg å kle meg fint. Ikke for å skjule kiloene, eller ta fokuset bort, men for meg har det alltid vært viktig å vise at også store kvinner kan kle seg flott, og være stilige. Der finnes så mye på markedet i alle størrelser, og i alle prisklasser, så de fleste vil kunne finne en del som gjør at de kan skinne der de går. Jeg blir så innmari lei meg når jeg ser store kvinner, og også menn som ikke bryr seg om hvordan de ser ut, og gjemmer seg bort i store telt av noen klær. De trer liksom bare på seg noe fordi de ikke føler det er verdt å pynte seg, eller kle seg pent fordi de er store. Ofte er det mange kvinner som går i tights som viser alt, og som sitter som pølseskinn, eller store joggebukser, hettegensere er jo også en gjenganger. Hvorfor føler vi oss ikke vakre nok til å skinne? Hvorfor skal vi bare slenge på oss noe fordi vi er store? Ofte blir man faktisk også mer lagt merke til når man prøver å gjemme seg bort i telt, eller pølseskinn som ofte går i fargen sort. Mange overvektige som jeg snakker med sier at de ikke gidder å kle seg fint fordi de føler seg det helt motsatte, så da vil de heller la følelsene rundt seg selv gjenspeile seg i klærne…

Jeg blir så lei meg jeg. Det er så leit at vi skal være så stygge mot oss selv. Selvsagt fortjener vi å føle oss både fine, og vakre fordi det er nettopp det vi er! Jeg vil også garantere deg at du vil føle deg så mye mer vel om du bytter ut teltet, eller pølseskinnet med noen du føler deg enda mer vel i, og enda mer fin i. Den gode velværefølelsen, den er gull verdt! Klær skal ikke bare være noe vi er nødt til å ha på oss. Klær skal være noe vi føler oss flotte i, og som gir oss den gode velvære følelsen. Dersom man sliter med følelsen av at klær er stress, og at man aldri finner noe man føler seg vel i, så skjønner jeg at klær ikke gir den store gleden, men sliter man med å finne noe man kler, så er der masse hjelp å få i butikkene, spesielt om man oppsøker spesialbutikkene på stormote.

Når det kommer til min store klesavhengighet, så er jeg akkurat nå inne i en jakkemani. Jeg er så glad i jakker! Jakker i alle farger, og fasonger. Jeg er jo aller mest glad i de jakkene som skiller seg litt ut, og som har flotte farger. Jeg har mange jakker, noen vil nok si at det er i overkant mange jakker i skapene mine. Jeg har ikke våget å telle ytterjakkene, men det er nok mer enn kanskje gjennomsnittet har i skapene..flere enn 10 – mindre enn 50…. her hjemme smiler bare min bedre halvdel når jeg kommer hjem med en ny jakke – jeg har jo så få fra før av. Der er sååå mye fine jakker! De skriker, og hyler mot meg, og jeg er svak, veldig svak. Jeg gir meg ofte uten kamp selv om jeg vet at der nesten ikke er en cm ledig plass i skapene mine. Garderobeskapet i gangen her hjemme tyder nesten på at jeg bor alene. Min bedre halvdel har vel det som er normalt for en mann uten den store interessen for klær, og bruker den lille plassen det tar å henge opp de jakkene…resten av plassen tar kona, og vår skyvedørsgarderobe er ikke akkurat liten…

Jeg har gått på en ny jakkesmell. Verdens beste smell sånn sett. Du ser deg selv i plaggene, og istedenfor å ta en hard, og intens kamp, så lar du deg friste, du taper kampen uten kamp.  Noen kamper er liksom ikke verd å ta 🙂 På Nais i Lyngdal har de mye lekkert! Den butikken jeg er blitt utrolig glad i. Der hang forleden den lekreste kåpen. Kåpen ropte så høyt på meg at jeg tror alle i Lyngdal nærmest hørte det. Jeg hadde sett kåpen i en reklame på forhånd, og var spent på hvordan den var i virkeligheten. Kåpen skuffet ikke. Jeg tror jeg prøvde den 100 ganger, det er sånn jeg alltid gjør. Jeg kan sjeldent ta en klesavgjørelse med en gang. Kåpen er fra norske Boheme, og er ei nydelig kåpe i en nydelig lilla farge. Kåpen har mye ull i seg, den skiller seg ut, og er ikke en kåpe man ser overalt – akkurat det siste liker jeg. Vanligvis er kanskje ikke kåper med ull det første jeg faller for, men denne, denne var lekker, og i en farge jeg bare elsker. Du ser på bildene hvordan den ser ut. Er den ikke fin? Den er veldig meg, og så nydelig lilla!! Boheme er veldig god på passform, og de er flinke på det som skiller seg litt ut. Flotte Barbro på Nais kom også løpende med ett matchende skjerf til kåpen, så det skal jeg bruke for å gjøre kåpen enda finere.  Akkurat denne kåpen koster litt, men dette er kvalitet, og den spesielle kåpen som jeg gjerne ønsker meg. Kåpen fra Boheme ble med meg hjem, og jeg er svært fornøyd med kjøpet 🙂 Jeg kunne nok ha stått litt annerledes på dette bildet, og kanskje rettet meg opp litt  hehe

SONY DSC

Nå er det virkelig tid for jakkeskift i garderobene våre. Bort med vår, og sommerjakker, og inn med høst, og vinterjakkene. Jeg er godt skodd for vinteren nå, men jeg tror ingen er overrasket om der plutselig dukker opp noe mer. Jeg tenker jeg fremover på bloggen vil sette litt fokus på varmt tøy, og se litt på hva som er av yttertøy, og ikke minst noe varmt under på de kaldeste dagene. Vi er jo spådd en sprengkald vinter!

Disse 10000 skrittene

Her om dagen ble jeg inspirert. Jeg kjente på denne følelsen som sa ” dette skal jammen jeg også gjøre ” – den følelsen er ganske så god å kjenne på. Det og plutselig sette seg et mål, og vite at dette er noe man kan klare å gjennomføre. Det å sette seg et mål, og kjenne at man gleder seg til å gå i gang – den følelsen er god altså 🙂

SONY DSC

Jeg satt en tidlig morgen på bloggen min, og hadde som alltid God Morgen Norge som bakgrunn på tv’en her oppe i loftstuen. På sendingen dukket FRP politiker, Bård Hoksrud opp sammen med en, eller annen sekretær innen partiet. Sekretæren var bekymret for politikerens helse, og ønsket å hjelpe han til å gjøre noe for å komme i bedre form. Resultatet ble en skritt teller og et mål om å gå disse berømte 10000 skrittene hver dag. Gaven/hjelpen ble veldig godt mottatt av FRP politikeren, og han er nå godt i gang med å gå sine 10000 skritt hver dag, og skrittene er første steg mot en bedre helse.  Det var da det bare slo ned i meg : Dette vil jeg også gjøre. Jeg vil også gå 10000 skritt hver dag! Mange dager er jeg oppe i ett slikt antall, men jeg ser jo at det ikke er hver dag. Det er ikke hver dag jeg er like aktiv, og da kommer man ikke helt i nærheten av 10000 skritt. Søndag for eksempel var en helt sløv dag hvor jeg egentlig ikke gjorde noen verdens ting. Småpuslet litt i huset, så litt på tv, lagde mat, og sløvet. Jeg tror neppe jeg passerte 1000 skritt den dagen, og det er ikke akkurat noe å skryte av 🙂 Om jeg ikke når 10000 skritt hver dag, så skal jeg jammen gå det i alle fall 5 dager i uken, men målet må jo være å klare dette hver dag.

Det er ikke så mye som skal til for å nå 10000 skritt. Her om dagen vandret jeg rundt på Sørlandssenteret, gjorde en del ærender, og i bilen så jeg at jeg hadde gått nesten 6000 skritt, så det å nå disse berømte 10000 skrittene, det bør absolutt være mulig. Det var nå jeg skulle ha jobbet i helsevesenet hvor de løper beina av seg mange av de. Det blir mange skritt for disse hver dag. Etter at vi mistet pelsballen vår i sommer, og selv om vi sa vi skulle komme oss mye ut på tur, så er vi ikke like aktive ute som vi var før, og noe bør gjøres, også fordi det er så herlig å komme seg ut. Skritt telleren min har jeg på mobilen, og nei, den teller ikke skritt bare jeg rister på den slik noen tellere gjør. Dette har jeg testet ut, så den skal være rimelig til å stole på.

Hva betyr det for helsen det å gå disse 10000 berømte skrittene? Er det bare noe som er funnet opp i håp om at en del av oss skal la oss lure til å være mer aktiv ? Det er kanskje ingen dyp forskning som ligger til grunn, men at det har stor betydning for helsen vår, det har det! Det er helse i hvert skritt. I følge det jeg har lest på nettet, så skal man i det man når 10000 skritt redusere risikoen for å utvikle diabetes – du utvikler en bedre insulinfølsomhet. For de av dere som har diabetes 1, el 2, så er jo nettopp det å få en bedre insulinfølsomhet viktig, og det kan igjen bety at du vil gå ned i vekt. Du forbrenner kalorier, styrker ryggmuskulaturen, får smalere midje, reduserer risikoen for å få hjerteinfarkt og diabetes og andre livsstilsrelaterte sykdommer. Du får lavere kolesterolnivå, økt benmasse, og reduserer risikoen for benskjørhet. Blodtrykket senkes. Å gå gir liten belastning på leddene, det reduserer stress, gir deg bedre søvn, bedre humør og forbedrer grunnholdningen din. Du kan gå hvor som helst og det krever ikke noe utstyr. Dessuten er det helt gratis!
Vi vet jo også at hverdagsaktiviteten er uhyre viktig, og vi kjenner alle til myndighetenes oppfordring om å være aktiv 30 minutter til dagen. 30 minutter aktivitet om dagen kan forlenge livet med flere år og har en rekke positive innvirkninger på ditt hjerte og karsystem. Tenk på det dere! 30 minutter til dagen kan vi alle klare om vi er funksjonsfriske, og disse 30 korte minuttene kan forlenge livet med FLERE år! Opp av sofaen – ut å gå!

All aktivitet utover det kroppen din er vant med vil ha positiv innvirkning på din kondisjon. Er du inaktiv og utrent vil 10.000 skritt om dagen bety mye for din kondisjon- til å begynne med. Etter hvert som kroppen blir vant til denne mengden aktivitet, og da må man gjerne øke belastningen, og kanskje gå disse 10000 skrittene i mer sammenhengende turer.  Når det gjelder kalorier, så sies det at man kan forbrenne mellom 4-600 kalorier ve då gå 10000 skritt. Det høres kanskje ikke så mye ut, men tenk for en helsegevinst du vil få! All aktivitet er bra aktivitet! Som jeg skrev litt lengre oppe i bloggen, så skal det faktisk ikke så mye til for å nå 10000 skritt. Man må vel egentlig bare tenke litt hvordan dagen vår er. Det å gå trapper, eller parkere bilen litt lengre unna der man skal, husarbeid er fint, lek med barna, noen flotte moves når man småtuster rundt i huset – mulighetene er mange i tillegg til en gåtur, og kanskje en treningsøkt. Ideelt sett bør du gå minst 10 000 skritt hver dag (oppfordrer Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) og Verdens Helseorganisasjon (WHO)) og i tillegg trene intensivt i 45 til 60 minutter to ganger i uken, da får du aller best effekt. Men klarer du å gå 10 000 skritt hver, vil du ha god helseeffekt. Jo raskere du går og mer andpusten og svett du blir, jo høyere helsegevinst får du.

Jeg er klar for 10000 skritt – er du ?

Følg meg gjerne på Instagram : heidirosander