Lykke kan være så mange. Det trenger ikke være store ting som skaper den gode følelsen av lykke. For meg ligger lykken i både de små, og store tingene. Mange vil nok mene at materielle ting ikke skaper lykke, men de gir i alle fall en veldig god følelse. Det er sant at lykken ikke kan kjøpes, men jeg blir oppriktig glad når jeg kjøper meg nye klær, eller ett nytt smykke, eller kanskje ei ny veske. Jeg blir ikke mer lykkelig, men jeg blir glad, jeg blir stolt, og jeg kjenner på gode følelser. Jeg blir liksom litt sånn stolt. Disse gode følelsen skal man få lov til å kjenne på. Man skal få lov å være glad når man kjøper, eller mottar nye ting.
Forrige uke ble jeg den lykkelig eier av ett helt nydelig skjerf, et skjerf som er slik jeg ønsker at et skjerf skal være. God størrelse, helt nydelig å ha på seg, fantastisk farge, og ett nydelig design. Skjerfet er rett og slett vakkert. Skjerf er noe jeg ofte ikke bruker fordi jeg føler mange er for små, de sitter for tett inntil halsen. Jeg kan fort føle meg kvelt, og så er det liksom noe med den dobbelthaka når skjerfet kommer for tett inntil halsen. Jeg vet jeg er rar, men sånn er jeg bare.
Det nye skjerfet mitt er helt perfekt. Det er lagd i 45 % ull, og 55 % silke. Tenk så nydelig å ha dette rundt halsen. Jeg har nærmest bodd i mitt nydelige, rosa siden jeg fikk det. Skjerfet blir også lagt merke til. Jeg får så masse skryt for det. Skjerfet er 140 x 140 cm. Du finner kolleksjonen av ull/silke skjerf her : https://www.thesilkshoop.com/ull-silke
Skjerfet er fra Schim Jolie, og designet av flotte Ingrid Himberg fra Kristiansand. I tillegg til skjerfene i ull, og silke, så designer Ingrid også flotte, og helt spesielle skjerf i 100 % silkechiffon, og i 100% i silkesateng. Skjerfene er helt unike, og designet er helt utrolig flotte bilder tatt av Ingrid Himberg på ulike reiser verden over som da er printet over på disse flotte silkeskjerfene. Du finner silkeskjerfene her : https://www.thesilkshoop.com/silkechiffon og her : https://www.thesilkshoop.com/silkesateng Det fantastiske med silkeskjerfene er også at du kan bruke de på så mange måter, og du kan få med en egen styleguide som viser hvordan du kan bruke skjerfene på 88 ulike måter.
Som leser av bloggen min, så skal du få ett fantastisk tilbud på skjerfene i ull/silke fra Schim Jolie. BRUK RABATTKODE : HEI2018, OG DU FÅR 600 KR I RABATT PÅ SKJERFENE! Tilbudet gjelder frem til 28.januar. Du vil i denne perioden få skjerfene for 690 kr stk. Ordinær pris er 1290 kr. Du får også fri frakt, eller om du bor i Kristiansand, så kan du velge å hente skjerfet/skjerfene i sentrum. En flott gave til deg selv. En liten følelse av luksus. Du blir eier ev noe helt spesielt. Det er også en flott gave å gi bort til en spesiell person. En gave full av kjærlighet.
I mars i fjor inviterte jeg Lillian Fjeld til å gjesteblogge. Ett utrolig viktig tema som jeg hadde lyst til å sette fokus på igjen på bloggen i dag. Lillian Fjeld driver Slanke Tanker – din overvekt, og er utdannet kogentiv teraput, og psykoteraput. I tillegg til masse egenerfaring når det kommer til det mentale, så har hun også den faglige kompetansen. Lillian har gjennom Slanke Tanker hjulpet mange overvektige til å bli mindre på utsiden, og større på innsiden. Ett viktig tema, og ett viktig fokus, og jeg tror dagens blogginnlegg vil være viktig for veldig mange. Ta deg god tid til å lese Lillians innlegg som starter under bildet.
“Du blir ikke slank i kroppen av å være feit i hodet”
Dette uttalte en av mine kursdeltagere for et par år siden, og det er jammen helt riktig:
Vi må begynne der det hele begynner!
Jeg ble invitert av Heidi for å skrive et innlegg på bloggen hennes. Min bakgrunn er at jeg har vært overvektig det meste av livet. Jeg har tatt kur etter kur, og har nok gjennom både opp, og ned i vekt bælet med noe sånt som et ½ tonn i mine 35 år som slanker.
Ved en tilfeldighet startet jeg jobben i topplokket for nesten 8 år siden. DA først så jeg utrolig nok lyset! Jeg forsto at jeg hadde plastret feil sted. Jeg hadde i alle år plastret armen (les:kurer), mens jeg egentlig hadde vondt i beinet (les:det mentale). Hvordan fant jeg ut det? Varig vektnedgang, og det å få et lettere liv på alle måter handler ikke først og fremst om å spise mindre, og trene mer. Det handler om å først finne årsaker, og når vi får kartlagt årsakene, ja, da kan vi begynne den neste jobben med mat og trening. Gjør vi den første jobben grundig, så går utrolig nok den neste jobben veldig mye lettere.
Jeg valgte for 5 ½ år siden å ta en slankeoperasjon. Jeg hadde på den tiden gått ned 30 kilo på kun topplokkjobbing, og i og med jeg hadde bøttevis av livsstilssykdommer, var jeg rett og slett redd for å ikke rekke å gå ned nok å dø. Så motet sviktet, og jeg tok operasjon. Jeg turte ikke å sjanse på at jeg skulle klare å gå ned 30 kilo til. Jeg hadde på den tiden jobbet drøye to år med topplokket, og jeg sto ikke støtt nok i troen på at jeg kunne klare den siste etappen også.
Jeg har aldri angret på min operasjon. I dag har jeg ingen effekt av min operasjon lenger, så det som fortsatt holder meg slank, er daglig jobbing i topplokket ved hjelp av metoder og teknikker. Det gjøres mange tusen operasjoner hvert år. Noen går det bra med, andre går det ikke så bra med. Det samme gjelder de som gjennomfører konservativ behandling mot overvekt. Noen går det bra med, og noen går det ikke bra med. Det er et hav (les:mange hundre tusen) av mennesker som ikke får noen behandling i det hele tatt, men som er overlatt til seg selv, og faller da lett for de vedtatte sannheter: spis mindre og tren mer, og får du ikke til det, mangler du viljestyrke!
Uten å kritisere noen metoder eller behandlingsformer, så mener jeg at vi må løfte hele overvektsdebatten til topps, erkjenne at det vi gjør i dag ikke virker verken forebyggende, eller i behandling, og si at vi må ha store holdningsendringer i samfunnet. Vi må starte der det hele begynner, i topplokket! Ingen behandlinger i dag har fokus på det psykologiske perspektivet ved overvekt.
Jeg kunne lent meg tilbake og vært happy med å blitt slank – endelig! MEN, jeg synes at mine oppdagelser, og innsikter var for viktige til å bare bli hos meg. Etter å ha skjønt hvor viktig jobbingen i topplokket med årsaker var for å lykkes, og for å få varige resultater med vektnedgang, ble det viktig for meg å få budskapet ut. Jeg gjorde det faktisk til mitt livsprosjekt, og startet Slanke Tanker for å vise mennesker veien til et varig lettere liv ved hjelp av det psykologiske perspektivet.
Jeg opplevde at “bare” egenerfaring ikke var nok for å nå frem bla. i Helse-Norge, så derfor utdannet jeg meg til kognitiv terapeut og psykoterapeut, slik at jeg kunne slå i bordet med faglig kunnskap også. Nå er det endelig flere dører som har åpnet seg der ute, og jeg jobber hver dag intenst for at alle overvektige skal som en del av folkehelsen fra det offentlige få tilgang til programmet jeg har laget, hvor behandlingen av overvekten foregår fra det psykologiske perspektivet.
Jeg har de siste årene jobbet med mange hundre overvektige gjennom mine programmer og kurs. Det som var gresk for folk for 3-4 år siden, begynner nå og modnes. Flere og flere forskningsrapporter konkluderer med at vi må jobbe med årsaker før vi får til å gjøre endringer. Good news tenker jeg.
Sitter du nå og lurer på hva som er min trylleformel? Den er noe som er lett, men allikevel så vanskelig. La meg fortelle deg kort noe om hjernen din: For enkelhets skyld tar jeg for meg to av nervesystemene våre. Det ene er det automatiske, det andre det viljestyrte. Det automatiske er det som alltid kjører, og påvirker tanker, følelser og handlinger. Automatikken baserer seg på egenskapene våre som er skapt av minner, erfaringer, arv, opplevelser med mer. Altså alt vi har opplevd og erfart i livet. Når automatikken kjører, har egenskapene “full fest”, og for at du skal komme inn til viljen din, så blir det som å krysse en åtte felts motorvei! Ikke så lett da å få gjort endringer og å mestre.
Min trylleformel er dermed at du må forstå hvordan hjernen din er satt sammen, og fungerer som den gjør, hvilke mønstre du har, hvor de har oppstått, årsakene til det, og hvordan du kan endre dine gamle mønstre, og i hverdagen kunne bruke ditt viljestyrte nervesystem, i stedet for at den hersens automatikken som alltid kjører!
Det er jammen ikke lett når ingen noen gang har fortalt deg hvordan dette henger sammen!
Når jobben med det mentale er i gang, er det viktig med fokus samtidig på matglede, og oppmerksom spising. Ikke bare spise for å overleve, og ikke bare spise noe andre sier er godt eller sunt . Det er viktig med bevegelse (liker ikke ordet trening) Finne ut hva liker du av bevegelse, i stedet for å trene noe som noen andre har sagt er bra eller gøy.
Det finnes ingen quick-fix for noen deler av livet, så ikke for dette. Ved å jobbe med overvekten fra et psykologisk perspektiv så blir tålmodigheten din satt på en real prøve. Du er vant til raske løsninger ved kurene.Kjapt ned, og så kjapt opp! Å jobbe slik jeg tror på, så er det hele en prosess over en lengre periode. Du finner ikke alle årsakene første dagen, du endrer ikke et tankemønster, og en vane over natten, og ikke minst hele deg, både kropp og hode trenger tid til å omstille seg. Du trenger tid til å finne deg under all automatikk som kjører, du trenger tid til å finne dine årsaker, og hvilke steg du må ta.
Du trenger tid til å lære, og du trenger tid til å øve. Jeg og mange med meg vet at det er verdt det, å satse på seg selv, og denne prosessen.
Jeg ønsker deg masse lykke til om du tar valget om å begynne der det hele begynner , i hodet.
Jeg fant den i sommer. Ei slik fleecejakke har jeg ønsket meg lenge. Jeg har flere gode fleecejakker, men som regel er de korte, og dekker sjeldent rompa. I sommer fant jeg endelig ei fleecejakke som var akkurat slik jeg ønsket den. Nå er favoritt fleecen kommet i en ny, og helt nydelig farge.
Fleecejakken heter Tuvaseter, og kommer fra Stormberg. Fleecejakken er 3/4 lang, og for meg som gjerne vil ha lengde, så er denne helt perfekt. Fleecejakken dekker baken, det liker jeg veldig godt. Jeg har savnet fleecejakker som gjør det. Ofte blir de ganske korte. Tuvaseter har en veldig fin strikket overflate, og så har den en flosset innside. Jakken er myk og behagelig. Dette er en tykk fleecejakke, noe som gjør den god, og varm.
Jeg har bodd i Tuvaseter siden jeg fikk den. Jeg hadde den med meg til fjells i sommer, og på litt kalde morgener, og når høstluften snek på om kvelden etter at solen hadde gått ned, så var jakken utrolig god. Den varmet meg slik jeg ønsket, og det at den er så lang at den også dekker baken, det betyr mye. Det betyr mye at baken også får en god varme.
Det jeg også liker veldig godt med Tuvaseter er jo at den også er utrolig fin! For meg betyr det mye at plagget jeg har på meg ser fint ut. Jeg liker å føle meg vel uansett om jeg er på fjellet, eller i byen. Ikke at det må være glamour, og glitter når jeg er på tur, men klærne jeg har på meg, de kan jo gjerne være fine, og det er og viktig at føler meg vel. Jeg har altfor mange dårlige minner fra tiden da jeg måtte gå i mine vanlige klær når jeg skulle ut på tur fordi jeg ikke fikk tak i turklær. Turen blir ikke den samme når man ikke føler seg kledd for anledningen. Nå kan man heldigvis få turklær i store størrelser, og når plaggene i tillegg er fine, så kan man jo bare være fornøyd.
Tuvaseter er nå kommet i en ny, og helt nydelig farge som heter ” Persian Red.” Fargen er virkelig flott, og farger for meg betyr masse. Jakken har sorte detaljer. Disse små detaljene gjør mye på jakken synes jeg. Denne 3/4 lange modellen finnes fra str.XS til str. 5 XL. Jeg vil si at en 5 XL er en str. 54/56. Jeg har 3 XL i min fleecejakke. Den sitter stramt, men ikke for stramt, og dessuten skal jeg videre nedover, ikke andre veien. Jakken sitter så utrolig fint på, og jeg føler meg fin i den. Det er vel første gangen jeg har funnet en fleecejakke som jeg er så fornøyd med, og som jeg føler meg så fin i. Jakken har en noe innsvinget passform, noe som er ett stort pluss. Den har også en veldig god bevegelighet.
Det fine med Tuvaseter er også at den er fin til forskjellige anledninger. Jeg kunne gjerne tatt på meg denne om jeg skulle til byen en dag. Den er fin til hverdagsklær, og så er den jo selvsagt fin til turene i skog og mark, og den er fin å ha med seg på hytta. Tuvaseter har ei god hette, den har gode lommer, og jeg merket på fjellet at den trekker til seg lite fuktighet. Den er absolutt fukttransporterende.
Jeg har funnet min jakkefavoritt når det kommer til fleecejakker. Jeg elsker Tuvaseter – den er helt perfekt! I store størrelser, så kommer den nå kun i den fargen som jeg linker til. Tommel opp for Stormberg for å tenke på oss som trenger store størrelser. Gode klær er så viktig for den gode turopplevelsen, og den gode treningsopplevelsen. Du finner Tuvaseter her : https://www.stormberg.com/no/tuvaseter-3-4-fleecejakke-dame.html#10288930003
En utfordring kommer ofte ikke kommer alene, og sånn er det sannelig for meg også. Det at jeg hele livet har vært en størrelse for stor har gjort at jeg har stått overfor mange utfordringer, noe jeg har vært innom mange ganger på bloggen. Fra å slite veldig med å finne pene klær til en kropp som var en størrelse for stor, så har dette endret seg veldig opp igjennom årene heldigvis. Som en størrelse eller flere for stor, og med kraftig lymfeødem i begge bein, så har jeg også hatt en annen utfordring, nemlig at føttene mine har krevd sko som går høyere enn str.41, og str.42 som er der sko til damer normalt slutter. Skulle man høyere i størrelse, så måtte man over på herresko, og du kan jo tenke deg hvor moro det var å måtte se på herremodeller når man er kvinne, og i tillegg liker å kle seg pent.
Tenk deg følelsen av at man bare må ta på seg noen sko fordi der ikke er noe å velge blant. Følelsen av å gå med sko som absolutt ikke passet til antrekket, eller at man må gå med sko som ikke er like fine som klærne. Den følelsen er forferdelig kjip. Det er da man gjerne vil skjule skoene. Vise antrekket, men skjule skoene. Sko var lenge en stor utfordring. En kvinne skulle liksom ikke ha store føtter. Før sluttet damesko på str. 41, nå går vel de fleste sko til kvinner opp i str. 42, i alle fall veldig mange. Saken er derimot den at det faktisk er mange kvinner med store føtter. Jeg trodde jeg var en av få. Det stemmer ikke.
Jeg husker jeg innimellom var heldig, og fant sko som var ålreit. Ikke fine, men helt greie. Da tviholdt man på de, og kjøpte kanskje to par i slengen. Man gikk på de til de var rimelig utslitte, og måtte kastes. Joggeskoene ble veldig guttete. De var alltid typisk mann, og de hadde aldri et snev at feminitet over seg. Store, og klumpete var de også. Nå kan heldigvis også menn har litt farger, og da blir ikke alle joggesko typiske herresko. En del kvinner har gjennom alle tider hatt store føtter, så hvorfor det aldri har blitt tatt særlig hensyn til før de senere årene, det er merkelig. Eller kanskje det er jeg som aldri har funnet de få som har solgt damesko i store størrelser. Jeg har lett høyt og lavt.
Heldigvis har jeg nå funnet spesielt en butikk som har ett veldig godt utvalg av sko i store størrelser til damer. Endelig kan man også føle seg velkledd på føttene. Det er en lykkefølelse det! En selvfølge for mange, men ikke for meg. Det betyr så mye at man kan føle seg vel også når det kommer til skotøy selv om man også på det feltet er en størrelse, eller flere større enn ” normalen”. Jeg er nok født med større føtter enn ” normalen “, men jeg skylder også på det store lymfeødemet jeg har i beina. Et lymfeødem som gjør at føttene trenger mer plass. Hadde jeg ikke hatt lymfeødem, så hadde jeg heller ikke vært nødt til å kjøpe sko i så store størrelser som jeg må. Før skammet jeg meg over å ha så store føtter. Ingen kvinner hadde store føtter. Jeg følte meg så alene, og så rar blant venninner som tuslet rundt i flotte sko i str. 40, og 41, noen hadde dukkeføtter, og brukte str. 37 og 38…og så var det meg da. Mine sko skilte seg alltid ut. De var liksom ikke like søte, og nette som skoene til venninnene mine. De var både større, de var bredere. Jeg hadde jo herreføtter i forhold til dem.
Store Sko i Oslo er ” min ” butikk. For et skoparadis for menn og kvinner som trenger sko i store størrelser! Jeg husker første gangen jeg kom inn i butikken. Det var som å komme til himmelen! Jeg hadde aldri sett ett så stort utvalg av store sko i store størrelser til kvinner. Sko i alle fasonger, i alle hælhøyder, og i alle farger. Pensko, fritidssko, hverdagssko, joggesko, og her fant jeg også skoletter. Jeg aner ikke hvor lenge jeg var i butikken på mitt første besøk, men det var lenge. Jeg husker heller ikke hvor mange par sko jeg kom ut med, men det var også mange. Flotte pensko som jeg tidligere bare hadde sett på ” alle andre “, gode fritidssko som ikke så ut som om jeg hadde lånt min manns, og jeg fant skoletter – for en dag det var , og for en opplevelse. Det har blitt mange besøk på Store Sko i Oslo etter den gangen, og jeg er så utrolig glad for at det finnes butikker med ett slikt utvalg både til kvinner, og menn. Til menn tror jeg de har sko opp i str. 50, eller kanskje enda større.
Støvletter, og skoletter er en stor utfordring for meg. Det krever plass for å få ned mine føtter. Før jul var jeg på ny i Oslo, og da legger jeg alltid inn et besøk på Store Sko. Store Sko skiftet eiere for en tid tilbake, og de nye eierne har faktisk startet egen skofabrikk i Drammen. Hvor bra er ikke det? Egen skofabrikk hvor de produserer egne modeller. De startet med noen få modeller til herre. Gikk dette bra, så skulle de og produsere til damer, noe de nå har gjort.
Jeg er blitt den lykkelige eier av Store Sko sin egenproduserte skolett ” Frøya.” Det er virkelig en lykkefølelse når man finner en sko man går rett inn i. Det er ikke en vanlig ting for meg. ” Frøya ” passet perfekt. Skoletten finnes i ulike modeller. Jeg valgte den som er semsket, og når man finner noe som passer, så kjøper man ofte mer enn et par, så jeg endte opp med en i hver farge. Det finnes også en litt annen modell i skinn som er utrolig stilig. ” Frøya ” har også hæl, noe som heller ikke er en selvfølge for meg. Både pga lymfeødemet, men også fordi jeg sjeldent har funnet noe med hæl så stort opp i størrelse. Her finner du de ulike Frøya modellene som er i salg nå : https://www.storesko.no/search?q=Fr%C3%B8ya
I loftstuen har jeg mitt kontor. Her tas også litt ” modellbilder ” 🙂 Her er to andre modeller av ” Frøya.”
Det er en herlig lykkefølelse og ha funnet skoletter som både er flotte å se på, og som i tillegg er varme, og som sitter godt på føttene mine. Det føles godt å ha skoletter som passer bedre til klærne mine enn hva herreskoene gjorde før. Det betyr så masse å kjenne på at man føler seg vel. For deg som sliter med det samme som meg, eller som har store føtter, så har Store Sko så masse å velge blant. Er man sjeldent i Oslo, så har de nettbutikk. En nettbutikk som er veldig enkel å handle i.
Skoene som går opp i størrelse er like fine som skoene som selges i ” ordinære ” størrelser. Skoprodusenter ser at mange kvinner faktisk har store føtter, og de ser at vi ønsker å gå med like fine sko som alle andre, og gjør noe med det. I noen tilfeller, så skulle jeg vel ønske at det var litt glitter, og glamour over sko i store størrelser også når man ser at det er det på de samme skoene i mindre størrelser, men jeg er veldig fornøyd jeg. Det er selvsagt ikke alltid jeg finner akkurat den skoen jeg tenker at jeg er på utkikk etter, men da dukker det alltid opp ett veldig godt alternativ, og jeg finner alltid en sko. Det med skoletter har for eksempel alltid vært en utfordring for meg, men det var før. Jeg har også funnet lekre pensko på Store Sko, men det blir en annen gang 🙂
Jeg liker ikke hold in produkter. Eller rettere sagt, tarmene mine liker ikke hold in produkter. Tarmene protesterer høylytt når jeg en gang i blant har prøvd å ta på meg et hold in produkt. Det blir for stramt, og jeg får det rett, og slett veldig ubehagelig. Årsaken er nok operasjonen i 2002 da tarmene fikk litt hard medfart. Etter den kan tarmene bli i ulage om noe strammer for mye. Jeg klarer meg fint uten hold in jeg altså, men av og til hadde det vært innmari kjekt. Jeg har prøvd noen hold in produkter opp igjennom, fra ulike leverandører, men ubehaget kommer fort, så jeg har egentlig lagt disse produktene godt inn i skapet, og ikke tenkt så mye på de.
Hold in produkter er jo i utgangspunktet flotte saker! Når kjole skal på, eller ett spesielt plagg som man ønsker skal sitte ekstra fint. Det er innmari kjekt å holde mage, og valker på plass, og det er en god følelse at det ikke buler både her, og der. Følelsen av hvordan det kunne ha vært om man gikk ned noen kilo. Vel, den er kanskje ikke alltid like god å føle på. Hold in produkter er fine saker, men samtidig, så skal man jo ikke lide heller. Det må ikke bli så stramt at man verken kan puste, eller bevege seg. Så mye hold in er jo ikke bra for noen. Når den nye trenden i tillegg har vært å trene med hold in produkter, da snakker vi galskap med stor G! En hold in truse, eller en hold in topp når man føler for å skjule litt av det som buler, eller i alle fall holde det litt samlet, det synes jeg er helt ok. Så får man heller være forberedt på sjokket når kvelden kommer, og hold in trusen, eller toppen skal av, og alt som har blitt holdt så fint på plass bare velter ut.
Som nevnt, mine hold in produkter langt bak i undertøysskuffen, og hold in har vært et avsluttet kapittel…men det var før jeg fikk prøve ” torturkammeret.” Jeg lo så jeg skreik da jeg var på en stormotebutikk en dag, og en kunde kom inn og spurte om de hadde torturkammer. Torturkammer er jo ett helt fantastisk navn på disse produktene som skal få oss smalere, og fastere. Kunden i butikken siktet altså til en hold in kjole, og jeg tenkte, stakkars kvinne som skal tre på seg en hel kjole! Det var en slik kjole hvor man beholder egen bh på, og hold in kjolen går under puppene. For meg så skrek tarmene himmelhøyt bare av å se denne torturkjolen. Kunden kjøpte sitt torturkammer, og nyskjerrig som jeg er, så måtte jeg jo studere denne kjolen, og jeg lurte på hvordan man skulle få på seg noe slikt, og ikke minst, hvordan skulle man få av seg noe slikt når den først hadde kommet på? Kanskje hele slekten måtte til for at man i det hele tatt skulle få av seg kjolen? Jeg er som sagt veldig nyskjerrig på nye produkter, og selv om kjolen skrek tarmvondt, og tortur mot meg, så måtte jeg prøve den. Selv om jeg ikke bruker så mye kjoler, så kan den fint brukes om man har på seg bukse, og overdel også, så vel hjemme, så bar det rett inn på nettbutikken til Alexis Mote, og hjem i postkassen ett par dager senere kom en Cupid hold in kjole i farge hud. Jeg liker egentlig ikke hudfargede produkter, men en slik hold in kjole kan godt være i hud for å passe til mye.
Så var det å prøve denne hold in kjolen da. Jeg regnet med at jeg ville bruke lang tid, jeg regnet med at tarmene ville begynne å skrike med det samme den kom på, og jeg innrømme at jeg så for meg en skrekkscene hvor jeg ikke fikk den av meg igjen. Ingenting stemte. Hold in kjolen gikk greit på uten at jeg måtte styre for mye. Det er jo trossalt et produkt som skal stramme, og holde på plass, så noe mer tid enn en man bruker på en vanlig overdel, det må man beregne, men det gikk egentlig lekende lett. Hold in kjolen passet perfekt, den strammet, og holdt inn der den skulle, og det var utrolig fint at man kunne ha på seg sin egen bh. Puppene fikk jo i tillegg ett løft, og når man nærmer seg 47 år, så gjør jo ikke akkurat det noe.
Tarmene sa ikke et ord. Tarmene var helt rolige, noe som vel aldri har skjedd før. Skrekkscenen jeg hadde sett for meg hvor jeg ikke fikk av meg denne kjolen, det stemte heldigvis ikke. Hold in kjolen kom greit av den. Det er jo naturlig noe mer jobb enn med en vanlig kjole, men det er vel ingen stor overraskelse for noen av oss. Orker man ikke litt ekstra jobb, så må man holde seg borte fra slike produkter.
Nå har jeg faktisk et hold in produkt jeg kan bruke ved de anledningene hvor jeg gjerne vil at et plagg skal sitte litt penere. Nå har jeg et plagg som strammer litt, og som holder bulker, og valker på plass uten at jeg får vondt! Hurra! Jeg synes også at å bruke en hold in kjole er bedre enn å bruke topp, og truse, alene, eller sammen.
Hold in kjole heter Cupid, og er fra Alexis Mote. Den glatter, og den holder inn. Stoffet er helt glatt, noe som gjør at kjolen faller veldig fint/sitter veldig fint. Kjolen har også en silikonkant nede, og det er jo helt genialt. Da sitter kjolen på plass, og man slipper å være redd for at den skal skli opp. Silikonkanten på hold in produkter skal alltid være i kontakt med huden for å fungere som de skal. Det står vel at man skal ta den på seg nedenfra, og opp, men her må man bare prøve seg frem. Jeg tar den på meg ovenfra, og ned, og synes det fungerer veldig fint. Kjolen finnes i tillegg til hud også finnes i sort. Jeg har kjøpt meg kjolen i sort også. Den kommer fra str. M som er 38/40, og opp til str. 2 XL som er 50/52. Min er i str. 2XL, og strammere enn dette vil jeg ikke hatt den. Da tror jeg tarmene ville ha protestert. Cupid kjolen anbefales på det varmeste, og du kan lese mer om den her : http://www.alexismote.no/p/undertoy/hold-in/cupid-hold-in-kjole-sort og her : http://www.alexismote.no/p/undertoy/hold-in/cupid-hold-in-kjole-hud
Jeg liker ikke hold in produkter. Eller rettere sagt, tarmene mine liker ikke hold in produkter. Tarmene protesterer høylytt når jeg en gang i blant har prøvd å ta på meg et hold in produkt. Det blir for stramt, og jeg får det rett, og slett veldig ubehagelig. Årsaken er nok operasjonen i 2002 da tarmene fikk litt hard medfart. Etter den kan tarmene bli i ulage om noe strammer for mye. Jeg klarer meg fint uten hold in jeg altså, men av og til hadde det vært innmari kjekt. Jeg har prøvd noen hold in produkter opp igjennom, fra ulike leverandører, men ubehaget kommer fort, så jeg har egentlig lagt disse produktene godt inn i skapet, og ikke tenkt så mye på de.
Hold in produkter er jo i utgangspunktet flotte saker! Når kjole skal på, eller ett spesielt plagg som man ønsker skal sitte ekstra fint. Det er innmari kjekt å holde mage, og valker på plass, og det er en god følelse at det ikke buler både her, og der. Følelsen av hvordan det kunne ha vært om man gikk ned noen kilo. Vel, den er kanskje ikke alltid like god å føle på. Hold in produkter er fine saker, men samtidig, så skal man jo ikke lide heller. Det må ikke bli så stramt at man verken kan puste, eller bevege seg. Så mye hold in er jo ikke bra for noen. Når den nye trenden i tillegg har vært å trene med hold in produkter, da snakker vi galskap med stor G! En hold in truse, eller en hold in topp når man føler for å skjule litt av det som buler, eller i alle fall holde det litt samlet, det synes jeg er helt ok. Så får man heller være forberedt på sjokket når kvelden kommer, og hold in trusen, eller toppen skal av, og alt som har blitt holdt så fint på plass bare velter ut.
Som nevnt, mine hold in produkter langt bak i undertøysskuffen, og hold in har vært et avsluttet kapittel…men det var før jeg fikk prøve ” torturkammeret.” Jeg lo så jeg skreik da jeg var på en stormotebutikk en dag, og en kunde kom inn og spurte om de hadde torturkammer. Torturkammer er jo ett helt fantastisk navn på disse produktene som skal få oss smalere, og fastere. Kunden i butikken siktet altså til en hold in kjole, og jeg tenkte, stakkars kvinne som skal tre på seg en hel kjole! Det var en slik kjole hvor man beholder egen bh på, og hold in kjolen går under puppene. For meg så skrek tarmene himmelhøyt bare av å se denne torturkjolen. Kunden kjøpte sitt torturkammer, og nyskjerrig som jeg er, så måtte jeg jo studere denne kjolen, og jeg lurte på hvordan man skulle få på seg noe slikt, og ikke minst, hvordan skulle man få av seg noe slikt når den først hadde kommet på? Kanskje hele slekten måtte til for at man i det hele tatt skulle få av seg kjolen? Jeg er som sagt veldig nyskjerrig på nye produkter, og selv om kjolen skrek tarmvondt, og tortur mot meg, så måtte jeg prøve den. Selv om jeg ikke bruker så mye kjoler, så kan den fint brukes om man har på seg bukse, og overdel også, så vel hjemme, så bar det rett inn på nettbutikken til Alexis Mote, og hjem i postkassen ett par dager senere kom en Cupid hold in kjole i farge hud. Jeg liker egentlig ikke hudfargede produkter, men en slik hold in kjole kan godt være i hud for å passe til mye.
Så var det å prøve denne hold in kjolen da. Jeg regnet med at jeg ville bruke lang tid, jeg regnet med at tarmene ville begynne å skrike med det samme den kom på, og jeg innrømme at jeg så for meg en skrekkscene hvor jeg ikke fikk den av meg igjen. Ingenting stemte. Hold in kjolen gikk greit på uten at jeg måtte styre for mye. Det er jo trossalt et produkt som skal stramme, og holde på plass, så noe mer tid enn en man bruker på en vanlig overdel, det må man beregne, men det gikk egentlig lekende lett. Hold in kjolen passet perfekt, den strammet, og holdt inn der den skulle, og det var utrolig fint at man kunne ha på seg sin egen bh. Puppene fikk jo i tillegg ett løft, og når man nærmer seg 47 år, så gjør jo ikke akkurat det noe.
Tarmene sa ikke et ord. Tarmene var helt rolige, noe som vel aldri har skjedd før. Skrekkscenen jeg hadde sett for meg hvor jeg ikke fikk av meg denne kjolen, det stemte heldigvis ikke. Hold in kjolen kom greit av den. Det er jo naturlig noe mer jobb enn med en vanlig kjole, men det er vel ingen stor overraskelse for noen av oss. Orker man ikke litt ekstra jobb, så må man holde seg borte fra slike produkter.
Nå har jeg faktisk et hold in produkt jeg kan bruke ved de anledningene hvor jeg gjerne vil at et plagg skal sitte litt penere. Nå har jeg et plagg som strammer litt, og som holder bulker, og valker på plass uten at jeg får vondt! Hurra! Jeg synes også at å bruke en hold in kjole er bedre enn å bruke topp, og truse, alene, eller sammen.
Min nye hold in kjole heter altså Cupid, og er fra Alexis Mote. Den glatter, og den holder inn. Stoffet er helt glatt, noe som gjør at kjolen faller veldig fint/sitter veldig fint. Kjolen har også en silikonkant nede, og det er jo helt genialt. Da sitter kjolen på plass, og man slipper å være redd for at den skal skli opp. Silikonkanten på hold in produkter skal alltid være i kontakt med huden for å fungere som de skal. Det står vel at man skal ta den på seg nedenfra, og opp, men her må man bare prøve seg frem. Jeg tar den på meg ovenfra, og ned, og synes det fungerer veldig fint. Kjolen finnes i tillegg til hud også finnes i sort. Jeg har kjøpt meg kjolen i sort også. Den kommer fra str. M som er 38/40, og opp til str. 2 XL som er 50/52. Min er i str. 2XL, og strammere enn dette vil jeg ikke hatt den. Da tror jeg tarmene ville ha protestert. Cupid kjolen anbefales på det varmeste, og du kan lese mer om den her : http://www.alexismote.no/p/undertoy/hold-in/cupid-hold-in-kjole-sort og her : http://www.alexismote.no/p/undertoy/hold-in/cupid-hold-in-kjole-hud
” Kjære Heidi! 2015 har vært ett spennende år, men også et år med utfordringer….” – sånn startet brevet til meg selv som dumpet ned i postkassen vår nyttårsaften for 2 år siden. Brevet hadde jeg skrevet til meg selv året før, og kom i postkassen som avtalt, og jeg husker det var utrolig fint å lese det! I går tok jeg frem brevet igjen, og så litt tilbake på oppturer, og nedturer. I går fant jeg ut at jeg sannelig skal skrive ett nytt brev til meg selv som jeg skal lese nyttårsaften 2018/2019. Du synes kanskje det er noe spesielt å skrive brev til seg selv, men brevet jeg fikk for 2 år siden, det har en historie, og samtidig, så ville jeg skrive litt om dette i dag fordi ett slikt brev er en god ting å skrive når vi nå fortsatt er veldig tidlig i ett helt nytt år. Hverdagen er tilbake for fullt med alle sine forsetter, og mål, og et brev til seg selv er en god ide mens vi fortsatt bare er noen dager ut i det nye året.
Jeg har ikke til vane å skrive brev til meg selv, men at det er en god ide, det er det ingen tvil om. Akkurat dette brevet som kom i postkassen nyttårsaften for 2 år siden har altså en historie, og egentlig visste jeg jo om at det ville komme, men jeg hadde helt glemt det. Brevet ble den fineste nyttårsgave til meg selv – jeg ble så stolt da jeg leste det! At det har gått så lang tid siden jeg skrev det er nesten ikke til å tro. Tiden flyr virkelig av sted med sjumilsstøvler. I desember 2014 satt jeg i et klasserom på Tordenskjoldsgate Skole her i Kristiansand, og skrev brevet til meg selv hvor jeg starte brevet med ” Kjære Heidi.” La oss skru tiden litt tilbake til 10.desember 2014……
Høsten 2014 startet jeg på et kurs som skulle vise seg å bety enormt mye for den mentale delen av meg. Jeg hadde tidligere hatt timer med kognetiv terapi ,og det var i disse samtalene det meste ” løsnet ” for meg. Disse timene ble ” redningen ” min. Det var sammen med Line, en utrolig dyktig teraput, og en helt fantastisk person at jeg knakk koden jeg skulle ønske at jeg hadde knekt for lenge siden. Jeg klarte endelig å se hvor mye hodet betydde for vekten, og jeg var i gang med en lang, tøff og spennende mentale reise. Helt tilfeldig traff jeg i 2014 Kai Jakobsen, en utrolig dyktig coach. Jeg hadde ett par timer sammen med han, vi fant tonen, og holdt kontakten. Jeg har mye å takke også Kai for. Kai driver Sørlandscoachen, og holder kursene “Spark i fua “…. for dere som ikke er sørlendinger, så betyr fua rett og slett rompa, og det er jo det vi trenger for å komme i gang – vi trenger ett skikkelig spark bak. Kai er der de fleste nå burde være, han mener at vekten definitivt sitter mellom ørene, og at det handler om så mye mer enn å spise mindre, og trene mer.
Høsten 2014 hadde Kai meldt meg på ett av sine kurs. Jeg hadde liten lyst. Først, og fremst fordi jeg skulle være sammen med masse ukjente mennesker, og i slike situasjoner, så kan jeg bli stille, veldig stille. Men sammen med ei god venninne, så dro jeg på kurs, og angrer ikke. Det var skummelt, det var faktisk kjempe skummelt. Det var skummelt å være sammen med så mange ukjente mennesker, og skulle snakke om noe som var sårt, for overvekt er ett sårt tema. Det var også skummelt fordi man lærte seg selv å kjenne på en ny måte, man fant svar man kanskje ikke ville finne, men som likevel var viktige å finne. Man fikk svar som har vært viktige for meg å få svar på for å kunne gå videre. Det var 7 lærerike uker. Fortsatt veldig skummelt å møte seg selv på den måten, og ikke moro å finne ut hvor dumme valg man faktisk tar hver eneste dag, og hvorfor man tar de. Jeg lærte hvordan jeg skulle klare å endre tankemønsteret mitt, og handlingsmønsteret mitt. Jeg fant ut hva jeg ville, og satte meg mål, realistiske mål. Jeg lærte ulike teknikker, og fikk med meg viktige verktøy på veien videre. Blir vi mer bevisst på tankegangen, så blir vi mer bevisste på handlingene våre. Enkelt, men likevel veldig, veldig vanskelig.
På kursets siste dag, 10.desember 2014, så fikk vi i oppgave å skrive et brev til oss selv. Brevet skulle være basert på hvordan vi ønsket at 2015 skulle være. Hva slags mål hadde vi, hva ønsket vi å oppnå, hva skjedde egentlig i 2015. Vi skulle se et år frem i tid, og brevet skulle oppsummere året. På nyttårsaften skulle Kai sørge for at brevet lå i postkassen vår, og vi skulle få lese vårt eget brev, og se om 2015 ble slik vi tenkte at det skulle bli når vi satt i klasserommet året før. Det er ikke lett å se at år frem i tid, men vi har våre tanker, ønsker, og mål. Jeg var så spent da jeg åpnet brevet for to år siden. Jeg husket ikke et ord av hva jeg hadde skrevet, men jeg hadde tårer i øynene da jeg satt og leste, og forstod hvor mange av målene som var nådd på dette året. 2015 som har vært ett veldig godt år for meg, men det har også hatt sine utfordringer – av og til har jeg kanskje følt på at året ikke ble helt som jeg hadde ønsket, men det var før jeg hadde lest brevet til meg selv. Det var kun to punkter hvor jeg ikke var helt i mål, men på begge punkter, så kunne jeg likevel være stolt fordi jeg var på god vei til å nå de. Jeg ble så glad, så rørt, og så utrolig stolt da brevet var ferdig lest . 2015 hadde virkelig vært ett godt år for meg hvor mål ble nådd, og hvor jeg var på god vei.
I fjor skrev jeg ett nytt brev. Brevet ble åpnet på nyttårsaften. Igjen kjente jeg på tårene, på stolthetsfølelsen. Fy søren så mye jeg hadde klart. Målene, og tankene jeg i 2016 skrev ned for året 2017, igjen kunne jeg kjenne på den gode følelsen av at jeg hadde klart noe. Jeg var ikke lengre den vandrende flodhesten som aldri klarte noen verdens ting. Flodhesten som gang på gang mislyktes i kampen mot kiloene. Flodhestfølelsen kommer fortsatt ei gang i blant, men flodhest eller ikke flodhest – jeg vet at jeg kan, og dette har jeg bevist for meg selv også i 2017. Vektmessig var nok målet for 2017 noe høyere, men det gjør ingen verdens ting så lenge vekten og cm har gått den riktige veien. Mentalt er jeg sterkere enn på lenge. I 2017 fikk jeg landet mange viktige baller, og kastet nye opp i været. 2017 var også utfordrende på flere plan, men jeg kjenner at den mentale styrken jeg har fått hjelper meg veldig når livet viser sine tøffere sider. Man kan ikke unngå utfordringer. Livet er på godt og vondt, men man kan prøve å gjøre utfordringene færre.
Vi er kun 7 dager inn i 2018. I dag skal jeg skrive ett nytt brev til meg selv. Et brev som skal inneholde mine mål, og ønsker. Nyttårsaften 2017/2018 skal jeg åpne brevet, og lese hva jeg skrev 7.januar 2018. Er målene nådd? Har jeg om et år grunn til å være stolt? Jeg er så utrolig motivert, og brevet jeg skrev i klasserommet desember 2014 ga meg ny giv. Jeg kjenner det i hele kroppen. Det er mulig å nå målene mine, men jeg må gi mer enn jeg har gjort til nå. Jeg skal gjøre meg selv stolt i 2018! Jeg skal fortsette den gode jobben jeg gjør, men også brette armene mer opp om jeg vil dit jeg ønsker. Det koster, men jeg er villig til å betale mer for å oppnå å bli enda mer stolt av meg selv. Jeg er nødt til å gjøre endringer, jeg er nødt til å skifte spor, men jeg skal klare det. Jeg er utrolig fornøyd med veien jeg har tilbakelagt, men jeg er ikke fornøyd nok. Jeg har en stor jobb foran meg, men jeg skal klare det.
I morgen er det hverdag igjen. Kanskje du også skulle ta deg tid til å skrive et brev til deg selv i dag? Hva er dine mål, hva ønsker du at året skal bringe både for deg selv, og de rundt deg? Hva er drømmene? Husk at mål er mulige å nå bare de er realistiske nok. Brevet lukker du inn i en konvolutt. Enten skriver du det ferdig med navn, og adresse og får en person til å oppbevare det, og sende det til deg om et år, eller du kan lukke det godt igjen, og legge det bort, MEN husk å minn deg selv på brevet sånn at du finner det frem når 2018 er forbi. For meg ble begge brevene en skikkelig opptur. For meg ble begge brevene en fantastisk start på ett nytt år. Brevene ga meg et kick, og en motivasjon – brevene fortalte meg at mål er mulige å nå, og at jeg allerede har oppnådd veldig mye. Brevet til meg selv som jeg skrev i klasserommet den desemberkvelden, det avsluttes så fint synes jeg : ” Du er en vinner, kjære Heidi.”
Det har blitt trukket en vinner av gavekortet på 500 kr fra Bærre Lækkert. Gavekortet kan brukes enten i butikken deres på Melhus, eller i nettbutikken deres. Den heldige vinneren av gavekortet ble : KRISTIN!! Nå er det mange som sikkert heter Kristin som leser bloggen, men denne Kristin tror jeg bor i Trondheim. Jeg har mailadressen, så jeg tar kontakt i løpet av dagen! Gratulerer så masse med gavekortet, Kristin! Du finner garantert noe lekkert hos damene på Bærre Lækkert! Nettbutikken til Bærre Lækkert finner du her : http://www.baerrelaekkert.no/
Jeg er så innmari glad for hver eneste dag uten snø. Dere som leser bloggen min vet at jeg liker ikke snø. Det er kanskje som å banne i kirken, men vil jeg ha snø kan jeg dra til fjells. Snø er jo idyllisk og flott å se på, men kysten her sør, den skal være snøfri, og til nå har vi jo vært veldig heldige. Jeg er jo heller ikke noe stort skitalent. Jeg går verken bortover, eller nedover på ski, og jeg kan garantere at jeg hadde vært den store snakkisen om jeg tok på meg ski. Jeg har aldri hatt slalomski på beina selv om jeg har en bedre halvdel som liker slalom veldig godt. Ikke liker jeg langrenn heller, og jeg er garantert en av få som hadde klart å falle på flatmark. Jeg tror ikke jeg har hatt ski på beina siden jeg var 10-12 år gammel, og vi ble tvunget av skolen til å være med på skidager. Skidagene med skolen var traumatiske. Det samme var skiturene med familien da alle var lei av at jeg falt hele tiden, og sutret hele tiden. Jeg husker at til og med mamma som er så tålmodig ble drittlei en gang, og forlot meg liggende i snøen etter nok et fall på flatmark, og nok en omgang med krokodilletårer. Jeg følte hun lot meg ligge der en evighet. Sannheten var vel sikkert knappe minuttet. På leirskole i 5.klasse så fikk jeg bytte ut ski med truger . Det var heller ikke noe sjakktrekk, så skikarrieren min vil jeg helst glemme.
Til nå i vinter, så har jeg ikke brukt de virkelig varme jakkene mine så mange dager. Jeg har hatt de på meg noen ganger, men de er jo så varme at det innafor jakken fort blir syden temperatur, og når jeg i tillegg er veldig varm av meg, så blir det fort veldig varmt . Jeg har to store favoritter på de skikkelig kalde dagene, og så har jeg ei mellomjakke som jeg nesten jeg føler jeg bor i for tiden. Nå som det er salg over alt, så kan det jo være dere kan gjøre ett skikkelig kupp på en virkelig varm vinterjakke.
På kalde dager er det utvilsomt dunjakken fra Etage som er min store favoritt. Jeg har aldri hatt en bedre vinterjakke! Aldri har jeg hatt ei jakke som er så herlig å ha på seg. Det er stretch i den, og med en gang man tar den på seg, så blir man forelsket. Dette er en helt nydelig jakke, og den har en super passform. God på lengde slik at man har ei jakke som dekker, og varmer godt. Jakken er utrolig varm, så denne hadde klart seg ypperlig på steder hvor man har langt kaldere dager enn det vi har hatt. Det er så deilig med jakker som holder kald vind ute. Den har en god, og varm hette for de som ikke har hode for luer, og jeg er en av de. Uansett hva slags luer jeg tar på hodet, så ser jeg at det faktisk er bedre å gå uten. Jeg har ikke luehode. I tillegg ser jakken lekker ut spør du meg, og det betyr jo litt må jeg innrømme. Jeg har min Etage jakke i blått, men den finnes i flere farger. Denne anbefales på det varmeste, og som nevnt, så er det salg nå, og du kan gjøre ett veldig godt kjøp på den.
Jeg får mange spørsmål om ulltøy i store størrelser. Ulltøy i store størrelser, det finnes. Stormberg har ullserien ” Salbu ” som går opp i store størrelser. Salbu går opp i 5 XL, noe som vel skal tilsvare 54/56. Dette har jeg på meg kalde dagene som når jeg for eksempel skal ut på tur, og jeg er utrolig fornøyd med ulltøyet. ” Salbu ” er utrolig behagelig på kroppen! Mykt, og behagelig. Salbu består av longs, og ulltrøye. En ulltrøye med høy hals, og glidelås. Plaggene er i 100% merinoull, og de er så utrolig myke, og veldig varme. Ulltrøya sitter tett inntil kroppen, og den sitter behagelig tett. Sitter den godt, og tett inntil, så oppnår man også en ekstra god isolasjonseffekt. Salbu ulltrøye har flatlocksømmer som hindrer ubehag og irritasjon mot huden, og den er Økotex®-sertifisert og testet for helseskadelige stoffer. Trøya er god, og lang, sitter godt etter kroppen, og man slipper å oppleve at den sklir opp i ryggen når man bøyer seg. Ullsettet er også fin i fargene. Jeg elsker det!! Trøya er ubeskrivelig herlig å ha på seg, og for dere som har disse dårlige minnene om ull som klør, så kan jeg bare si at det var den gang, ikke nå. Fargene jeg har på meg på bildet, akkurat de finnes ikke i store størrelser på lager nå, men Stormberg har fått settet inn i to andre flotte farger som dere ser på det andre bildet. Jeg linker til den nye fargen som går opp i størrelse : https://www.stormberg.com/no/salbu-ullpolo-zip-dame.html#10083460065 . Ull longsen er også utrolig god. Den går høyt opp i livet, og den passer til og med for meg som har de store tømmerstokkene av noen legger : https://www.stormberg.com/no/salbu-ullongs-dame.html#10084060023 Er du på utkikk etter noe mellom ull, og superundertøy, så anbefaler jeg bambus. Jeg digger bamusserien ” Rondabu ” til Stormberg. Jeg kan bo i plaggene, og jeg innrømmer at jeg ofte tar de på meg på kveldene som koseplagg fordi plaggene er så myke og herlige : https://www.stormberg.com/no/rondebu-bambustroye-dame.html#10313459053
Kari Traa har nå kommet med et ullsett opp i str. 50 som kun selges gjennom en forhandler. Settet koster ca 1000 kr pr.del. Det synes jeg er en utrolig høy pris. 2000 kr for et ullsett er mye penger. Jeg vet ikke hva som er forskjellen på ullsettet til Kari Traa, og ullsettet til Stormberg, men jeg ser ikke helt vitsen i å betale det dobbelte når jeg vil tro at ulltøyet varmer like mye.
Tykke strømpebukser er det og mange som etterlyser. Gode ting sies for ofte, så jeg gjentar gjerne at det også finnes tykke strømpebukser å få tak i for oss som trenger det stort. Festival er blant leverandørene som har strømpebukser i store størrelser. Utrolig deilig med ei strømpebukse som man faktisk får helt opp uten at man stadig kjenner på at den sklir ned. Jeg hater strømpebukser som sklir ned hele tiden! Jeg hater at jeg hele tiden må gå og dra i strømpebuksene. Som regel har jeg bare droppet strømpebukser fordi de har vært mer til irritasjon enn glede, og nytte. Det at man faktisk kan få tykke strømpebukser både i ull, og bomull, det er lykke det! Skal man på lange turer i kaldt vær, så hadde jeg nok valgt ulltøy, men for kortere turer ute, så fungerte strømpebuksen absolutt for meg. Jeg vet at både Alexis, PIP stormote og Nais har disse strømpebuksene. Samtidig vil jeg tro at de fleste stormotebutikkene har tykke strømpebukser, så spør din nærmeste stormotebutikk.
Har man i tillegg gode, varme sko, så har jeg egentlig det jeg trenger for å komme meg ut på tur også på kalde dager. Når jeg var i Oslo før jul, så fikk jeg kjøpt meg flotte, varme skoletter på Store Sko. Jeg fikk kjøpt flotte skoletter som Store Sko selv står som produsent av. Disse skal jeg blogge mer om en annen dag. For meg som sliter med sko, og skoletter, så føltes det helt fantastisk å gå rett i ett så fine par skoletter. Lykke kalles det. Lykke på høyt plan faktisk. Sliter du med å finne store, gode sko, så sjekk her : https://www.storesko.no/ Det eneste jeg nå savner er votter som virkelig er varme. Jeg synes at uansett hva jeg kjøper av votter, så finner jeg ingen som virkelig er varme. Jeg har ett stort utvalg kan man si, men ingen holder meg skikkelig varm. Jeg har både votter med, og uten fingre. Jeg har votter med pels, og fleece, men kulden trekker inn likevel. Da er det godt at jeg har varme jakker som også har varme lommer.
Vinneren av gavekortet fra Bærre Lækkert har jeg ikke glemt at skal trekkes denne helgen. Den heldige vinneren blir trukket i løpet av dagen. Hvem som vant kommer på bloggen i morgen.
Følg meg gjerne på snapchat : heidirosander og på Instagram : heidirosander
Ingen nyttårsforsetter. Ingen dietter. Ingen hårete mål. Ingen kaving, og jaging. Puste med magen. Mange ønsker. Mange mål. Kjenne på mestring. Godta nedturer. Godta dårlige valg. Bli sjef i eget hode. Kjenne på glede over små, og store fremskritt. Være målbevisst. Trene flittig. Kanskje klare å ta de små grep rundt kosten. Dette håper jeg blir mitt 2018.
Velkommen hverdag – jeg er så utrolig klar! Treningstøyet ligger klart, og joggeskoene er innmari glade for at de endelig snart skal bli tatt i bruk igjen. Jeg har vel aldri i mitt liv hatt fire par joggesko som alle blir brukt på trening. Fire par til ulik type trening. Jeg som såvidt har hatt et par joggesko i skoskapet. I tillegg til disse fire parene, så har jeg to par som jeg bruker ute på tur. Skulle tro jeg var blitt hekta på joggesko slik jeg er hekta på andre ting.
Det har blitt noen dager uten de faster treningsrutinene nå. Først to uker treningsstopp pga rosen, så ble det noen treningsdager i desember før treningsstudioet lukket dørene, og åpner nytt, flott studio den 8.januar. Jeg ser så frem til mandagen, til treningsstudioet igjen åpner, og til oppstart av de gode treningsrutinene. Jeg ser frem til å følge treningsplanen min. Jeg ser frem til å fortsette den gode jobben.
Fy flate, så langt jeg har kommet. Jeg kan sannelig være stolt, men jeg er altfor lite flink til å klappe meg på skuldrene, og fortelle meg selv hvor flink jeg har vært. Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble fort sliten, og den ble ofte dønn sliten, og når kroppen ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og lure seg unna. Det var lettere å spise enn å være aktiv. Alt annet var jo så tungt. Og der, der er jeg ikke lengre, og hvilken seier er ikke det? Jeg er litt stolt.
Det er tungt og være overvektig, og mye som andre ser på som lett, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt.
Jeg kunne klage jeg også, og gjett om jeg klagde ofte. Spesielt klagde jeg når vi var ute på tur, og når jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Bakker betydde pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene. Når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig. Derfor valgte jeg ofte de lette turene. Det var ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se mann og datter snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem, og fant de ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater. Når noen før sa at jeg ville få det så mye bedre om formen min ble bedre, så ble jeg sur, skikkelig sur. Hvorfor blandet noen seg inn? Egentlig hadde jeg mest lyst til å gråte, for overvekten var ett sårt tema, ett veldig sårt tema. Nå er det ikke så sårt å snakke om lengre. Nå er mye fortid, en fortid jeg aldri vil oppleve igjen. Dessuten er det jo helt sant: jo, bedre fysisk form man er i – jo, lettere blir hverdagen som overvektig. Jeg kjenner meg godt trent i en stor kropp. Jeg er sikkert mye bedre trent enn mange slanke som jeg passerer på min vei. Så det å ha som mål å bli i en bedre fysisk form, det er en stor og viktig gevinst.
Etter jeg startet veien mot en livsstilsendring, så ser jeg hvilke fantastiske resultater det kan gi. Det er et slit å trene, men når jeg ser gevinsten jeg har fått, så er det verdt hver svettedråpe. Jeg prøver å være flink til å kjenne på både de små, og de store seirene. Det er nok mest av de små, disse aha opplevelsene når jeg oppdager at jeg kan gjøre ting jeg ikke klarte før, eller at ting går mye lettere enn det gjorde før. Jeg hater fortsatt bakker, og vil sikkert alltid gjøre det, men jeg opplever at jeg ikke gruer meg for bakker som jeg gjorde før, og når jeg er på toppen, så trenger jeg ikke hente meg inn i flere minutter før jeg kan gå videre. Jeg kjenner på at når pulsen virkelig har kommet seg høyt opp, så bruker jeg heller ikke lang tid på å få den ned igjen. Tempoet mitt når jeg går er blitt raskere, jeg blir fortalt at jeg har en mye flottere holdning når jeg går enn hva jeg hadde før. Det er så mange små, og store gevinster jeg har fått i løpet av de siste årene som får meg til å innse hva trening kan gjøre for kroppen.
Så er det årets første dag, og det er mye tanker som sviver rundt i hodet. Det er en dag for å se litt tilbake, for å kjenne på både oppturene, og nedturene som 2017 hadde med seg, men mest av alt er det dagen for å se fremover. Ett nytt år banker på døren, ett nytt år med sine blanke ark, og sine muligheter. Mye av det året vil bringe, det er vi ikke herre over, men mye er likevel opp til oss selv. Vi kan være med å farge året i de fargene vi ønsker, og det er ene, og alene en selv som er ansvarlig for den veien man ønsker å gå. Uansett hvordan vi ser på ting, så er det vi som er ansvarlig for eget liv, og egne valg.
Jeg er spent på det nye året. Jeg tror 2018 blir ett mye bedre år enn 2017 – 2018 skal bli mitt år! Det har jeg sikkert følt andre år også, men med tanke på alt som har skjedd av fine, og positive ting i år, så er jeg så sikker på at det nye året bare vil bli enda bedre. Jeg er på en utrolig god plass i livet, jeg er nesten der jeg ønsker å være, og jeg vet at jeg vil ta med meg alt jeg har lært dette året, inn i det nye. Jeg vet at når klokken ble midnatt i går, og de største rakettene ble skutt opp, så stod det mennesker overalt med sine forsetter for det nye året. Alle ønsker vi noe bedre for det nye året, alle har vi ting vi ønsker å endre, og ting som skal gjøres så mye bedre. Vi skal bli slankere, vi skal trimme, vi skal spise sunnere, og de som røyker skal slutte. Jeg har sluttet med nyttårsforsetter…de holder aldri likevel. Vi setter oss hårete mål, mål som vi vet ikke er realistiske, og vi vet så innmari godt at nyttårsforsettene går i vasken nesten før det nye året har begynt. Det er urealistisk å tro at vi skal trene omtrent hver dag, det er urealistisk å tro at resultatene av en diett vil vare, det er urealistisk å tro at man skal kunne leve godt på ingenting.
Jeg har mine mål for det nye året. Jeg har drømmer, og jeg vet at det er fullt mulig å nå de. Istedenfor å starte på noe som jeg vet jeg ikke vil kunne gjennomføre, så har jeg lagt lista mye lavere. Jeg har satt meg delmål som jeg vet er realistiske for meg. Det er absolutt mål jeg må strekke meg etter, mål jeg må jobbe for, mål jeg vet at det er mulig å nå . Det er mål som gir meg følelsen av å mestre. De vil gi meg følelsen av seier. Det er sikkert små mål for mange, men for meg er alle disse små skrittene store seire. Jeg har tro på de små skrittene. Det er disse små skrittene som tilslutt blir store skritt. Jeg har tro på å begynne i det små, jeg tror ikke på å gape over for mye. Alle vet vi hvor fort nyttårsforsettene går i vasken, og da sitter man igjen med en følelse av mislykkes nok en gang. Det å føle på at man aldri klarer målene man har satt seg, det er ingen god følelse, og kjenner man på den følelsen for mye, så mister man liksom troen på seg selv, og på at man kan. Du kan klare akkurat det du ønsker, men målene dine må være oppnåelige. Det er bedre med små skritt, og heller bruke tiden, enn stadig kjenne på at man aldri lykkes.
Jeg skal ytterligere ned i vekt i det nye året. I går på bloggen skrev jeg at målet var 10 kg. Alt over det er et pluss. Jeg er fornøyd så lenge vekten går nedover, og kroppen skrumper inn litt her, og der. Det er så godt og ikke gå rundt med for store tall i hodet. Hver kilo er en seier, og det samme er hver cm. Jeg skal senke litt på kravene til meg selv på noen områder, og øke litt på kravene på andre områder. Alt må kanskje ikke være så perfekt, men samtidig, så er det viktig å sette krav til seg selv for å ha noe å strekke seg etter. I det nye året skal jeg fortsette å nyte øyeblikkene, jeg skal bli flinkere til å sette pris på de små øyeblikkene. I det nye året skal jeg sette større pris på livet, på hverdagen. Man vet at morgendagen ikke alltid kommer, og selv om man ikke skal gå rundt å tenke på det hele tiden, så er det viktig at vi er tilstede, og setter pris på det vi har….I 2018 er målet å kjenne på følelsen av å være mer enn bra nok .
I det nye året skal jeg være god mot meg selv. Jeg vet at jeg er god mot meg selv når jeg tenker på helsen min. Hver trening jeg utfører er en positiv ting i forhold til å få en kropp som er samarbeidsvillig. Jeg skal være flink til å ha egentid, til å pleie Heidi med alt det måtte innebære. Jeg skal tenke mer positivt, og selv om jeg har virkelig har kommet langt, så er det fortsatt en stor jobb å gjøre for å få feid bort en del negative tanker som jeg egentlig ikke vil ha i hodet mitt. Alt er mulig, og jeg vet at det ligger en spennende reise foran meg om jeg spiller kortene mine riktig. I 2018 vil jeg fortsette å jobbe mot å realisere drømmer, og jeg vil fortsette å jobbe med det jeg brenner for, og det jeg tror på. Jeg vet at jeg har mine begrensinger, og jeg vet at det alltid vil være noe i veien, men jeg har akseptert at dette er ting jeg ikke er sjef over, og som jeg ikke kan gjøre noe med. Disse utfordringene vil være der om jeg vil, eller ikke, de er en del av meg.
Tusen takk for 2017 til alle dere som har fulgt bloggen min. 2018 blir ett spennende bloggår, og jeg vil fortsette å ta dere med inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor. Jeg skal fortsatte å dele mine tanker, og følelser, jeg vil fortsette å sette ett viktig fokus. Jeg vil ta dere med på trening, og turer, dere vil bli med på oppturer, og nedturer. Jeg håper bloggen kan være en inspirasjon, og en motivasjon, og jeg håper at du sitter igjen med en god følelse etter å ha lest blogginnleggene mine, og at de gir deg noe. Det vil fortsatt bli blogginnlegg om klær, om velvære, og om de små tingene i livet. Må 2018 bli ditt år – et år hvor du blir sjef i eget liv. Ikke sett deg store, urealistiske mål når 2018 nå har banket på døren din – sett deg mål du kan nå, og mål hvor du opplever følelsen av å mestre! Takk for 2017 – velkommen 2018 !!
Vi har en romjulsgiveaway gående på bloggen. Romjuls giveawayen vår er et gavekort på 500 kr fra Bærre Lækkert. Du kan bruke gavekortet på en handel i nettbutikken, eller selvsagt i butikk om du bor i nærheten. Ønsker du å vinne gavekortet ? Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er automatisk med i trekningen. Husk epostadressen din i kommentarfeltet. Kommenterte du på lørdag, så er det lov å prøve igjen. Trekningen blir til lørdag.
