En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

For kort tid siden stod reportasjen om meg på trykk i Norsk Ukeblad. Journalist Camilla Høy hadde lest bloggen min, og ønsket å  skrive en artikkel om meg til bladet. Ukebladet har en serie som heter ” Heia deg “, en serie om kvinner rundt forbi i landet som bladet mener det er verdt å heie på, og det var her journalisten ønsket å skrive om meg, og bloggen min, min endringsreise og min lidenskap for klær. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg stolt. Stolt over alt jeg har oppnådd, stolt over hvor mye bloggen betyr for veldig mange, og stolt over at jeg kan inspirere og motivere.  Stolt over at Ukebladet ønsket å skrive om meg i bladet.

Jeg har fått så utrolig mange fine tilbakemeldinger etter at artikkelen stod på trykk. Bloggen har fått veldig mange nye lesere. Jeg har fått telefoner, sms’er og meldinger på Facebook. Jeg blir både rørt, stolt og ikke minst utrolig glad. Bloggen har virkelig etablert seg, og lesertallene er utrolig gode de dagene jeg legger ut et nytt blogginnlegg. At bloggen virkelig har etablert seg betyr jo veldig mye for meg som legger så mye arbeid ned i innleggene mine, men det betyr jo også så utrolig mye at bloggen betyr noe for dere som leser. Jeg får så mange tilbakemeldinger på at bloggen er så ærlig og usminket, og ikke minst at det er en blogg med innhold som er verdt å lese. Det betyr mer enn dere aner å få slike tilbakemeldinger. Ønsket mitt, og målet mitt er nettopp det at man skal sitte igjen med noe etter å ha lest den. At man skal kjenne seg igjen, at man kanskje starter en tankeprosess, at bloggen inspirerer og motiverer. At det jeg skriver er dønn ærlig, at jeg skriver om livet slik det er.

Jeg fikk som sagt mange utrolig flotte tilbakemeldinger etter reportasjen i Norsk Ukeblad, og bloggen fikk mange nye lesere, men jeg merket også at det å stå frem i et blad også kan ha sine baksider. Av alle telefoner jeg fikk, så fikk jeg også  tlf fra to menn som aldri helt ville slutte å ringe. Hadde tlf vært av et slag som resten av tlf jeg fikk, så hadde det vært en ting, men dette var samtaler som jeg så på som lite hyggelige. At de syntes jeg var flott, og ønsket kontakt, det burde kanskje ha vært smigrende i seg selv, men når meldinger, og beskjeder fort ble av en seksuell art, da blir man ikke særlig smigret, iallefall gjør absolutt ikke jeg det. Beskjeder og sms’er var direkte kvalme. Jeg blokkerte nummeret til de begge, men den ene hadde tydeligvis flere tlf nr, så han ga seg ikke så lett.

Tilslutt måtte jeg fortelle at jeg kom til å gå videre med dette om de ikke ga seg, og da ble det stille, og det har vært stille siden. Man hørte at begge var godt voksne menn, og det var ingenting med verken stemme, eller innhold som gjorde at dette var hyggelig. Hvert bein i kroppen min vrengte seg. Hadde det enda vært flotte, solide menn i en interessant alder, som på en seriøs måte ønsket kontakt,så kunne jeg nok ha blitt smigret hehe, men dette var bare kvalmt.

Jeg tåler det som skjedde, så ingen fare med det, men det er spesielt at man skal oppleve sånt. Det er nok endel menn som gjør slike ting i tillegg til alt som blir skrevet av kommentarer på blogger, og innlegg. Samtidig er jeg fullstendig klar over at stikker man seg frem på ulike arenaer, så må man også tåle det som eventuelt måtte komme, Dette gikk jeg mange runder på før jeg startet å blogge. Ville jeg tåle alle nett trollene som var der ute? Var jeg klar for negative kommentarer som gikk på kropp og vekt? Jeg valgte å stå i en eventuell storm, men jeg er heldig. Jeg har aldri vært utsatt for nett troll, og jeg har aldri fått en eneste stygg og negativ kommentar som går på kropp og utseende, eller på det jeg skriver. De to eldre beundrerne forsvant. Heldigvis skjønte de alvoret, og jeg har opplevd dette også.

Artikkelen som Camilla har skrevet for Norsk Ukeblad er blitt en artikkel jeg er stolt over. Artikkelen er  så positiv og fokuserer så fint på viktige ting for så veldig mange. Det er viktig at vi som er en størrelse for stor innser hvor flotte vi faktisk er. Det er viktig at vi kler oss opp, og ikke ned, og det er så viktig at vi begynner å bruke farger. Man må ikke gjemme seg bort i sort, og i store telt. Vi skal stråle som alle andre, og vi skal bære like flotte klær som alle andre. Når passform, farger og design stemmer, så får man bedre selvtillit, man føler seg mer vel, og man går med hodet hevet. Vi må lære oss å bli glad i oss selv, og se hvilke kvaliteter man faktisk har. Vekten er ikke oss

Jeg tenker artikkelen er en viktig artikkel som jeg håper mange har lest. Jeg håper artikkelen kan  inspirere og motivere andre frodige kvinner. Jeg er glad jeg valgte å kaste meg ut i bloggverdenen. At jeg ikke var altfor redd for nett-trollene, og for sårende kommentarer. Jeg er glad jeg følte på at min historie også kunne være viktig dele med andre som slet med overvekt og negative tanker rundt egen kropp.

Endel har spurt meg om jeg kan dele artikkelen på bloggen fordi endel ikke fikk kjøpt bladet. Det håper jeg at jeg skal få til. Jeg har fått artikkelen fra Camilla som skrev den, men jeg er ikke noe datageni, og jeg må bare finne ut hvordan jeg skal få den lesbar på bloggen. Jeg håper at jeg neste helg kan dele den med dere. Bildet på bloggen i dag er fra reportasjen i Norsk Ukeblad.

I dag er det morsdag, så gratulerer til alle flotte mødre der ute! Selv vil jeg sende en stor hilsen til min flotte mamma, og til min nydelige datter som er verdens beste mamma for prinsen min, Henry. Nyt dagen alle sammen! Torsdag er det den store kjærlighetsdagen, og selv om jeg aldri helt har latt meg fange inn i alt rundt en slik dag, så er det fint å sette pris på hverandre, og gjøre noe spesielt sammen, men husk at det skal man gjøre hver dag, ikke bare på Valentine. Så til torsdag er det for min del bare å vente på kort og sjokolade fra en ukjent beundrer, men da forhåpentligvis fra en stødig og solid kar, de to eldre herremennene som synes jeg var så fantastisk, de er ikke på ønskelisten min hehe.

Jeg liker egentlig ikke å se programmer som omhandler overvektige på en, eller annen måte. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Kanskje er det fordi jeg er redd for å kjenne meg igjen i problematikken, eller fordi jeg er redd for å få servert en sannhet, eller to. Ofte føler jeg vel også at overvektige blir latterliggjort så fort man har en anledning. Til tross for vegringen min mot sånne programmer, så blir jeg som oftest sittende å se allikevel, noe jeg også gjorde forleden dag.

Programmet omhandlet overvektige, og deres ferieutfordringer. Alle hadde de hatt vonde ferieopplevelser fordi de rett, og slett var for feite. Jeg fikk vondt i hele meg av å se programmet, men samtidig så innser man at på mange områder, så er det utfordrende å være stor, også når man har ferie, og skal kose seg. Jeg kjente meg igjen i en del av utfordringene. Forskjellen på meg, og de var først, og fremst at de hadde opplevd tingene, jeg er redd for å oppleve dem. Spørsmålet er også om det er reelle utfordringer, eller om det bare er en selv som begrenser seg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fly var et fokus under programmet.  Jeg er så overlykkelig for at jeg nå slipper å be om belteforlenger når jeg skal fly, for det er ikke moro! Det at man må spørre flyvertinnen om å få en ekstra sele fordi man er for stor til å få på seg beltet, den er innmari vond! For flyvertinnene er det en dagligdags ting at personer spør om belteforlenger, men det stikker litt ekstra når de kommer veivende med forlengeren slik at man er sikker på at hele flyet kan se at man ikke passer beltet som allerede er der. Ai, den svir altså! Jeg skal vel ikke påstå at man ønsker å synke ned i et hull i flyet, jeg er jo livredd der jeg sitter i ett trangt flysete, men man kan kanskje overlevere belteforlengeren litt mer diskre?

Flysetene er jo som regel en historie for seg selv, for der skal man ikke ha for mye ekstra før man sliter med plassen. Jeg husker jeg grudde meg fælt tidligere når jeg skulle sette meg i mitt tildelte sete. Jeg var livredd for ikke å få plass. Jeg har heldigvis aldri opplevd og ikke komme ned i setet, men gud, så trangt det har vært! Heldigvis vet jeg at mange andre også sliter med plassen i setene, bla de som har lange bein. Følelsen av og akkurat passe i setet, den er skikkelig kjip. Når man i tillegg er livredd for å fly, så ser man ikke akkurat frem til noen timers flygning. Nå sitter jeg mye bedre i setene, men jeg husker følelsen innmari godt.

Jeg har ofte tenkt på hvor høy vekt et fly kan tåle. En bekjent av meg som driver med flyskrekk kurs, han mener at tanken ikke bør tenkes en gang. Et fly kan godt ha et lag med svære brytere om bord uten at det vil påvirke flyturen. Hva om det sitter flere tungvektere på den ene siden i flyet, og færre på den andre? Vil ikke det påvirke flyet? I programmet jeg så om ferie utfordringer for overvektige personer, så var det et ektepar som opplevde å bli flyttet nettopp pga vekten deres! Paret satt helt bakerst i flyet og koste seg da den ene flyvertinnen med målrettet blikk kom nedover midtgangen. De trodde hun skulle sjekke at sikkerhetsbeltene satt ordentlig på. Det skulle hun ikke. På en diskret måte forklarte flyvertinnen at de var for tunge til at flyet kunne lette! Flyvertinnen ba en av dem om å flytte lengre fram i flyet for å jevne ut vekten, og ettersom kona gjemte ansiktet i hendene, måtte ektemann ta ansvar og bytte plass. Hva hadde man gjort om man hadde fått en sånn beskjed om bord i flyet?

Det å bade har jeg skrevet en del om før. Det er en utfordring for meg om sommeren, og der er jeg ikke alene. Jeg er nok en person som ser farer som kanskje ikke kommer, men jeg beskytter meg, og unngår en del ting for ikke å oppleve pinlige, og vonde situasjoner. Jeg har nok alltid tatt sorger, og potensielle pinlige situasjoner litt på forskudd. Idiotisk i noen tilfeller, fornuftig i andre. Jeg elsket karuseller som barn. I voksen alder, så har jeg unngått karuseller i frykt for å oppleve det mange i tv programmet opplevde, nemlig  at de ikke klarte å ta på sikkerhetsbelter, eller få over seg diverse stenger som skal sikre deg når du kastes hit, og dit i karusellene. Jeg har ingen dårlige erfaringer – jeg var bare føre var. Jeg orket ikke tanken på at noe skulle skje fordi jeg var for stor, eller at jeg skulle havne i pinlige situasjoner pga vekten min.

Jeg har ikke tatt vannsklier i voksen alder, og jeg hadde jo aldri i verden tatt slike innebygde sklier. Jeg vet at overvektige har blitt sittende fast inne i de. Hvor ille hadde ikke det vært? Tenk å oppleve at store styrker på plassen må jobbe for å få en løs fra vannsklia! I tv programmet var det flere overvektige som hadde opplevd nettopp å bli sittende fast. Hele magen min vrengte seg.. Nå skal jeg i rettferdighetens navn innrømme at jeg nok aldri har vært så overvektige som en del av de som for eksempel ble sittende fast i sklia, men i hodet mitt, så kunne jeg fort ha vært en av dem.

Eller tenk deg at du er i en fornøyelsespark, og du har lyst til å ta en båttur med barna dine. Vekten er dårlig fordelt, og båten tipper over! Jeg hater små båter, og uansett hvor mye jeg tar av meg, så tror jeg alltid at jeg vil hate små båter. Følelsen av at båten omtrent synker når man går om bord, den følelsen er langt i fra en god følelse. Usikker er jeg når jeg går om bord, usikker hvor jeg skal sitte for at vekten blir fordelt så nogenlunde, og så er jo det store spørsmålet også hvor båten legger til i forhold til hvor lett det er å komme seg ut av denne båten igjen….og når man har kommet se ut av, så er det bare å grue seg til man skal tilbake igjen. Dumme, små båter!

Kafebesøk er en del av på sommeren, og det er alltid hyggelig synes jeg. Stol radaren, den var nok mer innebygget når jeg var på det største, men fortsatt er den nok på når man skal velge plasser å sette seg ned. Sikkert en del som smiler litt, men det er nok en del overvektige som har opplevd å sette seg på dårlige stoler. Jeg har ikke det, men igjen, så er jeg på alltid på forskudd, og lar radaren jobbe. Hvite, tynne plaststoler, de unngår man. Jeg har vært vitne til hvor ille det kan gå når stolen ikke tåler personen som setter seg, og jeg er glad at jeg aldri har vært den som har måtte oppleve noe sånt. Det har hendt jeg har vært nødt til å sette meg på disse tynne, ekle stolene fordi det har vært eneste mulighet. Jeg tror aldri jeg har sittet så stille i hele mitt liv, og det føles som å sitte på nåler, livredd for at noe skal skje.

At det følger utfordringer med når man er overvektig, det er det ingen tvil om. En annen ting som er helt sikkert, det er at man begrenser seg selv utrolig mye. Man lar hodet, og alle negative tanker være sjefen. Man beskytter seg… i tilfelle. Jeg har nok alltid begrenset meg selv mye pga vekten, og fryktet mye som kanskje ikke har vært reellt. Jeg har alltid tenkt hva som muligens kan skje, og så har jeg heller droppet det enn å utfordre meg selv. Jeg har aldri opplevd verken å bli flyttet på i flyet, sittet fast i en vannsklie, eller sittet fast i en stol på et spisested, men likevel, så er det mye man frykter, og som i mitt hodet plutselig kunne ha skjedd. Jeg har nok alltid vært redd for å komme i en situasjon hvor noen skal kommentere vekten, eller en situasjon hvor noen får seg en god latter pga vekten min. Selv om jeg nå er mye lettere enn jeg var på det tyngste, og selv om jeg forhåpentligvis vil bli enda lettere med tiden, så tror jeg at jeg må jobbe mye med hodet for ikke å kjenne på disse følelsene. Kanskje vil jeg kjenne på de helt til jeg faktisk utfordrer de, og kanskje kommer jeg til å gjøre det…. en dag

Jeg regner med at jeg er avslørt for lenge siden. At jeg har en stor lidenskap for klær. At jeg også har en stor lidenskap for alt av tilbehør som fine klokker, armbånd, smykker, og ringer. Vesker liker jeg. Det samme med skjerf. Jeg liker å pynte meg. Jeg liker å føle meg vel. Jeg vet at det er personen som betyr noe, ikke det ytre, men jeg gjør det ikke for å fremstille meg selv som en annen enn den jeg er. Jeg bare liker å føle meg vel.

Klesskapene er fulle. Veldig fulle. Det er godt klær ikke har tanker og følelser. Det er godt klær ikke har klaustrofobi, for da hadde mine slitt, veldig. De henger der. Tett i tett. De hadde ikke fått puste om de hadde hatt behov for det. Jeg liker å se på de. Liker å ha noe å bytte på. Liker å kle meg pent i hverdagene da det er hverdager vi har mest av. Avdelingen for selskapsklær, den er langt fra like stor som hverdagsavdelingen min.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har mye av det meste, og min mor fortviler hver gang det ankommer noe nytt i hus : ” Heidi, du skal jo bruke alt også.” Min mor er en klok dame. Hun har selvsagt rett. Jeg skal jo bruke alt jeg anskaffer meg, men samtidig, så synes jeg at jeg er ganske flink til å bruke det jeg har….men jeg ser at jeg må bli flinkere. Kanskje må jeg ha som mål at jeg har noe nytt hver dag. Som regel har man sine favoritter, og de bruker man jo langt mer enn resten. Sånn er det for meg, og sånn er det garantert for deg også. Jeg må jo innrømme at det innimellom dukker opp plagg jeg ikke helt visste at jeg hadde. Det er pinlig, og spesielt dersom plagget er blitt for stort når jeg oppdager det.

Klær er en hobby på en måte. Ikke at jeg samler kun for å kikke på det jeg har, men jeg blir jo glad hver gang jeg får et nytt plagg. Jeg blir glad hver gang jeg har noe nytt å pynte meg med. Samtidig er jeg blitt flinkere til å være ” kresen”, eller kanskje bevisst er ett mye bedre ord. Jeg kjøper ikke kun for å kjøpe. Jeg tenker nøye, av og til så nøye at plagget er utsolgt når jeg endelig har bestemt meg. Det skal være et plagg som jeg passer, og kler. Et plagg jeg føler meg vel i.

Som regel så blir det klær man rydder bort. Klær som for min del er blitt for store. Trening og endringer gjør at jeg går inn i cm. Disse klærne er det jo fint om får nye eiere. Så for en tid tilbake, så opprettet jeg en Facebook side hvor jeg legger ut klær og tilbehør som jeg ønsker skal få nye eiere. En salgsside som jeg håper du har lyst til å bli medlem av. Her er det mye klær i store størrelser, men du finner også andre spennende og fine ting. Her vil det komme mye etter hvert, også i ” ordinære ” størrelser da jeg har litt klær klær fra min datter som jeg holder på å rydde i.

Det går litt i perioder hvor flink jeg er til å legge ut nye ting, men jeg skal prøve å bli flinkere. Jeg setter en pris på alt, men det er også lov å gi bud om det er noe som frister. Tips gjerne også andre om siden min, del gjerne dagens blogg.

Bli gjerne medlem på siden min : https://www.facebook.com/groups/1839657112970736/

I dag har jeg lyst til å si tusen takk. Tusen takk til en herlig gjeng med flotte lesere som har vist meg så mye omsorg og omtanke etter innlegget mitt i går om separasjon og ekteskapsbrudd. Det er lenge siden jeg har grått så mye som jeg gjorde i går. Tårene rant i strie strømmer fordi det gjorde så utrolig inntrykk på meg å lese alle fine ordene dere skrev til meg. At dere bryr dere og viser en så utrolig omsorg, det betyr mer enn dere aner. Jeg blir så utrolig rørt, og så utrolig glad for at det finnes så flotte og gode mennesker som dere. Dere løfter meg opp, og gir meg styrke.

Tusen takk for alle fine ord. Tusen takk for fine ord om meg som person, om måten jeg skriver på, og om viktigheten av innlegget jeg skrev i går. For jeg er jo ikke alene om å ha opplevd ekteskapsbrudd. Vi er mange som har opplevd det å avslutte et ekteskap. Vi er mange som har trodd at ekteskapet skulle vare livet ut, og som aldri hadde trodd man skulle bli en del av statistikken. For meg var det for alltid, men livet ville det ikke slik.Livet fikk en brutal vending. Jeg opplevde en storm med orkan i kastene.

Det var uvirkelig. Jeg følte vel egentlig som om det var en film jeg var med i, eller at jeg stod midt i en vond drøm som jeg aldri våknet opp fra.  Jeg har kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne – alt på en, og samme tid. Samtidig har jeg kjent på lettelse, og den gode følelsen av at man har tatt riktige valg. Jeg har stått midt i en storm, men fy søren så støtt jeg har stått, og fy søren så sterk jeg har vært. Det har vært en berg, og dalbane.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I tillegg til at man opplever et brutalt brudd, så opplever man også å bli sviktet av folk som har stått deg nær. Det er tøft å oppleve løgn og feighet. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som plutselig begynner å snu ryggen til deg, og som forteller en annen sannhet enn den de vet er riktig. Når løgn plutselig blir helt ålreit. Når det å såre, og svikte blir endel av hverdagen deres. Mennesker som man stolte på, og som man aldri hadde trodd ville snu ryggen til deg, og spre usannheter. Hvordan kan voksne mennesker oppføre seg sånn, og spesielt med tanke på at dette er mennesker man har kjent halve livet.

Jeg har aldri før opplevd at mennesker nær meg faktisk dolker meg i ryggen, og faktisk svikter meg. Det var tøft å se deres virkelige side etter så mange år, og det tok tid å innse at enkelte ikke vil mitt beste, og går med skylapper for å unngå sannheten. Klart det er tøft å bli sviktet. Nå er jeg heldigvis kommet dit at de er ute av hodet mitt, og ute av tankene mine. Nå synes jeg bare synd på de. Det er synd på slike mennesker som velger feighet og løgn. Slike mennesker bruker jeg ikke lengre verken tid eller energi på.

Jeg har stått sterkt i stormen, og nå som stormen har stilnet, så ser jeg hvor styrket jeg har kommet ut av dette. Et ekteskap er over. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve å ta ut separasjon, og om noen måneder bli skilt, men livet tok den retningen. Kanskje er det en mening med det meste? Brutalt å  si kanskje, men når man står midt oppi slike ting, så tenker man masse. Man ser tilbake, og man ser fremover. Jeg har vist hvor sterk jeg er, og jeg har vist at jeg klarer meg innmari fint alene.

Et ekteskap er over, men livet, det går videre, og for min del, så går livet videre på en veldig fin måte. Stormen har lagt seg, døren er lukket. Nå har jeg åpnet en helt ny, spennende dør, og jeg skal skrive et nytt kapittel i livet mitt. Et kapittel med mange nye, blanke sider som jeg skal farge med spennende og fine ting. Kanskje rart å si det, men jeg føler det meste er på plass. Jeg er heldig som har så mye fint i livet mitt. Oppi alt dette som har skjedd, så har jeg så utrolig mye å være takknemlig for. Det aller beste er prinsen min, Henry som kom til verden midt i stormen. For en gave, og for en lykke! Lille, nydelige Henry som fyller mormor hjertet med en uendelig stolthet og kjærlighet. Den vonde og tøffe tiden har også bragt positive ting med seg. Planer jeg endelig vil realisere, drømmer jeg har hatt som jeg ønsker å gå videre med. Jeg er tilbake i jobb, noe som er helt fantastisk. I tillegg får jeg jobbe med det jeg virkelig elsker.

Det meste er på plass, den nye døren er åpnet. Det eneste jeg mangler er en flott og solid mann, men der er jeg ikke ennå. Kanskje vil livet det sånn at jeg en dag opplever kjærligheten igjen. Kanskje får jeg oppleve å bli forelsket på nytt. Kanskje det en dag vil bli en ny mann i livet mitt. Klart man håper at drømmemannen en dag banker på døren. Klart jeg håper, men jeg våger nok ikke å tro. Det er da alle negative tanker rundt eget kropp plutselig kommer tilbake. 48 år, og endel størrelser for stor. I mitt hode forblir jeg singel, men jeg er heller ikke der at jeg allerede nå leter….men der fremme, en gang, så håper jeg at en blir til to.

Tusen takk til hver og en av dere for en fantastisk støtte og omsorg. Takk for alle fine ord. Takk for at dere løfter meg opp, og gir meg håp og tro. Takk for at dere deler deres egne erfaringer med meg.  Jeg tenker at det lønner seg å være ærlig og oppriktig. De som sviktet meg, jeg skal ikke bruke min dyrebare tid på mennesker som ikke vil mitt beste. Jeg kommer aldri til å rydde plass til de i livet mitt igjen. Veien går videre uten dem. Jeg skal være tro mot meg selv, og valget jeg har tatt. Det er ingen dør som står på gløtt. De tøffe valgene er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget. Uansett hvor smertefullt det har vært , uansett hvor stormfullt det har vært, så er det en innmari god følelse å kjenne at valget var det riktige valget.

Jeg avslutter i dag slik jeg gjorde i går:  Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av å redde sitt eget skinn. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget, og det er en god følelse når det stormer som verst.

Det har stormet med orkan i kastene de siste månedene. Midt i denne stormen stod jeg. Det var uvirkelig. Jeg følte vel egentlig som om det var en film jeg var med i, eller at jeg stod midt i en vond drøm som jeg aldri våknet opp fra.  Jeg har kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne – alt på en, og samme tid. Samtidig har jeg kjent på lettelse, og den gode følelsen av at man har tatt riktige valg. Jeg har stått midt i en storm, men fy søren så støtt jeg har stått, og fy søren så sterk jeg har vært. Det har vært en berg, og dalbane. Livet fikk en helt annen vending enn hva jeg hadde trodd for kun få måneder siden. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve dette, aldri…. men det er vel sånn livet er. Man vet faktisk aldri. Ingen kan si at man er 100% sikker på noe som helst annen enn at man en gang skal forlate livet. Livet snur før man aner.

Blogginnlegget i dag er nok det mest personlige, og det mest vonde jeg har skrevet. Jeg kjenner tårene presser på bare jeg begynner å skrive. Ikke fordi jeg er lei meg, men det gjør likevel innmari vondt å se tilbake på disse stormfulle månedene. Det føles som et nederlag på en måte selv om jeg vet at jeg ikke er årsak til stormen. Likevel sitter man med en følelse av at man ikke klarte det, og at man nå er endel av statistikken. Jeg vet jeg ikke må åpne meg på bloggen, men jeg velger å  være åpen rundt det. Det er sånn livet ble, og jeg vet også at den som er kommet styrkende ut av både storm og orkan, det er meg. Kanskje var det også en mening med alt når jeg ser tilbake, og ikke minst ser fremover.

Etter 25 år er ekteskapet mitt nå over. I august tok jeg ut separasjon fra mannen jeg har delt 26 år sammen med. Jeg tok det valget fordi det var det riktige valget. Selv om jeg ikke så dette komme, og selv om alt som plutselig skjedde kom som lyn fra klar himmel, så var valget riktig. At jeg skulle velge å løse opp et ekteskap, det hadde jeg aldri trodd. Jeg så for meg at sølvbryllup ville bli gullbryllup, og jeg hadde alltid trodd det ville bli oss to for alltid. Livet ville det ikke slik. Det er vondt å innse at vi ikke skal dele resten av livet sammen, eller at vi nå er en del av statistikken, men samtidig så skal man ikke leve sammen bare for å leve sammen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Livet snudde totalt i august. Som lyn fra klar himmel gikk livet fra himmel til helvete. Nå har ikke jeg tenkt å gå i detaljer om hva som skjedde. Jeg har ikke tenkt å svartmale noen, eller henge ut noen. Det som skjedde, det skjedde, og årsaken til bruddet ønsker jeg ikke å dele av hensyn til andre som er involvert. Jeg har jo opplevd hvordan mennesker jeg omtrent ikke kjenner lager sine egne historier, og det gjør meg så innmari sint! Hvorfor har enkelte behov for å fortelle en sannhet som ikke stemmer? Til tross for at enkelte lager sin egen historie, og mange spekulerer og undrer, så tenker jeg at de bare får holde på. Jeg har ikke tenkt å dele om meg med detaljer rundt et brudd som ingen har noe med. Men jeg har virkelig fått oppleve hvordan endel mennesker kan være, og det har vært en ny, og lite positiv opplevelse.

Fy søren så tøft det har vært. Plutselig stod jeg der, alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verdt hver krone.

Et ekteskap er over. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve å ta ut separasjon, og om noen måneder bli skilt, men livet tok den retningen. Kanskje er det en mening med det meste? Brutalt å  si kanskje, men når man står midt oppi slike ting, så tenker man masse. Man ser tilbake, og man ser fremover. Selv med stormfulle måneder, så har jeg kommet styrket ut av det. Jeg har vist hvor sterk jeg er, og jeg har vist at jeg klarer meg innmari fint alene.

Noen tror meg ikke når jeg sier at jeg ikke har kjærlighetssorg. Jeg er ikke lei meg. Noen mener at reaksjonen garantert vil komme, og at det kun er et spill. Det er fint at alle mener noe om alt, men jeg vet at jeg  ikke sørger, og jeg vil ikke kjenne på sorg i tiden fremover. Det skjedde så mange vonde, sårende ting i prosessen at jeg føler alt annet enn sorg. Jeg er ikke redd for å bli alene. Jeg vet jeg vil klare meg og jeg vet at livet vil bli innmari fint. Tenk på alle de fine tingene jeg har i livet mitt : datteren min, den lille prinsen, svigersønnen min, familien min og alle venner. Jeg har begynt å jobbe med det jeg elsker mest i verden, jeg har ledervervet i Norsk lymfødem – og lipødemforbund, jeg har bloggen, og tro meg, det er mange spennende ting som ligger der fremme og venter. Selv om det har vært masse tårer, masse sinne, masse frustrasjon og fortvilelse, så har jeg nå endelig lukket døren til fortiden, og åpnet den nye til fremtiden. Og for de som skulle tro noe annet, livet smiler.

21.desember ble døren endelig lukket. Da ble huset mitt. Det å få beholde huset, det har betydd enormt mye for meg. Det at jeg klarer meg fint økonomisk, det er en god følelse å kjenne på. Jeg har hatt gode støttespillere rundt meg, ikke minst en dyktig advokat, og en bank som har ønsket at jeg skulle beholde huset. Nå er jeg huseier, og nå er det mange nye ting jeg må mestre, men jeg vet at jeg kan.

Noe av det mest vonde som har skjedd i disse månedene er jo det å oppleve at mennesker man trodde stod deg nær faktisk sviktet.  Når enkelte mennesker du har kjent halve livet plutselig dolker deg i ryggen. Man er ikke forberedt. Alle fine ord som plutselig ikke betyr noe. Alle samtaler, all støtte, alle gode ord. Alt er bare løgn og feighet. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som plutselig begynner å snu ryggen til deg, og som forteller en annen sannhet enn den de vet er riktig. Når løgn plutselig blir helt ålreit. Når det å såre, og svikte blir endel av hverdagen deres. Mennesker man har kjent halve livet, mennesker man har støttet, vært glad i, hjulpet, og aldri gjort en vond ting mot, når disse menneskene plutselig viser en annen side, hvordan skal man føle det da?

Jeg misliker så sterkt mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten, mennesker som ikke våger å stille krav. Mennesker som kjenner sannheten, men som på et knips plutselig feiger ut, og som viser hvor enkelt man faktisk kan dolke andre i ryggen. Mennesker som er mer opptatt av fasaden enn sannheten. Likevel så kjenner jeg at jeg ikke gidder å bruke tid og energi på mennesker som ikke kan være ekte, mennesker som ikke våger å stå opp for meg, mennesker som er feige. Det å stå å se på at noen få mennesker gjør alt de kan for å ødelegge for deg, det er en prøvelse. Fra å ha betydd så mye for disse menneskene, så betyr man plutselig ingenting.  Jeg vet også at det eneste man kjenner er dagen i går, og øyeblikket man er i akkurat nå. Morgendagen kjenner man aldri. Jeg vet også at man i tilfeller som dette aldri ønsker tilbake det som var fordi enkelte  mennesker ikke fortjener å ha meg i livet sitt.

Jeg har i denne tøffe tiden sett hvem som virkelig står meg nær, og hvem som er vennene mine. Jeg vet at den lille familien min alltid er der. Min fantastiske, lille familie. At de stoler på meg og tror på meg. De kjenner meg, de er ved siden av meg om jeg trenger de. Vennene mine, de flotte, fine vennene mine, de ekte og ærlige. Det er når livet er tøft at man ser hvem som bryr seg. De som stadig sender meg meldinger for å høre hvordan jeg har det, de som ringer, som kommer på besøk, de som kommer når jeg trenger de, de som tar meg med på lunsj, eller som kommer med lunsj fordi de vet at mat ikke alltid står øverst på gjøre listen. Moren min har vært en klippe i denne tiden. Uten henne hadde ting vært tøffere. To barndomsvenner har utvilsomt betydd noe helt enormt for meg i denne tiden. Den ene har jeg kjent hele livet, den andre kom inn i livet mitt da jeg var 14 år. Dere vet hvem dere er – tusen takk <3

Et ekteskap er over, men livet, det går videre, og for min del, så går livet videre på en veldig fin måte. Stormen har lagt seg, døren er lukket, og da valgte jeg å være åpen på bloggen rundt dette i dag. Det har vært mange spekulasjoner, mange rykter, mange nyskjerrige mennesker som jeg nesten ikke kjenner som sender meg meldinger både her og der for å få vite om det er sant. Er det mulig….

Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av å redde sitt eget skinn. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget, og det er en god følelse når det stormer som verst.

Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg for 4 1/2 år siden. Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget ? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt… men etter en stund, så fant jeg roen, og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av mange andre, men jeg kjente at skuldrene var senket, og det føltes riktig. Mange av leserne har spurt meg om min vei for å komme dit jeg er i dag, og veien startet da valget om slankeoperasjon ble tatt….

Bloggen min ” En størrelse for stor ” handler om livet på godt og vondt for meg som hele livet har vært ikke bare en, men flere størrelser for stor. Jeg tror alle gjennom bloggen min har fått et innblikk i mine utfordringer som overvektig. Når man bærer så mange kilo for mye, og vet hvilken kamp det er å få ett lettere liv, så er det klart at man skulle ønske at der fantes et mirakel som kunne gi meg en lettere kropp på 1,2,3. Legene som er kommet så langt innen så mye, hvorfor har man ennå ikke funnet svaret på gåten overvekt? Hvorfor er ikke superpillen oppfunnet? Det er liksom ingen quick fix når det kommer til overvekt, ingen pille man kan ta….man må slite, man må svette, og man må gråte mange, mange tårer. I dag har vi overvektige to valg : Gjøre jobben selv, eller foreta en slankeoperasjon.

Livsstilsendringskurset på Sørlandet Sykehus er ett utrolig godt opplegg hvor man lærer masse, og spesielt så lærer man masse om seg selv, og sine valg. Jeg kjente at jeg gjennom kurset stadig ble mer usikker på om en slankeoperasjon var veien å gå for meg. Jeg tror det var av mange årsaker til usikkerheten, men jeg ble mer, og mer redd. Kanskje var jeg ikke så redd for selve inngrepet, men jeg var redd for hvordan tiden etterpå ville bli, og om jeg ville få disse berømte bivirkningene. Hvordan ville den mentale delen av meg takle livet etterpå? Ville jeg klare å endre livet mitt etter operasjonen når jeg ikke hadde klart det til nå?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg gjennomførte kurset, og fikk med meg masse nyttig kunnskap, og jeg gjennomførte operasjonsskolen i Arendal… men det var på operasjonsskolen jeg snudde. Jeg satt likblek, og hørte en av kirurgene fortelle om inngrepet, om mulige bivirkninger, og om livet etterpå… var det dette jeg ønsket? Var livet mitt så ille at jeg ville ta sjansen? Jeg visste jo at jeg ville rase ned i vekt, jeg visste at jeg ville få en slankere kropp som ville samarbeide mye bedre, men var operasjonen ensbetydende med mer lykke? Var en slankere kropp det som måtte til for at jeg skulle føle meg mer lykkelig? Hva om prisen jeg måtte betale ble for høy? Tror aldri jeg har hatt så mange spørsmål i hodet mitt. Det var jo ikke sikkert jeg ville få noe særlig med bivirkninger, og mange er jo der at de gjerne tar med alle bivirkninger som kommer så lenge kroppen er slank…. men der var ikke jeg…

Jeg hadde fått operasjonsdato fra sykehuset i Arendal. En uke før operasjon tok jeg valget, jeg ringte til Arendal, og ba de stryke meg – jeg hadde ombestemt meg. Full av forvirring de første dagene, men jeg ble fort fortrolig med valget jeg hadde tatt. Klart jeg kunne bli noe misunnelig når jeg så de jeg gikk på kurs sammen med gå masse ned i vekt. Klart jeg skulle ønske at jeg også var der, men for meg så var mitt valg det riktige. En slankeoperasjon er ett stort inngrep i kroppen, men hodet opereres ikke, og det er i hodet overvekten sitter. En slankeoperasjon er ingen lettvint løsning som mange tror. Tiden etterpå krever beinhard jobbing, og man er nødt til å endre livet totalt visst vekten skal holdes.

Jeg vet om mange som sliter mer etter operasjonen enn før. Det er mange som nok ikke helt var klar over hvilken endring som må til for å holde vekten. Man kan ikke bare hvile på lauvbærene, og tro at man er slank for alltid. Man må hele tiden tenke på å spise sunt, og være fysisk aktiv. Mange har i ettertid sagt at man ikke hadde trodd det skulle være en sånn kamp, og tall viser at veldig mange øker vekten igjen, og en del får en høyere vekt enn hva de hadde før inngrepet. Visst man ikke er villig til å endre, så bør man heller ikke få en operasjon. En operasjon koster samfunnet opp mot 100000 kr, og når man får dekket dette av staten, så skal man jaggu være villig til å gjøre den endringen som kreves tenker jeg.

Jeg kritiserer INGEN som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar, og det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg vil tro at alle går mange runder med seg selv før man klarer å ta ett slikt valg. Jeg kjenner også flere flotte mennesker som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse. De har skjønt hva som kreves, og hva som må til – de ønsket virkelig ett lettere liv, og er villige til å stå på for å klare det! På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat, at de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større, og større måltider – er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var….

Står man overfor valget hvor livet står i fare, så skal man selvsagt få en operasjon, men jeg tror nøkkelen til varig endring ligger i beinhard jobbing. Istedenfor å tilby oss overvektige en operasjon, så bør vi tilbys tilrettelagt trening, og kostholdshjelp over lang tid. Det holder ikke med noen uker, eller måneder.  Vi bør gi jernet i form av trening flere ganger i uken, og samtidig få gode kostholdsråd, og det viktigste av alt i starten: hjelp til å jobbe med hodet vårt. Et opplegg som man må forplikte seg til å være med på, og først etter ett par år, så kan man se hvem som er hvor. Først da bør spørsmålet om slankeoperasjon komme opp for de som fortsatt ikke  har oppnådd ønsket resultat. Vi overvektige må forplikte oss dersom vi ønsker en livsstilsendring.

Jeg valgte å si nei til slankeoperasjon, og er ingen helt av den grunn. Mange mener sikkert mye om mitt valg, og mange mener sikkert jeg burde foretatt en operasjon… men for meg ble det riktig å si nei. Jeg valgte endring over tid, og håper det vil gi varige resultater. Jeg vet ikke, men jeg håper….Jeg er på en plass i livet hvor jeg har det så innmari godt…jeg slapper av, godtar meg selv for den jeg er, jeg aksepterer valgene jeg gjør, og jobber med de tingene jeg vet at jeg kan endre. Med mindre fokus på vekt nå enn før, så har jeg det så mye bedre med meg selv – og til tross for en del kilo for mye, så er livet innmari ålreit

Lykke!!

Endelig har jeg funnet gode sko!!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det å være en størrelse, eller flere for stor, og i tillegg ha lymfeødem, det er jo helt klart en utfordring i blant. En av de utfordringene jeg har kjent mest på opp igjennom er utvilsomt det å finne gode sko.

Med lymfeødem i begge bein som igjen gjør at beina er hovne, og væskefylte, da er det ikke alltid like lett å finne gode sko. Gode sko som man nesten ikke kjenner når man går. Sko som tåler litt, og sko som ser bra ut. Jeg vil jo gjerne at det jeg har på føttene også skal se bra ut. Jeg som liker å kle meg pent, jeg som er så glad i klær, jeg synes ikke det er noen god følelse når man  bare må ta på seg noen sko  fordi beina er så store, og hovne at de ikke har noen sjanse til å passe inn i de fine skoene som lyser så fint mot deg fra butikkvinduene.

Nå er det sånn at jeg aldri går inn i ordinære skobutikker fordi jeg vet at de max går til str. 42. Det er ingen vits i å passe sko som man vet er for små, og for trange .Jeg kan jo selvsagt gå i herreavdelingen, men hvor moro er det å være kvinne, og må kjøpe sko i herreavdelingen?

Jeg med mine tømmerstokker , og mine lymfeutfordringer, jeg sliter alltid når jeg skal ha sko. Å finne gode sko til mine bein, det er nesten helt umulig! Det føles som en fulltidsjobb, og jeg har hatt mange nedturer før jeg har funnet en sko som passer føttene mine, og som ser bra ut. Ofte er det ikke den gode følelsen det bør være når man kjøper sko, ofte må man nøye seg med sko som er ok. Når beina har lymfeødem som mine, så må jeg ha større sko enn jeg hadde behøvd om beina mine var ” normale”. Jeg har nok i utgangspunktet  store føtter, men med lymfebein, så blir utfordringene enda større.

Jeg blir alltid veldig glad når jeg får tips om sko som kan passe de store føttene mine, og forleden fikk jeg et tips fra ei jeg trener sammen med. Hun har ikke like store utfordringer som meg, men hun har store føtter, og er også avhengig av gode sko. Hun tipset meg om å prøve SKECHERS.  Jeg har både hørt om Skechers og sett skoene i butikkene, men har aldri før tenkt på å prøve de. Skechers har jo utrolig  mange flotte fritidssko,  der er så mange fine modeller, så mange fine farger og design.

Nå har jeg fått meg Skechers sko. Jeg må opp i størrelse, så jeg valgte et par marineblå Skechers i en modell som er utrolig god på føttene. Modellen heter Memory Foam – Air Cooled. Skoene er fantastisk gode!! De sitter utrolig godt på føttene mine, og det føles nesten som om jeg går på skyer.

Jeg blir så utrolig glad når jeg finner sko som faktisk passer mine bein, og som i tillegg føles sååå gode på føttene! Den lykkefølelsen kan egentlig ikke beskrives. At en sko kan gi lykkefølelse er sikkert rart for mange, men hadde dere hatt mine bein,  så hadde dere fort forstått hvorfor det betyr så mye for meg å finne gode sko. Skoene fra Skechers er slike sko jeg har savnet og lett etter.

Jeg vet at der er mange der ute som sliter med å finne gode sko. Ikke bare vi som har lymfeødem, men det er mange med ulike utfordringer som sliter like mye som meg med å finne sko. Derfor blir jeg så glad når jeg kan gi gode tips videre til dere som  leser bloggen min. Men for all del, skoene fra Skechers er jo absolutt sko for alle. Skechers har jo så mange flotte modeller til hele familien. Sortimentet består av mange ulike modeller, og her finner man mer enn fritidssko.  Du kan se utvalget her : https://www.skechers.no/

Skoene fra Skechers er fantastisk gode! I tillegg er de veldig fine synes jeg. Skoene er vel en av de beste skomodellene jeg har hatt. I tillegg til at de er gode, og fine, så er de også utrolig lette på beina. Man kjenner omtrent ikke at man har sko på seg, og det er virkelig en god ting. Skoene sitter perfekt på føttene mine. Selv om det er vinter, så har jeg brukt de endel allerede, og er strålende fornøyd. En veldig fin hverdagssko. Skechers er amerikansk design, og det er mange butikker rundt om i Norge som selger skoene.

I dag føler jeg lykke – skolykke!

Jeg drømte en gang om å bli tynn. Er det fortsatt drømmen min ? Higer jeg fortsatt etter å bli tynn? Er det realistisk? Svaret er nei. Jeg drømmer ikke om en slankest mulig kropp, for jeg synes former er fint. Når jeg tenker former, så tenker jeg mer enn store pupper. For meg er former så mye mer enn puppene, og jeg synes kvinner med former er flotte! Så mine mål er å miste så mye vekt at jeg er fornøyd. I mitt innerste inne, så har jeg et ca tall, men blir jeg fornøyd før det tallet vises på vekta, så betyr tallene ingenting. Det er jeg som skal være fornøyd, ingen andre. Jeg skal ikke være nødt til å oppnå noe som helst for andre enn meg selv.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den slanke drømmen har jeg ikke. Jeg har innsett at jeg har visse begrensninger som også gjør at jeg heller aldri vil komme dit. Beina mine. Tømmerstokkene. Dette har jeg akseptert, endelig. Jeg har innsett at jeg nok alltid vil være en størrelse for stor på en, eller annen måte, men jeg ønsker likevel å bli flere størrelser mindre enn jeg er i dag. Jeg vil aldri bli verken tynn, eller veldig slank, men lettere.  Livet er altfor kort til å gå rundt å drømme om å bli tynn. Det viktigste for meg er en god helse, og en god helse kan jeg ha selv med en del kilo for mye. Det å ha en kropp som samarbeider, og en kropp som er frisk, det betyr så mye mer enn innpakningen.

Det har tatt meg lang tid det å klare og tenke slik, men helsen er det aller viktigste. Jeg vil ha en frisk kropp som lever lenge. Jeg skal ha en kropp, og en helse som gjør at jeg kan ha masse mormor tid med Henry. Lek og moro er viktige ting fremover med prinsen min. Det er slutt på å starte det nye livet hver mandag, for allerede onsdagen har gjerne chipsposen, og sjokoladen vunnet…igjen. Det er slutt på å gå ned i den mørkeste kjelleren hver gang man mislykkes, for så å gå på an igjen neste mandag. Det er så utrolig godt det å ha ett helt annet fokus, og en annen tenkemåte.

Klart det er kjipt når man går på en stor smell, men istedenfor å bli deprimert, og hate meg selv som pesten, så godtar jeg det dumme valget jeg gjorde, og tar ansvar for det, og jeg gjør sjeldent samme feil igjen neste dag. Lett? Ikke en plass! Jeg er 48 år, og du kan tenke deg hvor mange år jeg har brukt på å endre dette hodet som aldri før spilte på samme lag som meg…men det er mulig..og at det er mulig, det er så utrolig viktig for meg å få frem til alle dere der ute som er akkurat der jeg var.

Jeg har stor tro på at jeg skal nå målet mitt selv om jeg før gikk på trynet gang på gang. Man er så opptatt av å fokusere på alle gangene man ikke har klart målene sine, man fokuserer på det negative istedenfor å trekke frem det som faktisk har vært positivt. Man skal ikke se seg tilbake, og la gamle ting ødelegge for det som ligger der fremme. Ved å fokusere på alt man ikke klarer, så vil man aldri klare det!

Det har kostet meg mye å komme dit jeg er i dag, spesielt mentalt, og jeg vet at det vil koste meg minst like mye i tiden fremover…. for jeg har en lang vei igjen å gå. Det koster å få ett lettere liv. Man svetter, man banner, man er sint, og sur der man higer etter pusten på trening, eller puster som en hvalross når man sliter opp bakkene når man er ute på tur. Jeg ” hatet ” alle instruktørene på trening som pushet meg når jeg allerede var søkkvåt av svette, og tror kroppen vil kollapse hvert øyeblikk. Man kan føle seg som et vrak, og man kan kjenner seg stiv, og støl – men for en gevinst! Gevinsten blir ikke utbetalt med en gang, men etter en tid vil man merke at innsatsen gir mye tilbake : Form, energi, glede – en følelse som ikke kan beskrives med ord!

Når man ser mennesker som har tapt masse vekt, så blir jeg jo litt sånn misunnelig. Ikke på den måten at jeg ikke unner de gleden av det de har oppnådd, for det gjør jeg virkelig… Det er da jeg må snakke hardt til meg selv, fordi jeg glemmer min egen innsats. Jeg glemmer hva jeg selv har oppnådd på disse årene som jeg har holdt på med endring..Hallo! Jeg har tatt av meg 50 kg. Beina er fortsatt tømmerstokker, men 50 kg, Heidi!

På livsstilsendringskurset på sykehuset, så jobbet de masse med å få oss til å forstå nettopp dette, og det har hjulpet meg masse. Drømmen om å bli tynn, den har jeg lagt bak meg, og jeg vet at den tynne drømmen ikke er min. Jeg ønsker å leve ett godt liv som jeg gjør i dag, i en lettere kropp. Jeg ønsker en kropp som spiller på lag med meg. Jeg tror det er uhyre viktig at drømmen er din, og ikke alle andres. Man tror så mye, og man tror at ” alle ” andre ønsker at vi skal bli tynne…. det er nok ikke helt sånn.  Den slanke drømmen er ikke min, og det er mine drømmer som betyr noe. Jeg vil ha det gode livet jeg har nå, og treningen, og endringene er en viktig del av det gode livet.Tenk over hva din drøm er, tenk etter hva som er dine mål – lag en realistisk plan, og etter masse svette, og tårer, og ikke minst mange motbakker, så vil du komme dit.

For noen uker siden fikk jeg en hyggelig telefon fra journalist Camilla Høy som bla skriver for Norsk Ukeblad. Hun hadde lest bloggen min, og ønsket å  skrive en artikkel om meg til bladet. Ukebladet har en serie som heter ” Heia deg “, en serie om kvinner rundt forbi i landet som bladet mener det er verdt å heie på, og det var her journalisten ønsket å skrive om meg, og bloggen min.

I det siste nummeret av Norsk Ukeblad som er til salgs i butikkhyllene utover i neste uke, så står artikkelen på trykk. Jeg fikk bladet i går, og jeg fikk lest artikkelen, og jeg må innrømme at jeg kjenner meg stolt. Stolt over alt jeg har oppnådd, stolt over hvor mye bloggen betyr for veldig mange, og stolt over at jeg kan inspirere og motivere.  Stolt over at Ukebladet ønsket å skrive om meg i bladet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

” Heidi inspirerer frodige damer ” er overskriften på artikkelen. Journalisten har satt fokus på mitt forhold til klær, og mitt ønske om å inspirerer frodige kvinner til å kle seg opp, og ikke ned. Journalisten skriver også om min endringsreise, og om bloggen min. Om alle rundene jeg gikk med meg selv før jeg bestemte meg for å kaste meg ut i bloggverdenen. Artikkelen forteller på en fin måte om mitt liv på godt og vondt som en størrelse for stor, om hvordan jeg har klart å snu negative tanker til positive.

Artikkelen som Camilla har skrevet for Norsk Ukeblad er blitt en artikkel jeg er stolt over. Artikkelen er  så positiv og fokuserer så fint på viktige ting for så veldig mange. Det er viktig at vi som er en størrelse for stor innser hvor flotte vi faktisk er. Det er viktig at vi kler oss opp, og ikke ned, og det er så viktig at vi begynner å bruke farger. Man må ikke gjemme seg bort i sort, og i store telt. Vi skal stråle som alle andre, og vi skal bære like flotte klær som alle andre. Når passform, farger og design stemmer, så får man bedre selvtillit, man føler seg mer vel, og man går med hodet hevet. Vi må lære oss å bli glad i oss selv, og se hvilke kvaliteter man faktisk har. Vekten er ikke oss.

Jeg tenker artikkelen er en viktig artikkel som jeg håper mange leser, og som kanskje kan både inspirere og motivere andre frodige kvinner. Jeg er glad jeg valgte å kaste meg ut i bloggverdenen. At jeg ikke var altfor redd for nett-trollene, og for sårende kommentarer. Jeg er glad jeg følte på at min historie også kunne være viktig dele med andre som slet med overvekt og negative tanker rundt egen kropp.

For en en reise det har vært! En reise fylt med så utrolig mange oppturer, og seire, men også en reise med mange nedturer. Nedturene har heldigvis blitt færre enn oppturene, og de positive tankene står heldigvis i fokus. Når styggen på ryggen i blant dukker opp, så får han ikke bli værende så lenge som han gjorde før. Skritt for skritt så har livet mitt endret seg  i en veldig positiv retning. Jeg har også mye å takke dere lesere for. Dere som følger meg gjennom  de fine oppturene, men også nedturene. Dere som heier på meg, støtter  meg og oppmuntrer meg. Dere betyr uendelig mye for meg.

Jeg er stolt over artikkelen i Norsk Ukeblad, en av flere artikler som vil fylle bladet deres som står i hyllene utover i neste uke. Les den gjerne, og kan jeg inspirere og motivere nettopp deg som leser den, så har jeg oppnådd utrolig mye.

Akkurat sånn følte jeg det denne uken! Dette gidder jeg ikke!

Denne uken følte jeg nesten for å gi opp. For en kjip beskjed å få!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var sikkert flere enn meg som gikk i kjelleren når man denne uken hørte ny forskning fortelle at man egentlig bare kan slutte å trene om man tror det hjelper for å gå ned i vekt. Jeg trodde nesten jeg hørte feil. Jeg vet man sier at kost er kilo, og trening er gram, men likevel, trening må da ha en effekt på vektnedgang? Hvordan har jeg klart å gå ned så mye om det ikke hadde vært for trening?

Skal vi nå slutte å trene? Skal vi nå kun konsentrere oss om streng diett for å miste kilo? Overlegen fra St. Olav som denne uken uttalte seg om dette mente faktisk at det var uetisk av leger og myndigheter å si at man går ned i vekt om man trener.  Hun mener det er feil å hevde at man må trene for å oppnå vektnedgang.

Hovedgrunnen til at trening ikke virker i følge forskning er bla fordi det er vanskelig å øke aktiviteten så mye at du forbrenner nok kalorier til at det faktisk monner for å gå ned i vekt. Dessuten får mange økt appetitt og spiser mer etter trening. I tillegg belønner vi oss selv i form av mat eller noe annet å spise etter trening.

Dette kan ikke være helt svart/hvitt tenker jeg. Og uansett, så vet man jo at aktivitet og trening er bra for helsen vår, så måten denne forskningen ble presentert på, ble litt feil synes jeg. Det var som om alle bare kunne  gi søren i trening, og kun legge om kosten. Ingen kan anbefale noen å slutte å være psykisk aktiv, og det var nok heller ikke meningen. Det bare føltes sånn.

Trening alene er absolutt ikke nok. Det vet jeg, og det vet du, men for min del, så har trening betydd enormt mye. Hva skal ellers være årsaken til at jeg har klart ett så stort vekttap? Jeg har ikke gjort store endringer i kosten. Joda, noen endringer har jeg selvsagt gjort, men ikke så store at de alene utgjør minus 50 kg. Jeg spiser mindre i løpet av en dag, og jeg spiser mindre søtt og salt, men jeg spiser stort sett det samme. Ingen diett. Så visst treningen ikke har betydd noe for min vektnedgang, så kan jeg ikke fatte hva som er årsaken…maten kan det ikke være.

Denne uken hadde jeg lyst til å kaste joggesko i søpla, og si opp treningsabonnementer. Gikk litt i kjelleren, men kom meg fort opp igjen. Jeg må se hva jeg selv har oppnådd, og hva som fungerer for meg. Jeg skal fortsette å trene, og målene mine er de samme. Kanskje ble jeg enda mer motivert til å vise at for meg så er trening viktig, ikke bare for helsen, men også for vekten. At jeg gjør gode ting for helsen, det betyr selvsagt også enormt mye. Helsen er jo sånn sett viktigere enn alt annet, og når man opplever en så stor endring i helsebildet, og en stor vektnedgang som jeg har, så vet man at man har gjort det riktig, uansett om det er resultat av det ene eller det andre.

Jeg kjøper meg nok heller nye joggesko, fortsetter å jobbe for målene jeg har satt meg, og som jeg skrev, kanskje ble jeg enda mer motivert, mer gira på å vise at jeg skal  klare å gå enda mer ned i vekt ved å fortsette akkurat slik jeg har gjort disse årene.

Ikke slutt med trening om du også var en av de som gikk i kjelleren etter å hørt den nye forskningen. Trening er viktig. Tenk på fordelene  visst man ser bort i fra vektnedgangen : I forhold til fysisk og psykisk helse, overskudd, man føler seg bedre og reduserer faren for livsstilssykdommer. Det er veldig mange gode grunner for å holde på med fysisk aktivitet. Jeg tar en tur på trening jeg