En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

I går så jeg rødt. Jeg ble så provosert at blodtrykket sikkert steg mange hakk. Jeg kjenner ennå at jeg blir både provosert, og sint når jeg tenker på det.  Hva er det i veien med folk? Hvor er respekten for andre mennesker ? Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Hvorfor tror så mange at vi overvektige er misunnelig på alle kropper som er innafor ” normalen”, og hvorfor er det ålreit å kalle overvektige mennesker for feite? Si gjerne at jeg er overvektige, for jeg vet hva jeg er, men ikke kall meg feit!

I går var det et blogginnlegg som fikk meg til å se rødt. Under overskriften ” Feite mennesker fortjener aldri å bli hyllet ” langer Paradise Hotel deltaker, Henriette Otervik ut mot feite mennesker. Henriette Otervik er lei av mennesker som forteller at hun er med på å øke kroppspresset, så lei at nå var det rett og slett nok. Det er vi ” feite ” mennesker som får skylden for alle slemme kommentarer Henriette får. Vi som rett og slett er så misunnelige på kroppen hennes, og ikke gidder å gjøre noe selv for å få en finere kropp. Riktignok er ikke Henriette sikker på at alle de slemme kommentarene kommer fra ” feite ” folk, men de kommer i alle fall fra mennesker som er misunnelige, og som ikke selv tar vare på egen kropp. Kjære Henriette : Om du ikke er sikker på at alle kommentarene kommer fra ” feite ” folk, hvorfor er det vi som får skylden da? Og hvorfor er vi ” feite ” en gjeng mennesker som både er misunnelige, og som ikke har vett nok til å ta vare på oss selv? Hva slags grunnlag har du får å si at vi ” feite ” kun ligger på telefonen, og scroller for å kikke på personer vi ønsker at vi ser ut som? Hvorfor tror du vi klikker oss inn på din blogg for å se på din kropp? Jeg er ganske så sikker på en ting jeg, Henriette : de som kommer med det du kaller slemme kommentarer om din fine kropp, det er garantert ikke ” feite ” folk. De finner du nok blant ” dine egne.” Vi sliter nok med eget selvbilde, og vi vet nok om hvor sårende slemme kommentarer er til at det er vi som står bak disse. Hvorfor tror du alle overvektige vil se ut som deg bare fordi vi er ” feite ” i dine øyne?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Henriette Otervik har ett godt råd til alle oss ” feite ” : Vi må endre kostholdet, komme oss på trening, og slutte å klikke oss inn på sider med pene kropper. Hvordan er det mulig at man ennå tror at ” feite ” mennesker kun spiser usunn mat, og ligger på sofaen? Kjære Henriette, det er kanskje på tide at du tar av deg de smale brillene dine, og kanskje lærer litt om andre mennesker, og ulike utfordringer. De  av oss ” feite ” som sliter sofaen, og ikke trener, har du kanskje lurt på HVORFOR vedkommende gjør akkurat det? Tror du kanskje en del ” feite ”  gjør det nettopp pga mennesker som deg som tror de har rett til å mobbe, og snakke nedsettende? Hvorfor har du rett til å kalle oss “feite ?”  Hva slags grunnlag har du til hevde de tingene du gjør? De ” feite ” personen som sitter der hjemme på sofaen med en hel chipspose, og en hel plate med sjokolade, den personen sitter der for en grunn, og den grunnen  har ikke noe med at vedkommende er verken dum, eller lat, men overvekten til vedkommende har en årsak, en årsak man trenger hjelp for å gjøre noe med. I tillegg så gjør personer som deg utfordringene enda større ved å være med på å bruke “feite” mennesker som skyteskive. Du slenger ut masse kvalme du, og en haug av påstander som du ikke har grunnlag for å hevde.

Henriette Otervik kan heller ikke skjønne hvorfor sykelig overvektige skal hylle seg selv ved å legge ut bilder på Instagram. Ikke fordi hun har noe i mot ” feite ” mennesker, men fordi det er galt å hylle fedme. Hun synes også synd på oss fordi det er så farlig å være overvektig. Kjære Henriette, ” feite ” mennesker legger ikke ut bilder av seg selv for å hylle overvekt. Ingen ønsker at andre skal bli like ” feite ” som vi selv er. Det handler ikke om å fremme fedme, eller om at man vil fortelle at det er helt ålreit å være overvektig. Det handler om å vise frem alle kropper i alle fasonger. Det handler om mangfoldet. De store modellene for eksempel, de hyller ikke overvekt når de viser seg frem. De viser at de er fortrolige med egen kropp, og de utstråler at man kan være både vakker, og flott selv om man ikke ser ut som de tynne modellene som preger både catwalker, magasiner, og sosiale medier. Det er plass til alle. De ” feite ” personene som legger ut bilder av seg selv lettkledd, de er ikke med å hylle overvekt, men de er tøffe som fy! De viser at de er stolte over kroppen sin akkurat som den er, og de er gode forbilder for andre jenter i samme situasjon. 

Da amerikanske Tess Holiday fikk en stor modellkontrakt, så ble plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handlet det om at man nå var redd for at sykelig overvekt skulle bli fremmet som noe positivt. Skulle man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler ville da Tess sende? Det ble fokus på hennes helsetilstand, og at hun garantert snart ville få alvorlige helseproblemer. Nok en gang vises det hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor ” normalen.” Du, Henriette Otervik er med på å gjøre akkurat det samme. Du synes synd på oss ” feite ” fordi vi ikke vet hvor farlig det er å være ” feit”, og du setter likhetstegn mellom det å ha en stor kropp, og det å ha dårlig helse. Du er så langt fra sannheten som du kan komme! Tror du virkelig at en slank, ” perfekt ” kropp er det samme som en sunn kropp? Tror du virkelig at en ” feit ” kropp er det samme som en usunn kropp? I såfall har du mye å lære, men disse tingene lærte du neppe noen ting om inne på Paradise Hotel. En slank kropp kan på innsiden, kjære Henriette være langt dårligere stelt enn en ” feit ” kropp. Jeg er garantert i mye bedre form enn mange som er slanke. Det er innsiden som teller, Henriette, ikke den kroppen som øyet ditt ser.

Henriette Otervik mener verden er forvrengt når mennesker som henne blir slaktet for å ta vare på kroppen sin, og for at de ikke gir totalt faen og ødelegger seg selv både innvendig og utvendig, slik overvektige gjør. Det ligger mye blod, svette og tårer bak en kropp som hennes, og derfor er hun nå lei overvektige mennesker som synes synd på seg selv ved å hakke på de som faktisk tar vare på kroppen sin. Jeg blir tom for ord når jeg leser noe slikt. Hva er galt med mennesker? Hvilken rett har du, kjære Henriette til å angripe oss ” feite ” på denne måten? Hva slags bevis har du for å kunne spre slikt ? Ingen ” feite ” mennesker ønsker at du skal synes synd på oss. Nei, overvekt er ikke bra, og ja, overvekt er helseskadelig. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. Vi er ikke store fordi vi ønsker å vise verden hvor usunne vi er, eller fordi vi ønsker at alle skal bli som oss. På hvilken måte forteller en ” feit ” person at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å veie 36 kg. En undervektig bør heller ikke være noe forbilde. Fokuset på ” feite “personers helse er stor, og bedreviterne tror selvsagt ikke at en overvektig person kan leve ett sunt liv. ” Feite ” mennesker er visst kun vandrende fett med mangel på selvkontroll. Verden er full av frodige, flotte mennesker. Mennesker som har det godt med den kroppen de har, som stråler, og som er lykkelige. Man skal ikke skamme seg ikke over å ha en stor kropp. Man skal fortelle verden at det er helt ålreit å være seg selv også  om man eksisterer i en stor kropp. 

Jeg hyller ikke overvekt, jeg vil ikke at en eneste en skulle ha gått i mine sko gjennom årene. Jeg vet hvor vondt det er med sårende kommentarer, og vonde blikk. Jeg vet hvordan det føles og bli sett ned på fordi jeg er en størrelse, eller flere for stor, men jeg vet også at jeg ikke er misunnelig på deg og din kropp. Du har en pen kropp, og du skal få lov til å gjøre hva du vil med den uten at andre skal slenge dritt. Men vær mot andre slik du ønsker at andre skal være mot deg, og slutt å påstå ting du ikke har dekning for! Kan du lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er ” å ta seg sammen ” ? At vi ” feite ” er mer enn usunn mat, og late dager? At en stor kropp faktisk kan være både sunn, og velfungerende ? Kan du også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Overvekt har ofte en årsak som ligger mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Slutt å tro at du har løsningen på våre utfordringer. Hadde det vært så lett som du tror i ditt lille hode, så hadde vi ikke hatt ” feite ” mennesker! Og til slutt, Henriette – kall meg gjerne overvektig – men ikke kall meg feit!

For meg som er over middels interessert i klær, så kjenner jeg at jeg gleder meg til å gå i butikkene fremover for å se på høstens kolleksjoner. En del av høstens spennende nyheter fikk jeg se på motemessen i februar, og dere har mye å glede dere til! Nå fikk ikke jeg besøkt alle stormoteleverandørene på motemessen i februar, men hos de jeg fikk besøkt, så var der utrolig mye spennende stormote : Yoek, DNY, Q’neel, Que, Levolution, Zhenzi, Pont Neuf – alle disse fikk jeg besøkt, og alle har så mye lekkert som er på vei til butikkene nå. På neste motemesse skal jeg innom enda flere som selger stormote.

Denne modellen jeg har på meg på dette bildet heter ” Thora ” , og denne mener jeg går opp i str. 4 XL, noe som tilsvarer str. 56. En del Pont Neuf modeller går i høst opp i str. 4 XL.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På bloggen for to uker siden, så viste jeg en liten smakebit av Pont Neuf sin flotte høstkolleksjon, og det skal jeg gjøre i dag også. Pont Neuf sin høst inneholder mye flotte farger : Plomme, høstgul, og petrol i tillegg til høstens ordinære farger som sort, grått og blått. Jeg har aldri vært veldig glad i gult før jeg fikk min lekre, gule og flotte regnkåpe fra Stormberg, eller gult er vel fortsatt ikke den fargen jeg velger først, men denne høstgule fra Pont Neuf, den er virkelig flott, og jeg føler meg fin i den. Både plomme, og petrol er også farger jeg liker veldig godt. Lilla er nok den fargen jeg er aller mest glad i, så da blir man ekstra glad når Pont Neuf har lilla i sin høstkolleksjon.

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen : Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Når det er sagt, så må jeg understreke at i kolleksjonene til Pont Neuf, så er der ulike modeller, så de kan sitte forskjellig på, så her må man bli litt bedre kjent med de ulike modellene. Pont Neuf er heller ikke ren stormote, så her kan kvinner i alle størrelser finne sine favoritter. Overdelene jeg velger heter ofte kjole, og kan brukes til nettopp det om du er komfortabel med å vise beina. Jeg bruker de til tunika fordi jeg har høyden til det. Noen modeller er nok såpass lange som tunika at de skal sys opp litt.

Øverst så har jeg på meg ei spennende jakke/cardigan i sort, og høstgul. Cardiganen heter ” Novi. ” Modellen ” Thora ” på bildet under.

Bilde nr. 3, så har jeg på bildet til høyre på meg en lekker tunika/kjole som heter ” Laura. ” Denne liker jeg veldig godt!! Nydelig modell, flotte farger og design. Bildet ble litt mørkt, men man ser tunikaen/kjole.  På bildet nr. 4 har jeg på meg modellen ” Charly.”

På de to siste bildene, så ser dere en del av de lekre lilla fargene som Pont Neuf har i sommer. Modellen til høyre heter ” Gitty “, og modellene til høyre heter også  ” Charly.” 

Mange av Pont Neuf sine klær sitter inntil kroppen, og viser våre kvinnelige former. Det er utrolig flott! Jeg har jo alltid sett hvor mye finere det er med klær som sitter inntil kroppen, men jeg har liksom aldri fått det ut i praksis selv. Det er til tider innmari vanskelig å få med seg hodet til å tenke, og se sannheten. Vi tror at store, romslige topper skjuler alle valkene våre, og det gjør de vel også, men de får også kroppen vår til å se så mye større ut. Det tar tid å endre, også når det kommer til å gå med andre klær enn det vi er vant til. Det tok tid for meg å kjenne på at jeg kunne gå med kroppsnære overdeler. Hodet sa store, vide overdeler, speilet, og fornuften sa noe helt annet. Nå har jeg blitt ganske komfortabel med litt kroppsnært.

Pont Neuf høsten har flotte farger, og spennende design, som alltid. Jeg blir aldri skuffet over Pont Neuf. Der er alltid plagg som ikke jeg kler. Plagg som er for korte, passform som ikke er helt meg, bukser som jeg ikke passer, men i en hel kolleksjon, så skal det noe til at alt passer smaken, og kroppen 100%. Det meste derimot er klær for mitt øye, og min kropp. Se hele Pont Neuf sin høstkolleksjon her : http://pontneuf.dk/eng/spring-2017/   Pont Neuf sin høstkolleksjon består som vanlig av mange flotte tunikaer, og kjoler, og den består også tunikaer som har en kortere lengde. Pont Neuf høsten har også bukser, skjørt og cardigans. Bare å glede dere – Pont Neuf høsten er på plass i mange butikker allerede.

Følg meg gjerne på Instagram : heidirosander

I dag er jeg trist, og bare så ufattelig lei meg. Når jeg kjenner etter, så er jeg kanskje også litt sint, og litt frustrert, men mest så utrolig trist. Jeg kjenner sorgen helt inn i hjerterota, og da jeg fikk beskjeden, så må jeg innrømme at det kom en liten tåre. Kanskje har jeg fryktet det ei stund, og nå er den her, dagen jeg har fryktet ville komme.

Foto : Børre Eskedahl / VG

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

4.september legges treningsgruppen for overvektige ned. Da er det slutt for hjertebarnet mitt, og dette fantastiske treningstilbudet for overvektige her i Kristiansand er en saga blott. Tilbudet jeg kjempet så lenge for å få på beina, tilbudet som jeg brenner så utrolig for, tilbudet som burde fått så mange overvektige til å begynne å trene, men vi er for få som benytter oss av å tilbudet i forhold til hva det koster å ha ett slikt tilbud. 4.september lukkes dørene, og tilbudet for overvektige til å trene med andre i samme situasjon, tilbudet som kunne få overvektige aktive, det vil ikke lenger eksistere.

I mars 2014 lyktes jeg med å få startet opp en egen treningsgruppe. Jeg hadde lenge ønsket at det skulle være et opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer sendte jeg  rundt til de fleste treningsstudioer i Kristiansand, men ingen så at dette var liv laga. Kanskje så de  behovet, de visste at fedmeproblematikken økte, men likevel så de kanskje ikke nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars i 2014 fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 fitnesstimer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. 

Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så ble vi etter hvert en del av det fantastiske treningsmiljøet på Spring her i Kristiansand. Lene som driver Spring så behovet, og var villig til å gi oss lukkede saltimer. Tilbudet her i Kristiansand var ganske så unikt, og en lang periode var Spring det eneste treningssenteret i landet som ga overvektige et treningstilbud. Vi jobbet beinhardt for å få overvektige med. Vi kontaktet alle byens leger, og legesentre, vi kontaktet Frisklivsentralen, og vi kontaktet overvektsklinikken for å få de til å informere overvektige om at vi fantes, men det virket som om overvektige lukket ørene, og øynene, og jeg tror heller ikke fagfolk brukte gruppen vår til å hjelpe overvektige pasienter. Man går hardt ut, og mener overvektige bør bli aktive, men når tilbudet er her, da var det ikke så nøye likevel. Store ord, liten handling!

Vi håpet hele tiden å bli flere. Det er jo ett utrolig stort behov, der er mange overvektige som burde bli aktive. Så mange som skulle bli med som vi aldri så. Så mange utrolig dårlige unnskyldninger det var fra alle kanter. Av og til merket jeg både frustrasjonen, og sinnet. Så mange som etterlyste et tilbud hvor de kunne trene sammen med andre i samme situasjon, så mange som ønsket dette tilbudet, men når tilbudet stod der, så kom unnskyldningene. Unnskyldningene som er utrolig dårlige. Jeg vet alt om unnskyldninger. Jeg kunne skrevet ei bok om mine, men jeg hadde aldri latt et tilbud som dette gå fra meg. Jeg vet at det koster for en overvektig å gå inn på et treningssenter alene, ofte så mye at man ikke gjør det. Når man derimot vet at man skal treffe andre i lik situasjon, så bør ikke terskelen være like høy .

4.september er det slutt, og det er så utrolig trist. Jeg kjenner at jeg ikke har energi til å tenke tanken en gang på å få ei ny treningsgruppe på beina. Vi er dessuten blitt så utrolig godt tatt i mot på Spring. Ingen blikk har jeg møtt, ingen negative kommentarer, og dette er ting treningsgruppen føler er så utrolig godt. Vi er en del av hele gjengen som trener på Spring, og ett slikt treningssenter skal man lete lenge etter. Da gruppen ble informert om at tilbudet legges ned, så var det ikke et alternativ å avslutte medlemskapene. Istedenfor å gi opp trening, så besluttet vi å finne to gruppetimer blant Spring sine ordinære timer som vi fremover går på sammen, og som blir våre gruppetimer. Vi er blitt så utrolig glade i instruktørene våre, Anette og Kristin, og vi er blitt så utrolig glade i Spring, så nå våger vi oss ut av de trygge gruppetimene som kun var for oss, og beveger oss over på vanlige saltimer. For et steg dette er for mange i gruppa, og samtidig, for en seier det er. Det var så fantastisk å se motivasjonen alle hadde for å fortsette å trene, men så er vi også blitt en helt fantastisk gjeng som har betydd så utrolig mye for meg. Uten gruppen, og uten denne gjengen her, så hadde jeg aldri kommet dit jeg er i dag.For meg personlig, så er det kanskje ingen krise at gruppen blir lagt ned. Jeg trener veldig godt alene, og er blitt veldig trygg på å trene alene, men samtidig, så er det så utrolig godt å ha denne gruppen som motiverer, og støtter. Da er det fantastiske at vi forblir en gruppe også fremover, en tøff gjeng med kvinner som nå beveger oss litt utenfor komfortsonen, og viser at vi er mer enn godt nok trent til å trene på ordinære saltimer.

4.september lukkes dørene til noe som så mange overvektige i Kristiansand burde ha benyttet seg av. Et tilbud som var unikt, og som burde vært et tilbud over hele landet. Takk for en fantastisk tid til gjengen jeg har trent sammen med, og takk til Spring for at dere ga oss dette tilbudet. Takk til Anette og Kristin for å ha motivert oss, og inspirert oss uke etter uke, og hjulpet oss så utrolig mye i kampen vi kjemper. Vi er takket være dere nå så tøffe at vi tar steget videre. Vi skal fortsette å trene, og vi skal fortsette å kjempe kampen mot kiloene, og for ei bedre helse. Jeg er utrolig  trist, men samtidig så glad for det som har vært, alle de flotte menneskene jeg har fått lov å bli kjent med, og ufattelig stolt av den utrolig flotte treningsgruppen som ikke gir seg.

Jeg har skrevet om den før. Den perfekte t-skjorten, i alle fall i mine øyne. Den beste t-skjorten ever. T-skjorten som er akkurat slik jeg ønsker den : God på lengde, en veldig god armlengde som skjuler det jeg ønsker å skjule av grevinneheng og løshud, og samtidig en t-skjorte som sitter både godt, og fint på. Er det rart at t-skjorten nå finnes i nesten alle regnbuens farger på klesstativet mitt.

T-skjorten kommer fra No Secret, og er kjøpt hos Alexis Mote. Det er sikkert andre også som fører akkurat denne, men her jeg bor, og i nærheten av meg, så er der ingen. Jeg kjøpte to t-skjorter i fjor fra No Secret som jeg var veldig fornøyd med, og det var disse jeg jaktet på i år, men som jeg ikke fikk tak i. Nå er jeg veldig glad for det, for de jeg kjøpte i fjor var ikke halvparten så gode som denne modellen jeg har kjøpt i år. Disse er mye bedre på lengde, og de har en mye bedre passform.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg er høy. Jeg er 178 cm , så jeg kan ha overdeler med god lengde. Når jeg blogger om klær, så er jeg nok ikke like flink til å tenke at ikke alle er like høye som meg. Det som er passelig lengde for meg, blir kanskje for langt for andre, men for meg som da er 1.78 cm høy, så er disse t-skjortene helt perfekte fordi jeg liker at overdeler har en god lengde. T-skjortene har en lengde på ca 90 cm, og til meg, så er det en god lengde. T-skjortene går i hele størrelser, og jeg har kjøpt str. 50.

Jeg digger denne t-skjorten! Da jeg så lykkelig blogget om denne t-skjorten for kort tid siden, så skrev jeg at jeg gjerne skulle hatt den i alle regnbuens farger, fordi der er en del dager i løpet av sommeren hvor man ønsker å ta på seg ” ei ordinær ” t-skjorte. Der er dager hvor man for eksempel  skal kle seg for å gå på tur. På turer ser det ikke bra ut når man går kledd i de fine, pynta sommeroverdelene. På turer skal man ” vanlige ” t-skjorter. I følge min kjære mor, så mener hun disse er i overkant fine til å bruke på tur. Jeg kjenner at jeg nesten er litt enig, men de blir med på tur, valget er tatt. I tillegg skal de alle som en få bli med i kofferten til USA når vi drar den 24.september. Da jeg hadde skrevet forrige blogginnlegg, så kontaktet jeg Alexis for å høre om de tilfeldigvis hadde t-skjorten i andre farger enn blått, og grønt slik det var avbildet i nettbutikken deres. Jeg ble rimelig glad da de faktisk fantes i mange andre farger.

Nå har jeg favoritt t-skjorten i nesten alle regnbuens farger. Som dere ser på bildene, så finnes t-skjorten i sort, marine, lakserød, hvit, og grønn. I tillegg til lyseblå, og mellomblå. T-skjorten er i 92 % viskose, og 8 % elastan. Stoffet er tungt, så det faller utrolig fint, og t-skjorten har dermed en veldig god passform. Tommelen opp for No Secret, og denne flotte t-skjorte modellen. Samtidig er det viktig å være obs på at det også finnes andre t-skjorte modeller fra No Secret, modeller som ikke har lik lengde, og passform. Så da er det viktig at man får akkurat den man ønsker. Jeg legger ved link til modellen som jeg har på bildene : http://www.alexismote.no/p/annet/savner-bilde-eller-beskrivelse/no-secret/no-secret-t-skjorte-gronn , http://www.alexismote.no/p/annet/savner-bilde-eller-beskrivelse/no-secret/no-secret-t-skjorte-bla I nettbutikken til Alexis, så ligger den ute kun i grønt, og blått, men Alexis kommer til å legge ut de andre modellene også, forhåpentligvis i løpet av dagen. Dersom du bor i nærheten av Oslo, eller Moss, så kan du kjøpe t-skjortene i butikk. Du kan også ta kontakt direkte med Alexis via mail, eller tlf dersom du ønsker en av fargene som jeg har på bildene, så hjelper de deg.

Til dere som aldri finner den ” perfekte “, ordinære t-skjorten, her er den altså. I mine øyne, og med min høyde, så har denne perfekt lengde, og den perfekte armlengden for oss med grevinneheng, løshud, og valker . Ett stort hurra for dere som ikke bryr dere om grevinnehenget, løshuden, og valkene som disser, men jeg er dessverre ikke der ennå… Ei venninne av meg kjøpte denne t-skjorten nå nylig, og det første hun sa var ” Jeg har aldri i mitt liv hatt ei bedre t-skjorte ” , og jeg er helt enig 🙂 

Følg meg gjerne på Instragram hvor jeg nå skal prøve å bli enda mer aktiv : heidirosander

Dette kan ikke jo bli noe annet enn en veldig god dag ! Værmessig ser det grått, og trist ut denne morgenen, men solen prøver og presse seg frem. Gleden jeg kjenner i dag er fordi målebåndet viser at det har forsvunnet noen flere cm fra kroppen min. Juju!! For en herlig følelse når man ser at jobben man gjør gir resultater! Det koster å gjøre en endring selv om jeg verken er på streng diett, eller trener flere ganger til dagen. Jeg vet også at resultatene hadde vært mye bedre om jeg hadde gjort en del ting på en litt annen måte, men akkurat nå, så er dette riktig fokus for meg. Jeg har fått innarbeidet gode treningsrutiner, og jeg er blitt mer bevisst på det som puttes inn i munnen. Disse to tingene er en stor seier for meg.

Det å gå på vekta er noe av det verste jeg kan gjøre. Egentlig så hater jeg vekta, og jeg hyperventilerer når jeg av en eller annen grunn skulle være nødt til å sette beina mine oppå en vekt. Pulsen stiger nesten til maxpuls, hendene blir klamme, og jeg vil aller helst bare lukke øynene, og ikke se tallet som skriker mot meg. Jeg er sikker på at hadde det vært lyd i vekta, så hadde den nok ikke vært nådig i ordbruken. Kanskje er jeg redd at den skal le hånlig av meg, eller kanskje er jeg redd at den skal kollapse, eller hva er vitsen når vekta i mitt hode sikkert viser helt feil tall. Sannheten kan jo gjøre vondt, så da går jeg heller rundt grøten istedenfor å møte frykten. Frykten min for badevekten er frykten for at jeg skal bli deprimert av tallene som lyser mot meg. Jeg tror jo de automatisk er negative. Jeg vet ikke, jeg bare tror. Jeg er liksom ikke klar for sannhetens øyeblikk. Som om sannhetens øyeblikk kun dreier seg om negative tall. Høyst sannsynlig vil tallene som lyser mot meg være positive, og alt annet enn røde.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter at skolelegen i 4.klasse på Solholmen Skole sa at jeg var for tjukk da jeg hadde vært på vekta etter en helsekontroll, så raste min verden, og etter det har jeg nok hatt en lettere panikk for denne ekle tingen. Jeg har liksom aldri innsett at den også kan gi gode resultater, og at den kan være til hjelp. For meg har den alltid vært en fiende, og jeg, jeg skylder på skolelegen for det noe anstrengte forholdet jeg har fått til vekta. Man sier ikke til en 4.klassing at man er altfor tjukk, og så sender henne på dør.                                                                                                                                                                                                                                                                                                Jeg blir alltid veldig glad når hjelpere underveis i prosessen min sier at det er veldig viktig og ikke bli for opphengt i dette med vekt, og at man ikke må veie seg for ofte. Da får jeg jo nok en god grunn til ikke å anskaffe meg vekt. Jeg er en av ytterst få personer som har aldri gått på en spesiell diett, og jeg tror sannelig jeg er en av få som sikkert kan telle på to hender de gangene jeg har hatt beina mine oppå vektskåla. Jeg har nok vært redd for å bli for opphengt i vekt. Panikken , og besøkene i kjelleren når vekta ikke viser de tallene jeg håper på. Når man føler man har gitt jernet, og vært så flink, så er det ikke moro om vekta ikke går ned. I den lite reelle frykten for å møte negative tall, så velger jeg og ikke gå på vekta. Jeg og mitt lille, rare hode har jo ikke helt skjønt at vekta ikke tar hensyn til for eksempel kroppssammensetningen. Trener man for eksempel mye styrke, så kan man oppleve at vekta står stille, eller kanskje går opp fordi man får muskelmasse, noe som igjen betyr en bedre kropp å trene med. Jeg har en del igjen å lære.

Ved noen få anledninger så har jeg vært nødt til å møte en av mine største frykter, jeg har vært nødt til å gå på vekta. Egentlig er jeg jo litt glad for det nå, for da har jeg hatt muligheten til å se at vekta faktisk har gått riktig vei. Jeg har vel aldri helt hatt kontroll på hva jeg har veid på det tyngste, men jeg vet såpass at da jeg måtte på vekta i 2012, så hadde jeg gått ned ca 30 kg fra forrige gang jeg var på vekta. Da jeg måtte på vekta igjen i 2014, så hadde jeg gått ned ytterligere 10 kg. Nå vet jeg ikke helt hvor vekta står. Jeg vet at jeg har mistet mange cm, men aner ikke helt hva dette utgjør i kg, og jeg skal være ærlig dønn på at jeg er ganske nyskjerrig. Skal jeg på vekta, så må jeg på ei Tanita vekt. Ei vekt som viser alt, og som jeg veide meg på sist jeg møtte min store frykt. Ei Tanita vekt er det jo ikke alle som har- Jeg har vel egentlig avtalt med fastlegen min at en vekt nå bør inn i huset slik at jeg kan følge med, og jeg ser at det kan være fint for usikkerheten min at jeg nå kanskje gjør som avtalt, men det er alltid et men. Jeg har aldri noe helt eksakt svar å gi når noen spør hvor mye jeg har gått ned. Er  jeg er helt klar for en ny venn/fiende i hus ? Er jeg klar for ett slikt elsk/hat forhold ?

Jeg har en trofast venn som følger meg i oppturer, og nedturer, og det er målebåndet mitt.  Vi har vært igjennom det meste sammen, og den siste tiden har det vært mange fine oppturer. Ikke at målebåndet alltid gir meg gode resultater. Noen ganger står det bom stille lenge, og jeg truer med å kaste det i søpla om det ikke samarbeider på en bedre måte. Det er ikke alltid målebåndet gir meg et klapp på skulderen når jeg måler, men jeg har ett helt annet forhold til tallene som målebåndet viser enn de tallene vekta viser. Målebåndet kan jo også gi meg skuffelser, men jeg føler jeg takler de mye bedre enn hva jeg gjør når denne idiotiske vekta kanskje geiper til meg. Ingen skal si at mitt hode ikke inneholder mye rart, og tenker mange rare tanker .

Hver 14.dag så har jeg date med målebåndet mitt. Vi måler bryst, og liv, og vi måler hofter og overarmer. Lår, og legger slipper billigere unna. De blir ikke målt like ofte av naturlige grunner. Den siste tiden har datene vært svært så hyggelige, akkurat som daten vi hadde i går kveld. Det er så ufattelig deilig når man ser at det man jobber for gir resultater. I går viste målebåndet 2 cm inn på alle stedene vi målte, og det ble faktisk rom for en liten gledesdans i loftstua selv med fredagens besøk på sykehuset i Porsgrunn friskt i minne.  2 cm høres jo ikke så mye ut, men det er ett bra resultat, og jeg er strålende fornøyd. Det gir en stor boost, og en stor motivasjon til å stå på videre. Det er en god følelse av at jeg er på riktig vei. Kanskje skal jeg i tillegg til målebåndet ta rådet noen har gitt meg om å ta profilbilder med jevne mellomrom. Det er ikke alltid lett å se forskjellene i speilet så lenge man ser seg selv hver dag, men tar man bilder med noen måneders mellomrom, så er endringene så mye lettere å se. Du trenger ikke være redd for at jeg skal legge de ut her hehe, dette blir bilder kun for mine øyne 🙂 Bilder kan utvilsomt være en stor motivasjon, og spesielt for meg som ikke alltid har like lett for å tro det andre sier når det gjelder kroppen min. I mine tyngste stunder når jeg ikke helt klarer å innse hva jeg faktisk har oppnådd, så henter min bedre halvdel frem bevisene fra skuffen. Bilder som viser meg på mitt aller største, og ved en rask titt i speilet etter å ha gransket bildene, så kommer smilet, og stoltheten tilbake.

Med 2 cm mindre både her, og der, så møter jeg søndagen med ett stort smil om munnen. Jeg er sikker på at jeg kommer til å gå som et lyn på tredemølla når jeg straks skal på Spring og trene intervall. 2 cm føles i dag som flere kilo – og akkurat nå er lykken 2 cm for meg 🙂

I går var jeg på sykehuset i Porsgrunn. Hele tiden har jeg trodd at jeg skulle til Skien, så da var det sannelig godt at jeg i siste øyeblikk faktisk oppdaget at jeg skulle til Porsgrunn, og plastikk kirurgisk avdeling der. Selv om jeg ikke har hatt noen forhåpninger om at noe kan gjøres i forhold til beina mine, så håpet jeg på en del svar. Spesielt posene ved knærne håpet jeg å få et svar på hva er, og jeg håpet legen kunne si noe om hva jeg kan forvente vil skje med beinas størrelse når jeg trener så mye som jeg gjør, og stadig går nedover i vekt. Kanskje kunne jeg få noen svar på hvor ødelagt lymfesystemet er, og er der andre ting her som er med på å ødelegge så veldig? Kanskje kunne legen si noe om der er forskjellige faktorer som gir meg utfordringene, og som gjør at spesielt leggene mine er som tømmerstokker.

Jeg var utrolig spent da jeg gikk opp i 2.etasje til plastikk kirurgisk avdeling ved sykehuset i Porsgrunn. Ett lite lokalsykehus som tydelig bar preg av sommer, og stille tider. Ingen som hastet, og stresset rundt i korridorer, og ganger. Ingen leger, og sykepleiere som løp fra det ene til det andre. Med tanke på en del mindre koselige møter med spesialister som ser vekten før de ser deg, så kjente jeg på at jeg var spent. Jeg hadde fra flere av dere som leser bloggen fått høre at legen var fantastisk, og det samme sa fysioteraputen min, så jeg var trygg på at det stemte.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lars Johan Sandberg er overlege ved plastikk kirurgisk avdeling i Porsgrunn, og det var han jeg hadde time hos i går. Utdannet i USA med masse arbeidserfaring derfra. Endelig en lege som interesserer seg for lymfeproblematikken. Endelig en lege som kan mye om lymfesystemet, og som ønsker å jobbe med det. Sandberg holder på med et forskningsprosjekt i forhold til kvinner som har hatt brystkreft, og av den grunn har utviklet lymfeødem i arm. Mange har vært hos han for å se om de kan være aktuelle kandidater for prosjektet, men for mange så er lymfesystemet for ødelagt.

For å ta det først : For en fantastisk lege Sandberg er! Alle som på forhånd hadde fortalt meg nettopp det, de hadde helt rett! Foruten overlege Steinsvåg ved kvinneklinikken her i Kristiansand, så har jeg aldri møtt en mer fantastisk lege enn Sandberg. Han møtte meg på en måte som gjorde meg trygg med en gang, så smilende, så engasjert, så dyktig på faget. Han tok seg veldig god tid til å forklare, til å få meg til å forstå, og jeg var aldri et sekund i tvil om at han ville gjøre det kan kunne for å hjelpe meg, og for å gi meg de beste svarene han kunne. Ikke en gang bruke han vekten min som en årsak. Ikke en gang nevnte han vekten min før jeg selv kom inn på det. Det er første gangen jeg har møtt en lege som faktisk sier at overvekt er så mye mer enn dårlig kosthold. Det er første gangen jeg har hørt en lege snakke om alle andre faktorer som skaper overvekt. Sandberg var helt klar på at overvekt også handler om gener, og hormoner. Jeg kjente at jeg hadde lyst til å gi han en klem når han underveis i samtalen var veldig klar på at jeg ikke tilhørte kategorien sterkt overvektig 🙂 Hurra!

Dagen i går ble en dag til ettertanke, og jeg kjente nok litt på skuffelsen etterpå. Jeg kjente vel en liten tåre i øyekroken da jeg gikk derfra, og akkurat den følelsen er det lenge siden jeg har kjent på. Ennå kan jeg kjenne litt på ” sorgen”, men jeg vet også at selv om alle svar nok ikke var som jeg håpet på, så ble jeg enig med legen om å fortsette den gode jobben jeg gjør, for det trenger ikke være slik han antar. Legen har ikke svarene med en 100% riktig fasit som han sa. Nå vil videre undersøkelser gi oss flere svar. Selv om jeg ikke hadde noen som helst forhåpninger om at noe kunne gjøres, så gikk forhåpningene litt på å få svar som kunne gi meg motivasjonen til å fortsette med jobben jeg gjør.

Overlegen var helt klar på hva utfordringene mine er. I tillegg til at jeg uten tvil har lymfeødem, så har jeg også et ødelagt venesystem. Fysioteraputen min har vært inne på det flere ganger, og har hatt helt rett. Fargen på beina, og åreknutene var tydelige indikasjoner på at venesystemet mitt ikke fungerer. Med lymfeødem, og ødelagt venesystem, så gir disse til sammen store utfordringer i forhold til bla størrelse. Selv de minste slagene mot leggene kan gi sår som jeg vil kunne slite med å få til å gro. Roseninfeksjonene jeg har hatt drøssevis av, og det harde vevet mitt er tydelige indikasjoner på at jeg har lymfeødem. Sandberg tenker at jeg også har lipødem, så her er det mange ulike faktorer som spiller inn.

” Sorgen ” jeg kjente på etter konsultasjonen, den gikk på hva jeg kan forvente i forhold til størrelsen på beina. Jeg har jo et håp om at treningen vil gi gode resultater også på beina, men der var Sandberg veldig i tvil. At jeg ville få veldig gode resultater på overkroppen var han ikke i tvil om, lårene ville jeg kanskje og etter hvert få resultater på siden de ikke er så hardt angrepet, men leggene, de var han i tvil om. Er det mye fettvev i leggene, så vil jeg jo merke at leggene vil kunne gå ned, men når venesystemet er så ødelagt som det er, og jeg i tillegg har lymfeødem, så vil det gi væskedannelse, og dermed vil jeg ha ett stort volum. Jeg kjente det stakk i meg da han sa det. Skal jeg aldri få oppleve at leggene mine blir mindre? Skal jeg alltid leve med disse tømmerstokkene?

Jeg vet jo at den tiden jeg har trent, så har leggene gått ned i størrelse, så jeg vet at der er muligheter til at noe positivt kan skje, men de store endringene i størrelse, det var Sandberg veldig i tvil om. Likevel var han veldig klar på at vektreduksjon ikke vil være annet enn veldig positivt. Helsegevinsten er jo utvilsomt stor, og jo mindre vekt man har, jo bedre ha jo også beina det. Vi ble enige om å fortsette på den veien jeg er på nå, og så må jeg bare ta tiden til hjelp, og se hva jeg kan klare å oppnå. Fettvev vil jo forsvinne, og akkurat nå håper jeg at leggene er fulle av fettvev slik at jeg faktisk kan gå ned i volum.

Posene ved knærne hadde jeg håpet han ville si at jeg kunne fettsuge sånn at de ville forsvinne, eller i alle fall bli mindre. Sandberg var helt ærlig på det var noe han ikke ville anbefale. Han mente at posene var relatert til vekten, og at man her nok ville kunne oppleve at posene ville kunne bli mindre etter hvert som vekten blir redusert. Fettsuging mente han ville gjøre ting mye verre for meg. Å foreta fettsuging med et såpass ødelagt vev, det kunne fort by på utfordringer. I tillegg hadde jeg små åreknuter i disse posene, noe som kunne gi store blødninger når de gikk inn og skulle fettsuge. Blødninger av den typen kunne være vanskelige å stoppe. Jeg husker jo at jeg fikk en veldig stor blødning da jeg tok åreknuter i Arendal i høst, og det ønsker jeg ikke å utsette meg selv for igjen.

Sandberg vil nå undersøke meg videre. Jeg skal til en spesiell ultraundersøkelse ved et røntgeninstitutt på Nøtterøy hvor de skal se på venesystemet mitt. Her vil han også at de skal se om jeg kan ha hatt blodpropper. Sandberg var veldig overrasket over at de ikke hadde sjekket dette før. I tillegg skal jeg foreta en undersøkelse hvor jeg får stikk mellom tærne, og får inn  kontrastvæske for å se på lymfebanene mine. De kan da se hvor det eventuelt stopper opp. Denne skal han søke om at jeg får her i Kristiansand. Visst ikke skal jeg tilbake til han i Porsgrunn.

Det blir spennende tider. Jeg er spent på hva undersøkelsene gir av svar. Sandberg virket veldig sikker på at venesystemet er ganske ødelagt, men nå skal vi få svar på hvor ødelagt det er, og hvordan tilstanden på lymfesystemet er. Vi var enige begge to i at jeg ikke skal miste håpet. Noe mindre vil legger, og lår kunne bli, og det noe, det er motivasjon nok for meg til å fortsette. Jeg var også utrolig overrasket over at jeg ikke en gang i går tenkte tanken på å gi opp trening, og hele livsstilsendringen. Ikke en gang kom tanken! Jeg kjente at det gjorde meg så utrolig stolt! Da er jeg sannelig kommet langt mentalt.

De er store, faktisk kjempestore. Jeg kamuflerer de godt, og enkelte tror nok bare jeg overdriver, men den harde fakta er at  de er unormalt store, og jeg kan ikke gjøre en dritt! Det er deprimerende, og det er frustrerende at stort ikke alltid kan bli smått når det er det man ønsker, men jeg må leve med at det er stort, og akseptere at dette er meg. Mye som er stort kan slankes mindre, og da er det tøft og måtte innse at en del av meg må bli som det er. Noe kan kanskje bli mindre, men noe vil forbli der…for alltid. Når jeg mange ganger har skrevet at beina mine er som tømmerstokker, så tror nok mange at jeg setter det på spissen, men jeg gjør ikke det. Beina mine ER som tømmerstokker! I tillegg har leggene mine vært harde som fy, men med god massasje, og drenasje, med bruk av kompresjon, og med god pleie, så er huden blitt mye, mye bedre. Lårene mine har ikke den glatte, pene huden overalt. Huden er litt sånn klumpete. Jeg får lett blåmerker, og ved knærne har jeg altså disse fettansamlingene som jeg skulle gitt mye for å bli kvitt. Det er ikke alltid lett å akseptere , og det er ikke lett og skulle akseptere at man må leve med tømmerstokker som bein, men etter hvert som tiden har gått, så har jeg klart det. Selv om jeg kjente på en sorg etter besøket hos Sandberg i går, så har jeg ikke gitt opp håpet. Noe kan bli mindre, og det er dette som jeg nå skal fokusere på. Noe er motivasjon god nok, og store bein skal ikke stoppe meg for å leve ett fantastisk godt liv. Hvorfor skal jeg sørge, og være lei meg? Beina er som de er. Ferdig sørget! Den lille tåren i øyekroken er tørket bort, og smilet er tilbake.

Jeg er så spent, og jeg kjenner at jeg grugleder meg. Til fredag skal jeg på sykehuset i Skien, og treffe en lege jeg aldri før har truffet, en lege som kan mye om lymfeødem, og som skal se på mitt lymfesystem. Legen jeg skal til er utdannet i USA, og har mye arbeidserfaring derfra. Legen jobber bla med brystkreftopererte som har fått lymfeødem etter stråling. Dersom pasientenes lymfebaner er i orden, så kan man opereres, og nye lymfebaner blir funnet. Jeg har ikke fått lymfeødem etter brystkreft, men det er operasjonen etter kreftsykdommen i 2002 som er en stor årsak til sykdommen min.

Lipødem i ulike stadier

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mitt lymfesystem er garantert helt ødelagt. Det er det som er de fakta for de fleste med lymfeødem. Det jeg er spent på er å finne ut hva som er lymfeødem, hva som er lipødem, og hva som er fett. Hva kan slankes bort, og hva kan ikke? Hva slags bein må jeg regne med å leve med, og hva slags håp er der for at beina kan bli noe mindre etter hvert som jeg trener, og går ned i vekt? Jeg har lært meg å leve med at beina mine er som store tømmerstokker. Jeg har akseptert at jeg har et lymfeødem, og et lipødem som alltid vil være en del av meg. Jeg vet at dette er sykdommer som vil følge meg livet igjennom, og at mirakler neppe vil skje. Likevel er det godt om man kan få noen svar på hvor ille ødemet egentlig er.

Mange mener at vi som har lymfeødem, og lipødem skal være forsiktige i forhold til visse type trening. Jeg merker j veldig godt at visse treningstyper gjør at beina mine sliter litt ekstra når jeg er ferdig. Jeg kan få vonde bein etter trening, men likevel er gevinsten jeg får ved trening så mye større. Jeg må sette ting litt opp mot hverandre. For meg er den store gevinsten med vektnedgang, en sterkere, og sunnere kropp mye viktigere enn at bein er vonde etter en del type trening. Når jeg ser hva jeg oppnår, så vil jeg heller ha vonde bein, eller ta så utrolig mange hensyn. Fysioteraputen min er helt enig i at å trene som jeg gjør gir meg den største gevinsten. Så for meg er det ikke aktuelt å endre på treningene. Jeg kommer til å trene like mye, og like hardt som jeg gjør.

En av de store utfordringene med å ha disse tømmerstokkene er at jeg også har noen lekre ” poser ” ved knærne. Antagelig er disse et resultat av lipødemet mitt, men både fysioteraputen, og meg er veldig usikre på hva disse posene kommer av. Lekre er de ikke, og de gir bare trøbbel. De er store, og de tar plass, og det er en utfordring i forhold til bukser. Er ” posene ” lipødem, eller er det lymfevæske i de? Eller er det rett, og slett kun fett i de? Mitt store håp er at de er fylt med væske som kan fjernes. For en fantastisk følelse det ville være om man kunne gå inn å tappe disse posene for væske! Det hadde betydd mer enn det er mulig å forklare. De stygge posene hadde vært borte, og jeg hadde hatt en utfordring mindre. For meg hadde det betydd en hel masse.

Hadde jeg fått diagnosen mye tidligere enn hva jeg gjorde, så hadde nok ikke jeg hatt så store tømmerstokker av noen bein som det jeg faktisk har. Beina mine hadde nok ikke vært i stadiet de er i om noen hadde visst, og om noen hadde fortalt meg. Det er bittert å tenke på, men jeg har lagt bitterheten bak meg. Selv om verden går videre, og legevitenskapen går videre, så er det fortsatt bare en mikroskopisk del av legene i dette landet som vet noe om lipødem for eksempel, en diagnose som ble kjent på 40 tallet! Jeg har vært en størrelse for stor hele livet. Vann i kroppen var svaret jeg fikk, og så fikk jeg beskjed om å ta vanndrivende. Det skulle gjøre susen. Særlig om det gjorde! Visst det ikke var vann, så var jeg vel bare veldig tjukk da. Det var i alle fall konklusjonen jeg selv hadde, og konklusjonen jeg slo meg til ro med. Det var sikkert høy vekt som gjorde at beina verket, var hovne, og ømme. Alt ville nok bli bedre om jeg klarte å gå ned i vekt konkluderte legen med. Hvorfor er vekten grunnen til alt?

Jeg er spent på fredagens konsultasjon i Skien. Ikke at jeg tror at noe kan gjøres. Lymfesystemet mitt er garantert helt ødelagt, men kanskje jeg kan få noen viktige svar. Svar på hva som er hva, og hva jeg må forholde meg til. Vil beina sakte, men sikkert kunne bli mindre ved å fortsette den gode jobben som jeg gjør? Er det mulig å tømme de lekre posene ved knærne? Jeg har mange spørsmål, og jeg håper på like mange svar etter fredagens besøk i Skien.

Neste sommer er ikke bare en fengende DeLillos låt, men det er et begrep jeg har brukt mye opp igjennom, et begrep som bringer frem mye tanker, og som tar meg tilbake til alle somrene som jeg igjen måtte innse at det ikke hadde gått som jeg planla forrige sommer, en ny sommer hvor jeg følte nederlag fordi jeg aldri klarte målet jeg hadde satt meg. En ny sommer med skam over kroppen min. Det er jo sånn at neste sommer alltid skal bli så mye bedre. Neste sommer skal mange kilo ha gått av, neste sommer er formen så mye bedre, neste sommer skal ikke vekten begrense meg, og neste sommer skal jeg gjennomføre alt jeg egentlig hadde planlagt å gjennomføre denne sommeren. Er det noen som kjenner seg igjen? Har du også alltid planer for neste sommer?

Jeg får nesten litt vondt i magen når jeg tenker på hvor mye jeg har plaget meg selv opp i gjennom med dårlig samvittighet, dårlig selvbilde, og skam. Målene var reelle nok, viljen var der, men det gikk sjeldent som man ønsket. Neste sommer ble til neste sommer, og til sommeren etter der, og for hver sommer man måtte innse at man nok en gang ikke hadde klart målet, så gikk man lengre, og lengre ned i kjelleren. Hvorfor tok jeg ikke skikkelig grep? Var målet om neste sommer bare noe jeg sa for å trøste meg selv? Var det for at jeg ikke skulle kjenne så voldsomt på nederlaget at jeg gikk på an igjen med nye mål for neste sommer? Hvorfor var det alltid neste sommer? Neste sommer skulle jeg bade mer, jeg skulle la badedrakta bli våt mer enn ett par ganger, jeg skulle gå mer i fjellet, og jeg skulle mer ut i naturen, vekta skulle ned, og sommerklærne skulle byttes ut til klær i mindre størrelser – og det viktigste av alt : jeg skulle føle meg vel!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tror det var mest denne velhetsfølelsen jeg lengtet etter å kjenne mer på. Det å bære en del ekstra kilo resulterer som oftest i at man svetter som en gris på varme dager. Det er ikke mye bevegelse som skulle til før jeg var gjennomblaut, og da fikk også frisyren hard medfart. Det at frisyren får hard medfart, det er en aldri så liten krise kan jeg fortelle deg. Håret betyr ganske mye for meg, og med hodet, og hår full av svette, så kan du jo tenke deg hvor lekker jeg følte meg! En periode likte jeg heller ikke å kle av meg så mye når det ble sommer. Jeg tror at jeg innbilte meg selv at jeg kunne kle kiloene ute. Jo, lengre topper, og jo større de var – jo, mindre synlig var det at jeg var stor. Fantastisk tankegang, Heidi! At noen hvisket meg i øret at realiteten var motsatt, det ville jeg ikke høre på. Mer klær enn temperaturen tilsier det er jo heller ikke bra om man vil føle seg vel, og visst man vil unngå å svette for mye. I tillegg måtte jeg jo ha på meg langbukser fordi jeg ikke vil vise verken bein, eller kompresjon, så alt dette til sammen tilsier jo at  man ikke føler seg som den lekreste sommerpiga.

At målet om neste sommer var reellt nok, det er det ingen tvil om. Da jeg kjente som mest på nederlagsfølelsen, så var det målet om neste sommer som fikk meg sånn halvveis opp igjen. Planene ble lagt i hodet, og jeg fant ut hvorfor det hadde gått galt denne sommeren også,trodde jeg i alle fall.  Det som gikk feil denne sommeren var jo ikke akkurat noe annet enn alt som gikk feil utallige somre før, men det innså jeg ikke. Det viktigste var å innbille meg selv at neste sommer da skulle Heidi virkelig imponere, da skulle alle se hva jeg kunne klare. Topplokket gikk helt bananas, og iveren var det ingenting å si på. Problemet var nok bare det at topplokket hadde flere negative tanker enn positive. Jeg ryddet aldri i hodet. Jeg kvittet meg aldri med gamle, negative tanker. Hodet tenkte helt likt, det var de samme tankene som kvernet rundt, og rundt. Jeg spurte ikke meg selv hvorfor det aldri ble en neste sommer med resultater jeg kunne være stolt av. Jeg fant aldri ut hvorfor jeg gikk på den ene smellen etter den andre. Hvorfor ble det som det ble, og hvorfor tok jeg de samme, dumme valgene gang etter gang?

Styggen på ryggen satt jo der hele døgnet, 24/7 satt han der, og proppet meg full av tanker om hvor innmari dårlig jeg var på det å lykkes. Jeg var jo stor, og stygg, og jeg hadde jo ikke det som krevdes for at neste sommer skulle bli en sommer jeg kunne være stolt av. Med så mye negative tanker i hodet, og med et bilde av seg selv som ikke akkurat var positivt, så kan man ikke lykkes. Det er lov å komme på galt spor, og man skal aldri se seg tilbake. Man skal tenke at man kan mestre hver gang man går på med friskt mot, og masse iver. Sporer man av, så er det helt greit – man kan lett komme tilbake på riktig spor igjen. Det er bedre med en avsporing hvor man kommer på rett spor igjen, eller en avsporing som fører man tilbake til et sted man ikke ønsker å være.

Jeg har sluttet å tenke neste sommer i forhold til kropp, og vekt. Sommeren jeg ønsker, den kommer, og så er det jeg som selv bestemmer hvor fort den skal komme. I mens skal jeg nyte hver sommer akkurat som den er. Alt avhenger av hvordan jeg planlegger endringsprosessen. Det er så herlig å slippe å tenke på neste sommer hele tiden, alt jeg skulle ha gjort, og alt jeg skal gjøre. Jeg er sjef, og det er jeg som bestemmer hvordan både denne og neste sommer skal bli. Jeg gidder ikke lengre skyve ting foran meg. Sommeren blir som den blir, sommeren er her, og nå. Jeg feiler mye underveis, og sommeren kan absolutt være en utfordring. Styggen på ryggen kan godt sitte der han sitter han, men han får meg ikke tilbake i gamle spor. Noen feilspor blir det, litt dårlig samvittighet blir det, men han klarer ikke å ødelegge det jeg har oppnådd. Nå nyter jeg å gå i fjellet, jeg nyter å være ute i naturen, vekta går stadig nedover, og klær er blitt byttet ut med klær i mindre størrelser. Alt dette fordi jeg sluttet å tenke på neste sommer, jeg sluttet å skyve ting foran meg, og det var slutt på alle hersens unnskyldninger. Endringsreisen min koster både svette og tårer, men for en reise det har vært! Reisen fortsetter, og jeg vet at resultatene er verdt hver tåre, og hver svetteperle.Jeg har så mye nyttig verktøy med meg på reisen at neste sommer, og sommeren etter der, de kommer til å bli like fine som denne sommeren her.

Klesskapene mine lider for tiden, eller egentlig, så lider de vel alltid. Jeg får sannelig håpe at ingen av plaggene sliter med klaustrofobi, for da er det mange som hyperventilerer der inne. Det er så mye klær, og så lite plass til noe nytt. Alt henger så tett at en del plagg vet jeg sikkert ikke at jeg har. Jeg tror nesten det kunne ha vært en oppdagelsesferd om jeg hadde tatt ut ett, og ett plagg. Jeg hadde funnet klær som jeg ikke husket at jeg hadde, jeg hadde funnet klær som nå garantert er for store, og så hadde jeg nesten grått en tåre over plaggene jeg nesten aldri har fått brukt fordi noen klær bare må overskygge andre. Jeg tror ikke det er plass til en eneste kleshenger til, og jeg har ikke bare et skap, men en hel garderoberekke. I tillegg har jeg to klesstativer fra Ikea på Celinas gamle rom. Normalt vil jeg anta at dette skulle være mer enn nok med plass, men….jeg er bare så utrolig glad i klær at det er blitt trangt om saligheten etter hvert. Jeg har også tatt noe av min kjæres plass uten at jeg tror han har merket så mye til det. Han har i alle fall ikke sagt noe 🙂

I går var jeg ved godt mot, og startet i det ene skapet for å gå nøye gjennom garderoben, men jeg ble plutselig veldig sliten gitt. Jeg så fort at her var det ingenting jeg verken kunne bytte ut, eller selge. Det var jo selvsagt plagg jeg kunne tatt ut, men jeg blir jo så glad i alle klærne mine, og det river litt i hjertet når jeg bare må innse at noe må bort. Plaggene som er for store skal jeg ALDRI inn i igjen, men likevel så henger de der. De er jo like fine som da jeg kjøpte de, og garantert aldri, eller veldig lite brukt. Jeg liker ikke å gå rundt i telt, så hvorfor skal de klærne som er for store fortsatt henge der ? Jeg er veldig enig med meg selv at jeg aldri skal gå i de størrelsene igjen, så tankene mine samarbeider ikke alltid like fornuftig. Alle som jobber for å gå ned i vekt sier jo at man aldri skal tilbake til den høye vekten. Ikke alle klarer å forbli nede, men noe inni meg sier at jeg har fått såpass mye på plass både mentalt, og fysisk at jeg vil klare det. Jeg har troen på meg selv. Jeg jobber så beinhardt for dette.  De klærne som henger i klesskapet ubrukte, eller nesten ubrukte, og som fortsatt passer, det er kanskje på tide å begynne og bruke dem, men da må jeg kanskje få en noe bedre oversikt over hva jeg har.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det blir fort en liten skattejakt når man rydder blant alle plaggene som henger tett i tett. Plutselig dukker den ene skatten etter den andre opp, flotte skatter som jeg helt hadde glemt bort, og også noen som jeg ikke husket at jeg hadde kjøpt, og som blir de fineste skatter sånn plutselig. Det er selvsagt ille, det er et luksusproblem at man har så mye som man har, og i tillegg absolutt ikke eier oversikt, men på en annen side, så blir det jo nesten som å shoppe på nytt uten å bruke penger.  Mens jeg holdt på med ” ryddingen “, så fant jeg på en av hyllene noen gamle klær. Jeg vet ikke hvor gamle de kan være, men jeg tror nok de må være rundt 15 år gamle. En lyseblå cardigan, ett par sorte tunikaer, og en overdel jeg brukte ved spesielle anledninger. Når jeg tok de ut, så oppdaget jeg fort at dette er klær jeg ikke passer i dag, men jeg måtte ta dem på meg mens jeg kjente på en veldig god følelse. Dette var klær jeg brukte når jeg var på det største, og jeg sliter med å huske hvordan jeg har vært, og hvordan jeg er nå. Jeg ser, og vet at jeg har mistet mange kilo, men likevel, så er det vanskelig for meg og virkelig se det. Hodet er ikke alltid på samme plassen som realiteten. Når noen kommenterer vektnedgangen, så blir jeg så fantastisk glad, men samtidig, så husker jeg ikke helt hvordan jeg var på det største.Det er da Trond tar frem bilder fra den tiden sånn at jeg kan se det med egne øyne, eller det at jeg faktisk fant disse gamle klærne, og tok de på meg for å virkelig og kunne se at der var en stor forskjell.

Det var en veldig spesiell følelse det å ta på seg disse klærne. For det første, så har klærne minner. Jeg husker godt den lyseblå cardiganen som datteren min kalte ” mammajakken “, og som hun synes var så fin.  Alle klærne var veldig for store, alt hang og slang rundt meg. Den første tanken som slo meg var ” er det mulig ? ” Har jeg virkelig vært så mye større for disse årene tilbake enn jeg er nå ? Klærne løy jo ikke. Jeg husker godt at jeg fylte disse klærne, og jeg husker hvordan jeg virkelig slet i perioder med å få klær. Vi skal ikke så mange årene tilbake før 54/56 var den største størrelsen man kunne få tak i. Etter hvert kom det også aktører på banen som kunne tilby klær helt opp i str. 64. Jeg husker at jeg i en periode hadde noen plagg som viste str. 60/ 62, men ellers brukte jeg mye 58. I dag bruker jeg fra str. 48-52, så hodet mitt må jo bare fatte at en del kilo er borte fra kroppen.

Det var en følelse av herlig lykke i noen minutter, eller egentlig var jeg vel ett stort smil resten av dagen, men det er rart hvordan hodene våre er skrudd sammen. Istedenfor og tillate seg selv å kjenne på denne fantastiske følelsen, så kommer der en liten luring opp på skuldren for å prøve å legge litt mørk skygge over gleden.” Du har langt igjen ” sa denne irriterende, negative saken i hodet mitt . Hvorfor dukker denne styggen alltid opp når jeg kjenner på masse gode følelser? Hvorfor må jeg alltid ha med et men ? Hvorfor må der alltid være negative tanker opp i alt det positive? Hvorfor kan jeg ikke bare glede meg over den herlige følelsen over de gamle klærne som satt som telt på meg istedenfor å tenke på den lange veien jeg har igjen å gå? Hvorfor kan jeg ikke glede meg over alle kiloene som er borte fra kroppen min, alle cm jeg har gått inn istedenfor å tenke på alle kiloene som er igjen, og som må bort. Hvorfor må jeg tenke sånn – hvorfor kan jeg ikke bare kjenne på gleden ? Jeg skjønte i går at jeg har en jobb å gjøre når det kommer til de tankene der. Jeg er verdensmester i å finne noe negativt når det kommer til å rose meg selv istedenfor å tillate meg selv å tenke positivt, og være stolt. Jeg er jo veldig stolt, men så er dette alltid dette ordet… men….

Jeg elsker klær, og jeg liker å føle meg vel. Før handlet jeg nok veldig på impuls, og kjøpte nok mange plagg som jeg ikke burde ha kjøpt. Plaggene som virket så fine på når jeg prøvde de i butikken, eller plagg jeg ble fortalt at jeg var så fin i, og som faktisk ikke så ut når jeg fikk de på meg hjemme. Jeg tror mange kjenner seg igjen i akkurat dette. For noen år tilbake, så ble det nesten litt sånn ” panikkshopping ” – fant man noe som passet, så kjøpte man det, kanskje til og med ett i hver farge, men for min del ble slike plagg bare hengende, og jeg kastet masse penger rett ut av vinduet. Nå er jeg heldigvis mye flinkere til og kun kjøpe det jeg føler at jeg passer, og kler. Jeg shopper ikke lengre kun for å shoppe, og jeg er blitt mer bevisst på hva jeg kjøper. Heldigvis er det så utrolig mye dyktig betjening rundt forbi i ulike stormotebutikker, og jeg føler meg trygg når jeg handler på disse spesialbutikkene. Ofte vet de bak disken hva du sliter med fordi de er store selv. 

Jeg blir så utrolig glad når jeg ser at stormotebutikker bruker store, frodige og flotte damer bak disken. Det blir for meg ikke helt det samme å treffe på ei slank i bak disken som ikke har kjent på mine utfordringer, og som ikke kan dele av sine erfaringer. Jeg tenker at vi som er store absolutt kan kle oss fint fordi om vi bærer ekstra vekt – hvorfor skal vi ikke kunne det? Hvorfor skal vi gjemme oss i store joggebukser, og hettegensere, eller hvorfor må vi kle oss i klær som er altfor trange, og altfor små? Fordi om vi er store, så skal vi ikke gjemme oss bort! Istedenfor å bruke penger på en ny joggebukse, og en ny hettegenser, så bruk heller pengene på klær som får frem det flotte i deg! Klær som får frem kvinnen i deg. I dag er det mange muligheter i forhold til pris på klær, så det er muligheter for de fleste til og kunne kjøpe seg klær ut i fra hva hver enkelt har anledning til. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser flotte kvinner gjemme seg bort i klær de absolutt ikke skulle hatt på seg, og jeg blir lei meg når jeg vet at noen føler de ikke er fine nok, eller gode nok fordi om de bærer ekstra kilo. Jeg tror mange ville ha følt seg helt annerledes dersom de hadde fått kjenne på følelsen av å være velkledd, det å føle seg flott, og dermed slippe å føle på behovet for å gjemme seg bort. Du er flott, og du skal skinne!

Bildene i dag er bilder av det jeg har kjøpt på salg i sommer. Den limegrønne, tynne jakken er fra DNY, og er flott både i passform, og ikke minst farge. Nydelig å ha på seg. Toppen under er fra Q’neel, og disse har jeg et par av. Veldig fine å ha under for eksempel cardigans. Disse er uten arm. De er så klassiske, og passer til så mye samtidig som de faller så fint. Vær obs på at disse toppene fra Q’neel er store i størrelsen. Jeg har str. 44, og 46 i disse, men så skal de og være litt vide. Jakken i marine, og hvitt, den har jeg sett på ei stund. Litt sånn maritim stil, noe som egentlig ikke er meg i det hele tatt, men denne var så fin, og den var fin på. Jeg har en del overdeler som trenger ei jakke over. Jakken er fra Zhenzi. Begge kjøpte jeg på sommersalget hos Nais i Lyngdal. Når jeg ser på klesskapene, og klesstativene mine, så er jeg noe usikker på om det blir mer salg på meg i sommer….

I butikkene er sommersalget i gang for fullt, og man kan gjøre mange gode kupp i disse dager. Jeg har egentlig ikke handlet noe særlig på salget i år, og det er vel rett, og slett fordi jeg føler jeg har det jeg trenger, og litt til 🙂 Jeg var innom favorittbutikken min, Nais i Lyngdal på onsdag, og jeg gikk jo ikke helt tomhendt derfra. Det ble en nydelig limefarget overdel fra DNY samt ei utrolig flott, kort jakke fra Zhenzi til å ha over tunikaer, og overdeler uten arm.

Denne modellen fra Pont Neuf er jeg veldig glad i. Den heter Gitty, og har en flott fargekombinasjon denne høsten.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mens butikkene tømmes for sommervarer, så begynner høstvarene å komme. Selv om vi bare er i slutten av juli, så er høsten på vei til butikkene. Zhenzi med sin Pre Fall kolleksjon er i en del butikker, og Pont Neuf er på plass i en del butikker med varer fra deres høstkolleksjon. Der er mye lekkert som kommer denne høsten! Jeg er så glad for at det også kommer farger! Selv om det er høst, så trenger vi ikke gjemme oss bort i det sorte, det grå, og det brune. Om ikke alle bruker de sterke fargene gjennom høst, og vinter, så gjør det mye med oss at vi kan bruke litt farger selv om vi demper oss ned noe i forhold til vår, og sommer.

Pont Neuf sin høstkolleksjon er lekker dere! Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Min søster prøvde Pont Neuf for første gang her om dagen, og man så med en gang hvor fin passformen var til henne. Man ser virkelig hvor mye passformen har å si. Det å finne plagg som kler kroppen man har, det skal jeg love deg betyr mye. Tidligere har jeg kanskje ikke brydd meg så mye om passform, men det gjør jeg nå.

Mange av Pont Neuf sine klær sitter inntil kroppen, og viser våre kvinnelige former. Det er utrolig flott! Jeg har jo alltid sett hvor mye finere det er med klær som sitter inntil kroppen, men jeg har liksom aldri fått det ut i praksis selv. Det er til tider innmari vanskelig å få med seg hodet til å tenke, og se sannheten. Vi tror at store, romslige topper skjuler alle valkene våre, og det gjør de vel også, men de får også kroppen vår til å se så mye større ut. Det tar tid å endre, også når det kommer til å gå med andre klær enn det vi er vant til. Det tok tid for meg å kjenne på at jeg kunne gå med kroppsnære overdeler. Hodet sa store, vide overdeler, speilet, og fornuften sa noe helt annet. Dersom du sliter med å få til å gå med kroppsnært, så kan du jo begynne med å ta på deg en topp under, en topp som kanskje har bittelitt hold in effekt. På den måten, så er det nok lettere å venne seg til det. Ikke en topp med masse hold in, for det er jo bare ubehagelig å ha på seg, men der finnes topper som holder inn litt, og som man faktisk kan puste i, og føle seg vel i.

Pont Neuf høsten har flotte farger, og spennende design, som alltid. Jeg blir aldri skuffet over Pont Neuf. Der er alltid plagg som ikke jeg kler. Plagg som er for korte, bukser som jeg ikke passer, men det meste er klær for mitt øye, og min kropp. I høst kommer det mye i en nydelig høstgul farge. Jeg hadde faktisk ikke trodd at jeg ville kle den fordi gult vel har vært den fargen jeg alltid har rygget unna, men den høstgule fra Pont Neuf, den kledde jeg. Den høstgule er så nydelig! Ensfarget høstgul kommer det, men det kommer også høstgul i spennende design sammen med andre farger. Det kommer også en ulljakke i denne flotte fargen nå i høst.

Bildene får dere ta som de er. Jeg har slitt litt med å få ei hel natts søvn den siste tiden, og det merkes på øynene. Jeg får panikk når jeg ser poser under øynene, så om noen har gode tips til noe som virkelig demper poser, så tar jeg i mot tips med stor takk 🙂 Jeg er ikke redd for å bli eldre, men poser under øynene, der sliter jeg litt 🙂 En modellkarriere ligger vel heller ikke der fremme, men det er nå meg på godt, og vondt 🙂

Modellen her heter Rosette.

Denne modellen heter Helga

Stilig design på denne modellen som heter Sille

I tillegg til den nydelige høstgule som vil varme opp når høsten banker på døren, så kommer det plagg som er plommefarget, en farge jeg elsker. Det kommer litt petrol i tillegg til grått, sort, og spennende design med blåfarger. Det sorte er for det meste sammen med andre farger, og det gjør så mye synes jeg. Jeg synes Pont Neuf er så flinke med farger til alle årstider, farger tilpasset den årstiden man er i. De forlater sommerens sterke, flotte farger, og over til mer varme farger når høsten kommer.

Pont Neuf sin høstkolleksjon består som vanlig av mange flotte tunikaer, og kjoler. Jeg bruker kjolene som tunika med mine 178 cm, men der er også tunikaer som har en kortere lengde. Pont Neuf høsten har også bukser, skjørt og cardigans. Jeg synes jo absolutt at Pont Neuf er en ener på kjoler, tunikaer og cardigans. Pont Neuf produserer sine klær fra str. XS til 3 XL. 3 XL . Noen plagg kommer også denne høsten opp i størrelse 4 XL, noe som tilsvarer str. 56.  Høstkolleksjonen er allerede på plass i en del butikker. Jeg vet at  Alexis Mote har en del i sine butikker + nettbutikken, Cinderella har en del på plass, og det samme har Wilhelmines, og Litt Extra. Du kan se høstkolleksjonen til Pont Neuf her : http://pontneuf.dk/eng/spring-2017/

Følg meg gjerne på Instagram : heidirosander