I går var jeg på sykehuset i Porsgrunn. Hele tiden har jeg trodd at jeg skulle til Skien, så da var det sannelig godt at jeg i siste øyeblikk faktisk oppdaget at jeg skulle til Porsgrunn, og plastikk kirurgisk avdeling der. Selv om jeg ikke har hatt noen forhåpninger om at noe kan gjøres i forhold til beina mine, så håpet jeg på en del svar. Spesielt posene ved knærne håpet jeg å få et svar på hva er, og jeg håpet legen kunne si noe om hva jeg kan forvente vil skje med beinas størrelse når jeg trener så mye som jeg gjør, og stadig går nedover i vekt. Kanskje kunne jeg få noen svar på hvor ødelagt lymfesystemet er, og er der andre ting her som er med på å ødelegge så veldig? Kanskje kunne legen si noe om der er forskjellige faktorer som gir meg utfordringene, og som gjør at spesielt leggene mine er som tømmerstokker.

Jeg var utrolig spent da jeg gikk opp i 2.etasje til plastikk kirurgisk avdeling ved sykehuset i Porsgrunn. Ett lite lokalsykehus som tydelig bar preg av sommer, og stille tider. Ingen som hastet, og stresset rundt i korridorer, og ganger. Ingen leger, og sykepleiere som løp fra det ene til det andre. Med tanke på en del mindre koselige møter med spesialister som ser vekten før de ser deg, så kjente jeg på at jeg var spent. Jeg hadde fra flere av dere som leser bloggen fått høre at legen var fantastisk, og det samme sa fysioteraputen min, så jeg var trygg på at det stemte.

Lars Johan Sandberg er overlege ved plastikk kirurgisk avdeling i Porsgrunn, og det var han jeg hadde time hos i går. Utdannet i USA med masse arbeidserfaring derfra. Endelig en lege som interesserer seg for lymfeproblematikken. Endelig en lege som kan mye om lymfesystemet, og som ønsker å jobbe med det. Sandberg holder på med et forskningsprosjekt i forhold til kvinner som har hatt brystkreft, og av den grunn har utviklet lymfeødem i arm. Mange har vært hos han for å se om de kan være aktuelle kandidater for prosjektet, men for mange så er lymfesystemet for ødelagt.

For å ta det først : For en fantastisk lege Sandberg er! Alle som på forhånd hadde fortalt meg nettopp det, de hadde helt rett! Foruten overlege Steinsvåg ved kvinneklinikken her i Kristiansand, så har jeg aldri møtt en mer fantastisk lege enn Sandberg. Han møtte meg på en måte som gjorde meg trygg med en gang, så smilende, så engasjert, så dyktig på faget. Han tok seg veldig god tid til å forklare, til å få meg til å forstå, og jeg var aldri et sekund i tvil om at han ville gjøre det kan kunne for å hjelpe meg, og for å gi meg de beste svarene han kunne. Ikke en gang bruke han vekten min som en årsak. Ikke en gang nevnte han vekten min før jeg selv kom inn på det. Det er første gangen jeg har møtt en lege som faktisk sier at overvekt er så mye mer enn dårlig kosthold. Det er første gangen jeg har hørt en lege snakke om alle andre faktorer som skaper overvekt. Sandberg var helt klar på at overvekt også handler om gener, og hormoner. Jeg kjente at jeg hadde lyst til å gi han en klem når han underveis i samtalen var veldig klar på at jeg ikke tilhørte kategorien sterkt overvektig 🙂 Hurra!

Dagen i går ble en dag til ettertanke, og jeg kjente nok litt på skuffelsen etterpå. Jeg kjente vel en liten tåre i øyekroken da jeg gikk derfra, og akkurat den følelsen er det lenge siden jeg har kjent på. Ennå kan jeg kjenne litt på ” sorgen”, men jeg vet også at selv om alle svar nok ikke var som jeg håpet på, så ble jeg enig med legen om å fortsette den gode jobben jeg gjør, for det trenger ikke være slik han antar. Legen har ikke svarene med en 100% riktig fasit som han sa. Nå vil videre undersøkelser gi oss flere svar. Selv om jeg ikke hadde noen som helst forhåpninger om at noe kunne gjøres, så gikk forhåpningene litt på å få svar som kunne gi meg motivasjonen til å fortsette med jobben jeg gjør.

Overlegen var helt klar på hva utfordringene mine er. I tillegg til at jeg uten tvil har lymfeødem, så har jeg også et ødelagt venesystem. Fysioteraputen min har vært inne på det flere ganger, og har hatt helt rett. Fargen på beina, og åreknutene var tydelige indikasjoner på at venesystemet mitt ikke fungerer. Med lymfeødem, og ødelagt venesystem, så gir disse til sammen store utfordringer i forhold til bla størrelse. Selv de minste slagene mot leggene kan gi sår som jeg vil kunne slite med å få til å gro. Roseninfeksjonene jeg har hatt drøssevis av, og det harde vevet mitt er tydelige indikasjoner på at jeg har lymfeødem. Sandberg tenker at jeg også har lipødem, så her er det mange ulike faktorer som spiller inn.

” Sorgen ” jeg kjente på etter konsultasjonen, den gikk på hva jeg kan forvente i forhold til størrelsen på beina. Jeg har jo et håp om at treningen vil gi gode resultater også på beina, men der var Sandberg veldig i tvil. At jeg ville få veldig gode resultater på overkroppen var han ikke i tvil om, lårene ville jeg kanskje og etter hvert få resultater på siden de ikke er så hardt angrepet, men leggene, de var han i tvil om. Er det mye fettvev i leggene, så vil jeg jo merke at leggene vil kunne gå ned, men når venesystemet er så ødelagt som det er, og jeg i tillegg har lymfeødem, så vil det gi væskedannelse, og dermed vil jeg ha ett stort volum. Jeg kjente det stakk i meg da han sa det. Skal jeg aldri få oppleve at leggene mine blir mindre? Skal jeg alltid leve med disse tømmerstokkene?

Jeg vet jo at den tiden jeg har trent, så har leggene gått ned i størrelse, så jeg vet at der er muligheter til at noe positivt kan skje, men de store endringene i størrelse, det var Sandberg veldig i tvil om. Likevel var han veldig klar på at vektreduksjon ikke vil være annet enn veldig positivt. Helsegevinsten er jo utvilsomt stor, og jo mindre vekt man har, jo bedre ha jo også beina det. Vi ble enige om å fortsette på den veien jeg er på nå, og så må jeg bare ta tiden til hjelp, og se hva jeg kan klare å oppnå. Fettvev vil jo forsvinne, og akkurat nå håper jeg at leggene er fulle av fettvev slik at jeg faktisk kan gå ned i volum.

Posene ved knærne hadde jeg håpet han ville si at jeg kunne fettsuge sånn at de ville forsvinne, eller i alle fall bli mindre. Sandberg var helt ærlig på det var noe han ikke ville anbefale. Han mente at posene var relatert til vekten, og at man her nok ville kunne oppleve at posene ville kunne bli mindre etter hvert som vekten blir redusert. Fettsuging mente han ville gjøre ting mye verre for meg. Å foreta fettsuging med et såpass ødelagt vev, det kunne fort by på utfordringer. I tillegg hadde jeg små åreknuter i disse posene, noe som kunne gi store blødninger når de gikk inn og skulle fettsuge. Blødninger av den typen kunne være vanskelige å stoppe. Jeg husker jo at jeg fikk en veldig stor blødning da jeg tok åreknuter i Arendal i høst, og det ønsker jeg ikke å utsette meg selv for igjen.

Sandberg vil nå undersøke meg videre. Jeg skal til en spesiell ultraundersøkelse ved et røntgeninstitutt på Nøtterøy hvor de skal se på venesystemet mitt. Her vil han også at de skal se om jeg kan ha hatt blodpropper. Sandberg var veldig overrasket over at de ikke hadde sjekket dette før. I tillegg skal jeg foreta en undersøkelse hvor jeg får stikk mellom tærne, og får inn  kontrastvæske for å se på lymfebanene mine. De kan da se hvor det eventuelt stopper opp. Denne skal han søke om at jeg får her i Kristiansand. Visst ikke skal jeg tilbake til han i Porsgrunn.

Det blir spennende tider. Jeg er spent på hva undersøkelsene gir av svar. Sandberg virket veldig sikker på at venesystemet er ganske ødelagt, men nå skal vi få svar på hvor ødelagt det er, og hvordan tilstanden på lymfesystemet er. Vi var enige begge to i at jeg ikke skal miste håpet. Noe mindre vil legger, og lår kunne bli, og det noe, det er motivasjon nok for meg til å fortsette. Jeg var også utrolig overrasket over at jeg ikke en gang i går tenkte tanken på å gi opp trening, og hele livsstilsendringen. Ikke en gang kom tanken! Jeg kjente at det gjorde meg så utrolig stolt! Da er jeg sannelig kommet langt mentalt.

De er store, faktisk kjempestore. Jeg kamuflerer de godt, og enkelte tror nok bare jeg overdriver, men den harde fakta er at  de er unormalt store, og jeg kan ikke gjøre en dritt! Det er deprimerende, og det er frustrerende at stort ikke alltid kan bli smått når det er det man ønsker, men jeg må leve med at det er stort, og akseptere at dette er meg. Mye som er stort kan slankes mindre, og da er det tøft og måtte innse at en del av meg må bli som det er. Noe kan kanskje bli mindre, men noe vil forbli der…for alltid. Når jeg mange ganger har skrevet at beina mine er som tømmerstokker, så tror nok mange at jeg setter det på spissen, men jeg gjør ikke det. Beina mine ER som tømmerstokker! I tillegg har leggene mine vært harde som fy, men med god massasje, og drenasje, med bruk av kompresjon, og med god pleie, så er huden blitt mye, mye bedre. Lårene mine har ikke den glatte, pene huden overalt. Huden er litt sånn klumpete. Jeg får lett blåmerker, og ved knærne har jeg altså disse fettansamlingene som jeg skulle gitt mye for å bli kvitt. Det er ikke alltid lett å akseptere , og det er ikke lett og skulle akseptere at man må leve med tømmerstokker som bein, men etter hvert som tiden har gått, så har jeg klart det. Selv om jeg kjente på en sorg etter besøket hos Sandberg i går, så har jeg ikke gitt opp håpet. Noe kan bli mindre, og det er dette som jeg nå skal fokusere på. Noe er motivasjon god nok, og store bein skal ikke stoppe meg for å leve ett fantastisk godt liv. Hvorfor skal jeg sørge, og være lei meg? Beina er som de er. Ferdig sørget! Den lille tåren i øyekroken er tørket bort, og smilet er tilbake.