Klesskapene mine lider for tiden, eller egentlig, så lider de vel alltid. Jeg får sannelig håpe at ingen av plaggene sliter med klaustrofobi, for da er det mange som hyperventilerer der inne. Det er så mye klær, og så lite plass til noe nytt. Alt henger så tett at en del plagg vet jeg sikkert ikke at jeg har. Jeg tror nesten det kunne ha vært en oppdagelsesferd om jeg hadde tatt ut ett, og ett plagg. Jeg hadde funnet klær som jeg ikke husket at jeg hadde, jeg hadde funnet klær som nå garantert er for store, og så hadde jeg nesten grått en tåre over plaggene jeg nesten aldri har fått brukt fordi noen klær bare må overskygge andre. Jeg tror ikke det er plass til en eneste kleshenger til, og jeg har ikke bare et skap, men en hel garderoberekke. I tillegg har jeg to klesstativer fra Ikea på Celinas gamle rom. Normalt vil jeg anta at dette skulle være mer enn nok med plass, men….jeg er bare så utrolig glad i klær at det er blitt trangt om saligheten etter hvert. Jeg har også tatt noe av min kjæres plass uten at jeg tror han har merket så mye til det. Han har i alle fall ikke sagt noe 🙂

I går var jeg ved godt mot, og startet i det ene skapet for å gå nøye gjennom garderoben, men jeg ble plutselig veldig sliten gitt. Jeg så fort at her var det ingenting jeg verken kunne bytte ut, eller selge. Det var jo selvsagt plagg jeg kunne tatt ut, men jeg blir jo så glad i alle klærne mine, og det river litt i hjertet når jeg bare må innse at noe må bort. Plaggene som er for store skal jeg ALDRI inn i igjen, men likevel så henger de der. De er jo like fine som da jeg kjøpte de, og garantert aldri, eller veldig lite brukt. Jeg liker ikke å gå rundt i telt, så hvorfor skal de klærne som er for store fortsatt henge der ? Jeg er veldig enig med meg selv at jeg aldri skal gå i de størrelsene igjen, så tankene mine samarbeider ikke alltid like fornuftig. Alle som jobber for å gå ned i vekt sier jo at man aldri skal tilbake til den høye vekten. Ikke alle klarer å forbli nede, men noe inni meg sier at jeg har fått såpass mye på plass både mentalt, og fysisk at jeg vil klare det. Jeg har troen på meg selv. Jeg jobber så beinhardt for dette.  De klærne som henger i klesskapet ubrukte, eller nesten ubrukte, og som fortsatt passer, det er kanskje på tide å begynne og bruke dem, men da må jeg kanskje få en noe bedre oversikt over hva jeg har.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det blir fort en liten skattejakt når man rydder blant alle plaggene som henger tett i tett. Plutselig dukker den ene skatten etter den andre opp, flotte skatter som jeg helt hadde glemt bort, og også noen som jeg ikke husket at jeg hadde kjøpt, og som blir de fineste skatter sånn plutselig. Det er selvsagt ille, det er et luksusproblem at man har så mye som man har, og i tillegg absolutt ikke eier oversikt, men på en annen side, så blir det jo nesten som å shoppe på nytt uten å bruke penger.  Mens jeg holdt på med ” ryddingen “, så fant jeg på en av hyllene noen gamle klær. Jeg vet ikke hvor gamle de kan være, men jeg tror nok de må være rundt 15 år gamle. En lyseblå cardigan, ett par sorte tunikaer, og en overdel jeg brukte ved spesielle anledninger. Når jeg tok de ut, så oppdaget jeg fort at dette er klær jeg ikke passer i dag, men jeg måtte ta dem på meg mens jeg kjente på en veldig god følelse. Dette var klær jeg brukte når jeg var på det største, og jeg sliter med å huske hvordan jeg har vært, og hvordan jeg er nå. Jeg ser, og vet at jeg har mistet mange kilo, men likevel, så er det vanskelig for meg og virkelig se det. Hodet er ikke alltid på samme plassen som realiteten. Når noen kommenterer vektnedgangen, så blir jeg så fantastisk glad, men samtidig, så husker jeg ikke helt hvordan jeg var på det største.Det er da Trond tar frem bilder fra den tiden sånn at jeg kan se det med egne øyne, eller det at jeg faktisk fant disse gamle klærne, og tok de på meg for å virkelig og kunne se at der var en stor forskjell.

Det var en veldig spesiell følelse det å ta på seg disse klærne. For det første, så har klærne minner. Jeg husker godt den lyseblå cardiganen som datteren min kalte ” mammajakken “, og som hun synes var så fin.  Alle klærne var veldig for store, alt hang og slang rundt meg. Den første tanken som slo meg var ” er det mulig ? ” Har jeg virkelig vært så mye større for disse årene tilbake enn jeg er nå ? Klærne løy jo ikke. Jeg husker godt at jeg fylte disse klærne, og jeg husker hvordan jeg virkelig slet i perioder med å få klær. Vi skal ikke så mange årene tilbake før 54/56 var den største størrelsen man kunne få tak i. Etter hvert kom det også aktører på banen som kunne tilby klær helt opp i str. 64. Jeg husker at jeg i en periode hadde noen plagg som viste str. 60/ 62, men ellers brukte jeg mye 58. I dag bruker jeg fra str. 48-52, så hodet mitt må jo bare fatte at en del kilo er borte fra kroppen.

Det var en følelse av herlig lykke i noen minutter, eller egentlig var jeg vel ett stort smil resten av dagen, men det er rart hvordan hodene våre er skrudd sammen. Istedenfor og tillate seg selv å kjenne på denne fantastiske følelsen, så kommer der en liten luring opp på skuldren for å prøve å legge litt mørk skygge over gleden.” Du har langt igjen ” sa denne irriterende, negative saken i hodet mitt . Hvorfor dukker denne styggen alltid opp når jeg kjenner på masse gode følelser? Hvorfor må jeg alltid ha med et men ? Hvorfor må der alltid være negative tanker opp i alt det positive? Hvorfor kan jeg ikke bare glede meg over den herlige følelsen over de gamle klærne som satt som telt på meg istedenfor å tenke på den lange veien jeg har igjen å gå? Hvorfor kan jeg ikke glede meg over alle kiloene som er borte fra kroppen min, alle cm jeg har gått inn istedenfor å tenke på alle kiloene som er igjen, og som må bort. Hvorfor må jeg tenke sånn – hvorfor kan jeg ikke bare kjenne på gleden ? Jeg skjønte i går at jeg har en jobb å gjøre når det kommer til de tankene der. Jeg er verdensmester i å finne noe negativt når det kommer til å rose meg selv istedenfor å tillate meg selv å tenke positivt, og være stolt. Jeg er jo veldig stolt, men så er dette alltid dette ordet… men….

Jeg elsker klær, og jeg liker å føle meg vel. Før handlet jeg nok veldig på impuls, og kjøpte nok mange plagg som jeg ikke burde ha kjøpt. Plaggene som virket så fine på når jeg prøvde de i butikken, eller plagg jeg ble fortalt at jeg var så fin i, og som faktisk ikke så ut når jeg fikk de på meg hjemme. Jeg tror mange kjenner seg igjen i akkurat dette. For noen år tilbake, så ble det nesten litt sånn ” panikkshopping ” – fant man noe som passet, så kjøpte man det, kanskje til og med ett i hver farge, men for min del ble slike plagg bare hengende, og jeg kastet masse penger rett ut av vinduet. Nå er jeg heldigvis mye flinkere til og kun kjøpe det jeg føler at jeg passer, og kler. Jeg shopper ikke lengre kun for å shoppe, og jeg er blitt mer bevisst på hva jeg kjøper. Heldigvis er det så utrolig mye dyktig betjening rundt forbi i ulike stormotebutikker, og jeg føler meg trygg når jeg handler på disse spesialbutikkene. Ofte vet de bak disken hva du sliter med fordi de er store selv. 

Jeg blir så utrolig glad når jeg ser at stormotebutikker bruker store, frodige og flotte damer bak disken. Det blir for meg ikke helt det samme å treffe på ei slank i bak disken som ikke har kjent på mine utfordringer, og som ikke kan dele av sine erfaringer. Jeg tenker at vi som er store absolutt kan kle oss fint fordi om vi bærer ekstra vekt – hvorfor skal vi ikke kunne det? Hvorfor skal vi gjemme oss i store joggebukser, og hettegensere, eller hvorfor må vi kle oss i klær som er altfor trange, og altfor små? Fordi om vi er store, så skal vi ikke gjemme oss bort! Istedenfor å bruke penger på en ny joggebukse, og en ny hettegenser, så bruk heller pengene på klær som får frem det flotte i deg! Klær som får frem kvinnen i deg. I dag er det mange muligheter i forhold til pris på klær, så det er muligheter for de fleste til og kunne kjøpe seg klær ut i fra hva hver enkelt har anledning til. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser flotte kvinner gjemme seg bort i klær de absolutt ikke skulle hatt på seg, og jeg blir lei meg når jeg vet at noen føler de ikke er fine nok, eller gode nok fordi om de bærer ekstra kilo. Jeg tror mange ville ha følt seg helt annerledes dersom de hadde fått kjenne på følelsen av å være velkledd, det å føle seg flott, og dermed slippe å føle på behovet for å gjemme seg bort. Du er flott, og du skal skinne!

Bildene i dag er bilder av det jeg har kjøpt på salg i sommer. Den limegrønne, tynne jakken er fra DNY, og er flott både i passform, og ikke minst farge. Nydelig å ha på seg. Toppen under er fra Q’neel, og disse har jeg et par av. Veldig fine å ha under for eksempel cardigans. Disse er uten arm. De er så klassiske, og passer til så mye samtidig som de faller så fint. Vær obs på at disse toppene fra Q’neel er store i størrelsen. Jeg har str. 44, og 46 i disse, men så skal de og være litt vide. Jakken i marine, og hvitt, den har jeg sett på ei stund. Litt sånn maritim stil, noe som egentlig ikke er meg i det hele tatt, men denne var så fin, og den var fin på. Jeg har en del overdeler som trenger ei jakke over. Jakken er fra Zhenzi. Begge kjøpte jeg på sommersalget hos Nais i Lyngdal. Når jeg ser på klesskapene, og klesstativene mine, så er jeg noe usikker på om det blir mer salg på meg i sommer….