Dette kan ikke jo bli noe annet enn en veldig god dag ! Værmessig ser det grått, og trist ut denne morgenen, men solen prøver og presse seg frem. Gleden jeg kjenner i dag er fordi målebåndet viser at det har forsvunnet noen flere cm fra kroppen min. Juju!! For en herlig følelse når man ser at jobben man gjør gir resultater! Det koster å gjøre en endring selv om jeg verken er på streng diett, eller trener flere ganger til dagen. Jeg vet også at resultatene hadde vært mye bedre om jeg hadde gjort en del ting på en litt annen måte, men akkurat nå, så er dette riktig fokus for meg. Jeg har fått innarbeidet gode treningsrutiner, og jeg er blitt mer bevisst på det som puttes inn i munnen. Disse to tingene er en stor seier for meg.
Det å gå på vekta er noe av det verste jeg kan gjøre. Egentlig så hater jeg vekta, og jeg hyperventilerer når jeg av en eller annen grunn skulle være nødt til å sette beina mine oppå en vekt. Pulsen stiger nesten til maxpuls, hendene blir klamme, og jeg vil aller helst bare lukke øynene, og ikke se tallet som skriker mot meg. Jeg er sikker på at hadde det vært lyd i vekta, så hadde den nok ikke vært nådig i ordbruken. Kanskje er jeg redd at den skal le hånlig av meg, eller kanskje er jeg redd at den skal kollapse, eller hva er vitsen når vekta i mitt hode sikkert viser helt feil tall. Sannheten kan jo gjøre vondt, så da går jeg heller rundt grøten istedenfor å møte frykten. Frykten min for badevekten er frykten for at jeg skal bli deprimert av tallene som lyser mot meg. Jeg tror jo de automatisk er negative. Jeg vet ikke, jeg bare tror. Jeg er liksom ikke klar for sannhetens øyeblikk. Som om sannhetens øyeblikk kun dreier seg om negative tall. Høyst sannsynlig vil tallene som lyser mot meg være positive, og alt annet enn røde.
Etter at skolelegen i 4.klasse på Solholmen Skole sa at jeg var for tjukk da jeg hadde vært på vekta etter en helsekontroll, så raste min verden, og etter det har jeg nok hatt en lettere panikk for denne ekle tingen. Jeg har liksom aldri innsett at den også kan gi gode resultater, og at den kan være til hjelp. For meg har den alltid vært en fiende, og jeg, jeg skylder på skolelegen for det noe anstrengte forholdet jeg har fått til vekta. Man sier ikke til en 4.klassing at man er altfor tjukk, og så sender henne på dør. Jeg blir alltid veldig glad når hjelpere underveis i prosessen min sier at det er veldig viktig og ikke bli for opphengt i dette med vekt, og at man ikke må veie seg for ofte. Da får jeg jo nok en god grunn til ikke å anskaffe meg vekt. Jeg er en av ytterst få personer som har aldri gått på en spesiell diett, og jeg tror sannelig jeg er en av få som sikkert kan telle på to hender de gangene jeg har hatt beina mine oppå vektskåla. Jeg har nok vært redd for å bli for opphengt i vekt. Panikken , og besøkene i kjelleren når vekta ikke viser de tallene jeg håper på. Når man føler man har gitt jernet, og vært så flink, så er det ikke moro om vekta ikke går ned. I den lite reelle frykten for å møte negative tall, så velger jeg og ikke gå på vekta. Jeg og mitt lille, rare hode har jo ikke helt skjønt at vekta ikke tar hensyn til for eksempel kroppssammensetningen. Trener man for eksempel mye styrke, så kan man oppleve at vekta står stille, eller kanskje går opp fordi man får muskelmasse, noe som igjen betyr en bedre kropp å trene med. Jeg har en del igjen å lære.
Ved noen få anledninger så har jeg vært nødt til å møte en av mine største frykter, jeg har vært nødt til å gå på vekta. Egentlig er jeg jo litt glad for det nå, for da har jeg hatt muligheten til å se at vekta faktisk har gått riktig vei. Jeg har vel aldri helt hatt kontroll på hva jeg har veid på det tyngste, men jeg vet såpass at da jeg måtte på vekta i 2012, så hadde jeg gått ned ca 30 kg fra forrige gang jeg var på vekta. Da jeg måtte på vekta igjen i 2014, så hadde jeg gått ned ytterligere 10 kg. Nå vet jeg ikke helt hvor vekta står. Jeg vet at jeg har mistet mange cm, men aner ikke helt hva dette utgjør i kg, og jeg skal være ærlig dønn på at jeg er ganske nyskjerrig. Skal jeg på vekta, så må jeg på ei Tanita vekt. Ei vekt som viser alt, og som jeg veide meg på sist jeg møtte min store frykt. Ei Tanita vekt er det jo ikke alle som har- Jeg har vel egentlig avtalt med fastlegen min at en vekt nå bør inn i huset slik at jeg kan følge med, og jeg ser at det kan være fint for usikkerheten min at jeg nå kanskje gjør som avtalt, men det er alltid et men. Jeg har aldri noe helt eksakt svar å gi når noen spør hvor mye jeg har gått ned. Er jeg er helt klar for en ny venn/fiende i hus ? Er jeg klar for ett slikt elsk/hat forhold ?
Jeg har en trofast venn som følger meg i oppturer, og nedturer, og det er målebåndet mitt. Vi har vært igjennom det meste sammen, og den siste tiden har det vært mange fine oppturer. Ikke at målebåndet alltid gir meg gode resultater. Noen ganger står det bom stille lenge, og jeg truer med å kaste det i søpla om det ikke samarbeider på en bedre måte. Det er ikke alltid målebåndet gir meg et klapp på skulderen når jeg måler, men jeg har ett helt annet forhold til tallene som målebåndet viser enn de tallene vekta viser. Målebåndet kan jo også gi meg skuffelser, men jeg føler jeg takler de mye bedre enn hva jeg gjør når denne idiotiske vekta kanskje geiper til meg. Ingen skal si at mitt hode ikke inneholder mye rart, og tenker mange rare tanker .
Hver 14.dag så har jeg date med målebåndet mitt. Vi måler bryst, og liv, og vi måler hofter og overarmer. Lår, og legger slipper billigere unna. De blir ikke målt like ofte av naturlige grunner. Den siste tiden har datene vært svært så hyggelige, akkurat som daten vi hadde i går kveld. Det er så ufattelig deilig når man ser at det man jobber for gir resultater. I går viste målebåndet 2 cm inn på alle stedene vi målte, og det ble faktisk rom for en liten gledesdans i loftstua selv med fredagens besøk på sykehuset i Porsgrunn friskt i minne. 2 cm høres jo ikke så mye ut, men det er ett bra resultat, og jeg er strålende fornøyd. Det gir en stor boost, og en stor motivasjon til å stå på videre. Det er en god følelse av at jeg er på riktig vei. Kanskje skal jeg i tillegg til målebåndet ta rådet noen har gitt meg om å ta profilbilder med jevne mellomrom. Det er ikke alltid lett å se forskjellene i speilet så lenge man ser seg selv hver dag, men tar man bilder med noen måneders mellomrom, så er endringene så mye lettere å se. Du trenger ikke være redd for at jeg skal legge de ut her hehe, dette blir bilder kun for mine øyne 🙂 Bilder kan utvilsomt være en stor motivasjon, og spesielt for meg som ikke alltid har like lett for å tro det andre sier når det gjelder kroppen min. I mine tyngste stunder når jeg ikke helt klarer å innse hva jeg faktisk har oppnådd, så henter min bedre halvdel frem bevisene fra skuffen. Bilder som viser meg på mitt aller største, og ved en rask titt i speilet etter å ha gransket bildene, så kommer smilet, og stoltheten tilbake.
Med 2 cm mindre både her, og der, så møter jeg søndagen med ett stort smil om munnen. Jeg er sikker på at jeg kommer til å gå som et lyn på tredemølla når jeg straks skal på Spring og trene intervall. 2 cm føles i dag som flere kilo – og akkurat nå er lykken 2 cm for meg 🙂
