En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Åååå, jeg er så utrolig lei av hvor enkelt endel mennesker tenker! Jeg er så utrolig lei av alle de som sitter på oppskriften til hvordan jeg, og andre overvektige skal komme oss ned i vekt! Senest i går hadde jeg en slik diskusjon…Overalt hvor overvekt diskuteres, så kommer alle disse bedreviterne frem med sin enkle oppskift : Tren mer – spis mindre! Jeg blir så sint, for hadde det vært så enkelt at denne superoppskriften var løsningen på all fedmeproblematikk, så hadde vel alle gått rundt med idealvekt vil jeg tro? I tillegg så hagler det med nedlatende ord mot oss som er en størrelse, eller flere for store. En skulle kanskje tro at holdningene er endret med tiden, men når det kommer til overvekt, så tror jeg faktisk vi aldri vil komme i mål. Jeg tror ikke man klarer å få bedreviterne til å forstå at all overvekt har en årsak.

Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Man passer seg fort for ikke å snakke negativt om andre grupper i samfunnet som faller litt utenfor ” normalen “, men overvektige må sannelig bare tåle all dritten de får. Man er trossalt selv skyld i at man er tjukk…! Det er ikke bare en haug uvitende nettroll som slenger ut masse kvalme, men en rekke studier viser også at alvorlige overvektige er utsatt for både stigmatisering, og diskriminering. Undersøkelser sier mye om folks holdninger når vi fortsatt er der at det å være overvektige er ensbetydende med lat, dum og umotivert. Hva får folk til å tro at overvektige er mennesker uten ambisjoner som både er ensomme, stygge og uten viljestyrke ? Overvektige kvinner er de som får føle dette mest på kroppen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter jeg startet å blogge, så har jeg fått kontakt med mye mennesker i samme situasjon som meg selv. Man har kanskje ulik type overvekt, men man sliter med det samme, og felles for alle er frustrasjonen over denne båsen vi blir satt i, og hvordan en del mennesker fortsatt ser på oss overvektige. Hadde man fått seg til å si det samme om en funksjonshemmet som man kan få seg til å si til en overvektig? Hadde man slengt den samme dritten? For en tid siden, så lanserte en økonom i Norge en ide om at fete mennesker skulle betale mer for flybilletten enn tynne…hadde ett lignende forslag om funksjonshemmede med tunge rullestoler i bagasjen vært tenkelig…?? Store deler av samfunnet mener at overvektige selv er skyld i at man er stor, og er man så dum og har satt seg selv i en slik situasjon, så må man også tåle at folk latterliggjør oss . Folk har veldig klare meninger om hvorfor man er stor, og når overvektige ikke kan forstå ett enkelt regnstykke som at vekt = kalorier inn – kalorier ut, så er man enten dum, eller har fullstendig mangel på viljestyrke. Når skal man innse at regnstykket er så mye mer komplisert enn dette, og at fedme overhode ikke dreier seg om dårlig moral, eller mangel på viljestyrke? 

Det er mange årsaker til overvekt, og den enkle oppskriften til den perfekte delen av befolkningen, den vil ikke fungere for mange. Man kan godt gå for en ekstrem diett, og sulte seg ned i vekt på kort tid, men hva skjer når dietten er over, og vekten man ønsket er nådd? Hva skjer når man begynner å spise tilnærmet normalt igjen? Overvekt dreier seg også om gener, om miljø, og maten vi spiser. Kroppene våre er forskjellige, og av den grunn så er det ingen behandling som vil gi ett likt resultat. To personer kan trene like mye, og spise akkurat det samme, men likevel få to helt ulike resultater. Istedenfor å se at der er forskjell, så velger man heller å tro at den ene sluntret unna. Overvekt kan også skyldes sykdom, men det er det kanskje ingen av de perfekte som tenker på. Største delen av min overvekt skyldes sykdom, skal jeg da gå med et skilt rundt halsen som sier ” unnskyld jeg er syk” for at de perfekte skal godta meg med de kiloene jeg har ekstra? 

Også i helsevesenet, så blir overvektige diskriminert. Kommer man med et helseproblem, så skal du være sikker på at det er vekta som er årsaken. Man får man beskjed om å spise mindre, og trene mer nesten uansett hva problemet er. Hva kan skje om helsepersonell alltid skylder på overvekten, og kanskje overser det som er den egentlig årsaken….Undersøkelser viser faktisk at leger er mindre villige til å behandle overvektige enn normalvektige. En studie viste for eksempel at helsepersonell i mindre grad gjorde mammografi, og celleprøver av overvektige kvinner enn  normalvektige….

Kan man få til å endre folks holdninger til overvektige? Kan man lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er ” å ta seg sammen ” ? At vi overvektige er mer enn usunn mat, og late dager? At en stor kropp faktisk kan være både sunn, og velfungerende ? Kan man også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Heldigvis er det mange der ute som liker både store menn, og store kvinner, kanskje skulle de rope litt høyere 🙂  Overvekt har ofte en årsak som  kan ligge mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Jeg tror at man må finne årsaken før man lykkes med den endringen man ønsker. Det gjelder å finne ut hva som er viktig, og hva som er uviktig. Man må lære å sette seg selv foran alle andre, og man må finne svarene på hvorfor ting ble som det ble. Alle har vi vår historie

Orange lykke altså? Lykke kan jo ha alle himmelens farger, eller det blir vel ikke lykke når fargene blir mørke, men alle andre farger kan vel være lykkefarger? Det er lykke jeg skal skrive om i dag, og jeg skal skrive om orange lykke, for det er den fargen som ble lykke for meg for kort tid tilbake. Noen vil kanskje le litt, og ikke helt se at man kan bli så glad, og så lykkelig over en ” liten ” ting, men for meg er ikke dette en liten ting. Jeg har skrevet det mange ganger, men for meg som er en størrelse for stor, og som har kjent på det hele livet, så blir små ting for andre ofte store ting for meg. Det som er en selvfølge for mange, det er ikke nødvendigvis en selvfølge for meg. Dette merker man spesielt godt når man er stor både her, og der. Da kan utfordringene fort stå i kø til tider. Da kan ” små ” ting ofte bli en verden av lykke for meg.

Forrige mandag skrev jeg om gode joggesko. Jeg har funnet mitt favorittmerke – jeg digger mine Ascics sko! Fantastiske sko til mine tømmerstokker. Utrolig gode for mine lymfebein. Det og endelig finne joggesko som er SÅ gode, det betyr mer enn du aner. I min jakt etter gode joggesko, så har jeg ofte sett alle disse joggeskoene som finnes til damer i all verdens nydelige farger. Jeg har alltid måttet gå slukøret forbi alle disse fargerike joggeskoene fordi jeg må i herreavdelingen, og menn går nok verken med rosa, eller lilla joggesko. Jeg har vært så irritert, og frustrert over at produsenter ikke kan se at også mange kvinner har store føtter. Det er ikke så uvanlig at kvinner må ha sko som er større enn str. 42. Vi er ikke en liten rase helt for oss selv. Vi er ganske mange. Vi vil og ha fine, fargerike, og gode joggesko. Frustrasjonen har vært stor, og jeg har vært ganske sinna også, men det hjelper så lite…

For kort tid siden, så opplevde jeg lykke på høyt plan, en av disse var orange lykke. Du lurer kanskje på hva slags lykke en orange lykke er? Jeg har skrevet om det før, men jeg følte jeg måtte følge det opp etter innlegget forrige mandag om gode joggesko. Orange lykke, det er flotte, stilige, orange joggesko fra Nike! Tenk dere, jeg har fått meg orange joggesko, noe jeg har ønsket meg så lenge! Jeg har flere ganger på bloggen uttrykt frustrasjon over at jeg må gå i herreavdelingen når jeg skal kjøpe meg joggesko. Det er ikke gøy å gå i herreavdelingen når man er kvinne! Når jeg må gå i herreavdelingen, så ender jeg jo også opp med joggesko uten for mye farger. Dameavdelingen bugner av joggesko i flotte farger! Her er det rosa, lilla, orange, turkis – man finner alle regnbuens farger i joggesko. Til menn er det helt annerledes, og jeg ser den at menn ikke akkurat har lyst til å gå rundt med de samme fargene som oss kvinner på joggeskoene. Der er riktignok blitt litt mer spreke farger også til menn, men ofte ender jeg opp med joggesko som går i hvitt med litt farger, eller en lys blå farge. Jeg har faktisk et par som er i en sprek grønnfarge, men jeg vil ha rosa, jeg vil ha lilla, jeg vil ha orange og turkis! Jeg vil ha stilige farger til mine store føtter.

Jeg har virkelig lett etter spreke, fine farger. Jeg har etterspurt farger på joggesko til oss kvinner som må over størrelse 42. Jeg har sendt mailer til produsenter, men egentlig aldri fått noe ordentlig svar på om der finnes gode, stilige joggesko for store kvinneføtter. Ryktene har svirret, men jeg har aldri funnet ut om det har vært hold i ryktene. Det er mange kvinner som har store føtter, og som aldri kan finne sko i ordinære butikker. Jeg synes det er en skam jeg at ikke skobutikker er for alle. Alle butikker burde ha et utvalg i store størrelser så lenge det produseres. De aller fleste skobutikker slutter på størrelse 42 til kvinner, og så slutter de vel på 46 til menn vil jeg tro. Vi kvinner, og menn med store føtter, vi kan ikke bare ta en tur til byen for å kjøpe oss sko. Det er en større utfordring enn det. Her i Kristiansand hvor jeg bor, så er vi heldige og har en butikk som går opp i størrelse, men slike butikker burde det finnes mange av! Heldigvis så finnes det spesialbutikker, og den som vel er størst på sko i store størrelser, den finner man i Oslo.

Når min bedre halvdel, og jeg er på Østlandet, så er det en butikk jeg alltid må innom, og det er Store Sko i Oslo. Store Sko er en flott butikk for oss kvinner, og menn med store føtter. Store Sko starter sine sko der ordinære skobutikker slutter, så her kan alle kvinner som trenger skostørrelse over 42 finne seg flotte sko! Også menn med store føtter har her ett utrolig godt utvalg av sko. Her finner man alt fra joggesko til pensko. Her er det både støvletter, og skoletter. Forrige gang jeg var på Store Sko, og jeg åpnet døren til butikken,  så strålte de mot meg. Der stod de, et par flotte, orange joggesko fra Nike! Orange, skikkelig knallfarget joggesko som jeg så lenge hadde ønsket meg! Her var det ikke bare orange joggesko. Her stod de flotte fargene på rekke, og rad. Her var det rosa, her var det turkise, her var det en masse flotte farger! I tillegg var dette damemodeller, og innehaveren av Store Sko kunne fortelle at der er forskjeller på joggesko til kvinner, og joggesko til menn, så for meg ville det jo være optimalt og få på meg en damemodell.

Jeg kjente jeg var uhyre spent på om jeg ville finne min størrelse blant alle de flotte joggeskoene. Det var så jeg nesten ikke våget å spørre hvor høyt opp de gikk, men det var min lykkedag. Joggeskoene gikk opp i str. 44.5, så gjett om jeg var fort til å prøve de på. Joggeskoene satt som et skudd! Dette er lykke damer, joggeskolykke! For meg som er vant til å gå slukøret til herreavdelingen for å finne noen joggesko som ser minst mulig herre ut, så var det virkelig lykke å finne så stilige, og flotte damemodeller som passer mine store føtter. Dette er lykke, og jeg smilte fra øre til øre resten av dagen. Jeg smiler fortsatt jeg når jeg kikker på de flotte joggeskoene som ble med meg hjem til Kristiansand 🙂 Tommel opp for Nike som også tenker på oss damer med store føtter, og tommel opp for Store Sko som tar inn disse flotte joggeskoene. Nå gir det ekstra glede på trening når de orange joggeskoene er på. Høres sikkert rart ut, men jeg blir veldig glad av det. Fortsatt er det Asics som er den store favoritten, men disse Nike skoene er også utrolig gode! Jeg velger ofte de orange fra Nike når jeg skal på tabata, eller styrke, så velger jeg Asics skoene når jeg trenger bedre støtte, og mer demping som feks på intervalltreningene på tredemøllen, eller når jeg skal gå turer. Nå står rosa joggesko på ønskelisten min 🙂

Lykken kan også være orange dere – orange joggeskolykke!

Stormberg er en av få produsenter av tur, og treningsklær som ser behovet for at denne type klær også er å få tak i for oss som bruker store størrelser. Det hyles i alle kroker om at overvektige må bli mer aktive, og da er det faktisk sånn at vi også trenger gode klær. I ordinære sportsbutikker, så stopper man ofte på str. 46, og en str. 46 er ofte heller ikke noe å skryte av, for størrelsene er ofte veldig små. Man skal ikke ruve så mye, og ha så mye ekstra på kroppen før man må opp litt i størrelse. Selv om man alltid kunne ha ønsket seg ett større utvalg, og endringer som er mer tilpasset store kropper, så får man som en størrelse for stor både tur, og treningsklær hos Stormberg opp til størrelse 5 XL.

I dag er ofte mye av spesielt turklærne som blir produsert så fine at det også blir hverdagsklær. Stormberg sine jakker er ett veldig godt eksempel på det. Alle mine Stormberg jakker er jakker som jeg bruker i hverdagen. Stormberg er også utrolig flinke på farger, og jeg blir i alle fall skikkelig glad når jeg tar på meg fargerike plagg. Jeg er veldig glad i farger på overdeler, og jakker. Bukser liker jeg nok best at er nøytrale, og ensfarget. På bilder fra slutten av 80 tallet, så ser jeg meg selv stolt i blomstrete bukser, ganske store blomster i aprikos, og som om ikke det var nok, så er blusen i det samme blomstrede mønsteret. Jeg husker at jeg følte meg så flott. Jeg vet ikke om jeg hadde følt akkurat på de samme følelsene i dag. Det er kanskje godt man endrer en del på smaken gjennom årene, men om moten skulle komme i full fart tilbake, så har jeg tatt godt vare både på buksen, og blusen. Man finner jo blomster på plagg i dag også, men ikke helt som på slutten av 80 tallet heldigvis.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det kommer stadig inn nyheter både i nettbutikken, og butikkene til Stormberg. Der er kommet nyheter både i jakker, fleecejakker og turbukser, også i store størrelser. De store størrelsene går som sagt opp i str. 5 XL, og visst du ikke vet hvilken størrelse du bruker hos Stormberg, så anbefaler deg at du måler deg, og så sammenligner med måletabellen som ligger i nettbutikken. Jeg vil tro at i de fleste tilfeller, så er str. 5 XL en str. 54/56, men det kommer an på plagget.

Blant nyhetene til Stormberg nå i sommer, så finner man bla Stavberg dunjakke. Du synes kanskje det er ille å snakke om dunjakker i juli, men Stavberg er en av disse tynne lettvektsdunjakkene som også kan være fin å ha bla på en litt kjølig sommerkveld. Stavberg dunjakke er en godt isolerende helårs lettvektsdunjakke med god bevegelsesfrihet. Dunjakken er velegnet som mellomplagg under en skalljakke på ekstra kalde vinterdager og som ytterjakke resten av året.

Stavberg er en av nyhetene i store størrelser, og jakken er utrolig behagelig å ha på seg. Jeg elsker disse tynne dunjakkene, og det er jo som å ha på seg luft, lett som ei fjær.  Stavberg kombineres i to farger, oliven ( jeg vil kanskje heller si grå ) og lilla. To flotte farger sammen, og den lilla fargen er helt nydelig spør du meg. Selv om jeg gjerne kunne hatt jakken noe lengre, så er det likevel dette en jakke, og en lengde jeg er veldig komfortabel med. Dunjakken passer like godt på en tur til byen som på en tur i skog og mark. Den har lav egenvekt, og den kan lett pakkes med på tur. Stavberg er også innsvingt for å få en bedre passform.

Stavberg er også en veldig populær sommerjakke. Den veier ca 300 gram. Jakken er vindtett, og består av 90% andedun, 10% andefjær. Jeg synes kanskje også det er viktig å få med at dunen i Stormbergs produkter er fra fugler som er avlivet i forbindelse med matproduksjon. Du finner Stavberg her : https://www.stormberg.com/no/stavberg-dunjakke-dame.html#10300670059   

Jeg gleder meg til å bruke min nye, flotte Stavberg dunjakke. Ett godt tips er at dersom du har lyst på denne, så bør du nok være rask til å bestille.

Her er den. T-skjorten som er helt perfekt! Jeg har egentlig ikke funnet en eneste “feil ”  med den, så i mine øyne, så er den perfekt. Jeg kan ikke skjønne at ikke flere kan produsere t-skjorter med en slik lengde, og ikke minst med en slik, god armlengde? Den er også utrolig god å ha på seg. T-skjorten  har en veldig god passform, og det gode stoffet får den til å falle så fint.

Jeg digger denne t-skjorten! Jeg skulle gjerne hatt den i alle regnbuens farger, for der er en del dager i løpet av sommeren hvor man ønsker å ta på seg ” ei ordinær ” t-skjorte. Der er dager hvor man for eksempel  skal kle seg for å gå på tur. På turer ser det ikke bra ut når man går kledd i de fine, pynta sommeroverdelene. På turer skal man vanlige t-skjorter! Og selv vanlige t-skjorter skal føles gode! Kanskje er det noe mitt lille hode har misforstått , ellers så mangler endel produsenter både øyne , og ører. Jeg vet at mange stormotebutikker har tatt opp problematikken rundt lengder, og da spesielt armlengder når de har truffet produsenter av stormoteklær. Ennå kan man vel si at lite har skjedd. Det er den samme jakten år etter år.

Min store favoritt kommer altså fra No Secret. Den er i 92% viskose, og 8 % elastan. Stoffet er tungt, så det faller utrolig fint, og t-skjorten sitter dermed utrolig fint. Det kan godt være at t-skjorten kommer i mange farger, men jeg har kun sett den i blått, og grønt. Nydelige farger begge to, og jeg har nok aller mest kjærlighet til den grønne. Jeg har str. 50 i t-skjortene, og i str. 50, så er lengden 85 cm. Se også godt på bildene av t-skjorten, og se på den gode armlengden. Her snakker vi en armlengde som dekker nesten halve armen. En armlengde som dekker det meste av det vi ikke ønsker å vise til omverdenen. Armlengden som dekker både løshud, og grevinneheng. Tommelen opp for No Secret, og denne flotte t-skjorte modellen. Samtidig er det viktig å være obs på at det også finnes andre t-skjorte modeller fra No Secret, modeller som ikke har lik lengde, og passform. Så da er det viktig at man får akkurat den man ønsker. 

Jeg har kjøpt mine t-skjorter hos Alexis Mote. Jeg har bestilt de i nettbutikken. Det er enkelt å bestille, og det er en veldig grei pris på frakt. Fraktkostnadene dekker også en eventuell retur, og der følger med retur etikett i tilfelle noe må tilbake. T-skjortene finner du på disse linkene : http://www.alexismote.no/p/annet/savner-bilde-eller-beskrivelse/no-secret/no-secret-t-skjorte-gronn, og denne : http://www.alexismote.no/p/annet/savner-bilde-eller-beskrivelse/no-secret/no-secret-t-skjorte-bla

Den perfekte armlengden for oss med grevinneheng, løshud, og valker – den er vanskelig å finne. Jeg får så mange henvendelser fra dere som leser bloggen om nettopp dette. Hvor finner man fine, lette sommeroverdeler hvor også armene kan føle seg vel? Hvor finner man vanlige t-skjorter med gode armer? Hvor finner man overdelene med armlengde som skjuler det man ønsker å skjule? Ett stort hurra for dere som ikke bryr dere om grevinnehenget, løshuden, og valkene som disser, men for alle oss andre, så er det så frustrerende at ikke produsentene skjønner at vi ønsker armer! Hvor vanskelig kan det være å legge på noen få cm på armene? No Secret har i alle fall skjønt det på akkurat denne modellen. Til dere som aldri finner den ” perfekte “, ordinære t-skjorten – ta turen innom nettbutikken til Alexis, eller butikkene som ligger i Oslo, og Moss.                                                                                                                                                                   

Det føles som julaften, og bursdag på en gang, og jeg føler meg jo også som ett stort barn som får den fineste julegaven i verden. Spenningen, forventningen og gleden i en herlig blanding. Fingrene som nesten ikke kan få åpnet pakken fort nok. I går var en av disse dagene.
 

I går kom pakken på døren. Sjåføren har vært her noen ganger før, og han lurer vel fælt på hvem denne gale dama er som skriker av jubel, og danser gledesdansen når døren høflig er lukket. Tror han smiler i skjegget selv om han ikke har skjegg. Dette er virkelig julaften, og bursdag på en gang for meg  🙂  Pakken som kom i går, den kom fra Danmark, nærmere bestemt Ikast. Byen hvor mitt favoritt klesmerke hører hjemme. Hjembyen til Pont Neuf.
 

Den spennende pakken som ble levert på døren i går var altså fra Pont Neuf. Pakkens innhold var en god smakebit av høstens kolleksjon. Fra før hadde jeg kun sett høstens kolleksjon på bilder, og selv om jeg aldri blir skuffet , så blir det alltid annerledes å se plaggene, kjenne på de, ha de på seg. 

For en høstkolleksjonen Pont Neuf kommer med! Og for noen nydelige farger som preger Pont Neuf høsten! Her kommer det nydelig gult, en helt herlig høstgul farge. Det kommer lilla, det kommer grått, og ikke minst, så kommer det ulike, spennende fargekombinasjoner og design. Er det noe Pont Neuf er flinke på, så er det design. Flotte kjoler, tunikaer, cardigans, jakker, skjørt og bukser. Hovedfokuset til Pont Neuf er kjoler, tunika, og cardigans. I høst kommer det også en nydelig ulljakke i bla den nydelige høstgule fargen.

Dere kan glede dere til en utrolig spennende Pont Neuf høst! I tillegg til at Pont Neuf er flinke på farger, og design, så er det også passformen, det er komforten. Det føles helt fantastisk å ha plaggene på seg. Klærne er klassiske, og moderne. Det er enkelt, og det er tidløst. De kan lett endres fra hverdagsplagg til klær for en finere anledning.

Jeg skal på bloggen fremover selvsagt vise dere mye mer av Pont Neuf høsten. De nydelige fargene, det flotte designet. Pont Neuf er jo for kvinner i alle størrelser. Klærne starter på XS, og går opp til str. 3 XL, noe som skal tilsvare str. 54. Det flotte med høstens kolleksjon er at endel av plaggene nå også produseres opp til størrelse 4 XL, og en 4 XL tilsvarer str.56. Så nå kan enda flere formfulle, flotte kvinner kle seg i Pont Neuf.

Du kan se hele høstkolleksjonen her : http://pontneuf.dk/foraar-2017/

Høstens Pont Neuf kolleksjon er på vei ut i butikkene – gled dere en hel haug, og følg med på bloggen fremover !

Jeg har endelig funnet virkelig gode joggesko!! Endelig joggesko som sitter utrolig godt på føttene. Joggesko som er utrolig gode å gå på, og som er utrolig gode å trene på. Jeg har stresset så mye hver gang jeg skal ha joggesko med å finne noen som føles akkurat sånn på beina, og aldri har jeg egentlig funnet en slik sko. Det og nesten gå på skyer. Endelig fant jeg dem!

Jeg med mine tømmerstokker , og mine lymfeutfordringer, jeg sliter alltid når jeg skal ha sko. Å finne gode sko til mine bein, det er helt umulig! Eller det er ikke umulig, men det er en fulltidsjobb, og mange nedturer før jeg finner den gode skoen. Når beina har lymfeødem som mine, så må jeg ha større sko enn jeg hadde behøvd om beina mine var ” normale”. Jeg har nok i utgangspunktet også store føtter, men med lymfebein, så blir utfordringene enda større. Heldigvis er det noen butikker som satser på store størrelser, og her jeg bor, så er jeg heldig at der er en butikk med en egen avdeling med store damesko. Her kan jeg være heldig å finne gode, og fine sko. Ellers er det en spesialbutikk i Oslo hvor jeg er innom hver gang jeg er i der. Det koster, men sånn må det bare bli. Sko må man ha, og kan du tenke deg hvor kjedelig det er å gå velkledd, og så er skoene langt i fra en god match. Den følelsen har jeg kjent på noen ganger, og den er utrolig kjip 🙁

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Om man går noen år tilbake i tid, så slet jeg virkelig med å få sko, og da ble det til at jeg måtte ta det jeg fant som passet føttene mine. Da var det jo ” ingen ” som ville se at også kvinner kunne ha store føtter. Da kunne man jo bare vandre rundt i sko som lignet herresko. Hvor festlig er det når man var velkledd? Da var det sjeldent at sko og klær matchet. Heldigvis ser skoprodusentene nå at også kvinner kan ha store føtter, og at kvinner også kan ha brede føtter, og der er flere produsenter som er veldig gode på store størrelser. Det å finne en god hverdagssko, en god pensko, og en god støvlett, det er heldigvis ikke en umulighet lengre, men det er dessverre kun ett fåtall butikker som tar inn store størrelser. Det burde virkelig flere gjøre. Som regel stopper sko til oss damer på str.42, og der er flere produsenter som går opp i str. 45 , så hvorfor ikke flere velger å ta inn store størrelser, det ser jeg virkelig ikke. Dessuten skal man slippe å få rare blikk fra betjeningen på en del butikker fordi man spør etter sko høyere enn str. 42.

Man skulle jo tro at det å finne gode joggesko har vært en enkel jobb med tanke på hvor mye merker, og modeller som finnes der ute, men det har ikke vært så lett. Det å finne noen som sitter som støpt, som sitter virkelig godt, og hvor det føles godt når jeg går, og trener, det har vært vanskelig. Joggesko har vært en utfordring for meg. Det å finne en virkelig god joggesko som man egentlig ikke kjenner at man har på seg. En joggesko som ikke klemmer, og som ikke gnager ett eneste sted. En sånn joggesko er vanskelig å finne.

Det å gå på joggeskojakt er heller ikke det gøyeste jeg vet. Ikke bare har jeg lymfebein, og store bein, men det er ikke moro som kvinne å gå i herreavdelingen for å finne en joggesko som kanskje passer. Jeg vil aller helst gå i dameavdelingen og kjøpe rosa joggesko, eller lilla, eller en annen fin, kvinnelig farge. Istedenfor må jeg altså lete i herreavdelingen, og der må jeg velge sort, blått, eller grønt som regel. Ingen spreke farger, ingen kvinnelige farger – ofte bare triste, og kjedelige farger. Det er virkelig en nedtur 🙁 Farger betyr faktisk en del, også på en joggesko. Om jeg har store føtter, så vil jeg jo helst ikke se ut som en mann på føttene likevel! Hvorfor kan ikke flere produsentene også se oss kvinner med store føtter? Det er nemlig ikke få av oss som må over str. 42….

Min store favoritt når det kommer til joggesko, de kommer fra Asics. Disse nyinnkjøpte er hverdags joggeskoene mine, for jeg må jo ha ett par virkelig gode joggesko i hverdagen og 🙂 Jeg måtte i herreavdelingen denne gangen også, men de er ikke typisk herresko. De nye er hvite, og det er en flott farge som ikke får meg til å føle meg som en mann på føttene. God demping, lette, og helt perfekte på mine føtter. Ikke ofte sko, og spesielt ikke joggesko er perfekte på mine føtter, men disse er tilnærmet 100 %. De kostet rett rundt 1000 kr, og det er de absolutt verdt! Modellen fra Asics heter Gel Pulse 7. Finnes både i dame, og herremodell.

Nike har kvinnelige joggesko som går opp i størrelse, og jeg var jo overlykkelig når jeg for kort tid tilbake fant joggesko til damer MED FARGE. At jeg har fått meg orange Nike sko, det er jeg super stolt over. Farger gjør meg så glad, og det er jo også viktig når man trener. De fargerike Nike skoene er også veldig gode på føttene, og de bruker jeg ofte når jeg har saltimer med treningsgruppen for overvektige, men til all annen trening, turer i skog, og mark, og i hverdagen, så velger jeg Asics, og gjerne Gel Pulse 7. Virkelig gode joggesko! Følelsen av at man ikke har sko på seg, den får man her. Ett godt tips dersom du er ute etter en veldig god joggesko.

Diskusjonen dukker stadig opp på sosiale medier.  Velger man en PT ut i fra ett flott utseende, eller er det kompetansen, og resultater som teller når man skal velge ? Jeg hadde personlig trener for noen år tilbake. Jeg trente ved et treningssenter her i Kristiansand, og hadde personlig trener en periode mens jeg trente der. Dette var virkelig verd pengene det kostet, og jeg skulle gjerne hatt en PT igjen, men skulle jeg hatt det igjen, så måtte det ha vært for en lengre periode, og jeg vet at jeg hadde hatt ett mye større utbytte av en personlig trener i dag enn for de årene tilbake. Nå kjente jeg min daværende PT litt fra før av, så jeg var trygg på han, og vi hadde en veldig god kjemi. For meg betydde dette veldig mye. Han var ikke typen som skrek så veggene ristet, men han motiverte meg til å yte på en helt fantastisk måte. Han visste hvordan han skulle få meg til å yte max, og litt til. Han pushet meg, og visste veldig godt hvilke knapper han skulle trykke på for å få meg til å gi det lille ekstra. Han hadde kompetanse, og gjennomføringskraft. Han lærte meg mye om selvdisiplin, og fikk meg til å strekke meg etter noe. En flott PT på alle måter også utseendemessig, så da er det store spørsmålet :  hadde jeg hatt valget mellom en PT som hadde utseende i orden, og en overvektig PT, hvem hadde jeg valgt?

Foto : Børre Eskedahl / VG

Om jeg ikke hadde noe kjennskap til noen av PT’ene på forhånd, så hadde jeg nok valgt den med størst erfaring, en som kunne vise til gode resultater med de vedkommende hadde jobbet med, og også den som hadde erfaring med kampen mot kiloene. Likevel ser jeg at valget fort kunne ha blitt vanskelig om man ikke visste noe som helst om kunnskapen, men kun måtte velge på bakgrunn av hva man så. De fleste hadde nok valgt han, eller henne med den flotteste kroppen, den med svulmende muskler, og hvor man virkelig så at de tok vare på kroppen sin. 9 av 10 hadde garantert valgt etter utseende. Hvorfor er det sånn at en med svulmende muskler hadde vært det store vinnerkortet? Hva med kompetansen, og erfaringen? Er det sånn at svulmende muskler er ensbetydende med stor kompetanse, og stor gjennomføringskraft? Er en veldreid kropp mer egnet til å trene deg, og hvorfor? De fleste hadde som sagt gått etter utseende, og til en viss grad, så kan jeg se hvorfor man velger som man gjør, om man bare ser en kropp. Mange mener at en kraftig PT ikke kan lære bort selvdisiplin fordi vedkommende høyst sannsynlig har slitt med dette selv i mange år.En kraftig PT ser heller ikke fit ut mener mange, og kanskje burde de selv hatt en PT selv istedenfor å være en. Det er mange fordommer mot en personlig trener som er overvektig, men burde man ikke velge en PT ut i fra resultater, og kunnskapen vedkommende sitter inne med? Utseende forteller ingenting om en PT har suksess, eller ikke.

Diskusjonen om overvektige PT’er , den er ofte het på sosiale medier. Skal man basere valget av PT kun på utseende, eller skal man basere valget på kompetanse, og evnen til å få deg til å yte. En PT skal også få deg til å føle deg vel, man skal ha en god kjemi, og så er det jo faktisk også sånn at selv med en del kilo for mye på kroppen, så kan man være i veldig god form.  Kanskje bør vi bytte fokus fra kroppsfiksering til kompetanse? Man kan da inspirere klienter selv med en del ekstra kilo på kroppen. De fleste overvektige som er personlig trenere har selv ofte vært gjennom en vanvittig reise med tanke på vekttap, og de vet hva det koster av blod, svette, og tårer for å komme dit man ønsker, og for å nå målet man setter seg. Erfaring er også en viktig del tenker jeg.

Mange mener at overvektige PT’er fremmer noe som er helseskadelig ved at de er store… men hvem kan si noe om helsen til folk bare ved å se en kropp? Hvordan kan vi som kunder skråsikkert vite hvem som er en trent, og hvem som er en utrent PT bare basert på utseende? Hvordan kan vi vite hvem som er en god, og hvem som er en dårlig PT kun basert på utseende? Jeg kan se at det nok er en god ting å ha noe fint å lene øynene på under PT timene, men til syvende, og sist, så er det vel ikke det som teller, men hva vedkommende kan klare få deg til å oppnå. At du når dine mål, og at du kommer dit du vil. Er ikke det absolutt viktigst? Dessuten er det mange med ekstra kilo som også kan være fine å lene øynene på, om man i det hele tatt har tid til å lene øynene på noe som helst der man svetter, og jobber, og sikkert mange ganger lurer på hva man i huleste holder på med.  Jeg leste en tankevekker på en blogg: Se på mange av norges, eurpoas og verdens beste trenere innen ulike sportsgrener, de er kanskje ikke blant de mest veltrente, men ingen tviler på deres kompetanse basert på utseende deres. Noe å tenke på?  Hvilken PT type hadde du valgt, og hvorfor?

På min reise, så er en personlig trener absolutt noe jeg kunne hatt brukt for. En personlig trener ville nok ha gitt meg resultater fortere enn hva jeg oppnår nå. Ikke at jeg har dårlig tid, men det er utrolig inspirerende å ha en personlig trener. Jeg vet at det hadde tatt meg dit jeg ønsker på en helt annen måte enn i dag, men så var det kostnadene da. Det koster mye å ha en personlig trener, og for min del, så måtte jeg hatt en personlig trener over en periode. Akkurat nå, så må jeg velge bort dette. Kanskje dukker det opp en mulighet for en personlig trener etterhvert. Det hadde virkelig gjort 2017 til det året jeg ønsker at det skal bli. En PT er vel investerte penger, og har man anledning økonomisk, så gjør det!

Lørdag morgen, og jeg har vært oppe mange timer allerede. Elsker å stå tidlig opp, og få masse ut av dagen.  Man kan nesten høre en knappenål falle, så stille er det ute. De eneste lydene man hører er fugler som synger så nydelig, og ens egen pust. Det er så godt å nyte stillheten, og la tankene vandre. Det fine er også at jeg tenker mest positive tanker når alt er rolig rundt meg. Det å ta seg tid til å tenke på alt som faktisk er fint, det er en god følelse. Jeg kjenner at alt det fine faktisk får meg til å smile.

Fredagen er ukens beste dag synes jeg. Det er også starten på helgen. Også lørdag er en fin dag, og helt fra jeg var liten, så har lørdag vært en kosedag. Lørdager var alltid bytur med mamma, og pappa, og da var det som regel kafebesøk. Bytur betydde også besøk innom Jonassen på Torvet, og for dere som er på min alder, og ekte Kristiansandere, så husker dere kanskje at Jonassen på Torvet hadde byens desidert beste fiskekaker, og den beste fiskepuddingen. Aldri har noen kunnet kommet seg opp på høyde med smaken på verken fiskekaker, eller fiskepudding etter at butikken etter hvert la ned. Det er utrolig godt å tenke tilbake på alle de små tingene som man satte så utrolig stor pris på, og det aller beste var nok den gode følelsen av å ha noe å glede seg til, og det og gjøre noe sammen. Også når jeg selv stiftet familie, så har det vært viktig at helgene skilte seg litt ut fra hverdagen. At man gjør andre ting i helgene, man har spesielle helgemåltider, og man prioriterer å være sammen. Jeg tror det er viktig at man skiller litt på hverdag, og helg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Helg for meg betyr også at jeg legger det jeg måtte ha igjen av dårlig samvittighet på hylla. I helgen skal det være lov til å kose seg, og da tenker jeg med fryd på posen med toffin, eller andre godsaker som ligger i kjøkkenskuffen, og bare venter på å bli åpnet… og spist 🙂 Helg betyr også popcorn – jeg elsker popcorn! Det er godt å ha slike ting å se frem til. Det høres kanskje noe spesielt ut det å glede seg til man kan få i seg litt, eller egentlig veldig mange kalorier, men for meg er det viktig at jeg kan kose meg med disse ekstra kaloriene i helgene.

Jeg må jo være helt ærlig på at jeg er glad i usunne ting, jeg er veldig glad i både søtt, og salt, og jeg vet også så innmari godt at det har vært perioder tilbake i tid hvor det har vært helg hele uken. Spesielt i perioder hvor dagene kan være noe mørkere enn man ønsker, da er det så innmari lett å finne veien til skuffer, og skap, og dragningen går mot det man helst ikke skal spise for mye av. Det er rart hvor mye mer trøst det er i en sjokolade, eller en chipspose enn det er i et eple, eller ei gulrot. Jeg kunne jo aldri trøstespist om valget hadde vært en stor bolle med grønnsaker, da hadde jeg heller latt være å spise…og det er jo ikke det at frukt, og grønt smaker vondt, for jeg liker begge deler, men må jeg spise fordi jeg synes synd på meg selv, eller fordi det har vært en tøff dag, så skal det sannelig være noe med masse kalorier. Herremin så skrudde vi er i hodet 🙂 

Vi kjenner vel alle til dragningen mot kjøleskapet, eller den desperate letingen i skuffer, eller skap etter kalorier. Den dragningen har jeg også slitt mye med, men det trenger egentlig ikke være leting etter mest mulig kalorier når hodet plutselig forteller meg at jeg må ha noe i munnen. Når det skrullete hodet mitt forteller at jeg må ha noe i munnen, så kan det sånn sett være ei brødskive, eller et kjeks, men aller best er det jo med masse kalorier. Problemet her er jo at fornuften ikke alltid innser at det ikke er bra med all denne småspisingen uansett hva det er man putter inn. Jaja, hadde det vært frukt, eller grønt hele tiden man bare måtte ha noe, så hadde det vært en ting, men de tingene kommer nok sist på listen når dragningen mot kjøkkenet starter. Det står i alle fall sist på min liste. Kveldene er de verste. Når man setter seg ned i sofaen etter en lang dag, så får man ofte lyst på noe. Det er ikke alltid man kan definere hva man har lyst på… man bare MÅ ha noe. Det man MÅ ha er iallefall verken epler, eller broccoli. Det skal helst ha masse kalorier, smake hinsides godt, og gi den utrolig gode følelsen i noen få minutter. For den gode følelsen blir fort borte. Nytelsen varer ikke lenge, men for en følelse!

Jeg snakker mye med meg selv. Etter mange samtaler med meg selv, og etter mye rydding i det berømte topplokket, så har jeg blitt mye flinkere til veldig mye. Jeg er blitt mye flinkere til å skille hverdag, og helg når det kommer til det søte, og det salte. For meg har det vært nyttig å bestemme meg for at de ekstra kaloriene, de er forbeholdt helgene, med enkelte unntak selvsagt.  Da koser jeg meg med verdens beste samvittighet, og sliter ikke lengre med denne dårlige samvittigheten. Nå er det helt ålreit å spise disse gode, usunne tingene, og det er så deilig å kjenne meg avslappet. Ingen stygging sitter på ryggen og forteller meg hvor komplett idiot jeg er. Samtidig så vet jeg at selv om det er helg, så spiser man ikke i ett fra fredag kveld til søndag kveld. Det å ha jobbet mye med meg selv har også resultert i at mengdene er blitt mye mindre enn før, og det uten at jeg føler at det er kjipt. Det høres sikkert ut som et fint eventyr dette, men det er utrolig hva man kan oppnå visst man veldig bevisst jobber med det mentale. Jeg tømmer ikke skapene for godteri når helgen er over. Alle de deilige kaloriene får ligge til neste helg, og jeg er så innmari stolt over at det kan få ligge uten at jeg sprekker dag etter dag som jeg ofte gjorde før. En sjokoladebit en tirsdag, og noen peanøtter en onsdag, det er ikke det jeg kaller en sprekk. I mitt hode begge deler helt ok.

Mentalt har jeg ennå ett godt stykke igjen, og jeg vil aldri komme i mål. Utfordringene vil stadig dukke opp, men jeg er så stolt over det jeg har klart til nå. Man må ta et steg av gangen. Vi skal som regel gjøre alt på en gang, noe som fungerer veldig dårlig dessverre. Det er selvsagt ukedager hvor jeg bare må ha noe søtt, eller salt, og dersom jeg får lyst på en bit sjokolade, eller ei lita bolle med chips, så tar jeg det, og så godtar jeg valget jeg tok, og sier til meg selv at det er helt ålreit. Dermed overtar ikke den dårlige samvittigheten, og jeg vet at et dårlig valg en dag, ikke blir ett dårlig valg neste dag også. Jeg har også lært mye om hvorfor jeg tar valgene jeg gjør, og jeg er nå mindre på leting etter noe å putte i munnen. Tror både skuffer, og skap er noe lei seg for at besøkene er blitt sjeldnere enn før, men for meg er det en seier hver gang jeg hører de rope, og jeg ikke gidder å svare. 

Jeg tror det er viktig i en livsstilsendring at man ikke nekter seg selv alt som er veldig godt. Alt handler om mengder, og om det å begrense seg. Nekter man seg selv alt, så blir veien mye vanskeligere. Da vil man oftere kjenne på den desperate lysten etter alt som er ” ulovlig .” . Det å kose seg med god mat, og gode ting, det er en del av ett godt liv, og livet man har skal man leve godt. Å unne seg litt av det gode handler ikke om å ødelegge alt. Det er hverdagen som teller mest, og her kan man heller gjøre en god innsats, og prøve å være flink. For det er viktig at ikke hele uken blir en eviglang helg. Jeg skal kose meg med god mat, og mine favoritter i kveld, og det med verdens beste samvittighet. Hurra det er helg!! Nyt helgen!!

Jeg hadde blitt innmari glad om du hadde lyst til å følge meg på Instagram : heidirosander

Jeg følte meg helt tom. Hele kroppen var fylt av savn, øynene var fulle av tårer. Jeg klarte ikke å stoppe og gråte. Jeg hadde det så innmari vondt. Det var en del av livet. Vi visste at dagen ville komme, men man blir da aldri forberedt på å miste? Ett nydelig hjerte hadde sluttet å slå. I dag er det 1 år siden vi mistet vår store kjærlighet, Dean. På vei hjem fra ferie i fjellet, så ville ikke hjertet hans mer. Dean døde stille, og fredfullt. Igjen stod vi med det vonde savnet, for det var det mest vondt. Med tiden har det vonde gått over til og dreie seg om alle de gode minnene vi hadde fra fine år sammen, men for 1 år siden var alt bare så innmari vondt. Vondt at  Dean ikke var der. Ingen som var ellevill av begeistring når jeg våknet om morgenen, og tiden var inne for morgentur, ingen som kom løpende mot deg, og ville kose, ingen Dean som lå på de faste plassene som han hadde rundt forbi i huset, ingen Dean som rullet rundt på ballen med go’biter, ingen å gå de mange, daglige turene med. Jeg husker jeg følte at jeg nesten aldri skulle hatt en hund, nettopp fordi det var så innmari vondt når tiden vår sammen var over, men jeg vet at ingen av oss ville hatt valgt annerledes. Årene med Dean ville jeg aldri ha byttet bort med noen. For en nydelig pelsball, for en herlig personlighet, for ett nydelig vesen. Jeg elsket han så høyt, og i all sorgen, og tårene, så visste jeg heldigvis hvor høyt han elsket oss også. Jeg visste at Dean hadde ett fantastisk liv sammen med oss…jeg skulle bare så gjerne fått flere år sammen med han.

17.mai 2009 ble Dean født på Kvelde i Larvik, og i september samme året hentet vi han med oss hjem. Jeg har aldri vært opptatt av dyr, og aldri hatt noe ønske om å ha dyr, ikke min bedre halvdel heller, men så var det datteren vår, Celina da. Det er sikkert mange av dere som vet hvordan det blir når barna ønsker seg dyr. Vi strekker oss langt, og vil så gjerne at de skal få det som de ønsker. Vi hadde mange runder før vi bestemte oss for at vi skulle la Celina få seg hund. Hun hadde trålt nettet i evigheter for å finne den ” perfekte ” hunden. Hjertet smeltet totalt på nydelige Dean, en helt fantastisk Pomeranian valp. Jeg husker da vi skulle hente han. Dean var den som gjemte seg da vi kom. Alle andre var elleville, og ville gjerne bli med oss tilbake til Kristiansand, men det var denne lille, nydelige pelsballen som gjemte seg langt under sofaen som Celina ville ha, og Dean ble med oss hjem. Jeg husker allerede i bilen tilbake til Kristiansand at jeg angret – hva i all verden hadde vi gjort! De første dagene, og ukene, så var jeg nærmest et nervevrak. Han var ikke helt renslig da vi fikk han, så det ble en del uhell inne, og Dean elsket å ha de fleste uhellene på det hvite teppet vi den gang hadde under sofaen i stuen. Var ikke så lenge det var hvitt akkurat. Jeg husker hvor ellevill han var som valp. Løp rundt som en virvelvind, høyt, og lavt det meste av tiden, for så plutselig å falle om, og sove som en stein. Det var tøffe dager den første tiden, og jeg klarte ikke helt å tilpasse meg det nye livet som hundeeier. Sakte, men sikkert ble alt så mye bedre. Jeg ble mer, og mer glad i denne elleville dotten med masse pels, og etter hvert så elsket jeg å være hundeeier.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi var sikkert ikke de ” perfekte ” hundeeiere i enkeltes øyne. Vi skulle sikkert vært med på flere kurs i både det ene, og det andre. Mange mente nok at Dean kunne ha vært mer dressert, og enkelte mente nok at vi behandlet han som et barn. Flere ganger hørte vi  ” han er jo bare en hund “. Dean var ikke bare en hund, han var et familiemedlem, og for oss, så var det viktig å ta Dean med i det daglige livet vårt. Dean var med oss på mye, og for oss var det viktig å ha han med på så mye som mulig. Dean elsket å være ute. Han elsket å gå turer i skog, og mark, og han elsket å være med fisketurer. Dean likte å kjøre bil, spesielt når vi etter hvert lot han få lov til å sitte i sete i baksetet, og ikke i et bur i bagasjerommet. Kunne han stå ved vinduet bak, og se på alt som skjedde utenfor, da koste han seg. Dean var en hund med masse personlighet. En sær hund i følge mange. Dean likte for eksempel ikke barn. Etter en episode i vår egen hage hvor gutter i nabolaget var stygge med han, så var barn alltid skumle, og han knurret alltid på dem. Få barn fikk lov til å nærme seg han, og han var veldig kresen i utvelgelsen av hvem som skulle få lov å kose med han av voksne også.

Vi hadde fantastiske år sammen med Dean. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å bli så glad i en hund. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne føle en så enorm kjærlighet for en hund. En hund er så mye mer enn bare en hund. Dean var en del av familien vår. Dean var en god venn, og han merket alltid på oss om vi var lei oss, eller triste. Da kom han løpende mot oss, og skulle kose. Dean var en fantastisk turkamerat, og det er hans fortjeneste at jeg for de årene tilbake kom meg mer ut. Med Dean, så måtte vi ut på turer, og det har aldri vært et ork. Uansett om det striregnet, eller snødde store filler, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri helst har ønsket å sitte i sofaen enn å gå tur med Dean. Dean hadde stilt inn kroppen på tur hver 3.time. Når det nærmet seg tur, så ga han beskjed om det 🙂  Dean brydde seg lite om det regnet, snødde, eller blåste – det var like stas med tur uansett.

Året før Dean døde, så hadde han en del utfordringer. Han hadde en hudkløe som det tok lang tid å få under kontroll, og han begynte å pese mye mer enn normalt. Dean hadde også trangt pusterør, noe veldig mange små hunder sliter med. Det siste året peste han mye mer enn normalt, og det bekymret oss. Veterinæren mente det var en kombinasjon av trangt pusterør, og litt overvekt. På varme dager slet han veldig, og vi følte at det var noe mer som lå bak all pesingen. Etter røntgen, og ultra, så fikk vi beskjed om at hjertet til Dean hadde vokst, og at det var lekkasje på den ene klaffen. Vi fikk likevel ikke forståelsen av at det var så alvorlig som det faktisk var, og at han var så syk som han faktisk var. Vi fikk forespeilet at med den riktige medisineringen, så kunne Dean fortsatt hatt mange gode år foran seg. Det gikk bare en uke fra vi fikk beskjeden, og startet medisineringen til hjertet sluttet å slå. En uke…..Man stiller seg mange spørsmål, og man lurer jo på om noe ble oversett, eller om det var ting ultralyden ikke viste. Vi visste at han ikke ville bli en gammel hund med alle de utfordringene han hadde, men vi hadde sett for oss at vi i alle fall skulle få ett par gode år til sammen. Sånn ble det ikke….ingen kan klandres. Det store, lille hjertet til Dean ville ikke mer. Hjertet var utslitt. Kanskje var det greit at vi ikke visste hvor syk han var. Hadde vi visst, så hadde vi aldri tatt han med til fjells, men veterinæren mente fjellet ville gjøre han godt. Jeg er egentlig glad for at vi ikke visste, og jeg er egentlig glad for at vi ikke på et tidspunkt måtte gå den tunge veien å følge Dean til veterinæren for å følge han på sin siste reise.

Det var så stille, og tomt i huset etter Dean døde. Ingen Dean som fortalte at han ville på tur, ingen Dean som danset gledesdansen for å se deg, ingen Dean som slikket ansiktet ditt vått fordi han er så glad i deg, ingen Dean som fortalte nabolaget at her var det han som er sjefen, ingen Dean som lå med beina opp i lufta i sin koseposisjon, eller som trillet rundt på favorittballen sin i håp om å finne go’biter. Ingen morgentur hvor hele verden kun dreide seg om Dean, og meg, eller alle de andre turene hvor Dean som regel selv fikk bestemme ruten. Ingen flere byturer som han elsket, ingen flere fjellturer – jeg savner han så! Hadde jeg kunne fått et ønske oppfylt, så hadde jeg ønsket å få han tilbake. Jeg vet at han har det bedre nå. Han var ikke den gode, gamle Dean på slutten. Alt han en gang orket, det orket han ikke lengre. Turene gikk treigere, men han elsket likevel hvert skritt. Jeg vet at han er på et bedre sted, men det er likevel så hjerteskjærende vondt. Livet gikk videre selv om jeg føler jeg har grått i evigheter. Tiden har leget mange av sårene, og at jeg klarte etter hvert å kjenne på alle gledene du ga oss. Jeg vet at Dean ikke ville ha ønsket at vi sørget, men at vi kjente på alt det gode vi hadde sammen, husket alle de fantastiske minnene vi deler. Det veldig vonde har gått over, men vi trengte mye tid til å sørge, jeg trengte tid til å gråte, og jeg trengte å ha det vondt. Livet føltes så urettferdig etter tapet. Ingen vil noen gang kunne erstatte deg, og vi sa at ingen noen gang skulle erstatte deg. Det skulle ikke bli noen ny hund i vår familie, men nå er vi kanskje klare for en ny hund etter hvert. Ingen vil kunne erstatte deg, men vi savner en firbeint pelsball rundt oss. Etter hvert kanskje det kommer en ny hund, og jeg vet du hadde vært veldig glad for det.

VI fikk 7 fantastiske år. Takk for alle gleder, og alle minner. Takk for alt du ga oss. Takk for at det var akkurat du som kom til vår lille familie, og ble en viktig del av oss. Nå har vi gått veien videre uten deg. Ett nydelig hjertet har sluttet å slå for 1 år siden. Vi mistet vår store kjærlighet, og hjertene våre ble knust. Hundehimmelen fikk den vakreste stjernen <3 I dag skal jeg tenne et lys for deg, Dean. Tiden har leget mange sår, mens savnet er stort ennå.

Hvem hadde vel trodd at jeg i dag mer enn gjerne bytter ut asfalt med fjell, og natur? Hvem hadde trodd at jeg skulle velge fjellferie istedenfor byferie? Er det mulig at jeg er blitt så glad i naturen? Jeg tror veldig mange fortsatt tviler , og jeg forstår dem veldig godt.  Jeg som tidligere elsket å kjenne asfalten under føttene, og som alltid måtte innom det som var av kjøpesentre under det meste av turer vi var på. Jeg som trasket Sørlandssenteret opp, og ned både titt, og ofte, og som stadig hadde meg en bytur med shopping for øyet. Hva har egentlig skjedd her når jeg nå velger stikk motsatt? Når solen, og varmen har inntatt Sørlandet, så sitter jeg her og lengter til sommerens fjellturer, eller fine turer i skog, og mark.

Det er nok mye som har skjedd den siste tiden som har resultert i at jeg nå setter andre ting mye høyere enn shopping, og byliv. Kanskje er det fordi jeg er blitt eldre. Kanskje setter man da pris på litt andre ting, men jeg tror nok hovedårsaken ligger i endringene som har skjedd, og som jeg fortsatt jobber med. Tidligere så satte vekten en stopper for mye, eller det var vel hodet mitt som begrenset meg mest. Hodet mitt som hele tiden fortalte meg alt jeg ikke kunne, og ikke burde fordi jeg var så stor. Jeg tror kanskje ikke jeg valgte bort så mange ting fordi jeg ikke kunne gjennomføre det, men fordi jeg trodde at vekten ville stoppe meg. Gud, så irriterende å tenke tilbake på hvor mye jeg har latt meg begrense fordi ett skrullete hode får meg til å tro at det er sånn det er. Klart vekten automatisk begrenser en del, men det er nok mye man fint klarer bare man våger å prøve.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har nok aldri vært av den tøffe typen som har kastet meg ut i det meste, og det er sikkert en av grunnene til at jeg har latt vekten begrense meg såpass som den gjennom årene. Jeg nok alltid brydd meg om hva andre tenker, og mener om meg, og alltid drømt om å være den som ikke bryr seg om andre. Jeg har nok alltid ønsket å være den som går i badedrakt om sommeren fordi jeg også vil bade som alle andre, eller være den som går i knekorte bukser og viser kompresjonen på beina fordi jeg også synes det blir for varmt med langbukser på de varmeste dagene, og jeg skulle gjerne vært den som går i topper uten armer, og ikke bryr meg om jeg viser både grevinneheng, og løshud…men så tøff er ikke jeg. Jeg har kommet veldig langt, men så langt er jeg ikke kommet. Det er nok kanskje ikke bare fordi jeg er redd for blikk, og kommentarer, men jeg tror også en del av dette går på selvfølelsen. Jeg føler meg ikke vel på badestranden blant hauger av folk ikledd badedrakt, og jeg føler meg ikke vel om jeg viser bein med kompresjon, og armer med grevinneheng, og løshud. Jeg beundrer alle som gjør akkurat som de vil, men for min del, så går det ikke bare på det å gi søren, men det går minst like mye på at jeg skal føle meg vel, og komfortabel.

Kanskje blir jeg tøffere på en del ting med årene. Det er lov å håpe, for jeg tror jeg gjerne vil komme dit at jeg ikke bryr meg om alle andre. Jeg tror faktisk ting er i ferd med å skje, og at inni meg, så er det en modningsprosess. Hadde det ikke vært for tømmerstokkene mine av noen bein, så tror jeg nok jeg hadde vært der nå. Det har tatt lang tid det å akseptere at man har en kronisk sykdom i beina som ikke vil forsvinne, og jeg innser at det vil ta veldig lang tid det og skulle kaste langbuksene på båten om sommeren.  En del ting har heldigvis endret seg, og det er fantastisk å føle på at jeg nå liker både fjell, og natur. Jeg har nok alltid likt fjell, og natur, men det å komme meg ut, og gjøre det jeg har ønsket, det har jeg nok sett på som mer ork enn glede. Jeg orket nok ikke tanken på å gå lengre turer i fjellet. Det kostet for mye krefter, jeg ble fort sliten, og det var garantert mye stigninger som igjen gjorde at kroppen fort ville stritte i mot – jeg hadde et hav av unnskyldninger, og jeg er sikker på at veldig mange kjenner seg igjen.

Vi er verdensmestre på unnskyldninger, og av og til, så lurer jeg på hvor man egentlig får alle unnskyldningene fra? De kommer jo på løpende bånd, og man trenger liksom ikke tenke seg om for å finne en haug av fantastisk gode unnskyldninger. Tidligere var jeg sikkert også et gnagsår å ha med på tur, for når jeg ble skikkelig sliten, så ble jeg også skikkelig sur, og sint. Da var det nok lurt å ligge ett godt stykke foran meg sånn at jeg kunne gå der bak alene og småkjefte på alt, og alle . Når jeg tenker etter, så var jeg nok litt grinete når jeg gikk til Gaustatoppen for noen dager siden 🙂

Det føles godt å komme ut på tur. Jeg føler jeg har sett mer enn nok asfalt, og da er det utrolig fint å oppleve det man alltid har hatt lyst til å oppleve. Det å komme seg ut i naturen er så godt for både kropp, og sjel. Den roen man finner der er helt ubeskrivelig. Man klarer å senke skuldrene, og bare nyte stillheten, og alt det vakre rundt seg. Jeg tror min aller beste også setter stor pris på endringene mine. Han er en ivrig fisker, og elsker å være ute. Det å få meg mer aktivt med vet jeg han er innmari glad for. Det er fint og kunne dele slike opplevelser. Det er ikke det samme at den ene forteller, og den andre lytter. Trond merker også hvor mye bedre kroppen min fungerer. Bakker, og stigninger er ikke lengre et ork, eller i alle fall ikke på det nivået som før.  Nå kjenner meg på mestringsfølelsen når jeg gyver løs på en bratt bakke, og jeg kjenner meg så stolt når jeg går opp bakker uten et stopp der jeg før har stoppet flere ganger før å orke å komme meg opp. Det gir så motivasjon til å fortsette med det jeg holder på med! Det og orke, og klare – for en seier! Det å gå ut på tur og føle seg glad, det å gå ut på tur fordi man virkelig har lyst, og ikke kun for å glede andre, det er så godt! Jeg jubler innvendig! Når man i tillegg får kommentarer fra folk rundt meg på at de merker gleden, og at de merker fremgangen – det betyr uendelig mye.

Jeg er fortsatt glad i å shoppe, men ikke på langt nær som før. Før følte jeg at jeg bodde enten i byen, eller på Sørlandssenteret. Nå vil jeg heller bytte dette ut med en fin tur. Ingenting er som å lage frokost ute i det fri. Spise egg og bacon lagd på stormkjøkkenet , eller grille pølser på bål, eller på engangsgrillen…all mat smaker så mye bedre når man spiser den ute, og det farlige med å spise ute er vel at man ofte spiser en del mer enn man kanskje burde 🙂 Det å dra på tur med lavvoen, eller det å sitte ved et stille vann, og bare høre fugler, og sin egen pust. Det å se min aller beste stå å kaste ut fiskestangen, og vite at det er det beste i verden for han – dette er en verden jeg sikkert skulle opplevd for lenge siden, men som jeg nå er så uendelig glad for at jeg har oppdaget, og kan ta del i fordi jeg orker, og vil.