Er vi overvektige ekle fordi man ønsker å kle av seg når det er sommer, og varmt? Hvorfor blir enkelte kvalme av å se oss i sommerklær, eller badetøy? Hvorfor er det faktisk sånn at en del ikke vil se tjukke mennesker på stranda, og dermed tillater seg å si akkurat hva de vil til oss ? Her om dagen traff jeg en trofast leser av bloggen min, og det hun fortalte meg gjorde meg både forbanna, og utrolig lei meg. Hva er det med enkelte mennesker som tror de kan si, og gjøre akkurat det de vil? Hvorfor er det helt ålreit å tråkke ned overvektige? Hvorfor er det sånn i samfunnet at overvektige er den gruppen mennesker som bare må tåle å være skyteskiven alle kan skyte fritt på? Selv har jeg aldri opplevd så stygge kommentarer som mange andre overvektige, og det gjør vondt langt inn i hjerteroten når man hører hva slags kommentarer en del får slengt etter seg bare fordi de bærer ekstra vekt.

Personen jeg nylig traff var nesten på gråten da hun fortalte om sine opplevelser. Hun hadde stolt kjøpt seg ny sommerkjole, og følte seg så fin der hun vandret ned gågada i Kristiansand. Den gode følelsen forsvant fort da 3 menn i 20 årene passerte henne, så hånlig på henne, og den ene sa ” du som er så feit kan ikke gå i en så kort kjole – det er bare ekkelt å se på deg – æsj.” Vedkommende som hadde følt seg så fin, og som var så glad, og fornøyd den dagen, fikk de verst tenkelige kommentarene slengt i trynet, og istedenfor en koselig bytur i ny sommerkjole, så gikk turen hjem med gråten i halsen, og tårer i øynene. Hva i all verden er det med folk? Hvem har lært dem at det er helt greit å si sånne ting? Man burde så klart svart at vedkommende ikke akkurat var noen blomst han heller, og at han neppe hadde sett seg selv i et speil på evigheter, men det er ikke lett….  helst vil man jo bare  forsvinne ned i dette berømte hullet i bakken. Vet drittsekkene hva som skjer i hodet vårt når man får slike ting slengt i trynet? Vi sliter nok med selvfølelsen om ikke andre skal føle at de har lov til å gjøre tingene enda verre for oss! Hvor er folkeskikken, og hvorfor er det sånn at samfunnet aksepterer at overvektige behandles som dritt?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg vet selv hvordan det er å få blikk, og kommentarer, men jeg har aldri fått høre så fæle kommentarer som mange andre. Ingen har kalt meg verken ekkel, eller sagt at de blir kvalme av å se den feite kroppen min…men dessverre, så er det så utrolig mange overvektige som får høre sånne ting hver dag. De fleste av oss tar ikke igjen, man tar det til oss, og så kverner kommentarene rundt, og rundt i hodet, og så er det på an igjen med alle de negative tankene om hvor stygg man er, hvor feit man er, og man kjenner på den vonde følelsen av å være mislykket. Hvorfor skal min vekt bry andre? Hvorfor skal vi overvektige dømmes ut i fra antall kilo vi bærer? Sier mine kilo noe om hvem jeg er? Etter at jeg begynte å blogge, så får jeg mye meldinger fra de leser bloggen, og det er mye som gjør vondt å lese. Det er vondt å lese hva mange opplever, og det er vondt å innse hva slags holdninger som finnes der ute. En leser som glad, og fornøyd skulle til byen for å kjøpe seg en soft is fordi hun hadde vært så flink, og gått ned en del kilo. Soft isen var hennes premie for en veldig god innsats. Isen ble plutselig ikke så god når ett par damer bak henne konstaterer at det ikke er rart at hun er så tjukk når hun sitter der på ræva, og spiser is! Eller når en leser fornøyd har kjøpt seg ny badedrakt, og i det hun skal uti vannet, så er der en forholdsvis voksen mann som  ber henne kle på seg fordi han ikke orker å se den feite kroppen hennes! Slike kommentarer svir, og det verste av alt er at samfunnet godtar at vi overvektige får slengt sånne kommentarer etter oss. Når man tenker på hva slike kommentarer gjør med oss voksne, så kan man jo bare tenke hva sånne kommentarer gjør med de helt unge som også får høre slike ting. Det er utrolig skremmende!

Jeg kjenner at jeg blir så utrolig forbanna når jeg tenker på hva slags holdninger det er der ute til oss som er store! Hva slags rett har noen til å fortelle oss hvordan vi skal være, og hvem har rett til å si at overvektige er stygge, mislykkede mennesker? Hva slags idioter går ut offentlig og sier at man blir kvalm av å se overvektige mennesker på stranden, og hvorfor er samfunnet blitt sånn at mange ser på overvektige som tapere? Hvorfor tror store deler av samfunnet at vi som er overvektige er en gjeng med latsabber som ikke gjør noe annet enn å spise, se på tv og slite ut sofaen? Hvem har skapt slike holdninger, og hvorfor tror mange på disse mytene? Klart det er mange overvektige som spiser for mye, trimmer for lite, og sitter mye på sofaen, men det er det jaggu med mange normalvektige også som gjør! Har man noen gang tenkt over at det kanskje er en grunn til at enkelte overvektige isolerer seg med mat, og tv? Hva tror dere at det gjør med et menneske som gjennom livet hele tiden er blitt kalt både tjukk, og feit? Hvordan tror dere at det føles og hele tiden føle seg stygg? Kanskje er det blikk, kommentarer og mobbing som gjør at enkelte isolerer seg, og bruker mat som trøst? Jeg sier ikke at det er noen unnskyldning for at man er overvektig, for vårt liv, er vårt ansvar, men mye har en årsak, også overvekt. Samfunnets holdning til overvektige er utrolig stygge, og fallhøyden blir så utrolig stor når man ikke føler at man passer inn. Også i arbeidslivet må holdningene til overvektige endres. Det å søke jobb som overvektig er en stor utfordring fordi mange arbeidsgivere ser på overvektige som late, og at man dermed ikke kan klare å yte det man skal. Kanskje på tide å legge også denne myten død? Jeg blir så iltrende sint når mennesker ser ned på andre for hvordan man ser ut. Kanskje alle skulle ta en titt på seg selv i speilet, og se om man har noen grunn til å prate andre folk ned? Hvorfor er en normalvektig finere enn meg? Hvorfor skal ikke jeg få føle meg fin fordi om jeg har en del kg for mye? Hvem har rett til å si at jeg er stygg, eller uttale at man blir kvalm når man ser overvektige mennesker? Hva gjør alle andre til så mye bedre mennesker enn de som er overvektige? Å være overvektige er ikke ensbetydende med verken dårlig helse, mindreverdig eller latsabb. Jeg er sikker på at min kondisjon, og helse kan være langt bedre enn hos en normalvektig.

Når vi overvektige kler kiloene inne, og helst vil skjule det som skjules kan, så er en del raskt ute med å fortelle at vi er fine akkurat som vi er, men straks en del overvektige kler av seg, så hagler kommentarene, og da skal vi helst kle på oss. Hva er det som er så ekkelt med en stor jente som viser kropp? Selv viser jeg meg lite i badedrakt fordi jeg ikke føler meg vel. Her går det mer på hva jeg føler enn at jeg er redd for kommentarer tror jeg. Jeg er er ikke komfortabel med å vise mine lymfebein, og de bærer preg av både lip, lymfe, og utallige infeksjoner. Hadde jeg følt meg komfortabel med beina mine, så hadde jeg garantert badet på varme dager. Her har jeg en stor jobb å gjøre med å klare å akseptere, og jeg tror nok den dagen kommer. Uansett hvordan man ser ut, så er det ingen som har rett til å si at noen er ekkel, eller at man blir kvalm av å se en stor kropp, og vi overvektige skal ikke være skyteskiven alle kan skyte på. Ingen hadde gått bort til en person med et handicap og sagt sånne ting? Hvorfor er det da greit å si sånt til overvektige…..Vi sliter nok med å akseptere oss selv om ikke andre skal strø enda mer salt i såret.

Jeg er kommet langt i å jobbe med meg selv, og jeg kjenner at jeg er på god vei til å sette ett annet fokus enn før. Jeg ser at problemet ligger hos de som må tråkke andre ned, og ikke hos meg. Det er godt å føle at en ikke tenker de samme tankene om seg selv som man gjorde før, og det er godt å innse at man kan være flott, og kvinnelig selv om man er større enn” normalen.” Tommelen opp for alle store, flotte kvinner som stolt viser seg i både sommerkjoler, shorts, og badedrakt! Tommelen opp for alle som har lært og ikke bry seg om hva drittsekker måtte si om kroppen deres, og tommelen opp for alle som vet at skjønnhet kommer i alle størrelser. Gå i det du vil, og vær stolt av den du er!  Det er flott med både valker, mage, rompe, og grevinneheng!! Har noen problemer med å se en frodig kropp med flotte former, så kan de snu seg bort, de kan mene det de vil, men hold kjeften lukket, og innse at der sikkert er veldig mange som ikke synes at de heller den flotteste blomsten på blomsterenga!

Verden raste når Tess Holiday fikk kontrakt som plus size modell ….

Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Vi vet det er en tøff kamp, men hadde vi ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde vi vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe? Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig… eller tar jeg rett, og slett helt feil? Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? Er det sånn at alt jeg har innstilt det lille hodet mitt til å forstå, at det bare er misbruk av tid? Bør jeg egentlig bare gi opp? Disse tankene er det sikkert mange som tenker i de periodene som man virkelig sliter med å holde motivasjonen oppe, men som regel så seirer fornuften til slutt. Når man da er på topp igjen, klar til å fortsette denne kampen mot valker, grevinneheng og litt ekstra her, og der, så dukker det opp forskning som skal forkludre alt man har brukt evigheter på å få hodet til å tro så sterkt på – hvor irriterende er ikke det! Hva er det med alle disse forskerne som til stadighet kommer med nye ting som ødelegger alt vi før har trodd på? Hvilke forskere sitter på sannheten, hvem skal vi tro på?

Britiske forskere er kommet frem til at det omtrent er umulig for overvektige å gå ned i vekt. Sånne ting trenger man virkelig ikke å lese! Man blir jo så deprimert at man nesten har lyst til å kaste all motivasjon på båten! Hvorfor skal jeg gidde å kjempe en kamp jeg ikke kan vinne? Skal jeg bruke dette for alt det er verdt, og bruke det til å unnskylde hvorfor jeg ikke gidder…? Eller skal jeg faktisk se på meg selv i speilet for en gangs skyld, og fortelle meg selv at det er mulig? Kroppen min har gjennom de siste 4-5 år mistet 45 kg, og disse er ennå ikke gått på igjen. Kan det være at de som har vært med i den britiske studien faktisk ikke har tatt tak i det største problemet med overvekten sin, nemlig hodet? Dersom man hadde fått mental hjelp i tillegg til å kjempe mot kiloene, så tror jeg kanskje resultatene hadde vært annerledes. Det er en stor undersøkelse som er foretatt i England, og hele 280000 mennesker har deltatt i den. Resultatet er nedslående 🙁 I løpet av en ti års periode, så var det 1 av 210 menn, og 1av 124 kvinner som klarte å komme ned i normalvekten sin. 0,8 % sjanse har vi kvinner til å lykkes, og 0,47% menn. Dette er ikke akkurat inspirerende:-( Forskerne mener at har man først blitt overvektig, så vil det nesten være umulig å komme tilbake til en sunn kroppsvekt …! Forbaska forskere! Har de ikke noe mer fornuftig å gjøre enn å ta gnisten vekk fra oss som både ønsker, og vil….og er dette sannheten? Det er fint å registrere at slike studier er blitt gjennomført, men jeg tror man skal lese, og så gå videre. Jeg tror det er uhyre viktig at slike ting ikke blir liggende i hodene våre, og ødelegge for prosessen vi er i. Det umulige er ikke umulig. Man må bare finne sin egen vei å gå, og sette seg mål som er realistiske.

For meg er det urealistisk å tro at jeg skal ned i en vekt på 60 kg. Ikke er det realistisk, og ikke har jeg tenkt å bruke verken tid, eller energi på å komme dit. Ikke ønsker jeg det heller. For meg er det mine ønsker som skal stå i fokus. Hva min vekt bør vise om jeg skulle vært normalvektig, det bryr jeg meg lite om. Jeg har ikke fokus på hva den perfekte vekta mi egentlig burde være.Jeg tenker ikke hvor mange kilo jeg burde gå ned før jeg har den vekta det perfekte samfunnet mener jeg bør ha. Hadde jeg hele tiden tenkt at vekta mi burde være 60 kg, så kunne jeg jo bare ha gravd meg ned i den mørkeste kjelleren. Det hadde jo tatt fra meg all motivasjon. Jeg eier ikke en vekt en gang, og det er sikkert et år siden jeg var på en vekt sist. Så jeg aner faktisk ikke hvor mye jeg har gått ned på dette året, men jeg vet at jeg har gått ned, og jeg vet at det må være en del kilo. Jeg vet også at ei vekt kan være en fiende om den ikke viser det man selv mener den bør vise, og det er vel grunnen til at jeg ennå ikke har fått badevekt her hjemme. Jeg er redd for å bli skuffet… derfor liker jeg bedre når jeg ser det på kroppen, og føler at ting skjer. Jeg merker det på klærne, og at jeg må ned i størrelse på en del av det jeg kjøper. Jeg merker det på buksene, og jeg ser det på målebåndet. Jeg tror nok at om man hele tiden fokuserer på hva som er den perfekte vekten, så vil man ha mindre sjanse for å lykkes. Jeg tror fokuset må rettes helt annerledes. Fokuset må være på hva som er den rette veien for deg, og jeg tror man selv må kjenne hvor man ønsker å være. Veien til lykken er ikke et tall på badevekta, men man blir lykkelig om man har en god helse, og en kropp som samarbeider, og spiller på lag med deg.

Realistiske mål er også en riktig vei å gå. Kanskje må man innse at man ikke blir en sylfide på 60 kg, og kanskje må man gå noen runder med seg selv for å finne ut av hvor viktig tallene på vekta egentlig er. Betyr det noe om man veier 80, eller 100 kg om kroppen faktisk er sunn, trent og frisk? Vi vet alle at med økt aktivitet, og en mer fysisk hverdag, så er det 100 % mulig å få en kropp som fungerer, og som er glad og fornøyd. Kanskje bør fokuset være nettopp der? Jeg blir nesten litt provosert når man får slengt i trynet at man som overvektig ikke kan bli normalvektig. Hvorfor skal jeg bli det? Hvorfor kan man ikke heller forske på hva man faktisk kan oppnå om man legger om til en mye mer fysisk hverdag? Hvorfor kan man ikke fokusere på gevinstene som trening ,og hverdagsaktiviteten gir oss? I mange år har mitt fokus vært å gå en hel haug, og man kan fort bli noe deprimert når man tillater hodet å tenke på hvor mye man da faktisk måtte gå ned. Man blir jo helt tullete, og man ser jo at det nesten er umulig om man i tillegg vil leve ett godt liv. I dag er jeg så utrolig lykkelig over at jeg har fått skiftet fokus. Jeg gidder ikke å tenke kiloer. Jeg kan aldri svare på hvor mye jeg skal ned når noen spør. Jeg vet bare at jeg vil ha en lettere kropp, og ett lettere liv, og da er jeg helt sikker på at jeg vil føle på kroppen når jeg er der jeg ønsker å være. Vi har et liv, og det livet skal ikke leves på evige dietter, og ett minimum med mat.  Man må finne ut hvilken verdi vektnedgang har for en selv, og hva som må til for at man skal klare å nå målene. Det er mer enn mat, og trening som skal til for å lykkes, og målene må være realistiske. Man setter seg ofte mål som man på forhånd vet man ikke vil lykkes med, så da er det vel bedre å sette seg mål som kan fungere for deg, og som gir deg en følelse av å mestre? Det er du som skal være lykkelig, det er for din egen skyld du skal gjøre  en endring – du skal ikke gjøre noe som helst for alle andre! Det er kun dine ønsker, og dine mål som betyr noe, og det er kun du som velger hvilken vei som er den riktige for deg for å komme dit du ønsker.

Jeg har lagd min egen måltavle, og den er med masse flotte bilder. Denne har jeg liggende på pulten ved pc slik at jeg ser den hver dag. Jeg har klippet, og limt, og den er innbundet i plast 🙂 Måltavlen lagde jeg i vår, og den inneholder det jeg ønsker for fremtiden. I går studerte jeg den skikkelig. Jeg tok for meg hvert mål, og tenkte hvor jeg var i forhold til de ulike målene. Det var så fantastisk å studere den!! Flere av målene var jeg godt i gang med å realisere, og andre mål er mer enn bare i tankene mine. Når jeg så på måltavlen, så ga det meg en fantastisk følelse av både lykke, og mestring. Stolt av at jeg har gjort noe for å oppnå det jeg virkelig ønsker. Ett av målene er ikke mitt, men ett stort ønske for min datter som er godt i gang med sin utdannelse innen sykepleie. Hjertet på tavlen symboliserer livet med min aller beste. At de 23 gode årene vi har hatt i sammen til nå skal blir mange flere fine år <3 Lag deg en måltavle. Hva er målene dine om 1 år, om 3 år, om 10 år? Lag deg delmål underveis. Måltavlen har vært en kjempeinspirasjon for meg, og følelsen av å lykkes er så herlig å kjenne på!! Det er fullt mulig å komme dit du ønsker. Ikke la forskere ødelegge for det du vil, og veien du har begynt å gå. Det er mye man ikke vet om studien, og selv om man innmari godt vet at det er vanskelig å kjempe mot kiloene, så er det umulige fullt mulig!

Det er til tider ikke så mye som minner om sommer, og smeigedager her i Kristiansand, og med en sur, kald vind, så er det ikke bare sommertøyet som er blitt brukt. På kalde kvelder ute på tur, så har jeg nå fått en deilig favorittjakke i en deilig, rosa farge! Jeg elsker rosa!! Fleecejakken er fra Stormberg: http://www.stormberg.com/no/vigor-d-ultrafleecejakke-hoved.html#10041940004.  Den er så lett, og herlig å ha på, og så varmer den godt. Anbefales! I går fikk jeg også shoppet litt klær, og det kjente jeg var en stund siden sist. Hvor moro er det ikke å handle klær når de er satt ned til 70 %, og i tillegg så var det klær jeg tidligere i sommer hadde vurdert å kjøpe 🙂 Jeg var svært så fornøyd med handelen, og skapet mitt skriker enda høyere om hjelp 🙂 Litt bilder fra shoppingturen kommer 🙂 Ha en nydelig lørdag – vi blogges plutselig igjen 🙂

For dere som følger bloggen min, så har dere nok lest om kampen jeg hadde i forhold til om jeg skulle velge slankeoperasjon, eller ikke. Jeg har vel alltid vært av den oppfatning at jeg aldri skulle legge meg under kniven. Man vil alltid klare det selv, men så kommer det perioder hvor alt ser helt håpløst ut, og så begynner tankene å spinne. Man blir lei av og hele tiden føle at man ikke lykkes, og det er ikke alltid like lett og akseptere at man drasser rundt på alle disse ekstra kiloene. Man vil gjerne ut av dette, og så ser man at man allerede har brukt mange år på å gå opp, og ned som en jojo. Alle ønsker vi oss denne lille, fantastiske pillen som man kan ta, og vips, så har man en lettere, og flottere kropp. Tenk så fantastisk det hadde om denne pillen ble oppdaget, og så kan man leve i denne drømmen en stund før hverdagen igjen brutalt slår en i bakken. Ingenting i livet er gratis heter det. Akkurat det er vel ikke helt sant, men når det kommer til vektnedgang, så kommer ingenting rakende på en fjøl. Det må jobbes, og det må jobbes beinhardt.

Jeg har jobbet masse opp igjennom, og til tider har jeg jobbet beinhardt. Ett par ganger har jeg virkelig lyktes i å gå ned i vekt, men når man da tror at jobben da er gjort, så har man kanskje bare godt av å oppleve at vekten går opp igjen. Kampen mot kiloene vil aldri være en kamp som er over. Det må jobbes for å forbli der nede. Klart det er frustrerende å tenke på at man alltid må tenke på hva man putter inn, og at man får nok trening, og aktivitet. Jeg skjønner ta mange gir opp. Jeg skjønner at mange ikke orker denne evige kampen, og jeg skjønner at mange velger å la seg slankeoperere. Eller jeg vet ikke helt om jeg skjønner alle som gjør det, for der er nok altfor mange som enda tror at operasjon er løsningen, og at kampen mot kiloene nå er over. Man lærer masse på forkursene til operasjon om realiteten, man lærer om kampen som fortsatt må kjempes, men likevel er det altfor mange som tror at man nå kan sette seg godt tilbake i stolen, fordi jobben er gjort. Det er mange som ikke innser at kiloene etter kort tid kan komme på igjen, og kanskje også enda flere enn man hadde. Jeg har vært akkurat der mange andre overvektige har vært. Jeg følte slaget var tapt, og ba fastlegen min søke slankeoperasjon for meg. Jeg var helt klar for å la meg operere, jeg orket ikke denne evige kampen lengre. Jeg var så utrolig lei! Lei av å starte på an igjen hver mandag, for så og mislykkes kun dager etterpå. Jeg var lei av å falle, lei av å føle meg mislykket, lei av å hate kroppen min, jeg var lei av at fokuset hele tiden skulle være på hvor stor jeg var. Jeg klarte aldri og akseptere at jeg var stor. Jeg så ikke annet enn en stor kropp, og slet med å se at det var så mye mer som betydde noe enn om jeg bar på så mange ekstra kilo. Hvorfor skulle mine ekstra kilo fortelle andre hvem jeg var? Kanskje var det jeg som lot kiloene bestemme, kanskje så ikke alle andre på min overvekt på samme måte som meg selv, men i mitt hode, så var det kiloene som utgjorde meg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi hadde mange runder hjemme, og jeg vet at de egentlig ikke ønsket at jeg skulle gå igjennom en operasjon. Likevel så støttet de fleste valget mitt, men jeg har en datter som aldri helt kunne akseptere det. Likevel var det jo mitt valg, og min kropp. Jeg så bare at en operasjon ville gi meg en lettere kropp, og en lettere hverdag, men jeg tenkte lite på om jeg ville bli sunnere, og mer lykkelig. Jeg så ikke helt at helsen var det som burde komme først, og jeg så ikke at en lettere kropp ikke nødvendigvis betydde en sunnere kropp. I mitt hode, så var en lettere kropp det samme som en sunn kropp. Jeg visste bare at jeg var drittlei denne tunge kroppen som jeg hele tiden lot meg begrense av. Jeg var jo aktiv, jeg har aldri følt at jeg har hengt så etter fordi jeg er stor, eller at jeg ikke orker ting fordi jeg er stor, men jeg ville bli som ” alle andre .” Valget var tatt, jeg gikk på kurs som en forberedelse til mitt nye liv med en liten mage, et kurs som var utrolig lærerikt. Vi ble hele tiden fortalt at operasjon ikke var en enkel løsning, og at vi måtte være forberedt på beinhard jobbing etterpå.. Dette med beinhard jobbing forsvant vel litt ut av ørene i starten, men etter hvert, så bet jeg meg mer merke i mye av det som ble sagt. Jeg kjente at usikkerheten plutselig kom snikende. Usikkerheten kom først fordi jeg som sikkert er en av de mest kresne personene som finnes i matveien, plutselig fikk vite hva jeg måtte spise, og drikke i starten. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle få i meg noe som helst. Hele listen vi fikk se var jo ei stor nei liste for meg, men etter hvert, så var det komplikasjonene, og tiden etterpå som gjorde meg veldig usikker. Ikke at jeg trodde jeg skulle klare underverker på egenhånd, men jeg innså at det kanskje var en mulighet om jeg grep ting litt annerledes an. Etter en dag på operasjonsskole i Arendal, så ble valget tatt om at jeg ikke skulle under kniven. jeg ble redd når kirurgen fortalte om inngrepet, og mulige bivirkninger. I mitt hode, så var jo jeg den som ville få alt av bivirkninger, og litt til, men jeg innså også at kampen mot kiloene ikke ville være over selv om jeg lot meg operere. Utgangspunktet ville selvsagt være veldig mye bedre, men kampen måtte jeg likevel kjempe hver dag… for ikke å gå opp i vekt igjen.

Jeg avbestilte timen til operasjon, for den hadde de satt opp. Jeg kan fortsatt ombestemme meg, muligheten til operasjon er fortsatt der, men jeg vil ikke gripe den. Jeg har blitt mye bedre kjent med meg selv nå, og jeg vet hva jeg vil, og hva jeg kan klare. Jeg skal ikke bli en sylfide, jeg vil heller få mindre kilo, men fortsatt være frodig med former. Frodighet er fint, og helsen må komme først. Frodig i en sunn kropp, det er flott det 🙂 Jeg skal ikke kave etter å bli slank, det er ikke målet mitt. Jeg skal ikke kjempe med nebb, og klør for å miste en haug av kiloer. Jeg skal absolutt ned i vekt, men jeg skal gjøre det på den måten som jeg tror fungerer fint for meg. Jeg er på god vei ned. Jeg har mistet mange kilo, og jeg tror jeg nærmer meg 45 kilo i løpet av en 4 års periode. Jeg har en lang vei igjen å gå, men jeg ser at det nytter. Det siste året hvor fokuset mitt har vært trening, og mental jobbing, så ser jeg at også det har gitt resultater uten at jeg har endret drastisk på kosten. Visse endringer er blitt gjort, men ikke de store…ennå. Jeg er blitt flinkere til å akseptere vekten min, og glede meg over de små resultatene i riktig retning. Jeg er blitt flinkere til å vinne over de negative tankene. Jeg har fortsatt drøssevis av negative tanker som vil tvinge seg frem, og noen ganger vinner de, men kun i en liten periode. Det føles godt å være litt sjef der jeg tidligere har tapt hver eneste kamp. Uten et hode på riktig plass, og uten en hverdag med aktivitet, så nytter det lite om vekta viser at man har mistet en haug av kilo. For meg er helsen så utrolig viktig. Som overvektig, så ligger man jo klart i gråsonen for mange sykdommer, noe jeg også har. Verdiene mine nå er strålende, og jeg skal jobbe for at kroppen skal få det enda bedre. Dette fokuset har jeg aldri hatt før. Da har det viktigste vært å miste så mange kilo som mulig.

Blogginnlegget i dag ville jeg skrive fordi jeg i går hadde en samtale med en bekjent som har gjennomgått en slankeoperasjon, og hun syntes ting var så innmari vanskelig. Ikke at hun hadde fått så mye bivirkninger, men hun hadde begynt å merke at vekten hadde gått opp. Hun skjønte ikke helt hvorfor, men da jeg spurte om hvordan aktivitetsnivået hennes var, så måtte hun innrømme at hun stort sett ikke gjorde så mye for å holde seg aktiv. Det er da man har misforstått ganske så mye med en operasjon. Vedkommende følte hun kjempet en større kamp etter operasjonen enn før, og kjente panikken komme for at vekten skulle gå tilbake der den var, men vedkommende var heller ikke så villig til å starte å trene, eller bevege seg mer. Jeg trodde ting skulle bli så enkelt etterpå sa hun…det blir ingen enkel hverdag selv etter en operasjon. Hun kunne spise alt nå, til og med store porsjoner kunne hun fortelle… er virkelig det målet for mange som legger seg under kniven? Det er en quickstart i forhold til at man får ett godt utgangspunkt, men kampen. den vil man måtte kjempe hver eneste dag. Jeg blir sykt provosert når jeg ser slankeopererte dytte i seg alt man kan tenke seg, og at de i tillegg er stolt over at de kan det. Jeg sier ikke at man ikke skal kose seg, men har man fått en slik sjanse, så griper man den, og så viser man at dette er noe man virkelig tar på alvor. Man sitter ikke på rompa, og tror at kiloene er borte for alltid, og har det samme mønsteret som man hadde før….

Jeg har flere ganger gitt tommelen opp til de som virkelig jobber for å holde seg nede i vekt etter en operasjon. Jeg kjenner flere som er nettopp sånn, og jeg er full av beundring. De er så utrolig flinke, og de viser at de mente alvor når de la seg under kniven for å la seg operere. De visste hvilket valg de tok, og de visste at det etterpå måtte jobbes for å forbli nede. Dette er tøffe mennesker som virkelig vil, og som jaggu får det til også. Jeg er ikke mot slankeoperasjoner, men jeg synes staten burde begynne i en helt annen ende. De fleste kan om man får det riktige opplegget. Man må forplikte seg, og man må ønske det. En operasjon bør være den veien som velges når ett skikkelig livsstilsendringsprogram er forsøkt.

Treningsgruppen for overvektige som jeg er en del av er ett fantastisk flott tilbud, men som dessverre ikke har like mange deltakere som det burde hatt. Jeg hadde trodd at det ville være enda flere overvektige som ønsket å være i en gruppe hvor vi trener sammen mot ett felles mål. Hvorfor benytter ikke flere seg av tilbudet? Man etterlyser nettopp grupper når det kommer til overvektige, og når det endelig kommer et tilbud, så bakker man ut. Hva er årsaken? Vil man bare når der ikke finnes, men når det kommer, så vil man ikke likevel? Ønsker man ikke en endring? Hvor ligger frykten? Denne gruppen har betydd alt for meg. Det å møte denne flotte gjengen flere ganger i uken, og samtidig vite at jeg vil bli savnet om jeg ikke kommer. Å få trene sammen med andre som sliter med det samme som meg, og få være den jeg er uten at jeg skal være redd for verken blikk, eller kommentarer. 31.august startet gruppen vår opp igjen med gruppetimer, og da får vi 4 timer hver eneste uke, og treningen gir så absolutt resultater! Håpet mitt er at mange vil være med oss, og at dette kan være starten på et skritt i riktig retning. Bor du i Kristiansand, eller omegn, så håper jeg du har lyst til å trene sammen med oss. Tilbudet fra høsten blir både i Rona, og i Vågsbygd. Ta kontakt for mer info – vi vil gjerne  ha deg med på laget 🙂 

Ha en nydelig onsdag der ute – nyt dagen, og ta vare på hver eneste. Livet er så innmari skjørt, og plutselig kan det være over. I går fikk jeg vite at en person som tidligere har stått meg nær var gått bort. Helt uventet gikk hun bort i en samme alder som jeg er i. Jeg hadde fortsatt litt kontakt med henne, og det gjør så innmari vondt å vite at hun er borte. Det viser hvor skjørt livet kan være, og at vi må ta vare på hver dag vi har. Himmelen har fått en ny engel – RIP Anita <3

Neste sommer er ikke bare en fengende DeLillos låt, men det er et begrep jeg har brukt mye opp igjennom, et begrep som bringer frem mye tanker, og som tar meg tilbake til alle somrene som jeg igjen måtte innse at det ikke hadde gått som jeg planla forrige sommer, en ny sommer hvor jeg følte nederlag fordi jeg aldri klarte målet jeg hadde satt meg. En ny sommer med skam over kroppen min. Det er jo sånn at neste sommer alltid skal bli så mye bedre. Neste sommer skal mange kilo ha gått av, neste sommer er formen så mye bedre, neste sommer skal ikke vekten begrense meg, og neste sommer skal jeg gjennomføre alt jeg egentlig hadde planlagt å gjennomføre denne sommeren. Er det noen som kjenner seg igjen? Har du også alltid planer for neste sommer?

Jeg får nesten litt vondt i magen når jeg tenker på hvor mye jeg har plaget meg selv opp i gjennom med dårlig samvittighet, dårlig selvbilde, og skam. Målene var reelle nok, viljen var der, men det gikk sjeldent som man ønsket. Neste sommer ble til neste sommer, og til sommeren etter der, og for hver sommer man måtte innse at man nok en gang ikke hadde klart målet, så gikk man lengre, og lengre ned i kjelleren. Hvorfor tok jeg ikke skikkelig grep? Var målet om neste sommer bare noe jeg sa for å trøste meg selv? Var det for at jeg ikke skulle kjenne så voldsomt på nederlaget at jeg gikk på an igjen med nye mål for neste sommer? Hvorfor var det alltid neste sommer? Neste sommer skulle jeg bade mer, jeg skulle la badedrakta bli våt mer enn ett par ganger, jeg skulle gå mer i fjellet, og jeg skulle mer ut i naturen, vekta skulle ned, og sommerklærne skulle byttes ut til klær i mindre størrelser – og det viktigste av alt : jeg skulle føle meg vel om sommeren! Jeg tror det var mest denne velhetsfølelsen jeg lengtet etter å kjenne mer på. Det å bære en del ekstra kilo resulterer som oftest i at man svetter som en gris på varme dager. Det er ikke mye bevegelse som skulle til før jeg var gjennomblaut, og da fikk også frisyren hard medfart. Det at frisyren får hard medfart, det er en aldri så liten krise kan jeg fortelle deg. Håret betyr ganske mye for meg, og med hodet, og hår full av svette, så kan du jo tenke deg hvor vel jeg følte meg! En periode likte jeg heller ikke å kle av meg så mye når det ble sommer. Jeg tror at jeg innbilte meg selv at jeg kunne kle kiloene ute. Jo, lengre topper, og jo større de var – jo, mindre synlig var det at jeg var stor. Fantastisk tankegang, Heidi! At noen hvisket meg i øret at realiteten var motsatt, det ville jeg ikke høre på. Mer klær enn temperaturen tilsier det er jo heller ikke bra om man vil føle seg vel, og visst man vil unngå å svette for mye. I tillegg måtte jeg jo ha på meg langbukser fordi jeg ikke vil vise verken bein, eller kompresjon, så alt dette til sammen tilsier jo at  man ikke føler seg som den lekreste sommerpiga.

At målet om neste sommer var reellt er det ingen tvil om. Da jeg kjente som mest på nederlagsfølelsen, så var det målet om neste sommer som fikk meg sånn halvveis opp igjen. Planene ble lagt i hodet, og jeg fant ut hvorfor det hadde gått galt denne sommeren også… trodde jeg i alle fall.  Det som gikk feil denne sommeren var jo ikke akkurat noe annet enn alt som gikk feil utallige somre før, men det innså jeg ikke. Det viktigste var å innbille meg selv at neste sommer da skulle Heidi virkelig imponere, da skulle alle se hva jeg kunne klare. Topplokket gikk helt bananas, og iveren var det ingenting å si på. Problemet var nok bare det at topplokket hadde flere negative tanker enn positive. Jeg ryddet aldri i hodet. Jeg kvittet meg aldri med gamle, negative tanker. Hodet tenkte helt likt, det var de samme tankene som kvernet rundt, og rundt. Jeg spurte aldri meg selv hvorfor det aldri ble en neste sommer med resultater jeg kunne være stolt av. Jeg fant aldri ut hvorfor jeg gikk på den ene smellen etter den andre. Hvorfor ble det som det ble, og hvorfor tok jeg de samme, dumme valgene gang etter gang? Styggen på ryggen satt jo der hele døgnet, 24/7 satt han der, og proppet meg full av tanker om hvor innmari dårlig jeg var på det å lykkes. Jeg var jo stor, og stygg, og jeg hadde jo ikke det som krevdes for at neste sommer skulle bli en sommer jeg kunne være stolt av. Med så mye negative tanker i hodet, og med et bilde av seg selv som ikke akkurat var positivt, så kan man ikke lykkes. Det er lov å komme på galt spor, og man skal aldri se seg tilbake. Man skal tenke at man kan mestre hver gang man går på med friskt mot, og masse iver. Sporer man av, så er det helt greit – man kan lett komme tilbake på riktig spor igjen. Det er bedre med en avsporing hvor man kommer på rett spor igjen, eller en avsporing som fører man tilbake til et sted man ikke ønsker å være.

Man føler nok mange ganger at man går et skritt frem, og 10 tilbake, og sånn vil det være i en endringsprosess. Det viktige er da å finne ut hvorfor man går tilbake, og så gå videre. Det viktige er å finne ut hva som gjør at man går tilbake slik at man ikke gjør samme feilen neste gang. Det er viktig at man ikke gir opp, men innser feilen og går videre. Det høres så innmari lett ut når jeg skriver det her, men lett er det ikke. Det er aldri lett å komme tilbake på riktig spor, men det er fullt mulig. Jeg tror mye ligger i det å akseptere at man tar feil valg i blant. Man må akseptere at det ikke gikk som man ønsket, men tenk for en seier det er at man faktisk klarer å se hva som gikk galt, og tenk for en seier det er når man klarer å gå videre! Små skritt er viktig. Man skal feile masse underveis, det er av feilene man lærer. Man skal ikke la styggen på ryggen fortelle oss ting som ikke stemmer. Det stemmer ikke at man aldri vil lykkes, det stemmer ikke at man aldri vil kunne nå målet man setter seg. Målet må være reellt, man må ha små delmål underveis, og alle små skritt i riktig retning er en stor seier! Det er deilig å kjenne på det å lykkes, og det er deilig å kjenne på det å seire – alle kan kjenne på dette, men det gjelder å rydde i hodet, få bort gamle, negative tanker, og ikke tro at Rom ble bygd på en dag. Tenkt hvor mange år vi har brukt på å være stygge med kroppen vår. Da sier det seg selv at det vil ta tid å få kroppen til å spille på samme lag igjen også. Vi skal oppnå for mye på altfor kort tid, målene er for høye, og da faller man så innmari stygt. Jeg har lært meg å bruke tid, og jeg har lært at avsporing er helt greit, så lenge jeg kommer fort inn igjen på sporet som skal føre meg dit jeg ønsker.

Jeg har sluttet å tenke neste sommer i forhold til kropp, og vekt. Sommeren jeg ønsker, den kommer, og så er det jeg som selv bestemmer hvor fort den skal komme. Alt avhenger av hvordan jeg planlegger endringsprosessen. Jeg feiler mye underveis, og sommeren er en utfordring, eller sommeren er en stor utfordring. Før treningsgruppen tok ferie, så hadde jeg planene klare, men jeg skal ærlig innrømme at det ikke har gått helt som planlagt. Nå er det viktig at jeg ikke lar styggen på ryggen fortelle meg at jeg er tilbake i gamle spor, og det er viktig at jeg ikke tror at jeg er i ferd med å ødelegge det jeg har oppnådd. Jeg kan fort komme dit, og jeg kjenner på den dårlige samvittigheten veldig ofte. Jeg kjenner at jeg er irritert, og frustrert over at jeg ikke kan ta meg selv i nakken, og komme i gang med planen. Jeg har ikke fått noe treningsforbud av fysioteraputen. Jeg må selv bare kjenne etter hva som gjør vondt, og la smerten bestemme. Jeg kan ikke skylde på vond achilles. Den er virkelig vond, men som fysioteraputen sa, så er det like ” farlig” at jeg ikke er i aktivitet. En vond achilles kan fort bli en unnskyldning for ikke å trene, og der må jeg bare ikke komme. Jeg kjenner at jeg fort kan komme tilbake i gammelt mønster om jeg ikke bruker alt coach Kai har lært meg. Det er nå det er nyttig å ta i bruk alle verktøyene jeg fikk på kurset hans. Dårlige unnskyldninger har vi nok av, og de skal ikke brukes, så her må det skjerpings til. Jeg skal i dag til byen for å kjøpe meg gode joggesko som jeg kan bruke når jeg trener i treningsstudioet. Jeg har lett for å ta de joggeskoene som er nærmest døren når jeg går, så ofte har jeg brukt salsko i studioet, og det har jeg bittert erfart at ikke er særlig lurt. Jeg vet nå hvor viktig det er med gode joggesko tilpasset mine bein, og behov, så nå skal jeg prøve å få noen skikkelig gode sko. Jeg gruer meg alltid til slike butikkbesøk, men jeg får håpe at jeg treffer på en barmhjertig samaritan i dag som kan hjelpe meg å finne akkurat det jeg trenger .

Neste sommer er du i alle fall godt på vei til å nå målet ditt om du innser at begrepet bare må kastes på søpla. Neste sommer blir sjeldent som man tenker seg, og istedenfor å tenke tilbake på alle nederlagene forrige sommer, sommeren før der, og alle før der igjen, så tenk annerledes. Tenk over hva du vil oppnå, og sett deg mål som du ser at du kan klare. Babysteps sier utrolig mye. Ta en ting av gangen, sett fokus en plass først, så vil resten komme etter hvert. Man kan ikke klare alt på en gang uten at hodet vil gå helt i surr. Vær fornøyd med det du klarer, vær fornøyd med de små seirene, aksepter at det ikke alltid går som planlagt, og kom deg fort inn på riktig spor igjen etter en avsporing. Jeg har snakket varmt om å rydde i hodet, og det er fortsatt den viktigste jobben man kan gjøre, og det viktigste grepet man kan ta. Uten en skikkelig ryddejobb, og uten svar på hvorfor man tar de valgene man gjør, så vil man fortere enn man aner havne tilbake i de gamle sporene som igjen vil få deg til å tenke….. neste sommer, da skal jeg klare det……

Lørdag, og fri for veldig mange, en del har kanskje også tatt ferie. Andre har nok nedtelling til at ferien skal starte, og mange føler nok på hvor godt det skal bli å få en del dager hvor man kan senke skuldrene, og fylle dagene med andre ting enn bare arbeid. En del sliter kanskje med å legge jobben litt på hylla når ferien kommer, men det er så uhyre viktig å ta seg tid til alt det andre som er viktig i livet vårt. Jobben løper ikke fra en, og der er andre som sikkert kan gjøre jobben minst like bra mens du er borte. Man trenger å kjenne på det å ha helt fri, og man trenger å tilbringe dyrbar tid sammen med de som betyr mest for en. Man trenger ikke reise over halve jorda for å ha fine feriedager. Den enkleste ferien kan kanskje være den aller beste, og som gir de fineste minnene. Å kave fra A til B hele ferien, det er vel neppe noe man sitter igjen med så mange gode minner fra. Det blir fort sure miner, irritasjon og diskusjoner, og jeg tror sommer, og ferie kan være en stor utfordring for veldig mange. Man skal gjøre så mye, og rekke så mye i løpet av kun få dager at ferien ofte kan bli mer stress enn moro. Slike ting er ikke sunt for familien. Det tærer på barna, og det tærer på forholdet mellom oss voksne. Man har så mye man kan oppleve nesten rett foran nesen vår, man kan legge så mange fine planer som ikke involverer de store utenlandsturene. Man slipper stress, og jag, og kan nyte, og ha det godt sammen. Jeg får vondt langt inne i hjerterota når jeg leser om foreldre som må gi barna turer de egentlig ikke har råd til fordi de skal ha noe å fortelle om når de kommer tilbake på skolen etter ferien. Hva er det som skjer i samfunnet? Hvorfor er det blitt sånn? 

Som barn var vi alltid på ferie hver eneste sommer. Vi var 4 barn, og 2 voksne. Da var syden, og utlandet reisemål som de færreste ofret en tanke. Det var ofte ferier i nærområdet, på hytta, eller turer i vårt eget land. Vi var ofte på ferie i Eiken, og det er ikke akkurat mange milene 🙂 Likevel gledet jeg meg til ferie i Eiken, jeg gledet meg til å gjøre noe annet, jeg gledet meg til å bade, og bli kjent med nye barn. Jeg har så utrolig mange flotte minner derfra. Vi leide hytter rundt forbi, og jeg har sett hver eneste krok av landet vårt etter flere Norges ferier. Alt jeg opplevde, og alle jeg ble kjent med – det var virkelige fine ferier! Vi dro etter hvert også ut av landet, og jeg opplevde både Sverige, Danmark og Finland 🙂 Jeg husker feriene som fine dager uten stress, og kav. Jeg husker hvor fint det var å være sammen alle sammen, og ofte også sammen med andre i familien. Ferie var noe annet enn hverdagen, og selv om vi ikke alltid reiste så mange milene, så var det ikke hvor langt unna man var som betydde noe, men det var å være sammen, og oppleve fine ting i sammen. Mye av dette håper jeg at jeg har tatt med meg inn i vår lille familie. Nå har vi reist til langt flere steder enn Eiken, vi har vært på mange turer, og besøkt mange land opp igjennom, men målet har vært at vi ikke skal stresse så innmari, at vi ikke må finne på mest mulig i løpet av de feriedagene man har…de gode minnene er det aller viktigste, og alt vi opplever dette sammen 🙂 For all del, jeg har også vært der hvor vi har kavet, og jaget for å oppleve det meste. Jeg tror alle har vært akkurat der, og det er vel da man også kjenner behovet for å stresse ned, og gjør nettopp det. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Uken har vært en helt grei uke. Jeg er på riktig spor, men burde nok ha trent mer enn jeg har gjort. Utfordringer dukker stadig opp, og akkurat nå er det litt å forholde seg til. Roseninfeksjonen gikk greit over, og er blitt etterfulgt av intense smerter i achilles senen. Jeg sliter med å ha på meg vanlige sko fordi det er så smertefullt når skoen berører achillesen. Legen kunne fortelle at dette var en achillestendinitt, altså en betennelse i achillessenen. Lucky me 🙁 Oftest er det idrettsutøvere, middelaldrende mosjonister, eller eldre som får denne type betennelse, så i hvilken gruppe her kommer jeg inn i :-)? Middelaldrende mosjonister ville nok datteren min ha valgt, jeg velger å tro at jeg følger meg selv inn i rekken av idrettsutøvere som får dette 🙂  Det hjalp lite at legen min var strålende fornøyd med vektreduksjonen, og skrøt av hvor synlig det var når han i neste øyeblikk sier at jeg ikke får trene når jeg har achillestendinitt. Hva? Ikke trene? Har han mistet all fornuft? Jeg kjente jeg var i ferd med å starte den berømte hyperventileringen. Jeg kan da ikke stoppe trening! Det er sommer, jeg MÅ trene…tenk på vekta…tankene stresset rundt i hodet mitt. Noe måtte jeg vel kunne gjøre…?? Ultralydbehandling er vel og greit at jeg må ta, men hvor lang tid kan ikke det ta å finne en fysioteraput som faktisk har ledig kapasitet, og så skal jeg ikke trene før alt er i orden? Jeg nekter! Det var like før jeg la meg på gulvet, og skrek som en unge…. dette må løses på en, eller annen måte, det bare må!  Betennelsen er nok en kombinasjon av mye trening, vekt, og skotøy. Jeg har trent veldig mye, det blir mye belastning, og senen skal holde litt vekt når jeg beveger meg 🙂 Jeg er ganske sikker på at jeg har gode sko, i alle fall til saltimene, og turene i skog, og mark, men ser jeg må skaffe meg nye joggesko som jeg kan trene i treningsstudioet med. Jeg vegrer meg veldig til å kjøpe sko. For det første så har jeg store bein grunnet ødemet, så jeg må ha herrestørrelse. Det sliter jeg mye med når jeg skal inn i en butikk, og de går til damehyllen…I herrehyllene er det jo også lite sprekt å finne. Jeg vil helst ha de rosa joggeskoene til dame, eller de lilla, eller i alle fall de med spreke farger. Istedenfor så må jeg altså slukøret stabbe meg til hyllene med de hvite, sorte, blå, eller grønne joggeskoene, de som bare er så typisk herresko.  Hvorfor kan ikke dere menn også etterspør rosa, eller lilla joggesko???? I tillegg til størrelse, og farge, så sliter jeg med å finne en betjening som kan hjelpe meg slik jeg vil bli hjulpet. Ofte blir det til at jeg sier at jeg bare skal kikke i håp om at jeg skal finne en åpenbaring av noen sko rett foran meg, men det skjer jo aldri. Jeg aner jo ikke hva slags sko jeg skal ha!

Jeg synes mange sportsbutikker bør bli mye flinkere til å hjelpe. Jeg er totalt lost når jeg er i slike butikker. Jeg aner ikke hva jeg trenger for å trene, og for at beina mine skal ha det godt. Må jeg ha demping, skal jeg ha løpesko, skal jeg ha til asfalt, eller terreng, hvilke sko gir beina mine den støtten de trenger – der er jo ørten sko med tusen forskjellige bruksområder! Jeg blir både forvirret, og stresset. Jeg kjenner svetten komme, jeg blir varm, og når jeg kommer dit, så vil jeg helst bare ut. Når jeg har sagt til diverse betjening hva jeg skal ha skoene til, og hva jeg tror jeg trenger til mine bein, men likevel undrer hva jeg skal velge, så kommer de med 100 par, og så er det bare å prøve, så skal de komme tilbake til meg igjen. Jeg trenger hjelp av fagfolk til å fortelle hva som er de beste skoene for meg! Jeg vet ikke, men jeg går jo inn i butikker i håp om at de vet bedre enn meg. Hadde jeg visst 100% sikkert hva slags sko jeg skulle hatt, så hadde jeg garantert bestilt de på nettet, og sluppet å gå inn i løvens hule. Nå må jeg ha nye joggesko til tredemølla, og alle de andre apparatene på Spring, og da er det bare å psyke seg opp til igjen gå inn på sportsbutikker i håp om at der er en sjel som virkelig har lyst til å hjelpe meg…ofte opplever jeg en del betjening som om jeg har forstyrret dem når jeg kommer for å be om hjelp. Jeg overdriver kanskje litt, men ikke mye. Jeg har også fått blikkene som helt klart lurer på hva jeg skal med joggesko…blikk som sier at joggesko skal brukes, ikke stå til pynt. Slike ting gjør jo ikke disse besøkene noe mer moro akkurat. Jeg bør nok også virke noe mer selvsikker når jeg går på slike butikker. Jeg har vel en tendens til å synke litt sammen fordi vekta mi kanskje ikke skulle tilsi at jeg sliter for mye joggesko..helt tullete å tenke sånn, så her må det en endring til. Jeg vet hvor flink jeg er, og sliter nok mer på joggeskoene enn mange andre, så her er det bare å pøse på med selvtillit, og få seg gode sko for min achillestendinitt 🙂

Denne uken har jeg også fått innviet min nye, deilige fleecejakke. Jeg har ikke shoppet så mye klær den siste tiden, noe som er sååå ulikt meg. Derfor har det blitt lite bilder, og skriving av klær gitt. Nå håper jeg sommeren byr på en del shopping, så bilder håper jeg det vil bli 🙂 Klær er for meg en stor interesse, så det vil jeg klart også blogge om 🙂 Jeg merker at jeg synes det er blitt mye mer behagelig å ha på seg turklær enn før, og jeg synes mange av klærne som blir laget som turklær er fine klær også å bruke i hverdagen. Sånn tenkte ikke jeg før. Da var jeg pyntet  nesten uansett hvor jeg skulle… men så var det vel heller ikke så mye turklær å få tak i tidligere. På St.hans fikk jeg innviet min nye, lekre, rosa fleecejakke. Fargen er jo bare sååå fantastisk flott! Jeg elsker å brekke av med rosa, og at man får slike farger på denne type jakke er jo jeg veldig glad for 🙂 Jeg blir glad av farger, og jeg trives godt i farger. Jeg kunne ikke vært fargerik fra topp til tå, men en fin farge til en mer nøytral bukse, det liker jeg. Den nye fleecejakken min er fra Stormberg, og heter Vigør. Utrolig lett å ha på seg, og varmet godt utover kvelden når vi satt ute. Fin å ha på morgenturene med Dean, eller på dager hvor det ikke er den store sommervarmen. Det som også er så fint er at jakken er for alle – den går fra XS til 5 XL. Jeg har 4 XL , og jakken er romslig og god. Jakken er samme som genseren som en av dere i dag vinner, så her er det egentlig kun en smakssak om man liker jakke, eller genser, eller kanskje begge deler 🙂 Den nydelige fleecejakken finner du her : http://www.stormberg.com/no/vigor-d-ultrafleecejakke-hoved.html#10041940004

Denne uken har jeg hatt en ny giveaway på bloggen min. En av dere flotte lesere skulle få en flott Vigør fleecejakke, og 2 drikkeflasker fra Stormberg. Jeg må bare beklage at trekningen ble noe forsinket. Jeg skulle ha lagt ut vinneren i går, men dagen løp avgårde…vinneren er blitt trukket i dag 🙂 Vinneren av fleecejakke, og drikkeflasker ble : ELI AAS !!! Gratulerer så masse, Eli, og hurra for deg! Det kommer flere giveaways utover sommeren, og flere muligheter til å vinne flotte gaver. En ny giveaway kommer allerede neste uke 🙂 Ha en herlig lørdag. Nyt dagen, og ta godt vare på deg selv til vi blogges igjen 🙂

Innlegget mitt på mandag ga mange en tankevekker, noe jeg er veldig glad for. Det var også det jeg håpte på da jeg satte meg ned for å skrive. Jeg fikk så mange flotte tilbakemeldinger fra mange av dere som leser bloggen min, og det gjorde meg så uendelig glad 🙂 Jeg blir glad når det jeg skriver kan få en til å sette seg ned å tenke, og kanskje bidra til at man kjenner litt på ting man kanskje ellers ikke er så flinke til. Innlegget mitt på mandag om at vi ikke må ta alt som en selvfølge fordi ingen kjenner morgendagen. Innlegget om å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, om å sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene gode.

Ingenting er en selvfølge, og man går lett fra dager hvor det meste går på skinner til dager som er mer utfordrende. Akkurat slik føler jeg det i dag. Alle dagene som har vært så gode, og som har vært fylt med så mye av det jeg setter pris på. Plutselig skjer det ting som endrer dette. Det kan skje uten at en egentlig skjønner hvorfor. I dag er en sånn dag hvor jeg sliter bittelitt med å gire meg opp, og sette pris på de små tingene. Man vil, men av og til er det vanskelig. Samtidig ser jeg at ting bedrer seg, og da blir det litt lettere å se at alt vil bli bra.

Jeg har tidligere skrevet om de utfordringer jeg kan ha i mitt liv. Ikke bare overvekten, men jeg har også lipødem/lymfeødem som begge er kroniske tilstander. Den ene er jeg født med, og den andre oppstod etter en større operasjon i 2002. Begge gjør at mine bein er unormalt store, og væskefylte. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store, klumpete, og væskefylte beina var ikke lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av de store beina. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, alternativet kunne vært så mye verre. Jeg lever godt med tømmerstokkene mine, selv om jeg fortsatt kan kaste kompresjonsstrømpene vegg imellom, og jeg kan drite i å ta de på meg selv om jeg vet at jeg vil hovne, og få vonde bein…men stort sett, så spiller jeg på lag med beina mine, og så er det normalt med de små kranglene i blant 🙂 En av utfordringene med å ha disse kroniske tilstandene i beina er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene, som jeg gjorde på mandag. Høyre legg begynte å småverke for så å verke enda mer, den ble rød, hissig og øm – en ny infeksjon var på gang 🙁 Jeg har hatt mine runder med dette, og jeg har heldigvis med unntak av en gang klart å stoppe det selv med pencillin. En gang gikk det ikke, og da ble det sykehusopphold, og intravenøs behandling. Nå har jeg alltid pencillin liggende hjemme, og straks jeg merker den minste antydning, så er det bare å starte på en kur.

Ikke vet jeg hva som forårsaket en ny rosen infeksjon, men at den rir i kroppen er det ingen tvil om. Nå er det 10 dager på antibiotika, det er ingen trening under kuren, og jeg skal ta det mest mulig med ro. Jeg hater å ta det med ro… sitte på en stol med beina høyt. Jeg klarer det de to første dagene, men så sliter jeg….mandagen var preget av vondt bein, ømt bein, og feber i kroppen. Jeg hater virkelig å få dette! Det er en del av livet med lipødem/lymfeødem, men sliter veldig med å akseptere akkurat dette. Det at jeg stadig sjekker om rødfargen er gått ned, svetter som en gris grunnet feber, beinet er ømt og vondt, og så er det denne usikkerheten om pencillinen tar infeksjonen denne gangen også….Mareritt er det også at jeg ikke får trene, og jeg kjenner hyperventilieringen komme i takt med tanken på alle kiloene som vil renne på, og ikke av..

Jeg tror pencillinen tar knekken på infeksjonen denne gangen også. Det føles sånn selv om feberen ikke har gitt seg ennå. Beinet fungerer noe bedre, og så får jeg håpe at humøret vil stige etter hvert. Jeg blir lei, og jeg blir sinna… det nytter ikke, men jeg blir det. Kanskje var det det bittelille gnagesåret på den ene tåa som var årsaken denne gangen, ikke vet jeg, men jeg kan ikke være på vakt hele tiden, og små sår/kutt kan man ikke unngå. At infeksjonene er en del av livet sliter jeg med, men jeg får jobbe meg gjennom det. På slike dager er det vanskelig å tenke veldig positivt, men jeg jobber med det også, og sørger for å gjøre hyggelige ting. Det er viktig å prøve å glemme litt, og ikke ha alt fokus på det som ikke er så bra akkurat nå. Jeg vet det er forbigående, og jeg vet jeg vil bli bra, og jeg vet at jeg kan ha gode dager selv om dette rir kroppen min. Det er nok mange som har det sånn som meg i blant. Som har sine utfordringer som dukker opp i blant. Utfordringer som er blitt en del av livet, og som man takler best ved å prøve å tenke positive tanker. Lett er det ikke 🙁

Denne uken skal jeg jobbe i radioen, og gleder meg stort til å ha sending fredag morgen. I dag skal jeg bruke dagen til å lage reportasjer som jeg kan fylle sendingen med. Dette er det jeg virkelig liker å gjøre, så da klarer nok fokuset å komme bort fra infeksjonen, og over på ting som jeg liker å gjøre, og som gir meg så mye. Nyt dagen, og ta vare på dagen!