Jeg skal til Syden… Hørte du ett lite hurra i det fjerne ? Jeg kjenner litt på klumpen i magen når jeg tenker på at jeg skal til varmen. Det er da jeg skulle ønske at jeg var den type person som ikke brydde seg overhode om folk så på meg. Som overhodet ikke brydde seg om de ekstra kiloene, og bare kastet klærne slik man skal når man er i varmen. Jeg skulle ønske jeg kunne kle på meg badedrakt med stolthet, og bare kose meg i vannet… men sånn er ikke jeg. Jeg er full av beundring overfor de som går kledd akkurat sånn de føler for når de er i varmen. Tenk deg en god, og varm sommerdag, og så kan man liksom ikke kle seg helt slik temperaturen tilsier… ikke går jeg i shorts, ikke går jeg i annet enn lange skjørt, jeg har en sommerkjole, og ellers er det overdeler med 3/4 arm, og sommerbukser… med lange bein….Når min søster var overvektig, så brydde hun seg katta om andre, jeg beundret henne for det, men den holdningen har tydeligvis ikke gått i arv 🙁 Jeg vil reise… jeg vil gjerne bort litt, og når jeg saumfarte nettet etter steder, og hoteller, så ser jeg til min store lykke at enkelte leiligheter har privat basseng! En sånn leilighet vil jeg ha! Jeg elsker å bade, men er ikke like glad i å vise meg i badedrakt på stranda, men med privat basseng, så trenger jeg jo ikke å bry meg om andre enn meg selv! Privat basseng må jo være fantastisk for de av oss som elsker å bade, men gjerne kan være litt alene – helt fantastisk spør du meg! Dette må jo være løsningen på alle overvektiges problemer i forhold til det å bade, eller å vise seg i badedrakt foran en haug solhungrige turister ! Jeg mener fortsatt at dette må være toppen av lykke i Syden, men så var det prisen da….når jeg ser på prisen, så ser jeg jo at vi kan få både tur, og godt med lommepenger for det kun oppholdet i leiligheten med privat basseng  🙁   Jeg visste jo at der måtte være en hake….Hotell Lopesan Baobab Meloneras er egentlig hotellet jeg har valgt ut. Der er det privat basseng – der hadde jeg følt meg som en prinsesse tenker jeg… badet og kost meg, og dermed opplevd Syden på en helt annen måte. For i Syden skal man jo bade…. Nå er ikke turen helt bestilt ennå, men jeg har nå sagt at jeg skal ta meg av alt det der, og når jeg skal bestille tur, så skjer det nok ikke i det høyeste tempoet. Jeg bruker lang tid… først må jeg finne et hotell som har over snittet god standard. Jeg skal innrømme at jeg er kresen, og jeg kikker etter både her, og der på rommene for å se at det er rent, og pent når jeg kommer til et hotell. Min mor kan ikke skjønne hvor jeg har fått denne kresenheten i fra. Da kan jeg fortelle henne at nettopp det er hennes skyld, hennes, og pappas. Alle ferieturene Norge rundt på kryss, og tvers var fantastiske turer, og fantastiske minner, men mine foreldre var aldri så nøye på hvor vi overnattet, så mange av caminghyttene føler jeg enda hadde en del gjester som ikke skulle ha vært der, og kanskje var de ikke alle sammen så rene som de burde ha vært…..dette har nok brent seg fast, og gitt meg mange mareritt, og av den grunn, så er nok jeg blitt mer kresen enn de noen gang har vært 🙂

At jeg elsker en veldig høy varme, det er vel å ta litt hardt i. Jeg svetter jo som en gris i varmen, men det er godt å reise bort en liten periode når vinteren puster kuldegrader også på oss sørlendinger. Når minusgradene nå begynner å puste oss både i nakke, og ansikt, så lever jeg fint med det altså. Jeg har aldri latt vær, og vind gjøre meg særlig deprimert. Jeg blir ikke værsyk, og jeg blir ikke høst, eller vinterdeprimert. Det eneste som kan gjøre meg lettere frustrert er når snøen daler ned i bøtter, og spann, og attpåtil kommer den aldri ferdig måket. Det at man må ut å måke hver tredje time, det må jeg innrømme er utrolig frustrerende, og jeg blir fort lei av å måke. Heldigvis har vi i den lille gata vår kjøpt oss ny snøfres i år, så nå skal det freses i takt med frustrasjonen i hodet med en gang snøen prøver å innta asfalten vår. Jeg innbiller meg at det skal bli fint å måke denne vinteren, men kjenner jeg mannfolkene rett, så kommer de til å slåss om å bruke fresen til nyhetens verdi har avtatt. Jeg hater egentlig snø, i alle fall når brøytekantene blir høye, og lite samarbeidsvillige…vinteren i fjor var perfekt, og jeg har bedt værgudene om å gi oss like lite denne vinteren her. Vil folk på ski, eller renne på akebrett, så dra til fjells, det er der snøen hører hjemme 🙂

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Det er flere grunner til at det ofte kan ta litt lengre tid enn normalt for meg å få bestilt en tur. En ting er å finne ett flott hotell, men det er bare en av årsakene. Jeg er i tillegg livredd for å fly, og jeg er overvektig. Begge disse tingene er utfordrende. Flyskrekken min skal jeg skrive mer om i ett senere innlegg, og selv om jeg har blitt mindre redd de siste årene, så er det å fly ikke noe jeg gjør med glede. Jeg har hatt den beste flyskrekkteraputen til å prøve å få meg til og forstå hvordan alt det tekniske fungerer, og han har prøvd å få meg til å skjønne hvorfor jeg er redd. Han har gjort en god jobb, men ennå så bruker jeg masse energi på å fortelle meg selv at min siste dag er kommet hver gang jeg går om bord i et fly. Det er nesten så jeg tar farvel hver gang….en kan jo smile litt, men det er utrolig vondt å være så redd. Jeg hører etter på hver eneste lyd, og tror noe er galt…hver bevegelse flyet tar gjør meg redd… Likevel så flyr jeg. Jeg må det for å komme meg noen steder. Jeg har sett det meste av Norge, og nabolandene, og skal jeg se litt bredere, og videre, så må jeg opp i et fly. Det er noen forferdelige timer, men jeg har kommet ned like hel hver gang, også den gangen piloten ikke ville lande på Kjevik, flyet hadde en helt sinnsyk turbulens, det tordnet, og det lynte, og flyet avbrøt likegodt landingen, og tok turen til Sandefjord. Aldri har vel en buss vært bedre å sitte på veien mellom Sandefjord, og Kristiansand enn da 🙂

Tilbake til Syden….den dårlige sommeren vi hadde i år har nok også gjort lysten til å reise sydover større enn normalt. Min bedre halvdel trives også bedre i varmen, og jeg ser at en tid i varmen gjør han veldig godt….han elsker dessuten å fly, og har aldri vært kvinne med en del kilo for mye, men han er ser hvordan jeg har det, og ser hvordan jeg reagerer på både fly, og badedrakt, så han maser aldri, men nå er det vel bestemt sånn ca 80% at turen skal gjennomføres. De 20 siste prosentene er det jeg som sitter på, og jeg drøyer av vilje… eller uvilje…eller en kombinasjon av vil, og ikke vil 🙂 Jeg tror mange overvektige hadde sett på Syden med andre øyne om vi faktisk kunne hatt muligheten til å få leilighet med eget basseng uten at det hadde kostet såpass mye ekstra som det faktisk gjør. Ikke at man skal reklamere dette ut mot overvektige, men jeg tror mange hadde senket skuldrene litt mer når man faktisk kan ligge ved sitt eget basseng for å slikke sol, eller badet i eget basseng uten å ha tusen øyne rettet mot seg – det hadde vært livet det 🙂 Apollo har dette hotellet, og sikkert flere andre… nå er det ett nytt dilemma : Skal vi gidde å betale såpass mye for ett eget basseng? En skulle ha prøvd det ut først så man visste hvordan dette faktisk er… er det slik jeg tror, så kan det absolutt være verdt de ekstra pengene det koster…..jeg ser for meg at dette må være min Syden lykke 🙂

Kanskje må jeg også se meg om etter en ny badedrakt. Min er fra Kappahl, og er sikker 100 år gammel. Jeg ser at noe hold i cup’ene kanskje heller ikke hadde vært så dumt, en bøyle for eksempel hadde gjort susen. Når en badedrakt ikke blir brukt, men helst bare ligger og samler støv, så er det egentlig ikke så nøye hvordan den ser ut 🙂 Min badedrakt er lekker….grønn, og fin…uten bøyler 🙂 Hver sommer, så sier jeg til meg selv: Neste sommer, Heidi…da har du tatt av deg såpass at du faktisk kanskje vil kle ei badedrakt. Neste sommer da får du vist alle hvilken badenymfe du faktisk er….du har bare skjult det i veldig mange år 🙂 Neste sommer har ennå ikke kommet, men jeg gir ikke helt opp håpet om at det blir en neste sommer….. 

Har noen av dere erfaring med private basseng? Da hadde jeg blitt veldig glad om du deler dine erfaringer med både meg, og de som leser bloggen 🙂 Jeg lukker ned Apollo sin side med bilder av det flotte hotellet, og sier til meg selv at i morgen… da skal jeg få bestilt denne turen…innerst inne vet jeg kanskje at det muligens ikke blir i morgen, og når jeg endelig har helt kontroll på alt av følelser, så kan det meste være utsolgt….det har jeg vel sånn sett opplevd før….I dag er det 8 dager til jeg åpner den første luken i bloggens fantastiske adventskalender!!! 24 luker skal åpnes, og bak hver eneste luke er det helt fantastiske gaver som dere skal få. En gave fra meg til dere i den flotte ventetiden….jeg gleder meg så masse!!!! Nyt mandagen! For min del starter en ny treningsuke med tabata på Spring kl.19.30 i kveld. Det skal bli godt med en ny treningsuke da det muligens ble noe for mye Stratos nøtt, og salte chips i helgen 🙂

Opp igjennom årene, så har jeg vært så heldig at jeg har møtt, og blitt kjent med en rekke flotte mennesker. Mennesker med masse kunnskap, og stort engasjement. En av disse er Linn Kristin Brænden som i dag skal gjesteblogge her hos meg. Linn Kristin, og jeg har begge ett brennende engasjement for å hjelpe overvektige, og vi ønsker å jobbe for at både overvektige, og staten skal se at det finnes andre gode løsninger enn å legge seg under kniven, og la seg slankeoperere.

Linn Kristin Brænden har selv slitt med fedme, og en dårlig helse i mange år. Hun har gått i alle fellene, og tatt alle omveier som er mulige å ta. Linn Kristin fant til slutt det som fungerte for henne, og med bakgrunn i sin egen helsereise, så startet hun å blogge i 2012, og begynte også å holde kurs. Dette har nå blitt videreutviklet, og har nå blitt ett komplett helsekurs på nett som heter Vita Univers .

Linn Kristin, og jeg har begge ett brennende engasjement for å hjelpe overvektige. Linn Kristin med sin egen erfaring, og sin kunnskap basert på kostholdsdelen, og jeg med mine erfaringer med vektnedgang ved hjelp av trening, og mental jobbing. Vi ønsker begge å jobbe for å være med på å endre det offentlige behandlingstilbudet slik at færre velger slankeoperasjon fremover. Over 3000 personer får innvilget slankeoperasjon i dag. Organer blir tuklet med for at vi skal oppleve lykke over å ha en slank kropp! Det er fullt mulig å leve ett godt liv med masse lykke om man ikke veier 60 kg. Det bør ikke være en tynn kropp som er hovedfokuset – det bør være en sunn, og frisk kropp, og da ligger ikke løsningen i en slankeoperasjon. Staten bruker svimlende summer hvert år på slankeoperasjoner, og i tillegg kommer alle kostnadene ved fjerning av overflødig hud, og der er store utgifter på det som oppstår av komplikasjoner…… En slankeoperasjon i det private helsevesen koster ca 140000 kr. Aleris alene utførte 800 slike operasjoner i 2011. Når det hvert år utføres ca 3000 slike operasjoner i Norge, så snakker vi om en prislapp på ca en halv milliard kroner årlig ( 500.000.000 NOK )   

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Les Linn Kristins blogginnlegg, det er tid for ettertanke.

Slankeoperasjon – nåtidens lobotomi

av Linn Kristin Brænden

Jeg mener det. Slankeoperasjon er lobotomi. Filmen. “Gjøkeredet”. Jeg gråt. Vil våre barn gjøre det samme i sin etterpåklokskap når de ser resultatene av desperasjonens handlinger for å bli slank?

“One flew over the cuckoo’s nest”. “Gjøkeredet” på norsk. Vi så filmen i psykologi valgfag. Den gjorde inntrykk. Jack Nicholsen var utrolig sexy på den tida. Det førte til at det gikk en aldri så liten lokal Nicholsen epidimi hos meg og vennene mine. Men det var ikke derfor Gjøkeredet gjorde inntrykk. Det var tragedien. Lobotomien. Og vi satt der og kunne ikke forstå. Hvorfor??? Hvordan var det virkelig mulig å tro at dette var den beste behandlingsmåten på schizofreni, psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser?  Men det er lett å være etterpåklok.  Visste du at mannen som utviklet metoden for lobotomi fikk Nobelsprisen i medisin med begrunnelse at han hadde bidratt til å løse et pleieproblem innenfor Psykiatrien? Egas Moniz het mannen. I perioden 1947-1957 det ble utført flest lobotomier i Norge, tilsammen over 2500. Sammenlignet med USA og andre land i Europa er dette et veldig høyt tall. Operasjonen ble som oftest utført uten pasientens samtykke, altså under tvang. Mange av pasientene som ble behandlet, ble roligere og enklere å ha med å gjøre, men mistet initiativ og framdrift. Andre fikk mer omfattende funksjonsreduksjon, og ganske mange ble varig pleietrengende, svært få kom tilbake i yrkeslivet. En del døde i tilslutning til operasjonen, eller som følge av senkomplikasjoner. (Kilde: Wikipedia) 

Slankeoperasjon er amputasjon av friske organer. Er det noen forskjell mellom omskjæring av kvinner/menn og en slankeoperasjon? Begge fenomen er kulturelt betinget og blir forsvart ut i fra normen de praktiseres i. Det betyr ikke at det er riktig å gjøre det. Det betyr ikke at effekten man søker å oppnå gjennom utøvelsen/praksisen oppnås. Kontroll over kjønn, kontroll over hygiene eller kontroll over vekt. Det eneste som gjør en slankeoperasjon noe mildere i sin form er at det er større grad av frivillighet.  Slankeoperasjon er amputasjon av friske organer. Pakket inn i forsknings sjargong lyder det slik: “Sånn sett er fedmeoperasjon et stort paradoks. Kroppens innside rekonstrueres, og gjøres unormal, for å kunne få et normalt liv” sier Berg.(Anita Berg ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Hun har fulgt sju pasienter med sykelig overvekt gjennom det første året etter en fedmeoperasjon.)

Det har vært en 11 dobling av slankeoperasjoner de siste 10 årene. Fra 150 operasjoner i 2004 til over 3000 i dag!  (Her er det også  for øvrig store mørketall  siden mange velger å la seg operere i utlandet gjennom “helsereiser” etc.) Operasjonen  medfører underkastelse av et strengt regime med mange tøffe restriksjoner. Kroppen blir ustabil og du blir helt avhengig av å spise riktig. Noen kan aldri spise “normalt” igjen, og spyr opp maten igjen selv flere år etter operasjonen.  Behandlingen krever stor egeninnsats fra pasienten, og løsningen er ikke så enkel som mange tenker at den er når de velger seg denne løsningen. Gjennom slankeoperasjon reduseres både næringsinntak og næringsopptak, og kroppen kan påføres mangelsykdommer som følge av operasjonen. “Man mister altså mange næringsstoffer, og må lære seg å leve deretter, for å unngå feilernæring og underernæring.” (Berg) Det ER deilig å gå ned i vekt når man er for stor. Det er deilig å mestre kroppen. Den adlyder. Den blir mindre. Du blir mett. DU FUNGERER! Selvsagt er det deilig å kunne sitte med beina i kryss. Å kunne gå opp en trapp uten å måtte hente pusten på toppen. Men det er ikke nødvendig å gå gjennom tortur for å få det til. Og det kan likevel gå fort. INGEN skulle fått lov til å få slankeoperasjoner uten å ha prøvd ketogen kost først. Ketogen kost fungerer. Så hva er det som gjør at ikke dette er et automatisk valg? Barn ned i 13 års alderen blir operert. Det finnes ikke god langtidsforskning på  feltet. Vil våre barn gråte når de ser filmen? 

Kilder:  http://www.forskning.no/artikler/2013/februar/347589 http://no.wikipedia.org/wiki/Lobotomi

Hva slags tanker har du om slankeoperasjoner?

Vil du bli bedre kjent med Linn Kristin, og hennes helsekurs på Vita Univers, så finner du mer info her : www.vitaunivers.no

Av og til så føler man seg litt smådesperat, og tankene er mange i forhold til hvordan man skal klare å gå ned i vekt. Jeg tror mange med meg har tenkt masse, og de fleste har sikkert også prøvd ut en masse, og det de fleste sikkert sitter igjen med er en god latter, og følelsen av å være nettopp litt smådesperat, og komplett idiot 🙂 Alt dette sammen med både frustrasjon, irritasjon og sinne, OG ei lommeboka som helt klart kan fortelle at alle forsøkene på å gå ned i vekt har kostet masse penger….ukebladene , og media gir oss hele tiden slankekuren som fungerer, og superpillen som virker, og vi får servert oppskriften på hvor enkelt det er å gå ned i vekt. Jeg må le litt for meg selv når jeg tenker på hvor mye man kan bli lurt til å tro på. Man er på grensen til å være rimelig lettlurt, men samtidig, så er man så desperat at selv om man innerst inne vet at det ikke finnes en superkur for vekttap, så ønsker man det så inderlig at man lar seg lure gang på gang. Ulike aktører på markedet vet dette så innmari godt. De vet at vi er på grensen til å være desperate, og de vet at vi i en slik fase er mottagelige for det aller meste, og de vet at de kan tjene masse penger.

Jeg har tenkt masse, jeg har latt meg lure i hodet utallige ganger, men jeg er kanskje en av veldig få som aldri har kjøpt slanketabletter, eller prøvd diverse kurer, men herremin, jeg har hatt lyst sååå mange ganger. Jeg har tenkt som alle dere andre : kanskje denne gangen… Hvorfor har ikke jeg hoppet på alle vidunderkurer, og dietter?Hvorfor har ikke jeg prøvd ALT ? Jeg ville kanskje valgt å si at det er fordi jeg har sunn fornuft, og fordi jeg vet at det ikke fungerer… men det er ikke sannheten…jeg har på dette området ikke noe mer sunn fornuft enn alle dere andre…jeg har nok vært redd for følelsen av at det ikke gikk denne gangen heller, følelsen av å bli lurt igjen, følelsen av å feile, følelsen av nettopp å være smådesperat. Det har kanskje stoppet meg noe ? Jeg liker ikke følelsen av å mislykkes, hvem gjør vel det? Det å være stor, det å være annerledes, det er så innmari ømt, og det gjør bare sååå innmari vondt når man må innse at man mislyktes igjen. Hvorfor kan man ikke bare klare det? Hvorfor klarer andre det, men ikke jeg? Kanskje er det frykten for å føle enda mer på disse tingene som gjør at jeg aldri har tatt en “superpille”…, men det er nok en todelt sannhet her…..

Grethe Rhode er vel det eneste jeg har vært innom, men frykten for å gå på vekten, og dermed se tallene le hånlig mot meg, det tok alt mot fra meg, og det ble med det ene kurset. Fedon har jeg heller ikke stiftet bekjentskap med, ikke eurodietten, ingen ananaskur, ingen sykehusdiett –  faktisk ingen andre enn mine egne dietter, og gjentatte forsøk på å gjøre noe for å gå ned. Jeg har alltid vært livredd for å gå på vekta, og det har jeg vært siden jeg veide meg hos skolelegen på Solholmen Skole, og han sa jeg nok var litt tykk … da gikk jeg i 4.klasse. Jeg husker det som om det var i går. Det har brent seg fast i hodet mitt. Det var ingen god følelse at en voksen person forteller meg at jeg var tykk.. det hjelp lite at han sa noe tykk, for det er ordet tykk man husker, og det er tykk man da føler seg. Så vekt har vi omtrent aldri hatt i hus, i alle fall ikke etter jeg selv fikk hjem, og familie. Fastlegen ønsker at jeg skal anskaffe meg vekt nå for å følge en positiv utvikling, men den sitter langt inne kjenner jeg, men samtidig, så vil jeg jo aldri helt få oversikten over hvor mye jeg har gått ned i vekt om jeg ikke veier meg 🙂 Det som nok har holdt meg borte fra diverse dietter er nok også mitt litt spesielle forhold til mat. De som kjenner meg, de smiler nå 🙂 Ikke at jeg ikke er glad i mat, for det er vel ingen stor overraskelse at jeg liker mat, men jeg er så utrolig kresen. Ofte føler jeg meg som en liten unge som griner på nesa, og som ikke skal smake på noe som lukter rart, eller virker skummelt. Heldigvis har jeg en datter, og en mann som ikke er som meg, og som elsker mat fra alle verdensdeler 🙂 Jeg elsker å lage mat, men det er nok mye av dette som ikke går inn i min munn. Jeg tror ikke jeg skal ramse opp alt jeg ikke spiser, for den listen hadde vært lang… ille å være sånn når man er  45 år, men det er i alle fall dette som nok også har holdt meg borte fra diverse dietter, og slankekurer.

En ting jeg har prøvd i håp om å gå ned i vekt er hypnose. Jeg er nok en person som er åpen for veldig mye, og som ikke er redd for å prøve ut diverse ting, bortsett fra ting som omhandler mat 🙂  Gjennom mitt radioarbeid, så ble jeg kjent med den danske hypnotisøren, Bo Groth. Bo er veldig kjent i sitt eget hjemland, men er også i perioder en del i Norge. Han har hjulpet mange til bla røykeslutt, og en god barndomsvenninne av meg fikk sammen med sin søster, og mor hjelp av Bo til å stumpe røyken, og ennå så er de alle tre røykfrie. I radioreportasje med Bo om hypnose, så fortalte han også at han hadde hjulpet mange som slet med overvekt. Han kaller behandlingen for Gastric Band hypnose. Ved hjelp av hypnose, så ønsker han å lure hjernen til å tro at magesekken har fått et strikk rundt seg, og på den måten blir matinntaket redusert, og man skal bli fortere mett. Hypnosen skal også hjelpe deg til å gjøre noe med de dårlige vanene man har som det at man overspiser, og trøstespiser. Da jeg prøvde hypnose, så var det i en periode hvor jeg egentlig var klar til å la meg slankeoperere, men bestemte meg for at jeg ønsket å prøve hypnose før jeg fortsatte vurderingen av operasjon. Jeg har stor tro på hypnose, og jeg tror fortsatt at hypnose kan hjelpe veldig mange. Jeg har tro på at hypnose kan hjelpe de som ønsker å slutte å røyke, som har flyskrekk, eller redd for å snakke i store forsamlinger, men kanskje ikke i kampen mot overvekten fordi overvekt er ett sammensatt problem. 

Det finnes ingen quickfix for å gå ned i vekt. Det vet vi egentlig alle sammen. Svaret ligger i endring over tid. Vi må ha tid, vi må ha tålmodighet. Ingen superpille vil noen gang gjøre jobben for oss. Vi må glemme dietter, og piller. Både du, og jeg vet hva slags mat som er sunn, god mat. Vi vet alle sammen hva som er usunt. Vi vet at vi må spise lite, og ofte. Vi vet at blodsukkeret må være stabilt for at kroppen, og hjernen skal fungere optimalt. Problemet er å gjøre alt vi så veldig godt vet. Problemet er å sette all kunnskapen ut i praksis! Vi har et liv, og det skal vi leve! Vi skal spise sunt, og vi skal spise godt, men vi skal også få lov til å kose oss, og nyte den delen av livet også uten og gå rundt med verdens dårligste samvittighet hver gang noe usunt treffer munnen. Jeg vet jeg har skrevet det sikkert 1000 ganger før, men det er så viktig…. veien til ett lettere liv ligger i hodet vårt. Rydde i tanker, og rydde i følelser, så vil både trening, og kosthold falle på plass etter hvert. De fleste av oss vet også at etter en diett, så tar det ofte ikke lang tid før man er tilbake i de gamle sporene igjen. Svarene du trenger for å få ett lettere liv ligger i dine egne tanker. Det er ofte en stor ryddejobb som kan være både vond, og sår,  men det er på den måten du kan bli sjef i eget liv, hvor du kan senke skuldrene, være fornøyd med valgene, og ikke minst ha ett liv hvor du har det godt, og hvor du er  fornøyd med å være akkurat den du er  🙂

Jeg vil avslutte med en viktig ting : Selv om jeg skriver mye om alle utfordringene det er å være overvektig, og kampen for å klare og gå ned, så er det viktig å fortelle at selv om jeg er stor, så er jeg lykkelig 🙂 Livet er innmari ålreit selv om man drasser på litt ekstra. Det er viktig å fokusere på gledene i livet, og de positive tingene. Ikke la de negative tankene få styre dagene dine – jeg er sikker på at klarer man å fokusere på de fine tingene, så vil man mestre utfordringene så mye bedre 🙂

Det er utrolig godt å vite at jeg ikke er alene om å føle at livet i perioder er en berg, og dalbane. Det er godt å vite at du også kjører denne i perioder. Selv om man ikke ønsker at andre skal slite, og ha utfordrende perioder, så er det likevel godt å vite at man ikke er alene. Alle føler vel på at denne berg, og dalbanen i blant kjører brått nedover, og at det knirker litt før man igjen sakte beveger seg oppover. Etter onsdagens blogginnlegg, så har jeg fått så mange fine kommentarer, og meldinger, og jeg ser absolutt at de fleste av dere også kjører denne karusellen i blant. En leser sa det så utrolig fint i en kommentar til meg : Gi deg selv lov til å ha noen nedturer. Det ligger mye sant i denne kommentaren. Jeg er ikke flink til å akseptere nedturer, de stresser meg, og jeg blir så innmari lei meg. Jeg er en utålmodig person på en del plan, og når jeg ser dette skje med jevne mellomrom, så sliter jeg med å akseptere alle begrensningene det gir meg. Mye blir satt på vent, planene går rett i dass, og jeg kjenner at smilet er vanskelig å få frem. Jeg er heller ikke flink til å ta hensyn til kroppen når jeg får en infeksjon. Jeg skal for eksempel belaste det så lite som mulig, men jeg utfordrer meg selv hele tiden, og tar ikke så mye hensyn som jeg burde. I går måtte jeg kaste inn håndkleet på jobb etter at jeg har kjempet meg på jobb hele uken med feber, og vond legg. Jeg vil ikke skuffe noen, eller sette noen i en vanskelig situasjon, og dessuten elsker jeg å få jobbe der jeg trives aller best. I går måtte jeg lytte til kroppen, og rett og slett sette ting litt på pause. Ingen god følelse i det hele tatt, men jeg vet også at ting bare vil bli verre om jeg ikke tar til fornuft. Jeg er en sånn person som ikke alltid setter meg selv først, noe jeg kan oppleve at jeg må betale for i etterkant.

Samme leser som skrev at jeg måtte gi meg selv lov til å ha nedturer skrev også at i det øyeblikket hun tillot seg selv det, så merket hun også at ting ble raskere bra igjen, og det tror jeg virkelig på. Når de negative tankene får for mye plass, så vil man slite mer. Positive tanker, og det at man akseptere, det er en utrolig god medisin, og den medisinen kan gjøre underverker. Så takk til deg som skrev dette til meg. Du fikk meg til å tenke masse, og du fikk meg til å innse at når en utfordring som disse infeksjonene kommer min vei, så har jeg helt feil fokus. Jeg er liksom litt redd når infeksjonen kommer fordi jeg liksom ikke har kontroll, og jeg vet liksom ikke helt hvor det ender denne gangen. Istedenfor burde fokuset være på å bli rask frisk, akseptere at dette har skjedd, og så må jeg tenke hva jeg kan gjøre for at dette skal gå tilbake til slik det var før, hvor det nesten aldri skjedde. Jeg er ikke alene om å oppleve dette, men jeg føler meg alene når det skjer. Jeg har det vondt når det står på, og jeg synes så synd på meg selv.. for meg er det en kamp, men tenk hvor mange som kjemper så mange verre kamper enn dette… jeg burde sikkert skamme meg litt… jeg vet også at jeg fikk tømmerstokklegger, og fare for roseninfeksjoner fordi jeg var syk, og måtte operere. Jeg var en av de heldige, en av de som opplevde å bli helt frisk, og du verden så takknemlig jeg er….så da må jobben min nå være å tillate at disse nedturene kan komme, og gjøre alt jeg kan for å unngå at det skjer igjen. Jeg ser jeg er for slapp i forhold til de forbaska kompresjonsstrømpene som gnager meg i foten, og lager sår… jeg vet at de sårene er en stor risiko, så nå må jeg se hva som kan gjøres for å redusere faren . Jeg er også veldig lite flink til å la ting være i fred. Når noe klør, så klør jeg tilbake ennå jeg vet at jeg høyst sannsynlig klør hull…. det er faktisk mulig å være så idiot i hodet som jeg er akkurat da. Jeg vet jeg utsetter meg for en fare…. men klarer ikke å la være….joda, det er mulig… det er meg i et nøtteskall. Nå har jeg bestemt meg for at jeg skal slutte, jeg bare må motstå fristelsen med å klø tilbake. Det er godt i noen sekunder, men så blir det jo bare vondt, og kanskje verre. Dette hodet, dette hodet… hvor får man alle disse gale valgene fra…..Jeg synes selv jeg er blitt veldig flink på det mentale plan når det kommer til overvekt, trening og livsstilsendringen. Der er jeg sannelig stolt over meg selv … men når det kommer til disse hersens beina, infeksjoner, strømper som gnager, og sår som klør, så er jeg ikke like flink, og jeg kan vel ikke si jeg er så stolt over meg selv på dette feltet….men det skal skje endringer, det har jeg lovet meg selv.

Jeg er på bedringens vei. Formen er tilbake der den skal være sånn ca, feberen er borte, hevelsen er på vei ned, og jeg kan se at infeksjonen er på vei tilbake. Det er en god følelse når man ser at det går bra, og at det ser ut som man slapp innleggelse på sykehus fordi man ikke selv får kontroll over det som skjer i kroppen. Av en eller annen grunn, så er sykehus ett av mine største mareritt . Det er nok sine naturlige grunner til hvorfor det har blitt det, og jeg er selvsagt dypt takknemlig for at man har folk som kan ta vare på en når man trenger det, men sykehusoppholdet etter operasjonen i 2002 har satt sine spor, og sporene er vanskelige å slette. Alle dagene man lå der, alle komplikasjonene som oppstod, det meste fra det oppholdet er ingen gode minner, og det og måtte legges inn på sykehus er derfor noe jeg takler dårlig. Da blir man ekstra glad når det ser ut til å gå den veien det skal, og at pencillinen gjør jobben sin. Nå er det bare å ta kuren skikkelig ut sånn at jeg forhåpentligvis ikke må igjennom det samme om bare kort tid….Når en sånn infeksjon kommer, så er det frem med pennen, og streke opp slik at man kan følge med på om infeksjonen sprer seg. Den røde fargen skal ikke over streken, så man kan jo bli litt småstresset når man hele tiden prøver å kikke seg selv bak på leggen for å følge med. Det hender jo både titt, og ofte at man ser ting som ikke er reelle, så av og til kan det nok bli en utfordring for han her hjemme 🙂 Jeg ser jo ofte en rødfarge som ikke andre ser, og jeg se ofte at fargen er over streken… godt man har en flink, og veldig tålmodig mann 🙂

En trofast leser skrev i en utrolig flott kommentar at jeg kanskje burde stå på barrikadene for lymfesaken. Egentlig har jeg aldri orket fordi det har vært så mye annet, men det er for lite kunnskap om lymfeødem, og lipødem. Ikke bare hos folk flest, men også hos legene. Det er et felt de lærer svært lite om under legestudiene. Det er så vidt de er innom det, og da kan du tenke hvor viktig det ansees å være, og hvor mye helse Norge er villig til å prioritere det. Vi er mange med lymfeødem, og det er mange med lipødem, og mange vet garantert ikke at de har det fordi legestanden vet for lite om det! Jeg er født med lipødem, og har fått lymfeødem etter operasjonen. Ingen ante at jeg hadde lipødem før en svensk fysioteraput var helt klar da hun skulle teste ut noen strømper på meg. Lipødem som er en arvelig, kronisk feil i fettvevsdistribusjonen på lår, legger, og hofter. Det blir ofte kalt ridebukse syndromet. En type fett som legger seg, nesten kun hos kvinner, men som man ikke kan slanke bort. Ingen vet hvorfor det kommer, og hvorfor man ikke klarer å slanke dette bort. Dette har jeg hatt i alle år, og dette er en av årsakene til en del av overvekten min. Man tror dette skyldes hormonelle årsaker, og den slår ut ofte under puberteten, eller etter en graviditet. Jeg tror det er høye mørketall både på lipødem, og lymfeødem. Man skjønner ikke hvorfor kroppen endrer seg annerledes enn hos de fleste andre. Beina vokser, og man opplever at underkroppen blir større enn overkroppen. Mange sliter med mye smerter, noe jeg sjeldent gjør, men det er kanskje først om man opplever dette som smertefullt at man tar kontakt med lege, og legen vet som regel ingenting, og gjør ingenting…. det er jo heller ingen å henvise til, i alle fall ikke som allmennlegen vet om. Håpløst!  Kanskje må jeg stå litt på barrikadene slik at vi som har disse sykdommen kan bli tatt på alvor, og få den behandlingen vi trenger, og har krav på. Her i byen er det minimalt med lymfeteraputer, og de som er har stappfulle lister, og ventelister, og jeg som gjerne skulle hatt behandling to ganger i uken får nå 2 ganger i måneden….Takk for oppmuntring til å ta tak i de tingene som opptar meg, og for at dere tror på meg!

Takk for at du leser bloggen min. Jeg er så uendelig glad, og takknemlig for at det jeg skriver, og min hverdag kan bety mye for så veldig mange. Jeg ser at vi er mange som sliter med det samme, og jeg ser at det jeg opplever i min hverdag er ting andre også opplever, uansett om man sliter med overvekt, eller ikke. Kampen med hodet, og kampen mot tankene, den er det mange av oss som kjemper. Veien til en endring er det mange som går om man er stor, eller ikke, og det  betyr enormt mye når jeg får tilbakemeldinger om at jeg motiverer, og inspirerer. Jeg håpet at bloggen ville bety noe, og jeg blir jo så utrolig takknemlig når jeg faktisk opplever at den betyr mye for så mange…. det er ikke lett å sette ord på alt, men jeg har valgt å være åpen og ærlig fordi jeg vet at jeg ikke er alene…..Jeg er også så utrolig heldig at jeg pr. i dag ikke har møtt på ett eneste nett troll. Jeg vet at i det jeg begynte å blogge, så måtte jeg være forberedt på mye, også en del stygge kommentarer….heldigvis har jeg opplevd kun positive kommentarer. Jeg vet at ting kan snu seg fortere enn fy, men enn så lenge, så er det ingen troll som har vært på besøk 🙂

Fleecegenseren fra Stormberg har alle som legger igjen en kommentar på bloggen en mulighet til å vinne. Nydelig korallfarget fleecegenser til høst, og vinter. En farge som virkelig lyser opp. Genseren fås i alle størrelser, så her kan alle uansett størrelse få en flott genser 🙂 Du får også med to drikkeflasker til de aktive dagene fremover. Legg igjen en kommentar, så er det kanskje du som får genseren tilsendt hjem i posten. Jeg storkoser meg jo også når jeg leser alle kommentarene som dere legger igjen 🙂

Nyt lørdagen, og nyt helgen – vi blogges igjen til mandag!!

Det er rart hvordan livet kan være. Som sikkert mange andre, så opplever jeg livet som en berg,og dalbane til tider. Det er så herlig når man er på toppen, og føler at det meste går din vei. Man suger til seg den gode følelsen av å være på toppen , og kjenner  hvor godt det er når planer man har lagt blir gjennomført, og målene man setter seg blir nådd. Man er fornøyd med seg selv, og veldig stolt. Man er såpass stolt at man stort sett bare smiler til verden. En berg,og dalbane stopper aldri på toppen, og blir der…dessverre så må man også være med ned igjen om man først har blitt med på reisen. Utfordringen blir å komme seg fort mot toppen igjen.

De siste to ukene har vært tøffe, og jeg kjenner godt på hvor vanskelig det er i sånne perioder å tenke positivt. Jeg er så godt i gang med endringene i livet mitt, endringer, og en positiv vei som betyr så mye for meg. Nå blir hodet mitt, og tankene utfordret skikkelig, så det er nå jeg må bruke alt jeg har lært den siste tiden, men det er søren med ikke lett når deler av kroppen ikke samarbeider som jeg ønsker. For meg er det utrolig viktig at ukene går uten de store utfordringene. Det er viktig at jeg får trent som jeg planlegger, og at ingenting ødelegger for planer, og mål. Jeg har jobbet så mye med hodet at jeg tror jeg er rustet om der kommer en utfordring min vei, men nå blir jeg virkelig satt på prøve.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Overvekten har jeg lært meg å akseptere, og jeg vet at jeg er på en spennende reise hvor jeg bevisst jobber meg mot ett lettere liv, og en bedre helse. Jeg har lært masse om meg selv på godt,og vondt, og jeg har funnet mange svar underveis. Svarene har gitt meg ett helt annet syn på meg selv, og jeg har akseptert at jeg aldri vil bli en sylfide. Jeg ser at det viktige ikke er en tynn kropp, men en kropp som fungerer bra, og som samarbeider med meg. En god helse, en god fysisk form, og en glad, og fornøyd  Heidi er så mye viktigere enn å veie 60 kg. Jeg er stolt over hvor langt jeg er kommet, jeg er stolt over resultatene, kroppen blir mindre, kroppen fungerer så mye bedre , og jeg har det så utrolig mye bedre…men så var det denne berg, og dalbanen da…disse tingene i livet man ikke er herre over, og som i en periode setter deg helt ut av kurs.

I 2002 ble jeg syk, og måtte gjennom en større operasjon. Operasjonen var vellykket, og jeg ble helt frisk…men operasjonen ga meg noen utfordringer i ettertid som ingen hadde fortalt meg om. Etterhvert som tiden gikk, så opplevde jeg store endringer i beina mine. Leggene økte i volum, og ingen kunne helt fortelle meg hvorfor. Dette var ikke pga overvekten, dette var ikke fordi jeg hadde lagt på meg, dette var noe helt annet. Den dag i dag skjønner jeg ikke hvorfor ingen på sykehuset fortalte meg at dette kunne skje etter operasjonen jeg var gjennom. Det var min egen fortjeneste at jeg fant ut av årsaken til at leggene økte i volum, og hvorfor de var sprengte, og til tider litt vonde. Etter flere legebesøk, så fikk jeg vite at jeg hadde lymfeødem. Lymfesystemet mitt var helt ødelagt, lymfevæsken ble ikke transportert rundt som den skulle, og væsken hopet seg opp i leggene mine. Jeg fikk vite at lite kunne gjøres da dette var kronisk. Så disse tømmerstokkene av noen legger ville ikke bli så mye mindre, men jeg kunne få det bedre ved at jeg jevnlig gikk til lymfedrenasje.Lymfedrenasjen hjelper huden å holde seg myk, noe som er veldig vitkig, og den hjelper lymfesystemet litt….volumet skjer det ikke så mye med. Det tar tid og skulle akseptere slike endringer, men med tid, og stunder, så klarer man det, og man har evnen til å se at operasjonen ble vellykket, og at man faktisk var heldig. Så får heller tømmerstokk legger være som de er. De fungerer så absolutt, og beina er kjempesterke, så får man se om man i Norge etterhvert gjør som andre land, og foretar medisinsk fettsuging slik at man får mer ” normale ” legger igjen. Foreløpig så gjøres ikke dette i Norge. De inngrepene som Norge ikke gjør er i helsevesenets øyne ikke verd å gjøre… som om Norge er best på alt som omhandler helse…. kanskje er det på tide for lymfepasienter og stå på barrikadene slik mange andre har gjort… kanskje bør vi kjempe for å få det bedre….

Der følger med noen utfordringer når man har lymfeødem, og jeg tror de fleste som sliter med dette kjenner til at man er veldig utsatt for infeksjoner i huden. Det skal bare en mikroskopisk åpning til, så kan man plutselig få en infeksjon, og noen ganger skjønner man liksom ikke hvor denne åpningen er, andre ganger vet man at man har hatt et sår, og ser hvordan man plutselig sitter der med rødt, hovent og sårt bein….og det er her jeg er akkurat nå. Kun kort tid etter forrige infeksjon, så er den i full aksjon i kroppen min igjen. Kanskje sluttet jeg med pencillinkuren for tidlig sist… enda jeg trodde de 7 dagene var nok. Når jeg trodde alt var bra igjen, og jeg kunne gå på igjen med friskt mot, så sitter jeg her igjen med feber, og ett rødt,hovent, og verkende høyrebein. I sånne situasjoner, så er det slettes ikke lett å være positiv. Jeg leter febrilsk i verktøykassen etter de riktige verktøyene å bruke, jeg leter febrilsk etter de positive tankene som kan fortelle meg at det er noen dager, og så er jeg i farta igjen….men jeg vet også at utfordringene kan bli større, infeksjonen kan bli verre å bli kvitt denne gangen her. Jeg har alltid vært heldig, og fått kontroll over infeksjonen selv, så jeg håper jeg klarer det denne gangen også… jeg vil trene, og være i aktivitet – jeg vil fortsette på den positive veien, og så skjer dette…igjen…hvilke verktøy skal jeg bruke når jeg i visse øyeblikk hater lymfebein, og infeksjoner… så her blir hodet, og tankene virkelig satt på prøve. 

Denne høsten håper jeg å kunne ha endel ” giveaways ” til dere som leser, og følger bloggen min. I sommer har det ikke vært faste blogginnlegg, men sånn blir det når det er sommer, og dagene blir litt annerledes enn ellers, men utover høsten skal det bli faste blogginnlegg hver uke, og jeg håper dere vil fortsette å lese, og følge meg fremover. Jeg håper også at bloggen stadig når ut til flere som kan føle det samme som mange av dere, nemlig at bloggen betyr noe for dere, at den inspirerer, og motiverer. Jeg vil fortsette å sette ord på det mange tenker, men kanskje ikke sier, og jeg vil fortsette å ta dere med inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor.

Akkurat nå har jeg lyst til å gi bort en deilig fleecegenser til en av dere. September banker fort nok på døren, og høsten kommer etterhvert om vi vil, eller ikke, så da kan det være godt å ha en god, og varm fleecegenser, en fleecegenser som i tillegg har en herlig farge som kan lyse opp når vi får mørkere dager. Fleecegenseren heter ” Vigør “, og er gitt av Stormberg. Denne fleecegenseren kan man få i alle størrelser, så her kan alle være med, ikke bare de som bruker store størrelser 🙂 Denne genseren finnes fra str. XS til 5 XL. I tillegg til fleecegenseren, så får den som blir trukket ut også to drikkeflasker fra Stormberg. Det eneste du trenger å gjøre for å være med i trekningen er å legge igjen en kommentar på selve bloggen, altså på denne siden her 🙂 Noen legger igjen kommentar på Facebook siden, men kommentaren din må legges igjen her. Du kan være anonym om du ønsker det, men du MÅ legge igjen epost adressen din  slik at jeg kan nå deg, og epost adressen er det kun jeg som kan se. Legg igjen en kommentar om at du gjerne kunne tenkt deg den flotte korallfargede fleecegenseren, eller du kan egentlig skrive akkurat det du har på hjertet 🙂 Håper på mange kommentarer – er jo alltid moro å se at dere er engasjerte 🙂 Fleecegenseren er forøvrig den samme som jeg har på meg på bildet , og du kan også ser den her : http://www.stormberg.com/no/vigor-d-ultrafleecegenser-hoved-4.html#10042120004 

Skriv i vei i kommentarfeltet, ha en nydelig onsdag, send meg noen positive tanker, og så blogges vi plutselig igjen 🙂

” Nå må æ ned i vekt altså ” – uttalelsen kommer fra ei ” venninne”  som kanskje har 5 kilo for mye om man leter lenge nok. Jeg husker hvor provosert jeg ble av sånne uttalelser før, men nå bryr jeg meg ikke like mye lengre. 5 kg for noen er kanskje mye om buksene ikke går igjen, eller toppen strammer, men i mitt hode kan neppe 5 kg verken være verdens undergang, eller verdens vanskeligste mål å nå. Hadde jeg slitt med 5 kg, så hadde jeg klart det i går liksom. Det blir langt verre når man skal ha av seg 30 kg, eller 50 kg, eller for noen kanskje 100 kg! Før ble jeg både sint, og veldig lei meg når” venninner” satt og klaget over disse 5 kg som de ikke ante hvordan de skulle få av seg… og der satt jeg med mine x antall dobbelt så mange kilo, og ville helst bare reise meg å be de holde kjeft, og klage over noe som var verdt å klage over. Jeg gjorde aldri det, men de må da ha merket hvor stille jeg ble, og jeg synes fortsatt det er litt respektløst og klage over 5 kilo når det sitter personer der som sliter med langt mer enn de stakkars 5! Det er ikke moro å sitte sammen med venninner da. De klager, og klager, og sitter og funderer på hvordan de skal få kvittet seg med disse 5 kiloene, og hvilke shaker, eller kurer som passer best, og som gir det beste resultatet. De sitter og planlegger hvordan de skal sulte seg for å nå målet. Innimellom kommer de inn på trening, men det går mest på kurer, og dietter. Hvordan tror disse hylekorene det føles når de sitter der og klager mens jeg sitter og hører på? Når de hyler over 5 kilo, hva med meg? Tenker de noen gang på at jeg er der og må høre på de? Jeg grudde meg tidligere når det var venninnekvelder, for man kom jo alltid inn på vekt, og dietter, og jeg hadde aldri noe å tilføye. Jeg hadde min kamp, en kamp som de aldri ville være i nærheten av å skjønne hvordan var. Jeg som aldri hadde prøvd en eneste diett, og som ikke visste hva som funket for å få av disse stakkars 5 kiloene. Jeg var liksom ikke en del av deres verden på det punktet.Her vil jeg også legge til en viktig ting: ingen av mine gode, nære venninner er del av dette hylekoret 🙂

De siste årene har dette blitt en del annerledes. Jeg sier i fra, og deltar i samtalen. Jeg har mine erfaringer, men jeg blir fortsatt provosert når noen bare må klage over disse ekstra 3, eller 5 kiloene som sitter dønn fast. Noen ganger må jeg bare le også av disse hylekorene av noen venninner. Det er ikke måte på hvor langt de er villige til å gå for å miste kiloene. Det er sultedietter, det er shaker, det er minimum av kalorier, det er piller som selvsagt er en verdens nyhet – jeg trodde vi var så voksne nå, og hadde prøvd så mye at disse tingene var utelukket, men neida, det er bånn gass, og shake til både frokost, middag og kvelds. Etter ett par uker, så kan de ta inn et måltid, men først skal magen, og kroppen være både i ulag, og utakt, og man går rundt som tidsinnstilte bomber frem til kiloene er av. Tid til å trene har de ikke, energien strekker ikke til, men man får vel ikke akkurat mer energi av å sulte seg selv? Jeg skal når jeg skriver dette være rask til å få med at jeg absolutt skjønner at det å ha 3, eller 5 kg for mye kan være et problem for de som har det. Jeg ser veldig godt at om man ikke får på seg buksene, eller passer klærne som man gjorde, så er det et problem, og jeg ser at man ønsker å kvitte seg med de for å slippe å kjøpe ny garderobe, og for å føle seg mer vel når klærne sitter som de skal… men ikke sett i gang det største hylekoret når der faktisk sitter noen sammen med deg som sliter så mye mer, og som kjemper en kamp som er så mye mer uoppnåelig . Jeg ser at 5 kilo kan sitte dønn fast, men det er ikke moro å sitte å høre på for de som må kjempe en årelang kamp for å klare å komme så nogenlunde i mål. Det er veldig mye disse tingene som lesere av bloggen min skriver om i meldinger til meg. Jeg snakker mye om disse tingene sammen med mange venninner. Jeg snakker om min kamp, og de om deres, for vi kjemper alle en kamp , men det er en avslappet tone, og gode samtaler – men når der er noen som starter et hylekor om hvor ille det er å veie 5 kg for mye, og om alle diettene som må til, da melder jeg meg ut, og blir bare provosert.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Noen har ennå ferie, men snart er hverdagen i gang for de fleste. Skolen starter, barna skal i barnehagen, man skal tilbake på jobb, og man skal tilbake til hverdagens rutiner. August er også den måneden hvor mange kjenner panikken komme i forhold til vekt, og trening. Sommeren har kanskje ikke vært optimal i forhold til verken trening, eller mat, så nå er det mange som skal brette opp armene, og komme i gang med en endring, eller komme seg tilbake på riktig spor igjen. Treningssentrene får mange nye medlemmer i august. Det er i august man som regel starter opp, eller så er det etter at julematen er blitt fortært, og det er blitt januar. Flere, og flere trener, og det er ikke lengre noe flest unge gjør. Alle aldre trener, og dette er jo en positiv utvikling. Også for seniorer er det egne treningsgrupper på mange treningssentre. Mange av oss trenger ett skikkelig spark bak for å komme i gang. Dette vet jeg alt om. Jeg har prøvd utallige ganger å sparke meg selv bak, men når man står alene, så er det ikke alltid like lett å treffe, og uten å ha noen som er der og støtter deg underveis, så er det utrolig vanskelig. Jeg vet mange savner et fellesskap, og for mange er det løsningen for å komme i gang med noe som varer. I tillegg så må man være forberedt på mange tøffe kamper med seg selv. Man blir utfordret så innmari mange ganger. Denne styggen på ryggen som forteller deg hvor mye bedre det er å sette seg i sofaen etter en lang dag, eller som prøver å innbille deg at du heller går i morgen fordi morgendagen er en mye bedre dag for deg å trene…og visst du kjenner ekstra godt etter, så kan det være du kjenner en sår hals, eller en vond skulder, og det er jo ikke bra å trene når man kanskje er syk… disse kampene, og mange flere må du være forberedt på å kjempe, spesielt i starten. Det er så mange unnskyldninger som ligger klar på rekke, og rad, og de bare venter på å utfordre deg. Det er da du må stålsette deg, og ha motsvarene klare. Det finnes svært få unnskyldninger for at du ikke kan gå på trening, og de dagene du kanskje har gruppetimer, så er det kun uhyre viktige ting som skal få lov til å holde deg borte fra timene. Treningstimene med overvektsgruppen er hellige for meg. Disse er det ingen som skal få rokke med visst det ikke er uhyre viktige ting. Det er lite som får meg til å droppe en time, og sånn tror jeg det må være. Man må være bestemt mot seg selv, for det er så lett å gli ut, og glir man først ut, så kan det være vanskelig å komme inn på riktig spor igjen. Dette vet dere sikkert alt om 🙂

Det var ett skikkelig spark i fua som måtte til for å få meg til å skjønne hvordan jeg skulle klare en livsstilsendring. Jeg trengte ett skikkelig spark i fua for å skjønne hvor problemet lå, og hva jeg måtte jobbe med for i det hele tatt og komme meg videre. Ordet ” fua ” er kanskje veldig sørlandsk, og det krever kanskje en forklaring for alle leserne av bloggen min som ikke er kjent med sørlandske ord og uttrykk 🙂 Fua betyr rompa, og det var ett skikkelig spark i rompa som ble løsningen for meg. Ikke bare det at jeg måtte ta meg selv i nakken, og riste litt fornuft i meg selv, men for meg ble dette sparket ett viktig, og nødvendig steg på veien jeg nå går. Fy, så skummelt det høres ut når man skal jobbe med hodet… jeg gikk jo litt i forsvar med det første, for når man tenker at man trenger hjelp med det mentale, så tenker i alle fall jeg at det forbindes med å være psykisk syk, og det var jo sannelig ikke jeg. Jeg hadde nok alt av pigger ute når vi på et livsstilsendringskurs på sykehuset fikk tilbud om samtaler med psykolog, og kognitiv teraput. Aldri om skulle jeg noe slikt! Jeg hadde da full kontroll på psyken min. Herremin for et nederlag og måtte søke hjelp på det mentale planet for å gå ned i vekt. Så satt jeg der da, og syntes litt synd på de deltakerne som sa ja til dette. Jaja, de var jo ikke så sterke som meg tenkte jeg i mitt stille sinn, og ble nesten forbanna når noen mente at alle burde takke ja…også jeg… 

Etter en samtale med en annen deltaker i etterkant av kurset, så kunne hun fortelle hvor mye det hadde hjulpet henne å gå til disse samtalene… så fint for deg tenkte jeg, men jeg som er så sterk psykisk er jo ikke på samme plass som deg… så fint at du har hatt nytte av det, men jeg har full kontroll…samtalen satt i lenge etter at den var over. Jeg tenkte på alt hun hadde sagt, og selv om jeg hadde blitt mer, og mer bevisst på at hodet måtte være på riktig plass for å klare en livsstilsendring, så var jeg kanskje ikke helt klar over at man ikke alltid kan klare den biten alene. Det at jeg trengte hjelp til å rydde tanker, det å få hjelp til å sette fokus, og ikke minst det å få hjelp til å finne ut hvorfor man tar alle disse dårlige valgene… disse tingene så jeg mer, og mer klart at jeg nok ikke hadde kompetanse til å klare helt alene. Jeg trengte hjelp av noen som kunne rydde sammen med meg, og få meg til å finne svar. Det er alltid en grunn til at vi velger usunt fremfor sunt, det er en grunn til at vi er skapsnokere, og det er en grunn til alle disse hyppige besøkene i kjøleskapet. Hvorfor trenger vi å trøstespise, eller kjedespise, hvorfor spiser vi når vi opplever glede, og hvorfor er alltid denne maten usunn? Hvorfor spiser vi oss så mette at vi ikke kan bevege oss på en time, eller to, hvorfor vil ikke hjernen vår at vi stopper når magen er mett…det er utrolig mange spørsmål som man ønsker svar på, og hadde ikke Anette fra kurset på sykehuset tatt telefonen for meg, og satt meg opp til samtale hos teraputen, så tror jeg ikke at jeg hadde vært så langt i prosessen som jeg er i dag… men for all del… jeg har en lang vei igjen å gå, men det er godt å føle at man er på riktig vei.

Nå som august er i gang, så er det en fin måned å starte med den endringen du ønsker deg. Det er fullt mulig å klare det! Jeg håper for fremtiden at staten setter inn ressursene på andre ting enn slankeoperasjoner, og at den halve milliarden de bruker på fedmeoperasjoner kan bli brukt til å hjelpe oss med det vi virkelig trenger  av hjelp, og dette hadde ikke kostet en halv milliard heller. Staten vil kunne spare penger, store penger på å sette inn de riktige tiltakene i kampen mot overvekt. Å opererer folk slanke er ikke løsningen som vil hjelpe i lengden. Det er for veldig mange en kortvarig, og dyr lykke. Samtidig kan man ikke sitte på gjerdet og vente på at staten skal tenke riktig, for det er politikere vi snakker om her 🙂 Du kan gjøre ditt liv, og din helse bedre ved å sette fokus på at du skal gå et steg av gangen. Du må være realistisk, og tenke på hva som er realistisk for deg å oppnå. Hva vil du jobbe med først? Hodet ? Trening? Kost? Min vei startet med hodet, og så trening, og selv om jeg ikke har gjort de store endringene på kosten ennå, så går jeg likevel ned i vekt. Kosten er neste steg for meg, og til nå har jeg kuttet ned masse på det søte, og det salte, og så skal jeg fortsette med endringer, men jeg skal ikke gå på en eneste diett, og jeg skal spise normalt, men jeg skal fokusere på mengdene. Lag deg en måltavle, en måltavle som du kan se hver dag. Gi deg selv en premie for hvert delmål du når, og hva delmålet er, det er det du som bestemmer. Ikke la deg verken lure, eller lokke av alle vidunderkurene som du vil kunne lese om i de fleste ukeblad nå fremover. De funker sikkert som bare det, men da kan du likegodt slutte å spise, for alle går ned i vekt med minimalt med mat. Du vet hva du kan klare, og om det tar lengre tid enn om du skulle sulte deg noen uker, så vil du oppnå noe som er mye mer varig enn en quick fix kur 🙂

Det å jobbe med hodet er så utrolig viktig, og det er sikkert ikke siste gangen jeg skriver om det 🙂 Det å innse at overvekten sitter i hodet vårt, og at hodet må spille på lag for at vi skal klare det som er så innmari vanskelig. Vi vil ikke klare en stor livsstilsendring uten at vi vet hvorfor ting er som de er. Etter samtalene jeg hadde på sykehuset innså jeg mer, og mer at hodet kommer først, og deretter kunne jeg ta tak i trening, og endringer i kosten. Alt måtte spille på lag, og jeg følte jeg hadde behov for mer hjelp. Helt tilfeldig kom jeg over en reklame for Sørlandscoachen, og det var sånn jeg kom i kontakt med Kai, en helt fantastisk coach som har betydd mye for meg. Gjennom tre enkelttimer, og deretter hans kurs ” Spark i fua “, så har jeg fått masse verktøy å jobbe med på veien mot ett lettere liv. Ikke at jeg har rast ned i vekt etter dette, men jeg vet  mye mer om mitt eget tankemønster, og handlingsmønster. Hvordan jeg skal tenke for å klare og endre en vane, hvordan skal jeg trene dette med selvdisiplin. Jeg ble mer bevisst på hvordan jeg tenker, og hva som skal til for å endre dette hodet mitt med så mye rare tanker i. Det å snu negativt til positivt, det og ikke gå i kjelleren når valget akkurat den dagen ble dårligere enn man hadde tenkt seg, det å komme seg på rett spor igjen etter en liten avsporing. Noe av det som har betydd mest for meg å bli bevisst på, det er og ikke slite med denne dårlige samvittigheten hele tiden. Gjør jeg et dårlig valg som for eksempel å spise en deilig sjokolade en helt vanlig onsdag “, så er jeg bevisst på det, jeg godtar valget jeg har tatt, og tar ikke det samme valget dagen etter… du aner ikke hvor deilig det er å slippe denne dårlige samvittigheten som gnager så intenst hver gang man tar ett dårlig valg, og dårlige valg tar jeg fortsatt, men jeg er mye mer bevisst på hvorfor jeg gjør det, og konsekvensene av det. Det gjør også at antall dårlige valg er blitt færre. Kai er en motivator uten like, han er ærlig, og han er rett frem. Han går ikke rundt grøten, og godsnakker – han sier det akkurat som det er, og han gir oss ett skikkelig spark i fua fordi han vet at det er nettopp det vi trenger. Kursene hans er ikke et slankekurs, men et motivasjonskurs, og får man hodet til å spille på lag sammen med både fysisk aktivitet, og ett mer riktig fokus på kostvanene våre, så vil resultatet på sikt bli at man går ned i vekt. Skummelt ? Absolutt….. men i blant må man bare utfordre seg selv….

Er vi overvektige ekle fordi man ønsker å kle av seg når det er sommer, og varmt? Hvorfor blir enkelte kvalme av å se oss i sommerklær, eller badetøy? Hvorfor er det faktisk sånn at en del ikke vil se tjukke mennesker på stranda, og dermed tillater seg å si akkurat hva de vil til oss ? Her om dagen traff jeg en trofast leser av bloggen min, og det hun fortalte meg gjorde meg både forbanna, og utrolig lei meg. Hva er det med enkelte mennesker som tror de kan si, og gjøre akkurat det de vil? Hvorfor er det helt ålreit å tråkke ned overvektige? Hvorfor er det sånn i samfunnet at overvektige er den gruppen mennesker som bare må tåle å være skyteskiven alle kan skyte fritt på? Selv har jeg aldri opplevd så stygge kommentarer som mange andre overvektige, og det gjør vondt langt inn i hjerteroten når man hører hva slags kommentarer en del får slengt etter seg bare fordi de bærer ekstra vekt.

Personen jeg nylig traff var nesten på gråten da hun fortalte om sine opplevelser. Hun hadde stolt kjøpt seg ny sommerkjole, og følte seg så fin der hun vandret ned gågada i Kristiansand. Den gode følelsen forsvant fort da 3 menn i 20 årene passerte henne, så hånlig på henne, og den ene sa ” du som er så feit kan ikke gå i en så kort kjole – det er bare ekkelt å se på deg – æsj.” Vedkommende som hadde følt seg så fin, og som var så glad, og fornøyd den dagen, fikk de verst tenkelige kommentarene slengt i trynet, og istedenfor en koselig bytur i ny sommerkjole, så gikk turen hjem med gråten i halsen, og tårer i øynene. Hva i all verden er det med folk? Hvem har lært dem at det er helt greit å si sånne ting? Man burde så klart svart at vedkommende ikke akkurat var noen blomst han heller, og at han neppe hadde sett seg selv i et speil på evigheter, men det er ikke lett….  helst vil man jo bare  forsvinne ned i dette berømte hullet i bakken. Vet drittsekkene hva som skjer i hodet vårt når man får slike ting slengt i trynet? Vi sliter nok med selvfølelsen om ikke andre skal føle at de har lov til å gjøre tingene enda verre for oss! Hvor er folkeskikken, og hvorfor er det sånn at samfunnet aksepterer at overvektige behandles som dritt?

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Jeg vet selv hvordan det er å få blikk, og kommentarer, men jeg har aldri fått høre så fæle kommentarer som mange andre. Ingen har kalt meg verken ekkel, eller sagt at de blir kvalme av å se den feite kroppen min…men dessverre, så er det så utrolig mange overvektige som får høre sånne ting hver dag. De fleste av oss tar ikke igjen, man tar det til oss, og så kverner kommentarene rundt, og rundt i hodet, og så er det på an igjen med alle de negative tankene om hvor stygg man er, hvor feit man er, og man kjenner på den vonde følelsen av å være mislykket. Hvorfor skal min vekt bry andre? Hvorfor skal vi overvektige dømmes ut i fra antall kilo vi bærer? Sier mine kilo noe om hvem jeg er? Etter at jeg begynte å blogge, så får jeg mye meldinger fra de leser bloggen, og det er mye som gjør vondt å lese. Det er vondt å lese hva mange opplever, og det er vondt å innse hva slags holdninger som finnes der ute. En leser som glad, og fornøyd skulle til byen for å kjøpe seg en soft is fordi hun hadde vært så flink, og gått ned en del kilo. Soft isen var hennes premie for en veldig god innsats. Isen ble plutselig ikke så god når ett par damer bak henne konstaterer at det ikke er rart at hun er så tjukk når hun sitter der på ræva, og spiser is! Eller når en leser fornøyd har kjøpt seg ny badedrakt, og i det hun skal uti vannet, så er der en forholdsvis voksen mann som  ber henne kle på seg fordi han ikke orker å se den feite kroppen hennes! Slike kommentarer svir, og det verste av alt er at samfunnet godtar at vi overvektige får slengt sånne kommentarer etter oss. Når man tenker på hva slike kommentarer gjør med oss voksne, så kan man jo bare tenke hva sånne kommentarer gjør med de helt unge som også får høre slike ting. Det er utrolig skremmende!

Jeg kjenner at jeg blir så utrolig forbanna når jeg tenker på hva slags holdninger det er der ute til oss som er store! Hva slags rett har noen til å fortelle oss hvordan vi skal være, og hvem har rett til å si at overvektige er stygge, mislykkede mennesker? Hva slags idioter går ut offentlig og sier at man blir kvalm av å se overvektige mennesker på stranden, og hvorfor er samfunnet blitt sånn at mange ser på overvektige som tapere? Hvorfor tror store deler av samfunnet at vi som er overvektige er en gjeng med latsabber som ikke gjør noe annet enn å spise, se på tv og slite ut sofaen? Hvem har skapt slike holdninger, og hvorfor tror mange på disse mytene? Klart det er mange overvektige som spiser for mye, trimmer for lite, og sitter mye på sofaen, men det er det jaggu med mange normalvektige også som gjør! Har man noen gang tenkt over at det kanskje er en grunn til at enkelte overvektige isolerer seg med mat, og tv? Hva tror dere at det gjør med et menneske som gjennom livet hele tiden er blitt kalt både tjukk, og feit? Hvordan tror dere at det føles og hele tiden føle seg stygg? Kanskje er det blikk, kommentarer og mobbing som gjør at enkelte isolerer seg, og bruker mat som trøst? Jeg sier ikke at det er noen unnskyldning for at man er overvektig, for vårt liv, er vårt ansvar, men mye har en årsak, også overvekt. Samfunnets holdning til overvektige er utrolig stygge, og fallhøyden blir så utrolig stor når man ikke føler at man passer inn. Også i arbeidslivet må holdningene til overvektige endres. Det å søke jobb som overvektig er en stor utfordring fordi mange arbeidsgivere ser på overvektige som late, og at man dermed ikke kan klare å yte det man skal. Kanskje på tide å legge også denne myten død? Jeg blir så iltrende sint når mennesker ser ned på andre for hvordan man ser ut. Kanskje alle skulle ta en titt på seg selv i speilet, og se om man har noen grunn til å prate andre folk ned? Hvorfor er en normalvektig finere enn meg? Hvorfor skal ikke jeg få føle meg fin fordi om jeg har en del kg for mye? Hvem har rett til å si at jeg er stygg, eller uttale at man blir kvalm når man ser overvektige mennesker? Hva gjør alle andre til så mye bedre mennesker enn de som er overvektige? Å være overvektige er ikke ensbetydende med verken dårlig helse, mindreverdig eller latsabb. Jeg er sikker på at min kondisjon, og helse kan være langt bedre enn hos en normalvektig.

Når vi overvektige kler kiloene inne, og helst vil skjule det som skjules kan, så er en del raskt ute med å fortelle at vi er fine akkurat som vi er, men straks en del overvektige kler av seg, så hagler kommentarene, og da skal vi helst kle på oss. Hva er det som er så ekkelt med en stor jente som viser kropp? Selv viser jeg meg lite i badedrakt fordi jeg ikke føler meg vel. Her går det mer på hva jeg føler enn at jeg er redd for kommentarer tror jeg. Jeg er er ikke komfortabel med å vise mine lymfebein, og de bærer preg av både lip, lymfe, og utallige infeksjoner. Hadde jeg følt meg komfortabel med beina mine, så hadde jeg garantert badet på varme dager. Her har jeg en stor jobb å gjøre med å klare å akseptere, og jeg tror nok den dagen kommer. Uansett hvordan man ser ut, så er det ingen som har rett til å si at noen er ekkel, eller at man blir kvalm av å se en stor kropp, og vi overvektige skal ikke være skyteskiven alle kan skyte på. Ingen hadde gått bort til en person med et handicap og sagt sånne ting? Hvorfor er det da greit å si sånt til overvektige…..Vi sliter nok med å akseptere oss selv om ikke andre skal strø enda mer salt i såret.

Jeg er kommet langt i å jobbe med meg selv, og jeg kjenner at jeg er på god vei til å sette ett annet fokus enn før. Jeg ser at problemet ligger hos de som må tråkke andre ned, og ikke hos meg. Det er godt å føle at en ikke tenker de samme tankene om seg selv som man gjorde før, og det er godt å innse at man kan være flott, og kvinnelig selv om man er større enn” normalen.” Tommelen opp for alle store, flotte kvinner som stolt viser seg i både sommerkjoler, shorts, og badedrakt! Tommelen opp for alle som har lært og ikke bry seg om hva drittsekker måtte si om kroppen deres, og tommelen opp for alle som vet at skjønnhet kommer i alle størrelser. Gå i det du vil, og vær stolt av den du er!  Det er flott med både valker, mage, rompe, og grevinneheng!! Har noen problemer med å se en frodig kropp med flotte former, så kan de snu seg bort, de kan mene det de vil, men hold kjeften lukket, og innse at der sikkert er veldig mange som ikke synes at de heller den flotteste blomsten på blomsterenga!

Verden raste når Tess Holiday fikk kontrakt som plus size modell ….

Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Vi vet det er en tøff kamp, men hadde vi ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde vi vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe? Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig… eller tar jeg rett, og slett helt feil? Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? Er det sånn at alt jeg har innstilt det lille hodet mitt til å forstå, at det bare er misbruk av tid? Bør jeg egentlig bare gi opp? Disse tankene er det sikkert mange som tenker i de periodene som man virkelig sliter med å holde motivasjonen oppe, men som regel så seirer fornuften til slutt. Når man da er på topp igjen, klar til å fortsette denne kampen mot valker, grevinneheng og litt ekstra her, og der, så dukker det opp forskning som skal forkludre alt man har brukt evigheter på å få hodet til å tro så sterkt på – hvor irriterende er ikke det! Hva er det med alle disse forskerne som til stadighet kommer med nye ting som ødelegger alt vi før har trodd på? Hvilke forskere sitter på sannheten, hvem skal vi tro på?

Britiske forskere er kommet frem til at det omtrent er umulig for overvektige å gå ned i vekt. Sånne ting trenger man virkelig ikke å lese! Man blir jo så deprimert at man nesten har lyst til å kaste all motivasjon på båten! Hvorfor skal jeg gidde å kjempe en kamp jeg ikke kan vinne? Skal jeg bruke dette for alt det er verdt, og bruke det til å unnskylde hvorfor jeg ikke gidder…? Eller skal jeg faktisk se på meg selv i speilet for en gangs skyld, og fortelle meg selv at det er mulig? Kroppen min har gjennom de siste 4-5 år mistet 45 kg, og disse er ennå ikke gått på igjen. Kan det være at de som har vært med i den britiske studien faktisk ikke har tatt tak i det største problemet med overvekten sin, nemlig hodet? Dersom man hadde fått mental hjelp i tillegg til å kjempe mot kiloene, så tror jeg kanskje resultatene hadde vært annerledes. Det er en stor undersøkelse som er foretatt i England, og hele 280000 mennesker har deltatt i den. Resultatet er nedslående 🙁 I løpet av en ti års periode, så var det 1 av 210 menn, og 1av 124 kvinner som klarte å komme ned i normalvekten sin. 0,8 % sjanse har vi kvinner til å lykkes, og 0,47% menn. Dette er ikke akkurat inspirerende:-( Forskerne mener at har man først blitt overvektig, så vil det nesten være umulig å komme tilbake til en sunn kroppsvekt …! Forbaska forskere! Har de ikke noe mer fornuftig å gjøre enn å ta gnisten vekk fra oss som både ønsker, og vil….og er dette sannheten? Det er fint å registrere at slike studier er blitt gjennomført, men jeg tror man skal lese, og så gå videre. Jeg tror det er uhyre viktig at slike ting ikke blir liggende i hodene våre, og ødelegge for prosessen vi er i. Det umulige er ikke umulig. Man må bare finne sin egen vei å gå, og sette seg mål som er realistiske.

For meg er det urealistisk å tro at jeg skal ned i en vekt på 60 kg. Ikke er det realistisk, og ikke har jeg tenkt å bruke verken tid, eller energi på å komme dit. Ikke ønsker jeg det heller. For meg er det mine ønsker som skal stå i fokus. Hva min vekt bør vise om jeg skulle vært normalvektig, det bryr jeg meg lite om. Jeg har ikke fokus på hva den perfekte vekta mi egentlig burde være.Jeg tenker ikke hvor mange kilo jeg burde gå ned før jeg har den vekta det perfekte samfunnet mener jeg bør ha. Hadde jeg hele tiden tenkt at vekta mi burde være 60 kg, så kunne jeg jo bare ha gravd meg ned i den mørkeste kjelleren. Det hadde jo tatt fra meg all motivasjon. Jeg eier ikke en vekt en gang, og det er sikkert et år siden jeg var på en vekt sist. Så jeg aner faktisk ikke hvor mye jeg har gått ned på dette året, men jeg vet at jeg har gått ned, og jeg vet at det må være en del kilo. Jeg vet også at ei vekt kan være en fiende om den ikke viser det man selv mener den bør vise, og det er vel grunnen til at jeg ennå ikke har fått badevekt her hjemme. Jeg er redd for å bli skuffet… derfor liker jeg bedre når jeg ser det på kroppen, og føler at ting skjer. Jeg merker det på klærne, og at jeg må ned i størrelse på en del av det jeg kjøper. Jeg merker det på buksene, og jeg ser det på målebåndet. Jeg tror nok at om man hele tiden fokuserer på hva som er den perfekte vekten, så vil man ha mindre sjanse for å lykkes. Jeg tror fokuset må rettes helt annerledes. Fokuset må være på hva som er den rette veien for deg, og jeg tror man selv må kjenne hvor man ønsker å være. Veien til lykken er ikke et tall på badevekta, men man blir lykkelig om man har en god helse, og en kropp som samarbeider, og spiller på lag med deg.

Realistiske mål er også en riktig vei å gå. Kanskje må man innse at man ikke blir en sylfide på 60 kg, og kanskje må man gå noen runder med seg selv for å finne ut av hvor viktig tallene på vekta egentlig er. Betyr det noe om man veier 80, eller 100 kg om kroppen faktisk er sunn, trent og frisk? Vi vet alle at med økt aktivitet, og en mer fysisk hverdag, så er det 100 % mulig å få en kropp som fungerer, og som er glad og fornøyd. Kanskje bør fokuset være nettopp der? Jeg blir nesten litt provosert når man får slengt i trynet at man som overvektig ikke kan bli normalvektig. Hvorfor skal jeg bli det? Hvorfor kan man ikke heller forske på hva man faktisk kan oppnå om man legger om til en mye mer fysisk hverdag? Hvorfor kan man ikke fokusere på gevinstene som trening ,og hverdagsaktiviteten gir oss? I mange år har mitt fokus vært å gå en hel haug, og man kan fort bli noe deprimert når man tillater hodet å tenke på hvor mye man da faktisk måtte gå ned. Man blir jo helt tullete, og man ser jo at det nesten er umulig om man i tillegg vil leve ett godt liv. I dag er jeg så utrolig lykkelig over at jeg har fått skiftet fokus. Jeg gidder ikke å tenke kiloer. Jeg kan aldri svare på hvor mye jeg skal ned når noen spør. Jeg vet bare at jeg vil ha en lettere kropp, og ett lettere liv, og da er jeg helt sikker på at jeg vil føle på kroppen når jeg er der jeg ønsker å være. Vi har et liv, og det livet skal ikke leves på evige dietter, og ett minimum med mat.  Man må finne ut hvilken verdi vektnedgang har for en selv, og hva som må til for at man skal klare å nå målene. Det er mer enn mat, og trening som skal til for å lykkes, og målene må være realistiske. Man setter seg ofte mål som man på forhånd vet man ikke vil lykkes med, så da er det vel bedre å sette seg mål som kan fungere for deg, og som gir deg en følelse av å mestre? Det er du som skal være lykkelig, det er for din egen skyld du skal gjøre  en endring – du skal ikke gjøre noe som helst for alle andre! Det er kun dine ønsker, og dine mål som betyr noe, og det er kun du som velger hvilken vei som er den riktige for deg for å komme dit du ønsker.

Jeg har lagd min egen måltavle, og den er med masse flotte bilder. Denne har jeg liggende på pulten ved pc slik at jeg ser den hver dag. Jeg har klippet, og limt, og den er innbundet i plast 🙂 Måltavlen lagde jeg i vår, og den inneholder det jeg ønsker for fremtiden. I går studerte jeg den skikkelig. Jeg tok for meg hvert mål, og tenkte hvor jeg var i forhold til de ulike målene. Det var så fantastisk å studere den!! Flere av målene var jeg godt i gang med å realisere, og andre mål er mer enn bare i tankene mine. Når jeg så på måltavlen, så ga det meg en fantastisk følelse av både lykke, og mestring. Stolt av at jeg har gjort noe for å oppnå det jeg virkelig ønsker. Ett av målene er ikke mitt, men ett stort ønske for min datter som er godt i gang med sin utdannelse innen sykepleie. Hjertet på tavlen symboliserer livet med min aller beste. At de 23 gode årene vi har hatt i sammen til nå skal blir mange flere fine år <3 Lag deg en måltavle. Hva er målene dine om 1 år, om 3 år, om 10 år? Lag deg delmål underveis. Måltavlen har vært en kjempeinspirasjon for meg, og følelsen av å lykkes er så herlig å kjenne på!! Det er fullt mulig å komme dit du ønsker. Ikke la forskere ødelegge for det du vil, og veien du har begynt å gå. Det er mye man ikke vet om studien, og selv om man innmari godt vet at det er vanskelig å kjempe mot kiloene, så er det umulige fullt mulig!

Det er til tider ikke så mye som minner om sommer, og smeigedager her i Kristiansand, og med en sur, kald vind, så er det ikke bare sommertøyet som er blitt brukt. På kalde kvelder ute på tur, så har jeg nå fått en deilig favorittjakke i en deilig, rosa farge! Jeg elsker rosa!! Fleecejakken er fra Stormberg: http://www.stormberg.com/no/vigor-d-ultrafleecejakke-hoved.html#10041940004.  Den er så lett, og herlig å ha på, og så varmer den godt. Anbefales! I går fikk jeg også shoppet litt klær, og det kjente jeg var en stund siden sist. Hvor moro er det ikke å handle klær når de er satt ned til 70 %, og i tillegg så var det klær jeg tidligere i sommer hadde vurdert å kjøpe 🙂 Jeg var svært så fornøyd med handelen, og skapet mitt skriker enda høyere om hjelp 🙂 Litt bilder fra shoppingturen kommer 🙂 Ha en nydelig lørdag – vi blogges plutselig igjen 🙂

For dere som følger bloggen min, så har dere nok lest om kampen jeg hadde i forhold til om jeg skulle velge slankeoperasjon, eller ikke. Jeg har vel alltid vært av den oppfatning at jeg aldri skulle legge meg under kniven. Man vil alltid klare det selv, men så kommer det perioder hvor alt ser helt håpløst ut, og så begynner tankene å spinne. Man blir lei av og hele tiden føle at man ikke lykkes, og det er ikke alltid like lett og akseptere at man drasser rundt på alle disse ekstra kiloene. Man vil gjerne ut av dette, og så ser man at man allerede har brukt mange år på å gå opp, og ned som en jojo. Alle ønsker vi oss denne lille, fantastiske pillen som man kan ta, og vips, så har man en lettere, og flottere kropp. Tenk så fantastisk det hadde om denne pillen ble oppdaget, og så kan man leve i denne drømmen en stund før hverdagen igjen brutalt slår en i bakken. Ingenting i livet er gratis heter det. Akkurat det er vel ikke helt sant, men når det kommer til vektnedgang, så kommer ingenting rakende på en fjøl. Det må jobbes, og det må jobbes beinhardt.

Jeg har jobbet masse opp igjennom, og til tider har jeg jobbet beinhardt. Ett par ganger har jeg virkelig lyktes i å gå ned i vekt, men når man da tror at jobben da er gjort, så har man kanskje bare godt av å oppleve at vekten går opp igjen. Kampen mot kiloene vil aldri være en kamp som er over. Det må jobbes for å forbli der nede. Klart det er frustrerende å tenke på at man alltid må tenke på hva man putter inn, og at man får nok trening, og aktivitet. Jeg skjønner ta mange gir opp. Jeg skjønner at mange ikke orker denne evige kampen, og jeg skjønner at mange velger å la seg slankeoperere. Eller jeg vet ikke helt om jeg skjønner alle som gjør det, for der er nok altfor mange som enda tror at operasjon er løsningen, og at kampen mot kiloene nå er over. Man lærer masse på forkursene til operasjon om realiteten, man lærer om kampen som fortsatt må kjempes, men likevel er det altfor mange som tror at man nå kan sette seg godt tilbake i stolen, fordi jobben er gjort. Det er mange som ikke innser at kiloene etter kort tid kan komme på igjen, og kanskje også enda flere enn man hadde. Jeg har vært akkurat der mange andre overvektige har vært. Jeg følte slaget var tapt, og ba fastlegen min søke slankeoperasjon for meg. Jeg var helt klar for å la meg operere, jeg orket ikke denne evige kampen lengre. Jeg var så utrolig lei! Lei av å starte på an igjen hver mandag, for så og mislykkes kun dager etterpå. Jeg var lei av å falle, lei av å føle meg mislykket, lei av å hate kroppen min, jeg var lei av at fokuset hele tiden skulle være på hvor stor jeg var. Jeg klarte aldri og akseptere at jeg var stor. Jeg så ikke annet enn en stor kropp, og slet med å se at det var så mye mer som betydde noe enn om jeg bar på så mange ekstra kilo. Hvorfor skulle mine ekstra kilo fortelle andre hvem jeg var? Kanskje var det jeg som lot kiloene bestemme, kanskje så ikke alle andre på min overvekt på samme måte som meg selv, men i mitt hode, så var det kiloene som utgjorde meg.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Vi hadde mange runder hjemme, og jeg vet at de egentlig ikke ønsket at jeg skulle gå igjennom en operasjon. Likevel så støttet de fleste valget mitt, men jeg har en datter som aldri helt kunne akseptere det. Likevel var det jo mitt valg, og min kropp. Jeg så bare at en operasjon ville gi meg en lettere kropp, og en lettere hverdag, men jeg tenkte lite på om jeg ville bli sunnere, og mer lykkelig. Jeg så ikke helt at helsen var det som burde komme først, og jeg så ikke at en lettere kropp ikke nødvendigvis betydde en sunnere kropp. I mitt hode, så var en lettere kropp det samme som en sunn kropp. Jeg visste bare at jeg var drittlei denne tunge kroppen som jeg hele tiden lot meg begrense av. Jeg var jo aktiv, jeg har aldri følt at jeg har hengt så etter fordi jeg er stor, eller at jeg ikke orker ting fordi jeg er stor, men jeg ville bli som ” alle andre .” Valget var tatt, jeg gikk på kurs som en forberedelse til mitt nye liv med en liten mage, et kurs som var utrolig lærerikt. Vi ble hele tiden fortalt at operasjon ikke var en enkel løsning, og at vi måtte være forberedt på beinhard jobbing etterpå.. Dette med beinhard jobbing forsvant vel litt ut av ørene i starten, men etter hvert, så bet jeg meg mer merke i mye av det som ble sagt. Jeg kjente at usikkerheten plutselig kom snikende. Usikkerheten kom først fordi jeg som sikkert er en av de mest kresne personene som finnes i matveien, plutselig fikk vite hva jeg måtte spise, og drikke i starten. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle få i meg noe som helst. Hele listen vi fikk se var jo ei stor nei liste for meg, men etter hvert, så var det komplikasjonene, og tiden etterpå som gjorde meg veldig usikker. Ikke at jeg trodde jeg skulle klare underverker på egenhånd, men jeg innså at det kanskje var en mulighet om jeg grep ting litt annerledes an. Etter en dag på operasjonsskole i Arendal, så ble valget tatt om at jeg ikke skulle under kniven. jeg ble redd når kirurgen fortalte om inngrepet, og mulige bivirkninger. I mitt hode, så var jo jeg den som ville få alt av bivirkninger, og litt til, men jeg innså også at kampen mot kiloene ikke ville være over selv om jeg lot meg operere. Utgangspunktet ville selvsagt være veldig mye bedre, men kampen måtte jeg likevel kjempe hver dag… for ikke å gå opp i vekt igjen.

Jeg avbestilte timen til operasjon, for den hadde de satt opp. Jeg kan fortsatt ombestemme meg, muligheten til operasjon er fortsatt der, men jeg vil ikke gripe den. Jeg har blitt mye bedre kjent med meg selv nå, og jeg vet hva jeg vil, og hva jeg kan klare. Jeg skal ikke bli en sylfide, jeg vil heller få mindre kilo, men fortsatt være frodig med former. Frodighet er fint, og helsen må komme først. Frodig i en sunn kropp, det er flott det 🙂 Jeg skal ikke kave etter å bli slank, det er ikke målet mitt. Jeg skal ikke kjempe med nebb, og klør for å miste en haug av kiloer. Jeg skal absolutt ned i vekt, men jeg skal gjøre det på den måten som jeg tror fungerer fint for meg. Jeg er på god vei ned. Jeg har mistet mange kilo, og jeg tror jeg nærmer meg 45 kilo i løpet av en 4 års periode. Jeg har en lang vei igjen å gå, men jeg ser at det nytter. Det siste året hvor fokuset mitt har vært trening, og mental jobbing, så ser jeg at også det har gitt resultater uten at jeg har endret drastisk på kosten. Visse endringer er blitt gjort, men ikke de store…ennå. Jeg er blitt flinkere til å akseptere vekten min, og glede meg over de små resultatene i riktig retning. Jeg er blitt flinkere til å vinne over de negative tankene. Jeg har fortsatt drøssevis av negative tanker som vil tvinge seg frem, og noen ganger vinner de, men kun i en liten periode. Det føles godt å være litt sjef der jeg tidligere har tapt hver eneste kamp. Uten et hode på riktig plass, og uten en hverdag med aktivitet, så nytter det lite om vekta viser at man har mistet en haug av kilo. For meg er helsen så utrolig viktig. Som overvektig, så ligger man jo klart i gråsonen for mange sykdommer, noe jeg også har. Verdiene mine nå er strålende, og jeg skal jobbe for at kroppen skal få det enda bedre. Dette fokuset har jeg aldri hatt før. Da har det viktigste vært å miste så mange kilo som mulig.

Blogginnlegget i dag ville jeg skrive fordi jeg i går hadde en samtale med en bekjent som har gjennomgått en slankeoperasjon, og hun syntes ting var så innmari vanskelig. Ikke at hun hadde fått så mye bivirkninger, men hun hadde begynt å merke at vekten hadde gått opp. Hun skjønte ikke helt hvorfor, men da jeg spurte om hvordan aktivitetsnivået hennes var, så måtte hun innrømme at hun stort sett ikke gjorde så mye for å holde seg aktiv. Det er da man har misforstått ganske så mye med en operasjon. Vedkommende følte hun kjempet en større kamp etter operasjonen enn før, og kjente panikken komme for at vekten skulle gå tilbake der den var, men vedkommende var heller ikke så villig til å starte å trene, eller bevege seg mer. Jeg trodde ting skulle bli så enkelt etterpå sa hun…det blir ingen enkel hverdag selv etter en operasjon. Hun kunne spise alt nå, til og med store porsjoner kunne hun fortelle… er virkelig det målet for mange som legger seg under kniven? Det er en quickstart i forhold til at man får ett godt utgangspunkt, men kampen. den vil man måtte kjempe hver eneste dag. Jeg blir sykt provosert når jeg ser slankeopererte dytte i seg alt man kan tenke seg, og at de i tillegg er stolt over at de kan det. Jeg sier ikke at man ikke skal kose seg, men har man fått en slik sjanse, så griper man den, og så viser man at dette er noe man virkelig tar på alvor. Man sitter ikke på rompa, og tror at kiloene er borte for alltid, og har det samme mønsteret som man hadde før….

Jeg har flere ganger gitt tommelen opp til de som virkelig jobber for å holde seg nede i vekt etter en operasjon. Jeg kjenner flere som er nettopp sånn, og jeg er full av beundring. De er så utrolig flinke, og de viser at de mente alvor når de la seg under kniven for å la seg operere. De visste hvilket valg de tok, og de visste at det etterpå måtte jobbes for å forbli nede. Dette er tøffe mennesker som virkelig vil, og som jaggu får det til også. Jeg er ikke mot slankeoperasjoner, men jeg synes staten burde begynne i en helt annen ende. De fleste kan om man får det riktige opplegget. Man må forplikte seg, og man må ønske det. En operasjon bør være den veien som velges når ett skikkelig livsstilsendringsprogram er forsøkt.

Treningsgruppen for overvektige som jeg er en del av er ett fantastisk flott tilbud, men som dessverre ikke har like mange deltakere som det burde hatt. Jeg hadde trodd at det ville være enda flere overvektige som ønsket å være i en gruppe hvor vi trener sammen mot ett felles mål. Hvorfor benytter ikke flere seg av tilbudet? Man etterlyser nettopp grupper når det kommer til overvektige, og når det endelig kommer et tilbud, så bakker man ut. Hva er årsaken? Vil man bare når der ikke finnes, men når det kommer, så vil man ikke likevel? Ønsker man ikke en endring? Hvor ligger frykten? Denne gruppen har betydd alt for meg. Det å møte denne flotte gjengen flere ganger i uken, og samtidig vite at jeg vil bli savnet om jeg ikke kommer. Å få trene sammen med andre som sliter med det samme som meg, og få være den jeg er uten at jeg skal være redd for verken blikk, eller kommentarer. 31.august startet gruppen vår opp igjen med gruppetimer, og da får vi 4 timer hver eneste uke, og treningen gir så absolutt resultater! Håpet mitt er at mange vil være med oss, og at dette kan være starten på et skritt i riktig retning. Bor du i Kristiansand, eller omegn, så håper jeg du har lyst til å trene sammen med oss. Tilbudet fra høsten blir både i Rona, og i Vågsbygd. Ta kontakt for mer info – vi vil gjerne  ha deg med på laget 🙂 

Ha en nydelig onsdag der ute – nyt dagen, og ta vare på hver eneste. Livet er så innmari skjørt, og plutselig kan det være over. I går fikk jeg vite at en person som tidligere har stått meg nær var gått bort. Helt uventet gikk hun bort i en samme alder som jeg er i. Jeg hadde fortsatt litt kontakt med henne, og det gjør så innmari vondt å vite at hun er borte. Det viser hvor skjørt livet kan være, og at vi må ta vare på hver dag vi har. Himmelen har fått en ny engel – RIP Anita <3

Neste sommer er ikke bare en fengende DeLillos låt, men det er et begrep jeg har brukt mye opp igjennom, et begrep som bringer frem mye tanker, og som tar meg tilbake til alle somrene som jeg igjen måtte innse at det ikke hadde gått som jeg planla forrige sommer, en ny sommer hvor jeg følte nederlag fordi jeg aldri klarte målet jeg hadde satt meg. En ny sommer med skam over kroppen min. Det er jo sånn at neste sommer alltid skal bli så mye bedre. Neste sommer skal mange kilo ha gått av, neste sommer er formen så mye bedre, neste sommer skal ikke vekten begrense meg, og neste sommer skal jeg gjennomføre alt jeg egentlig hadde planlagt å gjennomføre denne sommeren. Er det noen som kjenner seg igjen? Har du også alltid planer for neste sommer?

Jeg får nesten litt vondt i magen når jeg tenker på hvor mye jeg har plaget meg selv opp i gjennom med dårlig samvittighet, dårlig selvbilde, og skam. Målene var reelle nok, viljen var der, men det gikk sjeldent som man ønsket. Neste sommer ble til neste sommer, og til sommeren etter der, og for hver sommer man måtte innse at man nok en gang ikke hadde klart målet, så gikk man lengre, og lengre ned i kjelleren. Hvorfor tok jeg ikke skikkelig grep? Var målet om neste sommer bare noe jeg sa for å trøste meg selv? Var det for at jeg ikke skulle kjenne så voldsomt på nederlaget at jeg gikk på an igjen med nye mål for neste sommer? Hvorfor var det alltid neste sommer? Neste sommer skulle jeg bade mer, jeg skulle la badedrakta bli våt mer enn ett par ganger, jeg skulle gå mer i fjellet, og jeg skulle mer ut i naturen, vekta skulle ned, og sommerklærne skulle byttes ut til klær i mindre størrelser – og det viktigste av alt : jeg skulle føle meg vel om sommeren! Jeg tror det var mest denne velhetsfølelsen jeg lengtet etter å kjenne mer på. Det å bære en del ekstra kilo resulterer som oftest i at man svetter som en gris på varme dager. Det er ikke mye bevegelse som skulle til før jeg var gjennomblaut, og da fikk også frisyren hard medfart. Det at frisyren får hard medfart, det er en aldri så liten krise kan jeg fortelle deg. Håret betyr ganske mye for meg, og med hodet, og hår full av svette, så kan du jo tenke deg hvor vel jeg følte meg! En periode likte jeg heller ikke å kle av meg så mye når det ble sommer. Jeg tror at jeg innbilte meg selv at jeg kunne kle kiloene ute. Jo, lengre topper, og jo større de var – jo, mindre synlig var det at jeg var stor. Fantastisk tankegang, Heidi! At noen hvisket meg i øret at realiteten var motsatt, det ville jeg ikke høre på. Mer klær enn temperaturen tilsier det er jo heller ikke bra om man vil føle seg vel, og visst man vil unngå å svette for mye. I tillegg måtte jeg jo ha på meg langbukser fordi jeg ikke vil vise verken bein, eller kompresjon, så alt dette til sammen tilsier jo at  man ikke føler seg som den lekreste sommerpiga.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

At målet om neste sommer var reellt er det ingen tvil om. Da jeg kjente som mest på nederlagsfølelsen, så var det målet om neste sommer som fikk meg sånn halvveis opp igjen. Planene ble lagt i hodet, og jeg fant ut hvorfor det hadde gått galt denne sommeren også… trodde jeg i alle fall.  Det som gikk feil denne sommeren var jo ikke akkurat noe annet enn alt som gikk feil utallige somre før, men det innså jeg ikke. Det viktigste var å innbille meg selv at neste sommer da skulle Heidi virkelig imponere, da skulle alle se hva jeg kunne klare. Topplokket gikk helt bananas, og iveren var det ingenting å si på. Problemet var nok bare det at topplokket hadde flere negative tanker enn positive. Jeg ryddet aldri i hodet. Jeg kvittet meg aldri med gamle, negative tanker. Hodet tenkte helt likt, det var de samme tankene som kvernet rundt, og rundt. Jeg spurte aldri meg selv hvorfor det aldri ble en neste sommer med resultater jeg kunne være stolt av. Jeg fant aldri ut hvorfor jeg gikk på den ene smellen etter den andre. Hvorfor ble det som det ble, og hvorfor tok jeg de samme, dumme valgene gang etter gang? Styggen på ryggen satt jo der hele døgnet, 24/7 satt han der, og proppet meg full av tanker om hvor innmari dårlig jeg var på det å lykkes. Jeg var jo stor, og stygg, og jeg hadde jo ikke det som krevdes for at neste sommer skulle bli en sommer jeg kunne være stolt av. Med så mye negative tanker i hodet, og med et bilde av seg selv som ikke akkurat var positivt, så kan man ikke lykkes. Det er lov å komme på galt spor, og man skal aldri se seg tilbake. Man skal tenke at man kan mestre hver gang man går på med friskt mot, og masse iver. Sporer man av, så er det helt greit – man kan lett komme tilbake på riktig spor igjen. Det er bedre med en avsporing hvor man kommer på rett spor igjen, eller en avsporing som fører man tilbake til et sted man ikke ønsker å være.

Man føler nok mange ganger at man går et skritt frem, og 10 tilbake, og sånn vil det være i en endringsprosess. Det viktige er da å finne ut hvorfor man går tilbake, og så gå videre. Det viktige er å finne ut hva som gjør at man går tilbake slik at man ikke gjør samme feilen neste gang. Det er viktig at man ikke gir opp, men innser feilen og går videre. Det høres så innmari lett ut når jeg skriver det her, men lett er det ikke. Det er aldri lett å komme tilbake på riktig spor, men det er fullt mulig. Jeg tror mye ligger i det å akseptere at man tar feil valg i blant. Man må akseptere at det ikke gikk som man ønsket, men tenk for en seier det er at man faktisk klarer å se hva som gikk galt, og tenk for en seier det er når man klarer å gå videre! Små skritt er viktig. Man skal feile masse underveis, det er av feilene man lærer. Man skal ikke la styggen på ryggen fortelle oss ting som ikke stemmer. Det stemmer ikke at man aldri vil lykkes, det stemmer ikke at man aldri vil kunne nå målet man setter seg. Målet må være reellt, man må ha små delmål underveis, og alle små skritt i riktig retning er en stor seier! Det er deilig å kjenne på det å lykkes, og det er deilig å kjenne på det å seire – alle kan kjenne på dette, men det gjelder å rydde i hodet, få bort gamle, negative tanker, og ikke tro at Rom ble bygd på en dag. Tenkt hvor mange år vi har brukt på å være stygge med kroppen vår. Da sier det seg selv at det vil ta tid å få kroppen til å spille på samme lag igjen også. Vi skal oppnå for mye på altfor kort tid, målene er for høye, og da faller man så innmari stygt. Jeg har lært meg å bruke tid, og jeg har lært at avsporing er helt greit, så lenge jeg kommer fort inn igjen på sporet som skal føre meg dit jeg ønsker.

Jeg har sluttet å tenke neste sommer i forhold til kropp, og vekt. Sommeren jeg ønsker, den kommer, og så er det jeg som selv bestemmer hvor fort den skal komme. Alt avhenger av hvordan jeg planlegger endringsprosessen. Jeg feiler mye underveis, og sommeren er en utfordring, eller sommeren er en stor utfordring. Før treningsgruppen tok ferie, så hadde jeg planene klare, men jeg skal ærlig innrømme at det ikke har gått helt som planlagt. Nå er det viktig at jeg ikke lar styggen på ryggen fortelle meg at jeg er tilbake i gamle spor, og det er viktig at jeg ikke tror at jeg er i ferd med å ødelegge det jeg har oppnådd. Jeg kan fort komme dit, og jeg kjenner på den dårlige samvittigheten veldig ofte. Jeg kjenner at jeg er irritert, og frustrert over at jeg ikke kan ta meg selv i nakken, og komme i gang med planen. Jeg har ikke fått noe treningsforbud av fysioteraputen. Jeg må selv bare kjenne etter hva som gjør vondt, og la smerten bestemme. Jeg kan ikke skylde på vond achilles. Den er virkelig vond, men som fysioteraputen sa, så er det like ” farlig” at jeg ikke er i aktivitet. En vond achilles kan fort bli en unnskyldning for ikke å trene, og der må jeg bare ikke komme. Jeg kjenner at jeg fort kan komme tilbake i gammelt mønster om jeg ikke bruker alt coach Kai har lært meg. Det er nå det er nyttig å ta i bruk alle verktøyene jeg fikk på kurset hans. Dårlige unnskyldninger har vi nok av, og de skal ikke brukes, så her må det skjerpings til. Jeg skal i dag til byen for å kjøpe meg gode joggesko som jeg kan bruke når jeg trener i treningsstudioet. Jeg har lett for å ta de joggeskoene som er nærmest døren når jeg går, så ofte har jeg brukt salsko i studioet, og det har jeg bittert erfart at ikke er særlig lurt. Jeg vet nå hvor viktig det er med gode joggesko tilpasset mine bein, og behov, så nå skal jeg prøve å få noen skikkelig gode sko. Jeg gruer meg alltid til slike butikkbesøk, men jeg får håpe at jeg treffer på en barmhjertig samaritan i dag som kan hjelpe meg å finne akkurat det jeg trenger .

Neste sommer er du i alle fall godt på vei til å nå målet ditt om du innser at begrepet bare må kastes på søpla. Neste sommer blir sjeldent som man tenker seg, og istedenfor å tenke tilbake på alle nederlagene forrige sommer, sommeren før der, og alle før der igjen, så tenk annerledes. Tenk over hva du vil oppnå, og sett deg mål som du ser at du kan klare. Babysteps sier utrolig mye. Ta en ting av gangen, sett fokus en plass først, så vil resten komme etter hvert. Man kan ikke klare alt på en gang uten at hodet vil gå helt i surr. Vær fornøyd med det du klarer, vær fornøyd med de små seirene, aksepter at det ikke alltid går som planlagt, og kom deg fort inn på riktig spor igjen etter en avsporing. Jeg har snakket varmt om å rydde i hodet, og det er fortsatt den viktigste jobben man kan gjøre, og det viktigste grepet man kan ta. Uten en skikkelig ryddejobb, og uten svar på hvorfor man tar de valgene man gjør, så vil man fortere enn man aner havne tilbake i de gamle sporene som igjen vil få deg til å tenke….. neste sommer, da skal jeg klare det……