Så er krigen i gang igjen! Krigen er kanskje ennå verre i år enn i fjor, iallefall om man ser på prisen det koster å delta. I fjor var prisen på 4,80 kr for en hg med skikkelig kalorikrutt – i år kan man få både sukkersjokk, og kalorisjokk for bare 2,90 kr for en hg. Klart man går mann av huse for å kjøpe en hel kilo med godteri for bare 29 kr! Mens dagligvarebutikkene kriger om å selge det billigste godteriet, og selger hundrevis av kilo med smågodt til sukkerelskende nordmenn, så skriker fagfolk mot oss i media – for det billige goderiet har en farlig pris mener ekseprtene. Nå skriker ekspertene om det farlige sukkeret, om riskikoen for overvekt, om de farlige E stoffene, og om hull i tennene. De skriker om alle overvektige som vil slite med å gå forbi hyllene med det billige godteriet, og de skriker om at vi nå vil kjøpe mye mer godteri enn vi ville ha gjort om prisene lå på det normale. Vi får pekefingeren både her, og der, og kanskje er det på tide å la ansvaret ligge der det bør, nemlig hos oss selv?

Diskusjonen om prisdumping på smågodt gjør meg både frustrert, og irritert! Om kjedene velger å selge billig smågodt, så er det vårt eget ansvar om vi benytter oss av tilbudet, eller ikke!
Mitt liv – mitt ansvar! Om jeg velger å la meg friste, så vet jeg alt om kalorier, og E stoffer…jeg vet at jeg ikke akkurat tar av meg om jeg velger å stappe i meg mer godteri enn jeg kanskje vanligvis ville ha gjort!
Hvorfor skal hele Norge ” lide ” fordi ikke alle klarer å gå forbi stablene med billig godteri? Vi får heller ikke en større fedme epidemi om vi får kjøpe billig smågodt i 14 dager….
Jeg har ansvar for mitt liv, og da har jeg også ansvar for alt av usunne ting som jeg spiser. Vi har hele tiden et valg, også her… det handler om selvkontroll.
Jørgen Foss er selvfølgelig på banen igjen og skriker om sukkeravgift, og mer regulering av usunne varer….nå er det på tide at herr Foss slutter å syte, og klage! Klart at de fleste overvektige blir dradd mot det billige godteriet, men her handler det om å jobbe med å få kontroll over hodet, og tankene. I det vi har kjøpt en kilo smågodt, eller to, så vet vi hvilket valg vi har tatt, og vi vet hva konsekvensene kan være. Vi vet alt om hvor mye kalorier det er i den mengden vi har kjøpt, men det er en selv som har tatt valget, og som har valgt å se bort i fra konsekvensene. Klarer ikke Jørgen Foss å gå forbi godtehyllene, så er det faktisk hans problem, ikke hele Norges…..
Dessuten er det vel også sånn at vil man ha noe, så kjøper man det uansett pris…selv om vi nok kjøper noe mer når det er så billig som nå…men det er vårt eget valg!

Jeg har faktisk ikke kjøpt noe av det billige godteriet. Ikke fordi jeg er så flink og sier nei takk, men fordi hyllene var helt tomme da jeg gjorde helgehandelen på fredag. Ikke en sjokoladebit var å oppdrive, ikke en krokodille, ikke en eneste skumbit – helt tomt! Ikke at jeg hadde tenkt å kjøpe ett par kilo for egen gane, men påsken nærmer seg, og selv med en voksen datter, så er påskeegget en tradisjon. Påskeegget har ingen alder 🙂 Butikkene hadde dumpet prisene på endel annet godteri også, så jeg fikk endel til egget selv om smågodthyllene var tomme. 

Påsken er tradisjon for påskeegg, og helt fra vi var små, så har dette vært en tradisjon også i vår familie. Da vi var små mener jeg bestemt at alle fikk dette minste egget, og jeg tror det var eneste alternativ. Nå derimot har vi ganske mange alternativer, og som med mye annet, så er det vel at jo større det er, jo, bedre er det. Vår datter har i alle år hatt ett av de største eggene, men det har alltid også inneholdt andre ting enn bare godteri. Jeg er jo litt som barna. Jeg elsker påskeegg, men det hender jeg gir beskjed ti påskeharen om at jeg ikke skal ha noe egg, som i år. I år kom den stemmen inne i hodet mitt som sa at jeg ikke hadde godt av alle godsakene som ligger inni ett slikt egg. Nå som jeg er så godt i gang med trening, og endringer, så ville nok ett slikt stort egg slite litt på samvittigheten. I tillegg har jeg vært ute fra trening noen dager grunnet infeksjonen i det ene beinet. Påskeegg, og null aktivitet = full krise!  Man begynner å tenke på hvor mye man må trene for å få bort alle kaloriene dette velsmakende egget inneholder, og begynner man først å tenke på det, så er det på grensen til at man hyperventilerer, og disse lite positive tankene begynner å kverne rundt i hodet – bare pga ett stakkars egg. Etter å ha sluppet å puste i pose denne gangen, men klarte å puste med magen, så kommer endelig fornuften seilende inn, og man begynner å tenke noe mer klart. Påskeegget vil jo selvsagt ikke ødelegge alt man har jobbet for, men alt handler om mengder, og det handler om at det er helt greit å kose seg i påsken. Det handler om å føle at man har litt kontroll over seg selv. Det å vite at selv om det blir en del godteri i påsken, så blir det ikke sånn hver dag også når påsken er over. Jeg faller ikke tilbake i gamle spor. Det å miste kurs er en ting, men det viktige er at man oppdager det, og kommer tilbake igjen på riktig spor. Det vil alltid være sånn at man faller tilbake på gamle synder, og foretar et valg man kanskje ikke skulle tatt, men seieren her ligger i at man godtar valget man har tatt, og ikke tar det samme valget neste dag. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har slitt med dårlig samvittighet fordi jeg har spist ting jeg egentlig ikke skulle. Den dårlige samvittigheten har gnagd, og gnagd, og ofte resultert i at jeg bare har spist mer , og da er man inne i denne berømte sirkelen, en sirkel det er så veldig vanskelig å bryte. I tillegg så blir man litt nedstemt av hele tiden gå å kjenne på den dårlige samvittigheten.

Gjennom å rydde i topplokket, så har jeg lært at denne dårlige samvittigheten er det ikke verdt å bruke så mye tid, og energi på. Igjen så vet jeg at det høres veldig lett ut og bare overse samvittigheten, noe det selvsagt ikke er, men det er mulig å gi den dårlige samvittigheten mindre plass. Fra at jeg tidligere konstant gikk og kjente på dårlig samvittighet, så klarer jeg nå å si til meg selv at det er helt ok å kose seg i blant, og får man en sprekk i ukedagene, så er det også helt ok, for jeg vet at jeg ikke gjør det samme neste dag. Jeg er ikke ute ” og kjører ” selv om jeg koser meg – jeg har kontroll, jeg kommer tilbake på det sporet jeg ønsker å være på. Det er nettopp det å være på rett spor som er så viktig. Det å se valgene man tar, og  det å se konsekvensene av valgene man tar. Jeg tror også det er utrolig viktig at man har evnen til å kose seg, og at følelsen sier at det er helt ålreit. Å nekte seg alt, og aldri kunne kose seg, det tror jeg bare vil skape mer kaos i topplokket. Da tror jeg lysten på noe usunt vil være der nesten konstant, og en sprekk vil ta oss rett ned i kjelleren. Har man lyst på en bit sjokolade, så ta en bit, eller 4. man trenger ikke spise hele plata. 

Jeg er sikker på at de fleste overvektige kjenner mye på dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er blitt en trofast følgesvenn, og vi sliter spesielt mye med samvittigheten i forhold til mat, og aktivitet. Påsken er en tid med mye fridager og sosialt samvær, og da blir det naturlig nok også mye god mat, og mye kos. Denne kosen tror jeg det er viktig at får litt plass. Den skal ikke ha all plass, men gi deg selv lov til å nyte litt, og gi blaffen i den dårlige samvittigheten. Med alle fridager man har, så har man jo også alle muligheter til å være aktiv. Med eller uten ski, så kan man legge ut på korte, eller lengre turer. Det er hverdagsaktiviteten som er viktigst, og all bevegelse er positivt. Klarer man og være noe aktiv i påsken, så vil den dårlige samvittigheten kanskje få enda mindre plass 🙂 Været skal visstnok bli bra i påsken, og da kan man komme seg ut på tur i finværet. Pakke sekken med pølser, engangsgrill, og drikke. Fiskestengene blir med, og så er det bare å legge ut på en god tur.

Påskeharen kommer nok ikke på besøk til meg denne påsken. Jeg sendte han en sms med streng beskjed, og regner med at han sjekker tlf like ofte som meg. Noen andre i huset er kanskje redde for at han ikke kommer innom i det hele tatt, men vi får nå se da. Påskeharen pleier å ha full kontroll. Selv om påskeharen dropper meg i år, så blir nok påskegodt kjøpt inn. Påskekos må man ha. Jørgen Foss liker neppe alt dette godteriet som har vært på tilbud før påske, men man får ha kontroll på eget liv 🙂 Kjenner nok noe på en dårlig samvittighet langt der inne av og til. Den har jo ikke helt sluppet taket, noe den heller aldri vil, men jeg blåser den bort, og tenker at påske er påske, og hverdag er hverdag. Avslutningsvis så er det også viktig å understreke at det å kose seg selvsagt, og heldigvis er så mye mer enn søtt, og salt. Det er utrolig fint å fylle påskedagene med samvær, brettspill, quiz og fine turer. Appelsinen skal ligge klar i kjøleskapet ,klar til å spises, og også den koster 29 kr kiloen 🙂 Jeg er selvsagt veldig for prisdumping på frukt, og grønt – om noen skulle være i tvil 🙂

Jeg har skrevet en del om viktigheten av det og kunne akseptere seg selv. Det og kunne se seg i speilet, og finne alle de positive tingene istedenfor at man alltid skal lete etter feilene. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg katta om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, og jeg er sånn sett fornøyd med det jeg har oppnådd. Akkurat nå er det ganske utenkelig at jeg skal gå med singlet om sommeren, eller knebukser på varme dager – det at jeg skal vise armer, og bein tror jeg nok ikke kommer til å skje, men da handler det vel om å klare og akseptere at jeg aldri vil komme til å gjøre akkurat det. Det er mye man må akseptere, og legge bak seg om man skal klare å se hvor flott man egentlig er, og klare å se hvor mange verdifulle egenskaper man faktisk har.

Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk? Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte at det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal godta meg for de ekstra kiloene man har.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har vært en størrelse for stor hele livet, og om jeg skal være helt ærlig, så var aldri det noe problem for meg verken i barne, eller ungdomsårene. Jeg visste jeg var større enn de fleste andre, men det var få som brydde seg om det. Venner, og klassekamerater så meg for den jeg var, og jeg hadde en flott oppvekst! Klart jeg ble ertet litt, men det var jeg ikke alene om, og det var småerting som sjeldent stakk særlig dypt. Jeg vet foreldrene mine tidlig tok tak i det at jeg var stor, men verken lege, eller helsesøster var bekymret. Valpefettet var ikke bare valpefett, og på vekta i 5.klasse sa skolelegen at jeg var tjukk…den dag i dag ser jeg rødt når jeg ser vedkommende, eller hører om han. En ting er å si noe, men ingen vurderte å gjøre noe.  Mamma reagerte på at det spesielt var beina mine som var så store. Allerede på barneskolen, så slet jeg med å få bukser som passet over spesielt leggene . På veldig mange områder ante legestanden lite i forhold til hva man vet i dag, og beina forble store, og jeg hadde egentlig lite fokus på det.

Etter hvert som jeg ble voksen, så hadde beina egentlig bare blitt større. I tillegg fikk jeg lett blåmerker bare jeg så vidt var borti noe. Huden var øm, og føttene verket. Jeg vet jeg nevnte det for legen noe ganger. Vann i kroppen var svaret jeg fikk, og så fikk jeg beskjed om å ta vanndrivende. Det skulle gjøre susen. Særlig om det gjorde! Visst det ikke var vann, så var jeg vel bare veldig tjukk da. Det var i alle fall konklusjonen jeg selv hadde, og konklusjonen jeg slo meg til ro med. Det var sikkert høy vekt som gjorde at beina verket, var hovne, og ømme. Alt ville nok bli bedre om jeg klarte å gå ned i vekt konkluderte legen med. Hvorfor er vekten grunnen til alt? Uansett hva man kommer til en lege med, så er det vekten som har skylden. Greit for legestanden å ha det og skylde på, men for oss det gjelder, så vil vi bli tatt på alvor. Alt skyldes ikke vekten. Vi kan da bli syke av andre grunner også.

Etter en større operasjon i 2002, så ble beina bare enda verre. Legene så det, men verken sa, eller gjorde noe. De visste hvorfor, eller burde ha visst hvorfor. Leggene var som tømmerstokker, og det var få som skjønte at leggene faktisk var så store at bukser på stormote butikker satt som pølseskinn om de i det hele tatt passet. Jeg hater pølseskinn, og jeg visste nøyaktig hvor store leggene mine var, og dermed orket jeg ikke traske butikker i håp om at det kanskje kunne være noe…det at man ikke finner noe gjør bare situasjonen enda verre…man blir bare enda mer deprimert. Jeg har vært så mye i kjelleren på grunn av disse vanvittige tømmerstokkene av noen bein, og det har tatt meg mange år for overhode å klare og akseptere sykdommen. Hvorfor meg? Hvorfor skal jeg slite med dette? Hvorfor var det akkurat jeg som fikk sykdommen, og kunne jeg ha gjort noe for ikke å få dette? Jeg kunne ikke ha gjort noe. Sykdommen er medfødt, og beina mine ble enda sykere etter operasjonen i 2002.

Hverdagen med lipødem/lymfeødem har vært tøff. Det er ikke alltid lett å akseptere , og det er ikke lett det og skulle akseptere at man må leve med tømmerstokker som bein, men etter hvert som tiden har gått, så har jeg klart det. Skulle store bein stoppe meg for å leve ett fint liv? Om jeg ikke får bukser på butikker, så finnes det dyktige sydamer som kan hjelpe meg. Jeg føler jeg har vunnet kampen om å akseptere, men jeg kan ennå har tunge dager, men jeg prøver da å tenke på hvor heldig jeg egentlig er. Operasjonen i 2002 ble en solskinnshistorie som fort kunne blitt det motsatte. Jeg fungerer helt fint selv om jeg har disse tømmerstokkene som jeg vandrer rundt med. Jeg er aktiv, jeg trener, beina er sterke som fy, så egentlig bør jeg smile. Engel nummer 3, den mest fantastiske legen ved Sørlandet Sykehus fortalte meg så mange ganger hvilken solskinnshistorie min historie ble, og det er dette jeg tenker på når beina plager meg som mest.

Hverdagen min består i kompresjon på beina, hver eneste dag, året rundt. Det er blitt en vane, og når jeg er møkklei disse strømpene, så kaster jeg de vegg i mellom, og nyter deilige timer uten… når jeg ikke har kompresjon, så sprenger det godt, og jeg hovner opp ganske så fort. En gang i uken får jeg lymfebehandling. Jeg blir til tider møkk lei alt som heter strømper, bandasjer, og taping – og du verden så godt det da er og kaste alt på båten ett lite øyeblikk. Det er ofte bare noen små øyeblikk som skal til før alt er helt greit igjen. Jeg er blitt vant til at jeg er mer utsatt for infeksjoner, og sår, og jeg har nok gått på en del flere antibiotika kurer enn mange andre, men sånn er det bare.  Det ene bildet på bloggen viser taping av det ene beinet mitt. Ganske utrolig at denne type taping kan gjøre min hud mykere, og bedre. Leggene blir noe mindre etter hvert som tiden går, men det viktigste er å holde huden myk. Treningen jeg er blitt så flink med, den hjelper også. Jeg vet også at om jeg når målet mitt, og mister den vekten jeg ønsker, så vil jo helt klart beina bli noe mindre, og de vil bli mye mer glade 🙂

Jeg føler ikke at jeg er nødt til å fortelle om mine utfordringer, eller at jeg vil unnskylde min overvekt, men der ligger en årsak bak det meste. Alle har sitt å stri med, vi har alle våre ting, og jeg vet det er mange som er i nøyaktig samme situasjon som meg. Jeg lever veldig godt med mine tømmerstokkbein. Det har tatt tid og akseptere noe som er så synlig. Jeg vil for eksempel alltid gå i langbukser på sommeren, for beina viser jeg nok aldri offentlig. Jeg har vært så sinna, jeg har vært så mye nede i den mørke kjelleren, jeg har grått, og vært frustrert. Det hjelper lite, men samtidig, så er det noe man må igjennom tenker jeg, og vi trenger det før vi klarer å akseptere.Jeg har så mye å være fornøyd med, og jeg har så mye å være glad for, så nå er det de tingene som skal få fokus. Til alle dere bedrevitere : dette er bare to av mange sykdommer som kan føre til høy vekt . Høy vekt har som regel en årsak – tenk over det neste gang du vil kommentere en overvektig person.  En viktig ting helt på slutten :  Ikke bare overse det dersom beina dine er unormalt hovne, eller du opplever mye smerte, og ømhet. Det finnes hjelp til å få en bedre hverdag. Det er nok ikke alltid bare er vann, eller høy vekt som legene ofte sier….. 

Vi har en ny GIVEAWAY denen uken !! Jeg har en fått en helt nydelig tunika fra de flotte jentene på Nice Size i Drøbak som en av dere lesere skal få gleden av å vinne!! Tunikaen på bildet er fra PONT NEUF, og jeg bare elsker Pont Neuf !! Utrolig gode, og behagelige klær, og med riktig passform. Utrolig flinke på farger, og design. Denne flotte tunikaen/ kjolen kan bli din om du legger igjen en kommentar på bloggen 🙂 Husk at du også skriver inn epostadressen din når du kommenterer. Du kan bli den heldige vinneren 🙂 Du kan lese mer om Nice Size her : https://www.facebook.com/Nice-Size-277638359083451/?fref=ts

Uken startet så bra, og jeg var klar for en god treningsuke. Mandagens tabatatime ble gjennomført omtrent like bra som alltid. Når jeg skriver omtrent, så er det fordi jeg følte beina var veldig tunge i forhold til hva det pleier å være. På step’en ville de ikke jobbe like bra som de pleier, men jeg tenkte bare at det er sånn det er av og til når man har denne lymfeproblematikken. Jeg følte også at armene var blitt svakere, det var tungt, og litt vondt å løfte manualer, men jeg tenkte ikke så mye mer på det enn at kroppen fungerer forskjellig fra dag til dag. Lite visste jeg at jeg i dag må kaste inn håndkleet, og at jeg denne uken bare kan glemme mer trening. Ingen god følelse overhode når hele meg er nede for telling. Jeg som trodde jeg i år også skulle slippe unna influensaen. Jeg har bank i bordet ikke hatt influensa på flere år, og trodde nesten jeg var immun, men der tok jeg skammelig feil 🙁 Det kom som lyn fra klar himmel – det skjedde i løpet av kun kort tid. Fra å kjenne litt verk i kroppen, så ble jeg invadert på 1,2,3, og jeg har hatt den verste natten jeg kan huske. Jeg lå i timer, og ristet, skalv og hakket tenner. Jeg var så kald! Hvert ben i kroppen var frossen, hver muskel ristet, og i tillegg så måtte jeg på toalettet hver 10.minutt. Det var grusomt å ligge og tenke at jeg faktisk var nødt til å stå opp av sengen for å komme meg på toalettet.

Denne natten håper jeg det blir lenge til jeg opplever igjen 🙁 Uken blir en skikkelig drittuke, og jeg hyperventilerer nesten når jeg bare må innse at trening ikke står øverst over det jeg må gjøre denne uken.. Det er mange år siden jeg har vært så nede for telling som jeg var i natt. Dagen i dag blir heller ingen fantastisk dag. Jeg er varm, og kald om hverandre, jeg er småkvalm, og har sikkert 45 i feber…i alle fall føles det sånn. Selv om den ene etter den andre må gi tapt for årets influensa, så var jeg som alltid skråsikker på at dette ikke ville ramme meg… ingenting klarer å komme igjennom mitt immunforsvar….men der tok jeg dessverre skammelig feil denne gangen 🙁 En eller annen drittinfluensa kom altså helt uinvitert min vei, og man nøyet seg ikke med litt rennende nese, og sår hals, neida – her skulle vi inn med hele troppen, og likegodt la meg få en smak av alt – det var jo så lenge siden sist. ..trappa opp til 2.etasje føltes som en dagsmarsj, og jeg puster som en hvalross. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har svettet, jeg har hostet, jeg har vært iskald, – det meste måtte komme min vei! Det eneste som man kan se på som bittelitt positivt må jo være at matlysten ikke har vært på topp. Hadde jeg visst hvem som hadde smittet meg, så hadde jeg ikke vært nådig! Jeg hater å være syk – hater å sitte i en stol å føle meg elendig, hater og bare sitte der, og ikke gjøre noen verdens ting! Man er helt ubrukelig, ingenting kan man bidra med, og man er liksom så avhengig av de rundt seg. Jeg synes jo nesten det er litt vanskelig å overlate alt til andre – det handler vel om at jeg liker å ha kontroll på det som pleier å være mine oppgaver, så jeg har kanskje bare godt av å lide litt 🙂 Jeg får ikke trent noe mer denne uken. Det blir verken puls intervall, eller spinning på meg 🙁 Det er nesten krise – en hel uke uten trening! Det er så jeg nesten hyperventilerer hver gang jeg tenker på det. Tenk at jeg nesten hyperventilerer av og ikke komme på trening! Er det mulig å bli lei seg for ikke å kunne trene? Også jeg da? Går man tilbake i tid ville jeg nok sikkert ha jublet for å slippe unna, men du verden så langt jeg er kommet 🙂 Innimellom følelsen av å synes synd på seg selv, så er det faktisk en seier for meg og føle på hva treningen nå betyr 🙂

Så fikk immunforsvaret mitt litt juling denne uken, og som jeg nevnte, så er det flere år siden sist. Jeg har vært så stolt over det fantastiske immunforsvaret mitt, og det er jeg fortsatt. Det er visst bare godt for kroppen å få litt juling i blant. Jeg skal fortsette å ta mine vindunderprodukter som gjør kroppen min så sterk, og jeg skal fortsette å tenke at det er endringene jeg har gjort de siste årene som også har gitt meg gevinst når det kommer til det å bli veldig lite syk. Før jeg startet med viktige endringer, så følte jeg at jeg ” alltid ” var småsyk. Jeg ble alltid forkjølet når alle andre ble det, jeg fikk det meste når alle andre fikk det. Magen var konstant i ulage, og spesielt etter en helg hvor man kanskje hadde blandet veldig mye forskjellig mat. Der noen var slitne etter en helg med mye festing, så slet jeg mye med uggen mage etter en helg med mye blanding av mat. Mine små skritt har nå gitt meg en kropp som spiller mye mer på lag med meg, den er blitt sterkere, og ikke så mottagelig for virus, og bakterier. Store gevinster!!

Jeg sender noen tanker til alle dere andre som også er nede for telling pga årets influensa – god bedring til dere alle. Nede for telling denne uken, og da kan det jo bare gå oppover fra her 🙂

Det var ett skikkelig spark i fua som måtte til for å få meg til å skjønne hvordan jeg skulle klare en livsstilsendring. Jeg trengte ett skikkelig spark i fua for å skjønne hvor problemet lå, og hva jeg måtte jobbe med for i det hele tatt og komme meg videre. Det var ett skikkelig spark i rumpa som ble løsningen for meg. Ikke bare det at jeg måtte ta meg selv i nakken, og riste litt fornuft i meg selv, men for meg ble dette sparket ett viktig, og nødvendig steg på veien jeg nå går. Fy, så skummelt det høres ut når man skal jobbe med hodet… jeg gikk jo litt i forsvar med det første, for når man tenker at man trenger hjelp med det mentale, så tenker i alle fall jeg at det forbindes med å være psykisk syk, og det var jo sannelig ikke jeg. Jeg hadde nok alt av pigger ute når vi på et livsstilsendringskurs på sykehuset fikk tilbud om samtaler med psykolog, og kognitiv teraput. Aldri om skulle jeg noe slikt! Jeg hadde da full kontroll på psyken min. Herremin for et nederlag og måtte søke hjelp på det mentale planet for å gå ned i vekt. Så satt jeg der da, og syntes litt synd på de deltakerne som sa ja til dette. Jaja, de var jo ikke så sterke som meg tenkte jeg i mitt stille sinn, og ble nesten forbanna når noen mente at alle burde takke ja…også jeg…

Etter en samtale med en annen deltaker i etterkant av kurset, så kunne hun fortelle hvor mye det hadde hjulpet henne å gå til disse samtalene… så fint for deg tenkte jeg, men jeg som er så sterk psykisk er jo ikke på samme plass som deg… så fint at du har hatt nytte av det, men jeg har full kontroll…samtalen satt i lenge etter at den var over. Jeg tenkte på alt hun hadde sagt, og selv om jeg hadde blitt mer, og mer bevisst på at hodet måtte være på riktig plass for å klare en livsstilsendring, så var jeg kanskje ikke helt klar over at man ikke alltid kan klare den biten alene. Det at jeg trengte hjelp til å rydde tanker, det å få hjelp til å sette fokus, og ikke minst det å få hjelp til å finne ut hvorfor man tar alle disse dårlige valgene… disse tingene så jeg mer, og mer klart at jeg nok ikke hadde kompetanse til å klare helt alene. Jeg trengte hjelp av noen som kunne rydde sammen med meg, og få meg til å finne svar. Det er alltid en grunn til at vi velger usunt fremfor sunt, det er en grunn til at vi er skapsnokere, og det er en grunn til alle disse hyppige besøkene i kjøleskapet. Hvorfor trenger vi å trøstespise, eller kjedespise, hvorfor spiser vi når vi opplever glede, og hvorfor er alltid denne maten usunn? Hvorfor spiser vi oss så mette at vi ikke kan bevege oss på en time, eller to, hvorfor vil ikke hjernen vår at vi stopper når magen er mett…det er utrolig mange spørsmål som man ønsker svar på, og hadde ikke Anette fra kurset på sykehuset tatt telefonen for meg, og satt meg opp til samtale hos teraputen, så tror jeg ikke at jeg hadde vært så langt i prosessen som jeg er i dag… Takk Anette <3 Men for all del… jeg har en lang vei igjen å gå, men det er godt å føle at man er på riktig vei.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det å jobbe med hodet er så utrolig viktig, og det er sikkert ikke siste gangen jeg skriver om det 🙂 Det å innse at overvekten sitter i hodet vårt, og at hodet må spille på lag for at vi skal klare det som er så innmari vanskelig. Vi vil ikke klare en stor livsstilsendring uten at vi vet hvorfor ting er som de er. Etter samtalene jeg hadde på sykehuset innså jeg mer, og mer at hodet kommer først, og deretter kunne jeg ta tak i trening, og endringer i kosten. Alt måtte spille på lag, og jeg følte jeg hadde behov for mer hjelp. Helt tilfeldig kom jeg over en reklame for Sørlandscoachen, og det var sånn jeg kom i kontakt med Kai, en helt fantastisk coach som har betydd mye for meg. Gjennom tre enkelttimer, og deretter hans kurs ” Spark i fua “, så har jeg fått masse verktøy å jobbe med på veien mot ett lettere liv. Ikke at jeg har rast ned i vekt etter dette, men jeg vet  mye mer om mitt eget tankemønster, og handlingsmønster. Hvordan jeg skal tenke for å klare og endre en vane, hvordan skal jeg trene dette med selvdisiplin. Jeg ble mer bevisst på hvordan jeg tenker, og hva som skal til for å endre dette hodet mitt med så mye rare tanker i. Det å snu negativt til positivt, det og ikke gå i kjelleren når valget akkurat den dagen ble dårligere enn man hadde tenkt seg, det å komme seg på rett spor igjen etter en liten avsporing. Noe av det som har betydd mest for meg å bli bevisst på, det er og ikke slite med denne dårlige samvittigheten hele tiden. Gjør jeg et dårlig valg som for eksempel å spise en deilig sjokolade en helt vanlig onsdag “, så er jeg bevisst på det, jeg godtar valget jeg har tatt, og tar ikke det samme valget dagen etter… du aner ikke hvor deilig det er å slippe denne dårlige samvittigheten som gnager så intenst hver gang man tar ett dårlig valg, og dårlige valg tar jeg fortsatt, men jeg er mye mer bevisst på hvorfor jeg gjør det, og konsekvensene av det. Det gjør også at antall dårlige valg er blitt færre.

Er det lett å snu tanker – Nei, ikke en plass! Er det skummelt å bli kjent med seg selv på en helt annen måte – Ja, absolutt! Selv om det verken er lett, eller moro å jobbe med hodet, så er det en jobb som må gjøres for og lykkes. En varig livsstilsendring starter i hodet ditt – uten hodet på rett plass vil du fortsette å føle at kampen er håpløs, og nyttesløs.  MED DE RIKTIGE VERKTØYENE, SÅ VIL DU LYKKES!

Jeg er nok litt skuffet i dag. Jeg kjenner på følelsen, men samtidig, så må jeg bare innse at ikke alt er som man tror, og håper. Av og til kan det kanskje også være lurt å sjekke ut ting to ganger før man hopper i noe med begge beina. Av og til hopper jeg nok i ting litt før jeg burde, men jeg trodde jeg hadde lest nok til at jeg var trygg på at dette var bra, men det var det ikke, i alle fall ikke for meg 🙁 At det er mange som sikkert vil ha stort utbytte av det, det er jeg sikker på, men ikke jeg….i alle fall ikke der jeg trengte at ting skulle fungere optimalt.

På torsdag, så tok jeg dere med på Roll Shaper massasje. Disse store trekulene som masserer kroppen, og at trekulene, og den infrarøde varmen er veldig bra for mange, det tror jeg fortsatt på. Jeg synes massasjen var veldig behagelig, og jeg opplevde det kun behagelig, det var ingenting som gjorde vondt. At kroppen får en skikkelig god massasje, det er jo noe kroppen virkelig har godt av, og fortjener! At en slik hard massasje har god effekt på en dårlig blodsirkulasjon, det tror jeg også på, så at Roll Shaperen har en effekt på mye, det står jeg fortsatt på…men for meg som sliter med skikkelig store ødemer, så har jeg nå fått klar beskjed om at en så hard massasje kan skade mer enn det kan gjøre godt. Jeg håpet virkelig, og jeg trodde…man gjør jo det når det dukker opp behandlingstyper som forteller at de kan hjelpe, og så lenge dette ” kun ” var massasje, og tok for seg hele kroppen, så var jeg optimist. Jeg følte også at huden hadde blitt noe mykere…det kan fortsatt være tilfelle, men på lang sikt, så er en såpass hard massasje ikke noe jeg bør fortsette med. For dere som har en frisk kropp ” all over “, så er det absolutt noe du bør prøve, spesielt om du trenger å få fart på blodsirkulasjonen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mine bein er veldig væskefylte, og jeg har store ødemer, og for min del, så kan såpass hard massasje skade vevet enda mer. Dette gjelder egentlig all massasje, også den helt vanlige massasjen. Skal jeg ha massasje på beina hvor ødemet er, så må jeg holde meg til lymfedrenasjen, og så er jeg så heldig at jeg har fått min egen pulsator her hjemme. En slag sovepose som jeg legger beinene inni, og så masserer den meg, og gir meg drenasje. Jeg tenker dere skal få se denne vakre soveposen en dag 🙂 Jeg har ikke lyst på småskader i vevet, noe som igjen kan føre til større væskemengder – jeg har egentlig nok væske som det er. Får man skader i vevet, så kan man få infeksjoner, og det vil jeg i alle fall ikke ha noe mer av enn det jeg har hatt! Varme er ikke bra for ødemer, men veldig bra for blodsirkulasjonen…lymfesystemet, og blodsirkulasjonen er dessuten to forskjellige ting, og trenger ulike behandlinger. Som lymfepasient, så er vevet mitt sårbart, og tåler lite, så derfor valgte jeg å avslutte Roll Shaper massasjen. Jeg tar ingen sjanser på at vevet skal bli mer ødelagt enn det er.

Jeg har lært masse av dette. Jeg er først, og fremst veldig glad for at jeg fikk muligheten, og som jeg nevnte tidligere, så er nok denne type massasje veldig bra for dere som ikke sliter med utfordringer av ulike slag. Jeg tror som nevnt også at en god massasje kan gjøre godt om man vil ha litt fart i blodsirkulasjonen. For meg med lymfeødem, og for alle dere som sliter med det samme, så skal man være klar over at det kan skade vevet. Ingen kan nekte oss å prøve, men man må bare være klar over hva resultatet kan bli. Jeg har lært at jeg skal sjekke slike ting mye grundigere, spesielt når man har utfordringer som kan forverres om det ikke gjøres riktig. Jeg har lært at det er en grunn til at der finnes fagfolk på de forskjellige feltene, og at jeg skal stole på de som skal kunne dette, uansett om de sier motsatt av det jeg vil høre. Fra nå av blir det kun lymfedrenasje, støttestrømper, og pulsatoren min…og de vakre nattstrømpene 🙂

Klart man føler seg litt dum også. Man håper jo så inderlig at det skal finnes flere hjelpemidler som kan gjøre noe med dette lymfesystemet som bare ikke vil fungere som det gjør hos de fleste andre. Ikke at jeg tro på magi, for det gjør jeg ikke…men man vil alltid håpe, tro, og ønske. Nå er det bare å sette sin lit til legene om at det vil skje ting på lymfefronten, og så må man bare håpe at også Norge vil anse medisinsk fettsuging som stuerent etter hvert. Lymfeproblematikken rammer mange hvert eneste år, og mange vet ikke at de har lymfeødem, eller lipødem. Legene kan nesten ingenting om disse tingene. Jeg måtte finne ut av det selv, og det tok mange år. Hadde noen fortalt meg at dette kunne være et resultat av min operasjon tilbake i 2002, så hadde jeg garantert ikke slitt med så store ødemer som i dag. Likevel så må man bare akseptere situasjonen, og leve med det så godt man kan…og når infeksjonene ikke flytter inn i kroppen min, så er vi egentlig ganske gode venner, beina mine, og jeg 🙂

Så ble det ikke som jeg trodde, men etter og ha kjent litt på skuffelsen, og kjent litt på hvor dum jeg har vært som ikke har sjekket i bauger, og kanter, så går det helt fint….infeksjonen som jeg fikk i romjulen er borte, og jeg er sååå klar for trening igjen til mandag. Da er det tabata vi skal trene, og jeg savner treningstimene, jeg savner instruktørene, jeg savner Spring, og jeg savner den flotteste, og fineste treningsgjengen 🙂 I helgen skal jeg mure meg inne, og ikke gjøre annet ute enn noen gode turer med pelsballen. Pelsballen vår elsker å være ute, og det er utrolig fint, for da får også vi mange gode turer. Han er nok ute mer enn hunder flest, men det er også veldig positivt for oss som eiere. Akkurat når det snør som verst, og det blåser, og føyker, så kunne vi kanskje ha håpet at han ikke likte snø, men pelsballen elsker snøen også, og han løper, og leker, og bjeffer på snøen – så her er det ut på tur uansett vær. Til og med regn, og sterk vind elsker han å være ute i…nå som det har vært så kaldt, så får han fleecejakke på seg når vi skal ut. Jeg er ikke for klær på hunder, men når det er kaldt, så er det selvsagt et unntak. Selv med mye pels, så kan han fryse. Vi var ute på tur kl.0630 i dag, så nå er det jaggu snart på tide med en ny tur. I morgen trekker jeg for øvrig en vinner av det flotte armbåndet, og skjerfet fra Diz. En kommentar på bloggen, så er du med i trekningen. Verdien er ca 600 kr. Ha ei nydelig helg!

For dere som følger bloggen min, så har dere nok lest om kampen jeg hadde i forhold til om jeg skulle velge slankeoperasjon, eller ikke. Jeg har vel alltid vært av den oppfatning at jeg aldri skulle legge meg under kniven. Man vil alltid klare det selv, men så kommer det perioder hvor alt ser helt håpløst ut, og så begynner tankene å spinne. Man blir lei av og hele tiden føle at man ikke lykkes, og det er ikke alltid like lett og akseptere at man drasser rundt på alle disse ekstra kiloene. Man vil gjerne ut av dette, og så ser man at man allerede har brukt mange år på å gå opp, og ned som en jojo. Alle ønsker vi oss denne lille, fantastiske pillen som man kan ta, og vips, så har man en lettere, og flottere kropp. Tenk så fantastisk det hadde om denne pillen ble oppdaget, og så kan man leve i denne drømmen en stund før hverdagen igjen brutalt slår en i bakken. Ingenting i livet er gratis heter det. Akkurat det er vel ikke helt sant, men når det kommer til vektnedgang, så kommer ingenting rakende på en fjøl. Det må jobbes, og det må jobbes beinhardt. I løpet av 2016, så vil mange der ute stå overfor det samme valget som meg. Det er ikke noe lett valg å bestemme seg for operasjon, eller ikke – ingen vet utfallet, ingen vet hvordan livet vil bli, det eneste man vet er at man er så lei av å være tjukk, og tung, man er lei av begrensningene som en overvekt ofte fører med seg. Å la seg slankeoperere er ikke et valg man tar på strak arm – de fleste har gått mange runder med seg selv før valget blir tatt. Kanskje er valget det viktigste valget man tar i løpet av livet.

Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg for ca 2 år siden når jeg avlyste slankeoperasjonen. Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget ? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt… men etter en stund, så fant jeg roen, og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av mange andre, men jeg kjente at skuldrene var senket, og det føltes riktig. Mange av leserne har spurt meg om min vei for å komme dit jeg er i dag, og veien startet da valget om slankeoperasjon ble tatt….

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kampen mot kiloene vil aldri være en kamp som er over. Jeg skjønner ta mange gir opp. Jeg skjønner at mange ikke orker denne evige kampen, og jeg skjønner at mange velger å la seg slankeoperere. Eller jeg vet ikke helt om jeg skjønner alle som gjør det, for der er nok altfor mange som med en operasjon tror at kampen mot kiloene nå er over. Man lærer masse på forkursene til operasjon om realiteten, man lærer om kampen som fortsatt må kjempes, men likevel er det altfor mange som tror at man nå kan sette seg godt tilbake i stolen, fordi jobben er gjort. Det er mange som ikke innser at kiloene etter kort tid kan komme på igjen, og kanskje også enda flere enn man hadde. Jeg har vært akkurat der mange andre overvektige har vært. Jeg følte slaget var tapt, og ba fastlegen min søke slankeoperasjon for meg. Jeg var helt klar for å la meg operere, jeg orket ikke denne evige kampen lengre. Jeg var så utrolig lei! Lei av å starte på an igjen hver mandag, for så og mislykkes kun dager etterpå. Jeg var lei av å falle, lei av å føle meg mislykket, lei av å hate kroppen min, jeg var lei av at fokuset hele tiden skulle være på hvor stor jeg var. Jeg klarte aldri og akseptere at jeg var stor. Jeg så ikke annet enn en stor kropp, og slet med å se at det var så mye mer som betydde noe enn om jeg bar på så mange ekstra kilo. Hvorfor skulle mine ekstra kilo fortelle andre hvem jeg var? Kanskje var det jeg som lot kiloene bestemme, kanskje så ikke alle andre på min overvekt på samme måte som meg selv, men i mitt hode, så var det kiloene som utgjorde meg.

Vi hadde mange runder hjemme, og jeg vet at de egentlig ikke ønsket at jeg skulle gå igjennom en operasjon. Likevel så støttet de fleste valget mitt, men jeg har en datter som aldri helt kunne akseptere det. Likevel var det jo mitt valg, og min kropp. Jeg så bare at en operasjon ville gi meg en lettere kropp, og en lettere hverdag, men jeg tenkte lite på om jeg ville bli sunnere, og mer lykkelig. Jeg så ikke helt at helsen var det som burde komme først, og jeg så ikke at en lettere kropp ikke nødvendigvis betydde en sunnere kropp. I mitt hode, så var en lettere kropp det samme som en sunn kropp. Jeg visste bare at jeg var drittlei denne tunge kroppen som jeg hele tiden lot meg begrense av. Jeg var jo aktiv, jeg har aldri følt at jeg har hengt så etter fordi jeg er stor, eller at jeg ikke orker ting fordi jeg er stor, men jeg ville bli som ” alle andre .” Valget var tatt, jeg gikk på kurs som en forberedelse til mitt nye liv med en liten mage, et kurs som var utrolig lærerikt. Vi ble hele tiden fortalt at operasjon ikke var en enkel løsning, og at vi måtte være forberedt på beinhard jobbing etterpå.. Dette med beinhard jobbing forsvant vel litt ut av ørene i starten, men etter hvert, så bet jeg meg mer merke i mye av det som ble sagt. Jeg kjente at usikkerheten plutselig kom snikende. Usikkerheten kom først fordi jeg som sikkert er en av de mest kresne personene som finnes i matveien, plutselig fikk vite hva jeg måtte spise, og drikke i starten. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle få i meg noe som helst. Hele listen vi fikk se var jo ei stor nei liste for meg, men etter hvert, så var det komplikasjonene, og tiden etterpå som gjorde meg veldig usikker. Ikke at jeg trodde jeg skulle klare underverker på egenhånd, men jeg innså at det kanskje var en mulighet om jeg grep ting litt annerledes an. Etter en dag på operasjonsskole i Arendal, så ble valget tatt om at jeg ikke skulle under kniven. Jeg ble redd når kirurgen fortalte om inngrepet, og mulige bivirkninger. I mitt hode, så var jo jeg den som ville få alt av bivirkninger, og litt til, men jeg innså også at kampen mot kiloene ikke ville være over selv om jeg lot meg operere. Utgangspunktet ville selvsagt være veldig mye bedre, men kampen måtte jeg likevel kjempe hver dag… 

Blogginnlegget i dag ville jeg skrive fordi jeg i romjulen hadde en samtale med en bekjent som har gjennomgått en slankeoperasjon, og hun syntes ting var så innmari vanskelig. Ikke at hun hadde fått så mye bivirkninger, men hun hadde begynt å merke at vekten hadde gått opp. Hun skjønte ikke helt hvorfor, men da jeg spurte om hvordan aktivitetsnivået hennes var, så måtte hun innrømme at hun stort sett ikke gjorde så mye for å holde seg aktiv. Det er da man har misforstått ganske så mye med en operasjon. Vedkommende følte hun kjempet en større kamp etter operasjonen enn før, og kjente panikken komme for at vekten skulle gå tilbake der den var, men vedkommende var heller ikke så villig til å starte å trene, eller bevege seg mer. Jeg trodde ting skulle bli så enkelt etterpå sa hun…det blir ingen enkel hverdag selv etter en operasjon. Hun kunne spise alt nå, til og med store porsjoner kunne hun fortelle… er virkelig det målet for mange som legger seg under kniven? Det er en quickstart i forhold til at man får ett godt utgangspunkt, men kampen, den vil man måtte kjempe hver eneste dag. ” Det får gå som det går ” sa vedkommende….” jeg har i alle fall fått føle på det å veie mye mindre…går jeg opp, så går jeg opp.”  Jeg kjente jeg ble sykt provosert!!! Hva er det vedkommende ikke har forstått? Staten har ikke betalt 100000 kr for at noen skal føle på det å veie mindre! Har man fått en slik sjanse, så griper man den med begge hender, og så viser man at dette er noe man virkelig tar på alvor. 

Jeg kritiserer ingen som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar, og det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg vil tro at alle går mange runder med seg selv før man klarer å ta ett slikt valg. Jeg kjenner også flere flotte mennesker som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse.  På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat, at de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større, og større måltider – er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var….

Jeg tenker at Norge bør begynne å tenke litt mer som Danmark. I Danmark har de nå vedtatt og redusere antall overvektsoperasjoner. De ser bivirkningene, de ser komplikasjonene, og de ser at for veldig mange så er ikke dette den riktige løsningen. Står man overfor valget hvor livet står i fare, så skal man selvsagt få en operasjon, men nøkkelen til varig endring ligger i beinhard jobbing, først i hodet. Istedenfor å tilby oss overvektige en operasjon, så bør vi tilbys tilrettelagt trening over lang tid. Det holder ikke med noen uker, eller måneder.  Først etter ett par år, så kan man se hvem som er hvor. Først da bør spørsmålet om slankeoperasjon komme opp for de som fortsatt ikke  har oppnådd ønsket resultat. Vi overvektige må forplikte oss dersom vi ønsker en livsstilsendring.

Jeg minner om Giveaway’en som jeg har på bloggen denne uken : Legger du igjen en kommentar på bloggen, så er du med i trekningen av dette flotte armbåndet, og skjerfet fra Diz. Verdien er va 600 kr. Husk når du kommenterer at du legger igjen epostadressen din – uten en epostadresse, så vil jeg ikke klare å komme i kontakt med deg….

Jeg skal til Syden… Hørte du ett lite hurra i det fjerne ? Jeg kjenner litt på klumpen i magen når jeg tenker på at jeg skal til varmen. Det er da jeg skulle ønske at jeg var den type person som ikke brydde seg overhode om folk så på meg. Som overhodet ikke brydde seg om de ekstra kiloene, og bare kastet klærne slik man skal når man er i varmen. Jeg skulle ønske jeg kunne kle på meg badedrakt med stolthet, og bare kose meg i vannet… men sånn er ikke jeg. Jeg er full av beundring overfor de som går kledd akkurat sånn de føler for når de er i varmen. Tenk deg en god, og varm sommerdag, og så kan man liksom ikke kle seg helt slik temperaturen tilsier… ikke går jeg i shorts, ikke går jeg i annet enn lange skjørt, jeg har en sommerkjole, og ellers er det overdeler med 3/4 arm, og sommerbukser… med lange bein….Når min søster var overvektig, så brydde hun seg katta om andre, jeg beundret henne for det, men den holdningen har tydeligvis ikke gått i arv 🙁 Jeg vil reise… jeg vil gjerne bort litt, og når jeg saumfarte nettet etter steder, og hoteller, så ser jeg til min store lykke at enkelte leiligheter har privat basseng! En sånn leilighet vil jeg ha! Jeg elsker å bade, men er ikke like glad i å vise meg i badedrakt på stranda, men med privat basseng, så trenger jeg jo ikke å bry meg om andre enn meg selv! Privat basseng må jo være fantastisk for de av oss som elsker å bade, men gjerne kan være litt alene – helt fantastisk spør du meg! Dette må jo være løsningen på alle overvektiges problemer i forhold til det å bade, eller å vise seg i badedrakt foran en haug solhungrige turister ! Jeg mener fortsatt at dette må være toppen av lykke i Syden, men så var det prisen da….når jeg ser på prisen, så ser jeg jo at vi kan få både tur, og godt med lommepenger for det kun oppholdet i leiligheten med privat basseng  🙁   Jeg visste jo at der måtte være en hake….Hotell Lopesan Baobab Meloneras er egentlig hotellet jeg har valgt ut. Der er det privat basseng – der hadde jeg følt meg som en prinsesse tenker jeg… badet og kost meg, og dermed opplevd Syden på en helt annen måte. For i Syden skal man jo bade…. Nå er ikke turen helt bestilt ennå, men jeg har nå sagt at jeg skal ta meg av alt det der, og når jeg skal bestille tur, så skjer det nok ikke i det høyeste tempoet. Jeg bruker lang tid… først må jeg finne et hotell som har over snittet god standard. Jeg skal innrømme at jeg er kresen, og jeg kikker etter både her, og der på rommene for å se at det er rent, og pent når jeg kommer til et hotell. Min mor kan ikke skjønne hvor jeg har fått denne kresenheten i fra. Da kan jeg fortelle henne at nettopp det er hennes skyld, hennes, og pappas. Alle ferieturene Norge rundt på kryss, og tvers var fantastiske turer, og fantastiske minner, men mine foreldre var aldri så nøye på hvor vi overnattet, så mange av caminghyttene føler jeg enda hadde en del gjester som ikke skulle ha vært der, og kanskje var de ikke alle sammen så rene som de burde ha vært…..dette har nok brent seg fast, og gitt meg mange mareritt, og av den grunn, så er nok jeg blitt mer kresen enn de noen gang har vært 🙂

At jeg elsker en veldig høy varme, det er vel å ta litt hardt i. Jeg svetter jo som en gris i varmen, men det er godt å reise bort en liten periode når vinteren puster kuldegrader også på oss sørlendinger. Når minusgradene nå begynner å puste oss både i nakke, og ansikt, så lever jeg fint med det altså. Jeg har aldri latt vær, og vind gjøre meg særlig deprimert. Jeg blir ikke værsyk, og jeg blir ikke høst, eller vinterdeprimert. Det eneste som kan gjøre meg lettere frustrert er når snøen daler ned i bøtter, og spann, og attpåtil kommer den aldri ferdig måket. Det at man må ut å måke hver tredje time, det må jeg innrømme er utrolig frustrerende, og jeg blir fort lei av å måke. Heldigvis har vi i den lille gata vår kjøpt oss ny snøfres i år, så nå skal det freses i takt med frustrasjonen i hodet med en gang snøen prøver å innta asfalten vår. Jeg innbiller meg at det skal bli fint å måke denne vinteren, men kjenner jeg mannfolkene rett, så kommer de til å slåss om å bruke fresen til nyhetens verdi har avtatt. Jeg hater egentlig snø, i alle fall når brøytekantene blir høye, og lite samarbeidsvillige…vinteren i fjor var perfekt, og jeg har bedt værgudene om å gi oss like lite denne vinteren her. Vil folk på ski, eller renne på akebrett, så dra til fjells, det er der snøen hører hjemme 🙂

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er flere grunner til at det ofte kan ta litt lengre tid enn normalt for meg å få bestilt en tur. En ting er å finne ett flott hotell, men det er bare en av årsakene. Jeg er i tillegg livredd for å fly, og jeg er overvektig. Begge disse tingene er utfordrende. Flyskrekken min skal jeg skrive mer om i ett senere innlegg, og selv om jeg har blitt mindre redd de siste årene, så er det å fly ikke noe jeg gjør med glede. Jeg har hatt den beste flyskrekkteraputen til å prøve å få meg til og forstå hvordan alt det tekniske fungerer, og han har prøvd å få meg til å skjønne hvorfor jeg er redd. Han har gjort en god jobb, men ennå så bruker jeg masse energi på å fortelle meg selv at min siste dag er kommet hver gang jeg går om bord i et fly. Det er nesten så jeg tar farvel hver gang….en kan jo smile litt, men det er utrolig vondt å være så redd. Jeg hører etter på hver eneste lyd, og tror noe er galt…hver bevegelse flyet tar gjør meg redd… Likevel så flyr jeg. Jeg må det for å komme meg noen steder. Jeg har sett det meste av Norge, og nabolandene, og skal jeg se litt bredere, og videre, så må jeg opp i et fly. Det er noen forferdelige timer, men jeg har kommet ned like hel hver gang, også den gangen piloten ikke ville lande på Kjevik, flyet hadde en helt sinnsyk turbulens, det tordnet, og det lynte, og flyet avbrøt likegodt landingen, og tok turen til Sandefjord. Aldri har vel en buss vært bedre å sitte på veien mellom Sandefjord, og Kristiansand enn da 🙂

Tilbake til Syden….den dårlige sommeren vi hadde i år har nok også gjort lysten til å reise sydover større enn normalt. Min bedre halvdel trives også bedre i varmen, og jeg ser at en tid i varmen gjør han veldig godt….han elsker dessuten å fly, og har aldri vært kvinne med en del kilo for mye, men han er ser hvordan jeg har det, og ser hvordan jeg reagerer på både fly, og badedrakt, så han maser aldri, men nå er det vel bestemt sånn ca 80% at turen skal gjennomføres. De 20 siste prosentene er det jeg som sitter på, og jeg drøyer av vilje… eller uvilje…eller en kombinasjon av vil, og ikke vil 🙂 Jeg tror mange overvektige hadde sett på Syden med andre øyne om vi faktisk kunne hatt muligheten til å få leilighet med eget basseng uten at det hadde kostet såpass mye ekstra som det faktisk gjør. Ikke at man skal reklamere dette ut mot overvektige, men jeg tror mange hadde senket skuldrene litt mer når man faktisk kan ligge ved sitt eget basseng for å slikke sol, eller badet i eget basseng uten å ha tusen øyne rettet mot seg – det hadde vært livet det 🙂 Apollo har dette hotellet, og sikkert flere andre… nå er det ett nytt dilemma : Skal vi gidde å betale såpass mye for ett eget basseng? En skulle ha prøvd det ut først så man visste hvordan dette faktisk er… er det slik jeg tror, så kan det absolutt være verdt de ekstra pengene det koster…..jeg ser for meg at dette må være min Syden lykke 🙂

Kanskje må jeg også se meg om etter en ny badedrakt. Min er fra Kappahl, og er sikker 100 år gammel. Jeg ser at noe hold i cup’ene kanskje heller ikke hadde vært så dumt, en bøyle for eksempel hadde gjort susen. Når en badedrakt ikke blir brukt, men helst bare ligger og samler støv, så er det egentlig ikke så nøye hvordan den ser ut 🙂 Min badedrakt er lekker….grønn, og fin…uten bøyler 🙂 Hver sommer, så sier jeg til meg selv: Neste sommer, Heidi…da har du tatt av deg såpass at du faktisk kanskje vil kle ei badedrakt. Neste sommer da får du vist alle hvilken badenymfe du faktisk er….du har bare skjult det i veldig mange år 🙂 Neste sommer har ennå ikke kommet, men jeg gir ikke helt opp håpet om at det blir en neste sommer….. 

Har noen av dere erfaring med private basseng? Da hadde jeg blitt veldig glad om du deler dine erfaringer med både meg, og de som leser bloggen 🙂 Jeg lukker ned Apollo sin side med bilder av det flotte hotellet, og sier til meg selv at i morgen… da skal jeg få bestilt denne turen…innerst inne vet jeg kanskje at det muligens ikke blir i morgen, og når jeg endelig har helt kontroll på alt av følelser, så kan det meste være utsolgt….det har jeg vel sånn sett opplevd før….I dag er det 8 dager til jeg åpner den første luken i bloggens fantastiske adventskalender!!! 24 luker skal åpnes, og bak hver eneste luke er det helt fantastiske gaver som dere skal få. En gave fra meg til dere i den flotte ventetiden….jeg gleder meg så masse!!!! Nyt mandagen! For min del starter en ny treningsuke med tabata på Spring kl.19.30 i kveld. Det skal bli godt med en ny treningsuke da det muligens ble noe for mye Stratos nøtt, og salte chips i helgen 🙂

Opp igjennom årene, så har jeg vært så heldig at jeg har møtt, og blitt kjent med en rekke flotte mennesker. Mennesker med masse kunnskap, og stort engasjement. En av disse er Linn Kristin Brænden som i dag skal gjesteblogge her hos meg. Linn Kristin, og jeg har begge ett brennende engasjement for å hjelpe overvektige, og vi ønsker å jobbe for at både overvektige, og staten skal se at det finnes andre gode løsninger enn å legge seg under kniven, og la seg slankeoperere.

Linn Kristin Brænden har selv slitt med fedme, og en dårlig helse i mange år. Hun har gått i alle fellene, og tatt alle omveier som er mulige å ta. Linn Kristin fant til slutt det som fungerte for henne, og med bakgrunn i sin egen helsereise, så startet hun å blogge i 2012, og begynte også å holde kurs. Dette har nå blitt videreutviklet, og har nå blitt ett komplett helsekurs på nett som heter Vita Univers .

Linn Kristin, og jeg har begge ett brennende engasjement for å hjelpe overvektige. Linn Kristin med sin egen erfaring, og sin kunnskap basert på kostholdsdelen, og jeg med mine erfaringer med vektnedgang ved hjelp av trening, og mental jobbing. Vi ønsker begge å jobbe for å være med på å endre det offentlige behandlingstilbudet slik at færre velger slankeoperasjon fremover. Over 3000 personer får innvilget slankeoperasjon i dag. Organer blir tuklet med for at vi skal oppleve lykke over å ha en slank kropp! Det er fullt mulig å leve ett godt liv med masse lykke om man ikke veier 60 kg. Det bør ikke være en tynn kropp som er hovedfokuset – det bør være en sunn, og frisk kropp, og da ligger ikke løsningen i en slankeoperasjon. Staten bruker svimlende summer hvert år på slankeoperasjoner, og i tillegg kommer alle kostnadene ved fjerning av overflødig hud, og der er store utgifter på det som oppstår av komplikasjoner…… En slankeoperasjon i det private helsevesen koster ca 140000 kr. Aleris alene utførte 800 slike operasjoner i 2011. Når det hvert år utføres ca 3000 slike operasjoner i Norge, så snakker vi om en prislapp på ca en halv milliard kroner årlig ( 500.000.000 NOK )   

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Les Linn Kristins blogginnlegg, det er tid for ettertanke.

Slankeoperasjon – nåtidens lobotomi

av Linn Kristin Brænden

Jeg mener det. Slankeoperasjon er lobotomi. Filmen. “Gjøkeredet”. Jeg gråt. Vil våre barn gjøre det samme i sin etterpåklokskap når de ser resultatene av desperasjonens handlinger for å bli slank?

“One flew over the cuckoo’s nest”. “Gjøkeredet” på norsk. Vi så filmen i psykologi valgfag. Den gjorde inntrykk. Jack Nicholsen var utrolig sexy på den tida. Det førte til at det gikk en aldri så liten lokal Nicholsen epidimi hos meg og vennene mine. Men det var ikke derfor Gjøkeredet gjorde inntrykk. Det var tragedien. Lobotomien. Og vi satt der og kunne ikke forstå. Hvorfor??? Hvordan var det virkelig mulig å tro at dette var den beste behandlingsmåten på schizofreni, psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser?  Men det er lett å være etterpåklok.  Visste du at mannen som utviklet metoden for lobotomi fikk Nobelsprisen i medisin med begrunnelse at han hadde bidratt til å løse et pleieproblem innenfor Psykiatrien? Egas Moniz het mannen. I perioden 1947-1957 det ble utført flest lobotomier i Norge, tilsammen over 2500. Sammenlignet med USA og andre land i Europa er dette et veldig høyt tall. Operasjonen ble som oftest utført uten pasientens samtykke, altså under tvang. Mange av pasientene som ble behandlet, ble roligere og enklere å ha med å gjøre, men mistet initiativ og framdrift. Andre fikk mer omfattende funksjonsreduksjon, og ganske mange ble varig pleietrengende, svært få kom tilbake i yrkeslivet. En del døde i tilslutning til operasjonen, eller som følge av senkomplikasjoner. (Kilde: Wikipedia) 

Slankeoperasjon er amputasjon av friske organer. Er det noen forskjell mellom omskjæring av kvinner/menn og en slankeoperasjon? Begge fenomen er kulturelt betinget og blir forsvart ut i fra normen de praktiseres i. Det betyr ikke at det er riktig å gjøre det. Det betyr ikke at effekten man søker å oppnå gjennom utøvelsen/praksisen oppnås. Kontroll over kjønn, kontroll over hygiene eller kontroll over vekt. Det eneste som gjør en slankeoperasjon noe mildere i sin form er at det er større grad av frivillighet.  Slankeoperasjon er amputasjon av friske organer. Pakket inn i forsknings sjargong lyder det slik: “Sånn sett er fedmeoperasjon et stort paradoks. Kroppens innside rekonstrueres, og gjøres unormal, for å kunne få et normalt liv” sier Berg.(Anita Berg ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Hun har fulgt sju pasienter med sykelig overvekt gjennom det første året etter en fedmeoperasjon.)

Det har vært en 11 dobling av slankeoperasjoner de siste 10 årene. Fra 150 operasjoner i 2004 til over 3000 i dag!  (Her er det også  for øvrig store mørketall  siden mange velger å la seg operere i utlandet gjennom “helsereiser” etc.) Operasjonen  medfører underkastelse av et strengt regime med mange tøffe restriksjoner. Kroppen blir ustabil og du blir helt avhengig av å spise riktig. Noen kan aldri spise “normalt” igjen, og spyr opp maten igjen selv flere år etter operasjonen.  Behandlingen krever stor egeninnsats fra pasienten, og løsningen er ikke så enkel som mange tenker at den er når de velger seg denne løsningen. Gjennom slankeoperasjon reduseres både næringsinntak og næringsopptak, og kroppen kan påføres mangelsykdommer som følge av operasjonen. “Man mister altså mange næringsstoffer, og må lære seg å leve deretter, for å unngå feilernæring og underernæring.” (Berg) Det ER deilig å gå ned i vekt når man er for stor. Det er deilig å mestre kroppen. Den adlyder. Den blir mindre. Du blir mett. DU FUNGERER! Selvsagt er det deilig å kunne sitte med beina i kryss. Å kunne gå opp en trapp uten å måtte hente pusten på toppen. Men det er ikke nødvendig å gå gjennom tortur for å få det til. Og det kan likevel gå fort. INGEN skulle fått lov til å få slankeoperasjoner uten å ha prøvd ketogen kost først. Ketogen kost fungerer. Så hva er det som gjør at ikke dette er et automatisk valg? Barn ned i 13 års alderen blir operert. Det finnes ikke god langtidsforskning på  feltet. Vil våre barn gråte når de ser filmen? 

Kilder:  http://www.forskning.no/artikler/2013/februar/347589 http://no.wikipedia.org/wiki/Lobotomi

Hva slags tanker har du om slankeoperasjoner?

Vil du bli bedre kjent med Linn Kristin, og hennes helsekurs på Vita Univers, så finner du mer info her : www.vitaunivers.no

Av og til så føler man seg litt smådesperat, og tankene er mange i forhold til hvordan man skal klare å gå ned i vekt. Jeg tror mange med meg har tenkt masse, og de fleste har sikkert også prøvd ut en masse, og det de fleste sikkert sitter igjen med er en god latter, og følelsen av å være nettopp litt smådesperat, og komplett idiot 🙂 Alt dette sammen med både frustrasjon, irritasjon og sinne, OG ei lommeboka som helt klart kan fortelle at alle forsøkene på å gå ned i vekt har kostet masse penger….ukebladene , og media gir oss hele tiden slankekuren som fungerer, og superpillen som virker, og vi får servert oppskriften på hvor enkelt det er å gå ned i vekt. Jeg må le litt for meg selv når jeg tenker på hvor mye man kan bli lurt til å tro på. Man er på grensen til å være rimelig lettlurt, men samtidig, så er man så desperat at selv om man innerst inne vet at det ikke finnes en superkur for vekttap, så ønsker man det så inderlig at man lar seg lure gang på gang. Ulike aktører på markedet vet dette så innmari godt. De vet at vi er på grensen til å være desperate, og de vet at vi i en slik fase er mottagelige for det aller meste, og de vet at de kan tjene masse penger.

Jeg har tenkt masse, jeg har latt meg lure i hodet utallige ganger, men jeg er kanskje en av veldig få som aldri har kjøpt slanketabletter, eller prøvd diverse kurer, men herremin, jeg har hatt lyst sååå mange ganger. Jeg har tenkt som alle dere andre : kanskje denne gangen… Hvorfor har ikke jeg hoppet på alle vidunderkurer, og dietter?Hvorfor har ikke jeg prøvd ALT ? Jeg ville kanskje valgt å si at det er fordi jeg har sunn fornuft, og fordi jeg vet at det ikke fungerer… men det er ikke sannheten…jeg har på dette området ikke noe mer sunn fornuft enn alle dere andre…jeg har nok vært redd for følelsen av at det ikke gikk denne gangen heller, følelsen av å bli lurt igjen, følelsen av å feile, følelsen av nettopp å være smådesperat. Det har kanskje stoppet meg noe ? Jeg liker ikke følelsen av å mislykkes, hvem gjør vel det? Det å være stor, det å være annerledes, det er så innmari ømt, og det gjør bare sååå innmari vondt når man må innse at man mislyktes igjen. Hvorfor kan man ikke bare klare det? Hvorfor klarer andre det, men ikke jeg? Kanskje er det frykten for å føle enda mer på disse tingene som gjør at jeg aldri har tatt en “superpille”…, men det er nok en todelt sannhet her…..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Grethe Rhode er vel det eneste jeg har vært innom, men frykten for å gå på vekten, og dermed se tallene le hånlig mot meg, det tok alt mot fra meg, og det ble med det ene kurset. Fedon har jeg heller ikke stiftet bekjentskap med, ikke eurodietten, ingen ananaskur, ingen sykehusdiett –  faktisk ingen andre enn mine egne dietter, og gjentatte forsøk på å gjøre noe for å gå ned. Jeg har alltid vært livredd for å gå på vekta, og det har jeg vært siden jeg veide meg hos skolelegen på Solholmen Skole, og han sa jeg nok var litt tykk … da gikk jeg i 4.klasse. Jeg husker det som om det var i går. Det har brent seg fast i hodet mitt. Det var ingen god følelse at en voksen person forteller meg at jeg var tykk.. det hjelp lite at han sa noe tykk, for det er ordet tykk man husker, og det er tykk man da føler seg. Så vekt har vi omtrent aldri hatt i hus, i alle fall ikke etter jeg selv fikk hjem, og familie. Fastlegen ønsker at jeg skal anskaffe meg vekt nå for å følge en positiv utvikling, men den sitter langt inne kjenner jeg, men samtidig, så vil jeg jo aldri helt få oversikten over hvor mye jeg har gått ned i vekt om jeg ikke veier meg 🙂 Det som nok har holdt meg borte fra diverse dietter er nok også mitt litt spesielle forhold til mat. De som kjenner meg, de smiler nå 🙂 Ikke at jeg ikke er glad i mat, for det er vel ingen stor overraskelse at jeg liker mat, men jeg er så utrolig kresen. Ofte føler jeg meg som en liten unge som griner på nesa, og som ikke skal smake på noe som lukter rart, eller virker skummelt. Heldigvis har jeg en datter, og en mann som ikke er som meg, og som elsker mat fra alle verdensdeler 🙂 Jeg elsker å lage mat, men det er nok mye av dette som ikke går inn i min munn. Jeg tror ikke jeg skal ramse opp alt jeg ikke spiser, for den listen hadde vært lang… ille å være sånn når man er  45 år, men det er i alle fall dette som nok også har holdt meg borte fra diverse dietter, og slankekurer.

En ting jeg har prøvd i håp om å gå ned i vekt er hypnose. Jeg er nok en person som er åpen for veldig mye, og som ikke er redd for å prøve ut diverse ting, bortsett fra ting som omhandler mat 🙂  Gjennom mitt radioarbeid, så ble jeg kjent med den danske hypnotisøren, Bo Groth. Bo er veldig kjent i sitt eget hjemland, men er også i perioder en del i Norge. Han har hjulpet mange til bla røykeslutt, og en god barndomsvenninne av meg fikk sammen med sin søster, og mor hjelp av Bo til å stumpe røyken, og ennå så er de alle tre røykfrie. I radioreportasje med Bo om hypnose, så fortalte han også at han hadde hjulpet mange som slet med overvekt. Han kaller behandlingen for Gastric Band hypnose. Ved hjelp av hypnose, så ønsker han å lure hjernen til å tro at magesekken har fått et strikk rundt seg, og på den måten blir matinntaket redusert, og man skal bli fortere mett. Hypnosen skal også hjelpe deg til å gjøre noe med de dårlige vanene man har som det at man overspiser, og trøstespiser. Da jeg prøvde hypnose, så var det i en periode hvor jeg egentlig var klar til å la meg slankeoperere, men bestemte meg for at jeg ønsket å prøve hypnose før jeg fortsatte vurderingen av operasjon. Jeg har stor tro på hypnose, og jeg tror fortsatt at hypnose kan hjelpe veldig mange. Jeg har tro på at hypnose kan hjelpe de som ønsker å slutte å røyke, som har flyskrekk, eller redd for å snakke i store forsamlinger, men kanskje ikke i kampen mot overvekten fordi overvekt er ett sammensatt problem. 

Det finnes ingen quickfix for å gå ned i vekt. Det vet vi egentlig alle sammen. Svaret ligger i endring over tid. Vi må ha tid, vi må ha tålmodighet. Ingen superpille vil noen gang gjøre jobben for oss. Vi må glemme dietter, og piller. Både du, og jeg vet hva slags mat som er sunn, god mat. Vi vet alle sammen hva som er usunt. Vi vet at vi må spise lite, og ofte. Vi vet at blodsukkeret må være stabilt for at kroppen, og hjernen skal fungere optimalt. Problemet er å gjøre alt vi så veldig godt vet. Problemet er å sette all kunnskapen ut i praksis! Vi har et liv, og det skal vi leve! Vi skal spise sunt, og vi skal spise godt, men vi skal også få lov til å kose oss, og nyte den delen av livet også uten og gå rundt med verdens dårligste samvittighet hver gang noe usunt treffer munnen. Jeg vet jeg har skrevet det sikkert 1000 ganger før, men det er så viktig…. veien til ett lettere liv ligger i hodet vårt. Rydde i tanker, og rydde i følelser, så vil både trening, og kosthold falle på plass etter hvert. De fleste av oss vet også at etter en diett, så tar det ofte ikke lang tid før man er tilbake i de gamle sporene igjen. Svarene du trenger for å få ett lettere liv ligger i dine egne tanker. Det er ofte en stor ryddejobb som kan være både vond, og sår,  men det er på den måten du kan bli sjef i eget liv, hvor du kan senke skuldrene, være fornøyd med valgene, og ikke minst ha ett liv hvor du har det godt, og hvor du er  fornøyd med å være akkurat den du er  🙂

Jeg vil avslutte med en viktig ting : Selv om jeg skriver mye om alle utfordringene det er å være overvektig, og kampen for å klare og gå ned, så er det viktig å fortelle at selv om jeg er stor, så er jeg lykkelig 🙂 Livet er innmari ålreit selv om man drasser på litt ekstra. Det er viktig å fokusere på gledene i livet, og de positive tingene. Ikke la de negative tankene få styre dagene dine – jeg er sikker på at klarer man å fokusere på de fine tingene, så vil man mestre utfordringene så mye bedre 🙂

Det er utrolig godt å vite at jeg ikke er alene om å føle at livet i perioder er en berg, og dalbane. Det er godt å vite at du også kjører denne i perioder. Selv om man ikke ønsker at andre skal slite, og ha utfordrende perioder, så er det likevel godt å vite at man ikke er alene. Alle føler vel på at denne berg, og dalbanen i blant kjører brått nedover, og at det knirker litt før man igjen sakte beveger seg oppover. Etter onsdagens blogginnlegg, så har jeg fått så mange fine kommentarer, og meldinger, og jeg ser absolutt at de fleste av dere også kjører denne karusellen i blant. En leser sa det så utrolig fint i en kommentar til meg : Gi deg selv lov til å ha noen nedturer. Det ligger mye sant i denne kommentaren. Jeg er ikke flink til å akseptere nedturer, de stresser meg, og jeg blir så innmari lei meg. Jeg er en utålmodig person på en del plan, og når jeg ser dette skje med jevne mellomrom, så sliter jeg med å akseptere alle begrensningene det gir meg. Mye blir satt på vent, planene går rett i dass, og jeg kjenner at smilet er vanskelig å få frem. Jeg er heller ikke flink til å ta hensyn til kroppen når jeg får en infeksjon. Jeg skal for eksempel belaste det så lite som mulig, men jeg utfordrer meg selv hele tiden, og tar ikke så mye hensyn som jeg burde. I går måtte jeg kaste inn håndkleet på jobb etter at jeg har kjempet meg på jobb hele uken med feber, og vond legg. Jeg vil ikke skuffe noen, eller sette noen i en vanskelig situasjon, og dessuten elsker jeg å få jobbe der jeg trives aller best. I går måtte jeg lytte til kroppen, og rett og slett sette ting litt på pause. Ingen god følelse i det hele tatt, men jeg vet også at ting bare vil bli verre om jeg ikke tar til fornuft. Jeg er en sånn person som ikke alltid setter meg selv først, noe jeg kan oppleve at jeg må betale for i etterkant.

Samme leser som skrev at jeg måtte gi meg selv lov til å ha nedturer skrev også at i det øyeblikket hun tillot seg selv det, så merket hun også at ting ble raskere bra igjen, og det tror jeg virkelig på. Når de negative tankene får for mye plass, så vil man slite mer. Positive tanker, og det at man akseptere, det er en utrolig god medisin, og den medisinen kan gjøre underverker. Så takk til deg som skrev dette til meg. Du fikk meg til å tenke masse, og du fikk meg til å innse at når en utfordring som disse infeksjonene kommer min vei, så har jeg helt feil fokus. Jeg er liksom litt redd når infeksjonen kommer fordi jeg liksom ikke har kontroll, og jeg vet liksom ikke helt hvor det ender denne gangen. Istedenfor burde fokuset være på å bli rask frisk, akseptere at dette har skjedd, og så må jeg tenke hva jeg kan gjøre for at dette skal gå tilbake til slik det var før, hvor det nesten aldri skjedde. Jeg er ikke alene om å oppleve dette, men jeg føler meg alene når det skjer. Jeg har det vondt når det står på, og jeg synes så synd på meg selv.. for meg er det en kamp, men tenk hvor mange som kjemper så mange verre kamper enn dette… jeg burde sikkert skamme meg litt… jeg vet også at jeg fikk tømmerstokklegger, og fare for roseninfeksjoner fordi jeg var syk, og måtte operere. Jeg var en av de heldige, en av de som opplevde å bli helt frisk, og du verden så takknemlig jeg er….så da må jobben min nå være å tillate at disse nedturene kan komme, og gjøre alt jeg kan for å unngå at det skjer igjen. Jeg ser jeg er for slapp i forhold til de forbaska kompresjonsstrømpene som gnager meg i foten, og lager sår… jeg vet at de sårene er en stor risiko, så nå må jeg se hva som kan gjøres for å redusere faren . Jeg er også veldig lite flink til å la ting være i fred. Når noe klør, så klør jeg tilbake ennå jeg vet at jeg høyst sannsynlig klør hull…. det er faktisk mulig å være så idiot i hodet som jeg er akkurat da. Jeg vet jeg utsetter meg for en fare…. men klarer ikke å la være….joda, det er mulig… det er meg i et nøtteskall. Nå har jeg bestemt meg for at jeg skal slutte, jeg bare må motstå fristelsen med å klø tilbake. Det er godt i noen sekunder, men så blir det jo bare vondt, og kanskje verre. Dette hodet, dette hodet… hvor får man alle disse gale valgene fra…..Jeg synes selv jeg er blitt veldig flink på det mentale plan når det kommer til overvekt, trening og livsstilsendringen. Der er jeg sannelig stolt over meg selv … men når det kommer til disse hersens beina, infeksjoner, strømper som gnager, og sår som klør, så er jeg ikke like flink, og jeg kan vel ikke si jeg er så stolt over meg selv på dette feltet….men det skal skje endringer, det har jeg lovet meg selv.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er på bedringens vei. Formen er tilbake der den skal være sånn ca, feberen er borte, hevelsen er på vei ned, og jeg kan se at infeksjonen er på vei tilbake. Det er en god følelse når man ser at det går bra, og at det ser ut som man slapp innleggelse på sykehus fordi man ikke selv får kontroll over det som skjer i kroppen. Av en eller annen grunn, så er sykehus ett av mine største mareritt . Det er nok sine naturlige grunner til hvorfor det har blitt det, og jeg er selvsagt dypt takknemlig for at man har folk som kan ta vare på en når man trenger det, men sykehusoppholdet etter operasjonen i 2002 har satt sine spor, og sporene er vanskelige å slette. Alle dagene man lå der, alle komplikasjonene som oppstod, det meste fra det oppholdet er ingen gode minner, og det og måtte legges inn på sykehus er derfor noe jeg takler dårlig. Da blir man ekstra glad når det ser ut til å gå den veien det skal, og at pencillinen gjør jobben sin. Nå er det bare å ta kuren skikkelig ut sånn at jeg forhåpentligvis ikke må igjennom det samme om bare kort tid….Når en sånn infeksjon kommer, så er det frem med pennen, og streke opp slik at man kan følge med på om infeksjonen sprer seg. Den røde fargen skal ikke over streken, så man kan jo bli litt småstresset når man hele tiden prøver å kikke seg selv bak på leggen for å følge med. Det hender jo både titt, og ofte at man ser ting som ikke er reelle, så av og til kan det nok bli en utfordring for han her hjemme 🙂 Jeg ser jo ofte en rødfarge som ikke andre ser, og jeg se ofte at fargen er over streken… godt man har en flink, og veldig tålmodig mann 🙂

En trofast leser skrev i en utrolig flott kommentar at jeg kanskje burde stå på barrikadene for lymfesaken. Egentlig har jeg aldri orket fordi det har vært så mye annet, men det er for lite kunnskap om lymfeødem, og lipødem. Ikke bare hos folk flest, men også hos legene. Det er et felt de lærer svært lite om under legestudiene. Det er så vidt de er innom det, og da kan du tenke hvor viktig det ansees å være, og hvor mye helse Norge er villig til å prioritere det. Vi er mange med lymfeødem, og det er mange med lipødem, og mange vet garantert ikke at de har det fordi legestanden vet for lite om det! Jeg er født med lipødem, og har fått lymfeødem etter operasjonen. Ingen ante at jeg hadde lipødem før en svensk fysioteraput var helt klar da hun skulle teste ut noen strømper på meg. Lipødem som er en arvelig, kronisk feil i fettvevsdistribusjonen på lår, legger, og hofter. Det blir ofte kalt ridebukse syndromet. En type fett som legger seg, nesten kun hos kvinner, men som man ikke kan slanke bort. Ingen vet hvorfor det kommer, og hvorfor man ikke klarer å slanke dette bort. Dette har jeg hatt i alle år, og dette er en av årsakene til en del av overvekten min. Man tror dette skyldes hormonelle årsaker, og den slår ut ofte under puberteten, eller etter en graviditet. Jeg tror det er høye mørketall både på lipødem, og lymfeødem. Man skjønner ikke hvorfor kroppen endrer seg annerledes enn hos de fleste andre. Beina vokser, og man opplever at underkroppen blir større enn overkroppen. Mange sliter med mye smerter, noe jeg sjeldent gjør, men det er kanskje først om man opplever dette som smertefullt at man tar kontakt med lege, og legen vet som regel ingenting, og gjør ingenting…. det er jo heller ingen å henvise til, i alle fall ikke som allmennlegen vet om. Håpløst!  Kanskje må jeg stå litt på barrikadene slik at vi som har disse sykdommen kan bli tatt på alvor, og få den behandlingen vi trenger, og har krav på. Her i byen er det minimalt med lymfeteraputer, og de som er har stappfulle lister, og ventelister, og jeg som gjerne skulle hatt behandling to ganger i uken får nå 2 ganger i måneden….Takk for oppmuntring til å ta tak i de tingene som opptar meg, og for at dere tror på meg!

Takk for at du leser bloggen min. Jeg er så uendelig glad, og takknemlig for at det jeg skriver, og min hverdag kan bety mye for så veldig mange. Jeg ser at vi er mange som sliter med det samme, og jeg ser at det jeg opplever i min hverdag er ting andre også opplever, uansett om man sliter med overvekt, eller ikke. Kampen med hodet, og kampen mot tankene, den er det mange av oss som kjemper. Veien til en endring er det mange som går om man er stor, eller ikke, og det  betyr enormt mye når jeg får tilbakemeldinger om at jeg motiverer, og inspirerer. Jeg håpet at bloggen ville bety noe, og jeg blir jo så utrolig takknemlig når jeg faktisk opplever at den betyr mye for så mange…. det er ikke lett å sette ord på alt, men jeg har valgt å være åpen og ærlig fordi jeg vet at jeg ikke er alene…..Jeg er også så utrolig heldig at jeg pr. i dag ikke har møtt på ett eneste nett troll. Jeg vet at i det jeg begynte å blogge, så måtte jeg være forberedt på mye, også en del stygge kommentarer….heldigvis har jeg opplevd kun positive kommentarer. Jeg vet at ting kan snu seg fortere enn fy, men enn så lenge, så er det ingen troll som har vært på besøk 🙂

Fleecegenseren fra Stormberg har alle som legger igjen en kommentar på bloggen en mulighet til å vinne. Nydelig korallfarget fleecegenser til høst, og vinter. En farge som virkelig lyser opp. Genseren fås i alle størrelser, så her kan alle uansett størrelse få en flott genser 🙂 Du får også med to drikkeflasker til de aktive dagene fremover. Legg igjen en kommentar, så er det kanskje du som får genseren tilsendt hjem i posten. Jeg storkoser meg jo også når jeg leser alle kommentarene som dere legger igjen 🙂

Nyt lørdagen, og nyt helgen – vi blogges igjen til mandag!!