Det er utrolig godt å vite at jeg ikke er alene om å føle at livet i perioder er en berg, og dalbane. Det er godt å vite at du også kjører denne i perioder. Selv om man ikke ønsker at andre skal slite, og ha utfordrende perioder, så er det likevel godt å vite at man ikke er alene. Alle føler vel på at denne berg, og dalbanen i blant kjører brått nedover, og at det knirker litt før man igjen sakte beveger seg oppover. Etter onsdagens blogginnlegg, så har jeg fått så mange fine kommentarer, og meldinger, og jeg ser absolutt at de fleste av dere også kjører denne karusellen i blant. En leser sa det så utrolig fint i en kommentar til meg : Gi deg selv lov til å ha noen nedturer. Det ligger mye sant i denne kommentaren. Jeg er ikke flink til å akseptere nedturer, de stresser meg, og jeg blir så innmari lei meg. Jeg er en utålmodig person på en del plan, og når jeg ser dette skje med jevne mellomrom, så sliter jeg med å akseptere alle begrensningene det gir meg. Mye blir satt på vent, planene går rett i dass, og jeg kjenner at smilet er vanskelig å få frem. Jeg er heller ikke flink til å ta hensyn til kroppen når jeg får en infeksjon. Jeg skal for eksempel belaste det så lite som mulig, men jeg utfordrer meg selv hele tiden, og tar ikke så mye hensyn som jeg burde. I går måtte jeg kaste inn håndkleet på jobb etter at jeg har kjempet meg på jobb hele uken med feber, og vond legg. Jeg vil ikke skuffe noen, eller sette noen i en vanskelig situasjon, og dessuten elsker jeg å få jobbe der jeg trives aller best. I går måtte jeg lytte til kroppen, og rett og slett sette ting litt på pause. Ingen god følelse i det hele tatt, men jeg vet også at ting bare vil bli verre om jeg ikke tar til fornuft. Jeg er en sånn person som ikke alltid setter meg selv først, noe jeg kan oppleve at jeg må betale for i etterkant.

Samme leser som skrev at jeg måtte gi meg selv lov til å ha nedturer skrev også at i det øyeblikket hun tillot seg selv det, så merket hun også at ting ble raskere bra igjen, og det tror jeg virkelig på. Når de negative tankene får for mye plass, så vil man slite mer. Positive tanker, og det at man akseptere, det er en utrolig god medisin, og den medisinen kan gjøre underverker. Så takk til deg som skrev dette til meg. Du fikk meg til å tenke masse, og du fikk meg til å innse at når en utfordring som disse infeksjonene kommer min vei, så har jeg helt feil fokus. Jeg er liksom litt redd når infeksjonen kommer fordi jeg liksom ikke har kontroll, og jeg vet liksom ikke helt hvor det ender denne gangen. Istedenfor burde fokuset være på å bli rask frisk, akseptere at dette har skjedd, og så må jeg tenke hva jeg kan gjøre for at dette skal gå tilbake til slik det var før, hvor det nesten aldri skjedde. Jeg er ikke alene om å oppleve dette, men jeg føler meg alene når det skjer. Jeg har det vondt når det står på, og jeg synes så synd på meg selv.. for meg er det en kamp, men tenk hvor mange som kjemper så mange verre kamper enn dette… jeg burde sikkert skamme meg litt… jeg vet også at jeg fikk tømmerstokklegger, og fare for roseninfeksjoner fordi jeg var syk, og måtte operere. Jeg var en av de heldige, en av de som opplevde å bli helt frisk, og du verden så takknemlig jeg er….så da må jobben min nå være å tillate at disse nedturene kan komme, og gjøre alt jeg kan for å unngå at det skjer igjen. Jeg ser jeg er for slapp i forhold til de forbaska kompresjonsstrømpene som gnager meg i foten, og lager sår… jeg vet at de sårene er en stor risiko, så nå må jeg se hva som kan gjøres for å redusere faren . Jeg er også veldig lite flink til å la ting være i fred. Når noe klør, så klør jeg tilbake ennå jeg vet at jeg høyst sannsynlig klør hull…. det er faktisk mulig å være så idiot i hodet som jeg er akkurat da. Jeg vet jeg utsetter meg for en fare…. men klarer ikke å la være….joda, det er mulig… det er meg i et nøtteskall. Nå har jeg bestemt meg for at jeg skal slutte, jeg bare må motstå fristelsen med å klø tilbake. Det er godt i noen sekunder, men så blir det jo bare vondt, og kanskje verre. Dette hodet, dette hodet… hvor får man alle disse gale valgene fra…..Jeg synes selv jeg er blitt veldig flink på det mentale plan når det kommer til overvekt, trening og livsstilsendringen. Der er jeg sannelig stolt over meg selv … men når det kommer til disse hersens beina, infeksjoner, strømper som gnager, og sår som klør, så er jeg ikke like flink, og jeg kan vel ikke si jeg er så stolt over meg selv på dette feltet….men det skal skje endringer, det har jeg lovet meg selv.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Jeg er på bedringens vei. Formen er tilbake der den skal være sånn ca, feberen er borte, hevelsen er på vei ned, og jeg kan se at infeksjonen er på vei tilbake. Det er en god følelse når man ser at det går bra, og at det ser ut som man slapp innleggelse på sykehus fordi man ikke selv får kontroll over det som skjer i kroppen. Av en eller annen grunn, så er sykehus ett av mine største mareritt . Det er nok sine naturlige grunner til hvorfor det har blitt det, og jeg er selvsagt dypt takknemlig for at man har folk som kan ta vare på en når man trenger det, men sykehusoppholdet etter operasjonen i 2002 har satt sine spor, og sporene er vanskelige å slette. Alle dagene man lå der, alle komplikasjonene som oppstod, det meste fra det oppholdet er ingen gode minner, og det og måtte legges inn på sykehus er derfor noe jeg takler dårlig. Da blir man ekstra glad når det ser ut til å gå den veien det skal, og at pencillinen gjør jobben sin. Nå er det bare å ta kuren skikkelig ut sånn at jeg forhåpentligvis ikke må igjennom det samme om bare kort tid….Når en sånn infeksjon kommer, så er det frem med pennen, og streke opp slik at man kan følge med på om infeksjonen sprer seg. Den røde fargen skal ikke over streken, så man kan jo bli litt småstresset når man hele tiden prøver å kikke seg selv bak på leggen for å følge med. Det hender jo både titt, og ofte at man ser ting som ikke er reelle, så av og til kan det nok bli en utfordring for han her hjemme 🙂 Jeg ser jo ofte en rødfarge som ikke andre ser, og jeg se ofte at fargen er over streken… godt man har en flink, og veldig tålmodig mann 🙂

En trofast leser skrev i en utrolig flott kommentar at jeg kanskje burde stå på barrikadene for lymfesaken. Egentlig har jeg aldri orket fordi det har vært så mye annet, men det er for lite kunnskap om lymfeødem, og lipødem. Ikke bare hos folk flest, men også hos legene. Det er et felt de lærer svært lite om under legestudiene. Det er så vidt de er innom det, og da kan du tenke hvor viktig det ansees å være, og hvor mye helse Norge er villig til å prioritere det. Vi er mange med lymfeødem, og det er mange med lipødem, og mange vet garantert ikke at de har det fordi legestanden vet for lite om det! Jeg er født med lipødem, og har fått lymfeødem etter operasjonen. Ingen ante at jeg hadde lipødem før en svensk fysioteraput var helt klar da hun skulle teste ut noen strømper på meg. Lipødem som er en arvelig, kronisk feil i fettvevsdistribusjonen på lår, legger, og hofter. Det blir ofte kalt ridebukse syndromet. En type fett som legger seg, nesten kun hos kvinner, men som man ikke kan slanke bort. Ingen vet hvorfor det kommer, og hvorfor man ikke klarer å slanke dette bort. Dette har jeg hatt i alle år, og dette er en av årsakene til en del av overvekten min. Man tror dette skyldes hormonelle årsaker, og den slår ut ofte under puberteten, eller etter en graviditet. Jeg tror det er høye mørketall både på lipødem, og lymfeødem. Man skjønner ikke hvorfor kroppen endrer seg annerledes enn hos de fleste andre. Beina vokser, og man opplever at underkroppen blir større enn overkroppen. Mange sliter med mye smerter, noe jeg sjeldent gjør, men det er kanskje først om man opplever dette som smertefullt at man tar kontakt med lege, og legen vet som regel ingenting, og gjør ingenting…. det er jo heller ingen å henvise til, i alle fall ikke som allmennlegen vet om. Håpløst!  Kanskje må jeg stå litt på barrikadene slik at vi som har disse sykdommen kan bli tatt på alvor, og få den behandlingen vi trenger, og har krav på. Her i byen er det minimalt med lymfeteraputer, og de som er har stappfulle lister, og ventelister, og jeg som gjerne skulle hatt behandling to ganger i uken får nå 2 ganger i måneden….Takk for oppmuntring til å ta tak i de tingene som opptar meg, og for at dere tror på meg!

Takk for at du leser bloggen min. Jeg er så uendelig glad, og takknemlig for at det jeg skriver, og min hverdag kan bety mye for så veldig mange. Jeg ser at vi er mange som sliter med det samme, og jeg ser at det jeg opplever i min hverdag er ting andre også opplever, uansett om man sliter med overvekt, eller ikke. Kampen med hodet, og kampen mot tankene, den er det mange av oss som kjemper. Veien til en endring er det mange som går om man er stor, eller ikke, og det  betyr enormt mye når jeg får tilbakemeldinger om at jeg motiverer, og inspirerer. Jeg håpet at bloggen ville bety noe, og jeg blir jo så utrolig takknemlig når jeg faktisk opplever at den betyr mye for så mange…. det er ikke lett å sette ord på alt, men jeg har valgt å være åpen og ærlig fordi jeg vet at jeg ikke er alene…..Jeg er også så utrolig heldig at jeg pr. i dag ikke har møtt på ett eneste nett troll. Jeg vet at i det jeg begynte å blogge, så måtte jeg være forberedt på mye, også en del stygge kommentarer….heldigvis har jeg opplevd kun positive kommentarer. Jeg vet at ting kan snu seg fortere enn fy, men enn så lenge, så er det ingen troll som har vært på besøk 🙂

Fleecegenseren fra Stormberg har alle som legger igjen en kommentar på bloggen en mulighet til å vinne. Nydelig korallfarget fleecegenser til høst, og vinter. En farge som virkelig lyser opp. Genseren fås i alle størrelser, så her kan alle uansett størrelse få en flott genser 🙂 Du får også med to drikkeflasker til de aktive dagene fremover. Legg igjen en kommentar, så er det kanskje du som får genseren tilsendt hjem i posten. Jeg storkoser meg jo også når jeg leser alle kommentarene som dere legger igjen 🙂

Nyt lørdagen, og nyt helgen – vi blogges igjen til mandag!!