Neste sommer er ikke bare en fengende DeLillos låt, men det er et begrep jeg har brukt mye opp igjennom, et begrep som bringer frem mye tanker, og som tar meg tilbake til alle somrene som jeg igjen måtte innse at det ikke hadde gått som jeg planla forrige sommer, en ny sommer hvor jeg følte nederlag fordi jeg aldri klarte målet jeg hadde satt meg. En ny sommer med skam over kroppen min. Det er jo sånn at neste sommer alltid skal bli så mye bedre. Neste sommer skal mange kilo ha gått av, neste sommer er formen så mye bedre, neste sommer skal ikke vekten begrense meg, og neste sommer skal jeg gjennomføre alt jeg egentlig hadde planlagt å gjennomføre denne sommeren. Er det noen som kjenner seg igjen? Har du også alltid planer for neste sommer?

Jeg får nesten litt vondt i magen når jeg tenker på hvor mye jeg har plaget meg selv opp i gjennom med dårlig samvittighet, dårlig selvbilde, og skam. Målene var reelle nok, viljen var der, men det gikk sjeldent som man ønsket. Neste sommer ble til neste sommer, og til sommeren etter der, og for hver sommer man måtte innse at man nok en gang ikke hadde klart målet, så gikk man lengre, og lengre ned i kjelleren. Hvorfor tok jeg ikke skikkelig grep? Var målet om neste sommer bare noe jeg sa for å trøste meg selv? Var det for at jeg ikke skulle kjenne så voldsomt på nederlaget at jeg gikk på an igjen med nye mål for neste sommer? Hvorfor var det alltid neste sommer? Neste sommer skulle jeg bade mer, jeg skulle la badedrakta bli våt mer enn ett par ganger, jeg skulle gå mer i fjellet, og jeg skulle mer ut i naturen, vekta skulle ned, og sommerklærne skulle byttes ut til klær i mindre størrelser – og det viktigste av alt : jeg skulle føle meg vel om sommeren! Jeg tror det var mest denne velhetsfølelsen jeg lengtet etter å kjenne mer på. Det å bære en del ekstra kilo resulterer som oftest i at man svetter som en gris på varme dager. Det er ikke mye bevegelse som skulle til før jeg var gjennomblaut, og da fikk også frisyren hard medfart. Det at frisyren får hard medfart, det er en aldri så liten krise kan jeg fortelle deg. Håret betyr ganske mye for meg, og med hodet, og hår full av svette, så kan du jo tenke deg hvor vel jeg følte meg! En periode likte jeg heller ikke å kle av meg så mye når det ble sommer. Jeg tror at jeg innbilte meg selv at jeg kunne kle kiloene ute. Jo, lengre topper, og jo større de var – jo, mindre synlig var det at jeg var stor. Fantastisk tankegang, Heidi! At noen hvisket meg i øret at realiteten var motsatt, det ville jeg ikke høre på. Mer klær enn temperaturen tilsier det er jo heller ikke bra om man vil føle seg vel, og visst man vil unngå å svette for mye. I tillegg måtte jeg jo ha på meg langbukser fordi jeg ikke vil vise verken bein, eller kompresjon, så alt dette til sammen tilsier jo at  man ikke føler seg som den lekreste sommerpiga.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

At målet om neste sommer var reellt er det ingen tvil om. Da jeg kjente som mest på nederlagsfølelsen, så var det målet om neste sommer som fikk meg sånn halvveis opp igjen. Planene ble lagt i hodet, og jeg fant ut hvorfor det hadde gått galt denne sommeren også… trodde jeg i alle fall.  Det som gikk feil denne sommeren var jo ikke akkurat noe annet enn alt som gikk feil utallige somre før, men det innså jeg ikke. Det viktigste var å innbille meg selv at neste sommer da skulle Heidi virkelig imponere, da skulle alle se hva jeg kunne klare. Topplokket gikk helt bananas, og iveren var det ingenting å si på. Problemet var nok bare det at topplokket hadde flere negative tanker enn positive. Jeg ryddet aldri i hodet. Jeg kvittet meg aldri med gamle, negative tanker. Hodet tenkte helt likt, det var de samme tankene som kvernet rundt, og rundt. Jeg spurte aldri meg selv hvorfor det aldri ble en neste sommer med resultater jeg kunne være stolt av. Jeg fant aldri ut hvorfor jeg gikk på den ene smellen etter den andre. Hvorfor ble det som det ble, og hvorfor tok jeg de samme, dumme valgene gang etter gang? Styggen på ryggen satt jo der hele døgnet, 24/7 satt han der, og proppet meg full av tanker om hvor innmari dårlig jeg var på det å lykkes. Jeg var jo stor, og stygg, og jeg hadde jo ikke det som krevdes for at neste sommer skulle bli en sommer jeg kunne være stolt av. Med så mye negative tanker i hodet, og med et bilde av seg selv som ikke akkurat var positivt, så kan man ikke lykkes. Det er lov å komme på galt spor, og man skal aldri se seg tilbake. Man skal tenke at man kan mestre hver gang man går på med friskt mot, og masse iver. Sporer man av, så er det helt greit – man kan lett komme tilbake på riktig spor igjen. Det er bedre med en avsporing hvor man kommer på rett spor igjen, eller en avsporing som fører man tilbake til et sted man ikke ønsker å være.

Man føler nok mange ganger at man går et skritt frem, og 10 tilbake, og sånn vil det være i en endringsprosess. Det viktige er da å finne ut hvorfor man går tilbake, og så gå videre. Det viktige er å finne ut hva som gjør at man går tilbake slik at man ikke gjør samme feilen neste gang. Det er viktig at man ikke gir opp, men innser feilen og går videre. Det høres så innmari lett ut når jeg skriver det her, men lett er det ikke. Det er aldri lett å komme tilbake på riktig spor, men det er fullt mulig. Jeg tror mye ligger i det å akseptere at man tar feil valg i blant. Man må akseptere at det ikke gikk som man ønsket, men tenk for en seier det er at man faktisk klarer å se hva som gikk galt, og tenk for en seier det er når man klarer å gå videre! Små skritt er viktig. Man skal feile masse underveis, det er av feilene man lærer. Man skal ikke la styggen på ryggen fortelle oss ting som ikke stemmer. Det stemmer ikke at man aldri vil lykkes, det stemmer ikke at man aldri vil kunne nå målet man setter seg. Målet må være reellt, man må ha små delmål underveis, og alle små skritt i riktig retning er en stor seier! Det er deilig å kjenne på det å lykkes, og det er deilig å kjenne på det å seire – alle kan kjenne på dette, men det gjelder å rydde i hodet, få bort gamle, negative tanker, og ikke tro at Rom ble bygd på en dag. Tenkt hvor mange år vi har brukt på å være stygge med kroppen vår. Da sier det seg selv at det vil ta tid å få kroppen til å spille på samme lag igjen også. Vi skal oppnå for mye på altfor kort tid, målene er for høye, og da faller man så innmari stygt. Jeg har lært meg å bruke tid, og jeg har lært at avsporing er helt greit, så lenge jeg kommer fort inn igjen på sporet som skal føre meg dit jeg ønsker.

Jeg har sluttet å tenke neste sommer i forhold til kropp, og vekt. Sommeren jeg ønsker, den kommer, og så er det jeg som selv bestemmer hvor fort den skal komme. Alt avhenger av hvordan jeg planlegger endringsprosessen. Jeg feiler mye underveis, og sommeren er en utfordring, eller sommeren er en stor utfordring. Før treningsgruppen tok ferie, så hadde jeg planene klare, men jeg skal ærlig innrømme at det ikke har gått helt som planlagt. Nå er det viktig at jeg ikke lar styggen på ryggen fortelle meg at jeg er tilbake i gamle spor, og det er viktig at jeg ikke tror at jeg er i ferd med å ødelegge det jeg har oppnådd. Jeg kan fort komme dit, og jeg kjenner på den dårlige samvittigheten veldig ofte. Jeg kjenner at jeg er irritert, og frustrert over at jeg ikke kan ta meg selv i nakken, og komme i gang med planen. Jeg har ikke fått noe treningsforbud av fysioteraputen. Jeg må selv bare kjenne etter hva som gjør vondt, og la smerten bestemme. Jeg kan ikke skylde på vond achilles. Den er virkelig vond, men som fysioteraputen sa, så er det like ” farlig” at jeg ikke er i aktivitet. En vond achilles kan fort bli en unnskyldning for ikke å trene, og der må jeg bare ikke komme. Jeg kjenner at jeg fort kan komme tilbake i gammelt mønster om jeg ikke bruker alt coach Kai har lært meg. Det er nå det er nyttig å ta i bruk alle verktøyene jeg fikk på kurset hans. Dårlige unnskyldninger har vi nok av, og de skal ikke brukes, så her må det skjerpings til. Jeg skal i dag til byen for å kjøpe meg gode joggesko som jeg kan bruke når jeg trener i treningsstudioet. Jeg har lett for å ta de joggeskoene som er nærmest døren når jeg går, så ofte har jeg brukt salsko i studioet, og det har jeg bittert erfart at ikke er særlig lurt. Jeg vet nå hvor viktig det er med gode joggesko tilpasset mine bein, og behov, så nå skal jeg prøve å få noen skikkelig gode sko. Jeg gruer meg alltid til slike butikkbesøk, men jeg får håpe at jeg treffer på en barmhjertig samaritan i dag som kan hjelpe meg å finne akkurat det jeg trenger .

Neste sommer er du i alle fall godt på vei til å nå målet ditt om du innser at begrepet bare må kastes på søpla. Neste sommer blir sjeldent som man tenker seg, og istedenfor å tenke tilbake på alle nederlagene forrige sommer, sommeren før der, og alle før der igjen, så tenk annerledes. Tenk over hva du vil oppnå, og sett deg mål som du ser at du kan klare. Babysteps sier utrolig mye. Ta en ting av gangen, sett fokus en plass først, så vil resten komme etter hvert. Man kan ikke klare alt på en gang uten at hodet vil gå helt i surr. Vær fornøyd med det du klarer, vær fornøyd med de små seirene, aksepter at det ikke alltid går som planlagt, og kom deg fort inn på riktig spor igjen etter en avsporing. Jeg har snakket varmt om å rydde i hodet, og det er fortsatt den viktigste jobben man kan gjøre, og det viktigste grepet man kan ta. Uten en skikkelig ryddejobb, og uten svar på hvorfor man tar de valgene man gjør, så vil man fortere enn man aner havne tilbake i de gamle sporene som igjen vil få deg til å tenke….. neste sommer, da skal jeg klare det……

Lørdag, og fri for veldig mange, en del har kanskje også tatt ferie. Andre har nok nedtelling til at ferien skal starte, og mange føler nok på hvor godt det skal bli å få en del dager hvor man kan senke skuldrene, og fylle dagene med andre ting enn bare arbeid. En del sliter kanskje med å legge jobben litt på hylla når ferien kommer, men det er så uhyre viktig å ta seg tid til alt det andre som er viktig i livet vårt. Jobben løper ikke fra en, og der er andre som sikkert kan gjøre jobben minst like bra mens du er borte. Man trenger å kjenne på det å ha helt fri, og man trenger å tilbringe dyrbar tid sammen med de som betyr mest for en. Man trenger ikke reise over halve jorda for å ha fine feriedager. Den enkleste ferien kan kanskje være den aller beste, og som gir de fineste minnene. Å kave fra A til B hele ferien, det er vel neppe noe man sitter igjen med så mange gode minner fra. Det blir fort sure miner, irritasjon og diskusjoner, og jeg tror sommer, og ferie kan være en stor utfordring for veldig mange. Man skal gjøre så mye, og rekke så mye i løpet av kun få dager at ferien ofte kan bli mer stress enn moro. Slike ting er ikke sunt for familien. Det tærer på barna, og det tærer på forholdet mellom oss voksne. Man har så mye man kan oppleve nesten rett foran nesen vår, man kan legge så mange fine planer som ikke involverer de store utenlandsturene. Man slipper stress, og jag, og kan nyte, og ha det godt sammen. Jeg får vondt langt inne i hjerterota når jeg leser om foreldre som må gi barna turer de egentlig ikke har råd til fordi de skal ha noe å fortelle om når de kommer tilbake på skolen etter ferien. Hva er det som skjer i samfunnet? Hvorfor er det blitt sånn? 

Som barn var vi alltid på ferie hver eneste sommer. Vi var 4 barn, og 2 voksne. Da var syden, og utlandet reisemål som de færreste ofret en tanke. Det var ofte ferier i nærområdet, på hytta, eller turer i vårt eget land. Vi var ofte på ferie i Eiken, og det er ikke akkurat mange milene 🙂 Likevel gledet jeg meg til ferie i Eiken, jeg gledet meg til å gjøre noe annet, jeg gledet meg til å bade, og bli kjent med nye barn. Jeg har så utrolig mange flotte minner derfra. Vi leide hytter rundt forbi, og jeg har sett hver eneste krok av landet vårt etter flere Norges ferier. Alt jeg opplevde, og alle jeg ble kjent med – det var virkelige fine ferier! Vi dro etter hvert også ut av landet, og jeg opplevde både Sverige, Danmark og Finland 🙂 Jeg husker feriene som fine dager uten stress, og kav. Jeg husker hvor fint det var å være sammen alle sammen, og ofte også sammen med andre i familien. Ferie var noe annet enn hverdagen, og selv om vi ikke alltid reiste så mange milene, så var det ikke hvor langt unna man var som betydde noe, men det var å være sammen, og oppleve fine ting i sammen. Mye av dette håper jeg at jeg har tatt med meg inn i vår lille familie. Nå har vi reist til langt flere steder enn Eiken, vi har vært på mange turer, og besøkt mange land opp igjennom, men målet har vært at vi ikke skal stresse så innmari, at vi ikke må finne på mest mulig i løpet av de feriedagene man har…de gode minnene er det aller viktigste, og alt vi opplever dette sammen 🙂 For all del, jeg har også vært der hvor vi har kavet, og jaget for å oppleve det meste. Jeg tror alle har vært akkurat der, og det er vel da man også kjenner behovet for å stresse ned, og gjør nettopp det. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uken har vært en helt grei uke. Jeg er på riktig spor, men burde nok ha trent mer enn jeg har gjort. Utfordringer dukker stadig opp, og akkurat nå er det litt å forholde seg til. Roseninfeksjonen gikk greit over, og er blitt etterfulgt av intense smerter i achilles senen. Jeg sliter med å ha på meg vanlige sko fordi det er så smertefullt når skoen berører achillesen. Legen kunne fortelle at dette var en achillestendinitt, altså en betennelse i achillessenen. Lucky me 🙁 Oftest er det idrettsutøvere, middelaldrende mosjonister, eller eldre som får denne type betennelse, så i hvilken gruppe her kommer jeg inn i :-)? Middelaldrende mosjonister ville nok datteren min ha valgt, jeg velger å tro at jeg følger meg selv inn i rekken av idrettsutøvere som får dette 🙂  Det hjalp lite at legen min var strålende fornøyd med vektreduksjonen, og skrøt av hvor synlig det var når han i neste øyeblikk sier at jeg ikke får trene når jeg har achillestendinitt. Hva? Ikke trene? Har han mistet all fornuft? Jeg kjente jeg var i ferd med å starte den berømte hyperventileringen. Jeg kan da ikke stoppe trening! Det er sommer, jeg MÅ trene…tenk på vekta…tankene stresset rundt i hodet mitt. Noe måtte jeg vel kunne gjøre…?? Ultralydbehandling er vel og greit at jeg må ta, men hvor lang tid kan ikke det ta å finne en fysioteraput som faktisk har ledig kapasitet, og så skal jeg ikke trene før alt er i orden? Jeg nekter! Det var like før jeg la meg på gulvet, og skrek som en unge…. dette må løses på en, eller annen måte, det bare må!  Betennelsen er nok en kombinasjon av mye trening, vekt, og skotøy. Jeg har trent veldig mye, det blir mye belastning, og senen skal holde litt vekt når jeg beveger meg 🙂 Jeg er ganske sikker på at jeg har gode sko, i alle fall til saltimene, og turene i skog, og mark, men ser jeg må skaffe meg nye joggesko som jeg kan trene i treningsstudioet med. Jeg vegrer meg veldig til å kjøpe sko. For det første så har jeg store bein grunnet ødemet, så jeg må ha herrestørrelse. Det sliter jeg mye med når jeg skal inn i en butikk, og de går til damehyllen…I herrehyllene er det jo også lite sprekt å finne. Jeg vil helst ha de rosa joggeskoene til dame, eller de lilla, eller i alle fall de med spreke farger. Istedenfor så må jeg altså slukøret stabbe meg til hyllene med de hvite, sorte, blå, eller grønne joggeskoene, de som bare er så typisk herresko.  Hvorfor kan ikke dere menn også etterspør rosa, eller lilla joggesko???? I tillegg til størrelse, og farge, så sliter jeg med å finne en betjening som kan hjelpe meg slik jeg vil bli hjulpet. Ofte blir det til at jeg sier at jeg bare skal kikke i håp om at jeg skal finne en åpenbaring av noen sko rett foran meg, men det skjer jo aldri. Jeg aner jo ikke hva slags sko jeg skal ha!

Jeg synes mange sportsbutikker bør bli mye flinkere til å hjelpe. Jeg er totalt lost når jeg er i slike butikker. Jeg aner ikke hva jeg trenger for å trene, og for at beina mine skal ha det godt. Må jeg ha demping, skal jeg ha løpesko, skal jeg ha til asfalt, eller terreng, hvilke sko gir beina mine den støtten de trenger – der er jo ørten sko med tusen forskjellige bruksområder! Jeg blir både forvirret, og stresset. Jeg kjenner svetten komme, jeg blir varm, og når jeg kommer dit, så vil jeg helst bare ut. Når jeg har sagt til diverse betjening hva jeg skal ha skoene til, og hva jeg tror jeg trenger til mine bein, men likevel undrer hva jeg skal velge, så kommer de med 100 par, og så er det bare å prøve, så skal de komme tilbake til meg igjen. Jeg trenger hjelp av fagfolk til å fortelle hva som er de beste skoene for meg! Jeg vet ikke, men jeg går jo inn i butikker i håp om at de vet bedre enn meg. Hadde jeg visst 100% sikkert hva slags sko jeg skulle hatt, så hadde jeg garantert bestilt de på nettet, og sluppet å gå inn i løvens hule. Nå må jeg ha nye joggesko til tredemølla, og alle de andre apparatene på Spring, og da er det bare å psyke seg opp til igjen gå inn på sportsbutikker i håp om at der er en sjel som virkelig har lyst til å hjelpe meg…ofte opplever jeg en del betjening som om jeg har forstyrret dem når jeg kommer for å be om hjelp. Jeg overdriver kanskje litt, men ikke mye. Jeg har også fått blikkene som helt klart lurer på hva jeg skal med joggesko…blikk som sier at joggesko skal brukes, ikke stå til pynt. Slike ting gjør jo ikke disse besøkene noe mer moro akkurat. Jeg bør nok også virke noe mer selvsikker når jeg går på slike butikker. Jeg har vel en tendens til å synke litt sammen fordi vekta mi kanskje ikke skulle tilsi at jeg sliter for mye joggesko..helt tullete å tenke sånn, så her må det en endring til. Jeg vet hvor flink jeg er, og sliter nok mer på joggeskoene enn mange andre, så her er det bare å pøse på med selvtillit, og få seg gode sko for min achillestendinitt 🙂

Denne uken har jeg også fått innviet min nye, deilige fleecejakke. Jeg har ikke shoppet så mye klær den siste tiden, noe som er sååå ulikt meg. Derfor har det blitt lite bilder, og skriving av klær gitt. Nå håper jeg sommeren byr på en del shopping, så bilder håper jeg det vil bli 🙂 Klær er for meg en stor interesse, så det vil jeg klart også blogge om 🙂 Jeg merker at jeg synes det er blitt mye mer behagelig å ha på seg turklær enn før, og jeg synes mange av klærne som blir laget som turklær er fine klær også å bruke i hverdagen. Sånn tenkte ikke jeg før. Da var jeg pyntet  nesten uansett hvor jeg skulle… men så var det vel heller ikke så mye turklær å få tak i tidligere. På St.hans fikk jeg innviet min nye, lekre, rosa fleecejakke. Fargen er jo bare sååå fantastisk flott! Jeg elsker å brekke av med rosa, og at man får slike farger på denne type jakke er jo jeg veldig glad for 🙂 Jeg blir glad av farger, og jeg trives godt i farger. Jeg kunne ikke vært fargerik fra topp til tå, men en fin farge til en mer nøytral bukse, det liker jeg. Den nye fleecejakken min er fra Stormberg, og heter Vigør. Utrolig lett å ha på seg, og varmet godt utover kvelden når vi satt ute. Fin å ha på morgenturene med Dean, eller på dager hvor det ikke er den store sommervarmen. Det som også er så fint er at jakken er for alle – den går fra XS til 5 XL. Jeg har 4 XL , og jakken er romslig og god. Jakken er samme som genseren som en av dere i dag vinner, så her er det egentlig kun en smakssak om man liker jakke, eller genser, eller kanskje begge deler 🙂 Den nydelige fleecejakken finner du her : http://www.stormberg.com/no/vigor-d-ultrafleecejakke-hoved.html#10041940004

Denne uken har jeg hatt en ny giveaway på bloggen min. En av dere flotte lesere skulle få en flott Vigør fleecejakke, og 2 drikkeflasker fra Stormberg. Jeg må bare beklage at trekningen ble noe forsinket. Jeg skulle ha lagt ut vinneren i går, men dagen løp avgårde…vinneren er blitt trukket i dag 🙂 Vinneren av fleecejakke, og drikkeflasker ble : ELI AAS !!! Gratulerer så masse, Eli, og hurra for deg! Det kommer flere giveaways utover sommeren, og flere muligheter til å vinne flotte gaver. En ny giveaway kommer allerede neste uke 🙂 Ha en herlig lørdag. Nyt dagen, og ta godt vare på deg selv til vi blogges igjen 🙂

Innlegget mitt på mandag ga mange en tankevekker, noe jeg er veldig glad for. Det var også det jeg håpte på da jeg satte meg ned for å skrive. Jeg fikk så mange flotte tilbakemeldinger fra mange av dere som leser bloggen min, og det gjorde meg så uendelig glad 🙂 Jeg blir glad når det jeg skriver kan få en til å sette seg ned å tenke, og kanskje bidra til at man kjenner litt på ting man kanskje ellers ikke er så flinke til. Innlegget mitt på mandag om at vi ikke må ta alt som en selvfølge fordi ingen kjenner morgendagen. Innlegget om å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, om å sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene gode.

Ingenting er en selvfølge, og man går lett fra dager hvor det meste går på skinner til dager som er mer utfordrende. Akkurat slik føler jeg det i dag. Alle dagene som har vært så gode, og som har vært fylt med så mye av det jeg setter pris på. Plutselig skjer det ting som endrer dette. Det kan skje uten at en egentlig skjønner hvorfor. I dag er en sånn dag hvor jeg sliter bittelitt med å gire meg opp, og sette pris på de små tingene. Man vil, men av og til er det vanskelig. Samtidig ser jeg at ting bedrer seg, og da blir det litt lettere å se at alt vil bli bra.

Jeg har tidligere skrevet om de utfordringer jeg kan ha i mitt liv. Ikke bare overvekten, men jeg har også lipødem/lymfeødem som begge er kroniske tilstander. Den ene er jeg født med, og den andre oppstod etter en større operasjon i 2002. Begge gjør at mine bein er unormalt store, og væskefylte. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store, klumpete, og væskefylte beina var ikke lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av de store beina. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, alternativet kunne vært så mye verre. Jeg lever godt med tømmerstokkene mine, selv om jeg fortsatt kan kaste kompresjonsstrømpene vegg imellom, og jeg kan drite i å ta de på meg selv om jeg vet at jeg vil hovne, og få vonde bein…men stort sett, så spiller jeg på lag med beina mine, og så er det normalt med de små kranglene i blant 🙂 En av utfordringene med å ha disse kroniske tilstandene i beina er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene, som jeg gjorde på mandag. Høyre legg begynte å småverke for så å verke enda mer, den ble rød, hissig og øm – en ny infeksjon var på gang 🙁 Jeg har hatt mine runder med dette, og jeg har heldigvis med unntak av en gang klart å stoppe det selv med pencillin. En gang gikk det ikke, og da ble det sykehusopphold, og intravenøs behandling. Nå har jeg alltid pencillin liggende hjemme, og straks jeg merker den minste antydning, så er det bare å starte på en kur.

Ikke vet jeg hva som forårsaket en ny rosen infeksjon, men at den rir i kroppen er det ingen tvil om. Nå er det 10 dager på antibiotika, det er ingen trening under kuren, og jeg skal ta det mest mulig med ro. Jeg hater å ta det med ro… sitte på en stol med beina høyt. Jeg klarer det de to første dagene, men så sliter jeg….mandagen var preget av vondt bein, ømt bein, og feber i kroppen. Jeg hater virkelig å få dette! Det er en del av livet med lipødem/lymfeødem, men sliter veldig med å akseptere akkurat dette. Det at jeg stadig sjekker om rødfargen er gått ned, svetter som en gris grunnet feber, beinet er ømt og vondt, og så er det denne usikkerheten om pencillinen tar infeksjonen denne gangen også….Mareritt er det også at jeg ikke får trene, og jeg kjenner hyperventilieringen komme i takt med tanken på alle kiloene som vil renne på, og ikke av..

Jeg tror pencillinen tar knekken på infeksjonen denne gangen også. Det føles sånn selv om feberen ikke har gitt seg ennå. Beinet fungerer noe bedre, og så får jeg håpe at humøret vil stige etter hvert. Jeg blir lei, og jeg blir sinna… det nytter ikke, men jeg blir det. Kanskje var det det bittelille gnagesåret på den ene tåa som var årsaken denne gangen, ikke vet jeg, men jeg kan ikke være på vakt hele tiden, og små sår/kutt kan man ikke unngå. At infeksjonene er en del av livet sliter jeg med, men jeg får jobbe meg gjennom det. På slike dager er det vanskelig å tenke veldig positivt, men jeg jobber med det også, og sørger for å gjøre hyggelige ting. Det er viktig å prøve å glemme litt, og ikke ha alt fokus på det som ikke er så bra akkurat nå. Jeg vet det er forbigående, og jeg vet jeg vil bli bra, og jeg vet at jeg kan ha gode dager selv om dette rir kroppen min. Det er nok mange som har det sånn som meg i blant. Som har sine utfordringer som dukker opp i blant. Utfordringer som er blitt en del av livet, og som man takler best ved å prøve å tenke positive tanker. Lett er det ikke 🙁

Denne uken skal jeg jobbe i radioen, og gleder meg stort til å ha sending fredag morgen. I dag skal jeg bruke dagen til å lage reportasjer som jeg kan fylle sendingen med. Dette er det jeg virkelig liker å gjøre, så da klarer nok fokuset å komme bort fra infeksjonen, og over på ting som jeg liker å gjøre, og som gir meg så mye. Nyt dagen, og ta vare på dagen!