” Nå må æ ned i vekt altså ” – uttalelsen kommer fra ei ” venninne”  som kanskje har 5 kilo for mye om man leter lenge nok. Jeg husker hvor provosert jeg ble av sånne uttalelser før, men nå bryr jeg meg ikke like mye lengre. 5 kg for noen er kanskje mye om buksene ikke går igjen, eller toppen strammer, men i mitt hode kan neppe 5 kg verken være verdens undergang, eller verdens vanskeligste mål å nå. Hadde jeg slitt med 5 kg, så hadde jeg klart det i går liksom. Det blir langt verre når man skal ha av seg 30 kg, eller 50 kg, eller for noen kanskje 100 kg! Før ble jeg både sint, og veldig lei meg når” venninner” satt og klaget over disse 5 kg som de ikke ante hvordan de skulle få av seg… og der satt jeg med mine x antall dobbelt så mange kilo, og ville helst bare reise meg å be de holde kjeft, og klage over noe som var verdt å klage over. Jeg gjorde aldri det, men de må da ha merket hvor stille jeg ble, og jeg synes fortsatt det er litt respektløst og klage over 5 kilo når det sitter personer der som sliter med langt mer enn de stakkars 5! Det er ikke moro å sitte sammen med venninner da. De klager, og klager, og sitter og funderer på hvordan de skal få kvittet seg med disse 5 kiloene, og hvilke shaker, eller kurer som passer best, og som gir det beste resultatet. De sitter og planlegger hvordan de skal sulte seg for å nå målet. Innimellom kommer de inn på trening, men det går mest på kurer, og dietter. Hvordan tror disse hylekorene det føles når de sitter der og klager mens jeg sitter og hører på? Når de hyler over 5 kilo, hva med meg? Tenker de noen gang på at jeg er der og må høre på de? Jeg grudde meg tidligere når det var venninnekvelder, for man kom jo alltid inn på vekt, og dietter, og jeg hadde aldri noe å tilføye. Jeg hadde min kamp, en kamp som de aldri ville være i nærheten av å skjønne hvordan var. Jeg som aldri hadde prøvd en eneste diett, og som ikke visste hva som funket for å få av disse stakkars 5 kiloene. Jeg var liksom ikke en del av deres verden på det punktet.Her vil jeg også legge til en viktig ting: ingen av mine gode, nære venninner er del av dette hylekoret 🙂

De siste årene har dette blitt en del annerledes. Jeg sier i fra, og deltar i samtalen. Jeg har mine erfaringer, men jeg blir fortsatt provosert når noen bare må klage over disse ekstra 3, eller 5 kiloene som sitter dønn fast. Noen ganger må jeg bare le også av disse hylekorene av noen venninner. Det er ikke måte på hvor langt de er villige til å gå for å miste kiloene. Det er sultedietter, det er shaker, det er minimum av kalorier, det er piller som selvsagt er en verdens nyhet – jeg trodde vi var så voksne nå, og hadde prøvd så mye at disse tingene var utelukket, men neida, det er bånn gass, og shake til både frokost, middag og kvelds. Etter ett par uker, så kan de ta inn et måltid, men først skal magen, og kroppen være både i ulag, og utakt, og man går rundt som tidsinnstilte bomber frem til kiloene er av. Tid til å trene har de ikke, energien strekker ikke til, men man får vel ikke akkurat mer energi av å sulte seg selv? Jeg skal når jeg skriver dette være rask til å få med at jeg absolutt skjønner at det å ha 3, eller 5 kg for mye kan være et problem for de som har det. Jeg ser veldig godt at om man ikke får på seg buksene, eller passer klærne som man gjorde, så er det et problem, og jeg ser at man ønsker å kvitte seg med de for å slippe å kjøpe ny garderobe, og for å føle seg mer vel når klærne sitter som de skal… men ikke sett i gang det største hylekoret når der faktisk sitter noen sammen med deg som sliter så mye mer, og som kjemper en kamp som er så mye mer uoppnåelig . Jeg ser at 5 kilo kan sitte dønn fast, men det er ikke moro å sitte å høre på for de som må kjempe en årelang kamp for å klare å komme så nogenlunde i mål. Det er veldig mye disse tingene som lesere av bloggen min skriver om i meldinger til meg. Jeg snakker mye om disse tingene sammen med mange venninner. Jeg snakker om min kamp, og de om deres, for vi kjemper alle en kamp , men det er en avslappet tone, og gode samtaler – men når der er noen som starter et hylekor om hvor ille det er å veie 5 kg for mye, og om alle diettene som må til, da melder jeg meg ut, og blir bare provosert.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noen har ennå ferie, men snart er hverdagen i gang for de fleste. Skolen starter, barna skal i barnehagen, man skal tilbake på jobb, og man skal tilbake til hverdagens rutiner. August er også den måneden hvor mange kjenner panikken komme i forhold til vekt, og trening. Sommeren har kanskje ikke vært optimal i forhold til verken trening, eller mat, så nå er det mange som skal brette opp armene, og komme i gang med en endring, eller komme seg tilbake på riktig spor igjen. Treningssentrene får mange nye medlemmer i august. Det er i august man som regel starter opp, eller så er det etter at julematen er blitt fortært, og det er blitt januar. Flere, og flere trener, og det er ikke lengre noe flest unge gjør. Alle aldre trener, og dette er jo en positiv utvikling. Også for seniorer er det egne treningsgrupper på mange treningssentre. Mange av oss trenger ett skikkelig spark bak for å komme i gang. Dette vet jeg alt om. Jeg har prøvd utallige ganger å sparke meg selv bak, men når man står alene, så er det ikke alltid like lett å treffe, og uten å ha noen som er der og støtter deg underveis, så er det utrolig vanskelig. Jeg vet mange savner et fellesskap, og for mange er det løsningen for å komme i gang med noe som varer. I tillegg så må man være forberedt på mange tøffe kamper med seg selv. Man blir utfordret så innmari mange ganger. Denne styggen på ryggen som forteller deg hvor mye bedre det er å sette seg i sofaen etter en lang dag, eller som prøver å innbille deg at du heller går i morgen fordi morgendagen er en mye bedre dag for deg å trene…og visst du kjenner ekstra godt etter, så kan det være du kjenner en sår hals, eller en vond skulder, og det er jo ikke bra å trene når man kanskje er syk… disse kampene, og mange flere må du være forberedt på å kjempe, spesielt i starten. Det er så mange unnskyldninger som ligger klar på rekke, og rad, og de bare venter på å utfordre deg. Det er da du må stålsette deg, og ha motsvarene klare. Det finnes svært få unnskyldninger for at du ikke kan gå på trening, og de dagene du kanskje har gruppetimer, så er det kun uhyre viktige ting som skal få lov til å holde deg borte fra timene. Treningstimene med overvektsgruppen er hellige for meg. Disse er det ingen som skal få rokke med visst det ikke er uhyre viktige ting. Det er lite som får meg til å droppe en time, og sånn tror jeg det må være. Man må være bestemt mot seg selv, for det er så lett å gli ut, og glir man først ut, så kan det være vanskelig å komme inn på riktig spor igjen. Dette vet dere sikkert alt om 🙂

Det var ett skikkelig spark i fua som måtte til for å få meg til å skjønne hvordan jeg skulle klare en livsstilsendring. Jeg trengte ett skikkelig spark i fua for å skjønne hvor problemet lå, og hva jeg måtte jobbe med for i det hele tatt og komme meg videre. Ordet ” fua ” er kanskje veldig sørlandsk, og det krever kanskje en forklaring for alle leserne av bloggen min som ikke er kjent med sørlandske ord og uttrykk 🙂 Fua betyr rompa, og det var ett skikkelig spark i rompa som ble løsningen for meg. Ikke bare det at jeg måtte ta meg selv i nakken, og riste litt fornuft i meg selv, men for meg ble dette sparket ett viktig, og nødvendig steg på veien jeg nå går. Fy, så skummelt det høres ut når man skal jobbe med hodet… jeg gikk jo litt i forsvar med det første, for når man tenker at man trenger hjelp med det mentale, så tenker i alle fall jeg at det forbindes med å være psykisk syk, og det var jo sannelig ikke jeg. Jeg hadde nok alt av pigger ute når vi på et livsstilsendringskurs på sykehuset fikk tilbud om samtaler med psykolog, og kognitiv teraput. Aldri om skulle jeg noe slikt! Jeg hadde da full kontroll på psyken min. Herremin for et nederlag og måtte søke hjelp på det mentale planet for å gå ned i vekt. Så satt jeg der da, og syntes litt synd på de deltakerne som sa ja til dette. Jaja, de var jo ikke så sterke som meg tenkte jeg i mitt stille sinn, og ble nesten forbanna når noen mente at alle burde takke ja…også jeg… 

Etter en samtale med en annen deltaker i etterkant av kurset, så kunne hun fortelle hvor mye det hadde hjulpet henne å gå til disse samtalene… så fint for deg tenkte jeg, men jeg som er så sterk psykisk er jo ikke på samme plass som deg… så fint at du har hatt nytte av det, men jeg har full kontroll…samtalen satt i lenge etter at den var over. Jeg tenkte på alt hun hadde sagt, og selv om jeg hadde blitt mer, og mer bevisst på at hodet måtte være på riktig plass for å klare en livsstilsendring, så var jeg kanskje ikke helt klar over at man ikke alltid kan klare den biten alene. Det at jeg trengte hjelp til å rydde tanker, det å få hjelp til å sette fokus, og ikke minst det å få hjelp til å finne ut hvorfor man tar alle disse dårlige valgene… disse tingene så jeg mer, og mer klart at jeg nok ikke hadde kompetanse til å klare helt alene. Jeg trengte hjelp av noen som kunne rydde sammen med meg, og få meg til å finne svar. Det er alltid en grunn til at vi velger usunt fremfor sunt, det er en grunn til at vi er skapsnokere, og det er en grunn til alle disse hyppige besøkene i kjøleskapet. Hvorfor trenger vi å trøstespise, eller kjedespise, hvorfor spiser vi når vi opplever glede, og hvorfor er alltid denne maten usunn? Hvorfor spiser vi oss så mette at vi ikke kan bevege oss på en time, eller to, hvorfor vil ikke hjernen vår at vi stopper når magen er mett…det er utrolig mange spørsmål som man ønsker svar på, og hadde ikke Anette fra kurset på sykehuset tatt telefonen for meg, og satt meg opp til samtale hos teraputen, så tror jeg ikke at jeg hadde vært så langt i prosessen som jeg er i dag… men for all del… jeg har en lang vei igjen å gå, men det er godt å føle at man er på riktig vei.

Nå som august er i gang, så er det en fin måned å starte med den endringen du ønsker deg. Det er fullt mulig å klare det! Jeg håper for fremtiden at staten setter inn ressursene på andre ting enn slankeoperasjoner, og at den halve milliarden de bruker på fedmeoperasjoner kan bli brukt til å hjelpe oss med det vi virkelig trenger  av hjelp, og dette hadde ikke kostet en halv milliard heller. Staten vil kunne spare penger, store penger på å sette inn de riktige tiltakene i kampen mot overvekt. Å opererer folk slanke er ikke løsningen som vil hjelpe i lengden. Det er for veldig mange en kortvarig, og dyr lykke. Samtidig kan man ikke sitte på gjerdet og vente på at staten skal tenke riktig, for det er politikere vi snakker om her 🙂 Du kan gjøre ditt liv, og din helse bedre ved å sette fokus på at du skal gå et steg av gangen. Du må være realistisk, og tenke på hva som er realistisk for deg å oppnå. Hva vil du jobbe med først? Hodet ? Trening? Kost? Min vei startet med hodet, og så trening, og selv om jeg ikke har gjort de store endringene på kosten ennå, så går jeg likevel ned i vekt. Kosten er neste steg for meg, og til nå har jeg kuttet ned masse på det søte, og det salte, og så skal jeg fortsette med endringer, men jeg skal ikke gå på en eneste diett, og jeg skal spise normalt, men jeg skal fokusere på mengdene. Lag deg en måltavle, en måltavle som du kan se hver dag. Gi deg selv en premie for hvert delmål du når, og hva delmålet er, det er det du som bestemmer. Ikke la deg verken lure, eller lokke av alle vidunderkurene som du vil kunne lese om i de fleste ukeblad nå fremover. De funker sikkert som bare det, men da kan du likegodt slutte å spise, for alle går ned i vekt med minimalt med mat. Du vet hva du kan klare, og om det tar lengre tid enn om du skulle sulte deg noen uker, så vil du oppnå noe som er mye mer varig enn en quick fix kur 🙂

Det å jobbe med hodet er så utrolig viktig, og det er sikkert ikke siste gangen jeg skriver om det 🙂 Det å innse at overvekten sitter i hodet vårt, og at hodet må spille på lag for at vi skal klare det som er så innmari vanskelig. Vi vil ikke klare en stor livsstilsendring uten at vi vet hvorfor ting er som de er. Etter samtalene jeg hadde på sykehuset innså jeg mer, og mer at hodet kommer først, og deretter kunne jeg ta tak i trening, og endringer i kosten. Alt måtte spille på lag, og jeg følte jeg hadde behov for mer hjelp. Helt tilfeldig kom jeg over en reklame for Sørlandscoachen, og det var sånn jeg kom i kontakt med Kai, en helt fantastisk coach som har betydd mye for meg. Gjennom tre enkelttimer, og deretter hans kurs ” Spark i fua “, så har jeg fått masse verktøy å jobbe med på veien mot ett lettere liv. Ikke at jeg har rast ned i vekt etter dette, men jeg vet  mye mer om mitt eget tankemønster, og handlingsmønster. Hvordan jeg skal tenke for å klare og endre en vane, hvordan skal jeg trene dette med selvdisiplin. Jeg ble mer bevisst på hvordan jeg tenker, og hva som skal til for å endre dette hodet mitt med så mye rare tanker i. Det å snu negativt til positivt, det og ikke gå i kjelleren når valget akkurat den dagen ble dårligere enn man hadde tenkt seg, det å komme seg på rett spor igjen etter en liten avsporing. Noe av det som har betydd mest for meg å bli bevisst på, det er og ikke slite med denne dårlige samvittigheten hele tiden. Gjør jeg et dårlig valg som for eksempel å spise en deilig sjokolade en helt vanlig onsdag “, så er jeg bevisst på det, jeg godtar valget jeg har tatt, og tar ikke det samme valget dagen etter… du aner ikke hvor deilig det er å slippe denne dårlige samvittigheten som gnager så intenst hver gang man tar ett dårlig valg, og dårlige valg tar jeg fortsatt, men jeg er mye mer bevisst på hvorfor jeg gjør det, og konsekvensene av det. Det gjør også at antall dårlige valg er blitt færre. Kai er en motivator uten like, han er ærlig, og han er rett frem. Han går ikke rundt grøten, og godsnakker – han sier det akkurat som det er, og han gir oss ett skikkelig spark i fua fordi han vet at det er nettopp det vi trenger. Kursene hans er ikke et slankekurs, men et motivasjonskurs, og får man hodet til å spille på lag sammen med både fysisk aktivitet, og ett mer riktig fokus på kostvanene våre, så vil resultatet på sikt bli at man går ned i vekt. Skummelt ? Absolutt….. men i blant må man bare utfordre seg selv….