For kort tid siden, så ble jeg oppringt av ukebladet KK, og vi som er kvinner, vi kjenner godt til KK 🙂 Ukebladet ønsket å lage en sak på hypnose, og journalisten hadde lest bloggen min, og da også innlegget som jeg skrev for litt siden om nettopp hypnose, og mine erfaringer rundt det. Det var utrolig moro, og stor stas å bli oppringt av KK sin journalist, og for meg betyr det masse å få snakke om, og få sette fokus på en ting jeg virkelig brenner for. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på hypnose, men på det mentale. Jeg trodde det artikkelen skulle være om hypnose for ulike utfordringer, og at jeg var en av flere, men artikkelen hadde fokus på mine erfaringer, og tanker rundt det. Jeg er som jeg har skrevet tidligere, en veldig åpen person, og jeg har stor tro på hypnose for å flytte fokus. Der, og da når jeg prøvde hypnose, så trodde jeg vel at kiloene skulle rase av, men det var vel før realisten i meg kom frem, og fikk slått litt fornuft i meg 🙂
Jeg er stolt over artikkelen som stod på trykk på KK sin nettside på søndag, og jeg er innmari glad for at KK setter ett enormt viktig fokus, nemlig på hvor viktig den mentale biten er i en livsstilsendringsprosess. Jeg har ikke tro på at hypnose ene, og alene kan gjøre deg slank, men den kan gi deg en viktig starthjelp. Jeg legger ut linken til artikkelen som stod på trykk i KK, så kan du jo lese litt om både mine erfaringer, og tanker, og du kan lese hva psykologer som bla driver med hypnose mener. Jeg blir så uendelig glad når jeg leser at fagfolk ser at det mentale må komme først, og jeg blir så glad når fagfolk er enig i mine meninger rundt dette!
Sigurd Stubsjøen som er psykologen som er blitt intervjuet i artikkelen, han sier noe som er så utrolig viktig : ” Vi må sette en strek over det som har vært for å komme videre .” Vi vil aldri klare en varig vektnedgang om man ikke lar fortiden ligge, og kun har fokus på fremtiden. Det som har vært, har vært, det kan ingen gjøre noe som helst med, uansett hvor gjerne vi vil. Vi vil aldri klare å gå de viktige skrittene, og vinne den viktige kampen om man ikke lar være å tenke på alt man har gjort galt før, og hvor mange ganger man har feilet. Alle feilene vi har gjort i mange år, de har også lært oss en del som vi kan ta med oss videre – vi vet hvilke feil vi ikke skal gjøre igjen. Stubsjøen sier det jeg har skrevet så mange ganger i bloggen min : Mental jobbing, og mental hjelp er det som skal til for å klare å knekke koden til vektnedgang. Uten å vite hvorfor du veier så mye som du gjør, hvorfor du spiser på følelser, og hvorfor du tar valgene du gjør, så vil du fortsette å gå opp, og ned i vekt som en jojo, du vil fortsette å snakke deg selv ned, og du vil fortsette å føle deg mislykket….
Vi er i gang med august måned. Ferien er for mange slutt, og for andre nærmer den seg slutten. La august være din måned. La august være måneden hvor du tar de riktige valgene, og de riktige grepene. Start med hodet. Hypnose kan være til hjelp, men jeg har like mye tro på terapi, og/eller coaching. Få tak i en kognetiv teraput, eller en skikkelig god coach. Trenger du hjelp med navn til en god coach, så kan jeg hjelpe deg. HYpnotisøren som jeg brukte kommer til Kristiansand i august om noen ønsker å komme i kontakt med han. Kognetiv terapi har jeg vedlig stor tro på, og den hjelpen fikk jeg i det offentlige hjelpeapparatet. 22.august starter overvektsgruppen opp med treninger igjen i Kristiansand – nå har du muligheten. Du kan ikke forandre fortiden, men du kan forandre fremtiden!
Det er tunge dager etter at vi natt til onsdag mistet vår kjære Pomeranian, Dean. Han ble 7 1/ 2 år. Huset er så stille, og tomt uten han. Det er så vondt å kjenne på det enorme savnet, men en bekjent sa det så fint : ” Det enorme savnet, og smerten vi kjenner på, den sier alt om hvor høyt vi elsket vår kjære firbeinte.” Takk til dere som leser bloggen for all omtanke, og gode ord i ei veldig vondt tid. Det varmer masse, og betyr masse <3
Sommeren til nå har vært sånn tålig i forhold til trening, og kosthold. Jeg var inne i en god periode, men så reiser man bort, og så blir det en naturlig treningspause selv om man er mye på farta, og bruker beina mye. Sitter med en blandet følelse i forhold til hvor fornøyd jeg er. Jeg er ikke der jeg burde være, men det er heller ikke helt elendig. Nå er det ett par uker hjemme før vi skal avgårde på en liten tur igjen, så jeg har store planer om å trene godt disse ukene. Jeg merker også at hendene litt lettere åpner en pose med noe godt, og usunt nå i disse sommertider. Så kan man prøve å skylde på både det ene, og det andre, men feilen ligger ene, og alene i vårt eget hode.
I morgen er det en ny mandag, og hadde dette vært en mandag litt tilbake i tid, så hadde jeg kjent panikken komme, og jeg hadde vel nærmest hyperventilert. Jeg hadde tidligere ikke noe godt forhold til mandager, og jeg er sikker på at mange av dere heller ikke ser på mandagen som den beste dagen i uken. Det var så jeg nesten gruet meg til mandagene. Ikke fordi helgen var ferdig, og det var ny arbeidsuke, men fordi da kom skammen over all nei maten jeg hadde stappet inn i munnen i løpet av helgen, og fordi jeg visste at mandag også var dagen da det skulle slankes. Mandagen er jo D dagen for alle som skal slanke seg. Det er på mandager alt skal skje. Det er da vi skal slutte å spise, det er da vi skal starte å shake, det er da vi skal prøve den nye slankekuren vi fant i ett eller annet ukeblad, det er da starten på det nye livet starter…..Skapene blir tømt for alt som er usunt, man har kun handlet inn sunn ja mat, og man tråler nettet for å finne oppskrifter som er akseptable i forhold til det livet man heretter skal leve…det er på mandager man kjenner sulten skrike, og slite, og man kan jo bare tenke seg hvordan resten av uken, eller ukene kommer til å bli. Man vet at fra mandag, så vil man bli både amper, irritert og forbannet fordi man fremover skal spise så lite mat at man vil gå rundt skrubbsulten. Slankekurene, og det nye livet, det starter alltid på mandager…det starter alltid etter ei helg med masse utskeielser, etter ei helg hvor man føler at man sikkert har lagt på seg 10 kg. Helger hvor man bare spiste, og spiste, og man spiste så mye forskjellig mat at magen hadde store problemer når mandagen kom.
Mandag betyr for mange en ny slankekur i kampen mot kiloene. Hvor mange av dere har planlagt at dere i morgen, eller første mandag etter ferien skal starte en ny diett, eller at dere da skal spise sunnere, og trene mer? Hvor mange av oss har ikke brukt mange helger på å stappe i oss masse usunn mat fordi vi på mandag skal starte vårt nye, og sunnere liv ? Vi bruker helgen til å stappe i oss fordi vi på mandagen aldri skal røre disse matvarene igjen… Hvor mange mandager har vi egentlig startet ett nytt, og bedre liv? Jeg kan bare prate for meg selv, men jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har tall på hvor mange mandager jeg har lagt om til en sunnere livsstil hvor jeg skal spise bare sunn mat, og trene hver dag. Å starte i det små med disse berømte babyskrittene, det er bare tull. Her går vi ut med de høyeste målene, og vet at denne gangen, denne gangen skal jeg klarer det. Istedenfor å begynne og være litt mer fysisk aktiv, så skal vi være så fysisk aktive som vi aldri før har vært. Planen er klar, målet er klart, motivasjonen er på topp, og når mandagen kommer, så er vi i gang. Ofte er vi flinke i alle fall den første dagen, kanskje også den andre, noen ganger holder det en hel uke, eller en hel måned, men så dabber motivasjonen av fordi vi høyst sannsynlig har satt oss altfor høye mål. Vi er lei av å være sultne, og vi klarer ikke å trene hver eneste dag. Så er vi tilbake på det dårlige sporet igjen, og klarer ikke helt å komme tilbake på riktig spor før alt igjen har gått i vasken. Istedenfor å justere målene, så er vi tilbake i gamle vaner. Vi føler oss mislykket, og mister troen på at vi noen gang skal klare det. Vi går tilbake i dårlige vaner, men vet også at det kommer snart en ny mandag, og da vil det gå så mye bedre enn sist.
Det føles godt at jeg ikke er der lengre. Nå er mandager som alle andre dager, og mandagene er like gode dager som alle de andre ukedagene. Det føles så utrolig godt å slippe å kjenne på mandagspresset, på den evige slankekampen. Jeg sliter fortsatt med mye dårlig samvittighet, men det er på ett helt annet nivå enn før. Jeg er mer avslappet fordi jeg føler jeg har mye mer kontroll. Ennå ingen stålkontroll, og ikke vet jeg om jeg får det heller, men likevel en kontroll jeg ikke har hatt før. Det er viktig at man aldri ser seg tilbake, og det er viktig at man ikke tenker på det som var, men at vi tenker på det som kommer. Likevel bør vi være realister, og sette oss mål som endelig kan få oss til å føle at vi kan, og at vi mestrer. Jeg kan ikke mange nok ganger få sagt hvor viktig det er at vi får kjenne på det å mestre. Vi har så mange ganger gått på trynet, og vi har så mange ganger følt på og mislykkes at vi fortjener å vise oss selv at det er fullt mulig om målene er realistiske. Feilen vi så altfor ofte gjør er at vi går ut altfor høyt istedenfor å sette oss mål som vi faktisk kan klare. Jeg har laget meg måltavle, og jeg har laget meg mål både 1, 3, 5 og 10 år frem i tid. Mange av målene er de samme, men noe endret på i forhold til hvor langt frem i tid vi er. Jeg har klippet, og limt, og har måltavlen her ved siden av pc slik at jeg kan kikke på den ofte, og faktisk smile fordi jeg ser at jeg allerede nå er i mål med de fleste, og på god vei på en del andre. Nå er det mentale også tålig godt på plass, i hvert fall såpass at jeg har kastet mye gammelt på båten, og tenker annerledes. Treningen er på plass, men jeg har en ting til som nå må på plass, og det er kostholdet. Når det kommer til kostholdet, så tenker jeg mye, og prater mye, men akkurat der sliter jeg veldig med disse gode rutinene. Er det noe vi overvektige kan, og vet, så er det hva man kan spise, og hva man ikke kan spise. Teorien, den kan vi, men så var det dette med å få teorien ut i praksis da…I hodet, så fungerer alt, og planene er klare, og da er det helt utrolig at man ikke kan gjøre som man tenker, og planlegger!
Jeg er 46 år, og tør ikke tenke på hvor mange mislykka forsøk jeg har bak meg. Istedenfor og stadig kjenne på følelsen av å være mislykket, så burde jeg kanskje ha tenkt litt over hvorfor jeg ikke lyktes, men de tankene tenkte jeg aldri. Jeg følte meg bare som en komplett idiot som igjen beviste hvor lite stålvilje jeg hadde, og hvor lite selvkontroll jeg hadde. Jeg tenkte aldri på at målene jeg satte meg var urealistiske. Jeg tenkte aldri på å starte med små steg, og ta en ting av gangen. Jeg skulle oppnå alt med en gang…men man kan ikke klare å endre alt samtidig. Med fokus på så mange ting på en gang, så er det ikke rart at man til slutt gir opp. Jeg har lært mye av en dyktig coach, og en like dyktig, kognetiv teraput som begge har gitt meg mange nyttige verktøy som jeg bruker i endringsprosessen jeg er inne i. Verktøy jeg må hente frem hver dag. En coach, eller andre fagpersoner kan ikke gjøre endringene for deg, men de kan gi deg viktige verktøy som du kan bruke i hverdagen. De hjelper deg å rydde i topplokket, og tro meg, i topplokket er det MYE som kan ryddes bort !En ting jeg lærte var å konsentrere meg om en ting av gangen. Hva var det viktigste for meg å jobbe med først? Jeg valgte å starte å jobbe med helsen min, og da bli mer fysisk aktiv. Jeg skjønte at å tro at jeg ville klare å trene hver dag, det var som å tro på julenissen, så jeg måtte nedjustere målene til noe som var realistisk for meg å klare. Jeg måtte ha mål som kunne gi meg følelsen av å mestre, følelsen av å få til noe, og lykkes. Nå er trening, og fysisk aktivitet blitt en viktig del av min hverdag. Fra å starte med hverdagsaktiviteten, og små turer, så er treningsnivået mitt nå blitt mye høyere, og det er deilig å føle at man mestrer, og det er en fantastisk god følelse når man faktisk oppdager at kondisjonen, og helsen stadig blir bedre! Eller når man oppdager at man faktisk kan løpe, eller gjøre treningsøvelser som innebærer at man må hoppe. Jeg har verken løpt, eller hoppet på så lenge jeg kan huske. Mestringsfølelsen er gull verdt, og den trenger vi å kjenne på. Ordet ” Babysteps ” ligger der så utrolig mye sannhet i.
Hva er din plan når mandagen kommer i morgen? Er det en ny diett, og trening hver dag? Skal du slutte å spise, eller i alle fall slutte å spise alt du ser på som usunt? Hvorfor skal alt dreie seg om mandager, og hvorfor tenke at du skal ta de berømte takene når ferien er over ? Hva med å sette deg ned i dag, og skrive ned hva du ønsker å oppnå, og tenke på hva du kan gjøre for å komme dit du ønsker? Sette deg delmål, og hovedmål. Hvorfor vente til hver mandag ? Du kan ta deg en tur ut i dag, da er du i gang! 30 minutter daglig aktivitet blir vi anbefalt, og hvor mye er 30 minutter av en hel dag på 24 timer? Begynn med hverdagsaktiviteten, de små turene. Kanskje bør du prøve de tingene du med sikkerhet vet at fungerer. Nå høres jeg sikkert ut som den rene eksperten, men jeg har lært så uendelig mye om meg selv det siste året, og jeg har fått så mange verktøy å jobbe med som gir resultater. Min vekt raser ikke ned, men jeg går ned sakte, men sikkert. Helsen min er mye bedre, og jeg er en mye mer lykkelig, og fornøyd person når jeg ikke lengre går rundt og tenker på alt jeg burde ha klart. Det er så utrolig godt å føle på det å ha det godt med seg selv, og ikke jage etter den evige mandagsslankingen hele tiden. Visst jeg er flink 80 % av tiden, så vet jeg også at jeg ikke ødelegger noe om jeg koser meg de resterende 20 %. Om jeg kan være 80% lykkelig, så vet jeg at jeg er veldig lykkelig, og har det veldig godt 🙂
I dag er siste mulighet til å bli med i trekningen av vår flotte ” Giveaway “. Den flotte butikken Nais som jeg blogget om på mandag, og som ligger i Lyngdal vil gi et gavekort på 500 kr samt ett flott skjerf til en heldig leser. Vinneren blir trukket i morgen tidlig. Alt du trenger å gjøre er å legge igjen en kommentar på bloggen, og så MÅ du huske å skrive epostadressen din. Nais har en egen Facebook side, og den finner du her : https://www.facebook.com/naisbutikken/?fref=ts Er du i nærheten av Lyngdal, så anbefaler jeg deg å ta turen innom!
” Hvor stor vektnedgang har du hatt nå ” – det er legen min som spør, og det er ikke første gangen han har spurt akkurat det spørsmålet, og hver gang sliter jeg like mye med å svare. Egentlig skulle jeg ønske at jeg visste helt nøyaktig hver gang han spurte, og egentlig burde jeg ha visst, og med glede, og iver fortalt han de gode tallene…men sannheten er at jeg egentlig ikke vet, ikke sånn nøyaktig i alle fall. Jeg blir jo litt flau når han atter en gang spør, og jeg ikke kan gi han noe svar. Hvorfor har jeg ikke noe svar å gi legen min? Tallene må jo være gode, så jeg har ikke noe å skamme meg over, men sannheten er at jeg ikke har vekt, og uten vekt, så kan jeg heller ikke følge med når kiloene går nedover.
Jeg hater badevekter! Jeg har alltid hatet badevekter, og jeg kan liksom ikke helt se at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne irriterende tingen som står og geiper, og ler hånlig av meg når jeg går på den. Selv om tallene går nedover, så føler jeg likevel at vekten er mer sjef enn meg, for den vet at jeg ikke liker den, og den vet at uansett hva den viser, så er tallene høyere enn de burde være. Jeg burde jo vært totalt sjef, og bare geipet tilbake, og sagt i klartekst at jeg er sjef, og det er meg som er vinneren så lenge jeg går nedover, men jeg kjenner omtrent panikken hver gang jeg vet jeg må veies. Mest er det nok redselen for at jeg ikke skal ha gått ned. Det vet jeg at ikke stemmer, for jeg går nedover, så der er ikke frykten reell. Den største frykten jeg har er nok at tallene ikke skal vise det jeg ønsker, at jeg ikke skal ha gått ned så mye som jeg tror inne i hodet mitt. Skuffelsen er det vel jeg er redd for å kjenne på. Legen skjønner meg, men samtidig har jeg lovet han å anskaffe meg en vekt….puh!
Jeg har som dere vet vært overvektige hele livet. Jeg har alltid vært en størrelse, eller to større enn mange andre. Dere som leser bloggen min vet også på hvilke måter det har påvirket meg, eller på hvilke måter jeg har tillat overvekten å påvirke meg. Det er helt klart en kombinasjon av hva vekten selv begrenser, og hva man selv tillater vekten å få lov til å begrense en. Ofte begrenser hodet mye mer enn hva man burde tillate. Jeg har mange ganger ledd godt av meg selv når jeg hører meg selv tenke alle de utrolig rare tankene mine. Godt ikke andre enn meg selv hører det, for da kunne fort menn i hvite frakker ha blitt tilkalt 🙂 En ting som ofte har bekymret meg enda jeg er voksen, og burde vite bedre, det er overvektige på fly. Jeg er jo livredd for å fly i utgangspunktet, og da har ofte dette med mange overvektige på samme fly bekymret meg. Vil flyet tåle såpass mange tunge mennesker, man blir jo liksom ikke spurt etter vekt når man bestiller billetter, og da er det jo ingen som vet hva alle om bord veier. Er det ingen max grense? Sånne tanker flyr ofte rundt i hodet mitt når jeg skal ut å fly. Jeg passer på å finne all verdens argumenter for at jeg egentlig ikke burde gå om bord i flyet. Petter som jeg har vært på flyskrekk kurs hos har gjentatte ganger prøvd forklare meg også dette med vekten til passasjerene, så det begynner å synke inn nå. Jeg skal i ett senere blogginnlegg skrive litt mer om flyskrekken min, og hjelpen jeg har fått så jeg i alle fall går om bord i fly. Jeg har ikke reiser alene skilt rundt halsen når jeg er ute og flyr, men jeg har med meg et skriv som forteller om flyskrekken min slik at cabincrew vet om det i tilfelle 🙂
Det var en liten avsporing kanskje, men selv om jeg har vært stor hele livet, så er jeg nok en av veldig få personer som aldri har gått på en diett. Jeg har aldri shaket, aldri gått på lavkarbo, jeg har aldri gått verken på ananaskurer, kålrotkurer, eller andre kurer. Jeg var så vidt innom døren til Grethe Rhode en gang, men tenkte tilbake på min søsters første gang på kurs hvor hun var helt ekstrem på å veie mat, og gjøre alt etter boken, så det ble med den ene gangen inn døren. Det som har “reddet ” meg fra utallige dietter, og slankekurer er det faktum at jeg er ekstremt kresen i matveien. Jeg er ett ganske håpløst eksempel faktisk. Oppvokst på den gode, norske kosten, og synes alt av mat fra andre steder er både skummel, og vond. Smaker fra alle verdens hjørner er ikke noe for meg. Man skulle kanskje tro jeg var en liten drittunge som protesterer, og ikke vil, men det er veldig mye jeg ikke kan ha. Hjemme er jo dette helt greit, for jeg elsker å lage all verdens mat til mine , og de får servert det aller meste… så passer jeg på å lage noe annet til meg selv veldig ofte. Problemet er større når man skal besøke folk, og spesielt noen man ikke kjenner så godt, men da får jeg heller bare lide litt. Er jeg så vanskelig, så får jeg bare tåle det som kommer 🙂 Kresenheten min har i alle fall gjort at dietter, og slankekurer har vært helt uaktuelt for min del. Jeg kan ikke ha varm drikke, og jeg kan ikke ha suppe – suppe er det jo en del av i noen dietter. Kanskje har det vært godt for kroppen min akkurat når det kommer til dietter at jeg er kresen. Her har jeg sluppet unna en del av jojo slankingen som absolutt ikke er bra.
Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere slår fast er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår, og så bare overhører vi sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk, det er veldig mange overvektige med god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset nå fremover være en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenker å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tror jeg. Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Kanskje bør ikke målet være å bli som en fyrstikk, men ha en sunn, og frisk kropp som samarbeider med deg?
Mange tror at man i det øyeblikket vekten er der man ønsker, så er man plutselig sunn, og frisk. Sånn er det faktisk ikke. Å være slank betyr ikke at man er frisk, og sunn som veldig mange tror. En dansk studie viser nå at slankekurer absolutt ikke er bra for overvektige, og da spesielt de som er friske i utgangspunktet. Jeg sier ikke at overvektige ikke skal ha fokus på vektnedgang, men her er det snakk om måten man går ned på. Forskere mener at fokus nå må snus, og at holdningene må endres. Jeg tror å flytte fokus vil gi bedre resultater. Man må ha fokus bort fra badevekta, og mot en sunnere, og mer aktiv livsstil. Bort med slankekurene, og mer fokus på sunn kost, og massevis med mosjon. Det er helt klart ikke bra en plass å være overvektig, men med ett annet fokus enn kalorier, badevekt, og utallige ekstreme kurer, så vil man lettere få et fokus, og en levemåte som kan gjennomføres. Det aller viktigste er jo også at man ikke legger på seg. Vi må bort fra den store slankekuren hver gang januar kommer, og vi må bort fra panikkslankingen når badesesongen kommer. Jeg roper ett stort JA til en sunnere livsstil uten ekstreme dietter, og til en langt mer aktiv hverdag. Jeg har endret litt på kosten i prosessen jeg er i, men jeg ser også at fokuset mitt på mer aktivitet, og trening samt en storopprydning i hodet har gitt meg gode resultater uten at jeg har måttet gjennomføre verken diett, eller slankekur. Vekta hadde klart gått ned mye mer om jeg hadde slengt meg på en kur, men takket være at jeg er kresen, og kanskje har bittelitt sunn fornuft, så valgte jeg annerledes, og er egentlig fornøyd med vektnedgangen. Den kunne vært større, det kunne ha godt fortere med disse grepene som jeg ennå ikke har fått tatt, men dette er jeg fullstendig klar over, og jeg vet hva jeg må gjøre om vekta skal gå raskere nedover. Jeg kjenner jeg er bittelitt skuffet over meg selv noen ganger fordi jeg ikke får tatt kostholdsgrepene jeg vil, og trenger, men samtidig klarer jeg også å være veldig fornøyd med det jeg har klart til nå.
Jeg vurderer altså å anskaffe meg ny badevekt. Som om det er noe nytt. Jeg bør nok følge litt med på vektnedgangen .Akkurat nå vet jeg ikke helt hva vekta viser… det er jo dumt og ikke vite, så lenge jeg har tatt av meg. Jeg ser cm minker, og at klærne blir større, så jeg er uansett på riktig vei. Samtidig så var det denne frykten for å bli skuffet. Frykten for at vekta skal le rått når jeg kanskje ikke har gått ned så mye som jeg tror, og håper. Jeg føler jeg har gjort en veldig god jobb, og innbiller meg jeg har fått god betaling for det ved at også vekten har gått ned i tillegg til cm…tenk om det ikke stemmer? Er det mulig å tenke så dumt!! Har man egentlig lov til å være skuffet så lenge ting går den rette veien? Samtidig så har jeg da lovet legen min … igjen … at vekta skal på plass, så om jeg ikke snart kan si at jeg har kjøpt meg en, så kommer han til å tvangssende meg til en butikk for å kjøpe. Jeg er liksom ikke noe bestevenn med denne vekta, og jeg tror aldri vi vil bli venner. Det vil alltid være et hatforhold, og nære bånd vil aldri bli knyttet…men jeg må bare bite i det sure eplet tror jeg…eller jeg kan tenke litt til, for det tar jo alltid litt tid å tenke 🙂 Jeg kan godt leve med å være overvektig, for jeg har ingen tro på at jeg blir noen sylfide. Målet er å komme dit hvor jeg føler jeg er fornøyd, og hvor begrensingene er minimale. Jeg vil dit hvor kroppen er fornøyd. Ingen skal fortelle meg at veien til lykke er tallene på badevekta. Jeg har mistet mellom 40-50 kg, og jeg er på en utrolig god plass i livet. At jeg er kommet til denne gode plassen er en kombinasjon av mange ting, ikke bare vektnedgangen alene.En som har mistet 50 kg trenger ikke være verken mer lykkelig, eller ha en bedre helse enn en som fortsatt har disse ekstra kiloene, så mange ting må være på plass før man kjenner mer på disse gode følelsene som vi alle fortjener å kjenne på.
En vinner av velværeproduktene fra Urtemor er trukket. Vinneren skulle blitt offentliggjort på bloggen på mandag, men jeg følte mandagens innlegg hadde såpass mye alvor i seg at jeg ventet med å fortelle hvem som vant til i dag. Takk til alle som la igjen en kommentar, og som dermed var med i trekningen. Den heldige vinneren av de deilige produktene ble : GRY HEGE JOHNSEN!!! Gratulerer så masse, Gry Hege. Håper du vil bli veldig fornøyd med produktene 🙂 Fotkrem, ringblomstsalve, leppepomade, dusjsåper, bodybutter, fotfil, og cellulitebørste kommer plutselig i posten til deg. Jeg tar kontakt i løpet av dagen 🙂 Ny ” Gi Bort ” kommer på bloggen til mandag.
Åååå, jeg er så utrolig lei av hvor enkelt endel mennesker tenker! Jeg er så utrolig lei av alle de som sitter på oppskriften til hvordan jeg, og andre overvektige skal komme oss ned i vekt! Senest i går hadde jeg en slik diskusjon…Overalt hvor overvekt diskuteres, så kommer alle disse bedreviterne frem med sin enkle oppskift : Tren mer – spis mindre! Jeg blir så sint, for hadde det vært så enkelt at denne superoppskriften var løsningen på all fedmeproblematikk, så hadde vel alle gått rundt med idealvekt vil jeg tro? I tillegg så hagler det med nedlatende ord mot oss som er en størrelse, eller flere for store. En skulle kanskje tro at holdningene er endret med tiden, men når det kommer til overvekt, så tror jeg faktisk vi aldri vil komme i mål. Jeg tror ikke man klarer å få bedreviterne til å forstå at all overvekt har en årsak.
Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Man passer seg fort for ikke å snakke negativt om andre grupper i samfunnet som faller litt utenfor ” normalen “, men overvektige må sannelig bare tåle all dritten de får. Man er trossalt selv skyld i at man er tjukk…! Det er ikke bare en haug uvitende nettroll som slenger ut masse kvalme, men en rekke studier viser også at alvorlige overvektige er utsatt for både stigmatisering, og diskriminering. Undersøkelser sier mye om folks holdninger når vi fortsatt er der at det å være overvektige er ensbetydende med lat, dum og umotivert. Hva får folk til å tro at overvektige er mennesker uten ambisjoner som både er ensomme, stygge og uten viljestyrke ? Overvektige kvinner er de som får føle dette mest på kroppen.
Etter jeg startet å blogge, så har jeg fått kontakt med mye mennesker i samme situasjon som meg selv. Man har kanskje ulik type overvekt, men man sliter med det samme, og felles for alle er frustrasjonen over denne båsen vi blir satt i, og hvordan en del mennesker fortsatt ser på oss overvektige. Hadde man fått seg til å si det samme om en funksjonshemmet som man kan få seg til å si til en overvektig? Hadde man slengt den samme dritten? For en tid siden, så lanserte en økonom i Norge en ide om at fete mennesker skulle betale mer for flybilletten enn tynne…hadde ett lignende forslag om funksjonshemmede med tunge rullestoler i bagasjen vært tenkelig…?? Store deler av samfunnet mener at overvektige selv er skyld i at man er stor, og er man så dum og har satt seg selv i en slik situasjon, så må man også tåle at folk latterliggjør oss . Folk har veldig klare meninger om hvorfor man er stor, og når overvektige ikke kan forstå ett enkelt regnstykke som at vekt = kalorier inn – kalorier ut, så er man enten dum, eller har fullstendig mangel på viljestyrke. Når skal man innse at regnstykket er så mye mer komplisert enn dette, og at fedme overhode ikke dreier seg om dårlig moral, eller mangel på viljestyrke?
Det er mange årsaker til overvekt, og den enkle oppskriften til den perfekte delen av befolkningen, den vil ikke fungere for mange. Man kan godt gå for en ekstrem diett, og sulte seg ned i vekt på kort tid, men hva skjer når dietten er over, og vekten man ønsket er nådd? Hva skjer når man begynner å spise tilnærmet normalt igjen? Overvekt dreier seg også om gener, om miljø, og maten vi spiser. Kroppene våre er forskjellige, og av den grunn så er det ingen behandling som vil gi ett likt resultat. To personer kan trene like mye, og spise akkurat det samme, men likevel få to helt ulike resultater. Istedenfor å se at der er forskjell, så velger man heller å tro at den ene sluntret unna. Overvekt kan også skyldes sykdom, men det er det kanskje ingen av de perfekte som tenker på. Største delen av min overvekt skyldes sykdom, skal jeg da gå med et skilt rundt halsen som sier ” unnskyld jeg er syk” for at de perfekte skal godta meg med de kiloene jeg har ekstra?
Også i helsevesenet, så blir overvektige diskriminert. Kommer man med et helseproblem, så skal du være sikker på at det er vekta som er årsaken. Man får man beskjed om å spise mindre, og trene mer nesten uansett hva problemet er. Hva kan skje om helsepersonell alltid skylder på overvekten, og kanskje overser det som er den egentlig årsaken….Undersøkelser viser faktisk at leger er mindre villige til å behandle overvektige enn normalvektige. En studie viste for eksempel at helsepersonell i mindre grad gjorde mammografi, og celleprøver av overvektige kvinner enn normalvektige….
Kan man få til å endre folks holdninger til overvektige? Kan man lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er ” å ta seg sammen ” ? At vi overvektige er mer enn usunn mat, og late dager? At en stor kropp faktisk kan være både sunn, og velfungerende ? Kan man også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Heldigvis er det mange der ute som liker både store menn, og store kvinner, kanskje skulle de rope litt høyere 🙂 Overvekt har ofte en årsak som kan ligge mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Jeg tror at man må finne årsaken før man lykkes med den endringen man ønsker. Det gjelder å finne ut hva som er viktig, og hva som er uviktig. Man må lære å sette seg selv foran alle andre, og man må finne svarene på hvorfor ting ble som det ble. Alle har vi vår historie
Så er krigen i gang igjen! Krigen er kanskje ennå verre i år enn i fjor, iallefall om man ser på prisen det koster å delta. I fjor var prisen på 4,80 kr for en hg med skikkelig kalorikrutt – i år kan man få både sukkersjokk, og kalorisjokk for bare 2,90 kr for en hg. Klart man går mann av huse for å kjøpe en hel kilo med godteri for bare 29 kr! Mens dagligvarebutikkene kriger om å selge det billigste godteriet, og selger hundrevis av kilo med smågodt til sukkerelskende nordmenn, så skriker fagfolk mot oss i media – for det billige goderiet har en farlig pris mener ekseprtene. Nå skriker ekspertene om det farlige sukkeret, om riskikoen for overvekt, om de farlige E stoffene, og om hull i tennene. De skriker om alle overvektige som vil slite med å gå forbi hyllene med det billige godteriet, og de skriker om at vi nå vil kjøpe mye mer godteri enn vi ville ha gjort om prisene lå på det normale. Vi får pekefingeren både her, og der, og kanskje er det på tide å la ansvaret ligge der det bør, nemlig hos oss selv?
Diskusjonen om prisdumping på smågodt gjør meg både frustrert, og irritert! Om kjedene velger å selge billig smågodt, så er det vårt eget ansvar om vi benytter oss av tilbudet, eller ikke! Mitt liv – mitt ansvar! Om jeg velger å la meg friste, så vet jeg alt om kalorier, og E stoffer…jeg vet at jeg ikke akkurat tar av meg om jeg velger å stappe i meg mer godteri enn jeg kanskje vanligvis ville ha gjort! Hvorfor skal hele Norge ” lide ” fordi ikke alle klarer å gå forbi stablene med billig godteri? Vi får heller ikke en større fedme epidemi om vi får kjøpe billig smågodt i 14 dager…. Jeg har ansvar for mitt liv, og da har jeg også ansvar for alt av usunne ting som jeg spiser. Vi har hele tiden et valg, også her… det handler om selvkontroll. Jørgen Foss er selvfølgelig på banen igjen og skriker om sukkeravgift, og mer regulering av usunne varer….nå er det på tide at herr Foss slutter å syte, og klage! Klart at de fleste overvektige blir dradd mot det billige godteriet, men her handler det om å jobbe med å få kontroll over hodet, og tankene. I det vi har kjøpt en kilo smågodt, eller to, så vet vi hvilket valg vi har tatt, og vi vet hva konsekvensene kan være. Vi vet alt om hvor mye kalorier det er i den mengden vi har kjøpt, men det er en selv som har tatt valget, og som har valgt å se bort i fra konsekvensene. Klarer ikke Jørgen Foss å gå forbi godtehyllene, så er det faktisk hans problem, ikke hele Norges….. Dessuten er det vel også sånn at vil man ha noe, så kjøper man det uansett pris…selv om vi nok kjøper noe mer når det er så billig som nå…men det er vårt eget valg!
Jeg har faktisk ikke kjøpt noe av det billige godteriet. Ikke fordi jeg er så flink og sier nei takk, men fordi hyllene var helt tomme da jeg gjorde helgehandelen på fredag. Ikke en sjokoladebit var å oppdrive, ikke en krokodille, ikke en eneste skumbit – helt tomt! Ikke at jeg hadde tenkt å kjøpe ett par kilo for egen gane, men påsken nærmer seg, og selv med en voksen datter, så er påskeegget en tradisjon. Påskeegget har ingen alder 🙂 Butikkene hadde dumpet prisene på endel annet godteri også, så jeg fikk endel til egget selv om smågodthyllene var tomme.
Påsken er tradisjon for påskeegg, og helt fra vi var små, så har dette vært en tradisjon også i vår familie. Da vi var små mener jeg bestemt at alle fikk dette minste egget, og jeg tror det var eneste alternativ. Nå derimot har vi ganske mange alternativer, og som med mye annet, så er det vel at jo større det er, jo, bedre er det. Vår datter har i alle år hatt ett av de største eggene, men det har alltid også inneholdt andre ting enn bare godteri. Jeg er jo litt som barna. Jeg elsker påskeegg, men det hender jeg gir beskjed ti påskeharen om at jeg ikke skal ha noe egg, som i år. I år kom den stemmen inne i hodet mitt som sa at jeg ikke hadde godt av alle godsakene som ligger inni ett slikt egg. Nå som jeg er så godt i gang med trening, og endringer, så ville nok ett slikt stort egg slite litt på samvittigheten. I tillegg har jeg vært ute fra trening noen dager grunnet infeksjonen i det ene beinet. Påskeegg, og null aktivitet = full krise! Man begynner å tenke på hvor mye man må trene for å få bort alle kaloriene dette velsmakende egget inneholder, og begynner man først å tenke på det, så er det på grensen til at man hyperventilerer, og disse lite positive tankene begynner å kverne rundt i hodet – bare pga ett stakkars egg. Etter å ha sluppet å puste i pose denne gangen, men klarte å puste med magen, så kommer endelig fornuften seilende inn, og man begynner å tenke noe mer klart. Påskeegget vil jo selvsagt ikke ødelegge alt man har jobbet for, men alt handler om mengder, og det handler om at det er helt greit å kose seg i påsken. Det handler om å føle at man har litt kontroll over seg selv. Det å vite at selv om det blir en del godteri i påsken, så blir det ikke sånn hver dag også når påsken er over. Jeg faller ikke tilbake i gamle spor. Det å miste kurs er en ting, men det viktige er at man oppdager det, og kommer tilbake igjen på riktig spor. Det vil alltid være sånn at man faller tilbake på gamle synder, og foretar et valg man kanskje ikke skulle tatt, men seieren her ligger i at man godtar valget man har tatt, og ikke tar det samme valget neste dag. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har slitt med dårlig samvittighet fordi jeg har spist ting jeg egentlig ikke skulle. Den dårlige samvittigheten har gnagd, og gnagd, og ofte resultert i at jeg bare har spist mer , og da er man inne i denne berømte sirkelen, en sirkel det er så veldig vanskelig å bryte. I tillegg så blir man litt nedstemt av hele tiden gå å kjenne på den dårlige samvittigheten.
Gjennom å rydde i topplokket, så har jeg lært at denne dårlige samvittigheten er det ikke verdt å bruke så mye tid, og energi på. Igjen så vet jeg at det høres veldig lett ut og bare overse samvittigheten, noe det selvsagt ikke er, men det er mulig å gi den dårlige samvittigheten mindre plass. Fra at jeg tidligere konstant gikk og kjente på dårlig samvittighet, så klarer jeg nå å si til meg selv at det er helt ok å kose seg i blant, og får man en sprekk i ukedagene, så er det også helt ok, for jeg vet at jeg ikke gjør det samme neste dag. Jeg er ikke ute ” og kjører ” selv om jeg koser meg – jeg har kontroll, jeg kommer tilbake på det sporet jeg ønsker å være på. Det er nettopp det å være på rett spor som er så viktig. Det å se valgene man tar, og det å se konsekvensene av valgene man tar. Jeg tror også det er utrolig viktig at man har evnen til å kose seg, og at følelsen sier at det er helt ålreit. Å nekte seg alt, og aldri kunne kose seg, det tror jeg bare vil skape mer kaos i topplokket. Da tror jeg lysten på noe usunt vil være der nesten konstant, og en sprekk vil ta oss rett ned i kjelleren. Har man lyst på en bit sjokolade, så ta en bit, eller 4. man trenger ikke spise hele plata.
Jeg er sikker på at de fleste overvektige kjenner mye på dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er blitt en trofast følgesvenn, og vi sliter spesielt mye med samvittigheten i forhold til mat, og aktivitet. Påsken er en tid med mye fridager og sosialt samvær, og da blir det naturlig nok også mye god mat, og mye kos. Denne kosen tror jeg det er viktig at får litt plass. Den skal ikke ha all plass, men gi deg selv lov til å nyte litt, og gi blaffen i den dårlige samvittigheten. Med alle fridager man har, så har man jo også alle muligheter til å være aktiv. Med eller uten ski, så kan man legge ut på korte, eller lengre turer. Det er hverdagsaktiviteten som er viktigst, og all bevegelse er positivt. Klarer man og være noe aktiv i påsken, så vil den dårlige samvittigheten kanskje få enda mindre plass 🙂 Været skal visstnok bli bra i påsken, og da kan man komme seg ut på tur i finværet. Pakke sekken med pølser, engangsgrill, og drikke. Fiskestengene blir med, og så er det bare å legge ut på en god tur.
Påskeharen kommer nok ikke på besøk til meg denne påsken. Jeg sendte han en sms med streng beskjed, og regner med at han sjekker tlf like ofte som meg. Noen andre i huset er kanskje redde for at han ikke kommer innom i det hele tatt, men vi får nå se da. Påskeharen pleier å ha full kontroll. Selv om påskeharen dropper meg i år, så blir nok påskegodt kjøpt inn. Påskekos må man ha. Jørgen Foss liker neppe alt dette godteriet som har vært på tilbud før påske, men man får ha kontroll på eget liv 🙂 Kjenner nok noe på en dårlig samvittighet langt der inne av og til. Den har jo ikke helt sluppet taket, noe den heller aldri vil, men jeg blåser den bort, og tenker at påske er påske, og hverdag er hverdag. Avslutningsvis så er det også viktig å understreke at det å kose seg selvsagt, og heldigvis er så mye mer enn søtt, og salt. Det er utrolig fint å fylle påskedagene med samvær, brettspill, quiz og fine turer. Appelsinen skal ligge klar i kjøleskapet ,klar til å spises, og også den koster 29 kr kiloen 🙂 Jeg er selvsagt veldig for prisdumping på frukt, og grønt – om noen skulle være i tvil 🙂
Jeg har skrevet en del om viktigheten av det og kunne akseptere seg selv. Det og kunne se seg i speilet, og finne alle de positive tingene istedenfor at man alltid skal lete etter feilene. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg katta om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, og jeg er sånn sett fornøyd med det jeg har oppnådd. Akkurat nå er det ganske utenkelig at jeg skal gå med singlet om sommeren, eller knebukser på varme dager – det at jeg skal vise armer, og bein tror jeg nok ikke kommer til å skje, men da handler det vel om å klare og akseptere at jeg aldri vil komme til å gjøre akkurat det. Det er mye man må akseptere, og legge bak seg om man skal klare å se hvor flott man egentlig er, og klare å se hvor mange verdifulle egenskaper man faktisk har.
Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk? Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte at det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal godta meg for de ekstra kiloene man har.
Jeg har vært en størrelse for stor hele livet, og om jeg skal være helt ærlig, så var aldri det noe problem for meg verken i barne, eller ungdomsårene. Jeg visste jeg var større enn de fleste andre, men det var få som brydde seg om det. Venner, og klassekamerater så meg for den jeg var, og jeg hadde en flott oppvekst! Klart jeg ble ertet litt, men det var jeg ikke alene om, og det var småerting som sjeldent stakk særlig dypt. Jeg vet foreldrene mine tidlig tok tak i det at jeg var stor, men verken lege, eller helsesøster var bekymret. Valpefettet var ikke bare valpefett, og på vekta i 5.klasse sa skolelegen at jeg var tjukk…den dag i dag ser jeg rødt når jeg ser vedkommende, eller hører om han. En ting er å si noe, men ingen vurderte å gjøre noe. Mamma reagerte på at det spesielt var beina mine som var så store. Allerede på barneskolen, så slet jeg med å få bukser som passet over spesielt leggene . På veldig mange områder ante legestanden lite i forhold til hva man vet i dag, og beina forble store, og jeg hadde egentlig lite fokus på det.
Etter hvert som jeg ble voksen, så hadde beina egentlig bare blitt større. I tillegg fikk jeg lett blåmerker bare jeg så vidt var borti noe. Huden var øm, og føttene verket. Jeg vet jeg nevnte det for legen noe ganger. Vann i kroppen var svaret jeg fikk, og så fikk jeg beskjed om å ta vanndrivende. Det skulle gjøre susen. Særlig om det gjorde! Visst det ikke var vann, så var jeg vel bare veldig tjukk da. Det var i alle fall konklusjonen jeg selv hadde, og konklusjonen jeg slo meg til ro med. Det var sikkert høy vekt som gjorde at beina verket, var hovne, og ømme. Alt ville nok bli bedre om jeg klarte å gå ned i vekt konkluderte legen med. Hvorfor er vekten grunnen til alt? Uansett hva man kommer til en lege med, så er det vekten som har skylden. Greit for legestanden å ha det og skylde på, men for oss det gjelder, så vil vi bli tatt på alvor. Alt skyldes ikke vekten. Vi kan da bli syke av andre grunner også.
Etter en større operasjon i 2002, så ble beina bare enda verre. Legene så det, men verken sa, eller gjorde noe. De visste hvorfor, eller burde ha visst hvorfor. Leggene var som tømmerstokker, og det var få som skjønte at leggene faktisk var så store at bukser på stormote butikker satt som pølseskinn om de i det hele tatt passet. Jeg hater pølseskinn, og jeg visste nøyaktig hvor store leggene mine var, og dermed orket jeg ikke traske butikker i håp om at det kanskje kunne være noe…det at man ikke finner noe gjør bare situasjonen enda verre…man blir bare enda mer deprimert. Jeg har vært så mye i kjelleren på grunn av disse vanvittige tømmerstokkene av noen bein, og det har tatt meg mange år for overhode å klare og akseptere sykdommen. Hvorfor meg? Hvorfor skal jeg slite med dette? Hvorfor var det akkurat jeg som fikk sykdommen, og kunne jeg ha gjort noe for ikke å få dette? Jeg kunne ikke ha gjort noe. Sykdommen er medfødt, og beina mine ble enda sykere etter operasjonen i 2002.
Hverdagen med lipødem/lymfeødem har vært tøff. Det er ikke alltid lett å akseptere , og det er ikke lett det og skulle akseptere at man må leve med tømmerstokker som bein, men etter hvert som tiden har gått, så har jeg klart det. Skulle store bein stoppe meg for å leve ett fint liv? Om jeg ikke får bukser på butikker, så finnes det dyktige sydamer som kan hjelpe meg. Jeg føler jeg har vunnet kampen om å akseptere, men jeg kan ennå har tunge dager, men jeg prøver da å tenke på hvor heldig jeg egentlig er. Operasjonen i 2002 ble en solskinnshistorie som fort kunne blitt det motsatte. Jeg fungerer helt fint selv om jeg har disse tømmerstokkene som jeg vandrer rundt med. Jeg er aktiv, jeg trener, beina er sterke som fy, så egentlig bør jeg smile. Engel nummer 3, den mest fantastiske legen ved Sørlandet Sykehus fortalte meg så mange ganger hvilken solskinnshistorie min historie ble, og det er dette jeg tenker på når beina plager meg som mest.
Hverdagen min består i kompresjon på beina, hver eneste dag, året rundt. Det er blitt en vane, og når jeg er møkklei disse strømpene, så kaster jeg de vegg i mellom, og nyter deilige timer uten… når jeg ikke har kompresjon, så sprenger det godt, og jeg hovner opp ganske så fort. En gang i uken får jeg lymfebehandling. Jeg blir til tider møkk lei alt som heter strømper, bandasjer, og taping – og du verden så godt det da er og kaste alt på båten ett lite øyeblikk. Det er ofte bare noen små øyeblikk som skal til før alt er helt greit igjen. Jeg er blitt vant til at jeg er mer utsatt for infeksjoner, og sår, og jeg har nok gått på en del flere antibiotika kurer enn mange andre, men sånn er det bare. Det ene bildet på bloggen viser taping av det ene beinet mitt. Ganske utrolig at denne type taping kan gjøre min hud mykere, og bedre. Leggene blir noe mindre etter hvert som tiden går, men det viktigste er å holde huden myk. Treningen jeg er blitt så flink med, den hjelper også. Jeg vet også at om jeg når målet mitt, og mister den vekten jeg ønsker, så vil jo helt klart beina bli noe mindre, og de vil bli mye mer glade 🙂
Jeg føler ikke at jeg er nødt til å fortelle om mine utfordringer, eller at jeg vil unnskylde min overvekt, men der ligger en årsak bak det meste. Alle har sitt å stri med, vi har alle våre ting, og jeg vet det er mange som er i nøyaktig samme situasjon som meg. Jeg lever veldig godt med mine tømmerstokkbein. Det har tatt tid og akseptere noe som er så synlig. Jeg vil for eksempel alltid gå i langbukser på sommeren, for beina viser jeg nok aldri offentlig. Jeg har vært så sinna, jeg har vært så mye nede i den mørke kjelleren, jeg har grått, og vært frustrert. Det hjelper lite, men samtidig, så er det noe man må igjennom tenker jeg, og vi trenger det før vi klarer å akseptere.Jeg har så mye å være fornøyd med, og jeg har så mye å være glad for, så nå er det de tingene som skal få fokus. Til alle dere bedrevitere : dette er bare to av mange sykdommer som kan føre til høy vekt . Høy vekt har som regel en årsak – tenk over det neste gang du vil kommentere en overvektig person. En viktig ting helt på slutten : Ikke bare overse det dersom beina dine er unormalt hovne, eller du opplever mye smerte, og ømhet. Det finnes hjelp til å få en bedre hverdag. Det er nok ikke alltid bare er vann, eller høy vekt som legene ofte sier…..
Vi har en ny GIVEAWAY denen uken !! Jeg har en fått en helt nydelig tunika fra de flotte jentene på Nice Size i Drøbak som en av dere lesere skal få gleden av å vinne!! Tunikaen på bildet er fra PONT NEUF, og jeg bare elsker Pont Neuf !! Utrolig gode, og behagelige klær, og med riktig passform. Utrolig flinke på farger, og design. Denne flotte tunikaen/ kjolen kan bli din om du legger igjen en kommentar på bloggen 🙂 Husk at du også skriver inn epostadressen din når du kommenterer. Du kan bli den heldige vinneren 🙂 Du kan lese mer om Nice Size her : https://www.facebook.com/Nice-Size-277638359083451/?fref=ts
Uken startet så bra, og jeg var klar for en god treningsuke. Mandagens tabatatime ble gjennomført omtrent like bra som alltid. Når jeg skriver omtrent, så er det fordi jeg følte beina var veldig tunge i forhold til hva det pleier å være. På step’en ville de ikke jobbe like bra som de pleier, men jeg tenkte bare at det er sånn det er av og til når man har denne lymfeproblematikken. Jeg følte også at armene var blitt svakere, det var tungt, og litt vondt å løfte manualer, men jeg tenkte ikke så mye mer på det enn at kroppen fungerer forskjellig fra dag til dag. Lite visste jeg at jeg i dag må kaste inn håndkleet, og at jeg denne uken bare kan glemme mer trening. Ingen god følelse overhode når hele meg er nede for telling. Jeg som trodde jeg i år også skulle slippe unna influensaen. Jeg har bank i bordet ikke hatt influensa på flere år, og trodde nesten jeg var immun, men der tok jeg skammelig feil 🙁 Det kom som lyn fra klar himmel – det skjedde i løpet av kun kort tid. Fra å kjenne litt verk i kroppen, så ble jeg invadert på 1,2,3, og jeg har hatt den verste natten jeg kan huske. Jeg lå i timer, og ristet, skalv og hakket tenner. Jeg var så kald! Hvert ben i kroppen var frossen, hver muskel ristet, og i tillegg så måtte jeg på toalettet hver 10.minutt. Det var grusomt å ligge og tenke at jeg faktisk var nødt til å stå opp av sengen for å komme meg på toalettet.
Denne natten håper jeg det blir lenge til jeg opplever igjen 🙁 Uken blir en skikkelig drittuke, og jeg hyperventilerer nesten når jeg bare må innse at trening ikke står øverst over det jeg må gjøre denne uken.. Det er mange år siden jeg har vært så nede for telling som jeg var i natt. Dagen i dag blir heller ingen fantastisk dag. Jeg er varm, og kald om hverandre, jeg er småkvalm, og har sikkert 45 i feber…i alle fall føles det sånn. Selv om den ene etter den andre må gi tapt for årets influensa, så var jeg som alltid skråsikker på at dette ikke ville ramme meg… ingenting klarer å komme igjennom mitt immunforsvar….men der tok jeg dessverre skammelig feil denne gangen 🙁 En eller annen drittinfluensa kom altså helt uinvitert min vei, og man nøyet seg ikke med litt rennende nese, og sår hals, neida – her skulle vi inn med hele troppen, og likegodt la meg få en smak av alt – det var jo så lenge siden sist. ..trappa opp til 2.etasje føltes som en dagsmarsj, og jeg puster som en hvalross.
Jeg har svettet, jeg har hostet, jeg har vært iskald, – det meste måtte komme min vei! Det eneste som man kan se på som bittelitt positivt må jo være at matlysten ikke har vært på topp. Hadde jeg visst hvem som hadde smittet meg, så hadde jeg ikke vært nådig! Jeg hater å være syk – hater å sitte i en stol å føle meg elendig, hater og bare sitte der, og ikke gjøre noen verdens ting! Man er helt ubrukelig, ingenting kan man bidra med, og man er liksom så avhengig av de rundt seg. Jeg synes jo nesten det er litt vanskelig å overlate alt til andre – det handler vel om at jeg liker å ha kontroll på det som pleier å være mine oppgaver, så jeg har kanskje bare godt av å lide litt 🙂 Jeg får ikke trent noe mer denne uken. Det blir verken puls intervall, eller spinning på meg 🙁 Det er nesten krise – en hel uke uten trening! Det er så jeg nesten hyperventilerer hver gang jeg tenker på det. Tenk at jeg nesten hyperventilerer av og ikke komme på trening! Er det mulig å bli lei seg for ikke å kunne trene? Også jeg da? Går man tilbake i tid ville jeg nok sikkert ha jublet for å slippe unna, men du verden så langt jeg er kommet 🙂 Innimellom følelsen av å synes synd på seg selv, så er det faktisk en seier for meg og føle på hva treningen nå betyr 🙂
Så fikk immunforsvaret mitt litt juling denne uken, og som jeg nevnte, så er det flere år siden sist. Jeg har vært så stolt over det fantastiske immunforsvaret mitt, og det er jeg fortsatt. Det er visst bare godt for kroppen å få litt juling i blant. Jeg skal fortsette å ta mine vindunderprodukter som gjør kroppen min så sterk, og jeg skal fortsette å tenke at det er endringene jeg har gjort de siste årene som også har gitt meg gevinst når det kommer til det å bli veldig lite syk. Før jeg startet med viktige endringer, så følte jeg at jeg ” alltid ” var småsyk. Jeg ble alltid forkjølet når alle andre ble det, jeg fikk det meste når alle andre fikk det. Magen var konstant i ulage, og spesielt etter en helg hvor man kanskje hadde blandet veldig mye forskjellig mat. Der noen var slitne etter en helg med mye festing, så slet jeg mye med uggen mage etter en helg med mye blanding av mat. Mine små skritt har nå gitt meg en kropp som spiller mye mer på lag med meg, den er blitt sterkere, og ikke så mottagelig for virus, og bakterier. Store gevinster!!
Jeg sender noen tanker til alle dere andre som også er nede for telling pga årets influensa – god bedring til dere alle. Nede for telling denne uken, og da kan det jo bare gå oppover fra her 🙂
Det var ett skikkelig spark i fua som måtte til for å få meg til å skjønne hvordan jeg skulle klare en livsstilsendring. Jeg trengte ett skikkelig spark i fua for å skjønne hvor problemet lå, og hva jeg måtte jobbe med for i det hele tatt og komme meg videre. Det var ett skikkelig spark i rumpa som ble løsningen for meg. Ikke bare det at jeg måtte ta meg selv i nakken, og riste litt fornuft i meg selv, men for meg ble dette sparket ett viktig, og nødvendig steg på veien jeg nå går. Fy, så skummelt det høres ut når man skal jobbe med hodet… jeg gikk jo litt i forsvar med det første, for når man tenker at man trenger hjelp med det mentale, så tenker i alle fall jeg at det forbindes med å være psykisk syk, og det var jo sannelig ikke jeg. Jeg hadde nok alt av pigger ute når vi på et livsstilsendringskurs på sykehuset fikk tilbud om samtaler med psykolog, og kognitiv teraput. Aldri om skulle jeg noe slikt! Jeg hadde da full kontroll på psyken min. Herremin for et nederlag og måtte søke hjelp på det mentale planet for å gå ned i vekt. Så satt jeg der da, og syntes litt synd på de deltakerne som sa ja til dette. Jaja, de var jo ikke så sterke som meg tenkte jeg i mitt stille sinn, og ble nesten forbanna når noen mente at alle burde takke ja…også jeg…
Etter en samtale med en annen deltaker i etterkant av kurset, så kunne hun fortelle hvor mye det hadde hjulpet henne å gå til disse samtalene… så fint for deg tenkte jeg, men jeg som er så sterk psykisk er jo ikke på samme plass som deg… så fint at du har hatt nytte av det, men jeg har full kontroll…samtalen satt i lenge etter at den var over. Jeg tenkte på alt hun hadde sagt, og selv om jeg hadde blitt mer, og mer bevisst på at hodet måtte være på riktig plass for å klare en livsstilsendring, så var jeg kanskje ikke helt klar over at man ikke alltid kan klare den biten alene. Det at jeg trengte hjelp til å rydde tanker, det å få hjelp til å sette fokus, og ikke minst det å få hjelp til å finne ut hvorfor man tar alle disse dårlige valgene… disse tingene så jeg mer, og mer klart at jeg nok ikke hadde kompetanse til å klare helt alene. Jeg trengte hjelp av noen som kunne rydde sammen med meg, og få meg til å finne svar. Det er alltid en grunn til at vi velger usunt fremfor sunt, det er en grunn til at vi er skapsnokere, og det er en grunn til alle disse hyppige besøkene i kjøleskapet. Hvorfor trenger vi å trøstespise, eller kjedespise, hvorfor spiser vi når vi opplever glede, og hvorfor er alltid denne maten usunn? Hvorfor spiser vi oss så mette at vi ikke kan bevege oss på en time, eller to, hvorfor vil ikke hjernen vår at vi stopper når magen er mett…det er utrolig mange spørsmål som man ønsker svar på, og hadde ikke Anette fra kurset på sykehuset tatt telefonen for meg, og satt meg opp til samtale hos teraputen, så tror jeg ikke at jeg hadde vært så langt i prosessen som jeg er i dag… Takk Anette <3 Men for all del… jeg har en lang vei igjen å gå, men det er godt å føle at man er på riktig vei.
Det å jobbe med hodet er så utrolig viktig, og det er sikkert ikke siste gangen jeg skriver om det 🙂 Det å innse at overvekten sitter i hodet vårt, og at hodet må spille på lag for at vi skal klare det som er så innmari vanskelig. Vi vil ikke klare en stor livsstilsendring uten at vi vet hvorfor ting er som de er. Etter samtalene jeg hadde på sykehuset innså jeg mer, og mer at hodet kommer først, og deretter kunne jeg ta tak i trening, og endringer i kosten. Alt måtte spille på lag, og jeg følte jeg hadde behov for mer hjelp. Helt tilfeldig kom jeg over en reklame for Sørlandscoachen, og det var sånn jeg kom i kontakt med Kai, en helt fantastisk coach som har betydd mye for meg. Gjennom tre enkelttimer, og deretter hans kurs ” Spark i fua “, så har jeg fått masse verktøy å jobbe med på veien mot ett lettere liv. Ikke at jeg har rast ned i vekt etter dette, men jeg vet mye mer om mitt eget tankemønster, og handlingsmønster. Hvordan jeg skal tenke for å klare og endre en vane, hvordan skal jeg trene dette med selvdisiplin. Jeg ble mer bevisst på hvordan jeg tenker, og hva som skal til for å endre dette hodet mitt med så mye rare tanker i. Det å snu negativt til positivt, det og ikke gå i kjelleren når valget akkurat den dagen ble dårligere enn man hadde tenkt seg, det å komme seg på rett spor igjen etter en liten avsporing. Noe av det som har betydd mest for meg å bli bevisst på, det er og ikke slite med denne dårlige samvittigheten hele tiden. Gjør jeg et dårlig valg som for eksempel å spise en deilig sjokolade en helt vanlig onsdag “, så er jeg bevisst på det, jeg godtar valget jeg har tatt, og tar ikke det samme valget dagen etter… du aner ikke hvor deilig det er å slippe denne dårlige samvittigheten som gnager så intenst hver gang man tar ett dårlig valg, og dårlige valg tar jeg fortsatt, men jeg er mye mer bevisst på hvorfor jeg gjør det, og konsekvensene av det. Det gjør også at antall dårlige valg er blitt færre.
Er det lett å snu tanker – Nei, ikke en plass! Er det skummelt å bli kjent med seg selv på en helt annen måte – Ja, absolutt! Selv om det verken er lett, eller moro å jobbe med hodet, så er det en jobb som må gjøres for og lykkes. En varig livsstilsendring starter i hodet ditt – uten hodet på rett plass vil du fortsette å føle at kampen er håpløs, og nyttesløs. MED DE RIKTIGE VERKTØYENE, SÅ VIL DU LYKKES!
Jeg er nok litt skuffet i dag. Jeg kjenner på følelsen, men samtidig, så må jeg bare innse at ikke alt er som man tror, og håper. Av og til kan det kanskje også være lurt å sjekke ut ting to ganger før man hopper i noe med begge beina. Av og til hopper jeg nok i ting litt før jeg burde, men jeg trodde jeg hadde lest nok til at jeg var trygg på at dette var bra, men det var det ikke, i alle fall ikke for meg 🙁 At det er mange som sikkert vil ha stort utbytte av det, det er jeg sikker på, men ikke jeg….i alle fall ikke der jeg trengte at ting skulle fungere optimalt.
På torsdag, så tok jeg dere med på Roll Shaper massasje. Disse store trekulene som masserer kroppen, og at trekulene, og den infrarøde varmen er veldig bra for mange, det tror jeg fortsatt på. Jeg synes massasjen var veldig behagelig, og jeg opplevde det kun behagelig, det var ingenting som gjorde vondt. At kroppen får en skikkelig god massasje, det er jo noe kroppen virkelig har godt av, og fortjener! At en slik hard massasje har god effekt på en dårlig blodsirkulasjon, det tror jeg også på, så at Roll Shaperen har en effekt på mye, det står jeg fortsatt på…men for meg som sliter med skikkelig store ødemer, så har jeg nå fått klar beskjed om at en så hard massasje kan skade mer enn det kan gjøre godt. Jeg håpet virkelig, og jeg trodde…man gjør jo det når det dukker opp behandlingstyper som forteller at de kan hjelpe, og så lenge dette ” kun ” var massasje, og tok for seg hele kroppen, så var jeg optimist. Jeg følte også at huden hadde blitt noe mykere…det kan fortsatt være tilfelle, men på lang sikt, så er en såpass hard massasje ikke noe jeg bør fortsette med. For dere som har en frisk kropp ” all over “, så er det absolutt noe du bør prøve, spesielt om du trenger å få fart på blodsirkulasjonen.
Mine bein er veldig væskefylte, og jeg har store ødemer, og for min del, så kan såpass hard massasje skade vevet enda mer. Dette gjelder egentlig all massasje, også den helt vanlige massasjen. Skal jeg ha massasje på beina hvor ødemet er, så må jeg holde meg til lymfedrenasjen, og så er jeg så heldig at jeg har fått min egen pulsator her hjemme. En slag sovepose som jeg legger beinene inni, og så masserer den meg, og gir meg drenasje. Jeg tenker dere skal få se denne vakre soveposen en dag 🙂 Jeg har ikke lyst på småskader i vevet, noe som igjen kan føre til større væskemengder – jeg har egentlig nok væske som det er. Får man skader i vevet, så kan man få infeksjoner, og det vil jeg i alle fall ikke ha noe mer av enn det jeg har hatt! Varme er ikke bra for ødemer, men veldig bra for blodsirkulasjonen…lymfesystemet, og blodsirkulasjonen er dessuten to forskjellige ting, og trenger ulike behandlinger. Som lymfepasient, så er vevet mitt sårbart, og tåler lite, så derfor valgte jeg å avslutte Roll Shaper massasjen. Jeg tar ingen sjanser på at vevet skal bli mer ødelagt enn det er.
Jeg har lært masse av dette. Jeg er først, og fremst veldig glad for at jeg fikk muligheten, og som jeg nevnte tidligere, så er nok denne type massasje veldig bra for dere som ikke sliter med utfordringer av ulike slag. Jeg tror som nevnt også at en god massasje kan gjøre godt om man vil ha litt fart i blodsirkulasjonen. For meg med lymfeødem, og for alle dere som sliter med det samme, så skal man være klar over at det kan skade vevet. Ingen kan nekte oss å prøve, men man må bare være klar over hva resultatet kan bli. Jeg har lært at jeg skal sjekke slike ting mye grundigere, spesielt når man har utfordringer som kan forverres om det ikke gjøres riktig. Jeg har lært at det er en grunn til at der finnes fagfolk på de forskjellige feltene, og at jeg skal stole på de som skal kunne dette, uansett om de sier motsatt av det jeg vil høre. Fra nå av blir det kun lymfedrenasje, støttestrømper, og pulsatoren min…og de vakre nattstrømpene 🙂
Klart man føler seg litt dum også. Man håper jo så inderlig at det skal finnes flere hjelpemidler som kan gjøre noe med dette lymfesystemet som bare ikke vil fungere som det gjør hos de fleste andre. Ikke at jeg tro på magi, for det gjør jeg ikke…men man vil alltid håpe, tro, og ønske. Nå er det bare å sette sin lit til legene om at det vil skje ting på lymfefronten, og så må man bare håpe at også Norge vil anse medisinsk fettsuging som stuerent etter hvert. Lymfeproblematikken rammer mange hvert eneste år, og mange vet ikke at de har lymfeødem, eller lipødem. Legene kan nesten ingenting om disse tingene. Jeg måtte finne ut av det selv, og det tok mange år. Hadde noen fortalt meg at dette kunne være et resultat av min operasjon tilbake i 2002, så hadde jeg garantert ikke slitt med så store ødemer som i dag. Likevel så må man bare akseptere situasjonen, og leve med det så godt man kan…og når infeksjonene ikke flytter inn i kroppen min, så er vi egentlig ganske gode venner, beina mine, og jeg 🙂
Så ble det ikke som jeg trodde, men etter og ha kjent litt på skuffelsen, og kjent litt på hvor dum jeg har vært som ikke har sjekket i bauger, og kanter, så går det helt fint….infeksjonen som jeg fikk i romjulen er borte, og jeg er sååå klar for trening igjen til mandag. Da er det tabata vi skal trene, og jeg savner treningstimene, jeg savner instruktørene, jeg savner Spring, og jeg savner den flotteste, og fineste treningsgjengen 🙂 I helgen skal jeg mure meg inne, og ikke gjøre annet ute enn noen gode turer med pelsballen. Pelsballen vår elsker å være ute, og det er utrolig fint, for da får også vi mange gode turer. Han er nok ute mer enn hunder flest, men det er også veldig positivt for oss som eiere. Akkurat når det snør som verst, og det blåser, og føyker, så kunne vi kanskje ha håpet at han ikke likte snø, men pelsballen elsker snøen også, og han løper, og leker, og bjeffer på snøen – så her er det ut på tur uansett vær. Til og med regn, og sterk vind elsker han å være ute i…nå som det har vært så kaldt, så får han fleecejakke på seg når vi skal ut. Jeg er ikke for klær på hunder, men når det er kaldt, så er det selvsagt et unntak. Selv med mye pels, så kan han fryse. Vi var ute på tur kl.0630 i dag, så nå er det jaggu snart på tide med en ny tur. I morgen trekker jeg for øvrig en vinner av det flotte armbåndet, og skjerfet fra Diz. En kommentar på bloggen, så er du med i trekningen. Verdien er ca 600 kr. Ha ei nydelig helg!
For dere som følger bloggen min, så har dere nok lest om kampen jeg hadde i forhold til om jeg skulle velge slankeoperasjon, eller ikke. Jeg har vel alltid vært av den oppfatning at jeg aldri skulle legge meg under kniven. Man vil alltid klare det selv, men så kommer det perioder hvor alt ser helt håpløst ut, og så begynner tankene å spinne. Man blir lei av og hele tiden føle at man ikke lykkes, og det er ikke alltid like lett og akseptere at man drasser rundt på alle disse ekstra kiloene. Man vil gjerne ut av dette, og så ser man at man allerede har brukt mange år på å gå opp, og ned som en jojo. Alle ønsker vi oss denne lille, fantastiske pillen som man kan ta, og vips, så har man en lettere, og flottere kropp. Tenk så fantastisk det hadde om denne pillen ble oppdaget, og så kan man leve i denne drømmen en stund før hverdagen igjen brutalt slår en i bakken. Ingenting i livet er gratis heter det. Akkurat det er vel ikke helt sant, men når det kommer til vektnedgang, så kommer ingenting rakende på en fjøl. Det må jobbes, og det må jobbes beinhardt. I løpet av 2016, så vil mange der ute stå overfor det samme valget som meg. Det er ikke noe lett valg å bestemme seg for operasjon, eller ikke – ingen vet utfallet, ingen vet hvordan livet vil bli, det eneste man vet er at man er så lei av å være tjukk, og tung, man er lei av begrensningene som en overvekt ofte fører med seg. Å la seg slankeoperere er ikke et valg man tar på strak arm – de fleste har gått mange runder med seg selv før valget blir tatt. Kanskje er valget det viktigste valget man tar i løpet av livet.
Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg for ca 2 år siden når jeg avlyste slankeoperasjonen. Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget ? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt… men etter en stund, så fant jeg roen, og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av mange andre, men jeg kjente at skuldrene var senket, og det føltes riktig. Mange av leserne har spurt meg om min vei for å komme dit jeg er i dag, og veien startet da valget om slankeoperasjon ble tatt….
Kampen mot kiloene vil aldri være en kamp som er over. Jeg skjønner ta mange gir opp. Jeg skjønner at mange ikke orker denne evige kampen, og jeg skjønner at mange velger å la seg slankeoperere. Eller jeg vet ikke helt om jeg skjønner alle som gjør det, for der er nok altfor mange som med en operasjon tror at kampen mot kiloene nå er over. Man lærer masse på forkursene til operasjon om realiteten, man lærer om kampen som fortsatt må kjempes, men likevel er det altfor mange som tror at man nå kan sette seg godt tilbake i stolen, fordi jobben er gjort. Det er mange som ikke innser at kiloene etter kort tid kan komme på igjen, og kanskje også enda flere enn man hadde. Jeg har vært akkurat der mange andre overvektige har vært. Jeg følte slaget var tapt, og ba fastlegen min søke slankeoperasjon for meg. Jeg var helt klar for å la meg operere, jeg orket ikke denne evige kampen lengre. Jeg var så utrolig lei! Lei av å starte på an igjen hver mandag, for så og mislykkes kun dager etterpå. Jeg var lei av å falle, lei av å føle meg mislykket, lei av å hate kroppen min, jeg var lei av at fokuset hele tiden skulle være på hvor stor jeg var. Jeg klarte aldri og akseptere at jeg var stor. Jeg så ikke annet enn en stor kropp, og slet med å se at det var så mye mer som betydde noe enn om jeg bar på så mange ekstra kilo. Hvorfor skulle mine ekstra kilo fortelle andre hvem jeg var? Kanskje var det jeg som lot kiloene bestemme, kanskje så ikke alle andre på min overvekt på samme måte som meg selv, men i mitt hode, så var det kiloene som utgjorde meg.
Vi hadde mange runder hjemme, og jeg vet at de egentlig ikke ønsket at jeg skulle gå igjennom en operasjon. Likevel så støttet de fleste valget mitt, men jeg har en datter som aldri helt kunne akseptere det. Likevel var det jo mitt valg, og min kropp. Jeg så bare at en operasjon ville gi meg en lettere kropp, og en lettere hverdag, men jeg tenkte lite på om jeg ville bli sunnere, og mer lykkelig. Jeg så ikke helt at helsen var det som burde komme først, og jeg så ikke at en lettere kropp ikke nødvendigvis betydde en sunnere kropp. I mitt hode, så var en lettere kropp det samme som en sunn kropp. Jeg visste bare at jeg var drittlei denne tunge kroppen som jeg hele tiden lot meg begrense av. Jeg var jo aktiv, jeg har aldri følt at jeg har hengt så etter fordi jeg er stor, eller at jeg ikke orker ting fordi jeg er stor, men jeg ville bli som ” alle andre .” Valget var tatt, jeg gikk på kurs som en forberedelse til mitt nye liv med en liten mage, et kurs som var utrolig lærerikt. Vi ble hele tiden fortalt at operasjon ikke var en enkel løsning, og at vi måtte være forberedt på beinhard jobbing etterpå.. Dette med beinhard jobbing forsvant vel litt ut av ørene i starten, men etter hvert, så bet jeg meg mer merke i mye av det som ble sagt. Jeg kjente at usikkerheten plutselig kom snikende. Usikkerheten kom først fordi jeg som sikkert er en av de mest kresne personene som finnes i matveien, plutselig fikk vite hva jeg måtte spise, og drikke i starten. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle få i meg noe som helst. Hele listen vi fikk se var jo ei stor nei liste for meg, men etter hvert, så var det komplikasjonene, og tiden etterpå som gjorde meg veldig usikker. Ikke at jeg trodde jeg skulle klare underverker på egenhånd, men jeg innså at det kanskje var en mulighet om jeg grep ting litt annerledes an. Etter en dag på operasjonsskole i Arendal, så ble valget tatt om at jeg ikke skulle under kniven. Jeg ble redd når kirurgen fortalte om inngrepet, og mulige bivirkninger. I mitt hode, så var jo jeg den som ville få alt av bivirkninger, og litt til, men jeg innså også at kampen mot kiloene ikke ville være over selv om jeg lot meg operere. Utgangspunktet ville selvsagt være veldig mye bedre, men kampen måtte jeg likevel kjempe hver dag…
Blogginnlegget i dag ville jeg skrive fordi jeg i romjulen hadde en samtale med en bekjent som har gjennomgått en slankeoperasjon, og hun syntes ting var så innmari vanskelig. Ikke at hun hadde fått så mye bivirkninger, men hun hadde begynt å merke at vekten hadde gått opp. Hun skjønte ikke helt hvorfor, men da jeg spurte om hvordan aktivitetsnivået hennes var, så måtte hun innrømme at hun stort sett ikke gjorde så mye for å holde seg aktiv. Det er da man har misforstått ganske så mye med en operasjon. Vedkommende følte hun kjempet en større kamp etter operasjonen enn før, og kjente panikken komme for at vekten skulle gå tilbake der den var, men vedkommende var heller ikke så villig til å starte å trene, eller bevege seg mer. Jeg trodde ting skulle bli så enkelt etterpå sa hun…det blir ingen enkel hverdag selv etter en operasjon. Hun kunne spise alt nå, til og med store porsjoner kunne hun fortelle… er virkelig det målet for mange som legger seg under kniven? Det er en quickstart i forhold til at man får ett godt utgangspunkt, men kampen, den vil man måtte kjempe hver eneste dag. ” Det får gå som det går ” sa vedkommende….” jeg har i alle fall fått føle på det å veie mye mindre…går jeg opp, så går jeg opp.” Jeg kjente jeg ble sykt provosert!!! Hva er det vedkommende ikke har forstått? Staten har ikke betalt 100000 kr for at noen skal føle på det å veie mindre! Har man fått en slik sjanse, så griper man den med begge hender, og så viser man at dette er noe man virkelig tar på alvor.
Jeg kritiserer ingen som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar, og det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg vil tro at alle går mange runder med seg selv før man klarer å ta ett slikt valg. Jeg kjenner også flere flotte mennesker som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse. På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat, at de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større, og større måltider – er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var….
Jeg tenker at Norge bør begynne å tenke litt mer som Danmark. I Danmark har de nå vedtatt og redusere antall overvektsoperasjoner. De ser bivirkningene, de ser komplikasjonene, og de ser at for veldig mange så er ikke dette den riktige løsningen. Står man overfor valget hvor livet står i fare, så skal man selvsagt få en operasjon, men nøkkelen til varig endring ligger i beinhard jobbing, først i hodet. Istedenfor å tilby oss overvektige en operasjon, så bør vi tilbys tilrettelagt trening over lang tid. Det holder ikke med noen uker, eller måneder. Først etter ett par år, så kan man se hvem som er hvor. Først da bør spørsmålet om slankeoperasjon komme opp for de som fortsatt ikke har oppnådd ønsket resultat. Vi overvektige må forplikte oss dersom vi ønsker en livsstilsendring.
Jeg minner om Giveaway’en som jeg har på bloggen denne uken : Legger du igjen en kommentar på bloggen, så er du med i trekningen av dette flotte armbåndet, og skjerfet fra Diz. Verdien er va 600 kr. Husk når du kommenterer at du legger igjen epostadressen din – uten en epostadresse, så vil jeg ikke klare å komme i kontakt med deg….
