Sårende kommentarer har  til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Jeg har gjort mange forsøk, men kommentarer gjør så innmari vondt, så forsøkene har blitt mislykket gang på gang. Det handler ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som blir sagt. Det er faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen, selvfølelsen får en stor knekk. Dette fjerner jo også lysten til å trene. Jeg trenger ikke at man nødvendigvis heier meg frem, men la meg i alle fall få være tilstede uten at noen skal såre meg! Jeg er på treningssenter fordi jeg trenger det. Dette vet jeg, ingen andre trenger å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt. Istedenfor å ha fokus på å trene, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang…Jeg vet at veldig mye sitter i hodet mitt, og jeg har nok lett for å tro at jeg blir mer snakket om, og sett på enn jeg kanskje blir. Jeg vet at jeg kan lage bilder som ikke finnes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg har fått, de har vært veldig så ekte….

Heldigvis har jeg opplevd å være på treningssentre som har rom for alle, og det å ha rom for alle er så utrolig viktig. Man ønsker at nordmenn skal være mer fysisk aktive, og da må treningssentrene ha en terskel som er så lav at alle kan våge å gå over. Det må være en plass man passer inn, hvor man må bli sett, og tatt vare på. Blir man overlatt til seg selv, og opplever at man ikke passer inn, så er veien til utgangsdøren veldig lett å finne, og veien tilbake er det ikke sikkert man orker å gå. Drømmen min, og håpet mitt er at treningssentrene ser at de kan gjøre mye for gruppen overvektige. For mange overvektige, så vil de ordinære saltimene kanskje bli noe for harde for de som kommer helt utrente. Mange har ikke trent på år, og da må timene tilpasses dette. For andre overvektige så er det denne berømte terskelen.  Jeg ønsker egne treningsgrupper for overvektige, og treningssentre landet over burde se behovet for dette. Vi her i Kristiansand har fått dette tilbudet, og jeg er så utrolig stolt over denne treningsgruppen! Flere burde gå i Spring sine fotspor, og se at dersom vi skal få antall overvektige ned, så må vi gi tilbud som er tilpasset de mange som er i kategorien overvektig. Vi trenger å være i en gruppe hvor vi trener sammen med andre som også er overvektige. Vi trenger å føle oss vel, vi trenger støtten, og motivasjonen som en slik gruppe kan gi – sammen er vi sterke, og sammen kan vi få en bedre helse, og ett lettere liv. Spring Rona så behovet ,og ga oss overvektige 2 ukentlige treningstimer. Vi er blitt en flott gjeng, men jeg ser også at selv om det nå finnes et treningstilbud til overvektige, så sitter det likevel langt inne hos mange. Unnskyldninger har vi så det holder, og vi lurer oss selv igjen, og igjen. Istedenfor at vi stadig lager nye unnskyldninger, så er det kanskje på tide å ta ansvar…..

Den berømte dørstokkmila er unnskyldningen jeg hører fra mange. Frykten for treningssentre er en frykt veldig mange kjenner på. Jeg har hatt den samme frykten. Jeg har kjent på de samme følelsene. Jeg har hatt store klumper i magen, og grått mange tårer fordi jeg ikke har følt meg hjemme på et treningssenter. Det er mulig å overvinne frykten om man bare vil det sterkt nok. Jeg klarte det, da kan også du klare det.

Jeg har lyst til å dele en artikkel med dere i dag. En artikkel som Sander Heggheim i NRK Sørlandet lagde tilbake i 2014. En artikkel om frykten jeg hadde for å gå på treningssentre.

 

Frykta som forsvann

Ho vrir om bilnøkkelen. Hjartet dunkar og hendene er allereie sveitte, og det før ho har komme inn på treningssenteret. Dei negative tankane svirrar: «eg passar ikkje inn her», «folk kjem til å sjå på meg» og «dette vil eg ikkje utsette meg for».

Men ho prøver å minne seg sjølv på at ho vil gjere alt for å unngå slankeoperasjon, og strekker handa etter drikkeflaska som ligg i passasjersetet i bilen.

 

Kvinna heiter Heidi Rosander Lund. Ho er 44 år og bur i Kristiansand. Den tidlegare programleiaren på lokalradioen Radio Sør har vore overvektig heile livet. I årevis har ho kjempa mot kiloa.

 

Døra inn til treningssenteret nærmar seg. Folk går inn og ut. Slanke og muskuløse kroppar i moteriktige treningsklede. Steget over dørstokken er langt. Ho vil eigentleg vere usynleg, men veit at ho ikkje er det. Ho gruar seg til blikka og håpar å unngå kommentarar, og sleske smil.

Ho er inne på treningssenteret. Blikket er festa i golvet. Ho går målretta mot stepmaskina. Så langt kjem ho aldri. Ho høyrer: ? Ja, ja. Det var kanskje på tide. Dette treng du.

Det er slike situasjonar som gjer at Heidi har vegra seg for å trene på eit treningssenter. Sårande kommentarar, som kan gi eit kvart menneske ein stor knekk i sjølvkjensla og fjerne lysta til å trene.

Klumpen i halsen veks. Tårene pressar på. Ho vil ut derifrå og grip etter jakka der bilnøkkelen ligg i den eine lomma. Vegen mot utgangsdøra verkar uendeleg lang. I bilen kjem tårene. Kommentaren frå den unge veltrente mannen, som løfta manualar, gav ho ein knekk. Vegen tilbake til treningssenteret er lengre enn nokon gang. Men ho nektar å la muskelbunten knuse draumen om eit lettare liv.

Vendepunktet Kalendaren viser tysdag 4. november 2014. Det har gått lang tid og ho har gjort fleire forsøk på å trene på treningssenteret. Ho har måtte tole fleire kommentarar. Men endeleg føler ho seg trygg.

 

Hei! Er de klar for ei ny økt, seier ho og smiler til to-tre andre, som allereie har møtt opp.

Ho er allereie inne på treningssenteret. Den skremmande tanken på berre å gå inn døra er borte. Klumpen i halsen er borte. Den forsvann då ho for eit halvt år sidan logga seg på Facebook og oppretta ei gruppe. Tanken var å samle overvektige for å gå saman på treningssenteret under mottoet «saman er vi sterke».

No gler ho seg til å gå på trening saman med dei andre i gruppa.

? Framleis er det slik at det ikkje er det kjekkaste eg gjer. Det er sikkert mange som kjem med nedlatande kommentarar, men eg bryr meg ikkje så mykje lenger, seier ho.

Ho veit at ho aldri kjem til å sjå ut som ein supermodell. Men det gjer ikkje noko, for det er ikkje det som er målet. Det einaste ho vil er å ha det bra. At vekta ikkje skal hindre ho å køyre karusellar på tivoli, gå om bord i ein båt, eller gå i fjellet så lenge ho har lyst til. Ting som er sjølvsagt og uproblematisk å gjere for dei fleste.

Ho var bestemt på å ta slankeoperasjon og hadde fått time. Ho avlyste operasjonen då ho sat i samtale med legen, som skulle operere ho. Då legen la ut om biverknadene bestemte ho seg: eg skal klare å gå ned i vekt utan operasjon.

Ho har mellom anna forsøkt hypnose og har gått ned i vekt. Dei siste fire åra har ho kvitta seg med 40 kilo. No er det trening og sunt kosthald som gjeld.

 

Fleire av oss blir feite Jørgen Foss (25) har vore leiar i Landsforeininga for overvektige sidan 2010. Den kjende talsmannen for overvektige nordmenn trenar på treningssenter, men det kostar. Trass i at han framleis er redd for kommentarar og blikk, så går han på treningssenter. Han føler seg forplikta som leiar i interesseorganisasjonen.

Han fortel om eit tøft møte med miljøet på treningssenteret første gang han oppsøkte eit. Han følte at han ikkje passa inn. Mykje på grunn av store plakatar med menn med sixpack og kvinner med flat mage og store puppar.

? Treningssentra er ein viktig aktør for å betre folkehelsa i landet. Eg skulle ønske dei var flinkare til å opne seg og vise at dei er til for alle og ikkje berre ei snever gruppe som er veltrente, seier han.

I mai i år vart det presentert ein ny rapport om overvekt. Den viser at 53 prosent av oss nordmenn er overvektige. I 1980 var det same talet 44 prosent. Ifølgje rapporten er kvar femte gut i Norge overvektig, og kvar sjette jente. På verdsbasis døyr 3,5 millionar menneske av fedme og overvekt kvart år.

For å rekne ein person som overvektig må du ha ein kroppsmasseindeks (BMI) på 25 eller meir.

 

Jørgen Foss utfordrar no treningssentra i landet til å bli flinkare til å inkludere alle.

? Dei viser ofte sixpack og store puppar når dei marknadsfører seg. Eg håpar dei kan bli litt meir folklege og i større grad appelere til meg og andre, som har litt for mange kilo på kroppen. Ikkje berre ei snever gruppe som er slanke og muskuløse, seier han.

Med feit julemat rett rundt hjørnet håpar han at treningssentra allereie vil dreie fokus vekk frå drøymekroppen til den vanlege nordmann.

Anne Thidemann er direktør i Virke Trening og representerer 360 treningssenter i Norge. Ho kjenner seg ikkje att i kritikken frå Jørgen Foss.

? Det er nok meir ei myte enn verkelegheit at nokon treningssenter berre har velforma kroppar på nettsidene eller i annonsene sine. Det er vanskeleg å kommentere synspunkt frå ein person som representerer ei gruppe. Virke Trening har tiltru til at treningssentra marknadsfører sine treningstilbod på ein motiverande, sunn og helsefremjande måte, seier ho.

Samstundes tykkjer ho det er trist å høyre at overvektige ikkje torer å gå på treningssenter.

? Det er trist om nokon opplever det slik. Mi oppfatning er at treningssentra er flinke til å ta imot folk i alle storleikar og fysisk form. Nesten ein million nordmenn trenar på treningssenter. Det seier vel noko om at dette er tilbod for folk flest. Mykje av dette dreiar seg kanskje om ei førestilling ein har skapt sjølv, meiner Thidemann.

Ønskjer fleire overvektige på treningssenter
Heidi Rosander Lund er ved å avslutte treningsøkta si og fortel om vidare planar. Ho har fått eit lokalt treningssenter til å starte opp med eigne treningstimar for overvektige. Ho håpar på å få fleire overvektige til å tore å gå på eit treningssenter.

? Det er enklare å gå på eit treningssenter når vi er fleire saman. Men eg håpar også at treningssentra kan bli flinkare til å inkludere alle, seier ho.

Heidi opplever å gå ned i vekt sakte, men sikkert. Ho veit at ho aldri kjem til å få ein modellkropp. Ho vil aldri sjå ut som den veltrente kvinna på reklameplakatane til treningssentra. Det klarer ho å leve med.

? Eg vil ikkje at vekta og kroppen min skal hindre meg i å gjere ting eg har lyst til. Eg er på god veg, seier ho og tek tak i ei vektstang på 10 kilo.

 

 

Jeg er ganske så mørbanket her jeg sitter foran pc i dag. Egentlig bryr jeg meg lite om at jeg har fått skikkelig juling. Jeg er bare skikkelig flau, og lurer på om jeg i det hele tatt skal våge meg ned på trening på Spring igjen. Det kunne ha gått skikkelig ille, men det er liksom ikke det man tenker på. Det er rart det der at man bryr seg mer om hva folk tenker enn det faktum at kroppen fikk skikkelig juling, og at jeg nok var veldig heldig.

Er det mulig tenker jeg i dag! Er det mulig å være så ukonsentrert? Bare ett ørlite øyeblikk skulle til, så skjedd det. Et øyeblikk jeg gjerne skulle vært foruten for å si det sånn. Jeg tror neppe det noen gang kommer til å skje igjen, men det er rart hvordan ting plutselig kan endre seg. Fra å være helt fin det ene øyeblikket til å føle seg mørbanket det andre. Følelsene endrer seg på kun få sekunder. Et knips, så har kroppen gått fra å fungere suverent til det motsatte.

I går var jeg på trening når Spring åpnet kl.09. Som dere vet, så er jeg så utrolig motivert for trening for tiden!  Jeg har en utrolig treningsglede. Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, treningsgleden er der, og disse følelsene er helt fantastisk å kjenne på! Jeg klarer fortsatt å holde på motivasjonen. Jeg gleder meg til hver eneste treningstime, og sånn som jeg trener nå, så trener jeg 5-6 ganger i uka. Treningene er en fin blanding av timer sammen med treningsgruppen for overvektige, og egentrening på Spring. Dere som leser bloggen min vet jeg har begynt å trene intervalltrening på tredemøllen. Jeg bruker alltid tredemøllen når jeg har egentrening på Spring, men intervalltreningen er mye mer slitsom, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og jeg tenker at den vil gi mye bedre resultater. Det er vel riktig å si at denne type trening allerede har gitt meg gode resultater. Beina mine fungerer mye bedre, jeg går inn i cm i beina, og jeg føler at hele kroppen er i ferd med å endre seg positivt. Intervalltreningen er så moro, og jeg gleder meg til hver treningsøkt.

Det var på tredemøllen jeg var i går da det flaueste hendte. Jeg kjenner ennå jeg rødmer ved tanken på det som skjedde. Det første jeg tenkte da det skjedde var ” hvor mange så dette?” At det var innmari smertefullt, det brydde jeg meg lite om. Jeg var mest opptatt av hvor mange som hadde sett hendelsen, for det var en sånn hendelse hvor man bare vil ha dette berømte hullet i bakken sånn at man bare kan forsvinne ned. Helst ville jeg bare løpe rett ut da det skjedde, men jeg fortsatte, og gjennomførte hele intervalltreningen.

Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg går først i 6.0 med litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av mølla i 15 sekunder, og så gjentar jeg dets amme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til 6.4 på de siste intervallen. I går var jeg i gang med den siste intervallen på 6.4 i hastighet. Jeg hadde gått et minutt rolig mellom intervallene, og skulle til med de fem siste med høyeste hastighet. Jeg styrte med Spotify på tlf, og hadde vel tankene mine der mer enn på hastigheten som var på tredemølla. Da musikken var i orden igjen, så var jeg sikker på at jeg skulle gå rolig, ikke i høy hastighet. Så istedenfor at beina hadde tempo, så var de innstilt på å gå rolig, og det er ingen god ide når mølla er i full fart….

Dere kan jo bare se for dere hva som skjedde. Jeg trynte på mølla så det sang! Jeg hadde et ørlite håp om at jeg skulle klare å redd meg inn, men neida, det klarte jeg ikke. Jeg måtte jo selvsagt oppleve at jeg ble kastet av mølla, og lå og kavet på nedsiden av løpebåndet. Hvor moro er det en lørdagsmorgen hvor riktig så mange hadde bestemt seg for å trene? Er det mulig! Er det rart jeg skulle ønsket at det berømte hullet hadde vært rett foran meg da? Jeg aner ikke hvor mange som var i området rundt tredemøllene da. Jeg våget ikke å se meg rundt. Det var ingen som kom for å høre hvordan det hadde gått, så jeg satser på at det var veldig få i området. Jeg vet der stod noen på et par av tredemøllene, men jeg håper, og tror at det ikke var for mange som fikk med seg den pinligste opplevelsen jeg har hatt på lenge. Jeg merker vel fort om historien går fra munn til munn på Spring nå fremover 🙂 Det var virkelig flaut! En ting er om hvermansen tryner på mølla, men jeg føler det er ekstra ille når jeg klarte å gjøre det som i tillegg har en noe mer frodig kropp som faller i bakken. Kjenner jeg rødmer når jeg tenker på det.

Jeg kom meg fort opp på mølla igjen skal jeg si deg. Kjente fort etter om kroppen var ok, og det føltes sånn der, og da. Jeg hadde jo mest lyst til å løpe rett ut, og komme meg hjem i full fart, men jeg bestemte jeg for å fortsette treningen, og jeg fullførte programmet. I bilen kjente jeg at noe hadde skjedd. I det jeg falt av mølla, så slo jeg haken kraftig ned i mølla. Det kjente jeg godt i bilen, for kjeven kneppet hele tiden, jeg klarte ikke å bite tennene sammen på den ene siden, og jeg hadde vondt. Jeg fryktet at noe hadde brukket i kjeven, eller at den var ute av ledd. Etter en tlf til legevakten, så ble det en tur dit i går for å sjekke om noe var ødelagt. Legen kunne etter diverse undersøkelser konstatere at ingenting var brukket, eller knust, og kjeven var heller ikke ute av ledd. Kneppingen i kjeven kom av slaget, og at det var blitt en slark der. Han håpte dette ville gå seg til. Så med resept på Voltaren, og med beskjed om CT dersom dette ikke hadde gitt seg innen en uke, så kunne jeg kjøre hjem igjen.

Kjenner i dag at kroppen fikk juling i går. Planen var ei intervalløkt i dag også, men kroppen sier nei, og jeg sier nei. Jeg kjenner fortsatt på hvor flaut dette var . Jeg vet dette kunne ha gått mye verre enn det som var tilfelle. Jeg kunne ha ødelagt kjeven skikkelig, og flaks også at jeg ikke hadde tungen imellom da jeg slo haken. Vi er rare sånn vi mennesker. Vi er mer opptatt av hva andre tenker når slike ting skjer enn å tenke på oss selv. Det blir mer intervalltrening fremover, og like mye som før. Nå har jeg bare enda mer respekt for mølla, og skal være 110% fokusert hele tiden mens jeg trener. Spotify’en er også i orden, så nå skal ikke den heller stjele oppmerksomhet 🙂

Giveawayen på bloggen denne uken er en flott jeans fra Yoek ! En heldig leser vinner den flotte jeansen som heter ” 7/8 zip back leg.” Jeansmodellen er utrolig stilig med den tøffe glidelås detaljen bak på beina. Her ser man igjen hvor flinke Yoek er på detaljer. Det er også veldig trendy med den litt kortere lengden som også denne jeansen har. Jeg synes den er supertøff! Jeansen er myk, og superkomfortabel. Jeansen har medium liv. Dersom du har lyst til å vinne den flotte jeansen fra Yoek, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du har lyst til å vinne, eller kanskje hvorfor du har lyst til å vinne. Kanskje blir du den heldige som kan gå sommeren i møte med denne tøffe 7/8 Yoek jeansen. HUSK at for å være med i trekningen, så MÅ du legge igjen epostadressen din! Den må jeg ha for å komme i kontakt med deg da der kan være flere med samme navn. I går var det noen som ikke la igjen eposten, og som heller ikke hadde lagt igjen noe navn, og da sliter jeg veldig om en av dere skulle være den heldige. Så husk epostadressen,det er kun jeg som kan se den.

 

Vil du se utvalget av Yoek sine jeans, så kan du ser mer her : https://www.yoek.com/clothing/jeans-denim.html  Du kan se hele Yoek’s flotte kolleksjon her :  https://www.yoek.com/ . Du finner også Yoek på Facebook : https://www.facebook.com/fashionyoek/?fref=ts . Gå gjerne inn og lik siden deres. Ta kontakt om du lurer på hvor din nærmeste Yoek butikk er. Jeg venter på klær fra sommerkolleksjonen deres. Det blir det mer om på bloggen når plaggene er i hus. I dag tror jeg at jeg holder meg i hagen, og driver med litt luking og den type arbeid. Noe sier meg at jeg ikke har så veldig lyst til å dra på Spring i dag 🙂

Jeg er så utrolig motivert for trening for tiden! Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, og den følelsen er helt fantastisk! Kanskje er det fordi jeg føler at livet er så godt for tiden. Jeg føler det meste fungerer som det skal, kroppen spiller stort sett på lag, og hele meg er fylt med masse gode følelser. Jeg smiler mye mer, jeg føler ryggen er mye rakere, jeg kjenner så mye mer på glede. Kanskje er det fordi jeg føler meg så fornøyd, og på en utrolig god plass at jeg også har funnet en fantastisk treningsglede den siste tiden? For treningsgleden, den er enorm for tiden. Jeg må bare nyte det mens ting er som det er, og håpe motivasjonen kan holde seg slik en god stund.

Foto : Børre Eskedahl / VG
 

Jeg har en utrolig treningsglede for tiden. En utrolig motivasjon.  Tenk at jeg kjenner på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg som aldri klarte å trene systematisk over lengre tid. Jeg som aldri lyktes med noe når det kom til vektnedgang, og endringer. Jeg som alltid kjente på det og mislykkes. Jeg som følte meg som en vandrende flodhest, og som har brukt altfor mange år av livet mitt på å kjenne på de negative følelsene. De siste tre årene har vært en tøff reise, spesielt mentalt, men når jeg i dag kan sitte her, og kjenne på den enorme treningsgleden, så er det verdt alt slitet.

En av grunnene til at jeg kjenner på den store treningsgleden er absolutt de flotte treningstimene jeg har sammen med treningsgruppen for overvektige. Treningsgruppen er en herlig gjeng, og her trenes det virkelig de to gangene i uken som vi er sammen. Jeg trener også en del på egenhånd, og det er vel her jeg merker den største endringen når det kommer til treningsglede. Egentreningene, spesielt på Spring gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå. Jeg har lenge hatt et treningsprogram som jeg synes har vært veldig bra, men nå har jeg fått meg ett nytt treningsprogram som nok er med på å øke motivasjonen. Treningsprogrammet er utrolig moro å gjennomføre. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før, og jeg kjenner på en glede, og en herlig følelse etterpå. Dønnsliten, men for en utrolig god følelse!

Det nye treningsprogrammet mitt er intervalltrening på tredemøllen. Jeg bruker alltid tredemøllen når jeg har egentrening på Spring, men intervalltreningen er mye mer slitsom, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og jeg tenker at den vil gi mye bedre resultater. Datteren min som er rå på trening har flere ganger foreslått denne typen intervalltrening, og endelig fikk jeg prøvd det. En av våre flotte instruktører, Anette har gitt meg et program som jeg da følger. Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg går først i 6.0 med litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av mølla i 15 sekunder, og så gjentar jeg dets amme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til 6.4 på de siste intervallen, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke litt før jeg føler jeg må løpe, og det å løpe er vel ikke en del av planen min 🙂

Denne intervalltreningen har gitt meg blod på tann. Jeg kunne gjerne ha trent denne type trening hver dag, men jeg ser at det skal jeg ikke, så jeg får holde meg til max 4 slike økter i uken. Dette er ett helt suverent program for de aller fleste, i alle fall alle de som føler at det er greit å gå på ei tredemølle. For de som synes det er litt kjedelig å gå på tredemølle, så er jo en slik intervalltrening helt super! Da har man ikke mulighet til å kjede seg. Man har ikke tid til å kjede seg. Anbefales virkelig. Spring har også flotte, store og gode tredemøller. Jeg vet mange som sliter overvekt faktisk vegrer seg for å gå på ei tredemølle pga høy vekt, men tredemøllene på trenigssentre, de tåler også oss som har mye vekt 🙂

Det er herlig å kjenne på en utrolig treningsmotivasjon. Denne skal jeg jobbe for å beholde lenge. Med to gruppetimer med treningsgruppen for overvektige i uken samt god variasjon på egentreningene, så tror jeg det er nøkkelen til å holde den gode treningsmotivasjonen oppe. Jeg suger lenge på denne gode karamellen, og jeg klapper meg selv på skuldrene for den utrolig gode innsatsen jeg gjør for tiden. Jeg er sannelig litt stolt jeg.

Jeg har jo visst det lenge. Dersom jeg ønsker å redusere vekten raskere enn jeg klarer i dag, så må jeg legge om kostholdet. Går man en del år tilbake i tid, så var det mange som mente at uten trening, så gikk man heller ikke ned i vekt. Da var trening nr. 1. Nå viser stadig flere studier at uten ett sunt, og gjennomtenkt kosthold, så vil man ikke klare den store vektnedgangen. Æsj sier jeg 🙁 Selv om jeg vet det så innmari godt, så skulle jeg veldig gjerne ha ønsket at det var motsatt. Treningen har jeg veldig god kontroll på. Jeg trener veldig bra, og jeg har en plan som fungerer. Når det kommer til kosthold, så er jeg dessverre ikke like flink. Jeg vet så innmari godt at jeg må ta en del grep om vektmålene mine skal oppnås. Jeg er blitt mye flinkere på kostholdsdelen. Jeg spiser både bedre, og sunnere, men det er absolutt ikke bra nok i forhold til hva jeg ønsker av vektnedgang. Så hva skal jeg gjøre da for å få ett like godt grep på kostholdet som på treningen…..Diett er ikke et alternativ en gang, og det er heller ikke verken Grethe Rhode kurs, eller andre kurs. Såpass flink som jeg har vært med å ta grep om treningen, så vet jeg at jeg kan klare kostholdet også. Her må jeg også gjøre det på min måte uansett hva andre sier.

En studie gjennomført ved et universitet i New York slår fast det jeg visste, men ikke håpet var sant : Hovedfokuset for å gå ned i vekt må være på kostholdet. Forskerne er ikke i tvil om viktigheten av trening, men trening alene vil ikke gi den store vektnedgangen. Hovedfokuset må være på ett sunt, og godt kosthold. Det er den største jobben må gjøres, så da er det på tide å ta noen grep tenker jeg, men hvor forbaska mange ganger har jeg tenkt nettopp det?  Jeg har absolutt gått ned i vekt siden jeg begynte min reise. Til sammen begynner jeg nok å nærme meg 50 kg visst man ser hva jeg veide på det aller tyngste. 50 kg er sykt mange kilo! Jeg er utrolig stolt selv om jeg ikke alltid er like flink til å si det til meg selv. Dette har tatt år, så helt nøyaktig hva jeg har tatt av meg de to siste årene, det vet jeg faktisk ikke. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har vært på vekta på snart 2 år. Jeg måler, så der har jeg kontroll, og der ser jeg at målene mine går den riktige veien, men vekten, og jeg er ennå ikke særlig gode venner. Jeg vet jeg bør på vekta snart, og jeg er jo bittelitt nyskjerrig på hva den viser, men samtidig, så er jeg nok også redd for at jeg skal få et skikkelig slag i ansiktet. Alt inni meg sier at vekten må ha gått ned en god del, men så er det denne styggen på ryggen som er fort til å fortelle meg at jeg bare vil bli skuffet. Fornuften har ikke helt seiret på denne fronten ennå.

Det er mye jeg må bli flinkere til når det kommer til kostholdet. Jeg startet så friskt med å spise mere sunne knekkebrød, men jeg det skle jo ut etter hvert. Som med treningen, så må jeg få kostholdet inn i rammer. Jeg må legge en plan som jeg føler er noe jeg kan klare å følge, og så må jeg vise hvem som bestemmer, og dermed gjennomføre den. Dette har jeg klart i forhold til treningen, og det mentale, så dette kan jeg klare når det kommer til kosten også. De små grepene i starten. Kutte ut noe, og erstatte med noe annet, men viktigst av alt, så må jeg lære meg å spise regelmessig. Jeg kan gjerne spise frokost kl.11, og lunsj kl.14. Jeg sliter med å spise frokost når dagen liksom starter. Jeg må spise regelmessig, jeg må spise mindre porsjoner, og jeg må være flinkere til disse mellommåltidene. Vann bør også stå på MÅ listen min. Jeg er forferdelig dårlig på å drikke vann. Jeg må bli flinkere til å tenke at jeg skal spise før tarmene skriker, og stoppe før jeg er så mett at jeg ikke kan bevege meg. Det positive oppi dette er at jeg ser mange av feilene mine, så jeg bør kunne gå direkte inn, og ta en del tak. Noen ” feil ” ønsker jeg ikke å gjøre så mye med som for eksempel å kutte ned på Pepsi Max’en min – den skal ingen ta fra meg.

Jeg kaver ikke etter den slanke kroppen, men det er jo ingen tvil om at jeg ønsker å gå ned en del mer. Jeg har fortsatt en stor jobb foran meg, og uten å snakke for mye om tall, så er 30 kg et tall som jeg tenker mye. Hvor lang tid jeg skal bruke, det tenker jeg ikke noe på. Blir det 20, eller 40, så betyr ikke det heller noe. Det som betyr noe er hva jeg føler er greit. Når er det jeg er fornøyd? Jeg vet i alle fall at jeg ikke er der ennå.

Studien forteller heldigvis også hvor viktig trening er som et verktøy når man ønsker å gå ned i vekt. Trening er viktig – uansett om man skal ned i vekt eller ikke. Trening har rett og slett så mange helsefordeler at det er skummelt å la vare. Hør bare: trening kan forebygge diabetes, kontrollere blodtrykket, redusere stress, øke humøret, bedre immunforsvaret og hjelpe mot depresjon. Det er tonnevis av bevis for at trening er viktig, og forskningsarbeidet som nå har blitt gjort endrer heldigvis  ikke på dette. Jeg er fortsatt så utrolig glad for at jeg tok tak i den fysiske aktiviteten, og det mentale før kostholdet. For meg ble det den riktige plassen å starte. Da er grunnlaget mitt for å lykkes med ett bedre kosthold så mye bedre. Jeg ser også hvor mye treningen har betydd for min kropp. At jeg har mistet vekt er det ingen tvil om, men kroppen fungerer også så mye bedre, og verdiene som legen måler er blitt så mye bedre. Jeg orker mye mer, og klarer mye mer. Mye som før var ett stort ork, det er ikke noe ork lengre.

 

Oppskriften på å klare å gå ned i vekt, den sitter vi selv på. Vi må selv bestemme oss hvilken vei vi ønsker å gå, og hvor vi ønsker å starte. Det som er det riktige for meg er ikke nødvendigvis det riktige for deg, og jeg tror det er så utrolig viktig å lukke ørene for det meste av alt man blir proppet full av når det kommer til råd, og tips. Vi vet alle så mye om både kosthold, og trening at vi fint kan lage vår egen plan, og få til vektnedgangen på vår måte. Skal man høre på alle råd, og tips som vi får overalt, så vil man bli så forvirret, og føle så på nederlagene at det ikke vil nytte. Det er kun du som vet hva som vil fungere for deg, og din plan, det er den som vil fungere 🙂

Jeg har to store hjertebarn, to hjertebarn som betyr masse for meg. To hjertebarn jeg brenner for, og som jeg bruker mye tid på. Det ene hjertebarnet er bloggen min. Bloggen om livet mitt på godt, og vondt som en størrelse for stor. Bloggen om oppturene, og nedturene, bloggen om min vei til en lettere kropp, en sunnere kropp, og en bedre utgave av meg selv. Bloggen om det å være god nok, om viktigheten av å føle hvor flott man er selv om man er en størrelse, eller flere for stor. Bloggen om å kaste alle dårlige unnskyldninger på båten, og selv ta ansvar for eget liv. En blogg som viser hvor mye flotte klær vi har å velge blant også i store størrelser, en blogg med gode tips til dere som leser. Bloggen som betyr så mye for så mange, og som får meg til å føle meg som verdens heldigste som får lov til å holde på med å skrive.

Foto : Børre Eskedahl / VG

 

Det andre hjertebarnet mitt, det er treningsgruppen for overvektige. I dag er det oppstart med gruppetrening etter en liten påskeferie, og jeg er så utrolig klar for trening igjen. Selv om jeg har trent litt i påsken, så er disse to treningstimene i uken sammen med gruppa to veldig viktige treningstimer for meg. De er med på å lage rammen for hvordan min treningsuke skal bli. Disse timene er limet mitt.

Jeg hadde lenge gått med ett brennende ønske om å starte opp et treningsopplegg kun for overvektige. Jeg husker jeg kontaktet de fleste treningsstudioene i byen, men der var ingen interesse overhode. Treningssentrene hadde jo en masse andre tilbud, men å satse på en veldig stor gruppe som virkelig trengte å komme i gang med organisert trening, det var ikke interessant nok.  Jeg hadde lenge ønsket at det var et eget opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer husker jeg  at jeg sendte. De fleste gadd ikke å svare meg en gang. Kanskje så de behovet, de visste at fedmeproblematikken bare økte, men likevel så de kanskje ikke nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars for tre år siden, så fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 timer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. Flertallet i gruppen var kvinner, men vi hadde også 2-3 menn som flittig fulgte timene våre. Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så trener vi nå på treningssenteret Spring her i Kristiansand.

Man skal ikke så mange årene tilbake før min opplevelse av et treningsstudio var en helt annen enn hva den er i dag. Jeg skjønner alle som sliter med å komme seg over dørstokken. Jeg forstår alle som synes treningssentre er skumle. Jeg har vært akkurat der, og kjenner følelsen veldig godt. Frykten for å komme inn der med alle våre kiloer for mye, frykten for latter, og sårende kommentarer. Blikkene som sier at de skjønner hvorfor jeg er der, så stor som jeg er. Frykten for å dumme oss ut, og frykten for og ikke mestre mens alle andre rundt oss gjør det. Alle disse følelsene er vonde, de er skikkelig vonde, og opplever man slike ting, så vil man bare at gulvet skal åpne seg, og aldri trø sine bein på et treningsstudio igjen. Noen følelser er absolutt reelle. Jeg har opplevd sårende blikk, og sårende kommentarer da jeg gjentatte ganger prøvde meg på ulike treningsstudioer for en del år tilbake. Det var så utrolig vondt, og jeg gråt mange ganger i bilen på vei hjem. Andre følelser er ting vi tror som ikke er reelle. Vi kan innbille oss masse i hodet vårt, og vi kan tro at blikk fra andre er fordi vi er så tjukke. Når noen smiler, så er det fordi vedkommende ler av størrelsen vår, men det er nok sånn at mye kokes sammen i vårt eget hode. Vi lager noen ganger vår egne historier, historier som igjen blir grunnlag for de evige unnskyldningene for ikke å være aktiv.

Jeg tror mye har skjedd på de fleste treningsstudioer de siste årene. Jeg tror treningsstudioer er blitt et sted hvor alle er velkommen, og hvor alle blir tatt godt vare på. Jeg tror fortsatt det finnes treningsstudioer hvor det viktigste er å se best mulig ut, hvor det viktigste er å bli sett, og hvor det viktigste er å gå kledd i det siste av det siste innen treningsmote, men heldigvis så er det også treningsstudioer hvor man føler seg velkommen akkurat som man er. Egentlig er det bare å kaste alt av unnskyldninger på båten, bryte grenser – den berømte dørstokkmilen, den trenger ikke være så hard å komme over som man tror. Jeg hadde nok ikke trodd at jeg skulle være på et treningsstudio igjen både 2, og 3 ganger i uken, men jeg er der, og er jeg der, så kan du også komme dit. Ikke at treningsstudioer nødvendigvis er noe for alle, for det er det ikke, men i dag er tilbudet så variert at jeg vil tro at de aller fleste vil kunne finne noe som de kan like å være med på.

Det er rart hvor mye man kan grue seg til, og hvordan man på forhånd vet hvordan alt kommer til å bli. Vi mennesker er vanedyr, og vi vil jo aller helst være der vi føler oss trygge. Det å gå utenfor komfortsonen vår er veldig skummelt, og for min del, så møtte jeg frykten med alle disse fantastiske unnskyldningene som jeg hadde en laaang liste av…jeg har brukt unnskyldninger i mange år, så dette har, eller hadde jeg svart belte i. Jeg skriver hadde, for jeg har blitt veldig flink til å seire over alle disse tåpelige unnskyldningene. Hodet mitt var alltid fullt av unnskyldninger ….. alt jeg burde gjøre hjemme, alle jeg burde ha besøkt, alle tlf jeg burde ha tatt, alle mailene jeg burde ha skrevet, og visst jeg kjente VELDIG godt etter, så kunne det være at jeg hadde vondt ett eller annet sted… dessuten når jeg tenkte etter, så hadde jeg gått en tur dagen før, og man skal vel ikke være aktiv to dager på rad…Jeg tror egentlig jeg bør skrive bok om alle unnskyldningene jeg hadde…man kan bli flau av mindre.

 

Foto : Børre Eskedahl / VG

 

Å kaste unnskyldninger på båten, og det å bryte grenser, det betyr å seire. Det er viktig at man våger å trø litt utenfor tryggheten, og komfortsonen. Det er viktig å trosse sperrene, og det er viktig å bryte grenser, og igjen : det finnes ingen unnskyldninger som er gode nok for at du ikke skal kunne begynne å være aktiv. De små skrittene som til slutt gir de store gevinstene, de kan også du ta. Om du ikke trosser den berømte dørstokkmila i forhold til treningsstudio, så begynner du med de berømte 30 minuttene hver dag.

For meg så har det å ha mennesker i samme situasjon som meg selv betydd alt. Treningsgruppen for overvektige her i Kristiansand har virkelig betydd alt for meg. Uten denne gruppen, og disse flotte menneskene, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Vi er så utrolig heldige her i Kristiansand som har en egen treningsgruppe for overvektige hvor alle treningstimene er tilrettelagt for våre kropper, og våre ekstra kiloer. Hvor vi sammen kan puste, pese, og svette uten at en eneste en bryr seg om andre enn seg selv, og hvor treningsklærne er det vi finner i skapet, og som vi føler oss vel i. Likevel så undrer det meg stort at ikke enda flere overvektige er med og trener. Det frustrerer meg veldig, og jeg kjenner at jeg nesten blir litt sint! Vi klager over at det ikke finnes tilbud, og når tilbudet finnes rett foran nesen på oss, så kommer alle de tusen unnskyldningene for hvorfor man ikke kan være med å trene….skjerp dere!  Flere treningsstudioer bør ha som fokus å være for alle, og dermed tilrettelegge treninger også for overvektige. Tommelen opp for Spring her i Kristiansand – vi er heldige!

Uten treningsgruppen, så hadde ikke jeg vært der jeg er i dag. 2 ganger i uken trener overvektige sammen på Spring. Vi trener tabata, og vi trener puls intervall. Det er tøffe økter, men du verden så mye det gir oss. De fleste som startet i gruppen for 3 år siden er på en helt annen plass i dag enn vi var da. Vi har fått en mye bedre kondisjon, vi er mer bevegelige, vi orker mer, vi har bedre helse, og vi har masse mer å gi! Mange har også merket vektnedgang, og det er helt klart målet for mange, men helsen er hovedfokuset vårt. Samholdet er helt utrolig, og vi støtter, og motiverer hverandre. Vi savner hverandre når noen mangler, og er fort ute med å fortelle at noen er savnet, og vi er der om vi merker at noen kanskje er i ferd med å backe ut – gruppen er gull verdt. Håpet, og ønsket er at gruppen skal bli mye større, og jeg undrer meg så mye på hvorfor ikke enda flere overvektige vil være med.

Det koster å ta tak i ting, men vi mennesker er full av unnskyldninger, og det er nettopp disse unnskyldningene vi må kvitte oss med. Unnskyldningene er bare med på å bygge opp under alle negative tanker, og følelser – det finnes få unnskyldninger for ikke å bli fysisk aktiv. I gruppen vår er alle overvektige velkommen. Her gjør man det man orker, og det er ingen som krever mer enn det. Er det noe man ikke klarer, så gjør man andre øvelser som passer bedre. Det tas hensyn til at vi bærer en del kilo for mye, så vi hopper for eksempel ikke, og belaster knærne minst mulig. Klart det er tungt. Klart man svetter, og er dønn sliten, men det er jo faktisk sånn det er å trene. Gevinsten av å ha det tungt, og litt vondt, den er stor 🙂 Det er få treninger man skal være med på før man merker at trening nytter! 

Jo, det er kanskje skummelt å gå inn på et treningssenter, men det er kun de første gangene – man må overvinne frykten. Du som stadig sier ” Jeg burde absolutt ha vært i gruppen deres – jeg trenger å bli aktiv ” – gjør snakk om til handling! Jeg får masse henvendelser fra personer som ønsker å vite mer om treningsgruppen, og det synes jeg er utrolig hyggelig…det triste er at det stopper som oftest der. Man tar ikke steget videre. Trening skal merkes. Man skal svette, og man skal slite. Det man føler man ikke klarer, det klarer man etterhvert. Om ikke koordinasjonen er helt som den skal være, hva så? Det er veldig få unnskyldninger som er gode nok til å ikke gjøre noe med situasjonen du er i. Det handler om å bestemme seg, kaste unnskyldningene på båten, og ta tak. Alle som sliter med vekten – vi vil ha deg med på laget! 

Treningsgruppen for overvektige trener mandager fra kl.19-19.55 på Spring Rona, og vi trener onsdager fra kl.19-19.55 på Spring i Vågsbygd. Det betyr at det er trening i dag. Har du lyst til å bli med? Du kan trene en uke gratis. Kanskje er det på tide å kaste alle unnskyldninger på båten, og ta det taket du så lenge har hatt lyst til å ta? Ta gjerne kontakt med meg for mer info, eller kontakt Spring på tlf : 08421

Helgen er over, og jeg er fornøyd med uken som ligger bak meg. Det har vært ei god treningsuke med både gruppetimer, og tre treningsøkter her hjemme. I går morges i gråvær, og regn, så gikk jeg meg en god tur. Tidligere hadde nok unnskyldningen om dårlig vær kommet fort, og jeg hadde blitt hjemme. Kanskje hadde jeg istedenfor funnet frem noe godis, og spist på følelsene mine, da er det godt å kjenne på at man vinner over styggen på ryggen. Det var faktisk helt nydelig å gå ut i regnet i går. Det føltes godt å få regndråper i ansiktet. Jeg smilte der jeg gikk. Ikke verst. Noe av det beste i går, det var å kjenne på hvor mye bedre kroppen fungerer. Tømmerstokkene løp jo nesten avgårde, og det å kjenne på bein som fungerer så bra, det er virkelig lykke. Det å tenke på hvordan beina en gang var, at nesten hvert skritt var tungt med bein fulle av både lymfeødem, og lipødem. Da er det nydelig å kjenne på de fremgangen som har skjedd. Treningen gir resultater. Jeg kjenner på hele kroppen at treningen har gitt resultater. Kroppen samarbeider på en mye bedre måte, og den fungerer så mye bedre. Dessuten er det å gå tur blitt noe positivt i forhold til hva det var før….da følte jeg meg konstant sur med en gang det kom en bakke, eller en utfordring. Er det mulig for meg å endre, så er det mulig for deg. Noe av det flere av de jeg trener sammen med uttaler, det er at de gleder seg til trening. Det er en følelse som er ny for oss alle. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kunne glede meg til å trene. Trening har alltid vært et ork, noe man bare gjorde fordi man følte at man måtte. Når noen uttrykte treningsglede, så var jeg sikker på at det var løgn fra ende til annen. Å føle på treningsglede er faktisk mulig, også for meg som til tider føler meg som en vandrende flodhest.

Foto : Børre Eskedahl/VG
 

Bloggen min ” En størrelse for stor ” er om livet på godt, og vondt som nettopp en størrelse for stor. Visst jeg kan inspirere, og motivere andre gjennom det jeg skriver, og det jeg gjør, så har jeg oppnådd masse. Det er tungt å være overvektig, og samfunnet rundt en kan til tider også gjøre det ekstra tøft å være overvektig, men livet trenger sannelig ikke kjipt selv om man er en størrelse for stor 🙂 Uansett hva som ligger til grunn for at man bærer de ekstra kiloene man gjør, så har man hele tiden et valg. Man kan fortsette i den onde sirkelen, og se vekta øke mer, og mer, kjenne formen bli dårligere, og dårligere, eller man kan gjøre noe med situasjonen. For mange så tar det lang tid før man faktisk innser at ingen kan gjøre endringene for deg, de faller ikke ned i hodet, det er ingen lette løsninger, og superpillen er det ingen vits i å vente på. Jeg har hatt et hav av unnskyldninger, og man kan nesten bli litt flau visst man tenker over alle unnskyldningene man har hatt opp i gjennom…men samtidig, så er det ingen vits i å se seg tilbake, og tenke på alt man har gjort feil, og tenkt feil. Fortiden kan man ikke gjøre noe med, men man kan se fremover…og mye av det som ligger der fremme kan man gjøre noe med. Man må slutte å dvele ved alt det gamle… det høres så enkelt ut, ikke sant? Jeg høres vel nesten perfekt ut her jeg sitter og skriver 🙂 Ingen endring er lett, men det er fullt mulig. Man vil gå i grøfta mange ganger, men man kommer seg mye lettere opp igjen med rett fokus, og hodet mer på plass.

En størrelse for stor, joda, det har jeg vært hele livet. Sånn sett har jeg vært mer enn en størrelse for stor, men synes bloggtittelen sier mye om følelsen man har hatt igjennom årene. Tidligere stilte jeg aldri spørsmål om hvorfor , men i dag er jeg glad for at jeg har fått god hjelp til å sortere tanker, og kanskje finne noen svar på hvorfor man har tatt de valgene man har gjort, og hvorfor man tenker som man gjør. Overvekten sitter i hodet mitt, og jeg kan ikke skylde på noen andre for at jeg er overvektig. For dere som ikke har lest gårsdagens blogginnlegg, så vil jeg på det sterkeste anbefale dere å lese det. Der skriver kognetiv teraput, og psykoteraput, Lillian Fjeld om jobbingen som må til i topplokket. For å gjøre noe med egen situasjon, så må man faktisk gjøre en innsats. Jeg pratet, og tenkte i mange år, men det kom ikke så mye fornuftig ut av det. Kroppen ble vel egentlig bare større, og jeg mer deprimert, og var oftere, og oftere i kjelleren. Å tenke uten å handle gjør ingenting med en vekt som øker, og en kropp som forfaller. Jeg tenkte mye jeg, og mine tanker resulterte i en stadig høyere vekt, og en kropp som lå på grensen til både det ene, og det andre. Jeg tenkte vel som de fleste andre at helseutfordringer, og sykdommer ikke ville ramme meg, men du verden så farlig det er å tenke slik! Utfordringene kom de, og den største utfordringen var utvilsomt å ha en kropp som ikke orket, og ville det samme som jeg. HVORFOR er det så innmari vanskelig for oss overvektige å ta riktige valg, riktige valg for oss selv ? HVORFOR GIDDER VI IKKE???? Hvorfor tar det så innmari lang tid for oss før vi kanskje klarer å gjøre tanker om til handling? Hvorfor lar vi flotte muligheter bare skli forbi? Helsepersonell som jobber med overvektige sier jo at gruppen overvektige er den vanskeligste gruppen å motivere. Hvorfor er det sånn? Er det sant at vi ikke gidder? Jeg kjenner at jeg nesten blir litt provosert, og sint når man her i Kristiansand har et tilbud rett foran seg, men likevel så er man full av unnskyldninger for ikke å ta del i tilbudet. Alle som selvfølgelig skulle bli med dersom tilbudet ble en realitet, de stikker fingrene i ørene når jeg forteller at tilbudet er der. Jeg tror ikke på alle unnskyldningene man kommer med. Joda, jeg ser at ting kan være vanskelig å organisere for at man skal komme seg på trening, men i bunn, og grunn, så handler det kun om prioritering. Jeg ser at det er skummelt for mange å gå inn på et treningsstudio, men er det ikke verdt å utfordre seg selv når du vet hva gevinsten kan bli? Jeg tror jeg har brukt alle unnskyldninger i boken for å slippe å trene, og være aktiv. Jeg har hatt vondt i alle kroppsdeler, jeg har vært svimmel, og uvel, jeg hadde ikke barnevakt, jeg rakk det ikke, jeg har hatt møter, og avtaler, jeg har hatt problemer med å komme meg til trening, jeg har hatt lite energi, jeg var trøtt , jeg måtte kjøre for langt for å komme meg på trening – jeg kunne ha skrevet bok. SLUTT!! Slutt å unnskyld deg! Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har vært i kontakt med fordi de ønsker å være med på gruppen. Hvor mange har blitt med? Jeg kan telle de på ei hånd.

Treningsgruppen for overvektige er en fantastisk mulighet for deg til å bli aktiv, og til å starte med det du har ønsket så lenge. Det er ingen som ler, eller slenger stygge kommentarer. Du må ikke ha fancy treningsklær, og helt nye sko. Terskelen inn til treningstimene er så lav, og du vil føle seg så velkommen. Du vil bli en del av ett helt fantastisk felleskap hvor smilet, og latteren sitter løst, men du vil og møte ei gruppe mennesker som endelig opplever gleden ved å trene, gleden ved å mestre, og gleden ved å se at det er mulig å få en bedre helse, og ett lettere liv. En uke kan du trene gratis sammen med oss for å se hva tilbudet går ut på. Jeg har pr. i dag verken vonde knær, vond rygg, eller vonde skuldre. Dette er ting mange sliter med, og spesielt mange overvektige. Da er det fint med tilpasset trening hvor man gjør det man klarer, og hvor man ikke føler at andre glor deg ned fordi man ikke yter som alle andre. Det er en selv som kjenner hvor mye man kan presse seg, og hvilke øvelser man får til. Man har kun en konkurrent, og den konkurrenten er deg selv. Trening er ikke konkurranse om å løfte tyngst, hoppe høyest, eller klare flest push ups. Hva sidemannen klarer er totalt likegyldig – det som betyr noe er hva DU klarer! Trening betyr å øve, det betyr å utvikle, og forbedre. Trener man, så vil man hele tiden forbedre seg, man klarer mer, man orker mer, og man utvikler en bedre kropp, og kroppen blir plutselig mer en venn enn en fiende. Håpet er også at flere der ute vil se at egne treningsgrupper for overvektige er veien å gå for at overvektige skal bli mer aktive, og dermed begynne å fokusere på egen helse. Det skulle vært treningsgrupper for overvektige over hele landet, ikke bare her i Kristiansand. Bor du i nærheten, så vil jeg, og hele treningsgruppen gjerne ha deg som treningskamerat. Dette er muligheten du har ønsket deg, og tar du den ikke, så er nok ikke ønsket sterkt nok….

 

 

 

Som kanskje mange av dere har lest på bloggen, så har vi laget oss treningsrom her hjemme. Etter at datteren vår flyttet ut i fjor sommer, så har rommet hennes egentlig bare stått tomt, og vi har ikke hatt planer for hva vi skulle bruke det til. Gjesterom har vi fra før, og det er sjeldent det kommer så mye besøk at vi har behov for to gjesterom. Så plutselig kom den lyse ideen om å lage et treningsrom, og så tenkt, så gjort. Ikke at vi har innredet det særlig fancy, men vi har skaffet oss litt utstyr sånn at vi kan trene mange ulike programmer der inne. Variasjon er viktig for at man ikke skal gå lei etter veldig kort tid. Jeg er veldig fornøyd med rommet, og jeg var nok litt spent på om det ville bli med dette som andre treningsprosjekter vi har hatt her hjemme før, men dette ser lovende ut. Jeg tror motivasjonen er på ett helt annet plan nå.

I utgangspunktet, så er det utrolig mye trening man kan gjøre hjemme uten treningsutstyr. Jeg har gitt dere et treningsprogram på bloggen som er et lavterskelprogram som de aller fleste kan trene, og hvor man ikke trenger noe utstyr. Sånn sett så hadde ikke jeg heller hatt behov for utstyr for å trene hjemme, men jeg må innrømme at jeg synes nok treningen går mye lettere når jeg også har en del utstyr. Jeg har fulgt godt med i tabatatimene våre, og ett par av programmene vi har hatt der, de kan jeg også gjøre hjemme, så der har jeg stjålet litt fra instruktøren vår 🙂 Ellers er jo internett et sted hvor der garantert ligger mange gode treningsprogrammer. I tillegg har jeg ei datter som er rå på å trene, og som er utrolig dyktig på å sette sammen egne treningsprogrammer, så hos henne er der mye hjelp å få om jeg ønsker det. Jeg tenkte vel også sånn at visst treningsrommet skulle bli brukt, så måtte jeg trene variert, og da var det for meg viktig at jeg kunne bruke litt utstyr. Vi har ikke brukt en haug av penger på fancy, dyrt utstyr. Vi har kjøpt oss en step, manualer av ulik vekt, en kettlebell, og ei vektstang med ulike vektskiver. I tillegg til dette, så hadde vi fra før av en av disse store balanseballene, og ei treningsmatte. I kjelleren til svigers, så stod det en elipsemaskin som de aldri brukte, så det tok vi med oss hjem hit. Når vi bare får ei underlagsmatte til den, så er også den klar til bruk. Med dette utstyret, så kan vi få mange gode, og varierte treningsøkter.

Vi kjenner vel alle til at diverse treningsapparater er blitt kjøpt inn, og motivasjonen har vært på topp både til å bruke trimsykkel, elipsemaskin, og tredemølle. Det ble sjeldent helt som vi hadde planer om. Jeg kjenner meg veldig godt igjen! Vi har hatt både trimsykkel, og en elipsemaskin tidligere, men det ble brukt en kort stund, og så stod de egentlig bare der, og samlet støv. De var i perioder fine til å bruke til tørkestativ, og jeg tror mange av dere også har brukt diverse trimapparater til tørkestativer 🙂 Fint for tørken av klær, men neppe særlig positivt for helsen som vel var hovedgrunnen til at man handlet disse svære kolossene av noen apparater. Det var jo ikke bare å slå dem sammen heller, og legge de under sengen. De tok masse plass, og plutselig når den dårlige samvittigheten kom for at man ikke brukte de til trening som man skulle, så hatet man apparatene som pesten, og kunne ikke få dem ut fort nok. Sportsbutikkene har tjent gode penger på vårt blaff av en motivasjon, og vi har sittet igjen med frustrasjonen, irritasjonen, ei tynnere lommebok, og en haug av dårlig samvittighet.

Jeg tenkte jeg skulle vise dere hva slags utstyr vi har kjøpt til treningsrommet vårt. Det meste av dette har vi kjøpt på XXL til en grei pris. Det er en investering som jeg denne gangen vet vil være innmari god, og jeg vet at utstyret vil bli brukt. Jeg har til og med sittet på ebay, og bestilt litt mer treningsutstyr. Ingen store saker, men jeg har bestilt treningsstrikk i litt ulike modeller. Strikktrening er veldig god trening. Tungt, men innmari god trening. VI har begynt med litt strikk på tabatatimen vår på mandagene, og jeg liker det veldig godt. Så nå har jeg bestilt strikk med ulik motstand på ebay, og er innmari spent på kvaliteten. Prisen er jo en helt annen på ebay, og jeg håper at det ikke går altfor mye utover kvaliteten 🙂 For vår del er det jo kun til hjemmebruk, men jeg er veldig spent på om de holder 🙂

Treningen blir jo enda mer motiverende med ei så fargeglad vektstang 🙂

Step’en bruker jeg masse når jeg trener hjemme, og den kan reguleres i ulike høyder.

Manualer på 2,3 og 4 kg. Det holder for meg ennå 🙂

Kettlebell er god trening. Foreløpig har vi en på 8 kg, så får vi se om vi utvider med tyngre etter hvert.

Ballen bruker vi ikke mye, men vi bruker den litt til balanse, og så er den jo god å sitte på om man vil ta seg en pause..men det gjør vi aldri 🙂

Elipsemaskinen fra svigers fungerer greit ennå. Fint å bruke til oppvarming.

Dette var treningsutstyret som vi har på treningsrommet vårt. Nå drømmer jeg bare om ei tredemølle. Det skulle jeg virkelig hatt, og den hadde garantert blitt brukt til andre ting enn å tørke klær. Ei tredemølle som tåler ei som ofte får flodhestfølelsen, den koster fort en del tusen dessverre. Jeg vet liksom ikke om jeg har lyst til å investere rundt 10000 kr på ei tredemølle. Jeg vet der er billigere modeller også, men her tror jeg nok kvaliteten spiller en stor rolle. Jeg tar vært på Finn også, men ikke funnet noe som frister. Kanskje må jeg begynne å spare sånn at det en dag kan stå ei tredemølle på treningsrommet. Hm, det var jo egentlig ingen dum ide 🙂

Denne helgen er det aktiv weekend på bloggen min i samarbeid med Alexis Mote. Det betyr at du nå har du muligheten til å investere i nye treningsklær til rabatterte priser. Alexis Mote har ett godt utvalg av treningsklær fra flere leverandører. Alexis har treningsklær fra Carite, X-Two, Ulla Popken, og Zhenzi. Jeg er jo veldig glad i farger, og da er X-Two et merke jeg liker veldig godt. Flotte, friske farger, og ikke minst, dette er veldig komfortable klær å trene i. Komfort er jo definitivt det viktigste, men ett stilig design, og fine farger, det hjelper godt det også. Selv om man er en størrelse, eller flere for stor, så betyr det så utrolig mye å føle seg fresh. Man vil føle seg vel ute på tur, og det gjør man ikke om man må trekke på seg en gammel utslitt joggebukse, og ei gammel t-skjorte som vel mest er klar for søppelkassen. Zhenzi kom mot slutten av fjoråret med sin første treningskolleksjon. Denne har jeg testet ut, og jeg er veldig fornøyd! Treningstoppen med armer er i bomull, og den var jeg veldig spent på, men den er vevd på en spesiell måte, så selv på tøffe treningstimer hvor jeg svetter veldig, så holdt treningstoppen i bomull mål 🙂 Zhenzi har også lagt seg på veldig gode priser på sine treningsklær.
Ulla Popken, og Carite er også leverandører som har satset på treningsklær i store størrelser. Veldig fine treningsklær med god komfort. Dette er jo også treningsklær for de av dere som ikke er så glad i farger, og mønster som meg 🙂 Samtidig så brekker de gjerne av med mønster på enkelte av tightsene, eller med små fargedetaljer som utgjør det lille ekstra.

 

Denne helgen er bloggens aktive weekend. Året er fortsatt nytt, og det er aldri for sent å komme seg i aktivitet. Nå står det i alle fall ikke på treningstøyet 🙂 Denne helgen gir Alexis Mote deg 15 % på alt av treningsklær, så her er det penger å spare! Gå inn på www.alexismote.no og se utvalget av treningsklær. Her kan du se utvalget av treningstopper : http://www.alexismote.no/c/treningstoy/topper . Treningstights, og bukser finner du her : http://www.alexismote.no/c/treningstoy/topper og treningsjakker finner du her : http://www.alexismote.no/c/treningstoy/jakker  Ellers bugner nettbutikken av masse lekre klær, så når du først er i nettbutikken, så ta deg ei runde rundt for å se på utvalget. Vårvarene begynner å komme inn i nettbutikken, og fortsatt har du muligheten til å gjøre veldig gode kjøp på salget : http://www.alexismote.no/c/salg Dersom du er en av mange som for eksempel elsker ” verdens beste bukser ” fra Lau Rie, så er der salg også på de 🙂 Det er aldri for sent å bli aktiv, og det er aldri for sent å gjøre tanker om til handling. Start i nettbutikken til Alexis, kjøp deg nye treningsklær, ta deg noen gode gåturer i helgen, og når treningsklærne kommer i posten, så er du skikkelig i gang. Husk at gode treningsklær ikke bare er til trening. Det er veldig komfortabelt med treningsklær også på turer ute. Ha en aktiv lørdag, og kos deg med shoppingen!! Jeg er i treningsklær, musikken er klar, og jeg er så klar for en treningsøkt hjemme 🙂

Bloggen min ” En størrelse for stor ” er om livet på godt, og vondt som nettopp en størrelse for stor. Visst jeg kan inspirere, og motivere andre gjennom det jeg skriver, så har jeg oppnådd masse. Det er tungt å være overvektig, og samfunnet rundt en kan til tider også gjøre det tøft å være overvektig, men livet er sannelig ikke kjipt selv om man er en størrelse for stor 🙂 Uansett hva som ligger til grunn for at man bærer de ekstra kiloene man gjør, så har man hele tiden et valg. Man kan fortsette i den onde sirkelen, og se vekta øke mer, og mer, kjenne formen bli dårligere, og dårligere, eller man kan gjøre noe med situasjonen. For mange så tar det lang tid før man faktisk innser at ingen kan gjøre endringene for deg, de faller ikke ned i hodet, det er ingen lette løsninger, og superpillen er det ingen vits i å vente på. Jeg har hatt et hav av unnskyldninger, og man kan nesten bli litt flau visst man tenker over alle unnskyldningene man har hatt opp i gjennom…men samtidig, så er det ingen vits i å se seg tilbake, og tenke på alt man har gjort feil, og tenkt feil. Fortiden kan man ikke gjøre noe med, men man kan se fremover…og mye av det som ligger der fremme kan man gjøre noe med. Man må slutte å dvele ved alt det gamle… det høres så enkelt ut, ikke sant? Jeg høres vel nesten perfekt ut her jeg sitter og skriver 🙂 Ingen endring er lett, men det er fullt mulig. Man vil gå i grøfta mange ganger, men man kommer seg mye lettere opp igjen med rett fokus, og hodet mer på plass.

Foto : Børre Eskedahl / VG
 

En størrelse for stor, joda, det har jeg vært hele livet. Sånn sett har jeg vært mer enn en størrelse for stor, men synes bloggtittelen sier mye om følelsen man har hatt igjennom årene. Tidligere stilte jeg aldri spørsmål om hvorfor , men i dag er jeg glad for at jeg har fått god hjelp til å sortere tanker, og kanskje finne noen svar på hvorfor man har tatt de valgene man har gjort, og hvorfor man tenker som man gjør. Overvekten sitter i hodet mitt, og jeg kan ikke skylde på noen andre for at jeg er overvektig. Jeg er ikke den personen som i barndommen fikk spise hva jeg ville. Jeg husker ennå episoder hvor mamma fersket meg i å spise godteri på dager det ikke var lov – jeg kan love deg at det ble hurlumhei 🙂 Heller ikke i dag er jeg en person som sitter og spiser usunne ting til det tyter ut av ørene mine, men likevel var det en grunn til at jeg ikke gikk 110 % inn for å endre på de negative tingene – men falt tilbake på dårlige valg, og negative tanker.

For å gjøre noe med egen situasjon, så må man faktisk gjøre en innsats. Jeg pratet, og tenkte i mange år, men det kom ikke så mye fornuftig ut av det. Å tenke uten å handle gjør ingenting med en vekt som øker, og en kropp som forfaller. Jeg tenkte mye jeg, og mine tanker resulterte i en stadig høyere vekt, og en kropp som lå på grensen til både det ene, og det andre. Jeg tenkte vel som de fleste andre at helseutfordringer, og sykdommer ikke ville ramme meg, men du verden så farlig det er å tenke slik! Utfordringene kom de, og den største utfordringen var utvilsomt å ha en kropp som ikke orket, og ville det samme som jeg. HVORFOR er det så innmari vanskelig for oss overvektige å ta riktige valg, riktige valg for oss selv ? Gidder vi ikke? Hvorfor tar det så innmari lang tid for oss før vi kanskje klarer å gjøre tanker om til handling? Helsepersonell som jobber med overvektige sier jo at gruppen overvektige er den vanskeligste gruppen å motivere. Hvorfor er det sånn? Er det sant at vi ikke gidder? Hva skal til for å få overvektige til å trene, og bli aktive? Jeg kjenner at jeg nesten blir litt provosert, og sint når man her i Kristiansand har et tilbud rett foran seg, men likevel så er man full av unnskyldninger for ikke å ta del i tilbudet. Alle som selvfølgelig skulle bli med dersom tilbudet ble en realitet, de stikker fingrene i ørene når jeg forteller at tilbudet er der. Hvorfor er det sånn ? Hvorfor gidder man ikke? Jeg tror ikke på alle unnskyldningene man kommer med. Joda, jeg ser at ting kan være vanskelig å organisere for at man skal komme seg på trening, men i bunn, og grunn, så handler det vel om prioritering? Jeg ser at det er skummelt for mange å gå inn på et treningsstudio, men er det ikke verdt å utfordre seg selv når du vet hva gevinsten kan bli? Jeg tror jeg har brukt alle unnskyldninger i boken for å slippe å trene, og være aktiv. Jeg har hatt vondt i alle kroppsdeler, jeg har vært svimmel, og uvel, jeg hadde ikke barnevakt, jeg rakk det ikke, jeg har hatt møter, og avtaler, jeg har hatt problemer med å komme meg til trening, jeg har hatt lite energi, jeg var trøtt , jeg måtte kjøre for langt for å komme meg på trening – jeg kunne ha skrevet bok. Hvor mange av alle disse unnskyldningene som var sanne, og reelle? Veldig, veldig få. 

Jeg vil gjerne ha deg som treningskamerat 🙂 Du får ikke bli med meg ut på tur i skog, og mark – der er jeg streng, og veldig rar. Turer i skog, og mark, de vil jeg helst slite alene, men jeg vil gjerne ha deg med i treningsgruppa for overvektige. Om du har 20 kg for mye, eller om du har 60 kg for mye, det spiller ingen rolle! Treningsgruppen for overvektige er en fantastisk mulighet for deg til å bli aktiv, og til å starte med det du har ønsket så lenge. Det er ingen som ler, eller slenger stygge kommentarer. Du må ikke ha fancy treningsklær, og helt nye sko.Terskelen inn til treningstimene er så lav, og du vil føle seg så velkommen. Du vil bli en del av ett helt fantastisk felleskap hvor smilet, og latteren sitter løst, men du vil og møte ei gruppe mennesker som endelig opplever gleden ved å trene, gleden ved å mestre, og gleden ved å se at det er mulig å få ett lettere liv. En uke kan du trene gratis sammen med oss for å se hva tilbudet går ut på. Jeg har pr. i dag verken vonde knær, vond rygg, eller vonde skuldre. Dette er ting mange sliter med, og spesielt mange overvektige. Da er det fint med tilpasset trening hvor man gjør det man klarer, og hvor man ikke føler at andre glor deg ned fordi man ikke yter som alle andre. Det er en selv som kjenner hvor mye man kan presse seg, og hvilke øvelser man får til. Man har kun en konkurrent, og den konkurrenten er deg selv. Trening er ikke konkurranse om å løfte tyngst, hoppe høyest, eller klare flest push ups. Hva sidemannen klarer er totalt likegyldig – det som betyr noe er hva DU klarer! Trening betyr å øve, det betyr å utvikle, og forbedre. Trener man, så vil man hele tiden forbedre seg, man klarer mer, man orker mer, og man utvikler en bedre kropp, og kroppen blir plutselig mer en venn enn en fiende. Håpet er også at flere der ute vil se at egne treningsgrupper for overvektige er veien å gå for at overvektige skal bli mer aktive, og dermed begynne å fokusere på egen helse. Det skulle vært treningsgrupper for overvektige over hele landet, ikke bare her i Kristiansand.

Man kan få en bedre hverdag, og en bedre helse visst man klarer å komme seg over den berømte dørstokkmila. Jeg ønsker å vise at det ofte ikke er så mye som skal til for å komme i aktivitet, og jeg har ett brennende ønske om å jobbe for å få mange flere overvektige opp av stolen, og bli med å trene i gruppen vi i dag har her i Kristiansand. Jeg har selv vært der du kanskje er, og jeg vet hvor tøft det kan være, men man er ikke alene om å være stor. Akkurat det håper jeg vil bety noe for mange. Jeg håper det betyr at jeg også vil få flere treningsvenner i verdens flotteste treningsgruppe!

Hverdagen er en herlig plass å være dere! Det er godt med røde dager innimellom hvor man kan puste godt, og senke skuldrene. Det er godt med dager hvor man egentlig ikke gjør noe som helst, men jeg kan ikke ha for mange slike dager. Da blir jeg rastløs. Slutten av 2016 ble vel litt sånn bob bob for min del. Noen små utfordringer ødela vel for de gode treningene, og det ble vel noe mer skapsnoking enn det burde ha vært. Det er rart hvor mye mer spennende det er å snoke etter noe man vet betyr for mange kalorier enn det er å snoke etter ei gulrot, eller et eple. Jeg snoker aldri etter gulerøtter. Der er det nesten som jeg må tvinge meg til å gripe etter ei. Smaken på ei gulrot er helt ok den, men så mye bedre det er med disse søte, og salte tingene. Hendene synes det er mye mer spennende å lukke opp skuffer hvor de vet det ligger noe usunt enn det er å åpne grønnsaksboksen.

Slutten av 2016 var ikke veldig bra for min del. Det var ikke min beste periode, og jeg hadde en del kamper med hodet. Det er sånn når der dukker opp en utfordring man ikke ser komme, så kommer kampen, en kamp jeg som regel vinner, men selv etter masse mental jobbing, bevisst jobbing, så kommer kampene, og sånn vil det alltid være. Så når det nye året nå har banket på døren, og de gode hverdagene er tilbake, så føler jeg mer på motivasjonen, og hodet mitt jobber mer med meg enn mot meg. Mandag startet treningsgruppen for overvektige opp igjen etter en liten juleferie, og det var så utrolig godt å være i gang igjen. Disse to faste treningstimene i uken er så viktige for meg. Selv om jeg nå også er flink med egentrening, så må jeg ha noen faste holdepunkter for at jeg skal klare den treningsuken som jeg har bestemt meg for å ha.

Jeg har skrevet mye om treningsgruppen for overvektige. Dette er mitt hjertebarn, og ett helt fantastisk tilbud til alle som sliter med overvekt, og som da bor her i Kristiansands området. Jeg får mange henvendelser fra lesere som ønsker mer informasjon, og som lurer på hva slags trening dette er. Håpet mitt er at de fleste av disse en dag dukker opp på treningene våre, og blir en del av en helt fantastisk gjeng. Jeg vet det er skummelt for mange å gå inn på et treningssenter, og jeg vet at mange synes det er skummelt med masse fremmede mennesker. Jeg har vært der selv jeg. Jeg vet hvor skremmende treningssentre kan være. Et sted med bare slanke, og perfekte mennesker, eller i alle fall er det sånn vi tror det er, men det er ikke sånn, eller i alle fall er det ikke sånn på Spring. Der heier de oss frem, og de legger merke til oss fordi vi er en utrolig gjeng med godt humør, og masse latter, ikke fordi vi er en gjeng med flodhester.  Jeg har fått en del spørsmål om jeg kan skrive litt om hva slags trening vi har, og hva slags utstyr vi bruker, og det gjør jeg gjerne.

Mandager trener vi tabata. Nå på mandag var vi 15 stykker som hadde en helt ny, og intens tabata time. Nytt program, ny instruktør. Alltid spennende med helt nye ting, og for meg var timen en ekstra utfordring fordi timen innebar en del løfting av bein, og mine tømmerstokker er tunge, veldig tunge, men det flotte er da at vi får alternative øvelser. Tabatatimen varer i 55 minutter. Tabata er effektiv, kort og intensiv intervall-trening. Tabata har intervaller på 20 sekunder etterfulgt av 10 sekunder pause. Disse intervallene skal gjentas totalt 8 ganger, og vil da resultere i totalt fire minutters trening.  For å kjøre en hel tabata- økt setter man ofte sammen flere fireminutters intervaller for å få en hel økt. På vår tabata time, så kjører vi totalt 16 ulike øvelser. Vi kjører to og to øvelser, totalt 8 ganger, og 4 minutters trening før man bytter til de neste to øvelse. Forskning viser at denne formen for intervalltrening har stor fettforbrennende effekt i tillegg til at det gir økt kondisjon eller styrke. Tabata er også noe som ALLE kan trene! Men for å få en effekt av treningen må du gi ALT de 20 sekundene du jobber! Man benytter øvelser der man bruker egen kroppsvekt og disse skal gjennomføres med en slik intensitet at pulsen stiger og musklene virkelig får kjørt seg! Ellers av utstyr, så bytter vi på å bruke strikk, ball, kettlebell, manualer, matte, og step. Jeg er veldig glad i tabata!

På onsdager trener vi puls intervall i 55 minutter. Dette er en utrolig flott time hvor vi bruker gulvet, og hvor vi mest bruker kroppen til musikk. En gruppetime med kombinasjon av kondisjon og styrketrening. Timen starter med en god oppvarmingsdel før vi jobber videre i intervaller med vekselvis styrke og kondisjon. Vi jobber med funksjonelle øvelser, store muskelgrupper og enkelt utstyr. Det er enkle trinn, energisk musikk og kraftfulle bevegelser som får opp pulsen og forbrenningen. Under styrkedelen, så bruker vi ofte vektstang, og manualer. Ønsker du å gjøre øvelsene uten vektstang, eller manualer, så er det selvsagt fullt mulig. Det fine med timene våre er at det er en selv som er sjefen. Det er en selv som styrer tempo, og nivå ut i fra hva man klarer. Må man ta en pause, så gjør man det. Stopper du opp litt, så er det ingen som ser rart på deg av den grunn. Man bryr seg kun om seg selv, og sin trening.

I tillegg til disse to faste, lukkede timene som vi overvektige har, så kan man i medlemsskapet også trene spinning, og gå på yoga. Dette er timer som er åpne for alle, men samtidig timer hvor det ikke er så skummelt å være sammen med andre. På mandag kom en leser av bloggen på prøveuke på gruppen vår, og jeg håper jo at prøveuken blir til medlemsskap 🙂 Alle som ønsker å prøve ut treningstilbudet kan få en gratis prøveuke. Da får man bli med på begge timene, man får bli litt kjent med timene, man får bli litt kjent med gruppen, og instruktørene, og man får kjent på hvor herlig det faktisk er å være i bevegelse, og få brukt kroppen aktivt 🙂

I dag er det trening igjen, og jeg gleder meg til en ny treningstime. Føler man seg som em flodhest før trening, så føler man det helt motsatte når man er ferdig med ei god treningsøkt. Trening har så mye positivt med seg. Det er store gevinster fysisk, men en like stor gevinst psykisk! Lag deg en god onsdag – det skal definitivt jeg! Legger ved treningsinfo for dere som gruppen vår kan være aktuell for. Håper vi sees!

 

TRENING FOR OVERVEKTIGE PÅ SPRING :

Mandager 19.00 – 19. 55 – Tabata Spring Rona

Onsdager 19.00 – 19.55 – Puls Intervall Spring Vågsbygd

Medlemsskap : 299 kr mnd inkludert spinning, og yoga om man ønsker.

 

Trening! Hurra!! Nå er det vel ikke helt sånn at jeg ikke har fått sove i natt fordi treningstimene våre starter opp igjen i dag, men jeg kjenner likevel en glede over at jeg endelig skal komme tilbake til hverdagens rutiner, og at jeg skal komme meg inn i mitt vanlige treningsmønster igjen. Juhu! Jeg er så klar altså! Velkommen hverdag, velkommen treningsrutiner – jeg er så utrolig klar! Treningstøyet ligger klart, og joggeskoene er innmari glade for at de endelig skal bli tatt i bruk igjen. Når jeg trener hjemme, så bruker jeg ikke joggesko, så de har nok ropt masse inne i boden, og lengtet etter denne dagen.

Ingen nyttårsforsetter. Ingen dietter. Ingen hårete mål. Ingen kaving, og jaging. Puste med magen. Mange ønsker. Mange mål. Kjenne på mestring. Godta nedturer. Godta dårlige valg. Bli sjef i eget hode. Kjenne på glede over små, og store fremskritt. Være målbevisst. Trene flittig. Kanskje klare å ta de små grep rundt kosten. Dette håper jeg blir mitt 2017.

Fy flate, så langt jeg har kommet! Jeg kan sannelig være stolt, men jeg er altfor lite flink til å klappe meg på skuldren, og si til meg selv hvor flink jeg har vært. Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble ofte fort sliten, og den ble ofte veldig sliten, og når kroppen ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og kanskje få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og heller lure seg unna. Alt annet var jo så tungt…. Og der, der er jeg ikke lengre, og hvilken seier er ikke det? Hvorfor er det så vanskelig å rose seg selv, og være stolt?

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, og det gjorde jeg ofte, spesielt når vi var ute på tur, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene… og når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig.  Derfor valgte jeg ofte de letteste turene. Det var ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se mann og datter snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem, og fant de ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater. Når noen før sa at det ville bli så mye bedre om formen min ble bedre, så ble jeg sur, skikkelig sur. Hvorfor blandet noen seg inn? Egentlig hadde jeg mest lyst til å gråte, for overvekten var ett sårt tema, ett veldig sårt tema.

I dag skal jeg på trening med den flotte treningsgruppen for overvektige – hurra!! Denne gruppen har forandret livet mitt. Uten denne hadde jeg nok vært der jeg var før med masse negative tanker som kvernet i hodet hele dagen, og med ei vekt som sikkert kun hadde gått en vei – oppover. Blir det lett å trene i dag? Ikke en plass! Det kommer til å bli blytungt, men jeg vet hvor mye jevnlig trening gir meg. Etter jeg startet veien mot en livsstilsendring, så ser jeg hvilke fantastiske resultater det kan gi. Det er et slit å trene, men når jeg ser gevinsten jeg har fått, så er det verdt hver svettedråpe. Jeg prøver å være flink til å kjenne på både de små, og de store seirene. Det er nok mest av de små, disse aha opplevelsene når jeg oppdager at jeg kan gjøre ting jeg ikke klarte før, eller at ting går mye lettere enn det gjorde før. Jeg opplever at jeg ikke gruer meg for bakker lengre som jeg gjorde før, og når jeg er på toppen, så trenger jeg ikke hente meg inn i flere minutter før jeg kan gå videre. Jeg kjenner på at når pulsen virkelig har kommet seg høyt opp, så bruker jeg heller ikke lang tid på å få den ned igjen. Tempoet mitt når jeg går er blitt raskere, jeg blir fortalt at jeg har en mye flottere holdning når jeg går enn hva jeg hadde før. Det er så mange små, og store gevinster jeg har fått i løpet av det siste året som får meg til å innse hva trening kan gjøre for kroppen.

Jeg vet mange av dere som leser bloggen sitter og vurderer frem, og tilbake på om dere skal våge å bli med på gruppa vår. Jeg kan egentlig ikke gjøre noe annet enn å si at det er ditt valg. Jeg kan bare fortelle hvor mye gruppen har betydd for meg, min helse, min vekt, og mitt liv. Jeg kan også si at det er blytungt, og at man mange ganger har lyst til å gå ut døren igjen, men det er verdt hver eneste svettedråpe. Dessuten er det du som styrer dine treningstimer. Jeg tror gruppen kan være det du trenger for å nå målet du ønsker. Ingen kan tvinge deg. Valget er ditt. Ikke denne uken, men kanskje neste? Eller uken etter der? Tenker du i disse baner, så blir det aldri noe av det. Det nytter ikke å utsette noe, du må bare hoppe i det, og gripe en fantastisk sjanse! Vi starter opp i kveld kl.19.00 på Rona. Vi er der fra 1830, sees vi?

Husk : Det er aldri for sent å gjøre en endring…..