Sårende kommentarer har til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Jeg gjorde mange forsøk, men kommentarer gjør så innmari vondt, så forsøkene har blitt mislykket gang på gang. Det handler ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som blir sagt. Det er faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen, selvfølelsen får en stor knekk. Dette fjerner jo også lysten til å trene. Jeg trenger ikke at man nødvendigvis heier meg frem, men la meg i alle fall få være tilstede uten at noen skal såre meg. Jeg er på treningssenter fordi jeg trenger det. Dette vet jeg, ingen andre trenger å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt.

Istedenfor å ha fokus på treningen, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang. Jeg husker jeg satt i bilen utenfor, og kjempet en kamp med meg selv på om jeg skulle gå inn, eller ikke. Det var ikke alltid jeg gikk inn. Noen ganger kjørte jeg hjem igjen. Jeg vet at veldig mye satt i hodet mitt, og jeg hadde nok lett for å tro at jeg ble mer snakket om, og sett på enn jeg kanskje ble. Jeg vet at jeg nok ofte kunne lage bilder som ikke fantes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg har fått, de har vært veldig så ekte.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Heldigvis har jeg opplevd å være på treningssentre som har rom for alle, og det å ha rom for alle er så utrolig viktig. Man ønsker at overvektige skal være mer fysisk aktive, og da må treningssentrene ha en terskel som er så lav at alle kan våge å gå over. Det må være en plass man passer inn, hvor man må bli sett, og tatt vare på. Blir man overlatt til seg selv, og opplever at man ikke passer inn, så er veien til utgangsdøren veldig lett å finne, og veien tilbake er det ikke sikkert man orker å gå. Drømmen min, og håpet mitt er at treningssentrene ser at de kan gjøre mye for gruppen overvektige. For mange overvektige, så vil de ordinære sal timene kanskje bli noe for harde for de som kommer helt utrente. Mange har ikke trent på år, og da må timene tilpasses dette. For andre overvektige så er det denne berømte terskelen. 

Vi hadde ett helt fantastisk tilbud her i Kristiansand. Vi fikk tilbudet i 2014, og ble lagt ned nå i høst. En egen treningsgruppe for overvektige var drømmen min, det var hjertebarnet mitt. Behovet er så utrolig stort, men kun få overvektige kom, og benyttet seg av å trene på den tilrettelagte treningen. Vi trenger egne grupper, vi trenger å være i en gruppe hvor vi trener sammen med andre som også er overvektige. Vi trenger å føle oss vel, vi trenger støtten, og motivasjonen som en slik gruppe kan gi. Spring prøvde lenge, men når overvektige er så full av unnskyldninger, så er det ikke lett å opprettholde et tilbud. Man hyler om at ett slikt tilbud er nødvendig for å komme i bedre form. Når tilbudet er der rett foran øyene på oss, så bruker vi det vi er så innmari gode på : Unnskyldninger. Unnskyldninger har vi så det holder, og vi lurer oss selv igjen, og igjen. Istedenfor at vi stadig lager nye unnskyldninger, så er det kanskje på tide å ta ansvar. Ingen andre kan ta ansvar for oss. Valget er ene og alene vårt.

Jeg har ikke frykten lengre. Jeg er ikke redd for å gå inn på treningssenteret. Jeg føler meg hjemme på Spring. Jeg føler meg velkommen. Jeg føler meg sett, og tatt vare på. Selv om jeg trener alene, så er det alltid gode råd, og tips å få fra de som jobber der. Trenger jeg nye treningstips, så spør jeg en av mine tidligere instruktører, Anette. Det var hun som oppfordret meg til å trene intervall på mølle, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er SÅ  tungt, men så moro. Skulle det være andre på tredemøllene når jeg kommer, og jeg må velge ei mølle som står mellom to andre, så velger jeg den møllen uten å tenke noe mer på det. Det hadde jeg aldri gjort tidligere. Da hadde jeg ventet til jeg hadde fått mer plass rundt meg. Forleden dag måtte jeg ta ei mølle som stod mellom to meget så veltrente, flotte menn. Jeg tok møllen med største selvtillit, og gjorde min intervalltrening mens de løp så de nesten så mannen med ljåen på hver sin side av meg.

Den berømte dørstokkmila er unnskyldningen jeg hører fra mange. Frykten for treningssentre er en frykt veldig mange kjenner på. Som dere forstår – jeg har hatt den samme frykten. Jeg har kjent på de samme følelsene. Jeg har hatt store klumper i magen, og grått mange tårer fordi jeg ikke har følt meg hjemme på et treningssenter. Det er mulig å overvinne frykten om man bare vil det sterkt nok. Jeg klarte det, da kan også du klare det.

Reklame | Schim Jolie

Jeg klarer meg alene, og jeg trives alene. ” Ekteskapet ” som jeg hadde med den flotteste treningsgjengen, det opphørte i august i fjor, og etter det valgte jeg å fortsette treningen alene. Jeg hadde jo trent alene før dette også, men så hadde jeg hver uke disse to, faste treningstimene sammen med treningsgruppen for overvektige. Jeg savner gjengen veldig. Jeg savner treningstimene. Jeg savner samholdet. Likevel er det godt å kjenne på at jeg klarer meg veldig godt alene.

Jeg står alene, men jeg klarer meg alene, heldigvis. Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, og den følelsen, den må jeg holde på.  Jeg føler det meste fungerer som det skal, ryggen samarbeider, kroppen spiller på lag, og hele meg er fylt med masse gode følelser. Jeg er jo en flodhest i blant, og jeg tror jo til tider at jeg har fått både nye valker, og nye kilo, men jeg smiler mye mer,  ryggen er mye rakere, jeg kjenner så mye mer på glede. Kanskje er det fordi jeg føler meg så fornøyd at jeg også har funnet en fantastisk treningsglede ? Jeg tror treningsgleden er kommet for å bli.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tungt av og til å komme seg på trening når klokken er rundt 07, men verdens beste følelse når jeg kommer dit. Jeg har jo noen ganger hatt lyst til å hoppe av tredemøllen og bare dra hjem, men følelsen man har etter trening, den er gull verdt. Og når tredemøllen bare har tatt meg avgårde noen minutter, så er det aldri aktuelt å hoppe av.

Treningsglede. En utrolig motivasjon.  Tenk at jeg kjenner på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg var i disse årene verdens mest opptatt person føltes det som. Alltid noe jeg skulle gjøre når trening kom opp som et tema. Jeg hadde vondt et sted, jeg hadde ikke barnevakt, det var for sent, jeg var utslitt, jeg ventet en viktig tlf – herremin for en liste av unnskyldninger!

Gruppetreninger og egentreninger er byttet ut med kun egentreninger. Det meg, tredemøllen, treningsapparatene, og Spotify. Jeg liker å trene alene. Jeg liker å være på trening rundt 07, trene en time, og så være ferdig og ha hele dagen foran meg.  Det å trene på egenhånd, det er vel her jeg merker den største endringen når det kommer til treningsglede.

Egentreningene gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå. Jeg har lenge hatt et treningsprogram som jeg synes har vært veldig bra, men nå har jeg tre ulike treningsprogrammer som er med på å øke motivasjonen. Treningsprogrammene er utrolig motiverende å gjennomføre. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før. Dønnsliten, men for en følelse!

Tredemøllen og jeg er blitt bestevenner. Intervalltrening på tredemøllen er mye mer slitsomt enn vanlig gange, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og den gir gode resultater. Jeg har trent intervall på mølle siden august i fjor.

Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg starter i ett fast tempo i litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av i 10 sekunder, og så gjentar jeg det samme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til en bestemt maxfart på de siste intervallene, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke bittelitt før jeg føler jeg må løpe, men det å løpe er vel ikke en del av planen min. Det hele avsluttes med ti minutter rolig gange.

Intervalltreningen har gitt meg blod på tann. Dette er ett helt suverent program for de aller fleste. For de som synes det er litt kjedelig å gå på tredemølle, så er jo en slik intervalltrening faktisk helt supert! Man har ikke tid til å kjede seg. Intervalltrening på mølle anbefales virkelig. Farten på intervallene bestemmer du jo helt selv. Jeg vet mange som sliter med overvekt faktisk vegrer seg for å gå på ei tredemølle pga høy vekt, men tredemøllene på treningssentrene, de tåler også oss med mye vekt. Mølla har aldri protestert til nå i alle fall.

Husk at jeg denne uken gir bort ett nydelig skjerf i ull og silke fra Schim Jolie. Skjerfet er 140 x 140 cm, og finnes i mange flotte farger. Verdien på skjerfet er 1299 kr. Kunne du tenke deg ett av de flotte skjerfene fra Schim Jolie?  Ønsker du å bli den lykkelige eier, så legger du igjen en kommentar på bloggen og forteller meg hvorfor du ønsker å bli den heldige. Hvilken farge kunne du ha tenkt deg? Viktig er det også at du skriver inn epostadressen din når du legger igjen kommentaren. Som leser av bloggen får du en supergod rabattkode. Med rabattkoden betaler du kun 599 kr istedenfor 1299 kr. Rabattkoden du bruker er : HEIDI102018

Det høres sikkert helt teit ut. Teit at jeg er stolt over en så liten ting. Noen vil sikkert smile, og tenke at det er noe du gjør hver dag. Det som er en selvfølge for mange, det er ingen selvfølge for meg. Det som er en helt vanlig ting for så mange, det er ikke en vanlig ting for meg. Derfor er jeg faktisk stolt, og denne gode følelsen, den skal jeg jaggu kjenne på.

Foto : Stormberg

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Jeg løper ikke. Jeg vil aldri bli noen løpedronning. Ikke visste jeg om jeg kunne løpe en gang. Jeg lurer på hvor lenge det er siden jeg løp sist. Det må være helt siden datteren min var liten, og ble helt sjokket da jeg løp sammen med henne i lek . ” Mamma du kan jo løpe ” – jeg husker reaksjonen hennes som om det var i går. Store øyne, litt i sjokk. Etter det har jeg løpt litt i lysløypa her, men det begynner også å bli en stund siden.

I går løp jeg! Jeg løp på tredemølla! Det var ingen verdensmester som løp på tredemølla. Det var nok ingen elegant løping. Jeg hadde nok ikke løpestilen inne…men jeg løp. Jeg følte det som om det var en helt ny ting jeg skulle gjøre. Våget jeg? Klarte jeg? Jeg vet det høres teit ut, og du smiler sikkert, men det og skulle ta steget og prøve å løpe, det var faktisk ganske stort. Mine store tømmerstokker, ville de i det hele tatt følge med om jeg prøvde.

Jeg løp og jeg klarte det. En stor seier. Ikke at jeg ser for meg at jeg kommer til å bli en løpestjerne, men kanskje jeg kan løpe noen intervaller i løpet av en treningsøkt. Jeg føler meg fortsatt tryggest på å gå i raskt tempo, og følte meg jo som en rar sak der jeg i går løp på mølla. Usikker, litt sånn famlende, og jeg kommer jo aldri til å løpe om der er mange som er på treningsstudioet samtidig som meg.

I går var jeg helt alene da jeg kom på trening. Jeg hadde sagt til meg selv at om jeg en gang var helt alene, så skulle jeg prøve å løpe. I går hadde jeg sjansen, og mot slutten av treningsøkten, så tok jeg sjansen. Beina holdt, kroppen holdt, og jeg, jeg smilte. Et par ekstra kikk over skulderen for å være helt sikker på at jeg var alene, og så løp jeg. Først 30 sekunder, så 30 sekunder til, og til slutt hadde jeg løpt 30 sek x 5, altså en intervall.

Jeg merket det godt. At pulsen steg en del høyere. Det var tungt. Jeg ble mer svett. Jeg merket at dette var en del tyngre enn å gå i raskt tempo. Jeg merket at det nok vi gå lang tid før jeg kunne ha løpt alle intervallene. Samtidig, er det et mål for meg å løpe meg gjennom ei treningsøkt? Svaret er nei. Men det var utrolig kult at jeg våget. Våget å prøve, og at jeg klarte.

Man ikke trenger å løpe for å komme i god form. Man skulle jo tro at det var et must for å få den formen man ønsker når man ser alle som løper for livet. Men…det å bruke beina og gå deg en tur, det er faktisk like bra som å løpe. Man kan faktisk gå seg til den formen man ønsker seg, man kan gå seg til toppform faktisk. Visst man i tillegg også får opp pulsen litt når man går, og gjerne blir litt svett på ryggen, så gir dette en veldig god helseeffekt i følge Helsedirektoratet.

Jeg kan løpe, og jeg har løpt. Jeg er stolt og fornøyd, men noen løpedronning, det blir jeg ikke. Noen løpeintervaller av og til når jeg er alene på trening, det kan nok skje i tiden fremover. Løping er jo også mer belastende enn det å gå, så det er sikkert ikke dumt å være forsiktig heller. Jeg skal fortsette å gå. Tredemølla blir brukt flere ganger i uken. Og husk : uansett om du går, eller småjogger, og uansett i hvilket tempo, så knuser du alle som sliter sofaen.

Jeg løper ikke. Jeg vil aldri bli noen løpedronning. Ikke vet jeg om jeg kan løpe en gang. Jeg lurer på hvor lenge det er siden jeg løp sist. Det må være helt siden datteren min var liten, og ble helt sjokket da jeg løp sammen med henne i lek . ” Mamma du kan jo løpe ” – jeg husker reaksjonen hennes som om det var i går. Store øyne, litt i sjokk. Så akkurat løping, det er ikke noe jeg har til vane å gjøre. Hva visst jeg er nødt til å løpe? Hva da ? Jeg har tenkt tanken noen ganger…

Klart jeg kan løpe. Det er jo ingenting som skulle tilsi noe annet. Hadde jeg prøvd, så hadde jeg nok blitt overrasket. Når jeg tenker etter, så løp jeg jo faktisk en del i lysløypa her jeg bor da jeg begynte livsstilsendringen. Når jeg ikke så noen mennesker i nærheten av meg, så husker jeg at jeg tok sjansen. Jeg løp korte stykker, gikk et stykke, og løp litt igjen. Det funket det. Jeg gjorde vel det for å forsikre meg om at jeg faktisk kunne løpe. At jeg nesten glemte disse bragdene er jo utrolig hehe, så jeg kan løpe. Vil ikke løpe er kanskje mer riktig. Føler meg skikkelig klein om noen skulle se meg er vel også mer riktig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det glade budskapet fra meg i dag er at man ikke trenger å løpe for å komme i god form. Man skulle jo tro at det var et must for å få den formen man ønsker når man ser alle som løper for livet. Men…det å bruke beina og gå deg en tur, det er faktisk like bra som å løpe. Man kan faktisk gå seg til den formen man ønsker seg, man kan gå seg til toppform faktisk. Visst man i tillegg også får opp pulsen litt når man går, og gjerne blir litt svett på ryggen, så gir dette en veldig god helseeffekt i følge Helsedirektoratet.

Dere som har vært innom trening vet at trening må holdes ved like. Trening er det man kaller ferskvare. Det merker man kjapt om man har vært borte fra trening en stund, og skal starte på an igjen. Formen forfaller på et knips, så man må holde det vedlike. For å klare å holde trening og aktivitet vedlike, så må man finne noe man synes er lystbetont, og mange velger da å gå seg en tur. Forskjellen på det å gå, og det å løpe er nemlig ikke så stor som man kanskje tror. En gåtur i et tempo som gir deg litt puls, og litt svette på ryggen, det vil gi deg veldig god helseeffekt. Effekten ved å gå gir deg også bedre søvn, du takler stress bedre, og du blir roligere til sinns.  Til sammen vil dette kunne gi oss flere leveår. Det er virkelig noe verdt å tenke på.

Rådene er klare. Begynn å gå en 20-30 minutters tur i et terreng som ikke er så krevende. Gå i et tempo som for deg er litt høyere enn normalt, kjenn at du får litt puls, og kjenn at du blir litt svett. Etter hvert kan du øke tempo, lengde og motstand. Blir dette en rutine noen ganger i uken, så vil du fort merke det på formen, og du vil kjenne den gode følelsen av å mestre.

Jeg løper ikke. Du vil aldri se meg på løpetur, heller ikke om jeg skulle ha blitt en sylfide. Men jeg går mye på treningen. Jeg bruker tredemølla, og vi to er blitt innmari gode venner. Jeg går intervaller, ofte i et tempo som gjør at jeg nesten må løpe. Jeg har hatt så utrolig gode resultater av intervaller på tredemølla. Det er ikke så ofte jeg går og kjenner på rompa mi akkurat, men her om dagen ble jeg jo så overrasket over at jeg sannelig har fått rompemuskler. Rompa var i tillegg blitt mer fast enn den har vært, så her må jeg si at ting skjer… ting jeg ikke tenker på.

Jeg skal fortsette å gå. Tredemølla blir brukt flere ganger i uken. I tillegg er temperaturen ute nå sånn at jeg tenker å begynne å gå litt ute også. Jeg er et godt eksempel på at det nytter å gå, at det å gå gir resultater. En dag når jeg er helt alene på treningssenteret, så kan det være jeg våger meg på en liten løpetur….bare for å se at jeg fortsatt kan..Og husk at uansett hvilket tempo du går i, så knuser du alle som sliter sofaen.

Jeg klarer meg alene, og jeg trives alene. ” Ekteskapet ” som jeg hadde med den flotteste treningsgjengen, det opphørte i august, og etter det valgte jeg å fortsette treningen alene. Jeg hadde jo trent alene før dette også, men så hadde jeg hver uke disse to, faste treningstimene sammen med treningsgruppen for overvektige. Jeg savner gjengen veldig. Jeg savner treningstimene. Jeg savner samholdet. Likevel er det godt å kjenne på at jeg klarer meg veldig godt alene.

Jeg står alene, men jeg er motivert ! Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, og den følelsen, den må jeg holde på. Kanskje er det fordi jeg føler at livet er så godt for tiden. Jeg føler det meste fungerer som det skal, ryggen samarbeider, kroppen spiller på lag, og hele meg er fylt med masse gode følelser. Jeg er jo en flodhest i blant, og jeg kjenner jo til tider både nye valker, og nye kilo, men jeg smiler mye mer, jeg føler ryggen er mye rakere, jeg kjenner så mye mer på glede. Kanskje er det fordi jeg føler meg så fornøyd at jeg også har funnet en fantastisk treningsglede ? Jeg må bare nyte det mens ting er som det er, og håpe motivasjonen kan holde seg slik en lang stund. Jeg tror treningsgleden er kommet for å bli. Tungt å komme seg på trening når klokken er rundt 07, men verdens beste følelse når jeg kommer dit. Jeg har mange ganger hatt lyst til å hoppe av tredemøllen og bare dra hjem, men følelsen man har etter trening, den er gull verdt.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Treningsglede. En utrolig motivasjon.  Tenk at jeg kjenner på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg var i disse årene verdens mest opptatt person føltes det som. Alltid noe jeg skulle gjøre når trening kom opp som et tema. Så hadde jeg vondt et sted, så hadde jeg ikke barnevakt, så var det for sent, så var jeg for utslitt, så ventet jeg en viktig tlf – herremin for en liste av unnskyldninger!

Gruppetreninger og egentreninger er byttet ut med kun egentreninger. Det meg, tredemøllen, treningsapparatene, og Spotify. Jeg liker å trene alene. Jeg liker å være på trening rundt 07, trene en time, og så være ferdig og ha hele dagen foran meg.  Det å trene på egenhånd, det er vel her jeg merker den største endringen når det kommer til treningsglede. Helt alene er jeg faktisk ikke alltid. I helgene møter jeg alltid to jeg trente sammen med tidligere. Bare det å treffe et kjent ansikt, det betyr mye. Vi trener hver for oss, men vi møtes alltid og har en god prat etterpå. Min bedre halvdel har også så smått begynt å trene. Han sliter nok litt med motivasjonen, men den kommer. Egentreningene gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå. Jeg har lenge hatt et treningsprogram som jeg synes har vært veldig bra, men nå har jeg tre ulike treningsprogrammer som er med på å øke motivasjonen. Treningsprogrammene er utrolig motiverende å gjennomføre. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før. Dønnsliten, men for en følelse!

I tillegg til ulike styrkeprogrammer, så trener jeg intervalltrening på tredemøllen. Tredemøllen og jeg er blitt bestevenner. Intervalltrening på tredemøllen er mye mer slitsomt enn vanlig gange, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og den gir gode resultater. Anette som trente gruppen før har gitt meg et program som jeg nå har fulgt siden august. Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg starter i ett fast tempo i litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av i 10 sekunder, og så gjentar jeg det samme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til en bestemt maxfart på de siste intervallene, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke bittelitt før jeg føler jeg må løpe, men det å løpe er vel ikke en del av planen min. Men jeg skal forsøke en gang. Det hele avsluttes med ti minutter rolig gange.

Intervalltreningen har gitt meg blod på tann. Jeg kunne gjerne ha trent denne type trening hver dag, men jeg ser at det bør jeg nok ikke. Litt variasjon er viktig. Jeg får holde meg til max 3 slike økter i uken. Dette er ett helt suverent program for de aller fleste, i alle fall alle de som føler at det er greit å gå på ei tredemølle. For de som synes det er litt kjedelig å gå på tredemølle, så er jo en slik intervalltrening helt super! Man har ikke mulighet til å kjede seg. Man har ikke tid til å kjede seg. Intervalltrening på mølle anbefales virkelig. Farten på intervallene bestemmer du jo helt selv. Jeg vet mange som sliter med overvekt faktisk vegrer seg for å gå på ei tredemølle pga høy vekt, men tredemøllene på treningssentrene, de tåler også oss med mye vekt. Jeg trener nå fem økter i uken – en mindre nå etter kiropraktorens råd. Når snøen forsvinner, da er det ut å gå!

Fy flate, så langt jeg har kommet! Jeg kan sannelig være stolt, men jeg er nok altfor lite flink til å klappe meg på skulderen, og si til meg selv hvor flink jeg er. Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble ofte fort sliten, og den ble ofte veldig sliten, og når kroppen ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og kanskje få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og heller lure seg unna. Alt annet var jo så tungt…. Og der, der er jeg ikke lengre, og hvilken seier er ikke det? Hvorfor er det så vanskelig å rose seg selv, og være stolt…

Jeg var så sikker. Jeg var nærmest 100% sikker, men jeg kunne vel ikke tatt mere feil. Litt småflaut er det også. Det skjedde igjen…

Dere som følger bloggen min husker kanskje at vi har laget treningsrom her hjemme. Etter at datteren vår flyttet ut i fjor sommer, så stod rommet hennes tomt, og vi hadde ingen planer for hva vi skulle bruke det til. Gjesterom hadde vi fra før, og det er sjeldent at det kommer så mye besøk at vi har behov for to gjesterom. Så plutselig kom den lyse ideen om å lage et treningsrom, og så tenkt, så gjort. Ikke at vi innredet det særlig fancy, men vi skaffet oss litt utstyr sånn at vi kunne trene mange ulike programmer der inne. Variasjon er viktig for at man ikke skal gå lei etter kort tid. Jeg var veldig fornøyd med rommet.

Jeg var nok litt spent på om det ville bli med dette som andre treningsprosjekter vi har hatt her hjemme før, men jeg følte dette ville bli annerledes. Jeg hadde en helt annen motivasjon, og jeg var så sikker på at treningsrommet, det ville bli brukt mye. Støvsamler var et ord som aldri kom til å bli brukt. Treningsutstyret skulle heller ikke bli tørkestativer slik tredemøller, og trimsykler ofte blir etter kun kort tid.

Vi har ikke brukt en haug av penger på fancy, dyrt utstyr. Vi har kjøpt oss en step, strikk, manualer av ulik vekt, en kettlebell, og ei vektstang med ulike vektskiver. I tillegg til dette, så hadde vi fra før av en av disse store balanseballene, og ei treningsmatte. I kjelleren til svigers, så stod det en elipsemaskin som de aldri brukte, så det tok vi med oss hjem hit. Med dette utstyret, så var vi så klare for mange gode, og varierte treningsøkter.

Vi kjenner vel alle til at diverse treningsapparater er blitt kjøpt inn, og motivasjonen har vært på topp både til å bruke trimsykkel, elipsemaskin, og tredemølle. Det ble sjeldent helt som vi hadde planer om. Jeg kjenner meg veldig godt igjen! Vi har hatt både trimsykkel, og en elipsemaskin tidligere, men det ble brukt en kort stund, og så stod de egentlig bare der, og samlet støv. De var i perioder veldig fine til å bruke til tørkestativ, og jeg tror mange av dere også har brukt diverse trimapparater til tørkestativer. Fint for tørken av klær, men neppe særlig positivt for helsen som vel var hovedgrunnen til at man handlet disse svære kolossene av noen apparater. Det var jo ikke bare å slå dem sammen heller, og legge de under sengen. De tok masse plass, og plutselig når den dårlige samvittigheten kom for at man ikke brukte de til trening som man skulle, så hatet man apparatene som pesten, og kunne ikke få dem ut fort nok. Sportsbutikkene har tjent gode penger på vårt blaff av en motivasjon, og vi har sittet igjen med frustrasjonen, irritasjonen, ei tynnere lommebok, og en haug av dårlig samvittighet.

Treningsrommet står der så fint og flott. Treningsutstyret ligger klart til bruk, men det ble ikke som jeg trodde denne gangen heller. Du verden så flinke vi var i starten. Jeg trente både kondisjon, og styrke, og jeg har hatt mange gode økter der inne. Likevel, det dabbet av etter hvert, og jeg skjønte fort at jeg må ut av huset for å få de gode treningsøktene mine. Hjemme er det så innmari lett å utsette treningen. Man ” skal bare “, og så blir det utsatt, og utsatt, og plutselig er treningen glemt. Sånn kan ikke jeg ha det. Jeg må forplikte meg. Jeg må trene når jeg har bestemt meg for å trene, og det skjer dessverre ikke hjemme. Selv om jeg har trent så lenge som jeg har, og kommet inn i så gode treningsrutiner som jeg har, så fungerer det ikke for meg å trene hjemme. Jeg må trene på Spring til faste dager, og faste tider.

Treningsutstyret ligger der på gulvet og samler støv. Step’en har blitt fin å sette fra seg ting på, elipsemaskinen er gitt bort på Facebook. Datteren vår lurte på om hun kunne overta en del av utstyret, og da slo den dårlige samvittigheten inn som lyn fra klar himmel : Vi skulle jo selvsagt bruke det. Vi hadde bare en treningspause fra hjemmetreningen. Særlig vi har. Uansett hvor mye vi prøver og motivere oss selv til å trene her hjemme, det skjer ikke. Det er et tiltak og ta på seg treningsklær, og dra helt inn på rommet for å trene, men det å dra avgårde kl.07 for å trene ei god økt på Spring, det har aldri vært et problem.

Det blir ikke flere treningsapparater, eller treningsutstyr i vårt hus. ALDRI! Nå må vi sannelig ha lært. Jeg trodde jeg hadde motivasjonen, og gløden, men istedenfor så skriker det etter å bli brukt. Utstyret lider ikke av overtrening akkurat.

Jeg trener godt. Jeg trener 4-5 ganger i uken, men hjemmetrening inngår ikke i min treningsplan. Jeg prøvde, og jeg håpet. Jeg har mine kondisjonsøkter, og mine styrkeøkter på Spring, og det er sånn jeg må ha det. Det er fantastisk å dra på trening tidlig om morgenen, og være ferdig tidlig sånn at hele dagen ligger foran meg. Jeg skal nå snart skrive en ny treningsplan for ett nytt år som snart kommer, og som vanlig skal den være underskrevet av meg selv.

Jeg er helt alene. Det føles rart, og det føles litt trist. Jeg som er vant til å ha mennesker rundt meg som har vært min støtte på veien, nå står jeg helt alene. Det er en skummel følelse, men jeg kjenner at dette skal jeg klare.

Foto : Børre Eskedahl / VG

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Onsdag 30.august var siste kveld med gjengen. Siste gang treningsgruppen for overvektige var sammen, trente sammen. Etter å ha trent, og slitt sammen i 3 år, så var det slutt. Tre år med viktige gruppetimer sammen med en fantastisk gjeng, og fantastiske instruktører. Årene har betydd så mye for meg. Treningene med overvektsgruppen har vært så viktige for meg, så viktige for at jeg har kommet dit jeg er i dag. Nå er det slutt, og jeg står på egne bein.

Jeg står alene, men jeg er så utrolig motivert for trening ! Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, og den følelsen er helt fantastisk! Kanskje er det fordi jeg føler at livet er så godt for tiden. Jeg føler det meste fungerer som det skal, kroppen spiller stort sett på lag, og hele meg er fylt med masse gode følelser. Jeg smiler mye mer, jeg føler ryggen er mye rakere, jeg kjenner så mye mer på glede. Kanskje er det fordi jeg føler meg så fornøyd at jeg også har funnet en fantastisk treningsglede ? Jeg må bare nyte det mens ting er som det er, og håpe motivasjonen kan holde seg slik en lang stund.

Treningsglede. En utrolig motivasjon.  Tenk at jeg kjenner på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg som aldri klarte å trene systematisk over lengre tid. Jeg som aldri lyktes med noe når det kom til vektnedgang, og endringer. Jeg som alltid kjente på å være mislykket. Jeg som følte meg som en vandrende flodhest, og som har brukt altfor mange år av livet mitt på å kjenne på de negative følelsene. De siste tre årene har vært en tøff reise, spesielt mentalt, men når jeg i dag kan sitte her, og kjenne på den enorme treningsgleden, og alle de gode følelsene, så er det verdt alt slitet.

Gruppetreninger og egentreninger er byttet ut med kun egentreninger. Jeg skal nok ha en ordinær gruppetime i blant, men for det meste, så blir det meg, tredemøllen, treningsapparatene, og Spotify. Jeg liker å trene alene. Jeg liker å være på trening mellom 07-08, trene en time, og så være ferdig og ha hele dagen foran meg.  Det å trene på egenhånd, det er vel her jeg merker den største endringen når det kommer til treningsglede. Egentreningene, spesielt på Spring gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå. Jeg har lenge hatt et treningsprogram som jeg synes har vært veldig bra, men nå har jeg tre ulike treningsprogrammer som er med på å øke motivasjonen. Treningsprogrammene er utrolig motiverende å gjennomføre. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før, og jeg kjenner på en glede, og en herlig følelse etterpå. Dønnsliten, men for en følelse!

I tillegg til to ulike styrkeprogrammer, så trener jeg intervalltrening på tredemøllen. Jeg bruker alltid tredemøllen når jeg har egentrening på Spring, men intervalltrening på tredemøllen er mye mer slitsom, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og jeg tenker at den vil gi mye bedre resultater. Datteren min som er rå på trening har flere ganger foreslått denne typen intervalltrening, og nå er jeg veldig godt i gang. En av våre flotte instruktører, Anette har gitt meg et program som jeg nå følger. Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg går først i 6.0 med litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av mølla i 10 sekunder, og så gjentar jeg det samme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til 6.4 på de siste intervallen, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke bittelitt før jeg føler jeg må løpe, men det å løpe er vel ikke en del av planen min.

Intervalltreningen har gitt meg blod på tann. Jeg kunne gjerne ha trent denne type trening hver dag, men jeg ser at bør jeg nok ikke. Jeg får holde meg til max 3 slike økter i uken. Dette er ett helt suverent program for de aller fleste, i alle fall alle de som føler at det er greit å gå på ei tredemølle. For de som synes det er litt kjedelig å gå på tredemølle, så er jo en slik intervalltrening helt super! Man har ikke mulighet til å kjede seg. Man har ikke tid til å kjede seg. Intervalltrening på mølle anbefales virkelig. Spring har også flotte, store og gode tredemøller. Jeg vet mange som sliter overvekt faktisk vegrer seg for å gå på ei tredemølle pga høy vekt, men tredemøllene på treningssentrene, de tåler også oss med mye vekt. Jeg trener nå mandag, onsdag, fredag og søndag – to dager med intervalltrening, og to dager med styrke og kondisjon. Innimellom dette, så er planen å dra på 30 minutters spinning de torsdagskveldene som jeg har anledning til det.

Fy flate, så langt jeg har kommet! Jeg kan sannelig være stolt, men jeg er nok altfor lite flink til å klappe meg på skulderen, og si til meg selv hvor flink jeg er. Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble ofte fort sliten, og den ble ofte veldig sliten, og når kroppen ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og kanskje få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og heller lure seg unna. Alt annet var jo så tungt…. Og der, der er jeg ikke lengre, og hvilken seier er ikke det? Hvorfor er det så vanskelig å rose seg selv, og være stolt?

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater. Når noen før sa at det ville bli så mye bedre om formen min ble bedre, så ble jeg sur, skikkelig sur. Hvorfor blandet noen seg inn? Egentlig hadde jeg mest lyst til å gråte, for overvekten var ett sårt tema, ett veldig sårt tema. Sannheten sårer, men det var sannheten. Livet er så mye bedre med en lettere kropp, og ett lettere sinn.

Det er herlig å kjenne på en utrolig treningsmotivasjon. Denne skal jeg jobbe for å beholde lenge. Med en god treningsplan, så tror jeg det er nøkkelen til å holde den gode treningsmotivasjonen oppe. Jeg skal suge lenge på denne gode karamellen, og jeg klappe meg selv på skuldrene for den utrolig gode innsatsen jeg gjør for tiden. Jeg er sannelig litt stolt jeg.

I dag er jeg trist, og bare så ufattelig lei meg. Når jeg kjenner etter, så er jeg kanskje også litt sint, og litt frustrert, men mest så utrolig trist. Jeg kjenner sorgen helt inn i hjerterota, og da jeg fikk beskjeden, så må jeg innrømme at det kom en liten tåre. Kanskje har jeg fryktet det ei stund, og nå er den her, dagen jeg har fryktet ville komme.

Foto : Børre Eskedahl / VG

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

4.september legges treningsgruppen for overvektige ned. Da er det slutt for hjertebarnet mitt, og dette fantastiske treningstilbudet for overvektige her i Kristiansand er en saga blott. Tilbudet jeg kjempet så lenge for å få på beina, tilbudet som jeg brenner så utrolig for, tilbudet som burde fått så mange overvektige til å begynne å trene, men vi er for få som benytter oss av å tilbudet i forhold til hva det koster å ha ett slikt tilbud. 4.september lukkes dørene, og tilbudet for overvektige til å trene med andre i samme situasjon, tilbudet som kunne få overvektige aktive, det vil ikke lenger eksistere.

I mars 2014 lyktes jeg med å få startet opp en egen treningsgruppe. Jeg hadde lenge ønsket at det skulle være et opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer sendte jeg  rundt til de fleste treningsstudioer i Kristiansand, men ingen så at dette var liv laga. Kanskje så de  behovet, de visste at fedmeproblematikken økte, men likevel så de kanskje ikke nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars i 2014 fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 fitnesstimer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. 

Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så ble vi etter hvert en del av det fantastiske treningsmiljøet på Spring her i Kristiansand. Lene som driver Spring så behovet, og var villig til å gi oss lukkede saltimer. Tilbudet her i Kristiansand var ganske så unikt, og en lang periode var Spring det eneste treningssenteret i landet som ga overvektige et treningstilbud. Vi jobbet beinhardt for å få overvektige med. Vi kontaktet alle byens leger, og legesentre, vi kontaktet Frisklivsentralen, og vi kontaktet overvektsklinikken for å få de til å informere overvektige om at vi fantes, men det virket som om overvektige lukket ørene, og øynene, og jeg tror heller ikke fagfolk brukte gruppen vår til å hjelpe overvektige pasienter. Man går hardt ut, og mener overvektige bør bli aktive, men når tilbudet er her, da var det ikke så nøye likevel. Store ord, liten handling!

Vi håpet hele tiden å bli flere. Det er jo ett utrolig stort behov, der er mange overvektige som burde bli aktive. Så mange som skulle bli med som vi aldri så. Så mange utrolig dårlige unnskyldninger det var fra alle kanter. Av og til merket jeg både frustrasjonen, og sinnet. Så mange som etterlyste et tilbud hvor de kunne trene sammen med andre i samme situasjon, så mange som ønsket dette tilbudet, men når tilbudet stod der, så kom unnskyldningene. Unnskyldningene som er utrolig dårlige. Jeg vet alt om unnskyldninger. Jeg kunne skrevet ei bok om mine, men jeg hadde aldri latt et tilbud som dette gå fra meg. Jeg vet at det koster for en overvektig å gå inn på et treningssenter alene, ofte så mye at man ikke gjør det. Når man derimot vet at man skal treffe andre i lik situasjon, så bør ikke terskelen være like høy .

4.september er det slutt, og det er så utrolig trist. Jeg kjenner at jeg ikke har energi til å tenke tanken en gang på å få ei ny treningsgruppe på beina. Vi er dessuten blitt så utrolig godt tatt i mot på Spring. Ingen blikk har jeg møtt, ingen negative kommentarer, og dette er ting treningsgruppen føler er så utrolig godt. Vi er en del av hele gjengen som trener på Spring, og ett slikt treningssenter skal man lete lenge etter. Da gruppen ble informert om at tilbudet legges ned, så var det ikke et alternativ å avslutte medlemskapene. Istedenfor å gi opp trening, så besluttet vi å finne to gruppetimer blant Spring sine ordinære timer som vi fremover går på sammen, og som blir våre gruppetimer. Vi er blitt så utrolig glade i instruktørene våre, Anette og Kristin, og vi er blitt så utrolig glade i Spring, så nå våger vi oss ut av de trygge gruppetimene som kun var for oss, og beveger oss over på vanlige saltimer. For et steg dette er for mange i gruppa, og samtidig, for en seier det er. Det var så fantastisk å se motivasjonen alle hadde for å fortsette å trene, men så er vi også blitt en helt fantastisk gjeng som har betydd så utrolig mye for meg. Uten gruppen, og uten denne gjengen her, så hadde jeg aldri kommet dit jeg er i dag.For meg personlig, så er det kanskje ingen krise at gruppen blir lagt ned. Jeg trener veldig godt alene, og er blitt veldig trygg på å trene alene, men samtidig, så er det så utrolig godt å ha denne gruppen som motiverer, og støtter. Da er det fantastiske at vi forblir en gruppe også fremover, en tøff gjeng med kvinner som nå beveger oss litt utenfor komfortsonen, og viser at vi er mer enn godt nok trent til å trene på ordinære saltimer.

4.september lukkes dørene til noe som så mange overvektige i Kristiansand burde ha benyttet seg av. Et tilbud som var unikt, og som burde vært et tilbud over hele landet. Takk for en fantastisk tid til gjengen jeg har trent sammen med, og takk til Spring for at dere ga oss dette tilbudet. Takk til Anette og Kristin for å ha motivert oss, og inspirert oss uke etter uke, og hjulpet oss så utrolig mye i kampen vi kjemper. Vi er takket være dere nå så tøffe at vi tar steget videre. Vi skal fortsette å trene, og vi skal fortsette å kjempe kampen mot kiloene, og for ei bedre helse. Jeg er utrolig  trist, men samtidig så glad for det som har vært, alle de flotte menneskene jeg har fått lov å bli kjent med, og ufattelig stolt av den utrolig flotte treningsgruppen som ikke gir seg.

Jeg har endelig funnet virkelig gode joggesko!! Endelig joggesko som sitter utrolig godt på føttene. Joggesko som er utrolig gode å gå på, og som er utrolig gode å trene på. Jeg har stresset så mye hver gang jeg skal ha joggesko med å finne noen som føles akkurat sånn på beina, og aldri har jeg egentlig funnet en slik sko. Det og nesten gå på skyer. Endelig fant jeg dem!

Jeg med mine tømmerstokker , og mine lymfeutfordringer, jeg sliter alltid når jeg skal ha sko. Å finne gode sko til mine bein, det er helt umulig! Eller det er ikke umulig, men det er en fulltidsjobb, og mange nedturer før jeg finner den gode skoen. Når beina har lymfeødem som mine, så må jeg ha større sko enn jeg hadde behøvd om beina mine var ” normale”. Jeg har nok i utgangspunktet også store føtter, men med lymfebein, så blir utfordringene enda større. Heldigvis er det noen butikker som satser på store størrelser, og her jeg bor, så er jeg heldig at der er en butikk med en egen avdeling med store damesko. Her kan jeg være heldig å finne gode, og fine sko. Ellers er det en spesialbutikk i Oslo hvor jeg er innom hver gang jeg er i der. Det koster, men sånn må det bare bli. Sko må man ha, og kan du tenke deg hvor kjedelig det er å gå velkledd, og så er skoene langt i fra en god match. Den følelsen har jeg kjent på noen ganger, og den er utrolig kjip 🙁

Om man går noen år tilbake i tid, så slet jeg virkelig med å få sko, og da ble det til at jeg måtte ta det jeg fant som passet føttene mine. Da var det jo ” ingen ” som ville se at også kvinner kunne ha store føtter. Da kunne man jo bare vandre rundt i sko som lignet herresko. Hvor festlig er det når man var velkledd? Da var det sjeldent at sko og klær matchet. Heldigvis ser skoprodusentene nå at også kvinner kan ha store føtter, og at kvinner også kan ha brede føtter, og der er flere produsenter som er veldig gode på store størrelser. Det å finne en god hverdagssko, en god pensko, og en god støvlett, det er heldigvis ikke en umulighet lengre, men det er dessverre kun ett fåtall butikker som tar inn store størrelser. Det burde virkelig flere gjøre. Som regel stopper sko til oss damer på str.42, og der er flere produsenter som går opp i str. 45 , så hvorfor ikke flere velger å ta inn store størrelser, det ser jeg virkelig ikke. Dessuten skal man slippe å få rare blikk fra betjeningen på en del butikker fordi man spør etter sko høyere enn str. 42.

Man skulle jo tro at det å finne gode joggesko har vært en enkel jobb med tanke på hvor mye merker, og modeller som finnes der ute, men det har ikke vært så lett. Det å finne noen som sitter som støpt, som sitter virkelig godt, og hvor det føles godt når jeg går, og trener, det har vært vanskelig. Joggesko har vært en utfordring for meg. Det å finne en virkelig god joggesko som man egentlig ikke kjenner at man har på seg. En joggesko som ikke klemmer, og som ikke gnager ett eneste sted. En sånn joggesko er vanskelig å finne.

Det å gå på joggeskojakt er heller ikke det gøyeste jeg vet. Ikke bare har jeg lymfebein, og store bein, men det er ikke moro som kvinne å gå i herreavdelingen for å finne en joggesko som kanskje passer. Jeg vil aller helst gå i dameavdelingen og kjøpe rosa joggesko, eller lilla, eller en annen fin, kvinnelig farge. Istedenfor må jeg altså lete i herreavdelingen, og der må jeg velge sort, blått, eller grønt som regel. Ingen spreke farger, ingen kvinnelige farger – ofte bare triste, og kjedelige farger. Det er virkelig en nedtur 🙁 Farger betyr faktisk en del, også på en joggesko. Om jeg har store føtter, så vil jeg jo helst ikke se ut som en mann på føttene likevel! Hvorfor kan ikke flere produsentene også se oss kvinner med store føtter? Det er nemlig ikke få av oss som må over str. 42….

Min store favoritt når det kommer til joggesko, de kommer fra Asics. Disse nyinnkjøpte er hverdags joggeskoene mine, for jeg må jo ha ett par virkelig gode joggesko i hverdagen og 🙂 Jeg måtte i herreavdelingen denne gangen også, men de er ikke typisk herresko. De nye er hvite, og det er en flott farge som ikke får meg til å føle meg som en mann på føttene. God demping, lette, og helt perfekte på mine føtter. Ikke ofte sko, og spesielt ikke joggesko er perfekte på mine føtter, men disse er tilnærmet 100 %. De kostet rett rundt 1000 kr, og det er de absolutt verdt! Modellen fra Asics heter Gel Pulse 7. Finnes både i dame, og herremodell.

Nike har kvinnelige joggesko som går opp i størrelse, og jeg var jo overlykkelig når jeg for kort tid tilbake fant joggesko til damer MED FARGE. At jeg har fått meg orange Nike sko, det er jeg super stolt over. Farger gjør meg så glad, og det er jo også viktig når man trener. De fargerike Nike skoene er også veldig gode på føttene, og de bruker jeg ofte når jeg har saltimer med treningsgruppen for overvektige, men til all annen trening, turer i skog, og mark, og i hverdagen, så velger jeg Asics, og gjerne Gel Pulse 7. Virkelig gode joggesko! Følelsen av at man ikke har sko på seg, den får man her. Ett godt tips dersom du er ute etter en veldig god joggesko.

Diskusjonen dukker stadig opp på sosiale medier.  Velger man en PT ut i fra ett flott utseende, eller er det kompetansen, og resultater som teller når man skal velge ? Jeg hadde personlig trener for noen år tilbake. Jeg trente ved et treningssenter her i Kristiansand, og hadde personlig trener en periode mens jeg trente der. Dette var virkelig verd pengene det kostet, og jeg skulle gjerne hatt en PT igjen, men skulle jeg hatt det igjen, så måtte det ha vært for en lengre periode, og jeg vet at jeg hadde hatt ett mye større utbytte av en personlig trener i dag enn for de årene tilbake. Nå kjente jeg min daværende PT litt fra før av, så jeg var trygg på han, og vi hadde en veldig god kjemi. For meg betydde dette veldig mye. Han var ikke typen som skrek så veggene ristet, men han motiverte meg til å yte på en helt fantastisk måte. Han visste hvordan han skulle få meg til å yte max, og litt til. Han pushet meg, og visste veldig godt hvilke knapper han skulle trykke på for å få meg til å gi det lille ekstra. Han hadde kompetanse, og gjennomføringskraft. Han lærte meg mye om selvdisiplin, og fikk meg til å strekke meg etter noe. En flott PT på alle måter også utseendemessig, så da er det store spørsmålet :  hadde jeg hatt valget mellom en PT som hadde utseende i orden, og en overvektig PT, hvem hadde jeg valgt?

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Foto : Børre Eskedahl / VG

Om jeg ikke hadde noe kjennskap til noen av PT’ene på forhånd, så hadde jeg nok valgt den med størst erfaring, en som kunne vise til gode resultater med de vedkommende hadde jobbet med, og også den som hadde erfaring med kampen mot kiloene. Likevel ser jeg at valget fort kunne ha blitt vanskelig om man ikke visste noe som helst om kunnskapen, men kun måtte velge på bakgrunn av hva man så. De fleste hadde nok valgt han, eller henne med den flotteste kroppen, den med svulmende muskler, og hvor man virkelig så at de tok vare på kroppen sin. 9 av 10 hadde garantert valgt etter utseende. Hvorfor er det sånn at en med svulmende muskler hadde vært det store vinnerkortet? Hva med kompetansen, og erfaringen? Er det sånn at svulmende muskler er ensbetydende med stor kompetanse, og stor gjennomføringskraft? Er en veldreid kropp mer egnet til å trene deg, og hvorfor? De fleste hadde som sagt gått etter utseende, og til en viss grad, så kan jeg se hvorfor man velger som man gjør, om man bare ser en kropp. Mange mener at en kraftig PT ikke kan lære bort selvdisiplin fordi vedkommende høyst sannsynlig har slitt med dette selv i mange år.En kraftig PT ser heller ikke fit ut mener mange, og kanskje burde de selv hatt en PT selv istedenfor å være en. Det er mange fordommer mot en personlig trener som er overvektig, men burde man ikke velge en PT ut i fra resultater, og kunnskapen vedkommende sitter inne med? Utseende forteller ingenting om en PT har suksess, eller ikke.

Diskusjonen om overvektige PT’er , den er ofte het på sosiale medier. Skal man basere valget av PT kun på utseende, eller skal man basere valget på kompetanse, og evnen til å få deg til å yte. En PT skal også få deg til å føle deg vel, man skal ha en god kjemi, og så er det jo faktisk også sånn at selv med en del kilo for mye på kroppen, så kan man være i veldig god form.  Kanskje bør vi bytte fokus fra kroppsfiksering til kompetanse? Man kan da inspirere klienter selv med en del ekstra kilo på kroppen. De fleste overvektige som er personlig trenere har selv ofte vært gjennom en vanvittig reise med tanke på vekttap, og de vet hva det koster av blod, svette, og tårer for å komme dit man ønsker, og for å nå målet man setter seg. Erfaring er også en viktig del tenker jeg.

Mange mener at overvektige PT’er fremmer noe som er helseskadelig ved at de er store… men hvem kan si noe om helsen til folk bare ved å se en kropp? Hvordan kan vi som kunder skråsikkert vite hvem som er en trent, og hvem som er en utrent PT bare basert på utseende? Hvordan kan vi vite hvem som er en god, og hvem som er en dårlig PT kun basert på utseende? Jeg kan se at det nok er en god ting å ha noe fint å lene øynene på under PT timene, men til syvende, og sist, så er det vel ikke det som teller, men hva vedkommende kan klare få deg til å oppnå. At du når dine mål, og at du kommer dit du vil. Er ikke det absolutt viktigst? Dessuten er det mange med ekstra kilo som også kan være fine å lene øynene på, om man i det hele tatt har tid til å lene øynene på noe som helst der man svetter, og jobber, og sikkert mange ganger lurer på hva man i huleste holder på med.  Jeg leste en tankevekker på en blogg: Se på mange av norges, eurpoas og verdens beste trenere innen ulike sportsgrener, de er kanskje ikke blant de mest veltrente, men ingen tviler på deres kompetanse basert på utseende deres. Noe å tenke på?  Hvilken PT type hadde du valgt, og hvorfor?

På min reise, så er en personlig trener absolutt noe jeg kunne hatt brukt for. En personlig trener ville nok ha gitt meg resultater fortere enn hva jeg oppnår nå. Ikke at jeg har dårlig tid, men det er utrolig inspirerende å ha en personlig trener. Jeg vet at det hadde tatt meg dit jeg ønsker på en helt annen måte enn i dag, men så var det kostnadene da. Det koster mye å ha en personlig trener, og for min del, så måtte jeg hatt en personlig trener over en periode. Akkurat nå, så må jeg velge bort dette. Kanskje dukker det opp en mulighet for en personlig trener etterhvert. Det hadde virkelig gjort 2017 til det året jeg ønsker at det skal bli. En PT er vel investerte penger, og har man anledning økonomisk, så gjør det!