Vet du hva? Jeg er faktisk litt stolt av meg selv for tiden. Veldig stolt når jeg kjenner etter. Jeg er på en utrolig god plass for tiden, og det er evigheter siden jeg har vært her jeg er nå, og evigheter siden jeg har kjent på så mye gode følelser, og en kropp som spiller på lag.
Et lite skritt videre heter blogginnlegget mitt i dag, og da sikter jeg selvsagt til en helt spesiell ting. Jeg skrev om det på bloggen for en mnd siden, og nå har jeg tatt tak. Jeg må innrømme at jeg nok sliter litt med beslutningsvegring i en del ting som dukker opp, og som jeg må ta en avgjørelse på. Jeg skulle nok ønske jeg var en person som tenkte og handlet. Jeg tenker nok litt for mye av og til før jeg kanskje klarer å ta en avgjørelse. Det er slitsomt å ha det sånn. Jeg treffer mennesker som nesten ikke rekker å tenke før de handler, det vil nok aldri bli meg, men litt mer sånn midt i mellom må jo være en ting å jobbe mot. At jeg ikke handler før jeg tenker, men at jeg heller ikke tenker ting ihjel slik at det aldri blir noe.
For en mnd siden så skrev jeg om et vanskelig valg. Det vanskelige valget gikk på ønsket om å knytte til meg en personlig trener for å komme videre både i treningen, og også for å se om jeg kan se gode resultater på vekten. Nå veier jo ikke jeg meg, men en vektnedgang, den vil både sees og merkes. En PT, det er noe jeg har tenkt på i evigheter, og der har dere altså meg i et nøtteskall. Jeg overtenker en del saker. Når jeg overtenker, så tar alt lang tid, og ofte blir det ikke noe av det….tankene bosetter seg ofte i hodet, og kommer ikke videre. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Kanskje fordi jeg er litt redd for å våge, redd for å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Det er litt frustrerende at jeg er der i en del situasjoner. Kan jeg ikke lære meg og hoppe ut i ting. Til å våge mer. At jeg ikke bare gjør et forsøk. Det er liksom så trygt å være i min lille boble, men jeg vet at mulighetene til å gjøre spennende ting, de ligger rett foran nesen min. Jeg har så mange som heier på meg, som står rett bak meg, så egentlig handler det om å bare gjøre det….men det å bare gjøre det, det er ikke alltid så lett. Kanskje kan jeg begynne å overraske meg selv på det området også.
Jeg har altså tenkt mye og lenge på en PT, og nå har jeg faktisk tatt det et skritt videre! Jeg har endelig tatt tak i det, og prat og tanker ble til handling. Jeg har ikke startet å trene med en PT ennå, men jeg har avtalt en tid for en samtale, og en prøvetime. Dette å trene sammen med en PT, det er jo noe jeg må kjenne på om kan være noe for meg. Jeg må høre mer om hva et opplegg for meg kan innebære, jeg må føle vel i en slik treningssituasjon, og jeg må føle en god kjemi med den som da eventuelt skal trene meg. Vi må kunne sette gode og realistiske mål sammen, og jeg må sette inn det ekstra giret som det kreves av meg. Det meste står på meg her. Jeg må være motivert til å brette opp armene, og gi alt. Jeg føler absolutt at jeg er der, men det skal bli spennende å kjenne på når jeg kommer til prøvetimen.
Til mandag skal jeg ha samtale, og prøvetime. Jeg er utrolig spent på dette. Hva det vil innebære, og hva jeg vil kunne oppnå. Jeg ønsker en som kan pushe meg litt, en som kan utfordre meg, en som kan få meg videre. Jeg vet også at jeg trenger å trene styrke, så det er noe jeg ser frem til at kan bli en større del av en treningsuke.
I tillegg til å være spent, så kjenner jeg også på at dette nok er utenfor komfortsonen min, men det er jo en god ting om jeg kan klare å trø utenfor. Jeg vet ikke hvordan det skal være å bli pushet i en treningsstudio hvor det også er andre mennesker. Samtidig så har jeg virkelig kjent på følelsen av og ikke bry meg når jeg nå løper deler av intervallene med mennesker på alle kanter. Kanskje klarer jeg å finne frem denne følelsen i en setting som dette også. Lymfebeina mine, det er en annen utfordring. Jeg er jo ikke akkurat stolt av de. Jeg drar jo rundt på to tømmerstokker, og de er jo tunge. Treningsmessig, så hindrer de meg ikke sånn sett. Jeg har jo da startet med å løpe bittelitt, og det fungerer. Klart jeg kjenner det i beina, men det handler jo også om at det å løpe er noe helt nytt. Beina er også veldig sterke, så det er jo et pluss. Likevel så kjenner jeg jo på litt skam i en slik sammenheng.
Til mandag skal jeg sammen med ei venninne til samtale og prøvetime. Vi ønsker begge en PT, og vurderer duotimer. Om det blir duotimer, det gjenstår å se. Det viktige er at vi begge føler at vi får max ut av treningstimene. Jeg ser plusser og minuser med begge deler, men i løpet av en time sammen med PT, så tenker jeg vi begge finner ut hva vi ønsker fremover. Det koster med en PT, men jeg er der at jeg vil videre. Jeg vil bli sterkere, og jeg vil ytterligere ned i vekt. Jeg er der at det er viktig å investere helsen min. Jeg føler jeg skylder kroppen min å ta ytterligere tak.
Nå som jeg er på en så utrolig god plass, så er det en perfekt tid å samarbeide med en PT. Jeg er stolt av meg selv på mange områder akkurat nå. Et av områdene er skrittet jeg nå har tatt for å finne ut om en PT kan være noe for meg. På min reise, så er en personlig trener absolutt noe jeg tror at jeg kunne hatt veldig nytte av. Det ville nok ha gitt meg resultater, inspirasjon og motivasjon.
Er det mulig? Hvor lenge vil dette vare? Jeg har spurt meg disse spørsmålene en del ganger i det siste samtidig som jeg nyter å være akkurat der jeg er. Jeg har kommet så utrolig langt, og jeg nyter hver lille følelse, og hvert steg jeg tar. At jeg skulle komme dit jeg er akkurat nå, det hadde jeg vel egentlig aldri trodd. Men jeg nyter hvert steg, og hvert lille fremskritt.
Jeg har bevist overfor meg selv at også jeg med mine mange ekstra kilo kan få til endringer . Også jeg kan trene. Jeg har valgt de små skrittene over tid, men for meg, så er det nettopp det som har fungert, og jeg er inne i en utrolig god periode akkurat nå, en periode som har vart noen uker, og som jeg håper vil fortsette akkurat sånn.
At trening skulle bli så viktig for meg, det hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd. De siste ukene har jeg kjent på en helt annen treningsglede, og en helt annen motivasjon. Jeg ser frem til trening på en helt annen måte enn før, og det å hoppe over en trening som er planlagt, det skjer ikke. Jeg har lagt opp en treningsplan hvor jeg bytter litt på å trene 4 og 5 treningsøkter i uken, og den klarer jeg å holde. Det har i løpet av disse ukene aldri skjedd at jeg har endret, eller hoppet over en trening. Jeg er så stolt av meg selv! Etter at jeg også begynte å løpe deler av intervallene på tredemøllen, så har det også gitt meg en helt annen motivasjon. Jeg svetter mer, og bruker hjertepumpa mye mer. Det er så godt å kjenne at jeg bruker meg selv på en helt annen måte nå. Treningene gir meg definitivt mye mer enn tidligere.
Jeg skrev for et par uker siden om ønsket jeg har om å prøve en PT for å utfordre meg selv litt, og for å komme noe videre treningsmessig. Tidligere hadde jeg nok pratet om det ennå, men jeg fant ut at nå hadde jeg tenkt og pratet for mye om det, så nå var det på tide å handle. Om to uker så skal jeg ha prøvetime med en PT, og det ser jeg veldig frem til. Det er å trø litt utenfor komfortsonen min det å slippe noen så tett innpå meg, men dette er noe jeg virkelig ønsker, så nå skal jeg først ha en prat med vedkommende for å se hva vi kan få til sammen, og forhåpentligvis så blir også venninnen min med for å kjenne litt på hva dette er for noe. Spennende!
Vi er mange som er i samme situasjon, og jeg er sikker på at det er mange av dere som leser bloggen som er i samme situasjon som jeg var i før jeg virkelig trøkket utenfor komfortsonen, og startet med å trene. Jeg har vært heldig som den første tiden hadde gode folk rundt meg som hjalp meg i gang. Det har klart betydd veldig mye. I perioder så hadde vi også treningsgruppen for overvektige som har betydd mye for meg, og som jeg virkelig savner. Det å ha to treningstimer sammen i uken med personer som er i samme situasjon som en selv, klart det betyr mye. Samtidig så har jeg også vært mye alene, og pushet meg selv.
Jeg har skrevet mye om at man kan være stor, og faktisk også være godt trent. Ikke alle overvektige er en tikkende kolestrolbombe. Jeg synes det er viktig å vise verden at også overvektige mennesker kan ha en sunn kropp. Det er viktig å vise at mange overvektige faktisk har en aktiv hverdag som inneholder mye, og god trening. Det er viktig å vise disse menneskene som hele tiden må tråkke oss overvektige ned at vi er mer enn valker, og fett som ikke gidder å løfte en finger. Det er en myte at store mennesker ikke trener, og til og med Kari Jaquesson som selv har drevet med trening i mange år, hun er ganske så klar på at man fint kan være ” fat og fit.” Jaquesson har uttalt at hun opplever at det er mange som er rause i figuren som både har topp kondisjon, og som er veldig sterke. Jeg husker det amerikanske magasinet ” Womens Running ” for en god stund tilbake lot en frodig modell pryde forsiden i treningsklær, ute på joggetur. De mente at det fortsatt var mye stigma i vår kultur som tilsier at formfulle mennesker ikke trener, og de ønsket å sette fokus på hvor feil dette er. Magasinet ønsket også at formfulle kvinner som trener til må stå opp for seg selv.
Mange overvektige innbiller seg at de er forhindret i å delta i fysisk aktivitet fordi de må ned i vekt først. Det er mye av dette jeg møter blant overvektige når vi kommer i snakk om trening. De må ned i vekt først, og så kan de begynne å trene. Det er jo å starte i hel feil ende, og dessuten er det jo da man ofte mislykkes. Hvorfor kjempe en og en kamp? Hvorfor må du først ned i vekt, og så trene når du kan gjøre begge ting samtidig? Det er tungt å trene, og det skal være tungt. Man vil føle at man ikke verken orker, eller klarer. Vi overlever hver eneste trening. Det er ikke farlig å trene. Det vil føles grusomt den første tiden, og man vil føle seg som et slakt som har vondt både her, og der, men tenk på hvor lang tid det har tatt oss å bryte ned kroppen, da vil det også ta tid å bygge den opp igjen. Det er ubehagelig å kjenne svetten renne i stri strømmer, og det er ubehagelig å puste som en hvalross og kjenne at hele kroppen er som gele. Det er vondt å kjenne på at man har lyst til å gi opp hele treningen…. men plutselig så er du på ett helt annet sted, og du merker at det gir gevinst at du ikke ga deg når alt føltes ganske så håpløst. Alle kan trene. Selvsagt er det noen som har store utfordringer, men vekten din gjør ikke at du er en av dem som har store utfordringer. Din utfordring er hodet, og viljen – ikke vekten. Det er hodet ditt som sier at du ikke vil, og ikke kan, det er unnskyldningene som får lov til å være sjefen i ditt liv, og en leser sa det så fint for en tid tilbake : Nå er jeg rett og slett tom for unnskyldninger, og jeg er lei av å høre meg selv fortelle de.
Jeg nyter hver dag jeg er på en så god plass som jeg er akkurat nå. Det har ikke bare vært en dag innimellom, men vi snakker om uker nå. Jeg kjenner og ser fremskrittene. Jeg er ikke den som ofte skryter av meg selv, men nå kjenner jeg at jeg er stolt av meg selv, og jeg kjenner at jeg nå ønsker å gjøre meg selv enda stoltere.
Ha en super lørdag! Vi blogges igjen i morgen. Jeg blir også veldig glad om du deler bloggen min med dine venner.
Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Dette er en eviglang reise. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg meg selv i speilet, eller jeg finner frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.
Forbanna lymfebein. Det er akkurat sånn jeg føler det for tiden.
I går var en drittdag. Vi har alle drittdager, så jeg bør ikke klage. Føler vel ikke at jeg klager heller, men man kjenner litt på fortvilelsen i blant når beina ikke vil spille på lag med meg. Jeg føler kanskje at beina er blitt noe mer vonde i det siste. Kanskje er det fordi det har vært sommer, og vi har hatt en del varme dager, eller kanskje beina rett og slett har endret det verre. Det er en blanding av lymfeødem, og ubehag i den ene foten jeg kjenner på, og blander man dette sammen, så kjenner man det for å si det sånn.
I går på trening, så var det en setning som raste gjennom hodet mitt : Forbanna lymfebein. I går var jeg så frustrert og sint selv om det overhode ikke hjelper. Lymfebeina var så tunge, og de var så vonde at jeg visste at trening ville bli utfordrende. Samtidig er jeg inne i en så utrolig god treningsperiode, og fremgangen er så utrolig bra at beina ikke skulle stoppe meg fra å trene. Noen mener man skal unngå for hard belastning på beina når man har lymfødem/lipødem, og at tredemølle som jeg trener kanskje ikke er den beste treningen for oss med disse utfordringene, men jeg tenker at det må hver enkelt kjenne på selv. Klart beina noen ganger får litt juling når jeg trener, men i det lange løpet, så tror jeg at treningen er veldig bra, også for beina. Om beina i blant får litt juling, så må jeg også se hvilken gevinst jeg får av å trene på andre områder. Helsegevinsten er så stor.
I går var det tungt å trene. Det var nesten så jeg stoppet tredemølla, og dro hjem. Men jeg er nok blitt litt hektet på å løpe deler av intervallene, så jeg måtte forsøke å løpe. Å hjelpes, det var tungt! I tillegg kjente jeg det godt i beina. Det var som å løpe med murstein rundt føttene. Det var så tungt å få beina med seg. Når jeg kjenner på sånt, så blir jeg fortvilet og frustrert. Da kommer den følelsen sikkert mange har kjent på: hvorfor meg? Hvorfor var det meg som skulle trekke vinnerloddet, og få slike svære, tunge bein. Helt idiotisk å tenke sånn, men man tenker ikke alltid fornuftig.
Treningen gikk litt bedre etterhvert, og jeg fikk gjennomført ei god økt, også med litt løping. Farten på mølla måtte reduseres, men det tenker jeg ingenting på. Jeg gjennomførte som planlagt, og det ga meg verdens beste følelse etterpå. Jeg er noe usikker på hvorfor beina spiller mindre på lag med meg for tiden. Jeg tror ikke det har noe med treningen å gjøre, eller løpingen. Intervalltrening er jo sånn sett noe av den beste treningen man kan gjøre. Kanskje er det bare lymfeødemet som har en dårlig periode, og det er sjeldent hver dag er lik.
Treningen, den går veldig bra for tiden. Det å legge inn litt løping i intervallene, det har betydd mye for meg. Det har gitt meg en økt motivasjon for å trene. Det å utfordre meg selv, det var det som skulle til for å gi meg den motivasjonen som jeg trengte. Det å kjenne på at jeg kan løpe, at jeg mestrer det, den følelsen er gull verdt. Nå blir målet å løpe lengre intervaller etterhvert. Noen løpedronning blir jeg aldri, og det er heller ikke målet, men dette er en personlig seier, og det viser at treningen jeg holder på med, den gir resultater.
Treningen det aller viktigste for meg nå. Helsen er jobb nummer 1. Jeg er livredd for å havne tilbake der jeg var før, for det å legge på seg igjen, det er vel en av de enkleste tingene i livet. Den eneste som kan ta de grepene som trengs, og som er nødvendige, det er meg. Ene og alene meg. Jeg har brukt masse tid og krefter på å komme dit jeg er nå, og da skal jeg sannelig ikke ødelegge for videre fremgang. Jeg har tiden, og jeg må bare lære meg å sette treningen enda lengre frem. Jeg må utsette de tingene som havner på en treningsdag, eller ta de tingene etter trening.
Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Lymfeødemet er en del av meg, og det vil det alltid være. Det har jeg akseptert selv om det er tøft i blant. Jeg vet også at beina vil kunne spille mer på lag med meg om jeg blir lettere. Jeg vet det er en tøff kamp mot kiloene, mitt livs tøffeste, men hadde jeg ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde jeg vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe. Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig. Jeg har trossalt veid ca 50 kg mer enn jeg gjør i dag.Det er mye ! Jeg har mestret å være i min tøffeste kamp! Da er det vel verdt å kjempe videre? Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? For hvert skritt jeg tar, for hver treningstime, for hver liten endring jeg gjør, så er dette en liten seier selv om det ikke alltid føles sånn.
God lørdag – jeg er i treningsklær på vei til trening.
Det høres sikkert helt teit ut. Teit at jeg er stolt over en så liten ting. Noen vil sikkert smile, og tenke at det er noe du gjør hver dag. Det som er en selvfølge for mange, det er ingen selvfølge for meg. Det som er en helt vanlig ting for mange, det er ikke nødvendigvis en vanlig ting for meg. Derfor er jeg faktisk stolt, og denne gode følelsen, den skal jeg jaggu kjenne på.
For ei uke dette har vært! Jeg er skikkelig stolt, og jeg er så motivert. Jeg har tatt treningen et hakk videre, og jeg har krysset en dørstokkmil som jeg aldri trodde jeg skulle krysse. Jeg har kjent på ” jeg bryr meg ikke ” følelsen, og det, det er en fantastisk følelse.
Denne uken har jeg vært på trening 4 ganger, og regner man med morgendagen, så blir det 5 dager, noe jeg er veldig fornøyd med, og det er det antall treningsdager jeg ønsker å ha hver uke. Ikke at alle øktene må være på tredemølla, men det er liksom vi to som er bestevenner, men jeg må legge inn litt styrke, og nå som det etter hvert blir høst, så kommer jeg også til å gå mer turer. August har vært for varm for at jeg har orket skogsturer. Jeg har jo knapt beveget meg før svetten har rent i strie strømmer. Noen har nok hvisket overgangsalderen sånn i det stille, men det stemmer ikke…tror jeg. Jeg tok en blodprøve hos legen for ikke så lenge siden da både min datter og min mor mente jeg var der grunnet litt temperamentsendringer hehe, men jeg kunne stolt fortelle dem begge at prøven viste at jeg slettes ikke var der. Planen er å fortsette med intervalltrening på mølla, legge inn litt styrke, og gå tur de dagene jeg ikke er på treningsstudioet. Jeg har flere styrkeprogrammer, så det er bare å gjøre det. Ikke at ” bare å gjøre det ” alltid er så lett, men jeg har troen.
Det at jeg faktisk nå løper deler av intervallene på mølla, det er stort for meg. Av alle intervallene, i ulik fart, så går jeg starten av hver intervall, og avslutter intervallene med å løpe. Intervallene går/løper jeg i ulikt tempo. Tempoet økes for hver intervall, og etter jeg også begynte å løpe, så har jeg også motbakke på alle intervallene. Jeg varmer opp med 10-20 minutters gange før jeg starter intervallene, og avslutter med det samme når intervallene er ferdige, alt i motbakke.
Det å løpe på et treningssenter, det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle gjøre. Når man er en størrelse eller flere for stor, så er det å løpe noe jeg alltid har sett på både som umulig/utfordrende, og det har sittet langt, langt inne. Jeg har nok aldri våget, ikke å prøve en gang i frykt for å få blikk jeg ikke vil ha. En vandende flodhest i full fart på mølla, det er bildet jeg har hatt i mitt hode. Antagelig er det få som gidder å bry seg om andre enn seg selv, men muligheten for at det kanskje er noen, den har stoppet meg.
Jeg startet med å prøve når treningssenteret var ganske så tomt, og når det fungerte, så løp jeg også når andre var på senteret, men likevel løp jeg kun når jeg var sikker på at ingen var i nærheten, eller så meg. Jeg kikket meg rundt hver gang jeg skulle starte å løpe. Jeg måtte forsikre meg om at ingen så meg. Var det noen som nærmet seg mølleområdet, så ble det ingen løping, eller det ble bråstans. Plutselig en dag, så våget jeg meg ut av komfortsonen, og brydde meg ikke om det var noen som kunne se meg løpe. Jeg ble jo helt sjokket over meg selv. Jeg? Ikke bry meg? Hva skjer? Fy søren så stolt jeg er. Denne uken har jeg løpt intervaller med folk rundt meg på flere kanter, og jeg tenker lite på det. Litt tanker er det ennå, men jeg gjør det! Jeg bryr meg ikke! Har de ikke sett en løpende flodhest, så kan det jo være fint å få oppleve det også.
Jeg vil aldri bli noen løpedronning. Dette handler om utvikling. Det handler om at trening gir resultater. Jeg klarer mer, jeg orker mer. Jeg lurer på hvor lenge det er siden jeg løp sist. Det må være helt siden datteren min var liten, og ble helt sjokket da jeg løp sammen med henne i lek . ” Mamma du kan jo løpe ” – jeg husker reaksjonen hennes som om det var i går. Store øyne, litt i sjokk. Etter det har jeg løpt litt i lysløypa her, men det begynner også å bli en stund siden. Og jeg har vel så vidt prøvd meg på mølla før, men nå er løpingen en del av intervalltreningen, og det har det ikke vært før. Nå er det også en konkurranse med meg selv om å forbedre gjennomsnittstiden som jeg bruker på hver intervall. Fy søren for en følelse dette gir meg!
Jeg merker godt at jeg har begynt å løpe litt. Jeg merker at pulsen naturlig nok blir høyere, og jeg svetter mye mer enn før. Jeg er klissvåt etter en trening, og det i seg selv gir en fantastisk følelse. Treningen er intensivert, og jeg har begynt å gå i motbakke mye mer enn før. Jeg blir sliten, dønn sliten, men det er jo nettopp det man skal bli etter trening. Man skal kjenne at man har hatt ei god treningsøkt, og man skal svette masse. Det som også føles så utrolig godt er at det virker som om både knær og føtter tåler løpingen, og lymfebeina mine, de samarbeider veldig godt. Klart jeg merker at jeg har trent, klart beina noen ganger blir vondere, og tyngre, men det er en pris jeg er villig til å betale for ei bedre helse, og en lettere kropp.
Jeg har hatt en utrolig god utvikling på trening. Alt slitet jeg legger ned, det har gitt nye resultater. Jeg merker det ikke så godt på vekten, men her kommer jo også kost inn som en viktig del. Likevel holder jeg meg. Selv om jeg noen dager føler at jeg har lagt på meg en haug av kilo, så er ikke det realiteten.
Jeg kan løpe. Jeg er stolt og fornøyd, selv om jeg aldri vil bli noen løpedronning. Fastlegen min var veldig fornøyd med at jeg nå også har lagt inn litt løping, og jeg har fått klar beskjed om at treningen jeg gjør er fantastisk god trening. Jeg har vist meg selv at jeg kan, og at jeg kan ta treningen et hakk videre. Jeg har vist at jeg kan utfordre meg selv. Fortsatt vil treningen garantert gå både opp, og ned, men akkurat nå skal jeg nyte at jeg er på en utrolig god plass, og et viktig steg videre.
Nå må man ikke løpe for å komme i god form. Man skulle jo tro at det var et must for å få den formen man ønsker når man ser alle som løper for livet. Man kan faktisk gå seg til den formen man ønsker seg, man kan gå seg til toppform faktisk. Visst man i tillegg også får opp pulsen litt når man går, og gjerne blir litt svett på ryggen, så gir dette en veldig god helseeffekt i følge Helsedirektoratet. Og husk : uansett om du går, eller småjogger, og uansett i hvilket tempo, så knuser du alle som sliter sofaen.
Fy fader for ei uke dette har vært! Denne uken har jeg opplevd mestring på høyt nivå, og jeg har krysset dørstokkmila et par ganger. Denne uken har jeg vært så stolt av meg selv, og den følelsen var det innmari godt å kjenne på igjen.
Jeg løper ikke. Jeg vil nok aldri bli noen løpedronning. Jeg har liksom vært i tvil om jeg faktisk kan løpe. Jeg lurer på hvor lenge det er siden jeg løp sist. Jeg vet jeg har småjogget noen ganger når jeg har gått tur i lysløypa her jeg bor, men utover det, aldri. Ellers må vi vel tilbake til når datteren min var liten, og ble helt sjokket da jeg løp sammen med henne i lek . ” Mamma du kan jo løpe ” – jeg husker reaksjonen hennes som om det var i går. Store øyne, litt i sjokk. Så akkurat løping, det er ikke noe jeg har til vane å gjøre. Hva visst jeg er nødt til å løpe? Hva da ? Jeg har tenkt tanken noen ganger…
Klart jeg egentlig kan løpe. Det er jo ingenting som skulle tilsi noe annet. Jeg løp jo faktisk noe i lysløypa her jeg bor da jeg begynte livsstilsendringen. Når jeg ikke så noen mennesker i nærheten av meg, så husker jeg at jeg tok sjansen. Jeg løp korte stykker, gikk et stykke, og løp litt igjen. Det funket det. Jeg gjorde vel det for å forsikre meg om at jeg faktisk kunne løpe. At jeg nesten glemte disse bragdene er jo utrolig hehe.
Å oppleve mestring er en helt fantastisk følelse, og det å få kjenne på mestringsfølelsen i blant, det betyr så masse. Jeg føler vel lenge at treningen min har vært på et middels nivå i forhold til hva jeg egentlig ønsker, og når vi stod midt oppi den verste koronakrisen, så var det jo full treningskrise. Joda, jeg gikk turer, men det ble absolutt ikke sånn jeg ønsket det, og feilen, den lå som alltid i mitt hode. Men sånn var det. Aktivitet og trening var på nivå middels. Skal jeg klare å reise videre på denne spennende, men tøffe reisen, så må jeg fremover.
Etter at treningstudioeene åpnet opp igjen, så kjente jeg veldig på skal, skal ikke. Jeg telte på knappene. Heller ikke fastlegen min var veldig entusiastisk når vi snakket om å starte på treningsstudioet igjen. Han ville vel egentlig at jeg skulle drøye det litt, men til slutt, så ble vi enige om at jeg kunne dra på trening så lenge jeg er på trening så tidlig. Jeg er som regel på trening kl.07, noen ganger blir klokka 0730, og til nå har det nesten ikke vært folk på den tiden, noe det egentlig heller ikke var før korona. Vi er kanskje 4-5 stykker som trener så tidlig på morgenen, det står antibac overalt, og det er rengjøringspersonal som hele tiden vasker apparatene. heldigvis legger jeg også merke til at de som trener på samme sted som meg, de er flinke til å vaske apparater de også, og til å bruke antibac.
Denne uken har vært en rå treningsuke. Jeg har kommet et langt steg fremover føler jeg selv, og jeg ser at det er fremgang i treningen. I går var jeg så svett som jeg ikke har vært på lenge, og det er den beste følelsen. Jeg tok meg helt ut, og var dønn sliten etter endt økt. En time var jeg på tredemøllen i går. Det har jeg vært mange ganger før, men denne uken så gjennomførte jeg noe jeg har hatt lyst til lenge, men ikke våget. Jeg har tvilt på om jeg ville klare det, og jeg har nok vært redd for å prøve fordi det er andre tilstede på treningssenteret.
Denne uken har jeg løpt. Hvem skulle vel at jeg har løpt intervaller? Jeg har aldri hatt de store planene om å bli noen løpedronning, men jeg har nok alltid hatt lyst til å prøve, bare for å se om jeg ville mestre det. Bare for å se om jeg faktisk kan løpe. Når jeg går intervallene på tredemølla, så øker jeg jo tempoet hver gang jeg skal igang med en ny intervall, så tempoet jeg går i, det kunne jeg også ha løpt i. En av grunnene til at jeg ikke har prøvd å løpe før denne uken, det har jo også vært fordi jeg har hatt folk rundt meg på treningen. Jeg har ikke vært tøff nok, jeg har ikke våget. Jeg er jo ikke av de minste, og så skal jeg i tillegg løpe. Tanken på og ikke klare det mens noen ser det, den har vært for skremmende.
Jeg trener godt for tiden, men denne uken her, den trengte jeg virkelig for veien videre. Jeg trengte å kjenne på at jeg mestret, at jeg klarte og at jeg ikke brydde meg om de rundt meg. Jeg trengte å føle at jeg har gjort fremgang. Det kjente jeg virkelig denne uken her. Helt ut av det blå, så bestemte jeg meg for å løpe deler av intervallene. Så for hver intervall, så løp jeg halve tiden, og gikk resten. Intervallene er ikke lange, men for meg som ikke akkurat løper veldig ofte, så var dette veldig innafor. Jeg kjente pulsen slå litt ekstra da jeg gjorde meg klar for å løpe den første intervallen, men fy søren som jeg nailet det!
I går da jeg kom på treningen, så var det andre som trente rett ved meg, og jeg kjente jeg ble så skuffet over det. Da kunne ikke jeg få løpe intervallene mine. Andre kunne jo ikke se meg løpende på tredemølla. Der kjente jeg det sperret veldig. Jeg kjente jeg ble skuffet fordi jeg faktisk hadde gledet meg til å løpe igjen, men ett eller annet skjedde i hodet mitt. Plutselig fant jeg ut at jeg faktisk ikke brydde meg. Hadde jeg lyst til å løpe, så skulle ingen stoppe meg for å gjøre det. Så jeg løp, og ga blanke i om andre så meg løpe. Jeg så meg nok rundt de sekundene jeg hadde pause, men det var så godt å ikke bry meg. Jeg var mer opptatt av å kjenne på stolthetsfølelsen enn følelsen av og ikke tørre.
Denne uken har jeg krysset noen personlige grenser. Både ved og faktisk løpe deler av intervallene, og samtidig gjøre det uten å bry meg om hva andre kanskje ville si. Her snakker vi om den berømte dørstokkmila. I går så løp jeg faktisk også de fleste intervallene i motbakke. En helt fantastisk følelse. Mestring, stolt og et stort klapp på skuldren over fremgangen.
Man må ikke løpe for å komme i god form. Man skulle jo tro at det var et must for å få den formen man ønsker når man ser alle som løper for livet. Men…det å gå er faktisk like bra som å løpe. Man kan faktisk gå seg til den formen man ønsker seg, man kan gå seg til toppform faktisk. Visst man i tillegg også får opp pulsen litt når man går, og gjerne blir litt svett på ryggen, så gir dette en veldig god helseeffekt i følge Helsedirektoratet.
Dere som har vært innom trening vet at trening må holdes ved like. Trening er det man kaller ferskvare. Det merker man kjapt om man har vært borte fra trening en stund, og skal starte på an igjen. Formen forfaller på et knips, så man må holde det vedlike. For å klare å holde trening og aktivitet vedlike, så må man finne noe man synes er lystbetont, og mange velger da å gå seg en tur. Forskjellen på det å gå, og det å løpe er nemlig ikke så stor som man kanskje tror. En gåtur i et tempo som gir deg litt puls, og litt svette på ryggen, det vil gi deg veldig god helseeffekt. Effekten ved å gå gir deg også bedre søvn, du takler stress bedre, og du blir roligere til sinns. Til sammen vil dette kunne gi oss flere leveår. Det er virkelig noe verdt å tenke på.
I tillegg til mestringsfølelsen, og stolthetsfølelsen denne uken, så har jeg kjent at mitt lille løpeprosjekt har gjort at jeg igjen har begynt å glede meg til trening. Treningen har vært en vane, noe jeg må gjennomføre, men nå som jeg også har lagt inn litt løping, så kjenner jeg på treningsgleden igjen. Nå skal jeg utfordre meg selv på løpingen. Klarer jeg å løpe lengre intervaller? Klarer jeg å øke tempoet? Hvor mye motbakke kan jeg klare mens jeg løper? Jeg ser frem til ny trening i morgen. Jeg skulle trent i dag, men hælen har fått solid juling, så jeg tror det lureste er å la føttene hvile til i morgen. Om det er løpingen og motbakkene som er årsaken, det håper jeg ikke. Den ene hælen har sånn sett vært en kranglefant lenge, og i perioder. Selv om jeg kjenner på at jeg burde vært på trening, så skal jeg se om jeg klarer å la være….
I går skrev jeg om klær på bloggen, og helt avslutningvis, så har jeg lyst til å vise noen rålekre plagg fra GOZZIP som er i butikkene nå. To lekre topper i olivengrønt. GOZZIP er et merke jeg liker veldig godt. De har mye tøffe klær, klær som skiller seg litt ut. Det liker jeg veldig godt. Olivengrønt er og en farge jeg har blitt mer og mer glad i. Det er en utrolig flott farge. To ulike overdeler, så her spørs det hva man liker. Jeg liker begge to veldig godt, men den lengste overdelen har jo et utrolig stilig design. Den korteste overdelen, den er i lin, og i samme farge så kan du også få superstilige linbukser. I GOZZIP så kan man som regel gå ned en størrelse i forhold til hva man som regel bruker. GOZZIP er romslige i størrelsene.
Jeg følte et lite øyeblikk at den korteste overdelen kanskje var noe for kort for meg. Jeg er jo litt der at jeg fortsatt liker lengder selv om jeg er blitt mye bedre, og stadig utfordrer meg selv på lengde. Etter å ha hatt den på meg ei stund, og sett på bildene jeg tok med den på, så ser jeg igjen at jeg kan gå bruke kortere overdeler. Det er så godt å se det i blant sånn at jeg mer og mer også kan bruke det som er korte plagg i mine øyne.
Det blir en spennende høst også fra GOZZIP, og jeg gleder meg til å vise dere mer på bloggen fremover. Men sjekk ut de de flotte plaggene jeg viser på bloggen i dag i din nærmeste butikk, eller spør meg om du lurer på hvilke butikker som selger disse. Du kan følge GOZZIP på Facebook her : https://www.facebook.com/gozzipwoman/
Ha en nydelig søndag! Her i Kristiansand så høljer regnet ned. Dette blir en deilig innedag kjenner jeg.
Så åpner de igjen, treningssentrene. Jeg har sett så frem til denne dagen. Treningssenteret har vært så utrolig viktig for meg. Jeg må ut for å trene. Hjemmetrening fungerer ikke for meg.
Etter at landet stengte ned, så stengte også treningsstudioene. Det kjente jeg veldig på. 3-4 ganger i uken på treningsstudioet ble til ingenting på et knips. Jeg skulle klare den utfordringen også, men det gikk dårlig. Aktiviteten har vært laber i forhold. Turer har det blitt, men ting har ikke vært som det pleier. Rutinene mine ble brutt. Etter jeg mistet jobben i Radio Metro, så hadde jeg i utgangspunktet hatt masse av tid til trening, men koronaen satte en midlertidig stopper for turene til treningsstudioet.
Det har vært tungt denne perioden, og feilen er kun min. Skulle gjerne hatt mange å legge skylda på, men jeg står nok igjen som den som har ansvaret. Jeg har mye treningsutstyr hjemme til styrketrening, men jeg er så dårlig til å bruke de. Det beste for meg er turene til treningsstudioet.
Jeg synes så mange rundt meg har brukt koronatiden fornuftig i forhold til spesielt det å komme seg ut på mye turer, og mye lange turer. Jeg kan vel egentlig ikke skryte av akkurat det. Det har vært en vanlig dose turer. Jeg har og slitt med en smertefull fot og hæl, så det har og vært utfordrende, men likevel ingen unnskyldning.
Nå åpner altså treningssentrene som jeg har sett frem til. Jeg har ventet og ventet. Gledet meg. Sett frem til dette. Gledet meg til å komme inn i de gode treningsrutinene igjen. Til å fortsette den positive veien, men så dukket det opp et men, et spørsmålstegn.
Fastlegen min er nok noe skeptisk til treningssentrene ennå. Kanskje bør jeg vente en stund. Mye mennesker, mye kontaktpunktet, lufta. Kjente det ble utfordrende når legen sa det. Vente? Jeg som helst ville være først når de åpnet…sånn nesten iallefall.
Jeg trener alltid tidlig, og som regel er det minimalt med folk da. Det er et pluss for meg. Smittevernreglene er det en selvfølge at man følger. Foreløpig vet jeg ikke hvilke andre regler som vil gjelde for treningsstudioene.
Fastlegen sa jeg kunne se hvordan det var med folk så tidlig som jeg trente. Føle litt på det, men var det mye folk, så var rådet å vente. Fastlegen anbefalte daglige, gode turer. Det er jo ikke vanskelig å få til. Det er bare denne viljen da som jeg må finne. Motivasjonen. Gleden. De gode følelsene.
Når treningssentrene åpner, så er jeg kanskje ikke den første, el nr.20. Kanskje jeg er der et sted i køen, men jeg følger nok legens råd om å føle meg frem. Hvor mange trener like tidlig som meg.
Jobb nr.1 nå er helsa mi, treningssenter el ikke. Jeg har verdens beste mulighet til å prioritere meg selv, og min helse. Du må gripe den, Heidi, og det med begge hender.
I går skrev jeg om hylekorene som skriker over de 5 kiloene de må ha av seg, og alle diettene som da planlegges for å nå dette. Jeg skrev om den vonde følelsen av å være elefanten i rommet når vekt og slankekurer diskuteres. 5-10 kg er jo ingen umulig oppgave. Ja, man må ta seg selv i nakken, og ja, man må gjære en innsats, men det er mulig med de riktige grepene. Det er mulig å gå ned 50 kg også. Det vet jeg alt om, men det er en vanskeligere kamp å kjempe. Selv om jeg har mistet 50, og kanskje gått opp noen få..iallefall føles det sånn akkurat nå, så bør jeg ytterligere ned om jeg skal sette helsen i fokus, og om jeg skal klare å tenke finere tanker om meg selv. Hadde det vært 5 kg, så skulle jeg ha klart det i morgen liksom. Jeg synes også det er respektløst å skrike om 5 kg når man sitter i et rom med en eller flere personer som kjemper en helt annen vektkamp. Kanskje tenker de ikke over det. Kanskje så de aldri på meg som den store elefanten i rommet, men de burde tatt signalene når jeg som alltid hadde noe på hjertet plutselig ble stille.
Jeg har fått mange tilbakemeldinger etter innlegget i går, og alle takket meg for å sette ord på ting de også føler på. For å klare å gå ned mange kilo, så nytter det ikke å starte en slankekur, men må starte en endring som er til å leve med. Den må passe hver enkelt nettopp fordi den må vare livet ut. Kampen mot kiloene er aldri over. Man kan aldri hvile på lauvbærene om man skulle klare å gå ned mye. En liten pause, og litt gal tenkning, så er man plutselig på feil spor.
I går skrev jeg om at vi må finne på noe sammen. Noe som kan hjelpe oss alle som sliter litt eller mye nå. Da jeg satt og så igjennom eldre blogginnlegg, så kom jeg over et fra januar 2016. I januar det året, så presenterte jeg et treningsopplegg på bloggen. Et treningsopplegg som de fleste kan klare å gjennomføre. Et treningsprogram som ble laget av en bekjent av meg, Lise Lund. Lise er PT, og har mange års erfaring innen trening. Lise lagde dette treningsprogrammet for bloggenes lesere for de årene tilbake. Dette er et treningsprogram som man skal kunne gjøre hjemme hos seg selv. Et program uten apparater. Her bruker man kun seg selv, og egen vekt.
På bloggen i dag, så skal du få bloggens eget treningsprogram, og så lager vi en avtale på at nå kjører vi i gang. Blir du med? Her kan man jo øke antall ganger man gjør øvelsen etterhvert som man føler for det. Og klarer man ikke det antallet som står, nei, så starter man på et lavere antall. Her kan man gjøre det slik det passer for nettopp deg.Jeg håper du blir med, og jeg håper å høre hvordan det går.
Det er ikke er noen revolusjonerende nye treningsøvelser som blir presentert, men øvelsene ble satt sammen slik jeg ønsket det. Treningsprogrammet skal være et program på lavterskel nivå, det skal være noe de aller fleste skal kunne klare å gjennomføre, og det skal være et program man kan gjøre hjemme uten noe som helst utstyr. Det skal ikke være mye styr for og kunne gjøre dette, og det tar heller ikke for mye av tiden din. Det betyr også at det vel ikke er særlig med unnskyldninger igjen for og ikke være med å trene?
For de av dere som lurer på om det er meg som har satt sammen treningsprogrammet, så er det jo da ikke det. Programmet ble lagd i samarbeid med , og under veiledning av PT, Inger Lise Lund. Inger Lise har over 20 års erfaring fra treningsbransjen, og driver i dag Fitness-Akademiet. Inger Lise kurser instruktører, hun er instruktør ved treningssentre, og er PT. Inger Lise brenner for å spre treningsglede, og var ikke sen om å si ja til å sette sammen et treningsprogram når jeg spurte henne.
Vi starter helt forsiktig
Treningsprogrammet skal være et program som alle uten de store helseutfordringer kan klare å gjennomføre. Vi skal starte veldig forsiktig, og første mål er å trene 2 ganger i uken. Treningsprogrammet består av 8 øvelser. Hver øvelse har 8 repetisjoner, og disse 8 repetisjonene skal gjøres 3 ganger. Det betyr at hver øvelse skal gjøres 24 ganger. Mellom hver repetisjon, så rister du litt løs på kroppen før du starter på an igjen. Oppvarming vil alltid være et spørsmål. Vi har tenkt at det fort vil bli et tiltak for mange å gjennomføre treningsprogrammet om man først skal ut å gå tur for å bli varm, eller om man skal løpe rundt huset, eller gå trapper. Vi legger derfor ikke for mye vekt på oppvarmingen, MEN gå gjerne litt på stedet for du starter på øvelsene. Ikke gå rett fra sofaen til trening. Går man litt på stedet før man starter, så får man brukt hjertepumpa litt. Føl at kroppen har en normal temperatur, og bevegelighet, og går man litt på stedet, så får man opp varmen litt før treningen. Vi vil på bloggen i dag vise deg hvordan hver øvelse skal gjøres, men her er det også veldig viktig at du gjør øvelsene ut i fra hva du klarer. Øvelsene må ikke gjøres akkurat slik vi viser. Du kan gjøre øvelsene lettere, eller tyngre, men det viktige her er at øvelsene ikke skal gjøre vondt. Gjør øvelsene vondt, så har du utført de feil, eller gjort mer enn du skal. Kjenn etter hva som føles greit for deg. Man skal kjenne at øvelsene tar, og man skal kjenne at kroppen, og muskler blir brukt, men det skal altså ikke gjøre vondt. Vi har satt opp 8 repetisjoner som er utgangspunkt. Ikke øk på allerede første uken. Hold deg til de 8 repetisjonene. Dersom 8 repetisjoner blir for mye, så gjør så mange som du klarer. Klarer du 5, så er det veldig bra, klarer du 2, så er det også veldig bra. Du vil merke at uansett hvor mange du klarer å ta, så vil fremgangen komme. Du vil etter hvert som ukene går merke at kroppen din vil klare mer enn hva den gjorde når du startet opp. Du har ingen andre konkurrenter enn deg selv, og følger du treningsprogrammet, så er både Inger Lise og jeg sikre på at du vil merke fremgangen. Selv ett forholdsvis ” enkelt ” program som dette vil på sikt gi deg resultater. Klarer du 2 ganger i uken, så er det veldig bra. Alt utover disse to gangene er en bonus Tren gjerne programmet mer enn to ganger i uken, eller ta deg gjerne en gåtur en, eller flere dager, men sett deg som mål at du minimum skal trene to ganger i uken!
Fremdrift
Den første uken, så skal vi altså konsentrere oss om å trene 2 ganger i uken. Vi skal trene 8 øvelser hvor av hver øvelse skal ha 8 repetisjoner. Alle øvelsene skal gjøres 8 x 3 runder. Ikke øk på selv om du kanskje føler at du kunne ha gjort det. Vi har helt klart en plan for treningen, og etter hvert som ukene går, så skal vi øke både i antall repetisjoner, og kanskje også antall runder. Er man flink, og trener gjennom programmet slik man skal, så vil det gi resultater. Man vil merke fremgang, og man vil kjenne på følelsen av å mestre. Man vil kanskje også føle på at trening er ålreit. Vårt mål er å få deg i aktivitet ved å finne øvelser de aller, aller fleste kan gjennomføre. Vi vil vise at det er veldig mye man kan gjøre hjemme hos en selv, og man trenger ikke masse utstyr for å trene. Her trenger du en dør å lene deg mot, eller en sofarygg. Du kan støtte deg på kjøkkenbenken, og ellers kun bruke deg selv. Øvelsene på gulvet, der kan du kanskje ha et underlag, men bruk et teppe, eller et håndkle om du ikke har en matte. Ha gjerne også en vannflaske, eller et vannglass i nærheten da det er viktig å drikke godt under trening. Sliter du med å gjennomføre øvelser på gulv, så har vi alternativer.
Er du motivert til å bli med å trene ?
Jeg håper treningsprogrammet vil motivere mange av dere som følger bloggen til å se at trening ikke trenger å være et ork, og det trenger ikke å ta lang tid. Å sette av to dager i uken, og trene gjennom programmet, det har ALLE tid til! Det finnes ingen unnskyldninger i verden som er gode nok til at du ikke kan få til dette. Her går det på det å ville. Det går på å kaste alt av unnskyldninger på båten, og bare gjøre det. Finn frem selvdisiplinen, og viljen som ligger der et sted, og legg en plan. Det kan også være lurt å føre en trenings dagbok for deg selv. På den måten kan du følge med på egen utvikling. Skriv hva du føler er tungt, hva som føles greit, skriv antall repetisjoner, og så kan du på den måten følge med på hvordan din egen fremgang er fra uke til uke. Det gir en fantastisk følelse når man faktisk oppdager at det har skjedd en fremgang, og fremgangen kommer fortere enn du kanskje tror. Jeg håper treningsprogrammet kan være det du trenger for å få startet med det du har tenkt på så lenge. Jeg håper det kan være starten på noe veldig bra. Det er realistisk å få til to ganger i uken, og det å ha realistiske mål er viktig. Selv for de av leserne mine som er i ukentlig aktivitet, så kan det være fint å også trene dette programmet hjemme.
TRENINGSPROGRAM
Knebøy
Første øvelse er knebøy. Her kan du gjerne bruke kjøkkenbenken, eller en sofarygg som støtte. Her er det viktig at du selv kjenner hvor langt ned du vil gå. Øvelsen skal ikke gjøre vondt. Gå så lang ned du føler at du kan uten at det blir vondt for deg, og gjør 8 repetisjoner. Disse 8 repetisjonene tar du 3 ganger.
Armheving
Armheving, eller push ups er en øvelse som jeg tror at de fleste kjenner til. Ofte gjøres den nede på gulvet, men her skal vi gjøre den ved bruk av kjøkkenbenken, eller du kan bruke en dør som du lener deg inntil. Gå så langt ned som du føler at du kan. Husk strake armer. Øvelsen blir tyngre jo lengre ut fra benken/døren du står med bena. Her føler du deg frem, og husk at du ganske raskt vil merke fremgang. Ta 8 armhevinger, og gjenta øvelsen 3 ganger.
Kneløft, foran
Her skal vi løfte litt på beina. 8 repetisjoner gir 4 løft på hvert ben. Her er ikke målet å løfte høyest mulig, men det er en utrolig viktig øvelse. For min del, så er det å løfte bena en tung ting å gjøre, men også jeg klarer dette løftet her. Løft slik du føler er komfortabelt. Du tar 8 repetisjoner, og gjentar dette 3 ganger.
Benløft bak
I denne øvelsen, så skal vi løfte/skyve litt på beina, og da bakover. Løft litt på benet, og skyv bakover. Fordel repetisjonene på begge bena, og ta gjerne med armene. Bruk av armene gjør øvelsen litt tyngre. Trenger du å støtte deg, så bruker du kjøkkenbenken, en stolrygg, eller en sofarygg. 8 repetisjoner, og 3 runder.
Rumpeløft
I denne øvelsen, så skal vi ned på gulvet. Legg deg gjerne på et teppe, eller et håndkle. Har du en yogamatte/treningsmatte, så bruk gjerne den. Det er godt med ett litt mykt underlag når du skal legge deg på gulvet. Her synes jeg det er godt å ha armene under hodet mens jeg gjør øvelsene. Sett bena i gulvet, og løft opp rumpen fra gulvet. Løft 8 ganger, og gjenta øvelsen 3 ganger.
Stasjonære utfall
Her skal vi opp fra gulvet igjen, og gjøre statiske utfall. Sett bena slik du ser på bildet, og gå ned så langt du klarer. Ikke tenk på at du må ned så langt som mulig. Klarer du å komme deg ned litt, så er det veldig bra! Ingen av øvelsene skal gjøre vondt, heller ikke denne. Man skal kjenne at den ” tar “, men det er forskjell på å kjenne en øvelse, og det at den gjør vondt. Ta gjerne annehvert ben. 8 repetisjoner, og 3 ganger.
Sit ups
Vi skal på de to siste øvelsene ned på gulvet igjen. Denne øvelsen er også en velkjent øvelse vil jeg tro. Her skal vi ha sit ups, eller hodeløft. Ligg godt på gulvet, ligg med strak kropp, eller sett bena i gulvet. Løft hodet litt opp, og hold stille i noen få sekunder. Legg deg ned igjen, og løft opp på nytt, og hold. Du løfter hodet, og holder 8 repetisjoner. Gjenta dette 3 ganger.
Rygg rotasjon – øvre del
Siste øvelse i treningsprogrammet er en øvelse for ryggen. Her skal vi stå på knærne, og rotere skuldrene/armene til hver side. Som alle andre øvelser, så gjør du 8 repetisjoner, og 3 ganger.
Da var treningsprogrammet presentert, og jeg håper du er motivert til å trene dette to ganger i uken? Dersom noen av øvelsene er utfordrende, så si i fra, så kan vi finne alternativer. Når jeg har skrevet 8 repetisjoner, så husk at det er et utgangspunkt. Dersom du ikke klarer 8 repetisjoner, så gjør det du klarer! Alt du klarer er en seier, fremgangen kommer uansett. All trening utover disse 2 gangene denne uken, det er en stor bonus. Hver uke, så skal vi gjøre noen endringer slik at man hele tiden får en viss utvikling. Hva tenker du om treningsprogrammet? Vil du klare å trene dette to ganger denne uken? Som jeg har skrevet før, så vil man etter hvert merke fremgang om man setter seg som mål at man skal trene programmet slik vi har vist, og det antall ganger som vi har anbefalt.
Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble fort sliten, og når den ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og kanskje få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og heller lure seg unna.
Det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Eller mer riktig, ikke gadd. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, og det gjorde jeg ofte, spesielt når vi var ute på tur, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene. Når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig. Derfor valgte jeg ofte de letteste turene. Det var ikke moro når man alltid var sistemann. Det var ikke moro å se de man gikk sammen med snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem. Dersom de fant ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater.
Jeg er ikke stolt av treningsinnsatsen jeg har lagt ned i 2019. Jeg har slitt mye med dårlig samvittighet, og jeg ser jo at prioriteringene mine har vært feil. Trening burde vært på på 3.plass på listen min etter jobb og familie. Treningen er viktig for meg. Det er viktig for helsen, det er viktig for Heidi. Jeg må sette meg selv mer i fokus i det nye året. Trene mer. Trene mer variert. Trene riktig. Jeg vil ha resultater. Jeg vil, jeg kan og jeg skal.
Helsemessig kan det også være utfordrende å være overvektig. Det er mange som sliter med vonde knær, med vond rygg og vonde skuldre. Mange sliter med høyt blodtrykk, med diabetes 2, med høyt kolestrol og disse typiske livsstilssykdommene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært ganske heldig på mye av dette. Kanskje er det arv, og gener, eller kanskje er det fordi jeg ikke bare har sittet på rumpa selv om jeg har hatt alle disse ekstra kiloene… kanskje har jeg vært heldig? Noen utfordringer har jeg absolutt hatt helsemessig, og jeg har ligget i gråsonen for diabetes 2, og jeg har hatt høyt blodtrykk. Legen har ikke vært så fornøyd med disse verdiene, men i en periode, så gikk det inn det ene øret, og ut det andre. Jeg fikk vel aldri kjeft. Emnet vektreduskjon ble nok tatt opp av den tidligere fastlegen min, men han burde nok vært mer på, og snakket mer med meg om dette. Jeg hadde sikkert stukket fingrene i ørene, og nektet å høre, men han burde nok ha prøvd mer. I dag har jeg en ny fastlege, og en lege jeg kan prate med alt om. Han er slik alle leger bør være, og jeg er super fornøyd med han. I dag er også verdiene mine veldig fine, og det er jeg stolt av.
Etter jeg startet veien mot en livsstilsendring, så ser jeg hvilke fantastiske resultater det kan gi. Det er et slit å trene, jeg ser at det kan være et slit å komme seg på trening, men når jeg ser gevinsten jeg har fått, så er det verdt hver svettedråpe. Jeg prøver å være flink til å kjenne på både de små, og de store seierene. Det er nok mest av de små, disse aha opplevelsene når jeg oppdager at jeg kan gjøre ting jeg ikke klarte før, eller at ting går mye lettere enn det gjorde før. Eller når målebåndet viser at noe positivt har skjedd. Jeg opplever at jeg ikke gruer meg for bakker lengre, og når jeg er på toppen, så trenger jeg ikke hente meg inn i flere minutter før jeg kan gå videre. Jeg kjenner på at når pulsen virkelig har kommet seg høyt opp, så bruker jeg heller ikke lang tid på å få den ned igjen. Tempoet mitt når jeg går er blitt raskere, jeg blir fortalt at jeg har en mye flottere holdning når jeg går enn hva jeg hadde før. Det er så mange små, og store gevinster jeg har fått i løpet av det siste året som får meg til å innse hva trening kan gjøre for kroppen. I går hos fastlegen min, så kunne han stolt fortelle at jeg nok en gang hadde blodtrykk som en konfirmant. Blodsukker, og kolestrol var strålende – fastlegen min var både stolt av meg, og fornøyd med grepene jeg har tatt. Forleden traff jeg ei barndomsvenninne som jeg ikke hadde sett på ei god stund. Jeg føler jo ikke at vekten har blitt mindre den siste tiden, men hun gjorde dagen min når hun fortalte at hun så at vekten fortsatte å gå nedover: ” Du blir slankere og slankere du.” Er det rart jeg strålte som ei sol resten av dagen.
Finnes det egentlig noen unnskyldning for ikke å trene? Kroppen vil hele tiden stritte i mot inntil man viser hvem som bestemmer. Min kropp stritter fortsatt mye i mot, og det er mye jeg ikke ser for meg at jeg vil kunne gjøre ennå, men jeg er blitt flinkere til så mye. Vi tar ofte de letteste løsningene.Bare det å bli glad i å gå, det er ikke en liten seier for meg, men en kjempestor en! På kurs på sykehuset, så fokuserte de veldig mye på viktigheten av hverdagsaktiviteten, og her ser jeg også at jeg må bli flinkere. Jeg vil så gjerne bli flinkere til å komme meg ut på tur. Etter jeg ble alene, så er det blitt noe vanskeligere, jeg innrømmer det glatt. Jeg var mye mer ute på tur før. Jeg kjenner at jeg må jobbe med motivasjonen. Jeg må jobbe med hodet mitt. Jeg må endre.
På torsdag var jeg med ei venninne av meg på ei treningsøkt på studioet hvor hun trener. Vi skulle hatt denne økten sammen lenge. På torsdag ble det trening. Lymfebeina mine utfordrer meg endel for tiden, men selv om beina ikke liker å trene, så liker resten av kroppen det.. Marie, venninnen min, hun er en person jeg setter utrolig stor pris på. Alltid ærlig, og sier det hun mener, ikke det jeg nødvendigvis ønsker å høre. Hun stiller spørsmål som får meg til å tenke. Hun utfordrer meg, hun motiverer, og inspirerer. Økten vi hadde ble ei veldig god økt hvor vi ble svette og varme. Først noen minutter på tredemølla, så ei god økt på sykkel og deretter strikkøvelser for armene. Det var fint å kjenne på en god puls, og kjenne at man får brukt kroppen. Viktigheten av å variere så jeg litt bedre da. Viktigheten av ikke å belaste for mye som jeg nok gjør når jeg alltid kjører intervalløkter på tredemølla. Fra at jeg alltid trener alene, så var det fint med en treningspartner. Da vi gikk hvert til vårt etter trening, så hadde vi oppsummert at jeg kan, jeg vil og jeg skal. Dette skal jeg skrive på tavla ved pulten min hjemme. Takk, Marie.
For deg som bærer noen, eller mange kilo for mye : Her i Kristiansand så har vi en egen crossfit gruppe for overvektige. Crossfit høres kanskje skummelt ut, men det er innmari god trening. Man får brukt hele kroppen. Her bestemmer man nivået selv. Man jobber så hardt som egen kropp orker, og det er så viktig å få frem. Vi blir også passet godt på av instruktør. Treningen er for både kvinner og menn, og det er for alle uansett alder. Vi har unge med, og vi har damer på rundt 60 år. Vi har noen med 10 kg for mye, og vi har noen med større overvekt. Det er så sosialt. Vi ler masse, og det fine er at vi er alle i samme situasjon, og det gjør treningen mye lettere. Mange har prøvd en time, men så ser vi det ofte ikke igjen. Det skal være hardt å trene. Man skal få høy puls. Man skal svette. Men det er likevel ingen som har opplevd at hjertet har stoppet, eller at man har blitt dårlige – man må bare tåle at kroppen blir sliten. Så enkelt.
Det er ikke lett å få overvektige med på å trene. Jeg skjønner ikke hvorfor. Det er så mange der ute som har savnet et eget tilbud for overvektige. Når det kommer, så trekker man seg tilbake, og finner all verdens unnskyldninger for ikke være med. Jeg skal ikke gå mer inn på akkurat det, men grip sjansen som du har dersom du bor i Kristiansand og omegn. Treningen er to ganger i uken, og med to treninger i uken, så har du startet på reisen du har ønsket å starte så lenge. Treningene er tirsdager 1730 og torsdager 1630. Ta kontakt for mer info.
Treningene gjør meg dønn sliten, og de utfordrer meg masse. Det å sitte med en god mestringsfølelse, det er også en utrolig stor seier…. om jeg nå får dette med endring til å høres lett ut, så er det absolutt ikke det. Det har kostet mye, og det koster fortsatt mye. Jeg MÅ bli flinkere i det nye året. Jeg har fortsatt en laaaaang vei å gå. Vekta skulle jeg helt klart ønsket gikk fortere ned, men det er godt å føle at det man gjør er riktig, og det er godt å ha en kropp som samarbeider mye bedre enn den gjorde før. Jeg har fortsatt troa på 2020.
All overvekt sitter i hodet. Det var overskriften på en artikkel jeg hadde i Fædrelandsvennen for et år siden. Jeg var blitt spurt av avisen om å fortelle min historie, fortelle om min endringsreise, og fortelle hvordan mitt liv hadde vært som en størrelse for stor. For meg er det utrolig viktig å sette ord på tanker og følelser som så mange går rundt og tenker på, men ikke helt våger å prate om. Det er viktig for meg å vise at mye er mulig selv om man er stor. Det er mulig å gjøre endringer visst man bare ønsker det selv, og setter seg mål man vet at man klarer å gjennomføre, realistiske mål.
Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg meg selv i speilet, eller jeg finner frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.
Akkurat nå er reisen veldig tøff. Puslespillet, det å få lagt inn en riktig mengde trening i løpet av ei uke, det sliter jeg med. Jeg skulle nok ønske at noen hadde fortalt meg hvordan jeg best hadde prioritert treningen. Morgentrening slik jeg hadde før, det er ikke lengre aktuelt pga jobben min som morgenvertinne i Radio Metro. Etter jobb, så er dagen ofte helt full. Da skal det jobbes med forbundssaker, da skal jeg gjøre unna alle avtaler, jeg skal besøke prinsen min i Arendal. Det er alltid noe…MEN det er likevel rom for trening. Det er bare meg som ikke helt klarer å se hvor treningen skal presses inn enda jeg vet at etter jobb og familie, så er faktisk treningen det aller viktigste. Jeg er livredd for å havne tilbake der jeg var før, for det å legge på seg igjen, det er vel en av de enkleste tingene i livet. Så tror jeg at jeg har funnet løsningen, og jeg legger en plan, men så dukker det opp noe som ødelegger for planen, og så blir treningen nedprioritert. Sånn skal det ikke være, og sånn må det bare ikke bli. Den eneste som kan ta de grepene som trengs, det er meg. Ene og alene meg.
I går fikk jeg en skikkelig boost, og jeg kjenner meg motivert til å prioritere riktig. Saken som stod på trykk i Fædrelandsvennen for rundt 1 år siden, den er en av de mest leste av disse endringsartiklene som avisen har trykket på sportssidene sine. Av alle som har vært på trykk, så er min den 7. mest leste. Det betyr at veldig mange har lest om min reise, og jeg må innrømme at det ga meg motivasjon. Det fikk meg også til å tenke hvor jeg kan havne om jeg ikke fortsetter. Jeg har brukt masse tid og krefter på å komme dit jeg er nå, og da skal jeg sannelig ikke ødelegge for videre fremgang. Jeg har tiden, og jeg må bare lære meg å sette treningen enda lengre frem. Jeg må utsette de tingene som havner på en treningsdag, eller ta de tingene etter trening.
Går man 5-6 år tilbake i tid, så veide jeg ca 50 kg mer enn i dag. Jeg kan den dag i dag fortsatt føle meg som en vandrende flodhest en gang i blant, men for 50 kg siden, da var jeg en vandrende flodhest, og en tikkende bombe. Klart det er utfordrende for en kropp å ha en så høy vekt. Alarmklokkene tikket mot rødt både på blodtrykk, og sukker. Jeg var kanskje ikke redd for å dø, men samtidig, jeg så helt klart hvilken vei dette kunne gå, så kanskje var jeg redd for å dø sånn helt innerst inne. Eller at livet ikke skulle bli så langt som jeg ønsket. Jeg har mitt nydelige barnebarn, Henry og i slutten av november kommer barnebarn nummer to. Jeg vil være der for de begge. Jeg vil være en mormor som tar del i livet deres, og da må jeg fortsette å jobbe målbevisst for å komme enda lengre ned i vekt.
I går var en av de dagene hvor jeg måtte sette meg ned litt. Jeg måtte tenke, og se tilbake. Jeg trenger det i blant. Det at artikkelen om min reise var blitt så mye lest, det betydde noe for meg i går. Jeg hadde behov for å tenke på hva jeg har oppnådd, tenke hvor langt jeg har kommet psykisk, og hvor mange kilo som har forlatt kroppen min. Jeg måtte tenke på hvor mye friskere kroppen min har blitt, og jeg må ta frem de gamle bildene som viser en Heidi som veide langt mer da enn nå. En Heidi som tenkte negative tanker rundt egen kropp fra jeg våknet til jeg la meg. Jeg trengte den tenkepausen i går. Jeg innså hvor sterk jeg er, hvor målrettet jeg kan være, og jeg vet at selv ikke noen dagers pause fra treningen gjør at jeg faller tilbake i gamle spor. Jeg kommer alltid inn på de riktige sporene igjen.
Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Jeg vet det er en tøff kamp, mitt livs tøffeste, men hadde jeg ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde jeg vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe. Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig. Jeg har trossalt veid ca 50 kg mer enn jeg gjør i dag. 50 kg! Det er mye ! Jeg har mestret å være i min tøffeste kamp! Da er det vel verdt å kjempe videre? Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? For hvert skritt jeg tar, for hver treningstime, for hver liten endring jeg gjør, så er dette en liten seier selv om det ikke alltid føles sånn.
Mitt viktigste budskap til deg som leser, det er at det som virker umulig er faktisk mulig. Det er verdt å kjempe en tøff kamp mot kiloene. Løsningen ligger i deg selv. Ønsker du det sterkt nok, så vil du klare det. Det hjelper ikke om hundre mennesker forteller deg at du må ta grep om du selv ikke er klar. Jeg tror samtidig det er viktig for oss alle å innrømme at fedmen er et problem, og faktisk også innse de helsemessige utfordringene. Et liv med høy overvekt byr på utfordringer. Sånn er det bare. Selv om jeg alltid har vært en aktiv overvektig, og kanskje ikke helt ville innse begrensningene, og utfordringene, så var de der. Hver gang jeg innså dette, så var det like vondt å kjenne på. Hvert lille skritt betyr så mye. Man skal ikke bli en ny løpedronning. Man skal ikke konkurrere med noen.
Forrige uke begynte jeg på crossfit treningen igjen. Jeg har hatt problemer med å få treningstidene til å passe, men nå får jeg til en dag i uken, og sammen med egentreningen, så har jeg troa. Det var så fantastisk å være tilbake i treningsgruppen igjen. Det er en helt fantastisk gjeng. I gruppen har vi de samme utfordringene i forhold til vekten, og det føles så utrolig godt det å trene sammen, svette sammen, le sammen. Crossfit er også en fantastisk trening. Tungt? Absolutt. Man er dønn sliten etter ei treningsøkt, og man kjenner virkelig at man har brukt kroppen. Og det er jo faktisk sånn det skal være.
I Kristiansand er vi utrolig heldige som faktisk har en egen treningsgruppe for overvektige. Gruppen trener to ganger i uken på Crossfit Kvadraturen, og jeg fatter ikke hvorfor ikke denne treningsgruppen er kjempestor. Jeg fatter ikke hvorfor ikke flere overvektige tar del i dette treningstilbudet. Hvorfor er det så innmari vanskelig å få overvektige med å trene? Man innretter treningen etter egen fysisk form, og det er verken farlig eller skummelt å bruke kroppen. Vi har alle overlevd hver eneste trening. Ikke et eneste hjerte har stoppet. Vil du vite mer om treningen, og vil du trene sammen med en flott gjeng andre overvektige, så ta kontakt med meg.
Denne uken har vi en flott giveaway på bloggen. Celli på Metrosenteret har nå åpnet nettbutikk, og for å feire det, så gir vi bort EN VALGFRI LEVIS BUKSE OG T-SKJORTE!!!! Verdien på dette er ca 1500 kr!! Ønsker du å bli den heldige vinneren av både Levis bukse og t-skjorte, så legg igjen en kommentar på bloggen. Fortell hva du synes om den nye nettbutikken, eller fortell hvorfor du har lyst til å vinne denne flotte Levis gaven. Alle som legger igjen en kommentar er med i trekningen. HUSK å skrive epost adressen din! Du kan se utvalget av Levis produkter, og besøke nettbutikken her : https://celli.no/
For to uker siden, så skrev jeg om en viktig avgjørelse som jeg har tatt. En avgjørelse som forhåpentligvis skal ta meg videre. En avgjørelse som vil hjelpe meg videre på veien for å nå målet om ytterligere vektreduksjon. Jeg håper og jeg tror. Jeg er motivert og klar. Jeg har aldri før vært så klar for å prøve noe nytt. Jeg føler at jeg har stått stille en god stund nå når det kommer til vekten, og jeg har vel også følt at jeg trenger noen flere utfordringer på treningsiden.
For å komme videre så tok jeg kontakt med Robbie McDermott som driver PrivateFitness. Dette er online coaching, men man kan også få timer med PT om man ønsker det. Utgangspunktet er at man gjennom samtaler kommer frem til et opplegg som består av riktig trening og riktig kosthold for hver enkelt. Robbie skreddersyr trenings og kostholdsplaner. Dette gjør de sammen med deg for å gjøre veien litt lettere og klarere sånn at man kan nå målene man har. PrivateFitness får deg i gang og følger deg opp. Det er et spennende konsept, og et konsept som gjorde meg nyskjerrig, spesielt når det kom til trening. Jeg var nok noe mer skeptisk til en kostholdsplan.
Jeg er av ulike grunner veldig kresen når det kommer til mat. Det er MYE jeg ikke spiser, og det er klart utfordrende i mange sammenhenger. Av den grunn så visste jeg at en kostholdsplan ikke ville bli lett for Robbie å skrive. Så er jeg jo også redd for å kjenne på at jeg ” ofrer ” for mye, at den gode maten jeg liker skulle bli borte. Feil tankegang? Mulig, men det er nå sånn jeg er skrudd sammen.
Robbie trodde nok ikke jeg ville bli en så stor utfordring som jeg faktisk var. Det er mye jeg ikke spiser, og han måtte gjøre en del endringer underveis. Likevel var han optimist, og veldig sikker på at vi skulle lande på en kostholdsplan som jeg ville bli fornøyd med. Jeg var i tvil, men du verden så imponert jeg er over resultatet! Virkelig imponert! Planen inneholder jo det jeg spiser. Den inneholder bare mat jeg liker. Jeg måtte jo nesten juble litt for meg selv der jeg satt og så over planen. Imponert og veldig glad. Ordet diett har jo blinket rødt foran meg. Dette er ingen diett, men en plan for hvordan jeg best kan spise for å gå ned i vekt.
Kostholdsplanen er virkelig bra! Den inneholder som sagt bare mat jeg liker. Her kan jeg spise både kylling, svin, laks og okse. Her er det grovbrød og knekkebrød i en fin variasjon, her er det grønnsaker, litt poteter og til og med litt saus. Her kan jeg spise litt frukt, og drikke smoothie. Jeg kan spise mørk sjokolade, og jeg kan spise en spesiell type proteinbar. Jeg kan har også rom for å kose meg. Det som er viktig for Robbie og PrivateFitness er at de ønsker å lage et kostholdsprogram som man kan leve med. Det handler ikke om å gå på diett eller bare spise agurk. Det handler om å tilrettelegge for en ny livsstil. Spis hva du vil, så lenge det passer inn i regnestykket. Og igjen så må jeg si at jeg er så imponert over hva jeg faktisk kan spise. Det handler om sammensetning, og det handler om å få i seg nok måltider, og det handler om mengde.
Dette sier Robbie om utfordringene rundt kresenheten min :
Ho var ekstremt skeptisk og usikker på om jeg skulle klare å møte hennes «høye» krav til kosthold. Etter mye om og men falt beslutningen hennes på at ho ønsket å prøve online coaching. Jeg sendte over flere forslag til matplan, noe jeg fort fant ut ble krevende, men etter 3-4 forslag fant vi endelig et som passet perfekt! Nå skal planen testes i praksis og Heidi kan når som helst få gjort nødvendige endringer på plan dersom det skulle oppstå noen vanskeligheter. Jeg følger henne tett opp ukentlig og sørger for at ho skal få den progresjonen som er forventet! Treningsprogrammet var noe lettere å finne ut av og skal snart ha en gjennomgang av øvelsene som er satt opp! Nå har vi både korte og lange mål som skal følges nøye! Forhåpentligvis blir dette eventyret like gøy for Heidi som det gjør for meg:)
Første uken gikk veldig bra. Andre uken gikk nesten like bra. Også denne uken har gått bra, men jeg har hatt et par smell. Jeg går ikke i kjelleren av smell. Det fordi jeg vet at jeg kommert meg på rett spor igjen med en gang. Det har vært mye reising den siste tiden, noe som igjen gjør treningen utfordrende, og matplanen er ikke like lett å holde. Samtidig så vet jeg at fra mandag av, så vil alt bli så mye lettere. Da er det en stund til jeg skal reise igjen, og jeg kan ha alt fokus på de tingene jeg skal ha. Jeg har også fått et treningsprogram som jeg kan trene hjemme, og det hjelper meg veldig. Kostplanen er ingen diett. Den er full av god mat, og lysten på feks sjokolade, den er ikke der slik den var der før. Jeg har virkelig troen på dette opplegget, og jeg vet jeg kan få den progresjonen jeg ønsker, og jeg skal søren med klare det!!
Robbie har sine klare tanker rundt opplegget som har nå tilbyr. Dette sier han selv om opplegget:
Etter å ha jobbet som personlig trener i noen år på treningssenter, fant jeg fort ut at jeg ønsket å ivareta kundene på en litt annerledes måte enn den tradisjonelle «treningssenter pten.” Jeg ønsket å ha et mye tettere forhold til kundene mine med mye større frihet til å jobbe på min måte. Jeg ønsket å ha like stor fokus på det psykiske aspektet som det fysiske. Jeg ønsket å skape en bedre forståelse for hva trening er, finne noe som kan passe hver enkelt kunde og «ufarliggjøre» dette verdenskjente fenomenet, trening. Derfor starter jeg opp med online coaching. Her har vi samtaler med kunde og kunde har mulighet til å kontakte sin Pt uansett tid.
Jeg har brukt Robbie mye. Jeg har spurt om mye. Jeg ser at treningsprogrammet jeg har fått vil bli greit å gjennomføre, men det inneholder endel øvelser som er ukjente for meg, og jeg trenger en gjennomgang, noe vi skal ta neste uke.
Jeg er så spent på tiden videre. Jeg har ingen vektmål, men det er ingen tvil om at jeg gjerne vil ned en del flere kilo. Beina er som de er, kanskje vil jeg kunne oppnå noe der også. Jeg er spent, motivert og veldig klar. Skulle alt gå en viss plass, så skal jeg være ærlig på det også, men jeg har troa, og det hjelper å ha en i ryggen som også har tro på deg og på planen som er satt opp. Jeg er sikker på at dette vil være løsningen for mange av dere for å komme videre på veien dere ønsker. Er det håp for meg, så er håp for de fleste En prat med Robbie vil kanskje være starten på det du ønsker….
Du finner PrivateFitness her : https://privatefitness.no/ og på Facebook : https://www.facebook.com/privatefitness.no/
Tren gjerne programmet mer enn to ganger i uken, eller ta deg gjerne en gåtur en, eller flere dager, men sett deg som mål at du minimum skal trene to ganger i uken!
