Vet du hva? Jeg er faktisk litt stolt av meg selv for tiden. Veldig stolt når jeg kjenner etter. Jeg er på en utrolig god plass for tiden, og det er evigheter siden jeg har vært her jeg er nå, og evigheter siden jeg har kjent på så mye gode følelser, og en kropp som spiller på lag.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Et lite skritt videre heter blogginnlegget mitt i dag, og da sikter jeg selvsagt til en helt spesiell ting. Jeg skrev om det på bloggen for en mnd siden, og nå har jeg tatt tak. Jeg må innrømme at jeg nok sliter litt med beslutningsvegring i en del ting som dukker opp, og som jeg må ta en avgjørelse på. Jeg skulle nok ønske jeg var en person som tenkte og handlet. Jeg tenker nok litt for mye av og til før jeg kanskje klarer å ta en avgjørelse. Det er slitsomt å ha det sånn. Jeg treffer mennesker som nesten ikke rekker å tenke før de handler, det vil nok aldri bli meg, men litt mer sånn midt i mellom må jo være en ting å jobbe mot. At jeg ikke handler før jeg tenker, men at jeg heller ikke tenker ting ihjel slik at det aldri blir noe.

For en mnd siden så skrev jeg om et vanskelig valg. Det vanskelige valget gikk på ønsket om å knytte til meg en personlig trener for å komme videre både i treningen, og også for å se om jeg kan se gode resultater på vekten. Nå veier jo ikke jeg meg, men en vektnedgang, den vil både sees og merkes. En PT, det er noe jeg har tenkt på i evigheter, og der har dere altså meg i et nøtteskall. Jeg overtenker en del saker. Når jeg overtenker, så tar alt lang tid, og ofte blir det ikke noe av det….tankene bosetter seg ofte i hodet, og kommer ikke videre. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Kanskje fordi jeg er litt redd for å våge, redd for å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Det er litt frustrerende at jeg er der i en del situasjoner. Kan jeg ikke lære meg og hoppe ut i ting. Til å våge mer. At jeg ikke bare gjør et forsøk. Det er liksom så trygt å være i min lille boble, men jeg vet at mulighetene til å gjøre spennende ting, de ligger rett foran nesen min. Jeg har så mange som heier på meg, som står rett bak meg, så egentlig handler det om å bare gjøre det….men det å bare gjøre det, det er ikke alltid så lett. Kanskje kan jeg begynne å overraske meg selv på det området også.

Jeg har altså tenkt mye og lenge på en PT, og nå har jeg faktisk tatt det et skritt videre! Jeg har endelig tatt tak i det, og prat og tanker ble til handling. Jeg har ikke startet å trene med en PT ennå, men jeg har avtalt en tid for en samtale, og en prøvetime. Dette å trene sammen med en PT, det er jo noe jeg må kjenne på om kan være noe for meg. Jeg må høre mer om hva et opplegg for meg kan innebære, jeg må føle vel i en slik treningssituasjon, og jeg må føle en god kjemi med den som da eventuelt skal trene meg. Vi må kunne sette gode og realistiske mål sammen, og jeg må sette inn det ekstra giret som det kreves av meg. Det meste står på meg her. Jeg må være motivert til å brette opp armene, og gi alt. Jeg føler absolutt at jeg er der, men det skal bli spennende å kjenne på når jeg kommer til prøvetimen.

Til mandag skal jeg ha samtale, og prøvetime. Jeg er utrolig spent på dette. Hva det vil innebære, og hva jeg vil kunne oppnå. Jeg ønsker en som kan pushe meg litt, en som kan utfordre meg, en som kan få meg videre. Jeg vet også at jeg trenger å trene styrke, så det er noe jeg ser frem til at kan bli en større del av en treningsuke.

I tillegg til å være spent, så kjenner jeg også på at dette nok er utenfor komfortsonen min, men det er jo en god ting om jeg kan klare å trø utenfor. Jeg vet ikke hvordan det skal være å bli pushet i en treningsstudio hvor det også er andre mennesker. Samtidig så har jeg virkelig kjent på følelsen av og ikke bry meg når jeg nå løper deler av intervallene med mennesker på alle kanter. Kanskje klarer jeg å finne frem denne følelsen i en setting som dette også. Lymfebeina mine, det er en annen utfordring. Jeg er jo ikke akkurat stolt av de. Jeg drar jo rundt på to tømmerstokker, og de er jo tunge. Treningsmessig, så hindrer de meg ikke sånn sett. Jeg har jo da startet med å løpe bittelitt, og det fungerer. Klart jeg kjenner det i beina, men det handler jo også om at det å løpe er noe helt nytt. Beina er også veldig sterke, så det er jo et pluss. Likevel så kjenner jeg jo på litt skam i en slik sammenheng.

Til mandag skal jeg sammen med ei venninne til samtale og prøvetime. Vi ønsker begge en PT, og vurderer duotimer. Om det blir duotimer, det gjenstår å se. Det viktige er at vi begge føler at vi får max ut av treningstimene. Jeg ser plusser og minuser med begge deler, men i løpet av en time sammen med PT, så tenker jeg vi begge finner ut hva vi ønsker fremover. Det koster med en PT, men jeg er der at jeg vil videre. Jeg vil bli sterkere, og jeg vil ytterligere ned i vekt. Jeg er der at det er viktig å investere helsen min. Jeg føler jeg skylder kroppen min å ta ytterligere tak.

Nå som jeg er på en så utrolig god plass, så er det en perfekt tid å samarbeide med en PT. Jeg er stolt av meg selv på mange områder akkurat nå. Et av områdene er skrittet jeg nå har tatt for å finne ut om en PT kan være noe for meg. På min reise, så er en personlig trener absolutt noe jeg tror at jeg kunne hatt veldig nytte av. Det ville nok ha gitt meg resultater, inspirasjon og motivasjon.

Jeg er et lite skritt videre…..