Påsken banker snart på døren. Mange har nok startet påskeferien allerede. Noen er skal ha fjellpåske, andre har dratt til sydligere strøk, og mange skal som oss ha bypåske. Skulle det bli en helt fantastisk påske sånn værmessig, så er det klart at jeg godt kunne hatt fjellpåske på en hytte, men samtidig, så er der så mange muligheter her hjemme også. Jeg krysser fingrene for flott påskevær sånn at det kan bli en aktiv påske med fine turer, utelunsjer, fisketurer, og mange skritt på skritt telleren min.

De siste årene har det største fokuset rundt påsken vært på billig smågodt. Kjedene har kriget om hvem som er billigst, og vi forbrukere har løpt rundt og fylt opp både poser, og egg. Kos hører med til påsken, og da også litt kalorier. Klart vi skal fylle eggene med billig godteri om vi ønsker det uten at fagfolk skal skrike stakkars de tjukke. Akkurat som om andre må ta vare på oss, og passe på at vi ikke faller i smågodtfella. Tenk på oss tjukke. Vi tjukke uten vilje, vi tjukke som ikke klarer å gå forbi godtehylla uten å hamstre kalorier for resten av året. Vi tjukke som for all del ikke må ha godteri, og som ikke ser alarmklokkene ringe høyt når vi stopper ved godtehyllene.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Egentlig skulle vi tjukke ikke hatt lov til å handle godteri. Vi skulle ha blitt stoppet ved kassene fordi vi ikke kan passe på oss selv. Egentlig skulle det vært begrensinger på godteri for folk flest i sympati for oss tjukke. Når vi tjukke helst ikke skal ha kalorier, så burde vel ikke folk flest heller ha kalorier. Det skulle vært alarmer, og store, røde skilt på alt godteri. Alarmer, og store advarsler som forteller oss hvor tjukke vi vil bli om vi faktisk kjøper disse kaloriene. Vi tjukke er jo egentlig dumme mennesker som tillater oss selv og bli tjukke, så hvorfor ikke umyndiggjør oss når det kommer til kalorier.

Jeg ser rødt jeg når billig smågodt, og billig sjokolade diskuteres opp, og ned, frem og tilbake. Jeg blir så lei av å høre på alle som skriker fordi faren for å bli tjukk er så nær fordi butikkene selger billige kalorier før påske. Herregud! Det er lov å tenke selv! Vårt liv er vårt ansvar! Visst jeg ikke kan gå forbi hyllene med billig smågodt, eller billig Kvikklunsj, så er vel det mitt problem, og ikke alle andres? Visst jeg velger å fylle handlekurven min med billig smågodt, melkesjokolade, toppris, og fylte påskeegg, så er det mitt valg, et valg jeg må ta ansvar for! Det er min skyld om jeg velger å innta flere tusen kalorier i påsken. Det er mitt ansvar om jeg legger på meg. For all del, jeg gir tommel opp til Kiwi som også solgte billig, og sunt godteri, og at dette stod ved kassene. Jeg kjøpte både frukt, og gulerøtter i begre, men jeg kjøpte også kalorier når jeg handlet inn til påske i går. Jeg kjøpte sikkert masse kalorier, men det var valget jeg tok, og så må jeg ta eventuelle konsekvenser av dette valget.

Slutt å tro at vi tjukke er ansvarsløse, dumme mennesker som alltid tar de dårlige valgene, og som ikke kan tenke selv. Joda, vi fristes, og joda, vi bør ikke spise så mye av disse usunne tingene, men det bør vel ingen. Jeg tror ikke vi tjukke blir dratt mer til godtehyllene enn andre. Jeg tror mange har dette søtsuget. Forskjellen er vel at det ikke synes så godt på andre som på oss overvektige. Det er faktisk flere av oss overvektige som ikke overspiser godterier enn det er som overspiser. Igjen så er det sånn at mange setter likhetstegn mellom usunne matvarer, og overvekt. Jeg sier ikke at usunne matvaner ikke er en årsak hos mange, men jeg tror endel hadde blitt overrasket dersom de så hva jeg spiste i løpet av en uke. Jeg tror ikke dere ville ha nikket på hodet, og sagt at dere skjønte hvorfor jeg er tjukk. Jeg har et sunt, godt kosthold som så mange andre overvektige. Klart jeg spiser usunne ting, men jeg dytter ikke i meg kalorier i store mengder hele uken. Ingen slanke personer får stygge blikk om de fyller handlekurven med usunne saker, men vi overvektige får både blikk, og blir pratet om dersom der ligger fy varer i kurven vår. Det er ikke rart vi blir tjukke liksom. Vi skal ikke ha lov til å kose oss, vi skal fylle kurvene våre med gulerøtter, og salat.

Påsken er like rundt hjørnet, og jeg skal kose meg med påskegodt. Jeg tror ikke påskeharen kommer med egg til meg, men man skal ha lov å kose seg i påsken. Man kan kose seg uten å overspise. Man kan ta en Kvikklunsj, man trenger ikke spise fire. Det handler om å begrense seg. Klarer man ikke å begrense seg, så handler det ikke bare om billig påskegodt. Da er det hel andre ting man må ta tak i. Kjøper man over evne, og mye mer enn man har godt av, så er det ens eget valg, og andre skal ikke ” lide ” av et dårlig valg som tas. Jeg er stor tilhenger av ” Mitt liv – mitt ansvar ” – valgene som jeg tar er mine, og ingen andre kan klandres. Jeg kan gi butikkene skylden fordi jeg inntar flere kalorier enn jeg bør, men det hjelper ingenting. Det er kun en dårlig unnskyldning for å føle meg litt bedre med meg selv.

Påskegodt blir det ,men det skal bli mer enn påskegodter, og god mat. Jeg håper det blir en aktiv påske med mange fine, og gode turer. Jeg vil grille pølser på engangsgrill, og spise en Kvikklunsj uten at fagfolk skal rette pekefingeren til meg. Det viktig at man kjenner på det å kose seg, og at man ikke sitter med den dårlige samvittigheten når påskeharen har avlevert påskegodtet. Det å kose seg er en viktig del av livet, og man lever bare en gang! Man må ikke tømme godteskålen, og man må ikke spise hele tiden, det handler om å begrense seg, men man skal sitte med verdens beste samvittighet når påskegodtet kommer på bordet, og man forsyner seg både en, og flere ganger 🙂 Jeg skal absolutt kose meg med både påskegodt, og gode middager. Påskeharen kommer nok ikke på besøk til meg denne påsken. Jeg sendte han en sms med streng beskjed, og regner med at han sjekker tlf like ofte som meg. Noen andre i huset er kanskje redde for at han ikke kommer innom i det hele tatt, men vi får nå se da. Påskeharen pleier å ha full kontroll. Selv om påskeharen dropper meg i år, så er deilig sjokolade kjøpt inn,  og ligger godt i kjøleskapet….men jeg velger å kombinere kos, og aktivitet denne påsken, og synes det er en fortreffelig kombinasjon! Kos deg – kjøp billig smågodt – det er påske!

Nå nærmer 1.desember seg med stormskritt, og jeg er som en unge i desember. Jeg er veldig julete, og jeg er glad i å pynte. Jeg er ikke en som pynter med alt, og overalt, jeg er nok litt bevisst på hvordan jeg vil ha det. I vårt hjem er det mye rødt, og det skinner fint i rødt i desember. Jeg er glad i nisser, men det er helst store nisser som kan stå på gulvet. Jeg er glad i store ting som gjør mye av seg. Til helgen skal det pyntes, og jeg gleder meg! Jeg skal nok legge ut litt bilder på bloggen etter hvert, og vil noe av dere dele bilder fra deres julehjem i desember, så er det veldig hyggelig 🙂 Selv om datteren min er 22 år, og voksen, så blir man aldri for stor til å få pakkekalender. Hun synes fortsatt det er stor stas, jeg skjønner henne godt jeg 🙂 Jeg synes det er minst like stor stas både å handle gavene, og å lage kalenderen til henne.  Nå må jeg bruke de neste dagene til å pakke inn gavene, for det er ikke bare henne som skal ha pakkekalender. Jeg lager også kalender til forloveden hennes, og jeg lager kalender til min bedre halvdel, og jeg koser meg glugg.  Alle får de hver sin kalender med små gaver i ventetiden. Selv har jeg også fått kalender i blant, og i fjor fikk jeg en fantastisk kalender av min datter, og min bedre halvdel. Kalenderen var full av flotte gaver, og det er ingen tvil om at de kjenner meg veldig godt.  Jeg husker jeg ønsket meg den største kalenderen fra Bodyshop i fjor, men den jeg fikk var jo langt bedre. Skulle julenissen ha planer om å sende meg en Bodyshop kalender i posten, eller gjennom pipa, så er det jo helt klart at jeg tar den i mot. Det er ikke 1.desember ennå 🙂

1.desember åpnes også første luke i denne bloggens julekalender, og jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen : GLED DERE!!!! Jeg har så utrolig mange flotte gaver som skal deles ut frem til 24.desember. Hver eneste dag mellom 1-24.desember, så skal det deles ut gaver på bloggen, noen dager er det flere gaver som skal deles ut.  Her trenger ingen melde seg på, men du må innom bloggen hver dag for å se dagens adventsgave, og du må legge igjen navn, og epostadresse. Jeg vil selvsagt ikke røpe hva gavene er. Dette skal være en overraskelse hver eneste dag, men jeg vet at jeg vil glede mange av dere i desember <3 Dette blir min hilsen i ventetiden til dere <3 Selv om jeg ikke vil røpe hva gavene inneholder på forhånd, så er det disse som har gitt gavene til årets kalender :

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

* Alexis Mote  * Nice Size  * Nais  * Mother India  * Ellinors Stue  * Spring Trening  * Sørensen Sko  * Snefrids Hus  * Lingzi  * Cinderella Stormote  * Ciso  * Stormberg  * L’ evolution  * Hjerter  * Zhenzi  * Vita Univers  * Wilhelmines  * Pont Neuf  * Norwex konsulent Torhild Aaas  * Forever Living konsulent Ingrid Pedersen Tveita  * Amway  * Urtemor  * Helsekilden  * Handberg  * Maxima Mote  * Fant – Norges eneste hundekafe

Dette er litt av en liste, og hvert firma har gitt en flott gave som igjen skal deles ut til mine lesere i desember – jeg gleder meg masse til og kunne glede så mange av dere i den flotte ventetiden som snart er her, for gavene, de er flotte! Torsdag 1.desember, så åpnes den første luken.

I dag har jeg også lyst til å vise dere to flotte plagg fra høst, og vinterkolleksjonen fra Pont Neuf. Som dere vet, jeg er en STOR Pont Neuf fan, og i høstkolleksjonen, så har de en flott poncho som jeg har prøvd. Jeg har brukt lite poncho, men jeg har alltid syntes det har vært veldig stilfullt. Dessuten er det veldig pent, og absolutt behagelig å ha på seg. Ines heter en av ponchoene som finnes i Pont Neuf sin høstkolleksjon. Stilig i sort, og hvitt. Litt tung slik at den sitter fint, og faller fint. Det er mange butikker som fører Pont Neuf, også butikker som ikke selger stormoteklær. Pont Neuf er nemlig et merke som går fra XS – 3 XL. Lurer du på hvor du finner din nærmeste Pont Neuf butikk, så kan du gå inn på Facebook siden deres, og sende de en melding : https://www.facebook.com/pontneuf7430/?fref=ts   Ponchoen Ines kommer i to farger.

Jeg er også blitt veldig glad i jakken ” Stella ” fra høstkolleksjonen til Pont Neuf. Den er utrolig behagelig å ha på, den har god lengde, og en veldig god passform. På bildet har jeg på meg ” Stella “, og jeg har en blondetopp under som faktisk er en kjole 🙂 Jeg er såpass høy at jeg kan bruke kjolen til tunika, og som tunika, så synes jeg den har en fin lengde til meg. Jeg liker det jo litt langt. Det å bruke den til kjole, det er nok lite aktuelt for min del. Tenk dere meg i kjole til knærne, jeg med mine tømmerstokker 🙂 Lekkert 🙂 Blondetoppen/kjolen er fra Nais i Lyngdal.

Mange butikker arrangerer i disse dager kundekvelder. Jeg liker kundekvelder. Man blir kunde i butikkene på en litt annen måte. Der er en god stemning, man treffer kjente, og ukjente, latteren sitter løst, man prøver klær, og om man ikke alltid kommer ut med handleposer, så kan man på en slik kveld få mange gode tips både fra de ansatte, og andre kunder. På torsdag var jeg innom kundekvelden til PIP her i Kristiansand, og koste meg masse! De er så flotte de PIP’ene som jobber her i byen. Herlige damer som kan det de driver med, og damene stråler alltid. Masse flotte klær, gode tips, og fine mennesker. Om du bor i nærheten av Oslo, eller Moss, så skal Alexis Mote ha kundekvelder denne uken. I kveld er det i Moss mellom kl.18 – 20.00, og selv om det har vært påmelding til arrangementet, så kan det være du likevel har mulighet til å ta turen om du tar kontakt med Alexis. I Oslo er det kundekveld tirsdag 29.november mellom kl.16.-20.00. Nå som julens herligheter nærmer seg, så kan man jo på slike kvelder få gode tips til juleantrekket. Du kan få mer info om kundekveldene her : https://www.facebook.com/Alexis-Mote-AS-143991575851/?fref=ts

PIP jentene i Kristiansand på kundekvelden.
 

Lørdag morgen, og jeg har vært oppe lenge allerede. Jeg elsker å stå tidlig opp, og få masse ut av dagen. Jeg nyter stillheten rundt meg. Det er fantastisk med morraer. Man kan nesten høre en knappenål falle, så stille er det. De eneste lydene jeg hører er min egen pust, og vaskemaskinen. Jeg nyter stillheten, og lar tankene vandre. Det fine er også at jeg tenker mest positive tanker når alt er rolig rundt meg. Det å ta seg tid til å tenke på alt som faktisk er fint, og kjenne at alt det fine faktisk får deg til å smile der du sitter, og nyter stillheten. Få har stått opp, og her sitter jeg og koser meg med bloggen min, og er så takknemlig for at jeg har fått en så fin mengde mennesker som leser den, og som synes at den betyr noe i hverdagen. Lørdag er det treningsfri for min del. Det har vært ei god treningsuke. Matmessig har det vært helt ok, og jeg må jo bare innrømme at det har vært noe skapsnoking, men ikke mer enn at jeg lever godt med den snokingen som har vært. Peanøttene må flyttes bort fra kjøkkenskuffa, og vingummiene må opp i boden. Jeg  innser at jeg nok kunne ha vært de kaloriene foruten, men gjort er gjort, og mengdemessig, så er dette bare en dråpe i havet av hva det fort kunne ha blitt om man går noen år tilbake i tid. Det er godt å være mer venn med det mentale gitt 🙂 

Lørdag er en fin dag, og helt fra jeg var liten, så har lørdag vært en kosedag, en dag som skilte seg ut fra alle de andre dagene. Lørdager var alltid bytur med mamma, og pappa, og da var det som regel kafebesøk. Bytur betydde også besøk innom Jonassen på Torvet, og for dere som er på min alder, og ekte Kristiansandere, så husker dere kanskje at Jonassen på Torvet hadde byens desidert beste fiskekaker, og den beste fiskepuddingen. Aldri har noen kunnet kommet seg opp på høyde med smaken på verken fiskekaker, eller fiskepudding etter at butikken etter hvert la ned. Det er utrolig godt å tenke tilbake på alle de små tingene som man satte så utrolig stor pris på, og det aller beste var nok den gode følelsen av å ha noe å glede seg til, og det og gjøre noe sammen. Også når jeg selv stiftet familie, så har det vært viktig at helgene skilte seg litt ut fra hverdagen. At man gjør andre ting i helgene, man har spesielle helgemåltider, og man prioriterer å være sammen. Jeg tror det er viktig at man skiller litt på hverdag, og helg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Helg for meg betyr også at jeg prøver å legge den dårlige samvittigheten litt på hylla. Det er derfor dagens blogginnlegg fikk tittelen ” Opp på hylla med deg ” – det er der samvittigheten bør ligge store deler av helgen. I helgen skal det være lov til å kose seg, og da tenker jeg med fryd på posen med smørbukk som ligger i kjøkkenskuffen, og bare venter på å bli åpnet… og spist 🙂 Jeg kjøpte den på båten for ett par uker siden, og den ligger der ennå 🙂 Jippi!! Helg betyr også popcorn fra den kule popcornmaskinen i hjemmekinoen. Det er godt å ha slike ting å se frem til. Det høres kanskje noe spesielt ut det å glede seg til man kan få i seg litt, eller egentlig veldig mange kalorier, men for meg er det viktig at jeg kan kose meg i helgene uten å slite med verdens dårligste samvittighet i evigheter etterpå. Jeg må jo være helt ærlig på at jeg er glad i usunne ting, jeg er veldig glad i både søtt, og salt, og jeg vet også så innmari godt at det har vært perioder hvor det har vært helg hele uken. Spesielt i perioder hvor dagene har vært noe mørkere enn man ønsker, da er det så innmari lett å finne veien til skuffer, og skap, og dragningen går mot det man helst ikke skal spise for mye av. Det er rart hvor mye mer trøst det er i en sjokolade, eller en chipspose enn det er i et eple, eller ei gulrot. Jeg kunne jo aldri trøstespist om valget hadde vært en stor bolle med grønnsaker, da hadde jeg heller latt være å spise…og det er jo ikke det at frukt, og grønt smaker vondt, for jeg liker begge deler, men må jeg spise fordi jeg synes synd på meg selv, eller fordi det har vært en tøff dag, så skal det sannelig være noe med masse kalorier. Herremin så skrudde vi er i hodet 🙂 Vi kjenner vel alle til dragningen mot kjøleskapet, eller den desperate letingen i skuffer, eller skap etter kalorier. Den dragningen har jeg også slitt mye med, men det trenger egentlig ikke være leting etter kalorier når hodet plutselig forteller meg at jeg må ha noe i munnen. Når det skrullete hodet mitt forteller at jeg må ha noe i munnen, så kan det sånn sett være ei brødskive, eller et kjeks, men problemet er jo at fornuften ikke alltid innser at det ikke er bra med denne småspisingen uansett hva det er man putter inn… jaja, hadde det vært frukt, eller grønt hele tiden man bare måtte ha noe, så hadde det vært en ting, men de tingene kommer nok sist på listen når dragningen mot kjøkkenet starter…..kveldene er de verste… når man setter seg ned i sofaen etter en lang dag, så får man ofte lyst på noe… ikke alltid man kan definere hva… man bare MÅ ha noe. En løsning for min del på akkurat det er at vi spiser middag sent. Det har vi gjort i veldig mange år. Da orker jeg ikke noe etter middagen, så da blir det ikke snoking etter det usunne. Joda, jeg vet at man egentlig ikke skal spise middag så sent, eller det er vel delte meninger om det som om alt annet, men for meg har det vært en god løsning.

Noe av det verste med denne skapsnokingen, og småspisingen, det er jo uten tvil den dårlige samvittigheten som kommer når kaloriene er fortært. Da skammer man seg, og man kan ikke fatte hvorfor man igjen har vært så komplett idiot. Så begynner man å tenke etter hvor mye unødvendige kalorier man har stappet i seg, og hvor mange kilo man nå har lagt på seg. For man føler seg jo maaange kilo tyngre etterpå, selv om de fleste kiloene nok er den dårlige samvittigheten. Den gnager, og gnager, og vil ikke slippe taket. Ble man ne mer lykkelig med masse kalorier innabords? Kom smilet frem som man trodde ? Er man kanskje i enda dårligere humør fordi man på nytt gikk i fella ? Man sliter med å godta valget man tok når man stappet i seg det man ikke skulle, man lar styggen på ryggen overta nok en gang, og man er igjen tilbake i den vanlige sirkelen hvor man snakker seg selv ned, og så spiser man kanskje bare enda mer.  Man klarer ikke å si til seg selv at man gjorde ett dumt valg, men at man i morgen ikke skal ta det samme valget. Hvorfor kan man ikke bare godta det man har gjort, og gjøre alt man kan for at man ikke gjør samme feilen i morgen?

Etter mange samtaler med meg selv, og etter mye rydding i det berømte topplokket, så har jeg blitt mye flinkere til veldig mye. Jeg er blitt mye flinkere til å skille hverdag, og helg når det kommer til det søte, og det salte. For meg har det vært nyttig å bestemme meg for at de ekstra kaloriene, de prøver jeg å holde til helgene. Det er absolutt ikke alltid jeg klarer det. Jeg har mange ” sprekker.” I helgene koser jeg meg likevel med verdens beste samvittighet, og sliter ikke lengre med denne dårlige samvittigheten. Nå er det helt ålreit å spise disse gode, usunne tingene, og det er så deilig å kjenne meg avslappet, og at ingen stygging sitter på ryggen og forteller meg hvor komplett idiot jeg er. Samtidig så vet jeg at selv om det er helg, så spiser man ikke fra fredag kveld til søndag kveld. Det å ha jobbet mye med seg selv har også resultert i at mengdene er blitt mye mindre enn før, og det uten at jeg føler at det er kjipt. Det høres sikkert ut som et fint eventyr dette, men det er utrolig hva man kan oppnå visst man veldig bevisst jobber med det mentale. Jeg har veldig langt igjen, men er stolt over det jeg har klart til nå. Man må ta et steg av gangen. Vi skal ofte gjøre alt på en gang, noe som fungerer veldig dårlig dessverre. Det er selvsagt ukedager hvor jeg bare må ha noe søtt, eller salt, og dersom jeg får lyst på en bit sjokolade, så tar jeg en, og så godtar jeg valget jeg tok, og sier til meg selv at det er helt ålreit. Dermed overtar ikke den dårlige samvittigheten, og så vet jeg at et dårlig valg en dag, ikke blir ett dårlig valg neste dag. Dagene består i mindre skapsnoking enn før, men i perioder, så faller jeg tilbake, men letingen er ikke så intens, og desperat som den var før. Jeg tror både skuffer, og skap er noe lei seg for at besøkene er blitt sjeldnere enn før, men for meg er det en seier hver gang jeg hører de rope, og jeg ikke gidder å svare 🙂 Noen må ha en sjokoladebit hver dag, og må man det, så er ikke det verdens undergang bare man ikke må ha en 200 grams hver dag. Det er ingen krise med litt så lenge man har en viss kontroll. Man lever en gang, og livet vårt skal ikke bestå av en evig diett.

Jeg tror det er viktig i en livsstilsendring at man ikke nekter seg selv alt som er veldig godt. Alt handler om mengder, og om det å begrense seg. Nekter man seg selv alt, så tror jeg veien vil bli mye vanskeligere. Da vil man kjenne på den desperate lysten etter alt som er ” ulovlig ” hele tiden. Det å kose seg med god mat, og gode ting, det er en del av ett godt liv, og livet man har skal man leve godt. Å unne seg litt av det gode handler ikke om å ødelegge alt. Det er hverdagen som teller mest, og her kan man heller gjøre en god innsats, og prøve å være flink. For det er viktig at ikke hele uken blir en eviglang helg. Jeg skal kose meg med god mat, og mine favoritter i kveld, og det med verdens beste samvittighet.

Hurra det er helg –  kos deg masse!!

Å føle glede er ingen selvfølge. De fleste av oss burde sikkert ha mye å glede seg over, men denne gode følelsen av glede har en tendens til å forsvinne i alt jaget, stresset, og negative tanker. Tidligere når jeg slet som verst med forholdet mitt til overvekten, så måtte jeg av og til stoppe opp, og kjenne etter om den gode følelsen av glede egentlig var der…noen ganger følte jeg nesten at jeg hadde mistet evnen til å glede meg fordi alt dreide seg om den forbaska kroppen, og den høye vekten. Når tankene man har rundt egen kropp blir så negative som mine den gang var, så ødelegger det evnen til å glede seg over alle de fine tingene som nok var der et sted. Heldigvis har jeg alltid følt en stor glede over å ha så mange flotte mennesker i livet mitt…min lille familie, og gode venner. Evnen til å føle glede har aldri vært borte, men det føltes sånn, og jeg det var vel ikke glede som preget dagene mine. Den dumme vekten, og den store kroppen tok   tankene bort fra mye av det  gode jeg hadde rundt meg….en var så sliten av å tenke på kropp, og vekt at man ikke hadde noe særlig plass til alt det andre, alt det gode….heldigvis har mye endret seg den siste tiden, og det er så utrolig godt å kjenne mer på glede enn på negative tanker!

To ganger har jeg truffet Finn Schjøll gjennom jobben i radio – ett helt fantastisk menneske! To møter som ga meg mer enn han nok aner 🙂 Verden skulle hatt enda flere Finn Schjøll’er 🙂  

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hva er glede egentlig? Det er ikke lett å forklare ordet, og glede er så individuelt, og personlig. Det jeg opplever som glede kan være noe helt annet for andre. Det som i alle fall er helt sikkert, det er at glede er noe godt, glede er noe positivt. Man smiler, kroppen bruser, og man kjenner på alle disse gode følelsene inni seg. Glede får en til å føle seg bra, og glede får oss til å føle at livet er innmari fint 🙂 Alt går så mye lettere når man føler seg glad, og man er så mye mer positivt innstilt til det meste. Menneskene rundt oss merker jo også når vi er glade, vi utstråler så masse positiv energi….og glede, det smitter 🙂 Det er godt å være rundt glade, positive mennesker, og det er jo gjerne på ett slikt godt sted man ønsker å være mesteparten av tiden…men jeg tror de færreste av oss går rundt og kjenner på gleden størstedelen av døgnet. Jeg tror dessverre at gleden ofte forsvinner i hverdagens stress, og jag. Alt stresset, alt jaget, og all negativ tenking gjør at der ikke er plass til å føle på alt det gode. Vi ser ikke alle de fine tingene som vi bør stoppe opp, kjenne på, og glede oss over. Vi ser ikke hvor viktig der er å kjenne på det å føle seg glad. Noen ganger klarer vi kanskje heller ikke helt å se at der er ting å glede oss over. Det er så mye annet som tar alt fokus, og all energi, og da går man nok heller i kjelleren enn andre veien. For min del, så har det vært tungt å være en størrelse for stor gjennom livet. Kanskje var det ikke det at jeg var en størrelse for stor som var så ille, men det at jeg aldri, før nå, har klart å akseptere den store kroppen. Jeg har aldri likt kroppen min, og vi har aldri spilt på lag. Når man aldri er fornøyd med den man er, og stadig går og snakker seg selv ned, så er det sannelig ikke mye plass igjen til glede! Alle disse dustete, irriterende tankene som er fullstendig sjef over deg, de tapper deg også for all energi, og da er det ikke alltid så lett å smile til verden.

Det vil alltid være dager som er grå, og triste…sånn er livet. Dagene er ulike, humøret skifter, sånn er det for oss alle. Man opplever motgang langs veien, og det er dager hvor en føler at alt bare er dritt….dette er livet. På sånne dager er det viktig å prøve å finne frem til den gode følelsen, sette seg ned, og tenke på hva som gjør oss glade? Det er ulike ting som skaper glede for oss…for meg kan glede være musikk, eller en tur ut i naturen. Glede for meg kan være god egenpleie, eller ett godt blad i go’stolen…jeg blir glad av å le, og kan se en god serie på tv…trening gir meg glede…. uansett hva som gjør oss glade, så er det viktig å sette av tid til de gode tingene i hverdagen. Senke skuldrene, og skyve bort alt du ” skulle ha gjort ” – det er sjeldent noe løper fra en. Jeg kan ikke si at jeg stortrivdes med å være rundt meg selv når jeg tidligere fokuserte så innmari negativt. Nå liker jeg mye bedre å være rundt meg selv fordi jeg har lært å fokusere på en helt annen måte. Det er kun du, og jeg som har ansvar for vårt eget humør, vår egen glede, og vår egen lykke. De små tingene snakker man ofte om, og for meg er de små tingene viktige. Jeg elsker hverdagen. Hverdagen er en god plass å være, og det er de små tingene i hverdagen som gjør meg glad. Et smil, en hyggelig kommentar, plommer fra egen hage, blomster, ei ny veske – det er så mange slike ting som jeg blir glad av 🙂 Forrige uke kjøpte jeg ei ny veske i Oslo. Det var ikke mer som skulle til for at jeg smilte enda mer den dagen. Den var så fin, og så stilig 🙂  Eller da jeg i går plukket inn en liten bolle med plommer fra egen hage. Og da jeg i går malte en benk, og var svært fornøyd med arbeidet 🙂  Begge deler fikk meg til å smile, og kjenne på glede. Alle dere fine lesere som jeg treffer, og gir meg de fineste tilbakemeldinger på bloggen – det gir meg en enorm glede! Alle fine, private medinger, og alle fine kommentarer – at du leser bloggen min betyr enormt mye for meg 🙂 Ingen av oss kan skylde på andre for dårlige dager, og dårlig humør – vårt humør er vårt ansvar. Og når man først vet hvordan følelsen av glede kjennes, og hva som faktisk får oss glade, så er det så mye lettere å ta frem disse følelsene på dager hvor man virkelig trenger det.

Jeg har tenkt mye negativt om meg selv, og min overvekt. Jeg har hatet kroppen min, og tenkt på hvor stygg jeg er omtrent 24 timer i døgnet. Det var det første jeg tenkte på da jeg våknet om morgenen, og det siste jeg tenkte på da jeg la meg om kvelden…og gjennom dagen kvernet dette hele tiden, bevisst, eller ubevisst. Etter jeg bestemte meg for å på ny begynne en reise for en livsstilsendring, så har mye skjedd også i tankene mine. Det at jeg tok de grepene jeg gjorde, i den rekkefølgen jeg gjorde, det er jeg så innmari glad for. Hadde jeg ikke klart å endre tankemønster, så hadde jeg vært på akkurat samme plassen i dag som før. Jeg skal ikke sitte her og si at jeg bare elsker kroppen min, og hver ekstra kilo, men jeg har lært meg å akseptere meg selv for den jeg er. Jeg vil garantert krangle med hodet i all evighet, men jeg skal være sjef mesteparten av tiden. Alle disse positive tingene som har skjedd på veien har ført med seg så utrolig mye bra, og en av de beste tingene er at jeg føler så mye mer på glede, og jeg kjenner at evnen til å glede seg over selv de minste tingene, den er tilbake!!! Jeg begynner å bli den personen jeg har lyst til å være 🙂

Husk vår flotte giveaway som blir trukket denne uken! Sammen med de flotte jentene på Nice Size i Drøbak, så gir vi bort et gavekort på 800 kr til en heldig leser! Gavekortet kan brukes i butikken på Drøbak Amfi, eller du kan gå inn på Facebook siden deres, og se en god del av utvalget deres der. Jentene hjelper vinneren til å finne riktig størrelse dersom du ikke kan gå innom butikken, og skulle være i tvil om hvilken størrelse du trenger. Butikken bugner av flotte høstvarer nå, så hvem kan vel si annet enn ja takk til et gavekort, og ett nytt høstplagg 🙂 Du kan besøke Nice Size her : https://www.facebook.com/nicesizedrobak/?fref=ts

Flotte Stine på Nice Size i ett av høstens antrekk 🙂

Dersom du er på Instagram, så følg meg gjerne der. Fremover vil jeg bruke Instagram mer enn tidligere. Du finner meg på : heidirosander 

Jeg innrømmer det glatt – søndager har aldri vært min favorittdag. Jeg har vokst opp med at søndager er dager hvor man skal hvile, og egentlig ikke gjøre noen ting. Vel, vi gikk jo på turer, og på besøk, men på søndager gjorde man aldri noe i huset annet enn å lage middag, man hang aldri ut klesvasken, og man skulle ikke gjøre noe som man så på som arbeid. Heldigvis har ikke jeg videreført dette 🙂 Klart søndager er fine dager hvor man kan gjøre mye mer sammen enn man kanskje ellers gjør. Det er dager hvor man kan komme seg ut, og gjøre helt andre ting, eller bare sitte med beina på bordet med den beste samvittighet. Likevel har det alltid vært noe med disse søndagene…. Da jeg var yngre var alltid søndag en bånn kjedelig dag. Det skjedde aldri noe på en søndag. Foreldrene mine hadde søndag som avslapningsdag etter ei uke med jobbing, og kanskje var det dagen for familiebesøk, noe som heller ikke alltid var like spennende. Jeg kunne aldri sove lenge selv om det var søndag, noen unntak var det jo, som de søndagene hvor man hadde vært på byen kvelden før. Disse søndagene kunne det jo være godt å sove noe lengre, men jeg var jo aldri fyllesjuk som avholdskvinne, så det var jo grenser for hvor lenge man skulle sove. Jeg har aldri kunnet sove for lenge… jeg har alltid vært redd for å gå glipp av noe 🙂 Jeg må ha mest mulig ut av dagen… men søndager, de har aldri vært mine favorittdager….Nå som man er voksen, så er søndager blitt fine dager, men for mange rød dager, det liker jeg ikke 🙂 Søndager står jeg opp like tidlig som jeg gjør ellers i uken, og jeg elsker å stå opp tidlig!

Søndager er for meg er i dag bla en dag for velvære, og egenpleie. Som en størrelse for stor, så har jeg alltid vært opptatt av velvære. Det er nok ikke fordi jeg alltid har vært en størrelse for stor at velvære har vært viktig for meg, men kanskje har det likevel vært ekstra viktig.  Jeg har alltid tenkt at selv om jeg er stor, så skal jeg ikke la være å føle meg vel. Jeg tror dessverre mange overvektige egentlig har gitt litt opp når det kommer til seg selv, og det å ta vare på seg selv. Man sliter så med dårlig selvbilde, og negative tanker rundt seg selv at man ikke orker å tenke tanken på å føle seg vel.  Mange orker ikke å kle seg pent, eller bruke litt tid på egenpleie…det er liksom ingen vits i det tenker mange. Jeg har møtt, og snakket med så mange overvektige kvinner som ikke orker å bry seg fordi de føler seg så tjukke, feite, og stygge… de føler at det ikke er noen vits i å prøve å gjøre det umulige mulig. Jeg blir skikkelig lei meg når noen sier slikt… men for all del, jeg har tenkt slik selv mange ganger… men selv om jeg har tenkt det, så har jeg likevel gjort de tingene som føles godt for meg selv. ” Jeg skal bare pynte litt på elendigheten ” er vel et uttrykk de her hjemme har hørt noen ganger når jeg skal i gang med å sminke meg… for meg er velvære, og egenpleie utrolig viktig. Selv om man føler seg som en dass med alle de ekstra kiloene, og man ofte føler seg som en vaggende flodhest, så føler jeg i alle fall det gjør godt og kunne bruke litt tid på egenpleie. Det føles godt, det gjør godt, og det gir en god følelse etterpå – det er den gode følelsen man selv føler på som er så viktig å kjenne! Den betyr så mye!

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

I tillegg til den daglige hudpleien, så er søndager de dagene jeg ofte setter av til det lille ekstra, og det man som regel ikke gjør mer enn en gang i uken. Jeg skal være ærlig på at jeg i alle år har vært veldig flink til å ta vare på huden min. Jeg renser ansikt morgen, og kveld, og jeg bruker en rekke produkter hver dag. Ikke det at jeg tror jeg slipper unna alt som heter rynker fordi jeg er flink med huden, men at jeg har vært flink i så mange år, det har gjort at jeg har forebygget en del, og det har gjort at huden min er fin. Det er ikke få ganger jeg har fundert på hvorfor i all verden jeg ikke har vært like flink til å ta vare på kroppen min som jeg har vært til å ta vare på huden min. Det er liksom liten, eller ingen fornuft i å ta så godt vare på huden som jeg gjør, og så bare se bort i fra at man har en kropp som trenger minst like mye pleie. Da er man tilbake til dette forskrudde hodet igjen, men det er klart at hudpleie er en lettere jobb å gjøre enn kampen mot kiloene 🙂 Dessuten skal man vel være fornøyd med at man har vært flink på noen områder. Her er det renseprodukter, kremer, øyeserum, øyekrem, ansiktserum,peelinger,  og jeg vet ikke hva jeg ikke bruker av produkter, men kroppen, den har vel ikke fått den samme pleien. Den har blitt skrubbet, og fått god kroppskrem, men viktige ting som aktivitet, det har vel ikke akkurat vært prioritert……Heldigvis er det aldri for sent å endre, og jeg er veldig glad for at endringen er i gang, og at jeg i dag prioriterer helt annerledes enn jeg gjorde før.

Søndagene er dagene for å rense huden, og legge maske. Søndagene er dagene for hårkur, stell av føtter, og velvære på hendene. Det er en tid som kun er min, og søndagsmorgener er fine dager og bruke til velvære, og egenpleie. Det er en så utrolig god følelse det og sette av tid til seg selv, og bare nyte, og føle. Man føler seg som en helt ny person etter hjemmespa, og det å være i denne deilige spahimmelen, det gjør utrolig godt for både kropp, og sjel. Av og til tar jeg meg også tid til massasje. Jeg gjorde aldri det før. Jeg var altfor flau over kroppen min til at jeg våget meg inn på steder som tilbød massasje… lysten var alltid stor, men kiloene begrenset meg. Etter at flotte Marie på BioTeam startet med aromaterapi, så klarte hun å få meg til å bli trygg på massasje, og trygg på at selv om kroppen var stor, så var det ingen andre enn meg selv som brydde seg om det. Hun fikk meg til å tenke nytelse, hun fikk meg til å slappe av, og hun fikk meg til å føle hvor viktig det er å gjøre noe godt for seg selv i blant. Nå bryr jeg meg svært lite om at jeg har en stor kropp når det kommer til rygg/nakke massasje – jeg tar aldri full kroppsmassasje annet enn om det er Marie som gjør det….Jeg hadde aldri trodd jeg noen gang skulle la noen massere hele kroppen min, men er man trygg på personen som gjør det, så fungerer det faktisk veldig bra det også. Man ligger litt på nåler den første gangen, og klarer ikke helt å slappe av, men så blir man trygg fordi personen som gjør massasjen lar deg føle deg trygg….Nå som Marie har sluttet med massasje, så er det lenge siden jeg har gjort dette. Det er ikke bare å finne en person man kan føle seg trygg på….jeg er jo ikke akkurat den som stolt viser frem kroppen til hvem som helst…..

Hvorfor skal vi overvektige begrense oss selv så utrolig mye? Hvorfor skal ikke vi prioritere å ta vare på oss selv like mye som alle andre? Jeg tror dørstokkmila er veldig høy for mange når det kommer til å la andre se, eller ta på kroppen vår. Vi misliker kroppen så sterkt, og da vil automatisk alle andre også gjøre det. Jeg tror det å ta massasje er noe mange vegrer seg for. Jeg har vært der selv, og kjenner alle følelsene. Jeg har også vegret meg masse for å ta fotpleie fordi jeg er så flau over tømmerstokkbeina mine. Jeg har sittet på nåler mange ganger, og bare ventet på at teraputen skal bli ferdig. Med lymfeødem er det viktig med fotpleie, så jeg har gjort det i mange år, men det har ikke alltid vært noe jeg har sett frem til. I dag har jeg funnet to fotteraputer som jeg føler meg trygg hos, og som jeg kan vise beina til uten at jeg føler på flauhet, og skam. Det er ikke alltid like lett å tenke at det er en årsak til at beina mine er som de er, men finner man fagfolk som man føler seg trygg på, så glemmer man alle de negative tankene man hadde. Vi overvektige skammer oss for mye, og vi lar kiloene begrense oss fra å gjøre de gode tingene for oss selv. Vi glemmer ofte å være gode mot oss selv, og man tillater seg ikke å kjenne på de gode følelsene som også finnes. 

Jeg er veldig opptatt av velvære, og egenpleie, og i dag kan jeg også stolt si at jeg også er opptatt av trening, og fysisk aktivitet. Hvem skulle trodd at jeg skulle kunne skryte av det siste 🙂 Jeg har opp igjennom årene også alltid vært opptatt av å kle meg pent. Ikke for å skjule kiloene som mange kanskje tror, men jeg har alltid likt klær. Innledningsvis skrev jeg vel at overvekten kanskje har fått meg til å føle på at det har vært ekstra viktig for meg å kle meg pent, og der er nok en del sannhet i det. Om noen kommenterte vekt, eller størrelse, så skulle de i alle fall ikke si at jeg at jeg i tillegg kledde meg som en dass…. Jeg har alltid fått mange fine tilbakemeldinger på at jeg kler meg pent, og veldig mange har kommentert at de aldri har sett på meg som stor fordi jeg alltid er så velkledd. Om det er en trøst, eller sannhet, det vet jeg ikke, men det er uansett hyggelig å få slike fine tilbakemeldinger. Jeg liker å kjøpe fine klær, jeg liker smykker, og alt av stilig tilbehør. Jeg elsker bling, om det ikke tar helt av 🙂 Jeg elsker pent undertøy, og for meg, så har det aldri vært det store skillet på hverdag, og fest. Jeg kler meg selvsagt alltid litt ekstra pent når jeg skal noe spesielt, men jeg liker å bruke de fine klærne også på en hverdag. Der er trossalt flest hverdager 🙂

Noe jeg brenner veldig for er at vi overvektige også skal kunne være flotte, og føle oss vakre! Vi overvektige trenger ikke kle oss i gamle, utslitte joggebukser, og et telt til overdel bare fordi vi er store. Vi må kanskje begynne å tenke helt annerledes. Man tror man gjemmer seg bort i joggebukse, og hettegenser, men det gjør man ikke. Det er kanskje enda flere som legger merke til oss da….det å bruke litt tid på egenpleie, og det å ta på seg klær som man virkelig føler seg vel i, det skal jeg love det at gjør godt for selvfølelsen. Det å finne seg selv der inne… se seg selv i speilet, og faktisk se hvor flott du er. Det å vise verden at her er jeg, og være stolt av den du er. Det er ikke kiloene som forteller verden hvem du er….det er en lang vei å gå, det å bli glad i seg selv, og drite i hva verden mener, men det er mulig… jeg håper jeg vil komme dit en gang. Jeg føler jeg er på vei, og det føles himla godt!! Nå går jeg med en mye strakere rygg enn jeg har gjort på evigheter, jeg kjenner på at jeg faktisk smiler, og ikke bryr meg som mye om tante Olga som sikkert synes at jeg er himla tjukk. Jeg vet at ikke alle ler av meg, eller snakker stygt om meg, og jeg vet at det finnes mennesker som jeg møter på min vei som synes jeg er feiende flott 🙂 Ta deg tid til deg selv, og ta deg tid til å ta vare på deg selv. Ta deg egentid, plei deg selv, og så kan vi alle sammen øve på å stå foran speilet, og si at vi er himla flotte akkurat som vi er – og det er mange som synes de kiloene som ligger på håndtakene er sexy som fy 🙂

Plus Size modellen, Tess Holliday
 

I helgen traff jeg på ei jeg gikk en del sammen med for noen år tilbake. Også hun er overvektig, og har slitt med vekta i alle år. Tidligere trente vi litt sammen, men det rant ut i sanden, og ingen av oss oppnådde de store resultatene, men vi gjorde ett tappert forsøk en periode. Jeg har prøvd å sende henne meldinger for å høre om treningsgruppen vår for overvektige kanskje kunne være interessant for henne, og hele tiden fikk jeg til svar … snart er jeg klar… jeg skal bare…jeg må bare. Alle kjenner vi til disse unnskyldningene. Det er helt utrolig hvor mange unnskyldninger som kommer på løpende bånd ut av munnen vår. Jeg har noen ganger lurt på hvordan det er mulig å komme på så mye pisspreik i løpet av så kort tid. Selv synes man jo at unnskyldningene er både veldig gode, og veldig troverdige. Med slike unnskyldninger, så skjønner jo liksom alle at man ikke har tid til å trene, eller være aktiv. I tillegg til sykt dårlige unnskyldninger, så har man vel også en tendens til å sette alle andre foran seg selv, i alle fall var jeg veldig flink til det. Jeg lot meg dra i alle kanter, og jeg trodde vel til tider at uten meg til å ordne, og styre, så raste verden sammen. Jeg var liksom limet som kunne alt, og ordnet alt, og det var lite tid til Heidi, og når alle andre var prioritert, så hadde man ofte ikke så mye krutt igjen. Man så kanskje ikke at trening, og fysisk aktivitet ga nettopp nytt krutt, og ny energi.

Når jeg traff min gamle venninne igjen på gata, så lyste det dårlig samvittighet lang vei. Hadde hun ikke gått rett på meg, så hadde hun garantert gått lange omveier for ikke å møte på meg. Før jeg omtrent hadde fått sagt hei, så kom alle unnskyldningene på løpende bånd på hvorfor hun ikke hadde fått startet å trene : mangel på barnevakt, mangel på energi etter jobb, mye syk, barn som hadde vært syke, dårlig tilgang på bil akkurat når treningene var, mye jobb med seg hjem, legging av barn – listen var mye lengre enn dette. Jeg stod bare og lyttet, og lot henne unnskylde seg ferdig. Jeg kjente igjen mange av unnskyldningene. Mange av disse har jeg også servert en haug av ganger, men jeg vet nå at de fleste bare er unnskyldninger fordi man ikke kan komme seg opp av og stolen, og ta tak. Man klarer ikke å sparke seg selv i rompa, man klarer ikke ta seg selv i nakken. Dette har jeg svart belte i, og jeg kunne nesten ha skrevet en hel bok om alt jeg har brukt som unnskyldninger. Likevel følte jeg det ikke riktig at hun skulle stå der, og unnskylde seg til meg. Det var ikke jeg som skulle ha alle unnskyldningene, dette var ting hun sånn sette burde tatt opp med seg selv. Det er ikke meg det går ut over at hun ikke klarer å komme i gang med endringene, men hun selv. Jeg vet hvordan man sliter med samvittigheten når man vil, men ikke får det til. Jeg vet hva det koster når ting ikke går som planlagt, og man mislykkes gang på gang. Samtidig er det ingen andre enn deg selv som kan snu ting. Det er en selv som må ville.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det var vondt å høre min tidligere venninne unnskylde seg, og det var vondt å føle at hun måtte det overfor meg. Hun hadde kjøpt is da hun møtte meg, og også det følte hun at hun måtte unnskylde… det var så varmt, så jeg måtte bare sa hun. Det er da lov å spise is – hvorfor unnskylde seg? Samtalen ble nok litt enveis, men jeg fikk da sagt at hun var velkommen i treningsgruppen når hun fant ut at hun ønsket å prioritere seg selv litt, og når hun følte at hun var klar for det. Man får det meste til om man virkelig ønsker det…. Hele tiden mens vi snakket, så stod hun å dro i overdelen som sikkert var noe trang. Hun målte meg opp, og ned, og kommenterte lavt at hun så at treningen hadde gitt meg resultater. Det satt langt inne, men jeg hadde på ingen måte forventet at hun skulle ha kommentert det, og jeg så hun slet veldig da hun sa det. Det var sikkert vondt å se andre kanskje er på vei til å oppnå det man selv ønsker. Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Det er i perioder ikke så lett å glede seg over andres medgang, i alle fall ikke når man så gjerne skulle ha vært der selv. Det har vært mange tunge stunder når personer rundt meg har oppnådd vektnedgang, eller vært flinke til å ta grep. Man vil glede seg på deres vegne, men det er samtidig litt vondt når man så gjerne skulle oppnådd det samme. Det er ikke pent en plass å være misunnelig, men jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært det både en, og flere ganger … men likevel kan jeg vel ikke ha trodd godt nok om meg selv siden jeg ikke brukte det til inspirasjon, og tok grep.

Etter at treningsgruppen for overvektige ble startet, så er det flere jeg møter som oser av dårlig samvittighet, og som føler en trang til å unnskylde seg fordi de ikke er med. Dette kommer nesten før man har startet en samtale, og jeg prater ikke om treningsgruppen om ikke de jeg møter spør, og jeg har en del andre ting jeg gjerne prater om 🙂 Jeg har da ingen rett til å la andre få dårlig samvittighet fordi de ikke trener, så da er det synd at en del føler det sånn når vi treffes. Hva hver enkelt gjør i sin hverdag er noe jeg ikke har noe som helst med. Valgene vi møter er våre egne, og hvordan vi velger, er opptil en selv. Jeg har jo helt klart et ønske om at overvektige ser den fantastiske muligheten de har her i Kristiansand til å kunne trene med mennesker i samme situasjon, og som alle har samme målet, men jeg skal ikke tvinge dette på noen, og jeg driver ikke med moralpreken om jeg treffer overvektige som ikke er med i treningsgruppen.

I dag banker august på døren, og hverdagen begynner etter hvert for de fleste, og det en gyllen mulighet til å sette seg mål. Man må jo ikke vente til ferien er over, men vi er litt sånn vi mennesker at vi gjerne synes visse tider passer bedre til en ny start enn andre, ferieslutt, og skolestart er en av de 🙂 Alle unnskyldningene bør kastes på båten. Det er så mye bedre å si til seg selv hva som egentlig er årsaken til at man ikke klarer å bli mer aktiv. Ingen tror på unnskyldningene våre likevel, så man kan jo starte med sannheten. Om man innser hva som er den egentlige årsaken, så er det så mye lettere å ta grep. Det man vil får man som regel til, og de som er sååå slitne etter jobb at man overhode ikke orker å trene, så kan jeg fortelle at treningen gir deg så mye ny energi at du kommer på jobb dagen etter med batterier som er fulladet 🙂 Barn kan mannen legge når du trener, eller er du alene, så vil garantert familie, eller venner stille opp slik at du kan gjøre noe som er godt for deg selv ett par, tre ganger i uken. Å trene er både tøft, og hardt, spesielt i starten, men man blir fort i bedre form, og merker at man mestrer . Jeg har mange ganger trodd at instruktørene har mistet all fornuft når de kjører oss så hardt som de gjør. Jeg har mange ganger trodd at de ikke helt ser hvilke begrensninger vi har, og hvor mange ekstra kilo vi bærer på. Jeg har nesten vært sint i blant fordi jeg har trodd at helsen vår nesten har stått på spill, men vi klarer, og vi mestrer, og for hvert lille fremskritt, så gir det den beste følelsen. Jeg kan ikke beskrive hvordan det føltes når jeg faktisk innså at jeg kunne løpe, eller gleden jeg følte når jeg innså at jeg kunne både hoppe, stå i planken og mountain climbe. Jeg hadde aldri våget å tro at jeg skulle gjøre disse tingene, og når jeg forsøker, så mestrer jeg!! Det er så fantastisk å føle på at kroppen tar meg raskere fremover når jeg er ute og går, og når jeg går opp bakker, og trapper uten å puste som en hvalross, og må stoppe for hvert skritt omtrent. Jeg har nok vært flink til å begrense meg selv, og tro jeg ikke kan fordi jeg er stor, men det hjelper godt på når kroppen faktisk forteller meg at den har det mye bedre nå enn hva den hadde før 🙂 Jeg har en lang vei igjen å gå. Jeg har ennå altfor mange ekstra kilo, men jeg er på vei, og dårlige unnskyldninger er ikke lengre en del av meg. De dukker opp, men det er vel den eneste gangen jeg slår brutalt tilbake 🙂

Jeg kjører ikke karuseller, jeg er livredd for å fly,  jeg hater å gå om bord i båter , jeg hater at båten kanskje legger til en plass hvor det er vanskelig å komme i land, hater strender med mye folk, hater svømmehaller, hater tynne plaststoler, hater å gå over broer hvor plankene har sett sine beste dager, eller som jeg ikke ser er bunnsolide  – listen kunne sikkert vært mye lengre. Tidligere så tenkte jeg også at treningstimer som jeg er med på i dag ikke var mulig å gjennomføre, hjertet kunne jo stoppe! Jeg drømmer om å vandre i fjellet, noe jeg til nå ikke har gjort fordi jeg tror at jeg kanskje ikke hadde orket. Jeg tenker ikke at man selv bestemmer etappene…nå vet jeg at jeg skal vandre i fjellet, og det blir nok ikke så lenge til 🙂 Jeg har aldri opplevd å sitte fast i en karusell, eller at båten jeg er i har sunket pga meg, jeg kommer meg alltid i land, jeg har ikke ødelagt en eneste stol, og broene kommer jeg alltid over uten å ødelegge en eneste planke….så hvorfor begrenser vi oss selv hele tiden? At jeg ikke skal sykle Kristiansand-Hovden, eller løpe maraton… slike ting begrenser seg naturlig  akkurat nå, og jeg skal heller aldri gjøre det, men hva med alt dette andre? Vi kan mer enn vi tror. Vi må bare slutte å begrense oss selv hele tiden. Vi må slutte å tro visst vi ikke vet. Jeg har trent timer jeg aldri trodde at jeg kunne klare – jeg hoppet, jeg klatret, og jeg beviste for meg selv at ting jeg så på som umulig rett og slett var mulig! For en seier! Jeg tror fortsatt jeg venter litt med karuseller, men jeg skal være klar om jeg en gang får barnebarn, men jeg skal absolutt jobbe masse med at vekten ikke skal få begrense meg så mye som den gjør i dag. Istedenfor å si kan ikke, og vil ikke, så skal jeg bli mye flinkere til å si at jeg kan, og jeg vil…

Jeg innrømmer det gjerne : Jeg elsker å være harry på noen områder. Sånn i det daglige, så føler jeg meg ikke særlig harry, men jeg synes det er veldig ålreit å dra på harrytur til Sverige for å handle billige matvarer, og ikke minst billig Pepsi Max 🙂 Min store avhengighet er langt billigere i vårt kjære naboland enn her hjemme, så når vi først er harry, så er vi harry – da stapper vi bilen full av godsaker, og er vi ekstra harry, så plasserer vi det i hengeren om den er med 🙂 Vennene våre smiler når vi drar avgårde på harrytur, og egentlig smiler vi selv også, for vi føler oss skikkelig harry, men er veldig komfortabel med akkurat den følelsen 🙂 Nå skal det sies at vi aldri drar til Sverige kun for en harrytur. Mine svigerforeldre bor i Vestfold, og da er det ikke lange biten med ferja over til landet hvor vi valfarter for å gjøre de gode kjøpene. Selv om kronekursen tilsier at den svenske kronen ikke er så lav som før, så er det likevel mye som er langt billigere i Sverige enn her.

Jeg er veldig komfortabel med å være norsk på harrytur på svenskegrensen, og innrømmer gjerne at jeg er en av de liksom, men den ultimate harry faktoren er ikke svenskegrensa, og Nordbysenteret. Den ultimate harry faktoren, den får man først når man kjører til Varberg med en ting for øyet : Ullared! Ullared er en opplevelse, og jeg elsker Ullared 🙂 Noen har nok mer enn nok med å se tv serien om Sveriges største varehus, og noen orker nok ikke det en gang. Jeg tar det enda lengre, jeg reiser mer enn gjerne til Ullared, og fyller handlekurven min med masse nødvendige ting, og en hel haug som er helt unødvendig 🙂 Jeg nyter å være harry i noen timer sammen med en mengde Ullared veteraner, og endel nykommere. Selv er jeg kanskje midt i mellom. Jeg vet hvor det meste er, og jeg klarer fint å orientere meg. Det har blitt noen turer til Ullared de siste årene, og selv om de stadig bygger ut, og forandrer, så begynner jeg å bli varm i trøya 🙂 Også min bedre halvdel liker seg på Ullared, og koser seg i friluftsavdelingen, bilpleieavdelingen, og i filmavdelingen 🙂

Nærmere ultraharry enn Ullared kommer man neppe. Her er harryfaktoren høy der man vandrer rundt i det evigstore butikklokalet. Man ser at de fleste vet hva de skal ha, damene løper rundt med ville blikk, og løper sikksakk med handlevognene. Det er bare å skygge bane når de erfarne Ullared damene kommer løpende så vognhjulene skriker! Damene kan virkelig shoppe, og har mer enn en kurv. Er familien med, så har alle en kurv hver som fylles til randen. Her lesser man opp med fryseposer, skyllemiddel, hårprodukter, barberskum, og klær til liten, og stor. Her selges mye belter, bh’er og sokker. Det selges tonnevis av fryseposer, og aluminiumsfolie. Noen forskremte menn tvinges til å passe klær … svetten renner, og panikken brer seg. Håpet er at klærne passer – de klarer ikke en runde nr.2! Mannfolka vokter vognene mens damene løper med ville blikk, og tror at det straks er slutt på både fryseposer, og folie. Er mannfolka ekstra heldige, så får de slappe av i Sportsbaren mens damene shopper. Unger skriker, og mange går seg vill. Stadig er det etterlysninger over høytaleren. Trengselen er stor, og man bør ha en god reiseforsikring, for at man blir nedkjørt av en handlevogn, eller flere, den er absolutt til stede.

Denne uken var vi på Ullared igjen. Midt i juli, og i fellesferien. Galskap kanskje, men vi har vært på Ullared ett par ganger før i juli, og det har vært helt ålreit. Kommer man noen timer etter de har åpnet, så er det som regel ikke kø for å komme inn. De mest erfarne Ullared veteranene, de har jo stått i kø ett par timer om morraen før å være sikre på å komme inn når de åpner. Køene kan være evig lange. Vi har aldri hatt kø, men problemet har jo ofte vært og fått parkeringsplass. Det er 3000 parkeringsplasser i direkte tilknytning til varehuset, så her er det kamp om plassene. Man kjører rundt, og rundt, og jeg som ikke alltid har verdens beste tålmodighet, jeg klarer fint å kjøre rundt, og rundt i 20-30 minutter før det åpenbarer seg en parkeringsplass. Ofte er det kamp om hver eneste en. Har man først fått parkeringsplass, så har det alltid vært straka vegen inn i varehuset, men ikke denne gangen…denne gangen var det sperret av foran inngangen, og vi måtte stå i den berømte Ullared køen, den køen man ser på tv, den som strekker seg rundt hele området, og litt til…da ville jeg egentlig bare snu, men hadde man kjørt så langt, så måtte man jo komme seg inn, så det var bare å smøre på seg masse positivitet, og tråkke køen sammen med en haug av svensker, og noen nordmenn. Innimellom den lange køraden, så løp tv teamet som lager ny sesong av tv serien om varehuset. Da var det best å skygge unna når man så at de nærmet seg. Jeg fryder meg glugg når jeg ser tv serien, og er helt fascinert over alle Ullared  veteranene man møter i serien, men jeg føler vel ikke helt ennå for å være en av dem 🙂 Det er ingen tvil om at det er veldig mange nordmenn som tar turen. Svenskene kaller oss nordmenn harry som valfarter til grensen for å handle. Jeg vet ikke hva svenskene kaller seg selv der de valfarter i enorme mengder til Ullared hele året 🙂

Inne i varehuset er det ikke bare billige varer mange jakter på. Det er nok like mange som jakter på tv seriens store helter: Morgan, og Ola Conni, og kanskje er man også heldige og treffer sjefen sjøl, Jan. Disse er blitt skikkelig kjendiser, og Morgan mener jo selv at han er blitt et ikon nå 🙂 De hadde alle sammen en vanlig dag i varehuset når vi var der. De kjørte traller, og plasserte varer, mens sjefen sjøl vandret rundt med tv teamet hengende på både foran, og bak. Alle skulle ha sin del av de, og man kunne se at det sliter på å være kjendis. Man kunne se at de var slitne, og man kunne se at de klistret på seg et smil i det bildet ble tatt. Om dere lurer på om jeg var en av de som bare måtte ha  en selfie sammen med de, så må jeg skuffe dere der 🙂

Sverige må være ett av de dårligste landene på stormote. Hvor kjøper store, svenske kvinner klærne sine? Jeg har vært mye rundt i Sverige, og har alltid stormote som et shoppingønske, men jeg blir alltid like skuffet. Foruten ZIZZI, og en stormote butikk på Nordby senteret, så finner ikke jeg en eneste stormotebutikk. Ullared har en egen stormote avdeling, men jeg har sjeldent  funnet noe av interesse. Mye kjedelig synes jeg, men ofte har det vært en del fine ytterjakker. Denne gangen ble jeg positivt overrasket. Jeg synes avdelingen hadde blitt større, og der var mer fine klær enn før. Mye hadde feil lengde i forhold til mine ønsker, men for dere som liker litt kortere topper enn meg, så vil dere kunne finne en del fint, og rimelig. For min del, så ble det jakker…igjen 🙂 Jeg våger ikke telle hvor mye jakker jeg har, men det er ganske så mange..men jeg bruker dem også. Når man får en fin vinterjakke til 400 kr, og en høstjakke til 300 kr, så går ikke jeg forbi. Høstjakken skulle både puste, og være vanntett, men av erfaring, så tror jeg man skal ta akkurat det med en klype salt 🙂 At det er kvalitet av ypperste klasse, det er det ikke, men om det er kjekt med en fin høstjakke på en tørr dag, så er det bare å kjøpe. Her teller nok utseende litt mer enn kvalitet 🙂 En tunika ble også med hjem i posene. Størrelsesmessig, så tror jeg nok du må gå opp på de fleste plaggene i forhold til hva du normalt bruker. De fleste plaggene er nok mindre enn størrelsen skulle tilsi, men ta deg tid til å prøve, for noen kan også være motsatt. Passform har vel ikke alltid stått i høysetet for Ullared designerne 🙂

Det ble både fryseposer, skyllemiddel, interiør, og en haug andre ting med i bilen etter noen timer i harryparadis. Store, fine og gule handleposer stappfulle med varer, og jeg er en ny Ullared opplevelse rikere 🙂 At det er harry å være på Ullared, det lever jeg godt med, og jeg koser meg med å være ultraharry i noen små øyeblikk.. 

Uttalelsen kom fra en liten gutt på kanskje 5-6 år da jeg i går passerte en gjeng med barn i følge med en voksen på vei inn i en butikk. Jeg tror kanskje ikke jeg helt klarer å fortelle hvordan jeg følte meg innvendig da jeg hørte kommentaren fra guttungen. Det var hundre følelser på en gang. Det første jeg gjorde var vel egentlig å kikke rundt meg for å høre om der var andre som også hadde hørt det, for gud, så flaut at en liten gutt kommenterer mitt utseende! Så utrolig flaut at en liten gutt kalte meg tjukk! Var jeg virkelig så tjukk at noen følte at de måtte kommentere det? Jeg som hadde følt meg ganske så fin, og fresh den dagen. Gjett om jeg fikk meg en skikkelig kalddusj, og ble slått hardt i bakken. Det var ikke mye freshhetsfølelse å hente etter denne kommentaren. Jeg har vel sjeldent følt mer på flodhestfølelsen enn akkurat da. Jeg følte meg som et fettberg som var ute på handletur.

Joda, jeg vet at dette bare var en liten gutt, og jeg vet at han ikke helt er der at han vet når man skal ha filter på, eller ikke, men er det ikke sånn at det er fra fulle folk, og barn at man hører sannheten? Selv om dette var en liten gutt, så ble jeg likevel veldig lei meg. Det er ikke det grann moro at noen kommenterer hvordan jeg ser ut. Jeg vet jeg er tjukk, jeg har da litt selvinnsikt, men ingen trenger da å fortelle meg noe jeg allerede vet! Sannheten sårer er det jo også noe som heter, og det er veldig sant….Samtidig kjente jeg også at jeg ble litt småforbanna. For en uhøflig unge! ” Jeg har tatt av meg nesten 50 kg din lille drittunge ”  ” Har ikke foreldrene dine lært deg at du ikke sier sånt – eier du ikke oppdragelse ?” – det var det jeg hadde lyst til å skrike til den lille drittungen som fornærmer meg på en dag hvor jeg var så høyt oppe, så glad, og fornøyd. På en dag hvor jeg ikke følte meg tjukk i det hele tatt. Drittunge!

Jeg må jo le litt også når jeg tenker på hva slags tanker som raser rundt i hodet etter en slik kommentar. Det skal liksom ikke mere som skal til for at verden raser litt sammen, og for at glede går til frustrasjon. Tidligere kunne jeg nok ha gått helt i kjelleren etter en sånn kommentar. Der er jeg heldigvis ikke nå, men det tar noen minutter før jeg liksom klarer å legge det på hyllen, og få tilbake litt av den gode følelsen. Det hjelper ikke at det kom fra en liten gutt. Det er ikke noe bedre det enn at det skulle komme fra hvem som helst som hadde passert meg. Kommentaren sårer like mye. Samtidig så vet jeg jo at jeg er tjukk, men det er liksom ikke sånt man ønsker å høre fra andre mennesker, spesielt ikke bare sånn i forbifarten, og av helt fremmede.  Jeg har jo også opp igjennom vært veldig skånet fra slike kommentarer. Jeg har nok vært heldig som har hatt så mye fine mennesker rundt meg som alltid har sett meg for den jeg er, og ikke for hvordan jeg har sett ut. Jeg tror nok at jeg selv er mye skyld i alle vonde, og negative tanker knyttet til vekten min. Jeg er i dag veldig sikker på at jeg selv har begrenset meg mye mer enn nødvendig, og at en del ting er mine tanker, og ikke reelle ting. Jeg er så utrolig glad for at mobbing ikke har vært en del av mitt liv. Klart jeg har blitt kalt tjukka noen ganger i oppveksten, men det var småerting, aldri mobbing, og jeg var heller ikke født bak en stol, så jeg tok igjen om noen skulle kalle meg tjukka. Jeg gruet meg aldri til å gå på skolen, jeg var aktiv i en masse, og hadde ett stort sosialt nettverk. Heldigvis har jeg aldri kjent på kroppen hva mobbing kan gjøre med et menneske, men når jeg kjenner hvordan jeg reagerer på en kommentar fra en liten gutt, så gjør det vondt langt inn i hjerterota når man tenker på hva så mange mennesker går igjennom hver eneste dag fordi man er annerledes, og har et utseende utenfor ” normalen”. Jeg skriver ” normalen” fordi det ikke finnes noen oppskrift på hva som er normalt, og ikke, men likevel har man klart å lage et forskrudd samfunn hvor man skal hige etter det “perfekte” for enhver pris.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Å være så lykkelig som mulig, det bør jo være målet for de fleste av oss. Det å være tilfreds uansett hva tallene på badevekta viser, bør ikke det være det viktigste? Hvorfor skal andre fortelle oss hva lykke er, og hvorfor skriker samfunnet mot oss at man må være tynn for å være lykkelig? Jeg mener det må settes ett viktig fokus på det å være bra nok uansett hva badevekten måtte vise. Vi må fortelle at lykke, og vekt ikke går hånd i hanske, vi må fortelle at livet kan være innmari ålreit å leve selv om man veier mer enn ” normalen.” Kjenner man på gleden i hverdagen, er man på et godt sted i livet, er man tilfreds med seg selv, og kjenner den gode følelsen av lykke, så betyr det null, og niks hva badevekta forteller deg. Jeg sier ikke at vi skal heie frem sykelig overvekt, for det skal vi selvsagt ikke, men ingen skal fortelle meg hvor grensen for lykke, og tilfredshet går basert på hva jeg veier! At overvekt er helsefarlig, og gir både utfordringer, og begrensinger, det er det ingen tvil om. At overvektige bør gjøre noe med situasjonen når kroppen møter på utfordringer, det er det heller ingen tvil om, men at man må veie ett visst antall kilo for å ha ett veldig godt liv, det er myter vi bør avlive så fort som mulig. At de som er normalvektige er mer lykkelige enn vi som har en del ekstra kilo å bære, hvem er det som prøver å innbille oss sånt vas? Kiloene sier heller ikke alltid sannheten om verken fysisk, eller psykisk helse.

Kommentaren fra den lille gutten kommer nok til å ligge litt bak der i hodet en liten stund. Jaja, så er jeg tjukk, men jeg er en lykkelig, og glad tjukkas. Jeg er på vei til å bære kiloene med stolthet fordi vekten ikke er meg. Jeg vet hvilken jobb jeg har gjort, og hvilken reise jeg har hatt. Jeg vet hvor aktiv jeg er, og hvor mye bedre helse jeg har fått, så om jeg skulle høre en ny kommentar som går på hvor tjukk jeg er, så tror jeg at jeg skal rette ryggen skikkelig, og klart fortelle at jeg er en lykkelig, og fornøyd tjukkas 🙂

Denne uken deler vi ut en nydelig, rosa regnfrakk fra Blæst. Blæst er norsk design, og i tillegg til at det er kvalitet tvers igjennom, så er det så utrolig flotte, og freshe! Man føler seg så flott, og man blir så glad at man kan danse ut i regnet 🙂 Regnfrakken har en verdi på ca 3300 kr. I tillegg til regnfrakken, så skal det også trekkes ut en som får en super stilig sydvest, også den fra Blæst til en verdi av 490 kr. Hvorfor har du lyst til å vinne denne flotte regnfrakken? Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Regnfrakkene kommer i alle størrelser, og akkurat denne jeg gir bort, den går helt opp i str. 6 XL 🙂 Les mer om Blæst her : http://blaest-rainwear.no. 

Jeg skal til Syden. Slik startet jeg ett av mine blogginnlegg i høst. Det er jo så man kjenner magen vrenger seg bare ved tanken. Ikke misforstå meg, jeg liker meg utrolig godt i Syden, og i varme strøk, men for meg er det ett par STORE utfordringer som kommer med på kjøpet når jeg skal ut å reise, og spesielt til varmere strøk. Den største utfordringen er nok at jeg har flyskrekk, og det med store bokstaver. Jeg husker Mette Marit led av det samme, og jeg er sikker på at jeg tilhører den kategorien som hun var i. Jeg skriver var, for jeg tror Mette Marit på en, eller annen måte har fått kontroll over flyskrekken, i alle fall virker den ikke like ille som den var. Jeg har gått på flyskrekk kurs, og hadde den beste teraputen, og jeg er nok blitt mye bedre, men likevel tror jeg at jeg er ett av disse litt umulige tilfellene som aldri vil helt bli kvitt skrekken for å være der oppe i lufta..jeg kjenner jeg blir litt uvel av tanken. I tillegg til flyskrekken, så kommer dette med vekten min, og en stor kropp.

Syden, ja. Hørte du ett lite hurra i det fjerne ? Jeg kjenner litt på klumpen i magen når jeg tenker på at jeg skal til varmen. Det er da jeg skulle ønske at jeg var den type person som ikke brydde seg om folk så på meg. Som ikke brydde seg om de ekstra kiloene, og bare kastet klærne slik man skal når man er i varmen. Jeg skulle ønske jeg kunne kle på meg badedrakt med stolthet, og bare kose meg i vannet… men der er ikke jeg. Tenk deg en god, og varm sommerdag, og så kan man liksom ikke kle seg helt slik temperaturen tilsier… ikke går jeg i shorts, ikke går jeg i annet enn lange skjørt, jeg har en sommerkjole, og ellers er det overdeler med 3/4 arm, og sommerbukser… med lange bein….Når min søster var overvektig, så brydde hun seg katta om andre, jeg beundret henne for det, men den holdningen har tydeligvis ikke gått i arv 🙁 Ser man litt bort fra flyskrekken, så vil jeg reise… jeg vil gjerne bort litt, og når jeg saumfarte nettet etter steder, og hoteller, så ser jeg til min store lykke at enkelte leiligheter har privat basseng! En sånn leilighet vil jeg ha! Jeg elsker å bade, men er ikke like glad i å vise meg i badedrakt på stranda, men med privat basseng, så trenger jeg jo ikke å bry meg om andre enn meg selv! Privat basseng må jo være fantastisk for de av oss som elsker å bade, men gjerne kan være litt alene – helt fantastisk spør du meg! Dette må jo være løsningen på alle overvektiges problemer i forhold til det å bade, eller å vise seg i badedrakt foran en haug solhungrige turister ! Aller helst vil jeg ha heldekkende badedrakt. De med såkalt skjørt, de dekker jo egentlig svært lite. Jeg vil ha disse lange badedraktene som dekker det meste av de vakre beina mine, men jeg hadde vel fått enda flere blikk om jeg hadde valgt ett såpass uvanlig plagg å bade i…Jeg mener fortsatt at eget basseng må være toppen av lykke i Syden, men så var det prisen da….når jeg ser på prisen, så ser jeg jo at vi kan få både tur, og godt med lommepenger for det kun oppholdet i leiligheten med privat basseng  🙁   Der må jo være en hake….Ofte tar det også veldig lang tid for meg å bestille en tur, det skjer ikke i det høyeste tempoet. Jeg bruker lang tid… først må jeg finne et hotell som har over snittet god standard. Jeg skal innrømme at jeg er kresen, og jeg kikker etter både her, og der på rommene for å se at det er rent, og pent når jeg kommer til et hotell. Min mor kan ikke skjønne hvor jeg har fått denne kresenheten i fra. Da kan jeg fortelle henne at nettopp det er hennes skyld, hennes, og pappas. Alle ferieturene Norge rundt på kryss, og tvers var fantastiske turer, og fantastiske minner, men mine foreldre var aldri så nøye på hvor vi overnattet, så mange av campinghyttene føler jeg enda hadde en del gjester som ikke skulle ha vært der, og kanskje var de ikke alle sammen så rene som de burde ha vært…..dette har nok brent seg fast, og av den grunn, så er nok jeg blitt mer kresen enn de noen gang har vært 🙂

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er flere grunner til at det ofte kan ta litt lengre tid enn normalt for meg å få bestilt en tur. En ting er å finne ett flott hotell, men det er bare en av årsakene. Når jeg i tillegg er livredd for å fly, og jeg er overvektig, så tar det tid å få bestilt en tur. Begge disse tingene er utfordrende. Flyskrekken min skal jeg skrive mer om i ett senere innlegg, og selv om jeg har blitt mindre redd de siste årene, så er det å fly ikke noe jeg gjør med glede. Jeg har som nevnt hatt den beste flyskrekkteraputen til å prøve å få meg til og forstå hvordan alt det tekniske fungerer, og han har prøvd å få meg til å skjønne hvorfor jeg er redd. Han har gjort en god jobb, men ennå så bruker jeg masse energi på å fortelle meg selv at min siste dag er kommet hver gang jeg går om bord i et fly. Det er nesten så jeg tar farvel hver gang….en kan jo smile litt, men det er utrolig vondt å være så redd. Jeg hører etter på hver eneste lyd, og tror noe er galt…hver bevegelse flyet tar gjør meg redd… Likevel så flyr jeg. Jeg må det for å komme meg noen steder. Jeg har sett det meste av Norge, og nabolandene, og skal jeg se litt bredere, og videre, så må jeg opp i et fly. Det er noen forferdelige timer, men jeg har kommet ned like hel hver gang, også den gangen piloten ikke ville lande på Kjevik, flyet hadde en helt sinnsyk turbulens, det tordnet, og det lynte, og flyet avbrøt likegodt landingen, og tok turen til Sandefjord. Aldri har vel en buss vært bedre å sitte på veien mellom Sandefjord, og Kristiansand enn da 🙂 Jeg skriker ikke om bord i flyet, jeg tørner ikke gal, men jeg har det vondt, skikkelig vondt, og jeg skal vel være så ærlig å si at jeg har grått noen tårer der oppe i lufta.

Tilbake til Syden….nå blir det tur på oss 🙂 Flybillettene er bestilt, og i september setter vi kursen for Spania. Vi har vært så utrolig heldige å få leie et hus som ligger i nærheten av Torrevieja, og det takket være flotte Hilde 🙂 Hilde leste blogginnlegget mitt i høst, og hun syntes det var ille at jeg ikke skulle få bade, og kose meg i vannet når jeg var i varmere strøk, så hun snakket med broren sin som har hus i Spania, med basseng, og dermed var en uke i september i boks 🙂 Gjett om jeg gleder meg! Takk, Hilde for at du tenkte på meg! Det setter jeg umåtelig stor pris på. Endelig skal jeg få badet når jeg i varmen, og det uten og måtte tenke på både blikk, og kommentarer. Jeg gleder meg til å føle på denne følelsen av og ikke ta hensyn andre, og ikke bry meg om hva andre måtte tenke, og mene – jeg skal bade, og jeg skal bade masse!! Takk for at det finnes slike flotte mennesker som Hilde som faktisk tenkte på meg, og ønsket at jeg skulle få oppleve Syden slik de fleste opplever det. Det er en god følelse å kjenne på. Kanskje må jeg også se meg om etter en ny badedrakt. Min er fra Kappahl, og er sikker 100 år gammel. Jeg ser at noe hold i cup’ene kanskje heller ikke hadde vært så dumt, en bøyle for eksempel hadde gjort susen. Når en badedrakt ikke blir brukt, men helst bare ligger og samler støv, så er det egentlig ikke så nøye hvordan den ser ut 🙂 Min badedrakt er lekker….grønn, og fin…uten bøyler 🙂 Hver sommer, så sier jeg til meg selv: Neste sommer, Heidi…da har du tatt av deg såpass at du faktisk kanskje vil kle ei badedrakt. Neste sommer da får du vist alle hvilken badenymfe du faktisk er….du har bare skjult det i veldig mange år 🙂 Neste sommer har ennå ikke kommet, men jeg gir ikke helt opp håpet om at det blir en neste sommer 🙂 Jeg tror mange overvektige hadde sett på Syden med andre øyne om vi faktisk kunne hatt muligheten til å få leilighet med eget basseng uten at det hadde kostet såpass mye ekstra som det faktisk gjør. Ikke at man skal reklamere dette ut mot overvektige, men jeg tror mange hadde senket skuldrene litt mer når man faktisk kan ligge ved sitt eget basseng for å slikke sol, eller badet i eget basseng uten å ha tusen øyne rettet mot seg – det hadde vært livet det 🙂 Jeg ser for meg at dette må være min Syden lykke 🙂

Flyskrekken min blir helt klart en utfordring når vi drar i september, og neste høst, så skal vi på roadtrip i USA. Jeg føler noe burde skje på dette området. En doktor i psykologi i Oslo driver med hypnose.Han jobber veldig mye med smertepasienter, men han jobber også en del med de av oss som har flyskrekk, og mener at om jeg ga han muligheten, så ville han kunne hjelpe meg. Jeg har prøvd hypnose i forhold til vektproblematikken, men vektproblematikken er så sammensatt at jeg ikke tror hypnosen kan favne alt. Flyskrekk derimot er et problem, og jeg har nok en mye større tro på at hypnosen kan hjelpe meg der. Jeg skal gå litt i tenkeboksen. Kanskje er det hypnosen som kan hjelpe meg å bli kvitt flyskrekken? Jeg har fått sovetabletter før en flytur, men de har bare gjort meg enda mer våken. Jeg har fått beroligende, men så var det dette med riktig dose…den sliter jeg med å finne 🙁 Prosjekt september er i gang – noe hjelp må være på plass når jeg setter meg på flyet til Alicante i september….

I morgen på bloggen, så kommer det en virkelig flott ” Gi Bort .” Da skal en av dere få en flott gave til en verdi av 3300 kr – juhu! Bare å glede seg!!

En middels grei uke nærmer seg slutten. Egentlig en flott uke på de fleste områder, men jeg sliter litt med å få tingene som gjelder trening, og vekt inn på de sporene jeg vil. Jeg sier til meg selv hver søndag at neste uke, da må jeg tenke en del annerledes, og jeg må legge inn en del trening utenom gruppetimene. Noe klarer jeg, men så er det noe jeg må droppe. Jeg liker ikke å droppe trening. Jeg liker å føle meg svært fornøyd etter endt uke, ikke sånn middels som jeg føler denne uken. To gruppetimer ble gjennomført denne uken, og to ganger med egentrening, men jeg fikk ikke med meg en eneste styrketime som jeg egentlig hadde på blokka mi, og da blir jeg litt sur på meg selv. Det kom riktignok ting i veien, men jeg kjenner jeg blir litt sur likevel. Hvorfor i all verden skal det være så innmari vanskelig å legge ting inn i kalenderen, og prioritere det? Om der dukker opp andre ting som ikke er livsviktige, hvorfor kan jeg ikke bare finne tidspunkter for dette som er før, eller etter trening. De tingene som er så viktige for meg, de bør jeg stå fast ved, så lenge andre avtaler kan gjøres på andre tidspunkter. Skulle jeg være nødt til å rokke på noen planer, så kan jeg vel ta det igjen når jeg er tilbake fra avtalen? Akkurat dette har jeg slitt litt med denne uken her. Jeg må øke antall treninger, og jeg må komme inn i en god rutine på dette. Treningene med overvektsgruppen er kommet inn i en rutine, nå må også de andre treningene komme inn i den samme, gode rutinen.

Ett par av dagene denne uken har også vært ett par av disse velkjente ” alt er galt ” dagene. De dagene har jeg heldigvis ikke så mange av lengre, men de er like kjipe for det. Dagene hvor ingenting stemmer, alt er bare ræva, og humøret litt deretter. En bjeffer, og biter litt mer på de dagene, men en kommer seg mye bedre gjennom de enn jeg gjorde før. Når ingenting stemmer, så er det ingenting som stemmer! Håret som man ellers er sånn rimelig fornøyd med, det er plutselig forandret seg til et fuglerede, og man vurderer om man i det hele tatt skal forlate huset i frykt for å skremme alle man ser. Tunikaen som satt som et skudd dagen før, den passer ikke i det hele tatt! Den som man følte seg så fin i dagen før, den ser man bare ikke ut i! Alt avsløres plutselig, og den strammer overalt. Plutselig kan man ikke skjønne hvorfor man ikke kjøpte den hundre størrelser større så den i alle fall kanskje hadde sett sånn nogenlunde ut. Man skjønner ikke hvorfor man i det hele tatt kjøpte den tunikaen…så prøver man 20-30 andre, og ALLE ser like stygge ut når man tar de på seg! Så var det disse lymfebeina som hadde gått ned i cm, men på sånne gale dager, så er jo tap av cm gått til at man har lagt på seg alt man har tatt av, og en haug til! Dobbelthaka som man følte var på vei bort fra ansiktet, den er plutselig tilbake, og har vel egentlig aldri vært så stor som nå. Kg, og cm man har mistet, det er på sånne dager bare en fantasi, for på sånne dager hvor ingenting stemmer, det er på sånne dager sannheten kommer frem….i alle fall tror man det en god stund 🙂 Jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen i sånne dager, og det er liksom ikke bare en liten ting som ikke stemmer, men alt på en gang. Det er slitsomt å gå rundt og kjenne på alt man er misfornøyd med når alt kommer på en gang. Samtidig kan det jo være godt at alt kommer på en gang, så slipper man å gå for mye rundt og kjenne på disse tingene. Lite hjelper det også at min bedre halvdel forteller meg hvor fin jeg er, og at det er hodet som utfordrer meg litt. Det er på sånne dager jeg nok kan bjeffe, og bite litt, men heldigvis, så slår fornuften fort inn. En bekjent kommenterte en dag at hun ikke trodde jeg hadde sånne dager lengre. Jeg som hadde jobbet så mye mentalt, jeg svevde vel bare på rosa skyer. Jeg gidder ikke bli fornærmet over sånne kommentarer lengre. Jeg elsker følelsen av at de fleste dagene nå er positive istedenfor negative som de var før, men at jeg har dårlige dager, det er det jo ingen tvil om. Det er noen mennesker som ikke kan klare å glede seg over at man lykkes med ting spesielt om de selv ikke klarer det.

Kostholdet er ennå en utfordring for meg. Ikke at jeg fråtser i ting jeg helst ikke skal fråtse i, men jeg skulle nok gjerne vært like flink her som jeg er med det mentale, og med den fysiske aktiviteten. Det er ofte ikke de store grepene som skal til før jeg vil kjenne at dette fungerer, og at jeg etter hvert også vil se det på vekta…vekta som jeg ikke har 🙂 Jeg har ennå ikke anskaffet meg vekt, og har ikke vært på vekta siden jeg avsluttet kurset på sykehuset da jeg gikk der i forbindelse med planene om operasjon. Jeg vet jeg burde ha vært på vekta for lenge siden. Klart jeg er nyskjerrig på hvor mye jeg har gått ned siden da, men vekta, og jeg er ikke helt på bølgelengde. Jeg er så redd for at vekta skal gi meg ett skikkelig slag i trynet når jeg går på. Jeg vet jo at det er vekta som vil bli skuffet…jeg vet jeg har gått ned, men jeg er så redd at tallene ikke er så høye som jeg tror. Jeg måler cm, og jeg ser at de minker…samtidig trener jeg mye, og det er nok blitt en del mer muskler, så jeg er liksom ikke helt klar for å møte en eventuell skuffelse. Ingen nedgang er skuffelse, men man har et ca tall i hodet, og skulle ikke det stemme, så er jeg redd jeg må kjempe en intern kamp. Jeg har mange ganger bedt meg selv om å skjerpe meg, så kanskje jeg våger meg opp på vekta en dag snart. Jeg vil jo egentlig ta de grepene som må til for å merke en noe raskere vektnedgang, så hvorfor jeg ennå ikke har fått gjort det, det har jeg ikke noe fornuftig svar på. Jeg har blitt tilbudt litt hjelp til å sette sammen noe som kan passe min kresne munn, så det er på tide å ta meg selv i nakken. Jeg spiser ganske bra, og jeg spiser ganske sunt. Jeg har ikke den uendelige trangen til skapsnoking, men skapsnokingen er ikke borte, og det er kanskje det at jeg kjenner at jeg har forsynt meg litt i skuffer, og skap som gjør at varsellampen nå blinker litt. Jeg skal ikke opp i vekt igjen, og det er kun meg selv som kan ta det nødvendige grepene.

En utfordring jeg har som lymfepasient, det er utvilsomt den store faren for infeksjoner, og det er disse infeksjonene som har satt meg mye ut av spill de to, tre siste årene. Det er det minste, mikroskopiske såret/hullet i huden som kan være grobunn for disse forferdelige infeksjonene. En gang ble jeg lagt inn på sykehuset, men ellers har jeg selv klart å få de under kontroll ved å ha pencillin hjemme. Høy feber, elendig allmenntilstand, verking i alt av ledd, rød, hoven, og øm på et, eller begge bein, og ute av stand til å trene i ett par uker. Bank i bordet, etter siste infeksjon, så har beina fungert veldig bra. Av og til føler jeg av jeg svever bortover når jeg går, og at jeg ikke kan kjenne beina. En sånn følelse er det lenge siden jeg har hatt, så jeg nyter de dagene. Sår er også noe jeg som lymfepasient kjenner godt til. De fleste av dere har sikkert en veldig god grobunn sånn at et sår kjapt lukker seg, og blir fint. Sånn er det dessverre ikke for meg, og mange av de som er i samme situasjon som meg. Når sirkulasjonssystemet ikke fungerer som det skal, så gror sår dårlig. Det tar evigheter før et sår har grodd fint, og lukket seg. Nesten 1 år holdt jeg på med et sår en gang, og da kjenner man på utfordringer! Da er man tålig lei bandasjer, tape, og sårsalver. Man prøver ALT, og det er som regel ingenting som hjelper i healingprosessen. Man går bare dag ut, og dag inn og håper at ting skal skje. Man blir frustrert, og man blir forbanna. Sår som må dekkes til hver eneste gang man skal i dusjen. Jeg kjenner jeg blir varm av tanken. For et halvt år siden klarte en støttestrømpe å gnage hull foran på foten min, og dermed var marerittet i gang. Et halvt år holdt jeg på. Sårsalver ble prøvd, jeg la sølv på såret fordi sykehuset mente det ville hjelpe, men ingenting hjalp. Såret ville ikke lukke seg, og selv om det ikke var noe infeksjon i såret, så blir man like frustrert! Det var da Marie nevnte ringblomstsalven. Marie er ei jeg har kjent i mange, mange år, og hun lager deilige, naturlige produkter. Jeg har mine favoritter blant det hun lager, men ringblomstsalve på mitt sår? Jeg var veldig skeptisk, og ikke visste jeg om jeg hadde tålmodighet til å prøve noe mer. Frustrasjonen over dette irriterende såret var så stor at jeg gjorde som Marie sa, jeg smørte meg morgen, og kveld. Etter ett par dager merket jeg ikke noe fremgang, og jeg hadde lyst til å kaste også ringblomstsalven i veggen…men etter 4 dager begynte ting å skje! Det begynte å komme skorpe, og optimismen kom tilbake. 3 uker etter jeg begynte å smøre meg, så hadde såret lukket seg helt! Hadde jeg bare prøvd ringblomstsalven lenge før! Da hadde ett halvt år i frustrasjon blitt til 3 uker! Jeg ville ta dette med i bloggen i dag fordi det er mange der ute som sliter med sår, som sliter med eksem, eller kløende hud. Mange har prøvd alt, og føler som meg at ingenting nytter. Ringblomstsalven er blitt min nye bestevenn. Jeg bruker den også når huden klær etter støttestrømpene, og når jeg får utslett. Jeg vet at den er perfekt på tørre, og sprukne hender, og føtter…og på leppene! Den er perfekt på såre barnestumper, og ømme brystvorter. Den er veldig god nå som sommeren etter hvert kommer, og du skulle få insektbitt, eller soleksem. Mange bruker den i ansiktet for å tilføre fuktighet om natten, og som kuldekrem om vinteren. Alle burde ha ringblomstsalven i sitt hjemmeapotek. Alt av apoteksalver til sår er kastet ut av huset, nå er det ringblomstsalven jeg bruker, og i tillegg er den 100% naturlig. I tillegg til ringblomst, så bruker Marie olivenolje, bivoks, og lavendel. Det er mye i naturen som kan gjøres oss veldig godt, så ringblomstsalven er dagens anbefaling. Du kan skaffe deg en på Urtemors side ved å sende en melding der…eller til meg.

https://www.facebook.com/BioTeam-Helhetsterapi-127691605882/?fref=ts

Nyt søndagen – imorgen blogges vi igjen, og i morgen er det en ny giveaway – gled dere!!