Jeg er så sykt stolt! Stolt over meg selv, og stolt over hvor langt jeg har kommet.

De siste dagene har vært tøffe. De har vært utrolig tøffe. At livet plutselig blir snudd på hodet, og du føler mye faller helt i grus. Man blir igjen en del av en berg og dalbane, og man må bare følge med uansett om den går opp, eller ned. Man har vel følt at livet har gått mest nedover, men så et sted, så finner man denne enorme styrken, og man tvinger berg og dalbanen til å gå mer riktig vei. I alle fall sånn at man holder hodet over vannet, og prøver å gjøre ens egen dag så god som mulig når ting er som de er.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Før så tenkte jeg nok annerledes enn jeg gjør nå, og jeg er ganske overrasket over hvilken styrke jeg har. Jeg er sannelig sterk. Opp i alt som skjer, så er det godt å kjenne på. Å kjenne på motgang, sinne, frustrasjon og sorg, det ønsker man så lite som mulig å kjenne på, men når følelsene kommer slik det gjør for alle i løpet av livet, så er det godt å kjenne at man faktisk har styrke.

Jeg startet innlegget i dag med å skrive at jeg er stolt. Stolt over meg selv, og hvor langt jeg faktisk har kommet på disse årene hvor endring har stått i fokus. Livsstilsendring er så mye mer enn bare kilo og cm. I alle fall for min del. Det er også hodet. Endring av tanker. Det handler om å være på den gode plassen hvor man blir trygg på seg selv, stoler på seg selv. Jeg er på god vei til å komme dit. Komme på denne veldig gode plassen i livet. Egentlig føler jeg at jeg er der, men jeg har nok noen steg igjen.

For noen år tilbake var ikke trening en del av livet mitt. Unnskyldninger var vel mer en viktig del av livet mitt enn mye annet. Jeg hadde svart belte i unnskyldninger for ikke å være fysisk aktiv. Resultatet av alle unnskyldningene var en stadig større kropp, og et tungt sinn. Man er ikke så lykkelig som man fortjener å være når man ikke er glad i seg selv, og snakker seg selv ned hele tiden.

Nå er trening en viktig del av livet mitt, og det er det jeg er så stolt over akkurat i dag. Selv når livet gir deg utfordringer, så kommer jeg meg på trening. Kanskje er ikke alltid antall treningsdager like uke for uke, men jeg trener alltid 3-5 dager hver uke. Det som gjør meg ekstra stolt er når der kommer ufrivillige treningsstopp. Mange hadde slitt stort med å komme seg tilbake på trening. Jeg sliter ikke, og den følelsen der, at trening er blitt så viktig, og innarbeidet, den er så fantastisk å kjenne på. Forrige uke som var en beintøff uke, det ble en uke uten trening. Jeg orket ikke. Energien var helt borte. Jeg var ikke redd for at pausen skulle bli lang, og jeg hadde rett. Søndag var jeg tilbake på trening, og er i dag snart klar for ukens tredje økt.

Det er så godt å føle på at trening er blitt viktig for meg, at det er en del av hverdagen min, at jeg ikke gir opp. Treningen gir meg så mye. Lysten til og heller sitte her enn å gå ut i regnet for å trene, den er der, men akkurat den følelsen der skal ikke vinne. Trening er ikke det morsomste i verden. Der er jeg ikke…men trening gir så mye, og det gir resultater både fysisk, og psykisk.

Jeg er stolt. Innmari stolt.

Ekstra kilo ikke er ensbetydende med å være i dårlig form. Opp i gjennom årene føler jeg at det fra så mange ulike hold har vært ett enormt fokus på at alle overvektige er i dårlig form, og at overvekt ikke er noe annet enn veldig skadelig. Jeg har så mange ganger sagt at jeg garantert er i mye bedre form enn mange av de normalvektige som ikke løfter en finger for å være i aktivitet. En slank kropp betyr ingen verdens ting. Det som betyr noe er hvordan kroppen samarbeider.

Mange vil nok hevde at en slank kropp er penere å se på, og det skriver jeg gjerne mer om på bloggen en annen dag, men mye kan være pent å se på uten at det nødvendigvis fungerer som det skal. Er det viktigste å bli slank, eller er det viktigste å få en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. For noen år siden ville jeg nok ha svart at det viktigste hadde vært å bli slank, men i dag svarer jeg helsen. Man kan være så slank man bare vil, men hva hjelper det om kroppen er i dårlig forfatning på innsiden? Jeg skal ned mange flere kilo, men helsen først. Jeg vil leve gode år sammen med kroppen min, og kanskje slippe en del utfordringer som kan komme om jeg ikke hadde tatt grep. Pr. i dag er jeg heldig som ikke sliter for mye med for mange vondter. Jeg har slitt litt med ryggen. Den er litt av og på, den ene foten kan være litt smertefull i blant, men ellers er både kne, skuldre og hofter som de skal være.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

En større europeisk helseundersøkelse viser at det er langt farligere å sitte stille enn å være overvektig. Dette er nok noe forskere har visst lenge, men overraskelsen var hvor mange som døde årlig fordi man var inaktiv. Undersøkelsen er den mest omfattende undersøkelsen som er gjort noen sinne. Nesten 350000 menn og kvinner i 10 europeiske land er blitt fulgt gjennom 12 år. Resultatene viser at inaktivitet faktisk forkorter livet for langt flere enn hva overvekt gjør. Forskerne fant også ut hvor lite som skal til for å endre på dette. Ved å være fysisk aktiv i 20 minutter hver eneste dag, så reduserer man risikoen for tidlig død med hele 16-30 % uavhengig om man er overvektig, eller ikke ! Tenk da hvor mye de små endringene kan bety for helsen vår! Man må ikke trene så svetten renner, og man må ikke trene flere ganger i uken, men man må tenke på hverdagsaktiviteten. Hverdagsaktiviteten er så utrolig mye viktigere enn mange kanskje tror. Det er så utrolig små grep, og endringer som skal til for at vi vil få det bedre med oss selv. Tenkte det kunne være en fin påminnelse i starten av en ny uke.

Hvor mye er 20 minutter av ett helt døgn? Hvem kan si at man ikke har tid til å bruke 20 minutter hver dag til noe som gir deg en stor gevinst? Alle har tid, og man trenger ikke prøve å lete etter en unnskyldning en gang. Vi har alle tid til å sette av disse viktige minuttene hver eneste dag. Selv om forskerne fant ut at 20 minutter gjorde en stor forskjell, så anbefaler de selvsagt at man kanskje setter av mer tid enn det, men man må jo starte et sted. Om du føler 20 minutter en mye på en gang, så del det opp i to!

Ta 10 minutter på morraen, og 10 minutter på ettermiddag/kveld. Minuttene er unnagjort før du omtrent har begynt, og disse små minuttene vil gi deg gevinst fortere enn du aner. Ta deg en tur med rask gange, gå i trappene opp til 2.etasje, gå til butikken, ta deg en sykkeltur, sving moppen, eller vaskefilla i litt tempo – kjenn at pulsen stiger noen hakk, og du er i gang. Det høres jo nesten for fantastisk ut til å være sant, men nå kan man slå i bordet med en stor undersøkelse som viser at hverdagsaktiviteten er så mye viktigere enn man kanskje før hadde trodd.

Trening er viktig, men det store fokuset som settes på hard trening overskygger kanskje viktigheten av mosjonen. Det er helt klart langt viktigere å komme seg fra et inaktivt liv til et moderat aktivt liv enn å komme i gang med hard trening som man ikke klarer å opprettholde over tid. Kanskje bør man sette fokus bort fra trening, og heller fokusere på helsegevinsten man kan oppnå ved daglig mosjon? Kanskje er det i alle fall der man må begynne for å få folk opp av sofaen? Det vil jo være langt enklere å kjenne på følelsen av og lykkes om man fokuserer på å starte i det små. Går man for høyt ut og skal bli treningsnarkoman med en gang, så faller man fort, og kjenner igjen på følelsen av å være mislykket. Faren ved inaktivitet leser man sjeldent om, men man leser hele tiden om slankekurer, og riktig trening. Man må starte der det passer for en selv å starte.

Jeg setter av mer enn 20 minutter daglig til aktivitet, og trening, og kjenner etter å ha lest undersøkelsen at jeg kan ha god samvittighet også på de dagene jeg ikke får trent fordi jeg har vært aktiv i hverdagen. Jeg trenger ikke ha den dårlige samvittigheten når jeg ikke får trent, eller jeg trenger ikke hyperventilere når ting ikke går som planlagt, for jeg vet at jeg ikke har sittet i sofaen hele dagen. Jeg vet jeg har hatt en aktiv hverdag, og da vet jeg at kroppen min er glad, og fornøyd. Jeg kjenner også veldig på dette at selv om jeg fortsatt har en del kilo for mye, så er det ingen som skal si at jeg er i dårlig form av den grunn. Det er så mange av oss overvektige som nå kan rette opp ryggen, og være superstolte over den aktiviteten vi legger ned hver dag, og så kan vi tenkte at selv med ekstra kilo, så er vi i langt bedre form enn mange normalvektige som har en inaktiv hverdag. -Kanskje kan denne undersøkelsen være med på å slå sprekker på mytene om at alle overvektige er i elendig form, og kanskje kan den åpne øynene til en del som tror at visst man bare har en slank kropp, så er også innsiden av kroppen glad, og fornøyd.

Treningsklærne ligger klare, og jeg er klar for ukens første treningsøkt.

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og klager vår store nød etterpå.

Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for en selv. Vi klager over jobben, over tidsklemma, vi klager på mangel på egentid, og mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke da? Er det alt vi MÅ gjøre? Alle tingene vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre helt sist.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vi kan være der for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når vi kan ta vare på oss selv at man kan være en god person for de rundt oss. Istedenfor å klage over alt man ikke rekker, så er det kanskje på tide å se på valgene man gjør. Kanskje er det tid for en omprioritering? For at vi skal kunne fungere som vi ønsker, og ha gode dager, så må vi kanskje ta andre valg, valg som er gode for oss selv, ikke for andre. Jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider over bagateller. Heldigvis har jeg en bedre halvdel som er flink til å si de rette tingene om det skulle bli for ille, og jeg har også blitt mye flinkere til å ta gode valg nå enn før. Det er moro å kjenne på følelsen, den gode følelsen som jeg kjenner når jeg tar valg jeg aldri tidligere hadde tatt. Jeg var ett håpløst tilfelle på mange områder, så det er håp for alle.

Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss. Det er vi selv som velger om vi vil være en grinebiter som klager over det meste, eller om vi vil se verden fra en helt annen side. Det er  vi selv som velger hvordan vårt liv skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Det nytter ikke å skylde på alle andre, men herligland, så deilig det er å finne noen andre å skylde på. Hadde alle andre forandret seg, så hadde alt blitt så mye lettere.

Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av valgene man gjør, så det er klart at mange valg er vanskelige, og litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg. Slutt med all klagingen, og bruk energien på ting som er gode.

Her om dagen, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi klager på alt! Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Istedenfor å se dagene gli forbi, så nyt hver eneste dag.

Jeg legger ved 10 bud for de av dere som ønsker ett miserabelt liv. Jeg synes disse budene var virkelig gode 🙂

1. Beveg deg minst mulig. Ta bilen overalt. 500 meter til butikken? Ta bilen! 30 meter til postkassa? Ta bilen! Selv om du bruker kortere tid på å gå eller sykle dit du skal, og det tar laaaang tid å finne parkeringsplass ? Ta bilen!

2. Beveg deg minst mulig 2. Vi lever i en fantastisk tid. Bruk rulletrappa. Ta heisen. Bruk fjernkontroller til alt. Lei inn flyttefolk, vaskehjelp, gartner, bærehjelp. Bestill mat hjem. Helst ikke gå ut av huset.

3. Spis junk. Kjøp det som er inni masse plastikk. Spis det du må være kjemiker for å forstå ingredienslista på. Drikk masse brus. Spis bare det som har holdbarhetsdato flere år fram i tid.

4. Rus deg. Dytt nedpå med alkohol. Drikk i alle fall hver helg. Det er helt normalt, og alle andre gjør det. Vær oppe seint på natta, og bli så full som mulig. Benytt enhver anledning til en drink.

5. Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour. Dyng på med meningsløse oppgaver. Sjekk mail konstant. Vær alltid oppdatert på Facebook, twitter, VG. Tenk på alt du ikke får gjort.

6. Sov mindre. Se minst 4-5 timer tv hver dag. Se tv langt utover kvelden. Gå seint og legg deg, aller helst ha en tv på soverommet så du kan ha den på døgnet rundt og bare duppe litt innimellom.

7. Vær en skikkelig grinebiter. Klag på staten, sjefen, stresset, systemet. Tapp kreftene ut av folk ved å komme inn i et rom med et høylytt sukk, hev på øyenbryn og klag til den første du får øyekontakt med. Klag alltid på nye idéer og si sånt som : Det har vi prøvd før, eller : Det kommer aldri til å funke.?

8. Vær aldri ute i naturen. Det sier seg selv. Hold deg til kjøpesenteret, restaurantene, kaféene. Få alt servert, og gi aldri tips (du er jo en grinebiter). Ha shopping som hobby, men helst bare over internett.

9. Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg, så hadde det vært andre  boller.

10. Røyk inni bilen i rushtida. Selvsagt mens du bekymrer deg for framtida. For hva vil fremtiden egentlig bringe?

Kilde : Helseadferd.no

Jeg liker egentlig ikke å se programmer som omhandler overvektige på en, eller annen måte. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Kanskje er det fordi jeg er redd for å kjenne meg igjen i problematikken, eller fordi jeg er redd for å få servert en sannhet, eller to. Ofte føler jeg vel også at overvektige blir latterliggjort så fort man har en anledning. Til tross for vegringen min mot sånne programmer, så blir jeg som oftest sittende å se allikevel, noe jeg også gjorde forleden dag.

Programmet omhandlet overvektige, og deres ferieutfordringer. Alle hadde de hatt vonde ferieopplevelser fordi de rett, og slett var for feite. Jeg fikk vondt i hele meg av å se programmet, men samtidig så innser man at på mange områder, så er det utfordrende å være stor, også når man har ferie, og skal kose seg. Jeg kjente meg igjen i en del av utfordringene. Forskjellen på meg, og de var først, og fremst at de hadde opplevd tingene, jeg er redd for å oppleve dem.

Fly var et fokus under programmet.  Jeg er så overlykkelig for at jeg nå slipper å be om belteforlenger når jeg skal fly, for det er ikke moro! Det at man må spørre flyvertinnen om å få en ekstra sele fordi man er for feit til å få på seg beltet, den er innmari vond! For flyvertinnene er det en dagligdags ting at personer spør om belteforlenger, men det stikker litt ekstra når de kommer veivende med forlengeren slik at man er sikker på at hele flyet kan se at man er så feit at man ikke passer beltet som allerede er der. Ai, den svir altså! Jeg skal vel ikke påstå at man ønsker å synke ned i et hull i flyet, jeg er jo livredd der jeg sitter i ett trangt flysete, men man kan kanskje overlevere belteforlengeren litt mer diskre?

Flysetene er jo som regel en historie for seg selv, for der skal man ikke ha for mye ekstra før man sliter med plassen. Jeg husker jeg grudde meg fælt tidligere når jeg skulle sette meg i mitt tildelte sete. Jeg var livredd for ikke å få plass. Jeg har heldigvis aldri opplevd og ikke komme ned i setet, men gud, så trangt det har vært! Heldigvis vet jeg at mange andre også sliter med plassen i setene, bla de som har lange bein. Følelsen av og akkurat passe i setet, den er skikkelig kjip. Når man i tillegg er livredd for å fly, så ser man ikke akkurat frem til noen timers flygning.

Jeg har ofte tenkt på hvor høy vekt et fly kan tåle. En bekjent av meg som driver med flyskrekk kurs, han mener at tanken ikke bør tenkes en gang. Et fly kan godt ha et lag med svære brytere om bord uten at det vil påvirke flyturen. Hva om det sitter flere tungvektere på den ene siden i flyet, og færre på den andre? Vil ikke det påvirke flyet? I programmet jeg så om ferie utfordringer for overvektige personer, så var det et ektepar som opplevde å bli flyttet nettopp pga vekten deres! Paret satt helt bakerst i flyet og koste seg da den ene flyvertinnen med målrettet blikk kom nedover midtgangen. De trodde hun skulle sjekke at sikkerhetsbeltene satt ordentlig på. Det skulle hun ikke. På en diskret måte forklarte flyvertinnen at de var for tunge til at flyet kunne lette! Flyvertinnen ba en av dem om å flytte lengre fram i flyet for å jevne ut vekten, og ettersom kona gjemte ansiktet i hendene, måtte ektemann ta ansvar og bytte plass. Hva hadde man gjort om man hadde fått en sånn beskjed om bord i flyet? 

Det å bade har jeg skrevet en del om før. Det er en utfordring for meg om sommeren, og der er jeg ikke alene. Jeg er nok en person som ser farer som kanskje ikke kommer, men jeg beskytter meg, og unngår en del ting for ikke å oppleve pinlige, og vonde situasjoner. Jeg har nok alltid tatt sorger, og potensielle pinlige situasjoner litt på forskudd. Idiotisk i noen tilfeller, fornuftig i andre. Jeg elsket karuseller som barn. I voksen alder, så har jeg unngått karuseller i frykt for å oppleve det mange i tv programmet opplevde, nemlig  at de ikke klarte å ta på sikkerhetsbelter, eller få over seg diverse stenger som skal sikre deg når du kastes hit, og dit i karusellene. Jeg har ingen dårlige erfaringer – jeg var bare føre var. Jeg orket ikke tanken på at noe skulle skje fordi jeg var for stor, eller at jeg skulle havne i pinlige situasjoner pga vekten min.

Jeg har ikke tatt vannsklier i voksen alder, og jeg hadde jo aldri i verden tatt slike innebygde sklier. Jeg vet at overvektige har blitt sittende fast inne i de. Hvor ille hadde ikke det vært? Tenk å oppleve at store styrker på plassen må jobbe for å få en løs fra vannsklia! I tv programmet var det flere overvektige som hadde opplevd nettopp å bli sittende fast. Hele magen min vrengte seg.. Nå skal jeg i rettferdighetens navn innrømme at jeg nok aldri har vært så overvektige som en del av de som for eksempel ble sittende fast i sklia, men i hodet mitt, så kunne jeg fort ha vært en av dem.

Eller tenk deg at du er i en fornøyelsespark, og du har lyst til å ta en båttur med barna dine. Vekten er dårlig fordelt, og båten tipper over! Jeg hater små båter, og uansett hvor mye jeg tar av meg, så tror jeg alltid at jeg vil hate små båter. Følelsen av at båten omtrent synker når man går om bord, den følelsen er langt i fra en god følelse. Usikker er jeg når jeg går om bord, usikker hvor jeg skal sitte for at vekten blir fordelt så nogenlunde, og så er jo det store spørsmålet også hvor båten legger til i forhold til hvor lett det er å komme seg ut av denne båten igjen….og når man har kommet se ut av, så er det bare å grue seg til man skal tilbake igjen. Dumme, små båter!

Kafebesøk er en del av på sommeren, og det er alltid hyggelig synes jeg. Stol radaren, den var nok mer innebygget når jeg var på det største, men fortsatt er den nok på når man skal velge plasser å sette seg ned. Sikkert en del som smiler litt, men det er nok en del overvektige som har opplevd å sette seg på dårlige stoler. Jeg har ikke det, men igjen, så er jeg på alltid på forskudd, og lar radaren jobbe. Hvite, tynne plaststoler, de unngår man. Jeg har vært vitne til hvor ille det kan gå når stolen ikke tåler personen som setter seg, og jeg er glad at jeg aldri har vært den som har måtte oppleve noe sånt. Det har hendt jeg har vært nødt til å sette meg på disse tynne, ekle stolene fordi det har vært eneste mulighet. Jeg tror aldri jeg har sittet så stille i hele mitt liv, og det føles som å sitte på nåler, livredd for at noe skal skje.

At det følger utfordringer med når man er overvektig, det er det ingen tvil om. Jeg har nok alltid begrenset meg selv mye pga vekten, og fryktet mye som kanskje ikke har vært reellt. Jeg har alltid tenkt hva som muligens kan skje, og så har jeg heller droppet det enn å utfordre meg selv. Jeg har aldri opplevd verken å bli flyttet på i flyet, sittet fast i en vannsklie, eller sittet fast i en stol på et spisested, men likevel, så er det mye man frykter, og som i mitt hodet plutselig kunne ha skjedd. Jeg har nok alltid vært redd for å komme i en situasjon hvor noen skal kommentere vekten, eller en situasjon hvor noen får seg en god latter pga vekten min. Selv om jeg nå er mye lettere enn jeg var på det tyngste, og selv om jeg forhåpentligvis vil bli enda lettere med tiden, så tror jeg at jeg må jobbe mye med hodet for ikke å kjenne på disse følelsene. Kanskje vil jeg kjenne på de helt til jeg faktisk utfordrer de, og kanskje kommer jeg til å gjøre det…. en dag 🙂

Reklame | Snefrids Hus

Lykken er en paraply. Vi snakker ikke hvilken som helst paraply. Vi snakker om paraplyen jeg er den lykkelige, og stolte eier av. En håndlaget, eksklusiv, italiensk Pasotti paraply! Når det i dag regner i Oslo, så tenkte jeg paraply kunne være tema, men ingen som helst paraply.

Pasotti paraplyene er jo helt fantastiske!  Pasotti er eksklusivitet, og dette er paraplyer som en rekke kjente personer verden over er stolte eiere av. Her hjemme, så vi bla ” The first lady “, Cecilia Brækhus bruke sin flotte Pasotti paraply under en festmiddag hos kongeparet. Værdame Eli Kari Gjengedal har også stolt vist frem sin Pasotti paraply i et intervju i VG. På TV2 sin 17.mai sending ble også disse flotte paraplyene vist frem.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Pasotti håndlager verdens beste og flotteste paraplyer i Castelluchio i Italia. Pasotti ble grunnlagt i 1956, og i dag håndlager de ca 40000 paraplyer i året. I 75 land selges det Pasotti paraplyer. Pasotti er fantastiske design, fantastiske detaljer, og ikke minst, fantastiske farger. Flere av Pasotti paraplyene har også Swarowski krystaller. Her i Norge blir Pasotti paraplyene kun solgt hos utvalgte forhandlere, og her på Sørlandet, så selges paraplyene på Snefrids Hus i Grimstad.

Snefrid på Snefrids Hus begynner å kjenne meg godt, hun visste akkurat hvilken paraply jeg skulle ha. Det stof skrevet Heidi på den der altså! Paraplyen er så meg i farger, og design. Hele paraplyen er som skreddersydd for meg. Utvalget til Pasotti paraplyer er veldig stort, og man vi uten tvil kunne finne ” sin ” paraply i kolleksjonen. Jeg har funnet min Pasotti.

Pasotti er utvilsomt en paraply til de spesielle anledningene. Jeg skriver litt om denne eksklusive, og flotte paraplyen i dag fordi det nærmer seg brylluper, og konfirmasjoner. En slik paraply er en flott gave å gi bort. Paraplyen er et minne for livet. Noe svært få andre har. Skal man gifte seg, så får man også flotte paraplyer til disse anledningene.

Også menn har ett godt utvalg av Pasotti paraplyer. For min del, så har jeg også såvidt brukt paraplyen i hverdagen, men det er ikke paraplyen man tar når man skal på butikken, eller en kjapp tur i postkassen. Det er jo hverdager det er mest av, så sånn sett kan jeg jo ikke gjemme den bort, men det blir helst til de spesielle anledningene. Jeg passer veldig godt på den.  Pasotti’en henger heller ikke sammen med de vanlige paraplyene mine. Den har fått sin egen, helt spesielle plass.

En Pasotti paraply koster en del mer enn en ordinær paraply. En god ide kan være å ønske seg en Pasotti til en bursdag, en konfirmasjon, eller  til jul. Flere kan gå sammen om å kjøpe den.  Man kan sette av litt penger hver måned. Sparing er en super ide. Det blir fort endel penger på en gang for mange av oss. Men har du lyst, og anledning, så hadde jeg unnet meg en slik en!

Lykke kan ikke kjøpes for penger er den noe som heter. Klart det er sant, men det føles ikke sånn i blant. Man kan ikke kjøpe lykke, men det finnes forskjellige former for lykke. Jeg kan kjenne på de gode følelsene når jeg kjøper meg nye ting, og for meg er det lykke i denne paraplyen. Jeg blir glad av å se på den. Jeg føler meg fin sammen med den. Jeg føler jeg skinner i takt sammen med den.

Når jeg ser Pasotti paraplyen henge på sitt helt spesielle sted her hjemme, så smiler jeg. Paraplyen gir meg litt av denne prinsessefølelsen som jeg har skrevet om før, og som er så viktig å kjenne på i blant.

Det er som nevnt kun ett lite utvalg butikker som selger Pasotti her i Norge. En av de er altså Snefrids Hus i Grimstad. Jeg har kjent Snefrid i 26 år, og Snefrid er ei helt fantastisk dame som kan faget sitt til fingerspissene. Snefrid har øyet for detaljer, hun har øyet for det lille ekstra. Snefrids Hus er ett helt fantastiske sted! Har du ikke vært på Snefrids Hus, så må du ta turen! På Snefrids Hus har Snefrid Linge sin egen brudesalong hvor både brud, og brudgom finner antrekk til den store dagen.

Her er flott selskapslokale, her er det suiter, og rom for overnatting. Her finner man selskapstøy til en spesiell anledning, her kan man ha minnestunder, her kan man ha messer, og kurs, og her kan man ha både makeup kurs, og kleskurs. Hos Snefrid kan man avtale tid slik at det kun er deg, og eventuelt dine som står i fokus . Snefrid har tid, og har kun deg i fokus. Snefrid har de flotteste kjoler, og det er så fint å vite at her kan man få kjoler selv om man må opp i størrelse. Snefrid har både brudekjoler, og selskapskjoler i store størrelser. Også til de menn som trenger litt romslig størrelse, så kan Snefrid hjelpe. Og så har jo Snefrid Pasotti paraplyene <3

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og klager vår store nød etterpå.

Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for en selv. Vi klager over jobben, over tidsklemma, vi klager på mangel på egentid, og mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke da? Er det alt vi MÅ gjøre? Alle tingene vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre helt sist.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vi kan være der for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når vi kan ta vare på oss selv at man kan være en god person for de rundt oss. Istedenfor å klage over alt man ikke rekker, så er det kanskje på tide å se på valgene man gjør. Kanskje er det tid for en omprioritering? For at vi skal kunne fungere som vi ønsker, og ha gode dager, så må vi kanskje ta andre valg, valg som er gode for oss selv, ikke for andre. Jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider over bagateller. Heldigvis har jeg en bedre halvdel som er flink til å si de rette tingene om det skulle bli for ille, og jeg har også blitt mye flinkere til å ta gode valg nå enn før. Det er moro å kjenne på følelsen, den gode følelsen som jeg kjenner når jeg tar valg jeg aldri tidligere hadde tatt. Jeg var ett håpløst tilfelle på mange områder, så det er håp for alle.

Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss. Det er vi selv som velger om vi vil være en grinebiter som klager over det meste, eller om vi vil se verden fra en helt annen side. Det er  vi selv som velger hvordan vårt liv skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Det nytter ikke å skylde på alle andre, men herligland, så deilig det er å finne noen andre å skylde på. Hadde alle andre forandret seg, så hadde alt blitt så mye lettere.

Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av valgene man gjør, så det er klart at mange valg er vanskelige, og litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg. Slutt med all klagingen, og bruk energien på ting som er gode.

Her om dagen, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi klager på alt! Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Istedenfor å se dagene gli forbi, så nyt hver eneste dag.

Jeg legger ved 10 bud for de av dere som ønsker ett miserabelt liv. Jeg synes disse budene var virkelig gode 🙂

1. Beveg deg minst mulig. Ta bilen overalt. 500 meter til butikken? Ta bilen! 30 meter til postkassa? Ta bilen! Selv om du bruker kortere tid på å gå eller sykle dit du skal, og det tar laaaang tid å finne parkeringsplass ? Ta bilen!

2. Beveg deg minst mulig 2. Vi lever i en fantastisk tid. Bruk rulletrappa. Ta heisen. Bruk fjernkontroller til alt. Lei inn flyttefolk, vaskehjelp, gartner, bærehjelp. Bestill mat hjem. Helst ikke gå ut av huset.

3. Spis junk. Kjøp det som er inni masse plastikk. Spis det du må være kjemiker for å forstå ingredienslista på. Drikk masse brus. Spis bare det som har holdbarhetsdato flere år fram i tid.

4. Rus deg. Dytt nedpå med alkohol. Drikk i alle fall hver helg. Det er helt normalt, og alle andre gjør det. Vær oppe seint på natta, og bli så full som mulig. Benytt enhver anledning til en drink.

5. Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour. Dyng på med meningsløse oppgaver. Sjekk mail konstant. Vær alltid oppdatert på Facebook, twitter, VG. Tenk på alt du ikke får gjort.

6. Sov mindre. Se minst 4-5 timer tv hver dag. Se tv langt utover kvelden. Gå seint og legg deg, aller helst ha en tv på soverommet så du kan ha den på døgnet rundt og bare duppe litt innimellom.

7. Vær en skikkelig grinebiter. Klag på staten, sjefen, stresset, systemet. Tapp kreftene ut av folk ved å komme inn i et rom med et høylytt sukk, hev på øyenbryn og klag til den første du får øyekontakt med. Klag alltid på nye idéer og si sånt som : Det har vi prøvd før, eller : Det kommer aldri til å funke.?

8. Vær aldri ute i naturen. Det sier seg selv. Hold deg til kjøpesenteret, restaurantene, kaféene. Få alt servert, og gi aldri tips (du er jo en grinebiter). Ha shopping som hobby, men helst bare over internett.

9. Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg, så hadde det vært andre  boller.

10. Røyk inni bilen i rushtida. Selvsagt mens du bekymrer deg for framtida. For hva vil fremtiden egentlig bringe?

Kilde : Helseadferd.no

Det var ikke varsellampene som fikk meg til å skjønne at jeg måtte ta grep. Jeg var en vandrende flodhest, og alle lamper blinket vel. Det var nok heller forkurset på Sørlandet sykehuset i forbindelse med planene mine om fedmeoperasjon som fikk meg til å tenke. Tenke har jeg jo gjort tusen ganger før, men samtalene som gikk på kogentiv terapi, det var de som ” reddet ” meg. Det var under de samtalene jeg forstod så mye jeg ikke hadde forstått før. Kanskje burde det ha vært varsellampene, men de hadde vel lyst mange ganger tidligere uten at det gikk for mye inn på meg. Det var i ” terapi ” jeg skjønte mine egne tanker, og mine idiotiske valg at ting begynte å skje. Det var da jeg våknet. Det hender fortsatt at jeg sovner av og til, men så bråvåkner jeg igjen, og klarer å holde meg våken, og konsentrert.

Foto . Stormberg

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Overvekt er ikke ett enkelt tema å snakke om, og jeg tror mange fastleger vegrer seg for å snakke om ett slikt tema med pasientene sine. Det er sårt, det er vondt, og det er så innmari personlig. Det er vondt å snakke om noe man ikke mestrer, og som man ikke helt vet hvordan man skal gripe tak i. Det er vondt å føle seg som verdens største taper. Den som aldri mestrer, aldri klarer målene.  Løsningen er så enkel oppe i hodet, men den er så innmari vanskelig å sette ut i livet. Dessuten tror jeg mange leger har problemer med å snakke om emnet på en ordentlig måte. Jeg tror det er lett for legene og snakke om dette på en hard, og brutal måte istedenfor å trø litt varsomt. Jeg mener likevel det er uhyre viktig at leger prater med pasientene sine om overvekt, og spesielt viktig er det jo når alle disse varsellampene begynner å gå amokk.

Når livsstilssykdommene kommer på rekke og rad, eller alarmene begynner å ule, så må legen prate med pasienten istedenfor at man bare skriver ut resepter på medisiner. Det er viktig at man tar praten som man kanskje ikke har lyst til å ta, og at man sammen finner ut hvordan man skal prøve å løse utfordringen man står overfor. Jeg tror også det er uhyre viktig at legene ikke foreslår kirurgi som første løsning. Min fastlege var skeptisk til kirurgi. Han hadde sett både positive, og negative sider ved kirurgi, men han henviste meg til sykehuset når jeg sa at det var dette jeg ønsket, og når jeg så det som min siste mulighet til å bli kvitt overvekten som hadde tatt fullstendig kontroll over livet mitt. Det er denne kontrollen man må ta tilbake. Det er du som er sjef i eget liv, og det er du som skal ha kontrollen, ikke overvekten. Kontrollen får du ved å akseptere at vekten er der, og at vekten ikke er deg. Jeg skulle nok ha ønsket at legen min hadde tatt seg mer tid til å snakke om overvekten min selv om det var sårt, og vondt for meg, og sikkert vanskelig for han.

Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere lenge har sagt er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår.

Vi overhører sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk. Mange overvektige har en god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset over på en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenke på å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tror jeg.

Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Samtidig er det hardt og brutalt, men trening er 20%, og kostholdet 80 %. For meg som trener så mye, så er det deprimerende, men samtidig ser jeg at treningen for min del er nødt til å være hovedgrunnen til mitt vekttap.

Jeg tror legene må ta den vanskelige samtalen med sine overvektige pasienter, men på en måte som ikke er dømmende, eller nedlatende. Jeg tror pasienten trenger å forstå at legen vil spille på lag, og så tror jeg vi pasienter må tåle at emnet blir tatt opp uten å føle oss fornærmet, eller såret. Jeg tror også det er viktig at legene bruker de redskapene som de har for å hjelpe overvektige pasienter. Pr. i dag, så er det svært lite hjelp å få, provoserende lite, men man må kunne forvente at legene sitter inne med all den nødvendige informasjonen som er tilgjengelig om hjelp som finnes. Kanskje kan man finne ett eget opplegg sammen med pasienten, kanskje begynne med de små skrittene. Jeg tror det er uhyre viktig at overvektige tåler sannheten om egen kropp, og helse. På et punkt må man se sannheten i øynene. Jeg tror for mange leger er dømmende, og at de skyver det meste av kroppslige utfordringer på overvekten. Jeg har møtt noen opp igjennom. Jeg har hatt mange klumper i halsen, og tårer i øynene for måten jeg er blitt behandlet på. Heldigvis har livsstilsendringene gjort meg tøffere, også mot leger, så nå våger jeg å si i fra om noe er urettferdig.

” Du har vært utrolig flink, og du har gjort en fantastisk jobb” – fastlegen min er utvilsomt veldig fornøyd med endringene jeg har gjort i livet mitt, og alle kiloene jeg har mistet. Det er utrolig godt å få skryt av legen min, og det betyr masse at han legger merke til jobben jeg gjør, og oppmuntrer meg til å fortsette veien jeg har startet. Det er ikke hans fortjeneste, men likevel. Tidligere satt jeg noen ganger litt på nåler, litt sånn livredd for at vi skulle snakke for mye om overvekten min. Jeg var livredd for at han skulle slå i bordet, og fortelle meg at nok er nok. Jeg var redd han i klartekst skulle fortelle meg at nå var det på tide å ta skikkelig grep, livredd for at han skulle fortelle at overvekten kunne ta livet mitt altfor tidlig.

Legen min sa aldri de tingene, han snakket nesten aldri om overvekten min selv om varsellampene begynte å lyse. Det er meg selv som skal ha æren for endringene i livet mitt, og det er jo til syvende og sist kun en selv som kan gjøre noe. Det tok tid før jeg var klar,  varsellampene hadde begynt å lyse. Jeg lå i gråsonen for diabetes 2, og blodtrykket kunne ha vært lavere. Kolestrolet derimot, det var så flott at han ett par ganger måtte måle det en gang til for å se om tallene var riktige 🙂 Tidligere fryktet jeg samtalen hvor jeg måtte se sannheten i øynene. Jeg kunne kjenne tårene presse på når vi kom inn på emnet som var så sårt, og så vondt. Det er vondt å kjenne på følelsene, og det er vondt når andre kommenterte hvordan jeg ser ut. Legen min tråkket alltid forsiktig. Han så hvordan det påvirket meg…sannheten er vond, men den må fortelles.

Følg meg gjerne på Instagram og Snapchat : heidirosander

Mandag. Mandag er dagen vi elsker, og dagen vi hater. Mandagen er dagen for å starte det nye, sunne livet, og dagen for de urealistiske målene. Mandag er dagen hvor vi skal slutte å spise, og trene til krampa tar oss. Mandag er dagen hvor mirakelkuren endelig er oppfunnet, og dagen hvor vi selvsagt ikke skal gå i den samme fellen som så mange ganger tidligere. Mandag er dagen for de store skrittene, ikke de små. Mandag altså….

Jeg var tre uker uten trening før jeg så smått begynte på trening forrige uke. Jeg var i ferd med å gå skikkelig i kjelleren når jeg etter to kortsionsprøyter var full av optimisme, og så trygg på at ryggen skulle bli smertefri. En bowlingkveld gjorde at jeg fort mistet håpet, og troa. Jeg kjente på smerter et par dager før jeg på lørdag kjente at noe hadde skjedd. Gårsdagen ble også en dag i lykkeland. Ingen smerter. Jeg bøyde meg som jeg ville, bevegde meg som jeg ville. Da skjønte jeg hvor lenge det faktisk hadde vært siden jeg hadde kjent på følelsen av 0 smerter. Jeg krysser fingrene for at det fortsetter.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Med tre uker uten trening, så trenger jeg å finne motivasjon et sted. For meg er treningspauser en stor, mental utfordring som jeg har skrevet før.  Det var da jeg fant en gammel artikkel som jeg har postet på bloggen før, men som jeg synes er motiverende. Jeg tror mange kan trenge å lese dette på en mandag.

Artikkelen leste jeg var fra Aktiv Trening, og omhandlet hvor mye hvert eneste skritt vi tar faktisk kan bety for helsen vår. Jeg visste ikke at de lå så mye helse i hvert eneste skritt. Dette vil jeg dele med dere nå i starten av en helt ny uke. Kanskje kan det inspirere til å bruke beina noe mer, og kanskje kan det få mange til å se at selv om de ikke orker den store gåturen, så ligger det helse også i de små turene. Vi har jo hørt mye om 10000 skritt hver dag, og at Verdens Helseorganisasjon gjerne vil at vi skal være aktive 30 minutter hver dag. Artikkelen jeg leste kunne slå fast at en daglig gåtur på 2 minutter faktisk påvirker forbrenningen vår. 2 minutter! Man vil jo ikke tro at en gåtur på få minutter kan ha noe som helst å si for helsen vår, men der tar vi visst feil. Vi blir sunnere for hvert daglige minutt vi går. Bare hør her :

1 minutts gange – Man kan få et midjemål som er fire cm mindre enn en person som sitter i ro hele dagen.

2 minutters gange – Man aktiverer de genene som er ansvarlige for nedbryting av fett og karbohydrater.

3 minutters gange – Blodtrykket vårt synker

5 minutters gange – Selvfølelsen forbedres med 46 prosent og du blir 54 prosent gladere

5 – 10 minutter rask gange – Kreativiteten og evnen til å løse problemer øker med 60 prosent

30 minutter gange – Symptomer på depresjon reduseres og risikoen for å få en depresjon reduseres med hele 30 prosent.

40 minutter gange – Man reduserer risikoen for koronar hjertesykdom, det vil si sjansen for hjertekrampe (angina) og blodpropp i hjertet.

45 minutter gange – Fettvevet på lår og mage reduseres.

60 minutter gange – Risikoen for å få brystkreft reduseres med 14 prosent.

150 minutter gange i uken – Man går ned i vekt og reduserer BMI-en din og blodtrykket ditt

450 minutter gange i uken – Du lever 4,5 år lenger

Inaktivitet forkorter livet for langt flere enn hva overvekt gjør. Forskerne har funnet ut hvor lite som skal til for å endre på dette. Ved å være fysisk aktiv i 20 minutter hver eneste dag, så reduserer man risikoen for tidlig død med hele 16-30 % uavhengig om man er overvektig, eller ikke ! Tenk da hvor mye de små endringene kan bety for helsen vår! 

Hvor mye er 20 minutter av ett helt døgn? Hvem kan si at man ikke har tid til å bruke 20 minutter av hver dag til noe som gir deg en stor gevinst?  Vi har alle tid til å sette av disse viktige minuttene hver eneste dag. Selv om forskerne fant ut at 20 minutter gjorde en stor forskjell, så anbefaler de selvsagt at man  setter av mer tid enn det, men man må jo starte et sted. Om du føler 20 minutter en mye på en gang, så del det opp i to! Ta 10 minutter på morraen, og 10 minutter på ettermiddag/kveld. Minuttene er unnagjort før du omtrent har begynt, og disse små minuttene vil gi deg gevinst fortere enn du aner. Ta deg en tur med rask gange, gå i trappene opp til 2.etasje, gå til butikken, ta deg en sykkeltur, sving moppen, eller vaskefilla i litt tempo – kjenn at pulsen stiger noen hakk, og du er i gang. Det høres jo nesten for fantastisk ut til å være sant, men nå kan man slå i bordet med en stor undersøkelse som viser at hverdagsaktiviteten er viktig.

På bloggen gir jeg denne uken bort en produktpakke fra Urtemor. En heldig leser får ringblomstsalve, håndkrem, fotkrem og leppepomade. 100 % naturlige produkter – ingen parabener. Har du lyst på produktene fra Urtemor, så legger du igjen en kommentar på bloggen hvor du forteller at du gjerne vil være den heldige. Du kan lese mer om produktene fra Urtemor, og den fantastiske ringblomtsalven på gårsdagens blogg : http://heidirosander.blogg.no/1519542330_min_lille_reddende_engel.html

Til alle lesere, så gir Urtemor ett utrolig godt tilbud ut uken : Dersom du kjøper en stor boks med ringblomstsalve ( 100 ml ) til 120 kr, så får du en liten boks med på kjøpet ( 50 ml ). Frakt på 28 kr kommer i tillegg dersom den må sendes. Du kan legge igjen beskjed i kommentarfeltet på bloggen, så tar Urtemor kontakt med deg, eller du kan gå inn på siden deres på Facebook, og sende en melding der : https://www.facebook.com/BioTeam-Helhetsterapi-127691605882/  Lik gjerne siden også.

Jeg kunne jo ikke ha fått en bedre nyhet tror jeg. Endelig kan muligens diskusjonen legges død. Min store avhengighet er friskemeldt, og jeg kan ha verdens beste samvittighet.

Jeg innrømmer det glatt. Jeg er totalt avhengig. Avhengigheten er stor, den er veldig stor, men jeg har vært rimelig trygg på at avhengigheten min ikke har vært så farlig, og skadelig som mange vil ha det til. Artiklene har jo lyst mot oss mange ganger : Kreft, diabetes, og vektøkning. Forskere avliver nå mytene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Avhengigheten jeg snakker om er avhengigheten min til Pepsi Max. Jeg er langt i fra alene om å ha denne avhengigheten. Vi er mange som ” bare må ” ha Pepsi Max, eller annen lettbrus. Mange mener vi er dumme som innbiller oss at lettbrus ikke er farlig å drikke, og artiklene om fare for kreft, fare for diabetes, og ikke minst faren for vektøkning, de har vært mange. Jeg har drukket lettbrusen min med beste samvittighet, men det føles innmari godt når danske forskere nå avliver mytene, og friskemelder lettbrus. Forskere ved Københavns Universitet mener faktisk at det å drikke lettbrus er like greit som å drikke melk. Forskerne mener man kan drikke lettbrus med verdens beste samvittighet. Det er i følge forskerne ingen helsemessige årsaker til å sture unna lettbrus.

Nå vil sikkert lettbrus politiet bemerke at studien kun er gjennomført på 60 personer, men disse 60 er da absolutt et gjennomsnitt, og antallet må jo være bra nok så lenge forskere har gjennomført studien, og publisert den. Forskerne har fulgt 60 overvektige personer over en 6 mnd periode, og deltakerne har enten drukket en liter vann, en liter melk, en liter cola light, eller en liter vanlig cola. Dette har gitt forskerne innblikk i hva som skjer i kroppen når de forskjellige drikkevarene inntas.

Konklusjonen er klar : Det er like greit å drikke et glass melk som det er å drikke et glass lettbrus. Forskerne konkluderer med at brus med kunstige søtningsstoffer ikke øker risikoen for kreft, eller diabetes. Resultatene tyder på at insulinfølsomhet ikke påvirkes av å drikke brus med søtningsstoffer, sammenlignet med det å drikke vann, melk eller brus med sukker. Mange ” onde tunger ” har jo hevdet at lettbrus gir en betydelig vektøkning, noe jeg har vært veldig skeptisk til. Jeg drikker mye lettbrus, og lettbrus er min daglige kos, og selv om jeg drikker store mengder lettbrus, så går jeg likevel ned i vekt. Jeg har jo hatt ett stort vekttap, og er jo definitivt en stordrikker av lettbrus. Studien som danske forskere har gjennomført viser at det heller ikke var noen forskjell i endringen i vekt. Brus med sukker økte både fett og kolesterol i blodet ? noe vann, melk eller brus med søtningsstoffer ikke gjorde. De danske forskerne håper nå at de kan ta livet av alle mytene rundt lettbrus.

Det er jo spesielt aspartam som har hatt ett veldig fokus. Mange mener aspartam er farlig for kroppen. I 2015 konkluderte EUs organ for mattrygghet, EFSA, at aspartam, som er det søtningsstoffet som oftest blir brukt i lettbrus er helt trygt i normale mengder. Det er gjort en rekke risikovurderinger i EU, og i den siste vurderingen ble det igjen konkludert med at aspartam ikke er helsefarlig i de mengdene vi får i oss. Ser man på all dataen man har og på hvor mye aspartam vi får i oss i Norge, er det ingenting som tyder på at aspartam er farlig.

Vi har sikkert alle en, eller flere avhengigheter, og når man er stor, så er det sikkert mange som tror at en av mine er mat, men det er det ikke. Jeg er veldig glad i mat, men jeg har aldri vært der at jeg har sittet og proppet i meg, og det i svære mengder. Klart jeg garantert spiser for store måltider, og at jeg spiser mer usunne ting enn jeg sikkert bør, uregelmessige måltider har jeg også, men jeg er ingen overspiser på noen måte, og har heller aldri vært det. Jeg har aldri sittet i sofaen og trøkket i meg en stor pose chips sammen med både sjokolade, og smågodt. Jeg var nok heller der en periode at jeg spiste for mye usunne ting uansett hvilken ukedag det var. Aldri i svære mengder, men i perioder var nok hele uken helg når det kom til usunne ting. Kaker tror jeg nesten aldri jeg har kjøpt, verken for å ta med meg hjem for og kose meg med, eller ute på kafe. Jeg baker sjeldent. Ikke fordi jeg ikke kan bake, men fordi jeg helst vil unngå alle kaloriene.  Avhengigheten min er ikke mat. Jeg røyker heller ikke, og har aldri gjort det. Jeg er også avholds, så jeg drikker aldri alkohol. Noen venninner skjønner ennå ikke hvorfor jeg ikke kan ta meg et glass vin, eller 5 ennå jeg har vært avholds siden for alltid egentlig. Avhengigheten min er Pepsi Max, og skulle jeg være tom, da kommer panikken.

Jeg liker ikke verken Cola light, eller Cola Zero, og lite av annen lettbrus – det må være Pepsi Max.  Smaken av iskald Pepsi Max er himmelsk. En dag uten vet jeg ikke helt hvordan hadde vært. Jeg må jo bare le når jeg tenker på hamstringen min av Pepsi Max når vi for eksempel er i Sverige, eller Tyskland. Med de prisene som er der, så hamstrer jeg inn, og her snakker vi virkelig om å hamstre. Jeg har alltid ett godt lager stående sånn at jeg ikke skal kjenne på panikken om jeg plutselig skulle gå tom. Jeg ler, alle her hjemme ler, og sikkert alle andre også, så avhengigheten er stor. Det er veldig forskjellig hvor mye jeg drikker hver dag, men at jeg i alle fall drikker 2 liter til dagen, det gjør jeg. Jeg drikker andre ting og i løpet av en dag, så jeg lever ikke kun på brus som drikk. Jeg drikker både melk, og vann i løpet av en dag, men jeg ser også at jeg garantert burde ha drukket mye mer vann. Det blir ofte litt vann på starten av dagen, og så har jeg alltid med 0,75 liter vann på trening. Her jukser jeg alltid litt, for jeg må alltid ha noen dråper zeroh i vannet jeg har med på trening – for smakens skyld. Vann smaker jo ingenting, så da er det godt å gjøre det litt mer fristende. Så i tillegg til å ta grep i kostholdet, så er mer vann også en ting jeg må fokusere på. Ikke mindre Pepsi Max nødvendigvis, men mer vann 🙂

Lettbrusen er friskemeldt. Mytene bør være avlivet. Jeg har få laster, og denne ene, den beholder jeg med god samvittighet, og etter den danske studien, så drikker jeg med enda bedre samvittighet. Jeg tror på forskerne, og på helsemyndigheten som sier at der ikke er noe som tyder på at lettbrusen er farlig å drikke. Også norsk vitenskapskomite for mattrygghet har undersøkt søtningsstoffene i lettbrusen flere ganger, og alle gangene har den vist at lettbrus ikke er skadelig å drikke. Alt handler også om mengder, men det skal mye større mengder til enn fes 2 liter til dagen før noen som helst varsellamper begynner å lyse.Dessuten må det vel være positivt når man er overvektig at man unngår kalorier der man kan? Min store avhengighet skal jeg ikke gjøre noe som helst med – den lasten skal jeg sannelig beholde. Jeg respekterer de som ikke ønsker å drikke lettbrus, men jeg vil også at alle som mener det er farlig å drikke lettbrus skal lukke igjen glidelåsen, og ikke proppe meg full av alle farene de mener dette har – valget er ene, og alene mitt!

Holder målene du satte deg før nyttår? Var målene du satte deg såpass realistiske at du føler at du mestrer de, eller var målene såpass høye at du måtte gi opp nesten før du hadde startet?

Januar er straks historie, og januar er jo den måneden i året hvor vi alltid starter det nye livet, og målene vi setter oss skal holde hele året. Det er i januar ukebladene sikkert selger mest, for hele Norge skal slankes i januar. Det er i januar alle diettene blir servert, diettene som skal gi oss den slanke kroppen, og det gode livet. Vi lærer jo aldri. Vi går på limpinnen hver eneste gang, og det holder nesten aldri.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vi begynner på suppedietter. En uke på suppe, en uke med vanlig mat, og så er det på an med suppe igjen. Hvor lenge orker man å spise den samme suppa selv om det ” kun ” er annenhver uke, og hvorfor i all verden går man på en slik diett når man vet at man kan oppnå mer varige resultater ved å tenke på for eksempel mengder, og hva man spiser. Er det ikke mye bedre at man lever som vanlig, men tenker litt på hva man putter inn i munnen, og hva man gjør i løpet av en dag for å forbrenne? Noen har startet med shaker, og proteinbarer som dagens måltider Eller forresten, noen kan spise middag hver dag, men så skal man shake resten av dagen. Tror man virkelig dette vil holde? Jeg tenker sånn resten av livet liksom?

Hvorfor tenker vi ikke at vi etter hvert skal leve et vanlig liv med vanlig mat? Joda, man får en kickstart. Man går jo selvfølgelig ned i vekt om man nesten ikke spiser. Man trenger ikke være matematiker for å skjønne det, men hva er vitsen når man ikke klarer å oppnå det samme når man begynner det vanlige livet igjen med den vanlige maten? Det er jo da vekta går oppover…igjen…Hva er annerledes denne gangen enn alle gangene før? Man lever en gang, og mat er en del av livet. Man skal leve ett godt liv, og man kan spise godt, og leve godt uten at man må putte i seg kilovis med kalorier hver dag. Tenk hvor mye penger man kaster ut på pulver, supper, og proteinbarer. Man kaster omtrent alt man har i kjøkkenskapene og erstatter det med supersunne varer. Hva koster ikke det? Hvorfor ikke heller investere de samme pengene hos en coach, eller en teraput som kan hjelpe deg med å rydde i tankene dine? Som kan få deg til å akseptere, og få deg til å se alle feilene du gjør, og hvilke valg du bør ta. Eller bruk en sum penger på en PT som kan hjelpe deg godt i gang med treningen, og gi deg en god start som vil vise at det er mulig å oppnå mye uten å sulte deg.

Jeg har hatt en super start på det nye året. Når bare rosen infeksjonen kom under kontroll, så har jeg virkelig holdt meg til treningsplanen. Jeg kan faktisk si at jeg er stolt, og fornøyd. 5 økter i uken trener jeg. 3 økter med intervalltrening på tredemøllen, og 2 styrkeøkter. Skulle det noen uker bli 4 økter, så er det også helt greit, men 5 økter er målet. I tillegg må jeg komme meg mer ut på tur. Jeg har gode, varme klær, så om det er kaldt, så har jeg ingen unnskyldning. Målet her er at jeg i alle fall skal ut på tur 2 ganger i uken, og det bør være veldig gjennomførbart. Det er jo så godt å komme seg ut, og vi har så mange flotte turområder rundt byen.

Intervalltrening, og sirkeltrening er veldig gode treningsformer for virkelig å forbrenne. Sirkeltrening med egen kroppsvekt. Intervalltreningen har jeg god kontroll på, men jeg skulle gjerne hatt en time, eller to med sirkeltrening i uken. Jeg savner gruppetimene. Der hadde vi tabata hver uke, og tabata er knallgod trening. Treningssenteret hvor jeg trener nå har ingen gruppetimer. Der er man overlatt til seg selv, men jeg liker å trene alene, så for meg fungerer det veldig bra, men likevel savner jeg en skikkelig hard tabatatime, eller to i uken. Forskerne mener det særlig er den harde innsatsen som er avgjørende når du vil kvitte deg med ekstra kalorier. De som forbrant mest, var de som hadde størst innsats, og var mest utmattet. Ingen tvil om at det å gi alt lønner seg.

Kostholdet i løpet av en dag kan nok bli bedre, og da tenker jeg på det å spise mellommåltider, og ikke minst mengde mat jeg spiser når jeg spiser. Der har jeg en vei å gå, men jeg er blitt utrolig flink på å redusere veldig på søtt, og salt. Jeg unner meg en sjokoladebit midt i uken om jeg vil, eller en neve med chips, men fra og nesten ha spist slike ting hver dag da jeg var på det største, så har jeg virkelig redusert, og fått ett helt annet forhold til alt det søte, og det salte.

Akkurat nå drømmer jeg om en Personlig trener. En som kan pushe meg skikkelig en gang i uken. Jeg tror det hadde gitt meg veldig mye, og tatt treningen videre. En personlig trener koster litt, men det er ingen tvil om at det er fornuftig bruk av penger. Jeg må vurdere litt, tenke litt, sette ting litt opp mot hverandre. Jeg trener jo veldig, veldig bra, og jeg merker jo at vekten går nedover, så jeg får gå litt i tenkeboksen.

Til lørdag blir det en ny giveaway på bloggen. En flott gave skal deles ut til en heldig leser. Det er bare å glede seg!

Følg meg gjerne på Snapchat, og Instagram : heidirosander

Lag deg en god onsdag!