Jeg innrømmer det glatt – søndager har aldri vært min favorittdag. Jeg har vokst opp med at søndager er dager hvor man skal hvile, og egentlig ikke gjøre noen ting. Vel, vi gikk jo på turer, og på besøk, men på søndager gjorde man aldri noe i huset annet enn å lage middag, man hang aldri ut klesvasken, og man skulle ikke gjøre noe som man så på som arbeid. Heldigvis har ikke jeg videreført dette 🙂 Klart søndager er fine dager hvor man kan gjøre mye mer sammen enn man kanskje ellers gjør. Det er dager hvor man kan komme seg ut, og gjøre helt andre ting, eller bare sitte med beina på bordet med den beste samvittighet. Likevel har det alltid vært noe med disse søndagene…. Da jeg var yngre var alltid søndag en bånn kjedelig dag. Det skjedde aldri noe på en søndag. Foreldrene mine hadde søndag som avslapningsdag etter ei uke med jobbing, og kanskje var det dagen for familiebesøk, noe som heller ikke alltid var like spennende. Jeg kunne aldri sove lenge selv om det var søndag, noen unntak var det jo, som de søndagene hvor man hadde vært på byen kvelden før. Disse søndagene kunne det jo være godt å sove noe lengre, men jeg var jo aldri fyllesjuk som avholdskvinne, så det var jo grenser for hvor lenge man skulle sove. Jeg har aldri kunnet sove for lenge… jeg har alltid vært redd for å gå glipp av noe 🙂 Jeg må ha mest mulig ut av dagen… men søndager, de har aldri vært mine favorittdager….Nå som man er voksen, så er søndager blitt fine dager, men for mange rød dager, det liker jeg ikke 🙂 Søndager står jeg opp like tidlig som jeg gjør ellers i uken, og jeg elsker å stå opp tidlig!

Søndager er for meg er i dag bla en dag for velvære, og egenpleie. Som en størrelse for stor, så har jeg alltid vært opptatt av velvære. Det er nok ikke fordi jeg alltid har vært en størrelse for stor at velvære har vært viktig for meg, men kanskje har det likevel vært ekstra viktig.  Jeg har alltid tenkt at selv om jeg er stor, så skal jeg ikke la være å føle meg vel. Jeg tror dessverre mange overvektige egentlig har gitt litt opp når det kommer til seg selv, og det å ta vare på seg selv. Man sliter så med dårlig selvbilde, og negative tanker rundt seg selv at man ikke orker å tenke tanken på å føle seg vel.  Mange orker ikke å kle seg pent, eller bruke litt tid på egenpleie…det er liksom ingen vits i det tenker mange. Jeg har møtt, og snakket med så mange overvektige kvinner som ikke orker å bry seg fordi de føler seg så tjukke, feite, og stygge… de føler at det ikke er noen vits i å prøve å gjøre det umulige mulig. Jeg blir skikkelig lei meg når noen sier slikt… men for all del, jeg har tenkt slik selv mange ganger… men selv om jeg har tenkt det, så har jeg likevel gjort de tingene som føles godt for meg selv. ” Jeg skal bare pynte litt på elendigheten ” er vel et uttrykk de her hjemme har hørt noen ganger når jeg skal i gang med å sminke meg… for meg er velvære, og egenpleie utrolig viktig. Selv om man føler seg som en dass med alle de ekstra kiloene, og man ofte føler seg som en vaggende flodhest, så føler jeg i alle fall det gjør godt og kunne bruke litt tid på egenpleie. Det føles godt, det gjør godt, og det gir en god følelse etterpå – det er den gode følelsen man selv føler på som er så viktig å kjenne! Den betyr så mye!

I tillegg til den daglige hudpleien, så er søndager de dagene jeg ofte setter av til det lille ekstra, og det man som regel ikke gjør mer enn en gang i uken. Jeg skal være ærlig på at jeg i alle år har vært veldig flink til å ta vare på huden min. Jeg renser ansikt morgen, og kveld, og jeg bruker en rekke produkter hver dag. Ikke det at jeg tror jeg slipper unna alt som heter rynker fordi jeg er flink med huden, men at jeg har vært flink i så mange år, det har gjort at jeg har forebygget en del, og det har gjort at huden min er fin. Det er ikke få ganger jeg har fundert på hvorfor i all verden jeg ikke har vært like flink til å ta vare på kroppen min som jeg har vært til å ta vare på huden min. Det er liksom liten, eller ingen fornuft i å ta så godt vare på huden som jeg gjør, og så bare se bort i fra at man har en kropp som trenger minst like mye pleie. Da er man tilbake til dette forskrudde hodet igjen, men det er klart at hudpleie er en lettere jobb å gjøre enn kampen mot kiloene 🙂 Dessuten skal man vel være fornøyd med at man har vært flink på noen områder. Her er det renseprodukter, kremer, øyeserum, øyekrem, ansiktserum,peelinger,  og jeg vet ikke hva jeg ikke bruker av produkter, men kroppen, den har vel ikke fått den samme pleien. Den har blitt skrubbet, og fått god kroppskrem, men viktige ting som aktivitet, det har vel ikke akkurat vært prioritert……Heldigvis er det aldri for sent å endre, og jeg er veldig glad for at endringen er i gang, og at jeg i dag prioriterer helt annerledes enn jeg gjorde før.

Søndagene er dagene for å rense huden, og legge maske. Søndagene er dagene for hårkur, stell av føtter, og velvære på hendene. Det er en tid som kun er min, og søndagsmorgener er fine dager og bruke til velvære, og egenpleie. Det er en så utrolig god følelse det og sette av tid til seg selv, og bare nyte, og føle. Man føler seg som en helt ny person etter hjemmespa, og det å være i denne deilige spahimmelen, det gjør utrolig godt for både kropp, og sjel. Av og til tar jeg meg også tid til massasje. Jeg gjorde aldri det før. Jeg var altfor flau over kroppen min til at jeg våget meg inn på steder som tilbød massasje… lysten var alltid stor, men kiloene begrenset meg. Etter at flotte Marie på BioTeam startet med aromaterapi, så klarte hun å få meg til å bli trygg på massasje, og trygg på at selv om kroppen var stor, så var det ingen andre enn meg selv som brydde seg om det. Hun fikk meg til å tenke nytelse, hun fikk meg til å slappe av, og hun fikk meg til å føle hvor viktig det er å gjøre noe godt for seg selv i blant. Nå bryr jeg meg svært lite om at jeg har en stor kropp når det kommer til rygg/nakke massasje – jeg tar aldri full kroppsmassasje annet enn om det er Marie som gjør det….Jeg hadde aldri trodd jeg noen gang skulle la noen massere hele kroppen min, men er man trygg på personen som gjør det, så fungerer det faktisk veldig bra det også. Man ligger litt på nåler den første gangen, og klarer ikke helt å slappe av, men så blir man trygg fordi personen som gjør massasjen lar deg føle deg trygg….Nå som Marie har sluttet med massasje, så er det lenge siden jeg har gjort dette. Det er ikke bare å finne en person man kan føle seg trygg på….jeg er jo ikke akkurat den som stolt viser frem kroppen til hvem som helst…..

Hvorfor skal vi overvektige begrense oss selv så utrolig mye? Hvorfor skal ikke vi prioritere å ta vare på oss selv like mye som alle andre? Jeg tror dørstokkmila er veldig høy for mange når det kommer til å la andre se, eller ta på kroppen vår. Vi misliker kroppen så sterkt, og da vil automatisk alle andre også gjøre det. Jeg tror det å ta massasje er noe mange vegrer seg for. Jeg har vært der selv, og kjenner alle følelsene. Jeg har også vegret meg masse for å ta fotpleie fordi jeg er så flau over tømmerstokkbeina mine. Jeg har sittet på nåler mange ganger, og bare ventet på at teraputen skal bli ferdig. Med lymfeødem er det viktig med fotpleie, så jeg har gjort det i mange år, men det har ikke alltid vært noe jeg har sett frem til. I dag har jeg funnet to fotteraputer som jeg føler meg trygg hos, og som jeg kan vise beina til uten at jeg føler på flauhet, og skam. Det er ikke alltid like lett å tenke at det er en årsak til at beina mine er som de er, men finner man fagfolk som man føler seg trygg på, så glemmer man alle de negative tankene man hadde. Vi overvektige skammer oss for mye, og vi lar kiloene begrense oss fra å gjøre de gode tingene for oss selv. Vi glemmer ofte å være gode mot oss selv, og man tillater seg ikke å kjenne på de gode følelsene som også finnes. 

Jeg er veldig opptatt av velvære, og egenpleie, og i dag kan jeg også stolt si at jeg også er opptatt av trening, og fysisk aktivitet. Hvem skulle trodd at jeg skulle kunne skryte av det siste 🙂 Jeg har opp igjennom årene også alltid vært opptatt av å kle meg pent. Ikke for å skjule kiloene som mange kanskje tror, men jeg har alltid likt klær. Innledningsvis skrev jeg vel at overvekten kanskje har fått meg til å føle på at det har vært ekstra viktig for meg å kle meg pent, og der er nok en del sannhet i det. Om noen kommenterte vekt, eller størrelse, så skulle de i alle fall ikke si at jeg at jeg i tillegg kledde meg som en dass…. Jeg har alltid fått mange fine tilbakemeldinger på at jeg kler meg pent, og veldig mange har kommentert at de aldri har sett på meg som stor fordi jeg alltid er så velkledd. Om det er en trøst, eller sannhet, det vet jeg ikke, men det er uansett hyggelig å få slike fine tilbakemeldinger. Jeg liker å kjøpe fine klær, jeg liker smykker, og alt av stilig tilbehør. Jeg elsker bling, om det ikke tar helt av 🙂 Jeg elsker pent undertøy, og for meg, så har det aldri vært det store skillet på hverdag, og fest. Jeg kler meg selvsagt alltid litt ekstra pent når jeg skal noe spesielt, men jeg liker å bruke de fine klærne også på en hverdag. Der er trossalt flest hverdager 🙂

Noe jeg brenner veldig for er at vi overvektige også skal kunne være flotte, og føle oss vakre! Vi overvektige trenger ikke kle oss i gamle, utslitte joggebukser, og et telt til overdel bare fordi vi er store. Vi må kanskje begynne å tenke helt annerledes. Man tror man gjemmer seg bort i joggebukse, og hettegenser, men det gjør man ikke. Det er kanskje enda flere som legger merke til oss da….det å bruke litt tid på egenpleie, og det å ta på seg klær som man virkelig føler seg vel i, det skal jeg love det at gjør godt for selvfølelsen. Det å finne seg selv der inne… se seg selv i speilet, og faktisk se hvor flott du er. Det å vise verden at her er jeg, og være stolt av den du er. Det er ikke kiloene som forteller verden hvem du er….det er en lang vei å gå, det å bli glad i seg selv, og drite i hva verden mener, men det er mulig… jeg håper jeg vil komme dit en gang. Jeg føler jeg er på vei, og det føles himla godt!! Nå går jeg med en mye strakere rygg enn jeg har gjort på evigheter, jeg kjenner på at jeg faktisk smiler, og ikke bryr meg som mye om tante Olga som sikkert synes at jeg er himla tjukk. Jeg vet at ikke alle ler av meg, eller snakker stygt om meg, og jeg vet at det finnes mennesker som jeg møter på min vei som synes jeg er feiende flott 🙂 Ta deg tid til deg selv, og ta deg tid til å ta vare på deg selv. Ta deg egentid, plei deg selv, og så kan vi alle sammen øve på å stå foran speilet, og si at vi er himla flotte akkurat som vi er – og det er mange som synes de kiloene som ligger på håndtakene er sexy som fy 🙂

Plus Size modellen, Tess Holliday
 

I helgen traff jeg på ei jeg gikk en del sammen med for noen år tilbake. Også hun er overvektig, og har slitt med vekta i alle år. Tidligere trente vi litt sammen, men det rant ut i sanden, og ingen av oss oppnådde de store resultatene, men vi gjorde ett tappert forsøk en periode. Jeg har prøvd å sende henne meldinger for å høre om treningsgruppen vår for overvektige kanskje kunne være interessant for henne, og hele tiden fikk jeg til svar … snart er jeg klar… jeg skal bare…jeg må bare. Alle kjenner vi til disse unnskyldningene. Det er helt utrolig hvor mange unnskyldninger som kommer på løpende bånd ut av munnen vår. Jeg har noen ganger lurt på hvordan det er mulig å komme på så mye pisspreik i løpet av så kort tid. Selv synes man jo at unnskyldningene er både veldig gode, og veldig troverdige. Med slike unnskyldninger, så skjønner jo liksom alle at man ikke har tid til å trene, eller være aktiv. I tillegg til sykt dårlige unnskyldninger, så har man vel også en tendens til å sette alle andre foran seg selv, i alle fall var jeg veldig flink til det. Jeg lot meg dra i alle kanter, og jeg trodde vel til tider at uten meg til å ordne, og styre, så raste verden sammen. Jeg var liksom limet som kunne alt, og ordnet alt, og det var lite tid til Heidi, og når alle andre var prioritert, så hadde man ofte ikke så mye krutt igjen. Man så kanskje ikke at trening, og fysisk aktivitet ga nettopp nytt krutt, og ny energi.

Når jeg traff min gamle venninne igjen på gata, så lyste det dårlig samvittighet lang vei. Hadde hun ikke gått rett på meg, så hadde hun garantert gått lange omveier for ikke å møte på meg. Før jeg omtrent hadde fått sagt hei, så kom alle unnskyldningene på løpende bånd på hvorfor hun ikke hadde fått startet å trene : mangel på barnevakt, mangel på energi etter jobb, mye syk, barn som hadde vært syke, dårlig tilgang på bil akkurat når treningene var, mye jobb med seg hjem, legging av barn – listen var mye lengre enn dette. Jeg stod bare og lyttet, og lot henne unnskylde seg ferdig. Jeg kjente igjen mange av unnskyldningene. Mange av disse har jeg også servert en haug av ganger, men jeg vet nå at de fleste bare er unnskyldninger fordi man ikke kan komme seg opp av og stolen, og ta tak. Man klarer ikke å sparke seg selv i rompa, man klarer ikke ta seg selv i nakken. Dette har jeg svart belte i, og jeg kunne nesten ha skrevet en hel bok om alt jeg har brukt som unnskyldninger. Likevel følte jeg det ikke riktig at hun skulle stå der, og unnskylde seg til meg. Det var ikke jeg som skulle ha alle unnskyldningene, dette var ting hun sånn sette burde tatt opp med seg selv. Det er ikke meg det går ut over at hun ikke klarer å komme i gang med endringene, men hun selv. Jeg vet hvordan man sliter med samvittigheten når man vil, men ikke får det til. Jeg vet hva det koster når ting ikke går som planlagt, og man mislykkes gang på gang. Samtidig er det ingen andre enn deg selv som kan snu ting. Det er en selv som må ville.

Det var vondt å høre min tidligere venninne unnskylde seg, og det var vondt å føle at hun måtte det overfor meg. Hun hadde kjøpt is da hun møtte meg, og også det følte hun at hun måtte unnskylde… det var så varmt, så jeg måtte bare sa hun. Det er da lov å spise is – hvorfor unnskylde seg? Samtalen ble nok litt enveis, men jeg fikk da sagt at hun var velkommen i treningsgruppen når hun fant ut at hun ønsket å prioritere seg selv litt, og når hun følte at hun var klar for det. Man får det meste til om man virkelig ønsker det…. Hele tiden mens vi snakket, så stod hun å dro i overdelen som sikkert var noe trang. Hun målte meg opp, og ned, og kommenterte lavt at hun så at treningen hadde gitt meg resultater. Det satt langt inne, men jeg hadde på ingen måte forventet at hun skulle ha kommentert det, og jeg så hun slet veldig da hun sa det. Det var sikkert vondt å se andre kanskje er på vei til å oppnå det man selv ønsker. Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Det er i perioder ikke så lett å glede seg over andres medgang, i alle fall ikke når man så gjerne skulle ha vært der selv. Det har vært mange tunge stunder når personer rundt meg har oppnådd vektnedgang, eller vært flinke til å ta grep. Man vil glede seg på deres vegne, men det er samtidig litt vondt når man så gjerne skulle oppnådd det samme. Det er ikke pent en plass å være misunnelig, men jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært det både en, og flere ganger … men likevel kan jeg vel ikke ha trodd godt nok om meg selv siden jeg ikke brukte det til inspirasjon, og tok grep.

Etter at treningsgruppen for overvektige ble startet, så er det flere jeg møter som oser av dårlig samvittighet, og som føler en trang til å unnskylde seg fordi de ikke er med. Dette kommer nesten før man har startet en samtale, og jeg prater ikke om treningsgruppen om ikke de jeg møter spør, og jeg har en del andre ting jeg gjerne prater om 🙂 Jeg har da ingen rett til å la andre få dårlig samvittighet fordi de ikke trener, så da er det synd at en del føler det sånn når vi treffes. Hva hver enkelt gjør i sin hverdag er noe jeg ikke har noe som helst med. Valgene vi møter er våre egne, og hvordan vi velger, er opptil en selv. Jeg har jo helt klart et ønske om at overvektige ser den fantastiske muligheten de har her i Kristiansand til å kunne trene med mennesker i samme situasjon, og som alle har samme målet, men jeg skal ikke tvinge dette på noen, og jeg driver ikke med moralpreken om jeg treffer overvektige som ikke er med i treningsgruppen.

I dag banker august på døren, og hverdagen begynner etter hvert for de fleste, og det en gyllen mulighet til å sette seg mål. Man må jo ikke vente til ferien er over, men vi er litt sånn vi mennesker at vi gjerne synes visse tider passer bedre til en ny start enn andre, ferieslutt, og skolestart er en av de 🙂 Alle unnskyldningene bør kastes på båten. Det er så mye bedre å si til seg selv hva som egentlig er årsaken til at man ikke klarer å bli mer aktiv. Ingen tror på unnskyldningene våre likevel, så man kan jo starte med sannheten. Om man innser hva som er den egentlige årsaken, så er det så mye lettere å ta grep. Det man vil får man som regel til, og de som er sååå slitne etter jobb at man overhode ikke orker å trene, så kan jeg fortelle at treningen gir deg så mye ny energi at du kommer på jobb dagen etter med batterier som er fulladet 🙂 Barn kan mannen legge når du trener, eller er du alene, så vil garantert familie, eller venner stille opp slik at du kan gjøre noe som er godt for deg selv ett par, tre ganger i uken. Å trene er både tøft, og hardt, spesielt i starten, men man blir fort i bedre form, og merker at man mestrer . Jeg har mange ganger trodd at instruktørene har mistet all fornuft når de kjører oss så hardt som de gjør. Jeg har mange ganger trodd at de ikke helt ser hvilke begrensninger vi har, og hvor mange ekstra kilo vi bærer på. Jeg har nesten vært sint i blant fordi jeg har trodd at helsen vår nesten har stått på spill, men vi klarer, og vi mestrer, og for hvert lille fremskritt, så gir det den beste følelsen. Jeg kan ikke beskrive hvordan det føltes når jeg faktisk innså at jeg kunne løpe, eller gleden jeg følte når jeg innså at jeg kunne både hoppe, stå i planken og mountain climbe. Jeg hadde aldri våget å tro at jeg skulle gjøre disse tingene, og når jeg forsøker, så mestrer jeg!! Det er så fantastisk å føle på at kroppen tar meg raskere fremover når jeg er ute og går, og når jeg går opp bakker, og trapper uten å puste som en hvalross, og må stoppe for hvert skritt omtrent. Jeg har nok vært flink til å begrense meg selv, og tro jeg ikke kan fordi jeg er stor, men det hjelper godt på når kroppen faktisk forteller meg at den har det mye bedre nå enn hva den hadde før 🙂 Jeg har en lang vei igjen å gå. Jeg har ennå altfor mange ekstra kilo, men jeg er på vei, og dårlige unnskyldninger er ikke lengre en del av meg. De dukker opp, men det er vel den eneste gangen jeg slår brutalt tilbake 🙂

Jeg kjører ikke karuseller, jeg er livredd for å fly,  jeg hater å gå om bord i båter , jeg hater at båten kanskje legger til en plass hvor det er vanskelig å komme i land, hater strender med mye folk, hater svømmehaller, hater tynne plaststoler, hater å gå over broer hvor plankene har sett sine beste dager, eller som jeg ikke ser er bunnsolide  – listen kunne sikkert vært mye lengre. Tidligere så tenkte jeg også at treningstimer som jeg er med på i dag ikke var mulig å gjennomføre, hjertet kunne jo stoppe! Jeg drømmer om å vandre i fjellet, noe jeg til nå ikke har gjort fordi jeg tror at jeg kanskje ikke hadde orket. Jeg tenker ikke at man selv bestemmer etappene…nå vet jeg at jeg skal vandre i fjellet, og det blir nok ikke så lenge til 🙂 Jeg har aldri opplevd å sitte fast i en karusell, eller at båten jeg er i har sunket pga meg, jeg kommer meg alltid i land, jeg har ikke ødelagt en eneste stol, og broene kommer jeg alltid over uten å ødelegge en eneste planke….så hvorfor begrenser vi oss selv hele tiden? At jeg ikke skal sykle Kristiansand-Hovden, eller løpe maraton… slike ting begrenser seg naturlig  akkurat nå, og jeg skal heller aldri gjøre det, men hva med alt dette andre? Vi kan mer enn vi tror. Vi må bare slutte å begrense oss selv hele tiden. Vi må slutte å tro visst vi ikke vet. Jeg har trent timer jeg aldri trodde at jeg kunne klare – jeg hoppet, jeg klatret, og jeg beviste for meg selv at ting jeg så på som umulig rett og slett var mulig! For en seier! Jeg tror fortsatt jeg venter litt med karuseller, men jeg skal være klar om jeg en gang får barnebarn, men jeg skal absolutt jobbe masse med at vekten ikke skal få begrense meg så mye som den gjør i dag. Istedenfor å si kan ikke, og vil ikke, så skal jeg bli mye flinkere til å si at jeg kan, og jeg vil…

Jeg innrømmer det gjerne : Jeg elsker å være harry på noen områder. Sånn i det daglige, så føler jeg meg ikke særlig harry, men jeg synes det er veldig ålreit å dra på harrytur til Sverige for å handle billige matvarer, og ikke minst billig Pepsi Max 🙂 Min store avhengighet er langt billigere i vårt kjære naboland enn her hjemme, så når vi først er harry, så er vi harry – da stapper vi bilen full av godsaker, og er vi ekstra harry, så plasserer vi det i hengeren om den er med 🙂 Vennene våre smiler når vi drar avgårde på harrytur, og egentlig smiler vi selv også, for vi føler oss skikkelig harry, men er veldig komfortabel med akkurat den følelsen 🙂 Nå skal det sies at vi aldri drar til Sverige kun for en harrytur. Mine svigerforeldre bor i Vestfold, og da er det ikke lange biten med ferja over til landet hvor vi valfarter for å gjøre de gode kjøpene. Selv om kronekursen tilsier at den svenske kronen ikke er så lav som før, så er det likevel mye som er langt billigere i Sverige enn her.

Jeg er veldig komfortabel med å være norsk på harrytur på svenskegrensen, og innrømmer gjerne at jeg er en av de liksom, men den ultimate harry faktoren er ikke svenskegrensa, og Nordbysenteret. Den ultimate harry faktoren, den får man først når man kjører til Varberg med en ting for øyet : Ullared! Ullared er en opplevelse, og jeg elsker Ullared 🙂 Noen har nok mer enn nok med å se tv serien om Sveriges største varehus, og noen orker nok ikke det en gang. Jeg tar det enda lengre, jeg reiser mer enn gjerne til Ullared, og fyller handlekurven min med masse nødvendige ting, og en hel haug som er helt unødvendig 🙂 Jeg nyter å være harry i noen timer sammen med en mengde Ullared veteraner, og endel nykommere. Selv er jeg kanskje midt i mellom. Jeg vet hvor det meste er, og jeg klarer fint å orientere meg. Det har blitt noen turer til Ullared de siste årene, og selv om de stadig bygger ut, og forandrer, så begynner jeg å bli varm i trøya 🙂 Også min bedre halvdel liker seg på Ullared, og koser seg i friluftsavdelingen, bilpleieavdelingen, og i filmavdelingen 🙂

Nærmere ultraharry enn Ullared kommer man neppe. Her er harryfaktoren høy der man vandrer rundt i det evigstore butikklokalet. Man ser at de fleste vet hva de skal ha, damene løper rundt med ville blikk, og løper sikksakk med handlevognene. Det er bare å skygge bane når de erfarne Ullared damene kommer løpende så vognhjulene skriker! Damene kan virkelig shoppe, og har mer enn en kurv. Er familien med, så har alle en kurv hver som fylles til randen. Her lesser man opp med fryseposer, skyllemiddel, hårprodukter, barberskum, og klær til liten, og stor. Her selges mye belter, bh’er og sokker. Det selges tonnevis av fryseposer, og aluminiumsfolie. Noen forskremte menn tvinges til å passe klær … svetten renner, og panikken brer seg. Håpet er at klærne passer – de klarer ikke en runde nr.2! Mannfolka vokter vognene mens damene løper med ville blikk, og tror at det straks er slutt på både fryseposer, og folie. Er mannfolka ekstra heldige, så får de slappe av i Sportsbaren mens damene shopper. Unger skriker, og mange går seg vill. Stadig er det etterlysninger over høytaleren. Trengselen er stor, og man bør ha en god reiseforsikring, for at man blir nedkjørt av en handlevogn, eller flere, den er absolutt til stede.

Denne uken var vi på Ullared igjen. Midt i juli, og i fellesferien. Galskap kanskje, men vi har vært på Ullared ett par ganger før i juli, og det har vært helt ålreit. Kommer man noen timer etter de har åpnet, så er det som regel ikke kø for å komme inn. De mest erfarne Ullared veteranene, de har jo stått i kø ett par timer om morraen før å være sikre på å komme inn når de åpner. Køene kan være evig lange. Vi har aldri hatt kø, men problemet har jo ofte vært og fått parkeringsplass. Det er 3000 parkeringsplasser i direkte tilknytning til varehuset, så her er det kamp om plassene. Man kjører rundt, og rundt, og jeg som ikke alltid har verdens beste tålmodighet, jeg klarer fint å kjøre rundt, og rundt i 20-30 minutter før det åpenbarer seg en parkeringsplass. Ofte er det kamp om hver eneste en. Har man først fått parkeringsplass, så har det alltid vært straka vegen inn i varehuset, men ikke denne gangen…denne gangen var det sperret av foran inngangen, og vi måtte stå i den berømte Ullared køen, den køen man ser på tv, den som strekker seg rundt hele området, og litt til…da ville jeg egentlig bare snu, men hadde man kjørt så langt, så måtte man jo komme seg inn, så det var bare å smøre på seg masse positivitet, og tråkke køen sammen med en haug av svensker, og noen nordmenn. Innimellom den lange køraden, så løp tv teamet som lager ny sesong av tv serien om varehuset. Da var det best å skygge unna når man så at de nærmet seg. Jeg fryder meg glugg når jeg ser tv serien, og er helt fascinert over alle Ullared  veteranene man møter i serien, men jeg føler vel ikke helt ennå for å være en av dem 🙂 Det er ingen tvil om at det er veldig mange nordmenn som tar turen. Svenskene kaller oss nordmenn harry som valfarter til grensen for å handle. Jeg vet ikke hva svenskene kaller seg selv der de valfarter i enorme mengder til Ullared hele året 🙂

Inne i varehuset er det ikke bare billige varer mange jakter på. Det er nok like mange som jakter på tv seriens store helter: Morgan, og Ola Conni, og kanskje er man også heldige og treffer sjefen sjøl, Jan. Disse er blitt skikkelig kjendiser, og Morgan mener jo selv at han er blitt et ikon nå 🙂 De hadde alle sammen en vanlig dag i varehuset når vi var der. De kjørte traller, og plasserte varer, mens sjefen sjøl vandret rundt med tv teamet hengende på både foran, og bak. Alle skulle ha sin del av de, og man kunne se at det sliter på å være kjendis. Man kunne se at de var slitne, og man kunne se at de klistret på seg et smil i det bildet ble tatt. Om dere lurer på om jeg var en av de som bare måtte ha  en selfie sammen med de, så må jeg skuffe dere der 🙂

Sverige må være ett av de dårligste landene på stormote. Hvor kjøper store, svenske kvinner klærne sine? Jeg har vært mye rundt i Sverige, og har alltid stormote som et shoppingønske, men jeg blir alltid like skuffet. Foruten ZIZZI, og en stormote butikk på Nordby senteret, så finner ikke jeg en eneste stormotebutikk. Ullared har en egen stormote avdeling, men jeg har sjeldent  funnet noe av interesse. Mye kjedelig synes jeg, men ofte har det vært en del fine ytterjakker. Denne gangen ble jeg positivt overrasket. Jeg synes avdelingen hadde blitt større, og der var mer fine klær enn før. Mye hadde feil lengde i forhold til mine ønsker, men for dere som liker litt kortere topper enn meg, så vil dere kunne finne en del fint, og rimelig. For min del, så ble det jakker…igjen 🙂 Jeg våger ikke telle hvor mye jakker jeg har, men det er ganske så mange..men jeg bruker dem også. Når man får en fin vinterjakke til 400 kr, og en høstjakke til 300 kr, så går ikke jeg forbi. Høstjakken skulle både puste, og være vanntett, men av erfaring, så tror jeg man skal ta akkurat det med en klype salt 🙂 At det er kvalitet av ypperste klasse, det er det ikke, men om det er kjekt med en fin høstjakke på en tørr dag, så er det bare å kjøpe. Her teller nok utseende litt mer enn kvalitet 🙂 En tunika ble også med hjem i posene. Størrelsesmessig, så tror jeg nok du må gå opp på de fleste plaggene i forhold til hva du normalt bruker. De fleste plaggene er nok mindre enn størrelsen skulle tilsi, men ta deg tid til å prøve, for noen kan også være motsatt. Passform har vel ikke alltid stått i høysetet for Ullared designerne 🙂

Det ble både fryseposer, skyllemiddel, interiør, og en haug andre ting med i bilen etter noen timer i harryparadis. Store, fine og gule handleposer stappfulle med varer, og jeg er en ny Ullared opplevelse rikere 🙂 At det er harry å være på Ullared, det lever jeg godt med, og jeg koser meg med å være ultraharry i noen små øyeblikk.. 

Uttalelsen kom fra en liten gutt på kanskje 5-6 år da jeg i går passerte en gjeng med barn i følge med en voksen på vei inn i en butikk. Jeg tror kanskje ikke jeg helt klarer å fortelle hvordan jeg følte meg innvendig da jeg hørte kommentaren fra guttungen. Det var hundre følelser på en gang. Det første jeg gjorde var vel egentlig å kikke rundt meg for å høre om der var andre som også hadde hørt det, for gud, så flaut at en liten gutt kommenterer mitt utseende! Så utrolig flaut at en liten gutt kalte meg tjukk! Var jeg virkelig så tjukk at noen følte at de måtte kommentere det? Jeg som hadde følt meg ganske så fin, og fresh den dagen. Gjett om jeg fikk meg en skikkelig kalddusj, og ble slått hardt i bakken. Det var ikke mye freshhetsfølelse å hente etter denne kommentaren. Jeg har vel sjeldent følt mer på flodhestfølelsen enn akkurat da. Jeg følte meg som et fettberg som var ute på handletur.

Joda, jeg vet at dette bare var en liten gutt, og jeg vet at han ikke helt er der at han vet når man skal ha filter på, eller ikke, men er det ikke sånn at det er fra fulle folk, og barn at man hører sannheten? Selv om dette var en liten gutt, så ble jeg likevel veldig lei meg. Det er ikke det grann moro at noen kommenterer hvordan jeg ser ut. Jeg vet jeg er tjukk, jeg har da litt selvinnsikt, men ingen trenger da å fortelle meg noe jeg allerede vet! Sannheten sårer er det jo også noe som heter, og det er veldig sant….Samtidig kjente jeg også at jeg ble litt småforbanna. For en uhøflig unge! ” Jeg har tatt av meg nesten 50 kg din lille drittunge ”  ” Har ikke foreldrene dine lært deg at du ikke sier sånt – eier du ikke oppdragelse ?” – det var det jeg hadde lyst til å skrike til den lille drittungen som fornærmer meg på en dag hvor jeg var så høyt oppe, så glad, og fornøyd. På en dag hvor jeg ikke følte meg tjukk i det hele tatt. Drittunge!

Jeg må jo le litt også når jeg tenker på hva slags tanker som raser rundt i hodet etter en slik kommentar. Det skal liksom ikke mere som skal til for at verden raser litt sammen, og for at glede går til frustrasjon. Tidligere kunne jeg nok ha gått helt i kjelleren etter en sånn kommentar. Der er jeg heldigvis ikke nå, men det tar noen minutter før jeg liksom klarer å legge det på hyllen, og få tilbake litt av den gode følelsen. Det hjelper ikke at det kom fra en liten gutt. Det er ikke noe bedre det enn at det skulle komme fra hvem som helst som hadde passert meg. Kommentaren sårer like mye. Samtidig så vet jeg jo at jeg er tjukk, men det er liksom ikke sånt man ønsker å høre fra andre mennesker, spesielt ikke bare sånn i forbifarten, og av helt fremmede.  Jeg har jo også opp igjennom vært veldig skånet fra slike kommentarer. Jeg har nok vært heldig som har hatt så mye fine mennesker rundt meg som alltid har sett meg for den jeg er, og ikke for hvordan jeg har sett ut. Jeg tror nok at jeg selv er mye skyld i alle vonde, og negative tanker knyttet til vekten min. Jeg er i dag veldig sikker på at jeg selv har begrenset meg mye mer enn nødvendig, og at en del ting er mine tanker, og ikke reelle ting. Jeg er så utrolig glad for at mobbing ikke har vært en del av mitt liv. Klart jeg har blitt kalt tjukka noen ganger i oppveksten, men det var småerting, aldri mobbing, og jeg var heller ikke født bak en stol, så jeg tok igjen om noen skulle kalle meg tjukka. Jeg gruet meg aldri til å gå på skolen, jeg var aktiv i en masse, og hadde ett stort sosialt nettverk. Heldigvis har jeg aldri kjent på kroppen hva mobbing kan gjøre med et menneske, men når jeg kjenner hvordan jeg reagerer på en kommentar fra en liten gutt, så gjør det vondt langt inn i hjerterota når man tenker på hva så mange mennesker går igjennom hver eneste dag fordi man er annerledes, og har et utseende utenfor ” normalen”. Jeg skriver ” normalen” fordi det ikke finnes noen oppskrift på hva som er normalt, og ikke, men likevel har man klart å lage et forskrudd samfunn hvor man skal hige etter det “perfekte” for enhver pris.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Å være så lykkelig som mulig, det bør jo være målet for de fleste av oss. Det å være tilfreds uansett hva tallene på badevekta viser, bør ikke det være det viktigste? Hvorfor skal andre fortelle oss hva lykke er, og hvorfor skriker samfunnet mot oss at man må være tynn for å være lykkelig? Jeg mener det må settes ett viktig fokus på det å være bra nok uansett hva badevekten måtte vise. Vi må fortelle at lykke, og vekt ikke går hånd i hanske, vi må fortelle at livet kan være innmari ålreit å leve selv om man veier mer enn ” normalen.” Kjenner man på gleden i hverdagen, er man på et godt sted i livet, er man tilfreds med seg selv, og kjenner den gode følelsen av lykke, så betyr det null, og niks hva badevekta forteller deg. Jeg sier ikke at vi skal heie frem sykelig overvekt, for det skal vi selvsagt ikke, men ingen skal fortelle meg hvor grensen for lykke, og tilfredshet går basert på hva jeg veier! At overvekt er helsefarlig, og gir både utfordringer, og begrensinger, det er det ingen tvil om. At overvektige bør gjøre noe med situasjonen når kroppen møter på utfordringer, det er det heller ingen tvil om, men at man må veie ett visst antall kilo for å ha ett veldig godt liv, det er myter vi bør avlive så fort som mulig. At de som er normalvektige er mer lykkelige enn vi som har en del ekstra kilo å bære, hvem er det som prøver å innbille oss sånt vas? Kiloene sier heller ikke alltid sannheten om verken fysisk, eller psykisk helse.

Kommentaren fra den lille gutten kommer nok til å ligge litt bak der i hodet en liten stund. Jaja, så er jeg tjukk, men jeg er en lykkelig, og glad tjukkas. Jeg er på vei til å bære kiloene med stolthet fordi vekten ikke er meg. Jeg vet hvilken jobb jeg har gjort, og hvilken reise jeg har hatt. Jeg vet hvor aktiv jeg er, og hvor mye bedre helse jeg har fått, så om jeg skulle høre en ny kommentar som går på hvor tjukk jeg er, så tror jeg at jeg skal rette ryggen skikkelig, og klart fortelle at jeg er en lykkelig, og fornøyd tjukkas 🙂

Denne uken deler vi ut en nydelig, rosa regnfrakk fra Blæst. Blæst er norsk design, og i tillegg til at det er kvalitet tvers igjennom, så er det så utrolig flotte, og freshe! Man føler seg så flott, og man blir så glad at man kan danse ut i regnet 🙂 Regnfrakken har en verdi på ca 3300 kr. I tillegg til regnfrakken, så skal det også trekkes ut en som får en super stilig sydvest, også den fra Blæst til en verdi av 490 kr. Hvorfor har du lyst til å vinne denne flotte regnfrakken? Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Regnfrakkene kommer i alle størrelser, og akkurat denne jeg gir bort, den går helt opp i str. 6 XL 🙂 Les mer om Blæst her : http://blaest-rainwear.no. 

Jeg skal til Syden. Slik startet jeg ett av mine blogginnlegg i høst. Det er jo så man kjenner magen vrenger seg bare ved tanken. Ikke misforstå meg, jeg liker meg utrolig godt i Syden, og i varme strøk, men for meg er det ett par STORE utfordringer som kommer med på kjøpet når jeg skal ut å reise, og spesielt til varmere strøk. Den største utfordringen er nok at jeg har flyskrekk, og det med store bokstaver. Jeg husker Mette Marit led av det samme, og jeg er sikker på at jeg tilhører den kategorien som hun var i. Jeg skriver var, for jeg tror Mette Marit på en, eller annen måte har fått kontroll over flyskrekken, i alle fall virker den ikke like ille som den var. Jeg har gått på flyskrekk kurs, og hadde den beste teraputen, og jeg er nok blitt mye bedre, men likevel tror jeg at jeg er ett av disse litt umulige tilfellene som aldri vil helt bli kvitt skrekken for å være der oppe i lufta..jeg kjenner jeg blir litt uvel av tanken. I tillegg til flyskrekken, så kommer dette med vekten min, og en stor kropp.

Syden, ja. Hørte du ett lite hurra i det fjerne ? Jeg kjenner litt på klumpen i magen når jeg tenker på at jeg skal til varmen. Det er da jeg skulle ønske at jeg var den type person som ikke brydde seg om folk så på meg. Som ikke brydde seg om de ekstra kiloene, og bare kastet klærne slik man skal når man er i varmen. Jeg skulle ønske jeg kunne kle på meg badedrakt med stolthet, og bare kose meg i vannet… men der er ikke jeg. Tenk deg en god, og varm sommerdag, og så kan man liksom ikke kle seg helt slik temperaturen tilsier… ikke går jeg i shorts, ikke går jeg i annet enn lange skjørt, jeg har en sommerkjole, og ellers er det overdeler med 3/4 arm, og sommerbukser… med lange bein….Når min søster var overvektig, så brydde hun seg katta om andre, jeg beundret henne for det, men den holdningen har tydeligvis ikke gått i arv 🙁 Ser man litt bort fra flyskrekken, så vil jeg reise… jeg vil gjerne bort litt, og når jeg saumfarte nettet etter steder, og hoteller, så ser jeg til min store lykke at enkelte leiligheter har privat basseng! En sånn leilighet vil jeg ha! Jeg elsker å bade, men er ikke like glad i å vise meg i badedrakt på stranda, men med privat basseng, så trenger jeg jo ikke å bry meg om andre enn meg selv! Privat basseng må jo være fantastisk for de av oss som elsker å bade, men gjerne kan være litt alene – helt fantastisk spør du meg! Dette må jo være løsningen på alle overvektiges problemer i forhold til det å bade, eller å vise seg i badedrakt foran en haug solhungrige turister ! Aller helst vil jeg ha heldekkende badedrakt. De med såkalt skjørt, de dekker jo egentlig svært lite. Jeg vil ha disse lange badedraktene som dekker det meste av de vakre beina mine, men jeg hadde vel fått enda flere blikk om jeg hadde valgt ett såpass uvanlig plagg å bade i…Jeg mener fortsatt at eget basseng må være toppen av lykke i Syden, men så var det prisen da….når jeg ser på prisen, så ser jeg jo at vi kan få både tur, og godt med lommepenger for det kun oppholdet i leiligheten med privat basseng  🙁   Der må jo være en hake….Ofte tar det også veldig lang tid for meg å bestille en tur, det skjer ikke i det høyeste tempoet. Jeg bruker lang tid… først må jeg finne et hotell som har over snittet god standard. Jeg skal innrømme at jeg er kresen, og jeg kikker etter både her, og der på rommene for å se at det er rent, og pent når jeg kommer til et hotell. Min mor kan ikke skjønne hvor jeg har fått denne kresenheten i fra. Da kan jeg fortelle henne at nettopp det er hennes skyld, hennes, og pappas. Alle ferieturene Norge rundt på kryss, og tvers var fantastiske turer, og fantastiske minner, men mine foreldre var aldri så nøye på hvor vi overnattet, så mange av campinghyttene føler jeg enda hadde en del gjester som ikke skulle ha vært der, og kanskje var de ikke alle sammen så rene som de burde ha vært…..dette har nok brent seg fast, og av den grunn, så er nok jeg blitt mer kresen enn de noen gang har vært 🙂

Det er flere grunner til at det ofte kan ta litt lengre tid enn normalt for meg å få bestilt en tur. En ting er å finne ett flott hotell, men det er bare en av årsakene. Når jeg i tillegg er livredd for å fly, og jeg er overvektig, så tar det tid å få bestilt en tur. Begge disse tingene er utfordrende. Flyskrekken min skal jeg skrive mer om i ett senere innlegg, og selv om jeg har blitt mindre redd de siste årene, så er det å fly ikke noe jeg gjør med glede. Jeg har som nevnt hatt den beste flyskrekkteraputen til å prøve å få meg til og forstå hvordan alt det tekniske fungerer, og han har prøvd å få meg til å skjønne hvorfor jeg er redd. Han har gjort en god jobb, men ennå så bruker jeg masse energi på å fortelle meg selv at min siste dag er kommet hver gang jeg går om bord i et fly. Det er nesten så jeg tar farvel hver gang….en kan jo smile litt, men det er utrolig vondt å være så redd. Jeg hører etter på hver eneste lyd, og tror noe er galt…hver bevegelse flyet tar gjør meg redd… Likevel så flyr jeg. Jeg må det for å komme meg noen steder. Jeg har sett det meste av Norge, og nabolandene, og skal jeg se litt bredere, og videre, så må jeg opp i et fly. Det er noen forferdelige timer, men jeg har kommet ned like hel hver gang, også den gangen piloten ikke ville lande på Kjevik, flyet hadde en helt sinnsyk turbulens, det tordnet, og det lynte, og flyet avbrøt likegodt landingen, og tok turen til Sandefjord. Aldri har vel en buss vært bedre å sitte på veien mellom Sandefjord, og Kristiansand enn da 🙂 Jeg skriker ikke om bord i flyet, jeg tørner ikke gal, men jeg har det vondt, skikkelig vondt, og jeg skal vel være så ærlig å si at jeg har grått noen tårer der oppe i lufta.

Tilbake til Syden….nå blir det tur på oss 🙂 Flybillettene er bestilt, og i september setter vi kursen for Spania. Vi har vært så utrolig heldige å få leie et hus som ligger i nærheten av Torrevieja, og det takket være flotte Hilde 🙂 Hilde leste blogginnlegget mitt i høst, og hun syntes det var ille at jeg ikke skulle få bade, og kose meg i vannet når jeg var i varmere strøk, så hun snakket med broren sin som har hus i Spania, med basseng, og dermed var en uke i september i boks 🙂 Gjett om jeg gleder meg! Takk, Hilde for at du tenkte på meg! Det setter jeg umåtelig stor pris på. Endelig skal jeg få badet når jeg i varmen, og det uten og måtte tenke på både blikk, og kommentarer. Jeg gleder meg til å føle på denne følelsen av og ikke ta hensyn andre, og ikke bry meg om hva andre måtte tenke, og mene – jeg skal bade, og jeg skal bade masse!! Takk for at det finnes slike flotte mennesker som Hilde som faktisk tenkte på meg, og ønsket at jeg skulle få oppleve Syden slik de fleste opplever det. Det er en god følelse å kjenne på. Kanskje må jeg også se meg om etter en ny badedrakt. Min er fra Kappahl, og er sikker 100 år gammel. Jeg ser at noe hold i cup’ene kanskje heller ikke hadde vært så dumt, en bøyle for eksempel hadde gjort susen. Når en badedrakt ikke blir brukt, men helst bare ligger og samler støv, så er det egentlig ikke så nøye hvordan den ser ut 🙂 Min badedrakt er lekker….grønn, og fin…uten bøyler 🙂 Hver sommer, så sier jeg til meg selv: Neste sommer, Heidi…da har du tatt av deg såpass at du faktisk kanskje vil kle ei badedrakt. Neste sommer da får du vist alle hvilken badenymfe du faktisk er….du har bare skjult det i veldig mange år 🙂 Neste sommer har ennå ikke kommet, men jeg gir ikke helt opp håpet om at det blir en neste sommer 🙂 Jeg tror mange overvektige hadde sett på Syden med andre øyne om vi faktisk kunne hatt muligheten til å få leilighet med eget basseng uten at det hadde kostet såpass mye ekstra som det faktisk gjør. Ikke at man skal reklamere dette ut mot overvektige, men jeg tror mange hadde senket skuldrene litt mer når man faktisk kan ligge ved sitt eget basseng for å slikke sol, eller badet i eget basseng uten å ha tusen øyne rettet mot seg – det hadde vært livet det 🙂 Jeg ser for meg at dette må være min Syden lykke 🙂

Flyskrekken min blir helt klart en utfordring når vi drar i september, og neste høst, så skal vi på roadtrip i USA. Jeg føler noe burde skje på dette området. En doktor i psykologi i Oslo driver med hypnose.Han jobber veldig mye med smertepasienter, men han jobber også en del med de av oss som har flyskrekk, og mener at om jeg ga han muligheten, så ville han kunne hjelpe meg. Jeg har prøvd hypnose i forhold til vektproblematikken, men vektproblematikken er så sammensatt at jeg ikke tror hypnosen kan favne alt. Flyskrekk derimot er et problem, og jeg har nok en mye større tro på at hypnosen kan hjelpe meg der. Jeg skal gå litt i tenkeboksen. Kanskje er det hypnosen som kan hjelpe meg å bli kvitt flyskrekken? Jeg har fått sovetabletter før en flytur, men de har bare gjort meg enda mer våken. Jeg har fått beroligende, men så var det dette med riktig dose…den sliter jeg med å finne 🙁 Prosjekt september er i gang – noe hjelp må være på plass når jeg setter meg på flyet til Alicante i september….

I morgen på bloggen, så kommer det en virkelig flott ” Gi Bort .” Da skal en av dere få en flott gave til en verdi av 3300 kr – juhu! Bare å glede seg!!

En middels grei uke nærmer seg slutten. Egentlig en flott uke på de fleste områder, men jeg sliter litt med å få tingene som gjelder trening, og vekt inn på de sporene jeg vil. Jeg sier til meg selv hver søndag at neste uke, da må jeg tenke en del annerledes, og jeg må legge inn en del trening utenom gruppetimene. Noe klarer jeg, men så er det noe jeg må droppe. Jeg liker ikke å droppe trening. Jeg liker å føle meg svært fornøyd etter endt uke, ikke sånn middels som jeg føler denne uken. To gruppetimer ble gjennomført denne uken, og to ganger med egentrening, men jeg fikk ikke med meg en eneste styrketime som jeg egentlig hadde på blokka mi, og da blir jeg litt sur på meg selv. Det kom riktignok ting i veien, men jeg kjenner jeg blir litt sur likevel. Hvorfor i all verden skal det være så innmari vanskelig å legge ting inn i kalenderen, og prioritere det? Om der dukker opp andre ting som ikke er livsviktige, hvorfor kan jeg ikke bare finne tidspunkter for dette som er før, eller etter trening. De tingene som er så viktige for meg, de bør jeg stå fast ved, så lenge andre avtaler kan gjøres på andre tidspunkter. Skulle jeg være nødt til å rokke på noen planer, så kan jeg vel ta det igjen når jeg er tilbake fra avtalen? Akkurat dette har jeg slitt litt med denne uken her. Jeg må øke antall treninger, og jeg må komme inn i en god rutine på dette. Treningene med overvektsgruppen er kommet inn i en rutine, nå må også de andre treningene komme inn i den samme, gode rutinen.

Ett par av dagene denne uken har også vært ett par av disse velkjente ” alt er galt ” dagene. De dagene har jeg heldigvis ikke så mange av lengre, men de er like kjipe for det. Dagene hvor ingenting stemmer, alt er bare ræva, og humøret litt deretter. En bjeffer, og biter litt mer på de dagene, men en kommer seg mye bedre gjennom de enn jeg gjorde før. Når ingenting stemmer, så er det ingenting som stemmer! Håret som man ellers er sånn rimelig fornøyd med, det er plutselig forandret seg til et fuglerede, og man vurderer om man i det hele tatt skal forlate huset i frykt for å skremme alle man ser. Tunikaen som satt som et skudd dagen før, den passer ikke i det hele tatt! Den som man følte seg så fin i dagen før, den ser man bare ikke ut i! Alt avsløres plutselig, og den strammer overalt. Plutselig kan man ikke skjønne hvorfor man ikke kjøpte den hundre størrelser større så den i alle fall kanskje hadde sett sånn nogenlunde ut. Man skjønner ikke hvorfor man i det hele tatt kjøpte den tunikaen…så prøver man 20-30 andre, og ALLE ser like stygge ut når man tar de på seg! Så var det disse lymfebeina som hadde gått ned i cm, men på sånne gale dager, så er jo tap av cm gått til at man har lagt på seg alt man har tatt av, og en haug til! Dobbelthaka som man følte var på vei bort fra ansiktet, den er plutselig tilbake, og har vel egentlig aldri vært så stor som nå. Kg, og cm man har mistet, det er på sånne dager bare en fantasi, for på sånne dager hvor ingenting stemmer, det er på sånne dager sannheten kommer frem….i alle fall tror man det en god stund 🙂 Jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen i sånne dager, og det er liksom ikke bare en liten ting som ikke stemmer, men alt på en gang. Det er slitsomt å gå rundt og kjenne på alt man er misfornøyd med når alt kommer på en gang. Samtidig kan det jo være godt at alt kommer på en gang, så slipper man å gå for mye rundt og kjenne på disse tingene. Lite hjelper det også at min bedre halvdel forteller meg hvor fin jeg er, og at det er hodet som utfordrer meg litt. Det er på sånne dager jeg nok kan bjeffe, og bite litt, men heldigvis, så slår fornuften fort inn. En bekjent kommenterte en dag at hun ikke trodde jeg hadde sånne dager lengre. Jeg som hadde jobbet så mye mentalt, jeg svevde vel bare på rosa skyer. Jeg gidder ikke bli fornærmet over sånne kommentarer lengre. Jeg elsker følelsen av at de fleste dagene nå er positive istedenfor negative som de var før, men at jeg har dårlige dager, det er det jo ingen tvil om. Det er noen mennesker som ikke kan klare å glede seg over at man lykkes med ting spesielt om de selv ikke klarer det.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Kostholdet er ennå en utfordring for meg. Ikke at jeg fråtser i ting jeg helst ikke skal fråtse i, men jeg skulle nok gjerne vært like flink her som jeg er med det mentale, og med den fysiske aktiviteten. Det er ofte ikke de store grepene som skal til før jeg vil kjenne at dette fungerer, og at jeg etter hvert også vil se det på vekta…vekta som jeg ikke har 🙂 Jeg har ennå ikke anskaffet meg vekt, og har ikke vært på vekta siden jeg avsluttet kurset på sykehuset da jeg gikk der i forbindelse med planene om operasjon. Jeg vet jeg burde ha vært på vekta for lenge siden. Klart jeg er nyskjerrig på hvor mye jeg har gått ned siden da, men vekta, og jeg er ikke helt på bølgelengde. Jeg er så redd for at vekta skal gi meg ett skikkelig slag i trynet når jeg går på. Jeg vet jo at det er vekta som vil bli skuffet…jeg vet jeg har gått ned, men jeg er så redd at tallene ikke er så høye som jeg tror. Jeg måler cm, og jeg ser at de minker…samtidig trener jeg mye, og det er nok blitt en del mer muskler, så jeg er liksom ikke helt klar for å møte en eventuell skuffelse. Ingen nedgang er skuffelse, men man har et ca tall i hodet, og skulle ikke det stemme, så er jeg redd jeg må kjempe en intern kamp. Jeg har mange ganger bedt meg selv om å skjerpe meg, så kanskje jeg våger meg opp på vekta en dag snart. Jeg vil jo egentlig ta de grepene som må til for å merke en noe raskere vektnedgang, så hvorfor jeg ennå ikke har fått gjort det, det har jeg ikke noe fornuftig svar på. Jeg har blitt tilbudt litt hjelp til å sette sammen noe som kan passe min kresne munn, så det er på tide å ta meg selv i nakken. Jeg spiser ganske bra, og jeg spiser ganske sunt. Jeg har ikke den uendelige trangen til skapsnoking, men skapsnokingen er ikke borte, og det er kanskje det at jeg kjenner at jeg har forsynt meg litt i skuffer, og skap som gjør at varsellampen nå blinker litt. Jeg skal ikke opp i vekt igjen, og det er kun meg selv som kan ta det nødvendige grepene.

En utfordring jeg har som lymfepasient, det er utvilsomt den store faren for infeksjoner, og det er disse infeksjonene som har satt meg mye ut av spill de to, tre siste årene. Det er det minste, mikroskopiske såret/hullet i huden som kan være grobunn for disse forferdelige infeksjonene. En gang ble jeg lagt inn på sykehuset, men ellers har jeg selv klart å få de under kontroll ved å ha pencillin hjemme. Høy feber, elendig allmenntilstand, verking i alt av ledd, rød, hoven, og øm på et, eller begge bein, og ute av stand til å trene i ett par uker. Bank i bordet, etter siste infeksjon, så har beina fungert veldig bra. Av og til føler jeg av jeg svever bortover når jeg går, og at jeg ikke kan kjenne beina. En sånn følelse er det lenge siden jeg har hatt, så jeg nyter de dagene. Sår er også noe jeg som lymfepasient kjenner godt til. De fleste av dere har sikkert en veldig god grobunn sånn at et sår kjapt lukker seg, og blir fint. Sånn er det dessverre ikke for meg, og mange av de som er i samme situasjon som meg. Når sirkulasjonssystemet ikke fungerer som det skal, så gror sår dårlig. Det tar evigheter før et sår har grodd fint, og lukket seg. Nesten 1 år holdt jeg på med et sår en gang, og da kjenner man på utfordringer! Da er man tålig lei bandasjer, tape, og sårsalver. Man prøver ALT, og det er som regel ingenting som hjelper i healingprosessen. Man går bare dag ut, og dag inn og håper at ting skal skje. Man blir frustrert, og man blir forbanna. Sår som må dekkes til hver eneste gang man skal i dusjen. Jeg kjenner jeg blir varm av tanken. For et halvt år siden klarte en støttestrømpe å gnage hull foran på foten min, og dermed var marerittet i gang. Et halvt år holdt jeg på. Sårsalver ble prøvd, jeg la sølv på såret fordi sykehuset mente det ville hjelpe, men ingenting hjalp. Såret ville ikke lukke seg, og selv om det ikke var noe infeksjon i såret, så blir man like frustrert! Det var da Marie nevnte ringblomstsalven. Marie er ei jeg har kjent i mange, mange år, og hun lager deilige, naturlige produkter. Jeg har mine favoritter blant det hun lager, men ringblomstsalve på mitt sår? Jeg var veldig skeptisk, og ikke visste jeg om jeg hadde tålmodighet til å prøve noe mer. Frustrasjonen over dette irriterende såret var så stor at jeg gjorde som Marie sa, jeg smørte meg morgen, og kveld. Etter ett par dager merket jeg ikke noe fremgang, og jeg hadde lyst til å kaste også ringblomstsalven i veggen…men etter 4 dager begynte ting å skje! Det begynte å komme skorpe, og optimismen kom tilbake. 3 uker etter jeg begynte å smøre meg, så hadde såret lukket seg helt! Hadde jeg bare prøvd ringblomstsalven lenge før! Da hadde ett halvt år i frustrasjon blitt til 3 uker! Jeg ville ta dette med i bloggen i dag fordi det er mange der ute som sliter med sår, som sliter med eksem, eller kløende hud. Mange har prøvd alt, og føler som meg at ingenting nytter. Ringblomstsalven er blitt min nye bestevenn. Jeg bruker den også når huden klær etter støttestrømpene, og når jeg får utslett. Jeg vet at den er perfekt på tørre, og sprukne hender, og føtter…og på leppene! Den er perfekt på såre barnestumper, og ømme brystvorter. Den er veldig god nå som sommeren etter hvert kommer, og du skulle få insektbitt, eller soleksem. Mange bruker den i ansiktet for å tilføre fuktighet om natten, og som kuldekrem om vinteren. Alle burde ha ringblomstsalven i sitt hjemmeapotek. Alt av apoteksalver til sår er kastet ut av huset, nå er det ringblomstsalven jeg bruker, og i tillegg er den 100% naturlig. I tillegg til ringblomst, så bruker Marie olivenolje, bivoks, og lavendel. Det er mye i naturen som kan gjøres oss veldig godt, så ringblomstsalven er dagens anbefaling. Du kan skaffe deg en på Urtemors side ved å sende en melding der…eller til meg.

https://www.facebook.com/BioTeam-Helhetsterapi-127691605882/?fref=ts

Nyt søndagen – imorgen blogges vi igjen, og i morgen er det en ny giveaway – gled dere!!

Jeg er i mot slankeoperasjoner. Jeg er i mot at man amputerer friske organer, og jeg er i mot at man gjør kroppens innside unormal for å få ett ” normalt ” liv. Slankeoperasjoner er nåtidens lobotomi skrev Linn Kristin Brænden i et gjesteinnlegg på bloggen min i november, og jeg er veldig enig med henne. En del reagerte nok på ordbruken, men det er jo mye sannhet i dette. Man ødelegger friske organer i desperasjonen etter å bli slank! Jeg vet jeg vil få mye kjeft etter dette innlegget også, men jeg synes det er så viktig å sette fokus på den økningen som nå er i antall slankeoperasjoner som utføres. Fra 150 slankeoperasjoner i 2004, så er antallet økt til 3000 i 2015! Noen vil nok kommentere at slike operasjoner ble utført lenge før 2004, men det er fra 2004 fagfolk selv uttaler at man startet med slankeoperasjonene som man utfører i dag. 3000 nordmenn legger seg hvert år under kniven i ett siste forsøk på å oppnå lykken med en slank kropp, for det er jo den slanke kroppen man higer etter. Alt av bivirkninger tar man med seg. Livet blir kanskje en større utfordring på så mange områder etter en operasjon, men samfunnet har alltid fortalt oss om at lykken, den ligger i en slank kropp, så da er man villig til å ta sjansen på alt som kan komme i kjølevannet av en operasjon. Mange angrer på at man tok valget fordi livet ble alt annet enn lett etterpå, men velger man operasjon, så er det et valg for resten av livet.

I helgen kunne man høre fagfolk uttale på nyhetene at man nå begynner å se langtidsbivirkningene av slankeoperasjoner. Disse har man visst lite om tidligere, nettopp fordi det ikke har gått mer enn 12 år siden starten. Man har vært redde for hva som vil dukke opp av bivirkninger etter at årene går. Man vet mye om bivirkningene som kan oppstå nært etter en operasjon, men man har ikke visst hva som kunne skje på lang sikt. På nyhetene lørdag kveld forteller også leder ved Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold, Jøran Hjelmesæth at langtidsbivirkningene begynner å komme for alvor. En dansk undersøkelse viser at to av tre fedmeopererte opplever symptomer som gjør at de tar kontakt med helsevesenet i etterkant av inngrepet. Dette ser man også i Norge. Sykdommer grunnet vitaminmangel, magesmerter man ofte ikke finner ut av, kvalme, forstoppelse, gallestein, depresjoner, økt bruk av rusmidler – dette er en del av bivirkningene man nå ser. Helsemyndighetene vet for lite om langtidsbivirkningene, og understreker at en operasjon skal være aller siste utvei. Det er nettopp det en slankeoperasjon skal være, en siste utvei. De som er så store at det er fare for livet, og de som faktisk ikke kan leve ett fullverdig liv pga stor vekt, de skal få innvilget operasjon. Vi andre, vi bør få ett helt annet behandlingstilbud. Jeg våger å hevde at de aller fleste av de som står i kø for operasjon i dag, de kunne ha klart vektreduksjonen på egenhånd ved hjelp av ett langvarig behandlingsopplegg der man bor. Jeg våger også å hevde at veldig mange ser på en slankeoperasjon som en ” lett ” utvei i form av at man da slipper å gjøre jobben selv. Det er ingen lett avgjørelse å la seg opererer, og jeg vet at for mange så er dette en avgjørelse som har tatt tid å komme frem til. Jeg vet at vi alle har prøvd tusenvis av ganger før. Jeg vet man blir oppgitt, at man blir lei og deprimert. Jeg vet man blir lei av å føle seg som en elefant, og lei av at vekten skal begrense oss. Jeg har vært der, og jeg vet nøyaktig hva veldig mange føler på. Jeg har vært så lei, og langt nede at jeg selv ønsket å la meg operere. Jeg så det som siste utvei jeg også fordi vekten tok for mye plass i livet mitt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg har som de fleste andre slitt masse med vekten, og jeg har jobbet masse opp igjennom for å gjøre noe med situasjonen. Til tider har jeg jobbet beinhardt. Ett par ganger har jeg virkelig lyktes i å gå ned i vekt. Kampen mot kiloene vil aldri være en kamp som er over. Det må jobbes for å forbli der nede. Klart det er frustrerende å tenke på at man alltid må tenke på hva man putter inn, og at man får nok trening, og aktivitet. Jeg skjønner at mange gir opp. Jeg skjønner at mange ikke orker denne evige kampen, og jeg skjønner at mange velger å la seg slankeoperere. Eller jeg vet ikke helt om jeg skjønner alle som gjør det, for der er nok altfor mange som enda tror at operasjon er løsningen, og at kampen mot kiloene nå er over. Man lærer masse på forkursene til operasjon om realiteten, man lærer om kampen som fortsatt må kjempes, men likevel er det altfor mange som tror at man nå kan sette seg godt tilbake i stolen, fordi jobben er gjort. 

Jeg ønsker at myndighetene skal redusere antall slankeoperasjoner, og jeg ønsker at det skal settes inn kruttet på behandling som man selv må delta i. Jeg ønsker ikke dette fordi jeg valgte å si nei til slankeoperasjon, men fordi jeg vet at det er en mye bedre måte å klare kampen mot kiloene på. Jeg er fortsatt tjukk, jeg sliter fortsatt med for mange kilo, men jeg ser at med den riktige hjelpen, så går det den riktige veien for meg både i form av vektnedgang, tap av cm, og en mye, mye bedre utgave av meg selv, en mye mer lykkelig og fornøyd Heidi. Veien jeg er på er en vei jeg selv er med på å bestemme målet for. Man skal ikke se på en slankeoperasjon som en lettvint utvei, og tro at man kan sitte med hendene i fanget, og tro at vektproblematikken er løst. Operasjon er en starthjelp, men om du jobbet før for å gå ned i vekt, så må du sannelig jobbe etter en operasjon også for å holde deg nede. Mange går jo ned mange kilo før en operasjon. Hvorfor ikke fortsette på denne veien når du faktisk ser at det er mulig? Man legger hele sjelen sin i å gå ned det antall kilo man må før en operasjon, og det beviser vel bare at når man ønsker noe høyt nok, så klarer man det? Ønsker man en vektnedgang sterkt nok på en naturlig måte, så kan man klare det! Det vil jo ta mye lengre tid, men kroppen ønsker det sånn. Det er sånn kroppen ønsker at vi skal gå ned. Man har brukt lang tid på å bryte ned kroppen, og ødelegge den, så da må man sannelig finne seg i at det tar tid å få den i form igjen. Tenk hvilken glede, og mestring man føler når man faktisk på egenhånd klarer å gå ned i vekt! Følelsene ved å klare, og mestre. Følelsene ved å lykkes, og se at det går an, det er følelser, og opplevelser som er verdt gull! Jeg ønsker en behandling av overvektige hvor det mentale får en stor plass. Hodet først, og deretter skal man ta grep og både trening, og kosthold. Jeg ønsker at overvektige skal vise at de ønsker en endring, og jeg ønsker at det skal ta den tiden det trenger. Det er ved å bruke god tid, og få den riktige hjelpen at man kan oppnå en vektreduksjon som varer. Dessuten ønsker jeg at vi skal slutte å jage etter den ” perfekte ” kroppen, og jeg vil vi skal slutte å trekke likhet mellom en slank kropp, og stor lykke.

For dere som følger bloggen min, så har dere nok lest om kampen jeg hadde i forhold til om jeg skulle velge slankeoperasjon, eller ikke. Jeg har vel alltid vært av den oppfatning at jeg aldri skulle legge meg under kniven. Man vil alltid klare det selv, men så kommer det perioder hvor alt ser helt håpløst ut, og så begynner tankene å spinne. Man blir lei av og hele tiden føle at man ikke lykkes, og det er ikke alltid like lett og akseptere at man drasser rundt på alle disse ekstra kiloene. Man vil gjerne ut av dette, og så ser man at man allerede har brukt mange år på å gå opp, og ned som en jojo. Alle ønsker vi oss denne lille, fantastiske pillen som man kan ta, og vips, så har man en lettere, og flottere kropp. Tenk så fantastisk det hadde om denne pillen ble oppdaget, og så kan man leve i denne drømmen en stund før hverdagen igjen brutalt slår en i bakken. Ingenting i livet er gratis heter det. Akkurat det er vel ikke helt sant, men når det kommer til vektnedgang, så kommer ingenting rakende på en fjøl. Det må jobbes, og det må jobbes beinhardt. Mitt valg om å si nei til operasjon, det er ikke noe jeg skriver om for å skryte, eller for å fortelle alle at mitt valg er det riktige. Jeg er ikke en enestående person som klarer noe ingen andre klarer. Kan jeg klare å endre etter tusenvis av mislykkede forsøk, og med alle mine negative følelser rundt meg selv, så kan alle klare det…og det er nettopp det budskapet jeg har til alle overvektige : VI KAN!

Europa står foran en fedmeepidemi av enorme proporsjoner innen 2030, ifølge prognoser fra Verdens helseorganisasjon (WHO). De tror at så mange som tre fjerdedeler av alle norske menn vil være overvektige innen 2030. Også i land hvor befolkningen tradisjonelt har vært slanke, som Sverige, ventes fedmeepidemi å slå til. Britiske helsemyndigheter mener at myndigheten i Europa nå må rette fokus på begrensning når det gjelder markedsføring av usunn mat, og sunn mat må gjøres billigere. Ingen tiltak som gjøres i dag gir gode resultater. Da gjelder vel det også resultatene etter fedmeoperasjoner? Forskning tyder på at mange fedmeopererte legger på seg igjen etter noen år, og kanskje når en høyere vekt enn før de ble operert. Hvert år opereres rundt 3000 personer for fedme i Norge. Antallet vokser raskt, og har ellevedoblet seg de siste ti åra. I dag er det omtrent 100 000 nordmenn som har sykelig overvekt. Stort sett er det voksne som får tilbud om operasjon, men det er også gjennomført på barn helt ned i alderen 13 år.

Jeg har hatt mange samtaler med bekjente som har gjennomgått en slankeoperasjon, og mange av disse syntes ting er blitt så innmari vanskelig. Det har mange bivirkninger, og man har begynt å merke at vekten går opp igjen. Mange skjønner ikke hvorfor, men da jeg spør om hvordan aktivitetsnivået, og matinntaket, så er det flere som må innrømme at de stort sett ikke har tatt de nødvendige grepene. Det er da man har misforstått ganske så mye med en operasjon. Man kjemper en like tøff kamp etter operasjonen som før, og man kan etterhvert kjenne panikken komme for at vekten skal gå tilbake der den var, men hvorfor tar man da ikke de grepene man må? Man ønsker ikke å trene, eller bevege seg mer, og man ser ikke at mengden mat ikke kan være som før. “Jeg trodde ting skulle bli så enkelt etterpå” sier de…det ble ingen enkel hverdag selv etter en operasjon. Mange kan etter hvert spise som før, mange kan spise ganske store porsjoner .. er virkelig det målet for mange som legger seg under kniven? Det er en starthjelp i forhold til at man får ett godt utgangspunkt, men kampen, den vil man måtte kjempe hver eneste dag. Jeg blir sykt provosert når jeg ser slankeopererte dytte i seg alt man kan tenke seg, og at de i tillegg er stolt over at de kan det. Jeg sier ikke at man ikke skal kose seg, men har man fått en slik sjanse, så griper man den, og så viser man at dette er noe man virkelig tar på alvor. Man sitter ikke på rompa, og tror at kiloene er borte for alltid, og har det samme mønsteret som man hadde før….En slankeoperasjon koster staten over 100000 kr. I tillegg kommer legebesøk/sykehus besøk grunnet komplikasjoner, og så kommer utgiftene til fjerning av løshud. Det blir store utgifter av slikt. Dette er lang større utgifter enn hva det hadde kostet å gi ett langvarig behandlingsopplegg hvor man følges tett av fagpersoner både innen det mentale, kostholdet vårt, og den fysiske aktiviteten. Det nytter ikke med 12 ukers aktivitet på grønn resept, eller noen ukers kurs når man etter disse ukene står helt alene. Vi trenger hjelpen her vi bor for å klare det.

Jeg har flere ganger gitt tommelen opp til de som virkelig jobber for å holde seg nede i vekt etter en operasjon. Jeg kjenner flere av dem også, og jeg er full av beundring. De er så utrolig flinke, og de viser at de mente alvor når de lot seg operere. De visste hvilket valg de tok, og de visste at det etterpå måtte jobbes for å forbli nede. Dette er tøffe mennesker som virkelig vil, og som jaggu får det til også. Jeg er ikke mot at slankeoperasjoner finnes, men jeg synes staten burde begynne i en helt annen ende, og jeg synes staten skal stille enda strengere krav enn de gjør i dag. Jeg tror det er veldig få som får nei til operasjon ennå man får beskjed om at det ikke er en selvfølge at alle får ja….jeg kjenner en som har fått nei, men som etter en stund likevel fikk ja. Er det sånn at alle som får ja til operasjon ikke kan klare de grepene som må til om hjelpen blir rettet bort fra operasjon, og heller setter fokus på det mentale, på aktivitet, og på kost? Er det fordi vi overvektige ikke gidder at stadig flere lar seg operere? Er det fordi man jager etter et mål som kanskje ikke er realistisk ? Man må forplikte seg, og man må ønske det. En operasjon bør være den veien som velges når ett skikkelig livsstilsendringsprogram er forsøkt.

” Nå må æ ned i vekt altså ” – uttalelsen kommer fra ei ” venninne”  som kanskje har 5 kilo for mye om man leter lenge nok. Jeg husker hvor provosert jeg ble av sånne uttalelser før, men nå bryr jeg meg ikke like mye lengre. 5 kg for noen er kanskje mye om buksene ikke går igjen, eller toppen strammer, men i mitt hode kan neppe 5 kg verken være verdens undergang, eller verdens vanskeligste mål å nå. Hadde jeg slitt med 5 kg, så hadde jeg klart det i går liksom. Det blir langt verre når man skal ha av seg 30 kg, eller 50 kg, eller for noen kanskje 100 kg! Før ble jeg både sint, og veldig lei meg når venninner satt og klaget over disse 5 kg som de ikke ante hvordan de skulle få av seg… og der satt jeg med mine x antall dobbelt så mange kilo, og ville helst bare reise meg å be de holde kjeft, og klage over noe som var verdt å klage over. Jeg gjorde aldri det, men de må da ha merket hvor stille jeg ble, og jeg synes fortsatt det er litt respektløst og klage over 5 kilo når det sitter personer der som sliter med langt mer enn de stakkars 5! Det er ikke moro å sitte sammen med venninner da. De klager, og klager, og sitter og funderer på hvordan de skal få kvittet seg med disse 5 kiloene, og hvilke shaker, eller kurer som passer best, og som gir det beste resultatet. De sitter og planlegger hvordan de skal sulte seg for å nå målet. Innimellom kommer de inn på trening, men det går mest på kurer, og dietter. Hvordan tror disse hylekorene det føles når de sitter der og klager mens jeg sitter og hører på? Når de hyler over 5 kilo, hva med meg? Tenker de noen gang på at jeg er der og må høre på de? Jeg grudde meg tidligere når det var venninnekvelder, for man kom jo alltid inn på vekt, og dietter, og jeg hadde aldri noe å tilføye. Jeg hadde min kamp, en kamp som de aldri ville være i nærheten av å skjønne hvordan var. Jeg som aldri hadde prøvd en eneste diett, og som ikke visste hva som funket for å få av disse stakkars 5 kiloene. Jeg var liksom ikke en del av deres verden på det punktet.Her vil jeg også legge til en viktig ting: ingen av mine gode, nære venninner er del av dette hylekoret 🙂

De siste årene har dette blitt en del annerledes. Jeg sier i fra, og deltar i samtalen. Jeg har mine erfaringer, men jeg blir fortsatt provosert når noen bare må klage over disse ekstra 3, eller 5 kiloene som sitter dønn fast. Noen ganger må jeg bare le også av disse hylekorene av noen venninner. Det er ikke måte på hvor langt de er villige til å gå for å miste kiloene. Det er sultedietter, det er shaker, det er minimum av kalorier, det er piller som selvsagt er en verdens nyhet – jeg trodde vi var så voksne nå, og hadde prøvd så mye at disse tingene var utelukket, men neida, det er bånn gass, og shake til både frokost, middag og kvelds. Etter ett par uker, så kan de ta inn et måltid, men først skal magen, og kroppen være både i ulag, og utakt, og man går rundt som tidsinnstilte bomber frem til kiloene er av. Tid til å trene har de ikke, energien strekker ikke til, men man får vel ikke akkurat mer energi av å sulte seg selv? Jeg skal når jeg skriver dette være rask til å få med at jeg absolutt skjønner at det å ha 3, eller 5 kg for mye kan være et problem for de som har det. Jeg ser veldig godt at om man ikke får på seg buksene, eller passer klærne som man gjorde, så er det et problem, og jeg ser at man ønsker å kvitte seg med de for å slippe å kjøpe ny garderobe, og for å føle seg mer vel når klærne sitter som de skal… men ikke sett i gang det største hylekoret når der faktisk sitter noen sammen med deg som sliter så mye mer, og som kjemper en kamp som er så mye mer uoppnåelig . Jeg ser at 5 kilo kan sitte dønn fast, men det er ikke moro å sitte å høre på for de som må kjempe en årelang kamp for å klare å komme så nogenlunde i mål. Det er veldig mye disse tingene som lesere av bloggen min skriver om i meldinger til meg. Jeg snakker mye om disse tingene sammen med mange venninner. Jeg snakker om min kamp, og de om deres, for vi kjemper alle en kamp , men det er en avslappet tone, og gode samtaler – men når der er noen som starter et hylekor om hvor ille det er å veie 5 kg for mye, og om alle diettene som må til, da melder jeg meg ut, og blir bare provosert.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Mange av oss trenger ett skikkelig spark bak for å komme i gang. Dette vet jeg alt om. Jeg har prøvd utallige ganger å sparke meg selv bak, men når man står alene, så er det ikke alltid like lett å treffe, og uten å ha noen som er der og støtter deg underveis, så er det utrolig vanskelig. Jeg vet mange savner et fellesskap, og for mange er det løsningen for å komme i gang med noe som varer. I tillegg så må man være forberedt på mange tøffe kamper med seg selv. Man blir utfordret så innmari mange ganger. Denne styggen på ryggen som forteller deg hvor mye bedre det er å sette seg i sofaen etter en lang dag, eller som prøver å innbille deg at du heller går i morgen fordi morgendagen er en mye bedre dag for deg å trene…og visst du kjenner ekstra godt etter, så kan det være du kjenner en sår hals, eller en vond skulder, og det er jo ikke bra å trene når man kanskje er syk… disse kampene, og mange flere må du være forberedt på å kjempe, spesielt i starten. Det er så mange unnskyldninger som ligger klar på rekke, og rad, og de bare venter på å utfordre deg. Det er da du må stålsette deg, og ha motsvarene klare. Det finnes svært få unnskyldninger for at du ikke kan gå på trening, og de dagene du kanskje har gruppetimer, så er det kun uhyre viktige ting som skal få lov til å holde deg borte fra timene. Treningstimene med overvektsgruppen er hellige for meg. Disse er det ingen som skal få rokke med visst det ikke er uhyre viktige ting. Det er lite som får meg til å droppe en time, og sånn tror jeg det må være. Man må være bestemt mot seg selv, for det er så lett å gli ut, og glir man først ut, så kan det være vanskelig å komme inn på riktig spor igjen. Dette vet dere sikkert alt om 🙂

Det var ett skikkelig spark i fua som måtte til for å få meg til å skjønne hvordan jeg skulle klare en livsstilsendring. Jeg trengte ett skikkelig spark i fua for å skjønne hvor problemet lå, og hva jeg måtte jobbe med for i det hele tatt og komme meg videre. Ordet ” fua ” er kanskje veldig sørlandsk, og det krever kanskje en forklaring for alle leserne av bloggen min som ikke er kjent med sørlandske ord og uttrykk 🙂 Fua betyr rompa, og det var ett skikkelig spark i rompa som ble løsningen for meg. Ikke bare det at jeg måtte ta meg selv i nakken, og riste litt fornuft i meg selv, men for meg ble dette sparket ett viktig, og nødvendig steg på veien jeg nå går. Fy, så skummelt det høres ut når man skal jobbe med hodet… jeg gikk jo litt i forsvar med det første, for når man tenker at man trenger hjelp med det mentale, så tenker i alle fall jeg at det forbindes med å være psykisk syk, og det var jo sannelig ikke jeg. Jeg hadde nok alt av pigger ute når vi på et livsstilsendringskurs på sykehuset fikk tilbud om samtaler med psykolog, og kognitiv teraput. Aldri om skulle jeg noe slikt! Jeg hadde da full kontroll på psyken min. Herremin for et nederlag og måtte søke hjelp på det mentale planet for å gå ned i vekt. Så satt jeg der da, og syntes litt synd på de deltakerne som sa ja til dette. Jaja, de var jo ikke så sterke som meg tenkte jeg i mitt stille sinn, og ble nesten forbanna når noen mente at alle burde takke ja…også jeg… 

I morgen er det trening igjen etter en liten påskeferie, og jegs er så frem til å komme inn i de gode rutinene igjen. Hverdagen er den beste plassen å være! Fortsatt kjenner jeg mye på frustrasjon, og masse spørsmål når det kommer til hvorfor ikke enda flere overvektige ønsker å være med i treningsgruppen vår. Jeg får masse henvendelser både privat, og på bloggen fra personer som er veldig interessert, men det stopper nesten før det har begynt.. Hvorfor vil ikke enda flere overvektige trene sammen med oss? Hvorfor vil ikke enda flere fokusere på helsen sin? Treningsgruppen er en unik mulighet til å starte den endringen du har ønsket deg så lenge, og det sammen med andre som vet akkurat hvordan du har det. Vi vil så gjerne ha deg med på laget!

Det er SÅ deilig når hverdagen er på plass igjen! Tilbake til de vanlige rutinene, og de vanlige dagene – hverdagen er en utrolig god plass å være. Jeg elsker hverdagen med sine oppturer, og nedturer. For all del, jeg liker ferier, og jeg liker avbrekkene, men etter sånne dager, så kjennes det utrolig godt når hverdagen er her igjen. Det er hverdager det er mest av, og her liker jeg meg. Det er god med ferie, og det er godt med avbrekk, men du verden så godt det er når hverdagen er tilbake, og man er tilbake i rutiner, og det daglige livet. Selv om fri, og ferie er herlig, så er det ingenting som hverdagen! Hverdagen med sine faste ting, med jobb og aktiviteter, og en hverdag som man kan fylle slik en vil om man plutselig skulle synes at hverdagen blir kjedelig 🙂 Jeg elsker hverdagen, og jeg liker å fylle dagene med gode ting både for meg selv, og de rundt meg. Hverdagen er blitt litt mer Heidi dager som jeg kan fylle med ting som er viktige for meg uten å være en stor egoist. Jeg tror det er problemet med oss kvinner, vi får altfor lett dårlig samvittighet om man skulle bruke tid på oss selv. Det å sette av egentid føler man fort blir egotid, og at en kun tenker på seg selv. Ofte blir det til at man da ikke setter av tid til seg selv, men bruker all tid, og energi på alle andre.

Jeg elsker hverdagen, og hverdagen er min!!

For noen dager vi har hatt i det siste her i sør! Det er så utrolig deilig å kjenne at våren er i anmarsj! Selv om jeg egentlig aldri lar årstider påvirke humøret mitt ved at jeg blir høst, eller vinterdeprimert, så er det jo ingen tvil om at våren gjør en hel haug med humøret, og hele meg! Våren bringer frem enda mer smil, og den bringer frem de gode følelsene i hele kroppen. Lysten til å være så mye mer ute, den er definitvt tilstede – jeg elsker våren, og jeg tror våren er den årstiden jeg liker aller best. Jeg er i tillegg vårbarn, født i april, så kanskje det gjør at jeg elsker våren aller mest 🙂 Kjenne naturen endre seg, se det begynner å spire, og gro, plenen som begynner å bli grønn, kjenne solen varme, sitte på terrassen og la solen gi farge til ansiktet – våren er herlig! Nå er det bare å håpe på like fine dager når påsken snart banker på døren – det hadde vel vært optimal lykke! Vi skal ha hjemmepåske, men med fint vær, så betyr det ut på fine turer med sekk, fiskestenger og engangsgrill.

I mitt forrige blogginnlegg, så skrev jeg litt om at våren nå er kommet til butikkene. Jeg blir så utrolig glad når jeg kommer inn i butikker, og vårens farger bare lyser mot meg. Jeg har fylt garderobeskapet med masse fine vårklær, og jeg blir ekstra glad når jeg kan bruke rosa, lyseblått, eller en herlig lilla farge. Da smiler jeg om kapp med solen. Jeg elsker farger, og har sånn sett aldri vært redd for å bruke farger, og heller ikke ulike mønstre. Jeg får også mange hyggelige tilbakemeldinger på at jeg er flink til å bruke farger. Jeg blir også veldig glad når jeg ser andre som bruker farger. Jeg blir nok litt lei meg når overvektige føler at den sorte fargen gir en følelse av at man kan gjemme seg bort, og at man da ikke blir sett like mye som om man bruker farger. Jeg kan sånn sett forstå tanken, men sånne tanker skulle jeg ønske at vi kunne klare å gi slipp på! Vi som er en størrelse, eller flere for store, vi skal da ikke måtte gjemme oss bort! Vi må prøve å finne den gode følelsen av stolthet. Klær skal ikke bare være noe vi er nødt til å ha på oss. Klær skal være noe vi føler oss flotte i, og som gir oss den gode velvære følelsen. Der er vi mange som har endel å jobbe med.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg har fått endel henvendelser etter forrige blogginnlegg hvor endel lurer på hvor jeg har kjøpt den rosa ytterjakken som jeg hadde på meg på ett av bildene. Jeg elsker den jakken, og akkurat nå, så bor jeg i den. Den er tynn, så den passer til temperaturen her sør. Den er i tillegg superlett å ha på seg, så lett at man nesten ikke føler at man har jakke på seg. Den er også veldig lett å legge sammen, og legge i vesken om det skulle bli såpass varmt at man vil ha den av seg. Fargen på jakken er jo bare helt nydelig, iallefall for oss som elsker farger, og som elsker rosa 🙂 Jeg blir jo så glad når jeg tar den på meg – så at farger påvirker humøret, det er det ingen tvil om! Den herlige rosa jakken er kjøpt i nettbutikken til Alexis Mote. Jeg vet at jakken har vært utsolgt, men Daniel på Alexis har fått tak i noen flere av disse jakkene, så nå er det mulig å gå inn i nettbutikken og bestille den. Den ble tatt inn i alle størrelser, men her kan det nok lønne seg å være litt rask med å bestille. Jeg varierer litt mellom størrelse 48, og 50, så i denne jakken, som forøvrig er fra danske Ciso, så bestilte jeg 52/54. Den er ganske normal i størrelsen. Jakken starter på 38/42, så denne er ikke kun for oss som bruker store størrelser. Ciso er en leverandør av stormote som jeg liker veldig godt. God på passform, og design. Så til dere som har henvendt dere om jakken fra Ciso, og alle dere andre, nå kan du bestille den her :  http://www.alexismote.no/products/ciso-ytterjakke-rosa-1937-90-7477-col-430  Veldig hyggelig om du i kommentarfeltet i nettbutikken forteller at du har sett jakken på bloggen min 🙂

Det er så utrolig godt å føle på at kroppen er tilbake der den skal være, og det er så godt å føle på at lysten til å trene, og lysten til å komme meg ut på tur er tilbake. Til uken er det treningsfri med treningsgruppen pga påsken, så da er det ekstra viktig at jeg er på hugget og kommer meg ut masse. Snøen er vel borte de fleste steder her i Kristiansand, og jeg skal til uken ut på årets første tur i Sukkevannsløypa, rett her jeg bor. Løypa med det jeg kaller monsterbakker, men som også forteller meg om fremgangen jeg har hatt fra jeg slet meg gjennom løypen den aller første gangen. Fremgangen er veldig stor, og selv om jeg puster som en hvalross opp de verste bakkene, så er det ikke like ille som det var, og det beste av alt er jo at selv om jeg puster, og peser, så går pulsen raskt ned igjen – det er ett godt tegn på en forbedret kondis 🙂 Det er nesten så jeg gleder meg til å komme i gang med turene i løypa. Glede vet jeg ikke om er det riktige ordet, eller kanskje det faktisk er en liten glede som kommer frem når jeg tenker på det…WOW! Det er fremgang det!!

GO’ LØRDAG!!

Det er søndag, og jeg våknet som vanlig kl. 06.30. Pelsballen stod ivrig ved sengen, og var overlykkelig over at nå var det tid for morgenturen. Det er rart hvordan ting endrer seg i løpet av årene. Før kunne jeg absolutt ikke gå ut døren før jeg hadde stelt meg, og sminket meg, nå er jeg trøtt både i trynet, og på håret når jeg tusler ut på disse tidligere morgenturene, og egentlig ikke tenker på annet enn at pelsballen skal få komme seg ut på tur. Jeg bryr meg fortsatt masse om å være velstelt, men jeg våger å vise ett trøtt ansikt uten at det er renset, og pyntet før jeg løper ut døren om morgenen. Morgenturene med pelsballen er dagens beste tur. Alt er så stille, og i dag hørte jeg kun skrittene igjennom våt, og tung snø. Mangelen på spor i snøen tydet på at det var pelsballen, og jeg som var først ute denne morgenen. Stillheten får meg til å tenke, og det som raser i mitt hodet er alle kjeppene som har blitt stukket inn i diverse hjul de siste ukene. Infeksjonsdritt som har satt meg tilbake treningsmessig, og som ødelegger så utrolig mye for planene, og målene mine. Det er så frustrerende! Når man er inne i en utrolig god rytme, ting går på skinner, og så blir man bare dyttet av sporet, og kastet på et sidespor som man ikke aner når man kommer av. Det er vanskelig å være på slike sidespor hvor alt er så usikkert, og hvor det er vanskelig å holde fokus.

I morgen er det mandag, og en ny uke. Jeg er spent på den nye uken. Infeksjonen er ute av kroppen, jeg har fått klarsignal for å starte å trene igjen, så i morgen er jeg mer enn klar. Samtidig så merker jeg at 3 uker uten trening også byr på sine utfordringer. Formen forfaller fortere enn man kan knipse. Man kjenner på pusten at det er en stund siden kroppen jobbet hardt på trening, og jeg kjenner faktisk også på at etter 3 uker, så er det litt vanskelig å motivere meg til trening. Det er lenge siden jeg har vært der, og det er litt skremmende. Jeg er superklar, jeg gleder meg til å treffe den flotteste gjengen igjen, men jeg kjenner at jeg må jobbe med meg selv for å finne tilbake den berømte motivasjonen som alltid har vært på topp…men jeg er sikker på at jeg finner den….likevel en rar følelse å kjenne på. Nå gjenstår det å se da om planene mine blir gjennomført, og ikke går rett vest som de siste ukene. Når man har slitt såpass mye som jeg har med dette beinet, så er man utrolig på vakt, og man kjenner på redselen for at kjipe ting kommer tilbake. Jeg må tilbake på det riktige sporet, og jeg må jobbe knallhardt nå fremover for å komme tilbake dit jeg var. Mentalt må jeg jobbe for hele tiden og akseptere at komplikasjoner med lymfebeina alltid vil være der, og ha fokus på at trening, og vektnedgangen vil være en utrolig positiv ting for beina. Jeg er den jeg er med mine plusser, og minuser, og så er jobben å akseptere at sånn er det bare.

Jeg skriver mye om viktigheten av å akseptere seg selv for den man er. Alle har vi våre ting som man ikke er fornøyd med. For meg er det vekten, og tømmerstokkene – for deg er det kanskje helt andre ting. Jeg er sikker på at dere alle finner mange feil om dere ser dere selv i speilet. Ofte er det nok bare vi som finner alle feilene, og som er så innmari flinke til å fokusere på de. Andre rundt oss finner ikke de samme feilene, og retter uansett fokus helt andre steder. Jeg har mange ganger stilt spørsmålstegn til hvorfor vi er så stygge med oss selv? Hvorfor kan vi ikke finne alle de fine tingene?. Er det ikke sånn at det er de fine tingene der faktisk er flest av?

Jeg har ved flere anledninger blitt spurt om å trekke frem de beste, og de dårligste egenskapene ved meg selv. Ikke noe problem tenker jeg, og ramser opp mine dårlige sider. Så er det tid for de positive, og der blir det som regel litt stopp. Jeg må tenke, og plutselig kommer ingenting på rams. Er det mulig? Jeg kan bruke lang tid på å fylle de 3-4 punktene med gode egenskaper. Er det fordi det føles som skryt om man kan de gode egenskapene på rams, eller er det fordi man er så flink til å fokusere på alt det negative at man ikke helt har kontroll på det positive? For min del tror jeg det er litt begge deler. Jeg tror hovedvekten ligger i det første. Det at jeg opp i gjennom har latt det negative overskygge det positive. Det faktum at jeg hele livet har vært overvektig, det har fått lov til å overskygge veldig mye av de positive sidene ved meg selv. Det er utrolig hvor mye vekten har å si. Er man stor, så skal ikke alt det positive få lov til å komme frem. Samtidig så ser jeg også at jeg er forsiktig med å trekke frem for mye positivt. Jeg vil ikke føle at jeg skryter, eller jeg vil ikke at andre skal oppfatte meg som en som skryter. Så når jeg får komplimenter, så sliter jeg med å vite helt hvordan jeg skal takle de, og jeg kan jo ikke fyre opp under dem, og støtte dem, for da skryter jeg…. så merkelige vi mennesker er!

Jeg har i alle år drevet med lokalradio, og jeg har opp igjennom fått veldig mange flotte tilbakemeldinger på det jeg har lagd av radio. Jeg har fått mye tilbakemeldinger på at jeg både har en veldig god radiostemme, og at jeg er veldig dyktig på det jeg gjør. Sånn innerst inne, så vet jeg at jeg kan radio, men  jeg nok også en noe sjenert person, jeg skriker ikke høyest i store forsamlinger, og det er jo klart også en grunn til at man kanskje ikke fremhever seg selv for mye. Det har tatt meg lang tid det å kunne si at jeg er utrolig dyktig til å lage radio, og at radio er noe jeg virkelig kan. Det føles rart bare det å skrive det. Jeg husker mange som har kommentert at jeg har en sexy radiostemme, og hyperventilerte jo nesten når jeg hørte det! Godt det er radio tenkte jeg alltid, der kan ingen se meg… hvorfor reagerte jeg sånn istedenfor og bare smile? Det å finne mine gode sider, og fokusere på de har tatt mange år. Jeg er kommet dit at alt fokuset på overvekten ikke får så mye plass. Jeg er ofte møkklei de store beina mine, og frustrert når målebåndet viser at jeg ikke har mistet en eneste cm, jeg skulle gjerne hatt en lettere kropp, men nå kjenner jeg at jeg er sjefen. Jeg tillater meg å være lei meg, jeg er både sur, og sint, men jeg bruker mye mindre tid på det. Fokuset mitt er en bedre helse, og dag for dag godta meg selv enda mer. Jeg vil nok aldri stå på barrikadene og rope ut hvor flott jeg er, eller legge ut skryte selfie på Facebook. Jeg vil heller aldri prøve å innbille noen at livet er som å sitte på en rosa sky – de tingene er bare ikke meg. Likevel vil jeg bli flinkere til å ta i mot komplimenter, og innse at jeg faktisk har mange positive, og fine sider som er verdt å fokusere på 🙂 Det er mye jeg er veldig god på!

Jeg beundrer mennesker som ” driter ” i hvordan de ser ut, og som har innsett at man har et liv, og det livet skal leves. Jeg gremmes nesten når jeg tenker på hvor mye tid jeg har misbrukt ved og dag ut, og dag inn tenke alle disse negative tankene om kropp, og vekt. Jeg digger mennesker som går kledd akkurat som de vil selv om de har for har sine synlige ” skavanker .” Jeg blir så utrolig glad når jeg møter mennesker som stråler av selvtillit, og glede, og som viser det til hele verden. Slike mennesker gjør meg godt. Positivitet, og gode tanker smitter veldig. Jeg sitter som regel igjen med mye tanker etter å ha møtt slike sprudlende mennesker, og sakte, men sikkert, så tror jeg mye av det de sier går inn der det skal.

Jeg har nå trukket en vinner av den flotte tunikaen fra Pont Neuf som er gitt av jenteen på Nice Size i Drøbak. Mange har kommentert gjenom disse to ukene frem til trekning i dag, og alle som har lagt igjen en kommentar er selvsagt med i trekningen. Den heldige vinneren ble :  RANDI HOLTSDALEN!!!! Gratulerer så masse med ny tunika, Randi! Den er virkelig lekker, så det er bare å glede seg 🙂  Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen.

Ha en nydelig søndag der ute – vi blogges i morgen!!