Det var smertefullt, og det gjorde vondt langt inn i sjelen. Jeg ble nesten litt uvel. Kanskje litt flau, og skamfull. Jeg vet ikke helt hva alt var, men jeg skal love deg at her ble det masse følelser og tanker på en gang. Få positive følelser for å si det sånn.

Dette bildet er tatt da jeg nok var på det største. Rundt 2000 kanskje.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Jeg har aldri hatt høye tanker om meg selv og kroppen min. Jeg har aldri vært komfortabel i egen kropp. Vekta har gått opp og ned, og det er vel kun en gang jeg har gått ned skikkelig mye, og da var jeg rundt 20 år, og heller ikke sånn kjempe stor. Det var vel helst i tiden etter jeg fikk datteren min at kroppen ble større og større. Det var da lipødemet slo ut i full blomst, kostholdet kunne nok ha vært mye bedre, og selv om jeg var aktiv, så hadde jeg svart belte i unnskyldninger for ikke å trene. I 2002 fikk jeg også livmorkreft, og det ble en tøff tid både fysisk og mentalt. I etterkant av operasjonen hvor de fjernet lymfeknuter, så fikk jeg også lymfødem, noe som resulterte i to tømmerstokker av noen ben. Så overvekten min er en sammensetning av årsaker.

Selv om jeg aldri har vært glad i egen kropp, og aldri vært komfortabel med den store kroppen, så har jeg alltid stått på barrikadene for å få være den man er i den kroppen man har. Det å bli akseptert uansett har vært en viktig sak å fronte. Det å sette fokus på stigmatiseringen av overvektige har vært viktig for meg. Jeg har fått lov til å være et ansikt, og en stemme i mange sammenhenger.

Våren 2022 fikk jeg en tlf fra finsk tv. De skulle lage en dokumentar om hvordan kropp blir fremstilt i kunsten, og i media. De hadde lest bloggen min, og ville gjerne ha meg med. I september 2022 kom et filmteam på 4 stk fra Finland til Kristiansand for å treffe meg, og for å gjøre opptak til programmet jeg skulle delta i. Fokuset var mye på utstillingen til den finske kunstneren Iiu Susiraja som bla hadde utstilling her i Kristiansand i 2020. Ei utstilling som skapte stor oppmerksomhet, og da mest av det negative slaget. Jeg var en av de som reagerte sterkt på denne utstillingen. Susiraja er samtidskunstner, og er selv en stor kvinne. I utstillingen hennes ” Dry Joy ” der brukte hun seg selv, og sin store kropp i bildene som blir vist. Etter å ha sett denne utstillingen, så ble jeg opprørt, provosert og lei meg. Jeg husker jeg deltok på NRK også i etterkant av utstillingen.

Det begynner å bli lenge siden det finske tv teamet var her i Kristiansand. Det begynner å nærme seg 2 år nå. Programmet skulle sendes i starten av 2023, men det tok sin tid før programmet var ferdig, og YLE sendte det i Finland. Det var i vår, så  to år etter jeg fikk telefonen fra dem. NRK skal også sendte programmet på nett, men jeg vet ikke når. Ikke vil jeg vite det heller, for det var smertefullt å se på….

Jeg fikk tilsendt linken fra den finske journalisten som intervjuet meg, og jeg var spent da jeg klikket inn for å se. Egentlig burde jeg kun ha brukt ørene, og ikke øynene, for det var smertefullt å se på. Det gjorde vondt innerst i sjelen. Var jeg så stor på det tidspunktet? Det var akkurat som om det var først da jeg innså hvor stor jeg faktisk har vært. Jeg kan ikke huske at jeg så meg selv sånn når jeg en sjelden gang så meg i speilet. Det var spesielt ansiktet som stresset meg når jeg så programmet. Ørten dobbelthaker liksom. Jeg så på måten jeg bevegde meg på. Så tungt. Nei, det var så vondt å se meg selv, og jeg fikk en slags ” wake up call.” Jeg vet at jeg har vært stor nærmest hele livet, og i programmet fikk jeg svart på hvitt hvor stor jeg så ut når andre så meg. Jeg har aldri fått det så nært på meg før som nå. Det var som om jeg glemte å høre på det jeg sa. jeg var kun opptatt av å se meg selv. Se hvor stor jeg var.

Dette er et screenshot fra det finske tv programmet.

En del kilo lettere. Bildet er vel tatt for et par mnd siden.

Etter å ha sett programmet, så satt jeg med en enorm takknemlighet over at den jenta jeg så i programmet, det er ikke den jenta jeg er lengre. Innvendig med tanker, følelser og meninger, så er jeg akkurat den samme, men utvendig har mye endret seg. Jeg sitter også med et håp om at jeg kan jobbe meg lengre nedover og få en kropp jeg kan bli glad i og være komfortabel med. Kropp er ikke lykke. Det er ikke kroppen som definerer meg, men når jeg ikke trives med kroppen jeg har, så er det viktig for meg det som har skjedd i forhold til vektreduksjonen. Jeg er både fysisk og mentalt på en helt annen plass i dag. En mye bedre plass. Livet og hverdagen er blitt så mye bedre, og jeg elsker endringene som har skjedd i livet mitt. Alt er så mye lettere, og kroppen jobber sammen med meg, ikke motsatt. Ting som var et slit før er ikke et slit lengre. Jeg beveger meg lettere. Orker mer. Klarer mer. Smiler mer. Kjenner mer på glede og lykke. Hodet er på en mer riktig plass. Jeg bruker ikke lengre så mye energi på å tenke på hvor stor og stygg jeg er. Det gjorde jeg før vekten begynte å gå ned. Å gå ned i vekt, det handler ikke om å bli verken digg eller attraktiv. Det handler om å bli glad i meg selv, og kroppen min. Det handler om helsen min, både den mentale og den fysiske.

Jeg kjenner at vekten går sent ned. Noen uker mye mer enn andre. Jeg nærmer meg – 28 kg, men jeg føler jeg må ha en god porsjon med tålmodighet. Kanskje er maten jeg spiser ” feil.” Jeg hadde sikkert gått ned mye mer om jeg levde på salat, og den typiske slankematen, men jeg spiser stort sett vanlig mat, men mye mindre enn før. Jeg blir veldig fort mett ennå, så mengden blir naturlig mye mindre enn hva jeg spiste før. Jeg spiser ikke sjokolade, men unner meg litt gummi godteri i blant, og litt salt, men mengdene kan ikke sammenlignes med hva jeg kunne spise før. Jeg trener også 6 ganger i uken, så det er klart at trening, det får man muskler av, og muskler veier mye. Jeg har lenge tenkt at jeg skal begynne å måle meg, men det blir liksom aldri noe. Men jeg vet at det er mange centimeter som har forlatt kroppen min.

Det smertet virkelig å se programmet fra finsk tv. Det var så vondt. Skikkelig vondt. Jeg kjente også en en glede og takknemlighet over at jeg er 28 kg lettere nå enn hva jeg var der. Etter å ha sett programmet så er jeg faktisk også veldig sikker på at jeg har gått ned en god del mer enn det jeg med egne øyne vet. Jeg hadde startet på Ozempic en god stund før jeg var på vekten første gangen. Det gikk noen måneder uten at jeg veide meg. Det var først da VG ville lage en reportasje at jeg gikk på vekta, så jeg er ganske så sikker på at jeg har tatt av en god del mer enn 28 kg…

Etter å ha sett programmet fra finsk tv, så er jeg stolt over vektnedgangen, og jeg sitter med et STORT ønske om at jeg aldri ender tilbake der jeg var, og det er det kun jeg som kan sørge for at jeg ikke gjør….

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.