Der falt buksa gitt. Rett ned. Jeg tok den på for å få status, og ned falt den. Det var ikke snakk om å sitte pent på plass i livet slik jeg er vant til at buksene mine gjør. Den ene etter den andre buksa falt ned, så denne dagen var det utvilsomt det store buksefallet her hjemme på Odderhei.

Jeg har aldri før opplevd at buksene har vært så store at de faller av. Aldri. Det var en sånn blanding av sjokk og glede tror jeg. Sjokk over at jeg faktisk har en buksekrise, glede over kiloene som er mistet. Altså buksekrise, det har jeg ikke hatt på mange år, og sist jeg hadde det, så var det ikke fordi buksene var for store, men fordi jeg slet med å få bukser til de store leggene mine. De siste årene har jeg hatt godt med bukser. Vide, gode bukser som jeg har følt meg vel i. Bukser som har skjult de store tømmer stokkene mine. Alltid stramme i livet, og over rompa, men med en veldig god vidde nedover. Som regel sorte bukser. Jeg har prøvd meg på andre farger, men det er de sorte jeg har vært mest glad i.

Pga utfordringene jeg har i beina, så har jeg sjeldent fått bukser på vanlige butikker, heller ikke i nettbutikken min. Av og til har jeg vært heldig at det har kommet inn en bukse med veldig god vidde, men det hører til sjeldenhetene. Så jeg har brukt sydame for å få spesialsydd bukser som kan passe mine utfordringer. Noen vil kanskje tro at jeg kun har ei bukse eller to fordi jeg som regel går i sort, og alle ser like ut, men jeg har hatt et godt utvalg av sorte bukser.

Nå som jeg har gått ned 27 kg, så merkes det også i klesskapene mine. Det er MYE klær som jeg har vært nødt til å legge bort. Masse overdeler som har har blitt altfor store, og jeg synes ikke det er så fint når klær slenger rundt meg. Da føler jeg meg bare enda større. Nå vil jeg helst ha overdeler som er litt mer kroppsnære, så gjett om ting endrer seg i takt med vekten. Det er ikke lenge siden jeg ikke klarte å gå med kroppsnære plagg.

Jeg hadde en opprydning i klesskapene for kort tid siden, og det var med blanda følelser jeg la bort det ene flotte plagget etter det andre. leit at jeg ikke kan bruke de flotte plagg lengre, men stor jubel fordi jeg endelig har klart å gå ned. Svære kasser ble fylt med klær som nå er for store.

Så var det tid for å prøve alle buksene mine. Jeg hadde tatt på ei bukse tidligere den dagen som var altfor stor i både liv og bein. Dette var i tillegg den nest siste buksen som sydama sydde til meg, så det er ikke så lenge siden den var perfekt i liv og bein. Nå var den stor både her og der. For stor i livet, for stor i beina og for stor over rompa. Jeg måtte bare legge den bort, for det så ikke fint ut, og i tillegg kan jeg ikke gå rundt å heise på buksen hele tiden når jeg er ute.

Så lenge denne buksen var såpass stor, så måtte jeg ta meg tid til å prøve alle buksene mine, og det fortsatt med de resterende som med den første : for stor, for stor, for stor, for stor… og sånn fortsatte det. 10 bukser måtte legges bort, eller det vil si, de fleste blir kastet. Jeg skal spare på to bare for å kunne se hvor jeg har vært en gang. de andre går i søpla. Disse er spesialsydd til meg. Spesialsydd til mine tømmerstokker og mine utfordringer, så derfor blir de kastet og ikke gitt bort. Og det å sy dem inn, det er en stor jobb, og samtidig så har sydama måtte lage nytt mønster tilpasset mine nye mål.

Når jeg kom til ei brun bukse, så opplevde jeg faktisk at den falt av meg! Jeg måtte bruke hendene for å holde den oppe, for denne ville ikke sitte i livet i det hele tatt. Og beina var også altfor store, og det hang masse stoff over rompa. Det så ikke akkurat pent ut. Jeg har prøvd å vise på et par bilder hvordan buksene nå har blitt til meg. Jeg er så glad i buksene mine, men…jeg er nok mer glad i å kjenne på at vekta har gått såpass mye ned som den er. Så selv om det faktisk er veldig trist at jeg må kvitte meg ned så mange fine bukser, så er det jo også stor jubel for at jeg faktisk opplever dette.

Nå er det buksekrise. Jeg har vel kanskje to bukser som jeg nå kan bruke, men det er kun sommerbukser. Så nå er sydama i gang med å sy to nye par med bukser til meg, og etter sommeren må jeg ha to par nye, sorte. Sydama skal også sy inn ei dongeribukse fra nettbutikken min. Aldri før har jeg passet disse, og nå må den syes inn. Det å oppleve buksekrise, det er noe helt nytt for meg gitt. I går måtte jeg ta på meg ei som var altfor stor, og da går man hele tiden å drar den opp. Litt sånn frustrerende det også. Man bruker så mye energi på å heise buksen opp for hvert skritt man tar.

I helgen har jeg prinsebesøk, noe som alltid er like fint. Jeg er så heldig som har to flotte barnebarn, og tid med dem er dyrbar tid.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.