Jeg hadde gitt opp. Jeg orket ikke kjempe denne kampen som aldri ga varige resultater. Jeg var lei av å starte hver mandag, og gå på trynet igjen få dager etterpå. Jeg var lei av en stor kropp som jeg aldri ble fortrolig med. Jeg tenkte på fremtiden, og ønsket en kropp som samarbeidet. Jeg var lei av å tenke stygge tanker om meg selv, og jeg var så lei av all nedsnakkingen jeg gjorde. Jeg ønsket å oppnå drømmen min – drømmen om å veie 60-70 kg, og dermed få kjenne på denne store lykkefølelsen. Jeg orket ikke å ta flere kamper som jeg aldri vant, så jeg gikk til legen, og ble henvist til operasjon.

Jeg ville jo ikke opereres, alle rundt meg visste det, men jeg måtte bare overbevise meg selv. Hvordan ville livet mitt bli? Ville det bli rosa, og fylt med lykke om jeg opererte meg? Det var tusen spørsmål i hodet. Selv om  jeg alltid har vært stor, så har jeg nok hatt færre utfordringer enn mange andre. Jeg har alltid hatt ett ganske aktivt liv, og jeg har aldri ” bare” sittet i sofaen uten å løfte en finger.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi er mange som kjemper en tøff kamp mot kiloene, og vi er mange som har gått så mange ganger på trynet at man ofte gir opp. Drømmen, og håpet om en slank, og lekker kropp trøkkes ned i søla gang på gang, og det er liksom ikke måte på hvor mye man skal kjenne på det og mislykkes. Jeg er en av dem som vet hvordan det kjentes når man aldri klarte det man ønsket. Hva var galt med meg? Hvorfor klarte jeg ikke å lykkes? Følelsen av og være mislykket, tjukk, og stygg – det er en forferdelig vond følelse å kjenne på . Det at man aldri over tid klarer å kjenne på det å mestre, det gjør noe med oss. Det å skuffe seg selv gang på gang – det er vondt det! I tillegg er det så utrolig flaut at man aldri lykkes.

Det ble ingen operasjon. Hver enkelt må kjenne på hva som føles riktig, og gjør det som er best for en selv. For meg var det å velge bort en slankeoperasjon det riktige valget. Jeg mener operasjon bør være siste utvei. Jeg mener vi må jobbe for å oppnå det vi ønsker. Jeg mener vi skal vise at vi ønsker en endring, og jeg mener at det å kjenne på mestring er en viktig følelse å kjenne på. Det er ingen som kan hvile på lauvbærene etter man er operert. Det er en kamp for å holde vekten, og her blir mange veldig skuffet. Det er så utrolig trist å se hvor mange som etter noen år igjen er overvektig, og tilbake på samme vekt som før, eller kanskje også enda høyere. Det er så mange som ikke bryr seg om grepene i ettertid, og hva skjer da? Kiloene kommer på en etter en, og vekten er plutselig tilbake sammen med BMI’en som sier fedme.

Jeg har lipolymfødem. Et blandingsødem. Jeg har både lipødem og lymfødem. Jeg var en av de ” heldige ” som fikk begge deler. Lite visste jeg dette når jeg vokste opp. Eller at kreftoperasjonen skulle gi lymfødem som senskade. Lipødemfettet som man ikke kan slanke bort uansett hvor hardt man prøver. Mange kvinner lider av lipødem. Man antar at så mange som 100000 norske kvinner kan ha lipødem.

Lipødem er en tilstand med unormal ansamling av fett under huden på legger og lår. Det er et kriterium at fettansamlingen ikke står i forhold til fettfordeling ellers på kroppen. Det typiske bildet er altså en betydelig fedme samlet i begge lår og legger, og eventuelt hofte og sete-parti, men med en normal, eller i alle fall langt slankere overkropp. Forskjellen på lipødem og vanlige fettceller er at du tydelig kan føle mange små kuler i huden, som om du har mange erter under huden.

Det er frustrerende når du blir fortalt at du må ta deg sammen. Du må spise mindre og trene mer. Selv opplever du bare å ese ut, og skjønner ikke hvorfor. Det er psykisk tungt, utrolig tungt. Hadde jeg visst at mine store bein var pga sykdom, så hadde ting vært mye lettere opp igjennom. Det at jeg har et lipolymfødem var også en av årsakene til at jeg ikke ønsket operasjon i frykt for en slank overkropp, og gedigne bein.

Når jeg skriver om slankeoperasjoner, så er jeg redd for å såre. Det er ikke meningen. Mange jobber knallhardt for å holde vekten. Dessverre så er det en del andre som ikke helt skjønner at de må jobbe for å vedlikeholde en lav vekt. Staten betaler 100000 kr for en operasjon, og da må man legge om, og bytte gir.

Jeg drømte om å veie 60 kg. Er det mulig å drømme så stort, og så urealistisk? Når jeg innså at drømmen ikke var realistisk, så raste verden ett lite øyeblikk. Drømmen ble knust, og jeg følte på en ny nedtur. Samtidig fikk livet en ny retning. Jeg traff fantastiske Line, og sammen med henne innså jeg at det var nå reisen skulle starte. Reisen mot ett lettere liv, en bedre helse, og et tall på vekten jeg var fornøyd med. Line og jeg jobbet sammen mentalt. Jeg innså at lykken ikke er 60 kg, men lykken er en lykkelig meg. 

Jeg ønsket ett godt liv, jeg ønsket å kjenne på følelsen av å mestre, jeg ønsket en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. Reisen er ikke slutt, den vil aldri ta slutt… men jeg har opplevd å miste mye vekt, jeg har opplevd å komme i god form, og jeg har opplevd og faktisk kunne være stolt, og fornøyd. Hvem skulle ha trodd det? Det som virker umulig – det er faktisk mulig! Endelig kjenner jeg også på å lykkes – reisen min har gitt resultater. Jeg vet jeg vil komme dit jeg vil fordi jeg har endret på målene mine, og endret måten jeg tenker på – kan jeg, så kan alle.

Det som virker umulig er mulig. Man må bare sette seg mål som er mulige å oppnå. Målene våre er som regel så hårete at det er en av grunnene til at man ikke lykkes. Man kan ikke klare alt på en gang. Babysteps, og delmål tror jeg er viktig for å nå dit man vil. Så tror jeg man må spørre seg selv hvilket vektmål man har? Hvorfor er målet 60, eller 70 kg? Hvorfor går lykkegrensen der? Hvorfor er det et tall på ei vekt som skal fortelle deg når du er lykkelig, og fornøyd?

Lykken ligger ikke i badevekta, eller tallene den viser. Lykken er der når du kjenner den, og har ingenting med tall å gjøre. Når du er fornøyd, så drit i hva vekta viser! Når du føler deg vel, når du føler at kroppen samarbeider, når helsen er bra, når negative tanker er snudd til positive, når du smiler og har det godt med deg selv – da er du der du skal være – uansett hva badevekta forteller deg.

Sårende kommentarer har til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Jeg gjorde mange forsøk, men kommentarer gjør så innmari vondt, så forsøkene har blitt mislykket gang på gang. Det handler ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som blir sagt. Det er faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen, selvfølelsen får en stor knekk. Dette fjerner jo også lysten til å trene. Jeg trenger ikke at man nødvendigvis heier meg frem, men la meg i alle fall få være tilstede uten at noen skal såre meg. Jeg er på treningssenter fordi jeg trenger det. Dette vet jeg, ingen andre trenger å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt.

Istedenfor å ha fokus på treningen, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang. Jeg husker jeg satt i bilen utenfor, og kjempet en kamp med meg selv på om jeg skulle gå inn, eller ikke. Det var ikke alltid jeg gikk inn. Noen ganger kjørte jeg hjem igjen. Jeg vet at veldig mye satt i hodet mitt, og jeg hadde nok lett for å tro at jeg ble mer snakket om, og sett på enn jeg kanskje ble. Jeg vet at jeg nok ofte kunne lage bilder som ikke fantes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg har fått, de har vært veldig så ekte.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Heldigvis har jeg opplevd å være på treningssentre som har rom for alle, og det å ha rom for alle er så utrolig viktig. Man ønsker at overvektige skal være mer fysisk aktive, og da må treningssentrene ha en terskel som er så lav at alle kan våge å gå over. Det må være en plass man passer inn, hvor man må bli sett, og tatt vare på. Blir man overlatt til seg selv, og opplever at man ikke passer inn, så er veien til utgangsdøren veldig lett å finne, og veien tilbake er det ikke sikkert man orker å gå. Drømmen min, og håpet mitt er at treningssentrene ser at de kan gjøre mye for gruppen overvektige. For mange overvektige, så vil de ordinære sal timene kanskje bli noe for harde for de som kommer helt utrente. Mange har ikke trent på år, og da må timene tilpasses dette. For andre overvektige så er det denne berømte terskelen. 

Vi hadde ett helt fantastisk tilbud her i Kristiansand. Vi fikk tilbudet i 2014, og ble lagt ned nå i høst. En egen treningsgruppe for overvektige var drømmen min, det var hjertebarnet mitt. Behovet er så utrolig stort, men kun få overvektige kom, og benyttet seg av å trene på den tilrettelagte treningen. Vi trenger egne grupper, vi trenger å være i en gruppe hvor vi trener sammen med andre som også er overvektige. Vi trenger å føle oss vel, vi trenger støtten, og motivasjonen som en slik gruppe kan gi. Spring prøvde lenge, men når overvektige er så full av unnskyldninger, så er det ikke lett å opprettholde et tilbud. Man hyler om at ett slikt tilbud er nødvendig for å komme i bedre form. Når tilbudet er der rett foran øyene på oss, så bruker vi det vi er så innmari gode på : Unnskyldninger. Unnskyldninger har vi så det holder, og vi lurer oss selv igjen, og igjen. Istedenfor at vi stadig lager nye unnskyldninger, så er det kanskje på tide å ta ansvar. Ingen andre kan ta ansvar for oss. Valget er ene og alene vårt.

Jeg har ikke frykten lengre. Jeg er ikke redd for å gå inn på treningssenteret. Jeg føler meg hjemme på Spring. Jeg føler meg velkommen. Jeg føler meg sett, og tatt vare på. Selv om jeg trener alene, så er det alltid gode råd, og tips å få fra de som jobber der. Trenger jeg nye treningstips, så spør jeg en av mine tidligere instruktører, Anette. Det var hun som oppfordret meg til å trene intervall på mølle, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er SÅ  tungt, men så moro. Skulle det være andre på tredemøllene når jeg kommer, og jeg må velge ei mølle som står mellom to andre, så velger jeg den møllen uten å tenke noe mer på det. Det hadde jeg aldri gjort tidligere. Da hadde jeg ventet til jeg hadde fått mer plass rundt meg. Forleden dag måtte jeg ta ei mølle som stod mellom to meget så veltrente, flotte menn. Jeg tok møllen med største selvtillit, og gjorde min intervalltrening mens de løp så de nesten så mannen med ljåen på hver sin side av meg.

Den berømte dørstokkmila er unnskyldningen jeg hører fra mange. Frykten for treningssentre er en frykt veldig mange kjenner på. Som dere forstår – jeg har hatt den samme frykten. Jeg har kjent på de samme følelsene. Jeg har hatt store klumper i magen, og grått mange tårer fordi jeg ikke har følt meg hjemme på et treningssenter. Det er mulig å overvinne frykten om man bare vil det sterkt nok. Jeg klarte det, da kan også du klare det.

Reklame | Schim Jolie

Lykke kan være så mangt. Det trenger ikke være de store ting som skaper den gode følelsen av lykke. For meg ligger lykken i både de små, og store tingene i livet. Mange vil nok mene at materielle ting ikke skaper lykke, det er jeg enig i, men de gir i alle fall en veldig god følelse. Lykken ikke kan kjøpes, men jeg blir oppriktig glad når jeg kjøper meg nye klær, eller ett nytt smykke, eller kanskje ei ny veske. Jeg blir ikke mer lykkelig, men jeg blir glad,  jeg blir stolt, og jeg kjenner på gode følelser. Disse gode følelsene skal man få lov til å kjenne på. Man skal få lov å være glad når man kjøper, eller mottar noe.

I vår skrev jeg om at lykken var et rosa skjerf. Etter det er denne lykken blitt både grå og rød. Skjerf som er slik jeg ønsker at et skjerf skal være. God størrelse, helt nydelig å ha på seg, fantastiske farger, og ett nydelig design. Skjerfet er rett og slett vakkert. Skjerf er noe jeg ofte ikke bruker fordi jeg føler mange er for små, de sitter for tett inntil halsen. Jeg kan fort føle meg kvelt, og så er det liksom noe med den dobbelthaka når skjerfet kommer for tett inntil halsen. Jeg vet jeg er rar, men sånn er jeg bare. Skjerfene mine er helt perfekte. De er lagd i 45 % ull, og 55 % silke. Tenk så nydelig å ha dette rundt halsen. Skjerfene blir også lagt merke til. Jeg får så masse skryt for de. Skjerfene er 140 x 140 cm. Du finner skjerfene her : https://www.thesilkshoop.com/ull-silke

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Skjerfene er fra Schim Jolie, og designet av flotte Ingrid Himberg fra Kristiansand. I tillegg til skjerfene i ull, og silke, så designer Ingrid også flotte, og helt spesielle skjerf i 100 % silkechiffon, og i 100% i silkesateng. Skjerfene er helt unike, og designet er helt utrolig flotte bilder tatt av Ingrid Himberg på ulike reiser verden over som da er printet over på  disse flotte silkeskjerfene.  Du finner silkeskjerfene her : https://schimjolie.com/    Det fantastiske med silkeskjerfene er også at du kan bruke de på så mange måter, og du kan få med en egen styleguide som viser hvordan du kan bruke skjerfene på 88 ulike måter.

Kunne du tenke deg ett av de flotte skjerfene fra Schim Jolie? Ingrid og Schim Jolie ønsker å gi bort et skjerf til en av bloggens flotte lesere. Ønsker du å bli den lykkelige eier, så legger du igjen en kommentar på bloggen og forteller meg hvorfor du ønsker å bli den heldige. Hvilken farge kunne du ha tenkt deg? Viktig er det også at du skriver inn epostadressen din når du legger igjen kommentaren.

Jeg har rødt, grått og rosa, men det frister med grønt…og brunt…. 🙂 

Reklame | Pont Neuf

Jeg synes høsten er fin, innmari fin. Jeg elsker å være ute, se alle de flotte fargene. Jeg liker høsten, og bryr meg ikke så mye om at dagene blir mørkere. Jeg vet mange sliter med den mørke tiden, men for min del, så lar jeg nok ikke årstidene påvirke meg for mye.

Ofte blir høsten preget av mørke farger på klesfronten. Sort, brunt, marine, grått. Produsentene våget etter hvert litt mer, og så kanskje at vi absolitt trengte farger i en mørk årstid. Det ble litt mer farger etterhvert, og jeg blir innmari glad av å se farger. Jeg blir utrolig glad av å bruke farger.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

I høst er det flotte farger i butikkene. Jeg har alltid sort, eller marine på bukser, men overdeler, jakker, og skjerf, de kan godt være fargerike. Jeg liker kanskje ikke for mye mønster på denne tiden. Jeg går nok mest for ensfarget når det er høst. Denne høsten er det gult, det er grønt, petrol, mørk rosa, og ikke minst, lilla. Jeg som ikke trodde jeg skulle bruke gult, jeg har fått meg både dunjakke, og lang cardigan i høstens gulfarge. Jeg har endel farger på jakkene som jeg skal bruke nå utover.

En venn for livet. Jeg kunne skrevet masse om mine, flotte nære venner. De som alltid er der. Akkurat i dag handler det ikke om mennesker, men klær. De klesprodusentene som alltid leverer. Plaggene som sitter som de skal, plaggene som har både designet og fargene. Pont Neuf er en slik venn.

Pont Neuf høst er en flott kolleksjon med mange flotte farger, og spennende design, som alltid. Jeg blir aldri skuffet over Pont Neuf. Der er alltid plagg som jeg ikke kler, og som ikke er min stil. Plagg som er for korte, og bukser som jeg ikke passer, men i en hel kolleksjon, så skal det noe til at alt passer smaken, og kroppen 100%. Det meste derimot er klær for mitt øye, og min kropp. 

I høst har Pont Neuf mye lilla, og mye blått. Der er litt grønt i tillegg til fargene man alltid finner i en høstkolleksjon. Jeg elsker lilla! Lilla er en utrolig nydelig farge som jeg føler at jeg kler veldig godt. Blått har jeg aldri hatt så mye av i garderoben min, men jeg ser jo at det absolutt er en farge jeg kler, så nå har garderoben min blitt litt blå. Jakken jeg har på meg er utrolig flott. Nydelig lilla, og en utrolig god passform. Jakken kommer også i andre farger. Jakken heter ” Gudrun ”  Jakken er i 60% viskose, og 40% ull, en veldig god mellomjakke. Veldig fin på denne tiden. Klør heller ikke selv om det er ull i den.

Kjolen/tunikaen heter ” Hilda.” Stilig design, flotte farger. Jeg er 178 cm høy, og jeg bruker denne til tunika. For andre er den mer aktuell som kjole. Denne finnes også i en kortere modell for dere som liker det best.

Du finner høstkolleksjonen til Pont Neuf her : http://pontneuf.dk/efteraar-2018/

Jeg føler meg så utrolig heldig. Heldig som får lov til å være med på så mange spennende ting. Heldig som får lov til ” å jobbe ” med de tingene jeg brenner så for, fortelle om de tingene jeg brenner for. Gjennom både bloggen og ledervervet i NLLF, så får jeg være med på så mange spennende, og lærerike ting, og jeg får også truffet mange nye, flotte mennesker. Jeg får utfordret meg selv på mange plan, og jeg har vokst enormt som menneske. Ting jeg aldri før hadde trodd jeg skulle gjøre, de blir nå gjort på strak arm. Jeg har uten tvil fått mer selvtillit, og mer tro på meg selv.

For to uker siden ble jeg kontaktet av en journalist fra Norsk Ukeblad som ønsket å lage en reportasje om meg til en serie de har i bladet. Hun hadde lest bloggen min, og ønsket å sette et fokus på mitt liv som en størrelse for stor, hvordan det har vært, og hvordan det har blitt. Hun ønsket å sette fokus på gleden over klær, viktigheten av å kle seg pent og føle seg vel selv om man er stor. Jeg brenner jo for disse tingene, så jeg sa selvsagt ja til å snakke med Camilla, en flott journalist fra min egen hjemby. Jeg er spent på å lese reportasjen, spent på hvordan Camilla vinkler det.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Denne uken her har jeg fått lov til å tilbringe en del tid sammen med Marianne som er fotograf for Norsk Ukeblad. Hun kom til Kristiansand på mandag for å ta bilder til reportasjen, og fokuset på bildene var klær, fargerike klær. Jeg hadde på forhånd fått beskjed om å finne fire antrekk. En lett oppgave? Absolutt ikke. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg brukte på å finne disse fire antrekkene. Til mer man har, til vanskeligere blir det. Jeg brukte en evighet av tid. Prøvde, hang bort. Prøvde, hang bort. Sånn gikk det utover den kvelden. Etter lang tid endte jeg opp med fire antrekk, fire antrekk med farger, fire antrekk som jeg var veldig fornøyd med. Det ble litt endringer underveis etter at fotografen kom, men jeg fikk i alle fall en veldig god gjennomgang av garderoben min.

Å få være med på en fotoshoot med en så dyktig fotograf, det var utrolig spennende! Jeg har tidligere vært på fotoshoot hos Stormberg, men dette ble på en helt annen måte. Vi var sammen noen timer. Vi flyttet oss litt rundt for å ta bilder. Litt hjemme, litt i byen og litt på en stormotebutikk. Man får liksom en ørliten følelse av hvordan det er å være med på slike ting oftere enn det jeg er. Det er ikke gjort på et knips det å ta bilder, det tas utallige bilder med samme motiv, ingenting er tilfeldig. Det var utrolig spennende å se hvordan en fotograf jobber, og hvordan en fotograf tenker.

Bilder. Bilder er aldri moro bortsett fra de få gangene man virkelig er fornøyd med et bilde. Jeg har aldri likt verken å ta , eller å se bilder av meg selv. Jeg har alltid vært den som har tatt bildene, og dermed hatt muligheten til å gjemme meg bort. Å se seg selv som en vandrende flodhest var aldri moro. Noen tror sikkert at jeg elsker bilder av meg selv siden jeg legger mye bilder ut på bloggen, men sånn er det nok ikke. Samtidig så må jeg jo gjøre det om jeg skal blogge. Bilder er viktig. Jeg grudde meg nok litt til å ta disse bildene, for jeg gruer meg jo alltid til å se hvordan bildene blir. Man er alltid super kritisk til seg selv, og finner alltid 100 feil som andre ikke finner.

Det er alltid ting jeg er redd for med bilder. Jeg er aller mest redd for at ansiktet skal bli for stort, og at dobbelthaken skal komme for godt frem. Hos Stormberg var jeg også alltid redd for om overarmene ble for synlige når jeg viste for eksempel t-skjorter. Noe av det aller  ” verste ” , og som jeg bekymrer meg mest for er hvordan håret blir på bildene. En ” bad hair day ” er aldri en god ting på bilder, og er man ikke fin på håret, så blir mye ødelagt, i alle fall i mitt hode. Jeg tror mange tenker som meg akkurat der.

Jeg fikk se en del av bildene som Marianne tok av meg, og jeg må jo være så ærlig å si at der var veldig mange fine bilder. Er man en dyktig fotograf, så får man vel frem det beste i de fleste. Nå håper jeg bare at de beste bildene blir valgt ut. Jeg er utrolig spent.

Jeg er spent på å lese reportasjen. Glad om min historie kan inspirere og motivere. Glad om store kvinner kan se hvor flotte de faktisk er, og hvor viktig det er å føle seg vel. Kanskje kan jeg være med på at andre våger. Kan mine tanker, opplevelser og erfaringer bety noe for andre, så vet jeg at valget med å begynne å blogge var et veldig riktig valg. Når reportasjen kommer på trykk, det vet jeg ennå ikke, men vær sikker: dere skal få beskjed 🙂

Reklame | Alexis Mote

Nå vet jeg at mange smiler godt. Noen ler, og rister sikkert på hodet. Jada, jeg vet det. Jeg er håpløs. Min mor er vel den som er mest oppgitt, og som sikkert tror at jeg har ett aldri så lite problem.

Jada, jeg har gjort det igjen. Ei ny jakke er ankommet Odderhei Platå. MEN  jeg har jo med denne nye forberedt meg på vinter og snø. Man må jo være forberedt på at kulden plutselig kan komme, og da skal sannelig ikke jeg fryse. Jada, jeg skjønner at unnskyldningen var veldig tynn. Jeg vet at mange ikke går på den der. Jeg har jo jakker for kalde dager i skapene, men denne jeg fikk denne uken, den er helt fantastisk flott!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Dunjakken er fra Loft. Den er lekker i en nydelig gul farge. Jakken er sennepsgul. Modellen er utrolig god, og den har en veldig god lengde. Jeg skal sannelig ikke fryse på rompa heller. Jeg er veldig glad i jakker som dekker rompa, og det gjør denne. God hette, god armlengde. Passformen er også veldig fin, og det betyr mye. Ytterstoffet er i 100% nylon, og foret 100% polyester.

Dunjakken er så utrolig behagelig å ha på seg. Veldig lett å ha på seg. Det føles ikke som om man bærer mange kilo med seg slik mange dunjakker føles. Det er ikke stort og klumpete. Jeg kjøpte str. 52 i jakken fra Loft, og den måtte jeg ha. Disse jakkene er noe små i størrelsen, så her måtte jeg opp i størrelse. Jeg prøvde størrelsen jeg bruker, men den ble litt for stram synes jeg. Man skal kunne bevege seg fint, og man skal kunne ha en tynn fleece under på veldig kalde dager. Samtidig så ser jeg for meg at man ikke trenger mer enn en overdel under denne jakken. Denne jakken er utrolig god og varm. Dette er ei skikkelig vinterjakke. Jeg gleder meg så til å bruke den. En god venn av meg har tatt bildene, så jeg har sett bedre ut, men jakken ser dere fint, og det er den som betyr noe 🙂

Dunjakken har jeg kjøpt hos Alexis Mote. De har butikk i Oslo, og Moss, og de har en flott nettbutikk. Jeg liker å handle på nett, men prøver absolutt også å bruke butikkene. Det er viktig at vi gjør begge deler. Den personlige servicen er viktig. For mange er det også viktig det og kunne prøve plaggene. Det fine med på bestille på nettet er at jeg kan bruke all den tid jeg ønsker, jeg kan studere bildene, tenke og vurdere. Det er enkelt å bestille, pakken kommer rett hjem, og man kan prøve i ro og fred. Jeg liker å prøve hjemme foran speilet. Mange synes det er stress med retur, men det skjønner jeg ikke helt. Man pakker klærne tilbake i posen, eller pakken man fikk de i, setter på returlappen, og levere på post, eller post i butikk. Det er vel ikke så mye stress 🙂

Dere vet det. Jeg elsker jakker. Jakker i alle farger, og fasonger. Jeg er jo aller mest glad i de jakkene som skiller seg litt ut, jakker i flotte farger. Jeg har mange jakker, noen vil nok si at det er i overkant mange jakker i skapene mine. Der er sååå mye fine jakker! De skriker, og hyler mot meg, og jeg er svak, veldig svak. Jeg gir meg ofte uten kamp selv om jeg vet at der nesten ikke er en cm ledig plass i skapene mine. Nå har jeg fått ei ny, fantastisk jakke . Vurdere du ei ny vinterjakke, så sjekk ut dunjakken fra Loft her : https://www.alexismote.no/p/yttertoy/boblejakker/loft-dunjakke-gul   Alexis har også andre flotte ytterjakker for kaldere dager. de finner du her : https://www.alexismote.no/c/kategori.php?kategori=146&subkategori=181

Reklame | Schim Jolie

Jeg klarer meg alene, og jeg trives alene. ” Ekteskapet ” som jeg hadde med den flotteste treningsgjengen, det opphørte i august i fjor, og etter det valgte jeg å fortsette treningen alene. Jeg hadde jo trent alene før dette også, men så hadde jeg hver uke disse to, faste treningstimene sammen med treningsgruppen for overvektige. Jeg savner gjengen veldig. Jeg savner treningstimene. Jeg savner samholdet. Likevel er det godt å kjenne på at jeg klarer meg veldig godt alene.

Jeg står alene, men jeg klarer meg alene, heldigvis. Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, og den følelsen, den må jeg holde på.  Jeg føler det meste fungerer som det skal, ryggen samarbeider, kroppen spiller på lag, og hele meg er fylt med masse gode følelser. Jeg er jo en flodhest i blant, og jeg tror jo til tider at jeg har fått både nye valker, og nye kilo, men jeg smiler mye mer,  ryggen er mye rakere, jeg kjenner så mye mer på glede. Kanskje er det fordi jeg føler meg så fornøyd at jeg også har funnet en fantastisk treningsglede ? Jeg tror treningsgleden er kommet for å bli.

Tungt av og til å komme seg på trening når klokken er rundt 07, men verdens beste følelse når jeg kommer dit. Jeg har jo noen ganger hatt lyst til å hoppe av tredemøllen og bare dra hjem, men følelsen man har etter trening, den er gull verdt. Og når tredemøllen bare har tatt meg avgårde noen minutter, så er det aldri aktuelt å hoppe av.

Treningsglede. En utrolig motivasjon.  Tenk at jeg kjenner på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg var i disse årene verdens mest opptatt person føltes det som. Alltid noe jeg skulle gjøre når trening kom opp som et tema. Jeg hadde vondt et sted, jeg hadde ikke barnevakt, det var for sent, jeg var utslitt, jeg ventet en viktig tlf – herremin for en liste av unnskyldninger!

Gruppetreninger og egentreninger er byttet ut med kun egentreninger. Det meg, tredemøllen, treningsapparatene, og Spotify. Jeg liker å trene alene. Jeg liker å være på trening rundt 07, trene en time, og så være ferdig og ha hele dagen foran meg.  Det å trene på egenhånd, det er vel her jeg merker den største endringen når det kommer til treningsglede.

Egentreningene gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå. Jeg har lenge hatt et treningsprogram som jeg synes har vært veldig bra, men nå har jeg tre ulike treningsprogrammer som er med på å øke motivasjonen. Treningsprogrammene er utrolig motiverende å gjennomføre. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før. Dønnsliten, men for en følelse!

Tredemøllen og jeg er blitt bestevenner. Intervalltrening på tredemøllen er mye mer slitsomt enn vanlig gange, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og den gir gode resultater. Jeg har trent intervall på mølle siden august i fjor.

Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg starter i ett fast tempo i litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av i 10 sekunder, og så gjentar jeg det samme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til en bestemt maxfart på de siste intervallene, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke bittelitt før jeg føler jeg må løpe, men det å løpe er vel ikke en del av planen min. Det hele avsluttes med ti minutter rolig gange.

Intervalltreningen har gitt meg blod på tann. Dette er ett helt suverent program for de aller fleste. For de som synes det er litt kjedelig å gå på tredemølle, så er jo en slik intervalltrening faktisk helt supert! Man har ikke tid til å kjede seg. Intervalltrening på mølle anbefales virkelig. Farten på intervallene bestemmer du jo helt selv. Jeg vet mange som sliter med overvekt faktisk vegrer seg for å gå på ei tredemølle pga høy vekt, men tredemøllene på treningssentrene, de tåler også oss med mye vekt. Mølla har aldri protestert til nå i alle fall.

Husk at jeg denne uken gir bort ett nydelig skjerf i ull og silke fra Schim Jolie. Skjerfet er 140 x 140 cm, og finnes i mange flotte farger. Verdien på skjerfet er 1299 kr. Kunne du tenke deg ett av de flotte skjerfene fra Schim Jolie?  Ønsker du å bli den lykkelige eier, så legger du igjen en kommentar på bloggen og forteller meg hvorfor du ønsker å bli den heldige. Hvilken farge kunne du ha tenkt deg? Viktig er det også at du skriver inn epostadressen din når du legger igjen kommentaren. Som leser av bloggen får du en supergod rabattkode. Med rabattkoden betaler du kun 599 kr istedenfor 1299 kr. Rabattkoden du bruker er : HEIDI102018

Reklame | LauRie

En av mine største utfordringer når det kommer til klær, det er utvilsomt bukser. Bukser for meg er et mareritt. Det å traske butikker på jakt etter bukser, og aldri finne noe som passer, eller ser bra ut, det er en helt grusom følelse å kjenne på. Det har vært mange klumper å svelge når man innser at man har så store legger at ingen har noe som passer. Det har vårt mange tårer, og masse sinne! I tillegg til all frustrasjonen.

Når jeg ser bilder fra 80, og 90 tallet, så ser jeg en fornøyd Heidi med store bein, men likevel mer ” normale ” enn i dag. Nå er det ikke mye som er normalt, og da man blir sint, og i perioder synes jeg nok at det er veldig urettferdig at jeg skulle bli en av de ” heldige “. Jeg kan nok finne bukser som jeg får plass i, men det skal jo liksom se litt pent ut også. Pølseskinn, bukser som sitter så tight og stramt, det er ikke pent på meg. Bukser som viser alle ujevnheter, og åreknuter, og ødemproblematikk, det sliter jeg virkelig med. Kanskje er det bare meg som bryr meg, men det er nok det.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Moren min finner alltid bukser til meg. Hun finner alltid bukser som vil passe. ” Se her, Heidi. Se hvor vide de er. Disse passer du.” Hun mener det godt, men jeg trenger kun å ta ett lite blikk…buksene må ha vidde, en veldig god vidde. Heldigvis kjenner jeg flotte folk i stormotebutikker, og blant leverandører som gir meg gode tips om der skulle komme bukser som det kan være et håp om at jeg passer. Jeg har to flotte selskapsbukser som butikk kjøpt, resten er sydd til meg, og i dag har jeg verdens beste sydame, Marianne på Mariannes systue i Lillesand.

Kaya som selger LauRie her i Norge mente at de også hadde en bukse for mine lymfebein. Som alltid, så tviler jeg. Hun ville gjerne at jeg skulle prøve modellen. Jeg tvilte fortsatt, men sa ja til å prøve. Jeg var forberedt på å bli skuffet, og lei meg. Samtidig vet jeg at mange av dere leter etter bukser i en vid modell. Jeg vet at der er så mage andre enn meg som sliter med å finne busker som passer, som sitter som de skal. Om ikke så mange sliter med så store legger som meg, så er det mange som har samme problemet, og som leter seg grønne etter en modell de kan være fornøyd med, og ikke minst føle seg vel i.

Dagen etter jeg mottok LauRie buksen fra Danmark, så skrev jeg dette i mail til Kaya : ” Tusen takk for flotte bukser! Dette er nødt til å være verdens beste bukser! Jeg hadde de på meg inne i hele går, og jeg har aldri hatt bedre bukser på meg. Hadde ikke lyst til å ta de av meg.”

Det er helt sant. Jeg har aldri hatt en bedre bukse på meg. Så utrolig gode å ha på seg. Så behagelige. Så god bevegelighet. Så god passform. Aldri har ei bukse sittet så perfekt i livet. I tillegg gikk buksen høyt opp i livet, og det føles så godt. God benlengde. Den var bare utrolig god. Dette er kule jerseybukser med stretch og strikk i linningen som gir stor bevegelsesfrihet og komfort. Men…klarer jeg å gå utenfor komfortsonen min annet enn hjemme….?

Buksen hadde ikke vidden jeg pleier, men mine er jo skikkelig vide.  Buksen var utenfor min komfortsone, men vet du hva? Jeg prøver nå med babyskritt å gå utenfor komfortsonen min . Jeg ser jo hvor mye slankere jeg ser ut i den. Lårene er ikke så store som jeg har trodd. Jeg ser en del kilo lettere ut med ei slik bukse. Jeg må bare jobbe med hodet. Det er ikke sikkert jeg klarer det. Jeg prøver nå steg for steg å bruke buksen selv om den sitter inntil både lår og legger. Foreløpig mest her hjemme. Jeg som er vant til VIDE bukser, det vil ta tid, men jeg skal sannelig prøve. Det er nok mest meg selv som tror at alle ser på beina mine. Alle gjør jo ikke det. Leggene er ikke pene, de er store, de er fulle av lymfeproblematikk, men det er meg. Det er sånn jeg er pr. i dag.

Kaya sendte meg noen flotte ord som jeg skal ta med meg videre. Jeg har skrevet de på tavlen min ved kontorpulten sånn at jeg ser de ofte : ” Life begins where your comfort zone ends. ” Det ligger mye sannhet i disse ordene.