Grønt har kanskje vært en farge jeg har unngått. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor, men jeg har liksom ikke tidligere vært så fortrolig med grønt. Lime har vært en lekker farge jeg har hatt en del klær i, men sterk grønn, eller mørk grønn, det har jeg nesten aldri eid. Ikke før nå.
Det er rart hvordan smaken endrer seg. Man våger mer. Kanskje har jeg sett på grønt som en vågal farge selv for meg som elsker farger. Kanskje har jeg trodd at jeg ikke kler grønt, men det gjør jeg absolutt. Kanskje har jeg liksom bare aldri likt grønt like godt som så mange andre farger. Men smaken endrer seg ganske mye i løpet av årene.
Denne vinteren blir det mye grønt i vinterkolleksjonen til Pont Neuf. Dere kan bare glede dere. Jeg skal en dag senere vise dere de grønne, lekre plaggene som nå er i butikkene fra Pont Neuf. Lekre plagg i lekre grønne farger. Her er det ikke den mørke grønne som ofte har vært på høst og vinter plagg. Dette er spenstige, grønne farger. Jeg blir så utrolig glad av farger! De av dere som synes høst og vinter er en tung tid, da kan farger gjøre veldig godt. I alle fall får farger meg til å smile.
Tunikaen jeg fikk forrige uke fra Pont Neuf – den er spenstig den! Grønt og sort sammen, og med spenstig mønster. Tunikaen som nok er kjole til veldig mange, den sitter så utrolig fint på kroppen. Jeg kunne nok hatt den en størrelse mindre. Da hadde den sittet enda mer inntil kroppen, men den ser ikke for stor ut, så det er jeg komfortabel med. Jeg skjønner jo nå at jeg trenger en størrelse mindre enn før i Pont Neuf, og det er en god følelse.
Spenstig i farge og mønster. Grønnfargen er ganske sterk, men jeg falt pladask med en gang jeg fikk den på. Egentlig litt for sterk farge for meg….trodde jeg, men jeg synes den er rålekker! Jeg hadde den på meg på bytur her om dagen med en lys rosa, tynn dunjakke over. Jeg likte antrekket veldig godt. Jeg merket at tunikaen tiltrakk seg oppmerksomhet, for man synes med den på, og jeg fikk flere kommentarer på hvor flott den var.
Jeg elsker Pont Neuf – det vet dere, og vinterkolleksjonen, der er det mye lekkert! Mye grønt som jeg skal vise i ett senere blogginnlegg, og der er også en del rødt som er flott til jul, og der er selvsagt også litt sort. Dere kan se vinterkolleksjonen her : http://pontneuf.dk/vinter-2018/
Kl.09.57 onsdag 24.oktober kom Henry til verden, og jeg er blitt mormor til verdens nydeligste prins. Tårene triller bare ved å tenke på at jeg nå har fått ett nydelig barnebarn. For en gave! For en lykke! Jeg er helt fortapt i den lille, nydelige prinsen.
24 dager før termin kom Henry til verden. Så nydelig, så perfekt! 3240 gram og 50 cm lang. Fødselen gikk fint, og jeg er så utrolig imponert over datteren min. Under hele graviditeten har hun vært så rolig, og så klar for rollen som mamma. Hun har imponert meg hele veien. Hun er også utrolig heldig som har en samboer som hele tiden er tilstede. De kommer til å bli flotte foreldre til lille, nydelige Henry.
” Livets dessert ” kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Mange mener det er større enn å bli mor. Alle som har opplevd å bli besteforeldre sier det er helt fantastisk, og jeg tror på hvert eneste ord. Jeg er helt i ekstase. Man blir jo helt tullete. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor stort dette er, og hvor mye jeg gleder meg til å få være mormor, og tilstede i Henry sitt liv.
Jeg håper jeg blir verdens beste mormor. Jeg har så mye å gi til den lille prinsen. Jeg er fast bestemt på å være der for Celina, for babyen og for Andreas. Jeg skal stille opp når de trenger meg. Jeg skal ikke bli marerittet som henger på døren hver eneste dag, men jeg håper å få tilbringe masse tid med barnebarnet mitt, og ikke minst det å avlaste foreldrene når de trenger det. Jeg vil være der 100%. Tenk så fantastisk å få ta del i babyens liv. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Henry kommer til å bli bortskjemt. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som mormor har jeg lov på en mormors måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse, men tid sammen med mormor skal være vår tid, en spesiell tid 🙂 Jeg vil være mormoren som tar del i det som skjer i livet til lille Henry.
Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at jeg nå har blitt mormor. Det er tusen følelser inni meg. En liten gutt skal berike livet mitt. Det å få se barnebarnet mitt for første gang, det var helt ubeskrivelig. Det kom mange gledestårer, også når jeg kom hjem etter det første besøket. Jeg er så utrolig heldig som får oppleve å bli mormor. Henry er for øvrig oppkalt etter sin tippolderfar. Min farfar som jeg aldri fikk møte, han hette Henry. Det betyr mye at mitt nydelige barnebarn ble oppkalt etter han.
Jeg er blitt mormor til den vakreste gutten i hele verden. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi den lille prinsen oppmerksomhet og masse kjærlighet. Jeg håper jeg blir verdens beste mommo <3
BMI. Joda, vi har hørt ordet mange, mange ganger. Fokuset har nok vært størst på for høy BMI. Har man for høy BMI, så er man enten overvektig, eller sykelig overvektig. Det er ganske kjipt å havne i kategorien sykelig overvekt. Da ringer alle alarmklokker, og det lyser advarsler overalt.
Jeg misliker sterkt det store fokuset det er på BMI. Egentlig er BMI bare noe tull. Trenger man en BMI skala for å si om en person er overvektig eller ikke? Om det må brukes om et verktøy for helsepersonell, så er det en ting, men i forhold til enkeltpersoner, så trenger man ikke en BMI skala. For stort fokus på BMI blir kun negativt. Man blir for opphengt i hvor man ligger, og hvor høy BMI man har. Man trenger ikke dette ekstra stresset når man står i en situasjon hvor man veldig godt vet at man er overvektig og bør gjøre noe med situasjonen.
Unge jenter, slanke jenter de henger seg ofte for mye opp i BMI. De ønsker å være på den nederste delen av skalaen, og gjør det de kan for å slanke seg nedover. Man vet jo fort hvor farlig det kan bli. Vi overvektige har nok utfordringer om ikke BMI skalaen skal henge over oss som et spøkelse i tillegg og blinke rødt på hjerte, kar og tidlig død. Dette vet vi så inderlig godt, og vi har en lege som kan fortelle det.
I henhold til BMI-skalaen er man overvektig hvis man ligger mellom 25 og 30, mens en BMI på over 30 betegnes som fedme. BMI handler jo mye om farene for sykdom. BMI-inndelingen er for å kunne klassifisere folk etter hvilken risiko man har for sykdom. Men vet man ikke selv når man ligger i faresonen, og er det ikke sånn at man kan være overvektig uten å ha de store risikoene for sykdommer? En del studier som viser at det å ha en BMI mellom 25 og 30, altså det vi klassifiserer som overvektig, ikke nødvendigvis har noen store helsemessige konsekvenser.
Nå mener ikke jeg helt alvorlig at BMI er tull, men jeg mener at vi er for opphengt i den. BMI er et verktøy for helsearbeidere, det er ikke noe for hver enkelt. For hver og en av oss, så kan vi finne ut risikoene uten å ha en BMI skala å forholde oss til. Det går for eksempel på kondisjon, fysisk form og magefett. Man kan gå til legen å måle de viktige verdiene. Hvordan er sukker, kolestrol, blodtrykk? Er andre verdier som de skal være? Ta en prat med legen din rundt helsen din, og ikke vær for opphengt i BMI’en. BMI skiller heller ikke fett og muskler, og det er en klar svakhet. En veltrent person med mye muskler kan få en for høy BMI fordi muskler veier mer enn fett. BMI sier heller ikke noe om hvor fettet sitter på kroppen. Det er helsemessig mer farlig å ha mye fett på magen enn for eksempel på lårene. Denne forskjellen får man ikke frem på BMI.
Jeg trener mye, og jeg har tatt av meg 50 kg. Jeg er fortsatt for stor, og har garantert en altfor høy BMI, men samtidig, så må jeg se på verdiene mine. En slank kropp, og en god helse går ikke hånd i hanske, det har jeg skrevet om mange ganger. Jeg med mine store bein, jeg med mitt lipolymfødem, jeg vil jo alltid bære rundt på masse vekt, uansett.
Det er kommet et forslag om å øke BMI grensen fordi nordmenn stadig blir tyngre. En svært dårlig ide mener spesialister innen fedme. Jeg synes uansett vi er for opphengt i BMI skalaen. Vi som er overvektige, vi vet det, og vi vet hvilken risiko vi løper ved og ikke ta de nødvendige takene man trenger for å få helsen på rett gli. For meg er BMI skalaen bare ett ekstra stressmoment, og jeg har valgt og ikke henge meg opp i den.
BMI. Joda, vi har hørt ordet mange, mange ganger. Fokuset har nok vært størst på for høy BMI. Har man for høy BMI, så er man enten overvektig, eller sykelig overvektig. Det er ganske kjipt å havne i kategorien sykelig overvekt. Da ringer alle alarmklokker, og det lyser advarsler overalt.
Jeg misliker sterkt det store fokuset det er på BMI. Egentlig er BMI bare noe tull. Trenger man en BMI skala for å si om en person er overvektig eller ikke? Om det må brukes om et verktøy for helsepersonell, så er det en ting, men i forhold til enkeltpersoner, så trenger man ikke en BMI skala. For stort fokus på BMI blir kun negativt. Man blir for opphengt i hvor man ligger, og hvor høy BMI man har. Man trenger ikke dette ekstra stresset når man står i en situasjon hvor man veldig godt vet at man er overvektig og bør gjøre noe med situasjonen.
Unge jenter, slanke jenter de henger seg ofte for mye opp i BMI. De ønsker å være på den nederste delen av skalaen, og gjør det de kan for å slanke seg nedover. Man vet jo fort hvor farlig det kan bli. Vi overvektige har nok utfordringer om ikke BMI skalaen skal henge over oss som et spøkelse i tillegg og blinke rødt på hjerte, kar og tidlig død. Dette vet vi så inderlig godt, og vi har en lege som kan fortelle det.
I henhold til BMI-skalaen er man overvektig hvis man ligger mellom 25 og 30, mens en BMI på over 30 betegnes som fedme. BMI handler jo mye om farene for sykdom. BMI-inndelingen er for å kunne klassifisere folk etter hvilken risiko man har for sykdom. Men vet man ikke selv når man ligger i faresonen, og er det ikke sånn at man kan være overvektig uten å ha de store risikoene for sykdommer? En del studier som viser at det å ha en BMI mellom 25 og 30, altså det vi klassifiserer som overvektig, ikke nødvendigvis har noen store helsemessige konsekvenser.
Nå mener ikke jeg helt alvorlig at BMI er tull, men jeg mener at vi er for opphengt i den. For hver og en av oss, så kan vi finne ut risikoene uten å ha en BMI skala å forholde oss til. Det går for eksempel på kondisjon, fysisk form og magefett. Man kan gå til legen å måle de viktige verdiene. Hvordan er sukker, kolestrol, blodtrykk? Er andre verdier som de skal være? Ta en prat med legen din rundt helsen din, og ikke vær for opphengt i BMI’en. BMI skiller heller ikke fett og muskler, og det er en klar svakhet. En veltrent person med mye muskler kan få en for høy BMI fordi muskler veier mer enn fett. BMI sier heller ikke noe om hvor fettet sitter på kroppen. Det er helsemessig mer farlig å ha mye fett på magen enn for eksempel på lårene. Denne forskjellen får man ikke frem på BMI.
Jeg trener mye, og jeg har tatt av meg 50 kg. Jeg er fortsatt for stor, og har garantert en altfor høy BMI, men samtidig, så må jeg se på verdiene mine. En slank kropp, og en god helse går ikke hånd i hanske, det har jeg skrevet om mange ganger.
Det er kommet et forslag om å øke BMI grensen fordi nordmenn stadig blir tyngre. En svært dårlig ide mener spesialister innen fedme. Jeg synes uansett vi er for opphengt i BMI skalaen. Vi som er overvektige, vi vet det, og vi vet hvilken risiko vi løper ved og ikke ta de nødvendige takene man trenger for å få helsen på rett gli. For meg er BMI skalaen bare ett ekstra stressmoment, og jeg har valgt og ikke henge meg opp i den.
Jeg sitter og leser gjennom gamle blogginnlegg, og gamle artikler. Jeg stopper opp ved et blogginnlegg fra 2016, et blogginnlegg som jeg fort skjønner er minst like aktuelt nå 2 år etter.
NRK publiserte for 2 år siden en tankevekkende artikkel. En artikkel som jeg håper mange leste, spesielt de som vurderte slankeoperasjon. Artikkelen ligger nok fortsatt på nett. Jeg håper mange fagfolk leste den, for artikkelen fortalte om livet for veldig mange slankeopererte i tiden etter inngrepet. Ofte er det solskinnshistoriene vi hører om, eller vi hører om erfaringer kort tid etter inngrepet. Sjeldent hører vi om bivirkningene, og komplikasjonene som kan komme år etter operasjonen. Det som skulle bli starten på ett nytt liv, blir ofte starten på noe helt annet for flere, og flere slankeopererte.
Det som skulle bli starten på alt man hadde drømt om, det blir ofte starten på et liv man i utgangspunktet ønsket seg bort i fra. Avhengigheten til maten, avhengigheten til sukkeret, alle følelsene som gjør at vi spiser, som gjør at vi blir overvektige, man tror alt dette vil forsvinne i det man legger seg på operasjonsbordet. Ny forskning viser dessverre at mange går fra en avhengighet til en annen, og dette er alvorlig, og en stor, rød lampe bør lyse!
Overvekten sitter i hodet. Jeg tror de fleste nå etter hvert innser dette, og er enige i det. Vekta sitter mellom ørene! Man kan ikke operere bort verken vonde følelser, psykiske problemer, eller avhengighet. Alt dette sitter i hodet ditt, ikke i kroppen din! Vekten din vil gå ned, livet vil bli lettere å gjennomføre, men alle vonde følelser du hadde i det du la deg på operasjonsbordet, all avhengigheten du hadde i forhold til mat, alt dette vil du fortsatt ha i hodet ditt når du våkner opp, og starter ditt nye liv…Alle psykiske problemer, og utfordringer vil være på akkurat samme plass, og de vil kreve like mye av deg selv om kroppen din blir lettere. Starten på det nye livet blir plutselig starten på nye problemer, og nye utfordringer.
NRK sin artikkel satte ett enormt viktig fokus, og all forskning slår det også fast : Flere, og flere slankeopererte sliter med alkoholproblemer. Slankeopererte erstatter en avhengighet med en annen. Når man ikke lengre kan spise på følelser, og bruke maten som trøst når man kjenner uroen , og vonde følelser komme, så kan veien inn i ett nytt misbruk være kort. Noen utvikler anoreksi, og driver overdreven trening, noen kan havne i økonomiske problemer, noen bruker sex…veldig mange utvikler et alkoholproblem.
Forskning gjort i USA, og studier gjennomført her i Norge viser helt klart at fedmekirurgi øker risikoen for alkoholmisbruk. 2 av 3 fedmeopererte får problemer. Dette er ikke bare alkoholproblemer, men også andre rusmidler, selvskading, eller problematisk bruk av mat. 2 av 3 opererte! Det er høye tall, altfor høye! Risikoen for alkoholproblemene oppstår ofte noen år etter en slankeoperasjon i følge Jøran Hjelmesæth ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst.
I NRK sin artikkel stod to slankeopererte frem. Begge misbrukte alkohol. Den ene hadde hatt år med tungt misbruk etter operasjonen i 2010. For begge begynte tiden etter operasjonen bra, men så kom problemene. Den ene begynte å erstatte sin avhengighet til sukker med alkoholen. Den andre for å glemme alt hun ikke syntes var så bra i livet. Begge etterlyste de mer informasjon før de la seg under kniven. Når det kommer til nettopp informasjon, så tror jeg Helse Norge her svikter stort. Der kommer altfor lite informasjon, og altfor lite fakta ut til de som ønsker en slankeoperasjon.
Få vet det de trenger å vite om livet, og eventuelle komplikasjoner etter inngrepet. Mest etterlyste de fakta om de psykiske utfordringene som de kan støte på. Der er heller lite, eller ingen hjelp å få på det psykiske planet etter inngrepet. Hvor er oppfølgingen på det mentale planet? Vi kan nok bli flinkere sier fagfolkene…. Jeg tror også altfor mange som sliter med avhengighet, og psykiske problemer får ja til operasjon istedenfor nei. Der sitter fagfolk med en stor kompetanse , og disse avgjør hvem som skal få operasjon, og hvem som ikke skal få.
Fagfolk som sitter på all informasjon om deg, og som så innmari godt vet at man ikke kan operere bort verken avhengighet, eller psykiske problemer. Likevel gir de klarsignal til å operere mennesker som vil slite like mye psykisk selv om vekten går ned! Skjønn det den som kan! Jeg er ganske så sikker på at dersom man behandlet hodet før man i det hele tatt tenkte på en slankeoperasjon, så ville man få mange som faktisk takket nei til operasjon etterpå, og de som hadde latt seg operere uansett, de hadde fått en god start på sitt nye liv. Er det jeg som er dum, og tenker for enkelt, eller er det faktisk helsemyndighetene som tenker, eller handler helt feil?
All overvekt har en årsak. Årsaken er ikke alle de ekstra kiloene man bærer på. Vi har alle hver vår årsak, og årsaken sitter i hodet vårt. Ville det ikke ha vært fint og visst hvorfor du er overvektig. Det er ikke så enkelt som at du bare er veldig glad i mat, eller veldig glad i snop. Det er ofte mye mer underliggende enn det. Mange har stort utbytte av en operasjon, og i disse tilfellene, så er jeg utrolig glad på deres vegne. For mange andre, så kan det dreie seg om mer underliggende vansker som kan knytte seg til kropp, mat, selvbilde, og følelser. For alle disse så vil ikke en operasjon være løsningen.
Man kan ikke operere bort problemer man sliter med. Problemene vil være der frem til du selv tar tak i de, og får den hjelpen du trenger. Jeg er ganske så sikker i min sak at dersom man hadde fått tilbud om profesjonell hjelp til det mentale, før det overhodet var snakk om en slankeoperasjon, så er jeg sikker på at antall slankeoperasjoner ville blitt redusert veldig naturlig. Får man den hjelpen man trenger til å jobbe med hodet, så vil man også finne svarene, og få de riktige verktøyene som man trenger på veien til en bedre helse, og ett lettere liv.
Det var kjærlighet ved første blikk da jeg så denne jakken for første gang, og da snakker vi kjærlighet med stor K. Jakken man aldri glemmer når man først har sett den. Akkurat den følelsen fikk jeg.
De fleste av mine klær er hverdagsklær. Jeg liker å kle meg pent uansett hvilken dag det er. Jeg kan godt glitre og skinne på en tirsdag, eller torsdag. Det er hverdager det er flest av, og klærne jeg har, de må brukes. Likevel har jeg en liten del av garderobeskapet mitt som er ” festavdelingen.” Der henger de klærne som skal brukes til de spesielle anledningene. Det er klær som jeg nok ikke hadde spradet rundt i om jeg skulle en tur til byen, eller en tur på Sørlandssenteret. Disse klærne står det fest på.
At man kan føle kjærlighet for klær, det er jeg ikke i tvil om. Jeg føler masse kjærlighet for mine klær, noen klær er jeg mer glad i enn andre. De man er mest glad i er klærne som sitter som et skudd. De som har den helt perfekte passformen. De som har de nydeligste fargene. De som virkelig får deg til å føle deg fin, og velkledd. Slike plagg får i alle fall meg til å stråle. Heldigvis er de fleste klærne mine slike plagg.
Kjærlighet ved første blikk. For meg var det skikkelig kjærlighet da jeg for første gang så den lekre jakken fra KK Design. Dette er en lekker jakke som nok er ment til de spesielle anledningene. Jakken er så lekker! Det er nok en av de fineste jakkene jeg har hatt, og jeg tror nok jeg kommer til å bruke den mer enn kun til de helt spesielle anledningene. Denne jakken må brukes mer. Jakken er også helt meg. Sort med nydelig dekor i gull. Jakken skikker seg ut, og den sitter som et skudd på meg. Den smiler til meg der den henger på klesstativet mitt her hjemme.
Jakken er som sagt fra KK Design ( Kirsten Krogh ), og KK Design er jo helt suverene på festklær, også i store størrelser. KK Design har ett helt fantastisk utvalg av kjoler, og selskapsklær. KK Design har så utrolig mange flotte design, så flotte farger, og klærne har en fantastisk passform. Dette er selskapsklær som alle ser flotte ut i. Korte og lange modeller. Den såkalte tryllekjolen er jo ett veldig bra eksempel på nettopp det. Spør etter tryllekjolen i butikken, og du vil skjønne hva jeg mener. Jeg fikk nettopp min tryllekjole. Jeg valgte lilla, og dere skal få se den på bloggen en dag. KK Design er dansk, og har ett stort fokus på passform. For KK Design er det viktig at alle kvinner skal kunne se flotte og feminine ut uansett størrelse. Kjolene går fra str. 34 – str. 56. KK Design er bevisst på plassering av mønster og detaljer sånn at kvinner får en flott, og velproposjonert figur.
Den nydelige jakken fra KK Design kan jeg ha over en kjole, men det som blir mest aktuelt for min del, det blir å bruke den til sorte bukser, og sorte bukser har jeg nok av. Under jakken kan jeg ha en sort singlet, eller en enkel, ensfarget, sort tunika, for her er det jo jakken som skal vekke oppmerksomhet. Jeg gleder meg til å bruke den. Det er mange stormotebutikker som selger denne jakken om du skulle bli fristet du også. Alexis Mote er en av butikkene.
Jeg liker å kle meg pent, jeg liker å føle meg velkledd, og jeg synes det er en god følelse det å føle meg feminin, og kvinnelig. Noen tror kanskje klær er en måte å skjule størrelsen på, men for meg er det nesten motsatt. Jeg synes det er fint og kunne vise at også store kvinner kan være flotte, og ikke minst det å vise hvor mye flotte klær der er i store størrelser. Nå skal vel ikke jeg rope høyest om at jeg er flinkest i klassen til å rette ryggen, og ose av selvtillit, men jeg føler likevel at jeg er blitt mer stolt over den jeg er, stolt over å ha akseptert, og stolt over endelig og ha innsett at også jeg kan være flott. De tingene er så innmari viktig å kjenne på i blant. Jeg har brukt så mange år av livet mitt på å være misfornøyd, og så mange år på å hate meg selv, så da vet jeg hvor viktige det er å kjenne på de gode følelsene.
All overvekt sitter i hodet. Det var overskriften på en artikkel jeg hadde i Fædrelandsvennen denne uken. Jeg var blitt spurt av avisen om å fortelle min historie, fortelle om min endringsreise, og fortelle hvordan mitt liv hadde vært som en størrelse for stor. For meg er det utrolig viktig å sette ord på tanker og følelser som så mange går rundt og tenker på, men ikke helt våger å prate om. Det er viktig for meg å vise at mye er mulig selv om man er stor. Det er mulig å gjøre endringer visst man bare ønsker det selv, og setter seg mål man vet at man klarer å gjennomføre.
Jeg brenner for de overvektiges sak. Jeg brenner for den riktige behandlingen av fedme, for trening tilpasset overvektige, for å få slutt på stigmatiseringen av overvektige, for at overvektige skal bli glad i seg selv og innse at de er mer enn et tall på badevekta. Jeg ønsker at overvektige skal stråle, og være stolte over den personen de er. Jeg ønsker også å motivere til aktivitet. Fortelle at kan jeg klare en endring¨, så kan de aller fleste klare det.
Jeg fikk litt kjeft fra noen kvinner som lider av lipødem akkurat som meg. De mente overskriften ble helt feil, men i artikkelen skriver jeg om overvekten min, den jeg kan gjøre noe med. Jeg skriver lite om lipødemet, eller om lymfødemet mitt, for jeg vet at det fettet aldri kan slankes bort. I artikkelen skriver jeg om det ” vanlige ” fettet, det fettet jeg faktisk kan gjøre noe med. I forhold til ren overvekt, så sitter det meste i hodet fordi all overvekt har en årsak, og det er denne årsaken vi må finne for å klare å mestre.
Jeg har hatt en lang reise. 4 år har jeg brukt. 50 kg har jeg mistet. Jeg er stolt. Jeg er glad jeg kan fortelle om min reise på bloggen min, og i dag har jeg også lyst til å dele artikkelen som jeg skrev i Fædrelandsvennen med dere. Jeg håper mange har lyst til å lese den. Du finner artikkelen her :
Jeg har også trukket den heldige vinneren av de flotte ull/silke skjerfet fra Schim Jolie. Den heldige vinneren ble : TURID HANSEN!! Gratulerer så masse, Turid. Du kan velge det et skjerf i den fargen du ønsker. Jeg tar kontakt med deg etter helgen.
Noe synes nok jeg er jålete. Jeg føler meg ikke jålete. Jeg er ikke overlesset i makeup og stash. Det glitrer ikke alle veier, men jeg er nok veldig opptatt av velvære. Dette har jeg skrevet en del om på bloggen, så det kommer nok ikke som noen bombe på noen av dere regner jeg med. Jeg liker å føle meg vel, men det er ikke det samme som å være jålete. Jålete er litt negativt ladet synes jeg.
Jeg har alltid vært opptatt av å rense huden. Jeg har renset huden morgen og kveld i mange år fra jeg var ungdom. Jeg har vært flink til å bruke dag og nattkrem, og jeg bruker serumer, og øyekremer. Jeg tenker at dette har vært med på å holde huden fin. Jeg har få urenheter, og ingen problemhud. Noen synes jo det er helt unødvendig å bruke tid og penger på huden. Jeg er ikke enig. Samtidig bør det være opp til hver enkelt å bestemme hva som er riktig for egen hud.
Lymfehuden min trenger også god pleie i form av gode dusjsåper og gode bodylotioner. Jeg har produkter jeg bruker til hverdags som ikke der er så mye såpe i, og så har jeg produkter jeg bruker av og til. Da har jeg lagt min elsk på Dao fra Rituals. En helt nydelig serie.
Det tok lang tid før jeg våget å gå til fotpleie. Det å vise føtter og lymfebein til mennesker jeg ikke kjenner, det har vært en vei å gå.Det gjør jeg uten problemer nå. Det er så viktig å ta vare på føttene, og kanskje spesielt vi som sliter med lymfødem. VI skal være forsiktige med å få kutt og sår, så at andre pleier føttene, og klipper negler i blant, det er noe jeg unner meg fordi det er viktig. Føttene er jo og veldig viktige, og ofte glemmer vi dem.
Det tok også lang tid før jeg våget å dra til massasje. Det og skulle ta av seg på overkroppen var også en terskel som var vanskelig å trø over. Full kroppsmassasje har jeg hatt to ganger, men da var det ei god venninne som gjorde det, og henne er jeg trygg på. Men etter hvert så fant jeg plasser hvor jeg møtte teraputer som jeg ble trygg på, teraputer som var helt nydelige mennesker, og når man møter slike mennesker, så gjør det ikke noe å vise en kropp med for mange kilo.
Ingunn er verdens nydeligste menneske. Jeg er så glad for at jeg ble kjent med Ingunn, og dermed har en person jeg kan gå til når jeg ønsker velvære. En person jeg er helt trygg på, og hvor jeg kan senke skuldrene og slappe helt av og nyte. Når man møter slike mennesker, så tenker man ikke på at man er en størrelse eller flere for stor. Ingunn er profesjonell til fingerspissene, dette gjør hun hver dag, og du merker at hun elsker mennesker. Det er så viktig at man klarer å nyte når man først er på en velværesalong.
Ingunn driver med mange ulike behandlinger på Klinikk Nova på Hamresanden her i Kristiansand. Brasiliansk voksing er ett av mange områder, et område jeg tenker som helt privat. Et område jeg tenker på som litt tabu. Det er i alle fall ikke et tema jeg prater så mye om. Hvorfor jeg tenker sånn, det vet jeg ikke. Kanskje fordi man må føle seg så naken, og sårbar, men samtidig, så bør det jo ikke være noe tabu. Vi er kanskje litt rare sånn. ” Det er jo bare hår ” sier Ingunn, og hun har jo rett i det. Hun tenker ikke på det som mer spesielt eller komplisert enn å vokse noens legger. At folk hele tiden kommer tilbake tar hun naturlig nok som et kompliment.
Det å vokse ett så privat område, man føler seg jo veldig blottet, så kunsten til en behandler er jo uten tvil å få kunden til å slappe av og føle seg trygg. Ingunn fjaser og vaser etter beste evne, og hun får en til å slappe av etter bare noen få minutter. Litt tabu og veldig privat, jeg tenker bare på meg selv som i tillegg har svære tømmerstokker av noen bein. To private ting. Man blir sårbar og ukomfortabel, særlig første gangen, men når man møter en nydelig behandler som snakker om alt annen enn behandlingen, så gjør det plutselig ikke så mye. Ingunn sin eldste kunde var 64 år, hun skulle overraske mannen på bryllupsdagen. Hvor nydelig er ikke det? Nå tenker jeg, hvorfor skal brasiliansk voksing være tabu egentlig? Om man ønsker voksing, om man ikke ønsker hår, så skal man gjøre det man ønsker. Er man usikker, og synes dette er litt pinlig, så er det ingen grunn til. De som jobber med det, de gjør dette daglig, så for de er det en vanlig dag på jobben. Mens jobben gjøres, så har man en god samtale om stort og smått i livet. Plutselig er man ferdig, og man har helt glemt hvorfor man er der. Litt kjenner man jo, men det var svært lite i forhold til hva man på forhånd hadde tenkt. Litt ubehagelig, men ikke vondt.
Det er en god ting å utfordre seg selv på ulike felt, også når det kommer til velvære. Det å vise kroppen, det sitter for mange veldig langt inne. Jeg har absolutt vært en av dem. Det gjelder å finne ” den rette.” Den som får deg til å føle deg trygg, og ivaretatt. Finner man denne, så kan man som jeg skrev lengre oppe, nyte velværebehandlingene, eller gjøre en privat voksing som man har tenkt på lenge. For meg er det ute tvil Ingunn på Klinikk Nova, og bor du i Kristiansandsområdet, så vet du hvem du bør kontakte 🙂 Det er verdt å kjøre noen mil også forresten 🙂 Uansett hvordan man føler det rundt egen kropp, man skal sannelig kunne ta velværebehandlinger som alle andre. Det gjelder bare å ta første steget….
Høst er tid for fine turer i skog og mark. Det er balsam for sjelen det og bare gå å nyte alle de flotte fargene som høsten byr på. Høsten er også tiden for ei god allværsjakke, og jeg får mange spørsmål om jeg har ei jakke å anbefale. Jeg har flere allværsjakker, men har klart min favoritt.
Veiviser fra Stormberg, det er min allværsfavoritt. Jakken dekker rompa med god margin, har en utrolig god passform, og er bare veldig god å ha på seg. De fleste kvinner leter etter jakker som dekker baken, og allværsjakker er ofte korte modeller, men denne jakken tilfredsstiller rompekravet. Det er første gang jeg har funnet ei skikkelig turjakke som har en så god lengde at den dekker rompa ordentlig godt. Ofte stopper de gode turjakkene på rompa.. Jeg vil ha en turjakke som går godt under rompa, og er rompa dekket, så blir helheten så mye bedre. Man føler seg vel, og det er jo alltid den følelsen man er ute etter.
Allværsjakker kan gjerne ha fine farger. Vi stråler mer når vi bruker farger. De fleste ” gjemmer ” seg bort i alt det sorte, men jeg kjøper gjerne klær som skiller seg litt ut dersom fargene, og passformen er meg. Det gjør jeg ikke fordi jeg vil skille meg ut, men jeg elsker farger. På dager hvor allværsjakke er på sin plass, så skal jeg nå stråle i min lyseblå allværsjakke. Jeg har også jakken i gult, og jeg liker også den gule fargen veldig godt.
Høsten er en flott tid dere. En flott tid til å bruke skog og mark, nyte de flotte fargene og kjenne at naturen gjør noe godt med deg. Slike turer er balsam for sjelen. Husk at uansett hvor kort, eller lang turen din er, så slår du knockout på alle sofasliterne!
Fjellgeita har sannelig fått seg fjellsko! Jeg vet ikke om jeg kan kalle meg for ei gjellgeit riktig ennå, men i min verden, og pr. min definisjon, så er jeg jeg ei fjellgeit. Nå tråkker jeg ikke mil etter mil i fjellet, eller higer etter de lengste toppturene. Jeg er nok ei fjellgeit som liker meg i mer rolige omgivelser. Omgivelser med ulendt terreng, men ikke for ulendt, og ikke for mye bakker. I alle fall ikke for mye bakker sånn rett etter hverandre. Helst med sekk på ryggen, og Gildes grillpølser som ei gulrot i sekken når jeg har vært flink til å gå til målet. Jeg er nok litt som ungene. Jeg liker små premier om jeg har vært flink.
Hvem hadde trodd at jeg skulle bli glad i skog og mark? Jeg som ble sliten bare jeg så en bakke, og som var sinna og sur når jeg attpåtil måtte gå opp disse bakkene. Mot alle odds, så er jeg blitt utrolig glad i skog og mark. Dette er selvsagt fordi jeg de tre siste årene har hatt tak i vekten min, og gjort store endringer. Når vekten går kraftig ned, og man har mistet nærmere 50 kg, så blir dagene så mye lettere å gjennomføre.
En utfordring kommer sjeldent alene, og sånn er det absolutt også for meg.Jeg som hele livet har vært en størrelse for stor har mer enn en gang stått overfor utfordringer som feks klær. Det å finne bukser som passer svære lymfebein, strømpebukser som faktisk sitter der de skal. Ullklær på kalde dager, undertøy som holder puppene på plass, og ikke minst, t-skjorter, og overdeler som har en armlengde som dekker både grevinneheng, valker og løshud?kunne jeg bare ha kalt det for muskler.
Som en størrelse for stor, og utfordringene mine med kraftig lymfeødem i begge bein, så har jeg også hatt en annen utfordring, nemlig at føttene mine har krevd sko som går høyere enn str.41, eller str.42. Str. 42, der stopper vel som regel utvalget for kvinner i det man kaller ordinære butikker. Etter dette, så må man over på herresko, og du kan jo tenke deg hvor moro det var når jeg tidligere måtte se på herremodeller som kvinne, og i tillegg er jeg en kvinne som også liker å kle meg pent. Eller tenk deg følelsen av at man bare måtte tre på seg noen sko fordi der ikke var særlig mye å velge blant. Følelsen av å gå med sko som absolutt ikke passet til antrekket, eller det å føle seg som mann på beina. Slike følelser er kjipe å kjenne på.
Sko var lenge en utfordring. En kvinne skulle liksom ikke ha store føtter. Ofte sluttet damesko på str.41 før, men nå skal mange sko gå opp i str. 42, men ut i fra tilbakemeldinger jeg har fått, så er det visst ikke alltid like lett å få tak i str. 42 heller. Jeg har også fått tilbakemeldinger om at enkelte har opplevd å bli ledd av når de spør etter store skonummer, og sånn skal det sannelig ikke være! Ansatte i skobutikker skal kunne forstå hvilken utfordring man faktisk har, og heller være behjelpelige. Kanskje har man muligheten via de skoprodusentene man bruker til faktisk å finne sko som går opp i størrelse.
Det store lymfeødemet jeg har i leggene gjør at føttene trenger mer plass, men også uten ødem, så ville jeg hatt større føtter enn ” normalen.” Før skammet jeg meg over å ha så store føtter, og jeg skal være ærlig å si at jeg nok føler litt på denne skammen ennå. Jeg føler meg litt alene, selv om jeg vet at jeg ikke er det. Jeg føler meg veldig alene blant venninner som tusler rundt i flotte sko i str. 39, 40, og 41. Noen har dukkeføtter, og bruker str. 37 og 38…og så var det meg da. Mine sko skiller seg alltid ut. De er liksom ikke like søte, og nette som skoene til venninnene mine. De er både større, og bredere, og jeg har jo herreføtter i forhold til dem. Ennå kjenner jeg på at størrelsen min skiller seg ut fra de fleste andre, men det gjør ikke like mye så lenge jeg nå kan få tak i flotte sko til mine store føtter. Jeg kan få flotte sko, gode sko, praktiske sko. Egentlig kan jeg få det meste utenom støvler. Støvler, det kan jeg ikke få mine svære føtter inni, men da løser jeg det med Goretex sko. Ikke som støvler, men ett veldig godt alternativ.
Gode sko er også veldig viktig for mine føtter. Selv om jeg liker pene sko, så er jeg mest opptatt av gode sko i hverdagen. Jeg kan gjerne ha sko som er finere enn de er gode, men da kun i en kortere periode. I hverdagen vil jeg ha sko som er gode på føttene.
Forleden dag kom det ett stort hyl fra loftsetasjen. Naboene lurer sikkert. Jeg har fått meg fjellsko!! Jeg som aldri har hatt skikkelig fjellsko! Jeg blir så glad når jeg faktisk får tak i sko jeg aldri hadde trodd jeg skulle få tak i. Som nå, lykkelig eier av et par flotte fjellsko. Ikke disse helt lave som jeg alltid har må traske rundt i, men fjellsko som faktisk går litt opp, og som beskytter meg enda mer når jeg skal ut på tur. Fjellgeita har faktisk fått seg fjellsko!
Fjellskoene fikk jeg tak i på en ortopedisk butikk her i Kristiansand, og som er ett ortopedisk firma, så har de også ett godt utvalg av sko med for eksempel bredere lest, og her har jeg funnet utrolig gode joggesko, og det var også her jeg fant fjellsko. Jeg vet at mange sliter med akkurat de samme utfordringene med sko som det jeg gjør. Husk at dersom du faktisk ikke får tak i sko i ordinære butikker, så kan du søke NAV om støtte til ortopediske sko. 4 par første året, så to par de resterende årene. Man har en egenandel, men så får man også spesialtilpasset sko til akkurat dine føtter. Her har jeg fått tilpasset gode hverdagssko, sandaler, og skoletter.
Fjellskoene står nå i skapet og tripper etter å bli brukt, eller er det eieren som tripper etter å få brukt de? Jeg blir glad bare jeg ser dem, og jeg blir glad når jeg tenker på hvor mange fine turer vi skal ha sammen. Aller mest glad blir jeg nok over å tenke på at det heldigvis er muligheter for oss som er store både her og der til å finne både de klærne vi trenger, og de skoene vi har behov for. For meg er dette lykke med stor L
