En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Denne uken leste jeg en artikkel som gjorde noe med meg. For første gang hørte jeg en lege si det så klart, så direkte, og så tydelig: overvekt – alvorlig fedme – er en sykdom. Ikke «lathet». Ikke «mangel på motivasjon». En sykdom. Punktum. (Dagens Medisin)

Denne legen møter pasienter som sliter med å puste, som ikke klarer å jobbe, som vil være der for barna sine — og han har medisinen som kan hjelpe. Problemet? Pasienten har ikke råd. (Dagens Medisin)

Det er ikke én pasient. Det er 70 000 nordmenn som kunne fått hjelp hvis politikerne bare tok et valg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fedme er biologi – ikke et spørsmål om «å ta seg sammen»

Legens ord sitter. Han sier at det er like hjelpsomt å be en person med alvorlig fedme om å «bare spise mindre» som å be en astmatiker om å «puste roligere». Når kroppen har satt en ny «termostat» for vekten, kjemper hele biologien mot vektnedgang. (Dagens Medisin)

70–80 % av kroppsvekten vår er genetisk bestemt, og når vi mister vekt, skrur kroppen opp sultsignaler og ned forbrenningen. Det er ikke et tegn på svakhet — det er ren biologi. Denne legen er ikke i tvil :  Medisiner kan redde liv, og de finnes rett foran nesen på oss.

For vi har endelig verktøy som virker: Wegovy og Mounjaro. Dette er ikke «slankekurer» eller mirakelkurer — det er behandling som regulerer appetitt og metthet og gir resultater på nivå med fedmekirurgi. (Dagens Medisin)

Og dette er ikke bare vektreduksjon. Store studier viser at risikoen for hjerteinfarkt og hjerneslag går ned, og dødeligheten av hjerte‑ og karsykdommer halveres i løpet av de første månedene med behandling. Dette er medisiner som faktisk redder liv, men dagens politikk gjør at vi nå har fått et klasseskille som dreper.

Likevel sitter politikerne og «vurderer». I mellomtiden må de med penger betale ca. 36 000 kroner i året for å få behandling — de uten penger må vente. Overvekt rammer skjevt – de med lavest inntekt er hardest rammet. Når kun de rikeste får behandling, sementerer vi et nytt klasseskille i helsevesenet. Er dette virkelig verdigheten vi ønsker av en velferdsstat? Politikerne overser tallene.

Direktoratet for medisinske produkter (DMP) har konkludert at medisinene er kostnadseffektive, og anbefaler at medisinene bør være på blå resept for dem med alvorlig fedme og vektrelaterte sykdommer. (Dagens Medisin) Dette vil koste såpass mye at Direktoratet for medisinske produkter ikke kan ta avgjørelsen. Det må politikerne på Stortinget gjøre, men der har de verdens beste tid. Overvektiges liv er ikke, og har aldri vært viktig.

Politikerne tenker kanskje 2027… Om ett år. Kanskje….Og politikerne våre de tenker mens tusenvis får hjerteinfarkt som kunne vært forhindret. Mens en mengde mennesker forsvinner ut av arbeidslivet, og mens trykket på det norske helsevesenet bare øker. Ett år til mens håpet slukner i øynene på folk som vil leve et lettere og friskere liv.

Hva slags samfunn er dette?

La oss være klare:

• Fedme er en kronisk sykdom, ikke dårlig karakter.
• Vi har effektive medisiner som kan redde liv.
• Samfunnet kan spare milliarder på å forebygge komplikasjoner framfor å behandle dem passive og dyrt.

Å bruke penger på behandling som virker, betaler seg tilbake mange ganger over litt tid.

I torsdagens debatt på NRK ble det smertefullt tydelig hva dette egentlig handler om. Ikke helse. Ikke menneskers liv. Men penger. Der kom det også klart frem at ingen en gang kan si sikkert om saken om Wegovy på blå resept faktisk blir sendt videre til Stortinget. Den kan bli stoppet allerede i departementet – og det finnes ingen tidslinje, ingen garanti og ingen som kan si når en endelig avgjørelse eventuelt kommer.

For oss som lever med alvorlig overvekt og følgesykdommer, er dette umulig å se på som noe annet enn at menneskers helse settes på vent, mens myndighetene regner på kroner og øre. Myndighetene drøyer behandlingen fordi de sier de vil vente på flere aktører i markedet, for å presse prisen ned. Flere aktører betyr konkurranse – og bedre forhandlingsmakt for staten. Det kan høres fornuftig ut på papiret. Men i virkeligheten betyr det at pasienter må vente, mens helsa forverres.

Samtidig er det kjent at produsenten bak Mounjaro skal ha sendt inn, eller er i ferd med å sende inn, søknad om blå resept. Også dette brukes som et argument for å vente. Som om menneskers helse kan settes på pause til markedet er «klart».

For dem er dette budsjetter, strategier og timing.

For oss er det kroppene våre. Livene våre.

Og når effektiv behandling finnes, men holdes utenfor fordi prisen ikke er lav nok ennå – da må det være lov å si det høyt: Dette handler ikke bare om penger. Det handler om menneskers liv.

Hvor er stemmen vår?

Hvor er vi alle – pasienter, fagfolk, pårørende – som burde rope høyere? Hvor er de som tør å si fra, som tør å kreve at livsviktig behandling ikke skal være et privilegium for de rike? Dette angår oss alle, og vi kan ikke la stillhet bli et valg. Vi er mange som kjenner kampen på kroppen, mange som vet hva det vil si å være fanget i en sykdom som samfunnet ikke tar på alvor. La oss bruke stemmen vår. La oss rope høyere. Dette er ikke en framtidig debatt. Dette er nå.

Politikerne må våkne – nå!

Til dere politikere som sitter og «vurderer»: Hver dag dere utsetter dette, dør mennesker som kunne vært reddet. Hver dag dere ser på tall og budsjetter, mister noen en sjanse til å være der for barna sine, til å puste lettere, til å leve et liv med verdighet.

Dette er ikke et spørsmål om prioritering i morgen. Dette er et spørsmål om liv – i dag. Hvis dere ikke tar ansvar i revidert statsbudsjett til våren, da viser dere tydelig at overvektige og deres liv ikke tas på alvor. Og det burde svi.

📣 Til oss alle: Del, snakk, engasjer, krev handling.

Bildet jeg har brukt i dag er et bilde tatt av VG da jeg tok et av de aller første stikkene med fedmemedisin, da med Ozempic. Dette var starten på et nytt liv, en ny hverdag og pr i dag en vektnedgang på 38 kg.

I går viste voksne mennesker igjen hvor stygge de kan være bak et tastatur. For det er nettopp der dere er tøffe i kjeften. Bak skjermen. Bak ordene.

Det er skremmende å se hvordan voksne folk – mange av dere med barn – sitter og spyr ut eder og galle om andre mennesker. Dere som burde vært forbilder. Dere som burde lært barn og unge empati, respekt og medmenneskelighet. I stedet lærer dere dem det motsatte.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går handlet det om en mann som advarte mot slankesprøytene fordi han ble alvorlig syk etter bruk av en av disse. En enkeltskjebne. En historie. Et menneske. I kommentarfeltene var det ikke plass til nyanser, kunnskap eller empati. Der sto nettrollene klare. Klare til å bruke saken som brekkstang for å få ut alt hatet dere allerede bærer på – særlig da mot overvektige. Kommentarene haglet. Det fascinerer meg egentlig hvor mange eksperter det er der ute. Hvor mange som har så mye mer kunnskap enn alle leger og eksperter. Hvor mange som vet best. For en gudegave så mange av nettrollene har fått utdelt – tenk å vite hva som er best for alle.

Kommentarene er de samme, gamle, forutsigbare:

Manglende selvkontroll.

Dårlig disiplin.

Ingen vilje.

«Bare spis mindre og tren mer.»

Kalorier inn, kalorier ut.

Som om overvekt er et enkelt regnestykke. Som om menneskekroppen er en kalkulator. Som om liv, traumer, sykdom, hormoner, medisiner, psykisk helse og erfaringer ikke eksisterer.

For sannheten er denne:

Det er ikke så enkelt.

Hvis det var så enkelt, tror dere virkelig at millioner av mennesker verden over frivillig hadde valgt et liv med skam, stigma, diskriminering, blikk, kommentarer og fordømmelse?

Dere roper «lat» og «doven», men har dere noen gang spurt hvorfor?

Hvorfor noen spiser for mye.

Hvorfor noen trøstespiser.

Hvorfor mat blir en flukt.

Hvorfor kroppen blir et skjold.

«Hvorfor drikker Jeppe?» skrev Holberg.

Men dere spør aldri hvorfor noen spiser.

Traumer kan sette seg i kroppen.

Sorg kan sette seg i kroppen.

Overgrep kan sette seg i kroppen.

Medisiner kan gjøre det vanskelig å gå ned i vekt.

Sykdommer, hormoner, stoffskifte, overgangsalder, søvnmangel og stress spiller inn.

Og nei – en stor kropp er ikke automatisk ensbetydende med dårlig helse. Akkurat som en slank kropp ikke automatisk betyr god helse.

Men dette bryr dere dere ikke om.

For det handler ikke om helse.

Det handler om å tråkke ned.

For la oss være ærlige:

Hva bidrar dere egentlig med når dere velger å sparke nedover?

Hva gir det dere å trykke andre mennesker ned i kommentarfelt?

Hvilket tomrom er det dere forsøker å fylle?

Og ja – ofte er det menn som er verst når det kommer til å tråkke overvektige enda lengre ned. Voksne menn. Som burde visst bedre. Men for all del, voksne kvinner er ikke så mye bedre de heller. Menn og kvinner, ofte med egne barn.

Når det gjelder slankesprøyter, er kritikken den samme hver gang:

«Farlig!»

Men vet dere hva? Alle medisiner har bivirkninger.

Paracet. Ibux. Antibiotika. P-piller. Hjertemedisin. Blodtrykksmedisin.

Ikke alle bivirkninger er farlige.

De færreste får alvorlige bivirkninger.

Og ingen starter på medisiner uten lege involvert.

Hvorfor tror dere at dere vet mer enn fastleger og fagfolk ?

Hvorfor tror dere at dere har rett til å mene noe om andres medisinske valg?

Hvorfor kan dere ikke bare være glade på andres vegne?

Vi har fri vilje. Vi tar egne valg. Og de valgene tas i samarbeid med helsepersonell – ikke med kommentarfeltkrigere.

Og la oss snakke litt om selve kritikken mot slankesprøyta. Mange tror at vi velger denne løsningen fordi vi ønsker å slippe å gjøre en innsats – som om sprøyta alene skulle få oss til å gå ned i vekt. Sannheten er at det ikke finnes noen magisk løsning. Sprøyta kan være et verktøy, men vektnedgang krever egeninnsats, vilje til å endre vaner, og aktivt arbeid med kosthold og bevegelse. Man må legge om kursen, trene eller være aktiv på en måte som kroppen tåler, og gjøre varige endringer over tid. Det er ikke lett, og det er ikke raskt – men det er det som faktisk virker.

Stigmaet rundt overvekt er enormt.

Vi blir stemplet som late, udisiplinerte og dumme. Som om kroppen vår sier alt om hvem vi er som mennesker. Men en dag handler det ikke lenger om «de overvektige».

Da handler det om et menneske dere kjenner.

Med et liv. Med erfaringer dere ikke kjenner. Med kamper dere aldri har stått i.

Og en dag er det kanskje deres eget barn som sitter på andre siden av skjermen.

Barnet som ikke passer inn i malen.

Barnet som blir kommentert på kroppen sin.

Barnet som blir lært at verdi måles i kilo og selvforakt.

Da håper jeg dere husker ordene dere selv skrev.

Da håper jeg dere kjenner det stikke litt.

Da håper jeg dere forstår at tastaturet ikke beskytter dere mot konsekvensene av det dere lærer videre.

For barn gjør ikke som vi sier.

De gjør som vi gjør.

Så neste gang dere vurderer å trykke «send» på en kommentar full av forakt og fordømmelse –

spør dere selv:

Er dette virkelig mennesket jeg vil være?

Er dette verdiene jeg vil gi videre?

Jeg håper dere er stolte.

For internett glemmer ikke.

Og barna deres lærer av dere. 💔

Kanskje gjorde dette innlegget deg litt ukomfortabel.

Kanskje kjente du et lite stikk.

Eller kanskje tenkte du: «Dette gjelder ikke meg.»

Da er det kanskje nettopp derfor det bør deles.

For noen trenger å lese det som støtte.

Og noen trenger å lese det som et speil.

Hvis dette traff deg – enten i hjertet eller i samvittigheten –

så håper jeg du deler det videre.

Ord kan også brukes til å stoppe noe.

Ikke bare såre.

Jeg brukte Wegovy i litt over 2 år, og hadde en fantastisk effekt. Totalt gikk jeg ned 38 kg, og det føltes som kroppen min endelig samarbeidet med meg. Endelig liksom etter å ha kjempet mot vekten i alle år. Men etter 1–1,5 år på Wegovy, så stoppet effekten opp, og vekta sto lenge helt stille. Helt normalt for de fleste. Gradvis begynte også ønsket om å gå ned mer å forsvinne – for når kroppen ikke responderer, mister man litt troen på at det faktisk er mulig.

Da jeg var på overvektsklinikken i desember, var overlegen veldig tydelig: Når effekten først stopper opp på Wegovy, vil den ikke komme tilbake. Uansett dose. Samtidig mente fastlegen min at et bytte til Mounjaro kunne gi kroppen min et nytt “kick”. Jeg bestemte meg for å prøve, og startet 25. november på laveste dose, 2,5 mg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hadde ingen pause mellom Wegovy og Mounjaro – noen venter 4 uker for å gi kroppen en pause, men legen min vurderte at jeg kunne starte rett på. De første fire ukene på 2,5 mg merket jeg ingenting. Ingen bivirkninger heller, men heller ingen effekt. Jeg kjente tvilen på at dette ville bli bedre selv om jeg ” bare ” var på laveste dose. Mounjaro kan man få helt opp i 15 mg.

Lille julaften økte jeg til 5 mg, og plutselig etter noen dager, så skjedde det. For meg var det nesten magisk. Metthetsfølelsen kom tilbake, den kjappe metthetsfølelsen – den samme som da jeg startet på Wegovy. Ikke bare “litt mett”, men virkelig stappmett. Det tok noen dager før jeg turte å tro på det selv, hadde kroppen min reagert positivt på bytte? Jeg ga det noen dager for å kjenne etter.

Men akkurat nå: jeg blir mett veldig fort, og noen ganger så mye at det nesten blir ubehagelig. Det som skiller seg litt ut fra da jeg gikk på Wegovy, det er at etter en times tid etter måltidet kjenner jeg virkelig hvor mett jeg er, og følelsen varer i flere timer. Fort mett når jeg spiser. Stappmett etter en time. Noen dager kunne jeg nesten klart meg med bare ett måltid. Det er så godt å kjenne at kroppen min faktisk sier fra igjen såpass kjapt. Kjappere enn på lenge.

Resultatene har ikke latt vente på seg, og pr nå er Heidi overlykkelig. Første uken etter doseøkningen gikk jeg ned 1,7 kg, og uken etter ytterligere 1,4 kg – totalt 3,1 kg på to uker. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så glad i forhold til akkurat dette, og også optimistisk. Det gir motivasjon og energi til å fortsette reisen min, og minner meg på at kroppen min fortsatt kan reagere. Men tvilen, usikkerheten om dette vil vare, den vil alltid ligge der bak, men jeg må akkurat bare nå nyte det som skjer. Cravingsene er ikke helt borte. De er der fortsatt, men de er ikke så intense som tidligere.

Hvorfor kan Mounjaro virke når Wegovy har stoppet opp?

Begge medisinene er GLP-1-medisiner, og de fungerer på mange måter på samme måte: de påvirker sult- og metthetsfølelse, og kan hjelpe kroppen til å spise mindre. Men Mounjaro virker litt annerledes enn Wegovy. Den stimulerer nemlig flere reseptorer samtidig, ikke bare GLP-1, og dette kan gjøre at kroppen reagerer på nytt selv om Wegovy ikke lenger hadde effekt. For meg har dette betydd at metthetsfølelsen endelig er tilbake – kroppen “husker” hvordan den skal si fra når den har fått nok, og jeg kan spise mindre uten å føle sult.

Når det gjelder det økonomiske, må jeg være realistisk. Mounjaro er dyr, og jeg kjøper nå 10 mg og klikker meg fram til at jeg har sprøyta i to måneder. Jeg startet med å kjøpe 5 mg, og klikket 2,5 mg doser slik at jeg hadde sprøyten lengre enn 4 uker. Jeg kommer nok til å gå opp på 7,5 mg etter hvert, og vil kjøpe 15 mg og ha den i to måneder. Høyere doser har jeg ikke økonomi til, og det er sååå frustrerende – nesten en skam – at vi overvektige som får et nytt og lettere liv med medisinen må betale alt selv. For meg handler det ikke bare om vektnedgang eller metthetsfølelse, men om en enklere hverdag, mer energi, bedre helse og økt livskvalitet. Stortingspolitikerne skal etter hvert avgjøre om Wegovy skal på blå resept, men jeg tror ikke dette er noen sak de føler haster. Vi overvektige er overhode ikke viktige, så de tar det vel når de tar det. Kommer Wegovy på blå resept, så vil jeg tro at også Mounjaro gjør det. Fastlegen min fortalte at også selskapet bak Mounjaro har søkt om å få dette på blå resept, men de må selvsagt kunne vise til effekten, ikke bare på vekten, men helsen generelt. Jeg har lest lite studier om helseeffekten av Mounjaro, så det må jeg få gjort.

Jeg er utrolig takknemlig for at vekta endelig har begynt å gå nedover igjen, og for at kroppen responderer på nytt. Små seire som dette gjør hverdagen lettere, og minner meg på hvorfor jeg startet denne reisen i første omgang.

Jeg er også takknemlig for å kjenne metthetsfølelsen igjen, for fremgangen på vekten, og for den følelsen av kontroll og samarbeid med kroppen min. Det er en påminnelse om at tålmodighet, riktig oppfølging og å finne det som fungerer for ens egen kropp virkelig kan gi resultater.

Nyt lørdagen der du er! Jeg fikk bla penger til jul, og har nå kjøpt meg en JBL Xtreme høytaler som jeg kan bære med meg fra rom til rom. En høytaler med sykt god lyd, og den bassen! Jeg elsker musikk, og er helt avhengig av musikk, så i dag har jeg trent i loftstuen med musikken på ny høytaler. Skikkelig digg! I formiddag kommer det levering av ved, så mye av dagen blir brukt til å stable ved, noe jeg synes er veldig ålreit. Heldigvis har vi ikke så mye snø at jeg får problemer med å trille veden fra garasjen til vedboden. Vi blogges i morgen!

På nyttårsaften skjedde noe helt uventet som gjorde hjertet mitt ekstra varmt: Jeg fikk prisen for «Årets kvinnelige blogger 2025» i Bunny Awards! 🥰 Jeg hadde ingen anelse om dette før dere, mine fantastiske lesere, begynte å tipse meg. Det var virkelig en overraskelse – og en skikkelig gledelig en.

Bunny Awards er en kåring som bloggeren Bunny står bak, sammen med en liten jury bestående av andre bloggere på Blogg.no. Det er ingen stor, nasjonal pris, men det gjør den ikke mindre betydningsfull for meg. For meg handler det ikke om størst, best eller flest følgere – det handler om å bli sett, hørt og lagt merke til.

Det å få en slik pris betyr at det jeg skriver faktisk betyr noe for noen der ute. At ord og erfaringer kan treffe et annet menneske – det er et privilegium jeg aldri tar for gitt. Mange har kalt meg et forbilde, og det er ord som både rører og utfordrer meg. For hva betyr det egentlig å være et forbilde? For meg handler det om å være ærlig, ekte og til stede, å dele både de lette øyeblikkene og de mer krevende. Det betyr at noen der ute har følt seg sett, mindre alene, kanskje inspirert – og det er stort.

Jeg må innrømme noe: Jeg leser ikke så mange blogger selv. Jeg er mer glad i å lytte – radio, musikk, stemmer som forteller historier. Men denne prisen har minnet meg på hvor viktig det er å løfte frem og følge andre dyktige bloggere. Det finnes så mange stemmer der ute som fortjener å bli hørt, som inspirerer, utfordrer og gleder. Ikke bare de aller største, men alle som legger sjelen sin i det de gjør.

Noen ganger kan det føles som om det er følgere og tall som bestemmer hvem som får oppmerksomhet. Når store, kommersielle priser som Vixen Influencer Awards arrangeres, er det lett å føle at de med flest følgere alltid vinner. Flere av dere har også foreslått meg til Vixen, og selvfølgelig ville det betydd mye å bli lagt merke til der også. Men vet du hva? Det aller viktigste for meg er ikke å stå øverst på en liste, men å bety noe for deg som leser dette nå. Det er det som virkelig teller.

💫 2025 har vært et spesielt år for bloggen. Jeg har fått så mange varme meldinger fra dere – om små seire, utfordringer og hverdagsøyeblikk. Det er disse stundene som minner meg på hvorfor jeg skriver: for å dele, inspirere, og noen ganger bare være en stemme som sier «du er ikke alene».

💫 Det er så mange bloggere som er utrolig flinke – hver og en på sin måte – og som aldri får den store rampelyset. Det er litt synd, for bak så mange små blogger finnes det ekte historier, klokskap, humor, varme, viktige perspektiver og knallhard innsats. Det er verdt å stoppe opp ved dem.

💛 Til alle dere som leser denne bloggen: Tusen, tusen takk.

Takk til Bunny og juryen for denne anerkjennelsen. Den gir meg enda mer energi og mot til å fortsette å skrive, dele og være meg – både i de små hverdagsøyeblikkene og i de mer betydningsfulle.

Bloggen blir med meg videre gjennom 2026 – og jeg gleder meg til å møte dere igjen her, igjen og igjen. 💕

Når et nytt år begynner, kjenner jeg alltid på et behov for å stoppe litt opp. Tenke. Kjenne etter. Hva ønsker jeg egentlig? Ikke bare på papiret, men i hjertet.

2026 ligger helt nytt og ubrukt foran oss. Et år fullt av muligheter, men også et år som naturlig nok bærer med seg både forventninger og en viss uro. Jeg velger likevel å se bort fra de store, tunge tingene som rører seg i verden – selv om de er umulige å ignorere helt. Fred er det største ønsket vi alle kan ha. Å slippe å kjenne på frykten for krig, for det uforutsigbare. Jeg håper 2026 blir et år med litt mer ro, litt mer trygghet – for oss alle.

Når jeg zoomer inn på mitt eget liv, er det først og fremst familien som fyller tankene mine. Barnebarna mine. Datteren min. Mammaen min. Alle de som står meg nær, flokken min. Jeg håper 2026 blir et år med gode dager sammen. Hverdager som ikke bare går, men som kjennes. Jeg håper jeg får være der for dem – til stede, trygg og sterk nok til å gi det jeg ønsker å gi.

Helsen min er, og vil fortsette å være, viktig. De siste to årene har gitt meg så mange positive endringer, og det er jeg enormt takknemlig for. Jeg håper virkelig at denne utviklingen fortsetter. At kroppen samarbeider litt mer, at energien får litt bedre vilkår, og at jeg kan kjenne meg stadig mer hjemme i meg selv.

Og ja – vekten betyr noe for meg. Sånn er det bare. I mai skal jeg til ny samtale med overlegen på overvektsklinikken. Målet er enkelt: at vekten viser mindre enn sist jeg var der i desember. Ingen hårete mål. Ingen tosifrede kilo. Bare et tydelig signal – til meg selv og til de rundt meg – om at jeg tar dette på alvor. Treningen blir som i 2025, kanskje med litt mer intensitet når kroppen tillater det. Små justeringer, ikke revolusjoner.

Jeg skal bli flinkere til å planlegge måltidene mine. Spise mindre porsjoner. Ta bedre valg, uten å gjøre livet strengt og firkantet. Jeg er fortsatt kresen, og det kommer jeg alltid til å være – men hjelpen jeg har fått til tilpassede planer har vært gull verdt, og det vil jeg fortsette å bruke.

Bloggen blir med videre. Etter ti år har jeg vært innom tanken på å avslutte dette kapittelet. Men sannheten er at bloggen – og dere som leser – betyr for mye for meg. Noen kritiserer meg for at vekten får for stor plass, men dette er min personlige blogg. Om mitt liv. Mine tanker. Mine kamper og seire. Det må få lov til å være ekte.

Jeg ønsker også å bli mer aktiv på sosiale medier. Dele mer av hverdagen. Flere videoer. Flere øyeblikk. Vise klær jeg kjøper, dele både frustrasjon og glede. Jeg vil bli mer synlig på Instagram og Snapchat – og kanskje våge meg inn i TikTok sin verden også. Litt skummelt. Litt utenfor komfortsonen. Men kanskje nettopp derfor viktig.

Og så er det kjærligheten. Jeg er fortsatt singel. Og jeg merker at jeg savner den ene. Den spesielle. En å dele hverdagen med. En å le sammen med, oppleve sammen med, være stille sammen med. Jeg har datet. Jeg har prøvd. Men den rette har jeg ikke møtt – ennå.

Å lete etter kjærligheten i en alder av 55 år er ikke enkelt. Det er sårt. Og til tider skummelt. Det er øyeblikk hvor man nesten gir opp. Likevel kjenner jeg dypt inni meg at jeg fortjener dette. Å bli elsket for akkurat den jeg er. Han trenger ikke være perfekt – bare perfekt for meg.

Jeg går også inn i 2026 med et spennende prosjekt. En drøm jeg har båret på lenge. Nå er tiden inne for å begynne å realisere den. Jeg kan ikke si så mye ennå, men det betyr enormt mye for meg – og jeg vet at det kan bli viktig for mange. Om det blir slik jeg håper, vet jeg ikke. Men jeg skal jobbe iherdig, med hjertet først.

Så 2026…

Vær snill med oss.

Gi oss gode dager.

Gi oss styrke når det trengs.

Og rom for både håp, utvikling og kjærlighet.

Dette er mine mål. Mine drømmer.

Og mitt stille ønske om at dette – virkelig – kan bli mitt år 🤍

Snart legger vi 2025 bak oss, og foran oss ligger et helt nytt år – med blanke ark og 365 nye muligheter. Jeg kjenner på en rar blanding av takknemlighet og refleksjon når jeg ser tilbake.

2025 har vært et godt år på mange måter. Jeg har så mye å være takknemlig for. Samtidig har det vært et år med frustrasjon rundt vekten min. Jeg vet at noen kan synes jeg fokuserer for mye på det, men dette er jo min personlige blogg – mine tanker og følelser. Når jeg ikke når målene mine, blir jeg både skuffet og oppgitt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har holdt vekten relativt stabil i det store og hele, og jeg har gått ned noen kilo. Det var ikke så mye som jeg hadde håpet, men jeg prøver å anerkjenne det lille som er oppnådd også. For meg handler det ikke bare om tall, men om å kjenne at kroppen fungerer, og at jeg tar vare på meg selv.

Midt i alt dette, har 2025 gitt meg noen av livets største gaver. Den aller største kom 18. juli – da ble lille Filippa født, mitt tredje barnebarn. Hun er en liten solstråle, så blid og fornøyd, og hun har allerede fått meg til å smile på en måte jeg nesten hadde glemt at jeg kunne. Snart et halvt år gammel, og jeg gleder meg sånn til å tilbringe enda mer tid med henne – og selvfølgelig med de flotte prinsene mine – i året som kommer. Jeg føler meg så utrolig heldig som har fått tre, fantastiske barnebarn.

Jeg er også utrolig takknemlig for mamma, som snart fyller 85. Hun har beholdt en relativt god helse, selv om alderen naturlig nok byr på noen utfordringer. Hun klager aldri, og klarer seg så bra på egenhånd. Jeg er heldig som bor rett ved siden av, og at jeg kan stille opp for henne når hun trenger det. Det er ikke noe mas, ikke en plikt – jeg gjør det med glede, og det gir meg så mye tilbake.

Snart tar vi farvel med 2025, og foran oss ligger et nytt år med blanke ark og nye muligheter. Når jeg ser tilbake, kjenner jeg både stolthet og takknemlighet. Dette året har hatt sine utfordringer, men også så mange små og store gleder som har gjort livet rikt.

Det har vært frustrerende å kjenne at vekten ikke alltid beveger seg slik jeg ønsker, men samtidig kan jeg se tilbake på alt jeg har oppnådd de siste årene. Jeg har jobbet hardt med kroppen min, med helsen min, og jeg har stått i det selv når det har vært vanskelig. Treningen har blitt en del av hverdagen min, og det gir meg både energi og mestringsfølelse. Det føles nesten utrolig å tenke på hvor langt jeg har kommet – fra en tid hvor jeg stadig fant unnskyldninger til å ikke trene, til å nå gjøre det hver eneste uke, nesten hver eneste dag.

Dette året har også vært året jeg virkelig har våget å utfordre meg selv. Jeg har opplevd gleden ved vannet, jeg har badet og svømt, og jeg har kjent på følelsen av å være komfortabel i badedrakt. Det var lenge utenkelig, men nå gleder jeg meg til flere turer i Aquarama, og også badeland  sammen med familien. Vannet har blitt en magisk arena, ikke minst for beina mine.

Jeg har også tatt små, men viktige steg i hverdagen som har gitt meg selvtillit og glede. Jeg har gått i kjole igjen – noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle føle meg komfortabel med. Å kunne kle meg slik jeg ønsker, og å føle meg fin i det, har gitt meg en frihetsfølelse jeg ikke hadde forutsett. Jeg har gått ned flere størrelser i klær, og jeg kan nå kjøpe klær på vanlige butikker. Jeg kan se meg selv i speilet og jeg kan kjenne at jeg begynner å bli glad i den jenta som jeg ser.  Alle negative tanker rundt meg selv og kroppen min er nesten helt borte, og det er vel en av de største gledene jeg kjenner på. Totalen i vektnedgang siden oppstart av denne reisen min er nå på 38 kg. Totalen siden jeg var på det største er mellom 60-70 kg.

Jeg er også utrolig takknemlig for alle dere som følger bloggen min. At dere leser, kommer tilbake helg etter helg, og deler reisen min på deres måte, betyr så mye. Takk for at du følger meg, engasjerer deg og heier på meg. Og for alle de små og store øyeblikkene i hverdagen – familie, venner og mennesker som stiller opp når jeg trenger det – 2025 har gitt meg minner jeg vil bære med meg lenge.

Nå ser jeg frem mot 2026. Nye dager, nye muligheter og nye minner som skal skapes. Jeg gleder meg til fortsettelsen, og jeg har planer og drømmer jeg vil jobbe mot i det nye året. Akkurat det skal jeg dele mer om neste helg.

Takk for 2025. Velkommen 2026.

Julen er alltid en litt spesiell når det kommer til mat. Som jeg har skrevet om før, så gruer jeg meg litt til julen. Jeg tenker på ribbe, riskrem, julekaker og alt det andre som hører høytiden til, og bekymrer meg for at det skal bli for mye kalorier. Jeg har hatt et bilde i hodet av julen er en tid hvor alt går ut av kontroll, der jeg spiser mye mer enn jeg egentlig trenger og der vekta beveger seg mer oppover enn jeg liker. Men jeg vet også godt hvordan juledagene pleide å være kontra hvordan de er nå. Det er en veldig stor forskjell på datid og nåtid.

Det har gått mye bedre enn jeg fryktet, men likevel, så har tankene om vekta ligget i bakhodet hele tiden. De tankene slipper liksom aldri helt, og de kan dukke opp selv på dager hvor alt føles ganske balansert. Jeg har ikke vært på vekta ennå, så jeg aner ikke hvordan tallene ser ut, men jeg føler ikke at jeg har spist så enormt mye overskudd hver dag. Alt i alt har det faktisk vært ganske greit. Underskudd har det nok ikke vært, men jeg føler meg relativt flink faktisk. Dommen kommer neste uke når jeg går på vekta igjen. Jeg har fått beveget meg masse, og jeg har også fått trent. Ikke julaften, og ikke 1.juledag, men da var jeg på beina stort sett hele dagen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har spist litt ribbe to dager på rad, og litt kalkun, men vanlige porsjoner, ikke noe overdrevent. Litt multekrem og litt riskrem har det også blitt, men i små mengder. Jeg har hoppet over julekaker, og sjokolade spiser jeg omtrent ikke. Det har vært lite julegodteri ellers. Derimot har jeg kost meg med Bixit-kjeks, micropopcorn og litt chips. Jeg må innrømme at jeg er svak for de små posene med Bixit-kjeks – altfor svak. Det føles egentlig ganske godt å kunne si at jeg har hatt kontroll uten at det har vært streng selvdisiplin. Jeg har kunnet spise litt kos, men ikke på en måte som føles ute av kontroll.

Det er interessant hvordan forventninger og frykt påvirker hvordan vi tenker på mat. Før jul gruer jeg meg ofte til alt som kan gå galt – til overspising, stress og dårlig samvittighet. Men når jeg ser tilbake på det, har det faktisk gått veldig bra. Jeg har kost meg, og samtidig hatt vanlige måltider med grønnsaker, middag og nok proteiner. Jeg har latt meg selv kose meg litt, men uten å “gi opp” hverdagsrutinene fullstendig.

Å spise ribbe to dager på rad føles helt greit fordi porsjonene ikke var voldsomme. Litt multekrem eller riskrem har ikke ødelagt noe. Jeg har kjent på at jeg kan nyte maten samtidig som jeg holder meg komfortabel og balansert. Selv små “svakheter”, som de små Bixit-posene, fordelt på mer enn en dag, det har vært greit – det har ikke blitt en overveldende snacking som tar over hele dagene.

Julen har vært veldig fin, både sosialt og matmessig. Juleaften sammen med flokken min, og min kjære mamma. Juledagene med nær familie. Jeg føler ikke at jeg har gått “ut av kontroll”, og den følelsen er god å kjenne på.  Små gleder som kjeks, popcorn eller riskrem har gitt en følelse av julekos uten at det har blitt overdrevent. Jeg ser frem til januar, men ikke som et “straffemoment” eller et nyttårsforsett om å spise perfekt. Jeg ser frem til roligere rutiner og litt mer bevissthet, men akkurat nå handler det om å nyte julen og maten som hører høytiden til.

Juledagene har altså gått bedre enn jeg fryktet. Jeg har kost meg, hatt vanlige måltider, unnet meg litt små godsaker, og likevel følt at jeg har kontroll. Jeg har som sagt ikke vært på vekta ennå, men det føles som om balansen jeg har hatt har vært god.

Når julen er over og vi går inn i det nye året, føler jeg meg klar til å sette meg mål for det nye året – uten stress og uten å måtte starte med alt for mye skyldfølelse. Nå handler det om å lukke desember med god følelse, ta med seg lærdommen og starte januar med en rolig, realistisk tilnærming til mat og hverdagsvaner. Jeg gleder meg til å legge en plan for det nye året med drømmer og mål. Etter søndag skal jeg sette med med å lage ei ny måltavle for 2026. Jeg har allerede en ting jeg skal bruke mye tid på å det nye året. En ting jeg har hatt lyst til så lenge, og i 2026 så begynner jeg på drømmen min, og så får jeg håpe at jeg også kan få realisert den. Men det blir mer enn dette på måltavla mi, og det skal jeg fortelle mer om i et senere blogginnlegg.

Jeg håper julen har vært fin for dere alle. Ikke alle liker julen av ulike grunner. Jeg håper dere som synes julen er vond og vanskelig også har kommet dere gjennom den på en god måte.

I dag blir en texas dag for meg. Jeg skal straks trene litt hjemme, og så er det ut å gjøre tusen ærender. Vi skal ha dåp i morgen. Min nydelige prinsesse, Filippa skal døpes, og jeg skal få bære henne til dåpen. Etterpå blir det selskap med den nærmeste familie her hos meg med koldtbord og kaker, og et selskap krever en del forberedelse.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen!

Jeg skrev i går om frykten, frykten for å legge på meg i julen. Takk for alle kommentarer og meldinger. Vi er mange som er der jeg er. Dessverre, men samtidig godt.

I dag kjenner jeg at uroen fortsatt er til stede – Ikke fordi noe dramatisk har skjedd, men fordi tankene ikke helt slipper taket.

For det er ikke bare frykten i seg selv som er slitsom.

Det er det å aldri vite hva vektoppgangen faktisk betyr.

Når jeg ser at vekta har gått opp, klarer jeg ikke å se forskjell på hva som er hva.

Er det fett?

Er det væske?

Er det mat i systemet, hormoner, stress – eller alt på én gang?

Og akkurat denne uvissheten gjør noe med meg.

Når man har vært stor lenge, og gått ned mye, så forsvinner ikke frykten for å legge på seg igjen. Hos meg sitter den dypt. For nå handler det ikke bare om hvordan jeg ser ut, men om kontroll. Om ikke å havne tilbake dit jeg brukte år på å komme meg bort fra.

Det holder å se et høyere tall på vekta, så begynner hodet mitt å jobbe på høygir:

Hva gjorde jeg feil?

Spiste jeg for mye?

Må jeg stramme inn nå – før dette sklir ut?

Samtidig finnes det også fakta jeg kjenner godt.

Fakta jeg har lest, lært og forhåpentligvis forstått.

Men som ikke alltid når helt inn når følelsene tar over.

For skal man faktisk legge på seg fett, må man spise i et reelt kalorioverskudd over tid. Det snakkes ofte om at rundt 7–8 000 kalorier i overskudd tilsvarer omtrent 1 kilo fett. Kroppen fungerer ikke som et regnestykke, det vet jeg – men dette sier likevel noe viktig: Fett legger seg ikke på kroppen av noen ekstra måltider, noen dager med mer mat, eller én uke som er litt annerledes enn vanlig.

Skal man legge på seg merkbart med fett på én uke, må man spise betydelig mer enn man forbrenner hver eneste dag, dag etter dag. Ikke bare litt ekstra her og der. Likevel kan vekta vise flere kilo opp, helt uten at det handler om fett i det hele tatt.

Man kan nok merke det særlig nå i desember.

Mer salt.

Mer karbohydrater.

Andre rutiner.

Men strukturen, den har jeg inne.

Kroppen min responderer – ofte med væske.

Søvn er også en faktor jeg kjenner godt på. Jeg sover stort sett 6–7 timer hver natt, og selv om det kanskje høres «greit nok» ut, vet jeg at det er i nedre sjikt av det jeg egentlig trenger. Når jeg sover lite, tåler jeg stress dårligere, føler meg tyngre i kroppen – og vekta kan vise mer, uten at det sier noe om fett.

I tillegg kommer treningen. Økter som egentlig gjør meg godt, men som også kan gi små, midlertidige betennelser i muskulaturen. Og stresset som følger med det å hele tiden følge med, veie, analysere.

Alt dette kan gi utslag på vekta – både ett, to og tre kilo.

Og hver gang skjer det samme: uroen våkner.

For tallet på vekta forklarer ingenting. Det bare vises.

Og jeg fyller stillheten med frykt.

Akkurat nå handler det ikke om å være modig, positiv eller avslappet.

Det handler om å stå i denne uroen uten å la den ta alle avgjørelser for meg.

Om å tåle at jeg ikke vet, uten å gå rett i panikkmodus.

Jeg vet ikke hva vekta viser etter jul.

Og ja – det skremmer meg.

Men kanskje er det viktigste akkurat nå å erkjenne at denne frykten finnes, uten å bruke den som en pisk.

For den betyr ikke at jeg gjør noe galt.

Den betyr bare at dette fortsatt er viktig for meg.

Til slutt vil jeg bare ønske deg som leser dette en riktig god jul.

Uansett hvordan julen din ser ut i år.

Enten du er omgitt av folk, eller sitter alene.

Enten du gleder deg, eller bare prøver å komme deg gjennom dagene.

Enten kroppen kjennes lett, tung – eller et sted midt imellom.

Du er ikke svak fordi julen er krevende.

Og du er ikke alene, selv om det kan føles sånn.

Ta vare på deg selv på den måten du kan.

Med litt varme. Litt pusterom. Litt nåde.

God jul fineste deg 🤍

Jeg kjenner det allerede nå.

Den uroen som kommer snikende før jul.

Ikke fordi jeg gruer meg til selskapene, menneskene eller selve julen – men fordi jeg gruer meg til kaloriene. Til maten. Til vekta.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg elsker julen, og jeg har alltid vært veldig julete. Min mor kan ikke helt skjønne hvordan jeg har blitt så opptatt av interiør, og pynting, for hun har aldri vært mer enn ” normalt ” opptatt av å pynte. Det er lenge siden jeg har hatt sånn skikkelig julestemning, men i år har jeg virkelig det. Pyntet veldig tidlig, og elsker å gå rundt i julehuset mitt. Hver kveld tennes alt som tennes kan, og jeg storkoser meg med å se all julepynten og lysene. Det at jeg har denne gode julestemningen i år, det er en utrolig god følelse å kjenne på.

Tidligere så var julen en utfordring. Ikke i forhold til stemningen rundt julen, men all den usunne maten som forsvant inn i munnen, og ned i magen både i førjulstiden, og i juledagene. Jeg slet mye med å begrense meg, jeg har slitt med å være fornuftig. Man skal jo ikke si nei til godsaker i julen, men man bør heller ikke spise seg så mett at magen verker, eller spise så mye julegodt at man går kvalm i timer etterpå. Av og til skulle man kanskje tro at det var siste gang man fikk julemat, eller julegodt. Man sitter der med en verkende mage etter all ribba, pinnekjøttet, eller julekalkunen, og i tillegg er man så kvalm etter både riskrem, julekaker og julegodt. Hvorfor må man stappe i seg så mye? Det er jo ikke behagelig å være så mett at man lider, eller så kvalm at man lurer på om doskålen er neste stopp.

Mye har endret seg. Jeg er ikke der lengre. Heldigvis. Julen er fortsatt en tid hvor man nok spiser mer enn man vanligvis gjør, og unner seg noe mer godteri, men det overdrives ikke. Julekaker spises nesten ikke her hos oss, men tre sorter har blitt bakt. Jeg hadde en liten smakebit av hver den dagen de ble bakt, men ut over det, så har jeg ikke spist en eneste julekake. Jeg har verken kjøpt eller spist favorittkakemannen min fra Liebermann heller. Likevel kjenner jeg på uroen som kommer snikende…mat…vekt.

Jeg er i en periode hvor kroppen min ikke vil ned. Jeg står fast. Eller rettere sagt – jeg svinger. 1–3 kilo opp og ned, helt uten at jeg føler jeg har mistet kontrollen, men det er mentalt tungt.

Når man allerede er der, i en fase hvor ingenting “løsner”, da kjennes julen ekstra krevende. For julen er ikke akkurat kjent for å være en lavkalori-høytid.

Må man forberede seg på å gå opp i vekt i julen? Dette er kanskje det ærligste spørsmålet av alle. Og svaret er: kanskje – ja.

Og det er vanskelig å skrive. Enda vanskeligere å akseptere.

For sannheten er at:

• vi spiser mer salt
• vi spiser mer karbohydrater
• vi spiser mer fet mat
• vi beveger oss ofte litt mindre

Det betyr at vekta kan gå opp. Men det betyr ikke automatisk fettøkning. Mye av det som skjer i julen er:

• væske som binder seg i kroppen
• fulle glykogenlagre
• hormonelle svingninger
• tregere fordøyelse

Alt dette kan gi flere kilo på vekta – midlertidig. Så ja, kanskje må man forberede seg mentalt på at vekta kan vise mer. Men ikke på at man har ødelagt noe.

Hvor kaloririk er egentlig julematen?

La oss ta fakta – uten panikk.

En klassisk julemiddag kan fort ligge på:

• 800–1200 kalorier
  avhengig av mengde, saus, fett og tilbehør.

Det er mye.Men det er også:

• én middag
• én dag
• én del av året

Problemet oppstår ikke av én stor middag, men av mange dager på rad med overspising uten pauser. Og her er det viktige: Kroppen din reagerer ikke på kalenderen. Den reagerer på gjennomsnitt over tid.

Riskrem, multekrem – og den dårlige samvittigheten

Dessertene er ofte det som gir meg mest uro. For der kommer tankene: “Burde jeg?” “Trenger jeg egentlig?” “Hva skjer hvis jeg sier ja?”

Men en porsjon riskrem eller multekrem:

• er ikke ekstrem
• er ikke farlig
• er ikke et nederlag

Det er dessert. Punktum. Det som derimot kan bli farlig, er tankegangen:

“Nå har jeg allerede spist for mye, så da kan jeg like gjerne…” De tankene bør man unngå.

Julen trenger ikke å være perfekt. Den trenger bare å være normal.

Når medisinene ikke hjelper – ennå

Jeg har jo startet på Mounjaro, men jeg er fortsatt på 2,5 mg. I følge overlegen på overvektsklinikken, så kunne det være en god mulighet for at Mounjaro, i høyere dose vil kunne hjelpe meg videre nedover. Men helt ærlig – det har foreløpig ikke gitt meg den hjelpen jeg håpet på, men det var jeg sånn sett forberedt på. Jeg øker til 5 mg neste uke, og jeg håper det vil gjøre en forskjell.

Men akkurat nå står jeg midt i julen, i en kropp som ikke samarbeider, og det gjør meg ekstra sårbar. Og kanskje er det derfor disse tankene kommer så innmari sterkt nå.

Man bør ikke tenke :

• “Hvordan kan jeg spise minst mulig?”
• “Hvordan kan jeg unngå alt?”

Men heller tenke :

• Hvordan kan jeg spise nok, men ikke for mye?
• Hvordan kan jeg kose meg uten å føle at jeg mister meg selv?

For meg betyr det:

• vanlige porsjoner
• spise sakte
• stoppe når jeg er mett, ikke når tallerkenen er tom
• velge det jeg virkelig har lyst på – og droppe resten

Alt trenger ikke å smakes på. Alt trenger ikke å spises opp.Men det er vanskelig….

Trening i julen – for hodet, ikke for straff

Jeg kommer til å trene i julen. Ikke nødvendigvis på julaften, men i juledagene. Ikke for å “rette opp” julematen. Men fordi trening:

• gir meg ro
• gir meg struktur
• gir meg følelsen av å ta vare på meg selv

Det handler ikke om forbrenning. Det handler om balanse. Kanskje dette er den viktigste julen å være snill med seg selv. Jeg tror ikke oppskriften på en fin jul er å kontrollere alt.

Jeg tror den er å gi litt slipp – uten å gi helt opp.

✔ Julemat

✔ Dessert

✔ Bevegelse

✔ Hvile

❌ Skam

❌ Panikk

❌ Alt-eller-ingenting

Kanskje må jeg tåle at vekta viser litt mer en periode. Men jeg vet det vil bli tøft.  Kanskje er det prisen for å ha en jul som også gir rom for matglede også. For kroppen husker helheten.

Og julen – den varer tross alt ikke evig.

💙

Jeg er egentlig en av dem som aldri er syk. Bank i bordet. Det er evigheter siden. Jeg kan være sliten, lei, ha perioder med lite overskudd og kjenne på både vondter og tunge dager, men sykdom har ikke vært en del av hverdagen min de siste årene. Nettopp derfor føles det ekstra provoserende at det måtte skje nå. I desember. Når alt allerede er litt mer enn vanlig, og når man helst bare vil ha flyt, kontroll og forutsigbarhet.

Jeg har ikke vært sengeliggende. Jeg har ikke hatt høy feber. Jeg har ikke vært “skikkelig” syk. Likevel har jeg vært ganske redusert. Sånn redusert at man ikke orker det man vanligvis fyller dagene med. Man kjenner at kroppen ikke er der den pleier. Det er et ork noen ganger bare å bevege seg fra A til B. Så kan man glimte til, og man tror formen er på vei oppover, men så tok man feil…igjen. Men jeg kjenner at jeg er skikkelig lei nå, og lengter tilbake til de vanlige dagene mine. Man kjenner også på hvor innmari godt man har det når dagene er som de pleier. Jeg kjenner på en takknemlighet for de gode dagene jeg vanligvis har.

Det startet som en helt vanlig forkjølelse, med litt sår hals, og det er nok det dette er, en kraftig forkjølelse. Så kom whiskystemmen. Rennende nese. Rennende øyne. Litt hoste som til tider har litt slim. Noen dager med litt forhøyet temperatur. En dag hadde jeg ikke stemme i det hele tatt. Jeg gikk bare rundt og pep.  En kropp som ikke helt var med, selv om jeg var oppe og i gang. Jeg har tatt selvtest for både influensa, RS og covid. Den slo ikke ut på noe. Likevel sitter dette i, dag etter dag. Og det er mentalt slitsomt når man hele tiden venter på å bli bedre, uten at det egentlig skjer.

Denne uka har derfor blitt en uke med veldig lite aktivitet. Lite overskudd. Lite ork. Jeg som er vant til å bevege meg daglig, som trives med rutiner og kjenner meg selv som et menneske i full bevegelse og aktivitet, har måttet stoppe opp. Ikke fordi jeg vil, men fordi kroppen har sagt ifra. Og det irriterer meg mer enn jeg liker å innrømme.

For det er ikke bare kroppen som har vært redusert. Hodet har vært fullt av dårlig samvittighet. Samvittighet for ikke å trene. Frykten for å ødelegge noe jeg har brukt lang tid på å bygge opp. Den gnagende følelsen av at alt er skjørere enn det egentlig er. Og så er det maten. For ja – matlysten har vært der. Selv om kroppen har vært sliten, har appetitten vært ganske normal. Det er en krevende kombinasjon når man samtidig ikke beveger seg som vanlig, og lett å la redselen for å legge på seg ta mer plass enn den burde.

Midt i alt dette har jeg måttet ta et valg jeg egentlig visste var riktig, men som føltes vanskelig. Jeg måtte gi meg selv pause fra trening. Ikke fordi jeg er lat. Ikke fordi jeg har gitt opp. Men fordi kroppen fortsatt jobber. Slimhoste, hes stemme og den diffuse følelsen av å ikke være helt seg selv er tegn på at immunforsvaret fortsatt er i gang. Når kroppen er der, er trening ikke restitusjon – det er belastning.

Jeg har også blitt mer bevisst på hvor jeg trener. Jeg trener en del på treningssenter, og det betyr nærkontakt med andre mennesker, felles apparater, felles luft og felles flater. Selv om jeg ikke føler meg veldig syk, vet jeg at jeg fortsatt kan være smittsom. Hoste, nysing og slim gjør det ikke akkurat bedre. Å dra på senter i den fasen handler ikke bare om meg, men også om hensyn til andre. Jeg vil ikke være den som “bare skulle ta en rolig økt”, men som potensielt tar med seg smitte videre. Det er også en del av vurderingen når man velger å ta pause.

Jeg har lært at det er lurt å vente med trening når kroppen føles annerledes enn normalt, selv i hvile. Når hosten er slimete og ikke bare litt irritasjon i halsen. Når energien er merkbart lavere enn vanlig. Da trenger kroppen arbeidsro. Presser man seg for tidlig, risikerer man å bli syk lengre, få tilbakefall eller dra infeksjonen videre ned i luftveiene. Det er ikke verdt det – uansett hvor redd man er for å miste fremgang.

Samtidig betyr ikke pause at man må ligge helt stille. Det betyr å la være å trene. Å ikke presse puls, lunger og systemet. Å gi kroppen rom til å gjøre jobben sin. Det har vært uvant for meg. Og frustrerende. Men også nødvendig.

Når kan man trene igjen? For meg er svaret egentlig ganske tydelig når jeg først lytter. Når stemmen er tilbake til normalen. Når hosten har gitt seg, eller i hvert fall ikke lenger er slimete. Når kroppen føles som meg i ro, ikke bare i bevegelse. Da er det grønt lys. Og da starter jeg ikke hardt. Jeg starter rolig. Kort. Snilt. Ikke for å ta igjen det tapte, men for å komme tilbake.

Akkurat nå sitter jeg her og synes litt synd på meg selv. Jeg er irritert. Utålmodig. Lei av å vente. Men jeg vet også dette: Ei uke, eller to, med lite aktivitet ødelegger ingenting. Det jeg har bygget opp over tid, forsvinner ikke fordi jeg tar vare på meg selv når kroppen trenger det.

Denne uka ble en drittuke. Den var unødvendig, upraktisk og frustrerende. Men den minner meg også på at styrke ikke alltid handler om å presse seg videre. Noen ganger handler det om å stoppe i tide. Og akkurat nå er det mer enn nok.

Lag deg en god 3.søndag i advent der du er! Her blir det jo da en rolig søndag, men jeg tenker å bruke søndagen til å pakke inn julegaver, og hjelpe min mor med det samme. Kanskje hjelpe henne med å pynte litt til jul. Min mor på 84 år har også fått det samme som meg. En av oss har smittet den andre, eller begge har vært på samme plass hvor smitten var. Jeg kjenner jo litt mer på det når mamma ikke er helt i form, og hun er sikkert litt lei av at jeg noen ganger pr dag spør hvordan hun har det, men for meg handler det om at jeg bryr meg og ikke ønsker at hun skal bli verre. Jeg følger med i tilfelle vi må en tur innom legen hennes. Men den dama, hun har hele livet hatt et immunforsvar av stål, og det har både jeg og datteren min arvet…men viktig å følge med, spesielt når man har blitt godt voksen.

Vi blogges til lørdag!