En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Jeg hadde vel aldri trodd at jeg skulle tilbake til 80-tallet, da rompetaskene virkelig var the thing. For meg var det mest populært på ferie – der var rompetasken alltid med, hengende trygt foran magen. Der oppbevarte jeg feriepengene og passet som om livet sto på spill. Nå, flere tiår senere, har jeg altså fått min egen versjon – riktignok i en sporty utgave og med et litt mer moderne navn: løpeveske.

Det siste halvåret har jeg faktisk fått meg to trofaste treningsvenner – eller egentlig tre nå!

• Pulsklokka fra Huawei
  Min alltid tilstedeværende bestevenn. Den tar jeg bare av når jeg legger meg, for jeg har aldri likt å sove med klokke eller smykker. Én gang glemte jeg den om morgenen, og oppdaget det først da jeg kom på trening. Økten føltes helt rar – jeg var livredd for å miste treningsdata. Heldigvis synkroniserer klokka med appen på mobilen, og telefonen – den glemmer jeg aldri! Ingen data gikk tapt.

• Stavene
  En annen god treningsvenn er stavene. Jeg bruker dem hver gang jeg er ute og går, og jeg tror hvert eneste ord fysioterapeuten min sa om gevinsten ved stavgang. Hvem hadde trodd at Heidi skulle bli en dame med både pulsklokke og staver – og faktisk bruke begge deler?

• Joggeskoene
  Tidligere kjøpte jeg joggesko som bare passet og så ok ut. Nå er jeg mye mer kresen – skoene skal være gode, for føttene skal jo bære meg både langt og lenge.

Tilbake til rompetaska – eller nesten. Det nyeste medlemmet i treningsgjengen min er egentlig ikke en klassisk rompetaske, men en løpeveske – en sporty kusine av den gode, gamle 80-tallsvarianten. Jeg ble rett og slett lei av å ha mobilen i lomma på treningsbuksa, sammen med bilnøklene. Nøklene havnet mer enn én gang et eller annet sted på treningssenteret, og panikken var stor når jeg oppdaget det etter trening. Heldigvis fant jeg dem hver gang, men jeg var lei av nøkkeljakten. Så kom jeg på: Hva med en løpeveske? Jeg hadde sett noen andre på treningssenteret bruke det. Dermed startet jakten. Jeg googlet høyt og lavt, men det var faktisk ChatGPT som fant den perfekte til meg.

• Idéen om å bære små vesker festet til kroppen er eldgammel. Allerede i middelalderen hadde folk små skinnposer festet til belter (ofte kalt “pouches”) til mynter og verktøy.

• I mange kulturer ble slike poser brukt av jegere, reisende og soldater for å ha det viktigste lett tilgjengelig.

🌟 Første store motebølge: 1980–90-tallet

• Rompetaska slik vi kjenner den i dag fikk sitt store gjennombrudd i Vesten på 80-tallet.

• Den ble sett som praktisk og futuristisk – perfekt for joggere, reisende og festivalfolk.

• I Norge ble den et vanlig syn på ferie, tur og blant ungdom på fritidsklubber.

• Materialene var ofte nylon eller kunstskinn, i sterke farger eller med logoer.

Nedgangen kom på 2000 tallet. Den ble etter hvert assosiert med turister og «praktiske» foreldre, og fikk et litt “ukult” rykte. Motebransjen vendte seg mot mer minimalistiske og formelle vesker. I Norge forsvant den stort sett fra gatebildet, men levde videre i friluftsliv, løping og sykkelsport.

Så det nyeste medlemmet i treningsgjengen min er altså en løpeveske. Etter masse googling, så var det ChatGTP som ble helten min. For der var den – rosa, en av mine yndlingsfarger, med plass til både min store iPhone, nøklene til både hus og bil, ørepropper og treningsøkter ( mer om det i et annet innlegg ). Den er utrolig romslig, men samtidig nett. Beltet kan strammes akkurat slik jeg vil, og den sitter godt. Den er alltid med meg på trening – bortsett fra når jeg er i vannet. Min løpeveske er fra ” Under Armour.” Det er mange som fører denne, og i farten husker jeg ikke hvor jeg bestilte den fra, men mener jeg ga rundt 300 kr for den.

Jeg trodde aldri jeg skulle bli glad i noe som lignet på en rompetaske igjen, men her er jeg altså – tilbake til 80-tallet, bare i en mer sporty, praktisk og rosa versjon.

Takk for alle fine tilbakemeldinger på blogginnlegget mitt i går. Jeg setter så pris på hver og en av de. Som en leser skrev så fint : Vi kan aldri snakke få for mye fokus rundt mobbing – aldri ! Nyt søndagen der du er! Jeg har hatt ei god 45 minutters intervall på sykkel på treningssenteret i dag. Om litt skal jeg kjøre til Arendal for å hente prinsene mine som skal være her til tirsdag. Fint å ha de litt her før skolen starter til torsdag. Yngste prinsen er veldig spent, for til torsdag starter han i 1.klasse. Så til uken er begge prinsene på skolen – hjelp som tiden flyr. Vi blogges til lørdag!

Hvorfor lever vi i et samfunn der så mange hater overvektige mennesker?
Hvorfor ser vi stadig at kommentarfeltene fylles med hat, latterliggjøring og sårende bemerkninger når en overvektig person dukker opp i media, på TV, i en reklame – eller bare tør å være synlig?

For hatet er der. I kommentarfeltene spesielt, men også i blikkene på gaten. Og det er ikke alltid direkte – noen ganger er det pakket inn i “godt ment” råd eller såkalte “sannheter” om helse. Men konsekvensene er de samme: vi lærer at store kropper er feil. Er det virkelig nødvendig å dele den giftige meningen din med hele verden bare fordi du ikke liker en kroppstype? Hvis store kropper ikke er din preferanse – greit. Det er din rett. Men hold det for deg selv. Lukk glidelåsen. Det handler ikke om sensur. Det handler om anstendighet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Joda, jeg har skrevet om dette før. Mange andre har skrevet om det før. Noen har kommentert mine innlegg rundt temaet med at det ikke nytter, og de skjønner ikke at jeg gidder. Jeg tror nok hatet mot overvektige alltid vil være der, men skal vi virkelig sitte stille og la haterne få holde på, og dermed være med å skape et samfunn vi virkelig ikke vil ha? Jeg tror det er viktig og ikke være stille. Jeg tror det er viktig å si i fra. Nei, vi kan ikke endre alle, men vi kan få noen til å tenke, og kanskje lukke glidelåsen.

Det holder at en overvektig person dukker opp på TV, i en reklame eller et intervju, så renner det inn hatkommentarer om hvor stygg og verdiløs vedkommende er med sin feite kropp. Noen skriver det som en vits. Andre med kald forakt. Noen skjuler seg bak en profil uten bilde, andre bruker fullt navn – som om de er stolte av å stå for nedverdigelsen av et annet menneske.
Jeg kan love deg én ting: Disse kommentarene treffer. De setter seg fast. Ikke bare hos den det gjelder, men hos alle som leser dem og kjenner seg igjen.

Vi liker å tro at mobbing er et ungdomsproblem. At det er usikre tenåringer som sprer hat. Men det sjokkerer meg hvor mange av de styggeste kommentarene som kommer fra godt voksne kvinner og menn. Det er mennesker pluss/minus min alder som er de verste nettrollene. Folk med jobb, familie, kanskje barnebarn – som uten å blunke skriver de verste hatkommentarene mot andre menneskers kropp!
Hva slags rollemodell er du når du sitter bak tastaturet og kaller en person de styggeste ting på grunn av utseendet? Hvordan kan du forvente at barna dine skal vise respekt for andre, når du selv lærer dem at noen kropper fortjener mindre verdighet? Hvordan kan man lære barn om respekt og inkludering, når man selv bidrar til mobbing ? Hva om det hadde vært deg selv, dine barn eller dine barnebarn som opplevde dette? Jeg håper du som er full av hat rundt store kropper, at du er stolt av deg selv, og det flotte forbildet du er for de rundt deg.

Forskning viser at vektstigma – fordommer og diskriminering mot mennesker basert på kroppsvekt – er utbredt i Norge.
En rapport fra Verdens helseorganisasjon (WHO) viser at vektstigma påvirker alt fra jobbmuligheter til helsehjelp.
Det stopper ikke der. Vektstigma er også koblet til dårligere mental helse, lavere selvfølelse, økt risiko for depresjon – og, ironisk nok, til vektøkning. For stresset og skammen som følger med stigma kan føre til både overspising og at man unngår fysisk aktivitet av frykt for å bli dømt.
Så når noen sier at “vi bare vil motivere” med stygge kommentarer, kan vi slå fast: Nei, det er ikke motiverende. Det er skadelig. Punktum.

Jeg vet at de som mobber, de som skriver disse kommentarene, ofte bærer på egne problemer. Kanskje handler det om usikkerhet, om behov for å føle seg bedre enn noen andre, eller om å avlede oppmerksomheten fra egne sår. Men forståelsen for mekanismen gjør ikke mindre vondt. For de stygge ordene treffer. De fester seg.
Jeg vet hvor dypt det kan gå inn å få slike kommentarer. Jeg vet hvordan de kan få deg til å føle deg liten, og uverdig. Jeg har følt masse på skammen over å ha en stor kropp, og jeg vet hvordan det føles å sitte der og lese en strøm av negative meninger om kropper som ens egen – og innse at noen mennesker ikke engang ser deg som et menneske, men bare som “den feite”.

Jeg har ” bank i bordet ” aldri opplevd mobbing, eller fått masse hatkommentarer på bloggen min. Det sier alt om dere som følger den. Jeg har opplevd vonde blikk, og kommentarer, og jeg er helt ærlig på at det har såret veldig. Som bloggere og influensere, så skal man tåle å stå i stormen. Man skal stå for det man mener og skriver, og man skal tåle at ikke alle er enig i det man selv mener. Men ingen skal gå til angrep på hvordan andre ser ut!

Hatet skader ikke bare den som blir utsatt. Det skader også de som ser det. Som leser det. Unge jenter og gutter som leser slike kommentarer, kan ta dem til seg som en mal for hva som er “greit” å si. Eller verre – de kan begynne å frykte at det samme vil skje med dem hvis de ikke passer inn i samfunnets snevre ideal.
Vi skaper en kultur der det å skamme seg over kroppen blir en normaltilstand. Der folk holder seg tilbake fra å delta i livet – gå på stranden, melde seg på aktiviteter, danse, synge, være synlige – fordi de er redde for å bli møtt med hån.

Så hvorfor dette hatet?
Er det frykt? Avsky? Er det fordi samfunnet har lært oss at en slank kropp = suksess, viljestyrke, verdi – og at alt annet er et tegn på det motsatte?
Er det fordi vi fortsatt lever i en tid der mange tror at det å kommentere andres kropp er “ærlig” eller “bare min mening”? Eller er det bare et behov for å ha noen å se ned på, for å føle seg litt bedre selv? Jeg har ikke svaret. Men jeg vet én ting: Hatet sier mye mer om den som skriver det, enn om den kroppen det rettes mot.

Det er helt greit å ikke like alt. Det er greit å ha preferanser. Men det gir deg ikke rett til å såre andre. Så neste gang du kjenner trangen til å kommentere en fremmeds kropp på nettet, så spør deg selv: Vil ordene mine løfte eller rive ned? Hvis svaret er det siste – lukk glidelåsen.

Noen ganger er det beste du kan gjøre å bare være stille. Du trenger ikke elske alle kropper. Du trenger ikke være enig i andres livsvalg. Men du kan velge å la være å skade.

For bak hver kropp finnes et menneske. Med følelser. Med drømmer. Med en historie du ikke kjenner.

Kjolejakt – ja, hvem skulle vel ha trodd?

I sommer har jeg vært på kjolejakt. Ja, jeg – som omtrent aldri har hatt kjole på meg! Kjole har alltid vært noe jeg måtte ha på meg i bryllup eller store selskaper. Ikke noe jeg trivdes i, og slett ikke noe jeg følte meg vel i.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Grunnen? Beina mine.

Beina, eller tømmerstokker mine som jeg alltid har kalt dem. Store og tunge. Jeg har vært livredd for å vise dem fram. Kjole? Absolutt ikke. Jeg har pakket inn beina mine i vide bukser, både sommer og vinter – og helst med lange overdeler som dekket alt.

Å finne strømpebukser som faktisk passet, var et kapittel for seg. Jeg har hatt flere strømpebuksemareritt enn jeg orker å telle. For trange liv, rullende kanter, strømpebukser som ikke ville opp i livet, som ikke kom forbi leggene en gang – hjelp for et mareritt. For ikke å snakke om gnissende lår – det gjorde bare vondt verre.

Men noe har skjedd.

Etter at jeg begynte å gå ned i vekt, har jeg fått et helt nytt forhold til kroppen min. Nå misliker jeg faktisk lange overdeler! Før kunne jeg ikke få dem lange nok – jo mer de dekket, jo bedre. Nå føler jeg meg mest komfortabel i kortere overdeler. Jeg har begynt å se kroppen min med litt mildere øyne.

Og tro det eller ei – nå jakter jeg altså på kjoler!

Jeg kjøpte en kjole fra Careless, og jeg elsker den. Ikke bare fordi den er fin, men fordi det faktisk føles deilig å gå i kjole. Så luftig. Så behagelig. Og så… helt utypisk meg.

Men vet du hva? NÅ skulle jeg gjerne ha sagt at det har blitt flere kjoler, men nei, det har ikke blitt flere kjoler. Jeg har jaktet hele sommeren, både i butikker og på nett, men står fortsatt igjen med kun denne ene favoritten. Enten har de vært for korte, for små over brystet, eller altfor store. Når en kjole i størrelse 46/48 er for stor – da må man jo nesten smile litt, og juble litt selv om man egentlig hadde håpet den skulle passe.

Passform betyr så mye. Egentlig alt ved siden av at man må like plaggene man har på seg. Jeg vil ikke bare kjøpe en kjole fordi den går på. Den må sitte fint. Føles riktig. Få meg til å føle meg fin. Og den følelsen kommer ikke alltid med en størrelseslapp.

Det er nesten litt komisk: For et par år siden ville tanken på å prøve kjoler vært helt utenkelig. Nå står jeg i prøverom og leter, prøver, vurderer og – ja, mislykkes oftest – men jeg gir ikke opp. Jeg vet at jeg skal finne flere jeg trives i.

Nå er vel sommerens kjoleutvalg snart på vei ut, og høstens på vei inn. Og vet du hva? Jeg skal ha kjole i høst og vinter også!

Heldigvis har jeg nå funnet verdens beste strømpebukser fra Pamela Mann – og det sier jeg ikke bare fordi jeg selger dem. De er fantastiske! De passer, sitter godt, er høye i livet, har masse stretch og finnes i størrelser og modeller som fungerer optimalt. Uansett årstid. Jeg gleder meg til å ta inn nye modeller, flotte modeller også til de kalde dagene som kommer etter hvert.

Kanskje blir høstens kjolejakten den virkelige fulltrefferen.

Jeg leter videre – og jeg gleder meg. For en forandring dette er. For en mental snuoperasjon. Det gjør godt å kjenne på – både utenpå og inni.

Nyt søndagen der du er! Jeg skal til Arendal i dag for å besøke prinsene mine og den lille prinsessa. Filippa har nå blitt litt over 2 uker, og vokser fort. Gleder meg så til å se alle tre igjen. Vi blogges til lørdag!

Noen dager kjenner man det rett i magen. Ikke fysisk, men mentalt. Den følelsen av at noe har sklidd ut, og man blir slått litt i bakken av virkeligheten. I dag var en sånn dag.

Jeg har hatt en fantastisk reise de to siste årene – med store endringer, mye mestring og en ny kropp som har gitt meg en ny hverdag. Jeg har kjent på oppturer som har gitt meg energi og tro på meg selv, og jeg har fått et helt nytt syn på hva kroppen min kan klare. Men nå… nå kom den følelsen snikende. Vekta viste en real påminnelse om at noe har glippet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ikke på treningsfronten – der har jeg vært trofast. Jeg trener hver dag, og veldig bra. Men maten? Den har nok sklidd litt ut i sommer. Litt for store måltider. Litt for mange cravings. Det er ikke store mengder, men nok til at jeg kjenner det godt. Det er akkurat nok til å bli en vekker.

Cravingsene kommer ofte. Jeg vet hva som funker for meg, og likevel er det som om kroppen skriker etter mer. Det er tøft. Det er frustrerende. Men også så menneskelig.

Og nå sitter jeg igjen med en tung følelse. En frykt, faktisk. Frykten for å falle tilbake til den kroppen jeg jobbet så hardt for å forlate. Frykten for at alt det jeg har oppnådd skal glippe mellom fingrene. Den frykten som mange kjenner på, men som få snakker om. Men man må være ærlig, for dette er også en del av reisen.

Det føles vondt og vanskelig. Det kjennes som et nederlag. Som et slag i trynet. Men så vet jeg, innerst inne, at dette ikke er et tilbakefall. Dette er en beskjed. En påminnelse. Kroppen snakker, og den sier: «Nå må du hente deg inn. Du kan det. Du har gjort det før.»

Mental styrke er akkurat det jeg trenger nå. Å ikke gi etter for frykten, men å møte den med respekt. Å vite at veien framover ikke handler om perfeksjon, men om retning og små skritt. Jeg har vært sterk før, og jeg vet at jeg kan være det igjen.

Det skal sies: vi snakker ikke en haug av kilo her. Men nok til at hodet mitt begynte å tvile. Og kanskje det er nettopp derfor det føles så tungt – fordi jeg har kjent hvor godt det er å ha kontroll, og fordi jeg vet hvor vondt det var før.

Jeg minner meg selv på at dette ikke er slutten. Det er ikke en snuoperasjon, men en pause. En mulighet til å stoppe opp, kjenne etter, justere kursen og fortsette. For jeg vet at veien er der. Jeg har gått den før. Jeg har verktøyene. Jeg har styrken.

Har du kjent på det samme noen gang? Den frykten for at ting skal rakne, selv når du vet at du egentlig har det i deg? Den vonde, men ærlige følelsen av å være litt ute å kjøre? Jeg er nok ikke alene.

Del gjerne dine tanker – om du har kjent på det samme.  Jeg heier på deg. Og jeg håper du heier litt på meg også – akkurat nå trenger jeg det.

Jeg er klar for ei ny uke med gode justeringer på matsiden. Jeg har leget en matplan med masse god mat, men mindre mengder. Og det er nok mengdene som er litt ute å kjøre nå. Det nytter ikke å være i kjelleren, ikke nytter det å skylde på andre enn meg selv heller. Her er det bare å brette opp armene, og vise den styrken jeg vet jeg har  meg.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Trener du hver dag?!» Det er et spørsmål jeg får stadig oftere. Kommentarer som:

«Jeg skjønner ikke at du gidder…»,

«Blir sliten bare av tanken!»

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

eller

«Er ikke det litt mye?»

Men svaret mitt er enkelt: Ja, jeg både gidder – og jeg orker. Og jeg elsker det! For meg har trening blitt en naturlig og viktig del av hverdagen. En dag uten trening føles rett og slett… tom. Det mangler noe. Det er ikke alltid samme type trening, men det er alltid bevegelse, alltid noe som får meg i gang – og gir meg følelsen av å ta vare på kroppen min.

Fra unnskyldninger til mestring

Jeg har hatt sort belte i unnskyldninger for ikke å trene.

I starten var målet to dager i uka. Det klarte jeg. Så økte jeg til tre. Det holdt jeg lenge på. Det føltes stort. Men etter at jeg startet med Wegovy og kroppen begynte å forandre seg, fikk jeg en ny driv. Jeg merket hvordan kroppen svarte på bevegelse. Jeg kjente på mestring, på energi, på glede. Og sakte, men sikkert ble trening en naturlig del av dagen – ikke et tiltak jeg måtte presse inn.

Variasjon og glede

Treningen min varierer – det tror jeg er en av suksessfaktorene. Jeg bytter mellom:

• tredemølle og gåturer

• sykling

• styrketrening

• svømming og trening i vann

Til høsten blir det enda mer vanntrening – noe kroppen min responderer veldig godt på. Jeg står opp kl. 06:15 hver morgen, tar på meg treningsklær og starter dagen med ei god økt. Det gir meg energi, fokus og følelsen av at jeg har gjort noe bra for meg selv – før dagen egentlig har begynt. Da har jeg også hele dagen foran meg uten å «vente på» å få trent.

Noen ganger tar jeg en bonusøkt på kvelden. Det blir nok flere slike utover høsten.

Hva andre sier – og hva jeg tenker

Jeg tror ikke kommentarene fra andre er vondt ment. Mange er nok bare litt overrasket – eller kanskje litt imponert. Kanskje kjenner de på dårlig samvittighet, eller kjenner på noe de selv savner. Litt misunnelse, kanskje. Og det er greit.

Jeg tar det ikke ille opp. Jeg er bare stolt. Stolt over at jeg er der jeg er i dag. Stolt over hvor langt jeg har kommet. Stolt over at jeg har snudd på noe som før føltes umulig. Noen mener det er for mye å trene hver dag. Men vet du hva? La meg få avgjøre det.

Jeg kjenner kroppen min. Jeg har gode folk rundt meg – både legen og fysioterapeuten min – og de støtter meg fullt ut. De vet hvor viktig variasjon er, og det følger jeg.

Trening har gitt meg noe jeg aldri hadde før. Det handler ikke bare om kroppen. Det handler om hva det gjør med hodet. Jeg har fått mer overskudd, mer tro på meg selv – og flere positive tanker enn negative. Og kanskje aller viktigst: Jeg gleder meg til å trene. Jeg vil det. Jeg trenger det. Og det er en seier jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve.

Nyt lørdagen der du er! Her er prinsene mine, og har vært her siden torsdag. VI har fylt dagene med masse flotte opplevelser. I dag skal yngste prisen og jeg kjøpe skolesekk, for om få dager skal han starte i 1.klasse. Vi blogges i morgen!

Jeg har aldri eid en bikinioverdel. Eller, det er ikke helt sant – jeg kjøpte én for mange, mange år siden. Men brukt? Aldri. Den ble liggende i en skuff, glemt og ubrukt.

Det er ikke fordi jeg ikke har hatt lyst til å kunne gå kun i en bikinioverdel – men fordi kroppen min alltid føltes «for stor». Jeg har aldri følt meg komfortabel med tanken på å vise kroppen, verken underkroppen, eller overkroppen. I forhold til en bikinioverdel, så har det handlet om valker som ville ha bulet ut alle veier, og en følelse av at alle ville stirre – og dømme. Men lysten, den har alltid vært der. Det er nok også grunnen til at jeg gikk til innkjøp av en for evigheter av år siden. Når sola steker og varme dager fyller sommeren, så har jeg ønsket meg friheten til å kunne gå i noe mer luftig. Jeg har drømt om å bare få kjenne solen på huden, uten å pakke meg inn som om det var høst ute. Jeg tror nok det er en del som kjenner seg igjen i dette. Heller ikke hjemme, rundt huset har jeg følt meg komfortabel med å gå rundt i en bikinioverdel. Det er bare å gjøre det er jo rådet fra de fleste, men når mitt hodet skriker nei, så er det lettere å gjøre som mitt hodet sier enn hva alle andre måtte mene. Mange kan mene mye, men det er nå en gang en selv som bestemmer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men nå… nå har mye endret seg. Jeg har gått ned 36 kilo, og både kroppen og hodet har vært gjennom en enorm reise. Det er færre valker, mindre fett – og en helt ny måte å tenke på. Jeg våger mye mer. Jeg bryr meg mye mindre om hva andre tenker. Jeg føler meg mer som meg selv. Jeg har allerede tatt flere skritt som jeg aldri trodde jeg skulle tørre: Jeg bader. Jeg går i badedrakt. Og jeg har begynt å gå i kjole – noe som virket helt utenkelig da jeg startet denne reisen. Ett nytt, stort skritt kom nå nylig: Jeg kjøpte meg en bikinioverdel.

Hvem hadde vel trodd at jeg skulle ta ett slikt skritt også? Ikke jeg. Målet med å kjøpe en bikinioverdel var ikke å bruke den på stranda nødvendigvis – men til hjemmebruk, på terrassen, i hagen, når solen steker og kroppen trenger å puste. Den er sort, myk og har litt lengde – kjøpt hos Ellos – og vet du hva? Jeg følte meg faktisk komfortabel i den. Jeg følte meg vel.

I går brukte jeg bikinioverdelen for aller første gang. Hele dagen. Jeg tuslet rundt i luftige bukser og bikinioverdel, og det funket så fint. Det var varmt, og kroppen min fikk puste. Korte bukser er jeg ikke helt klar for ennå – men kanskje en dag? Jeg er så stolt. Stolt over at jeg tør. Stolt over at jeg føler meg vel. Og kanskje mest av alt: Jeg tenker nesten ikke på armene mine lenger, selv med all løshuden som henger der og dingler. Jeg bryr meg mindre og mindre – fordi hodet har forandret seg, sammen med kroppen.

I dag blir det bikinioverdel igjen. Det hjelper litt i når dagene er altfor varme…

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag.

Klokka 07.15 i går kom hun til verden, fineste Filippa. Ei nydelig prinsesse som veide 3942 g og var 51 cm lang, og jeg ble mommo for tredje gang.

Det kan liksom ikke beskrives med ord hva man føler når man får telefonen man har ventet på. Telefonen som forteller at jenta man har ventet på har kommet, og ikke minst at alt står bra til med både mor og barn. For en glede! Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at jeg nå har blitt mommo til Filippa, og mommo til barnebarn nummer 3.

Jeg ble mommo for første gang 24.oktober i 2018. 17.oktober året etter, så kom mitt andre barnebarn. Jeg hadde nok ikke trodd at jeg skulle få flere barnebarn, og var veldig fornøyd med de to nydelige prinsene mine, men sannelig, så ble det et barnebarn til. Denne gangen så kom jenta, og jeg skal være ærlig på at jeg synes det er veldig stor stas at nr.3 ble ei jente. Guttene synes også det er stor stas med ei lita søster.

3 barnebarn. Jeg er så utrolig heldig. Jeg har et barn og tre barnebarn, det er sannelig ikke verst. Jeg som vel ikke helt trodde at jeg skulle få barnebarn i det hele tatt da datteren min nok var litt lunken til tanken på å få barn, men livet endrer seg, og så er barn plutselig et stort ønske. ” Livets dessert ” kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Alle som har opplevd å bli besteforeldre vet at det er helt fantastisk. For en gave vi får vi som er så heldige å bli besteforeldre.

Jeg har et nært og tett bånd til prinsene mine, og det er jeg så evig takknemlig for.  Jeg skulle selvsagt ønsket at de bodde nærmere meg selv om Arendal ikke er verdens ende. Av og til føles det som om det er verdens ende fordi jeg ofte ikke kan ta del i hverdagene deres på samme måte som om vi hadde bodd nærmere hverandre. Det å hente i barnehage og skole, ta en sporadisk tur på kino eller noe annet gøy en ettermiddag, ha de på middag midt i uken, bare hente de når jeg vil…sånne ting blir det ikke så mye av. De går på skole og i barnehage, de går på 2 fritidsaktiviteter hver, så det blir ikke så mye tid igjen i hverdagen ofte. Men så fort det åpner seg en mulighet, så er vi sammen. Helgene er jo gull. Da er vi mye sammen, og de overnatter mye hos meg. Kan du tenke deg noe som varmer hjertet mer enn når vi møtes igjen, og begge guttene kommer løpende mot meg med åpne armer, roper ” mommo ” og gir meg verdens beste bamseklem. Eller når de forteller at de elsker meg, og at jeg er den beste mommo’en i hele verden. Da smelter hjertet, og jeg skjønner at jeg betyr masse for de to guttene mine. Og gjett om det også går andre veien.

Det er flott å få være mommo. Jeg ønsker å være der for de alle. Det er utrolig viktig for meg. Stille opp når de trenger meg. Jeg ønsker ikke å være marerittet som henger på døren hver eneste dag, men å få tilbringe tid med guttene, og Filippa, det gir meg så mye. Det er så utrolig flott å få være en stor del av livene deres. Oppleve sammen, trille turer, synge, lese, leke, bake, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Mommohjertet hopper noen ekstra hopp når Henry og Alfred vil sitte på fanget for å lese, eller bare kose…eller når de legger kinnet sitt tett inntil mitt for å fortelle at jeg er verdens beste. Guttene blir nok litt bortskjemt her hos mommo, men sånn skal det være…det samme blir nok også den lille prinsessa. Det er besteforeldres privilegier å skjemme bort på en fin måte. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som bestemor har jeg lov på en bestemor måte å skjemme barnebarna mine litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse. Jeg håper jeg er den bestemoren som tar del i det som skjer i livet til både Henry og Alfred, og også prinsessa som kom til verden i går.

I går fikk jeg møte Filippa for første gang. Det var så fantastisk å sitte og holde henne, og kjenne hvor mye jeg gleder meg til å bli kjent med henne. To små gutter beriker livet mitt, og nå også ei lita jente. Henry er oppkalt etter sin tippolderfar. Min farfar som jeg aldri fikk møte, han hette Henry. Alfred er oppkalt etter sin olderfar på farssiden. Jenta som kom i går skal altså hete Filippa. Det er også et familienavn. Min olderfars søster ( på min mors side)hette Filippa, et navn datteren min alltid har likt så godt.

Jeg er mormor til to vakre gutter, og ei nydelig prinsesse. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi alle tre oppmerksomhet og masse kjærlighet.

Jeg trenger vel heller å få ut litt frustrasjon. Jeg skal ikke klage. Ikke så mye ihvertfall.

Sommeren er her. Vi har hatt dager med god varme, spesielt de siste dagene, og det er nok her jeg banner litt i kirken. Varme dager, det blir fort for varmt for meg. Spesielt så varmt som vi hadde det i går, og så varmt som vi får det i dag også. Jeg er veldig glad for at det finnes skygge når jeg kjenner at det blir for varmt i solen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er jo en god grunn for at disse dagene blir for varme for meg. Grunnen er lymfødemet mitt. Selv om jeg har mistet mye vekt, og mange cm også på beina mine, så har jeg fortsatt lymfødem, noe jeg alltid vil ha. I varmen så forverres lymfødemet. Leggene blir både sprengte og de blir veldig hovne. Jeg trenger egentlig ikke gå på vekta på slike varme dager fordi jeg kjenner hvor mye væske det er i beina, og det vises på vekta. Det er utrolig ubehagelig å kjenne beina bli så hovne. Beina sprenger noe enormt. Man kjenner hovenheten. Beina kan rett og slett bli vonde. 

Jeg hadde nesten glemt at jeg har lymfødem fordi beina har vært så utrolig gode etter vektnedgangen. Jeg har følt at jeg har danset på skyer. Jeg vet at beina fortsatt er store, men jeg vet også hvor mye jeg har gått ned også der. Jeg ser store endringer. Når jeg da ikke kjenner på plagene jeg hadde før, så glemmer man på en måte lymfødemet. Jeg husker på det hver morgen når jeg tar på meg kompresjonsstrømpene, og jeg husker det når jeg tar de av, for kompresjonsstrømpene, de bruker jeg hver eneste dag, og de har blitt en del av hverdagen min. Jeg synes faktisk det er godt å ha de på også. Men når varmen kommer, da kan jeg ikke glemme at jeg har lymfødem. Da hover de uansett hvor mye jeg har mistet av både vekt og cm på beina. Lymfødem er kronisk, og liker ikke varme.

For å sette deg litt inn i problematikken. Når man har lymfødem, så er det å bruke kompresjon daglig utrolig viktig. Sommeren er den tiden på året hvor det ikke er særlig deilig å ha på seg kompresjonsstrømper. Jeg bruker vanligvis klasse 3, og de er ganske tykke. Om sommeren, og på trening, så kan jeg bare glemme å bruke klasse 3. Da bruker jeg strømpen som er i klasse 2. Den er tynnere. Nesten fortsatt for tykk for varme dager, men jeg må ha strømper, så da må det bli den typen. På veldig varme dager som i går, så kan det nesten bli tortur å gå med kompresjon. Hele kroppen kjenner jo at kompresjonsstrømpene er på. Jeg bruker i tillegg lårstrømper.

Tidligere brukte jeg knestrømper, men ingen tvil om at det er lårstrømper som gjelder for meg. Går jeg uten kompresjon, så hovner jeg opp med en gang, så i utgangspunktet er det ingen god løsning det heller. Likevel er jeg ikke den flinkeste jenta i klassen når det er så varmt. 

De flinke jentene i klassen, de går med kompresjonsstrømpene fra de står opp til de legger seg. Jeg er ikke så flink. Jeg tar på kompresjonsstrømpene når jeg våkner, og er flink til å ha de på helt til kvelden. Når kvelden kommer, da ryker de. Jeg vet jeg ikke følger boken når jeg gjør det, men det handler om å gjøre dagene mine så gode som mulig. Jeg må kunne komme meg gjennom dagene på en måte som er best mulig for meg, og betyr det mindre kompresjon, så er det sånn det blir. Jeg hovner fort opp, det er et knips det, så føler jeg hovenheten, men så er det prisen jeg må betale.

Jeg liker å gå i sandaler om sommeren, og det er ikke akkurat pent med kompresjonsstrømper på. Jeg har heldigvis ingen hevelse i føttene, så om sommeren har jeg fått klasse 2, og jeg har fått strømper uten tå. Det er sikkert en del som synes det ser rart ut, men jeg kunne ikke bry meg mindre. Det å ha åpen tå, det letter en del om sommeren. Jeg kunne selvsagt ha valgt og ikke bruke kompresjonsstrømper i det hele tatt om sommeren, men så vondt vil jeg ikke meg selv. Det å gå rundt å kjenne på hovne, sprengte legger hele dagen, det vil jeg virkelig ikke. Så da ” lider ” jeg heller litt på varme dager.

Jeg er ikke alene om å slite i varmen. Jeg er ikke alene om å kjenne på hvordan lymfødemet forverrer seg når det blir varme dager.  Man skal jo heller ikke ha direkte sol på ødemer, så man bør dekke til for eksempel beina når man sitter ute i sola. Det har aldri vært et problem for meg da beina alltid har vært tildekket, men i sommer har jeg lovet meg selv at jeg skal prøve å få litt farge på beina når jeg er alene på terrassen. 

Jeg vet jeg banner litt i kirken i dag, men jeg hater ikke sol og varme altså. Jeg ønsker ikke dårlig vær, bare ikke altfor varme dager. Jeg kunne nok ha ønsket meg en temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogen lunde gjennom sommeren, men det finnes skygge, så dit kan jeg rømme når det blir for varmt. I disse dager så sender jeg gode tanker til alle dere som er i samme situasjon som meg. Vi er som sagt mange som føler på det samme.

Selv om det er varme dager, så trener jeg som vanlig. Temperaturen inne på treningssenteret er fin, og går jeg tur, så går jeg tidlig på morraen så jeg ikke koker helt opp før jeg er ferdig med turen. Treningsrutinene er utrolig viktig for meg også om sommeren.

Nyt dagen i varmen der du er! Vi blogges i morgen.

Reklame | Urtemor

Jeg har en liten reddende engel i hyllen på soverommet mitt, og denne lille engelen har jeg lyst til å skrive litt om i dag. Den lille engelen er et må ha produkt i mitt hjemmeapotek. Min mor har også alltid denne stående lett tilgjengelig hos seg. Denne lille engelen har hjulpet oss begge mye i mange år, og så er det en liten engel som kan hjelpe på så mange felt.

Jeg var lenge skeptisk til naturprodukter. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg var vel som mange andre som helst stolte på det man fikk kjøpt i butikker, og på apotek. Det man kan lage selv hjemme på kjøkkenbenken, det var jeg skeptisk til. Ikke at jeg hadde prøvd så mye. Jeg var bare skeptisk. Man har jo lært at man ikke skal uttale seg om noe før man har grunnlag for det man sier og hevder, og det hadde jeg ikke. Denne lille engelen på krukke, det er altså et naturprodukt som du sikkert har skjønt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har opp igjennom årene slitt mye med roseninfeksjoner. Heldigvis er det nå mange år siden sist, men det var da jeg fikk en av de tøffeste roseninfeksjonene at jeg måtte krype til korset og prøve ringblomstsalve. Det var lymfeødemet mitt som var årsaken til at jeg stadig fikk roseninfeksjon, og tro meg : Roseninfeksjon er noe skikkelig herk! Man blir så dårlig med feber, frostrier, og en elendig allmenntilstand. Rosen (erysipelas) er en avgrenset betennelse i huden. Den infiserte huden blir rød, varm og hoven. Rosen skyldes at bakterier trenger gjennom huden på grunn av skade eller sykdom i huden. Eksempler på dette er sprekkdannelser i huden, fotsopp, brennkopper, vannkopper, insektsstikk og eksem. Forstyrret sirkulasjon i lymfekar og vener kan også være bakgrunn for rosen.

Den siste roseninfeksjon jeg hadde, den hadde jeg nok for ca 8-9 år siden. Det var en tøff infeksjon, og jeg fikk et sår som aldri ville gro. Såret fikk åpnet opp øynene mine for naturprodukter. Jeg hadde prøvd alt apoteket kunne tilby, jeg var på sårklinikken på sykehuset, jeg prøvde medisinsk honning. Ingenting hjalp. Såret ville ikke lukke seg. Jeg var så lei av å rense sår, og skifte Mepore. Jeg var sikkert den som la ned mest penger på Mepore på apoteket i denne perioden. Det var rett før det gikk rundt for meg at den lille engelen dukket opp. Ei venninne nærmest tvang meg til å prøve ringblomstsalve. Tro meg, hun hadde prøvd mange ganger før uten og lykkes. Jeg var så drittlei sår at jeg sa ja til å prøve. Hadde jeg bare prøvd lenge før. Hadde jeg bare trodd at ringblomstsalven kunne hjelpe meg. Da hadde jeg sluppet masse frustrasjon.  Ringblomstsalven ble min lille, reddende engel. Etter kun kort tids bruk av salven, så lukket såret seg. Etter dette har jeg alltid ringblomstsalve i huset.

Det er Marie som lager ringblomstsalven. Jeg har kjent Marie siden 90 tallet. Marie har drevet med naturprodukter siden 1995. I 30 år har hun produsert ulike naturprodukter, og blant produktene også ringblomstsalve. Marie er aromateraput, hun er hudpleier, og hun er sykepleier med mastergrad i klinisk helse, har jobbet mange år i helsevesenet og jobber nå med å utdanne sykepleiere. Marie har jobbet mye med produktene, og ringblomstsalven er ett av de produktene som hun aldri har hatt behov for å justere oppskriften på, og salven er ett av produktene som har fulgt henne gjennom alle disse årene.

Jeg bruker ringblomstsalven til så mye. En ting er å lukke sår, men jeg bruker den også når jeg får rifter, eller insektsstikk. Jeg bruker den på utslett, når huden er irritert, eller når jeg har brent meg. Jeg bruker den mye på guttene når de har sår av ulike slag. Da de brukte bleier, så brukte jeg den på bleieutslett.

Tørr og sprukken hud

Eksem, kløe og irritasjon

Solbrenthet og små brannsår

Småsår, rifter og insektstikk

Sprukne hæler og neglebånd

Babyhud og bleieutslett

Hud som trenger litt ekstra pleie

Hvem hadde vel trodd? Jeg hadde definitivt ikke. Men det har skjedd, og jeg blir bare mer og mer trygg og komfortabel. Man kan godt spørre seg selv om hvorfor man ikke har gjort dette for lenge siden, men jeg har svaret. Jeg var ikke klar for dette før nå. Så enkelt.

Jeg har skrevet om det før på bloggen. Om det store steget jeg tok når jeg endelig har våget å bade. Først i Badelandet i Dyreparken, og så i Aquarama. Jeg er så stolt av meg selv. Så stolt over at jeg faktisk har kommet så langt i endringsprosessen min. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg tok på meg badedrakt( og tights ) og badet som om det var en av de mest naturlige tingene i livet. Jeg som alltid har skjult meg i langbukser, og som aldri kunne få overdeler lange nok, og vide nok. Jeg som aldri har våget å vise noe som helst av beina mine. Nå har hele tankemønsteret endret seg takket være vektnedgangen. Så kan man tenke seg grønn på at det burde ha skjedd tidligere. Det hadde ikke skjedd tidligere. Det hadde ikke skjedd når jeg var 36 kg tyngre. Det er nå jeg er klar, og det er nå jeg er komfortabel, og trygg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Voksenlivets første badetur er overskriften i dag, og onsdag var voksenlivets første badetur. Badetur til Hamresanden med flokken min, og med niese og hennes barn. Jeg har vært på Hamresanden hundrevis av ganger, men da får å gå tur. Ikke bade. Jeg har alltid skygget unna stranda. Hatet den som pesten. Onsdag ble det mitt første strandbesøk på evigheter av år, og det føltes så naturlig og fint.

Jeg skal ikke skryte av at jeg la meg på svøm, for det gjorde jeg ikke. Men jeg vasset rundt i vannet sammen med barna. Først kjentes vannet sykt kaldt ut for meg som er en pyse, men det ble kjapt en god temperatur. Grunnen til at det ikke ble mer enn å vasse, det var underlaget. Det var sykt ubehagelig å gå utover når underlaget var steiner. Men bare det å føle seg komfortabel med å gå der på stranda i badekjolen min og ikke tenke på verken de andre som var der, eller beina mine, for en herlig følelse å kjenne på. Gleden ved å kunne være på stranda med prinsene mine, den var enorm. Være med dem i vannet, se gleden deres og høre latteren, det gjør noe med et mommohjerte. Jeg ser jo også hvor mye det betyr for dem at mommo er med. Prinsene har hele tiden vært en av de største motivasjonene mine under denne endringsreisen. Det og kunne delta mer i leken, ha mer energi og være enda mer tilstede for dem. De er også motivasjonen min når jeg kjemper videre på min vektreise.

Nå er jeg der jeg vil være. Nå har jeg badet alle steder hvor jeg har ønsket å bade, og det skal jeg også fortsette med. Voksenlivets første badetur – gjennomført.