Ikke mye. 0,5 kg. Men nok til at det stakk litt. Nok til å kjenne på litt skuffelse og litt nederlag. For selv om jeg har jobbet mye med tankesettet mitt, så sitter det fortsatt dypt i oss: Opp betyr feil retning. Opp betyr at noe har glippet.
I noen sekunder lot jeg den følelsen få plass. Den lille stemmen som hvisker: Jeg burde ha gjort mer? Spist mindre. Presset hardere?. Men så tok jeg Tanita kroppsmålingen.Jeg har Tanita vekt som og måler viktige verdier. Denne tar jeg ikke hver uke jeg er på vekta. Denne gangen var det tre uker siden sist. Og etter ny Tanita måling denne uken, så endret perspektivet seg.
For mens vekten hadde økt, hadde fettprosenten min gått ned. Kroppen min har beveget seg fra én kategori og inn i en mye bedre. Ikke fordi jeg har presset meg selv ekstremt. Ikke fordi jeg har gjort noe drastisk. Men fordi jeg har vært jevn. Konsekvent. Tro mot prosessen.
Og så kom det som rører meg mye :
Kroppen min klassifiseres som muskulær – både når det gjelder muskelmasse og muskelkvalitet. Jeg må lese det et par ganger: Muskulær.
For jeg har brukt så mange år på å føle meg tung. Stor. Feil. Og nå forteller kroppen min en annen historie. Den bygger styrke. Den bygger kvalitet. Den bygger funksjon.
Men det var én ting som gjorde meg nesten barnslig glad : Det indre fettet har gått ned.
Ikke det vi ser utenpå. Ikke det vi måler med blikket i speilet. Men det som ligger rundt organene. Det som påvirker risiko. Det som betyr noe for hjertet mitt. For fremtiden min.
Da jeg så det, kjente jeg det helt fysisk i magen. En bølge av lettelse. Og stolthet. En sånn stille, dyp stolthet som ikke handler om utseende – men om helse. Det gjorde meg vanvittig glad.
For det er stille arbeid. Det gir ikke nødvendigvis applaus. Det synes kanskje ikke for andre. Men det er ekte fremgang. Det er kroppen min som sier: “Dette du gjør nå – det fungerer.”
Og som om ikke det var nok, så er den metabolske alderen min nå lavere enn den faktiske alderen min.
Det er ikke bare et tall.
Det er retning.
Vi er så vant til å gi vekta all makt. La den definere dagen. Humøret. Selvfølelsen. Men kroppen er mer enn et tall. Den er sammensatt. Den responderer på styrke, på bevegelse, på kontinuitet.
Og noen ganger viser den fremgang på andre måter enn minus på displayet.
Jeg trener. Jeg møter opp. Jeg gjør jobben – også når motivasjonen ikke er på topp. Og kroppen min svarer. Ikke nødvendigvis med lavere vekt hver uke. Men med bedre kvalitet.
Og det er faktisk større.
Gode resultater handler ikke alltid om lavere vekt. Noen ganger handler det om bedre sammensetning. Bedre helse. Bedre funksjon.
Å velge riktige sko til trening er ikke bare et spørsmål om stil eller komfort – det er et spørsmål om helse, skadeforebygging og optimal prestasjon. Mange tenker at et par joggesko som ser fine ut og føles greie på butikken holder lenge, men sannheten er at feil sko kan gi ubehag, overbelastning og til og med skader over tid.
Ikke alle treningsformer er like, og derfor bør heller ikke alle sko være det. Løping, styrketrening, gåturer, sykling eller gruppetimer krever forskjellige egenskaper:
Løpesko: God demping, støtte og kontroll mot overpronasjon.
Styrkesko: Stabil såle, ofte flatere, for å ha et solid grunnlag når du løfter.
Gå-/hverdags-/rehabiliteringssko: Komfort, bredde, god støtte – gjerne tilpasset eventuelle utfordringer som lymfødem eller andre belastningsproblemer.
Derfor anbefaler fysioterapeuter ofte å ha 2–3 forskjellige par sko, hver med spesifikke egenskaper tilpasset treningen du gjør.
Hva kan skje med feil sko?
Å bruke sko som ikke passer foten eller aktiviteten kan gi:
Belastningsskader i knær, hofter eller rygg
Smerter i føtter, ankler og legger
Dårligere treningsopplevelse og redusert effektivitet
Langvarige plager hvis feil bruk fortsetter
For meg merkes dette spesielt: Jeg kjenner ” noe ” i venstre kne av og til, og til tider kan korsryggen min være vond. Dette gjør at riktig sko ikke bare handler om komfort – det kan faktisk forebygge. Jeg er derfor spent på om riktige sko og riktig trening over tid kan vise seg å være bra for kne og rygg, selv om smertene ikke har blitt mindre ennå. Nå skal jeg også legge til at jeg har fått en del øvelser av fysioteraputen som jeg skal gjøre i håp om at det ” noe ” i venstre kne faktisk ikke blir noe mer, og kanskje trekker seg tilbake.
Jeg har behov for god demping, støtte og sko som korrigerer overpronasjon, altså at foten ruller innover for mye når jeg går eller løper. Dette er ekstra viktig for meg på grunn av lymfødem i beina, som krever at skoene sitter godt, gir stabilitet og ikke strammer på feil steder. Å få hjelp fra en fysioterapeut eller ortoped, som jeg har, det er derfor gull verdt. Markedet er en jungel av modeller, bredder og merker, og det er lett å bli forvirret. Profesjonell veiledning hjelper en med å finne sko som virkelig fungerer for deg – og som kroppen din takker for på lang sikt. Jeg har egne par med sko som jeg bruker når jeg går turer ute. Siste paret jeg kjøpte til utebruk var et par Brooks joggesko. Helt fantastiske! Da fikk jeg utrolig god hjelp på Løplabbet. Der kan de virkelig sko i forhold til mange av kjedebutikker hvor sko bare er en del av utvalget deres.
Jeg har trent lenge i Skechers joggesko, en Aero modell, og de har vært gode, men fysioterapeuten min påpekte at de ikke er optimale for mine behov. Derfor var det på tide med en oppgradering. I tillegg har jeg nok nå trent i disse i et år uten å rullere fordi jeg ikke har tenkt tanken på at det er gull verdt, så nå blir det endringer.
Valget mitt falt på:
Asics Gel-Kayano – min nye “A-sko” for løping. Den har fantastisk støtte, demping og jeg valgte ekstra vidde for å ta hensyn til lymfødemet. Dette er en sko som virkelig gir føttene mine trygghet og komfort under løping, samtidig som den hjelper på belastningen i kne og korsrygg.
Okaki Jam – min nye “B-sko” til styrke og tredemølle. Denne modellen er kun tilgjengelig gjennom ortopediske klinikker. Jeg kjøpte min på Drevelin her i Kristiansand. Jeg har hatt Okaki som fritidssko tidligere, men aldri prøvd denne typen Okaki som er en joggesko beregnet for trening. Første test var 50 minutter på mølla og styrke på fredag, noe som ble en stor suksess – skoene føles utrolig gode, og forskjellen fra Skechers er stor. Skechers er nå nedgradert til C-sko.
Med disse skoene har jeg føttene mine godt ivaretatt, og treningen blir både tryggere og mer komfortabel. Jeg håper jo at det ” noe ” i det ene kneet vil forsvinne med riktige sko og riktig trening. Jeg spent på om riktige sko kombinert med riktig trening over tid vil kunne gjøre en positiv forskjell.
Screenshot
A-, B- og C-sko – enkelt forklart
For å gjøre det mer oversiktlig, kan du tenke på skoene dine slik:
🥇 A-sko – hovedsko til aktivitet/økter
Løping, lange gåturer eller krevende økter
Maksimal demping og støtte, korrigerer overpronasjon
Eksempel: Asics Gel-Kayano (ekstra vidde for lymfødem)
Formål: Beskytte kne, hofte og rygg
🥈 B-sko – sekundær sko til annen trening
Styrketrening, tredemølle eller lettere økter
God støtte og stabilitet, men med litt annen såle/passform enn A-sko
Eksempel: Okaki Jam (ortopedisk, svært komfortabel)
Formål: Variasjon og forebygge overbelastning
🥉 C-sko – hverdags- eller reserve-sko
Kortere turer, fritid eller som backup
Gir komfort, men ikke optimal for lange økter eller tung belastning
Eksempel: Tidligere Skechers – nå nedgradert til C-sko
Formål: Komfort og enklere aktivitet
💡 Tips: Å ha flere sko tilpasset ulike aktiviteter gjør at føttene får riktig støtte og belastning til enhver tid, og kan bidra til å forebygge både smerter og skader.
Hvordan merke om skoene fungerer
Redusert ubehag under og etter trening: Føler du mindre smerter i knær, hofte eller rygg?
Bedre stabilitet og kontroll: Foten skal ikke rulle innover eller gli i skoen.
Mindre tretthet i føtter og legger: God demping gir deg mer energi under økten.
Motivasjon til å trene: Når føttene har det godt, blir treningen mer lystbetont.
Å observere disse små signalene kan hjelpe oss å vite om skoene virkelig gjør nytte for seg – og om kroppen takker deg for å ha investert i riktig utstyr. Jeg er spent!
Lag deg en god søndag der du er! I natt har det kommet snø her i Kristiansand…igjen. Jeg trodde vi var ferdige med den hersens snøen, men neida. Er jo fastelaven i dag, og vi kjenner vel alle til fastelavensria. Snøen daler fortsatt ned utenfor vinduet mitt, og jeg kjenner at nå er det på tide å trene litt for å både få ut litt frustrasjon og for å forbrenne litt kaloier. Hjemmetrening har blitt veldig ålreit. Jeg har satt sammen mitt eget aerobic program som og har litt styrkeøvelser, og sammen med sabla god musikk som toner ut fra min nye JBL Extreme høytaler, så blir økta veldig god.VI hadde feiring av mamma i går, og da ble det et par små kakestykker, så i dag blir det ingen fastelavensboller her 🙂 Vi blogges til lørdag!
Jeg skal innrømme det med en gang – ordet “psykolog” kan føles litt skummelt. Mange tenker kanskje at man må være alvorlig syk eller ha store problemer for å gå dit, og jeg må ærlig si at jeg kjente litt på det selv. Men denne uken fikk jeg virkelig oppleve hvor misforstått det egentlig er. Psykologer er der for alle som trenger å rydde litt i hodet sitt, uansett hvor langt man har kommet, og det føltes nesten litt befriende å innse det.
Det hele startet i desember, da jeg var på overvektsklinikken for å høre hva slags hjelp de kunne tilby. Jeg hadde ikke store forventninger – jeg hadde jo allerede kommet langt på egenhånd. Klinikken kunne egentlig bare tilby livsstilsendringskurs, og de mente selv at jeg ikke ville få så mye utbytte av det med tanke på hvor langt jeg hadde kommet. Og det er jeg helt enig i.
Hun spurte hva jeg følte jeg trengte, og jeg svarte ærlig at jeg trengte hjelp til å rydde litt i hodet mitt. Jeg hadde jo ikke forventet å bli tilbudt en psykologtime, så jeg ble både overrasket og nysgjerrig da det faktisk skjedde. Plutselig fikk jeg muligheten til å virkelig utforske hva som foregår i hodet mitt, og kanskje finne litt ro og klarhet. Torsdag hadde jeg timen, og jeg kjente sommerfuglene litt i magen mens jeg gikk inn døren.
Timene ble en interessant opplevelse. Jeg pratet om alt tankekjøret jeg til tider har – hvordan jeg alltid føler press for å gå ned mer, og hvor vanskelig det kan være å stoppe opp og faktisk se på alt jeg allerede har oppnådd. Psykologen forklarte hvordan tankekjør og negative tanker påvirker kroppen vår. Jeg fikk virkelig øynene opp for ting jeg ikke hadde tenkt på før – som at denne konstante strømmen av tanker faktisk tapper kroppen for energi. Det ga så god mening! Jeg har jo følt meg sliten og uten overskudd lenge, og nå forstår jeg at tankekjøret kan være en stor del av grunnen.
Men hva er egentlig tankekjør, og hvorfor oppstår det? Tankekjør er når tankene spinner i sirkel – bekymringer, selvkritikk eller “hva hvis”-scenarier – uten at vi kommer noen vei. Hjernen prøver å bearbeide utfordringer, men når det skjer hele tiden, blir det ekstremt tappende. Det krever konstant energi, og kroppen reagerer som om den er under stress hele tiden – hjertet slår litt fortere, musklene spenner seg, søvnen blir forstyrret, og motivasjon og konsentrasjon svekkes. Det føles rett og slett som om man går på tomgang, selv når man prøver å hvile og hente overskudd.
For min del hjelper det å flytte fokuset over på konkrete prosjekter. Når jeg holder på med disse tingene, tenker jeg ikke på vekt og kropp. Akkurat nå er første mål å få malt brydspanelene på det lille toalettet – et lite prosjekt som samtidig gir hodet en pause fra tankekjøret. Små handlinger som dette gir både ro og mestringsfølelse, og hjelper meg til å hente energi igjen.
Det jeg tok med meg fra timen, var også viktigheten av å gi hodet små pauser, gjøre ting som bryter mønsteret av negativt tankekjør og lar hjernen hente seg inn igjen. Prøve på dette. Det kan være en kort spasertur, musikk, prosjekter, eller bare å tillate seg selv å ikke alltid måtte “prestere”. Jeg fikk også tilbud om oppfølgingstime – noe jeg ikke hadde sett for meg, men selvsagt takket ja til.
Dette fikk meg til å reflektere nok en gang : Hvorfor får ikke flere overvektige tilbud om mental hjelp i en endringsprosess? For uten å rydde i hodet, uten å få hjelp med tankekjøret, blir jobben med livsstilsendringer mye tyngre. Mental støtte burde være en selvfølge, like viktig som kosthold og trening.
Jeg fikk absolutt utbytte av timen, og det føles godt å vite at det kanskje er mulig å hente litt klarhet, litt energi og litt mer glede inn i prosessen. Å rydde i hodet er ikke bare et luksustilbud – det er en nøkkel for å kunne fortsette å ta vare på seg selv, på en måte som varer.
Og vet du hva? Jeg kjenner at det å gjøre små ting, som å male brydspanelene på det lille toalettet eller andre prosjekter jeg har planlagt, kanskje kan gi meg en slags stille mestringsfølelse. Små øyeblikk som lar hodet hvile, som får tankekjøret til å slippe taket litt, gjør en stor forskjell. Det minner meg på at veien fremover ikke bare handler om vekt og kropp, men om å ta vare på hele meg – hodet, kroppen og hjertet.
Lag deg en god lørdag der du er! På mandag fylte min flotte mamma 85 år, så i dag skal hun feires litt. Dagens treningsøkt har derfor vært kjøkkenet siden 0630. Vi blogges i morgen!
Kroppen setter grenser – men målet kan fortsatt være mulig.
Jeg har selv erfaring med hvordan kroppen kan være utfordrende når man ønsker å gå ned i vekt. Med både lipødem og lymfødem har jeg måttet lære at det ikke alltid handler om «vilje» eller «disiplin». Fett og væske legger seg på bestemte steder, kroppen holder på det den vil, og resultatene kan komme langsommere enn hos andre.
Men jeg vet også – fordi jeg har gjort det – at det ikke er umulig. Jeg har gått ned i både legger og lår, gradvis, med riktig tilnærming. Det tar tid, tålmodighet og kunnskap om kroppen, men det går.
Og dette gjelder ikke bare meg med lymfødem/lipødem. Mange har ulike tilstander som gjør vektnedgang utfordrende:
PCOS kan gjøre kroppen mer sulten og cravings mer intense, samtidig som hormonene gjør det vanskeligere å forbrenne fett.
Stoffskifteproblemer kan senke forbrenningen, gjøre kroppen mer følsom for små endringer i kost og aktivitet.
Kroniske sykdommer, skader eller tilstander som lipødem og lymfødem påvirker hvordan fett og væske fordeles, og kan gjøre noen områder vanskeligere å påvirke.
Hormoner generelt, stress og søvnmangel påvirker nesten alle, og gjør at kroppen ikke alltid responderer som forventet.
Det betyr ikke at vektnedgang er umulig. Men det betyr at man må ha realistiske forventninger, være tålmodig og tilpasse strategiene til kroppen sin. Små, gradvise endringer i kosthold og trening har ofte langt mer effekt enn drastiske tiltak, selv om det kan føles frustrerende å se sakte fremgang.
Jeg tror også det er viktig å være ærlig om følelsene som kommer: Når vekten ikke går ned, eller kroppen ikke responderer som ønsket, kan det være lett å tenke «jeg kan ikke», eller å bruke det som en slags unnskyldning: «Dette går ikke for meg, jeg har jo PCOS/lipødem/stoffskiftesykdom, så da er det håpløst.»
Dette er helt menneskelig – en følelsesmessig respons på noe som føles urettferdig og frustrerende. Jeg har kjent det selv så mange ganger, og mange kjenner det. Men det betyr ikke at du faktisk er ute av stand til å oppnå noe – det betyr bare at kroppen utfordrer deg, og følelsene kan gjøre det enda tyngre.
Det som hjelper, er ofte:
Trening som fungerer for kroppen din, uansett om det er styrke, lavintensiv kondisjon, sykling, gåturer eller vanntrening.
Kosthold som stabiliserer blodsukker og holder kroppen fornøyd, ikke sulten.
Søvn og stresskontroll, som påvirker hormoner og sultsignaler.
Tålmodighet og realistiske mål, fordi kroppen ikke responderer likt for alle.
Det jeg har jobbet hardest med av disse punktene er uten tvil det å ha tålmodighet, og ikke minst: realistiske mål. De hårete målene måtte jeg kaste på båten. Hva som er realistiske for andre er ikke nødvendigvis realistisk for en selv, og det må man jobbe med å godta. Jeg fikk alltid høre at jeg med lymfødem ikke skulle gå for mye, løpe eller drive for hard kondisjonstrening. Det har aldri vært reellt for meg, så det har jeg aldri hørt på. Kondisjonstrening fungerer optimalt for meg
Når vekten ikke går ned, eller kroppen ikke responderer som ønsket, kan det være lett å tenke «jeg kan ikke», eller å bruke det som en slags unnskyldning: «Dette går ikke for meg, jeg har jo PCOS/lipødem/lymfødem, så da er det håpløst.»
Jeg må være ærlig og si at jeg selv har gjort dette. Jeg har ofte tenkt at diagnosene mine gjorde det umulig å gå ned i vekt, og brukt dem som forklaring på hvorfor resultatene uteble. Men når jeg ser tilbake, innser jeg at årsaken ofte heller var mine egne vaner, små valg og mangel på tålmodighet, enn selve sykdommene.
Det å erkjenne dette har vært frigjørende – og jeg tror mange vil kjenne seg igjen. Det betyr ikke at utfordringene ikke finnes, men det minner oss om at kroppen og resultatene ikke styres av diagnosen alene.
Selv små seire teller: en uke med regelmessig aktivitet, et måltid som holder deg mett og fornøyd, en positiv endring i vaner. Alle disse små stegene bygger opp til noe større over tid.
Min erfaring er at de fleste kan oppnå noe – både i forhold til trening og vektnedgang – selv når kroppen setter grenser. Det handler ikke om perfeksjon, men om å finne hva som fungerer for deg, og å anerkjenne at fremgang ofte kommer i små, men viktige steg.
Så til deg som kjenner frustrasjonen, som føler at kroppen ikke samarbeider: Du er ikke alene. Du er ikke svak. Og det er ikke umulig. Det krever kanskje mer tilpasning, mer tålmodighet og mer kreativitet, men fremgang er mulig – selv om følelsene noen ganger prøver å fortelle deg noe annet. 💛
Til slutt vil jeg si dette: til deg som kjenner frustrasjonen, som føler at kroppen ikke samarbeider, eller som noen ganger bruker diagnosene dine som unnskyldning – du er ikke alene. Du er ikke svak. Det er ikke umulig. Fremgang krever tilpasning, tålmodighet og noen ganger kreativitet, men den er mulig, selv om følelsene noen ganger prøver å fortelle deg noe annet. 💛.Hver eneste innsats, hver eneste bevegelse og hvert eneste valg teller på veien mot målet. 💛 Fra å ha hatt svart belte i unnskyldninger for ikke å trene, så har trening nå blitt en viktig del av hverdagen min, hver eneste dag. Det funker som bare det, og kroppen har bevist at den kan både gå ned mye i vekt, og trene hver dag.
Lag deg en god søndag der du er – og i dag sender jeg en varm hilsen til alle mødre. En stille påminnelse om omsorg, ansvar og kjærlighet – på godt og vondt.
Det er nå litt over to måneder siden jeg byttet fra Wegovy til Mounjaro, og det er på tide med en ny oppdatering.
To måneder har altså gått siden jeg startet på Mounjaro, og 10. januar delte jeg min første status etter byttet fra Wegovy. Nå har det gått én måned siden den oppdateringen, og mange har spurt hvordan det går. Er jeg fortsatt fornøyd?
Kort svar: Ja. Litt lengre svar: Ja, veldig fornøyd!
Noen lurer kanskje på hvorfor jeg byttet sprøyte, og her er forklaringen: Jeg gikk ned 38 kilo på Wegovy. Det er helt vilt å skrive, 38 kg! Jeg er så ekstremt takknemlig for hva den medisinen har gjort for meg. Men etter hvert ble effekten gradvis svakere slik sikkert mange av dere også har opplevd. De siste 6–9 månedene før jeg byttet, sto jeg i praksis stille. Vekten gikk også noe opp. Jeg gikk opp og ned 1-3 kg hele veien i disse månedene. Ingen reell fremgang. Metthetsfølelsen var ikke den samme, og kroppen responderte ikke slik den hadde gjort tidligere. Da jeg spurte fastlegen min om veien videre, så hadde jeg tre valg: Prøve å klare meg selv, bytte til Mounjaro eller vurdere en fedmeoperasjon. Der og da var det kun et bytte som var aktuelt, og fortsatt er jeg der at det var et smart valg. Så derfor startet jeg på Mounjaro, og tok utgangspunkt i et vekttap på rundt 35 kilo da jeg byttet siden jeg hadde gått noe opp.
Da jeg ga første oppdatering her på bloggen den 10. januar, hadde jeg gått ned 3,1 kg på Mounjaro. Nå, én måned senere, har jeg gått ned ytterligere 3 kg. Et totalt vekttap fra start på Wegovy til i dag er dermed rundt 40 kilo. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med det. Vekta går ned, kroppen responderer, og jeg har gått 6,1 kg på to måneder – helt fantastisk. Og jeg så denne uken et helt nytt tall på vekta! Det fortjente stor jubel på badet.
Hvorfor kan man egentlig få ny effekt ved å bytte sprøyte. Kort forklart: Wegovy og Mounjaro virker ikke helt likt.
Wegovy påvirker én type hormon (GLP-1), mens Mounjaro påvirker to (GLP-1 og GIP). Denne kombinasjonen kan gi kroppen et nytt signal – litt som å trykke på “restart” etter et langt vektplatå. For noen betyr det bedre metthet. For andre roligere forhold til mat. Og for mange: at kroppen igjen responderer på behandlingen. Men – man kan ikke forvente samme vekttap som i starten. Når man allerede har gått ned mange kilo, er kroppen ikke den samme som da man startet. Forbrenningen er lavere, kroppen er mer beskyttende, og den kjemper hardere for å holde på energien. Derfor går vekttapet saktere nå – men for meg er det helt greit. Jeg er ikke i nærheten av å være misfornøyd med tempoet. egentlig. To av disse ukene så gikk vekta ned 200 og 300 gram, altså den holdt seg stabil. Det er sånn sett frustrerende, men den holdt seg.
For meg har dette vært en ny start. Metthetsfølelsen er tilbake. Jeg blir stappmett av lite mat – og ikke bare der og da, men lenge etterpå. Mounjaro gir meg en veldig tydelig metthet som sitter i kroppen, og det gjør det lettere å spise mindre uten kamp. Det er akkurat den følelsen jeg hadde savnet. Foreløpig merker jeg ingen tegn på at kroppen vil ha høyere dose. Metthetsfølelsen holder, porsjonene er små, og jeg føler meg komfortabel med doseringen jeg har nå. Men det kan plutselig skje. Noen opplever at mettheten varer kortere, tankene om mat blir mer fremtredende, eller at porsjonene gradvis øker. Det er ofte signaler på at det kan være riktig å justere dose – selvfølgelig i samråd med lege og etter anbefalt opptrapping.
Er jeg fornøyd med totalt vekttap? Ja – absolutt! Totalt vekttap nå er rundt 40 kilo, og vekta går nedover igjen. Metthetsfølelsen er tilbake, kroppen responderer, og det føles helt fantastisk. Men så var det dette hodet da. Hodet som sier at jeg må ned mer. Den indre kampen med tallene og ønsket om å nå et enda lavere tall finnes fortsatt – selv om kroppen har gjort en helt utrolig jobb. Det er altså hodet som utfordres, ikke kroppen.
Til slutt : Dette handler ikke om å bli “ferdig”. Det handler om å finne en vei videre som fungerer – også etter store endringer.
Akkurat i dag:
40 kilo ned.
Vekta i bevegelse.
Og en kropp som igjen samarbeider mer. 💜
Jeg er så takknemlig for alt kroppen har fått til, for muligheten til et helt nytt liv, og for en hverdag som er så mye lysere og lettere. Jeg har aldri vært i bedre fysisk form på 25 år, og det gjør meg både ydmyk og utrolig glad. Dette er mer enn tall på en vekt – det er en ny start, en ny rytme og en ny måte å leve på. 💛
Lag deg en fin lørdag der du er! Vi blogges i morgen!
For noen dager siden leste jeg en flott reportasje om NRK journalist Siw Kristin Sællmann om valget de tok om å bo tett på mammaen hennes i en generasjonsbolig. En flott og rørende reportasje. En reportasje jeg kjente meg igjen i. Det samme valget tok vi for 32 år siden da vi bygde huset jeg ennå bor i. Vi valgte å bygge generasjonsbolig og la foreldrene mine flytte inn i « kårboligen « som vi likte å kalle deres del.
illustrasjonsfoto
Valget falt altså på generasjonsbolig – ikke fordi det var moderne eller praktisk på papiret, men fordi det føltes riktig. Mamma og pappa flyttet inn samtidig som oss. Ingen felles inngang. Ingenting felles, og de kom aldri inn og ut som de ville. De kom når de ble invitert, og blandet seg aldri i våre private ting. Og motsatt. Bortsett fra at jeg nok gikk mer inn og ut som jeg ville ☺️
Foreldrene mine har alltid vært til hjelp og støtte, både i små og store ting, uten å blande seg i hverdagen vår. Vi kranglet aldri eller ble uvenner, men selvfølgelig hadde vi diskusjoner. Respekt, grenser og gjensidig tillit har alltid ligget i bunn. Den balansen har betydd enormt mye for oss.
For meg har det alltid vært en selvfølge å ta vare på foreldrene mine når de ble godt voksne. Mamma og pappa har alltid vært der for meg hele livet. Støttet meg, heiet på meg og vært et trygt holdepunkt.
Mamma bor fortsatt her sammen med meg. I kårboligen. Nå er det min tur til å være der for henne. Ikke av plikt, men av kjærlighet. Det gir meg glede å kunne gi litt tilbake.
Å ta vare på eldre foreldre handler også om praktisk hjelp. Jeg henter avisen til henne hver morgen. Hjelper til med småting, følger med på det som må fikses, og passer på at hverdagen hennes flyter så godt som mulig. Men det handler like mye om nærhet – en tur ut, en prat, middag sammen, et smil, en latter. Små øyeblikk som betyr mer enn man tror.
Denne nærheten har også betydd enormt mye for datteren min. Hun vokste opp med besteforeldrene rett ved siden av. Det var trygt, nært og stabilt. Noen ganger, når hun var litt sur på oss, pakket hun dukkekofferten sin og “flyttet inn” til mor og far 😂 Det ble mange varme minner av denne nærheten.
Da pappa døde, ble det ekstra tydelig hvor verdifull denne nærheten var. Å ha mamma så nær ga trygghet i en tid som var tung. Det gjorde det lettere å stå i sorgen, sammen.
Jeg vet at generasjonsbolig ikke er for alle. Det krever klare grenser, respekt og forståelse for hverandres behov. Datteren min flyttet ut for flere år siden, og jeg tok ut skilsmisse for syv år siden. Nå er det oss jentene som bor igjen – mamma og jeg – og vi klarer oss høyst bra.
Kanskje handler dette egentlig ikke bare om generasjonsbolig. Kanskje handler det om valg. Om hva vi velger å bruke tid og krefter på. For meg har nærheten til mamma aldri vært et offer – men en gave.
Lag deg en god søndag der du er. Jeg har hatt løpeintervall på mølla denne morraen. Utover det skal jeg måke litt snø, planlegge spennende ting og nyte søndagen. Vi blogges til lørdag!
Noen jakter på den perfekte jeansen. Andre på den perfekte bh-en. Det gjør jeg også, men jeg jakter også alltid på den perfekte trusa. Og før du trekker på smilebåndet — hvis du noen gang har hatt undertøy som lever sitt eget liv i løpet av dagen, eller en kropp som krever at trusen sitter godt, så vet du at dette er blodig alvor. Eller i hvert fall hverdagsalvor. 😄
For det finnes få ting som kan ødelegge komforten raskere enn en truse som ruller, gnager, sklir ned, kryper opp eller skjærer på helt feil sted. Undertøy som ikke gjør jobben sin burde egentlig få skriftlig advarsel. For oss med former er dette faktisk ikke en liten detalj — det er grunnutstyr.
Jeg er jo kjent for å være på evig jakt etter gode plagg. Passform er alfa og omega. Jeg jakter ikke nødvendigvis på de dyreste eller mest trendy plaggene— men de som faktisk fungerer i hverdagen. De som sitter godt, holder seg fine, og som ikke krever justering hver halvtime.
I mange år hadde jeg min hellige gral: boxertrusene fra Føtex i Danmark. Høye i livet, perfekt skjæring ved beina, nydelige blonder nederst, god stretch — og de sitter som støpt. Jeg hamstret når jeg var i Danmark. Sendte folk på oppdrag. Tok med ekstra i kofferten. Dette var ikke bare undertøy — dette var trygghet.
Så gjorde Føtex det mange produsenter gjør: de “forbedret” modellen. Og der falt imperiet. Passformen ble endret, og plutselig var de ikke lenger mine. Dere som har opplevd det vet — det er nesten som å miste en god venn. Litt dramatisk? Joda. Litt sant? Absolutt.
Jeg har siden Føtex endret passform på boxeren sin vært på kontinuerlig undertøyssafari. Jeg har funnet to gode modeller hos KappAhl — og de bruker jeg mye — men erfaringen min er denne: Når man endelig finner noe som funker, så forsvinner det ofte fra sortimentet nesten før man rekker å anbefale det videre. Undertøy lever tydeligvis på korttidskontrakt.
Så til et lite hverdagsøyeblikk: Jeg var innom Lindex for å hente bunader jeg hadde bestilt til prinsene mine. Tenkte jeg skulle ta en rask titt i undertøysavdelingen. Der hang det en sømløs boxermodell. 3 for 2. Så lovende ut. Fasongen minnet faktisk litt om gamle-favoritten. Ikke blonder. Ikke samme stoff, men ellers veldig lik. Jeg gjorde det eneste rasjonelle: kjøpte tre — og fikk plombert to av dem i tilfelle dette var enda et blindspor. Man lærer av erfaring. 😄
Jeg startet med størrelse XL. Tok dem på — og ble skikkelig positivt overrasket. Sømløs. Myk. God stretch. Veldig høy i livet. Riktig skjæring ved lårene. Ingen stramme kanter som protesterer mot lår som faktisk finnes. De satt der de skulle — hele dagen — uten å prøve å flytte adresse. En boxer har jo litt bein, og det er ikke noe jeg nødvendigvis liker, men disse går ikke nedpå lårene. Ligger der de skal liksom uten at det føles som bein. Det eneste de mangler er jo blondene, for jeg liker jo at det også er pent, men vet du hva? Komfort slo pynt denne gangen. Skulle jeg pirke på en ting, så skulle jeg kanskje ha ønsket at de satt tightere inntil magen. Liker at det sitter litt stramt der uten at det blir ubehagelig. Ikke shapeup effekt, for det er bare ubehagelig, men litt sånn stramt.
På grunn av stretchen, så endte jeg faktisk med å bytte til størrelse L — og det føltes helt riktig. Lite tips der: sømløst stoff oppfører seg annerledes enn bomull. Ikke vær redd for å teste ned en størrelse hvis stoffet er elastisk. Det jeg også alltid tester er :
Ruller de i livet?
Skjærer de ved beina?
Sitter de på plass gjennom dagen?
Funker de under både jeans og kjole?
Synes de mye gjennom klær?
Disse besto testen. Og det er ikke en selvfølge.
Screenshot
For sannheten er: Kroppen vår er ikke standardisert — så undertøy kan heller ikke være det. Det som sitter perfekt på én kropp kan være helt feil på en annen. Derfor blir slike funn ekstra verdifulle når de først dukker opp.
Nå håper jeg bare at denne modellen får bli i sortimentet en stund. For gode truser fortjener stabilitet. Ikke av/på-forhold. Men ja — trusejakten er langt fra over. Jeg kommer fortsatt til å teste, prøve, vurdere og dele. Dette er folkeopplysning på høyt nivå. Kanskje finner jeg en modell som er glatt i stoffet, som jeg liker best. Kanskje finner jeg samme modell som dette i glatt modell med blonder. Da hadde jeg vært happy da. Det gjemstår jo også en viktig ting før jeg kjøper disse på nytt : Vasketesten. Er de like gode etter vask? Det er en nødvendighet for at det skal bli flere av denne trusemodellen i undertøyskuffen min.
Har du en favorittmodell? Tips meg gjerne — jeg er alltid mottakelig for gode undertøy-tips 😂 Før jeg fant Stinna modellen på Føtex, så bodde jeg i Sloggi truser husker jeg. Sloggi har jeg ikke prøvd på evigheter nå.
Og dagens vennlige råd fra meg til deg:
Når du finner den rette trusa — kjøp flere. Mange flere. Dette er ikke overforbruk. Det er strategisk komfortberedskap. Noen investerer i aksjer. Jeg investerer i undertøy som sitter godt.
Lag deg en god lørdag der du er. Her i sør, så snør det lett på morraen. Jeg har hatt ei god treningsøkt hjemme med en blanding av aerobic og styrke. Litt styrkeøvelser gjenstår etter at jeg har blogget dette innlegget ferdig. Ellers er lørdagen en dag uten for mange planer. Sikkert litt måking, og sikkert litt husarbeid. Jeg har også mange planer som jeg bør begynne gjennomføringen av, men noe tar bare altfor lang tid å starte på…. Vi blogges i morgen!
For det begynner å bli lenge siden jeg først tenkte at en ny farge på det lille toalettet hadde vært fint. Det tok selvsagt også tid å velge farge, men nå står malingen hjemme, klar til bruk, og det store spørsmålet er ikke om det blir malt – men når. Blir det i vinter? Kanskje vår, eller blir det høst?
Og da begynner jeg å lure: Hvorfor tar enkelte ting så utrolig lang tid å få gjort? Det merkelige er at jeg elsker å male. Jeg synes det er kjempegøy. Når jeg først er i gang, kan jeg holde på i timevis og kose meg. Likevel er det akkurat som om hjernen min trenger ekstra lang oppvarming før jeg faktisk starter.
Etter skilsmissen har jeg blitt veldig flink på mye. Det er jeg helt ærlig veldig stolt av. Jeg har orden, system og kontroll på hverdagen. Vedlikeholdet blir tatt. Ting blir gjort. Men så er det disse prosjektene. De som i teorien er små, men som likevel blir liggende.
På det lille toalettet er det ikke bare maling som venter. Det skal også nye knagger og ny dorullholder på plass. Disse har jeg foreløpig ikke valgt – ikke fordi jeg ikke vet at jeg trenger dem, men fordi det liksom tar tid bare det å sette meg ned og velge. Hvorfor liksom? Interiør er jo en stor interesse. Jeg tenker : I dag, da skal det gjøres, men i dag blir til neste, og neste og sånn går dagene.
Jeg kjøpte også et speil. Et stort og flott speil. Det skal opp på det lille toalettet når jeg er ferdig å male. Jeg gleder meg så til å få det opp, men…det begynner å bli noen måneder siden speilet ble kjøpt nå, og det står fortsatt og venter. Tålmodig. Urovekkende tålmodig.
Screenshot
Det samme gjelder dørene i andre etasje. De skal males. Jeg gleder meg til det. Maskeringstape er kjøpt inn. Malingskoster også. Malingen står klar i boden. Alt ligger klart. Jeg har til og med kjøpt nye håndtak til alle dørene. Der ligger de. Umonterte. Veldig pene.
Så er det joggeskoene til trening på treningssenteret. Jeg vet nøyaktig hva slags sko jeg trenger. Jeg har fått konkrete forslag til både merker og modeller. Jeg vet at det vil gjøre treningen bedre. Likevel tar det evigheter å faktisk dra og prøve dem, eller enda lettere: bestille de på nettet. Hvorfor? Det handler jo ikke om interesse. Jeg vil jo ha nye sko. Det handler heller ikke om kunnskap – den har jeg allerede.
Kanskje handler det om at noen ting krever mer mentalt enn vi tror. At det å starte innebærer valg, vurderinger og små beslutninger som i sum blir litt overveldende. Kanskje er det lettere å gjøre ting som har klare rammer, enn de som krever at man selv tar alle avgjørelsene. Og kanskje handler det om dette: Når man står alene, er det ingen å sparre med. Ingen som sier: «Ta de skoene.» Ingen som sier: «Bare begynn å male.» Da blir terskelen kanskje litt høyere av og til.
Jeg tror også noe av forklaringen ligger i frykten for å gjøre feil. Ikke store feil – bare små. Velge feil farge. Feil knagger. Feil sko. Og så blir ingenting valgt. Likevel vet jeg én ting:
Når jeg først starter. Når malingen først er åpnet, blir det malt. Når jeg først står i butikken med joggesko på føttene, blir det kjøpt. Kanskje handler det ikke om latskap eller manglende interesse. Kanskje handler det bare om at noen ting trenger litt ekstra tid før de slipper taket.
Malingen er i hus. Speilet venter. Håndtakene håper. Joggeskoene… de står fortsatt på ønskelisten.
Selv om ting tar tid, veldig lang tid, så vet at det vil bli gjort. Alt sammen. Bare ikke helt i det tempoet jeg trodde, og håpte på.
Denne uken har det blitt mye hjemmetrening gitt, i dag også, men hjemme, eller på senteret – trening er trening, og øktene har vært gode. Jeg håper det blir bedre vær i morgen, så jeg kan komme meg på treningssenteret. Mølla venter. Det er meldt et par dager uten snø neste uke før det starter igjen. Blir ikke så mye barnebarn besøk heller med så dårlig vær. Det er noen mil å kjøre, og meg og varierende snøvær passer ikke sammen. Og lille prinsessa på 6 mnd, hun er ikke glad i å kjøre bil kan man si. En ting er om snøen ligger der, men når det varierer slik som disse dagene, da er hjemme best. Jeg må også innrømme en ting, og være helt ærlig: Jeg hater snø! Flott på fjellet, men ellers ikke. Og nei, det handler ikke om at jeg må ut å måke, for måking går helt fint. Måking er jo flott trening. Det er snøen i seg selv som jeg absolutt ikke kan fordra.
Visst du lurer på hvilken farge jeg har valgt på brystpanelet på det lille toalettet, så falt valget på Jordbrun. Perfekt til den flotte tapeten jeg har der. Jeg vil ha det varmt og lunt selv om rommet er lite.
Lag den en god søndag der du er! Vi blogges til lørdag.
Matstøy. er et ord mange kanskje ikke har hørt før, men som veldig mange overvektige kjenner altfor godt. Matstøy handler ikke om viljestyrke. Det handler ikke om mangel på disiplin. Og det handler definitivt ikke bare om sult.
Matstøy , det er de konstante tankene rundt mat. Den indre dialogen som aldri helt skrur seg av:
For noen er det en svak summing i bakgrunnen. For andre er det høylytt, intenst – og utmattende. Mange leger er i dag tydelige på én viktig ting:
Matstøy er ikke et tegn på svakhet. Det handler om biologi.
Hos mange med overvekt fungerer ikke signalene mellom mage, tarm og hjerne optimalt. Hormoner som regulerer sult, metthet og belønning – blant annet GLP-1 – kan enten produseres i lavere grad, eller hjernen kan være mindre mottakelig for signalene. Samtidig kan belønningssenteret i hjernen reagere sterkere på mat, særlig energitett mat med sukker, fett og salt. Resultatet er at hjernen fortsetter å “tenke mat”, selv når kroppen egentlig ikke trenger energi. Flere leger beskriver dette som en form for konstant mental sult – der tankene er like aktive som om man faktisk var fysisk sulten.
Jeg har egentlig ikke kjent så mye på matstøy tidligere. Ikke før jeg forstår det nå i ettertid. Da jeg startet på Wegovy opplevde jeg noe jeg knapt hadde kjent før: ro rundt mat. Tankene stilnet. Cravingsene ble dempet. Det ble rett og slett stille i hodet.
Wegovy virker nettopp ved å påvirke disse signalene mellom tarm og hjerne. Appetitten dempes, metthetsfølelsen øker, og belønningsresponsen rundt mat blir svakere. For meg fungerte det veldig godt – lenge.
Men etter hvert som virkningen av Wegovy ble kraftig redusert, kom matstøyen tilbake.
Og den kom ikke forsiktig.
Den kom snikende, og så intenst.
Påtrengende.
Krevende.
Cravingsene ble sterkere, og selv om jeg stort sett klarte å holde det nogenlunde under kontroll, var det tøft. Det krevde konstant viljestyrke – og det er ekstremt slitsomt å leve i over tid.
Noe var likevel interessant: Wegovy tok fullstendig bort lysten min på sjokolade. Den forsvant helt. Jeg har ikke spist sjokolade, eller hatt lyst på sjokolade på 2 år nå. Men jeg hadde fortsatt lyst på gummigodteri. Og jeg hadde fortsatt lyst på salt, og det lå som en bakgrunnsstøy i hodet.
Faktaboks: Matstøy – kort forklart
Hva er matstøy?
Vedvarende tanker, sug og fokus rundt mat – uavhengig av fysisk sult.
Hvorfor oppstår det?
Ifølge leger og forskning kan matstøy skyldes:
Ubalanse i appetitt- og metthetshormoner
Overaktivt belønningssenter i hjernen
Kroppens forsøk på å forsvare høyere vekt
Tidligere slanking og jojo-slanking
Genetikk og individuell biologi
Hva sier leger?
Fedme beskrives i dag som en kronisk, biologisk tilstand – ikke et spørsmål om moral eller vilje. Medisiner som Wegovy og Mounjaro brukes blant annet fordi de kan redusere matstøy ved å påvirke signalene mellom tarm og hjerne.
Hva kan matstøy føre til?
Overspising, dårlig samvittighet, skam, mental utmattelse – og følelsen av å mislykkes, selv når man gjør “alt riktig”.
Da jeg byttet til Mounjaro, merket jeg etter hvert en tydelig forskjell. Mounjaro virker på flere hormoner enn Wegovy, blant annet både GLP-1 og GIP. For mange gir dette en sterkere effekt – ikke bare på appetitten, men også på belønningssenteret i hjernen. Etter de første ukene kjente jeg det klart og tydelig:
Matstøyen ble mye mindre. Cravingsene også. Tankene rundt mat fikk lavere volum. Jeg mistet lysten på godteri, og også de salte tingene mistet grepet i hodet. De sluttet å rope på meg. Jeg koser meg fortsatt hver søndag. Litt popcorn. Kanskje litt chips eller ostepop. Men forskjellen er enorm:
Jeg må det ikke.
Jeg klarer meg helt fint uten.
Og den følelsen er helt utrolig.
Det er en frihet i å kunne ha mat i huset uten at den tar all mental plass. I å kjenne at valgene faktisk er valg – ikke tvang. At kroppen og hodet jobber med meg, ikke mot meg.
Jeg vet at det fortsatt finnes sterke meninger om bruk av medisiner. Noen mener at man “burde klare det selv”. Men når leger i dag beskriver fedme som en kronisk, biologisk sykdom, gir det også mening at behandlingen for noen er medisinsk. For meg handler dette ikke om en enkel løsning. Det handler om å få ro i hodet. Om å kunne leve et liv der mat ikke styrer tankene fra morgen til kveld. Og her vil jeg også rette en tydelig, men rolig appell til politikerne våre:
Gi overvektige mennesker ro.
Å gi disse medisinene på blå resept handler ikke bare om kilo og statistikk. Det handler om livskvalitet. Om mental helse. Om å gi mennesker mulighet til å fungere i hverdagen uten konstant indre kamp. For mange av oss betyr tilgang til riktig behandling ikke luksus – det betyr stillhet. Og stillhet er ikke for mye å be om.
Jeg er likevel helt ærlig på én ting:
Jeg har fortsatt én svakhet.
Bixit kjeks 😄
Hvorfor aner jeg ikke. Jeg har aldri spist Bixit kjeks før. Kjøpte jeg Bixit kjeks, så var det for å bruke de i bunnen på ostekake. Kjøpte en pose mini Bixit for kort tid tilbake for å smake, og da var det gjort. Personen i kassen på butikken kommenterte at disse var så gode, og sunne. Joda, gode er de, men ikke spesielt sunne nei hehe.
Jeg kan ta noen hver dag, uten dårlig samvittighet. Det tar aldri helt av. Og om du setter hva som helst foran meg – sjokolade, kaker, smågodt, potetgull?
Jeg hadde valgt Bixit. Og vet du hva? Det er helt greit. For dette handler ikke om perfeksjon. Det handler om balanse. Om ro. Om et liv der mat ikke styrer tankene dine.
Hvis du kjenner deg igjen i dette, vil jeg bare si én ting:
Du er ikke svak.
Du er ikke alene.💛
Fortsatt gir Mounjaro meg effekt. Jeg spiser betydelig mindre. Vekten denne uken hadde ikke gått ned mer enn 300 g, så det betyr vel egentlig bare at jeg er stabil. men av erfaring, så vet jeg at sånn kan det være en uke, eller to før vekten slipper litt igjen. Så jeg krysser fingrene, og håper Mounjaro er med meg på veien videre en stund til.
Dårlig vær her i sør de siste dagene har gjort at pysa Heidi har trent hjemme. Jeg er ikke veldig glad i å kjøre når snøen daler ned, men en god aerobic økt på 30 minutter og styrke på 20-30 minutter er en veldig god økt. Trening er trening uansett hvor man trener. Så har det jo vært litt måking da, og måking blir det nok også de neste dagene.
Lag deg en god lørdag der du er! Vi blogges i morgen!
” Kjære Heidi! 2015 har vært ett spennende år, men også et år med utfordringer….” – sånn startet brevet til meg selv som dumpet ned i postkassen nyttårsaften for over 10 år siden. Brevet hadde jeg skrevet til meg selv året før, og kom i postkassen som avtalt, og jeg husker det var utrolig fint å lese det. I går fant jeg frem brevet igjen, og bestemte meg for ut at jeg sannelig skal skrive ett nytt brev til meg selv som jeg skal lese nyttårsaften 2026/2027. Jeg gjorde det i fjor også, og også det brevet med mål og drømmer er herlig å lese året etter. Så mye som er nådd.
Du synes kanskje det er noe spesielt å skrive brev til seg selv, men brevet jeg fikk for over 10 år siden, det ligger det en historie bak, og samtidig, så ville jeg skrive litt om dette i dag fordi ett slikt brev er en god ting å skrive når vi nå fortsatt er veldig tidlig i ett helt nytt år.
Jeg har ikke til vane å skrive brev til meg selv, men at det er en god ide, det er det ingen tvil om. Akkurat dette brevet som kom i postkassen nyttårsaften for litt over 10 år siden har altså en historie, og egentlig visste jeg jo om at det ville komme, men jeg hadde helt glemt det. Brevet ble den fineste nyttårsgave til meg selv.
I desember 2014 satt jeg i et klasserom på Tordenskjoldsgate Skole her i Kristiansand, og skrev brevet til meg selv hvor jeg starte brevet med ” Kjære Heidi.” La oss skru tiden litt tilbake til 10.desember 2014……
Høsten 2014 startet jeg på et kurs som skulle vise seg å bety enormt mye for den mentale delen av meg. Jeg hadde tidligere hatt timer med kognetiv terapi ,og det var i disse samtalene mye ” løsnet ” for meg. Disse timene ble ” redningen ” min mentalt. Det var sammen med Line, en utrolig dyktig teraput, og en helt fantastisk person at jeg knakk koden jeg skulle ønske at jeg hadde løst for lenge siden. Jeg klarte endelig å se hvor mye hodet betydde for vekten, og jeg var i gang med en lang, tøff og spennende mentale reise. Jeg vil alltid være evig takknemlig for hjelpen Line ga meg for de årene tilbake.
Helt tilfeldig traff jeg i 2014 Kai Jakobsen, en utrolig dyktig coach. Jeg hadde ett par timer sammen med han, vi fant tonen, og holdt kontakten. Jeg har mye å takke Kai også for. Kai drev på den tiden Sørlandscoachen, og holder kursene “Spark i fua “…. for dere som ikke er sørlendinger, så betyr fua rett og slett rompa, og det er jo det vi trenger for å komme i gang – vi trenger ett skikkelig spark bak. Kai er der de fleste nå burde være, han mener at vekten definitivt sitter mellom ørene, og at det handler om så mye mer enn å spise mindre, og trene mer.
Høsten 2014 hadde Kai meldt meg på ett av sine kurs. Jeg hadde liten lyst. Først, og fremst fordi jeg skulle være sammen med masse ukjente mennesker, og i slike situasjoner, så kan jeg bli stille, veldig stille. Men sammen med ei god venninne, så dro jeg på kurs, og angrer ikke. Det var skummelt, det var faktisk kjempe skummelt. Det var skummelt å være sammen med så mange ukjente mennesker, og skulle snakke om noe som var sårt, for overvekt er ett sårt tema. Det var også skummelt fordi man lærte seg selv å kjenne på en ny måte, man fant svar man kanskje ikke ville finne, men som likevel var viktige å finne. Man fikk svar som har vært viktige for meg å få svar på for å kunne gå videre. Det var 7 lærerike uker. Fortsatt veldig skummelt å møte seg selv på den måten, og ikke moro å finne ut hvor dumme valg man faktisk tok hver eneste dag, og hvorfor man tok de.
På kursets siste dag, 10.desember 2014, så fikk vi i oppgave å skrive et brev til oss selv. Brevet skulle være basert på hvordan vi ønsket at 2015 skulle være. Hva slags mål hadde vi, hva ønsket vi å oppnå, hva skjedde egentlig i 2015. Vi skulle se et år frem i tid, og brevet skulle oppsummere året. På nyttårsaften skulle Kai sørge for at brevet lå i postkassen vår, og vi skulle få lese vårt eget brev, og se om 2015 ble slik vi tenkte at det skulle bli når vi satt i klasserommet året før.
Det er ikke lett å se at år frem i tid, men vi har våre tanker, ønsker, og mål. Jeg husker at jeg var så spent da jeg åpnet brevet Jeg husket ikke et ord av hva jeg hadde skrevet, men jeg hadde tårer i øynene da jeg satt og leste det. Jeg forstod hvor mange av målene som var nådd dette året. 2015 som hadde vært ett veldig godt år for meg, men det hadde også hatt sine utfordringer. Jeg husker at jeg hadde følt på at året ikke ble helt som jeg hadde ønsket, men det var før jeg hadde lest brevet til meg selv.
Vi er kun få dager inn i 2026. I dag skal jeg sannelig skrive ett nytt brev til meg selv. Et brev som skal inneholde mine mål, og ønsker. Nyttårsaften 2026/2027 skal jeg åpne brevet, og lese hva jeg skrev i januar 2026. Er målene nådd? Hva med drømmene mine? Brevet skal ikke inneholde kun ønsker for meg selv, men også for den flotte familien min, og for nære venner. Brevet jeg skrev i klasserommet desember 2014 ga meg en slags ny giv. Nyttårsforsetter, det er jeg ferdig med for lengst, men jeg har mål, ønsker og drømmer. Jeg skal nok i tillegg til å skrive brevet til meg selv også lage måltavle. Selv om det på en side er noe av det samme som havner både i brevet og på måltavlen, men brevet vil omhandle mer enn bare personlige mål.
Jeg har bevist for meg selv gang på gang at jeg kan nå målene jeg setter meg, men jeg vet også at jeg i det nye året må gi enda mer for å komme dit jeg vil. Jeg skal gjøre meg selv stolt i 2026. Jeg skal fortsette den gode jobben jeg gjør, men også brette opp armene enda mer. Jeg vet jeg kan. Det handler bare om å ville det enda mer. Det kan koste mer også, men jeg er villig til å betale mer for å oppnå det jeg ønsker. Alle valgene jeg tar er mine, og jeg kan kun skylde på meg selv om jeg tar feil valg, eller dumme valg.
Kanskje du også skulle ta deg tid til å skrive et brev til deg selv ? Hva er dine mål, hva ønsker du at året skal bringe både for deg selv, og de rundt deg? Hva er drømmene? Husk at mål er mulige å nå bare de er realistiske nok. Brevet lukker du inn i en konvolutt. Enten skriver du det ferdig med navn, og adresse og får en person til å oppbevare det, og sende det til deg om et år, eller du kan lukke det godt igjen, og legge det bort, MEN husk å minne deg selv på brevet sånn at du finner det frem når 2026 er forbi, og husk hvor du legger det. For meg ble brevet en skikkelig opptur. Brevet ga meg et kick, og en motivasjon – brevet fortalte meg at mål er mulige å nå, og at jeg allerede har oppnådd veldig mye. Brevet til meg selv som jeg skrev i klasserommet den desemberkvelden, det avsluttes så fint synes jeg : ” Du er en vinner, kjære Heidi.”
