Jeg skrev i går om frykten, frykten for å legge på meg i julen. Takk for alle kommentarer og meldinger. Vi er mange som er der jeg er. Dessverre, men samtidig godt.

I dag kjenner jeg at uroen fortsatt er til stede – Ikke fordi noe dramatisk har skjedd, men fordi tankene ikke helt slipper taket.

For det er ikke bare frykten i seg selv som er slitsom.

Det er det å aldri vite hva vektoppgangen faktisk betyr.

Når jeg ser at vekta har gått opp, klarer jeg ikke å se forskjell på hva som er hva.

Er det fett?

Er det væske?

Er det mat i systemet, hormoner, stress – eller alt på én gang?

Og akkurat denne uvissheten gjør noe med meg.

Når man har vært stor lenge, og gått ned mye, så forsvinner ikke frykten for å legge på seg igjen. Hos meg sitter den dypt. For nå handler det ikke bare om hvordan jeg ser ut, men om kontroll. Om ikke å havne tilbake dit jeg brukte år på å komme meg bort fra.

Det holder å se et høyere tall på vekta, så begynner hodet mitt å jobbe på høygir:

Hva gjorde jeg feil?

Spiste jeg for mye?

Må jeg stramme inn nå – før dette sklir ut?

Samtidig finnes det også fakta jeg kjenner godt.

Fakta jeg har lest, lært og forhåpentligvis forstått.

Men som ikke alltid når helt inn når følelsene tar over.

For skal man faktisk legge på seg fett, må man spise i et reelt kalorioverskudd over tid. Det snakkes ofte om at rundt 7–8 000 kalorier i overskudd tilsvarer omtrent 1 kilo fett. Kroppen fungerer ikke som et regnestykke, det vet jeg – men dette sier likevel noe viktig: Fett legger seg ikke på kroppen av noen ekstra måltider, noen dager med mer mat, eller én uke som er litt annerledes enn vanlig.

Skal man legge på seg merkbart med fett på én uke, må man spise betydelig mer enn man forbrenner hver eneste dag, dag etter dag. Ikke bare litt ekstra her og der. Likevel kan vekta vise flere kilo opp, helt uten at det handler om fett i det hele tatt.

Man kan nok merke det særlig nå i desember.

Mer salt.

Mer karbohydrater.

Andre rutiner.

Men strukturen, den har jeg inne.

Kroppen min responderer – ofte med væske.

Søvn er også en faktor jeg kjenner godt på. Jeg sover stort sett 6–7 timer hver natt, og selv om det kanskje høres «greit nok» ut, vet jeg at det er i nedre sjikt av det jeg egentlig trenger. Når jeg sover lite, tåler jeg stress dårligere, føler meg tyngre i kroppen – og vekta kan vise mer, uten at det sier noe om fett.

I tillegg kommer treningen. Økter som egentlig gjør meg godt, men som også kan gi små, midlertidige betennelser i muskulaturen. Og stresset som følger med det å hele tiden følge med, veie, analysere.

Alt dette kan gi utslag på vekta – både ett, to og tre kilo.

Og hver gang skjer det samme: uroen våkner.

For tallet på vekta forklarer ingenting. Det bare vises.

Og jeg fyller stillheten med frykt.

Akkurat nå handler det ikke om å være modig, positiv eller avslappet.

Det handler om å stå i denne uroen uten å la den ta alle avgjørelser for meg.

Om å tåle at jeg ikke vet, uten å gå rett i panikkmodus.

Jeg vet ikke hva vekta viser etter jul.

Og ja – det skremmer meg.

Men kanskje er det viktigste akkurat nå å erkjenne at denne frykten finnes, uten å bruke den som en pisk.

For den betyr ikke at jeg gjør noe galt.

Den betyr bare at dette fortsatt er viktig for meg.

Til slutt vil jeg bare ønske deg som leser dette en riktig god jul.

Uansett hvordan julen din ser ut i år.

Enten du er omgitt av folk, eller sitter alene.

Enten du gleder deg, eller bare prøver å komme deg gjennom dagene.

Enten kroppen kjennes lett, tung – eller et sted midt imellom.

Du er ikke svak fordi julen er krevende.

Og du er ikke alene, selv om det kan føles sånn.

Ta vare på deg selv på den måten du kan.

Med litt varme. Litt pusterom. Litt nåde.

God jul fineste deg 🤍