En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

De var kjempestore. Jeg kamuflerte de alltid veldig godt. Enkelte trodde garantert at jeg overdrev, men de var unormalt store, og jeg trodde alltid at jeg ikke kunne gjøre en dritt med det. Jeg har vært mye deprimert pga dette. Det var så frustrerende, men skritt for skritt måtte jeg lære meg å akseptere. Jeg var sikkert på at det alltid ville være en del av meg. Gjett om jeg er glad for at det ikke var tilfelle. Gjett om jeg er glad for at de aller fleste tok skammelig feil.

Torsdag var det Verdens Lymfødemdag. Verden over ble det satt fokus på sykdommen som absolutt trenger mye mer fokus. Snakker man med legen sin om lymfødem, så opplever man at det  ikke er altfor mye vedkommende har lært om sykdommen i løpet av legestudiet. Det sier mye om hvor lite viktig man synes sykdommen er. Ingen er spesialister innen sykdommen i Norge. Veldig rart når man vet at det er mange som blir rammet av denne sykdommen. De fleste får lymfødem etter sykdom som har krevd operasjon, men noen er også født med sykdommen. Lymfødem skyldes ofte for dårlig transport av væskeoverskuddet i vevsvæsken. Når væsken blir liggende uten å bli transportert, så dannes ødemet. Lymfødem er en kronisk hevelse som kommer av overbelastning av lymfesystemet eller at transportkapasiteten for lymfevæske er nedsatt, slik at lymfevæske hoper seg opp i vevet. Ofte er det armer og ben som rammes.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har alltid trodd at tømmerstokkene mine for det meste var lymfødem. Jeg har vært på sykehuset for å se hvordan min lymfevæske blir transportert, og la oss si det slik: det stoppet veldig raskt, så det er ingen som helst tvil om at jeg har lymfødem, og at transporten av denne er veldig dårlig. Det er ingen tvil om at væsken fort hoper seg opp, og gjør at mine legger er store. Men hele årsaken ligger ikke her. Jeg har også blitt diagnostisert med lipødem, fettet som man ikke kan slanke bort, men jeg er ikke blant dem som er hardest rammet. Lymfebeina mine har jeg som nevnt alltid slitt med å akseptere. En ting er sykdommen, den har jeg akseptert at jeg har, men at jeg lymfødemet resulterte i store, væskefylte tømmerstokker, det har vært vanskelig å akseptere. Det å drasse rundt på disse store, tunge beina, det har uten tvil vært veldig utfordrende og til tider veldig tøft.

Når jeg startet på Ozempic, så var det med et stort håp om at medisinene også ville gi meg vekttap som en bieffekt. Men jeg var også veldig spent på hvordan beina mine ville reagere om jeg klarte å gå ned i vekt. Jeg har vært veldig bekymret for lymfebeina  i denne prosessen. Ville beina også følge med nedover om jeg klarte å gå ned, eller ville de forbli store tømmerstokker mens resten av kroppen ble mindre? Hva var lymfødem, og hva var lipødem? Hva var vanlig fett? Jeg var så redd for at beina ville forbli kjempe store…

Jeg har snakket om vektnedgang med mange leger og fagfolk, og de fleste fagfolk har vel vært ganske klare på at jeg måtte regne med at beina ville forbli store selv om jeg gikk ned. Noe ville jeg nok klare å gå ned på beina og, men jeg måtte være forberedt på å bli skuffet, og jeg var veldig forberedt på nettopp det. Fysioterapeuten som jeg har brukt den siste tiden, hun har vel vært den eneste som har vært positiv, og gitt meg håp. Så innimellom all bekymringen, så hadde hun også tent et lite håp hos meg.

Jeg husker ikke hvor mange kilo jeg hadde gått ned da jeg målte beinene mine første gang etter vektnedgangen, men jeg husker at jeg gråt da jeg satte meg i bilen etter målingen. Jeg hadde gått ned fra ankel til lår, og jeg hadde gått ned mange cm. Det betyr jo at fagfolk jeg hadde pratet med tidligere hadde feil, og dessuten var det mye fett og ikke bare lymfødem og lipødem. Sikkert mye mer fett enn andre ting. Jeg var så glad at jeg jublet mens tårene rant. Det jeg aldri hadde våget å håpe på, det hadde skjedd. Beina mine var i endring de også.

Jeg har hatt flere målinger etter den gang, og hver gang med utrolig gode resultater. Hver måling har vist nedgang i omkrets på alle punktene hun måler fra ankel og opp til lår. Målepunktene er de hun bruker når hun skal måle til nye kompresjonsstrømper til meg, så derfor blir det en grundig måling. Noen steder snakker vi om 20 cm reduksjon, og det er mye.

Før vektnedgangen så var beina mine blytunge. Det var en jobb å få de med seg til tider. Det var så tungt å dra de med meg opp trapper og bakker. Det føltes som om jeg fikk skikkelig melkesyre bare jeg beveget meg. Pulsen og beina spilte sjeldent på lag. Beina begynte å bli tunge og vonde lenge før jeg hadde fått pulsen opp. Beina er jo en stor grunn til at jeg alltid har likt å gå turer alene. Har man ikke opplevd å dra på tømmerstokker, så er det vanskelig å sette seg inn i hvordan det føles selv om mange gjør et tappert forsøk. I tillegg til å være blytunge, så kunne de være vonde. Beina var hovne og sprengte. Følelsen av sprengt hud, det hadde jeg hver dag, og spesielt når jeg tok av meg kompresjonsstrømpene om kvelden. Sommeren var feks spesielt ille. Varme og lymfødem, det er ingen god kombinasjon. Rosen var en fast gjest, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært rammet av denne alvorlige infeksjonen. Huden min spesielt på den ene leggen er et bevis på mange infeksjoner.

At jeg skulle få oppleve en slik hverdag som jeg opplever nå, det hadde jeg aldri trodd. Det føles som om jeg har fått nye bein. Så gode er beina faktisk blitt, og da kan du kanskje tenke på hvilken lykkefølelse jeg kjenner på. Jeg har det siste året følt meg lett på beina. Jeg føler mye på at jeg vil småløpe når jeg er ute og går. Tempoet er blitt et helt annet.  Følelsen av å dra beina med meg er borte. Følelsen av melkesyre kan jeg fortsatt kjenne på. Beina kan fortsatt være tunge, men det kan ikke sammenlignes med hvordan det var før jeg startet denne fantastiske reisen. Sprengt hud, det er det også lenge siden jeg har følt på. Når kompresjonsstrømpene er tatt av for kvelden, så kan jeg fortsatt kjenne at jeg kan bli hoven, men ikke på langt nær så hoven som før. Beina mine er jo ennå ikke som ” vanlige ” bein uten utfordringer, men for meg, så har jeg fått bein jeg aldri trodde jeg skulle få. Så for dere som sliter med det samme som meg, det er håp om noen skulle si det motsatte.

Lymfødemet mitt vil alltid være der. Det vil aldri bli borte. Dette er en kronisk sykdom. Jeg vet at det er mange der ute som lever med tømmerstokker akkurat som jeg har gjort i så mange år. Jeg vet at mange er like fortvilet som jeg har vært i så mange år. Det fine er at alt ikke trenger å være lymfødem. Mye kan være fett slik det har vært hos meg. Jeg har fortsatt store legger, og kanskje vil jeg alltid ha det nettopp pga lymfødemet mitt, men jeg har et stort håp om at jeg fortsatt kan gå ned også i legger og lår. Jeg vil aldri får normale, gode bein, men fy søren så utrolig glad jeg er over det som har skjedd til nå. Jeg håper flere får oppleve akkurat dette.

Symptomer på lymfødem (tidlig fase):

• Du får synlige hevelser etter fysisk belastning, men de går ned igjen etter hvile
• Du får merker av sko eller ringer som strammer
• Du kjenner på tyngdefornemmelse og stivhet, og vevet kjennes ømt
• Huden din blir tørrere

For en fantastisk opptur! Jeg blir så glad jeg! Noen skjønner kanskje ikke at det er noe å juble for, men da har de neppe vært i mine sko eller andres som har slitt med det samme som meg.

Oppturen, den skal jeg fortelle deg litt mer om. Her om dagen så kjøpte jeg meg snekkerbukse! Snekkerbukse, det har ikke jeg hatt siden jeg var 15-16 år gammel. For de årene tilbake, så husker jeg at jeg hadde ei mørkegrønn, stilig snekkerbukse som jeg var så glad i. Jeg brukte den til den var slitt over det meste. Etter det så begynte jeg å slite med å finne snekkerbukser som jeg passet. Så er det jo også sånn at snekkerbukser, det er ikke på mote hvert år, så det kan gå tid mellom hver gang den dukker opp. Etter jeg fikk lymfødem, og leggene mine ble tømmerstokker, og jeg ble en størrelse eller flere for stor, så kunne jeg bare drømme om å passe en snekkerbukse. Men lysten på og kunne gå med snekkerbukse igjen, den har alltid vært der. Jeg vet ikke hva det er med snekkerbukse, men jeg bare digger ei fin snekkerbukse. Jeg mener også å huske at den var så god å ha på seg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er definitivt en nettshopper. Jeg handler i fysiske butikker også, men jeg innrømmer at jeg handler mest på nett, og det gjelder det meste egentlig utenom matvarer. Det er enkelt å sitte hjemme og bestille. Skulle jeg bomme på noen kjøp, så er det nesten like enkelt å sende i retur. For meg er det å returnere ikke noe pes. I tillegg så er det jo også sånn at man kan gjøre rimeligere kjøp på nett, og for meg er økonomi en viktig faktor. Man kan ikke støtte fysiske butikker når man sparer betydelige penger på å kjøpe samme vare på nett. Jeg kan ihvertfall ikke.

Jeg har nå kommet over en ” ny ” nettbutikk. Den er absolutt ikke ny, men for meg er den ny. Jeg mener den er amerikansk, og varene kom på et knips. Gratis frakt over 588 kr, og det tok kun få dager fra jeg bestilte til jeg mottok varene. Så der er jeg veldig imponert. Nettbutikken heter Cider, og her er det mye flotte plagg også til oss med kurver, og størrelsene kan man også få oppgitt i europeiske størrelser slik at man lettere  vil motta den størrelsen som passer. Sikker vil man aldri være, spesielt ikke når butikken og klærne er ukjente for en. Butikken har klær for en hver smak vil jeg si, også en del for meg som liker både det klassiske, og det som er elegant og stilig. Mye som absolutt ikke er min smak også, men en butikk skal ha mangfold, noe for de fleste. Det som er veldig bra med denne nettbutikken, det er at de har masse vide bukser. Nå har ikke jeg kikket på alt av klær, men de går vel ofte opp i str. 52 og 54. Det er på de klærne jeg har sett nærmere på, så her må dere bare sjekke ut.

Det var altså på Cider jeg fant snekkerbukse, og da var jeg fort med å bestille. Jeg har vært usikker på om jeg kan gå med snekkerbukse, men nå som jeg har gått ned såpass mye, så føler jeg at jeg kan det, og det beste er at jeg føler meg fin i den, og komfortabel. Jeg skal selvsagt legge ut bilder av meg i snekkerbuksen, men jeg er ei kløne til å ta bilder selv av meg selv, så jeg må ha litt hjelp, men bilder kommer. Jeg valgte lys denim, og str. 48/50. Jeg kunne nok hatt en størrelse mindre, men den sitter fint likevel. God vidde i beina på denne, og de har mange ulike denim farger. Utrolig gøy med snekkerbukse, og jeg har allerede brukt den et par ganger, og det føles veldig greit. Det er vel mest magen jeg har vært redd for, at den vil synes veldig godt, men så må jeg kanskje innse at magen ikke lengre er som den var.

I tillegg til snekkerbukse, så kjøpte jeg også to utrolig flotte, sorte jumpsuits. Sykt fine, og de satt også utrolig fint på meg. Jumpsuits har jeg heller aldri vært komfortabel med å gå med når jeg var større, og da pga magen. Men nå føler jeg meg faktisk både fin og komfortabel i det også, akkurat som med snekkerbuksen. Dere skal få se disse også på bloggen, forhåpentligvis neste helg. Det fulgte også med mesh genser til begge jumpsuitene – skikkelig stilig og elegant spør du meg.

Jeg kommer nok til å bestille mer fra Cider. Eneste utfordringen som kan dukke opp, det er om man må sende varer i retur, for da tror jeg de må tilbake til USA. Dette er jeg ikke helt sikker på, men jeg tror muligens det, og akkurat det er jo veldig styrete, og så koster det litt også.

Nyt denne fastelavenssøndagen der du er. I dag kommer prinsene på besøk og blir til i morgen. Vi skal til min niese med familie på bolletreff, så i dag skal jeg bake ulike boller gitt. Viktig at alle får de bollene de liker best. Vi blogges til lørdag!

Helt utrolig, men også helt sant. Over 60 kg er borte fra kroppen min. Jeg hadde glemt eller fortrengt hvor stor jeg faktisk har vært.

Når jeg rydder, så kommer jeg stadig over ting jeg hadde glemt at jeg hadde. Noen ting var sikkert planlagt at skulle kastes, eller brennes, men av en eller annen grunn, så har det aldri blitt det. Når man da rydder på diverse plasser, så dukker det opp mange ulike ting som det jeg fant her om dagen under rydding i noen hyller i boden. Kanskje skulle det ha vært brent, eller kanskje har det blitt spart på i håp om at jeg en dag kunne ta det frem og være stolt over hva jeg har klart. Et bevis på hvor jeg var en gang. Kanskje var det ment å inspirere til å ta skikkelig tak. Jeg vet ikke, men i boden lå det og lagt på en måte som gjorde at jeg ikke ville at noen andre enn meg skulle finne det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For der på en hylle i boden, så lå det en mappe, og inne i denne mappen lå resultater fra en gang jeg var på vekten. Dette husker jeg godt fordi jeg aldri var på vekten når jeg var på det største, med unntak av denne gangen. Jeg skulle starte et spesialt treningsprogram ved et treningssenter i byen, og jeg husker at hun jeg hadde som kontaktperson der ønsket at jeg skulle på vekta før jeg startet. Jeg husker godt den indre kampen jeg hadde. Alt inni meg strittet i mot. Jeg skulle ikke på vekta! Men av en eller annen grunn, så klarte hun å overtale meg, og på et magisk vis, så fikk hun meg på vekta. Jeg husker tallet brente seg fast i hodet mitt. Jeg husker innmari godt sjokket jeg fikk. Jeg hadde aldri trodd at jeg hadde veid såpass mye. Jeg husker ikke så mye mer egentlig, men jeg husker at det ikke ble så mye av det treningsopplegget. Om jeg feiget ut, eller hva det var, det husker jeg ikke. Det jeg burde ha gjort var vel heller å brette opp armene, og gi alt. Det gjorde jeg neppe…

Når jeg åpner permen og leser innholdet, så står det svart på hvitt hva jeg faktisk veide på det tidspunktet, og dette var nok en periode hvor jeg var sånn ca på mitt største. Jeg tror jeg har vært noen kg tyngre, men sånn ca på mitt største. Når jeg ser tallet, så får jeg vondt i hvert bein og hver muskel i kroppen min. Blir litt uvel faktisk. Har jeg veid så mye??? Det står jo der svart på hvitt, så dette er jo udiskutabelt. Etter å ha kommet meg over sjokket, så kommer jeg fort tilbake til nåtiden, og klarer å kjenne på gleden over å innse hvor mye jeg faktisk har tatt av meg siden da.

Fra da til nå, så er over 60 kg borte fra kroppen min. Over 60 kg! Det er hinsides mye! 35 kg av de er mistet i løpet av det siste 1,5 året. Tenk om jeg hadde tatt på meg en sekk med 60 kg på ryggen og begynt å gå. Da hadde man skjønt hvor vanvittig bra dette vekttapet er. Det er 120 pakker med 0,5 kg smør. Det er mer enn begge barnebarna mine til sammen. Det er nesten datteren min i vekt.

Fy fader så stolt jeg er, og den stoltheten kan ingen ta fra meg. Den eier jeg ene og alene, og jeg har all grunn til å være stolt. Over 60 kg!

Jeg er så takknemlig for hver kilo jeg har mistet. Jeg er så takknemlig for at jeg har fått en så mye bedre hverdag, og et så mye bedre liv både fysisk og psykisk. Den største gevinsten er helt klart en lettere kropp. Den nest største gevinsten er at de negative tankene har forlatt hodet mitt. Tenk på det! Jeg som hver dag tenkte på hvor stygg, stor og feit jeg var. Jeg som hver dag snakket meg selv ned. Jeg som aldri orket å se på kroppen min i speilet. Nå er alle disse tankene borte. Jeg kan fortsatt føle meg tjukk, men alle de negative tankene som kvernet rundt i hodet dag og natt, de er borte. Ikke fordi jeg plutselig føler meg så fin og flott, men fordi jeg faktisk begynner å bli mer fortrolig med egen kropp. At hodet nå har mye mer fred, og positive tanker, det er virkelig en stor gevinst å få. Den tredje største gevinsten jeg har fått, det er utvilsomt to stk bein som fungerer på en måte jeg bare hadde drømt om. Det føles som om jeg flyr av gårde til tider, og danser på en rosa sky. Så gode har de blitt. Det var en drøm, men at drømmen skulle bli virkelig, det hadde jeg aldri trodd.

Jeg er så takknemlig at jeg ikke eier ord, og jeg skal jobbe rompa av meg for å klare å bli her jeg er. Håpet er å gå mer ned, jeg er ikke i mål, men jeg må jobbe med å være fornøyd med det jeg har oppnådd, og så må alt annen være en stor bonus. For håpet er der ennå. Håpet om å klare 20 kg til.

Jeg får ofte spørsmål om jeg er fornøyd. Der er svaret litt todelt. Jeg er utrolig fornøyd med den vektnedgangen jeg har klart, og der er jeg helt ærlig, men jeg håper likevel at nedgangen skal fortsette. Jeg vil gjerne gå ned 20 kg til. Jeg har ikke som mål å bli verken en sylfide, eller en Barbie dukke. Jeg skal absolutt fortsette å jobbe for å klare det. Skulle jeg ikke nå vektmålet, så er jeg på en plass hvor jeg har det så innmari godt.

Noen tenker nok at jeg føler meg mer digg nå. Mer feil kan man ikke ta. Jeg vil nok aldri ha høye tanker om meg selv, og jeg vil aldri komme til å føle meg digg. Det er ikke det denne endringsreisen handler om. Det handler om å få en lettere kropp, og en bedre helse på alle plan. Det handler også om å bli komfortabel med egen kropp, og det, det er noe helt annet enn å tro man er noe som man ikke er. Målet er ikke at man skal bli mest mulig sexy. Det handler om å være glad i egen kropp, en god helse, og få en lettere hverdag.

Alt er så mye lettere, og det å kjenne på den følelsen kan ikke beskrives med ord. Alt av bevegelse er så mye lettere. Jeg orker mye mer, og klarer mye mer. Energien er på et helt annet nivå. Ting som har vært et slit tidligere er ikke slitsomt lengre. Helsen min har blitt mye bedre. Beina mine har blitt mye bedre, og det mot alle odds. Ingen trodde jeg ville oppleve det jeg opplever i forhold til beina mine. De er ikke lengre så tunge å dra med meg rundt. De samarbeider mye mer. Huden er ikke like hard på leggene. Jeg hadde aldri trodd det som faktisk skjer.

Klær jeg brukte når jeg startet endringsreisen for 1 år siden, de har blitt altfor store. Alle buksene jeg hadde måtte kastes. Noen har jeg faktisk spart på som et minne om hvor jeg en gang var vektmessig, og håper at jeg aldri må ta de frem igjen. Jeg har gått fra str. 50/52 til størrelse 46. Jeg har opplevd at jeg kan kjøpe klær på ” vanlige ” butikker. Det kom en tåre eller to i prøverommet på butikken jeg var i da. Jeg opplever at jeg ikke lengre trives i klær som er vide og lange. For 1 år tilbake, så ville jeg ha vide plagg, og gjerne lange. Mye fordi man tror at man skjuler mye av vekten.

Over 60 kg er borte, og jeg er så takknemlig for det nye livet.

Nyt lørdagen der du er! Jeg skal i dag på Afternoon tea sammen med fire flotte damer, og gleder meg stort til det. VI blogges i morgen!

Forrige uke fikk jeg testet ut et nytt treningstilbud her i Kristiansand. Vel, helt nytt er det vel ikke. Jeg tror tilbudet ble startet opp i september i fjor, men jeg har aldri testet det ut før. Jeg har lest om det i lokal media, og hatt lyst til å prøve, men det har tatt sin tid. Jeg var så heldig å få med meg venninnen min, Trine. Alltid fint å være to når man skal prøve nye ting, og selv om jeg nok er en treningsego i forhold til at jeg liker å trene alene, så er det også fint og kunne trene sammen med andre av og til.

Til vanlig så trener jeg alltid alene. Øktene på treningssenteret, eller turene hvor jeg er ute og går, det er alltid alene. Jeg trener veldig tidlig, og ikke alle er like klare for tidlige økter, men så elsker jeg å ta musikk på ørene, og gå inn i min egen, lille treningsboble. På turer ute kan jeg gå i mitt tempo, og være i min verden. Men jeg husker godt alle gruppetimene vi hadde da vi hadde egne treningsgrupper for overvektige på treningssenteret. De timene likte jeg også veldig godt. Savner pulstimene, og Tabata timene sammen med alle de flotte damene ( og et par menn ). Ja, og spinning timene vi hadde. Kunne jeg ha fått valgt fra øverste hylle, så hadde jeg gjerne hatt en  gruppetime, eller to i uken ved siden av egoøktene mine. Men så var det jo det at jeg nok fortsatt ikke er komfortabel med å gå på ” vanlige ” gruppetimer. Og at treningssentre er for alle, det er det ikke lagt opp til. De kan si hva de vil de som driver diverse treningssentre, men tilrettelagt for at alle skal kunne drive fysisk aktivitet ved sentrene, det er det ikke. Men det høres fint ut. Nå skal ikke jeg ta absolutt alle under en kam, absolutt ikke, men dette gjelder nok likevel flertallet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Aktiv på dagtid heter treningstilbudet Trine og jeg har prøvd oss på. Et fantastisk tilbud til de som står utenfor arbeidsliv eller skole. Bak Aktiv på dagtid så står Agder Idrettskrets, og da i samarbeid med Frisklivsentralene og NAV. Her i Kristiansand har ennå ikke kommunen kommet på banen i forhold til å gi driftstilskudd til prosjektet, men Sparebankstiftelsen Sparebanken Sør har gitt 500000 kr til pilotprosjektet her i kommunen. For at man skal kunne gi et tilbud til hele Kristiansand, så trenger man et tilskudd på 1 million kroner. Et helseprosjekt som dette er absolutt noe Kristiansand Kommune bør kunne se viktigheten av, og gi det som trenges for at dette kan opprettholdes. For dette er virkelig et flott tilbud, og et veldig viktig tilbud. Her kan man få den fysiske aktiviteten man trenger, og det er for mange også et sosialt treffsted i tillegg. Begge deler er ofte noe man havner utenfor når man ikke lengre er i jobb, eller har et skoletilbud. Havner man utenfor, så er det ofte vanskelig å ta det berømte taket både når det gjelder trening og det sosiale.

Aktiv på dagtid har et variert treningstilbud, og det kommer stadig nye tilbud. Det er 7 kommuner i Agder som har dette tilbudet. Innbyggere som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet, eller skole kan delta her. Man kan komme om man er mellom 16-70 år, og det er et lavterskel tilbud som skal passe de aller fleste. Her i Kristiansand er det pr nå et gratis treningstilbud. Dette med pris er jo også avgjørende for veldig mange som står utenfor arbeid og skole. I normal drift er avgiften på 699 kr pr. halvår. Treningstilbudet varierer fra styrketreninger, zumba, stretching, puls/styrke, puls/balanse og ulike yogatreninger.

Trine og jeg forsøkte oss på en treningstime som heter lett styrke, og selv om jeg trener mye styrke, så fikk jeg her styrkeøvelser som jeg ikke trener selv på treningssenteret, så det var utrolig moro. Det å gjøre andre ting, og trene diverse muskelgrupper på andre måter, det ga meg masse. Denne timen ga meg en skikkelig treningsboost, og det var en god følelse å kjenne på. Både Trine og jeg var veldig spent da vi gikk inn til timen. Litt sånn smånervøse for det ukjente, og også for mange ukjente ansikter. Når vi i tillegg fikk plass på fremste rad, så kjente vi på det, men kun til treningen var i gang. Når vi kjente på at vi mestret øvelsene, og fort forstod at alle kun var opptatt av seg selv, så fungerte alt optimalt. Timen fløy av sted, og plutselig var den gjennomført, og vi var begge veldig fornøyd både med treningstimen og egen innsats.

Treningene er på vestsiden av byen, og vi bor begge på østsiden, så det blir en liten biltur for å komme på disse treningene, men det er det absolutt verdt. Denne uken var det ikke trening pga vinterferien, men i morgen har vi meldt oss på samme styrketime igjen. Kanskje tar vi også en stretching time etter styrketimen om det er plass. Vi kommer nok til å trene en gang i uken i dette prosjektet. Et utrolig bra prosjekt for de av oss som er delvis eller helt utenfor arbeidslivet ( eller skole ). Kanskje er det også andre kommuner rundt om i landet som har et slikt tilbud, og har man det ikke, så er det uten tvil et helseprosjekt som burde prioriteres. Jeg håper treningstilbudet vil bestå her i Kristiansand, og at man kanskje får et tilbud også på østsiden av byen slik at alle kan føle at de kan benytte seg av det. Vi gleder oss til ny time i morgen, og for min del, så er det utrolig fint og kunne ha en slik time innimellom alle treningene jeg har på egenhånd.

I dag tok jeg treningsfri. Jeg har hatt 5 gode økter denne uken, men istedenfor å dra på treningssenteret, så skal jeg ha en god tur i Sukkevannsløypa tenkte jeg. Det er en stund siden jeg har gått i løypa, så en fin dag for det i dag.

Lag deg en god søndag der du er! Vi blogges til lørdag!

Når du har mål om lavere vekt, så er det helt klart viktig å vite om det går rette veien. Samtidig så kan det å gå på vekten være både veldig motiverende, og sykt frustrerende. Det er så utrolig moro når det går nedover, fordi du da får bekreftet at det du gjør fungerer, men så er det skikkelig frustrerende når det står stille eller går opp, særlig hvis man føler at man har gjort alt riktig.

Det er en vanlig anbefaling å veie seg en gang i uken, fordi syv dager er lang nok tid til å se en endring. Samtidig opplever mange at de unngår å bli for opphengt i vekten. Hvis man veier seg en gang i uken, så er det også viktig at man forholder deg til utviklingen over 2–4 uker, og ikke legger for stor betydning i vekten én enkelt uke.

Vekta skal frem en gang i uken. Det var planen min, men det er ikke alltid ting går etter planen. Jeg veier meg hver onsdag. Det var planen. Eller jeg veier meg hver onsdag, som er etter planen, men den vekta kan fort komme frem andre dager også. Jeg klarer ikke å la være. Den ene delen av hodet sier at jeg skal på vekta hver onsdag, og den andre delen av hodet sier at jeg bare må ta den frem akkurat når jeg føler for det. Det blir liksom jubel og nederlag om hverandre, og det er ikke godt for meg. Jubel den ene dagen, og nederlag den andre. Hvorfor kan jeg ikke holde meg til den ene dagen i uken? Hvorfor kan jeg ikke være konsekvent på dette. Jeg vet jeg ikke skal ta den frem andre dager, men det gir jo jeg søren i om jeg føler for å ta den frem en annen dag. Man føler seg så todelt.

Baderomsvekten kan være både misvisende og forvirrende… Vekta går opp, den går ned eller den forblir den samme. Vekta kan variere fra dag til dag, og den kan variere også på en og samme dag .Når vekta går opp, så er det et nederlag som jeg ikke alltid takler så bra. En del av meg sier at dette er helt normalt, at jeg må puste med magen, og at det kan være mange grunner til oppgangen. En annen del av meg går nok litt i kjelleren, og jeg SKAL finne årsaken. Det som er så ille er jo at jeg vet sååå godt at det er mye som påvirker vekta. Jeg trener jo veldig mye. Så er det ødemet mitt. Salt mat. Karbohydrater. Vann..osv, osv.

Joda, det er greit å vite hvor mye jeg veier eller å gjøre en sjekk en gang i uka. Mange veier seg kun en gang i mnd. Det som er utfordringen er at tallet på vekta fort kan avgjøre humøret mitt, eller hvordan dagen min blir. Når det blir sånn så har jeg jo ikke lenger kontroll over vekta, da er det den som kontrollerer meg. Jeg er nok ikke alene om å kjenne at dagen blir påvirket negativt fordi man har gått opp noen gram eller i verste fall en kilo. Og også motsatt: hvor fantastisk dagen og humøret blir om tallene på vekta viser at man har gått ned. Når rett skal være rett, så er jeg nok blitt flinkere til å godta tallene, og legge det litt mer bort.

Jeg har de siste månedene opplevd at vekta ikke vil det samme som meg. Den går ikke nevneverdig ned. Jeg har kanskje gått ned 3 kg de siste månedene. Den går opp og ned, og det er sååå fortvilende. Jeg har lyst til å kaste hele vekta ut, som om det vil hjelpe noe. Jeg vet jo hva jeg må endre på. Det står nemlig ikke på fysisk aktivitet, for der er jeg innmari god. Så da står vi igjen med maten jeg spiser. Det er nødt til å være der endringene må gjøres. Inntaket må mer ned om jeg skal ha et håp om å gå ned mer. Problemet er jo at jeg har en craving som ikke ligner grisen for tiden. Jeg har aldri i mitt liv kjent på en så intens craving som jeg har nå. Selv når jeg er stappmett, så er lysten på noe der. Det er jo helt sykt! Så jeg kjemper mot en skikkelig demon for tida.

Nå er det sikkert mange som mener jeg bør kaste vekta vegg imellom, men det skjer ikke. Den skal ikke ut av huset, for jeg skal følge denne reisen også på vekta.

Det er mye som påvirker tallene på vekta, og det må jeg jobbe mer med å forstå. Jeg vet to ting som jeg MÅ bli flinkere på, og som påvirker vekten. Det ene er å drikke MYE mer vann. Jeg var så flink til å drikke masse vann når jeg hadde PT, men nå er jeg nok ikke så flink lengre, og vann, ja det vet vi er viktig. En annen ting er søvn. I utgangspunktet så legger jeg meg slik at jeg får 7 t søvn, men jeg våkner så tidlig. Ofte våkner jeg rundt kl 0430 – 05 og får ikke sove skikkelig igjen. Litt smådupping til og fra, men ikke den gode søvnen. Noen ganger sovner jeg ikke i det hele tatt når jeg først våkner til. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med akkurat dette, men det resulterer i at jeg ikke får de 7 timene jeg skulle hatt, og jeg blir sliten dagen etter.

Mye påvirker tallene på vekta som sagt. Hvis man feks er litt dehydrert, så vil kroppen holde på vann og muligens forårsake tall på vekta som går oppover. Løsningen der er å drikke mye vann. Veier man feks 100 kg, så vil opptil 65 kg av dette være vann. I går leste jeg at drikker man en halvliter vann og så går på vekten , så vil man se at man har gått opp i vekt. Vann er kalorifritt, men gjør at du legger på deg. Null fett, bare vann. Når man spiser, så påvirker det naturlig nok fordøyelsen. Når du veier deg på morgenen kan det være mye som enda ikke har kommet ut av systemet. Null fett. Kun mage-tarm innhold. Variasjon i saltinntaket påvirker også væskebalansen. Det har ingenting med fett å gjøre det heller. Man tror ofte at det er lurt å innta lite salt, men kroppen er ikke dum. Da tviholder den visst nok bare enda mer på vannet. Det beste er i følge eksperter å ha et normalt inntak av salt, for da stabiliserer væskebalansen seg mer.

Livsnødvendige medisiner, slik som feks hjertemedisin, eller medisiner for å hjelpe deg gjennom utfordrende perioder, slik som antidepressiva kan gi økt væskemengde i kroppen. Dette er medisiner som påvirker kroppsvekten, men har ingenting med fett å gjøre. Nå har ikke jeg den type medisin som jeg har nevnt her, men jeg går på daglige medisiner som sikkert også kan påvirke vekten min.  Alkohol påvirker kroppsvekten, men jeg er avholds, og har vært det hele livet, så jeg kan ikke legge noe skyld der om jeg går opp i vekt. Stress påvirker også negativt, og jeg har til tider en hverdag preget av mye stress, og mye tanker. Så kanskje bør jeg jobbe med å stresse mindre og finne en indre ro. Jeg føler jo ofte at selv om jeg har en rolig kveld foran tv’en, så jobber hodet likevel.

Den hersens vekta. Den er til både glede og frustrasjon. Jeg står på minus 35 kg jeg, og de 20 kg jeg så gjerne også skulle tatt av, de virker så langt unna. Litt sånn uoppnåelig akkurat nå. Fornøyd er jeg. Jeg er super fornøyd, men så var det dette ønsket da om disse 20 kg til. Jeg vet jeg kan klare det, men da må det legges godt om i kosten…er jeg klar for det?

I dag startet lørdagen med ei sabla god kondisjonsøkt. Jeg hadde bakkeintervall på tredemølla hvor jeg også hadde fartsintervaller. Øking i treningsmengde, det er også noe jeg skal gjøre nå fremover. Egentlig fordi jeg har et ønske om å bli både sterkere, og få en enda bedre kondisjon og helse. Trening har blitt glede for meg.

Kos deg og nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

Egentlig burde man ikke føle behov for å skrive om et emne som dette, men jeg kjenner på et stort behov for å gjøre nettopp det i dag. For nettopp spørsmålet om overvektige kan være et forbilde, det har vært et tema på flere arenaer de siste dagene. Hva er galt med folk?

Aurora Hoff er en norsk influencer, og ble på Vixen tildelt prisen som årets forbilde. Jeg følger Hoff på sosiale medier, og jeg ble utrolig glad for at nettopp hun fikk denne. Aurora Hoff er et forbilde for så utrolig mange. Hun våger å være den hun er. Hun er en viktig stemme for oss som er plus size, men også for kvinner generelt. Hun er en viktig stemme for selvaksept.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter at Hoff ble tildelt prisen som årets forbilde, så kom alle hatkommentarene, de kommentarene som alltid kommer i forhold til overvektige. Alle nettrollene som bruker sin egen usikkerhet til å snakke ned andre. Hoff ble kalt for hval, hun ble kalt for årets største, for å være forbilde for Freia, det ble kommentert at hun ble andpusten av å snakke, og en klarte å trøkke ut at vedkommende ikke visste  at VIP-medlemmene på Burger King nå er forbilder for folk. Jeg blir nesten ikke sjokkert lengre. Folk er så utrolig stygge, og igjen, så er det overvektige som får mest av dette. Vi overvektige er og har alltid vært en skyteskive for usikre, stakkarslige personer. I dette tilfelle, garantert fra menn selv om kvinner ikke er det grann bedre.

Det er så utrolig mange nordmenn som kjenner på kroppskam. Nettroll får fritt spillerom til å mobbe akkurat dem de vil i sosiale medier, og hvor det er blitt en svakhet å veie for mye. Det er ikke bare ungdommer som har fordommer mot kropp og vekt. Vi voksne er de verste. Jeg synes kanskje de yngste har mer toleranse enn voksne når det kommer til akkurat dette. Men barn og unge er mer kroppsfiksert enn noen gang. Studier viser at selv arbeidsgivere diskriminerer overvektige i jobbsøkerprosesser. Vi vet at overvektige kan ha lavere lønn også. Dette skjer på tross av at kroppsstørrelse ikke har noe med kompetanse, arbeidsmoral eller talent å gjøre. I følge artikler jeg har lest, så er Norge blant de landene i verden med mest kroppsfokus i media. Ingen andre land har like mange forsider dedikert til slanking og kroppsforandringer enn oss.

Hvordan overvektige kler seg har også vært et tema flere steder. Man kan jo bare gå til enkelte man selv kjenner som stadig må kommentere når de ser overvektige som ikke kler seg slik de mener at de bør, eller at de synes disse overvektige er så tøffe fordi de våger å gå med plagg som viser at de har mage. Eh, tøffe? Hvorfor er de tøffe? Hvorfor er det ikke like naturlig for overvektige å gå med plagg som viser at de feks har mage enn andre som har flatere mage? Jeg kjenner det koker inni meg når jeg hører slikt! Magen vil jo ikke forsvinne om man dropper å gå med en kort overdel, og hvorfor skal vi overvektige føle et behov for å skjule deler av kroppen vår fordi enkelte ikke synes det er pent å se på. Det er mye jeg heller ikke synes er pent å se på som normalvektige går med, men jeg holder i det minste kjeft. Folk skal få gå med det som de føler seg fin i, og er komfortabel med. Det er verken min eller din oppgave å snakke ned hva andre velger å gå med.

Skal overvektige få gå i korte plagg som viser at de har mage? Du verden så mange som har en mening om det. Denne magen, den er visst til ubehag for mange øyne gitt, og de negative kommentarene hagler. Fra å ha følt seg fin i et antrekk, så får slike kommentarer oss til å stille spørsmål om det faktisk er sånn at man ikke kan gå i korte plagg. Man blir usikker selv om man i utgangspunktet er selvsikker. Man føler at man best mulig må skjule at man er stor. Overvektige skal jo ikke vise kropp i det hele tatt i følge altfor mange. Når du stadig får høre kommentarer om eget utseende, så begynner du å stille deg selv spørsmål.

Jeg skal glatt innrømme at jeg aldri var komfortabel med å gå i korte plagg når jeg var en del kilo tyngre, men det handlet om hva jeg var komfortabel med, ikke at andre måtte tenke slik jeg gjorde, eller at jeg ikke våget Jeg har alltid digget at folk er seg selv, også i klesveien. Jeg synes andre er flotte i korte plagg selv om jeg ikke selv gikk med det. Jeg likte bare ikke korte plagg selv om sååå mange prøvde å overbevise meg om det motsatte, at jeg ville kle det. Nå som jeg har mistet ganske mange kilo, så kjenner jeg at nå har dette endret seg. Nå liker jeg ikke plagg som er lange. Nå må jeg ha korte plagg fordi det er korte plagg jeg føler meg mest vel i. Nå er jeg og komfortabel med tettsittende plagg, og jeg har mage jeg også. Men poenget er at vi skal kle oss slik vi føler for. Vi skal kle oss i de klærne vi liker, og føler oss fine i. Dette er det ingen andre som skal ta fra oss.

Jeg kjenner at jeg blir så utrolig sint når jeg tenker på hva slags holdninger det er der ute til oss som er store. Hva slags rett har noen til å fortelle oss hvordan vi skal være, se ut og kle oss? Hva slags idioter går ut offentlig og sier at man blir kvalm av å se overvektige mennesker, og hvorfor er samfunnet blitt sånn at mange ser på overvektige som tapere? Hvorfor tror store deler av samfunnet at vi som er overvektige er en gjeng med latsabber som ikke gjør noe annet enn å spise, se på tv og slite ut sofaen? Hvem har skapt slike holdninger, og hvorfor tror mange fortsatt på disse mytene? Samfunnets holdning til overvektige er så stygge, og fallhøyden blir så utrolig stor når man ikke føler at man passer inn. Og som jeg skrev på bloggen i går, studier viser at det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form.

Tommelen opp for alle store, flotte kvinner der ute som stolt viser seg i både korte overdeler, sommerkjoler, treningsklær, shorts, og badedrakt! Tommelen opp for alle som har lært og ikke bry seg om hva drittsekker måtte si om kroppen deres, og tommelen opp for alle som vet at skjønnhet kommer i alle størrelser. Gå i det du vil, og vær stolt av den du er!  Det er flott med både valker, mage, rompe, og grevinneheng. Har noen problemer med å se en frodig kropp med flotte former, så kan de snu seg bort, de kan mene det de vil, men hold munnen lukket.

Vi trenger forbilder som Aurora Hoff. Vi trenger flere som henne, og jeg er så glad for at jeg også i flere år har fått lov å være en stemme for overvektige. Nettrollene skal ikke vinne, og ikke hetsen heller. Vi skal fortsette å skinne, og vi skal være en stemme for selvaksept.

I dag blir det hjemmetrening, og så tenker jeg det blir ut å gå en tur. Fortsatt frustrert over vekten som ikke beveger seg særlig nedover. Jeg burde legge en plan for å komme ytterligere ned, men det er ikke alltid jeg får gjort det jeg skal når jeg tenker at jeg må få gjort det….I går tok jeg forresten en sjokoladebit. Ikke at det fristet, men jeg mistet lysten jo på sjokolade da jeg startet på Ozempic i september 2023. I går ville jeg teste hvordan jeg reagerte på sjokolade såpass lenge etter. Det smakte ikke godt, så sjokoladen, den holder jeg meg fortsatt unna. Hurra!

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag!

Det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form, ifølge ny studie. Endelig sier jeg bare.

En ny studie er helt klar på at vekten ikke er det viktigste for helsen vår, og denne studien håper jeg så inderlig at mange vil lese, og faktisk ta til seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nylig publiserte amerikanske og britiske forskere en samlestudie om sammenhengen mellom BMI og helse. De har satt sammen data fra 20 studier. BMI, eller kroppsmasseindeks, sier noe om forholdet mellom høyde og vekt, og mens vekten for mange er en pekepinn på egen helse, tyder vitenskapen på at vi ikke skal stole blindt på den. Andre ting har kanskje mer å si. De med overvekt eller fedme og god fysisk form, de hadde nemlig ikke økt risiko for død, ifølge denne studien. De hadde heller ikke flere helseproblemer, som høyt blodtrykk, sammenlignet med normalvektige. Dårlig fysisk form, derimot, ga stor risiko for helseproblemer og død. Faktisk fant forskerne ut at det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form. Forskerne bak studien mener derfor at BMI er et dårlig mål på folks helse. Endelig blir dette slått fast! Studien er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet British Journal of Sports Medicine.

BMI kommer ofte opp når overvekt og fedme blir diskutert. Jeg misliker sterkt det store fokuset som det er på BMI. Egentlig er BMI bare noe tull. Trenger man en BMI skala for å si om en person er overvektig eller ikke? Om det må brukes om et verktøy for helsepersonell, så er det en ting, men i forhold til enkeltpersoner, så trenger man kanskje ikke en BMI skala. For stort fokus på BMI blir kun negativt. Man blir for opphengt i hvor man ligger, og hvor høy BMI man har. Unge jenter, slanke jenter, de henger seg feks ofte for mye opp i BMI. De ønsker å være på den nederste delen av skalaen, og gjør det de kan for å slanke seg nedover. Man vet jo fort hvor farlig det kan bli.

I henhold til BMI-skalaen er man overvektig hvis man ligger mellom 25 og 30, mens en BMI på over 30 betegnes som fedme. BMI handler jo mye om farene for sykdom. BMI-inndelingen er for å kunne klassifisere folk etter hvilken risiko man har for sykdom. Trine Moholdt er forsker ved NTNU, og er enig i at vi er for opptatt av vekta. Moholdt sier til Forskning.no at det er mange som begynner å trene, men som slutter igjen når de ikke ser noen endring på badevekten, noe som er veldig uheldig i følge henne. Overvekt og fedme er forbundet med økt risiko for mange sykdommer, men risikoen kan reduseres betydelig hvis man er i god fysisk form sier Moholdt. Hun sier også at trening har et utall helsegevinster som er helt uavhengig av vektendring.

Forskerne bak studien mener oksygenopptak er et mer riktig mål på helsa enn BMI. Det baserer de på funnene i studien. Oksygenopptak er kroppens maksimale evne til å ta opp oksygen, levere det til musklene og bruke det til å produsere mer energi. For at kroppen skal klare det, så må kroppen fungere godt. Lungene må være friske, hjerte- og karsystemet må ha god kapasitet, og musklene må være sterke. Du har kanskje målt ditt opptak hos lege, eller på sykehus ved å få en slags klype på fingeren.

BMI’en sier kun noe om forholdet mellom høyde og vekt. Den totale vekta til en person er avhengig av både fett og muskler, og en person med stor muskelmasse kan ha en BMI som indikerer både overvekt og fedme. Det til tross for at de verken har mye fett på kroppen eller økt risiko for sykdom.

Det har lenge vært diskutert at det er mulig å være «fat but fit», og flere studier har konkludert med at fedme ikke er spesielt farlig om den fysiske formen er god. Trine Moholdt syns det er bra at flere studier kan dokumentere dette, og legger til at mange studier undersøker livslengde, men hvordan man har det i årene man lever bør være mye viktigere mener hun.

Nå mener ikke jeg helt alvorlig at BMI er tull, men jeg mener at vi er for opphengt i den. For hver og en av oss, så kan vi finne ut risikoene uten å ha en BMI skala å forholde oss til. Det går for eksempel på kondisjon, fysisk form og magefett. Man kan gå til legen å måle de viktige verdiene. Hvordan er sukker, kolestrol, blodtrykk? Er andre verdier som de skal være? Ta en prat med legen din rundt helsen din, og ikke vær for opphengt i BMI’en. BMI skiller ikke fett og muskler, og det er en klar svakhet. En veltrent person med mye muskler kan få en for høy BMI fordi muskler veier mer enn fett. BMI sier heller ikke noe om hvor fettet sitter på kroppen. Det er helsemessig mer farlig å ha mye fett på magen enn for eksempel på lårene. Denne forskjellen får man ikke frem på BMI.

Jeg trener masse, og har totalt vært over 60 kg tyngre enn jeg er i dag. Jeg er fortsatt stor, og skal man følge BMI skalaen, så har jeg fortsatt fedme. Men når jeg veier meg på Tanita vekten min, så sier den helt klart at jeg har mye muskler. Jeg har en stor andel muskelmasse. Dette bryr ikke BMI’en min seg om. Om jeg ser på andre viktige verdier, så ser jeg at jeg på kroppsfett, så er jeg straks på normal. Når det kommer til fett rundt organene, så er jeg på normal. På verdiene som vekten måler, så er det kun BMI’en som er i rødt, og det sier masse tenker. jeg.

Det kom for en god tid tilbake et forslag om å øke BMI grensen fordi nordmenn stadig blir tyngre. En svært dårlig ide mente spesialister innen fedme. Igjen, jeg synes vi er for opphengt i BMI skalaen. Vi som er overvektige, vi vet det, og vi vet i tillegg hvilken risiko vi løper ved og ikke ta de nødvendige takene man må for å få helsen på rett gli. For meg er BMI skalaen bare ett ekstra stressmoment, og jeg har valgt og ikke henge meg opp i den. Og så er det skremmende at unge, slanke mennesker bruker BMI skalaen for å hele tiden ligge i den nedre delen.

Jeg er glad for denne nye studien som sier at det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form. Kroppsformen vår sier ingenting om hvordan vår fysiske form faktisk er. Jeg tror jeg våger å påstå at jeg med mine ekstra kilo kan være i langt bedre fysisk form enn flere som er normalvektig og slank. Det man ser er en ting, men hvordan man er på innsiden av kroppen, det er en helt annen ting. Jeg håper mange tar til seg studien.

I dag er det treningsfri. Jeg har hatt 5 gode økter denne uken, og så blir det nok en økt i morgen. Prinsene har vært her noen dager, og det er alltid like fint for mommo. Nyt dagen der du er! Vi blogges i morgen!

Jeg er uten tvil en morrafugl. Jeg elsker morraer, og jeg starter som regel dagene mine med å trene. 5-6 morraer i uken så er jeg på plass på treningssenteret. Mellom kl.06.30, og 07.00, så er jeg i gang med treningsøktene. Er det en morra jeg våkner veldig tidlig, og ikke får sove igjen, så kan jeg være der enda tidligere, men det er unntakene.

For meg er det å trene tidlig viktig. Det har blitt min start på dagen. Noe jeg har gjort til min morrarutine. Det er om morraen jeg fungerer best, og kan yte best. I tillegg synes jeg det er utrolig deilig å være ferdig med treningen tidlig slik at jeg ikke har det liggende i bakhodet hele dagen at jeg må komme meg på trening. Trene tidlig betyr at jeg kan bruke resten av dagen på akkurat det jeg vil. Det er heller ingen tvil om at det å starte dagen med trening er en utrolig god start på dagen. Jeg har alarmen på mobilen, og når klokken er 06.15, så forteller alarmen meg at det er på tide å stå opp. Da er det opp av sengen, inn på badet og stelle seg litt, på med treningsklær, og ut døren. Treningssenteret ligger kun en liten kjøretur unna.

Det er litt opp og ned hvor mange andre som er på treningssenteret samtidig med meg. Oftest er det en liten, fin gjeng som er der, og en god blanding av aldersgrupper. Søndag morgen har jeg ofte senteret for meg selv en liten stund, og da er det bare å boltre seg, og kanskje prøve ut nye apparater. Januar og februar er jo mnd hvor mange starter på ny giv med trening, så akkurat nå er det en del flere på treningssenteret enn ellers i året.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange kan ikke fatte at jeg orker å trene så tidlig, men igjen, så må man finne ut hva som passer best for en selv. Morraer er utvilsomt den beste tiden på dagen for meg. Det er da jeg har mest energi, og mest å gi. Trening gir meg også masse energi til resten av dagen, og jeg kjenner på den gode samvittigheten.

Jeg elsker som sagt morraer, og det har jeg alltid gjort til min datters store fortvilelse. Jeg er så heldig å ha Sukkevannsløypa i nærområdet mitt. Det som er fint med denne løypa er jo at den har partier som er bratte og utfordrende. Da får man testet kondisjonen, og man kan følge med på om formen bedrer seg. Jeg merker veldig godt at kroppen har blitt lettere. Jeg skal ikke lyve å si at jeg går bakkene på en, to, tre, for det gjør jeg ikke. Men jeg går de raskere, og jeg trenger ingen stopp på vei opp lengre. På toppen av bakkene, så puster jeg godt, men pulsen går raskt ned, og det er jo et veldig godt tegn. Når jeg går i Sukkevannsløypa, så drar jeg som regel avsted kl.07, men på denne tiden, noe senere fordi det ennå er mørkt ute. Som regel hopper jeg over å gå så mye i løypa om vinteren, og gleder meg masse til det begynner og våres så jeg kan komme meg mer ut å gå. Det å komme seg ut på tur, det er virkelig balsam for kropp og sjel. Masse tanker blir luftet mens jeg går disse turene, og jeg tenker mye bedre ute enn inne på treningssenteret.

Kan det fort lønne seg å trene tidlig? Er det noen fordeler? Jeg leste nettopp en artikkel om nettopp dette i bladet Iform, og der kunne de slå fast at det er en del fordeler med å trene tidlig. Den ene fordelen er at man starter med blanke ark. Man slipper å ha et tungt hode med mye tanker som man ofte har på vei til trening etter en dag med arbeid og andre oppgaver. Om morraen starter man uten store bekymringer, og masse tanker.

Så kommer det punktet som er viktig for meg : Når man gjør unna treningen om morgenen, så slipper du å bruke energi på å tenke at du skal få det til senere på dagen eller om kvelden. Du trenger heller ikke å stresse livet av deg på feks jobb fordi du er nødt til å rekke hjem for å trene før eksempelvis middag.

Trening på morraen gir deg også energi til å takle dagen. Når man trener, så frigir kroppen endorfiner, adrenalin og andre energigivende hormoner. De skjerper hodet, og er bra for humøret, slik at du føler deg mer «på». Det gjør at du klarer oppgavene bedre og får en god start på dagen.

Når du har gjort unna ei god, tidlig treningsøkt, så skal sjansene visstnok være større for at man tar sunne valg resten av dagen. Morgentreningen har nemlig en tendens til å smitte av på hele dagen. Den setter i gang en god sirkel. Jeg merker godt  at det gir meg energi, og jeg merker det på humøret. Usikker på matvalgene…

I følge artikkelen i Iform, så skal morgentrening også bidra til å kickstarte hodet på samme måte som lys i ansiktet idet du våkner. Om kvelden skiller kroppen i stedet ut søvnhormonet melatonin, som igjen sørger for at du kommer fortere til drømmeland. Jeg har alltid sovnet nesten før hodet er på puten, også når jeg ikke trente, så jeg vet ikke om dette stemmer for meg i og med at det alltid har vært sånn, men for veldig mange, så er nok dette riktig.

Det er mange gode grunner for å trene tidlig, men det er ikke alle dette passer for. Vi er ulike på når på dagen vi ønsker å trene, men at det er en utrolig god start på dagen, og at det gir meg mye energi, det er det ingen tvil om. I dag har jeg har jeg treningsfri, men jeg har fått gjennomført 5 gode økter denne uken, så jeg er strålende fornøyd. Min kjære mor fyller 84 år i dag, så i dag skal vi feire henne her hos meg med bursdagsmiddag og kaker.

Nyt søndagen der du er, og god morsdag til alle mødre! Vi blogges til lørdag!

Tror man at man er bedre enn andre fordi man følger drømmene sine?  Tror man at man er bedre enn andre fordi man våger?  Tror man at man er bedre enn andre fordi man kanskje skiller seg ut fra mengden ved å være engasjert ? Noen mener helt klart det. Jeg er absolutt ikke en av de.

Janteloven. Janteloven står fortsatt sterkt. Jeg vet ikke om den står sterkere her i sør enn andre steder i landet. Jeg føler det. Sørlendinger skal helst ikke skille seg ut fra mengden. Vi skal  helst være lavmælte, og ikke så synlige i det store bildet. Man blir fort stemplet, og akkurat det siste, det har jeg kjent mye på. Egentlig helt fra jeg startet som programleder i lokalradioen og ble en kjent stemme for veldig mange, men også fordi jeg har stått på barrikadene for de overvektige. Jeg har hatt meninger, og jeg har uttalt de. For en del så betyr det at man tror man er så mye bedre enn andre. Man skal helst gå stille i dørene. Visst ikke så slår janteloven til. Man blir pratet om. Ikke sånn ansikt til ansikt, men via via er måten det gjøres på, ihvertfall her på Sørlandet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter at jeg startet nettbutikken min for 2 år siden, så merket jeg også godt til janteloven. Fra enkelte så ble det liksom en boikott. Enkelte skulle ikke støtte opp opp om butikken min fordi de ikke ønsket at jeg skulle lykkes. Istedenfor å heie på oss som følger drømmene våre, så blir man heller snakket ned. Man tror man er noe, og man tror man er bedre enn andre. Jeg bryr meg ikke lengre om hva folk tenker om meg, og sier om meg. Før tok jeg meg nær av det, og ble såret. Sårt er det selvsagt ennå, men samtidig, så kan jeg ikke ta det til meg. Selv om jeg følger drømmene mine, og har et brennende engasjement, så betyr ikke det at jeg er en innbilsk skrytepave. De som kjenner meg vil nok si at jeg verken er innbilsk eller skrytete. Jeg er ikke en person som har en trang til å fremheve meg selv. Jeg har ikke et stort behov for å være midtpunktet, eller være den som roper høyest. Joda, jeg vet at det er en bitteliten del der ute som tror det motsatte, men jeg vet at dette kun er en liten brøkdel. Det er rart hvor mange som har meninger om meg uten og egentlig kjenne meg.

Litt sånn opplevde jeg også bransjen jeg var i. At noen få hadde meninger uten og egentlig ha et grunnlag å mene på. Bransjen snakker om  hverandre, og da er det sjeldent positivt. Man sitter på hver sin tue, og unner ingen andre enn seg selv og lykkes. Jeg har opplevd mye både fra eiere, selgere og produsenter. Jeg kunne ha skrevet masse om det, men foreløpig lar jeg det ligge. Praten går for å si det sånn, og sånt vil man ikke være en del av. Burde man ikke heller heie på hverandre? Når man selv ikke har det kunden ønsker, så vis kunden videre om man vet om andre som kan ha det kunden ønsker.

Janteloven ble skrevet tilbake i 1933 av Aksel Sandemose. Janteloven er en lov som stammer fra den fiktive småbyen Jante i  Aksel Sandemose sin roman En flyktning krysser sitt spor. Loven består av ti regler som beskriver et sett normer i små samfunn der individualitet og suksess ofte møtes med skepsis eller misunnelse. Vi skriver nå 2024, men janteloven står ennå sterkt enkelte steder. Hvorfor?

Hvorfor er det galt å tro på seg selv? Hvorfor er det galt å drømme stort? Hvorfor er det galt å våge, og dermed høre på den indre stemmen vår? Hvorfor blir suksess møtt med skepsis eller misunnelse? Janteloven burde brennes. Vi bør alle ha lov til å blomstre, og det uten å lure på hva folk rundt en tenker om en. Misunnelse er en stygg ting, og man burde kanskje være flinkere til å være glade på andres vegne. Samtidig så må man også huske at vi er alle gode til noe, og kanskje må man bli flinkere til å se nettopp det. Se hva du selv er god til, og bruk dette til noe positivt. De fleste har samme muligheter, men på ulike felt. Alle kan realisere en drøm. Det handler stort sett om å våge. Jeg er flink til noe, og du er flink til andre ting. Kanskje om man hadde sett sine egne evner og muligheter, kanskje det da hadde blitt mindre misunnelse og baksnakking.

Nå skal jeg også understreke noe ekstremt viktig: de aller, aller fleste støtter meg, heier på meg, og tror på meg. De aller, aller fleste er helt fantastiske. Jeg får så masse støtte og oppmuntring på alle felt i livet mitt. Både fra venner, bekjente og fra mennesker som ikke kjenner meg. Ikke minst alle dere som følger bloggen min uke etter uke – for en fantastisk herlig gjeng dere er! Men så er det denne bittelille prosenten som ikke unner andre verken det ene eller det andre. En bitteliten del som likevel kan skape så mye negativitet.

Vi må slutte å snakke andre ned. Om vi ikke har noe positivt å si, så bør vi egentlig lukke glidelåsen. Meningene, de kan vi gjerne ha, men la oss holde de for oss selv. Jeg mener janteloven bør knuses, og så bør vi heller innføre den reformerte janteloven som jeg fant på nettet her om dagen.

1. Du skal tro på deg selv
2. Du skal tro at du er unik
3. Du skal ta sjanser og følge din indre stemme
4. Du skal drømme STORT
5. Du skal våge å følge veien selv om du kanskje er den som går først
6. Du skal ikke miste motet selv om du ikke lykkes på første forsøk
7. Du skal aldri være redd for å be om hjelp
8. Du skal se muligheter når du møter motstand
9. Du skal våge å vise verden hvem du er
10. Du skal være den beste utgaven av deg selv

Jeg startet lørdagen med ei god styrkeøkt, og med det drittværet som er her sør i dag, så blir det innedag for meg i dag. Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

Smerter. Intense smerter  begge hælene. Jeg husker at jeg var bombesikker på at smertene skyldtes plantar fascitt, men så var synderen en helt annen….

Jeg begynner å bli mektig lei av disse smertene som kommer med jevne mellomrom. Jeg har skrevet et par blogginnlegg om disse intense smertene i hælene mine. Ikke bare i den ene, men ofte i begge. Det har vært så intenst, og så vondt at jeg følte livet nærmest ble satt på pause. Det var konstante smerter når jeg beveget meg, og man beveger seg ganske mye i løpet av en dag. Jeg har hatt plantar fascitt tidligere, og jeg følte at jeg kjente smertene igjen bortsett fra at jeg aldri har hatt så intense smerter tidligere. Fysioterapeuten var enig i at det nok var disse plagene som var tilbake. Men det var det da ikke. Akkurat nå er de ikke så intense som jeg har opplevd at de kan være, men likevel, dette er utrolig vondt, og jeg føler man liksom ikke kan gjøre noe særlig med det. Uansett hva jeg gjør, så kommer smertene tilbake.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Synderen til disse intense smertene er liktorn, ofte på begge hæler. På det verste hadde jeg 7 stk på en hæl. Jeg har aldri hatt liktorn tidligere. Jeg har hørt om det, men ikke noe mer. Jeg hadde en spesiell plass under hver hæl som det var sååå vondt, og som de stadig dukker opp, men det kjentes mer ut som veldig hovne sener. Jeg trodde kanskje man kunne sett disse liktornene, men de går ofte under min radar. Men om de ikke sees særlig godt, så kjennes de virkelig.

Liktorn skyldes ofte hard hud, og hard hud oppstår når et hudområde fortykkes på grunn av stadig press mot området. Det dannes en hard kjerne, og denne kjernen oppleves som en torn som stikker inn i underhuden. Det kan brenne og stikke. Gjett om det gjør, og det føles som kniver når jeg går. Ofte er sko årsaken til liktorn. Jeg prøver å være bevisst på å bruke gode sko, men man kan ikke 24/7 kun tenke at man aldri skal bruke sko som kanskje ikke er de beste. Av og til har man lyst til å droppe Gaitline skoene, eller Skechers skoene. Eller de ortopediske skoene. Jeg bruker mye Gaitline og Fitflop om sommeren, og mye Gaitline ellers i året. På trening bruker jeg mye Okaki, Skechers og Adidas. Aller mest Skechers. De er så lett og utrolig gode på føttene, og så har jeg spesialsåler i. Jeg bruker alltid gode joggesko på trening og turer.

Spesialsåler er også alfa og omega når jeg har disse utfordringene med liktorn. Jeg får spesialsko hos Drevelin, og jeg har så jeg kan bytte rundt fra sko til sko. Jeg tror jeg har 3 sett med såler. Disse er også lagd så de skal avlaste områdene hvor jeg har mye liktorn, og de hjelper absolutt. Men så kan jeg nå og da glemme å bytte rundt sålene slik at jeg plutselig har et skopar uten, og det kan være nok til at liktornene plutselig har full fest under hælene.

Fotpleie er også veldig viktig, og det er jeg veldig flink til å ta. Jeg tar fotpleie annenhver eller tredjehver måned hos autorisert fotterapeut. Den siste tiden har hun måtte fjerne liktorner hver gang. Jeg har også vært hos fotterapeuten kun for å fjerne liktorn, og jeg kjenner at jeg blir frustrert at de popper opp såpass mye, spesielt når jeg aldri har vært plaget med det tidligere.

Til uken må jeg igjen til fotterapeut for å fjerne liktorner. Nå er det igjen veldig smertefullt når jeg går. Jeg kjenner at føttene får det bedre når jeg går med sko, og spesialsålene er i. Da får de litt avlastning, og smertene er ikke så intense. Men med en gang skoene går av, så er det ubehagelig å gå. Jeg kjenner flere liktorner under begge føttene, men spesielt ille er det under den ene foten. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å få de fjernet til uken.

Det er sikkert mange som har samme utfordring som meg med liktorn som stadig dukker opp, og jeg tar gjerne i mot gode råd og tips om du skulle sitte på noen.

Denne helgen er prinsene her, og i dag skal vi i trampolinepark før vi skal besøke min niese og hennes barn.

Nyt søndagen der du er. Vi blogges til lørdag.