En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Jeg følger den amerikanske plus size modellen, Tess Holliday på Instagram. Jeg har stor sans for henne. Hun kan kanskje være noe vulgær av og til, men for ei dame! Jeg skulle gjerne hatt noe av henne selvtillit, og mot til å stå opp for den man er, og for den kroppen man har. Hun blir stadig kritisert for å være en dårlig forbilde, og som alltid så kommer kritikken fra de ” perfekte ” om at hun hyller overvekt. Det er klart at når man velger å være en offentlig person i ulike sammenhenger, så må man også tåle å stå i stormen, men det står så stor respekt av at en person står så stødig i en storm som det Tess Holliday opplever så mye av. Klart det koster å stå i slike stormer, men hun står i de. Det er så mye hat, og negativitet der ute mot mennesker som kun ønsker å bli akseptert for den kroppen de har. Vi trenger slike stemmer. Vi trenger plus size modeller. Vi trenger at mennesker med formfulle kropper viser klær for oss som skal bruke de. Tess Holliday er nok den mest profilerte og den mest brukte plus size modellen, og for en flott kvinne hun er. Utrolig vakker, og hun oser av selvtillit. Slike personer trenger vi virkelig.

Forleden dag hadde Tess Holliday vært hos legen, og på legekontoret hadde det sittet en kvinne i 60 årene. Hun hadde sett lenge på Tess før hun hadde begynte å prate til henne. ” Så utrolig vakker du er ” hadde damen sagt. Tess Holliday rakk akkurat å takke for komplimentet før damen fortsatte: ” Det er bare så altfor synd at du er så feit. Så vakker, og så feit. Ingen menn vil ha så feite damer.” Jeg fikk hakeslepp da jeg så videoen hun hadde lagt ut med historien. Ikke at det egentlig sjokkerte meg at noen kan si slikt, men hva er det som får mennesker til å si slike ting til andre? Sier man slikt til alle som faller utenfor ” boksen”? Svaret her er nei. Men det er liksom helt akseptert å snakke ned overvektige fordi enkelte tenker at når noe er selvforskyldt, så fortjener man å høre det. Uvitenheten, den er fortsatt stor blant mange dessverre. Selvforskyldt? Er det så enkelt? Virkelig?

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

” Så utrolig pen du hadde vært om du bare hadde vært noen kilo lettere ” – disse ordene er jeg sikker på at mange av dere som leser bloggen min har fått høre. Gjennom bloggen min, så kommer jeg i kontakt med masse flotte mennesker som forteller meg sin historie, og mange av historiene er ikke ulik mine egne. Setningen, den er det mange som forteller at de til stadighet får høre. Så utrolig sårende, og så utrolig vondt. Ei jeg traff forleden kunne fortelle at hun til stadighet fikk høre hvor mye bedre hun hadde sett ut om hun ikke hadde vært så feit – hun kunne nesten fått hvem hun ville om hun bare hadde slanket seg. I tillegg ville hun blitt lykkelig….. hvordan er det mulig å si noe sånt? Igjen, så er det vel ingen overvektige som er veldig overrasket over at sånne ting blir sagt. Mange av oss har vel hørt lignende opp igjennom. Hvorfor blir man så mye penere om man slanker seg? Hvorfor er det så utenkelig at tjukke mennesker kan være lykkelige? Og pene? Og flotte ? Hvorfor har jeg ingen rett, eller grunn til å være lykkelig? Eller få en flott mann ? Fordi jeg er tjukk?

Jeg kommer som sagt i kontakt med så utrolig mange flotte kvinner gjennom bloggen min. Flotte kvinner som ikke selv ser hvor flotte de er. Flotte kvinner som føler at samfunnet ser ned på de fordi de bærer ekstra kilo, og som stadig for høre hvor flotte de hadde vært om de bare hadde vært noen kilo lettere. Hva er dette? Hvordan kan noen få seg til å si noe slikt? For ikke å snakke om alle menn som digger formfulle kvinner, men som ikke våger å innrømme det fordi det nok er litt tabu og like kvinner med former og ekstra kilo. Jeg blir både sint og lei meg. Der er masse flotte menn der ute som virkelig nyter synet av en formfull kvinne, men istedenfor å innrømme det, så forblir det en godt bevart hemmelighet.

Jeg får så mange meldinger fra menn som er akkurat der. De ønsker å oppleve en formfull kvinne, i all hemmelighet. Både gifte og single i alle aldre, selv om de som er yngre enn meg er i flertall. Smigrende? Egentlig ikke. Ingen kvinner skal være hemmelige fordi en mann ikke våger å stå for det han liker. Ingen skal gi noen det de ønsker på et slikt grunnlag.

Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt veldig mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men klart jeg har hørt det. Jeg har jo det. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal jeg bli slankere fordi andre mener jeg bør det? Visst jeg ikke er pen fordi kroppen min er stor, så har jeg ingen intensjon om å strebe etter å få noens godkjenning.

Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det å være glad i vår egen, store kropp betyr ikke at vi glorifiserer overvekt av den grunn. Alle vet at fedme ikke er bra, det er ikke den biten dette handler om, men det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist en gang som lurte på om hun følte seg sexy… ” Ja, burde jeg ikke det ” var Tess sitt svar til journalisten… jeg digger sånne kvinner. Vi trenger kvinner som står opp for egen kropp. Visst noen ikke liker å se en stor kropp, så se bort, men ikke sleng med leppa. Jeg håper jeg på min måte kan være med å være en slik stemme.

Ingen har bare gode dager, verken jeg, eller de som topper listen over verdens vakreste, men å påstå at man ikke kan være lykkelig fordi man er stor, det er en påstand som ikke holder mål – det er en myte som bør avlives her, og nå. Det som derimot kan sette en demper på lykken er når andre forteller at vekt, og lykke hører sammen, eller når noen forteller at ” hadde du bare vært noen kilo lettere….” Det er ikke alle store som sitter inne foran tv’en og trøstespiser fordi man har for mye vekt, og de som gjør nettopp det, det er kanskje de som nettopp har blitt fortalt hvor mye bedre de hadde vært, og sett ut om de hadde vært noen kilo lettere…..overvekt har mange årsaker, og en av dem er mobbing, og sårende kommentarer.

Se deg i speilet, og se hvor flott du faktisk er. Nei, det er ikke lett fordi vi er vant til å si akkurat det motsatte til oss selv. Helst løper vi forbi speilet for å slippe å se oss selv med valker, grevinneheng og litt ekstra her og der. Små skritt, litt dag for dag, så vil negative tanker bli mer positive. Du er utrolig flott!!

Reklame | Studio og Gozzip

Jeg har mange ganger blitt spurt om hva hobbyene mine er? Da må jeg ofte tenke litt, for jeg har ingen lidenskap for strikking, ikke syr jeg, og jeg har neppe brodert, eller heklet noe i mitt liv. Jeg er ikke kreativ. Jeg kan ikke lage ting med hendene mine. Ofte har jeg tenkt at jeg kanskje ikke har noen stor lidenskap. I unge år hvor venninnene mine skulle bli landslagsspillere i håndball, og guttene skulle bli fotballproffer, så var mitt andre hjem i et nedslitt lokale i sentrum av Kristiansand. Det var der Radio Ung holdt til, og det var der jeg som 14 åring utviklet min store hobby og lidenskap. Radio var en hobby lenge. Jeg skulle jobbe i radio, og etter hver så ble det jobben min. Selv når man fikk betalt for å jobbe med radio, så har det hele tiden også vært en lidenskap. Jeg har elsket hver eneste dag jeg jobbet med radio. Jeg var faktisk også speider i 10 år, hvem skulle vel ha trodd det…Når jeg tenker i dag på hobbyer og lidenskaper, så ender jeg nok på at trening er blitt en stor interesse, og kanskje litt en slags lidenskap. Det var det vel ingen som noen gang hadde trodd, aller minst meg.

Klær er også en hobby og lidenskap. Ingen av dere ble vel overrasket der vil jeg tro. Klær kan absolutt være en hobby, og det er den for veldig mange av oss. Klær og tilbehør. Spennende sammensetninger. Klær er en spennende verden av design og farger, og heldigvis, så har vi alle vår personlige smak. Vi vet hva vi liker, og vet hva vi ønsker å ha på oss. Jeg vet også at mange liker klær, men som gir litt opp når det kommer til seg selv fordi man aldri helt finner ut av denne ” vitenskapen.” Det er jo en jungel av passformer, design og fager. Så det å finne det riktige plagget til din kropp, det krever at du er litt tålmodig, at du prøver og prøver. Tilslutt finner du din passform, og dine farger. Bomkjøp blir det nok underveis, men etter litt tid, så sitter det.

Jeg tror det startet på ungdomskolen for min del, og fra da av så har vel lidenskapen bare vokst. Jeg var aldri en prinsessejente egentlig, men likte å pynte meg. Moren min rister bare på hodet hun, og mener jeg kunne ha kvittet meg med halve garderoben, og likevel hatt nok. ” Du skal jo bruke alle klærne også “, den setningen får jeg høre til stadighet, eller ” Men, Heidi, du trenger jo ikke mer klær.” Jeg må smile. Litt rett har hun kanskje, men bare litt. Jeg har mye klær, men klær er en stor lidenskap. Jeg liker å kle meg pent. Jeg liker å føle meg velkledd. Jeg liker farger, jeg liker stilige design, jeg liker det som er elegant, jeg liker det feminine. Det kan godt glitre litt, det kan godt skille seg ut. Jeg liker det klassiske også. Og det trygge. Jeg liker så mye.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Og i dag dere, i dag blir det litt mer vårmoter på bloggen. Jeg viste en del plagg forrige helg, og i dag må jeg bare vise dere litt mer av det som kommer fra Studio og Gozzip denne våren. Som jeg skrev forrige helg, så kommer det mye blomster også denne våren. Utrolig mange flotte blomsterprint. I fjor husker dere kanskje magnolia printet? Det ble utrolig populært. Denne våren er det enda flere å velge blant, og som garantert vil henge i mange garderober.

Først skal dere få se en av mine store favoritter fra Gozzip. Sjekk den lekre fargen! Jeg elsker denne rosa fargen!  Og tunikaen er også i seg selv veldig meg. Denne digger jeg virkelig! Tunikaen heter Lissi Tunic. Den er i 50% lin, og 50% viskose. Nydelig tunika er i ensfarget, høykvalitets viskose linblanding. Den har en flatterende A-form med dekorativ dobbeltlagsfold i ryggen. V-hals med krage og 7/8-ermer. Innerlommer foran. Helt nydelig! For deg som kanskje ikke liker rosa, så kan man også få den i sort, marine og en farge som heter dusty blue.

Så blir det en del blomsterprint. Jeg har gått fra og ikke være så glad i blomsterprint til å like det veldig godt. Ikke alle blomsterprint, men spesielt småblomstrete print. Emilie Shirt er et av printene som jeg liker godt. Denne er fra vårkolleksjonen til Studio. Dette er en nydelig lang skjorte med blomsterprint i viskosekvalitet. Flatterende A-form med knappestolpe i full lengde foran. Skjortekrage og løse 7/8-ermer. Dekorativ dobbeltlags fold i ryggen.

En av de store favorittene i mange butikker denne våren, det tror jeg bla blir Johanne Shirt Tunic. Dette blomsterprintet er så utrolig fint! Den flotte tunikaen er i 100% viskose. Den har legg i brystpartiet foran og bak. O-hals og knappestolpe i full lengde foran. Innvendige sidelommer og 3/4-ermer med elastiske mansjetter. Jeg er veldig glad i elastiske mansjetter på armene. Dette printet får du også i en kortere modell. Da heter den Marry Blouse.

Blomsterprint har også Elisabeth Shirt Tunic. Grå bunn med blomsterprint. En utrolig fin skjortetunika i 100% viskose. A-form med O-hals, og med løse 7/8-ermer. Knappestolpe i full lengde foran, og dekorativ dobbelt-lags fold bak. Sidelommer har den også.

Mønster kan være veldig fint, men jeg har ikke mye klær med mye mønster. Men jeg falt veldig for skjortetunikaen som heter Edith Shirt Tunic. Denne er fra Gozzip sin vårkolleksjon. Skjortetunikaen har grafisk trykk i svart og hvitt, og er i 100% viskose. Den har A-fasong med skjortekrage og løse 7/8-ermer med knappemansjetter. Knappestolpe i full lengde foran og volangkant.

Til slutt så vil jeg vise en tunika som jeg garantert kommer til å bruke mye. Enkel, men likevel så fin synes jeg. Denne heter Joan Dress, og den er nok beregnet som en kjole, men jeg kan fint bruke den som en tunika med min høyde på 178 cm. Det er ikke så ofte jeg nødvendigvis velger det enkle, men denne snakket til meg med en gang jeg så den, og jeg likte den like godt når jeg fikk den på meg. Man kan også bruke et langt smykke til denne.

Håper dere fikk litt vårfølelse av å se alle disse fine vårplaggene, og alle disse er å finne i butikkene nå. Det er ca 30 butikker rundt forbi i landet som fører disse merkene, så visst du trenger hjelp til å finne din butikk, så sier du bare i fra. Der er også mange nettbutikker som selger klærne du ser på bloggen i dag. Jeg vet ikke hva slags forhold du har til klær, men jeg håper at dere som følger bloggen min liker å se hva som skjer på klesfronten for oss kvinner med kurver. Og klærne jeg viser, de starter på XS og går opp i str. XL. Jeg bruker M som er str. 46/48.

Jeg har startet lørdagen med ei mil på sykkel, og det føles så godt og ha fått ei god treningsøkt.

Nyt lørdagen!!

Jeg er kanskje ikke kjent for å være den som tar så mange dristige valg. Jeg tar alltid egne valg, og er vel ikke den som lar meg påvirke så veldig av andre, men ofte er valgene mine trygge. Smaken min skiller seg ikke radikalt ut verken den ene, eller den andre veien. Men av og til, så er det fint å ta valg som andre kanskje ikke hadde trodd at jeg ville ta. Valg som skiller seg ut, og som jeg samtidig er strålende fornøyd med.

Interiør, det har jeg skrevet svært lite om på bloggen min. Jeg er veldig glad i interiør, og jeg liker å ha et pent hjem, innredet etter min smak. Jeg liker å ha det hjemmekoselig, og lunt. Jeg liker å ha et varmt hjem. Jeg er opptatt av å ha det pent, rent og ryddig hjemme. Min mor har ofte lurt på hvem jeg har arvet disse lidenskapene fra. Lidenskaper som klær, og interiør. Min mor har aldri vært spesielt opptatt av verken det ene eller det andre. Min far var nok litt mer opptatt av klær enn min mor, men ikke på mitt nivå. Jeg kommer fra et helt vanlig hjem, pent og ryddig, men ingen av foreldrene mine var så opptatt av interiør som jeg er. Jeg fikk jo ofte høre at jeg ble funnet i en kurv på trappa da jeg var baby. Noen ganger tror jeg nesten det er sant hehe. Jeg er også veldig ulik mine søsken, spesielt i sinn.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg har hatt ombygging her hjemme, og la oss si det sånn : jeg er veldig glad for at snekkerne er ferdige. Det blir naturlig nok masse støv, rot og kaos når man skal ha snekkere, og man skal bygge om. Jeg er ikke glad i noen av delene, så man kjenner litt på det når man vandrer rundt i alt dette i to uker. Både spisestua, og stua fikk gjennomgå, men skal man bygge om, så må man jo tåle det. Like festlig er det når snekkerarbeidet er ferdige, og man skal rydde, og ikke minst gjøre rent. Da mister jeg jo nesten motet. Å gjøre rent er helt greit det, men med så mye byggestøv, da er det ikke greit en gang. Men 1.etasje er vasket. Tak, vegger, gulv og alt av møbler er blitt rene og fine igjen.

For ca 11 år siden så bygde vi på huset vårt. Gangen vi hadde, den var veldig liten, og jeg hadde dessuten alltid drømt om en egen spisestue. Så vi bygde på med ny, stor gang, og ei fin spisestue. Eks’en min hadde en stor interesse for lyd og bilde, så det ble også bygd et eget kinorom. Et kinorom skal være lydtett, og mørkt for den gode filmopplevelsen, og inngangen til dette kinorommet gikk via en dør i spisestuen. Jeg likte aldri den store lyddøren som var en del av spisestuen, men en plass måtte man jo gå inn.

Etter at jeg tok ut skilsmisse, så var det naturlig at alt som var av innhold i dette kinorommet var utstyr som eks’en min fikk beholde. Så når alt var hentet, og rommet var tomt, så var det bare et stort, mørkt rom. Sort tak, sorte vegger, mørkt gulv, dempet lys. Jeg ønsket ikke å ha noe kinorom. Så interessert er jeg ikke i lyd og bilde. Så rommet, det har egentlig stått tomt i tre år nå. Når jeg skriver egentlig, så er det fordi det aldri var helt tomt. Det var veldig lett å sette inn ting der som jeg ikke helt visste hvor jeg skulle ha. Så litt oppbevaringsrom ble det. Det er jo for galt at et rom skal stå tomt. Det er jo et rom på ca 20 kvm. Og når muligheten til å gjøre noe dukket opp, så grep jeg den, og jeg er så fornøyd både med valget og resultatet. Jeg var nervøs når jeg tenkte på at veggen i nåværende stue skulle rives såpass mye, for jeg var litt glad i den veggen. Men mer fornøyd med resultatet kunne jeg ikke blitt.

Valget mitt ble at dette kinorommet skulle bli en ny stue. Tanken er at dette skal bli en tv stue. Alt ble revet i det gamle rommet: tak, vegger og gulv. Den store, hvite lyddøren som jeg hadde i spisestuen, den ble fjernet, og veggen ble lukket igjen. Det er så deilig å ha en hel vegg i spisestua, og ikke se den døra. I den eksisterende stuen, så er en vegg delvis borte. Nå står det en flott, dobbel glassdør der med inngang til den nye stuen. I den nye stuen er det blitt så lyst og fint: hvitt tak, hvite vegger og lysegrått gulv. Innredningen er startet, men det tar tid å få alt på plass. Jeg hadde lyst til å se stuen ferdig før jeg begynte å innrede den. Det blir en del nytt, men et par av møblene som stod i hovedstua før veggen ble revet blir med inn i den nye stua. Jeg skal vise dere bilder når stuen er helt ferdig.

Men så til det dristige valget mitt, og det dristige valget ble gjort da jeg skulle kjøpe ny sofa. Sofa er det eneste jeg kjøpte før snekkerne var ferdige. Det er ikke så enkelt å finne den rette sofaen. Som regel har jeg vært i alle møbelbutikker flere ganger før jeg klarer å bestemme meg. Den skal passe inn i rommet, den skal være god å sitte i, jeg skal ikke synke ned i den, og den skal se bra ut både i form og farge. Noen sofaer synker man så ned i at det er vanskelig å komme opp av den igjen, så en litt høy sofa er fint. Og siden det er en tenkt som en tvstue, så må den også vært god å sitte i over litt tid.

Valget denne gangen gikk overraskende kjapt. Første butikk jeg var innom, så ble det ny sofa gitt. En flott 3 seter med sjeselong. Det er deilig og kunne ha beina opp når man sitter der inne og slapper av. Akkurat dette høres vel ikke ut som noe dristig valg, men det dristige valget, det handler om fargen på sofaen. Jeg hadde sikkert valgt grå, eller sort. En trygg farge som passer til det meste. I hovedstua så har jeg grå salong. Salongen jeg valgte, der var utstillingsmodellen i en grønn farge, og det ville jeg ikke ha, så da kom selgeren med oversikten over hvilke farger jeg kunne velge blant. Øynene mine falt på fargen med en gang, og jeg tenkte meg om noen få sekunder før jeg hadde bestemt meg. Valget falt på lilla. Lilla salong. Min mor holdt på å sette kaffen i halsen når jeg fortalte det, og noen lurte nok på om det hadde rablet for meg. Men når de nå har sett sofaen, så er de så enige med meg i at det er en utrolig fin farge. Et par venninner ble helt forelsket i den. Det er jo ingen knallfarge. Ingen tvil om at den er lilla, men den er likevel så varm og fin. Jeg var spent når den kom, for jeg hadde jo kun tatt valget ut i fra en stoffprøve. Jeg har ikke angret et sekund. Jeg er så fornøyd med både sofaen, og ikke minst med fargen. Nå skal jeg kjøpe noen flotte puter å ha i den når jeg får bestemt meg for hvilke farger jeg skal ha på de. Jeg tenker og tenker på farger på putene. Hva hadde du valgt? Dristig å velge lilla sofa kanskje, men fy søren så fornøyd jeg er! Det er første gang jeg har valgt farge på et møbel. Jeg kan gjerne brekke av med litt farger som lilla puter i sofaen i hovedstua, og der har jeg også lilla gardiner. men ellers er det lite farger hos meg. Det går mye i hvitt, sølv, grått og sort.

Neste uke skal ny lampe opp i taket, nytt bord skal monteres og jeg skal kjøpe et teppe til å ha under bordet. Jeg vurderer også å kjøpe en elektrisk peis til å ha på veggen, for en varmekilde må jeg nok ha der inne. Slike ting, det elsker jeg. Og når alt er på plass, så skal jeg selvsagt invitere dere med inn i min nye, flotte stue. Helt utrolig å tenke på at dette har vært et mørkt og lydtett kinorom.

Ha en nydelig søndag!!

Reklame | Studio og Gozzip

Så frustrerende altså! Denne uken har heller ikke vært en god uke for meg. Mageplagene gir seg ikke helt, så det blir en ny runde hos legen til uken. Nå må det kanskje andre undersøkelser til som ikke legen selv kan gjøre. Har fortsatt en del mageknip og ubehag, og jeg er ganske sikker på at det er tarmen som nå må undersøkes. Jeg får ikke trent som jeg pleier, matlysten er ikke på topp, og man føler at dette magestyret tar altfor mye av energien min. Håper jeg snart kommer til bunns i dette, og at jeg kan komme meg tilbake til min normale hverdag igjen. Jeg savner den vanlige, gode hverdagen min.

Som nevnt, så tar dette mye av energien min, og fokuset mitt. Ikke at jeg tror at det er noe alvorlig galt, men når noe plager meg, så klarer ikke jeg og bare legge det på en hylle, og la det ligge der. Jeg er jo også litt sånn utålmodig i forhold til å finne ut av dette. Jeg vil tilbake til den daglige treningen, slippe å kjenne på ubehag, og ha lyst på litt mat iallefall. Jeg spiser litt mat, men det er ingenting som frister. Når jeg spiser, så smaker det helt ok. Pepsi Max er også kun ok, så det blir masse vann med bittelitt Zeroh i.

Når dagene er som de er, så hjelper det jo litt å se på vårkolleksjonene til Studio og Gozzip. Det er alltid stas når det kommer pakker fra Danmark med klær som jeg kan vise til dere som følger bloggen min. Det hender også at  det er en ung, sjarmerende postmann som leverer pakkene til meg, og det er jo heller ikke feil 🙂

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

At det kommer mye flotte vårvarer også denne våren, fra flere leverandører, det er det ingen tvil om. Flotte tunikaer, ytterjakker, bluser, topper, kjoler, cardigans….flotte farger, og flotte design. Jeg er opptatt av både farger, og design, og jeg er veldig opptatt av klær med god passform. Klær som passer min kropp. De gode passformene, de finner ikke jeg på kjedebutikker. Der føler jeg ofte det bare er viktig å kunne si at de har klær for alle. Jeg føler de ikke tar hensyn til at en formfull kropp trenger en annen passform enn en kropp uten særlig former. De som designer klær for oss kvinner med kurver, de sitter oftest også med kunnskapen som trengs.

Vi har sikkert alle våre favoritter når det kommer til ulike merker, og det betyr så mye når man virkelig finner en produsent/produsenter som har de klærne som passer vår kropp. Jeg tror vi er mange som har lett lenge, og jeg tror det er mange som har gjort utallige bomkjøp. Jeg har funnet mine favoritter, og det er flere produsenter som jeg liker veldig godt. To av disse er utvilsomt Studio og Gozzip. Jeg skal vise litt klær fremover, og forhåpentligvis så finner også du noen plagg som du vil ha i din vårgarderobe. Det er mange butikker som selger begge merkene, både fysiske butikker og nettbutikker. Trenger du hjelp, så kan du bare ta kontakt, så skal jeg prøve å hjelpe den videre. Det er ca 30 butikker som fører disse merkene.

Jeg falt veldig for en kimono og en oversized tunika fra Gozzip. Utrolig flotte farger, og et nydelig blomstermønster. Litt sånn japansk inspirert i mønsteret, og plaggene har en sånn silkelook. Plaggene er i 95% polyester og 5% elastan. Vivian Kimono heter den kimonoen/cardiganen jeg har på meg på dette første bildet. En flott, tynn jakke som man kan ha en ensfarget topp under, og et tøft, langt smykke. Toppen jeg har under, den kan jeg anbefale dere å ha i klesskapet. Den er også fra Gozzip, heter Gitte Panel Dress, og finnes i mange ulike farger. Det å ha denne i et par, tre farger, da har man alltid klassiske, ensfargede topper man kan bruke til så utrolig mye.

Samme farger, og samme mønster får man også i en oversized tunika som heter Charlotte. Denne skal være litt romslig. Både kimono og tunika har jeg i str. M som da tilsvarer en 46/48. Husk også at Gozzip er veldig romslig i størrelsene.

Det kommer også denne våren mye blomster på klærne. Og med blomster, så er det ofte enten, eller. Enten liker man blomster, eller så liker man det ikke. Jeg var ikke så glad i blomster på klær tidligere, men det har endret seg med årene. Nå er det mange design med blomster som er veldig fine synes jeg. Gozzip har en del blomster i vår, og en av de tunikaene jeg liker godt, det er den som heter Sabrina. Her er det mye grønt blant fargene, og det likte jeg godt. En flott, småblomstrete tunika. Tynn i stoffet, og behagelig å ha på seg.

Sirkler og prikker har kanskje ikke vært blant de store favorittene mine. Ofte har jeg tenkt at det kan bli for mye av det gode, men…i vårkolleksjonen til Gozzip, så er det en tunika med sirkler som jeg liker veldig godt. I tillegg, så sitter den veldig fint på meg synes jeg. Armlengden kunne vært bittelitt lengre, men den er innafor sånn akkurat 🙂 Tunikaen i sort og hvitt, den heter Ellen. En litt sånn uformell tunika i høykvalitets viskosejersey. Løs passform med V-hals og korte ermer. Midt foran med dette sirkelmønsteret.

For dere som ikke liker så mye mønster, men som synes at et lite brekk med farger kan være fint, så er kanskje Ditte tunika være noe for dere. Den er absolutt noe for meg også. Denne liker jeg veldig godt. Enkel, sort, men med litt mønster. A-form med V-hals og 7/8-ermer. Kontrastfargetrykk i nedre del foran. Denne finnes med pink print, som er den jeg har på bildet. Og den finnes med blue print.

Litt dyriske mønstre, det dukker jo også ofte opp i kleskolleksjonene, og jeg vet en del av dere er glad i dyremønstre. Zebra er det dyriske mønsteret til Studio denne våren. Sorte og hvite striper. Annelise heter serien som består av en shirtdress, altså kjole med hette, og også en cardigan med glidelås. Jeg digger å gå i shirtdress. Det blir nok mest hjemme, men det er så utrolig behagelig.

Det siste plagget jeg vil vise i dag, det er også med blomster, og med flotte farger. Sandra Dress heter kjolen, eller jeg kommer til å bruke den åpen som en jakke, for det er knapper hele veien. Tøff med en topp inni. Denne er fra Studio.

Jeg håper helgen blir fin. Her skal jeg prøve å komme litt mer i orden i den nye stua mi. Jeg er så fornøyd med resultatet. Jeg kan nesten ikke helt skjønne at dette en gang har vært et mørkt kinorom. Nå er det en lys, flott stue som jeg garantert kommer til å bruke masse. Den nye sofaen er på plass, gardinstanga er oppe, og i går ble sydama som jeg bruker ferdig med å sy opp gardinene. Så da satser jeg på at gardinene kommer opp i løpet av helgen. Bordet fikk jeg også i går, så da skal det monteres…men ikke av meg hehe. Vi blogges igjen i morgen!

Fy fader! Noe så vondt har jeg ikke opplevd om man ser bort i fra det å føde. Det var så ille at man nærmest trodde den siste dagen var kommet. Vel, kanskje jeg ikke trodde akkurat det, men jeg for noen smerter! Jeg vet iallefall at jeg ikke har hatt skikkelige smerter før dette kom som lyn fra klar himmel.

Vi kan skru tiden tilbake nesten to uker. Mandag for snart to uker siden var en helt vanlig mandag med trening, og en dag med avtaler og gjøremål. Ut på ettermiddagen tar jeg en rask titt i kjøleskapet for å planlegge middagen. Der ligger det en pakke med kyllingfilet som jeg finner ut at jeg må bruke den dagen siden siste forbruksdag er nettopp den mandagen. Men så lenge den er vakumpakket, så har jeg ingen betenkeligheter med å spise denne til middag. Min mor er veldig skeptisk til kylling, og hadde nok ikke spist kyllingfilet som gikk ut den dagen man skulle ha den. Jeg tenker den er trygg. Bruner den i pannen som jeg pleier, og inn i form i ovnen i 40 minutter, eller det ble 35 min denne gangen. Fileten er fint stekt. Ikke noe rosa, og smaker godt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Rett etter midnatt våkner jeg med noen enorme smerter i magen. Jeg har tydeligvis aldri hatt skikkelige magesmerter før, for dette var helt grusomt. Jeg var kvalm, og etter hvert, så gikk det begge veier. Det å kaste opp, det er noe av det verste jeg vet, og noe jeg ikke har gjort på evigheter. Sånn gikk det hele natten med enorme smerter på toppen. Det ble så ille at jeg måtte ringe Legevakten, og siden det kun var kort tid til fastlegen åpnet, så ble avtalen å dra dit. Bare å komme seg til fastlegen føltes som en dagsmarsj. Urinprøve, CRP, metning, puls, hjerte, nyrer og diverse andre prøver var helt fine. Konklusjonen til fastlegen ble akutt matforgiftning. Så det var altså denne forbaska kyllingfileten som var synderen. Og var det da man skulle ha hørt på mammas kloke ord…

Smertene ga seg ikke. Noe mindre smertefullt ble det etter hvert, men de ble altoppslukende, og tok alt fokus selv om jeg prøvde å fokusere på andre ting. Matlysten var borte, trening var uaktuelt, så det har vært mange hjemmedager de siste to ukene hvor jeg ikke har orket særlig mye. Når jeg tenker på kyllingfilet, så brekker jeg meg, og det kommer til å gå evigheter til jeg spiser kyllingfilet igjen. Det ble et nytt legebesøk da legen ville ha meg tilbake dersom smertene ikke ga seg. Nye prøver, masse prøver. Alt var like fint som sist. Så akutt matforgiftning var fortsatt diagnosen, og alt alvorlig er utelukket. En matforgiftning kan visst sitte i en god stund hos en del, og magen kan bli hard og trøblete, og det var akkurat det jeg opplevde. Etter å ha prøvd å få kontroll på magen, så ser det nå ut til å gå rette veien, men dette har virkelig vært forferdelige dager. Jeg tenker på alle dere som sliter med diverse mage og tarm sykdommer, og på måten dere takler en hverdag med smerter, og magetrøbbel. Min mor er en av de, og nå har jeg kjent på hvordan hun i lange perioder hadde det. Jeg ber virkelig til høyere makter om at dette nå er i ferd med å normalisere seg som det kjennes ut til. Fortsatt en del ubehag i perioder, men laaangt fra slik det var på det verste. Ingen krise at mat ikke frister, men det er rart å gå på butikken og ingenting frister. Når jeg lage rmat, så har jeg ikke lyst på den, men når jeg spiser, så smaker det helt greit. Vann har jeg heldigvis drukket i litersvis disse dagene, og når Pepsi Max’en heller ikke smaker godt, da er virkelig noe galt.

Her om dagen, så tenkte jeg også på om det kunne være Saxenda som var årsaken til smertene. Jeg tviler, men man vet aldri. Er det noen av dere som bruker Saxenda som har opplevd det samme som meg? Jeg har nok mest tro på legens diagnose, men det dukket plutselig opp i hodet mitt. Har forøvrig ikke brukt sprøyta disse dagene som formen har vært så laber. Tanken på å stikke seg i magen som var så vond, det fristet ikke.

Er det ikke typisk at når man føler at ting går den rette veien, så er det noe som skjer, og som setter en ut av spill en periode? Dere som følger bloggen min vet hvor viktig trening er blitt for meg. Jeg har endelig fått den følelsen av at jeg må trene, og at treningen gir meg så utrolig mye både fysisk og psykisk. Når treningene ikke blir som planlagt, så må det være fordi jeg ikke klarer å komme meg ut og på trening. Da må formen være laber, og akkurat formen, den har ikke vært noe å skryte av de siste 14 dagene. Som jeg har savnet treningen, men samtidig har det vært godt å kjenne på at jeg faktisk har skjønt at trening er noe kroppen ikke har orket i denne perioden. Da har det vært greit, men nå som formen forhåpentligvis begynner å komme tilbake, så kjenner jeg på abstinensene, og i morgen ser jeg frem til å prøve meg på trening igjen.

Livet går opp og ned, og man vil møte på noen motbakker i blant. Det er tungt når man er i motbakken, og så er det en god følelse å kjenne på når motgangen slipper mer og mer taket, og den gode hverdagen er tilbake.

Ha en nydelig søndag der ute!

Jeg likte meg på skolen. Jeg likte å lære, jeg hadde mange gode venner og kan aldri huske at jeg gruet meg til skoledagene. Jeg opplevde aldri mobbing på skolen, og jeg havnet i en fantastisk klasse med et utrolig godt samhold, en klasse hvor vi fikk lov til å gå sammen helt til vi gikk ut av 9.klasse. En slik klasse, og det grunnlaget som klasseforstander Årstad la allerede første dag i 1.klasse, det gjorde at min skoletid var en utrolig fin tid. Men noe var det likevel som gjorde at ikke alle dagene var fylt med bare sol og latter, men jeg hadde på en måte glemt det litt i alt det fine, men etter å ha lest Solveig Kloppens spalte på Klikk.no denne uken hvor hun skriver om redselen for gymtimene, så husket jeg plutselig veldig godt hva som klarte å legge en demper på noen av skoledagene, men egentlig ikke før jeg kom over på ungdomsskolen. I likhet med Kloppen, så er det nok mange som kan huske de rosa turndraktene vi måtte ha på oss, og så gymskoene da. Og det er nok mange som minnes gymtimene med frykt.

Foto: Fædrelandsvennen

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Gymtimene. Hjelp som jeg gruet meg til disse timene når jeg kom over på ungdomsskolen. På barneskolen var gymtimene mer lek enn alvor. Joda, vi hoppet bukk, løp 60 m og hadde idrettsdag, men da var det helt greit når det var noe man ikke klarte. Vi hadde masse ballspill, vi brukte kroppen masse gjennom ulike leker. Jeg tror de fleste følte at vi mestret mer enn det motsatte. Klart at jeg hadde denne klumpen i magen når bukken kom frem, men jeg mener selv å huske at jeg fikk lov å slippe å hoppe. Gymtimene på barneskolen har jeg ingen dårlige minner fra egentlig annet enn dusjen etterpå, men det er en annen historie. Det var ingen full jubel når det nærmet seg gymtime, for jeg hadde selvinnsikt. Jeg var en av de som kom aller sist når vi skulle løpe, og som ikke skrøt av tiden min på 60 m, men det gikk liksom helt fint.

Men så kom ungdomsskolen. Tre år med gymmareritt. Der skulle man prestere. Der var det ikke snakk om å finne alternativer dersom det var øvelser man ikke mestret. Der følte jeg vel at enkelte lærere hadde som mål å gjøre gymtimene til en helvete for de som ikke akkurat var skolens idrettsstjerner. Det var vel egentlig ikke noe bare jeg følte, det var sånn det var, og som flere fikk føle. Her skulle man prestere på høyt nivå. Her var det ingen som slapp unna, heller ikke på den jækla Cooper testen. Den skulle alle gjennomføre, og var du borte dagen den skulle gjennomføres, så ble ikke det glemt. Da måtte du ta den neste time. Enkelte lærere herset oss rundt, og jeg følte de elsket å gjøre gymtimene til et helvete for oss som alltid var de dårlige. De som alltid kom sist. Tenk hvor fine gymtimene hadde vært om de hadde sett at ikke alle er like, og lagt til rette for det. Det legger ikke grunnlaget for å bli glad i fysisk aktivitet når man opplever slike lærere. Lærere skal se det beste i elevene. Ikke tråkke dem ned.

Jeg husker en lærer spesielt godt. Heldigvis var det ikke vår faste gymlærer, men vi var så uheldige å ha han som vikar ganske lenge. Skolens verste gymlærer for oss som ikke hadde like god fysikk som en del andre. Jeg svettet av redsel før hans timer. Jeg hørte stemmen hans jome gjennom hode mitt. Måten han behandlet oss på, hånet oss på. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt en melding med fra mamma foran hver time slik at jeg slapp timene hans. Han fikk de flinke til å le av oss andre når vi ikke mestret. Jeg husker ennå følelsen av å løpe mot bukken, og vite at man aldri ville komme over. Jeg husker følelsen av å stå der foran bukken, og nok en gang føle seg mislykket og tjukk fordi jeg ikke kom over. Jeg våget ikke å heve stemmen. Ingen andre våget heller.

På videregående så fortsatte jeg å grue meg til gymmen, men nå hadde jeg også blitt litt tøffere. Det første året var litt så som så, men i andre klasse, da våget jeg å snakke. Jeg våget å fortelle hvordan jeg opplevde gymtimene. En ting er å ha gym med klassen, en klasse hvor jeg ikke kjente noen i starten, men hallen vi hadde gym i var stor, så her var det flere klasser som hadde gym, og det gjorde ting enda verre. I første klasse var vi en liten gjeng jenter som ofte hadde en grunn til og ikke ha gym. Vi hadde nok ofte mensen. Da satt vi på bakerste rekke i hallen og så på de andre. Vi ble sikkert sett på som late og giddalause av idrettsutøverne i klassen, men det var godt å være flere som følte på det samme, og det var godt å protestere på vår måte. Om det hjelp, det er jeg usikker på. Men i andre klasse tok jeg motet til meg og pratet med gymlæreren. Jeg fortalte hvordan jeg følte det, og hadde det. Hvordan jeg gruet meg til gymtimene. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Læreren hørte og gjorde noe med det. I hver gymtime etter var det flere av oss som fikk lov til å trene på treningsstudio som et alternativ. Vi hadde et veldig bra treningsstudio i nærheten av skolen, og der ble vi tatt så godt i mot, og vi fikk gjort noe vi mestret og likte. Det skulle ikke mer til for at gymtimene fra den dagen gikk fra helvete til himmelen.

Jeg er usikker hvordan gymtimene er på skolen i dag, etter så mange år. Datteren min var god i idrett, og elsket fysisk aktivitet, så det var egentlig sjeldent noe tema da hun var skoleelev. Men jeg håper så inderlig at man er kommet lengre enn da jeg gikk på skolen. Jeg håper og tror at lærerne ser alle, og  legger til rette for at alle skal få en positiv opplevelse av fysisk aktivitet. Det legger et så utrolig viktig grunnlag for veien videre. Jeg skal ikke skylde på gymtimene for at jeg ble tjukkere i løpet av årene, eller at jeg aldri ble en stjerne i idrett, men at det gjør noe negativt med en, det er det ingen tvil om. Jeg hadde en gjeng fantastiske venninner som elsket håndball, og som var gode i håndball. De fikk meg med på håndball. Jeg ble ingen stjerne, og syntes det var helt ok å sitte en del på benken, men jeg var med. Jeg deltok på treninger, og var en del av noe. Når de andre satset videre på håndballen, så gikk jeg over til volleyball en kort periode. Men så ble det stopp. Det tok mange år før jeg fikk oppleve treningsglede, men den har jeg funnet. Jeg fant den i voksen alder, men det og endelig få kjenne på den, og kjenne på hva trening betyr for meg, det er en fantastisk følelse, og en utrolig viktig følelse.

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og klager vår store nød etterpå. Jeg kjenner at jeg rødmer litt når jeg skriver dette, for jeg er nok også en som fort kan klage, også for små ting som jeg egentlig burde la passere.

Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for en selv. Vi klager over jobben, over tidsklemma, vi klager på mangel på egentid, og mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke da? Er det alt vi MÅ gjøre? Alle tingene vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre helt sist.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Vi kan være der for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når vi kan ta vare på oss selv at man kan være en god person for de rundt oss. Istedenfor å klage over alt man ikke rekker, så er det kanskje på tide å se på valgene man gjør. Kanskje er det tid for en omprioritering? For at vi skal kunne fungere som vi ønsker, og ha gode dager, så må vi kanskje ta andre valg, valg som er gode for oss selv, ikke for andre. Jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider over bagateller. Heldigvis har jeg blitt mye flinkere til å ta gode valg nå enn før. Det er moro å kjenne på følelsen, den gode følelsen som jeg kjenner når jeg tar valg jeg aldri tidligere hadde tatt. Jeg var ett håpløst tilfelle på mange områder, så det er håp for alle.

Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss. Det er vi selv som velger om vi vil være en grinebiter som klager over det meste, eller om vi vil se verden fra en helt annen side. Det er  vi selv som velger hvordan vårt liv skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Det nytter ikke å skylde på alle andre, men herligland, så deilig det er å finne noen andre å skylde på. Hadde alle andre forandret seg, så hadde alt blitt så mye lettere.

Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av valgene man gjør, så det er klart at mange valg er vanskelige, og litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg. Slutt med all klagingen, og bruk energien på ting som er gode.

For lenge siden, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi klager på alt! Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Istedenfor å se dagene gli forbi, så må man prøve å glede seg over hver dag på en helt annen måte. Jeg bare må dele denne med dere denne søndagen i dette helt nye året.

Jeg legger ved disse 10 bud for de av dere som ønsker ett miserabelt liv. Jeg synes disse budene var virkelig gode 🙂

1. Beveg deg minst mulig. Ta bilen overalt. 500 meter til butikken? Ta bilen! 30 meter til postkassa? Ta bilen! Selv om du bruker kortere tid på å gå eller sykle dit du skal, og det tar laaaang tid å finne parkeringsplass.Ta bilen!

2. Beveg deg minst mulig. Vi lever i en fantastisk tid. Bruk rulletrappa. Ta heisen. Bruk fjernkontroller til alt. Lei inn flyttefolk, vaskehjelp, gartner, bærehjelp. Bestill mat hjem. Helst ikke gå ut av huset.

3. Spis junk. Kjøp det som er inni masse plastikk. Spis det du må være kjemiker for å forstå ingredienslista på. Drikk masse brus. Spis bare det som har holdbarhetsdato flere år fram i tid.

4. Rus deg. Dytt nedpå med alkohol. Drikk i alle fall hver helg. Det er helt normalt, og alle andre gjør det. Vær oppe seint på natta, og bli så full som mulig. Benytt enhver anledning til en drink.

5. Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour. Dyng på med meningsløse oppgaver. Sjekk mail konstant. Vær alltid oppdatert på Facebook, twitter, VG. Tenk på alt du ikke får gjort.

6. Sov mindre. Se minst 4-5 timer tv hver dag. Se tv langt utover kvelden. Gå seint og legg deg, aller helst ha en tv på soverommet så du kan ha den på døgnet rundt og bare duppe litt innimellom.

7. Vær en skikkelig grinebiter. Klag på staten, sjefen, stresset, systemet. Tapp kreftene ut av folk ved å komme inn i et rom med et høylytt sukk, hev på øyenbryn og klag til den første du får øyekontakt med. Klag alltid på nye idéer og si sånt som : Det har vi prøvd før, eller : Det kommer aldri til å funke.

8. Vær aldri ute i naturen. Det sier seg selv. Hold deg til kjøpesenteret, restaurantene, kaféene. Få alt servert, og gi aldri tips (du er jo en grinebiter). Ha shopping som hobby, men helst bare over internett.

9. Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg, så hadde det vært andre  boller.

10. Røyk inni bilen i rushtida. Selvsagt mens du bekymrer deg for framtida. For hva vil fremtiden egentlig bringe?

Kilde : Helseadferd.no

Debatten har rast denne uken etter at 6 norske, utrente kjendiser skal komme i bedre form, og ned i vekt. Med seg til å hjelpe seg på veien, så har de bla tidligere langrennsløper, Martin Johnsen Sundby. I programmet, så følger de en ganske ekstrem diett i tillegg til et tøft treningsopplegg. Etter første program, så raste kritikken, og influencer Linnea Myhre var vel den som reagerte sterkest når hun kalte programmet jævlig, og lurte på om det ikke var noen voksne til stede. Myhre har etter sitt twitterinnlegg fått folk forbanna på hver sin kant. Bakgrunnen for kritikken hennes er at alle skal spise samme mat, og mengde i 16 uker, og at måltider byttes ut med bla proteinshake, ingefærshot + vitaminpiller, eller 30 gram gresskarkjerner. Myhre har tidligere vært åpen om sitt egen anoreksi, og mener at et program som dette kan bidra til å skape et feil bilde av hvordan god helse og livsstilsendring egentlig ser ut.

Jeg var en av nesten 190000 nordmenn som så første program av 16 uker i helvete. Jeg reagerte nok ikke like sterkt som Linnea Myhre, og synes nok ikke programmet var for jævlig, men jeg er veldig enig i kritikken som kom mot det ekstreme kostholdet de skal gjennomføre i 16 uker. Jeg vet at skal man oppnå store endringer på kort tid, så må man følge en ganske ekstrem kostholdsplan, men så var det dette med endringer over tid. Man kan ikke leve på en slik diett over tid. En slik diett kan ikke være en del av hverdagen. Konseptet er jo å vise hva man kan oppnå på kort tid med ekstreme virkemidler, og her er jo kostholdsplanen den ekstreme biten. Treningsbiten, den synes jeg er ganske inspirerende å se på, og personlig tror jeg at jeg kan få en del gode treningstips i løpet av ukene programmet sendes. Når jeg hørte om dette programmet for første gang, så tenkte jeg at kjendisene var heldige som skulle få trene hardt og målbevisst i 16 uker. Skulle gjerne vært der selv liksom, men det var helt til jeg så kjendisene slite seg opp unnarennet i Holmenkollen, mange av de med ekstra kilo på ryggen. Kostholdsdelen i programmet, der finner jeg ingen inspirasjon. Det blir for ekstremt.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Jeg skjønner deler av kritikken som Myhre og en del andre har kommet med. Jeg skjønner at de som har et trøblete forhold til mat vil finne et slikt program ekstra utfordrende. Vi voksne som ikke har det samme dårlige forholdet til mat, vi voksne mennesker som klarer å ta selvstendige valg, det er ikke vi som er mest utsatt for slankeretorikk og kroppsfokus. Tenk deg at du er 13, 14 år gammel, og føler deg tjukk, og dette er blitt et stort fokus i livet ditt. Jeg er sikker på at vi er mange som kjenner oss igjen om vi går tilbake til egen barndom. Og når man som ung ser disse kjendisene få et bedre liv på så kort tid ved å spise minimalt, og trene masse, da vil mange av disse unge bli inspirert, men høyst sannsynligvis ikke på en sunn måte.

Å slanke seg, eller legge om livsstilen sin, det er for mange et lite personlig helvete. Det er tøffe tak for veldig mange, både fysisk og psykisk. Jeg vil tro at alle som leser bloggen min i dag har vært i denne slankebobla hvor man har satt seg hårete mål, spist minimalt med mat, og startet med tøff trening. Så har vi nok alle ulike erfaringer med resultatet. Jeg tror de fleste har dårlige erfaringer. Slankekuren som ikke fungerte. Treningen som ble for tøff, og for mye. Jeg tror ikke på ekstreme slankekurer, men jeg tror på langsiktig livsstilsendring. Noe man kan leve med hver dag i årene fremover.

Visst man går en del år tilbake, så var jeg en av de som aldri så på slankeprogrammer på tv, eller programmer som handlet om overvekt. Det var for sårt for meg. Det ble for personlig på en måte. Jeg kunne heller ikke snakke om vekt, og kropp. Tårene kom som regel ganske fort. Jeg var veldig klar over situasjonen min, men når jeg ikke klarte å gjøre noe med det, så ble det for sårt for meg. Og jeg har hatt mange vonde år, og masse negativt tankekjør pga den store kroppen min. Alt dette snudde seg når jeg innså at jeg måtte tenke langsiktig. Jeg måtte ta det skritt for skritt, og jeg måtte tenke helse først. Nå snakker jeg gjerne om kropp og overvekt, og jeg kan gjerne se programmer på tv som omhandler dette.

Jeg kommer nok til å fortsette å se 16 uker i helvete, men går jeg glipp av et program, så er det ingen krise. Jeg vil nok ta til meg alle gode treningstips som dukker opp. Jeg skulle ønske at programmet hadde et annet kostholdsfokus, og at varige endringer hadde stått i fokus. Men her skal jo Discovery selge inn et konsept, og konseptet er ikke en varig endring, men en kickstart. Her skal man oppleve størst mulig endringer på kort tid. Så får vi voksne selv gjøre våre vurderinger, og ta godt vare på barn som står i en vanskelig situasjon med å fortelle dem det de trenger å høre, og hjelpe dem på en sunn og god måte.

Har du sett 16 uker i helvete, og hva tenker du om konseptet?

Reklame | Studio, Gozzip

I dag har jeg lyst til å dele litt vårglede med dere. Vi trenger et pust av vår når sikkert det meste av Norge har snø denne søndagen. Vårnyhetene er på full fart inn i butikkene nå. Side om side med salget butikkene har, så vil du finner vårnyheter. Tenkte jeg ville vise noen lekre jakker i dag fra Pre Spring kolleksjonen til Gozzip og Studio. 

Her i Kristiansand, så er det ikke så mye som minner om vår visst man kikker ut. Her er det snø, og i dag kan vi visst få alle former for nedbør sier de som kan vær. Det er vel meldt plussgrader til uken, så håpet er jo at snøen igjen skal forsvinne fortere enn fy. Har vurdert å få meg piggsko. Jeg er livredd for å falle, for det har vært utrolig glatt her noen dager. Klarte å falle før jul, utenfor en matbutikk her i området. Gikk ned i knestående. Jeg kjente at det var vondt, men at det var vondt, det brydde jeg meg ikke om et øyeblikk. Det første man tenker når man faller er: Var det noen som så meg? Det er jo så flaut å falle. Det er da man håper på dette hullet i bakken som man bare kan forsvinne ned i. En skjønn dame kom løpende og lurte på om hun kunne hjelpe meg. Så fint gjort. Vi skulle nok ha vært mer der de fleste av oss, at vi er mer hjelpsomme om vi ser at noen kan trenge litt hjelp. Fikk vondt i rompa etter fallet, men den er rimelig bra polstret, så det gikk fint. Ingen skade. Bare ømt et par dager.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Her hjemme jobber det snekkere. Det som en gang var et kinorom, det skal bli ei tv stue. Jeg må innrømme at det å ha håndverkere hjemme hos meg, det er en utfordring for meg. Jeg vet alt vil bli så bra når det står ferdig, og jeg vet at jeg må tenke på hvor stor glede dette rommet vil gi meg. Jeg vet alt det. Likevel er det utfordrende når det står på. Jeg liker ikke rot, jeg liker ikke kaos, og jeg liker ikke støv. Så da skjønner dere at dette kan bli utfordrende for hodet. Alt det og mer til blir helt naturlig når jeg har snekkere som har revet alt i et rom, og skal bygge det opp igjen med nytt tak, nye vegger, og nytt gulv. Ny, dobbel glassdør skal og inn. Når rommet er ferdig, så må det vaskes både her og der fra gulv til tak. Ikke bare i det nye rommet, men også i spisestuen som snekkerne må gjennom for å komme til det nye rommet. Stuen må vaskes godt, for der skal de jobbe når den doble glassdøren skal settes inn. Jeg gjør ingenting av rengjøring, men dette ser jeg ikke frem til. Var det nå jeg burde kalle inn til dugnad 🙂 Det er sikkert mange dyktige, erfarne husmødre som leser bloggen min, og som har vært gjennom en ombygging, eller flere, så gode vasketips etter en slik jobb tas i mot med stor takk 🙂 Egentlig burde jeg hatt noen som gjorde det for meg, men det er kanskje noe råflott :- )

Jeg gleder meg stort til rommet står ferdig. Jeg gleder meg til å ta det i bruk. Jeg gleder meg til å innrede det. Det er såpass vanskelig å forestille seg hvordan dette vil bli, så jeg har ikke gjort noen innkjøp av møbler, eller interiør ennå. Bortsett fra sofa. Sofa har jeg kjøpt, og jeg vil tro mange lurer på om det har klikket for meg når jeg forteller hvilken farge sofaen har. Min nye sofa er….lilla. En helt fantastisk lilla farge. Den er ikke knall lilla. Det hadde jeg aldri våget, men den er lun, varm og litt dempet lilla. Litt mørk. Jeg elsker den! Når jeg så den, så var jeg ikke i tvil. Det var fargen jeg skulle ha. Det er en 3 seter med sjeselong. Den kommer i slutten av mnd, og jeg gleder meg så til den kommer. Håper bare jeg har målt riktig nå, så den ikke tar hele rommet. Gleder meg til å slenge meg ned på min nye, lilla sofa, og nyte en god film, eller noe god musikk. Jeg har tanker om hva ellers jeg kunne ønske meg i det nye rommet, men om alt får plass, det er vel heller tvilsomt, så jeg får nok planlegge alt det når rommet er ferdig. Viser dere noen bilder av hvordan det tidligere kinorommet ser ut nå. Dere skal selvsagt også få se det ferdige resultatet.

Som nevnt, så har jeg lyst til å vise dere litt vårnyheter i dag. Det blir jakker i dag, og jeg håper dere også synes dette er flotte jakker for våren som ligger der fremme. Jeg kan love mange vårnyheter på bloggen fremover. Det er bare å glede seg, for der er utrolig mye flotte plagg i fine farger.

Den første jakken jeg vil vise, det er en jakke fra Studio, og heter Helena Jacket. Denne jakken er litt som et Kinder egg. Tre ting i en. Lekker jakke, og i jakken får du to jakker. Hvor genialt er ikke det? Jakken har en stilig skinnlook, og det geniale med jakken er at om man ikke ønsker å ha den lang, så kan man ved hjelp av en glidelås dele jakken i to, og plutselig får man en kort jakke. To jakker i en jakke, det liker jeg. Personlig kommer jeg nok til å bruke den lange utgaven mest. Jeg har str. M i denne, og kunne nok hatt den i en størrelse større. Jeg får kneppet den, men da sitter den ikke pent. Samtidig så er det sjeldent at jeg knepper jakkene igjen…OG jeg håper jo at jeg skal lykkes i å gå ned mer i vekt. Liker jakken kjempe godt, og den er behagelig å ha på seg. Passer til mye. Tunikaen jeg har under jakken, den er også fra Pre Spring kolleksjonen til Studio. Den tunikaen, den elsket jeg omtrent før jeg fikk den på meg. Jeg synes den er utrolig fin med tøffe detaljer, og så er den bare så utrolig god å ha på seg. Jeg følte meg så vel i den. Fin passform, og god lengde. Tunikaen heter Jette, og er i 100% viskose.

Den neste jakken er en cardigan. Marlene heter den. Kul cardigan i mykt strikket materiale. Lang rett silhuett uten lukking. Vil du ha en form for lukking, så kan man sy på en hempe eventuelt, men den sitter utrolig fint på denne cardiganen. Den har hette og lange ermer. Bakside er utrolig tøff med sitt statement-trykk ” You decide ” ,og kontrastfarge i midten. Frontlommer har den også. Du får også cardiganen i turkis, og man kan også få den uten trykk. Jeg vil også skrive litt om toppen jeg har under cardiganen. Disse bør man ha noen stykker av i klesskapet. Perfekte å ha under cardigans og jakker. Toppen er vel nærmest et basisplagg som kommer i nye farger i de ulike kolleksjonene. Sort er jo den tryggeste fargen. På bildet har jeg på meg den som er gold olive, men den finnes i veldig mange ulike farger. Så her er det bare å spørre etter Gitte Panel Dress i butikken hvor du handler dine klær. Ensfarget ” kjole ”  i høykvalitets viskosejersey. Ermeløs A-form med O-hals. Passer også perfekt som underkjole. Disse liker jeg veldig godt. Jeg har også her på meg str. M

Til slutt på bloggen i dag, så vil jeg vise ei anna utrolig fin, og tøff vårjakke. Denne digger jeg altså. Jakken heter Lene A Shape Coat. Lekker style i sort og hvitt. Fiskebeinsmønster. God og lang, og en veldig god modell. Jeg har på meg str. M, og den er romslig til meg. Likevel må jeg ha denne størrelsen. Spesielt pga skuldrene, og overarmene. Jakken har knytting i livet, så man kan stramme den inn slik man ønsker. Jeg har en jakke som ligner litt på denne, en grønn jakke i cordfløyel. Den er jeg innmari glad i. Så jeg tenker at denne også vil bli mye brukt. Skikkelig fin vårjakke.

Jeg skal neste helg viser en del overdeler. Kanskje også vårens lekreste softshelljakke om den har kommet hit innen neste helg. Den softshelljakken må da bli vårens hit tenker jeg. Legger ved et bilde av hvordan loftstua mi var i går da jeg prøvde vårkolleksjonene. Så mye flotte klær. Gled dere!

Drittvær i sør i dag, og det skal visst fortsette sånn, og litt verre utover dagen. Når det er sånn vær, så lar jeg bilen stå. Kjenner veldig på at jeg ikke kommer meg på trening i dag, men det finnes vel neppe noen unnskyldninger for ikke å trene likevel. Jeg har det jeg trenger hjemme, så det er bare å få på seg treningsklær, og få seg ei god hjemmeøkt.

Nyt søndagen!

Ingen nyttårsforsetter. Ingen dietter. Ingen hårete mål. Ingen kaving, eller jaging. Puste med magen. Mange ønsker. Mange mål. Kjenne på mestring. Godta nedturer. Godta dårlige valg. Bli sjef i eget hode. Kjenne på glede over små, og store fremskritt. Være målbevisst. Trene like bra. Øke kondisjonen. Bli sterkere. Klare å ta flere små grep rundt kosten. Bli mer glad i meg selv. Klarer jeg dette i 2022, så blir det et fantastisk år! Visst jeg i tillegg legger til å våge å gå inn på datingsider, så er jeg der. Men det siste, det er veldig usikkert, og ikke viktigst.

Velkommen hverdag – jeg er så utrolig klar! Treningstøyet ligger klart hver dag, og joggeskoene er innmari glade for at de blir så mye brukt som de blir. Godt jeg har flere par. Det å finne joggesko i flertall i skohyllen min, det er jeg stolt av. Jeg har vel aldri i mitt liv hatt fire par joggesko som alle blir brukt på trening. I tillegg til disse parene, så har jeg to par som jeg bruker ute på tur. Og et par fjellsko. Jeg merker at det å kikke på joggesko for å prøve å finne noen fargerike og gode joggesko, det er blitt moro.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Fy flate, så langt jeg har kommet. Jeg kan sannelig være stolt, men jeg er altfor lite flink til å klappe meg på skuldrene, og fortelle meg selv hvor flink jeg har vært. Når personer jeg møter skryter av viljen og innsatsen min, så blir jeg litt sjenert, og vet ikke helt hva jeg skal svare. Jeg er ikke vant til å skryte av meg selv, og er forferdelig dårlig på å ta i mot komplimenter generelt.

Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble veldig fort sliten, og den ble ofte dønn sliten, og når kroppen ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og lure seg unna. Det var lettere å spise enn å være aktiv. Alt annet var jo så tungt. Og der, der er jeg ikke lengre, og hvilken seier er ikke det?

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre ser på som lett, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen opp i gjennom, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som mulig, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller ikke gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt.

Jeg kunne klage jeg også, og gjett om jeg klagde ofte. Spesielt klagde jeg når vi var ute på tur, og når jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Bakker betydde pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene. Når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig.  Derfor valgte jeg ofte de lette turene. Det var ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se de jeg gikk på tur med snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem, og fant de ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater. Når noen før sa at jeg ville få det så mye bedre om formen min ble bedre, så ble jeg sur, skikkelig sur. Hvorfor blandet noen seg inn? Egentlig hadde jeg mest lyst til å gråte, for overvekten var ett sårt tema, ett veldig sårt tema. Nå er det ikke så sårt å snakke om lengre. Nå er mye fortid, en fortid jeg aldri vil oppleve igjen. Dessuten er det jo helt sant: jo bedre fysisk form man er i – jo, lettere blir hverdagen som overvektig. Jeg kjenner meg godt trent i en stor kropp. Jeg er sikkert mye bedre trent enn mange slanke som jeg passerer på min vei. Så det å ha som mål å bli i en bedre fysisk form, det er en stor og viktig gevinst. Og dette året skal jeg jobbe, og vinne.

Foto: Fædrelandsvennen

Etter jeg startet veien mot et lettere liv, så ser jeg hvilke fantastiske resultater det kan gi. Det er et slit å trene, men når jeg ser gevinsten jeg har fått, så er det verdt hver svettedråpe. Jeg prøver å være flink til å kjenne på både de små, og de store seirene. Det er nok mest av de små, disse aha opplevelsene når jeg oppdager at jeg kan gjøre ting jeg ikke klarte før, eller at ting går mye lettere enn det gjorde før. Jeg hater fortsatt bakker, og vil sikkert alltid gjøre det, men jeg opplever at jeg ikke gruer meg for bakker som jeg gjorde før, og når jeg er på toppen, så trenger jeg ikke hente meg inn i flere minutter før jeg kan gå videre. Jeg kjenner på at når pulsen virkelig har kommet seg høyt opp, så bruker jeg heller ikke lang tid på å få den ned igjen. Jeg blir også fortalt at jeg har en mye flottere holdning når jeg går enn hva jeg hadde før. Det er så mange små, og store gevinster jeg har fått i løpet av de siste årene som får meg til å innse hva trening kan gjøre for kroppen.

Og husk:  ingen av oss skal bli verdensmestre. Vi har ingenting å bevise overfor verken den ene, eller den andre. Vi skal gjøre det for oss selv. Ikke fordi andre vil vi skal gjøre det. Det er du som skal være klar, det er du som skal ønske det, og det er du som skal gjennomføre det på dine premisser. En tur til postkassen kan være ditt mål, og din seier. En tur i nabolaget. Kanskje vil du utforske de flotte turområdene du har rundt deg. Husk også at det finnes en haug av gode forslag til hjemmetrening på nettet dersom du synes det å gå på treningsstudio er en dørstokkmil. Jeg synes det er utrolig vanskelig å trene hjemme selv om jeg har både manualer, step, strikk og vektstang, men for andre kan hjemmetrening fungere optimalt. Jeg har ei datter som er helt rå på hjemmetrening. Stort sett hver dag trener hun økter hjemme, og det er økter som mora svetter av bare ved ¨tenke på. Jeg er storfornøyd med ” mitt ” treningsstudio som jeg tar turen til 5, og noen ganger 6 ganger i uken., og jeg har aldri opplevd noe negativ der. Der er mange muligheter, og det er du som bestemmer din vei. Og veien, den tar du skritt for skritt.

HUSK også : Det er ALDRI for sent å gjøre en endring