En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Man må lide for skjønnheten er et uttrykk sikkert alle kjenner til, og det er jo litt sant i det også. Om man ikke lider for skjønnheten, så kanskje for velværefølelsens skyld. Jeg er opptatt av å føle meg vel på flere områder, og ikke alle er like behagelige. Vel, det er kanskje bare et område som kan være noe ubehagelig, men så er resultatet så verdt det.

Noen kaller meg jålete. Det kjenner jeg går helt fint.  Jeg bryr meg ikke. Jeg har blitt kalt verre ting. Selv om jeg er både en og to størrelser for stor, så skal sannelig ikke det hindre meg i å føle meg vel. Jeg liker å være velkledd. Jeg liker å føle meg vel. Jeg liker å være feminin. Jeg liker å være kvinne. Jeg tar fotpleie fordi det er viktig for lymfebeina mine, men også fordi det er en helt nydelig ting å gjøre for seg selv. Jeg unner meg hudpleie i blant, massasje i blant. Jeg striper håret. Jeg lakker negler. Jeg renser hud morgen, og kveld. Jeg bruker ulike hudpleieprodukter daglig. Slike ting gir meg mye, og jeg tenker jeg fortjener det. Jeg har tatovert øynebrynene, jeg har tatovert eyeliner, og lipliner – alle valgene angrer jeg ikke et sekund på at jeg har gjort. Det å tatovere øynebryn, lipliner og eyeliner er noen av de beste valgene jeg har tatt. Dette heter forøvrig makeup tatovering.

I går var det tid for å fylle på farge på øynebrynene mine. Tidligere gjorde jeg det to ganger i året, men nå fyller jeg på farge en gang i året. Jeg husker jeg var nervøs da jeg skulle tatovere brynene, for jeg startet med de. Man har jo sett skrekkeksempler på tatoveringer av bryn som slettes ikke har vært vellykket, og det er jo alltid noen som ikke synes man skal gjøre det. Men jeg var lei av å vokse de, lei av å nappe, lei av å stelle de. Det er langt mer enn en gang i året jeg gjorde det. Selv om jeg ikke gjorde det selv hjemme, så var jeg lei av å stelle de. Jeg hadde også lyst på mer markerte bryn, litt mer farge på de, og en finere form. Derfor falt valget på makeup tatovering. Og når valget falt på makeup tatovering, så var det viktig for meg å høre med personer som jobber i bransjen hvem de vil anbefale. Og alle jeg pratet med, de anbefalte meg samme person, og nå har jeg gått til Torhild Nor i flere år. Torhild driver Livinor, og holder til på Stedet som ligger øverst i Markensgaten i Kristiansand. Torhild er fantastisk dyktig. Hun er så profesjonell, så varm, og hun ser deg. Dette har hun lang erfaring med, og jeg er så utrolig fornøyd med brynene mine. Formen er helt slik jeg ønsket den, og en form som jeg absolutt føler kler ansiktet mitt. Og det siste er så utrolig viktig. Formen på brynene, den er for alltid, så da kan man jo tenke hvor viktig det er å få en form som man kler, og en form som gjør at man føler seg vel. Da er det utrolig viktig at man får en som har stor kunnskap, erfaring og øye for hva som blir pent. Første gang hos Torhild, så brukte hun lang tid på å tegne og forklare før hun startet å tatovere. Jeg følte meg så trygg og ivaretatt.

I går var det altså tid for påfyll av farge. Det er veldig individuelt hvor ofte man trenger påfyll. Jeg skal være ærlig å si at det å tatovere bryn, eller fylle på farge, det er ingen velværebehandling. Man nyter det ikke, men smertefullt, det synes ikke jeg det er. Ubehagelig, det er vel mer riktig. Et påfyll tar for meg ca 60 minutter, og det er ikke 60 minutter i smerter. Absolutt ikke. Man får bedøvelseskrem før og under behandlingen, og så kjenner man jo klart nålen som jobber for å fylle på farge. Men det er absolutt ikke så ille som mange tror. Teknikken med permanent kosmetisk makeup består i å implantere bittesmå fargepigmenter ned i huden. De tilføres raskt med en tynn nål. Fargene kan blandes slik at de blir perfekt til den naturlige hudfargen du har. Etter tatovering, eller påfyll, så kjenner jeg at det er litt sårt om jeg tar forsiktig på brynene, men det forsvinner fort.

Det er ulike grunner til at man ønsker å tatovere bla bryn. Min grunn var todelt. For det første så ønsket jeg mer synlige bryn, og en finere form på de. Og så var det også fordi jeg var lei av å stelle de. Mange gjør det pga sykdom. Mange mister bryn under sykdom, andre mangler helt eller delvis bryn. Det er noen som mangler hår pga skade, noen har asymmetriske bryn, og det er en del som reagerer på kosmetikk. Torhild Nor som jeg går til, hun jobber bla med mange kreftpasienter.

En stund etter jeg tatoverte brynene mine, så bestemte jeg meg også for å tatovere eyeliner og lipliner. Eyeliner, helt fantastisk å få tatovert. Jeg brukte eyeliner, men jeg har i tider rennende øyne, og da er det moro med eyeliner. Dessuten følte jeg at jeg aldri klarte å legge eyeliner på øyelokket, og jeg synes det er så fint med eyeliner både oppe og nede. Når jeg fikk gjort dette, så føler jeg også at jeg fikk et mye mer våkent blikk. Det markerte øynene mine på en naturlig og diskre måte. Det å tatovere eyeliner, nei, det er heller ikke smertefullt. Det kan virke skummelt med nål så tett innpå øyet, men det gikk som en drøm, og det er mer ubehagelig med brynene enn eyeliner. Lipliner tatoverte jeg fordi jeg da ikke var nødt til å ha noe på leppene. Veldig fornøyd med liplineren også.

Har du tenkt på makeup tatovering, så tenker jeg: Gjør det. Du vil ikke angre. Og jeg anbefaler virkelig Torhild Nor på Stedet på det varmeste dersom du bor i Kristiansandsområdet. Det er jo lov å ta en tlf, eller en konsultasjon før man bestemmer seg for å få svar på det man lurer på.

Vi fortjener å sette oss selv i første rekke i blant. Vi er altfor flinke til å sette alle andre først, og når vi har tatt vare på alle andre, så er det ofte ikke energi igjen til å tenke på oss selv. Vi ser ikke helt at dersom vi tar vare på oss selv, så er vi så mye bedre rustet til å ta vare på andre. En lykkelig meg gir lykkelige folk rundt meg. Uansett hvilken alder man er i, så er man aldri for gammel til å tenke på seg selv, og ta vare på seg selv. Man er aldri for gammel til å lakke negler, til å ta en massasje, til å vare på huden sin, eller gjøre en makeup tatovering. Man er aldri for gammel til å gjøre noe godt for en selv. Og har man anledning økonomisk, så bare gjør det.

Nyt lørdagen! Jeg har hatt ei god styrkeøkt på treningen, og vurderer en tur på Hamresanden i formiddag. Musikk på ørene, og bare gå i sin egen, lille boble.

Jeg blir glad jeg når klær som er beregnet for oss med former blir visst på formfulle modeller. Det er fortsatt altfor få produsenter som våger å bruke formfulle kvinner når de skal vise klær i store størrelser. Jeg vet ikke helt hva de er redd for, men noen har heldigvis sett viktigheten av det. Former er flott! Frodige, formfulle kvinner er flotte. Hvorfor skal samfunnet se rødt når en formfull modell blir brukt, og stolt viser frem en stor kropp? Å vise en stor kropp er ikke ensbetydende med at man hyller overvekt. Å bruke en stor modell er ikke det samme som å si at overvekt er en god ting.

Jeg blir ikke fanget av at en modell i str. 38/40 skal vise meg hvordan jeg skal kle meg. Jeg har vært så frustrert så mange ganger over hvilke modeller som blir brukt til å vise klær i store størrelser. Visst jeg skal fristes til å kjøpe klær, så får jeg ett mye bedre inntrykk dersom det er en modell i en mer riktig størrelse som viser dem. Stormote på en slank modell gjør meg bare frustrert, og irritert. Jeg har litt selvinnsikt, og vet veldig godt at klær i min størrelse vist på en slank modell ikke vil sitte like fint på meg. Hvor er modellene i str. 50,52 og 54, eller kanskje enda større? En såkalt plus size modell, som der heldigvis er blitt stadig flere av, det er i byråenes øyne modeller som er 172 cm høye, og som bruker fra str. 40-48 i klær. Stormoten går i butikker som oftest opp i str. 56, noe helt opp i str. 64. Kan man ikke ha noen av disse modellene også? Er det stygt å bruke store modeller…er man redd for kritikk?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter at jeg begynte å blogge, og etter at jeg begynte å bruke Instagram bittelitt mer, så har jeg begynt å følge en del store, flotte modeller. De fleste av disse er amerikanske. Jeg blir så glad når jeg ser hvordan disse modellene stråler på bildene! Her er det store mager, og store lår. Her er det grevinneheng, og dobbelthaker. Her er det også en del som sliter med lymfeødem/lipødem slik jeg gjør, men som likevel viser frem beina, og som ikke bryr seg det grann. Det er så herlig, og så utrolig bra. Det er jo sånn det skal være, men jeg tror de aller fleste er som meg at vi mer prøver å gjemme enn å vise. Jeg er jo som jeg er, og hvorfor skal det hemme meg i å leve akkurat slik jeg ønsker? Beina mine er ikke meg, ikke de ekstra kiloene heller. Når jeg ser disse modellene, så tenker jeg alltid at jeg skulle så inderlig ønske at jeg var som dem. At jeg våget å være meg selv 100%. At jeg ikke skammet meg over en stor kropp. Jeg ønsker absolutt å være en stemme for oss som er formfulle, men jeg skulle også ønske at jeg våget å vise mer meg selv også, og ikke være så opptatt av å skjule. Vi trenger mennesker som våger å være seg selv med mager, romper, lår, og bryster. Mennesker som ikke lar seg tråkke ned fordi man har en stor kropp. Jeg lar meg aldri tråkke ned, det er viktig å poengtere. Jeg står på barrikadene og i stormen for en sak som denne, men jeg skulle gjerne ha sluppet opp litt til.

Jeg har nevnt Tess Holliday før. Jeg har så utrolig stor respekt for den dama. For ei dame hun er. Hun står i storm etter storm dag etter dag fordi det 24/7 er mennesker som kritiserer og hater henne fordi hun er en stor kvinne. Forleden dag la hun ut en video på Instagram etter en treningsøkt. Gråtkvalt fortalte hun hvor utslitt og trøtt hun var av alle som behandlet henne som dritt, og som konstant sendte hatmeldinger. Mennesker som ikke bryr seg om tjukke mennesker, og som har som mål å gjøre livet så vanskelig som mulig for henne. Mennesker som feks stiller spørsmål ved morsrollen hennes i en så tjukk kropp. Mennesker som hele tiden kritiserer og dømmer. Jeg synes det var tøft og trist å høre henne fortelle. Det er USA, men vi er nok ikke så langt etter i lille Norge heller. Her er nok av mennesker som ser rødt når de ser en stor kropp, og vi jenter, vi får nok gjennomgå noe mer enn menn som er store. Det er få som reagerer når man ser en stor mann med en slank kvinne, men det er dessto flere som reagerer veldig sterkt når man ser en stor kvinne sammen med en slank mann. Det er nok også en av grunnene til at menn som liker store kvinner er for feige til å innrømme at de liker nettopp en formfull kvinne.

Jeg har lest mange av kommentarene som er blitt skrevet her hjemme når diskusjoner om plus size modeller kommer opp, og jeg må innrømme at jeg blir ganske så sjokkert selv om jeg ikke burde bli det. Hva er det som gjør at man blir kvalm av å se en overvektig person vise hud? Hva er det som gjør at man blir provosert, og kvalm av å se en stor mage, store lår, og i det hele tatt en stor kropp? Hadde de samme modellene kun vist puppene sine, så hadde det vært helt ålreit, men damene viser kropp, de viser hud, og verden er i sjokk.

Hvem er det som har bestemt hva som er fint, og hva som er stygt? Når byråer knytter til seg store modeller, så blir plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handler det om at man nå er redd for at sykelig overvekt skal bli fremmet som noe positivt. Skal man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler vil da ikke store modeller sende? Det blir automatisk satt fokus på  helsetilstanden deres. Hva har dette med en modellkontrakt å gjøre? Det viser vel bare nok en gang hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor normalen. Hva med å gi en overvektig person kredd for det hun oppnår istedenfor å gi modellene alle disse helserådene som man garantert vet fra før? Hva med å fokusere på at alle bruker klær, og at klær da bør presenteres i alle former?

Verken Tess Holliday, eller modellbyråene som knytter til seg store modeller har gått ut for å fremme at overvekt er sunt. Likevel klarer noen drittsekker å snu alt på hodet. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. En stor modell er ikke plus size modell fordi hun ønsker å vise verden hvor sunn hun er, eller fordi hun ønsker at alle skal bli som henne. De vil vise flotte klær til kvinner som har kropper som de. Punktum.  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne oppfylle en modelldrøm. En undervektig modell bør heller ikke være noe forbilde.

Det ble litt kropp på bloggen i dag også, og man skulle selvsagt ønske at man ikke trengte å ha fokus på kropp i verken den ene eller andre formen. Men dette vil aldri endre seg, og jeg synes det er viktig at vi faktisk sier i fra, og tar kampen for å bli mer akseptert. Det skal ikke være sånn at store mennesker skal være skyteskiver. Har du ikke noe pent å si, så la være å si noe. Da lukker vi glidelåsen.

Vil du følge meg på Instagram, så finner du meg på heidirosander

Ha en flott søndag.

Drittuke. Forbanna drittuke. Det høres kanskje litt voldsomt ut, men det har vært ei tung uke, og i mitt hode, ei drittuke visst man ser på hvordan kroppen har hatt det denne uken. Det er over ei uke siden jeg har fått trent skikkelig. Opp og ned i trappene her hjemme er vel den treningen jeg har fått de siste dagene. Jeg savner den gode hverdagen min med alt den inneholder. Jeg takler dårlig å ha sånne dager som dette. Jeg føler også at det ene etterfølger det andre. Jeg er egentlig ikke vant til å være syk visst man ser bort fra roseninfeksjonene som dukker opp i blant. Men jeg har nok merket at forkjølelser og mer influensatype sykdommer, det kommer nok oftere enn før. Kanskje fordi jeg nå har to nydelige prinser som går i barnehagen, og som nok får med seg hjem en del ulike basilusker. Og basilusker, de vandrer villig fra den ene til den andre, og tar lite hensyn til at de absolutt ikke er velkommen hos meg. Det er vel få som ønsker basilusker velkommen inn i kroppen, og da synes de jo det er ekstra moro å invadere så mange kropper de kan. Forrige helg var prinsene mine her fra fredag til søndag. En helt fantastisk fin helg. Vi koste oss hele helgen. Ingen grining, ingen krangling, ikke savn etter mamma og pappa. De var så utrolig snille og fornøyde. Vi bakte, lagde mat, tegnet, sang, danset, var ute i regnet, på besøk hos oldermor, leste og koste masse. Begge guttene er barnehagegutter, og i barnehagen er det jo en del snufsete og snørrete barn på denne tiden, så mulig var de de som hadde med seg litt basilusker, men samtidig var det kanskje litt kjapt å bli smittet når jeg ble dårlig dagen etter de dro.

Nei, jeg har ikke corona. Jeg har testet meg mer enn en gang. Man tenker corona med en gang man når halsen blir sår, når temperaturmåleren slår ut på feber, og hodet verker intenst. Sånn har jeg hatt det siden mandag. Konstant varm, og hodet føles som det er innpakket i bomull. Ja da, sånn har de siste dagene vært her på Odderhei Platå. Det verste med dette er utvilsomt at jeg føler på den dårlige samvittigheten for at jeg ikke får trent. Når klokka ringer om morraen, så må jeg slukøret stå opp, og konstatere at det ikke blir noen trening denne morraen heller. Hver morra har jeg håpet, men så vet jeg at man skal ta ekstra hensyn i denne tiden på at man ikke drar på trening når formen ikke er god, og kroppen skal vel også hvile mer enn å trene når den er ute av sin daglige form. Jeg håper at neste uke blir en bedre uke. At jeg på mandag kan gå på trening på morraen igjen, og at jeg på mandag ettermiddag kan ha gruppetrening med de flotte jentane, og at jeg dermed er tilbake i treningsrutinene igjen. Den nye stua mi venter på å bli ferdig innredet. Det mangler teppe under bordet, jeg har et speil som skal opp på veggen, og en del små interiør som skal plasseres. Jeg har orket å få på plass puter i sofaen denne uken. Det krevde ikke så mye innsats. Jeg har tenkt mye på fargevalget, og jeg endte på et veldig trygt valg av farge på putene. Putene ble sorte og mørkegrå i den lilla sofaen. Det ble veldig fint. Gardinene er i sorte velour, beina på sofaen er sorte, og bordbeina er sorte, så da ble putene innmari fine.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg føler det har vært mye i det siste, og jeg synes nok er nok nå. Det startet med mageforgiftningen for noen uker siden, og der har jeg fortsatt etterdønninger med en mage som krangler litt. Alle utvida blodprøver som ble tatt på legekontor var alle veldig fine. Men noe er det som ikke stemmer, så nå har jeg bedt om å få sjekket tarmene. Ikke mest pga ubehaget som kommer i blant, men mest pga manglende matlyst. Jeg har ikke hatt matlyst siden jeg fikk matforgiftningen. Jeg kunne jo sikkert ha trengt slankekuren som det kan gi, men jeg har ikke lyst til å slanke meg på den måten. Alt spiselig byr meg i mot. Ingenting frister. Ikke søtt og salt heller. Ikke indrefilet heller. Og Pepsi Max, det er heller ikke godt. Det har vært et glass melk til lunsj, og ellers har det vært vann med et par dråper Zeroh i. Jeg går på butikken og skal handle, og ingenting frister, så jeg er billig i drift matmessig for tiden. Jeg må jo spise, så jeg spiser. Og når jeg spiser, så smaker maten helt greit, men ikke så mye mer enn det. I går hadde jeg ræger. Lysten var ikke der, men det smakte heldigvis veldig godt.

Jeg tenker at det ikke er normalt at man mister matlysten så lenge. Jeg vet at min mor ofte ikke har matlyst, men hun har Crohns sykdom, som da er betennelse i tarmen. Ofte er det noe med tarmen som gjør at man mister matlysten. Ikke at det må være noe alvorlig, men jeg vil nå at tarmene sjekkes, og jeg kan ikke tro at legen min ikke er enig. Vel, legen jeg har nå vikarierer for fastlegen min frem til mai, og vikaren er veldig ålreit, men jeg kjenner at jeg savner fastlegen min. Han kjenner meg godt, og vi har en veldig god dialog.

Ofte har jeg tenkt en del på hvem av mine foreldre jeg har arvet det ene og det andre fra. Jeg har nok arvet mest fra min far, og det er jeg veldig glad for. Dette har jeg snakket masse med min mor om. Min mor og jeg er nok veldig ulike på mye, og andre av mine søsken har nok arvet mye fra henne. Men det er spesielt en ting jeg beundrer min mor for, og det er måten hun takler det å ha utfordrende dager helsemessig. Hun takler det mye bedre enn meg. Sånn er det i dag, og så håper hun det blir en bedre dag i morgen. Min far var omvendt. Han taklet slike ting dårlig. Akkurat som meg. Ikke at jeg synes så synd på meg selv, men jeg takler bare ikke så godt at kroppen ikke vil det samme som meg. Jeg liker ikke å slappe av når jeg vet at jeg må. Jeg er vant til aktive dager. Jeg er vant til å gjøre det jeg vil. Men når kroppen ikke vil gjøre verken det ene eller det andre, og da går jeg litt i kjelleren. Jeg føler jeg har vandret mellom god stolen i loftstua, og senga disse dagene.

Nok klaging. Men det var godt å få ut litt frustrasjon. For selv om jeg takler dårlig å være dårlig, så er jeg heller ikke den som klager min store nød til alle rundt meg. Jeg holder det stort sett inni meg med unntak av min mor. Hun får nok høre en del klaging stakkars hehe. Det å ” klage “, det hjelper ikke, men godt å ha en man kan ventilere litt til, og så har jeg jo bloggen da hvor jeg får ut både frustrasjon og glede. Og heldigvis er livet mest preget av glede. Det tror jeg er viktig å tenke på når dagene er litt utfordrende.  ” Alle ” er jo syke for tiden om det er corona, forkjølelse eller influensa. Så jeg sender en god og varm tanke til dere alle. Den gode hverdagen, den er snart tilbake.

I dag føler jeg meg takknemlig. Hele helgen har jeg hatt prinsene mine her. To herlige, flotte gutter på 2 og 3 år. Det er første gangen jeg har hatt begge to her en hel helg, og jeg var så spent på hvordan det ville gå. Spesielt med tanke på legging av begge. Helgen har vært som en drøm. Så snille gutter. Vi har hatt masse moro med både lek, lesing, dans, baking av muffins, en tur ut i øsende regn, og handling på butikken. Det er fantastisk å sitte her og blogge kjapt en søndag, og høre guttene sitte på gulvet ved siden av meg å synge og pusle. Jeg er så heldig som har fått to nydelige barnebarn, og det å kjenne på hva de betyr for meg, og også hva jeg betyr for dem. Å få de beste mommoklemmer, det å ha de på fanget, få lese, og fortelle historier, det å føle på den tryggheten jeg gir de, se de så glade og fornøyde. Det har ikke vært noe gråt, ikke savn etter mamma og pappa. Vi har virkelig storkost oss hele helgen. Jeg kjenner jo at det er en grunn til at man ikke blir småbarnsforeldre når man er blitt så voksen som meg, men det er en tid for alt. Og nå er det tid for barnabarn.

Jeg stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. Takknemlighet over hvor heldige vi er som bor akkurat her vi bor, takknemlighet over hvor heldige vi er som har muligheter, og valg. Takknemlighet for at man stort sett kan velge selv hvordan dagene skal være. Takknemlige for og kunne stå opp, og kjenne at kroppen samarbeider godt. Selvsagt har de fleste sine ting , men ofte blir disse tingene ikke så store når man ser hva man likevel kan klare å få ut av dagene. Jeg har alltid beundret mennesker som til tross for sine plager aldri bruker tid på å klage.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag…men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort av gårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene.

Jeg har flere utfordringer enn vekta. Jeg  har også lipødem/lymfeødem som begge er kroniske tilstander. Den ene er jeg født med, og den andre oppstod etter en større operasjon i 2002. Begge gjør at mine bein er unormalt store, og væskefylte. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store, klumpete, og væskefylte beina var ikke lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av de store beina. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, alternativet kunne vært så mye verre. Jeg lever godt med tømmerstokkene mine, selv om jeg fortsatt kan kaste kompresjonsstrømpene vegg imellom, og jeg kan drite i å ta de på meg selv om jeg vet at jeg vil hovne, og få vonde bein…men stort sett, så spiller jeg på lag med beina mine, og så er det normalt med de små kranglene i blant.<< En av utfordringene med å ha disse kroniske tilstandene i beina er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene. Beina gir meg i blant en del utfordringer. Tunge bein, vonde bein, stygge bein…til tider vil ikke beina så mye som meg. Kroppen føles så energisk, men beina er som betong.

Den siste tiden har vært litt utfordrende med en mage som har vært trøblete og vond. Alt av prøver er fine, så det var nok denne matforgiftningen som ikke helt ga slipp. Når man føler at man er på det rette sporet, og man ser resultater av grep man har gjort, så er man plutselig på ett helt annet spor, og på en helt annen strekning. Ingenting er en selvfølge, og man går lett fra dager hvor det meste går på skinner til dager som er mer utfordrende. Akkurat slik har jeg følt det i det siste. Det har vært lite med trening, men denne uken har vært en bra uke, og neste uke skal bli enda bedre. Beina spiller heldigvis også  på lag med meg. Jeg skal vinne, sånn må jeg prøve å tenke. Selv om det er utfordrende, så har jeg vunnet hver gang.

Selv med utfordringer, så er jeg heldig, og takknemlig. En titt ned på de flotte guttene mine forteller meg akkurat det. Tillat deg selv og stoppe opp litt der du er i hverdagen, og kjenn etter på hvor mye du har å være takknemlig for – jeg er sikker på at det er veldig mye selv om det ikke kjennes slik i blant. Kjenn på hvor utrolig deilig det er å være i hverdagen med sine plusser, og minuser.

Å, jeg blir så frustrert! Noen skjønner kanskje ikke frustrasjonen min, og synes sikkert jeg driver med flisespikkeri, men for meg er frustrasjonen like reell selv om kanskje ikke alle forstår den. For meg er det ikke flisespikkeri, for meg er det et stort problem. Et problem jeg vil tro at det er enkelt å gjøre noe med. For jeg er garantert ikke alene om å kjenne på samme frustrasjon.

Forleden dag fant jeg ut at det kanskje var på tide å øke antall trenings t-skjorter litt. Jeg har tre stk lilla trenings t-skjorter fra Stormberg, og disse har jeg hatt i mange år. Jeg er virkelig imponert over kvaliteten på disse, for de har blitt brukt på trening etter trening, og tålt maskinvask etter maskinvask i mange år nå. Trenings t-skjortene, de er like fine i dag. Men, jeg trener kun i disse lilla, og det er nok ingen som tenker at jeg har tre stk av samme t-skjorte. De ser bare at jeg har samme t-skjorte, og samme farge trening etter trening. Nå tror jeg ikke at noen vier meg så mye oppmerksomhet på trening at de gidder å bry seg om det. Det er heller meg som føler at noen sikkert tror at jeg eier kun en t-skjorte. Stakkars henne liksom.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så her om dagen bestilte jeg t-skjorter, og alle ble returnert en etter en. Noen hadde ikke passform i det hele tatt, og lignet mer på et slags telt enn en t-skjorte. Det var liksom ingen sammenheng mellom verken det ene eller det andre. Noen var mage t-skjorter, og er det noe man ikke vil vise når man trener, så er det magen. De to som virkelig var fine, og som hadde en god passform, der var armlengden for kort. Jeg vil ikke at grevinneheng og løshud skal danse i salig takt når jeg trener. Om ingen andre bryr seg, så bryr jeg meg. Dekke det som dekkes trengs tenker jeg, og her tenker jeg kun på en ting: at jeg skal føle meg vel. Alle t-skjortene gikk i retur, også en som var produsert av en stormote produsent.

Grevinneheng kjenner jo de fleste kvinner til. Dette utrolig irriterende henget som man bare har lyst til å kutte av, og håpe den operasjonen går bra. Disse slappe overarmene som ikke bare henger litt, men som henger en hel haug når man holder armene ut til siden. Problemet med mine armer er ikke bare at de henger når jeg holder armene ut til siden, men det henger også når jeg har armene rett ned. Det betyr at jeg har både grevinneheng, mye løshud, og garantert også litt lipødem i en salig blanding. Hvorfor må løshuden komme på et sted som gjør at jeg må dekke til halve armen? Vet ikke kroppen at det byr på store problemer for meg på varme dager, eller når jeg trener ? Det er ikke lett å få tak i overdeler som dekker halve armen. Kunne ikke løshud, og alt annet ha samlet seg steder som jeg naturlig skjuler hver eneste dag???? Neida, alt har samlet seg så fint på begge overarmene, og sammen med naturlig grevinneheng, så er det så vakkert atte.

Nå vil sikkert mange si at jeg bare skal overse både grevinneheng, og løshud, men akkurat det er vanskelig. Jeg skal aller helst skjule hver cm. Jeg blir ikke fortrolig med å vise heng, og hud jeg ikke selv klarer å bli glad i. Alle årstider fungerer det helt fint å ha heng, og løshud, for da går man jo alltid med lange armer, men sommeren er en utfordring.

Grevinneheng kan trenes slik at henget blir en saga blott. El det sies at det kan trenes. Jeg har ingen erfaring med det hehe. Med fokus på triceps, så sies det at mye kan gjøres, og med muskler i overarmene, så blir det mindre plass til heng og sleng 🙂 Med løshud er det verre. Løshud kan man ikke få strammet opp, og etter hvert som man blir eldre, så vil man få mer løshud. Og jeg har mye! Og de som tror at jeg overdriver, det gjør jeg ikke. Men jeg skjuler det godt. Det skal jeg ha. Derfor er det viktig med gode armlengder. Huden danser godt når jeg beveger armene mine.  Hipp hurra, og tommelen opp for dere som ikke bryr dere om verken grevinneheng, eller andre ting som henger, for det er jo slik det bør være! Man er som man er, og bør være fornøyd med det. Jeg er jo flink til å ha dette fokuset i veldig mange sammenhenger, og jeg har klart å akseptere mye, men overarmene mine, det er med de som beina mine, ingen av delene klarer jeg å bli fortrolig med å vise. Jeg har på en måte akseptert at armene er som de er, og jeg er stolt over at jeg har mistet fett der, men henget, og løshuden er kun for mine øyne, for pent er det ikke. Spor av livet vil mange si, og jeg digger at alle andre tenker sånn, og viser det de vil, men selv tror jeg nok aldri jeg kommer dit.

Og så vil jeg ha t-skjorter med god armlende. Både trenings t-skjorter og vanlige t-skjorter, og jeg vil ha de i spreke farger. Jeg synes det er utrolig rart at de som lager klær for oss formfulle kvinner ikke ser behovet, og hører på ønskene. Jeg vet butikker gir produsenter tilbakemeldinger om det. Jeg har gjort det samme, men det skjer ingenting. Noen produsenter har egne kolleksjoner med treningsklær, men ingen kan lage t-skjortene noen få cm lengre på armene. Merkelig spør du meg. Så jeg får stole på mine lilla t-skjorter fra Stormberg. T-skjorter som ikke lengre er å få tak i de heller. Jeg får krysse fingrene for at de tåler mange flere treningsøkter, og mange flere maskinvask. For det kan bli lenge til jeg får kjøpt meg nye t-skjorter.

Jeg følger den amerikanske plus size modellen, Tess Holliday på Instagram. Jeg har stor sans for henne. Hun kan kanskje være noe vulgær av og til, men for ei dame! Jeg skulle gjerne hatt noe av henne selvtillit, og mot til å stå opp for den man er, og for den kroppen man har. Hun blir stadig kritisert for å være en dårlig forbilde, og som alltid så kommer kritikken fra de ” perfekte ” om at hun hyller overvekt. Det er klart at når man velger å være en offentlig person i ulike sammenhenger, så må man også tåle å stå i stormen, men det står så stor respekt av at en person står så stødig i en storm som det Tess Holliday opplever så mye av. Klart det koster å stå i slike stormer, men hun står i de. Det er så mye hat, og negativitet der ute mot mennesker som kun ønsker å bli akseptert for den kroppen de har. Vi trenger slike stemmer. Vi trenger plus size modeller. Vi trenger at mennesker med formfulle kropper viser klær for oss som skal bruke de. Tess Holliday er nok den mest profilerte og den mest brukte plus size modellen, og for en flott kvinne hun er. Utrolig vakker, og hun oser av selvtillit. Slike personer trenger vi virkelig.

Forleden dag hadde Tess Holliday vært hos legen, og på legekontoret hadde det sittet en kvinne i 60 årene. Hun hadde sett lenge på Tess før hun hadde begynte å prate til henne. ” Så utrolig vakker du er ” hadde damen sagt. Tess Holliday rakk akkurat å takke for komplimentet før damen fortsatte: ” Det er bare så altfor synd at du er så feit. Så vakker, og så feit. Ingen menn vil ha så feite damer.” Jeg fikk hakeslepp da jeg så videoen hun hadde lagt ut med historien. Ikke at det egentlig sjokkerte meg at noen kan si slikt, men hva er det som får mennesker til å si slike ting til andre? Sier man slikt til alle som faller utenfor ” boksen”? Svaret her er nei. Men det er liksom helt akseptert å snakke ned overvektige fordi enkelte tenker at når noe er selvforskyldt, så fortjener man å høre det. Uvitenheten, den er fortsatt stor blant mange dessverre. Selvforskyldt? Er det så enkelt? Virkelig?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

” Så utrolig pen du hadde vært om du bare hadde vært noen kilo lettere ” – disse ordene er jeg sikker på at mange av dere som leser bloggen min har fått høre. Gjennom bloggen min, så kommer jeg i kontakt med masse flotte mennesker som forteller meg sin historie, og mange av historiene er ikke ulik mine egne. Setningen, den er det mange som forteller at de til stadighet får høre. Så utrolig sårende, og så utrolig vondt. Ei jeg traff forleden kunne fortelle at hun til stadighet fikk høre hvor mye bedre hun hadde sett ut om hun ikke hadde vært så feit – hun kunne nesten fått hvem hun ville om hun bare hadde slanket seg. I tillegg ville hun blitt lykkelig….. hvordan er det mulig å si noe sånt? Igjen, så er det vel ingen overvektige som er veldig overrasket over at sånne ting blir sagt. Mange av oss har vel hørt lignende opp igjennom. Hvorfor blir man så mye penere om man slanker seg? Hvorfor er det så utenkelig at tjukke mennesker kan være lykkelige? Og pene? Og flotte ? Hvorfor har jeg ingen rett, eller grunn til å være lykkelig? Eller få en flott mann ? Fordi jeg er tjukk?

Jeg kommer som sagt i kontakt med så utrolig mange flotte kvinner gjennom bloggen min. Flotte kvinner som ikke selv ser hvor flotte de er. Flotte kvinner som føler at samfunnet ser ned på de fordi de bærer ekstra kilo, og som stadig for høre hvor flotte de hadde vært om de bare hadde vært noen kilo lettere. Hva er dette? Hvordan kan noen få seg til å si noe slikt? For ikke å snakke om alle menn som digger formfulle kvinner, men som ikke våger å innrømme det fordi det nok er litt tabu og like kvinner med former og ekstra kilo. Jeg blir både sint og lei meg. Der er masse flotte menn der ute som virkelig nyter synet av en formfull kvinne, men istedenfor å innrømme det, så forblir det en godt bevart hemmelighet.

Jeg får så mange meldinger fra menn som er akkurat der. De ønsker å oppleve en formfull kvinne, i all hemmelighet. Både gifte og single i alle aldre, selv om de som er yngre enn meg er i flertall. Smigrende? Egentlig ikke. Ingen kvinner skal være hemmelige fordi en mann ikke våger å stå for det han liker. Ingen skal gi noen det de ønsker på et slikt grunnlag.

Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt veldig mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men klart jeg har hørt det. Jeg har jo det. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal jeg bli slankere fordi andre mener jeg bør det? Visst jeg ikke er pen fordi kroppen min er stor, så har jeg ingen intensjon om å strebe etter å få noens godkjenning.

Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det å være glad i vår egen, store kropp betyr ikke at vi glorifiserer overvekt av den grunn. Alle vet at fedme ikke er bra, det er ikke den biten dette handler om, men det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist en gang som lurte på om hun følte seg sexy… ” Ja, burde jeg ikke det ” var Tess sitt svar til journalisten… jeg digger sånne kvinner. Vi trenger kvinner som står opp for egen kropp. Visst noen ikke liker å se en stor kropp, så se bort, men ikke sleng med leppa. Jeg håper jeg på min måte kan være med å være en slik stemme.

Ingen har bare gode dager, verken jeg, eller de som topper listen over verdens vakreste, men å påstå at man ikke kan være lykkelig fordi man er stor, det er en påstand som ikke holder mål – det er en myte som bør avlives her, og nå. Det som derimot kan sette en demper på lykken er når andre forteller at vekt, og lykke hører sammen, eller når noen forteller at ” hadde du bare vært noen kilo lettere….” Det er ikke alle store som sitter inne foran tv’en og trøstespiser fordi man har for mye vekt, og de som gjør nettopp det, det er kanskje de som nettopp har blitt fortalt hvor mye bedre de hadde vært, og sett ut om de hadde vært noen kilo lettere…..overvekt har mange årsaker, og en av dem er mobbing, og sårende kommentarer.

Se deg i speilet, og se hvor flott du faktisk er. Nei, det er ikke lett fordi vi er vant til å si akkurat det motsatte til oss selv. Helst løper vi forbi speilet for å slippe å se oss selv med valker, grevinneheng og litt ekstra her og der. Små skritt, litt dag for dag, så vil negative tanker bli mer positive. Du er utrolig flott!!

Reklame | Studio og Gozzip

Jeg har mange ganger blitt spurt om hva hobbyene mine er? Da må jeg ofte tenke litt, for jeg har ingen lidenskap for strikking, ikke syr jeg, og jeg har neppe brodert, eller heklet noe i mitt liv. Jeg er ikke kreativ. Jeg kan ikke lage ting med hendene mine. Ofte har jeg tenkt at jeg kanskje ikke har noen stor lidenskap. I unge år hvor venninnene mine skulle bli landslagsspillere i håndball, og guttene skulle bli fotballproffer, så var mitt andre hjem i et nedslitt lokale i sentrum av Kristiansand. Det var der Radio Ung holdt til, og det var der jeg som 14 åring utviklet min store hobby og lidenskap. Radio var en hobby lenge. Jeg skulle jobbe i radio, og etter hver så ble det jobben min. Selv når man fikk betalt for å jobbe med radio, så har det hele tiden også vært en lidenskap. Jeg har elsket hver eneste dag jeg jobbet med radio. Jeg var faktisk også speider i 10 år, hvem skulle vel ha trodd det…Når jeg tenker i dag på hobbyer og lidenskaper, så ender jeg nok på at trening er blitt en stor interesse, og kanskje litt en slags lidenskap. Det var det vel ingen som noen gang hadde trodd, aller minst meg.

Klær er også en hobby og lidenskap. Ingen av dere ble vel overrasket der vil jeg tro. Klær kan absolutt være en hobby, og det er den for veldig mange av oss. Klær og tilbehør. Spennende sammensetninger. Klær er en spennende verden av design og farger, og heldigvis, så har vi alle vår personlige smak. Vi vet hva vi liker, og vet hva vi ønsker å ha på oss. Jeg vet også at mange liker klær, men som gir litt opp når det kommer til seg selv fordi man aldri helt finner ut av denne ” vitenskapen.” Det er jo en jungel av passformer, design og fager. Så det å finne det riktige plagget til din kropp, det krever at du er litt tålmodig, at du prøver og prøver. Tilslutt finner du din passform, og dine farger. Bomkjøp blir det nok underveis, men etter litt tid, så sitter det.

Jeg tror det startet på ungdomskolen for min del, og fra da av så har vel lidenskapen bare vokst. Jeg var aldri en prinsessejente egentlig, men likte å pynte meg. Moren min rister bare på hodet hun, og mener jeg kunne ha kvittet meg med halve garderoben, og likevel hatt nok. ” Du skal jo bruke alle klærne også “, den setningen får jeg høre til stadighet, eller ” Men, Heidi, du trenger jo ikke mer klær.” Jeg må smile. Litt rett har hun kanskje, men bare litt. Jeg har mye klær, men klær er en stor lidenskap. Jeg liker å kle meg pent. Jeg liker å føle meg velkledd. Jeg liker farger, jeg liker stilige design, jeg liker det som er elegant, jeg liker det feminine. Det kan godt glitre litt, det kan godt skille seg ut. Jeg liker det klassiske også. Og det trygge. Jeg liker så mye.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og i dag dere, i dag blir det litt mer vårmoter på bloggen. Jeg viste en del plagg forrige helg, og i dag må jeg bare vise dere litt mer av det som kommer fra Studio og Gozzip denne våren. Som jeg skrev forrige helg, så kommer det mye blomster også denne våren. Utrolig mange flotte blomsterprint. I fjor husker dere kanskje magnolia printet? Det ble utrolig populært. Denne våren er det enda flere å velge blant, og som garantert vil henge i mange garderober.

Først skal dere få se en av mine store favoritter fra Gozzip. Sjekk den lekre fargen! Jeg elsker denne rosa fargen!  Og tunikaen er også i seg selv veldig meg. Denne digger jeg virkelig! Tunikaen heter Lissi Tunic. Den er i 50% lin, og 50% viskose. Nydelig tunika er i ensfarget, høykvalitets viskose linblanding. Den har en flatterende A-form med dekorativ dobbeltlagsfold i ryggen. V-hals med krage og 7/8-ermer. Innerlommer foran. Helt nydelig! For deg som kanskje ikke liker rosa, så kan man også få den i sort, marine og en farge som heter dusty blue.

Så blir det en del blomsterprint. Jeg har gått fra og ikke være så glad i blomsterprint til å like det veldig godt. Ikke alle blomsterprint, men spesielt småblomstrete print. Emilie Shirt er et av printene som jeg liker godt. Denne er fra vårkolleksjonen til Studio. Dette er en nydelig lang skjorte med blomsterprint i viskosekvalitet. Flatterende A-form med knappestolpe i full lengde foran. Skjortekrage og løse 7/8-ermer. Dekorativ dobbeltlags fold i ryggen.

En av de store favorittene i mange butikker denne våren, det tror jeg bla blir Johanne Shirt Tunic. Dette blomsterprintet er så utrolig fint! Den flotte tunikaen er i 100% viskose. Den har legg i brystpartiet foran og bak. O-hals og knappestolpe i full lengde foran. Innvendige sidelommer og 3/4-ermer med elastiske mansjetter. Jeg er veldig glad i elastiske mansjetter på armene. Dette printet får du også i en kortere modell. Da heter den Marry Blouse.

Blomsterprint har også Elisabeth Shirt Tunic. Grå bunn med blomsterprint. En utrolig fin skjortetunika i 100% viskose. A-form med O-hals, og med løse 7/8-ermer. Knappestolpe i full lengde foran, og dekorativ dobbelt-lags fold bak. Sidelommer har den også.

Mønster kan være veldig fint, men jeg har ikke mye klær med mye mønster. Men jeg falt veldig for skjortetunikaen som heter Edith Shirt Tunic. Denne er fra Gozzip sin vårkolleksjon. Skjortetunikaen har grafisk trykk i svart og hvitt, og er i 100% viskose. Den har A-fasong med skjortekrage og løse 7/8-ermer med knappemansjetter. Knappestolpe i full lengde foran og volangkant.

Til slutt så vil jeg vise en tunika som jeg garantert kommer til å bruke mye. Enkel, men likevel så fin synes jeg. Denne heter Joan Dress, og den er nok beregnet som en kjole, men jeg kan fint bruke den som en tunika med min høyde på 178 cm. Det er ikke så ofte jeg nødvendigvis velger det enkle, men denne snakket til meg med en gang jeg så den, og jeg likte den like godt når jeg fikk den på meg. Man kan også bruke et langt smykke til denne.

Håper dere fikk litt vårfølelse av å se alle disse fine vårplaggene, og alle disse er å finne i butikkene nå. Det er ca 30 butikker rundt forbi i landet som fører disse merkene, så visst du trenger hjelp til å finne din butikk, så sier du bare i fra. Der er også mange nettbutikker som selger klærne du ser på bloggen i dag. Jeg vet ikke hva slags forhold du har til klær, men jeg håper at dere som følger bloggen min liker å se hva som skjer på klesfronten for oss kvinner med kurver. Og klærne jeg viser, de starter på XS og går opp i str. XL. Jeg bruker M som er str. 46/48.

Jeg har startet lørdagen med ei mil på sykkel, og det føles så godt og ha fått ei god treningsøkt.

Nyt lørdagen!!

Jeg er kanskje ikke kjent for å være den som tar så mange dristige valg. Jeg tar alltid egne valg, og er vel ikke den som lar meg påvirke så veldig av andre, men ofte er valgene mine trygge. Smaken min skiller seg ikke radikalt ut verken den ene, eller den andre veien. Men av og til, så er det fint å ta valg som andre kanskje ikke hadde trodd at jeg ville ta. Valg som skiller seg ut, og som jeg samtidig er strålende fornøyd med.

Interiør, det har jeg skrevet svært lite om på bloggen min. Jeg er veldig glad i interiør, og jeg liker å ha et pent hjem, innredet etter min smak. Jeg liker å ha det hjemmekoselig, og lunt. Jeg liker å ha et varmt hjem. Jeg er opptatt av å ha det pent, rent og ryddig hjemme. Min mor har ofte lurt på hvem jeg har arvet disse lidenskapene fra. Lidenskaper som klær, og interiør. Min mor har aldri vært spesielt opptatt av verken det ene eller det andre. Min far var nok litt mer opptatt av klær enn min mor, men ikke på mitt nivå. Jeg kommer fra et helt vanlig hjem, pent og ryddig, men ingen av foreldrene mine var så opptatt av interiør som jeg er. Jeg fikk jo ofte høre at jeg ble funnet i en kurv på trappa da jeg var baby. Noen ganger tror jeg nesten det er sant hehe. Jeg er også veldig ulik mine søsken, spesielt i sinn.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har hatt ombygging her hjemme, og la oss si det sånn : jeg er veldig glad for at snekkerne er ferdige. Det blir naturlig nok masse støv, rot og kaos når man skal ha snekkere, og man skal bygge om. Jeg er ikke glad i noen av delene, så man kjenner litt på det når man vandrer rundt i alt dette i to uker. Både spisestua, og stua fikk gjennomgå, men skal man bygge om, så må man jo tåle det. Like festlig er det når snekkerarbeidet er ferdige, og man skal rydde, og ikke minst gjøre rent. Da mister jeg jo nesten motet. Å gjøre rent er helt greit det, men med så mye byggestøv, da er det ikke greit en gang. Men 1.etasje er vasket. Tak, vegger, gulv og alt av møbler er blitt rene og fine igjen.

For ca 11 år siden så bygde vi på huset vårt. Gangen vi hadde, den var veldig liten, og jeg hadde dessuten alltid drømt om en egen spisestue. Så vi bygde på med ny, stor gang, og ei fin spisestue. Eks’en min hadde en stor interesse for lyd og bilde, så det ble også bygd et eget kinorom. Et kinorom skal være lydtett, og mørkt for den gode filmopplevelsen, og inngangen til dette kinorommet gikk via en dør i spisestuen. Jeg likte aldri den store lyddøren som var en del av spisestuen, men en plass måtte man jo gå inn.

Etter at jeg tok ut skilsmisse, så var det naturlig at alt som var av innhold i dette kinorommet var utstyr som eks’en min fikk beholde. Så når alt var hentet, og rommet var tomt, så var det bare et stort, mørkt rom. Sort tak, sorte vegger, mørkt gulv, dempet lys. Jeg ønsket ikke å ha noe kinorom. Så interessert er jeg ikke i lyd og bilde. Så rommet, det har egentlig stått tomt i tre år nå. Når jeg skriver egentlig, så er det fordi det aldri var helt tomt. Det var veldig lett å sette inn ting der som jeg ikke helt visste hvor jeg skulle ha. Så litt oppbevaringsrom ble det. Det er jo for galt at et rom skal stå tomt. Det er jo et rom på ca 20 kvm. Og når muligheten til å gjøre noe dukket opp, så grep jeg den, og jeg er så fornøyd både med valget og resultatet. Jeg var nervøs når jeg tenkte på at veggen i nåværende stue skulle rives såpass mye, for jeg var litt glad i den veggen. Men mer fornøyd med resultatet kunne jeg ikke blitt.

Valget mitt ble at dette kinorommet skulle bli en ny stue. Tanken er at dette skal bli en tv stue. Alt ble revet i det gamle rommet: tak, vegger og gulv. Den store, hvite lyddøren som jeg hadde i spisestuen, den ble fjernet, og veggen ble lukket igjen. Det er så deilig å ha en hel vegg i spisestua, og ikke se den døra. I den eksisterende stuen, så er en vegg delvis borte. Nå står det en flott, dobbel glassdør der med inngang til den nye stuen. I den nye stuen er det blitt så lyst og fint: hvitt tak, hvite vegger og lysegrått gulv. Innredningen er startet, men det tar tid å få alt på plass. Jeg hadde lyst til å se stuen ferdig før jeg begynte å innrede den. Det blir en del nytt, men et par av møblene som stod i hovedstua før veggen ble revet blir med inn i den nye stua. Jeg skal vise dere bilder når stuen er helt ferdig.

Men så til det dristige valget mitt, og det dristige valget ble gjort da jeg skulle kjøpe ny sofa. Sofa er det eneste jeg kjøpte før snekkerne var ferdige. Det er ikke så enkelt å finne den rette sofaen. Som regel har jeg vært i alle møbelbutikker flere ganger før jeg klarer å bestemme meg. Den skal passe inn i rommet, den skal være god å sitte i, jeg skal ikke synke ned i den, og den skal se bra ut både i form og farge. Noen sofaer synker man så ned i at det er vanskelig å komme opp av den igjen, så en litt høy sofa er fint. Og siden det er en tenkt som en tvstue, så må den også vært god å sitte i over litt tid.

Valget denne gangen gikk overraskende kjapt. Første butikk jeg var innom, så ble det ny sofa gitt. En flott 3 seter med sjeselong. Det er deilig og kunne ha beina opp når man sitter der inne og slapper av. Akkurat dette høres vel ikke ut som noe dristig valg, men det dristige valget, det handler om fargen på sofaen. Jeg hadde sikkert valgt grå, eller sort. En trygg farge som passer til det meste. I hovedstua så har jeg grå salong. Salongen jeg valgte, der var utstillingsmodellen i en grønn farge, og det ville jeg ikke ha, så da kom selgeren med oversikten over hvilke farger jeg kunne velge blant. Øynene mine falt på fargen med en gang, og jeg tenkte meg om noen få sekunder før jeg hadde bestemt meg. Valget falt på lilla. Lilla salong. Min mor holdt på å sette kaffen i halsen når jeg fortalte det, og noen lurte nok på om det hadde rablet for meg. Men når de nå har sett sofaen, så er de så enige med meg i at det er en utrolig fin farge. Et par venninner ble helt forelsket i den. Det er jo ingen knallfarge. Ingen tvil om at den er lilla, men den er likevel så varm og fin. Jeg var spent når den kom, for jeg hadde jo kun tatt valget ut i fra en stoffprøve. Jeg har ikke angret et sekund. Jeg er så fornøyd med både sofaen, og ikke minst med fargen. Nå skal jeg kjøpe noen flotte puter å ha i den når jeg får bestemt meg for hvilke farger jeg skal ha på de. Jeg tenker og tenker på farger på putene. Hva hadde du valgt? Dristig å velge lilla sofa kanskje, men fy søren så fornøyd jeg er! Det er første gang jeg har valgt farge på et møbel. Jeg kan gjerne brekke av med litt farger som lilla puter i sofaen i hovedstua, og der har jeg også lilla gardiner. men ellers er det lite farger hos meg. Det går mye i hvitt, sølv, grått og sort.

Neste uke skal ny lampe opp i taket, nytt bord skal monteres og jeg skal kjøpe et teppe til å ha under bordet. Jeg vurderer også å kjøpe en elektrisk peis til å ha på veggen, for en varmekilde må jeg nok ha der inne. Slike ting, det elsker jeg. Og når alt er på plass, så skal jeg selvsagt invitere dere med inn i min nye, flotte stue. Helt utrolig å tenke på at dette har vært et mørkt og lydtett kinorom.

Ha en nydelig søndag!!

Reklame | Studio og Gozzip

Så frustrerende altså! Denne uken har heller ikke vært en god uke for meg. Mageplagene gir seg ikke helt, så det blir en ny runde hos legen til uken. Nå må det kanskje andre undersøkelser til som ikke legen selv kan gjøre. Har fortsatt en del mageknip og ubehag, og jeg er ganske sikker på at det er tarmen som nå må undersøkes. Jeg får ikke trent som jeg pleier, matlysten er ikke på topp, og man føler at dette magestyret tar altfor mye av energien min. Håper jeg snart kommer til bunns i dette, og at jeg kan komme meg tilbake til min normale hverdag igjen. Jeg savner den vanlige, gode hverdagen min.

Som nevnt, så tar dette mye av energien min, og fokuset mitt. Ikke at jeg tror at det er noe alvorlig galt, men når noe plager meg, så klarer ikke jeg og bare legge det på en hylle, og la det ligge der. Jeg er jo også litt sånn utålmodig i forhold til å finne ut av dette. Jeg vil tilbake til den daglige treningen, slippe å kjenne på ubehag, og ha lyst på litt mat iallefall. Jeg spiser litt mat, men det er ingenting som frister. Når jeg spiser, så smaker det helt ok. Pepsi Max er også kun ok, så det blir masse vann med bittelitt Zeroh i.

Når dagene er som de er, så hjelper det jo litt å se på vårkolleksjonene til Studio og Gozzip. Det er alltid stas når det kommer pakker fra Danmark med klær som jeg kan vise til dere som følger bloggen min. Det hender også at  det er en ung, sjarmerende postmann som leverer pakkene til meg, og det er jo heller ikke feil 🙂

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

At det kommer mye flotte vårvarer også denne våren, fra flere leverandører, det er det ingen tvil om. Flotte tunikaer, ytterjakker, bluser, topper, kjoler, cardigans….flotte farger, og flotte design. Jeg er opptatt av både farger, og design, og jeg er veldig opptatt av klær med god passform. Klær som passer min kropp. De gode passformene, de finner ikke jeg på kjedebutikker. Der føler jeg ofte det bare er viktig å kunne si at de har klær for alle. Jeg føler de ikke tar hensyn til at en formfull kropp trenger en annen passform enn en kropp uten særlig former. De som designer klær for oss kvinner med kurver, de sitter oftest også med kunnskapen som trengs.

Vi har sikkert alle våre favoritter når det kommer til ulike merker, og det betyr så mye når man virkelig finner en produsent/produsenter som har de klærne som passer vår kropp. Jeg tror vi er mange som har lett lenge, og jeg tror det er mange som har gjort utallige bomkjøp. Jeg har funnet mine favoritter, og det er flere produsenter som jeg liker veldig godt. To av disse er utvilsomt Studio og Gozzip. Jeg skal vise litt klær fremover, og forhåpentligvis så finner også du noen plagg som du vil ha i din vårgarderobe. Det er mange butikker som selger begge merkene, både fysiske butikker og nettbutikker. Trenger du hjelp, så kan du bare ta kontakt, så skal jeg prøve å hjelpe den videre. Det er ca 30 butikker som fører disse merkene.

Jeg falt veldig for en kimono og en oversized tunika fra Gozzip. Utrolig flotte farger, og et nydelig blomstermønster. Litt sånn japansk inspirert i mønsteret, og plaggene har en sånn silkelook. Plaggene er i 95% polyester og 5% elastan. Vivian Kimono heter den kimonoen/cardiganen jeg har på meg på dette første bildet. En flott, tynn jakke som man kan ha en ensfarget topp under, og et tøft, langt smykke. Toppen jeg har under, den kan jeg anbefale dere å ha i klesskapet. Den er også fra Gozzip, heter Gitte Panel Dress, og finnes i mange ulike farger. Det å ha denne i et par, tre farger, da har man alltid klassiske, ensfargede topper man kan bruke til så utrolig mye.

Samme farger, og samme mønster får man også i en oversized tunika som heter Charlotte. Denne skal være litt romslig. Både kimono og tunika har jeg i str. M som da tilsvarer en 46/48. Husk også at Gozzip er veldig romslig i størrelsene.

Det kommer også denne våren mye blomster på klærne. Og med blomster, så er det ofte enten, eller. Enten liker man blomster, eller så liker man det ikke. Jeg var ikke så glad i blomster på klær tidligere, men det har endret seg med årene. Nå er det mange design med blomster som er veldig fine synes jeg. Gozzip har en del blomster i vår, og en av de tunikaene jeg liker godt, det er den som heter Sabrina. Her er det mye grønt blant fargene, og det likte jeg godt. En flott, småblomstrete tunika. Tynn i stoffet, og behagelig å ha på seg.

Sirkler og prikker har kanskje ikke vært blant de store favorittene mine. Ofte har jeg tenkt at det kan bli for mye av det gode, men…i vårkolleksjonen til Gozzip, så er det en tunika med sirkler som jeg liker veldig godt. I tillegg, så sitter den veldig fint på meg synes jeg. Armlengden kunne vært bittelitt lengre, men den er innafor sånn akkurat 🙂 Tunikaen i sort og hvitt, den heter Ellen. En litt sånn uformell tunika i høykvalitets viskosejersey. Løs passform med V-hals og korte ermer. Midt foran med dette sirkelmønsteret.

For dere som ikke liker så mye mønster, men som synes at et lite brekk med farger kan være fint, så er kanskje Ditte tunika være noe for dere. Den er absolutt noe for meg også. Denne liker jeg veldig godt. Enkel, sort, men med litt mønster. A-form med V-hals og 7/8-ermer. Kontrastfargetrykk i nedre del foran. Denne finnes med pink print, som er den jeg har på bildet. Og den finnes med blue print.

Litt dyriske mønstre, det dukker jo også ofte opp i kleskolleksjonene, og jeg vet en del av dere er glad i dyremønstre. Zebra er det dyriske mønsteret til Studio denne våren. Sorte og hvite striper. Annelise heter serien som består av en shirtdress, altså kjole med hette, og også en cardigan med glidelås. Jeg digger å gå i shirtdress. Det blir nok mest hjemme, men det er så utrolig behagelig.

Det siste plagget jeg vil vise i dag, det er også med blomster, og med flotte farger. Sandra Dress heter kjolen, eller jeg kommer til å bruke den åpen som en jakke, for det er knapper hele veien. Tøff med en topp inni. Denne er fra Studio.

Jeg håper helgen blir fin. Her skal jeg prøve å komme litt mer i orden i den nye stua mi. Jeg er så fornøyd med resultatet. Jeg kan nesten ikke helt skjønne at dette en gang har vært et mørkt kinorom. Nå er det en lys, flott stue som jeg garantert kommer til å bruke masse. Den nye sofaen er på plass, gardinstanga er oppe, og i går ble sydama som jeg bruker ferdig med å sy opp gardinene. Så da satser jeg på at gardinene kommer opp i løpet av helgen. Bordet fikk jeg også i går, så da skal det monteres…men ikke av meg hehe. Vi blogges igjen i morgen!

Fy fader! Noe så vondt har jeg ikke opplevd om man ser bort i fra det å føde. Det var så ille at man nærmest trodde den siste dagen var kommet. Vel, kanskje jeg ikke trodde akkurat det, men jeg for noen smerter! Jeg vet iallefall at jeg ikke har hatt skikkelige smerter før dette kom som lyn fra klar himmel.

Vi kan skru tiden tilbake nesten to uker. Mandag for snart to uker siden var en helt vanlig mandag med trening, og en dag med avtaler og gjøremål. Ut på ettermiddagen tar jeg en rask titt i kjøleskapet for å planlegge middagen. Der ligger det en pakke med kyllingfilet som jeg finner ut at jeg må bruke den dagen siden siste forbruksdag er nettopp den mandagen. Men så lenge den er vakumpakket, så har jeg ingen betenkeligheter med å spise denne til middag. Min mor er veldig skeptisk til kylling, og hadde nok ikke spist kyllingfilet som gikk ut den dagen man skulle ha den. Jeg tenker den er trygg. Bruner den i pannen som jeg pleier, og inn i form i ovnen i 40 minutter, eller det ble 35 min denne gangen. Fileten er fint stekt. Ikke noe rosa, og smaker godt.

Rett etter midnatt våkner jeg med noen enorme smerter i magen. Jeg har tydeligvis aldri hatt skikkelige magesmerter før, for dette var helt grusomt. Jeg var kvalm, og etter hvert, så gikk det begge veier. Det å kaste opp, det er noe av det verste jeg vet, og noe jeg ikke har gjort på evigheter. Sånn gikk det hele natten med enorme smerter på toppen. Det ble så ille at jeg måtte ringe Legevakten, og siden det kun var kort tid til fastlegen åpnet, så ble avtalen å dra dit. Bare å komme seg til fastlegen føltes som en dagsmarsj. Urinprøve, CRP, metning, puls, hjerte, nyrer og diverse andre prøver var helt fine. Konklusjonen til fastlegen ble akutt matforgiftning. Så det var altså denne forbaska kyllingfileten som var synderen. Og var det da man skulle ha hørt på mammas kloke ord…

Smertene ga seg ikke. Noe mindre smertefullt ble det etter hvert, men de ble altoppslukende, og tok alt fokus selv om jeg prøvde å fokusere på andre ting. Matlysten var borte, trening var uaktuelt, så det har vært mange hjemmedager de siste to ukene hvor jeg ikke har orket særlig mye. Når jeg tenker på kyllingfilet, så brekker jeg meg, og det kommer til å gå evigheter til jeg spiser kyllingfilet igjen. Det ble et nytt legebesøk da legen ville ha meg tilbake dersom smertene ikke ga seg. Nye prøver, masse prøver. Alt var like fint som sist. Så akutt matforgiftning var fortsatt diagnosen, og alt alvorlig er utelukket. En matforgiftning kan visst sitte i en god stund hos en del, og magen kan bli hard og trøblete, og det var akkurat det jeg opplevde. Etter å ha prøvd å få kontroll på magen, så ser det nå ut til å gå rette veien, men dette har virkelig vært forferdelige dager. Jeg tenker på alle dere som sliter med diverse mage og tarm sykdommer, og på måten dere takler en hverdag med smerter, og magetrøbbel. Min mor er en av de, og nå har jeg kjent på hvordan hun i lange perioder hadde det. Jeg ber virkelig til høyere makter om at dette nå er i ferd med å normalisere seg som det kjennes ut til. Fortsatt en del ubehag i perioder, men laaangt fra slik det var på det verste. Ingen krise at mat ikke frister, men det er rart å gå på butikken og ingenting frister. Når jeg lage rmat, så har jeg ikke lyst på den, men når jeg spiser, så smaker det helt greit. Vann har jeg heldigvis drukket i litersvis disse dagene, og når Pepsi Max’en heller ikke smaker godt, da er virkelig noe galt.

Her om dagen, så tenkte jeg også på om det kunne være Saxenda som var årsaken til smertene. Jeg tviler, men man vet aldri. Er det noen av dere som bruker Saxenda som har opplevd det samme som meg? Jeg har nok mest tro på legens diagnose, men det dukket plutselig opp i hodet mitt. Har forøvrig ikke brukt sprøyta disse dagene som formen har vært så laber. Tanken på å stikke seg i magen som var så vond, det fristet ikke.

Er det ikke typisk at når man føler at ting går den rette veien, så er det noe som skjer, og som setter en ut av spill en periode? Dere som følger bloggen min vet hvor viktig trening er blitt for meg. Jeg har endelig fått den følelsen av at jeg må trene, og at treningen gir meg så utrolig mye både fysisk og psykisk. Når treningene ikke blir som planlagt, så må det være fordi jeg ikke klarer å komme meg ut og på trening. Da må formen være laber, og akkurat formen, den har ikke vært noe å skryte av de siste 14 dagene. Som jeg har savnet treningen, men samtidig har det vært godt å kjenne på at jeg faktisk har skjønt at trening er noe kroppen ikke har orket i denne perioden. Da har det vært greit, men nå som formen forhåpentligvis begynner å komme tilbake, så kjenner jeg på abstinensene, og i morgen ser jeg frem til å prøve meg på trening igjen.

Livet går opp og ned, og man vil møte på noen motbakker i blant. Det er tungt når man er i motbakken, og så er det en god følelse å kjenne på når motgangen slipper mer og mer taket, og den gode hverdagen er tilbake.

Ha en nydelig søndag der ute!