En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

I disse dager skjer det noe interessant i Frankrike.

Der har myndighetene valgt å gi mennesker med fedme tilgang til moderne behandling på statens regning. Ikke fordi de mener folk skal slippe å ta ansvar for egen helse. Ikke fordi de har gitt opp forebygging. Men fordi de har forstått noe som burde være innlysende:

Det er ikke enten forebygging eller behandling. Vi trenger begge deler.

Samtidig som Frankrike satser på folkehelse, kosthold og forebyggende tiltak for kommende generasjoner, velger de også å hjelpe dem som allerede er syke.

For fedme er en sykdom.

Det er ikke en dårlig vane.

Det er ikke mangel på viljestyrke.

Det er ikke et karakterbrist.

Det er en sykdom som rammer millioner av mennesker, og som øker risikoen for blant annet diabetes, hjerte- og karsykdommer, søvnapné, leddplager og en rekke andre alvorlige helseutfordringer.

Men hva er egentlig moderne behandling?

For mange handler moderne fedmebehandling om legemidler som Wegovy og Mounjaro. Medisiner som påvirker hormonene som regulerer sult, metthet og belønningssenteret i hjernen.

For mange av oss betyr det mindre matstøy, færre cravings, bedre metthetsfølelse og dermed en reell mulighet til å gjennomføre de livsstilsendringene helsevesenet forventer at vi skal klare.

Dette er ikke mirakelmedisiner.

Man må fortsatt ta gode valg. Man må fortsatt tenke på kosthold. Man må fortsatt være fysisk aktiv.

Men for første gang har mange fått et verktøy som gjør kampen mot fedmen mulig å vinne.

Likevel er det som om all forståelse forsvinner når sykdommen heter fedme.

Ingen ville sagt til en pasient med lungekreft at behandling må vente fordi vi heller burde bruke pengene på å forebygge røyking.

Ingen ville sagt til en pasient med diabetes at vi ikke kan behandle sykdommen fordi vi heller må fokusere på kosthold.

Men når det gjelder fedme, er tonen ofte en helt annen.

Da handler diskusjonen plutselig om hvorvidt pasientene fortjener hjelp.

Og det er nettopp der problemet ligger.

For norske politikere må slutte å spørre om vi fortjener hjelp.

De må begynne å spørre hva vi trenger.

For vi trenger hjelp.

Og vi fortjener den også.

Stigmaet rundt overvekt lever dessverre i beste velgående. Ikke bare i samfunnet generelt, men også blant dem som sitter med makten til å gjøre noe.

Når mennesker med fedme igjen og igjen må argumentere for hvorfor de skal få tilgang til behandling som kan forbedre helsen, livskvaliteten og i mange tilfeller redde liv, sender det et tydelig signal:

At sykdommen vår ikke tas like alvorlig som andre sykdommer.

Jeg leser stadig at departementet «vurderer» saken.

Vurderer.

Det ordet har vi hørt lenge nå.

Så lenge at mange av oss begynner å forstå hva det egentlig betyr.

At dette ikke ligger øverst i bunken.

At dette ikke haster nok.

At man sannsynligvis venter på flere aktører i markedet før man kanskje skal vurdere å vurdere dette enda en gang.

Imens går månedene.

Imens betaler mennesker med fedme tusenvis av kroner hver måned av egen lomme.

Imens står andre helt uten mulighet til å få behandling fordi økonomien rett og slett ikke strekker til.

For oss handler dette ikke om politikk.

Det handler om helse.

Det handler om livskvalitet.

Det handler om muligheten til å leve et lengre, friskere og bedre liv.

Jeg vet hva disse medisinene har betydd for meg.

Jeg vet hva de har betydd for tusenvis av andre.

Ikke som en «lettvint løsning», slik enkelte fortsatt liker å fremstille det.

Men som et verktøy som gjør det mulig å lykkes med de livsstilsendringene vi får beskjed om å gjøre.

Derfor blir jeg både frustrert og oppgitt når jeg ser at andre land nå tar grep, mens Norge fortsatt vurderer.

For hver måned som går, er det mennesker som ikke får den hjelpen de trenger fordi de ikke har råd til den.

Det burde bekymre politikerne mer enn det ser ut til å gjøre.

Frankrike har forstått at man både kan forebygge sykdom og behandle dem som allerede er syke.

Norge burde klare det samme.

For vi som lever med fedme trenger ikke flere utredninger, flere vurderinger eller flere år med venting.

Vi trenger handling.

Og vi trenger politikere som slutter å spørre om vi fortjener hjelp – og begynner å gi oss den hjelpen vi både trenger og fortjener. 💛

På oppfølgingstimen hos overlegen ved overvektsklinikken denne uken kom vi inn på et tema som jeg vet mange av dere er opptatt av.

Klikking.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har selv klikket på både Wegovy og Mounjaro. Det gjør også svært mange andre. Ikke fordi vi ønsker å være kreative med medisiner, men fordi behandlingen er dyr. Veldig dyr.

For mange handler det rett og slett om økonomi.

Derfor ble jeg litt overrasket da overlegen fortalte at hun ikke anbefaler klikking.

Det fikk meg til å tenke.

For hva vet vi egentlig om denne klikkingen som så mange av oss driver med?

Da Wegovy kom på markedet, begynte mange å kjøpe de sterkeste pennene og telle klikk for å få lavere doser. På den måten kunne pennen vare lenger, og kostnadene ble betydelig lavere.

Det samme ser vi nå med Mounjaro.

Noen kjøper høyere styrker og klikker seg ned til ønsket dose. Andre lar pennen vare lenger enn de fire ukene produsenten anbefaler.

Men her er det interessante:

Noen leger anbefaler dette.

Andre gjør det ikke.

Så hvem har rett?

Sannheten er at vi vet overraskende lite.

Det finnes svært lite forskning på selve klikkemetoden. Det betyr ikke at den er farlig. Men det betyr heller ikke at vi vet sikkert hvordan virkestoffet oppfører seg dersom pennen brukes utover det produsenten har testet og dokumentert.

For Mounjaro er anbefalingen at pennen skal kastes etter 30 dager.

For Wegovy finnes det også klare anbefalinger for hvor lenge en åpnet penn skal brukes.

Det er dette produsentene har forsket på.

Det er dette de kan garantere.

Men hva skjer dersom pennen brukes lenger?

Mister virkestoffet effekt?

Blir doseringen mindre nøyaktig?

Påvirkes stabiliteten?

Det vet vi faktisk ikke sikkert.

Og det er nettopp derfor overlegen min ikke anbefaler klikking.

Ikke fordi hun mener at folk gjør noe dumt, men fordi hun ønsker at behandlingen skal brukes slik den er testet og dokumentert.

Samtidig forstår jeg veldig godt hvorfor så mange klikker.

For dette handler også om penger.

Mange av oss betaler flere tusen kroner hver måned for en behandling vi trenger. Da er det ikke rart at man leter etter måter å få medisinen til å vare lenger på.

Jeg skal være ærlig:

Hadde disse medisinene vært på blå resept, tror jeg svært få av oss hadde sittet hjemme med kalkulator, klikkeskjemaer og regnestykker.

Da hadde vi brukt pennene akkurat slik produsentene har tenkt.

Jeg kommer ikke til å fortelle andre hva de skal gjøre.

Men etter samtalen med overlegen sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar.

For når det gjelder klikking, finnes det mange erfaringer og mange meninger.

Men overraskende få fakta.

Og kanskje er det nettopp det som er det mest interessante.

For min del, så slutter jeg nå å klikke. Usikker om jeg vil merke noe forskjell, men tenker å følge overlegens anbefaling.

Lag deg en god lørdag der du er! Jeg har hatt datter og barnebarn her et par dager, og det er verdifull tid. Vi blogges i morgen!

Denne uka var jeg til oppfølging hos overlegen ved overvektsklinikken. Jeg liker å være godt forberedt til slike timer, og denne gangen hadde jeg mange spørsmål med meg. Jeg føler nemlig at jeg står litt ved et veiskille på reisen min.

Jeg har nå gått ned over 40 kilo. Det er fortsatt litt uvirkelig å si det høyt. Da jeg startet denne reisen, handlet det først og fremst om å få bedre helse, mer energi og en kropp som fungerte bedre i hverdagen. Mye har blitt bedre. Jeg trener jevnlig, går turer, orker mye mer, har mye mer energi og kan nå kjøpe klær i vanlige butikker. Bare det siste er fortsatt noe jeg må klype meg litt i armen for å forstå.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Samtidig er jeg ikke i mål.

Jeg har fortsatt en betydelig overvekt, og jeg kjenner hver eneste dag på at dette handler om så mye mer enn mat. Det handler om tanker, følelser, vaner, stress og et hode som sjelden tar fri. Faktisk har fysioterapeuten min sagt at jeg påfører meg selv så mye tankestress at det sannsynligvis heller ikke hjelper kroppen når det gjelder vektnedgang. Stress kan holde på fett mener hun, og jeg har pratet med flere som mener akkurat det. Og jeg har MYE tankestress, så det ga meg litt å tenke på, for jeg tror nok det ligger mye sannhet i det.

Et av temaene vi snakket om på timen, var Mounjaro. Jeg fortalte at jeg opplever at effekten varierer. I starten kjente jeg tydelig metthet og mindre matstøy, etter hvert følte jeg at effekten ble svakere. Akkurat nå har jeg faktisk opplevd at metthetsfølelsen har kommet noe tilbake igjen, noe som viser hvor individuelt og litt uforutsigbart dette kan være.

Etter en god og grundig samtale landet vi på en konkret plan videre. Jeg skal nå øke dosen til 10 mg. Det smerter økonomisk, det skal jeg være helt ærlig på. Og 10 mg er absolutt det høyeste jeg kan gå økonomisk. Disse medisinene koster sykt mye penger når man må betale alt selv, og jeg vet at mange kjenner på akkurat den utfordringen. Samtidig har jeg kommet dit at jeg må spørre meg selv hva som er viktigst. Hvis en doseøkning kan gi bedre effekt og hjelpe meg videre på veien mot bedre helse, så er det en investering jeg velger å prioritere. Det er ingenting som tyder på at politikerne tenker å gi medisinen på blå resept, så man må nok belage seg på å betale dyrt av egen lomme ennå.

Vi kom også inn på dette med å «klikke» på slankesprøyta. Mange gjør dette for å spare penger. Sprøytene er dyre og ved å kjøpe en penn med høyere styrke kan man telle klikk og få flere doser ut av samme penn. Jeg gjør også dette.

Jeg ønsket å høre overlegens syn på dette, og hun var tydelig på at hun ikke anbefaler det. En sprøytepenn er laget for fire doser over fire uker. Når man bruker pennen utover dette, finnes det ikke dokumentasjon som viser hvordan effekten av medisinen er etter den perioden. Man vet rett og slett ikke om virkestoffet holder seg like stabilt som produsenten har tenkt.

Jeg forstår veldig godt hvorfor mange velger denne løsningen. Når medisinen koster det den gjør, er det lett å skjønne at folk prøver å få mest mulig ut av hver penn. Samtidig synes jeg det er viktig å dele informasjonen jeg fikk, slik at andre også kjenner til hva legene anbefaler.

Noe jeg er veldig glad for, er at jeg også skal få oppfølging av ernæringsfysiolog. Selv om jeg har gått ned mye i vekt, betyr ikke det at jeg er ferdig utlært. Tvert imot. Jeg tror det kan være utrolig nyttig å få nye innspill, se på kostholdet mitt med friske øyne og kanskje oppdage små justeringer som kan hjelpe meg videre. Hadde dette vært før reisen min startet, så hadde jeg sagt blant nei, men nå ser jeg frem til timen som er allerede til uken.

For meg handler dette ikke bare om kilo. Det handler om helse, energi, livskvalitet og om å bygge vaner som jeg kan leve med resten av livet.

Vi snakket også om veien videre generelt. Jeg tok opp spørsmålet om fedmekirurgi, et tema som jeg har tenkt mye på. Jeg skal være ærlig og si at tanken skremmer meg. Ikke nødvendigvis operasjonen i seg selv, men tiden etterpå. Jeg har lest om komplikasjoner, utfordringer og mennesker som har fått et vanskelig forhold til mat etter slike inngrep. Samtidig vet jeg at mange opplever fantastiske resultater. Jeg har i dag et utrolig godt liv, så jeg er redd for en dårligere livskvalitet etter en fedmeoperasjon.Men jeg har tid til å tenke. Pr i dag, så er det ingen fedmeoperasjoner i Agder. Alle er satt på vent pga mangel på personell ved gastroavdelingen i Arendal.

Akkurat nå er ikke dette veien vi går. Overlegen mente at jeg gjør så mye riktig. Jeg trener, er aktiv, har gått ned utrolig mye i vekt og er fortsatt motivert for å jobbe videre. Derfor fortsetter vi å fokusere på medisinsk behandling, kosthold, aktivitet og oppfølgingen jeg får. Det var godt å høre.

For selv om vekten ikke raser ned slik den gjorde i starten, så må jeg minne meg selv på hvor langt jeg faktisk har kommet. Jeg er ikke den samme Heidi som startet denne reisen. Jeg er sterkere. Jeg er mer aktiv. Jeg tør mer. Og jeg har bevist for meg selv at jeg ikke gir opp, selv når ting går saktere enn jeg ønsker.

Til slutt må jeg få lov til å gi litt ekstra ros til overlegen.

Gjennom hele denne reisen har jeg møtt et menneske som ser hele meg, og ikke bare tallet på vekta. Hun lytter, stiller spørsmål, utfordrer meg når det trengs og møter meg med både kunnskap, varme og respekt. Jeg går alltid ut fra timene våre med følelsen av å ha blitt tatt på alvor. Jeg fikk så mye skryt av henne, og det betyr utrolig mye. De resultatene jeg har oppnådd, de er hun så mektig imponert over. Resultatene er på høyde med de beste resultatene etter kirurgi. Man blir nok ekstra stolt når en overlege som jobber med dette daglig kommer med en slik tilbakemelding. Det gir en ekstra porsjon motivasjon til å fortsette reisen. Tanita skanningen jeg gjorde viste også veldig gode resultater siden sist jeg var der, bla så hadde det indre fettet minsket seg kraftig.

I en verden hvor mennesker med overvekt altfor ofte møter fordommer og enkle løsninger, betyr det enormt mye å bli møtt av en fagperson som ser hele bildet. Jeg føler meg utrolig heldig som har henne med på laget, og jeg er takknemlig for den oppfølgingen jeg får.

Jeg er ikke i mål ennå. Kanskje blir man aldri helt ferdig med en slik reise. Men jeg er fortsatt på vei.

Og akkurat nå tenker jeg at det er det viktigste. ❤️

Sammen med to gode venninner tok jeg turen til Nais i Lyngdal forrige uke. For oss er det omtrent en times kjøretur, men det er en tur jeg alltid gleder meg til. Vi er en liten venninnegjeng som prøver å få til noen turer dit i løpet av året, og det er like koselig hver eneste gang.

For dere som ikke kjenner til Nais, så er dette en fantastisk butikk for oss som ønsker flotte klær i større størrelser. Butikken er stor, oversiktlig og full av klær fra mange forskjellige produsenter. Her finner man klær fra størrelse 40 til 56, og utvalget er rett og slett imponerende. I tillegg jobber det en fantastisk gjeng der, med nydelige Barbro i spissen. Det er alltid hyggelig å komme inn dørene, og man føler seg både sett, velkommen og godt ivaretatt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne gangen hadde jeg faktisk en liten sommerkrise med meg i bilen.

Nesten alt sommertøyet mitt har blitt for stort.

Det er jo egentlig et luksusproblem, men samtidig betyr det at garderoben plutselig ikke fungerer slik den skal. Klær som henger, sklir og ikke sitter pent, blir fort liggende ubrukt.

Ganske raskt oppdaget jeg at jeg nå passer størrelse 46.

Bare det er nesten litt vanskelig å ta inn over seg.

Tenk at jeg en gang brukte størrelse 58.

Jeg tror ikke jeg helt klarer å forstå det selv alltid.

Og det stoppet ikke der. Flere overdeler satt faktisk også veldig fint i størrelse 44 også. Det er nesten litt surrealistisk å skrive.

Noe av det som kanskje har forandret seg mest, er at jeg nå kan handle klær i vanlige butikker. I mange år var jeg avhengig av spesialbutikker eller butikker med et mer begrenset utvalg i større størrelser. Nå kan jeg gå inn i vanlige butikker og finne klær som passer. Det er en frihetsfølelse som er vanskelig å beskrive. Jeg tror ikke alle forstår hvor mye det betyr før de har stått på den andre siden selv.

Klær har alltid betydd mye for meg. Ikke fordi klær definerer hvem jeg er, men fordi jeg elsker mote, farger, detaljer og følelsen av å finne plagg som får meg til å føle meg vel. Jeg har alltid vært opptatt av klær, også da kroppen var mye større. Forskjellen nå er at det har blitt lettere å finne det jeg liker, og utvalget har blitt mye større.

Det er noe helt spesielt med å stå i et prøverom, trekke på seg et plagg og kjenne at det sitter akkurat slik man ønsker. Ikke fordi størrelsen i seg selv er viktig, men fordi den representerer en reise som har krevd enormt mye arbeid, tålmodighet, motgang og viljestyrke.

Hvis jeg skal være helt ærlig, så er det ett merke jeg stadig vender tilbake til, og det er Kaffe Curve. Jeg elsker passformen, kvaliteten og hvordan klærne sitter på kroppen. De klarer å lage klær som både er komfortable og feminine, og svært ofte er det nettopp Kaffe Curve-plagg som blir favorittene i garderoben min.

Og shopping ble det!

Jeg kjøpte en nydelig hvit, strikket overdel fra Kaffe Curve. Den har perfekt armlengde, fin V-hals og var rett og slett utrolig behagelig å ha på seg. En sånn overdel som passer til nesten alt.

Jeg fant også en vakker hvit bluse fra Studio med 3/4-ermer og små blondedetaljer. Feminin, sommerlig og akkurat passe pyntet.

Så måtte det selvfølgelig bli en cardigan. Jeg elsker cardigans og kan egentlig aldri få nok av dem. Denne gangen ble det en nydelig hvit cardigan fra Kaffe Curve med små, søte detaljer. Hvit cardigan hadde jeg faktisk ikke fra før, så den var enkel å forsvare.

Til slutt kom dagens lille overraskelse. Helt på slutten oppdaget en av jentene en mønstret overdel fra Kaffe Curve. Vi prøvde den, og resultatet ble at alle tre kjøpte den!

Jeg brukte mye mønster tidligere, men de siste årene har garderoben min blitt stadig mer ensfarget. Derfor var det faktisk litt deilig å kjenne at jeg hadde lyst på litt mønster igjen. Noen ganger trenger garderoben et lite innslag av noe som skiller seg ut.

Så i dag dro jeg til Lyngdal med en liten sommerkrise.

Jeg kom hjem med fire nye overdeler, masse inspirasjon, gode samtaler, latter og en påminnelse om hvor langt jeg faktisk har kommet.

Fra størrelse 58 til 46. Fra å være avhengig av et svært begrenset utvalg til å kunne handle i vanlige butikker. Det er ikke bare tall på en lapp. Det er mange års kamp, tårer, håp, skuffelser, nye forsøk og hardt arbeid.

Det er lov å stoppe opp av og til og være litt stolt.

Nyt lørdagen der du er! Jeg har syklet 1,5 mil på treningssenteret på morraen, og skal nok bruke resten dagen ute i hagen. Vi blogges i morgen!

Det slo meg her om dagen hvor mye innholdet i handlekurven min har endret seg de siste årene. Ikke fordi jeg følger en streng diett. Ikke fordi jeg aldri skal kose meg igjen. Men fordi både kroppen, hodet og vanene mine gradvis har forandret seg.

Ikke over natta. Og ikke perfekt. Men sakte, litt etter litt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Før kunne jeg drikke enorme mengder melk. Virkelig hinsides mye. Nå tenker jeg nesten ikke over melk lenger.

Brød var også en mye større del av kostholdet mitt før. Nå blir jeg sjeldent fornøyd med “bare ei brødskive”. Jeg trenger noe mer. Mat som metter ordentlig.

Jeg har egentlig aldri vært glad i ferdigmat. Jeg lager fortsatt maten fra bunnen av, akkurat som før. Men innholdet i middagene har endret seg mye.

I handlekurven min ligger det nå mye mer grønnsaker enn før. Broccoli, paprika, løk og salater er blitt en naturlig del av hverdagen. Jeg kjøper mye mer ren kylling enn tidligere, og mye mindre pølser og tung mat. Jeg bruker sjeldent ren fløte i mat lenger også.

Det er ikke noe jeg føler at jeg “må”. Det har bare blitt sånn etter hvert.

Og søtt…
Der skjedde det noe veldig spesielt.

Da jeg startet på Wegovy mistet jeg nesten lysten på sjokolade. Etter at jeg byttet til Mounjaro forsvant enda mer av søtsuget. Det er egentlig ganske fascinerende hvordan både kroppen og hjernen kan forandre seg.

Jeg kan fortsatt få cravings. Absolutt. Akkurat nå er det Bixit-kjeks som har tatt helt av 😅 Men det er liksom ikke den samme konstante jakten på søtt som før. Setter meg aldri ned med verken smågodt skåla eller sjokoladen.

Likevel betyr ikke det at hodet mitt alltid henger helt med.

For selv om mye har endret seg naturlig, så betyr ikke det at all uro er borte.

Jeg tenker fortsatt altfor mye på vekt. Kjenner fortsatt på mye frustrasjon. Fortsatt bli redd for å gå opp igjen. Fortsatt kjenner jeg at mat og kropp tar mer plass i hodet enn jeg skulle ønske.

Jeg tror kanskje mange tenker at man en dag “kommer i mål”.
At hodet plutselig skal bli stille. At man skal klare å slappe helt av rundt mat, kropp og vekt.

For meg har det ikke vært sånn.

Ja, mye har endret seg naturlig. Handlekurven min er annerledes. Vanene mine er annerledes. Smakene mine har endret seg. Kroppen min har endret seg.

Men hodet…
Hodet jobber fortsatt.

Det vil nok alltid være en kamp på en eller annen måte. Jeg føler nok aldri at jeg helt klarer å slappe av. Tankene rundt mat og vekt ligger der fortsatt, noen dager mer intense enn andre.

Og kanskje er det viktig å være ærlig om akkurat det også.

For en vektreise handler ikke bare om kilo.
Det handler også om alt man bærer med seg i hodet etter et helt liv.

Jeg tror mange kjenner seg igjen i det ordet: cravings. Det er ikke bare «lyst på noe godt». Det er den følelsen når hjernen nesten låser seg på én bestemt ting. Når man plutselig kan sitte og tenke på en matvare lenge. Nesten som kroppen maser helt til den får det den vil ha.

Men hva ER egentlig cravings?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Cravings er sterke og intense ønsker etter spesifikke matvarer. Ofte handler det om mat som gir rask belønning i hjernen – sukker, fett, salt eller kombinasjoner av dette. Når vi spiser noe vi virkelig har lyst på, frigjøres blant annet dopamin i hjernen. Det gir en god følelse, litt trøst, litt ro, litt «aaah». Derfor kan cravings bli ekstra sterke når man er sliten, stresset, følelsesmessig tappet eller når kroppen er i ubalanse.

For meg ble dette veldig tydelig etter at effekten av slankesprøytene begynte å avta litt.

Da jeg startet med Wegovy, mistet jeg helt lysten på sjokolade. Det var egentlig ganske utrolig. Jeg som før kunne ha skikkelig sug etter sjokolade, bare… mistet interessen. Og da jeg senere byttet til Mounjaro, forsvant nesten all lyst på søtsaker totalt.

Men så skjedde det noe.

Etter hvert som effekten føltes svakere, kom cravings tilbake. Ikke på sjokolade. Ikke smågodt. Ikke chips.

Bixit.

Av alle ting.

Jeg har omtrent aldri spist Bixit-kjeks før i livet. Jeg har brukt dem som bunn i ostekake – som jeg for øvrig heller ikke spiser. Men plutselig fikk jeg helt dilla. Det er som hjernen min har bestemt seg for at akkurat DET er det beste i verden.

Og det rare er: du kunne tilbudt meg nesten hva som helst av kaker, sjokolade eller dessert – jeg hadde valgt Bixit-kjeksene.

De er jo egentlig ganske enkle. Sprø, litt grove, litt søte, med den smaken av korn, smør og karamellisert sukker. Den perfekte kombinasjonen av sprøtt og mykt. Ikke veldig fancy. Bare skremmende gode akkurat nå 😅

Så hvorfor skjer dette?

Sprøyter som Wegovy og Mounjaro påvirker blant annet appetitt, metthet og belønningssenteret i hjernen. Mange opplever mindre «matstøy» – altså mindre konstant tenking på mat. Men når effekten avtar litt, eller kroppen venner seg mer til medisinen, kan gamle signaler begynne å snike seg tilbake. Hjernen begynner igjen å søke raske belønninger.

Og da kan cravings dukke opp.

Det betyr ikke at man er svak. Det betyr ikke at man mangler viljestyrke. Det handler faktisk om biologi, hormoner, vaner og hjernens belønningssystem.

Hva kan man gjøre med cravings?

For meg hjelper det først og fremst å være bevisst på det. Ikke late som det ikke skjer. Jeg prøver å spørre meg selv:

– Er jeg egentlig sulten?
– Er jeg sliten?
– Har jeg spist for lite tidligere på dagen?
– Trenger jeg mat… eller bare ro i hodet?

Noen ganger hjelper det å spise mer protein og jevne måltider. Andre ganger hjelper det å distrahere seg litt. Gå en tur. Ta en kopp kaffe. Vente litt før man handler på impulsen.

Og så tror jeg faktisk på balanse.

For noen ganger er det helt greit å spise den kjeksen også. Og det gjør jeg nesten hver dag 😅 Hvis alt blir for strengt, kan cravings nesten bli enda sterkere. Jeg tror mange av oss kjenner til den følelsen av at «det man ikke skal ha», blir det eneste man tenker på.

Så ja… akkurat nå er det altså Bixit som gjelder her i huset 😂

Kroppen er rar. Hjernen er rar. Og denne reisen handler visst fortsatt om å bli kjent med begge deler.

Jeg håper du lager deg en god lørdag der du er. Jeg skal tilbringe dagen sammen med flokken min i Arendal, og ser veldig frem til det. Vi blogger i morgen!

I dag kjenner jeg ekstra på takknemlighet. Takknemlighet for livet, for reisen jeg har vært på, og for de små og store tingene som betyr så mye mer enn mange kanskje forstår.

I fjor kunne jeg for første gang kjøpe meg festdrakt. Jeg hadde drømt om det i så mange år, men aldri funnet noe som passet meg. Det var en litt vond følelse å stå på utsiden av noe man så gjerne ønsket å være en del av. Derfor betydde det så enormt mye da jeg endelig kunne prøve en festdrakt og kjenne at : denne passer meg. Denne er min.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og vet dere hva? Jeg føler meg så fin i den 💛

I år sitter den like fint, kanskje enda litt bedre. Det er en god følelse å ta med seg inn i nasjonaldagen. Ikke fordi klær er det viktigste, men fordi det handler om følelsen av å få være med. Følelsen av å kjenne seg vel. Følelsen av å kunne speile seg og smile litt.

I dag skal jeg feire med mine fine i Arendal, og jeg gleder meg til flagg, latter, god mat og tid sammen med de jeg er glad i.

Samtidig sender jeg en ekstra varm tanke til deg som gruer deg litt til denne dagen. Kanskje du sitter alene. Kanskje livet er tungt akkurat nå. Kanskje 17.mai føles mer sårt enn fint. Da håper jeg du kan være litt ekstra god mot deg selv i dag. Denne dagen trenger ikke være perfekt. Kanskje er det nok med en kopp kaffe i sola, et flagg i vinden eller et lite øyeblikk med ro.

Jeg ønsker dere alle en riktig fin 17.mai 🇳🇴
Ta vare på hverandre – og ta vare på dere selv

Denne uka hentet jeg ei ny turbukse. For mange er det kanskje bare ei bukse. For meg er det så mye mer enn det.

Jeg har aldri kunnet kjøpe turbukser i vanlige butikker. Ikke fordi størrelsen nødvendigvis har vært feil, men fordi leggene og lårene mine alltid har vært for store. Turbukser har sjeldent særlig vidde, og følelsen av å presse kroppen inn i noe som sitter som pølseskinn… den har jeg aldri likt. Selv om man finner store størrelser, betyr ikke det automatisk at passformen fungerer på en kropp som min.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Helt fram til for halvannet år siden gikk jeg turer i joggebukser. Det fungerte helt fint det. Men det betyr litt mer det og kunne ha ei skikkelig turbukse.

Jeg kjenner jeg er så glad for at Marianne kom inn i livet mitt. Dyktige Marianne som syr. For halvannet år siden sydde hun min aller første turbukse, og jeg kan nesten ikke beskrive følelsen det ga meg. Ei ordentlig turbukse. Ei bukse som faktisk passet kroppen min. Ei bukse jeg kunne gå på tur i uten å føle meg utilpass.

Jeg er evig takknemlig for å ha funnet ei så utrolig flink sydame. Marianne kan virkelig faget sitt, og hun gir seg ikke før buksene sitter 100%. Hun har fulgt meg på reisen min, og vet hvor mye dette betyr for meg.

Den første turbuksa var klassisk sort. Denne gangen gikk jeg for en mye sprekere og freshere farge, og jeg er så fornøyd! Litt moro må man jo ha 😊 Stoffet er litt annerledes og lager litt lyd når jeg går, men det gjør absolutt ingenting når jeg stort sett har musikk på ørene uansett 😂

Og vet dere hva? Det er faktisk litt fint å kunne bruke farger. Butikkene er fulle av freshe turbukser i fine farger, og da er det ekstra gøy å kunne ha det selv også.

Det høres kanskje ut som en liten ting. Men for meg er det enda et tegn på hvor mye livet har endret seg. Hvor mye lettere ting har blitt. Hvor mye mer jeg faktisk lever nå.

Så nå har jeg to turbukser å velge mellom når kroppen vil ut på tur 💛 Og vi kommer til å gå mye turer fremover turbuksene og jeg  💛

Nyt lørdagen der du er! Jeg skal på kirkegården med roser i rødt og hvitt til gravene. Ellers skal jeg kose meg inne i regnværet vi har her sør. Jeg krysser fingrene for oppholdsvær, og kanskje også sol i morgen på 17.mai. Jeg skal i dag finne frem festdrakta mi i dag. Festdrakta som jeg kjøpte i fjor, og gleder meg SÅ til å bruke den igjen. Skjorten trenger nok å strykes litt. Ellers er den klar. Festdrakta er også et synlig bevis på hvor langt jeg har kommet på reisen min…

Jeg har fått svar på røntgenbildene av kneet mitt nå.

Og der var det faktisk noe.

Lett til moderat artrose i venstre kne — som også er det kneet som innimellom har vært vanskelig og “kranglete”. Det høyre, 100% i orden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg skal være ærlig og si at det var litt blandede følelser å få svaret.

For på den ene siden håpet jeg jo selvfølgelig at det ikke skulle være noe særlig. At det bare var irritasjon, overbelastning eller noe som gikk over av seg selv.

Samtidig var det også litt godt å få en forklaring.

For når kroppen gir signaler over tid, så kjenner man ofte at man bare vil vite. Selv om svaret ikke nødvendigvis er det man håpet på.

For de som ikke helt vet hva artrose er, så er det rett og slett slitasjeforandringer i et ledd. Brusken i leddet blir gradvis dårligere, og leddet kan bli stivere, mer irritert og mindre bevegelig. Mange forbinder det kanskje med eldre mennesker, men artrose kan faktisk ramme i alle aldre — spesielt hvis et ledd har vært belastet mye over tid.

Det betyr heller ikke nødvendigvis store smerter eller at man blir “ødelagt”. Mange lever lenge med artrose uten store begrensninger, men man kan oppleve stivhet, verking, kne som krangler litt, mindre stabilitet eller at leddet reagerer mer på belastning.

Og når jeg leser om symptomene, så gir det jo egentlig mening.

Det som overrasket meg litt, var at forandringene faktisk var såpass tydelige at operasjon kunne vært aktuelt.

Men der er jeg absolutt ikke nå.

Kneet mitt er ikke ødelagt.
Jeg har ikke store smerter.
Det stopper meg ikke fra å leve.
Men det kan irritere, være stivt, krangle litt innimellom og minne meg på at “hei, her er det faktisk noe”.

Og akkurat nå er fokuset mitt et helt annet enn operasjon.

Jeg vil gjøre det jeg kan for å styrke kneet mest mulig.

Jeg har faktisk vært veldig flink med kneøvelser over tid, og jeg merker forskjell. Det er ikke perfekt, men det har absolutt blitt bedre. Nå skal jeg også til fysioterapeut for å få et enda bedre og mer tilpasset opplegg.

Og det er kanskje noe av det viktigste jeg har lært:
At trening faktisk kan bety utrolig mye selv om man har artrose.

Mange tenker kanskje at man bør være forsiktig og bruke kneet minst mulig når man får en sånn beskjed. Men det motsatte er ofte det som hjelper mest.

Man kan ikke trene bort artrose.
Brusken vokser ikke tilbake.

Men man kan styrke muskulaturen rundt kneet.
Få bedre stabilitet.
Mindre smerter.
Bedre funksjon.
Og for mange kan trening være det som gjør at man kan holde ting stabilt i mange år.

Det gir meg faktisk motivasjon.

For operasjon er ikke noe jeg ønsker nå.
Og hvis jeg kan holde kneet såpass bra med trening, styrke og tilpasninger at jeg kanskje kan unngå det lenge — eller kanskje helt — så er jo det fantastisk.

Når det gjelder hvorfor det har blitt sånn, så tror jeg egentlig ikke kroppen min er så mystisk.

For min del handler det nok mye om høy vekt over veldig mange år. Knær bærer mye. Og over tid setter det spor.

Det er ikke alltid så lett å skrive svart på hvitt.
Men det er samtidig en del av historien min også.

Og kanskje er det litt viktig å være ærlig om akkurat det.

Ikke for å være hard mot meg selv.
Men fordi helse ikke alltid handler om utseende.
Noen ganger handler det bare om å gi kroppen litt bedre arbeidsvilkår videre i livet.

Så nå fortsetter jeg.
Med trening.
Kneøvelser.
Tålmodighet.
Og et mål om å ta vare på kroppen min best mulig fremover.

Det er kanskje ikke svaret jeg håpet på.
Men det er et svar.
Og noen ganger betyr det faktisk mye i seg selv ❤️

Tirsdag dro jeg innom Lager 157 – en butikk som faktisk var helt ukjent for meg fra før – for å se etter en genser frisøren min hadde på seg. En sånn enkel hverdagsgenser som bare så skikkelig behagelig ut.

Jeg gikk inn litt sånn nysgjerrig, egentlig uten å forvente så mye.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fant den ganske fort. Tok med meg en L inn i prøverommet.

Og jeg gikk rett i den.

Det var nesten litt rart hvor enkelt det var. Ikke noe stress, ikke noe “denne er kanskje litt trang”, ikke den vanlige kampen i prøverommet.

Den bare satt.

Jeg ble stående og se på meg selv i speilet litt lengre enn jeg pleier. Mer sånn… observerende enn kritisk.

Og det slo meg at jeg faktisk hadde tatt L. Ikke XL. Ikke “ta den største for sikkerhets skyld”. Bare L.

Det høres kanskje lite ut, men for meg var dette faktisk ganske stort.

Det føltes nesten uvant å stå i en vanlig butikk og faktisk finne noe som passet uten stress.

Jeg er så vant til en helt annen type shopping. Stormote, lange og vide plagg, klær som skal skjule mer enn de viser – og ofte til ganske høye priser.

Genseren kostet 100 kroner. Jeg må innrømme jeg stoppet litt opp der.

Det endte med tre gensere i tre ulike farger. Fordi de var så fine, så behagelige, og ikke minst billige

Kvaliteten gjenstår å se. Men akkurat nå er ikke det det viktigste.

For dette handlet ikke bare om gensere.

Det handlet om å stå i et prøverom, ta på seg en L, og kjenne at det faktisk funker.

Og kanskje enda mer: å gå inn i en butikk jeg ikke engang visste fantes for bare en liten stund siden – og føle at det var plass til meg også der.

En liten ting for mange.
En stor ting for meg.