Minus 28 kg er passert!

En kilo hadde jeg gått ned når jeg var på vekta denne uken. Totalt har jeg nå gått ned 28,5 kg siden september. Jeg nærmer meg nå en vektnedgang på 30 kg Det er mye! Jeg har begynt å tenke på 1/2 kilos smørpakker når jeg prøver å se for meg hvor mye jeg har gått ned. Og vektnedgangen min er nå på 57 pakker med smør. 57 smørpakker! Jeg har mistet vekten av eldste barnebarn og litt av det yngste også. Når man lager slike bilder, så klarer man bedre å se hvor mye dette faktisk er.

Raskt nedover går det ikke. Siden jeg oppdaterte dere 1.juni, så har det ikke vært en nedgang på mer enn 1,5 kg, men det igjen er i snitt en halv kg i uken, og det er jeg fornøyd med. Ikke super fornøyd, men fornøyd. Skal jeg bli super fornøyd, så må vekta ha gått ned 1 kg eller mer i uken. Da skal jeg love deg at det er jubel på vekta. I dag ble det jubel, for i dag ble det altså 1 kg ned siden forrige uke. Jeg har min egen lille jubeldans på vekta.

Og joda, jeg vet. Jeg vet at jeg må være mer tålmodig. Jeg må akseptere at vekta kan gå opp, og at den kan stå stille i perioder, men det er ikke lett å finne denne tålmodigheten når man har jobbet iherdig uke etter uke. Men jeg vet at jeg gjør en sabla bra jobb, og jeg vet at jeg må være fornøyd med det jeg gjør, og det jeg har oppnådd. Jeg jobber med tålmodigheten hver dag, og jeg håper jeg blir bedre på dette steg for steg, men lett er det ikke. Jeg er jo heller ikke verdens mest tålmodige person i utgangspunktet, så utgangspunktet er jo ikke det beste. Heldigvis har jeg så mye gode folk rundt meg som hele tiden minner meg på disse tingene. Som fysioterapeuten min som minner meg på hvor godt jeg trener, og at jeg da beholder muskler. Muskler er som vi alle vet så viktig å jobbe godt for å beholde. Viktigheten av en solid kropp må vi ikke glemme. Mange som går ned i vekt mister også muskelmasse, og det er kun bra for tallet som vises på vekta, ikke for helsen og kroppen vår. Fastlegen min som bare er et stort smil når vi treffes, og som ikke kan fortelle meg nok ganger hvor utrolig bra denne vektnedgangen er, og hvor stolt jeg må være av meg selv. Jeg har aldri våget å spørre han om han hadde troen på at jeg ville klare dette. Jeg hadde vel ikke helt troa selv for å være ærlig. Ikke helt fra starten. Ikke at det skulle bli så bra som dette.

Jeg sier til alle jeg snakker med om vektnedgangen at jeg har fått et helt nytt liv, og en helt ny hverdag, og det er 100% sant. Alt er så mye lettere, og det å kjenne på den følelsen kan ikke beskrives med ord. Alt av bevegelse er så mye lettere. Jeg orker mye mer, og klarer mye mer. Ting som har vært et slit tidligere er ikke slitsomt lengre. Helsen min har blitt mye bedre. Blodsukkeret har stabilisert seg på et nivå som legen pr. nå er fornøyd med, men det er fortsatt en vei å gå her også for kanskje og kunne klare meg uten medisiner en dag. Om jeg kommer dit, det vet jeg jo ikke, men mange gjør det når de går ned i vekt, så man håper jo….en dag.

Den mentale helsen er også blitt mye bedre. Jeg merker at jeg ikke tenker så mange negative tanker som før. Jeg ser på meg selv på en annen måte. Jeg som person har ikke endret meg i forhold til hva jeg tenker, føler og mener. Den innvendige Heidi er akkurat som før, men jeg ser på kroppen min på en helt annen måte. Det føles godt og ikke ha det negative tankekjøret som jeg hadde før. Digg føler jeg meg ikke, men likevel har jeg en kropp som jeg er mer fornøyd med. Jeg er mer glad, og har et mye jevnere, godt humør. Jeg smiler mye mer. Det føles så ubeskrivelig godt.

Jeg ser at jeg kunne ha valgt å spise den typiske” slankematen “, men jeg tror at valget om å spise ” vanlig mat ” er det riktige valget for meg. De som tenker at det å gå på en av de ulike sprøytene er en quickfix, de tar veldig feil! Man får en drahjelp i forhold til at man blir fortere mett, og dermed ikke orker like mye mat som før, men det alene er jo ofte ikke nok. Man må jobbe målbevisst i forhold til å tenke på hva man spiser, og man bør ha inn en visse dose med aktivitet/trening. Når det gjelder trening, så føler jeg selv at der er jeg veldig god. Jeg trener mye og godt, og vet at jeg får en gevinst av å være såpass aktiv, ikke minst etter hvert som jeg blir eldre med en mer stabil og sterk kropp.

Målet er 30 kg til, eller når jeg kjenner meg fornøyd med kroppen min. Der er jeg absolutt ikke ennå. Tallene er ikke de viktigste, men jeg kjenner at de betyr en del. Vekten blir litt altoppslukende til tider. Det at jeg går på vekta mer enn en gang i uken feks. Det bør jeg ikke gjøre, men så gjør jeg det likevel. Her er det mye å jobbe med, men jeg tror ingenting kommer ut av kontroll, for kontrollen, den har jeg ennå selv om vekten nok blir litt for mye fokus til tider.

Nyt lørdagen der du er. Her er de to flotte prinsene på besøk sammen med datteren min, vi koser oss masse. Vi blogges i morgen!

Løshud er ikke akkurat digg

Det å fikse på utseende, det vekker alltid stor diskusjon. Det skrikes ganske høyt fra mange når emnet kommer opp, og det er jo helst de som er i mot at man fikser på utseende som selvfølgelig skriker høyest, og som tenker at de vet best. Jeg kjenner jeg blir litt oppgitt av slikt jeg. Når ble andre sjef over valg vi mennesker tar? Hvorfor skal vi mene så mye om hva andre velger å gjøre? Hvorfor tror så mange at de vet best? Dette gjelder ikke bare når det kommer til å fikse på utseende, men det gjelder det meste. Vi møter akkurat det samme når det kommer til bruken av feks slankesprøyter.

Ei god venninne tok nettopp sin første Botox injeksjon, og du verden så mye kritikk hun har møtt fra andre venninner som hun fortalte det til. Hun angrer dypt på at hun fortalte det, for kritikken har vært ganske så hard. Jeg tenker, hvorfor ikke om det er det hun ønsker? Jeg hadde gjort det samme om jeg hadde hatt behov for det, og kanskje kjenner jeg på behovet etter hvert. Jeg ser ingen grunn til å kritisere de som tar valget om feks botox. Hvorfor skal vi andre mene så mye om noe vi ikke har noe med?

Jeg føler på et ansvar for det jeg skriver. Jeg har vært bevisst på at bloggen min skal være en dønn ærlig blogg, og jeg skal kunne stå for det jeg skriver. Jeg vil ikke reklamere for noe som jeg selv ikke kan stå inne for uansett hvilken avtale man blir tilbudt. Min blogg har voksne lesere. Det blir annerledes for meg enn for de som skal nå de yngste leserne. Mine lesere har evne til å være kritisk, og til å legge seg opp sin egen mening. Likevel så har jeg et stort ansvar, og jeg tenker alltid godt igjennom hvordan det jeg skriver kan påvirke de som leser innlegget mitt.

Jeg mener hver og en av oss voksne selv må bestemme om vi vil fikse på egen kropp, eller ikke. Hva man velger å gjøre, og hva man velger å fikse på, det er et valg hver enkelt av oss må få lov ta. Ingen har noe med hva andre gjør, og hvilke valg som tas. Valgfrihet, det er en viktig ting, også når det kommer til å fikse på utseende. Men denne valgfriheten gjelder oss voksne, den gjelder ikke unge jenter. Det er utrolig trist når unge jenter er så misfornøyd med egen kropp at de føler de må legge seg under kniven. Har man store komplekser for noe, så tenker jeg det er ting man bør diskutere med legen sin istedenfor å legge seg under kniven uten helt å vite hva slags konsekvenser det kan få.

Jeg er for at voksne må få ta egne valg uten at vi andre skal blande oss inn. Vi kan ha en mening om det å fikse på utseende, men vi trenger ikke hyle for høyt om det alltid. Si en mening er en ting, hvordan man sier det er en annen. Vi har ikke noe med hva andre gjør. Vi er alle vår egen sjef. Hver enkelt av oss voksne har evnen til å ta egne valg, men de unge der ute, det er en helt annen diskusjon. Der er det viktig at salonger og klinikker har strenge regler som blir fulgt. Vi påvirkes i alle krinkler og kroker, men forhåpentligvis så har de fleste av oss evnen til å sortere, og dermed ta de valgene som vi mener er gode for oss. Det er ikke alltid like lett for de yngste. Når et forbilde forteller at noe er bra, så er det sånn det er.  Og bloggere er jo et forbilde for veldig mange, og her må bloggere ta ansvar, og være det forbildet de faktisk kan være. Selv med egne valg, så må vi voksne også være forsiktige i forhold til hva slags signaler vi gir til de unge rundt oss.

Jeg er for valgfrihet når man er voksen. Vil noen fikse på utseende, så er det deres valg. Vi kan ikke være gud, og sitte å tro at våre meninger er de riktige. Vi tar våre valg, og så må vi ene og alene ta eventuelle konsekvenser av valgene som vi tar. Jeg har mye jeg er misfornøyd med, og jeg skulle gjerne hatt en tryllestav som kunne fikset både på det ene og det andre. En slik tryllestav finnes dessverre ikke. Jeg kan gjøre mitt for å endre på de tingene jeg ikke liker, og jeg har valgt å gjøre det ved å endre på en del ting i livet mitt. Men jeg ser også at vektnedgangen gjør at huden endrer seg i en negativ retning, og det kjenner jeg en del på. Det er ikke digg med løshud både her og der.

Jeg tenker med skrekk og gru på hvordan huden min vil bli om jeg klarer å gå ned 30 kg til. Hjelp! Det vil bli mye løshud det. Jeg har sett det for meg i hodet mitt mange ganger, men det er jo lov å håpe at det ikke blir så ille som jeg noen ganger tenker. Samtidig så er jeg 54 år, og hvor mye huden trekker seg tilbake, det er vel ikke så mye i min alder. Om jeg kommer til å ta bort hud om jeg en gang når målet mitt, det aner jeg ikke. Jeg har lest så mye om hvor smertefulle slike inngrep kan være, så der er jeg noe usikker gitt. Man må vel se hvor ille det eventuelt kommer til å bli. Åreknutene derimot, de skal jaffal bort. Beina mine har blitt et hav av åreknuter. Jeg fortalte legen min om hvor mye åreknuter jeg nå har fått. Men han kunne fortelle at åreknutene, de har nok vært der lenge. De har bare vært godt kamuflert, og kommer nå frem i takt med vektnedgangen min. Så sånn var det 🙂

Jeg er opptatt av å ta vare på meg selv. Jeg har blitt 54 år, og den tingen jeg nok frykter mest, det er at vektnedgangen min skal sette for dype spor i ansiktet mitt. En ting er den løshuden ingen andre enn meg kan se, men ansiktet, det ser jo alle som møter meg. Så jeg frykter masse løshud i ansikt og på hals. Jeg synes allerede jeg kan se spor av det på halsen. Jeg skal ikke si at det er krise, men jeg kan fort føle at det blir nettopp det. Jeg har ikke lyst til å se ” gammel ” ut i ansiktet, og det gjør jo veldig mange som går ned mye i vekt. Skjer det, så kan det godt være at jeg kommer til å fikse på det om jeg kan det. Jeg vet ikke hva man kan få dekket i det offentlige når det kommer til å fjerne overflødig hud, men ser jeg store, negative endringer i spesielt ansiktet, så skal jeg sjekke alle muligheter som finnes i håp om at jeg kan gjøre noe med det. Jeg ser ikke negativt på botox og andre ” hjelpemidler.” Ikke alle ville ha gjort det samme, men dette blir mitt valg, og for meg vil det da være det riktige valget. Det vil alltid være noen som har meninger om alt, og som vil kalle meg jålete og forfengelig. Jeg bryr meg lite. Det har jeg hørt i mange år allerede. Og her kommer vi tilbake til kjernen i blogginnlegget mitt i dag : Enkelte må liksom bare ha en mening om det meste, og om de fleste.

Jeg har lært meg å stå i stormen, men det er jo både frustrerende og sårende når andre skal mene så mye om valgene man tar. Det å være trygg på seg selv, og trygg på egne valg, det er en egenskap jeg digger hos mennesker. Trygghet er en egenskap som sier mye om en person. En trygg person stråler også av selvtillit, og selvtillit, det er sexy!

Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag!

 

 

 

 

Det gjorde så vondt å se meg selv….

Det var smertefullt, og det gjorde vondt langt inn i sjelen. Jeg ble nesten litt uvel. Kanskje litt flau, og skamfull. Jeg vet ikke helt hva alt var, men jeg skal love deg at her ble det masse følelser og tanker på en gang. Få positive følelser for å si det sånn.

Dette bildet er tatt da jeg nok var på det største. Rundt 2000 kanskje.

 

Jeg har aldri hatt høye tanker om meg selv og kroppen min. Jeg har aldri vært komfortabel i egen kropp. Vekta har gått opp og ned, og det er vel kun en gang jeg har gått ned skikkelig mye, og da var jeg rundt 20 år, og heller ikke sånn kjempe stor. Det var vel helst i tiden etter jeg fikk datteren min at kroppen ble større og større. Det var da lipødemet slo ut i full blomst, kostholdet kunne nok ha vært mye bedre, og selv om jeg var aktiv, så hadde jeg svart belte i unnskyldninger for ikke å trene. I 2002 fikk jeg også livmorkreft, og det ble en tøff tid både fysisk og mentalt. I etterkant av operasjonen hvor de fjernet lymfeknuter, så fikk jeg også lymfødem, noe som resulterte i to tømmerstokker av noen ben. Så overvekten min er en sammensetning av årsaker.

Selv om jeg aldri har vært glad i egen kropp, og aldri vært komfortabel med den store kroppen, så har jeg alltid stått på barrikadene for å få være den man er i den kroppen man har. Det å bli akseptert uansett har vært en viktig sak å fronte. Det å sette fokus på stigmatiseringen av overvektige har vært viktig for meg. Jeg har fått lov til å være et ansikt, og en stemme i mange sammenhenger.

Våren 2022 fikk jeg en tlf fra finsk tv. De skulle lage en dokumentar om hvordan kropp blir fremstilt i kunsten, og i media. De hadde lest bloggen min, og ville gjerne ha meg med. I september 2022 kom et filmteam på 4 stk fra Finland til Kristiansand for å treffe meg, og for å gjøre opptak til programmet jeg skulle delta i. Fokuset var mye på utstillingen til den finske kunstneren Iiu Susiraja som bla hadde utstilling her i Kristiansand i 2020. Ei utstilling som skapte stor oppmerksomhet, og da mest av det negative slaget. Jeg var en av de som reagerte sterkt på denne utstillingen. Susiraja er samtidskunstner, og er selv en stor kvinne. I utstillingen hennes ” Dry Joy ” der brukte hun seg selv, og sin store kropp i bildene som blir vist. Etter å ha sett denne utstillingen, så ble jeg opprørt, provosert og lei meg. Jeg husker jeg deltok på NRK også i etterkant av utstillingen.

Det begynner å bli lenge siden det finske tv teamet var her i Kristiansand. Det begynner å nærme seg 2 år nå. Programmet skulle sendes i starten av 2023, men det tok sin tid før programmet var ferdig, og YLE sendte det i Finland. Det var i vår, så  to år etter jeg fikk telefonen fra dem. NRK skal også sendte programmet på nett, men jeg vet ikke når. Ikke vil jeg vite det heller, for det var smertefullt å se på….

Jeg fikk tilsendt linken fra den finske journalisten som intervjuet meg, og jeg var spent da jeg klikket inn for å se. Egentlig burde jeg kun ha brukt ørene, og ikke øynene, for det var smertefullt å se på. Det gjorde vondt innerst i sjelen. Var jeg så stor på det tidspunktet? Det var akkurat som om det var først da jeg innså hvor stor jeg faktisk har vært. Jeg kan ikke huske at jeg så meg selv sånn når jeg en sjelden gang så meg i speilet. Det var spesielt ansiktet som stresset meg når jeg så programmet. Ørten dobbelthaker liksom. Jeg så på måten jeg bevegde meg på. Så tungt. Nei, det var så vondt å se meg selv, og jeg fikk en slags ” wake up call.” Jeg vet at jeg har vært stor nærmest hele livet, og i programmet fikk jeg svart på hvitt hvor stor jeg så ut når andre så meg. Jeg har aldri fått det så nært på meg før som nå. Det var som om jeg glemte å høre på det jeg sa. jeg var kun opptatt av å se meg selv. Se hvor stor jeg var.

Dette er et screenshot fra det finske tv programmet.

En del kilo lettere. Bildet er vel tatt for et par mnd siden.

 

Etter å ha sett programmet, så satt jeg med en enorm takknemlighet over at den jenta jeg så i programmet, det er ikke den jenta jeg er lengre. Innvendig med tanker, følelser og meninger, så er jeg akkurat den samme, men utvendig har mye endret seg. Jeg sitter også med et håp om at jeg kan jobbe meg lengre nedover og få en kropp jeg kan bli glad i og være komfortabel med. Kropp er ikke lykke. Det er ikke kroppen som definerer meg, men når jeg ikke trives med kroppen jeg har, så er det viktig for meg det som har skjedd i forhold til vektreduksjonen. Jeg er både fysisk og mentalt på en helt annen plass i dag. En mye bedre plass. Livet og hverdagen er blitt så mye bedre, og jeg elsker endringene som har skjedd i livet mitt. Alt er så mye lettere, og kroppen jobber sammen med meg, ikke motsatt. Ting som var et slit før er ikke et slit lengre. Jeg beveger meg lettere. Orker mer. Klarer mer. Smiler mer. Kjenner mer på glede og lykke. Hodet er på en mer riktig plass. Jeg bruker ikke lengre så mye energi på å tenke på hvor stor og stygg jeg er. Det gjorde jeg før vekten begynte å gå ned. Å gå ned i vekt, det handler ikke om å bli verken digg eller attraktiv. Det handler om å bli glad i meg selv, og kroppen min. Det handler om helsen min, både den mentale og den fysiske.

Jeg kjenner at vekten går sent ned. Noen uker mye mer enn andre. Jeg nærmer meg – 28 kg, men jeg føler jeg må ha en god porsjon med tålmodighet. Kanskje er maten jeg spiser ” feil.” Jeg hadde sikkert gått ned mye mer om jeg levde på salat, og den typiske slankematen, men jeg spiser stort sett vanlig mat, men mye mindre enn før. Jeg blir veldig fort mett ennå, så mengden blir naturlig mye mindre enn hva jeg spiste før. Jeg spiser ikke sjokolade, men unner meg litt gummi godteri i blant, og litt salt, men mengdene kan ikke sammenlignes med hva jeg kunne spise før. Jeg trener også 6 ganger i uken, så det er klart at trening, det får man muskler av, og muskler veier mye. Jeg har lenge tenkt at jeg skal begynne å måle meg, men det blir liksom aldri noe. Men jeg vet at det er mange centimeter som har forlatt kroppen min.

Det smertet virkelig å se programmet fra finsk tv. Det var så vondt. Skikkelig vondt. Jeg kjente også en en glede og takknemlighet over at jeg er 28 kg lettere nå enn hva jeg var der. Etter å ha sett programmet så er jeg faktisk også veldig sikker på at jeg har gått ned en god del mer enn det jeg med egne øyne vet. Jeg hadde startet på Ozempic en god stund før jeg var på vekten første gangen. Det gikk noen måneder uten at jeg veide meg. Det var først da VG ville lage en reportasje at jeg gikk på vekta, så jeg er ganske så sikker på at jeg har tatt av en god del mer enn 28 kg…

Etter å ha sett programmet fra finsk tv, så er jeg stolt over vektnedgangen, og jeg sitter med et STORT ønske om at jeg aldri ender tilbake der jeg var, og det er det kun jeg som kan sørge for at jeg ikke gjør….

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

Er formfulle kvinner en egen rase?

Man har lyst til å dunke hodet hardt i veggen i blant. Man tror liksom ikke at noen kan stille slike spørsmål, men det er det faktisk noen som kan. Hva svarer man når man får spørsmål som: Hvordan er det å være sammen med deg sammenlignet med en slank kvinne? Hvordan fungerer dere formfulle i forhold til en slanke kvinner ? Kan dere ha sex på samme måte som slanke kvinner? Tror du det er et barn som lurer på disse tingene? Nei da, det er menn, voksne menn….

Jeg er med lilletåa inne i dating verdenen, så ikke mer enn såvidt. Jeg hadde for en tid siden en profil på Match, men jeg kjente at jeg ble noe oppgitt, så det ble med denne lille perioden. Nå har jeg en profil på Facebook dating, men jeg er ikke aktiv der i det hele tatt, og kommer kun på det når det ramler inn noen likes, og meldinger. Som oftest er de mye eldre enn meg, eller mye yngre enn meg. Begge deler er helt uaktuelt. Jeg synes dating via nettet er litt “skummelt “, og jeg føler meg nok ikke helt komfortabel med det. Men hvor treffer man en eventuell partner i dag? Selv om jeg er en sosial person, så går jeg ikke mye ut, og jeg er ikke involvert i organisasjoner eller lignende hvor man treffer mye mennesker. Og i dag så er jo ” alle ” single på ulike datingsider.

I dag måtte jeg bare få ut litt frustrasjon, for blant alle meldinger jeg mottar, så er det noen menn som tror at vi formfulle kvinner er en egen rase, en rase som skiller seg ut fra det å være en helt ordinær kvinne. Vi formfulle fungerer visst på en annen måte enn andre tror noen menn. Vi tenker ulikt, vi oppfører oss ulikt. Om disse få mennene er seriøse? Definitivt. En hadde aldri vært i noe forhold med en formfull kvinne, så han lurte på hva som skilte oss formfulle fra slanke når det gjaldt det å være kjæreste. Seriøst ? Egentlig så burde man ikke svare på sånt, men jeg kan jo ikke la være, så jeg lurte på hva han selv trodde. Han hadde ikke noe svar, men jeg kunne fortelle han at vi nok var helt vanlige kvinner, og ingen egen rase. Forskjellen, den er bare at vi har noen ekstra lag på kroppen sammenlignet med slanke. Jeg kunne opplyse vedkommende om at jeg kunne tenke, føle og leve helt slik andre kvinner gjorde. Om han var litt treig i toppen? Aner ikke. I mitt hode, så manglet han ganske mye.

En annen lurte på hvordan vi fungerte i det daglige sammenlignet med slanke…samme person lurte også på om vi kunne ha sex. Her ga jeg opp, og tvilte et øyeblikk på menneskeheten. Men for all del, dette var to av mange, men jeg følte meg et øyeblikk ikke som en vanlig kvinne, men en helt spesiell rase som ingen visste noe særlig  om. Jeg svarte vedkommende at det nok var stor forskjell på formfulle og slanke kvinner. Det var to helt ulike verdener på alle plan, så om han var vant til slanke kvinner, så ville han nok få et stort sjokk om han begynte å date ei som var formfull. Og når det kommer til sex, så må vi nok leve i sølibat. Det syntes han var veldig trist at vi måtte….

Jeg husker da jeg var med på programmet ” Tjukk ” i programserien ” Ikke spør om det”, så var teamet sex noe mange lurte på. Kunne vi som overvektige egentlig ha sex? Gikk det an liksom? Kunne det fungere ? Jeg husker vi lo mye av alle disse spørsmålene før opptak, men samtidig, så er det jo også leit at noen tror vi er så annerledes enn slanke mennesker. Hvorfor skulle vi ikke kunne ha sex, og ha et godt sexliv fordi om vi er store? Noen som er veldig store vil sikkert oppleve visse utfordringer, men som alle andre, så er nok også store mennesker kreative og får det til å fungere optimalt. Jeg tror jeg må ha et eget blogginnlegg om dette teamet senere.

Det er så mange myter, så mye synsing, så mange rare tanker rundt det å være formfull, eller overvektig. Det er kanskje på tide man begynner å skjønne at vi faktisk er akkurat som alle andre. Kroppen er annerledes, men ellers fungerer vi like bra, har et hode å tenke med som alle andre, og vi kan være en like god kjæreste som hvem som helst der ute. Å være en god kjæreste handler ikke om man er stor, eller liten, overvektig, eller slank. Det handler om personligheten min, og det handler om personligheten din.

Da jeg fikk disse spørsmålene, så følte jeg for at jeg måtte ut å undervise menn i hvordan en formfull kvinne fungerte. Jeg tror de som lurer hadde blitt overrasket over at det faktisk ikke er noen som helst forskjell annet enn størrelsen på kroppen.

Dating på nett er for meg utenfor komfortsonen, og litt “skummel .” Jeg vet ikke helt om jeg kommer til å finne drømmeprinsen der, men mulig jeg må tilbake på Match eller Møteplassen. Selvtilliten har nok også økt noe mer etter at vekten har gått såpass mye ned, og det gjør nok til at jeg vurderer nettdatingen på nytt. Det å være singel er absolutt ikke verken trist eller kjedelig. Jeg trives jeg, og kjeder meg aldri….men så var det dette med å være to. Det å ha en å dele hverdagen med, og oppleve sammen med, det savner jeg.

Ha en nydelig søndag der du er. I dag skal prinsene hjem til Arendal etter å ha vært her hos mommo siden torsdag. Jeg storkoser meg sammen med guttene mine, og jeg føler meg som verdens heldigste. Vi blogges til lørdag!

NB: Bilde jeg har brukt i dag er fra da jeg var med i programserien ” Ikke spør om det ” på NRK, så det er noen år gammelt nå….

Og der falt buksa ned….

Der falt buksa gitt. Rett ned. Jeg tok den på for å få status, og ned falt den. Det var ikke snakk om å sitte pent på plass i livet slik jeg er vant til at buksene mine gjør. Den ene etter den andre buksa falt ned, så denne dagen var det utvilsomt det store buksefallet her hjemme på Odderhei.

Jeg har aldri før opplevd at buksene har vært så store at de faller av. Aldri. Det var en sånn blanding av sjokk og glede tror jeg. Sjokk over at jeg faktisk har en buksekrise, glede over kiloene som er mistet. Altså buksekrise, det har jeg ikke hatt på mange år, og sist jeg hadde det, så var det ikke fordi buksene var for store, men fordi jeg slet med å få bukser til de store leggene mine. De siste årene har jeg hatt godt med bukser. Vide, gode bukser som jeg har følt meg vel i. Bukser som har skjult de store tømmer stokkene mine. Alltid stramme i livet, og over rompa, men med en veldig god vidde nedover. Som regel sorte bukser. Jeg har prøvd meg på andre farger, men det er de sorte jeg har vært mest glad i.

Pga utfordringene jeg har i beina, så har jeg sjeldent fått bukser på vanlige butikker, heller ikke i nettbutikken min. Av og til har jeg vært heldig at det har kommet inn en bukse med veldig god vidde, men det hører til sjeldenhetene. Så jeg har brukt sydame for å få spesialsydd bukser som kan passe mine utfordringer. Noen vil kanskje tro at jeg kun har ei bukse eller to fordi jeg som regel går i sort, og alle ser like ut, men jeg har hatt et godt utvalg av sorte bukser.

Nå som jeg har gått ned 27 kg, så merkes det også i klesskapene mine. Det er MYE klær som jeg har vært nødt til å legge bort. Masse overdeler som har har blitt altfor store, og jeg synes ikke det er så fint når klær slenger rundt meg. Da føler jeg meg bare enda større. Nå vil jeg helst ha overdeler som er litt mer kroppsnære, så gjett om ting endrer seg i takt med vekten. Det er ikke lenge siden jeg ikke klarte å gå med kroppsnære plagg.

Jeg hadde en opprydning i klesskapene for kort tid siden, og det var med blanda følelser jeg la bort det ene flotte plagget etter det andre. leit at jeg ikke kan bruke de flotte plagg lengre, men stor jubel fordi jeg endelig har klart å gå ned. Svære kasser ble fylt med klær som nå er for store.

Så var det tid for å prøve alle buksene mine. Jeg hadde tatt på ei bukse tidligere den dagen som var altfor stor i både liv og bein. Dette var i tillegg den nest siste buksen som sydama sydde til meg, så det er ikke så lenge siden den var perfekt i liv og bein. Nå var den stor både her og der. For stor i livet, for stor i beina og for stor over rompa. Jeg måtte bare legge den bort, for det så ikke fint ut, og i tillegg kan jeg ikke gå rundt å heise på buksen hele tiden når jeg er ute.

Så lenge denne buksen var såpass stor, så måtte jeg ta meg tid til å prøve alle buksene mine, og det fortsatt med de resterende som med den første : for stor, for stor, for stor, for stor… og sånn fortsatte det. 10 bukser måtte legges bort, eller det vil si, de fleste blir kastet. Jeg skal spare på to bare for å kunne se hvor jeg har vært en gang. de andre går i søpla. Disse er spesialsydd til meg. Spesialsydd til mine tømmerstokker og mine utfordringer, så derfor blir de kastet og ikke gitt bort. Og det å sy dem inn, det er en stor jobb, og samtidig så har sydama måtte lage nytt mønster tilpasset mine nye mål.

Når jeg kom til ei brun bukse, så opplevde jeg faktisk at den falt av meg! Jeg måtte bruke hendene for å holde den oppe, for denne ville ikke sitte i livet i det hele tatt. Og beina var også altfor store, og det hang masse stoff over rompa. Det så ikke akkurat pent ut. Jeg har prøvd å vise på et par bilder hvordan buksene nå har blitt til meg. Jeg er så glad i buksene mine, men…jeg er nok mer glad i å kjenne på at vekta har gått såpass mye ned som den er. Så selv om det faktisk er veldig trist at jeg må kvitte meg ned så mange fine bukser, så er det jo også stor jubel for at jeg faktisk opplever dette.

Nå er det buksekrise. Jeg har vel kanskje to bukser som jeg nå kan bruke, men det er kun sommerbukser. Så nå er sydama i gang med å sy to nye par med bukser til meg, og etter sommeren må jeg ha to par nye, sorte. Sydama skal også sy inn ei dongeribukse fra nettbutikken min. Aldri før har jeg passet disse, og nå må den syes inn. Det å oppleve buksekrise, det er noe helt nytt for meg gitt. I går måtte jeg ta på meg ei som var altfor stor, og da går man hele tiden å drar den opp. Litt sånn frustrerende det også. Man bruker så mye energi på å heise buksen opp for hvert skritt man tar.

I helgen har jeg prinsebesøk, noe som alltid er like fint. Jeg er så heldig som har to flotte barnebarn, og tid med dem er dyrbar tid.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

Styr unna!

Denne uken fikk jeg en veldig ubehagelig opplevelse, en opplevelse som for min del kunne ha endt verre enn den gjorde Og jeg vet at jeg aldri kommer til å sette mine bein på slike steder igjen.

Jeg er opptatt av velvære. For meg betyr det mye å ta vare på huden, på håret og ikke minst på føttene. Hudpleie har jeg alltid vært opptatt av, og jeg tenker at den store interessen kom sent i tenårene. Ikke at jeg har fått dette inn med morsmelken, for jeg kan aldri huske at mamma var så opptatt av disse tingene når jeg vokste opp, så interessen kom vel via blader kan jeg tenke meg. Tidlig begynte jeg å rense huden. Jeg var flink til å peele, og skrubbe, og jeg var flink til å legge maske. Jeg ser veldig tydelig at årene med omsorg for huden min, det har jeg fått igjen for. Jeg har opp igjennom vært skikkelig flink. Etter hvert som man ble mer voksen, så kom flere viktige produkter inn i den daglige omsorgen for huden min. Jeg har ikke så stor tro på at man kan fikse ting som allerede er der, men jeg tror hudpleie er veldig viktig forebyggende, at man vil få ” betalt ” for å starte med hudpleie tidlig.

En annen ting jeg er veldig flink til, og som er veldig viktig for meg, det er å ta fotpleie. Jeg har en fast fotterapeut som jeg går til ca 3 ganger i året. Fotpleie er viktig for alle. Føttene skal fungere gjennom hele livet, og det er nok mange som ikke tenker på å ta vare på føttene på lik linje med andre ting. Jeg har gått til fotterapeut i flere år. I tillegg til at det generelt er viktig, så er det ekstra viktig for oss som sliter med lymfødem. Med lymfødem, så er huden gjerne veldig sensitiv, så det å passe på føtter og hud, det er noe man bør være bevisst på. Jeg har som nevnt gått til fotpleie i mange år, og jeg har alltid sørget for at jeg tar fotpleie som utføres at en autorisert fotterapeut. Dette fordi jeg da får ” riktig ” fotpleie, og jeg er trygg på at dette gjøres på en skånsom og god måte. De vet hva de gjør, og de spør også om fothelsen, og om man har noen helseutfordringer som kan påvirke behandlingen. De bruker jo bla skalpell, og for meg med som går på blodfortynnende medisin, så er det viktig for de å vite så de jobber mer forsiktig. I forhold til lymfødemet mitt, så er det også viktig at jeg ikke får noen kutt fordi det øker faren for roseninfeksjon. Så det er viktig å gå til en fotterapeut som kjenner til disse tingene. Her i Kristiansand så har vi så heldige at vi har en fotterapiskole, og der har man har mulighet til å dra for å få behandlinger av elevene. Man betaler en brøkdel av det man betaler ved en salong, og elevene får viktig erfaring under utdannelsen. Så der er jeg noen ganger i løpet av året som elevene gir behandling. Der er det lærer tilstede hele tiden som sjekker jobben de gjør, og eventuelt hjelper til.

Denne uken følte jeg på at jeg hadde lyst på gellack på tærne. Jeg har utstyr her hjemme, og kunne ha gjort det selv, men jeg så at jeg godt kunne ha fått klippet neglene, og ordnet neglbåndene litt, så jeg sjekket litt rundt for å se om noen hadde en mini fotpleie med gellack. Jeg fant et sted ikke langt fra meg. Jeg hadde aldri vært der før, men jeg leste på nettsiden deres, og de kunne fortelle om diplomer og utdannelse innen alle felt de jobbet med, bla føtter. Så lenge jeg ikke skulle ta hard hud, og de ikke skulle bruke skalpell på den behandlingen jeg valgte, så følte jeg meg trygg.  I ettertid så lurer jeg fælt på hva slags utdannelse alle ansatte på dette stedet egentlig har….

En ting var at den ansatte virker usikker på de fleste av elementene i behandlingen. Det går fint tenker jeg så lenge de vet hva de gjør, men det var jo der problemet lå. Vedkommende kan ikke helt ha visst hva hun drev med, for dette ble en veldig ubehagelig opplevelse for meg. Det ble både vondt og smertefullt, og slik skal ikke en fotbehandling være. Apparatet hun brukte til å file på neglene med, det var stadig borte i huden min, det samme var hun når hun skulle rense neglebåndene. Huden rundt neglene fikk skikkelig gjennomgå. Hun spurte flere ganger om det gikk bra fordi jeg måtte trekke til meg føttene flere ganger, og da fortalte jeg henne at det var smertefullt fordi hun hele tiden var borte i huden min. Jeg tror ikke hun registrerte det en gang. Jeg sa jo også før behandlingen startet at jeg hadde lymfødem – vedkommende satt som et stort spørsmålstegn når jeg sa det.

Det hele var en grusom opplevelse, og den ansatte kan ikke hatt utdannelsen sin på plass. Det eneste som gikk uten problemer, det var å ta på gellack. Det var også den eneste delen av behandlingen jeg var fornøyd med. Uansett hva jeg sa til henne når det var smertefullt, så reagerte hun ikke, heller ikke da jeg skulle betale. Egentlig skulle jeg ikke ha betalt ei krone for en så smertefull behandling, men jeg bestemte meg for å ta det med de som var ansvarlig for salongen. Jeg opplevde nemlig også å gå rundt med tær som både var ømme og såre når behandlingen var over.

Jeg sendte mail samme dag, og fikk en beklagelse tilbake. Men når jeg den natten våkner av at et par tær banker skikkelig, og er så vonde, da ble jeg skikkelig sint. Så da ble det sendt en ny mail hvor jeg faktisk skrev at jeg forventet å få pengene tilbake samt å vite hva slags kompetanse vedkommende hadde som utførte fotpleien på meg. Pengene skulle jeg få tilbake, og den ansatte hadde fått ” nødvendig ” opplæring fikk jeg som svar. Jeg fikk ikke noe svar på om vedkommende hadde utdannelse, så jeg tenker at nødvendig opplæring må være at hun har blitt lært opp i salongen. Det kan neppe være mer enn det, så dette gjør jeg aldri igjen. Når man bruker diverse utstyr for å både å klippe negler, file negler og ordne neglebånd, så bør man vite hvordan disse skal håndteres. For meg kunne dette ha resultert i roseninfeksjon, for jeg fikk kutt i huden, men uansett så skal jo faktisk fotpleie være en behagelig opplevelse, ikke smertefullt og vondt.

Så styr unna folkens!  Eller tenk deg nøye om, og sjekk dersom du er i tvil om de ansatte kan det de skal gjøre. Jeg skal holde meg til en autorisert fotpleier, og fotterapiskolen. Det gir meg den tryggheten som er viktig for meg , jeg vet at behandlingen blir utført slik den skal, og jeg vet det blir en god opplevelse uten såre og ømme tær i ettertid.

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag! Og forresten: bildet på bloggen i dag er IKKE fra min ubehagelige minifotpleie. Den er fra en en tidligere behandling, utført av en superdyktig fotterapeut 🙂

 

Jadda, vekta har gått nedover igjen!

Det ble litt klagesang fra meg på bloggen forrige helg, og det er garantert ikke siste gangen jeg kommer til å klage litt. Grunnen til klagingen var jo denne vekta da som stod litt stille. På nesten 3 uker så hadde den egentlig ikke beveget seg noe særlig, og da kommer angsten for at bivirkningen av Ozempic skal stoppe. Jeg er langt i fra heldig som har forhøyet blodsukker, men når man først har det, så er jeg så takknemlig for at bivirkningen jeg opplever med Ozempic er vekttap. Jeg opplever også at blodsukkeret stabiliseres seg, så dette er dobbel takknemlighet.

Nå skal ikke jeg oppdatere dere på vekta hver uke, men jeg hadde likevel lyst til å fortelle at vekta nå har beveget seg igjen, og heldigvis har den beveget seg riktig vei, altså nedover. Da jeg gikk på vekta denne uken, så hadde vekta beveget seg ned 1,5 kg! Det er jo en fantastisk vektnedgang. Jeg skulle gjerne sett at vekta beveget seg ned så mye hver uke, men det er å være i overkant optimist. Men alt fra 0,5 kg og oppover får meg til å smile. Når vekta denne uken viste en nedgang på 1,5 kg, da ble det ellevill jubel på badet, og en liten dans på gulvet. Den følelsen som kommer inni meg når jeg ser et slikt resultat, den er bare helt nydelig.

Ja, jeg vet. Jeg må være mer tålmodig. Jeg må akseptere at vekta kan gå opp, at den kan stå stille i perioder, men det er ikke lett å finne denne tålmodigheten når man har jobbet iherdig uke etter uke. Men jeg vet at jeg gjør en sabla bra jobb, og jeg vet at jeg må være fornøyd med det jeg gjør, og det jeg har oppnådd. Jeg jobber med tålmodigheten, og jeg håper jeg blir bedre steg for steg, men lett er det ikke. Heldigvis har jeg så mye gode folk rundt meg som hele tiden minner meg på disse tingene. Som fysioterapeuten min som minner meg på hvor godt jeg trener, og at jeg da beholder muskler. Muskler er som vi alle vet så viktig å jobbe godt for å beholde. Viktigheten av en solid kropp må vi ikke glemme. Mange som går ned i vekt mister også muskelmasse, og det er kun bra for tallet som vises på vekta, ikke for helsen og kroppen vår. Fastlegen min som bare er et stort smil når vi treffes, og som ikke kan fortelle meg nok ganger hvor utrolig bra denne vektnedgangen er, og hvor stolt jeg må være av meg selv. Jeg har aldri våget å spørre han om han hadde troen på at jeg ville klare dette. Jeg vet ikke jeg hadde troa selv for å være ærlig. Ikke helt fra starten. Ikke at det skulle bli så bra som dette.

Nå er vekttapet mitt på 27 kg. 27 kg siden september. Så på 8 måneder så har jeg i snitt gått ned ca 3,3 kg hver måned. Målet mitt er å gå ned 30 kg til.

Jeg har vært veldig bekymret for lymfebeina mine i denne prosessen. Hvordan ville beina reagere når jeg gikk ned? Ville de følge med nedover, eller ville de forbli store tømmerstokker mens resten av kroppen ble mindre? Hva er lymfødem, og hva er lipødem? Jeg var nok veldig redd for at beina ville forbli store…men beina responderer positivt de også! Det er lykke med stor L! Forrige gang jeg var hos lymfeterapeuten min, så hadde jeg gått ned mellom 6 og 8 cm på de ulike stedene hvor hun måler. Unntaket var anklene hvor jeg hadde gått ned 2 cm, men så har jeg heller ikke de største utfordringene i anklene mine. Mandag var jeg på ny behandling, og da hadde det gått noen uker siden sist. Det første fysioteraputen min sa da jeg skulle legge meg på benken, det var hvor tydelig hun så at jeg hadde gått ned enda mer i beina. Jeg ser beina mine hver dag, så jeg ser ikke samme endringer som andre gjør som ikke ser meg så ofte. Så jeg var rimelig spent når fysioterapeuten tok frem målebåndet for å se om hun hadde rett.

Og joda, hun hadde helt rett. De fleste steder hvor hun måler så hadde jeg gått ned ytterligere 4-6 cm. Det var jubel i rommet for å si det sånn, og det kom nok også noen tårer i øyekroken. Du aner ikke hvor mye det betyr for meg å oppleve at beina mine også minsker. Beina som har vært så vanskelig å akseptere. Beina som har gitt meg så mange bekymringer, og også skam. Nå opplever jeg faktisk at de jobber sammen med meg, og blir mindre. 14 cm har beina minsket på noen steder. Det er mye. Det betyr også at mye i beina mine har masse ” vanlig ” fett, og det er jeg så takknemlig for. Jo mindre sykt fett jeg har, jo større er sjansen som at jeg kan bli enda mindre i beina. Jeg krysser alt jeg har.

I går hadde jeg lyst på noe snacks, og jeg prøver å unngå de store mengdene, noe jeg klarer. I går kjempet jeg en liten kamp, men det ble fire skumbiter og en veldig liten bolle med sørlandschips. det var nok, og jeg var fornøyd. Innerst inne så skulle jeg nok ha droppet det, men jeg må prøve å si til meg selv at jeg må kose meg litt i blant. Jeg skal jobbe litt fremover med at jeg kanskje blir enda flinkere i forhold til den sunne maten. Spise litt mer rå grønnsaker feks. Jeg spiser mye grønnsaker til middag, men lite utenom. Jeg er innmari glad i gulrøtter og kålrabi, så det å skjære dette opp og ha liggende i vann, det må jeg prøve å få til. En stor utfordring jeg opplever, det er at jeg tenker mye på mat selv om jeg er mett. Ikke at jeg spiser når jeg kjenner lysten komme, men jeg tenker likevel mye mer på mat nå enn før. Også når jeg da er veldig mett. Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er sånn, for det er utfordrende tanker å ha.

Nå er jeg spent på neste ukes tur på vekta. Jeg håper jeg til onsdag har bevegd meg ned på et nytt 10 tall som jeg kan jobbe meg nedover på. Jeg lurer også mye på hvor mye jeg kan klare å gå ned når vi tar skrittet inn i 2025. Kan jeg ha klart de neste 27? Vi snakker da om 27 kg på 7 måneder. 1 måned mindre enn tiden jeg har brukt på de første 27….

Jeg startet lørdagen med ei god treningsøkt. Jeg håper været blir bedre utover dagen så jeg kan få jobbet litt ute. Nå som kroppen er blitt såpass mye lettere, så har jeg så mye mer energi, og ikke minst så mye mer lyst til å jobbe med hus og hage.

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

Pokker altså!

Pokker altså! Jeg blir så frustrert og nesten litt desperat, og jeg er garantert ikke alene om å føle det akkurat sånn.

Frustrasjonen er pollen. Det har ikke slått ut på allergitester at jeg har pollenallergi, hvorfor kan jeg bare ikke skjønne. Jeg sliter big time i disse dager. Litt nysing og en litt trøblete nese, men den største frustrasjonen er øyne som klør, rennende øyne, røde øyne og øyepartier som hovner opp. Jeg holder på å bli gal av dette. Men ikke pokker om det slår ut på tester at jeg er allergisk. Heldigvis har jeg en fastlege som skjønner at jeg ikke har det greit på denne tiden, så jeg får allergitabletter og jeg får øyedråper, men jeg synes ikke allergitablettene hjelper noen verdens ting mot akkurat pollen. Men det må vel være mulig å prøve ut andre allergimedisiner enn Aerius? Det finnes vel mange ulike på markedet vil jeg tro.

Jeg ble plaget av dette i voksen alder, og det er ikke så mange årene siden egentlig. Jeg er fra før av allergisk mot som feks en del metaller, men testene har ikke slått ut på verken pollen, midd, støv eller disse ” vanlige ” tingene. Nikkel har jeg reagert på siden jeg var veldig ung, og jeg husker godt hvor ille jeg ble når jeg gikk med uekte ringer, øredobber, klokker og armbånd. Det så ikke særlig pent ut. Etter hvert ble jeg så fornuftig at jeg sluttet å gå med alt dette billige jalla tilbehøret. Nå kan jeg i korte perioder gå med uekte tilbehør uten å reagere nevneverdig. Kan nok klø noe der jeg har hatt feks et smykke, men jeg får ikke vabler og sår lengre. Jeg kan også reagere på noe sminke som inneholder de metallene som jeg ikke tåler, men jeg føler absolutt jeg har kontroll på dette, men ikke på pollenproblemet.

Jeg er sikker på at det er mange av dere som har pollenallergi, og hva bruker dere for å få hverdagen noe bedre? Med noe bedre så tenker jeg på å kjenne minst mulig utfordringer rundt pollenallergien. Mindre rennende og kløende øyne feks. Legen ga meg en resept på Prednisolon fordi jeg hadde hovet så opp rundt øynene, og på lokkene, og det hjalp som heia det. Jeg skulle kun ta dette i tre dager, og det forsvant på en, to, tre, MEN så kommer det jo tilbake nesten like fort da. Jeg har jo heller ikke lyst til å gå på slike medisiner store deler av sommeren. Jeg har alltid hørt at disse kan påvirke vekta negativt, men det tilbakeviste fastlegen min, og hun på apoteket. Det ville ikke bety noe i korte perioder.

Jeg føler jeg ” gråter ” hele dagen på denne tiden, og spesielt ille er det når jeg jobber ute. Hjelpe meg som øynene klør og renner. Jeg vet ikke hvor det kom mest ” vann ” i går når jeg jobbet ute, om det var fra vannslangen eller øynene mine.

Nå er det sikkert mange som har det mye verre enn meg, men man må liksom ta utgangspunkt i egen situasjon, og for meg er det ikke greit når det står på slik som nå. Jeg tenker jeg skal ta en ny prat med legen min. Det er sikkert ikke så mye mer å gjøre kanskje. Det er kanskje sånn som dette jeg nå ha det om sommeren, men kanskje et medisinbytte kan være aktuelt.

I går skrev jeg om vekta som står bom stille. Jeg veier meg som regel en gang i uken. Onsdag er min veiedag, men i dag kunne jeg ikke motstå fristelsen når jeg våknet og skulle gjøre meg klar for trening. Det ble en veldig god start på dagen kan man si. Det ble både smil og et lite jubelrop. Jeg var redd den hadde gått motsatt vei av hva jeg ønsker, men jaggu hadde den rikket seg nå. Vekta hadde gått ned. Nå er jeg spent på hva vekta viser til onsdag, men jeg håper den vil vise det samme, eller kanskje også noe mindre. Jeg ser uansett at den nå beveger seg i riktig retning, og det gjorde dagen min enda bedre. Dere skal bli oppdatert.

Nyt søndagen! Jeg skal på plantemarked i dag, og håper å finne noen flotte stauder. Vi blogges til lørdag!

 

Minus 25 kg, og der står jeg

25,4 kg har jeg nå tatt av meg siden september. Helt utrolige tall, og jeg må av og til klype meg litt i armen for å forstå at jeg faktisk opplever dette. En vektnedgang jeg har håpet på så lenge, og ikke minst jobbet for så lenge. Om  jeg er fornøyd? Jeg er storfornøyd! Men det ligger et lite men der…og det er fordi vekta ikke har beveget seg de siste 3 ukene. For 3 uker siden gikk jeg opp, uken etter tok jeg av meg det jeg hadde gått opp, og denne uken står vekten helt stille. Jeg kjenner at det er frustrerende. Det er utrolig frustrerende om jeg skal være helt ærlig. Jeg vil jo helst miste 1 kg i uken, men jeg er fornøyd om jeg mister 0,5 kg.

Joda, jeg vet at jeg skal være veldig fornøyd, og jeg er absolutt det. Men jeg har mange flere kilo som skal av, og som jeg ønsker å få av, så da blir jeg litt utålmodig. Jeg vet også at det er mulig å gå ytterligere ned i vekt, og da blir det til at jeg analyserer fra A til Å når vekta først går opp, så tilbake der den var, og så for å stå helt stille.

Jeg vet også at det er mye som kan påvirke vekten. Jeg trener mye. Jeg får mer muskler. Jeg er på trening 6 ganger i uken med noen veldig få unntak. Nå som været har vært så fint her i sør, så har jeg også byttet ut treningsstudioet med noen fine morraturer. I tillegg har jeg vært veldig aktiv her hjemme hvor jeg har jobbet masse ute med både vasking, maling, plenklipping og hagearbeid. Så aktiviteten er absolutt ikke en årsak til at vekta står stille. Så er det maten da. Jeg spiser fortsatt veldig lite sammenlignet med før. Jeg unner meg sjeldent noe usunt. Jeg koser med med litt druer, og en proteinbar nå og da om jeg skal kose meg. Måltidene er ikke store, og jeg trodde heller ikke at maten var særlig ” feil”, men kanskje må jeg gå enda mer ned på porsjonene, og se enda mer på det jeg spiser. Jeg ligger som regel alltid i kaloriunderskudd så langt som jeg klarer å regne ut. Det er ikke alltid like lett å regne ut kaloriene når man ikke veier alt. Men jeg spiser mye mindre enn før, og er blitt enda mer bevisst. I går spiste jeg 1,5 rundstykke til frokost, med eggerøre, og var stappmett helt frem til middag kl.17.30. For det er jo med mettheten Ozempic hjelper meg. Jeg blir mett av veldig lite i forhold til før hvor jeg kunne spise så mye mer. Sjokolade tror jeg ikke jeg har spist siden september, men det salte, det kan jeg fortsatt lyst på, og unner meg litt en gang i blant, men langt i fra så ofte som før. Og når jeg unner meg slike ting, så kommer den dårlige samvittigheten med en gang.

Lymfebeina mine krangler veldig med meg for tiden. Kan det ha noen innvirkning på vekta som pr nå står stille? Jeg har jo kraftig lymfødem i beina, og akkurat nå er jeg frustrert over beina mine. En lang periode var de så gode, og jeg følte at jeg kunne danse på en sky hver dag, men så begynner de å krangle igjen. Det er ubehagelig i foten når jeg går, men det er akkurat som om dette kan være noe annet, eller noe mer enn lymfødem, for jeg har også ubehag i alle fingrene . Som om de er hovne uten å være det. De føles hovne ut, men er ikke hovne, men det er ubehag i leddene. Ubehaget er likt i føtter og fingre. Så er det ubehagelig en periode, så blir det bedre, og sånn fortsetter det, men det er ikke noe mønster jeg kan se so0m at mange reagerer på været. Beina mine har jo også fått en veldig god effekt av vektnedgangen med tanke på at de har blitt mindre – hurra! Men dette ubehaget skulle jeg gjerne ha visst hva er. Jeg skal til lymfedrenasje til uken. Det har jeg ikke vært på en stund fordi beina føltes så veldig gode. Kanskje bør jeg ha behandling oftere. Kan perioden uten behandling ha vært negativt for beina. Mange spørsmål, men lite svar foreløpig. Jeg har fått vanndrivende tabletter som jeg vet at vi med lymfødem ikke skal ta, men fysioterapeuten og legen var enige i at jeg kunne ta det i en periode hvor jeg følte meg ekstra ” stinn ” i beina for å se om det også kunne være vann som ville ut. Jeg fikk de for lenge siden, men har ennå ikke prøvd. Kjenner at jeg ikke har lyst til å ta flere tabletter selv om jeg ikke tar så mange i utgangspunktet.

Jeg har fått en helt ny hverdag. Livet mitt har endret seg totalt etter vektnedgangen, og det å kjenne på slike endringer, det gjør at jeg helt klart ønsker å gå ned mer. Det handler ikke om utseende, men det handler om helsen, og det å være fornøyd med den kroppen man bærer. Å gå ned i vekt betyr mye for meg, og det handler ikke om at jeg streber etter å bli slank, og attraktiv som sikkert noen tror. For meg handler det først og fremst om helsen min. Det å få stabilisert blodsukkeret. Det å få en friskere kropp, og en kropp som fungerer mye bedre. Det er jo ingen tvil om at det er tungt å bære ekstra kilo. Det og kunne være aktiv sammen med guttene mine, det er veldig viktig for meg. Jeg har ikke lyst til å være den mommo’en som ikke orker, eller klarer. Jeg har lyst til å være mer aktiv, trene mer, gå fine turer – rett og slett gjøre ting uten å kjenne på at ting føles så tungt. Så helse har vært nr. 1 for meg når jeg startet denne reisen. Så kommer selvfølelsen, og selvbildet på en god nr.2. Jeg trives ikke med mine ekstra kilo. Jeg er ikke så glad i kroppen min som jeg burde. Jeg har akseptert at jeg er stor, og det handler ikke om at jeg skammer meg, men jeg har lyst til å komme på en plass hvor jeg føler meg mer vel og hvor jeg kan se på meg selv i speilet og smile.

Minus 25,4 kg, det merkes virkelig både på kropp og sjel. Det å bevege seg er så mye lettere. Jeg kan være ute å jobbe med hus og hage i timesvis uten å kjenne meg sliten. Kroppen vil mer, orker mer og fungerer så mye bedre. Inni meg bobler det til tider av glede. En helt ny hverdag som jeg nyter til det fulle. Må bare vekt og kropp jobbe på lag med meg også fremover, og så må jeg finne ut om det bare er sånn at vekta står litt stille nå, eller om det er en årsak som jeg kan gjøre noe med.

Jeg har hatt ei god treningsøkt på morraen. Jeg var på plass kl.07. Resten av dagen skal tilbringes ute med vasking av gjerde som snart nærmer seg slutten, men det er nok å ta seg til som huseier. Så må man kanskje prøve å nyte finværet også og ikke bare jobbe, men igjen, med hus er det alltid en del å gjøre.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

Tjukkebolla feita

Jeg tror dette var det verste noen kalte meg i barndommen. Tjukkebolla feita ble nok sleng etter meg noen ganger, men det stakk ikke så dypt. Jeg slang alltid noe tilbake, og så var alt glemt. I voksen alder har det nok vært styggere kommentarer, og det har vært stygge blikk. Klart det har vært veldig vondt, men alt i alt har jeg vært utrolig heldig som ikke har kjent på den mobbingen og trakassering som så mange andre har fordi man bærer på en tjukk kropp.

Jeg har kjent mye på at jeg har begrenset meg selv. Det er mye jeg har latt være å gjøre fordi jeg har hatt så stor kropp. Jeg spiser aldri på gata, heller ikke is om sommeren fordi jeg er redd for kommentarer og blikk jeg ikke liker. Det samme gjelder bading. Det å vise seg i badedrakt, det sliter jeg med. I perioder hang eldre damer over handlekurven min i butikken for å få bevis på hvorfor jeg var tjukk, og det førte til at jeg var veldig bevisst på hva jeg puttet i handlekurven. Det å dra på et treningsstudio var i starten innmari vondt. Istedenfor å heie på meg fordi jeg ville være aktiv, så ble det blikk og kommentarer. Jeg stormet ut noen ganger med tårer i øynene. Jeg kunne sikkert ha skrevet mye mer på denne listen, og jeg er sikker på at det å begrense seg selv som overvektig, det er noe mange kjenner seg igjen i.

Det er noe med folks forhold til overvektige som jeg nok aldri kommer til å skjønne. Vi er ganske langt nede på ” rangstigen.” Det er akseptert å snakke stygt til oss, og om oss. ” Alle ” har en mening om oss, og ” alle ” vet hvorfor vi er tjukke. Altfor mange mener også at vi ikke skal ha hjelp med vektproblemene fordi vi har spist oss selv tjukke. Hvorfor er det så mange som ser rødt når de ser en tjukk kropp?

Slankemedisin engasjerer veldig mange. Ozempic engasjerer mange. Jeg tenker det er fint at man har meninger, men hvorfor må man synse så veldig, ofte uten å ha verken kunnskapen, eller kjennskapen? Hvorfor vet så mange hva som er best for alle andre, og spesielt oss tjukke? Hvorfor kan man ikke være glade på de tjukkes vegne fordi nå mange endelig kan få hjelp? Og er det ikke sånn at man selv velger det man tror er best? Min kropp, mitt valg. Og når det kommer til medisin, så er det faktisk et valg man tar sammen med en lege. En lege som skal sitte på noe mer kunnskap enn det vi andre gjør.

Vil slankemedisiner løse fedmeproblemet? Kanskje ikke, men de vil hjelpe så utrolig mange som i dag sliter med overvekt og fedme. Burde ikke alle være glade for at det endelig er noe på markedet som kan hjelpe oss som har slitt med vekten i altfor mange år? Hvorfor er så mange i mot at vi skal få slankemedisin på blå resept? Eller til redusert pris? Hvorfor er det så mange som ikke selv har kjent vektutfordringer på kroppen som er så i mot at vi skal få hjelp? Hvorfor tror vi at det som er best for en selv også skal være best for andre? Det er vel fortsatt sånn at vi mennesker er ulike, og vi reagerer ulikt på alt av medisiner. Det som funker for en, funker kanskje ikke for den andre. Noen har ingen bivirkninger mens andre har grusomme bivirkninger. Noen har effekt, andre ikke.

Det er flott at vi engasjerer oss, men hvorfor vet vi hva som er best for alle andre? Hvorfor tror noen at de sitter med svaret for hva som er best for oss tjukke? Hvorfor er det alltid ramaskrik når det kommer til overvekt og fedme? Jeg ser vel aldri at man skriker så mye negativt når det kommer til andre sykdommer, og andre pasientgrupper. Hvorfor er noen i mot å gi medisiner til tjukke? Vi skal ikke ha hjelp i følge mange andre, og det fordi det ikke er statens oppgave å slanke oss. Vi har spist oss selv feite, så da kan vi takke oss selv.  At vi har spist oss selv feite, den er drøy. Da kan man jo spørre om røykere skal få hjelp? Eller rusmisbrukere? De har jo selv en gang tatt et dårlig valg. Vi må slutte å tro at alt handler om kosthold og trening, og jeg fatter ikke hvorfor noen skal nektes hjelp, og hvorfor så mange skal ha en mening om det? Mennesker som ikke kjenner oss, og som kanskje heller ikke vet hva overvekt og fedme egentlig er. Mennesker som ikke kjenner historien bak overvekten til mennesker de ser, men mene noe, det skal man. Og det man mener er sjeldent positivt.

Overvekt er sammensatt. Det finnes ikke noe enkelt svar. En leser av bloggen sa det så bra i en kommentar på et innlegg jeg hadde : ” Overvekt handler om så mye, det er ikke slik at alt står og faller på viljestyrken. Man burde basere seg på fakta og ikke minst kunnskap når man skråsikkert vet svarene til 100%. Synse og tro over andres “vansker” uten kompetanse blir lite troverdig. At alt er svart hvitt og løses kun av kostholdet ,vel..fungerer for noen..ikke for alle! ” Sanne ord.

Og nei, man vet ikke hva som er best for andre enn deg selv. Så vi må slutte å synse, og tro at vi sitter på mer kunnskap enn legene gjør. Det handler om mye mer enn kosthold. For min egen del, så fikk jeg lymfødem etter en kreftoperasjon i 2002. Flere lymfeknuter ble fjernet. Resultatet ble lymfødem i begge bein. Lymfevæsken sirkulerer ikke, og hoper seg opp. Når væsken hoper seg opp, så blir legger og lår veldig store. Spesielt gjelder det leggene mine som er tømmerstokker. Jeg fikk i tillegg diagnosen lipødem i voksen alder, en sykdom som slo ut i puberteten. Lipødem er sykelig fettansamling i sete, lår og legger, eventuelt armer. Det er en smertefull tilstand for veldig mange, og den bedres ikke ved slanking. Altså fett som ikke kan slankes bort. Så jeg har en del store utfordringer som gjør det ekstra vanskelig å gå ned i vekt. Klart jeg også har hatt dårlig kosthold i perioder, jeg har slitt med mye negative tanker rundt egen kropp. Så dette er sammensatt for meg som for så veldig mange andre. Det handler heller ikke om at jeg ikke er aktiv. Jeg trener veldig mye og veldig bra.

Mitt blodsukker er forhøyet, derfor tar jeg Ozempic. At jeg også går ned i vekt ved å bruke denne, det er en bivirkning jeg er veldig glad for. Jeg har fått et helt nytt liv, og en helt ny hverdag. Jeg er evig takknemlig for bivirkningen som Ozempic gir meg, og jeg er evig takknemlig for at den er så positiv for blodsukkeret mitt. At så mange også har så god effekt av å bruke Wegovy, det er jeg også utrolig glad for. Kan vi ikke være glade på de tjukkes vegne? Må vi mene, tro og synse og være så utrolig negative når det kommer til overvekt og vår situasjon? At mange kan få et nytt liv, og en mye bedre livskvalitet, kan man ikke være glade for det uten å hugge løs på oss ?

Det må være opp til hver enkelt å velge hva de ønsker å gjøre. Det er ikke opp til andre å bestemme hva som er best for andre enn seg selv. Hva dama i nabohuset gjør, det er det ingen som har noe med. Vi er voksne, og tar våre egne valg. Vil du ikke, så er det helt fint. Vil du, så er det også veldig fint. Vår kropp – vårt valg.