Alarmklokkene ringer

Jeg er litt fortvilet for tiden. Dagene er hektiske, og tempoet er høyt. Det i seg selv er ikke så fortvilende bortsett fra at jeg har innsett at noe må skje. Jeg må endre før det er for sent. Ikke at jeg er redd for å møte den berømte veggen, men jeg er redd at treningen skal komme ut av kontroll. Det hadde vært krise! Etter at jeg startet i ny jobb i januar, og starter arbeidsdagen min kl.0600 hver morra, så har treningen blitt et puslespill. Det bekymrer meg, og jeg må ta grep. Treningen som har vært noe av det viktigste i livet mitt de siste årene. Treningen som har vært en viktig årsak til at jeg er her jeg er. Jeg vil aldri tilbake til tiden da jeg var 50 kg tyngre.

Dagene kan ofte være et puslespill. Jeg har mye å gjøre, og tempoet kan være innmari høyt i perioder. Flere har sagt til meg at jeg nok bør bremse litt, og sette helsen først. Jeg er enig. Og skal jeg klare det, så må treningen tilbake i de gode formene den var før jeg ble radiovertinne med tidlig arbeidstart. Før var jeg på trening mellom 0630 og 0700. Nå er det helt umulig. Planen var da å gå på trening når jeg er ferdig på jobb, for jeg er tidlig ferdig, men da er det alltid noe. Da skal jeg forberede morgendagens sending, eller jeg har andre oppgaver som må gjøres…men må de gjøres akkurat da jeg har treningsplaner? Hvorfor kan jeg ikke sett trening først etter jobb? Det er ikke at trening er blitt et ork, og det er ikke at jeg ikke vil trene. Det er bare at jeg har problemer med å si nei til andre ting for å prioritere treningen. Jeg sliter med å få døgnet til å ha nok timer. Jeg sliter med å få treningen inn i en ramme slik jeg hadde før. Jeg sliter med å forholde meg til at jeg må trene på andre tider av døgnet enn før.

Helgene, da kan jeg trene tidlig, og det gjør jeg som regel alltid, men jeg må trene minst 4 ganger i uken, og jeg vil ut på tur innimellom. Jeg sitter ikke i sofaen og venter på treningsgleden. Jeg gjør alltid noe føler jeg. Alt jeg gjør gir meg jo veldig glede, men….treningen Heidi, den må tilbake dit den var. Jeg vil føle meg like vel som jeg gjorde da jeg trente så mye som jeg gjorde. Jeg vil føle på den deilige følelsen igjen like mye som før, for følelsen etter endt treningsøkt,den er fantastisk! Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke setter meg ned og skriver en ny avtale med meg selv. Først jobb, så trening, og så alt det andre….det er sånn jeg ønsker det, og jeg vet at jeg kan om jeg omprioriterer litt. Når treningen er gjennomført, så kan jeg gjøre alt mulig annet.

Jeg savner klart gruppetimene med den flotte gjengen på crossfit’en, men disse to dagene i uken som de trener, det kan ikke jeg få til. Jeg kan kanskje få til en av de, men jeg synes det blir for mye penger å betale for en time i uken. Jeg må være økonomisk. Jeg står alene, men jeg har alltid klart meg innmari godt alene på treningen. Motivasjonen har alltid vært på topp, og den må jeg finne tilbake til. Alt jeg har oppnådd bør være motivasjon nok. Jeg føler det meste fungerer som det skal, så det er ikke årsaken. Jeg har en hælspore som er innmari vond, og som jeg må få gjort noe med, men ryggen samarbeider, kroppen spiller på lag, så det er ikke de tingene heller. Jeg har rett og slett for mye å gjøre, og prioriterer litt feil akkurat nå. Jeg vet at kommer jeg bare inn i et mønster igjen, så er jeg kjapt tilbake der jeg var. Så spørsmålet er hva slags plan jeg må legge.

Treningsglede. En utrolig motivasjon.  Tenk at jeg kan kjenne på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg var i disse årene verdens mest opptatt person føltes det som. Alltid noe jeg skulle gjøre når trening kom opp som et tema. Jeg hadde vondt et sted, jeg hadde ikke barnevakt, det var for sent, jeg var utslitt, jeg ventet en viktig tlf – herremin for en liste av unnskyldninger! Der er jeg ikke nå, men alarmklokkene ringer og sier jeg må prioritere riktig.

Egentreningene fungerer optimalt for meg. De gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå enn for de årene tilbake. Jeg har lenge hatt et treningsprogram som jeg synes har vært veldig bra, men nå har jeg tre ulike treningsprogrammer som er med på å øke motivasjonen. Treningsprogrammene er utrolig motiverende å gjennomføre. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før. Dønnsliten, men for en følelse! Tredemøllen og jeg er blitt bestevenner. Intervalltrening på tredemøllen er mye mer slitsomt enn vanlig gange, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og den gir gode resultater. Jeg vet jeg også må ha styrketrening. Visst ikke hadde jeg bodd på tredemølla som jeg også gjorde en lang periode.

På tredemølla trener jeg intervall. Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg starter i ett fast tempo i litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av i 10 sekunder, og så gjentar jeg det samme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til en bestemt maxfart på de siste intervallene, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke bittelitt før jeg føler jeg må løpe, men det å løpe er vel ikke en del av planen min. Det hele avsluttes med ti minutter rolig gange.

Jeg må legge en plan. Her skal ikke alarmklokker blinke rødt. Her skal jeg ikke tilbake til de dagene hvor jeg var enda tyngre, og hvor livet nok ikke var så bra som det burde ha vært. Jeg må tenke mer på meg selv. Sette meg selv lengre foran enn jeg har gjort på en stund når det kommer til trening. Jeg er glad for at jeg registrerer alarmen. Jeg er glad for at jeg er våken, og ikke bare lar det skure og gå. Nå MÅ jeg legge en plan – jeg vil tilbake dit jeg var. Jeg vil trene like mye, og like bra, og jeg vil fortsette å kjenne på mestring, og treningsglede – og viktigst av alt : jeg vil kjenne at kroppen blir bedre og mindre 🙂

Fra himmel til helvete og tilbake igjen

I dag er det nøyaktig 1 år siden jeg valgte å avslutte ekteskapet mitt gjennom 25 år. I dag har jeg vært alene i 1 år. Det føles ikke som at det har gått et helt år, men det er uansett utrolig godt å sitte her og føle at valget som ble tatt for 1 år siden, det var det riktige valget. Det har vært et år som startet i helvete, og som holdt meg der gjennom ganske mange måneder, men i desember, så kunne jeg lukke døren til fortiden, og åpne en helt ny dør. Det er godt å sitte her og føle at livet er innmari godt. Jeg kan smile, og bare glede meg over alle de flotte tingene som fyller livet mitt.

Det har stormet med orkan i kastene. Midt i denne stormen stod jeg. Det var uvirkelig. Jeg følte vel egentlig som om det var en film jeg var med i, eller at jeg stod midt i en vond drøm som jeg aldri våknet opp fra.  Jeg har kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne i løpet av disse månedene – alt på en, og samme tid. Samtidig har jeg kjent på lettelse, og den gode følelsen av at man har tatt riktige valg. Jeg stod midt i en storm, men fy søren så støtt jeg stod, og fy søren så sterk jeg har vært. Det har vært en berg, og dalbane. Livet fikk en helt annen vending enn hva jeg hadde trodd for noen måneder siden. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve dette, aldri…. men det er vel sånn livet er. Man vet faktisk aldri. Ingen kan si at man er 100% sikker på noe som helst annen enn at man en gang skal forlate livet. Livet snur før man aner.

For et år siden i dag, så valgte jeg å avslutte ekteskapet jeg hadde hatt gjennom 25 år. Jeg tok det valget fordi det var det riktige valget. Selv om jeg ikke så dette komme, og selv om alt som plutselig skjedde kom som lyn fra klar himmel, så var valget riktig. At jeg skulle velge å løse opp et ekteskap, det hadde jeg aldri trodd. Jeg så for meg at sølvbryllup ville bli gullbryllup, og jeg hadde alltid trodd det ville bli oss to for alltid. Livet ville det ikke slik. Det var vondt å innse at vi ikke skulle dele resten av livet sammen, eller at vi nå ble en del av statistikken, men samtidig så skal man ikke leve sammen bare for å leve sammen.

Fy søren så tøft det har vært. Det første halve året var så tøft at jeg ikke helt kan skjønne at jeg stod oppreist. At jeg stod så stødig, at jeg klarte å holde meg rolig til alt det ekstreme som skjedde. Det at jeg plutselig stod der alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg husker jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verdt hver krone. Jeg er så takknemlig for alt vedkommende advokat gjorde for meg.

Et ekteskap ble avsluttet for 1 år siden i dag. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve å ta ut separasjon, og noen måneder etter bli skilt, men livet tok den retningen. Kanskje er det en mening med det meste? Brutalt å  si kanskje, men når man står midt oppi slike ting, så tenker man masse. Man ser tilbake, og man ser fremover. Selv med stormfulle måneder, så har jeg kommet styrket ut av det. Jeg har vist hvor sterk jeg er, og jeg har vist at jeg klarer meg innmari fint alene.

I sommer har jeg grunnet en utebod, jeg har vasket 40 m gjerde, jeg har skrapet det samme gjerdet og jeg har malt det. Jeg har funnet ut at å skrape er noe jeg absolutt ikke liker, og jeg har funnet ut at med den riktige kosten, så er det å male helt ålreit. Jeg har ordnet og holdt det fint utenfor huset. I høst skal det males mye inne. Både hos meg og hos min mor. Følelsen av at jeg mestrer ting jeg aldri før har gjort så mye, det er en innmari god følelse. At jeg fint klarer å være huseier alene, det er en herlig følelse å kjenne på. En dag så finner jeg kanskje noen å dele disse tingene med. Jeg ser ikke for meg at jeg skal bo her alene i all fremtid.

Noe av det mest vonde som har skjedd i disse månedene er jo det å oppleve at mennesker man trodde stod deg nær faktisk sviktet.  Når enkelte mennesker du har kjent halve livet plutselig dolker deg i ryggen. Man er ikke forberedt. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som heller dolker enn å faktisk stå opp for sannheten. Heldigvis har jeg lagt alt det bak meg, men man glemmer jo aldri. Noen sår gror aldri skikkelig.

Jeg misliker så sterkt mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten, mennesker som ikke våger å stille krav. Mennesker som kjenner sannheten, men som på et knips plutselig feiger ut, og som viser hvor enkelt man faktisk kan dolke andre i ryggen. Mennesker som er mer opptatt av fasaden enn sannheten. Likevel så kjenner jeg at jeg ikke gidder å bruke tid og energi på mennesker som ikke kan være ekte, mennesker som ikke våger å stå opp for meg, mennesker som er feige. Jeg vet også at det eneste man kjenner er dagen i går, og øyeblikket man er i akkurat nå. Morgendagen kjenner man aldri. Jeg vet også at man i tilfeller som dette aldri ønsker tilbake det som var fordi enkelte  mennesker ikke fortjener å ha meg i livet sitt.

Det har vært et år som gikk fra himmel til helvete, og et år som heldigvis også gikk tilbake til de fine, gode dagene. Jeg har opplevd storm, orkan, svik og sladrekjerringer på dette året, men du verden så fint livet har blitt! Jeg har fått oppleve det største jeg kunne ønske meg når jeg i oktober ble mommo til den nydelige prinsen min, Henry. I slutten av november, så blir jeg mommo til en ny gutt. Tenk så heldig jeg er! Jeg fikk i januar jobb i Radio Metro Sørlandet, og det å få komme tilbake til radioen igjen, det har vært helt fantastisk. Jeg brenner like mye for radio som jeg gjorde da jeg startet som frivillig i Radio Ung da jeg var 14 år gammel.Jeg har lederjobben i Norsk lymfødem-og lipødemforbund, og jeg har bloggen. Jeg har fått fokus i ukeblader, jeg har vært med i paneldebatt og jeg har deltatt i tv program som skal sendes til høsten. Akkurat nå jobber jeg med et nytt, spennende prosjekt som jeg håper vil bli en realitet neste høst. Jeg fikk en tlf, jeg fikk et spørsmål, og plutselig så får jeg kanskje en stor drøm realisert. Vær sikker på at dere som følger bloggen min skal få vite hva jeg jobber med straks jeg kan fortelle mer om det. Det er utrolig spennende, og det er definitivt en drøm jeg har hatt!

I dag er det et år siden livet gikk fra himmel til helvete. Heldigvis stod jeg stødig, og stormen stilnet. Livet er godt å leve, og jeg gleder meg til dagene som ligger der fremme. Jeg får jobbe med spennende ting, jeg har flotte mennesker i livet mitt, og en dag der fremme, så møter jeg kanskje mannen som får hjertet mitt til å banke ekstra hardt. Jeg har ingen hast, og jeg kjenner nok også på at det er en litt skummel tanke når man har vært sammen med et menneske i 26 år. Man har jo nesten glemt at det er noe som heter å date. Og så var det dette med selvtillit da. Den tror jeg hadde blitt liten om man skulle begynne ” å lete ” etter en ny partner. Niesen min vil ha meg på Tinder, men tro meg, det skjer aldri! Og det står jeg for, tro meg 🙂 Dukker mannen med stor M opp, så dukker han opp. Kanskje må han ringe på døren, for tanken på å date, den er litt skummel.

Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av å redde sitt eget skinn. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget, og det er en god følelse når det stormer som verst.

 

 

 

Danskene kan det

Jeg synes alltid det er spennende å oppdage nye produsenter innen stormote. Selv om man føler at man kjenner til de fleste merkene som produserer klær for oss som er en størrelse for store, så dukker det i blant opp nye, spennende merker slik som merket jeg skal vise dere litt fra i dag, nemlig det danske merket NO.1 BY OX. 

Det var ganske tilfeldig at jeg kom over NO.1 BY OX. Jeg satt og tittet på forskjellige nettsider som selger stormote, og en av de nettsidene hvor jeg er en del innom, det er nettbutikken til danske Lis G. Lis G har en flott butikk i Kolding som jeg alltid besøker når jeg er så langt nede i Danmark, og samtidig har de også en flott nettbutikk. Mens jeg satt og kikket, så lyste det plutselig mot meg en helt fantastisk gul skinnjakke! Den var så lekker, så den måtte jeg kikke litt nærmere på. Jeg elsker farger, og jeg elsker jakker, og når det attpåtil er skinnjakke, da var jeg solgt. Dette var vel en av de flotteste skinnjakkene jeg hadde sett. Merket på jakken var NO.1 BY OX.

NO.1 BY OX er som jeg har nevnt et danske merke. Bak merket står klesdesigneren Anette Oxenbøll. Anette er et kjent ansikt i Danmark, og har mange års erfaring innen plus size. NO.1 BY OX er utrolig spennende, det er dristig, og ikke minst, så er det utrolig flott! Man kjenner at man smiler når man ser klærne, og jeg smilte definitivt når jeg så denne flotte, gule skinnjakken. Det stod liksom mitt navn på den jakken, og forleden dag kom jakken fra Danmark til Odderhei. Størrelser er alltid en utfordring på merker man ikke kjenner, men jeg tok sjansen på str. 50, og den satt som et skudd.

NO.1 BY OX ønsker at klærne skal følge kurvene våre, og ikke omvendt. De ønsker at klærne skal fremheve kroppens naturlige skjønnhet. De ønsker å være spenstige uansett om det er hverdag, eller fest, og det synes jeg virkelig de klarer.

Mens jeg satt og kikket på kolleksjonen til dette spennende, danske merket, så falt øynene mine også på en annen flott jakke. Jeg liker farger som dere vet, men jeg liker også plagg som skiller seg litt ut, og det gjorde denne sorte ” skinnjakken” som dere også ser på bloggen i dag. Råtøff jakke, litt sånn mc stil over den, og med fantastiske, broderte, fargerike blomster på det sorte. Er det rart at jeg falt pladask? Et helt utrolig tøft design, og jakken satt som et skudd i str. 50.

Høstkolleksjonen til NO.1 BY OX er klar i august, og jeg gleder meg stort til å se den. Dessverre så er det pr. i dag ingen som selger dette merket her i Norge. Anette jobber med å få på plass en agent i Norge slik at også vi nordmenn kan få glede av hennes tøffe, og spennende klær. Jeg håper virkelig det lykkes slik at vi kan finne hennes klær i en del av de norske stormote butikkene. Frem til da, så må vi handle klærne gjennom danske stormote butikker som for eksempel Lis G.

Jeg gleder meg til andre temperaturer sånn at jeg kan få brukt mine to nye jakker fra NO.1 BY OX, og jeg gleder meg til å se den nye høstkolleksjonen. Jeg skal definitivt kjøpe flere klær fra dette spennende, danske merket. Det er ingen tvil : Danskene kan det!

Følg gjerne No.1 BY OX på Facebook : https://www.facebook.com/no.1byox/

Et snev av høst

Sommer blir snart til høst. Vi er i august måned, og jeg må innrømme at jeg liker høsten med alle sine flotte farger, og et vær som også kan være litt dramatisk. Jeg har alltid likt høsten…og våren.

Høstkolleksjonene er på vei ut i butikkene. En del av høstens nyheter er å finne i butikkene allerede. Selv om vi ikke er klare for å si farvel til sommeren ennå, og selv om vi ennå vil få mange flotte sommerdager, så er det en endring på gang sånn værmessig. Man tenker liksom ikke høst de dagene som man nesten renner bort av svette.

Behov eller ikke behov, det er spennende når nye kolleksjoner ankommer butikkene. Det er alltid spennende å se hva produsentene tenker vi skal kle oss i når det blir høst og vinter. Motemessen på Norwegian Fashion Center på Fornebu starter nå 10.august, men da er det vår og sommer 2020 som skal presenteres. Pga jobb så kommer jeg meg ikke inn til motemessen denne gangen, og jeg kjenner jeg gjerne skulle ha vært der. Det å gå rundt til de ulike produsentene for å kikke på kolleksjonene, det er utrolig spennende.

Forrige helg ga jeg dere en liten forsmak på høstkolleksjonen til Pont Neuf, og jeg har ikke lyst til å gi helt slipp på Pont Neuf, og deres høstkolleksjon. jeg skal også vise andre nyheter fra andre produsenter, men for meg når jeg blogger, så er det utrolig viktig at jeg skriver om klær som jeg liker, og som jeg kan stå inne for. Det blir helt feil for meg å skrive om klær jeg ikke selv kan ” gå god for.”

Jeg lovet dere at jeg denne helgen skulle presentere et nytt, danske merke for dere, og det skal jeg holde. Merket skal jeg presentere i morgen. Akkurat i dag blir det to nye overdeler fra Pont Neuf som jeg liker utrolig godt, og som også viser at høsten slettes ikke trenger å være mørk og trist når det kommer til farger og design.

Høstkolleksjonen til bla Pont Neuf er på vei ut til butikkene, i alle fall er deler av kolleksjonen i mange butikker nå. Kolleksjonen ligger ikke ute på nett ennå, så jeg kan ikke vise dere hele ennå, men jeg kan vise dere noen av godbitene. Av det jeg har sett til nå, så er det mye spennende klær, spennende design og ikke minst flotte farger. Av farger så kommer det ganske mye petrol, de har brukt litt mørk orange, litt bringebærfarge, litt lilla, og selvsagt også de ” vanlige ” høstfargene. Jeg synes det er så herlig når det brukes farger og stilige mønster også høst og vinter. Det er jo egentlig på denne tiden vi trenger farger. Farger gjør i alle fall meg veldig glad, og lettere til sinns.

Den første overdelen på bloggen i dag er en kjole/tunika som heter ” Edith.” Denne modellen liker jeg utrolig godt. Jeg valgte XL i den, en størrelse som jeg følte passet meg veldig fint. Den sitter litt tett, noe jeg har begynt å bli vant med, og som jeg ser er mye finere enn å ha på meg en overdel i størrelse telt. ” Edith ” har en litt sånn ballongeffekt. Vanligvis kan jeg være noe skeptisk til en sånn passform til min kropp, men nå som jeg fant den riktige størrelsen, så ble det bra. Jeg liker designet på denne, og jeg liker det orange printet på det sorte. Denne her er også utrolig fin med en tøff jakke til. Jeg har som du ser valgt å ha en dongerijakke til, noe jeg synes ser veldig bra ut. Denne modellen kommer også i en kortere modell som heter ” Ellinor.”  Pont Neuf kommer også med en flott ytterjakke i høst som heter ” Vega “, og denne kommer bla i orange. Denne jakken er knalltøff sammen med nettopp denne overdelen.

Den neste overdelen heter ” Anja.” Denne er ganske så lik i modellen som den forrige jeg viste. Den har den samme ballongeffekten nede, samme fine skjæringer, og den har et fint design og flotte farger. Også her er det blomster. Disse blomstene er vel mer i en rosa farge på en sort bunn. Også denne er tøff med en jakke over. Denne er også like fin til hverdag som til fest. Her kan man også få en kortere modell, og da heter modellen ” Melina.”

Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Når det er sagt, så må jeg understreke at i kolleksjonene til Pont Neuf, så er der ulike modeller, så de kan sitte forskjellig på, så her må man bli litt bedre kjent med de ulike modellene. Pont Neuf er heller ikke ren stormote, så her kan kvinner i alle størrelser finne sine favoritter. Kjenner du ikke til Pont Neuf, så gå på salg. Start med å kjøpe en av de flotte vår/sommer modellene. Du vil garantert bli forelsket. En god venninne kjøpte nylig sitt første Pont Neuf plagg, og hun skjønte nøyaktig hva jeg mente når hun fikk på seg plagget for første gang.

Overdelene jeg velger heter ofte kjole, og kan brukes til nettopp det om du er komfortabel med å vise beina. Jeg bruker de til tunika fordi jeg har høyden til det, og fordi jeg ikke vil vise beina. Noen modeller er nok såpass lange som tunika at de skal sys opp litt. Jeg er høy, og kan sånn sett ha litt lengde på overdelene. Kjenner panikken komme om overdelene blir for korte.

Dette var litt mer av høstkolleksjonen til Pont Neuf, og jeg skal vise mer utover, både fra Pont Neuf og andre favoritter som dukker opp. Det føles rart nå å tenke på at vi snart skal skifte fra sommerklær til høst og vinterklær, men samtidig så er det alltid spennende når nye kolleksjoner kommer.

Nyt lørdagen – vi blogges i morgen. I morgen, da blir et nytt merke jeg skal vise dere. Danskene kan det!

Jeg vet jeg banner i kirken….

Jeg vet jeg banner i kirken, men jeg gjør det likevel. Jeg vet vi har ventet på sommer, og jeg er superglad på alle solhungrige nordmenns vegne, men jeg klager likevel : Dette er for varmt for meg.

Jeg skal aldri bli pensjonist i syden slik mange ønsker. Det er så flott å være brun og fin, men min kropp blir ikke bortskjemt med sol. I alle fall ikke underdelen min. Beina mine har vel sånn sett ikke sett sol på mange år. Det blir noen få minutter av gangen, og så piler jeg tilbake i skyggen. Der sitter jeg og synes litt synd på meg selv. Jeg skulle gjerne vært brun og fin overalt jeg, det er jo så flott å være sommerbrun. Jeg har vel innsett at skyggen kanskje ikke er den riktige plassen å være om man vil bli skikkelig brun. Kanskje selvbruningskrem er noe for meg, eller spraytan. Vel, det siste er uaktuelt det også…jeg hadde aldri vist min kropp inne i ett slikt kabinett. Så da ender jeg vel på en selvbruningskrem dersom jeg var garantert å slippe skiller. Å se at man har brukt selvbruningskrem, det er ikke akkurat lekkert.

Det er jo en god grunn for at disse dagene blir for varme for meg. Grunnen er lipolymfødemet mitt. De svære tømmerstokkene mine som fra før av er store, og sprengte, de blir enda verre nå i varmen. En skulle nesten ikke tro noe kunne bli verre, men de blir nå det. Beina sprenger noe enormt. Huden er steinhard, og beina verker veldig. Man kjenner hovenheten. Man kjenner hvordan det sprenger, beina er rett og slett skikkelig vonde. I tillegg føles det jo som om jeg drasser rundt på betongblokker, så tunge føles de i varmen. På dager med en helt annen temperatur, så føles beina mine veldig fine. Klart de kan være både hovne og sprengte, men ikke på langt nær slik de er nå i varmen.

Jeg ” klager ” liksom ikke bare for å klage. Jeg vil ikke være vrang og vanskelig, eller sees på som ei som aldri blir fornøyd, men for mange er såpass varme dager en utfordring. Når jeg sitter i loftsetasjen min en søndag morra og blogger, så ser jeg at det er overskyet ute i dag, og en litt annen temperatur. Jeg tenker det er helt ålreit at det nå skal bli noen dager uten den intense, varme solen…men dagen i dag skulle jo sånn sett bli varm.

For å sette deg litt inn i problematikken. Du kan tro det er deilig å ha på seg kompresjonsstrømper i denne varmen. Jeg ble et øyeblikk noe usikker om jeg har de tykkeste, eller de nest tykkeste strømpene, men jeg ser at jeg har klasse 3 som er de nest tykkeste. Det er nesten tortur å gå med kompresjon i varmen. Det føles som om 10 kg svette legger seg under strømpene – det er rett og slett grusomt, og selv om kompresjon hjelper på hovenheten, så svetter hele kroppen når kompresjonsstrømpene er på. Jeg bruker jo lårstrømper i det daglige. Nå har jeg måttet bruke knestrømper noen dager. Går jeg uten, så hovner jeg opp med en gang, så i utgangspunktet er det ingen god løsning det heller. Likevel er jeg ikke den flinkeste jenta i klassen når det er så varmt.

Det hender både titt og ofte at jeg må ta av meg kompresjonen. Jeg vet jeg ikke følger boken når jeg gjør det, men det handler om å gjøre dagene mine så gode som mulig. Jeg må kunne komme meg gjennom dagene på en måte som er best mulig for meg, og betyr det mindre kompresjon, så er det sånn det blir. Jeg hovner fort opp, men så er det prisen jeg må betale. Jeg liker å gå i sandaler om sommeren, og det er ikke akkurat verken lett eller pent med kompresjonsstrømper på. Jeg har ingen hevelse i føttene, så da fungerer det fint å gå barbeint i sandaler.

Jeg er ikke alene om å slite i varmen. Jeg er ikke alene om å kjenne på hvordan lymfødemet og lipødemet forverrer seg når det blir en slik varme som vi har nå. Man skal jo heller ikke ha direkte sol på ødemer, så man bør dekke til for eksempel beina når man sitter ute i sola. Hos meg får beina aldri sol. Jeg går jo aldri i shorts, eller kort skjørt. Jeg skjuler det som skjules kan av tømmerstokker, så det er klart at det også er rimelig varmt å gå med langbukser på slike dager som vi har nå. Har hatt litt skjørt på meg, og lang kjole, og det hjelper jo litt. Eller de tynne, nye sommerbuksene mine. Jeg vet jeg burde gått med kortere bukser, jeg vet jeg burde fått mer luft på beina, men det er nok et stykke utenfor min komfortsone.

Bading har det heller ikke blitt så mye av. De fleste badeplasser er overfylte når det er så varmt, og dere vet hvordan det er med meg og badedrakt når der er andre mennesker i nærheten. Her må jeg også legge til at på flere av reportasjene som har vært på nyhetene til både TV2 og NRK, så har man sett flotte, store kvinner i badedrakter på stranden, så da ble det tent et håp om at jeg kanskje er der selv en dag….neste sommer kanskje…neste sommer er klassisk 🙂

Som leder for Norsk Lymfødem og lipødemforbund, så har jeg de siste dagene fått flere telefoner fra fortvilte personer som har så hovne bein, og som er blitt enda verre nå i varmen. Dette er i tillegg personer som ikke aner om de har lymfødem eller lipødem, men felles for de alle er at de tror selv de har en av sykdommene, men så har de en lege som ikke tror på de. Leger som mener det er vann i kroppen, eller varmen, så da er det ingenting å bekymre seg for. Jeg er sikker på at flere av dere som leser bloggen også kjenner på lignende utfordringer i varmen, eller utfordringer som blir verre i varmen.

Hverdagen med lipødem/lymfødem kan være tøff. I denne varmen er det ekstra tøft.  Mange kvinner, og menn der ute har det garantert som meg. Sliter du med hovenhet og verk uten å vite hvorfor, så ikke gi deg før du har svar. Om legen ikke tar deg på alvor, så tar du kontakt med en fysioteraput med utdannelse i lymfedrenasje. Oversikten over disse fysioteraputene finner du på nettsiden til NLLF : www.nllf.no

Jeg vet jeg kastet inn en brannfakkel i dag, og bannet høyt i kirken, men jeg hater ikke sol og varme. Jeg ønsker ikke dårlig vær. Jeg ønsker meg bare en litt lavere temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogenlunde gjennom sommeren. Så må jeg vel få meg en selvbruningskrem jeg da, så det kan se ut som om beina har ligget i solen i timesvis 🙂

Neste helg skal jeg vise dere noen virkelig go’biter fra et nytt, danske merke som jeg har blitt kjent med. Bare å glede seg!!

 

 

En liten forsmak på høst

 

Det er sommer i Norge, og uten at jeg skal skrive så mye om det akkurat i dag, så er beina mine med lipolymfødem ikke særlig glad i så varmer dager. Varme gir ekstra hovne bein, og tenk deg hvor fantastisk deilig det er å bruke lårstrømper, eller for den saks skyld også knestrømper i klasse 3 på slike varme dager. Vel, jeg skal la det ligge akkurat i dag, og rett og slett bare konstatere at det er for varmt for mine bein.

 

På slike varme dager, så får man i alle fall brukt sommertøyet, og mange får sikkert også brukt både bikinien og badedrakta, og sånn sett så er jo fine dager en veldig god ting. Jeg som i år har fått tre par nye bukser, jeg kjenner veldig godt hvor utrolig deilig det er å ha på seg tynne sommerbukser. Så mye svalere enn de buksene jeg som regel har brukt om sommeren. Jeg har absolutt trådd litt utenfor komfortsonen når jeg i år har fått meg bukser med mønster, bukser jeg aldri har trodd jeg kunne bruke, bukser jeg aldri hadde trodd jeg kunne få tak i. Jeg stortrives i de alle tre, og jeg føler meg vel i de.

I butikkene er det salg for tiden, og det er sikkert mange av dere som har gjort noen gode kjøp. Salg er jo utrolig moro da. Selv om man sikkert ikke alltid har behov for så mye, så har man alltid visse behov når man går på salg og ser skiltene med både 50% og 70%. Jeg var nok aldri den beste eleven i matematikk, men prosentregning, det er jeg en kløpper på 🙂

Samtidig med at det er salg i de fleste butikker, så begynner også høstklærne å komme til butikkene. Det er alltid spennende når nye kolleksjoner kommer til butikkene. Selv om sommeren ikke er over ennå, så kjenner jeg at jeg likevel er klar for høstkolleksjonen. Jeg er nok ikke klar for høst og vinter, i alle fall ikke vinter, men nye kleskolleksjoner er alltid moro.

Høstkolleksjonen til bla Pont Neuf er på vei ut til butikkene, i alle fall er deler av kolleksjonen i mange butikker nå. Kolleksjonen ligger ikke ute på nett ennå, så jeg kan ikke vise dere hele ennå, men jeg kan vise dere noen av godbitene. Av det jeg har sett til nå, så er det mye spennende klær, spennende design og ikke minst flotte farger. Av farger så kommer det ganske mye petrol, de har brukt litt mørk orange, litt bringebærfarge,litt lilla, og selvsagt også de ” vanlige ” høstfargene. Jeg synes det er så herlig når det brukes farger og stilige mønster også høst og vinter. Det er jo egentlig på denne tiden vi trenger farger. Farger gjør i alle fall meg veldig glad, og lettere til sinns.

I dag viser jeg dere tre nyheter fra Pont Neuf som skal være på plass i mange butikker. Det er selvsagt litt ulikt hva butikkene tar inn, så jeg kan jo ikke love at alle som fører Pont Neuf har tatt inn de tre tunikaene/kjolene som jeg viser dere i dag. Dere som følger bloggen min vet at jeg elsker Pont Neuf. Passformen på veldig mange av modellene deres er modeller som passer meg veldig godt, og god passform, det er utrolig viktig!

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen : Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Når det er sagt, så må jeg understreke at i kolleksjonene til Pont Neuf, så er der ulike modeller, så de kan sitte forskjellig på, så her må man bli litt bedre kjent med de ulike modellene. Pont Neuf er heller ikke ren stormote, så her kan kvinner i alle størrelser finne sine favoritter.

Overdelene jeg velger heter ofte kjole, og kan brukes til nettopp det om du er komfortabel med å vise beina. Jeg bruker de til tunika fordi jeg har høyden til det, og fordi jeg ikke vil vise beina. Noen modeller er nok såpass lange som tunika at de skal sys opp litt. Jeg er høy, og kan sånn sett ha litt lengde på overdelene. Kjenner panikken komme om overdelene blir for korte.

En stor favoritt er modellen i petrol som heter ” Andrea.” Jeg ser for meg at dette er en modell jeg kommer til å bruke masse. Tøff modell, flott farge, og ikke minst, så har den stilige detaljer som glidelås i brystpartiet, og den har hette. Glidelås gjør at man selv kan bestemme hvor dyp utrigning man ønsker. Den er herlig å ha på seg, og passformen er utrolig god til meg.

Neste modell heter ” Bianco.” Tunikaen/kjolen har et stilig bokstavprint, og så har den sorte sidestykker som har en litt slankende effekt. Jeg tror denne kommer til å bli manges favoritt i høst. Den har 3/4 armlengde, og det er også fint selv om det etter hvert blir kaldere.

Siste modell jeg viser i dag heter ” Inger “, og er også en modell jeg liker veldig godt. Den har en litt sånn ballongeffekt nederst, og så har den et stilig design, og flotte farger. Orange og blått er blitt brukt i en flott kombinasjon. En nydelig modell å ha på seg, også denne med 3/4 armlengde. Jeg tenker denne sammen med feks ei tøff skinnjakke blir utrolig stilig!

Dette var litt av høstkolleksjonen til Pont Neuf, og jeg kan love at jeg skal vise mer utover, både fra Pont Neuf og andre favoritter som dukker opp. Det føles rart nå å tenke på at vi snart skal skifte fra sommerklær til høst og vinterklær, men samtidig så er det alltid spennende når nye kolleksjoner kommer.

Nyt lørdagen – vi blogges i morgen

 

 

 

Glem strømpebukser som sklir, og strømper som gnager

Strømpebukser er et mareritt! Jeg vil tro flere av dere som leser bloggen min er enige i akkurat det. Det å finne strømpebukser som passer store kropper, det har ikke vært lett. Strømpebukser har ødelagt mye for meg. Jeg er garantert ikke den eneste som har hatt et hat forhold til strømpebukser. Da er det herlig å vite at dette var før, og ikke nå.

Glem strømpebukser som sklir ned, og knestrømper som gnager – jeg har funnet de perfekte strømpene! Strømpene sitter som støpt på mine store bein. Det å finne tynne strømper, og strømpebukser som man er fornøyd med, det er ikke lett. Jeg vet at det er mange med meg som sliter med det akkurat det samme, og som stadig kjemper kampen om å finne strømper, og strømpebukser som faktisk sitter.

Jeg får mange henvendelser fra dere som følger bloggen min, og jeg får mange spørsmål om strømpebukser. Hvor finner man strømpebukser til store kropper? Strømpebukser som faktisk sitter. Jeg har heldigvis funnet både strømper og strømpebukser som er det jeg kaller perfekte, og da er det fint og kunne dele dette med dere. Jeg har skrevet om det før på bloggen, men gode ting som dette kan vel egentlig ikke gjentas for ofte.

Jeg er ikke glad i nylonstrømper. Ikke fordi det er nylonstrømper, men fordi jeg alltid har slitt med å finne noe som sitter perfekt på mine store legger, og lår. Strømpebukser har vært et mareritt. Jeg trenger strømpebukser som går høyt opp i livet, og som sitter ordentlig i skrittet. Ofte tar lår, og legger så mye plass at det nesten stopper etter at strømpebuksen etter hard jobbing har passert lårene. Jeg har mange ganger gått med strømpebukser som ligger på lårene.

Vi kjenner sikkert alle til disse strømpebuksene som bare ikke vil ordentlig opp i livet, og som gjør en spesiell kveld til ett levende mareritt. Så har du de strømpebuksene som sklir ned, og ligger under magen. Strømpebuksene man hele tiden prøver å få opp i livet igjen. Kvelden blir plutselig dedikert til strømpebuksen, og ikke det man egentlig hadde planer om. Jeg vet heller ikke hvor mange strømpebukser jeg har raknet fordi jeg skal heise de opp, og så går det galt. Selv strømpebukser i større størrelser enn jeg sånn sett bruker fungerte dårlig. Jeg har kjøpt strømpebukser til 200 kr i flere størrelser større enn jeg bruker. De fungerte ikke de heller. Når man da faktisk finner den perfekte strømpebuksen, så er man helt i himmelen, og jeg jubler i alle fall høyt.

Er du på jakt etter strømpebukser til en stor kropp, så er redningen strømpebuksene fra PAMELA MANN. Jeg fikk teste disse i vinter, og de er rett og slett perfekte. Jeg har flere par i undertøyskuffen min nå. De kommer greit over både legger og lår, de sitter godt i skrittet, de går høyt opp i livet, og de sitter der de skal. Helt fantastiske! Atelier Alexandra i Lillesand selger disse. Jeg hadde 90 denier i vinter, men disse finnes også i tynnere utgaver, og de finnes også i mange ulike farger. Jeg har brukt mine mye, og vasket de en del, og de er like fine.

Jeg liker heller ikke knestrømper i nylon. For meg som har lymfødem, så fungerer knestrømper dårlig. Ofte bruker jeg nylonstrømper når jeg skal pynte meg, og skal jeg noe spesielt, så skal jeg sannelig ikke ha på meg de hersens kompresjonsstrømpene! Da forlater de beina mine til fordel for tynnere strømper. Knestrømper borer seg inn i huden min, og lager fine groper. I tillegg så strammer de. Sånt er ikke akkurat bra for lymfødemet. Vi skal helst ha noe som ligger ledig og lett over beina, så strømper uten strikk er det jeg ofte bruker om jeg skal ha på meg ordinære sokker.

Jeg har også funnet perfekte strømper! Stay Up strømper som i tillegg til å passe er skikkelig flotte. Strømpene bestiller jeg på ebay. Jeg har kjøpt strømper tidligere som har funket ganske bra, og jeg har kjøpt noen som har vært så små at selv ikke Barbie kunne fått de på seg. Disse jeg kom over for en god tid siden, de kommer fra England. Jeg tok en sjanse, og bestilte to par. De var ikke sånn Kina billige. Frakten er og veldig billig, den koster kun noen få kroner. På siste bestilling hvor jeg bestilte 3 par, så tror jeg at frakten var på ca 25 kr. Men vær obs på tollgrensen som er 350 kr. Bestiller du strømper for 350 kr, så blir de fort dyre. Og det kan lønne seg å bestille en del nå før tollgrensen endres. Det er bare å dele opp bestillingen.

Strømpene er perfekte! For meg som sliter så mye som jeg gjør, så er det en herlig lykkefølelse når man faktisk finner strømper som sitter så perfekt! Nå slipper jeg knestrømper som gnager seg inn i huden min. Stay Up strømpene sitter som et skudd! Stay Up strømpene sklir lett over tømmerstokk leggene mine, de sklir elegant oppover lårene, og stopper der de skal. Jeg sliter ikke et sekund. De har så god vidde! Blondekanten er lekker, sexy, og den sitter! Silikonkanten sitter som limt inntil lårene, og de sitter der helt til jeg tar de av. Kvaliteten er også veldig bra. Jeg føler jeg må kaste både strømpebukser, og knestrømper etter en gangs bruk. Disse Stay Up’ene brukte jeg tre ganger før jeg så at der var kommet et hull i de. Da hadde jeg labbet rundt på Snefrids Hus uten sko i trapper, og på gulv.

Det er så befriende å slippe strømpebukser som kun skaper trøbbel. Eller knestrømper som gnager seg inn i huden. Det er så herlig og ha funnet  perfekte strømper og perfekte strømpebukser ! Nå kan jeg velge om jeg vil bruke stay ups eller strømpebukser. Herlig! At jeg fant strømper og strømpebukser i størrelser som faktisk passer beina mine, det føles så utrolig godt. Lykke!!

Det som er en selvfølge for så mange, det er ingen selvfølge for meg. For dere som lurer på om stay up’ene gnager i huden min, så gjør de ikke det. Der ofte knestrømper legger seg, og gnager, der legger ikke disse strømpene seg. De ligger lett og ledig på huden. Stay Up strømpene finnes opp til størrelse 5 XL, og jeg bestilte størrelsen som heter 4-5 XL. De finnes i sort, hvitt og rødt. I dag skal jeg legge inn en ny bestilling. Når man først finner noe man er så fornøyd med, så må jeg bestille sånn at jeg har noen liggende. Man vet jo aldri når de plutselig forsvinner. Mulig at også noen fører disse strømpene i Norge, men det vet jeg ikke. Strømpebuksene fra Pamela Mann, de kjøper du i Lillesand, eller sender en melding til Alexandra her på Facebook. Jeg er sikker på at hun sender til deg om du bor et stykke unna Lillesand.

Strømpebukser og strømper var et mareritt, men det var før det.

 

Lykken er 21

De siste dagene har vært litt sånn ” flodhestdager.” Min mor liker ikke at jeg kaller meg flodhest, og jeg vet andre heller ikke liker ordet, men det er et ord som sier ganske mye, og jeg tror det er en følelse de fleste av oss har i blant. Følelsen av å ha lagt på seg, følelsen av å være veldig stor. Jeg snakker ikke meg selv ned ved å si at jeg føler meg som en vandrende flodhest. Det sier bare litt om hvordan jeg føler meg.

Ei lita stund nå, så hadde jeg håpt at jeg skulle få trent godt, men så dukker det opp dritt som gjør at trening blir en utfordring….igjen. Bla så har jeg en hæl som er så innmari smertefull. Det gjør vondt når jeg sitter, og vondt når jeg går…og innmari vondt når jeg trener. Sånn har jeg hatt det før, men det begynner sikkert å nærme seg et år siden sist jeg var hos kiropraktor med hælen. Da var det ei god sprøyte rett inn, og hælen har vært god siden. Når hælen nå har bestemt seg for å være smertefull, så må det jo selvsagt skje når kiropraktoren er på ferie. Så da går jeg her og synes litt synd på meg selv, og godteskuffa på kjøkkenet har gått litt ut og inn de siste dagene, og det har ikke bare vært fordi det er moro med skuffer. Det er alltid litt innhold som ligger i hånden når skuffen er i ferd med og lukkes. Vi snakker ikke store mengder, men litt hver dag har det nok blitt…og da kommer flodhestfølelsen, og irritasjonen. Samtidig så kommer også den indre, sterke stemmen min som sier at jeg skal fremover, og ikke tilbake. Nå skal alle brikkene på plass i puslespillet, og 4-5 treningsøkter skal tilbake som en del av min hverdag.

Forleden dag var jeg en tur innom sydama mi. Hun holder til i Lillesand, og jeg er så glad for at jeg fant henne. For første gang har fått bukser sydd som jeg er utrolig fornøyd med. Det betyr så mye at man ser at de bryr seg om det produktet de leverer fra seg. At de jobber for at kunden skal bli fornøyd. Så jeg kjører mer enn gjerne de seks milene det er å kjøre tur/retur systua i Lillesand sentrum.

Tilbake til mitt besøk hos sydama. Jeg stod der foran speilet mens det ble målt og ordnet. Bla skulle jeg sy inn noen bukser som var blitt for store. Det er jo alltid hyggelig når det går den veien at man må sy inn klær, og det er klart at jeg blir litt stolt når jeg har på meg bukser sydd for 6 mnd siden som må tas inn en god del. Jeg er nok ikke så flink til å kjenne på stolthet som jeg burde, men denne dagen hos sydama, det var en dag hvor jeg virkelig ble fylt med masse stolthet. Selv om jeg har syndet en del i godteskuffen i det siste, så ser jeg svart på hvitt at det går riktig vei. Det går nedover til tross for godtesynder, og mindre trening. Vi snakker ikke om å hvile på lauvbærene, for da kan det fort gå veldig galt, men det handler om å ta inn over meg hva jeg faktisk har oppnådd, klappe meg på skulderen, og ta alt dette med meg videre på endringsreisen.

Dagen hos sydama var en fantastisk dag. Hun fikk meg til å innse hvor mye jeg faktisk har gått ned. Vi stod foran speilet, og hun var jo nesten like ivrig og glad som meg. ” Se Heidi, du har fått liv! Se hvor fint du går inn i livet nå. Se på deg selv! Du har jo også fått hofter! Du kan kjenne bein der, og se den fine innsvingen i ryggen. Rompa er jo også blitt mye mindre.”

Der stod jeg foran speilet, og jeg så alt hun bemerket. Det tok litt tid før det sank inn, men hun hadde helt rett. Jeg har fått liv, og jeg har hofter. Jeg kan ligge om kvelden og kjenne hoftebeina og smile. Hvor lenge er det siden jeg har kjent at jeg har hoftebein? Det er så lenge siden at jeg ikke husker. Jeg ser at jeg kler når plagg går inn i livet. Jeg ser at jeg kan gå i helt andre klær nå enn jeg kunne før.

Jeg har fått sydd bukser på denne systuen en stund. Jeg tenker det er mellom 2-2,5 år siden jeg sydde min første bukse der. Marianne som sydama heter begynte å rote i papirer og mønster, og spurte meg om jeg hadde en ide om hvor mange cm mindre buksene var i livet nå i forhold til første bukse hun sydde. Jeg måtte innrømme at det ante jeg ikke. Det Marianne kunne fortelle meg gjorde virkelig min dag. Gjett om jeg kjente på stolthet! Og gjett om det motiverte meg til å fortsette reisen med fulle seil!

21 CM!! 21 cm mindre i livet, og rundt hofter! Jeg holdt på å besvime for å være helt ærlig. 21 cm er MYE, og så flink har altså jeg vært. Så mye mindre har jeg blitt, og den beskjeden var så utrolig fantastisk å få. Jeg trengte den også. Jeg trengte å bli minnet på hva jeg har oppnådd under endringsreisen min. Jeg trengte å se og høre at jeg sannelig har oppnådd mye, og at jeg klarer fortsettelsen selv om det er litt tøft akkurat nå. Det vil alltid bli opp og nedturer. Det vil alltid bli bratte bakker, og fine sletter, men jeg skal aldri gi opp selv om jeg av og til synes det er litt for moro å gå i skuffer man sånn sett ikke trenger å gå for ofte i.

21 cm mindre på ca 2,5 år – wow! Jeg smiler fra øre til øre. Man trenger sånne påfyll i blant. Man trenger at mennesker rundt en forteller om endringene de ser. Man ser seg selv hver dag, og da er det ikke alltid så lett å se endringene selv. Ikke at folk rundt meg skal gå å skryte sånn at jeg kan bli høy på meg selv. Jeg tror for øvrig ikke jeg kan bli høy på meg selv, men det er fint at de rundt en gir ros når man gjør en god jobb, uansett.

Jeg skulle gjerne ha ønsket at også beina mine hadde skrumpet 21 cm, men sånn er det ikke, og sånn vil det neppe bli. Istedenfor å deppe over det, så må jeg heller glede meg over alle cm som har forsvunnet andre steder på kroppen. Dere som leser bloggen vet at jeg nok sliter litt med å rose meg selv, og være fornøyd med meg selv, men i dag prøver jeg å si : Bra jobbet Heidi!

Brikken i puslespillet

Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg se meg selv i speilet, eller finne frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå  til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.

Etter at jeg i januar fikk verdens beste jobb som morgenvertinne i Radio Metro Sørlandet, så har jeg merket at mye er blitt et puslespill. Et puslespill hvor spesielt en viktig brikke er vanskelig å få på riktig plass. Denne brikken heter trening. Før jeg startet i radioen igjen, så var jeg som regel på på trening rundt kl.07, og da trente jeg 5 ganger i uken. Nå som jeg våker radiolytterne på Sørlandet fra kl.06, så må jeg finne andre treningstider enn før, og det er da trening plutselig er blitt et puslespill. Å gå på trening rett etter jobb, det har vært planen lenge, men så skjer det som regel noe, eller så er det noen dager i uken hvor det er rimelig fullt på treningssenteret når jeg er ferdig på jobb og klar for å trene. Det er også en jobb å vende hodet til å tenke at det kan trenes andre tider av døgnet også enn morgener, eller formiddager. Hodet mitt vil gjerne trene så tidlig som mulig.

Struktur er også en ting jeg må bli flinkere på. I tillegg til radiojobben min, så har jeg jo også ledervervet i Norsk lymfødem-og lipødemforbund, et verv som krever mye jobbing og masse tid, og jeg har bloggen som også er viktig for meg, og som jeg bruker mye tid på. Det og skulle få tid til alt dette pluss trening 4-5 ganger i uken, pluss å ha et liv utenom, det er utfordrende. Likevel må jeg strukturere dagene mine sånn at jeg også får tid til treningen. Treningen som har vært så viktig for meg de siste årene. Treningen som er årsaken til at jeg har klart å gå ned så mye i vekt, den må på plass igjen, og jeg må strukturere dagene mine slik at denne viktige brikken kommer på plass i puslespillet.

Når jeg ikke får trent like mye som før, så kommer også denne dårlige samvittigheten. I tillegg kommer også panikken. Panikken får å legge på meg igjen. Hodene våre er skrudd sammen på en måte som gjør at man ikke alltid tenker fornuftig og rasjonelt. Når trening blir nedprioritert, så kan jo jeg nesten se at kiloene legger seg på igjen med et knips. Jeg er håpløs i blant samtidig som jeg vet hvor fort det er å legge på seg igjen. Det å ta av seg, det er noe som tar tid, men det å legge på seg igjen, det er fort gjort det. Jeg vil aldri tilbake der jeg var, og derfor må jeg ta meg selv i nakken og bli mer strukturert. Døgnet har 24 timer, og selv om jeg har mye å gjøre, så er det god plass til trening også. Jeg må bli flinkere til å si nei til ting som dukker opp når jeg egentlig skal trene. Unnskyldninger for ikke å trene, de er det mange av, men tilbake dit vil jeg heller ikke.

En av dere som følger bloggen min skrev i en kommentar i går at jeg fokuserte mye på trening i forhold til vektnedgangen min, men at det vel også hadde endel med kosthold å gjøre. De første årene, så hadde det ikke det. Klart jeg har endret litt på kosten også, men for meg har treningen vært viktigst, og det mot alle odds. Man vet jo hva eksperter nå sier, nemlig at det er kostholdet, og nesten kostholdet alene som gjør at man klarer å gå ned i vekt. For min del er trening nødt til å ha spilt en større rolle. Jeg har kuttet ned på søtt og salt, jeg prøver å kutte mengder, og jeg prøver å spise oftere, men noen diett har det ikke vært, og i mitt hode har ikke mat hatt det største fokuset. Likevel har jeg mistet over 50 kg. Om det er en kombinasjon, eller hva som gjør at jeg har klart en så stor vektnedgang, det vet jeg ikke, men jeg vet at fokuset på trening, det har vært mye større enn på maten jeg spiser.

For kort tid siden så fikk jeg god hjelp til å sette opp en kostholdsplan. Det var en utfordrende jobb for Robbie som satte opp denne for meg, og det fordi jeg er så kresen i matveien, men han kom i mål, og jeg fikk en kostholdsplan som stort sett bestod av mat jeg også før spiste, men det handlet om mengder, og det handlet om sammensetninger. Jeg ble ikke satt på streng diett, men det var en plan som viste hvor mye jeg skulle spise, og hva jeg skulle spise når. For meg har denne planen fungert veldig bra. Jeg er blitt mer bevisst på hva jeg spiser, jeg er blitt mer bevisst på å spise flere måltider enn de to jeg som regel får i meg i løpet av en dag. Jeg har også skjønt at jeg kan spise meg god og mett om jeg må redusere litt på mengden. Jeg tror jeg lider av ” redd for at det skal bli tomt” syndromet. Jeg vet at jeg mange ganger lager for mye mat. Jeg vet at jeg kommer til å kaste endel, men likevel lager jeg for mye.

Selv om brikken trening nok er blitt noe nedprioritert den siste tiden, så opplever jeg at noe likevel skjer med kroppen min. Jeg fortsetter å gå ned. Jeg merket det på målebåndet når jeg måler meg. Jeg merker det på klær. Og selv om man alltid har disse dagene hvor man føler at man har lagt på seg 100 kg igjen, så vet man innerst inne at sannheten er en annen. Alle kommentarene jeg får fra alle de flotte menneskene jeg møter, de er også med på å fortelle hodet mitt at gode ting skjer. Forleden dag traff jeg en av mine flotte lesere i byen. Vi hadde en fin prat sammen, og senere på dagen fikk jeg en veldig hyggelig melding fra henne. I meldingen skrev hun bla noe som varmet hjertet mitt noe så innmari. Hun skrev ” selv om bloggen handler om å være en størrelse for stor, så ser du nok mye mindre ut enn du tror.” Jeg ble så glad da jeg leste det hun skrev. Kanskje er det sånn at hodet mitt tror en ting, og at sannheten er en annen. De jeg treffer ser meg nok på en annen måte enn jeg selv gjør.

Forleden dag var jeg hos min fantastiske sydame i Lillesand for å sy nye bukser. Det hadde gått noen måneder siden sist jeg hadde vært der, og da jeg stod foran speilet med en bukse på meg som hun hadde sydd i høst, og som var blitt altfor stor, så utbryter hun: ” Er det mulig! Se på deg selv, Heidi! Du har fått hofter, du har fått liv – se på den fine innsvingen du har fått. Du har markert liv! Rompen din er blitt mindre, og se på magen hvor mye mindre den er blitt. Dette er helt fantastisk, og jeg får frysninger av å se hva du har klart siden sist jeg så deg.” Hvor fantastisk er det ikke å få høre slike ting? I tillegg så vet man at denne damen ikke sier noe hun ikke mener. For en lykkefølelse jeg hadde da jeg gikk ut fra systuen den dagen. Jeg smilte fra øre til øre. Jeg kjente meg så stolt. Stolt over hva jeg har fått til, og ikke minst, så følte jeg meg så stolt over at vekten fortsetter å gå ned selv om brikken som omhandler trening har vært vanskelig å plassere i puslespillet en periode.

Den tøffe reisen vil aldri være over. Jeg må kjempe kampen livet ut, men jeg skal aldri gi opp selv når bakkene blir tunge å gå, og jeg skal aldri tilbake dit jeg en gang var. Som jeg skrev i går : Livet og jeg smiler sammen, og fy søren så deilig det er!

 

– Tungt å være stor

Dette er meg. Bildet er fra Fædrelandsvennen. Et noe uklart bilde, men det er tatt fra avisreportasjen med telefonen min. Noe originalbilde har jeg ikke. Reportasjen er fra 2004, og jeg var 34 år gammel. Dette var to år etter jeg var alvorlig kreftsyk. Reportasjen fra Fædrelandsvennen omhandlet folks forhold til egen kropp. Ulike personer i ulike aldre fortalte om sitt forhold til sin egen kropp. Jeg skilte meg nok ut som den mest negative til egen kropp. Kanskje ikke så rart. Jeg var stor. Jeg har vært en del større enn jeg er på bildet fra 2004, men likevel så er det ingen tvil om at jeg hadde en veldig høy vekt her.

” Tungt å være stor ” – det var mitt forhold til egen kropp i 2004. Det var tungt, og jeg var i en periode av livet mitt hvor alle negative tanker rundt egen kropp fikk altfor stor plass. Jeg husker at journalisten spurte om hva jeg var mest fornøyd med når det gjaldt egen kropp, og jeg husker at jeg ikke kunne finne noe positivt. Det var ingenting med min store, stygge kropp som var positivt. Svaret mitt ble at jeg var mest fornøyd med den personen jeg var under alle kiloene.

Da jeg fant igjen denne reportasjen under litt rydding, så måtte jeg sette meg ned å lese den. Jeg kjente at jeg først ble veldig trist. Plutselig husket jeg alle årene hvor kiloene preget livet mitt altfor mye. Øynene mine falt på ansiktet aller først. Det store ansiktet med den store dobbelthaken. Smilet på bildet var nok ekte der og da, og jeg husker veldig godt at jeg alltid var flink til å smile, men bak smilet var det en intens kamp som foregikk. Kampen mot alle de negative tankene som hele tiden fortalte meg hvor tjukk og stygg jeg var. I reportasjen har jeg også fått frem at jeg var fornøyd med smilet mitt. I dag smiler jeg enda mer, og i dag er smilet ekte. Det er så stor forskjell på smilet den gang og i dag. Nå smiler jeg fordi jeg mener det, og fordi jeg er så fornøyd med livet. Livet og jeg smiler sammen, og det er så godt å føle på.

 

Det var en mørk periode. En tung periode. Jeg var mye i kjelleren. Jeg var mye lei meg selv om jeg skjulte det veldig godt. Så kan man selvsagt tenke at man burde tatt tak før, og så kan man være trist og frustrert fordi man ikke gjorde det, men det nytter ikke å angre på noe man ikke kan endre. Fortiden kan man ikke gjøre noe med. Det som er gjort er gjort, og det som er sagt er sagt. Fremtiden, den kan man endre på, og for 5 år siden tok jeg nettopp en avgjørelse som endret livet mitt på en fantastisk måte. Det øyeblikket hvor jeg tok avgjørelsen, det glemmer jeg aldri. I en foredragssal på Arendal sykehus mens en kirurg fortalte om hvordan en slankeoperasjon foregikk, og om hvordan tiden etter en operasjon kunne bli, det var da jeg tok valget. Jeg hadde prøvd 1000 ganger før å endre livet mitt, nå skyldte jeg meg selv å prøve 1001 gang. Jeg angrer ikke.

2 år før reportasjen stod på trykk, så hadde jeg også vært alvorlig kreftsyk. Jeg fikk i tiden etter sykdommen andre tanker rundt livet. Jeg innså hvor heldig jeg hadde vært. Jeg hadde kreft i det tidligste stadiumet, og det var ingen fare for spredning. Jeg slapp både cellegift, og stråling, men jeg hadde gjennomgått noe dramatisk. Frykten for å dø, drømmen om et barn til som aldri ville bli oppfylt, møtet med Radiumhospitalet, leger, prøver, operasjon. Ikke minst tiden etterpå. Kontrollene hver 3.mnd. Den lille frykten som hver gang var der. Det var en tøff tid også etterpå. Og selv om man fikk et helt annet syn på livet, så var årene etterpå også såpass tøffe at jeg egentlig ikke fikk tatt de takene jeg burde ha tatt i forhold til vekten og helsen. Men smilet var nok mye mer ekte når jeg tenker etter, for jeg var så utrolig takknemlig for at jeg var en av de heldige som ble frisk.

I reportasjen så sier jeg noe om at jeg aldri har følt at jeg passer inn i normalen, og akkurat det er det nok mange av dere også som føler på. At folk ser kiloene før de ser oss. At de dømmer oss før de faktisk tar seg tid til å bli kjent med oss. Klart vi må gi slipp på de negative tankene rundt egen kropp. Vi bør ikke la det hemme oss, og det bør ikke gå inn på oss hvordan mange behandler overvektige, eller hvordan de tenker rundt oss. Alt dette er en prosess. Det er lett å si at man skal gi slipp. Det er lett å si at man ikke skal bry seg, men få av oss er skrudd sammen på den måten at man bare kan skru av en bryter. At man bør ta tak, det bør man. Jeg oppsøkte hjelp i min prosess. Jeg fikk hjelp både av en kognetiv teraput, og også av en coach. For meg var dette helt nødvendig. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg aldri vært der jeg er i dag.

Det var også fint å lese reportasjen. Etter noen minutter hvor jeg følte meg trist, og hvor tankene tok meg tilbake til tiden rundt sykdom, og stor vekt, så kom smilet, og takknemligheten. Først takknemligheten over at jeg ble frisk, så takknemligheten for hva livet har lært meg, og så stoltheten over hvilke grep jeg tok for 5 år siden, og ikke minst gleden og stoltheten over hvor livet har tatt meg og hvor jeg er i dag.

 

Livet er en reise. Hver dag gir oss nye muligheter. Reportasjen fra 2004 ga meg motivasjon til å fortsette reisen jeg er på. Reportasjen fortalte meg at jeg aldri skal tilbake til tiden hvor kiloene preget livet mitt, og hvor de mørke tankene var sjefen i livet mitt. Jeg skal videre. Jeg skal fortsette å trene, og jeg skal fortsette å ha positivt fokus. Jeg har fortsatt en lang vei å gå. Jeg skal fortsette å smile, og jeg skal fortsette å elske livet <3 Livet er en reise, og det er en spennende reise hvor det kun er du og meg som kan gjøre noe med eget liv, og egne tanker. Fortid er fortid – det er i fremtiden muligheten ligger, og fremtiden, den kan man gjøre noe med.