En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Forrige uke fikk jeg testet ut et nytt treningstilbud her i Kristiansand. Vel, helt nytt er det vel ikke. Jeg tror tilbudet ble startet opp i september i fjor, men jeg har aldri testet det ut før. Jeg har lest om det i lokal media, og hatt lyst til å prøve, men det har tatt sin tid. Jeg var så heldig å få med meg venninnen min, Trine. Alltid fint å være to når man skal prøve nye ting, og selv om jeg nok er en treningsego i forhold til at jeg liker å trene alene, så er det også fint og kunne trene sammen med andre av og til.

Til vanlig så trener jeg alltid alene. Øktene på treningssenteret, eller turene hvor jeg er ute og går, det er alltid alene. Jeg trener veldig tidlig, og ikke alle er like klare for tidlige økter, men så elsker jeg å ta musikk på ørene, og gå inn i min egen, lille treningsboble. På turer ute kan jeg gå i mitt tempo, og være i min verden. Men jeg husker godt alle gruppetimene vi hadde da vi hadde egne treningsgrupper for overvektige på treningssenteret. De timene likte jeg også veldig godt. Savner pulstimene, og Tabata timene sammen med alle de flotte damene ( og et par menn ). Ja, og spinning timene vi hadde. Kunne jeg ha fått valgt fra øverste hylle, så hadde jeg gjerne hatt en  gruppetime, eller to i uken ved siden av egoøktene mine. Men så var det jo det at jeg nok fortsatt ikke er komfortabel med å gå på ” vanlige ” gruppetimer. Og at treningssentre er for alle, det er det ikke lagt opp til. De kan si hva de vil de som driver diverse treningssentre, men tilrettelagt for at alle skal kunne drive fysisk aktivitet ved sentrene, det er det ikke. Men det høres fint ut. Nå skal ikke jeg ta absolutt alle under en kam, absolutt ikke, men dette gjelder nok likevel flertallet.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Aktiv på dagtid heter treningstilbudet Trine og jeg har prøvd oss på. Et fantastisk tilbud til de som står utenfor arbeidsliv eller skole. Bak Aktiv på dagtid så står Agder Idrettskrets, og da i samarbeid med Frisklivsentralene og NAV. Her i Kristiansand har ennå ikke kommunen kommet på banen i forhold til å gi driftstilskudd til prosjektet, men Sparebankstiftelsen Sparebanken Sør har gitt 500000 kr til pilotprosjektet her i kommunen. For at man skal kunne gi et tilbud til hele Kristiansand, så trenger man et tilskudd på 1 million kroner. Et helseprosjekt som dette er absolutt noe Kristiansand Kommune bør kunne se viktigheten av, og gi det som trenges for at dette kan opprettholdes. For dette er virkelig et flott tilbud, og et veldig viktig tilbud. Her kan man få den fysiske aktiviteten man trenger, og det er for mange også et sosialt treffsted i tillegg. Begge deler er ofte noe man havner utenfor når man ikke lengre er i jobb, eller har et skoletilbud. Havner man utenfor, så er det ofte vanskelig å ta det berømte taket både når det gjelder trening og det sosiale.

Aktiv på dagtid har et variert treningstilbud, og det kommer stadig nye tilbud. Det er 7 kommuner i Agder som har dette tilbudet. Innbyggere som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet, eller skole kan delta her. Man kan komme om man er mellom 16-70 år, og det er et lavterskel tilbud som skal passe de aller fleste. Her i Kristiansand er det pr nå et gratis treningstilbud. Dette med pris er jo også avgjørende for veldig mange som står utenfor arbeid og skole. I normal drift er avgiften på 699 kr pr. halvår. Treningstilbudet varierer fra styrketreninger, zumba, stretching, puls/styrke, puls/balanse og ulike yogatreninger.

Trine og jeg forsøkte oss på en treningstime som heter lett styrke, og selv om jeg trener mye styrke, så fikk jeg her styrkeøvelser som jeg ikke trener selv på treningssenteret, så det var utrolig moro. Det å gjøre andre ting, og trene diverse muskelgrupper på andre måter, det ga meg masse. Denne timen ga meg en skikkelig treningsboost, og det var en god følelse å kjenne på. Både Trine og jeg var veldig spent da vi gikk inn til timen. Litt sånn smånervøse for det ukjente, og også for mange ukjente ansikter. Når vi i tillegg fikk plass på fremste rad, så kjente vi på det, men kun til treningen var i gang. Når vi kjente på at vi mestret øvelsene, og fort forstod at alle kun var opptatt av seg selv, så fungerte alt optimalt. Timen fløy av sted, og plutselig var den gjennomført, og vi var begge veldig fornøyd både med treningstimen og egen innsats.

Treningene er på vestsiden av byen, og vi bor begge på østsiden, så det blir en liten biltur for å komme på disse treningene, men det er det absolutt verdt. Denne uken var det ikke trening pga vinterferien, men i morgen har vi meldt oss på samme styrketime igjen. Kanskje tar vi også en stretching time etter styrketimen om det er plass. Vi kommer nok til å trene en gang i uken i dette prosjektet. Et utrolig bra prosjekt for de av oss som er delvis eller helt utenfor arbeidslivet ( eller skole ). Kanskje er det også andre kommuner rundt om i landet som har et slikt tilbud, og har man det ikke, så er det uten tvil et helseprosjekt som burde prioriteres. Jeg håper treningstilbudet vil bestå her i Kristiansand, og at man kanskje får et tilbud også på østsiden av byen slik at alle kan føle at de kan benytte seg av det. Vi gleder oss til ny time i morgen, og for min del, så er det utrolig fint og kunne ha en slik time innimellom alle treningene jeg har på egenhånd.

I dag tok jeg treningsfri. Jeg har hatt 5 gode økter denne uken, men istedenfor å dra på treningssenteret, så skal jeg ha en god tur i Sukkevannsløypa tenkte jeg. Det er en stund siden jeg har gått i løypa, så en fin dag for det i dag.

Lag deg en god søndag der du er! Vi blogges til lørdag!

Når du har mål om lavere vekt, så er det helt klart viktig å vite om det går rette veien. Samtidig så kan det å gå på vekten være både veldig motiverende, og sykt frustrerende. Det er så utrolig moro når det går nedover, fordi du da får bekreftet at det du gjør fungerer, men så er det skikkelig frustrerende når det står stille eller går opp, særlig hvis man føler at man har gjort alt riktig.

Det er en vanlig anbefaling å veie seg en gang i uken, fordi syv dager er lang nok tid til å se en endring. Samtidig opplever mange at de unngår å bli for opphengt i vekten. Hvis man veier seg en gang i uken, så er det også viktig at man forholder deg til utviklingen over 2–4 uker, og ikke legger for stor betydning i vekten én enkelt uke.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Vekta skal frem en gang i uken. Det var planen min, men det er ikke alltid ting går etter planen. Jeg veier meg hver onsdag. Det var planen. Eller jeg veier meg hver onsdag, som er etter planen, men den vekta kan fort komme frem andre dager også. Jeg klarer ikke å la være. Den ene delen av hodet sier at jeg skal på vekta hver onsdag, og den andre delen av hodet sier at jeg bare må ta den frem akkurat når jeg føler for det. Det blir liksom jubel og nederlag om hverandre, og det er ikke godt for meg. Jubel den ene dagen, og nederlag den andre. Hvorfor kan jeg ikke holde meg til den ene dagen i uken? Hvorfor kan jeg ikke være konsekvent på dette. Jeg vet jeg ikke skal ta den frem andre dager, men det gir jo jeg søren i om jeg føler for å ta den frem en annen dag. Man føler seg så todelt.

Baderomsvekten kan være både misvisende og forvirrende… Vekta går opp, den går ned eller den forblir den samme. Vekta kan variere fra dag til dag, og den kan variere også på en og samme dag .Når vekta går opp, så er det et nederlag som jeg ikke alltid takler så bra. En del av meg sier at dette er helt normalt, at jeg må puste med magen, og at det kan være mange grunner til oppgangen. En annen del av meg går nok litt i kjelleren, og jeg SKAL finne årsaken. Det som er så ille er jo at jeg vet sååå godt at det er mye som påvirker vekta. Jeg trener jo veldig mye. Så er det ødemet mitt. Salt mat. Karbohydrater. Vann..osv, osv.

Joda, det er greit å vite hvor mye jeg veier eller å gjøre en sjekk en gang i uka. Mange veier seg kun en gang i mnd. Det som er utfordringen er at tallet på vekta fort kan avgjøre humøret mitt, eller hvordan dagen min blir. Når det blir sånn så har jeg jo ikke lenger kontroll over vekta, da er det den som kontrollerer meg. Jeg er nok ikke alene om å kjenne at dagen blir påvirket negativt fordi man har gått opp noen gram eller i verste fall en kilo. Og også motsatt: hvor fantastisk dagen og humøret blir om tallene på vekta viser at man har gått ned. Når rett skal være rett, så er jeg nok blitt flinkere til å godta tallene, og legge det litt mer bort.

Jeg har de siste månedene opplevd at vekta ikke vil det samme som meg. Den går ikke nevneverdig ned. Jeg har kanskje gått ned 3 kg de siste månedene. Den går opp og ned, og det er sååå fortvilende. Jeg har lyst til å kaste hele vekta ut, som om det vil hjelpe noe. Jeg vet jo hva jeg må endre på. Det står nemlig ikke på fysisk aktivitet, for der er jeg innmari god. Så da står vi igjen med maten jeg spiser. Det er nødt til å være der endringene må gjøres. Inntaket må mer ned om jeg skal ha et håp om å gå ned mer. Problemet er jo at jeg har en craving som ikke ligner grisen for tiden. Jeg har aldri i mitt liv kjent på en så intens craving som jeg har nå. Selv når jeg er stappmett, så er lysten på noe der. Det er jo helt sykt! Så jeg kjemper mot en skikkelig demon for tida.

Nå er det sikkert mange som mener jeg bør kaste vekta vegg imellom, men det skjer ikke. Den skal ikke ut av huset, for jeg skal følge denne reisen også på vekta.

Det er mye som påvirker tallene på vekta, og det må jeg jobbe mer med å forstå. Jeg vet to ting som jeg MÅ bli flinkere på, og som påvirker vekten. Det ene er å drikke MYE mer vann. Jeg var så flink til å drikke masse vann når jeg hadde PT, men nå er jeg nok ikke så flink lengre, og vann, ja det vet vi er viktig. En annen ting er søvn. I utgangspunktet så legger jeg meg slik at jeg får 7 t søvn, men jeg våkner så tidlig. Ofte våkner jeg rundt kl 0430 – 05 og får ikke sove skikkelig igjen. Litt smådupping til og fra, men ikke den gode søvnen. Noen ganger sovner jeg ikke i det hele tatt når jeg først våkner til. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med akkurat dette, men det resulterer i at jeg ikke får de 7 timene jeg skulle hatt, og jeg blir sliten dagen etter.

Mye påvirker tallene på vekta som sagt. Hvis man feks er litt dehydrert, så vil kroppen holde på vann og muligens forårsake tall på vekta som går oppover. Løsningen der er å drikke mye vann. Veier man feks 100 kg, så vil opptil 65 kg av dette være vann. I går leste jeg at drikker man en halvliter vann og så går på vekten , så vil man se at man har gått opp i vekt. Vann er kalorifritt, men gjør at du legger på deg. Null fett, bare vann. Når man spiser, så påvirker det naturlig nok fordøyelsen. Når du veier deg på morgenen kan det være mye som enda ikke har kommet ut av systemet. Null fett. Kun mage-tarm innhold. Variasjon i saltinntaket påvirker også væskebalansen. Det har ingenting med fett å gjøre det heller. Man tror ofte at det er lurt å innta lite salt, men kroppen er ikke dum. Da tviholder den visst nok bare enda mer på vannet. Det beste er i følge eksperter å ha et normalt inntak av salt, for da stabiliserer væskebalansen seg mer.

Livsnødvendige medisiner, slik som feks hjertemedisin, eller medisiner for å hjelpe deg gjennom utfordrende perioder, slik som antidepressiva kan gi økt væskemengde i kroppen. Dette er medisiner som påvirker kroppsvekten, men har ingenting med fett å gjøre. Nå har ikke jeg den type medisin som jeg har nevnt her, men jeg går på daglige medisiner som sikkert også kan påvirke vekten min.  Alkohol påvirker kroppsvekten, men jeg er avholds, og har vært det hele livet, så jeg kan ikke legge noe skyld der om jeg går opp i vekt. Stress påvirker også negativt, og jeg har til tider en hverdag preget av mye stress, og mye tanker. Så kanskje bør jeg jobbe med å stresse mindre og finne en indre ro. Jeg føler jo ofte at selv om jeg har en rolig kveld foran tv’en, så jobber hodet likevel.

Den hersens vekta. Den er til både glede og frustrasjon. Jeg står på minus 35 kg jeg, og de 20 kg jeg så gjerne også skulle tatt av, de virker så langt unna. Litt sånn uoppnåelig akkurat nå. Fornøyd er jeg. Jeg er super fornøyd, men så var det dette ønsket da om disse 20 kg til. Jeg vet jeg kan klare det, men da må det legges godt om i kosten…er jeg klar for det?

I dag startet lørdagen med ei sabla god kondisjonsøkt. Jeg hadde bakkeintervall på tredemølla hvor jeg også hadde fartsintervaller. Øking i treningsmengde, det er også noe jeg skal gjøre nå fremover. Egentlig fordi jeg har et ønske om å bli både sterkere, og få en enda bedre kondisjon og helse. Trening har blitt glede for meg.

Kos deg og nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

Egentlig burde man ikke føle behov for å skrive om et emne som dette, men jeg kjenner på et stort behov for å gjøre nettopp det i dag. For nettopp spørsmålet om overvektige kan være et forbilde, det har vært et tema på flere arenaer de siste dagene. Hva er galt med folk?

Aurora Hoff er en norsk influencer, og ble på Vixen tildelt prisen som årets forbilde. Jeg følger Hoff på sosiale medier, og jeg ble utrolig glad for at nettopp hun fikk denne. Aurora Hoff er et forbilde for så utrolig mange. Hun våger å være den hun er. Hun er en viktig stemme for oss som er plus size, men også for kvinner generelt. Hun er en viktig stemme for selvaksept.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Etter at Hoff ble tildelt prisen som årets forbilde, så kom alle hatkommentarene, de kommentarene som alltid kommer i forhold til overvektige. Alle nettrollene som bruker sin egen usikkerhet til å snakke ned andre. Hoff ble kalt for hval, hun ble kalt for årets største, for å være forbilde for Freia, det ble kommentert at hun ble andpusten av å snakke, og en klarte å trøkke ut at vedkommende ikke visste  at VIP-medlemmene på Burger King nå er forbilder for folk. Jeg blir nesten ikke sjokkert lengre. Folk er så utrolig stygge, og igjen, så er det overvektige som får mest av dette. Vi overvektige er og har alltid vært en skyteskive for usikre, stakkarslige personer. I dette tilfelle, garantert fra menn selv om kvinner ikke er det grann bedre.

Det er så utrolig mange nordmenn som kjenner på kroppskam. Nettroll får fritt spillerom til å mobbe akkurat dem de vil i sosiale medier, og hvor det er blitt en svakhet å veie for mye. Det er ikke bare ungdommer som har fordommer mot kropp og vekt. Vi voksne er de verste. Jeg synes kanskje de yngste har mer toleranse enn voksne når det kommer til akkurat dette. Men barn og unge er mer kroppsfiksert enn noen gang. Studier viser at selv arbeidsgivere diskriminerer overvektige i jobbsøkerprosesser. Vi vet at overvektige kan ha lavere lønn også. Dette skjer på tross av at kroppsstørrelse ikke har noe med kompetanse, arbeidsmoral eller talent å gjøre. I følge artikler jeg har lest, så er Norge blant de landene i verden med mest kroppsfokus i media. Ingen andre land har like mange forsider dedikert til slanking og kroppsforandringer enn oss.

Hvordan overvektige kler seg har også vært et tema flere steder. Man kan jo bare gå til enkelte man selv kjenner som stadig må kommentere når de ser overvektige som ikke kler seg slik de mener at de bør, eller at de synes disse overvektige er så tøffe fordi de våger å gå med plagg som viser at de har mage. Eh, tøffe? Hvorfor er de tøffe? Hvorfor er det ikke like naturlig for overvektige å gå med plagg som viser at de feks har mage enn andre som har flatere mage? Jeg kjenner det koker inni meg når jeg hører slikt! Magen vil jo ikke forsvinne om man dropper å gå med en kort overdel, og hvorfor skal vi overvektige føle et behov for å skjule deler av kroppen vår fordi enkelte ikke synes det er pent å se på. Det er mye jeg heller ikke synes er pent å se på som normalvektige går med, men jeg holder i det minste kjeft. Folk skal få gå med det som de føler seg fin i, og er komfortabel med. Det er verken min eller din oppgave å snakke ned hva andre velger å gå med.

Skal overvektige få gå i korte plagg som viser at de har mage? Du verden så mange som har en mening om det. Denne magen, den er visst til ubehag for mange øyne gitt, og de negative kommentarene hagler. Fra å ha følt seg fin i et antrekk, så får slike kommentarer oss til å stille spørsmål om det faktisk er sånn at man ikke kan gå i korte plagg. Man blir usikker selv om man i utgangspunktet er selvsikker. Man føler at man best mulig må skjule at man er stor. Overvektige skal jo ikke vise kropp i det hele tatt i følge altfor mange. Når du stadig får høre kommentarer om eget utseende, så begynner du å stille deg selv spørsmål.

Jeg skal glatt innrømme at jeg aldri var komfortabel med å gå i korte plagg når jeg var en del kilo tyngre, men det handlet om hva jeg var komfortabel med, ikke at andre måtte tenke slik jeg gjorde, eller at jeg ikke våget Jeg har alltid digget at folk er seg selv, også i klesveien. Jeg synes andre er flotte i korte plagg selv om jeg ikke selv gikk med det. Jeg likte bare ikke korte plagg selv om sååå mange prøvde å overbevise meg om det motsatte, at jeg ville kle det. Nå som jeg har mistet ganske mange kilo, så kjenner jeg at nå har dette endret seg. Nå liker jeg ikke plagg som er lange. Nå må jeg ha korte plagg fordi det er korte plagg jeg føler meg mest vel i. Nå er jeg og komfortabel med tettsittende plagg, og jeg har mage jeg også. Men poenget er at vi skal kle oss slik vi føler for. Vi skal kle oss i de klærne vi liker, og føler oss fine i. Dette er det ingen andre som skal ta fra oss.

Jeg kjenner at jeg blir så utrolig sint når jeg tenker på hva slags holdninger det er der ute til oss som er store. Hva slags rett har noen til å fortelle oss hvordan vi skal være, se ut og kle oss? Hva slags idioter går ut offentlig og sier at man blir kvalm av å se overvektige mennesker, og hvorfor er samfunnet blitt sånn at mange ser på overvektige som tapere? Hvorfor tror store deler av samfunnet at vi som er overvektige er en gjeng med latsabber som ikke gjør noe annet enn å spise, se på tv og slite ut sofaen? Hvem har skapt slike holdninger, og hvorfor tror mange fortsatt på disse mytene? Samfunnets holdning til overvektige er så stygge, og fallhøyden blir så utrolig stor når man ikke føler at man passer inn. Og som jeg skrev på bloggen i går, studier viser at det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form.

Tommelen opp for alle store, flotte kvinner der ute som stolt viser seg i både korte overdeler, sommerkjoler, treningsklær, shorts, og badedrakt! Tommelen opp for alle som har lært og ikke bry seg om hva drittsekker måtte si om kroppen deres, og tommelen opp for alle som vet at skjønnhet kommer i alle størrelser. Gå i det du vil, og vær stolt av den du er!  Det er flott med både valker, mage, rompe, og grevinneheng. Har noen problemer med å se en frodig kropp med flotte former, så kan de snu seg bort, de kan mene det de vil, men hold munnen lukket.

Vi trenger forbilder som Aurora Hoff. Vi trenger flere som henne, og jeg er så glad for at jeg også i flere år har fått lov å være en stemme for overvektige. Nettrollene skal ikke vinne, og ikke hetsen heller. Vi skal fortsette å skinne, og vi skal være en stemme for selvaksept.

I dag blir det hjemmetrening, og så tenker jeg det blir ut å gå en tur. Fortsatt frustrert over vekten som ikke beveger seg særlig nedover. Jeg burde legge en plan for å komme ytterligere ned, men det er ikke alltid jeg får gjort det jeg skal når jeg tenker at jeg må få gjort det….I går tok jeg forresten en sjokoladebit. Ikke at det fristet, men jeg mistet lysten jo på sjokolade da jeg startet på Ozempic i september 2023. I går ville jeg teste hvordan jeg reagerte på sjokolade såpass lenge etter. Det smakte ikke godt, så sjokoladen, den holder jeg meg fortsatt unna. Hurra!

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag!

Det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form, ifølge ny studie. Endelig sier jeg bare.

En ny studie er helt klar på at vekten ikke er det viktigste for helsen vår, og denne studien håper jeg så inderlig at mange vil lese, og faktisk ta til seg.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Nylig publiserte amerikanske og britiske forskere en samlestudie om sammenhengen mellom BMI og helse. De har satt sammen data fra 20 studier. BMI, eller kroppsmasseindeks, sier noe om forholdet mellom høyde og vekt, og mens vekten for mange er en pekepinn på egen helse, tyder vitenskapen på at vi ikke skal stole blindt på den. Andre ting har kanskje mer å si. De med overvekt eller fedme og god fysisk form, de hadde nemlig ikke økt risiko for død, ifølge denne studien. De hadde heller ikke flere helseproblemer, som høyt blodtrykk, sammenlignet med normalvektige. Dårlig fysisk form, derimot, ga stor risiko for helseproblemer og død. Faktisk fant forskerne ut at det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form. Forskerne bak studien mener derfor at BMI er et dårlig mål på folks helse. Endelig blir dette slått fast! Studien er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet British Journal of Sports Medicine.

BMI kommer ofte opp når overvekt og fedme blir diskutert. Jeg misliker sterkt det store fokuset som det er på BMI. Egentlig er BMI bare noe tull. Trenger man en BMI skala for å si om en person er overvektig eller ikke? Om det må brukes om et verktøy for helsepersonell, så er det en ting, men i forhold til enkeltpersoner, så trenger man kanskje ikke en BMI skala. For stort fokus på BMI blir kun negativt. Man blir for opphengt i hvor man ligger, og hvor høy BMI man har. Unge jenter, slanke jenter, de henger seg feks ofte for mye opp i BMI. De ønsker å være på den nederste delen av skalaen, og gjør det de kan for å slanke seg nedover. Man vet jo fort hvor farlig det kan bli.

I henhold til BMI-skalaen er man overvektig hvis man ligger mellom 25 og 30, mens en BMI på over 30 betegnes som fedme. BMI handler jo mye om farene for sykdom. BMI-inndelingen er for å kunne klassifisere folk etter hvilken risiko man har for sykdom. Trine Moholdt er forsker ved NTNU, og er enig i at vi er for opptatt av vekta. Moholdt sier til Forskning.no at det er mange som begynner å trene, men som slutter igjen når de ikke ser noen endring på badevekten, noe som er veldig uheldig i følge henne. Overvekt og fedme er forbundet med økt risiko for mange sykdommer, men risikoen kan reduseres betydelig hvis man er i god fysisk form sier Moholdt. Hun sier også at trening har et utall helsegevinster som er helt uavhengig av vektendring.

Forskerne bak studien mener oksygenopptak er et mer riktig mål på helsa enn BMI. Det baserer de på funnene i studien. Oksygenopptak er kroppens maksimale evne til å ta opp oksygen, levere det til musklene og bruke det til å produsere mer energi. For at kroppen skal klare det, så må kroppen fungere godt. Lungene må være friske, hjerte- og karsystemet må ha god kapasitet, og musklene må være sterke. Du har kanskje målt ditt opptak hos lege, eller på sykehus ved å få en slags klype på fingeren.

BMI’en sier kun noe om forholdet mellom høyde og vekt. Den totale vekta til en person er avhengig av både fett og muskler, og en person med stor muskelmasse kan ha en BMI som indikerer både overvekt og fedme. Det til tross for at de verken har mye fett på kroppen eller økt risiko for sykdom.

Det har lenge vært diskutert at det er mulig å være «fat but fit», og flere studier har konkludert med at fedme ikke er spesielt farlig om den fysiske formen er god. Trine Moholdt syns det er bra at flere studier kan dokumentere dette, og legger til at mange studier undersøker livslengde, men hvordan man har det i årene man lever bør være mye viktigere mener hun.

Nå mener ikke jeg helt alvorlig at BMI er tull, men jeg mener at vi er for opphengt i den. For hver og en av oss, så kan vi finne ut risikoene uten å ha en BMI skala å forholde oss til. Det går for eksempel på kondisjon, fysisk form og magefett. Man kan gå til legen å måle de viktige verdiene. Hvordan er sukker, kolestrol, blodtrykk? Er andre verdier som de skal være? Ta en prat med legen din rundt helsen din, og ikke vær for opphengt i BMI’en. BMI skiller ikke fett og muskler, og det er en klar svakhet. En veltrent person med mye muskler kan få en for høy BMI fordi muskler veier mer enn fett. BMI sier heller ikke noe om hvor fettet sitter på kroppen. Det er helsemessig mer farlig å ha mye fett på magen enn for eksempel på lårene. Denne forskjellen får man ikke frem på BMI.

Jeg trener masse, og har totalt vært over 60 kg tyngre enn jeg er i dag. Jeg er fortsatt stor, og skal man følge BMI skalaen, så har jeg fortsatt fedme. Men når jeg veier meg på Tanita vekten min, så sier den helt klart at jeg har mye muskler. Jeg har en stor andel muskelmasse. Dette bryr ikke BMI’en min seg om. Om jeg ser på andre viktige verdier, så ser jeg at jeg på kroppsfett, så er jeg straks på normal. Når det kommer til fett rundt organene, så er jeg på normal. På verdiene som vekten måler, så er det kun BMI’en som er i rødt, og det sier masse tenker. jeg.

Det kom for en god tid tilbake et forslag om å øke BMI grensen fordi nordmenn stadig blir tyngre. En svært dårlig ide mente spesialister innen fedme. Igjen, jeg synes vi er for opphengt i BMI skalaen. Vi som er overvektige, vi vet det, og vi vet i tillegg hvilken risiko vi løper ved og ikke ta de nødvendige takene man må for å få helsen på rett gli. For meg er BMI skalaen bare ett ekstra stressmoment, og jeg har valgt og ikke henge meg opp i den. Og så er det skremmende at unge, slanke mennesker bruker BMI skalaen for å hele tiden ligge i den nedre delen.

Jeg er glad for denne nye studien som sier at det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form. Kroppsformen vår sier ingenting om hvordan vår fysiske form faktisk er. Jeg tror jeg våger å påstå at jeg med mine ekstra kilo kan være i langt bedre fysisk form enn flere som er normalvektig og slank. Det man ser er en ting, men hvordan man er på innsiden av kroppen, det er en helt annen ting. Jeg håper mange tar til seg studien.

I dag er det treningsfri. Jeg har hatt 5 gode økter denne uken, og så blir det nok en økt i morgen. Prinsene har vært her noen dager, og det er alltid like fint for mommo. Nyt dagen der du er! Vi blogges i morgen!

Jeg er uten tvil en morrafugl. Jeg elsker morraer, og jeg starter som regel dagene mine med å trene. 5-6 morraer i uken så er jeg på plass på treningssenteret. Mellom kl.06.30, og 07.00, så er jeg i gang med treningsøktene. Er det en morra jeg våkner veldig tidlig, og ikke får sove igjen, så kan jeg være der enda tidligere, men det er unntakene.

For meg er det å trene tidlig viktig. Det har blitt min start på dagen. Noe jeg har gjort til min morrarutine. Det er om morraen jeg fungerer best, og kan yte best. I tillegg synes jeg det er utrolig deilig å være ferdig med treningen tidlig slik at jeg ikke har det liggende i bakhodet hele dagen at jeg må komme meg på trening. Trene tidlig betyr at jeg kan bruke resten av dagen på akkurat det jeg vil. Det er heller ingen tvil om at det å starte dagen med trening er en utrolig god start på dagen. Jeg har alarmen på mobilen, og når klokken er 06.15, så forteller alarmen meg at det er på tide å stå opp. Da er det opp av sengen, inn på badet og stelle seg litt, på med treningsklær, og ut døren. Treningssenteret ligger kun en liten kjøretur unna.

Det er litt opp og ned hvor mange andre som er på treningssenteret samtidig med meg. Oftest er det en liten, fin gjeng som er der, og en god blanding av aldersgrupper. Søndag morgen har jeg ofte senteret for meg selv en liten stund, og da er det bare å boltre seg, og kanskje prøve ut nye apparater. Januar og februar er jo mnd hvor mange starter på ny giv med trening, så akkurat nå er det en del flere på treningssenteret enn ellers i året.

Mange kan ikke fatte at jeg orker å trene så tidlig, men igjen, så må man finne ut hva som passer best for en selv. Morraer er utvilsomt den beste tiden på dagen for meg. Det er da jeg har mest energi, og mest å gi. Trening gir meg også masse energi til resten av dagen, og jeg kjenner på den gode samvittigheten.

Jeg elsker som sagt morraer, og det har jeg alltid gjort til min datters store fortvilelse. Jeg er så heldig å ha Sukkevannsløypa i nærområdet mitt. Det som er fint med denne løypa er jo at den har partier som er bratte og utfordrende. Da får man testet kondisjonen, og man kan følge med på om formen bedrer seg. Jeg merker veldig godt at kroppen har blitt lettere. Jeg skal ikke lyve å si at jeg går bakkene på en, to, tre, for det gjør jeg ikke. Men jeg går de raskere, og jeg trenger ingen stopp på vei opp lengre. På toppen av bakkene, så puster jeg godt, men pulsen går raskt ned, og det er jo et veldig godt tegn. Når jeg går i Sukkevannsløypa, så drar jeg som regel avsted kl.07, men på denne tiden, noe senere fordi det ennå er mørkt ute. Som regel hopper jeg over å gå så mye i løypa om vinteren, og gleder meg masse til det begynner og våres så jeg kan komme meg mer ut å gå. Det å komme seg ut på tur, det er virkelig balsam for kropp og sjel. Masse tanker blir luftet mens jeg går disse turene, og jeg tenker mye bedre ute enn inne på treningssenteret.

Kan det fort lønne seg å trene tidlig? Er det noen fordeler? Jeg leste nettopp en artikkel om nettopp dette i bladet Iform, og der kunne de slå fast at det er en del fordeler med å trene tidlig. Den ene fordelen er at man starter med blanke ark. Man slipper å ha et tungt hode med mye tanker som man ofte har på vei til trening etter en dag med arbeid og andre oppgaver. Om morraen starter man uten store bekymringer, og masse tanker.

Så kommer det punktet som er viktig for meg : Når man gjør unna treningen om morgenen, så slipper du å bruke energi på å tenke at du skal få det til senere på dagen eller om kvelden. Du trenger heller ikke å stresse livet av deg på feks jobb fordi du er nødt til å rekke hjem for å trene før eksempelvis middag.

Trening på morraen gir deg også energi til å takle dagen. Når man trener, så frigir kroppen endorfiner, adrenalin og andre energigivende hormoner. De skjerper hodet, og er bra for humøret, slik at du føler deg mer «på». Det gjør at du klarer oppgavene bedre og får en god start på dagen.

Når du har gjort unna ei god, tidlig treningsøkt, så skal sjansene visstnok være større for at man tar sunne valg resten av dagen. Morgentreningen har nemlig en tendens til å smitte av på hele dagen. Den setter i gang en god sirkel. Jeg merker godt  at det gir meg energi, og jeg merker det på humøret. Usikker på matvalgene…

I følge artikkelen i Iform, så skal morgentrening også bidra til å kickstarte hodet på samme måte som lys i ansiktet idet du våkner. Om kvelden skiller kroppen i stedet ut søvnhormonet melatonin, som igjen sørger for at du kommer fortere til drømmeland. Jeg har alltid sovnet nesten før hodet er på puten, også når jeg ikke trente, så jeg vet ikke om dette stemmer for meg i og med at det alltid har vært sånn, men for veldig mange, så er nok dette riktig.

Det er mange gode grunner for å trene tidlig, men det er ikke alle dette passer for. Vi er ulike på når på dagen vi ønsker å trene, men at det er en utrolig god start på dagen, og at det gir meg mye energi, det er det ingen tvil om. I dag har jeg har jeg treningsfri, men jeg har fått gjennomført 5 gode økter denne uken, så jeg er strålende fornøyd. Min kjære mor fyller 84 år i dag, så i dag skal vi feire henne her hos meg med bursdagsmiddag og kaker.

Nyt søndagen der du er, og god morsdag til alle mødre! Vi blogges til lørdag!

Tror man at man er bedre enn andre fordi man følger drømmene sine?  Tror man at man er bedre enn andre fordi man våger?  Tror man at man er bedre enn andre fordi man kanskje skiller seg ut fra mengden ved å være engasjert ? Noen mener helt klart det. Jeg er absolutt ikke en av de.

Janteloven. Janteloven står fortsatt sterkt. Jeg vet ikke om den står sterkere her i sør enn andre steder i landet. Jeg føler det. Sørlendinger skal helst ikke skille seg ut fra mengden. Vi skal  helst være lavmælte, og ikke så synlige i det store bildet. Man blir fort stemplet, og akkurat det siste, det har jeg kjent mye på. Egentlig helt fra jeg startet som programleder i lokalradioen og ble en kjent stemme for veldig mange, men også fordi jeg har stått på barrikadene for de overvektige. Jeg har hatt meninger, og jeg har uttalt de. For en del så betyr det at man tror man er så mye bedre enn andre. Man skal helst gå stille i dørene. Visst ikke så slår janteloven til. Man blir pratet om. Ikke sånn ansikt til ansikt, men via via er måten det gjøres på, ihvertfall her på Sørlandet.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Etter at jeg startet nettbutikken min for 2 år siden, så merket jeg også godt til janteloven. Fra enkelte så ble det liksom en boikott. Enkelte skulle ikke støtte opp opp om butikken min fordi de ikke ønsket at jeg skulle lykkes. Istedenfor å heie på oss som følger drømmene våre, så blir man heller snakket ned. Man tror man er noe, og man tror man er bedre enn andre. Jeg bryr meg ikke lengre om hva folk tenker om meg, og sier om meg. Før tok jeg meg nær av det, og ble såret. Sårt er det selvsagt ennå, men samtidig, så kan jeg ikke ta det til meg. Selv om jeg følger drømmene mine, og har et brennende engasjement, så betyr ikke det at jeg er en innbilsk skrytepave. De som kjenner meg vil nok si at jeg verken er innbilsk eller skrytete. Jeg er ikke en person som har en trang til å fremheve meg selv. Jeg har ikke et stort behov for å være midtpunktet, eller være den som roper høyest. Joda, jeg vet at det er en bitteliten del der ute som tror det motsatte, men jeg vet at dette kun er en liten brøkdel. Det er rart hvor mange som har meninger om meg uten og egentlig kjenne meg.

Litt sånn opplevde jeg også bransjen jeg var i. At noen få hadde meninger uten og egentlig ha et grunnlag å mene på. Bransjen snakker om  hverandre, og da er det sjeldent positivt. Man sitter på hver sin tue, og unner ingen andre enn seg selv og lykkes. Jeg har opplevd mye både fra eiere, selgere og produsenter. Jeg kunne ha skrevet masse om det, men foreløpig lar jeg det ligge. Praten går for å si det sånn, og sånt vil man ikke være en del av. Burde man ikke heller heie på hverandre? Når man selv ikke har det kunden ønsker, så vis kunden videre om man vet om andre som kan ha det kunden ønsker.

Janteloven ble skrevet tilbake i 1933 av Aksel Sandemose. Janteloven er en lov som stammer fra den fiktive småbyen Jante i  Aksel Sandemose sin roman En flyktning krysser sitt spor. Loven består av ti regler som beskriver et sett normer i små samfunn der individualitet og suksess ofte møtes med skepsis eller misunnelse. Vi skriver nå 2024, men janteloven står ennå sterkt enkelte steder. Hvorfor?

Hvorfor er det galt å tro på seg selv? Hvorfor er det galt å drømme stort? Hvorfor er det galt å våge, og dermed høre på den indre stemmen vår? Hvorfor blir suksess møtt med skepsis eller misunnelse? Janteloven burde brennes. Vi bør alle ha lov til å blomstre, og det uten å lure på hva folk rundt en tenker om en. Misunnelse er en stygg ting, og man burde kanskje være flinkere til å være glade på andres vegne. Samtidig så må man også huske at vi er alle gode til noe, og kanskje må man bli flinkere til å se nettopp det. Se hva du selv er god til, og bruk dette til noe positivt. De fleste har samme muligheter, men på ulike felt. Alle kan realisere en drøm. Det handler stort sett om å våge. Jeg er flink til noe, og du er flink til andre ting. Kanskje om man hadde sett sine egne evner og muligheter, kanskje det da hadde blitt mindre misunnelse og baksnakking.

Nå skal jeg også understreke noe ekstremt viktig: de aller, aller fleste støtter meg, heier på meg, og tror på meg. De aller, aller fleste er helt fantastiske. Jeg får så masse støtte og oppmuntring på alle felt i livet mitt. Både fra venner, bekjente og fra mennesker som ikke kjenner meg. Ikke minst alle dere som følger bloggen min uke etter uke – for en fantastisk herlig gjeng dere er! Men så er det denne bittelille prosenten som ikke unner andre verken det ene eller det andre. En bitteliten del som likevel kan skape så mye negativitet.

Vi må slutte å snakke andre ned. Om vi ikke har noe positivt å si, så bør vi egentlig lukke glidelåsen. Meningene, de kan vi gjerne ha, men la oss holde de for oss selv. Jeg mener janteloven bør knuses, og så bør vi heller innføre den reformerte janteloven som jeg fant på nettet her om dagen.

1. Du skal tro på deg selv
2. Du skal tro at du er unik
3. Du skal ta sjanser og følge din indre stemme
4. Du skal drømme STORT
5. Du skal våge å følge veien selv om du kanskje er den som går først
6. Du skal ikke miste motet selv om du ikke lykkes på første forsøk
7. Du skal aldri være redd for å be om hjelp
8. Du skal se muligheter når du møter motstand
9. Du skal våge å vise verden hvem du er
10. Du skal være den beste utgaven av deg selv

Jeg startet lørdagen med ei god styrkeøkt, og med det drittværet som er her sør i dag, så blir det innedag for meg i dag. Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

Smerter. Intense smerter  begge hælene. Jeg husker at jeg var bombesikker på at smertene skyldtes plantar fascitt, men så var synderen en helt annen….

Jeg begynner å bli mektig lei av disse smertene som kommer med jevne mellomrom. Jeg har skrevet et par blogginnlegg om disse intense smertene i hælene mine. Ikke bare i den ene, men ofte i begge. Det har vært så intenst, og så vondt at jeg følte livet nærmest ble satt på pause. Det var konstante smerter når jeg beveget meg, og man beveger seg ganske mye i løpet av en dag. Jeg har hatt plantar fascitt tidligere, og jeg følte at jeg kjente smertene igjen bortsett fra at jeg aldri har hatt så intense smerter tidligere. Fysioterapeuten var enig i at det nok var disse plagene som var tilbake. Men det var det da ikke. Akkurat nå er de ikke så intense som jeg har opplevd at de kan være, men likevel, dette er utrolig vondt, og jeg føler man liksom ikke kan gjøre noe særlig med det. Uansett hva jeg gjør, så kommer smertene tilbake.

Synderen til disse intense smertene er liktorn, ofte på begge hæler. På det verste hadde jeg 7 stk på en hæl. Jeg har aldri hatt liktorn tidligere. Jeg har hørt om det, men ikke noe mer. Jeg hadde en spesiell plass under hver hæl som det var sååå vondt, og som de stadig dukker opp, men det kjentes mer ut som veldig hovne sener. Jeg trodde kanskje man kunne sett disse liktornene, men de går ofte under min radar. Men om de ikke sees særlig godt, så kjennes de virkelig.

Liktorn skyldes ofte hard hud, og hard hud oppstår når et hudområde fortykkes på grunn av stadig press mot området. Det dannes en hard kjerne, og denne kjernen oppleves som en torn som stikker inn i underhuden. Det kan brenne og stikke. Gjett om det gjør, og det føles som kniver når jeg går. Ofte er sko årsaken til liktorn. Jeg prøver å være bevisst på å bruke gode sko, men man kan ikke 24/7 kun tenke at man aldri skal bruke sko som kanskje ikke er de beste. Av og til har man lyst til å droppe Gaitline skoene, eller Skechers skoene. Eller de ortopediske skoene. Jeg bruker mye Gaitline og Fitflop om sommeren, og mye Gaitline ellers i året. På trening bruker jeg mye Okaki, Skechers og Adidas. Aller mest Skechers. De er så lett og utrolig gode på føttene, og så har jeg spesialsåler i. Jeg bruker alltid gode joggesko på trening og turer.

Spesialsåler er også alfa og omega når jeg har disse utfordringene med liktorn. Jeg får spesialsko hos Drevelin, og jeg har så jeg kan bytte rundt fra sko til sko. Jeg tror jeg har 3 sett med såler. Disse er også lagd så de skal avlaste områdene hvor jeg har mye liktorn, og de hjelper absolutt. Men så kan jeg nå og da glemme å bytte rundt sålene slik at jeg plutselig har et skopar uten, og det kan være nok til at liktornene plutselig har full fest under hælene.

Fotpleie er også veldig viktig, og det er jeg veldig flink til å ta. Jeg tar fotpleie annenhver eller tredjehver måned hos autorisert fotterapeut. Den siste tiden har hun måtte fjerne liktorner hver gang. Jeg har også vært hos fotterapeuten kun for å fjerne liktorn, og jeg kjenner at jeg blir frustrert at de popper opp såpass mye, spesielt når jeg aldri har vært plaget med det tidligere.

Til uken må jeg igjen til fotterapeut for å fjerne liktorner. Nå er det igjen veldig smertefullt når jeg går. Jeg kjenner at føttene får det bedre når jeg går med sko, og spesialsålene er i. Da får de litt avlastning, og smertene er ikke så intense. Men med en gang skoene går av, så er det ubehagelig å gå. Jeg kjenner flere liktorner under begge føttene, men spesielt ille er det under den ene foten. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å få de fjernet til uken.

Det er sikkert mange som har samme utfordring som meg med liktorn som stadig dukker opp, og jeg tar gjerne i mot gode råd og tips om du skulle sitte på noen.

Denne helgen er prinsene her, og i dag skal vi i trampolinepark før vi skal besøke min niese og hennes barn.

Nyt søndagen der du er. Vi blogges til lørdag.

Jeg blir frustrert, sur og lei. Nå har jeg gått et år på Ozempic og etter det,  1/2 år på Wegovy. Reisen har vært fantastisk. Jeg har gått ned 35 kg ned, men nå virker det som om resten av denne reisen ikke vil gi særlige resultater. Eller, om jeg lever på en diett, så vil jeg selvsagt klare å gå ned mye mer, men det vet jeg at jeg aldri vil klare. Da kommer jeg til å gå fra vettet. Men jeg vet at jeg nok kan gjøre noe grep som vil gjøre at jeg går ytterligere ned. Det er bare så innmari vanskelig å ta enda større grep.

Alt handler om kalorier inn og kalorier ut. Jeg vet hvor mange kalorier jeg kan ha pr dag for å holde vekten vedlike, og jeg vet hvor mange kalorier jeg kan ha for å gå ned. Nå som jeg har gått ned så mye som jeg har, så skal kroppen ha mindre kalorier inn enn hva den kunne da jeg var 35 kg tyngre. Altså, jeg spiser IKKE som jeg gjorde før. Overhodet ikke, men likevel, så må jeg justere noe på maten om jeg skal klare å gå ned mer. Spise noe mindre, eller da få færre kalorier inn enn jeg gjør pr i dag. Da vil nok vekta bevege seg nedover igjen. Verken Mounjaro eller Wegovy gjør deg slank, men begge hjelper deg til å regulere apetitten. Du blir fortere mett, og du kan miste lysten på mat av den ene. Men spiser du flere kalorier enn du skal, ja, så vil også vekten gå opp, også på slankemedisiner.

Etter jeg startet på Ozempic, så fikk jeg bivirkningen så mange andre også opplevde, nemlig vekttap. Jeg var i himmelen! Endelig! Endelig fikk jeg blodsukkeret under kontroll, og endelig så kjente jeg at vekten gikk ned. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor mye det har betydd for meg og mitt liv at jeg har klart å gå ned 35 kg. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve en så mye lettere kropp. Så jeg er evig takknemlig for at jeg fikk gå på Ozempic i litt over et år. Evig takknemlig for å ha en fastlege som støtter meg. Evig takknemlig for resultatene. Jeg har lært mye denne tiden jeg har gått på Ozempic og Wegovy. Jeg har lært masse om kalorier, og jeg trodde jeg kunne mye…men du verden så mye jeg egentlig ikke har hatt peiling på. Jeg har lært mye om hvor mye kalorier kroppen min skal ha for å gå i det berømte underskuddet, og jeg vet hvor mye kalorier jeg kan ha for å holde vekten stabil. Jeg har lært meg å stoppe når jeg er mett, og da før man blir stappmett. Jeg har lært meg å nyte maten på en helt annen måte. Jeg har lært meg at sjokolade ikke er livet. Jeg mistet faktisk lysten på sjokolade da jeg startet med Ozempic, og har ikke spiste det siden. Jeg har fått viktige verktøy som jeg må bruke om jeg skal klare å gå ned mer.

” Du går ikke ned i vekt resten av livet med Ozempic eller Wegovy ” – dette var overskriften på en artikkel jeg kom over i Illustrert vitenskap forleden dag. Artikkelen var noen måneder gammel, men det betyr lite i forhold til innholdet. At jeg ble glad for å lese den, det ble jeg ikke, men samtidig så må jeg kanskje være så ærlig å innrømme at det vel er logisk også?

Jeg er både frustrert og fortvilet over at vekten omtrent står bom stille, og jeg føler den har gjort det veldig lenge nå. Så vet vi at vi kommer til disse berømte platåene hvor vekta står bom stille, og kroppen kjemper mer og mer i mot for så plutselig å gi opp, og la kiloene gå av igjen. Er det dette jeg skal trøste meg med, at det vil løsne? Eller er sannheten en helt annen? Jeg håper jo på det første. At vekten igjen vil gå ned, men i følge artikkelen i Illustrert vitenskap, så er det kanskje ikke sånn det vil bli.

Jeg ble jo overrasket når jeg merket at vekten plutselig begynte å stå stille. Jeg har jo vært vant til at jeg har mistet både 0,5, 1 og 2 kg i disse ukene siden jeg startet min endringsreise. Når jeg bruker medisin, så forventer jeg resultater. Ikke like mye hver uke selvsagt, men noe liksom. Hadde jeg fråtset i kalorier, så hadde jeg skjønt det, men det gjør jeg ikke. Jeg er neppe alene om å ha kjent på at ting plutselig endrer seg, og vekten ikke vil rikke seg noe særlig. I følge en ledende ekspert, så finnes det visst en naturlig forklaring på dette…

Jeg har en flott fastlege, og i en samtale med han i går, så kunne hen fortelle at kroppen nok har kommet til det berømte platået, og er man der, så jobber nå kroppen i mot meg. Kroppen vil ikke ned, men tilbake til dit den var på det største. Så nå er det krig mellom meg og kroppen. Fastlegen min var ærlig på at det vil bli en større jobb for meg fremover om jeg vil mer ned i vekt. Jeg må redusere antall kalorier. Jeg må hele tiden tenke på hva måltidene inneholder selv om jeg ikke skal gå på noen diett. Men det er disse små, men viktige grepene som må tas i forhold til kostholdet. Jeg vet han har rett. Alt er bare så vanskelig nå. Jeg må nok også belage meg på å gå på slankemedisin en god stund fremover, men verken legen eller jeg håper dette er noe jeg vil stå på livet ut. Målet der fremme må være å slutte med den.

Det verste jeg opplever for tiden, det er den evige lysten på å ha noe å spise. Jeg kan være stappmett, men likevel ha lyst til å dytte noe i munnen. Jeg har aldri hatt det sånn før, og det er krisestemning i hodet mitt når det er sånn. Jeg må prøve å tenke ut hva jeg gjør når det er sånn. Jeg må aktivisere meg mer. Jeg har faktisk tenkt tanken på å trene mer, eller legge inn mer trening pr.dag. Fastlegen min understreker hele tiden hvor viktig treningen er. Om man sier at kosthold er 80% og trening 20%, eller 70/30 som andre mener, så vil jeg kunne oppnå gode resultater også på vekten ved å trene godt og mye. Denne uken har jeg fått inn nye øvelser i treningen, jeg har økt intensiteten noe, og jeg tenker å bruke neste uke på å legge opp nytt program ved å bruke nettet. Der ligger alt jeg trenger for å å lage gode treningsprogrammer på nettet. Jeg vil videre både med tanke på vektnedgangen, og treningsmessig.

Hos legen i går, så poengterte han nok en gang hvilket flott resultat jeg har oppnådd. Vektnedgangen jeg har hatt sidestilles med operasjonsresultat, og det gjorde meg utrolig stolt.

Om jeg er fornøyd med 35 kg? Jeg er storfornøyd! Det må det ikke være noen som helst tvil om. Jeg er så takknemlig for å klart dette. Noen må jo alltid være negative, og gi klar beskjed om at det er sprøyten som har fått meg ned. Det kunne ikke ha vært mer feil! Jeg har søren med jobbet for hvert gram, for hver kilo! Joda, sprøyten har vært en helt fantastisk drahjelp, og uten denne drahjelpen, så hadde jeg ikke vært der jeg er nå. Men man kan ikke stikke seg i magen og leve som vanlig. Man må endre vaner, man må tenke annerledes, og om man da trener godt i tillegg, så er det veldig positivt.

Jeg er så takknemlig for min nye hverdag. Det å kjenne på bein som fungerer på en måte som jeg aldri har opplevd før – den gleden kan ikke beskrives med ord. Jeg smiler til meg selv i speilet. Kroppen har fått mindre fokus. De negative tankene jeg konstant hadde før vektnedgangen, de er nesten borte. Jeg hadde trodd at negative tanker om en stor og stygg kropp ville forfølge meg resten av livet, og det å kjenne at disse tankene nesten er borte, det er helt ubeskrivelig deilig! Etter å ha mistet 35 kg, så føler jeg meg som en ” ny ” Heidi. Samme Heidi innvendig, og det er viktig. Men jeg føler at jeg har fått en ” ny ” kropp, og en ny mental helse. Det er så mange negative tanker som har blitt ryddet bort, og nye, gode tanker har fått plass. Jeg begynner å bli fornøyd liksom.

Det blir en kamp fremover for grammene og kiloene, men jeg kan ikke gi opp.

Stadig færre blir slankeoperert i Norge.  Årsaken til at antall fedmeoperasjoner går ned, den er enkel : slankemedisiner. At antall fedmeoperasjoner går ned, det betyr også at staten Norge sparer penger, masse penger. En fedmeoperasjon koster staten mye, og når så mange nordmenn velger å ta medisin istedenfor å legge seg under kniven, så kan staten gni seg i hendene og smile fornøyd.

Jeg synes selvsagt det er utrolig bra at færre nå velger å legge seg under kniven fordi så mange har en veldig god effekt av å bruke slankemedisiner. En operasjon gir alltid fare for alvorlige bivirkninger. Medisiner har også en risiko for bivirkninger, men de ansees som mindre enn en operasjon. Det er nok også ønskelig både fra pasienter og fagfolk å unngå operasjon og heller ta medisiner. Medisiner er hjelpen vi overvektige har håpet på så lenge, og når den nå er her, så skal ihvertfall ikke staten hjelpe ved å ta en del av regningen. Jeg synes det er ganske utrolig at staten villig tar regningen når noen ønsker en fedmeoperasjon, men medisiner, nei, det skal ikke staten betale noe for.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Joda, jeg vet at enda flere hadde ønsket hjelp om staten ga klarsignal for at slankemedisiner kom på blå resept, og jeg vet at det hadde kostet samfunnet mye penger i starten. Regnestykket hadde garantert gått i pluss over tid. De fleste hadde blitt friskere både fysisk og psykisk, og dermed hadde de ikke hatt samme behovet for hjelp i helsevesenet. Flere hadde kunnet kommet seg ut i arbeidslivet, og dermed bidratt til fellesskapet som AP er så veldig opptatt av. Utenforskap hadde blitt et mindre problem. Man kunne ha slått tilbake den omtalte fedmeepidemien. En stor utgift i starten hadde blitt en stor gevinst på alle områder over tid.

Siden 2020 har antall fedmeoperasjoner i det offentlige falt fra rundt 2.000 årlig til rundt 1.400. Jøran Hjelmesæth som er seksjonsoverlege ved avdeling for hormon, overvekt og ernæring ved sykehuset i Vestfold og professor ved Universitetet i Oslo sier at den viktigste årsaken til dette er de nye slankemedisinene. Han mener at denne utviklingen i stor grad er bra hvis medisinene hadde vært mer tilgjengelige for alle. Bruker man feks høyeste dose Wegovy som er 2.4 mg, så koster denne over 3000 kr i mnd, noe som igjen betyr at man må ut med over 36000 kr i året for å holde vekten nede. Det kan også være nødvendig å ta medisinen i mange år, potensielt resten av livet. Mens pasientene selv må betale for dette, blir altså operasjoner betalt av staten.

Varig endring. Disse to ordene er viktige, men også vanskelige. Det er viktig å endre når man føler at kroppen trenger det, men å få til en varig endring som man klarer å holde, det er utfordrende. Vi har sikkert alle hatt ønske om å få det til, og vi får det til over en kortere eller lengre periode. Men det å la dette bli en del av hverdagen uke ut og uke inn, år etter år, det er vanskelig, men der har jeg faktisk klart og lykkes. Jeg er utrolig stolt over treningsrutinene mine, og de har jeg klart å holde på lenge nå.

I flere år har jeg nå uke etter uke dratt på trening. Jeg kan telle på ei hånd de gangene jeg har hatt mer lyst til å dra dyna over hodet for å sove lengre enn å dra på trening. I all slags vær, med unntak av masse snø, så drar jeg på trening. Det er en del av hverdagen min å dra på trening, og det å starte dagen med trening, det gir meg så utrolig mye. Det gir meg en bedre fysisk helse, men også en mye bedre psykisk helse. Den får meg til å kjenne på mestring, og jeg blir glad av å trene. Det er en utrolig god start på dagen. Det er ikke alltid med et like stort smil man drar på trening, men jeg kommer meg alltid ut døren de dagene jeg har avtale med meg selv om å trene, og i det jeg går inn døren på treningssenteret, så er smilet på plass.

Jeg trener målbevisst uke etter uke, styrke og kondisjon, og der er jeg innmari stolt av meg selv. Jeg er på trening 5-6 ganger i uken mellom 0645-0700. Jeg har visst blitt fast inventar på treningssenteret i følge en jeg pratet med her om dagen, og det må vel bare være positivt håper jeg. Det er ingen kamp å komme seg på trening, og ingen kamp å gjennomføre. Og følelsen etterpå når man har gjennomført, den er helt fantastisk. Jeg startet med to treninger i uken, og så har dette økt med tiden. Etter jeg startet min vektreise, så har jeg 5 økter i uken, og noen uker blir det 6 ganger. Det eneste som stopper meg for å dra på trening er masse snø. Da trener jeg hjemme. Eller om jeg skulle være syk selvsagt, men bank i bordet, jeg har ikke vært skikkelig syk på lenge. Da jeg var på det største, så var jeg mye mer syk, så trening og en mye bedre fysisk form har utvilsomt hatt mye å si på at jeg holder meg så frisk som jeg gjør.

Jeg hadde aldri noen gang trodd at jeg skulle være her jeg er, verken vektmessig eller når det kommer til trening. Det igjen betyr at kan jeg klare det, så kan du også. Det har vært en kamp til tider, jeg har gått mye på trynet, men jeg har ikke gitt opp.

For en tid tilbake, så leste jeg en artikkel om en stor mann på 140 kg, en mann som hatet å løpe. Etter en fest står han og ser seg selv i speilet, og ser et speilbilde han ikke liker. Han hater så sterkt den mannen han ser i speilet, og han er på et mørkt sted. Han bestemmer han seg der og da for å bruke hver dag resten av livet på å bli den beste versjonen av deg selv. Det som kunne ha blitt slutten, det ble en ny start. Nå valgte denne mannen å starte med løping, noe som sikkert ikke er aktuelt for så mange av oss. Men han løp maraton etter maraton. Mil etter mil løp han, og kiloene, de raste av. Men så var det denne løpingen da. Løping som mange av oss ikke ser på som særlig aktuelt. Men det vi kan ta med oss, vi som ikke nødvendigvis knytter på oss løpeskoene, det er rådene han gir. Det viktigste rådene er tålmodighet og balanse. Tålmodighet fordi endring tar tid. Balanse fordi hele livet ikke skal dreie seg om kun trening og kosthold.

Kanskje kan rådene motivere de som trenger en ny start. Kanskje kan du klare å få det til å bli en endring over tid. For vi kan utvilsomt klare det alle som en.

1. Start NÅ: Det er mange av oss som ønsker en varig endring, men så var det å komme i gang da….

2. Små skritt: Babysteps. Vi har hørt masse om babysteps. Disse små skritt i starten som er så viktige.

3. Sett mål: Det er så viktig å sette seg mål. Ikke kun de store målene, men også de små. Hva er målet denne dagen eller denne uken? Ikke sett deg de hårete målene. Sett deg mål som er overkommelige, og som kan gi deg mestringsfølelsen..

4. Belønningssystem: Hver gang du når mål du har satt deg, så må du kunne unne deg noe. Det må ikke være godteri, men kanskje trenger du nye joggesko, eller kanskje vil du ut å spise et godt måltid mat….

5. Ekstern hjelp: Det må ikke være en PT selv om en PT er verd hver krone om man har økonomisk mulighet til å investere i en. For de som er mindre sære enn meg, for jeg elsker å trene alene, så kan du bruke venner og kjente. Kanskje kan du også starte et treningsprosjekt sammen med en god venninne. Mitt største ønske akkurat nå er PT. Jeg har hatt det før, og det var så verdt det. Men PT koster…..

6. Du kommer til å gå på trynet : Gjort er gjort. Økten man mistet i går, den får du ikke endret på. Da må man fokusere på dagen i dag.

Jeg har både bevisst og ubevisst brukt disse rådene veldig mye fra jeg startet og frem til nå. Jeg startet, jeg tok de små skrittene, og jeg satte meg små mål. Nå får jeg det til. Jeg mestrer.  Jeg har hatt ekstern hjelp en liten periode, men skulle gjerne hatt det igjen, men pr nå, så koster det for mye synes jeg. Gått på trynet, det har jeg gjort igjen og igjen. Det må vi være forberedt på, og det er da det er viktig og ikke gi opp, men det er vanskelig å få dette inn i rammer. Rådene ofte går igjen hos de som lykkes. Det finnes en database i USA som samler tilbakemeldinger fra personer som har fått til en varig livsstilsendring. De rapporterer om mange av de samme elementene som gjorde at karen i artikkelen lyktes. Likevel, steget fra at rådene funker for noen, til at de funker for alle, er stort. Men vi kan ikke gi opp på det grunnlaget.

I dag blir det hjemmetrening på meg. Jeg hadde venninnebesøk i går kveld, så da tenkte jeg at jeg skal få til ei hjemmeøkt for å kunne sove bittelitt lengre i dag. Jeg skulle ønske jeg var enda flinkere til å trene godt hjemme, men det er noe med hjemmetrening og meg som ikke alltid fungerer slik jeg ønsker. Jeg mangler selvdisiplinen på det å trene hjemme, men ei økt en sjelden gang, det får jeg til.

Lag deg en god lørdag der du er! Vi blogges i morgen.