I dag har jeg jubileum!

24.mars 2015 publiserte jeg mitt første blogginnlegg. I morgen er dette 10 år siden. 10 år siden jeg bestemte meg for å dele min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor. Etter denne dagen har jeg publisert 1337 innlegg. I dag følte jeg for å markere 10 årsdagen som blogger, og jeg har lyst til å dele det aller første blogginnlegget med dere som jeg skrev 24.mars for ti år siden. Jeg har også lyst til å dele noen tanker fra disse årene, og litt om fremtiden.

Når rett skal være rett, så er det faktisk 10 år siden i dag at jeg skrev mitt første innlegg på bloggen, men jeg føler vel ikke at det var et innlegg, men mer en presentasjon av meg som selv, og hva jeg ønsket med bloggen. Jeg husker at jeg gikk mange runder med meg selv før jeg faktisk tok steget med å bli blogger. Jeg hadde mange runder med meg selv, og med de aller nærmeste. Alle heiet på ideen min, og jeg angrer ikke et sekund på valget jeg tok.

Jeg var 45 år da jeg startet å blogge. Jeg var en størrelse eller flere for stor, og jeg hadde gått igjennom en tøff kreftoperasjon. Datteren min bodde hjemme, jeg var gift og vi hadde den nydelige Pomeranien, Dean. Mye har endret seg på disse ti årene. Det har vært stormer med orkan i kastene, men for det meste, så har det vært 10 veldig gode år, og de siste årene, så føler jeg bare at jeg får det bedre og bedre. I løpet av disse årene så har datteren min flyttet hjemmefra og fått to fantastiske gutter. Jeg har fått den største gaven jeg kunne få. Jeg har blitt mommo til to herlige prinser som nå er 5 og 6 år, og prinsene betyr alt for meg. Jeg har fått et veldig nært og utrolig fint bånd til begge guttene. I løpet av disse årene så har jeg også stått i en tøff skilsmisse. Etter 25 år sammen valgte vi å avslutte, og det ble en skikkelig storm med orkan i kastene. Men stormen stilnet, og jeg kunne lukke døren til det som hadde vært, og åpne en helt ny dør. Jeg beholdt huset her i Kristiansand, og jeg har klart meg veldig godt, og stortrives. Livet er godt.

Jeg har i løpet av disse ti årene mistet jobben i radio. Radiojobben jeg hadde hatt siden jeg gikk ut fra gymnaset. Koronaen endret mye, også jobbmessig for meg og flere andre. Savnet etter å jobbe i radio er stort, men om man noen gang kommer tilbake, det er vel høyst tvilsomt. Men håpet, det vil alltid være der. I løpet av disse årene har jeg også vært så heldig at jeg har hatt min egen nettbutikk. Jeg fulgte drømmen, og klarte å etablere en nettbutikk med mange fornøyde kunder. Helsen satte en stopper for klesdelen av nettbutikken, men fortsatt har jeg strømper og strømpebukser. Det var nesten 3 år med klær. Jeg er så stolt over at jeg fulgte drømmen, for at jeg fikk nettbutikken til å gå veldig bra, og for at jeg våget…men helsen er viktigst.

I løpet av disse årene har jeg mistet over 60 kilo i vekt. 36 av disse kiloene har jeg mistet det siste halvannet året. Jeg har fått et helt nytt liv og en helt ny hverdag. Ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er. Jeg skal øve meg på å være fornøyd med vekttapet jeg har oppnådd selv om jeg ønsker å gå ned enda mer. Jeg må øve på å være fornøyd og ta all vektnedgang i fremtiden som en stor bonus. Jeg har fått lymfebein som fungerer sååå mye bedre. Jeg har fått bein jeg aldri trodde jeg skulle få.

Jeg har fått lov å være en stemme og et ansikt for overvektige. Stigmaet som er overfor overvektige vil alltid være en viktig sak for meg også i tiden fremover. Selv om jeg tror at stigmaet alltid vil være der, så er det viktig å snakke om, og det er viktig å sette fokus. Jeg får tilbakemeldinger om at jeg inspirerer og motiverer. Finere meldinger enn det kan jeg ikke få. Jeg blir så rørt og glad. Jeg har fått masse følgere som leser bloggen helg etter helg. Jeg startet med å blogge hver dag, men de siste årene, så har jeg vært en helgeblogger, og det er nok det jeg skal fortsette med. Jeg har oppnådd veldig gode plasseringer på bloggtoppen, også 1.plass.

Fremtiden? Ja, si det. Pr nå så tenker jeg å fortsette å blogge i helgene, men samtidig så har det nok streifet meg mer og mer om at også bloggen må ha en ende. Jeg ser ikke for meg at jeg blogger i ti år til. Ikke om fem år heller. Bloggen krever mye av meg selv om det bare er i helgene jeg skriver. Men bloggen gir meg mer enn jeg føler den krever, og det gjør at jeg fortsatt blogger. Alle meldinger jeg får fra dere som følger meg, alle kommentarer og alle som stopper meg på gata – det gir meg så mye! Jeg har skrevet 1337 innlegg siden oppstarten, og det er en del innlegg. Når streken settes, det har jeg ikke bestemt meg for ennå, men et punktum settes en dag….

I dag kan jeg feire litt. Feire 10 fine år som blogger. For det har vært utrolig fine år. Jeg har nesten ikke møtt på et eneste nettroll. Jeg har ikke fått de stygge kommentarene som mange andre opplever. Så der har jeg vært heldig. Takk for at du leser bloggen min – jeg så stor pris på hver og en av dere.

Så skal dere få lese det første blogginnlegget som jeg skrev 24.mars i 2015. Jeg ser at jeg mener det samme i dag som jeg mente da :

 

En størrelse for stor har jeg vært hele livet. Sånn sett har jeg vært mer enn en størrelse for stor, men synes bloggtittelen sier mye om følelsen man har hatt igjennom årene. Tidligere stilte jeg aldri spørsmål om hvorfor , men i dag er jeg glad for at jeg har fått god hjelp til å sortere tanker, og kanskje finne noen svar på hvorfor man har tatt de valgene man har gjort, og hvorfor man tenker som man gjør. Overvekten sitter i hodet mitt, og jeg kan ikke skylde på noen andre for at jeg er overvektig. Jeg er ikke den personen som i barndommen fikk spise hva jeg ville. Jeg husker ennå episoder hvor mamma fersket meg i å spise godteri på dager det ikke var lov – jeg kan love deg at det ble hurlumhei 🙂 Heller ikke i dag er jeg en person som sitter og spiser usunne ting til det tyter ut av ørene mine, men likevel er det en grunn til at jeg ikke har gått 110 % inn for å endre på de negative tingene – man faller tilbake på dårlige valg, og negative tanker.

Jørgen Foss i Landsforeningen for overvektige er en mann som får meg til å se rødt. Istedenfor å jobbe med de viktige sakene, så fronter Foss tullete forslag som gjør oss overvektige til latter. Hvem av oss overvektige ønsker handicap parkering, eller doble flyseter til prisen av ett? Hvorfor skal godteri være dyrere i håp om at enkelte overvektige da ikke kjøper? Nå sist var Foss ute med kritikk av TVNorge sin satsing ” The biggest loser ” – Foss mener overvektige ikke skal trene så mye, og så hardt, og dessuten mener Foss at det er helsefarlig å gå ned så fort i vekt. Hvorfor skal ikke vi overvektige kunne presses, og trene hardt? Deltakerne i ” the biggest loser ” følges tett av fagfolk, men likevel mener Foss at dette ikke er bra! Han er bekymret for helsen deres, men kanskje det er på tide at Jørgen Foss nå får på seg munnlås? Jørgen Foss møter seg selv i døren igjen, og igjen, og han har jo selv lagt seg under kniven for å slankeopereres, og skal vi se… er det ikke da slik at man raser ned i vekt? Er ikke det noe av meningen ved å ta en slik operasjon? Er det sunnere å gå ned på denne måten enn å gå ned ved riktig trening, og riktig kosthold?

Jeg følger med glede, og spenning deltakerne i ” the biggest loser “, og jeg har så stor respekt for valget de nå har tatt, og ønsket de har om ett lettere liv. Jeg skulle så gjerne vært en av dem. Endringer som dette koster blod, svette og tårer, og det er prisen man må betale for å nå målet. Det er ingenting som kommer dalende ned i hodet vårt, og det er kun vi som kan gjøre endringen. Jeg har mange ganger gått fem skritt frem, og så 50 tilbake, og kanskje føler man mange ganger at man egentlig bare kan gi opp fordi man aldri klarer det, og gang på gang skuffer man seg selv, men man lærer av sine feil, og en dag lykkes man. Jeg er sikker på at de fleste av deltakerne i ” the biggest loser” har lært enormt mye, de har med seg så mye kunnskap hjem, kunnskap som jeg er sikker på at de vil videreføre etter at tvkameraet er slått av.

Jeg tror oppskriften på å få nordmenn ned i vekt nettopp ligger i ett konsept noe alla” the biggest loser “, og jeg kan ikke helt skjønne hvorfor helsemyndigheten ikke ser dette. Jeg blir provosert over at det eneste tilbudet vi har i dag er slankeoperasjon. Jeg sier ikke at dette er en enkel løsning for de som velger en operasjon, men kanskje er det den letteste utveien for staten?
Jeg vil at staten skal tilby et livsstilsendringsløp på 1-2 år, et løp man forplikter seg til å følge. Underveis i løpet har man viktige fagfolk som hjelper deg både fysisk, og psykisk, et løp bestående av flere ukentlige treningsøkter, av kostholdsveiledning, og den viktigste hjelpen : Psykologer, og teraputer som hjelper deg til å sortere tanker, og som hjelper deg til å ta de riktige valgene. En slik hjelp ville gitt færre slankeoperasjoner, og det ville ha gitt oss overvektige en riktig vektnedgang med alle organer intakt, og en solid ballast til å klare utfordringene man vil møte etter at opplegget er ferdig. Ønsker man hjelp til ett lettere liv, så gjennomfører man med glede ett slikt opplegg – gidder man ikke, så ønsker man heller ikke å gjøre noe med situasjonen man er i.

Jeg takket i fjor nei til slankeoperasjon, og forventer ikke å bli hyllet av den grunn. Det er sikkert mange som mener at jeg burde takket ja, men for meg ble det ikke riktig. Det var ikke slik jeg ønsket å gå ned, jeg var redd for bivirkningene som kunne komme både på kort, og lang sikt, og jeg så at selv om kroppen min ble tynnere, så var jeg like overvektig i hodet…..ingen operasjon kan slanke hodet ditt, og det er i hodet overvekten sitter…..

 

Nyt søndagen der du er! Jeg har vært ute på en god tur i Sukkevannsløypa på morrakvisten. Det var vindfullt i dag gitt. Vi blogges til lørdag!

Hvor gammel føler du deg?

Om et par uker så fyller jeg 55 år. Jeg synes det er innmari rart å tenke på at jeg har blitt så voksen. Jeg vil ikke si gammel, for å være 55 år, det er for de fleste ingen alder. Jeg føler meg ikke gammel, men jeg føler meg heller ikke som 55 år. Jeg aner ikke hvordan det føles å være 55 år, men jeg føler meg nok langt yngre enn de harde fakta i fødselsattesten min.

Jeg tror de fleste har det sånn som meg, at vi ikke føler alderen vi faktisk er. Og jeg skal være dønn ærlig å si at jeg føler meg yngre nå etter å ha gått ned så mye enn jeg følte meg på det tyngste, men jeg har aldri følt den faktiske alderen min. I hodet er jeg yngre. Usikker hvor mye yngre jeg føler meg, men jeg kunne nok glatt å trukket fra 10 år ihvertfall. Også min mamma på 84 år føler seg mye yngre i hodet, men merker alderen på kroppen. Jeg føler meg altså yngre enn jeg er, og samtidig så føler jeg meg på en innmari god plass i livet. Fra jeg passerte 40 år, så har jeg følt det sånn. Jeg var tryggere på meg selv, og trygg på livet. Sånn har det også vært i årene frem til nå. Dagene er gode, og livet er godt. Jeg har det veldig godt med meg selv. Det er liksom bare mannen i mitt liv som mangler, men han er det vanskelig å finne gitt….

Når jeg sier at jeg nok føler meg ti år yngre, så er det faktisk der de fleste ligger. Vi føler oss 10 år yngre enn alderen vår. Undersøkelser viser det. Og vi ønsker oss ytterligere 10-20 år yngre. I to ulike undersøkelser har aldersforsker Svein Olav Daat­land spurt 3.500 nordmenn mellom 49 og 79 år om deres oppfatning av egen og andres alder. 70 prosent av de spurte opplevde seg yngre enn de var. Andelen med denne oppfatningen økte svakt med alderen skriver Vi over 60. Allerede sent i 20-årene begynner svært mange å føle seg yngre enn de faktisk er. Internasjonale studier viser at selv på steder og til tider der eldre har status og prestisje, vegrer folk seg mot å bli eldre. Aldersforskeren mener vi kan se på dette som en indikator for helse og trivsel.

Han mener at det å gi seg selv noen færre år på baken, ikke behøver å bety at du ser ned på eldre mennesker, bare at vi yter motstand mot prematur aldring.

Hva er du mest redd for når det gjelder aldring? For min del er jeg mest redd for en dårlig helse. Jeg tenker mye på hvordan kroppen vil fungere etter hvert som man blir eldre. Et stort pluss er selvsagt at jeg trener masse, og dermed styrker kroppen min. Med mye trening, spesielt styrketrening, så vil jeg jo være mye bedre rustet når alderdommen virkelig kommer. Så styrketrening dere det er så viktig for oss, og det er heller aldri for sent. Deretter er jeg redd for rynker, og jeg er nok redd for hvordan kroppen vil endre seg også. Nå har jeg jo ganske mye løshud etter stort vekttap, så det spiller kanskje ingen rolle i forhold til hvordan kroppen vil bli hehe.

Undersøkelser viser at også mange er veldig redde for å legge på seg. Det er jo jeg allerede som snart 55 åring. Livredd for å legge på meg det jeg har tatt av meg, og den redselen vil nok følge meg også fremover, og antageligvis for alltid. Det at huden i ansiktet vil endre seg, og se mer gammel ut, det er også en stor frykt jeg har, og jeg er helt seriøs på det. Så kan mange bare le og synes dette er helt idiotisk, men sånn føler jeg det. Jeg synes rynker er vakkert på innmari mange. Det at livet har satt spor etter levde år, men jeg tror ikke jeg hadde syntes det hadde vært vakkert på meg, og vakkert for mitt hode. Men jeg vet jo at det kommer. Så rynker, ja, det er noe jeg ” frykter.”

Rynkene jeg har ved siden av øynene, de liker jeg faktisk. Og der er det en del rynker. De kommer spesielt godt frem når jeg smiler, og nei, dette er ikke bare smilerynker. Utover disse, så har jeg jo mistet elastikk i området rundt munnen, og der er jeg sikkert ikke alene. Utover det, så har jeg pr nå veldig lite rynker, og jeg har en ganske pen og god hud. Jeg tror jeg får tilbakebetalt for at jeg fra veldig ung alder har passet på huden min. Jeg tror ikke at man kan gjøre så mye når utfordringene plutselig er der, men at man kan forebygge, det tror jeg på.

Posene jeg har under øynene, det handler ikke så mye om alder, men kanskje mer om at jeg feks drikker altfor lite vann, kanskje får jeg lite søvn…disse tingene er nok de største årsakene…og jeg hater virkelig posene jeg har, og tenker iherdig på hvordan jeg skal få de mindre. Tips tas i mot med takk, men utover å drikke mer vann, så vet jeg ikke om noe kan gjøres….men om posene blir større, og kanskje begynner å henge, det er en tanke jeg ikke liker. Så tenker sikkert andre helt annerledes, men for meg er poser og rynker noe jeg ikke ser frem til.

Undersøkelser viser at over 70 prosent i alle aldersklasser opplever seg som yngre enn de er. Hvor mye yngre du føler deg i forhold til kronologisk alder, øker noe med alderen: En gjennomsnittlig 45-åring opplever seg som 39, mens 74-åring typisk opplever seg selv som 65. Menn i alderen 40–79 år ønsket seg i snitt 20 år yngre, mens kvinner i samme aldersspenn nøyde seg med å ville trekke 15 år fra alderen. Jo eldre du er, desto lavere i forhold til din egen alder setter du «den ideelle alder». En 45-åring synes 35 er den ideelle alder, mens en 75-åring peker på 45 som en perfekt alder. De fleste mener vi er «voksen» når vi er 20 år, «middelaldrende» ved fylte 50, «eldre» ved 65 eller 70 og «gammel» når vi er 80. Så da er jeg en middelaldrende kvinne med en gammel mamma. Ifølge gerontolog Becca Levy på Yale University risikerer de som har et negativt syn på aldring, en tung alderdom selv. De som har et mer positivt bilde av eldre mennesker, har større sjanse for selv å få et bedre og til og med lengre liv skriver Vi over 60.

Å føle seg yngre enn man faktisk er, det handler ikke om å fornekte alder for min del. Jeg tror det handler om å se positivt på egen situasjon, og at det dermed øker sjansen for å føle seg lykkelig. Vi er den alderen vi er, og jeg er jo evig takknemlig for å få lov til å bli eldre…men jeg føler meg likevel mye yngre, og den følelsen, den vil jeg beholde.

Jeg har i dag hatt ei god styrkeøkt på treningssenteret, og tenker at jeg skal ut å gå en god tur litt senere i dag. Kanskje kan jeg snart starte litt med vårarbeid utenfor. Det ser jeg veldig frem til.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

Jeg elsker disse skoene!

Forleden dag så gikk jeg gjennom garderobeskapet som jeg har i entreen, og fokuset mitt var da sko. Der er mye sko i skapet, og jeg kan ikke helt skjønne at jeg skal beholde alle parene. Det er jo flere der jeg ikke har brukt på lange tider, og der er også sko som jeg ennå ikke har brukt. Absolutt et luksusproblem.

Jeg kom ikke så langt i min planlagte gjennomgang, for jeg stoppet fort opp på et par Salomon sko. Et par jeg kjøpte for mange år siden som jeg planla å bruke som tursko. De ble aldri brukt særlig mye, og det var rett og slett fordi skoene ikke var så gode på som jeg trodde. De var ikke så behagelige på når jeg hadde gått litt på de. Gode med det samme, men så begynte de å bli vonde. De var store nok, men de klemte, og føltes for små på en måte. Skoene ble satt i skohyllen i garderobeskapet, og der ble de stående, og jeg, jeg glemte de bort der de sto blant en haug andre par med sko.

Jeg kunne skrevet en lang liste over alle positive ting som jeg opplever etter å ha gått ned så mye i vekt som jeg har. En av de positive tingene er at føttene har blitt smalere og mindre. Vi snakker ikke flere størrelser, men nok til at sko som var trange nå passer, og jeg kan gå ned en størrelse i de fleste nye sko jeg kjøper. Det er så gøy! Så når jeg begynte min gjennomgang av sko, så dukket jo Salomon skoene kjapt opp i øyesynet mitt. Der stod de nærmest ubrukte, og jeg tenkte vel at de burde selges siden de var så vonde. Men jeg var såpass lur at jeg tok de på igjen, og nå kjentes de bedre ut enn før. Men for å teste hvordan de faktisk nå var på lengre gåturer, så tok jeg de på en tur i Sukkevannsløypa. Der husker jeg de fort ble vonde tidligere, men mye hadde endret seg gitt. Fra å ha vært vonde etter kun kort tid i løypa, så føltes de utrolig gode ut på beina. Skoene var like gode under hele denne turen, så det har blitt mange turer etter det med disse Salomon skoene på. Fantastisk gode tursko! Grepet som skoene har, det er også veldig kraftig og veldig bra. Jeg bare elsker de, og de er så gode at jeg har bodd i de, også i det daglige når det har passet å ha de på meg. Jeg har nesten lyst til å ha de på meg hele tiden, for dette er noen av de beste skoene jeg har hatt på føttene mine. Men det er jo ikke sko som passer til alle antrekk, så noen ganger må jeg bare la de stå hjemme hehe.

På Drevelin mente ortopedi ingeniøren der at skoene kanskje ikke var de beste til meg da de ikke ga den beste støtten. Mulig det. Han ser det jo med ekspertøyne, men samtidig, mine bein elsker de. Jeg får ikke vondt i føttene av å gå med de, og nå har jeg brukt de masse. Og når man ikke får vondt, eller ubehag, så må det da være helt innafor å bruke de? Jeg har jo slitt masse tidligere med å finne gode sko, og har brukt mange sko som ikke har vært de beste på føttene. Når jeg nå har disse som jeg ikke kjenner at jeg har på en gang, så bruker jeg de med verdens beste samvittighet.

Salomon skoene er så gode at jeg bestemte meg for å kjøpe et par til som jeg kan bruke på tur først og fremst. Skoene jeg har er en modell som heter Fellraiser, og denne modellen skjønte jeg fort at ikke lengre er å få tak i. Så da var det å prøve å finne en modell som var mest mulig lik, og det er en jo en hel verden av Salomonsko. Så mange ulike modeller til ulik bruk. Det eneste jeg visste var at jeg skulle ha en tursko som kunne sammenlignes med den jeg hadde. Så da var det å benytte kundeservice til Salomon som gikk på engelsk, men jeg føler at engelsken min, den sitter godt både muntlig og skriftlig, så det gikk veldig bra. Hos kundeservice fikk jeg vite at modellen som heter Speedcross 6 var en modell som erstattet den jeg hadde, og som ble anbefalt varmt. Der fikk jeg også tips om at de hadde en modell som var noe videre/bredere enn den ” vanlige “, så for meg kunne en wide modell kanskje være en ide å teste.

Jeg saumfarer nettet når det er en vare jeg skal ha for å se hvor jeg kan finne den beste prisen, og på disse, så var Zalando den som kom best ut. Jeg bestilte modellen både i en bredere modell, og en vanlig modell. Det for å se hvilken av disse som satt best på føttene mine. Zalando leverer raskt, og jeg er veldig fornøyd med å handle her. Jeg har bestilt en del både sko og klær herfra, og det har kommet raskt, og aldri vært noe problemer med å returnere varer.

Skoene kom etter kun få dager, og det første jeg la merke til var at Speedcross modellen var ganske annerledes utseendemessig enn den jeg har fra før av, men absolutt veldig fin. Når jeg passet begge modellene, så fant jeg fort ut at Salomon nok er sko som kanskje er noe smale, for det var ingen tvil om at det var den vide modellen som satt best, og det var stor forskjell på de. Skomodellen var den samme. Forskjellen var jo da at den ene var en videre/bredere modell. Den vide modellen satt så godt på føttene, så den vanlige modellen ble kjapt pakket ned i esken sin igjen, og sendt i retur.

Modellen jeg endte med heter altså Speedcross 6 wide. Dette er en mye lettere modell enn den jeg har fra før av, og den ser ut til å ha et kraftig grep i bakken når jeg er ute på tur. Veldig god også i gjørme sies det, men jeg skal neppe forville meg i for mye gjørme. Skomodellen er visstnok veldig god om man driver med terrengløp hehe. Jeg må jo kjøpe herremodell, så da er det ikke så mange friske farger å velge mellom, så jeg endte på en sort modell, og tenker jeg er veldig fornøyd med den. Skulle jo selvsagt ha ønsket at jeg kunne hatt en damemodell med friske, flotte farger, men de må jeg nøye meg med å se på. Denne modellen, og også den jeg har fra før av er også små i størrelsen, så i begge så har jeg en størrelse større enn jeg vanligvis bruker.

Turgleden hos meg har vokst noe veldig. Jeg elsker å komme meg ut på tur, og gleder meg til mange fine turopplevelser fremover. Jeg tenker jeg skal prøve å gå en del løyper som jeg ikke har gått før. Det eneste jeg må være sikker på er at det er enkelt å finne frem. Jeg eier ikke stedssans, og kan veldig lett gå meg bort om det ikke er en løype som er lett å følge. Ikke er jeg god på kart, og kompass, der er jeg helt grønn. Så løyper der jeg bare kan følge veien rett frem, det er løyper for meg. Det er så godt å kjenne på den enorme gleden det gir meg å komme meg ut i naturen. Jeg har alltid gått turer, men det har vært så mye tyngre enn det er i dag. Og når det er tungt, så kveles turgleden ganske mye. Man gruer seg til bakker feks fordi man vet at man skal dra med seg tunge tømmerstokker, fulle av melkesyre. Beina er jo fortsatt tunge, men jeg har mistet mye vekt og volum også der, så tiden før og nå, der er det veldig store, positive forskjeller. Så mye enklere å gå turer med bein som har blitt så mye lettere, og bedre. Jeg løper absolutt ikke opp bakker, og det kan gå sent opp de tyngste, men jeg gruer meg ikke, og jeg drar ikke på et like stort lass som før. Jeg er så takknemlig, og gleder meg til mange turer fremover.

Bor du i Kristiansandsområdet, så tar jeg gjerne i mot tips til fine turområder hvor jeg ikke trenger å være redd for å gå meg vill hehe.

I dag skal jeg ut på en fin tur sammen med datter og prinsene. Vi skal på tur i Jegersberg. I sekken skal vi ha med både pølser og engangsgrill. Og kakao til den eldste prinsen. Vi må vel også ta med litt brød til endene der oppe. Det er stas for prinsene. Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag.

Jeg har ikke angret

Det er stadig noe som spør meg om brynene mine, og den siste tiden, så har det vært veldig mange som lurer på hva jeg gjør for å holde de så fine. Først må jeg jo bare si tusen takk for så utrolig fine tilbakemeldinger. Jeg blir jo kjempe glad for at dere synes de er fine. Det er sikkert ikke alle som synes det. Smaken er forskjellig, men jeg får utrolig mange fine tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen min.

Man må lide for skjønnheten er et uttrykk sikkert alle kjenner til, og det er jo litt sant i det. Om man ikke lider for skjønnheten, så for velværefølelsens skyld. Jeg er opptatt av å føle meg vel på flere områder, og ikke alle er like behagelige. For det å tatovere bryn, og deretter fylle på farge en gang eller to i året, det er ikke velvære på høyt nivå akkurat, for dette er jo litt ubehagelig. Så ærlig skal jeg være, men det er så verdt det.

Brynene mine som jeg får mange meldinger om, de har jeg tatovert. Makeup tatovering heter det.  Jeg har tatovert øynebryn, jeg har tatovert eyeliner, og lipliner – alle valgene angrer jeg ikke et sekund på at jeg har gjort. Det å tatovere øynebryn, lipliner og eyeliner er noen av de beste valgene jeg har tatt.

Denne uken var det tid for å fylle på farge på øynebrynene mine igjen. Mine bryn tar ikke så lett farge, så noen ganger må jeg fylle på farge to ganger i året, men nå er det sannelig gått et år siden sist. Eyeliner, den fyller jeg ikke på like ofte. Der er det påfyll hvert andre år sånn ca.

Jeg husker jeg var nervøs da jeg skulle tatovere brynene, for jeg startet med de. Man har jo sett skrekkeksempler på tatoveringer av bryn som slettes ikke har vært vellykket, og det er jo alltid noen som ikke synes man skal gjøre det. Men jeg var lei av å vokse de, lei av å nappe, lei av å stelle de. Det var langt mer enn en gang i året jeg måtte gjøre dette. Selv om jeg ikke gjorde det selv hjemme, så var jeg lei av å stelle de. Jeg hadde også lyst på mer markerte bryn, litt mer farge på de, og en finere form. Derfor falt valget på makeup tatovering. Og når valget falt på makeup tatovering, så var det viktig for meg å høre med personer som jobber i bransjen om hvem de ville anbefale. Og alle jeg pratet med, de anbefalte meg samme person, og nå har jeg gått til Torhild Nor i flere år. Torhild holder til i Tollbodgaten i Kristiansand. Hun driver firmaet Livinor.

Torhild er fantastisk dyktig. Hun er så profesjonell, så varm, og hun ser deg. Dette har hun lang erfaring med, og jeg er så utrolig fornøyd med brynene, og eyelineren min. Liplineren også, men her sitter fargen veldig godt, så her har jeg ikke hatt påfyll ennå. Formen på brynene er helt slik jeg ønsket den, og en form som jeg absolutt føler kler ansiktet mitt. Og det siste er så utrolig viktig. Formen på brynene, den er for alltid, så da kan man jo tenke hvor viktig det er å få en form som man kler, og en form som gjør at man føler seg vel. Da er det utrolig viktig at man får en som har stor kunnskap, erfaring og øye for hva som blir pent. Første gang hos Torhild, så brukte hun lang tid på å tegne og forklare før hun startet å tatovere. Jeg følte meg så trygg og ivaretatt.

Denne uken var det altså tid for påfyll av farge. Det er veldig individuelt hvor ofte man trenger påfyll. Jeg skal være ærlig å si at det å tatovere bryn, eller fylle på farge, det er ingen velværebehandling. Man nyter det ikke, men smertefullt, det er det ikke. Ubehagelig, det er vel mer riktig. Et påfyll tar for meg ca 60 minutter, og det er ikke 60 minutter i smerter. Absolutt ikke. Man får bedøvelseskrem før og under behandlingen, og så kjenner man jo klart nålen som jobber for å fylle på farge. Men det er absolutt ikke så ille som mange tror. Teknikken med permanent kosmetisk makeup består i å implantere bittesmå fargepigmenter ned i huden. De tilføres raskt med en tynn nål. Fargene kan blandes slik at de blir perfekt til den naturlige hudfargen du har. Etter tatovering, eller påfyll, så kjenner jeg at det er litt sårt ,men det forsvinner fort.

 


Det er ulike grunner til at man ønsker å tatovere bla bryn. Min grunn var todelt. For det første så ønsket jeg mer synlige bryn, og en finere form på de. Og så var det også fordi jeg var lei av å stelle de. Mange gjør det pga sykdom. Mange mister bryn under sykdom, andre mangler helt eller delvis bryn. Det er noen som mangler hår pga skade, noen har asymmetriske bryn, og det er en del som reagerer på kosmetikk. Torhild Nor som jeg går til, hun jobber bla også med mange kreftpasienter.

Eyeliner, helt fantastisk å få tatovert. Jeg brukte eyeliner, men jeg har i tider rennende øyne, og da er det ikke moro med eyeliner. Dessuten følte jeg at jeg aldri klarte å legge eyeliner på øyelokket, og jeg synes det er så fint med eyeliner både oppe og nede. Når jeg fikk gjort dette, så føler jeg også at jeg fikk et mye mer våkent blikk. Det markerte øynene mine på en naturlig og diskre måte. Det å tatovere eyeliner, nei, det er heller ikke smertefullt. Det kan virke skummelt med nål så tett innpå øyet, men det gikk som en drøm, og det er mer ubehagelig med brynene enn eyeliner. Lipliner tatoverte jeg fordi jeg da ikke var nødt til å ha noe på leppene. Veldig fornøyd med liplineren også.Har du tenkt på makeup tatovering, så tenker jeg: Gjør det. Du vil ikke angre. Og jeg anbefaler virkelig Torhild Nor på det varmeste dersom du bor i Kristiansandsområdet. Det er jo lov å ta en tlf, eller en konsultasjon før man bestemmer seg for å få svar på det man lurer på.

Vi fortjener å sette oss selv i første rekke i blant. Vi er altfor flinke til å sette alle andre først, og når vi har tatt vare på alle andre, så er det ofte ikke energi igjen til å tenke på oss selv. Vi ser ikke helt at dersom vi tar vare på oss selv, så er vi så mye bedre rustet til å ta vare på andre. En glad meg gir glade folk rundt meg. Uansett hvilken alder man er i, så er man aldri for gammel til å tenke på seg selv, og ta vare på seg selv. Man er aldri for gammel til å lakke negler, til å ta en massasje, til å vare på huden sin, eller gjøre en makeup tatovering. Man er aldri for gammel til å gjøre noe godt for en selv. Og har man anledning økonomisk, så gjør det.

Jeg har hatt ei fantastisk god treningsuke, og jeg kjenner også på en turglede jeg ikke har kjent på før. Det er så godt å føle på at jeg vil på trening, eller vil på tur, og det er en følelse jeg har hver dag, og jeg gjør dette hver dag. I dag var planen og ut på tur, men prinsene som er her i helgen, de våknet veldig tidlig, og da før jeg fikk lurt meg ut for å gå, så nå får jeg prøve å legge inn en tur i løpet av dagen. Jeg må liksom ha en aktivitet/trening hver dag, og det kjenne så godt at jeg er der.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Det føles så fantastisk!

Forrige helg skrev jeg om den store oppturen jeg opplevde når jeg etter så mange år faktisk fikk kjøpt meg snekkerbukse. Jeg har alltid likt snekkerbukser, både fordi jeg liker utseende og også fordi jeg mener å huske at de var innmari gode å ha på seg. Det å kunne få på seg ei snekkerbukse etter sikkert nesten 40 år, det var ubeskrivelig gøy. Det å kjenne på en slik god følelse, det kan ikke beskrives med ord.

Det har vært mange oppturer de siste 1,5 årene, både små og store. Det å kunne kjøpe seg ei snekkerbukse er faktisk en av de store oppturene. For de årene tilbake når jeg sist eide en snekkerbukse, så husker jeg at jeg hadde ei mørkegrønn, stilig snekkerbukse som jeg var så innmari glad i. Jeg brukte den til den var totalt utslitt over det meste. Det var så tynnslitt mellom lårene husker jeg. Etter denne mørke grønne snekkerbuksen, så begynte jeg å slite med å finne snekkerbukser som jeg passet. Så er det jo også sånn at snekkerbukser, det er ikke på mote hvert år, så det kan gå tid mellom hver gang den dukker opp. Etter jeg fikk lymfødem, og leggene mine ble tømmerstokker, og jeg ble en størrelse eller flere for stor, så kunne jeg bare drømme om å passe en snekkerbukse. Men lysten på og kunne gå med snekkerbukse igjen, den har alltid vært der. Jeg vet ikke hva det er med snekkerbukse, men jeg bare digger ei fin snekkerbukse.

På bloggen forrige uke, så lovet jeg dere et bilde av meg i den nye snekkerbuksen. Det er greit å se den på meg, og ikke bare modellbilder. Jeg føler selv at den sitter veldig fint, og jeg elsker å gå i den. Det var litt utenfor komfortsonen i starten. Det kjente jeg på. Det at jeg ikke hadde en overdel som dekket magen, det er jo der jeg følte meg ukomfortabel i starten, men det går seg til kjenner jeg. Den strammer jo heller ikke over magen. Jeg mener at jeg ga noe over 400 kr for buksen på nettbutikken Cider. Jeg har størrelse 50 i snekkerbuksen.

På Cider så kjøpte jeg også to stk jumpsuits. Jumpsuits er også noe jeg synes er veldig fint, og som jeg i så mange år har hatt lyst til å gå med. Jeg kunne kanskje ha funnet en som passet, men før jeg begynte å gå ned i vekt, så hadde jeg absolutt ikke følt meg komfortabel med å ha det på meg. Jeg synes så mange plus size kvinner er utrolig flotte i jumpsuits, men personlig, så hadde jeg ikke klart å gå med det pga alle mine negative tanker rundt egen kropp. Nå som jeg har mistet mye vekt, så er jeg der at jeg nå føler meg vel i det. Så på Cider bestilte jeg meg to ulike jumpsuits, og til begge så fulgte det med en utrolig lekker meshbluse til å ha under. En med kort arm og en med lang arm. Jeg kommer nok til å kun bruke den med lang arm, da den andre har altfor korte armer.

Jeg viser den ene jumpsuiten på bloggen i dag. Den andre er i velour, og har tynne stropper, og så skal man da ha den flotte meshblusen under. Utrolig fin, og den passet så fint. Den jumpsuiten jeg viser her, den er også utrolig fin. Den har et meshparti i front, noe som gjør utrolig mye med plagget synes jeg. Jeg slet litt med å få glidelåsen helt opp bak. Ikke fordi den ikke ville opp, men å klare slikt alene, det er ikke alltid like lett gitt. Så av den grunn så blir ikke halspartiet like fint som det hadde sett ut om jeg hadde fått glidelåsen helt opp. Det runde halspartiet på denne jumpsuiten er utrolig fint. Jeg mener at jeg ga rundt 400 kr stk for jumpsuitene, og jeg kjøpte størrelse 48/50 i disse.

I dag startet jeg søndagen med ei veldig god styrkeøkt, etterfulgt av ei god kondisjonsøkt. Jeg skal senere i dag besøke graven til pappa’en min. Der skal jeg sette ned roser og tenne lys.

I dag er det 19 år siden pappa reiste fra oss. 19 år siden jeg sist så han og pratet med han. 19 år siden han bodde her i samme huset som meg. 19 år siden jeg fikk den brutale beskjeden om at han hadde dratt fra oss. 19 år er mange år, men det føles ikke som om det har gått så mange år. Tiden leger alle sår, og heldigvis, så er det sant, men jeg har tenkt på han nesten hver dag i en eller annen sammenheng i alle disse årene. Savnet han, snakket med han, minnet han, og felt mange tårer. Pappa betydde så mye for meg. Jeg tok det vel som en selvfølge at han skulle leve, og nå en god alder. Han døde det året han skulle ha fylt 65 år. Vi mistet han så altfor tidlig. Det er veldig mye av pappa i meg, og jeg er glad jeg har arvet mange av hans gode egenskaper.

Vi blogges til lørdag!

Det var en gang….

De var kjempestore. Jeg kamuflerte de alltid veldig godt. Enkelte trodde garantert at jeg overdrev, men de var unormalt store, og jeg trodde alltid at jeg ikke kunne gjøre en dritt med det. Jeg har vært mye deprimert pga dette. Det var så frustrerende, men skritt for skritt måtte jeg lære meg å akseptere. Jeg var sikkert på at det alltid ville være en del av meg. Gjett om jeg er glad for at det ikke var tilfelle. Gjett om jeg er glad for at de aller fleste tok skammelig feil.

Torsdag var det Verdens Lymfødemdag. Verden over ble det satt fokus på sykdommen som absolutt trenger mye mer fokus. Snakker man med legen sin om lymfødem, så opplever man at det  ikke er altfor mye vedkommende har lært om sykdommen i løpet av legestudiet. Det sier mye om hvor lite viktig man synes sykdommen er. Ingen er spesialister innen sykdommen i Norge. Veldig rart når man vet at det er mange som blir rammet av denne sykdommen. De fleste får lymfødem etter sykdom som har krevd operasjon, men noen er også født med sykdommen. Lymfødem skyldes ofte for dårlig transport av væskeoverskuddet i vevsvæsken. Når væsken blir liggende uten å bli transportert, så dannes ødemet. Lymfødem er en kronisk hevelse som kommer av overbelastning av lymfesystemet eller at transportkapasiteten for lymfevæske er nedsatt, slik at lymfevæske hoper seg opp i vevet. Ofte er det armer og ben som rammes.

Jeg har alltid trodd at tømmerstokkene mine for det meste var lymfødem. Jeg har vært på sykehuset for å se hvordan min lymfevæske blir transportert, og la oss si det slik: det stoppet veldig raskt, så det er ingen som helst tvil om at jeg har lymfødem, og at transporten av denne er veldig dårlig. Det er ingen tvil om at væsken fort hoper seg opp, og gjør at mine legger er store. Men hele årsaken ligger ikke her. Jeg har også blitt diagnostisert med lipødem, fettet som man ikke kan slanke bort, men jeg er ikke blant dem som er hardest rammet. Lymfebeina mine har jeg som nevnt alltid slitt med å akseptere. En ting er sykdommen, den har jeg akseptert at jeg har, men at jeg lymfødemet resulterte i store, væskefylte tømmerstokker, det har vært vanskelig å akseptere. Det å drasse rundt på disse store, tunge beina, det har uten tvil vært veldig utfordrende og til tider veldig tøft.

Når jeg startet på Ozempic, så var det med et stort håp om at medisinene også ville gi meg vekttap som en bieffekt. Men jeg var også veldig spent på hvordan beina mine ville reagere om jeg klarte å gå ned i vekt. Jeg har vært veldig bekymret for lymfebeina  i denne prosessen. Ville beina også følge med nedover om jeg klarte å gå ned, eller ville de forbli store tømmerstokker mens resten av kroppen ble mindre? Hva var lymfødem, og hva var lipødem? Hva var vanlig fett? Jeg var så redd for at beina ville forbli kjempe store…

Jeg har snakket om vektnedgang med mange leger og fagfolk, og de fleste fagfolk har vel vært ganske klare på at jeg måtte regne med at beina ville forbli store selv om jeg gikk ned. Noe ville jeg nok klare å gå ned på beina og, men jeg måtte være forberedt på å bli skuffet, og jeg var veldig forberedt på nettopp det. Fysioterapeuten som jeg har brukt den siste tiden, hun har vel vært den eneste som har vært positiv, og gitt meg håp. Så innimellom all bekymringen, så hadde hun også tent et lite håp hos meg.

Jeg husker ikke hvor mange kilo jeg hadde gått ned da jeg målte beinene mine første gang etter vektnedgangen, men jeg husker at jeg gråt da jeg satte meg i bilen etter målingen. Jeg hadde gått ned fra ankel til lår, og jeg hadde gått ned mange cm. Det betyr jo at fagfolk jeg hadde pratet med tidligere hadde feil, og dessuten var det mye fett og ikke bare lymfødem og lipødem. Sikkert mye mer fett enn andre ting. Jeg var så glad at jeg jublet mens tårene rant. Det jeg aldri hadde våget å håpe på, det hadde skjedd. Beina mine var i endring de også.

Jeg har hatt flere målinger etter den gang, og hver gang med utrolig gode resultater. Hver måling har vist nedgang i omkrets på alle punktene hun måler fra ankel og opp til lår. Målepunktene er de hun bruker når hun skal måle til nye kompresjonsstrømper til meg, så derfor blir det en grundig måling. Noen steder snakker vi om 20 cm reduksjon, og det er mye.

Før vektnedgangen så var beina mine blytunge. Det var en jobb å få de med seg til tider. Det var så tungt å dra de med meg opp trapper og bakker. Det føltes som om jeg fikk skikkelig melkesyre bare jeg beveget meg. Pulsen og beina spilte sjeldent på lag. Beina begynte å bli tunge og vonde lenge før jeg hadde fått pulsen opp. Beina er jo en stor grunn til at jeg alltid har likt å gå turer alene. Har man ikke opplevd å dra på tømmerstokker, så er det vanskelig å sette seg inn i hvordan det føles selv om mange gjør et tappert forsøk. I tillegg til å være blytunge, så kunne de være vonde. Beina var hovne og sprengte. Følelsen av sprengt hud, det hadde jeg hver dag, og spesielt når jeg tok av meg kompresjonsstrømpene om kvelden. Sommeren var feks spesielt ille. Varme og lymfødem, det er ingen god kombinasjon. Rosen var en fast gjest, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært rammet av denne alvorlige infeksjonen. Huden min spesielt på den ene leggen er et bevis på mange infeksjoner.

At jeg skulle få oppleve en slik hverdag som jeg opplever nå, det hadde jeg aldri trodd. Det føles som om jeg har fått nye bein. Så gode er beina faktisk blitt, og da kan du kanskje tenke på hvilken lykkefølelse jeg kjenner på. Jeg har det siste året følt meg lett på beina. Jeg føler mye på at jeg vil småløpe når jeg er ute og går. Tempoet er blitt et helt annet.  Følelsen av å dra beina med meg er borte. Følelsen av melkesyre kan jeg fortsatt kjenne på. Beina kan fortsatt være tunge, men det kan ikke sammenlignes med hvordan det var før jeg startet denne fantastiske reisen. Sprengt hud, det er det også lenge siden jeg har følt på. Når kompresjonsstrømpene er tatt av for kvelden, så kan jeg fortsatt kjenne at jeg kan bli hoven, men ikke på langt nær så hoven som før. Beina mine er jo ennå ikke som ” vanlige ” bein uten utfordringer, men for meg, så har jeg fått bein jeg aldri trodde jeg skulle få. Så for dere som sliter med det samme som meg, det er håp om noen skulle si det motsatte.

Lymfødemet mitt vil alltid være der. Det vil aldri bli borte. Dette er en kronisk sykdom. Jeg vet at det er mange der ute som lever med tømmerstokker akkurat som jeg har gjort i så mange år. Jeg vet at mange er like fortvilet som jeg har vært i så mange år. Det fine er at alt ikke trenger å være lymfødem. Mye kan være fett slik det har vært hos meg. Jeg har fortsatt store legger, og kanskje vil jeg alltid ha det nettopp pga lymfødemet mitt, men jeg har et stort håp om at jeg fortsatt kan gå ned også i legger og lår. Jeg vil aldri får normale, gode bein, men fy søren så utrolig glad jeg er over det som har skjedd til nå. Jeg håper flere får oppleve akkurat dette.

Symptomer på lymfødem (tidlig fase):

  • Du får synlige hevelser etter fysisk belastning, men de går ned igjen etter hvile
  • Du får merker av sko eller ringer som strammer
  • Du kjenner på tyngdefornemmelse og stivhet, og vevet kjennes ømt
  • Huden din blir tørrere
  • Følelse av en ubehagelig forandring.
  • Sprengsmerter.
  • Konsistensforandringer (synlige eller følbare) i hud og underhud.
  • Antydning til omkretsøkning.
  • Hevelsen kan forsvinne i løpet natten, men dukker vanligvis opp igjen neste dag.

I dag startet jeg lørdagen med styrketrening, og så skal jeg ut å gå en lang og god tur. Det å kjenne på bein som fungerer, det gjør meg så utrolig lykkelig. Nå er det å gå tur noe helt annet enn for 1,5 år siden… Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen!

 

 

For en opptur!

For en fantastisk opptur! Jeg blir så glad jeg! Noen skjønner kanskje ikke at det er noe å juble for, men da har de neppe vært i mine sko eller andres som har slitt med det samme som meg.

Oppturen, den skal jeg fortelle deg litt mer om. Her om dagen så kjøpte jeg meg snekkerbukse! Snekkerbukse, det har ikke jeg hatt siden jeg var 15-16 år gammel. For de årene tilbake, så husker jeg at jeg hadde ei mørkegrønn, stilig snekkerbukse som jeg var så glad i. Jeg brukte den til den var slitt over det meste. Etter det så begynte jeg å slite med å finne snekkerbukser som jeg passet. Så er det jo også sånn at snekkerbukser, det er ikke på mote hvert år, så det kan gå tid mellom hver gang den dukker opp. Etter jeg fikk lymfødem, og leggene mine ble tømmerstokker, og jeg ble en størrelse eller flere for stor, så kunne jeg bare drømme om å passe en snekkerbukse. Men lysten på og kunne gå med snekkerbukse igjen, den har alltid vært der. Jeg vet ikke hva det er med snekkerbukse, men jeg bare digger ei fin snekkerbukse. Jeg mener også å huske at den var så god å ha på seg.

Jeg er definitivt en nettshopper. Jeg handler i fysiske butikker også, men jeg innrømmer at jeg handler mest på nett, og det gjelder det meste egentlig utenom matvarer. Det er enkelt å sitte hjemme og bestille. Skulle jeg bomme på noen kjøp, så er det nesten like enkelt å sende i retur. For meg er det å returnere ikke noe pes. I tillegg så er det jo også sånn at man kan gjøre rimeligere kjøp på nett, og for meg er økonomi en viktig faktor. Man kan ikke støtte fysiske butikker når man sparer betydelige penger på å kjøpe samme vare på nett. Jeg kan ihvertfall ikke.

Jeg har nå kommet over en ” ny ” nettbutikk. Den er absolutt ikke ny, men for meg er den ny. Jeg mener den er amerikansk, og varene kom på et knips. Gratis frakt over 588 kr, og det tok kun få dager fra jeg bestilte til jeg mottok varene. Så der er jeg veldig imponert. Nettbutikken heter Cider, og her er det mye flotte plagg også til oss med kurver, og størrelsene kan man også få oppgitt i europeiske størrelser slik at man lettere  vil motta den størrelsen som passer. Sikker vil man aldri være, spesielt ikke når butikken og klærne er ukjente for en. Butikken har klær for en hver smak vil jeg si, også en del for meg som liker både det klassiske, og det som er elegant og stilig. Mye som absolutt ikke er min smak også, men en butikk skal ha mangfold, noe for de fleste. Det som er veldig bra med denne nettbutikken, det er at de har masse vide bukser. Nå har ikke jeg kikket på alt av klær, men de går vel ofte opp i str. 52 og 54. Det er på de klærne jeg har sett nærmere på, så her må dere bare sjekke ut.

Det var altså på Cider jeg fant snekkerbukse, og da var jeg fort med å bestille. Jeg har vært usikker på om jeg kan gå med snekkerbukse, men nå som jeg har gått ned såpass mye, så føler jeg at jeg kan det, og det beste er at jeg føler meg fin i den, og komfortabel. Jeg skal selvsagt legge ut bilder av meg i snekkerbuksen, men jeg er ei kløne til å ta bilder selv av meg selv, så jeg må ha litt hjelp, men bilder kommer. Jeg valgte lys denim, og str. 48/50. Jeg kunne nok hatt en størrelse mindre, men den sitter fint likevel. God vidde i beina på denne, og de har mange ulike denim farger. Utrolig gøy med snekkerbukse, og jeg har allerede brukt den et par ganger, og det føles veldig greit. Det er vel mest magen jeg har vært redd for, at den vil synes veldig godt, men så må jeg kanskje innse at magen ikke lengre er som den var.

I tillegg til snekkerbukse, så kjøpte jeg også to utrolig flotte, sorte jumpsuits. Sykt fine, og de satt også utrolig fint på meg. Jumpsuits har jeg heller aldri vært komfortabel med å gå med når jeg var større, og da pga magen. Men nå føler jeg meg faktisk både fin og komfortabel i det også, akkurat som med snekkerbuksen. Dere skal få se disse også på bloggen, forhåpentligvis neste helg. Det fulgte også med mesh genser til begge jumpsuitene – skikkelig stilig og elegant spør du meg.

Jeg kommer nok til å bestille mer fra Cider. Eneste utfordringen som kan dukke opp, det er om man må sende varer i retur, for da tror jeg de må tilbake til USA. Dette er jeg ikke helt sikker på, men jeg tror muligens det, og akkurat det er jo veldig styrete, og så koster det litt også.

Nyt denne fastelavenssøndagen der du er. I dag kommer prinsene på besøk og blir til i morgen. Vi skal til min niese med familie på bolletreff, så i dag skal jeg bake ulike boller gitt. Viktig at alle får de bollene de liker best. Vi blogges til lørdag!

 

Over 60 kg er borte

Helt utrolig, men også helt sant. Over 60 kg er borte fra kroppen min. Jeg hadde glemt eller fortrengt hvor stor jeg faktisk har vært.

Når jeg rydder, så kommer jeg stadig over ting jeg hadde glemt at jeg hadde. Noen ting var sikkert planlagt at skulle kastes, eller brennes, men av en eller annen grunn, så har det aldri blitt det. Når man da rydder på diverse plasser, så dukker det opp mange ulike ting som det jeg fant her om dagen under rydding i noen hyller i boden. Kanskje skulle det ha vært brent, eller kanskje har det blitt spart på i håp om at jeg en dag kunne ta det frem og være stolt over hva jeg har klart. Et bevis på hvor jeg var en gang. Kanskje var det ment å inspirere til å ta skikkelig tak. Jeg vet ikke, men i boden lå det og lagt på en måte som gjorde at jeg ikke ville at noen andre enn meg skulle finne det.

For der på en hylle i boden, så lå det en mappe, og inne i denne mappen lå resultater fra en gang jeg var på vekten. Dette husker jeg godt fordi jeg aldri var på vekten når jeg var på det største, med unntak av denne gangen. Jeg skulle starte et spesialt treningsprogram ved et treningssenter i byen, og jeg husker at hun jeg hadde som kontaktperson der ønsket at jeg skulle på vekta før jeg startet. Jeg husker godt den indre kampen jeg hadde. Alt inni meg strittet i mot. Jeg skulle ikke på vekta! Men av en eller annen grunn, så klarte hun å overtale meg, og på et magisk vis, så fikk hun meg på vekta. Jeg husker tallet brente seg fast i hodet mitt. Jeg husker innmari godt sjokket jeg fikk. Jeg hadde aldri trodd at jeg hadde veid såpass mye. Jeg husker ikke så mye mer egentlig, men jeg husker at det ikke ble så mye av det treningsopplegget. Om jeg feiget ut, eller hva det var, det husker jeg ikke. Det jeg burde ha gjort var vel heller å brette opp armene, og gi alt. Det gjorde jeg neppe…

Når jeg åpner permen og leser innholdet, så står det svart på hvitt hva jeg faktisk veide på det tidspunktet, og dette var nok en periode hvor jeg var sånn ca på mitt største. Jeg tror jeg har vært noen kg tyngre, men sånn ca på mitt største. Når jeg ser tallet, så får jeg vondt i hvert bein og hver muskel i kroppen min. Blir litt uvel faktisk. Har jeg veid så mye??? Det står jo der svart på hvitt, så dette er jo udiskutabelt. Etter å ha kommet meg over sjokket, så kommer jeg fort tilbake til nåtiden, og klarer å kjenne på gleden over å innse hvor mye jeg faktisk har tatt av meg siden da.

Fra da til nå, så er over 60 kg borte fra kroppen min. Over 60 kg! Det er hinsides mye! 35 kg av de er mistet i løpet av det siste 1,5 året. Tenk om jeg hadde tatt på meg en sekk med 60 kg på ryggen og begynt å gå. Da hadde man skjønt hvor vanvittig bra dette vekttapet er. Det er 120 pakker med 0,5 kg smør. Det er mer enn begge barnebarna mine til sammen. Det er nesten datteren min i vekt.

Fy fader så stolt jeg er, og den stoltheten kan ingen ta fra meg. Den eier jeg ene og alene, og jeg har all grunn til å være stolt. Over 60 kg!

Jeg er så takknemlig for hver kilo jeg har mistet. Jeg er så takknemlig for at jeg har fått en så mye bedre hverdag, og et så mye bedre liv både fysisk og psykisk. Den største gevinsten er helt klart en lettere kropp. Den nest største gevinsten er at de negative tankene har forlatt hodet mitt. Tenk på det! Jeg som hver dag tenkte på hvor stygg, stor og feit jeg var. Jeg som hver dag snakket meg selv ned. Jeg som aldri orket å se på kroppen min i speilet. Nå er alle disse tankene borte. Jeg kan fortsatt føle meg tjukk, men alle de negative tankene som kvernet rundt i hodet dag og natt, de er borte. Ikke fordi jeg plutselig føler meg så fin og flott, men fordi jeg faktisk begynner å bli mer fortrolig med egen kropp. At hodet nå har mye mer fred, og positive tanker, det er virkelig en stor gevinst å få. Den tredje største gevinsten jeg har fått, det er utvilsomt to stk bein som fungerer på en måte jeg bare hadde drømt om. Det føles som om jeg flyr av gårde til tider, og danser på en rosa sky. Så gode har de blitt. Det var en drøm, men at drømmen skulle bli virkelig, det hadde jeg aldri trodd.

Jeg er så takknemlig at jeg ikke eier ord, og jeg skal jobbe rompa av meg for å klare å bli her jeg er. Håpet er å gå mer ned, jeg er ikke i mål, men jeg må jobbe med å være fornøyd med det jeg har oppnådd, og så må alt annen være en stor bonus. For håpet er der ennå. Håpet om å klare 20 kg til.

Jeg får ofte spørsmål om jeg er fornøyd. Der er svaret litt todelt. Jeg er utrolig fornøyd med den vektnedgangen jeg har klart, og der er jeg helt ærlig, men jeg håper likevel at nedgangen skal fortsette. Jeg vil gjerne gå ned 20 kg til. Jeg har ikke som mål å bli verken en sylfide, eller en Barbie dukke. Jeg skal absolutt fortsette å jobbe for å klare det. Skulle jeg ikke nå vektmålet, så er jeg på en plass hvor jeg har det så innmari godt.

Noen tenker nok at jeg føler meg mer digg nå. Mer feil kan man ikke ta. Jeg vil nok aldri ha høye tanker om meg selv, og jeg vil aldri komme til å føle meg digg. Det er ikke det denne endringsreisen handler om. Det handler om å få en lettere kropp, og en bedre helse på alle plan. Det handler også om å bli komfortabel med egen kropp, og det, det er noe helt annet enn å tro man er noe som man ikke er. Målet er ikke at man skal bli mest mulig sexy. Det handler om å være glad i egen kropp, en god helse, og få en lettere hverdag.

Alt er så mye lettere, og det å kjenne på den følelsen kan ikke beskrives med ord. Alt av bevegelse er så mye lettere. Jeg orker mye mer, og klarer mye mer. Energien er på et helt annet nivå. Ting som har vært et slit tidligere er ikke slitsomt lengre. Helsen min har blitt mye bedre. Beina mine har blitt mye bedre, og det mot alle odds. Ingen trodde jeg ville oppleve det jeg opplever i forhold til beina mine. De er ikke lengre så tunge å dra med meg rundt. De samarbeider mye mer. Huden er ikke like hard på leggene. Jeg hadde aldri trodd det som faktisk skjer.

Klær jeg brukte når jeg startet endringsreisen for 1 år siden, de har blitt altfor store. Alle buksene jeg hadde måtte kastes. Noen har jeg faktisk spart på som et minne om hvor jeg en gang var vektmessig, og håper at jeg aldri må ta de frem igjen. Jeg har gått fra str. 50/52 til størrelse 46. Jeg har opplevd at jeg kan kjøpe klær på ” vanlige ” butikker. Det kom en tåre eller to i prøverommet på butikken jeg var i da. Jeg opplever at jeg ikke lengre trives i klær som er vide og lange. For 1 år tilbake, så ville jeg ha vide plagg, og gjerne lange. Mye fordi man tror at man skjuler mye av vekten.

Over 60 kg er borte, og jeg er så takknemlig for det nye livet.

Nyt lørdagen der du er! Jeg skal i dag på Afternoon tea sammen med fire flotte damer, og gleder meg stort til det. VI blogges i morgen!

Et fantastisk tilbud!

Forrige uke fikk jeg testet ut et nytt treningstilbud her i Kristiansand. Vel, helt nytt er det vel ikke. Jeg tror tilbudet ble startet opp i september i fjor, men jeg har aldri testet det ut før. Jeg har lest om det i lokal media, og hatt lyst til å prøve, men det har tatt sin tid. Jeg var så heldig å få med meg venninnen min, Trine. Alltid fint å være to når man skal prøve nye ting, og selv om jeg nok er en treningsego i forhold til at jeg liker å trene alene, så er det også fint og kunne trene sammen med andre av og til.

Til vanlig så trener jeg alltid alene. Øktene på treningssenteret, eller turene hvor jeg er ute og går, det er alltid alene. Jeg trener veldig tidlig, og ikke alle er like klare for tidlige økter, men så elsker jeg å ta musikk på ørene, og gå inn i min egen, lille treningsboble. På turer ute kan jeg gå i mitt tempo, og være i min verden. Men jeg husker godt alle gruppetimene vi hadde da vi hadde egne treningsgrupper for overvektige på treningssenteret. De timene likte jeg også veldig godt. Savner pulstimene, og Tabata timene sammen med alle de flotte damene ( og et par menn ). Ja, og spinning timene vi hadde. Kunne jeg ha fått valgt fra øverste hylle, så hadde jeg gjerne hatt en  gruppetime, eller to i uken ved siden av egoøktene mine. Men så var det jo det at jeg nok fortsatt ikke er komfortabel med å gå på ” vanlige ” gruppetimer. Og at treningssentre er for alle, det er det ikke lagt opp til. De kan si hva de vil de som driver diverse treningssentre, men tilrettelagt for at alle skal kunne drive fysisk aktivitet ved sentrene, det er det ikke. Men det høres fint ut. Nå skal ikke jeg ta absolutt alle under en kam, absolutt ikke, men dette gjelder nok likevel flertallet.

Aktiv på dagtid heter treningstilbudet Trine og jeg har prøvd oss på. Et fantastisk tilbud til de som står utenfor arbeidsliv eller skole. Bak Aktiv på dagtid så står Agder Idrettskrets, og da i samarbeid med Frisklivsentralene og NAV. Her i Kristiansand har ennå ikke kommunen kommet på banen i forhold til å gi driftstilskudd til prosjektet, men Sparebankstiftelsen Sparebanken Sør har gitt 500000 kr til pilotprosjektet her i kommunen. For at man skal kunne gi et tilbud til hele Kristiansand, så trenger man et tilskudd på 1 million kroner. Et helseprosjekt som dette er absolutt noe Kristiansand Kommune bør kunne se viktigheten av, og gi det som trenges for at dette kan opprettholdes. For dette er virkelig et flott tilbud, og et veldig viktig tilbud. Her kan man få den fysiske aktiviteten man trenger, og det er for mange også et sosialt treffsted i tillegg. Begge deler er ofte noe man havner utenfor når man ikke lengre er i jobb, eller har et skoletilbud. Havner man utenfor, så er det ofte vanskelig å ta det berømte taket både når det gjelder trening og det sosiale.

Aktiv på dagtid har et variert treningstilbud, og det kommer stadig nye tilbud. Det er 7 kommuner i Agder som har dette tilbudet. Innbyggere som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet, eller skole kan delta her. Man kan komme om man er mellom 16-70 år, og det er et lavterskel tilbud som skal passe de aller fleste. Her i Kristiansand er det pr nå et gratis treningstilbud. Dette med pris er jo også avgjørende for veldig mange som står utenfor arbeid og skole. I normal drift er avgiften på 699 kr pr. halvår. Treningstilbudet varierer fra styrketreninger, zumba, stretching, puls/styrke, puls/balanse og ulike yogatreninger.

Trine og jeg forsøkte oss på en treningstime som heter lett styrke, og selv om jeg trener mye styrke, så fikk jeg her styrkeøvelser som jeg ikke trener selv på treningssenteret, så det var utrolig moro. Det å gjøre andre ting, og trene diverse muskelgrupper på andre måter, det ga meg masse. Denne timen ga meg en skikkelig treningsboost, og det var en god følelse å kjenne på. Både Trine og jeg var veldig spent da vi gikk inn til timen. Litt sånn smånervøse for det ukjente, og også for mange ukjente ansikter. Når vi i tillegg fikk plass på fremste rad, så kjente vi på det, men kun til treningen var i gang. Når vi kjente på at vi mestret øvelsene, og fort forstod at alle kun var opptatt av seg selv, så fungerte alt optimalt. Timen fløy av sted, og plutselig var den gjennomført, og vi var begge veldig fornøyd både med treningstimen og egen innsats.

Treningene er på vestsiden av byen, og vi bor begge på østsiden, så det blir en liten biltur for å komme på disse treningene, men det er det absolutt verdt. Denne uken var det ikke trening pga vinterferien, men i morgen har vi meldt oss på samme styrketime igjen. Kanskje tar vi også en stretching time etter styrketimen om det er plass. Vi kommer nok til å trene en gang i uken i dette prosjektet. Et utrolig bra prosjekt for de av oss som er delvis eller helt utenfor arbeidslivet ( eller skole ). Kanskje er det også andre kommuner rundt om i landet som har et slikt tilbud, og har man det ikke, så er det uten tvil et helseprosjekt som burde prioriteres. Jeg håper treningstilbudet vil bestå her i Kristiansand, og at man kanskje får et tilbud også på østsiden av byen slik at alle kan føle at de kan benytte seg av det. Vi gleder oss til ny time i morgen, og for min del, så er det utrolig fint og kunne ha en slik time innimellom alle treningene jeg har på egenhånd.

I dag tok jeg treningsfri. Jeg har hatt 5 gode økter denne uken, men istedenfor å dra på treningssenteret, så skal jeg ha en god tur i Sukkevannsløypa tenkte jeg. Det er en stund siden jeg har gått i løypa, så en fin dag for det i dag.

Lag deg en god søndag der du er! Vi blogges til lørdag!

 

 

Hater, hater ikke….

Når du har mål om lavere vekt, så er det helt klart viktig å vite om det går rette veien. Samtidig så kan det å gå på vekten være både veldig motiverende, og sykt frustrerende. Det er så utrolig moro når det går nedover, fordi du da får bekreftet at det du gjør fungerer, men så er det skikkelig frustrerende når det står stille eller går opp, særlig hvis man føler at man har gjort alt riktig.

Det er en vanlig anbefaling å veie seg en gang i uken, fordi syv dager er lang nok tid til å se en endring. Samtidig opplever mange at de unngår å bli for opphengt i vekten. Hvis man veier seg en gang i uken, så er det også viktig at man forholder deg til utviklingen over 2–4 uker, og ikke legger for stor betydning i vekten én enkelt uke.

Vekta skal frem en gang i uken. Det var planen min, men det er ikke alltid ting går etter planen. Jeg veier meg hver onsdag. Det var planen. Eller jeg veier meg hver onsdag, som er etter planen, men den vekta kan fort komme frem andre dager også. Jeg klarer ikke å la være. Den ene delen av hodet sier at jeg skal på vekta hver onsdag, og den andre delen av hodet sier at jeg bare må ta den frem akkurat når jeg føler for det. Det blir liksom jubel og nederlag om hverandre, og det er ikke godt for meg. Jubel den ene dagen, og nederlag den andre. Hvorfor kan jeg ikke holde meg til den ene dagen i uken? Hvorfor kan jeg ikke være konsekvent på dette. Jeg vet jeg ikke skal ta den frem andre dager, men det gir jo jeg søren i om jeg føler for å ta den frem en annen dag. Man føler seg så todelt.

Baderomsvekten kan være både misvisende og forvirrende… Vekta går opp, den går ned eller den forblir den samme. Vekta kan variere fra dag til dag, og den kan variere også på en og samme dag .Når vekta går opp, så er det et nederlag som jeg ikke alltid takler så bra. En del av meg sier at dette er helt normalt, at jeg må puste med magen, og at det kan være mange grunner til oppgangen. En annen del av meg går nok litt i kjelleren, og jeg SKAL finne årsaken. Det som er så ille er jo at jeg vet sååå godt at det er mye som påvirker vekta. Jeg trener jo veldig mye. Så er det ødemet mitt. Salt mat. Karbohydrater. Vann..osv, osv.

Joda, det er greit å vite hvor mye jeg veier eller å gjøre en sjekk en gang i uka. Mange veier seg kun en gang i mnd. Det som er utfordringen er at tallet på vekta fort kan avgjøre humøret mitt, eller hvordan dagen min blir. Når det blir sånn så har jeg jo ikke lenger kontroll over vekta, da er det den som kontrollerer meg. Jeg er nok ikke alene om å kjenne at dagen blir påvirket negativt fordi man har gått opp noen gram eller i verste fall en kilo. Og også motsatt: hvor fantastisk dagen og humøret blir om tallene på vekta viser at man har gått ned. Når rett skal være rett, så er jeg nok blitt flinkere til å godta tallene, og legge det litt mer bort.

Jeg har de siste månedene opplevd at vekta ikke vil det samme som meg. Den går ikke nevneverdig ned. Jeg har kanskje gått ned 3 kg de siste månedene. Den går opp og ned, og det er sååå fortvilende. Jeg har lyst til å kaste hele vekta ut, som om det vil hjelpe noe. Jeg vet jo hva jeg må endre på. Det står nemlig ikke på fysisk aktivitet, for der er jeg innmari god. Så da står vi igjen med maten jeg spiser. Det er nødt til å være der endringene må gjøres. Inntaket må mer ned om jeg skal ha et håp om å gå ned mer. Problemet er jo at jeg har en craving som ikke ligner grisen for tiden. Jeg har aldri i mitt liv kjent på en så intens craving som jeg har nå. Selv når jeg er stappmett, så er lysten på noe der. Det er jo helt sykt! Så jeg kjemper mot en skikkelig demon for tida.

Nå er det sikkert mange som mener jeg bør kaste vekta vegg imellom, men det skjer ikke. Den skal ikke ut av huset, for jeg skal følge denne reisen også på vekta.

Det er mye som påvirker tallene på vekta, og det må jeg jobbe mer med å forstå. Jeg vet to ting som jeg MÅ bli flinkere på, og som påvirker vekten. Det ene er å drikke MYE mer vann. Jeg var så flink til å drikke masse vann når jeg hadde PT, men nå er jeg nok ikke så flink lengre, og vann, ja det vet vi er viktig. En annen ting er søvn. I utgangspunktet så legger jeg meg slik at jeg får 7 t søvn, men jeg våkner så tidlig. Ofte våkner jeg rundt kl 0430 – 05 og får ikke sove skikkelig igjen. Litt smådupping til og fra, men ikke den gode søvnen. Noen ganger sovner jeg ikke i det hele tatt når jeg først våkner til. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med akkurat dette, men det resulterer i at jeg ikke får de 7 timene jeg skulle hatt, og jeg blir sliten dagen etter.

Mye påvirker tallene på vekta som sagt. Hvis man feks er litt dehydrert, så vil kroppen holde på vann og muligens forårsake tall på vekta som går oppover. Løsningen der er å drikke mye vann. Veier man feks 100 kg, så vil opptil 65 kg av dette være vann. I går leste jeg at drikker man en halvliter vann og så går på vekten , så vil man se at man har gått opp i vekt. Vann er kalorifritt, men gjør at du legger på deg. Null fett, bare vann. Når man spiser, så påvirker det naturlig nok fordøyelsen. Når du veier deg på morgenen kan det være mye som enda ikke har kommet ut av systemet. Null fett. Kun mage-tarm innhold. Variasjon i saltinntaket påvirker også væskebalansen. Det har ingenting med fett å gjøre det heller. Man tror ofte at det er lurt å innta lite salt, men kroppen er ikke dum. Da tviholder den visst nok bare enda mer på vannet. Det beste er i følge eksperter å ha et normalt inntak av salt, for da stabiliserer væskebalansen seg mer.

Livsnødvendige medisiner, slik som feks hjertemedisin, eller medisiner for å hjelpe deg gjennom utfordrende perioder, slik som antidepressiva kan gi økt væskemengde i kroppen. Dette er medisiner som påvirker kroppsvekten, men har ingenting med fett å gjøre. Nå har ikke jeg den type medisin som jeg har nevnt her, men jeg går på daglige medisiner som sikkert også kan påvirke vekten min.  Alkohol påvirker kroppsvekten, men jeg er avholds, og har vært det hele livet, så jeg kan ikke legge noe skyld der om jeg går opp i vekt. Stress påvirker også negativt, og jeg har til tider en hverdag preget av mye stress, og mye tanker. Så kanskje bør jeg jobbe med å stresse mindre og finne en indre ro. Jeg føler jo ofte at selv om jeg har en rolig kveld foran tv’en, så jobber hodet likevel.

Den hersens vekta. Den er til både glede og frustrasjon. Jeg står på minus 35 kg jeg, og de 20 kg jeg så gjerne også skulle tatt av, de virker så langt unna. Litt sånn uoppnåelig akkurat nå. Fornøyd er jeg. Jeg er super fornøyd, men så var det dette ønsket da om disse 20 kg til. Jeg vet jeg kan klare det, men da må det legges godt om i kosten…er jeg klar for det?

I dag startet lørdagen med ei sabla god kondisjonsøkt. Jeg hadde bakkeintervall på tredemølla hvor jeg også hadde fartsintervaller. Øking i treningsmengde, det er også noe jeg skal gjøre nå fremover. Egentlig fordi jeg har et ønske om å bli både sterkere, og få en enda bedre kondisjon og helse. Trening har blitt glede for meg.

Kos deg og nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.