En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Så ble det slutt for meg også. Jeg har blitt en av mange som ikke lengre for Ozempic på blå resept, og jeg har blitt en av mange som absolutt ikke skjønner hvorfor. Heller ikke fastlegen min skjønner noe av dette, og han er ikke alene blant legene rundt forbi i landet.

Jeg var helt sikker på at jeg kom innenfor de nye reglene. Fastlegen min var så sikker han også. På apoteket jeg går på, så pratet vi også om de nye reglene, og også der mente de jeg ville være innafor med klar margin, så jeg fikk et stort sjokk da jeg kom til fastlegen min for kort tid siden.

Jeg hadde bestilt legetime for å fornye resepten på Ozempic, og for at legen min skulle sende individuell søknad til Helfo om dekning på blå resept slik man må nå for å få Ozempic. Det ble aldri noen søknad. Legen var helt sikker på at vi ville få avslag. Han hadde han flere ” sikre ” pasienter som meg, men en etter en hadde de fått avslag. Her kjører staten over legene, og skruer igjen det meste av kraner. VI av oss som trodde at det meste ville bli som før for oss som har diabetes, vi tok skammelig feil.

Når de nye reglene kom i sommer, og mange var spente på hva som egentlig ville skjer egentlig med Ozempic?  Hvem vil kunne fortsette å få medisinen, og hvem vil ikke få den? På hjemmesidene til Helfo så kunne man lese om endringene som nå har blitt gjennomført, og det er ingen tvil om at det nå er mye vanskeligere å få Ozempic på blå resept selv om man har diabetes.

Den største endringen er at fastlegen ikke lengre kan skrive ut bare Ozempic til noen på blå resept. Dette må det skje i kombinasjon med andre diabetes-medisiner, som for eksempel insulin eller metformin. Helfo skriver på sine hjemmesider at vilkårene for å få Ozempic er de samme som tidligere :

• Pasienten må ha diabetes type 2.
• Pasienten må ha forsøkt metformin eller sulfonylurea eller insulin uten å ha oppnådd tilstrekkelig glykemisk kontroll.
• Pasienten må bruke Ozempic sammen med metformin eller sulfonylurea eller insulin.

Jeg brukte Metformin sammen med Ozempic, så jeg burde helt klart vært innafor. MEN jeg bruker også en tredje diabetesmedisin, og så lenge jeg brukte en tredje, så mener staten at denne pluss Metformin er god nok diabetesbehandling. Da mener de at jeg ikke trenger Ozempic også. Og den avgjørelsen tas uten at de feks spør legen hvorfor man gjør det, eller spør hvordan resultatene var før jeg fikk Ozempic. Hadde de spurt om litt tall, så kunne fastlegen ha vist til at det først var da jeg fikk Ozempic at man fikk blodsukkeret under kontroll. Så hvor er fornuften er? Hvordan kan man overkjøre leger sånn?

Jeg kunne ha sluttet å ta sprøyte, og latt blodsukkeret stige igjen, og deretter sendt en søknad om Ozempic, men det vil jeg ikke. Jeg ønsker ikke et blodsukker ute av kontroll igjen, og jeg ønsker ikke å leve i frykten for å gå opp i vekt igjen. At Ozempic har gitt meg en utrolig god bieffekt, det er det ingen som helst tvil om, men hva er galt med det? Burde ikke myndigheten bare være glade for at man faktisk får en stabilt blodsukker samtidig som man også får en lettere kropp? Skal man skru igjen det meste av kraner fordi en medisin har en bieffekt som kun er positiv?

Jeg valgte å gå over på Wegovy, og dermed betale behandlingen selv. Jeg våger ikke å stoppe, for jeg ønsker verken høyt blodsukker, eller økt vekt. Jeg går på dose 1.7 og må betale 2475 kr hver måned. Jeg vet mange har betaler for Wegovy, men da har man ikke en diabetes som gir grunnlag for dekning av Ozempic.

Jeg har valgt å prioritere Wegovy, så får jeg heller nedprioritere andre ting. Man merker 2475 kr hver mnd, og spesielt når man er alene og har en inntekt. Men helsen er viktig, så da blir min prioritering sånn. Jeg håper at legene presser på slik at det skjer endringer rundt Ozempic for oss som har diabetes. Legene vet best hva slags behandling som fungerer for hver enkelt pasient, og da blir det veldig feil å overkjøre de på denne måten. Også de som kun tåler Ozempic bør jo få den medisinen de faktisk tåler. Det er jo vanvittig at de må over på medisiner som gjør de dårlige.

Jeg er spent på om jeg vil merke noen forskjell på Ozempic og Wegovy. Dosen jeg går på nå er høyere, så får vi se om det vil bety noe for meg den ene eller andre veien. Jeg tok andre dosen Wegovy på tirsdag, og den veldige metthetsfølelsen, den er tilbake. Jeg følte den var noe redusert en periode, men nå blir jeg stappmett av veldig lite igjen. Vekta beveger seg nedover igjen, men det behøver ikke være Wegovy sin fortjeneste, men spennende, det blir det. Ozempic og Wegovy skal som nevnt være 100 % identiske, så får vi se om det stemmer.

Reisen, den fortsetter.

Kjære, fineste pappa’en min – i dag er det din dag. I dag er du 83 år. Jeg får ikke feiret bursdagen sammen med deg. Det er 18 år siden sist jeg fikk feire deg. I dag feirer du sammen med alle de fine som har forlatt oss. Om det er i en himmel, det er jeg noe usikker på, men du er på et godt sted, det er jeg sikker på. Du er på et godt sted, på den andre siden hvor vi en gang møtes igjen.

18 år siden du reiste fra oss. 18 år siden jeg sist så deg og pratet med deg. 18 år siden du bodde her i samme huset som meg. 18 år siden jeg fikk den brutale beskjeden om at du hadde dratt fra oss. 18 år er mange år, men det føles ikke som om det har gått så mange år. Tiden leger alle sår, og heldigvis, så er det sant, men jeg tenkt på deg nesten hver dag i en eller annen sammenheng i alle disse årene. Savnet deg, snakket med deg, minnet deg, og felt mange tårer.

Annonsørinnhold

Gigantisk salg: Spar opptil 70 prosent

Sorgen og savnet forsvinner etter hvert sies det. Det verste forsvinner, men sorgen, den er der fortsatt. Savnet etter deg vil alltid være der. Du vil alltid være pappaen min. Han som alltid var der med gode råd, ei skarp tunge, sterke meninger, og ett godt hjerte. Han som på sin måte viste hva jeg betydde for han. Det var ikke klemmer i kø. Du var ingen klemmer, men du viste det på din måte, og jeg var aldri et øyeblikk i tvil om hvor glad du var i meg, og de du hadde rundt deg. Ikke minst barnebarna dine. I 2018 og 2019 ble du olderfar til Henry og Alfred, og Henry, han er oppkalt etter faren din, Ole Henry.  Du hadde vært så stolt over å bli olderfar, og du hadde vært så stolt over å se at Celina har blitt ei så flott jente som nå selv er mamma, og i ferd med å ta seg en ny utdannelse.

Du betydde så mye for meg. Jeg tok det vel som en selvfølge at du skulle leve, og nå en god alder. Du døde det året du skulle ha fylt 65 år. Vi mistet deg så altfor tidlig. Hjertet ditt ville ikke mer. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, ingenting er en selvfølge. Ikke for noen av oss. Kanskje må vi lære oss å sette mer pris på det vi har, og de vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som vi setter pris på. Kanskje være mer raus med både ord, og handlinger.

Det er så mye jeg skulle ha sagt til deg som jeg aldri fikk sagt, men samtidig så visste du hvor mye du betydde for meg, og hvor glad jeg var i deg, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet. Jeg har alltid vært nært knyttet til både deg, og mamma, og opp igjennom årene, så har jeg jo nesten trodd at jeg skulle ha dere begge til evig tid. Det som rammer andre, rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange har. Det rammet oss, og jeg mistet deg. Du levde ikke evig slik jeg noen ganger innbilte meg at du ville. Jeg husker du på sykehuset var så bekymret for om du noen gang kom til å komme tilbake til huset på Odderhei. ” Selvsagt kommer du hjem igjen ” sa jeg til deg. Du kom aldri hjem.

9.mars 2006 døde du, og den 22.september samme året hadde du fylt 65 år. Du var helt spesiell for meg. Akkurat som mamma er. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider. Det var deg jeg drøftet ting med, og du ga gode råd. Du stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om du ikke alltid var så flink til å si hva du følte, så visste jeg hvor glad du var i oss alle.

Du var en utrolig viktig brikke i mitt puslespill, og nå er det en viktig brikke som er borte, og som aldri vil falle på plass igjen. Jeg trodde vel aldri at jeg skulle klare å leve ett vanlig liv igjen etter jeg mistet deg, men det er mye sannhet i at tiden leger alle sår. Man klarer å hente den styrken man trenger for å komme igjennom den verste tiden.

Savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til deg der du er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe deg igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, men jeg tror der er en ” andre side “, og at de vi mister venter på oss, og på denne andre siden, der skal jeg treffe deg igjen en dag.

I dag skal det settes blomster på graven din, og lys skal tennes. Jeg sender masse gode tanker til deg som jeg er så inderlig glad i. Jeg er så takknemlig for at akkurat du ble min pappa, og jeg er så takknemlig for tiden vi fikk i sammen, alt vi fikk oppleve, og for alle gode minner. Det er veldig mye av deg i meg, og jeg er glad jeg har arvet mange av dine gode egenskaper. Vi er mange som savner deg, og som har det ekstra vondt i dag. Opp i alt det vonde, så er jeg aller mest takknemlig. Takknemlige for at du var pappaen min.

Til oss som har voksne foreldre : ta godt vare på de. Ikke tenk at det er stress å besøke de, eller at det er stress å hjelpe de. Bruk tid på de. Mine foreldre har gitt meg det jeg har trengt opp i gjennom årene, og da er det en selvfølge for meg at jeg skal gi tilbake.  Vi blir selv eldre, og vil vi ikke selv ønske at de nær oss bruker tid på oss, og ikke ser på oss som et ork? Å besøke våre foreldre burde ikke være en plikt, men noe man gjør med glede. Våre foreldre skal ikke føle seg som en byrde. Bruk av tiden din på foreldrene dine om du er heldig og fortsatt ha en eller begge i live. Ta de med deg ut, gled dem med besøk, spør om du kan være til hjelp. Jeg er evig takknemlig for at jeg fortsatt har mammaen min, og jeg hjelper henne med glede. For meg er det en selvfølge, og nettopp en glede. Det er ikke verken et ork, eller bry. Ikke ta morgendagen som en selvfølge…

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag.

Denne uken er det 1 år siden jeg startet på Ozempic som en del av behandlingen for høyt blodsukker. Det har vært en utrolig reise. Det har vært en berg og dalbane, men mest av alt : starten på et nytt liv.

Det er ingen som helst tvil om at jeg har fått et nytt liv, og en ny hverdag etter at jeg startet på Ozempic. Før oppstarten av Ozempic, så var ikke diabetesbehandlingen min optimal. Vi fikk ikke helt kontroll på sukkernivået. Det var da jeg fikk Ozempic at endringer skjedde, og blodsukkeret begynte å stabilisere seg. Men Ozempic var også starten på en helt ny hverdag for meg, en hverdag jeg har ønsket meg så lenge. Jeg er evig takknemlig for at fastlegen min ønsket at jeg skulle prøve Ozempc på nytt, for jeg hadde prøvd en gang før, men jeg ble så utrolig dårlig. Lite visst vi da at årsaken til smertene, og kvalmen ikke var pga Ozempic, men nyrestein. Så etter at operasjonen av nyresteinen var over, og jeg var tilbake hos fastlegen, så ønsket han at jeg skulle starte opp igjen med Ozempic. Jeg var skeptisk, men jeg sa ja. Takk og lov for det.

Annonsørinnhold

Gigantisk salg: Spar opptil 70 prosent

For 1 år siden så veide jeg 32 kg mer enn jeg gjør i dag. Jeg følte at livet og dagene var gode, men jeg har samtidig aldri klart å akseptere at jeg er overvektig. Jeg har aldri vært glad i kroppen min, og jeg har hatt masse negative tanker rundt akkurat det. Fysisk så har jeg vært veldig aktiv i mange år, men det er jo klart at det er tungt å bære mye ekstra vekt, og i tillegg har jeg slitt med både lymfødem og lipødem. Beina har vært tunge som bly, og jeg har ofte både sagt og skrevet at jeg har tømmerstokker. Noen har følt at det er stygt av meg å sette et slikt ord på beina mine, men det var jo akkurat slik jeg følte det, at jeg dro rundt på to store, tunge tømmerstokker.

Minus 32 kilo. Det er helt fantastisk, og nesten litt uvirkelig. Jeg har drømt om det, og håpet på det, men jeg hadde vel aldri trodd jeg faktisk skulle oppleve dette om jeg skal være helt ærlig. Jeg har kjempet og kjempet i så mange år.  Et steg frem, og to tilbake. Jeg har liksom aldri klart å komme der jeg er nå. Vektproblematikken har vært en evig berg og dalbane.

Jeg har gått ned i årenes løp. Jeg har vært mye tyngre enn jeg var da jeg startet på Ozempic for 1 år siden. Jeg var på vekten når jeg var på det tyngste, og fra da til nå, så snakker vi om et vekttap på 60 kg. 32 av disse har jeg mistet det siste året. Høyst sannsynlig så har jeg gått ned mer enn 32 kg, for det var først da VG journalist Aslaug tok kontakt med meg for å lage en reportasje om Ozempic at jeg gikk på vekten. Aslaug var hos meg i november, så hva jeg gikk ned fra september til november, det aner jeg ikke. Her er noen ” gamle ” bilder:

Jeg er så takknemlig for hver kilo jeg har mistet. Jeg er så takknemlig for at jeg har fått en så mye bedre hverdag, og et så mye bedre liv både fysisk og psykisk. Den største gevinsten er helt klart en lettere kropp. Den nest største gevinsten er at de negative tankene har forlatt hodet mitt. Tenk på det! Jeg som hver dag tenkte på hvor stygg, stor og feit jeg var. Jeg som hver dag snakket meg selv ned. Jeg som aldri orket å se på kroppen min i speilet. Nå er alle disse tankene borte. Jeg kan fortsatt føle meg tjukk, men alle de negative tankene som kvernet rundt i hodet dag og natt, de er borte. Ikke fordi jeg plutselig føler meg så fin og flott, men fordi jeg faktisk begynner å bli mer fortrolig med egen kropp. At hodet nå har mye mer fred, og positive tanker, det er virkelig en stor gevinst å få.

Jeg får ofte spørsmål om jeg er fornøyd. Der er svaret litt todelt. Jeg er utrolig fornøyd med den vektnedgangen jeg har klart, og der er jeg helt ærlig, men jeg håper likevel at nedgangen skal fortsette. Jeg vil gjerne gå ned 20-30 kg til. Jeg har ikke som mål å bli verken en sylfide, eller en Barbie dukke, men målet er å ha en vekt jeg kan være fornøyd med, og en helse som spiller på lag med meg. Klarer jeg å gå ned mer, så er det en stor bonus. Jeg skal absolutt fortsette å jobbe for å klare det. Skulle jeg ikke nå vektmålet, så er jeg på en plass hvor jeg har det innmari godt.

Noen tenker nok at jeg føler meg mer digg nå. Mer feil kan man ikke ta. Jeg vil nok aldri ha høye tanker om meg selv, og jeg vil aldri komme til å føle meg digg. Det er ikke det denne endringsreisen handler om. Det handler om å få en lettere kropp, og en bedre helse på alle plan. Det handler også om å bli komfortabel med egen kropp, og det, det er noe helt annet enn å tro man er noe som man ikke er. Målet er ikke at man skal bli mest mulig sexy. Det handler om å være glad i egen kropp, og få en lettere hverdag.

Alt er så mye lettere, og det å kjenne på den følelsen kan ikke beskrives med ord. Alt av bevegelse er så mye lettere. Jeg orker mye mer, og klarer mye mer. Energien er på et helt annet nivå. Ting som har vært et slit tidligere er ikke slitsomt lengre. Helsen min har blitt mye bedre. Beina mine har blitt mye bedre, og det mot alle odds. Ingen trodde jeg ville oppleve det jeg opplever i forhold til beina mine. De er ikke lengre så tunge å dra med meg rundt. De samarbeider mye mer. Huden er ikke like hard på leggene. Jeg hadde aldri trodd det som faktisk skjer.

Klær jeg brukte når jeg startet endringsreisen for 1 år siden, de har blitt altfor store. Alle buksene jeg hadde måtte kastes. Noen har jeg faktisk spart på som et minne om hvor jeg en gang var vektmessig, og håper at jeg aldri må ta de frem igjen. Jeg har gått fra str. 50/52 til størrelse 46. Jeg har opplevd at jeg kan kjøpe klær på ” vanlige ” butikker. Det kom en tåre eller to i prøverommet på butikken jeg var i da. Jeg opplever at jeg ikke lengre trives i klær som er vide og lange. For 1 år tilbake, så ville jeg ha vide plagg, og gjerne lange. Mye fordi man tror at man skjuler mye av vekten.

Jeg har på dette året fått masse løshud. Ikke akkurat sexy, men en del av min reise. Puppene har blitt mindre, og kunne jeg ha fått en operasjon akkurat nå, så ville jeg nok ha prioritert brystene. Løshuden tenker jeg ikke alvorlig mye på. Vi har liksom blitt venner på en måte selv om all løshuden er en stor, negativ ting ved vektnedgang. Selv om jeg trener masse, så kommer den likevel. Kanskje hadde det blitt enda verre om jeg ikke hadde trent, men jeg er visst ikke 20 år lengre, og huden trekker seg ikke like lett tilbake. Om man gjør noe på et punkt, det kan være, men løshuden er som sagt en del av min reise, og jeg vil heller ha løshud enn å få tilbake 32 kg på kroppen.

Evig takknemlig for reisen dette året. Evig takknemlig for bieffekten som Ozempic har hatt. Evig takknemlig for fastlegen min. Evig takknemlig for mitt ” nye ” liv og min ” nye ” hverdag.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Tror man at man er bedre enn andre fordi man følger drømmene sine?  Tror man at man er bedre enn andre fordi man våger?  Tror man at man er bedre enn andre fordi man kanskje skiller seg ut fra mengden ved å være engasjert ? Noen mener helt klart det. Jeg er absolutt ikke en av de.

Janteloven. Janteloven står fortsatt sterkt. Jeg vet ikke om den står sterkere her i sør enn andre steder i landet. Jeg føler det. Sørlendinger skal helst ikke skille seg ut fra mengden. Vi skal  helst være lavmælte, og ikke så synlige i det store bildet. Man blir fort stemplet, og akkurat det siste, det har jeg kjent mye på. Egentlig helt fra jeg startet som programleder i lokalradioen og ble en kjent stemme for veldig mange, men også fordi jeg har stått på barrikadene for de overvektige. Jeg har hatt meninger, og jeg har uttalt de. For en del så betyr det at man tror man er så mye bedre enn andre. Man skal helst gå stille i dørene. Visst ikke så slår janteloven til. Man blir pratet om. Ikke sånn ansikt til ansikt, men via via er måten det gjøres på, ihvertfall her på Sørlandet.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Etter at jeg startet nettbutikken min for 2 år siden, så merket jeg også godt til janteloven. Fra enkelte så ble det liksom en boikott. Enkelte skulle ikke støtte opp opp om butikken min fordi de ikke ønsket at jeg skulle lykkes. Istedenfor å heie på oss som følger drømmene våre, så blir man heller snakket ned. Man tror man er noe, og man tror man er bedre enn andre. Jeg bryr meg ikke lengre om hva folk tenker om meg, og sier om meg. Før tok jeg meg nær av det, og ble såret. Sårt er det selvsagt ennå, men samtidig, så kan jeg ikke ta det til meg. Selv om jeg følger drømmene mine, og har et brennende engasjement, så betyr ikke det at jeg er en innbilsk skrytepave. De som kjenner meg vil nok si at jeg verken er innbilsk eller skrytete. Jeg er ikke en person som har en trang til å fremheve meg selv. Jeg har ikke et stort behov for å være midtpunktet, eller være den som roper høyest. Joda, jeg vet at det er en bitteliten del der ute som tror det motsatte, men jeg vet at dette kun er en liten brøkdel. Det er rart hvor mange som har meninger om meg uten og egentlig kjenne meg. Litt sånn opplevde jeg også bransjen jeg var i. At noen få hadde meninger uten og egentlig ha et grunnlag å mene på. Burde man ikke heller heie på hverandre? Når man selv ikke har det kunden ønsker, så vis kunden videre om man vet om andre som kan ha det kunden ønsker.

Janteloven ble skrevet tilbake i 1933 av Aksel Sandemose. Janteloven er en lov som stammer fra den fiktive småbyen Jante i  Aksel Sandemose sin roman En flyktning krysser sitt spor. Loven består av ti regler som beskriver et sett normer i små samfunn der individualitet og suksess ofte møtes med skepsis eller misunnelse. Vi skriver nå 2024, men janteloven står ennå sterkt enkelte steder. Hvorfor?

Hvorfor er det galt å tro på seg selv? Hvorfor er det galt å drømme stort? Hvorfor er det galt å våge, og dermed høre på den indre stemmen vår? Hvorfor blir suksess møtt med skepsis eller misunnelse? Janteloven burde brennes. Vi bør alle ha lov til å blomstre slik Karin kommenterte på bloggens Facebook side i går, og det uten å lure på hva folk rundt en tenker om en. Misunnelse er en stygg ting, og man burde kanskje være flinkere til å være glade på andres vegne. Samtidig så må man også huske at vi er alle gode til noe, og kanskje må man bli flinkere til å se nettopp det. Se hva du selv er god til, og bruk dette til noe positivt. De fleste har samme muligheter, men på ulike felt. Alle kan realisere en drøm. Det handler stort sett om å våge. Jeg er flink til noe, og du er flink til andre ting. Kanskje om man hadde sett sine egne evner og muligheter, kanskje det da hadde blitt mindre misunnelse og baksnakking.

Nå skal jeg også understreke noe ekstremt viktig: de aller, aller fleste støtter meg, heier på meg, og tror på meg. De aller, aller fleste er helt fantastiske. Jeg får så mye støtte og oppmuntring på alle felt i livet mitt. Både fra venner, bekjente og fra mennesker som ikke kjenner meg. Ikke minst alle dere som følger bloggen min uke etter uke – for en fantastisk herlig gjeng dere er! Men så er det denne bittelille prosenten som ikke unner andre verken det ene eller det andre. En bitteliten del som likevel kan skape så mye negativitet.

Vi må slutte å snakke andre ned. Om vi ikke har noe positivt å si, så bør vi egentlig lukke glidelåsen. Meningene, de kan vi gjerne ha, men la oss holde de for oss selv. Jeg mener janteloven bør knuses, og så bør vi heller innføre den reformerte janteloven som jeg fant på nettet her om dagen.

1. Du skal tro på deg selv
2. Du skal tro at du er unik
3. Du skal ta sjanser og følge din indre stemme
4. Du skal drømme STORT
5. Du skal våge å følge veien selv om du kanskje er den som går først
6. Du skal ikke miste motet selv om du ikke lykkes på første forsøk
7. Du skal aldri være redd for å be om hjelp
8. Du skal se muligheter når du møter motstand
9. Du skal våge å vise verden hvem du er
10. Du skal være den beste utgaven av deg selv

Jeg har også lyst til å takke for alle flotte tilbakemeldinger som jeg har fått på blogginnlegget jeg skrev i går. Et blogginnlegg hvor jeg fortalte om avgjørelsen som jeg nå har tatt om å gjøre endringer i nettbutikken. Kroppen har sagt klart i fra om at jeg måtte ta grep. Det å drive en nettbutikk alene, det har gått utover helsen. Mye jobb på meg alene har resultert i at jeg tok avgjørelsen om å avslutte salg av klær, og kun satse på strømpebukser og strømper. Hva som skjer der fremme, det vet jeg ikke pr.nå. Ingen dører lukkes, og jeg har mye jeg kunne tenke meg å gjøre. Jeg har fortsatt drømmer, og kanskje blir de realisert der fremme. Jeg har fortsatt mange planer, men akkurat nå må jeg roe det ned, og lytte til kroppen. Jeg skal senke skuldrene og puste.

Jeg har fått mange meldinger fra kunder som lurer på om jeg slutter med strømpebukser, og det gjør jeg ikke. Dette vil du fortsatt kunne handle hos meg. Det er verdens beste strømpebukser, og jeg vet hvor mange kunder som har felt en tåre fordi de endelig har fått strømpebukser som passer en formfull kropp.

Jeg startet søndagen med ei mil på sykkelen på treningssenteret, så får vi se hva resten av søndagen bringer. Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag!

Det var ingen lett avgjørelse å ta, men samtidig, så var den nødvendig, og helt riktig. Og når avgjørelsen nå er tatt, så føles det veldig godt, og jeg føler jeg kan puste igjen.

Det er to år siden jeg fulgte drømmen og startet min egen nettbutikk, og jeg har ikke angret et sekund. For en reise det har vært, og for et eventyr! Jeg har fått lov til å jobbe med det jeg elsker, og jeg har fått lov til å hjelpe så mange med å bli glad i klær, og finne klær som passer deres kropp. Jeg har truffet så mange flotte mennesker, og jeg har fått sende flotte klær til alle deler av landet vårt. Mange mennesker har vært innom meg for å se, prøve og kjøpe klær. Jeg har fått så mange kunder i alle aldre, og de aller fleste kundene har kommet tilbake igjen og igjen, og blitt trofaste, gode kunder. Jeg føler jeg har fått en haug av gode venner.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Det har vært to helt fantastiske år på alle områder, men nå sier helsen stopp. Jeg har overhørt kroppens signaler lenge, men nå har jeg endelig tatt til fornuft, og jeg har valgt å høre på kroppen, og ha hensyn til det viktigste : helsen min. Det betyr at jeg pr. nå ikke kommer til å drive med salg av klær i nettbutikken. Det har krevd for mye av meg det å drive en nettbutikk alene. Jeg har vært på jobb 24/7, og det har definitivt gått ut over helsen min. Noen vil nok nå tenke at det kan da ikke være så mye jobb det å drive en nettbutikk alene, men har man ikke prøvd det, så tror jeg ikke man helt kan sette seg inn i hvor mye arbeid det faktisk er. Det å drive en nettbutikk er så mye mer enn kun ta i mot bestillinger og sende dem ut. Alt det administrative arbeidet, alt det økonomiske arbeidet, all kundekontakt, varelager, mailer, telefoner, meldinger, innkjøp, kundebesøk…listen er veldig lang. Så det er veldig mye jobb, og såpass mye jobb har det vært at kroppen ikke vil det samme som hodet og følelsene mine lengre.

Helsen har sagt fra på flere områder. Bare det å hele tiden være ” på ” er tungt og krevende. Ryggen har fått kjenne det, synet mitt også. Ekstremt mye hodeverk. Lymfebeina har fått kjørt seg. Jeg sliter også med å få den gode søvnen og de timene jeg bør ha. Dette kommer i tillegg til de utfordringene jeg hadde før jeg startet opp, så det har blitt for mye. Livet mitt har stort sett vært jobbing de to siste årene, og det sosiale livet har blitt satt på vent. Mye tanker, og mange baller som hele tiden skal landes.

Varelageret mitt har jeg hatt hjemme, og det var en viktig ting da jeg bestemte meg for dette. Jeg ville ha alt hjemme, så jeg kunne styre dagene selv. Å ha et lager et annet sted, det ville ta bort poenget med å drive hjemme. Det hadde vært mye jobb det også. Kjøre til og fra lageret for å pakke varer, og så kjøre dette til post i butikk. Men etter to år, så føler jeg nesten at hjemmet mitt har blitt mer et varelager enn et hjem. Hele min 2.etasje bærer preg av nettbutikken. Kasser overalt, og klær i alt av skap og hyller. Dette ble også noe utfordrende etter hvert. I tillegg har jeg hatt kunder hjemme.

Så vil det alltid være mennesker der ute som har sine meninger om det meste, og sikkert også valget mitt. At jeg kunne ha gjort det sånn og sånn, og at det og det hadde lettet utfordringene mine i forhold til helsen. Men har man ikke vært i hverandres hverdag og kropp, så kan man ikke uttale seg på vegne av andre. Mitt valg er mitt valg. Ditt valg er ditt valg.

Uansett hvor mye jeg elsker klær, og uansett hvor mye jeg elsker å jobbe med alle de fantastiske menneskene som har vært kunder i nettbutikken min, så må jeg si stopp, iallefall for nå. For det blir feil å si at jeg nå sier stopp, for det gjør jeg ikke. Jeg vil drive videre med strømpebukser og strømper. Jeg har jo i disse årene solgt det jeg kaller verdens beste strømpebukser for formfulle kropper, og dette skal jeg fortsette med. Fortsatt er det noe jeg gløder for, og varer som jeg vet at det er et stort behov for. Nå blir det mindre varer, og mindre å konsentrere seg om. Dette er akkurat passe både for det fysiske og det psykiske.

Hva som skjer der fremme, det vet jeg ikke. Det er ingen dører som lukkes, men de fleste dørene blir satt på gløtt. Jeg gløder like mye for klær, og det er fortsatt min store lidenskap. Hva som skjer rundt neste sving, det vet jeg ikke nå, men jeg har mulighetene. Jeg har mine tanker, og planer, men de ligger litt lengre der fremme. Akkurat nå trenger jeg å lande, og jeg trenger å puste. Jeg kjenner at livet nesten har vært litt på vent og at jeg nå kan starte å leve igjen. Jeg angrer ikke på avgjørelsen. Ikke i det hele tatt. Og når man føler det slik, så er avgjørelsen helt riktig.

En stor takk til alle dere fantastiske mennesker som har støttet opp om min lille bedrift. Det har vært et eventyr, og reisen den fortsetter, men på en litt annen måte akkurat nå.

Til slutt har jeg lyst til å si at vi må slutte å være så misunnelige på hverandre. Janteloven råder for mye i samfunnet. Det har jeg lyst til å skrive litt mer om i morgen.

Jeg har hatt ei god intervalløkt på tredemølla på morrakvisten i dag. Nå et par ærender før jeg skal jobbe litt i hagen, og forberede meg på å ta bort sommeren fra terrassen.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Denne uken var jeg så utrolig spent. Jeg har nemlig ei favorittjakke fra Twentyfour som jeg kjøpte i fjor på denne tiden. Jakken kjøpte jeg i str.52, og den satt veldig fint på meg da jeg kjøpte den. Jeg ble så glad i den jakken. Det er den beste vinterjakken jeg noen gang har hatt. En lang, herlig parkas i farge cognac. Så varm og god, så lang, og så flott. Den varmet jo hele meg.

Jeg fant frem parkasen for noen dager siden. Jeg fryktet jo at den var for stor nå, og jeg hadde helt rett. Jakken var altfor stor. Ikke om jeg la godviljen til en gang, så kunne jeg ha gått med den. Jeg ville ha følt meg som et vandrende telt. Ikke er det fint heller når et plagg blir for stort. Jeg ble kanskje litt lei meg nettopp fordi jeg bare elsker jakken, men jeg var ikke lei meg lenge. Dette viser jo hvilken vanvittig god jobb jeg har gjort det siste året. Jakken var ikke litt for stor, den var veldig for stor.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Jeg måtte starte jakten på en ny parkas, så da var det inn i nettbutikken til Twentyfour for å lete, og håpe. Etter kort tids leting blant alle de flotte jakkene som er i nettbutikken, så dukket den opp, ” Mode Ada Parkas.” Det var viktig at jeg fikk samme fargen, cognac, og jaggu var jeg heldig der også. Så var det størrelse da. Hvilken størrelse skulle jeg velge i en sånn type jakke? Jeg tenkte 48 da disse jakkene ikke går i stormote størrelser, men 48 var utsolgt. Eneste alternativ for meg da var str. 46, og jeg måtte bare ta sjansen. Her er det viktig å legge til at parkasen går opp til str. 54, men det er nok ikke alle farger som er igjen på lager i alle størrelser, så her bør du bare ta turen inn på nettsiden til Twentyfour å sjekke hvilke farger som er i din størrelse.

Parkasen har fast hette i mykt og matt materiale. Den er fylt med et resirkulert og løst fyll som gir en veldig lett og varm vattering. Trykknappelukking på frontklaff med glidelås under samt glidelås på sidelommer med klaff. Den har mansjetter og innerkrage i myk rib, og så har den stramming i livet og på hetta. Selv om jakken er såpass lang som den er, så er den ikke tung. Man føler ikke at man drasser med seg en stor, tung jakke.

Sammen med den flotte parkasen, så bestilte jeg også en råstilig, lang vest. Også dette er en Ada modell ” Mode Ada Vest.” Vesten er er en helt ny modell. En lang vest med stramming i livet. Vesten er fylt med et resirkulert og løst fyll som gir en veldig lett og varm vattering. Glidelås i front og sidelommer med klaff. Vesten har også innerkrage i myk rib. Her valgte jeg fargen mocca, og jeg valgte str. 46 i den også. Denne vesten går opp i størrelse 48, og finnes også i andre farger.

Fredag kom pakken, og gjett om jeg var spent. Det var vel nesten som en unge på julaften. Jeg kunne ikke få åpnet esken fort nok. Ut med jakke og vest av plasten. Super spent på om plaggene ville passe, eller om det ble retur. Jakken satt som et skudd! Det samme gjorde vesten. Begge satt så fint, og Heidi både jublet og danset. Så glad for å ha fått tak i favorittjakken i en størrelse som passet bedre enn den jeg hadde fra før, og enda mer glad for å ha gått ned så mange størrelser i jakken. Fra str. 52 til str. 46. På 1 år.

Jeg legger ved et bilde fra desember i fjor da jeg viste samme parkas, og her ser jeg gode forskjeller feks i ansiktet på disse månedene. Litt uklart bilde, men det eneste jeg fant.

Jeg husker at jeg i fjor tenkte at jeg kanskje skulle sy inn jakken jeg har i str.52, men det å sy inn en ytterjakke, det er ganske så dyrt, så da ble det en ny, og så kan man selge den som er for stor. Det å ha ei skikkelig god vinterjakke, det er en god investering om man har anledning til det.

Jeg elsker jakker. Jeg elsker jakker i ulike fasonger, og farger. Jeg elsker det klassiske, det røffe, det feminine, og det fargeglade. Tøffe design, eller ensfargede. Jeg har ikke noe forklaring på hvorfor jeg har denne store lidenskapen for jakker, men den er vel bare en del av hele min lidenskap for klær. Men i tillegg til utseende, så må selvsagt jakkene ha den gode passformen. Passform er nr. 1.

I dag føler jeg at jeg har siste sjanse til å bli ferdig med å male gjerdet utenfor huset mitt. Det har vært tre fine, regnfrie dager her i sør, og da skal det være innafor å male i dag..men det ser mørkt ut. Jeg har ikke mye igjen, så jeg hadde håpet at regnet holdt seg unna. Men meterologene melder litt regn på morraen, og det hadde vært helt typisk om det slo til. Uansett hvor lite regn det kommer, så ødelegger det for at jeg kan male, og jeg som har sååå lite igjen. Håper sterkt, men helt typisk om værgudene skal få rett.

Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag.

Smertene. De intense smertene jeg har hatt i begge hælene. Jeg var bombesikker på at smertene skyldtes plantar fascitt. Synderen var en helt annen….

Jeg har skrevet et par blogginnlegg om de intense smertene i hælene mine. Ikke bare i den ene, men i begge. Det har vært så intenst, og så vondt at jeg følte livet nærmest ble satt på pause. Det var konstante smerter når jeg beveget meg, og man beveger seg ganske mye i løpet av en dag. Jeg har hatt plantar fascitt tidligere, og jeg følte at jeg kjente smertene igjen bortsett fra at jeg aldri har hatt så intense smerter tidligere. Fysioterapeuten var enig i at det nok var disse plagene som var tilbake. Men det var det ikke. Bittelitt kanskje, men det var ikke synderen til smertene.

Synderen til de intense smertene var liktorn. På begge hæler. 7 stk fordelt på begge hælene. Så hvorfor har man ikke oppdaget de før? Jeg har aldri hatt liktorn tidligere, så jeg har aldri erfart hvordan det utarter seg. Jeg har hørt om det, men ikke noe mer. Under hælene har jeg ikke sett noe når jeg har prøvd å kikke. Jeg hadde en spesiell plass under hver hæl som det var sååå vondt, men det kjentes ut som en veldig hoven sene. Jeg trodde kanskje man kunne sett disse liktornene, men det har gått under min radar og også fysioterapeuten sin. Hun undersøkte ikke hælene med lupe når jeg skulle ha trykkbølge, så hun kan jo ha oversett at det var noe der. Da jeg kom dit for tredje gang, så tok hun en skikkelig titt før hun satte i gang, og da oppdaget hun noe som ikke skulle være der, og var helt sikker på at det var liktorn under begge.

Fysioterapeuten ville jeg skulle la fastlegen se på dette, og heldigvis var det ledig time kjapt. Fysioterapeuten hadde helt rett. Det var drøssevis av liktorner, hele 7 stykker fjernet han. Frem med skalpellen, og fjernet en etter en. Å fjerne liktorn var barnemat i forhold til trykkbølgebehandlingen. Borte ble de etter kort tid på benken hos fastlegen. Så var jeg spent på om dette hadde fjernet de intense smertene. Jeg har jo hatt det så vondt siden mai.

Jeg følte at jeg kunne begynne å leve igjen etter det lille inngrepet hos fastlegen. All smerte var borte, og jeg kan ikke beskrive hvor fantastisk herlig det var å føle på 0 smerte! Hadde jeg ikke hatt hemninger, så hadde jeg danset bort til bilen, og jeg hadde sikkert danset ennå. Smerten er borte, og jeg kan leve som jeg gjorde før dette dukket opp.

Liktorn skyldes ofte hard hud, og hard hud oppstår når et hudområde fortykkes på grunn av stadig press mot området. Det dannes en hard kjerne, og denne kjernen oppleves som en torn som stikker inn i underhuden. Det kan brenne og stikke. Gjett om det gjorde. Det føltes som kniver hver gang jeg gikk. Ofte er sko og strømper årsaken til liktorn. Jeg bruker kompresjonsstrømper hver dag, og det skulle være ok for føttene. Gode sko bruker jeg også. Gaitline og Fitflop om sommeren. Mye Gaitline ellers i året. Jeg bruker alltid gode joggesko på trening og turer. Men…i vår når jeg begynte å jobbe ute i hagen, så tok jeg ofte på meg noen sko som nok ikke var de beste for beina, men de var så enkle å ta på seg. De ble brukt en del. Såpass mye at jeg er sikker på at de er synderen. Gjett om jeg har kastet de? Oh yes! Nå har jeg ” ofret ” et par noe eldre Gaitline sko som jeg bruker i hagen.

Fotpleie er også veldig viktig, og det er jeg veldig flink til å ta. Jeg tar fotpleie annenhver eller tredjehver måned hos fotterapeut. Men jeg har nok denne gangen ikke vært siden mai måned, så hadde jeg gått med det intervallet jeg pleier, så hadde kanskje hun sett det tidligere. Samma det. Jeg er bare evig glad, og evig takknemlig for at vi fant synderen, og for at smertene er borte. Det jeg vet at jeg skal gjøre nå, det er å bestille meg fotpleie. Jeg vet også at jeg skal være like flink fremover som jeg pleier å være.

Til slutt en STOR takk til alle dere nydelige lesere som har tipset meg og rådet meg i forhold til gode sko når jeg har hatt det så vondt. Om ikke plantar fascitt var synderen denne gangen, så tar jeg med meg skorådene, for gode sko blir enda viktigere for meg fremover.

I dag er det treningsfri etter å ha trent 5 dager denne uken pluss at det blir trening i morgen. Når jeg ikke trener slik som i dag, så føler jeg faktisk at noe mangler, og det må da være en god ting. I dag skal jeg bruke en del tid ute til å klippe plenen for siste gang i år. Jeg hadde ikke tenkt det siden det har blitt september, men den trenger en siste klipp ser jeg. Så tenker jeg at jeg skal få klippet ned en del visne blomster, og busker, så de er klare til neste år.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Det hender jeg tar et skippertak og rydder på pc’en. Jeg sparer på alt, og sletter lite. Jeg er redd den en dag tar kvelden fordi den kveles av alt jeg samler på. I går ryddet jeg igjen, og da kom jeg over en artikkel som jeg fant for et par år siden, og jeg husker den virkelig fikk meg til å tenke. Jeg måtte lese den på nytt, og i går som for de to årene tilbake, så ble jeg sittende å tenke lenge. Artikkelen gjorde meg både trist, og glad, og den var en skikkelig tankevekker. Den sa alt om hvordan vi tillater å ødelegge dagene våre fordi vi har så stygge tanker om kroppen vår, og higet etter dette intense ønsket om at alt skulle vært annerledes.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Årets mest populære skjønnhetskalendere

Mange gjør en stor, ødeleggende jobb både med tanker, og kropp fordi vi ikke føler oss gode nok, og tynne nok. Jeg har absolutt vært en av de på mange områder. Disse tankene om at lykken måles i antall kilo, at lykken kun kommer i en slank kropp, det er tanker ikke bare vi overvektige har, men det er tanker så utrolig mange går rundt med hver eneste dag, hver eneste time. Dette er ikke bare et overvektsproblem. Også de man anser som slanke, og kanskje perfekte, de sliter med akkurat de samme tankene. Og tanker, de går ofte i arv.

De tanker man har om seg selv, det er tanker vi gir videre til våre barn, og det er høyst sannsynlig tanker vi har fått fra våre mødre, eller personer nær oss. Jeg vet med sikkerhet av at mine tanker ikke har gått i arv fra min mor, men tankene de har vært der i massevis. Dersom man føler seg tykk, og stygg, så skal det noe til å skjule dette for barna våre….våre barn som sikkert ser på oss som den vakreste på jord. Vår stadige klaging om at ingenting passer, at man ser så stor ut, at man føler seg både tykk, og stygg, og at man kanskje velger å spise middag på en liten kaketallerken istedenfor en middagstallerken når familien samles rundt bordet, alle disse tingene blir jo selvfølgelig fanget opp.

Kasey Edwards er en australsk forfatter, og i artikkelen jeg fant, så var hun en av mange kjente personer som hadde skrevet brev til sine mødre for å fortelle dem hva ønsker å fortelle dem før det var for sent, eller hva de ville ha sagt dersom de hadde fått sjansen. Kasey Edwards hadde alltid sett på sin mor som en glamorøs, og vakker filmstjerne helt til moren omtalte seg selv som tykk, og stygg. Helt frem til hun var 7 år så hun på sin mor som nydelig i alle mulige betydninger av ordet, og hun ønsket å bli som henne…helt inntil den dagen før et selskap hvor moren sterkt uttrykte fortvilende hvor stygg, og tykk hun var. Den dagen forstod Kasey at moren måtte være tykk fordi mødre lyver jo aldri. Hun forstod at tykk var det samme som å være stygg, og hun forstod at når hun vokste opp, så ville hun bli like stygg, og tykk som moren sin.

Moren som var hennes forbilde lærte Kasey å tenke akkurat det samme om seg selv… dette er virkelig en tankevekker! Vi tenker ikke over hvor mye våre tanker påvirker de rundt en. Hver gang vi snakker oss selv ned, eller klager over at vi ikke passer noen av klærne fordi vi har lagt på oss – alt dette tar barna våre til seg. Alle diettene de fleste prøver, alt vi klager over at vi ikke har godt av – alt suger barna til seg, og får de samme bildene av dette som vi selv har. Vi lærer barna at vi må være slanke for å ha en verdi….

Jeg ble virkelig sittende å tenke i går kveld også, og jeg satt og tenkte på hvordan min overvekt kan ha påvirket min datter, men samtidig, så er jeg ganske trygg på at den ikke har gjort det i noen stor grad. Jeg snakket sjeldent, eller aldri med noen om min vekt når min datter var liten, heller ikke de helt nærme. Jeg valgte å gå med tankene inni meg, og jeg vet at jeg var bevisst på at jeg ikke skulle snakke for mye om overvekt, og hvordan jeg følte meg fordi jeg var livredd for at hun skulle bli som meg. Dessuten ville jeg heller gå med tankene inni meg enn å påføre andre alt det negative jeg tenkte om meg selv. Jeg er nok også en av veldig få personer som aldri har gått på en eneste diett – ingen shaker, ingen ananaskurer, ingen Grethe Rhode dietter, ingen Fedon kurer, så jeg har aldri levd på et minimum mens familien har spist vanlig mat.

Likevel, så vet man at man sikkert har påført noen av sine følelser over på barna. Ikke bevisst selvsagt, for ingen ønsker at barna skal føle på de negative tingene man selv føler på, men jeg tror vi må være enda mer bevisste på å gi barna de riktige gode følelsene rundt egen kropp, og være med på å fortelle at man ikke må være slank for å være god nok. Vi må fortelle at tykk ikke er det samme som å være stygg, og at lykken ikke er antall cm man har rundt livet. Det å være god nok akkurat som man er. Dette vet jeg alt om, for jeg har snakket meg selv ned i mange av årene som voksen. Jeg har satt likhetstrekk mellom kilo, og lykke, og jeg har ikke tillat meg selv å leve dagene slik jeg burde fordi jeg hele tiden har gått rundt og følt meg som både stor, og stygg…. og jeg er ikke alene… vi er mange, veldig mange. Vi er mange som har latt dager bli ødelagt av å tenke alle disse negative tankene.

Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag!

Jeg blir frustrert, sur og lei. Snart et år har gått siden jeg startet på Ozempic, og reisen har vært fantastisk til nå. 31 kg ned, og min mor håper jeg er fornøyd med det. Jeg er utrolig fornøyd, men jeg ønsker ikke at det skal stoppe der.

31 kg har jeg nå tatt av meg siden september. Helt utrolige tall, og jeg må av og til klype meg litt i armen for å forstå at jeg faktisk opplever dette. En vektnedgang jeg har håpet på så lenge, og ikke minst jobbet for så lenge. Om  jeg er fornøyd? Jeg er storfornøyd! Men det ligger et lite men der…og det er fordi vekta ikke har gått ned de siste ukene. Vekta har gått opp en uke. Neste uke har jeg gått ned dette pluss litt til. Så er det opp igjen, og ned igjen. Sånn har det vært 4-5 uker nå. Er det rart jeg blir frustrert? Denne uken gikk jeg endelig ned igjen. 0,7 kg ned.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Årets mest populære skjønnhetskalendere

Jeg har en liten følelse av at Ozempic har nådd max virkning. Aner ikke om det er sånn det er, men jeg føler at jeg nok blir noe senere mett nå enn for få uker siden. Samtidig så varierer det veldig. Det er ikke lett å spise like lite som jeg gjorde når jeg ble stappmett veldig kjapt. I hodet så er det enkelt, men ikke i praksis. Heldigvis så føler jeg absolutt at jeg har kontroll, og jeg spiser ennå lite i forhold til hva jeg gjorde før, men i hodet mitt så føler jeg at noe har skjedd med virkningen. Kanskje er det bare sånn i perioder. Jeg aner ikke fordi jeg aldri har tatt medisinen før, og jeg ikke har mer erfaring enn disse månedene. Er dette bare det berømte platå? Er det kroppen som nå kjemper en vill kamp for at jeg ikke skal gå ned mer? Hvordan oppleve dere andre dette som går på Ozempic eller Wegovy?

Joda, jeg vet at jeg skal være veldig fornøyd, og jeg er absolutt det. Men jeg har flere kilo som bør av, og som jeg ønsker å få av, så da blir jeg litt utålmodig. Litt oppgitt fordi jeg fortsatt jobber like hardt for å komme ytterligere ned. Jeg vet også at det er mulig å gå ytterligere ned i vekt, og da blir det til at jeg analyserer fra A til Å når vekta først går opp, så tilbake der den var, opp igjen, ned igjen, og så for å stå helt stille.

Jeg vet at det er mye som kan påvirke vekten. Jeg trener mye. Jeg får mer muskler. Jeg er på trening 5- 6 ganger i uken. Den siste tiden med smertefulle hæler, så har jeg måtte endre noe på treningen. Jeg trener fortsatt styrke og sykler, men går ikke på tredemølle og går ikke turer i løypa. Men aktiviteten bør absolutt ikke være en årsak til at vekta er en berg og dalbane. Så er det maten da. Jeg spiser fortsatt lite sammenlignet med før. Jeg unner meg ikke ofte noe usunt. Jeg koser med med litt druer, og en proteinbar nå og da om jeg skal kose meg. Popcorn om søndagene. Noe flak med chips i ny og ne. Måltidene er ikke store, og jeg trodde heller ikke at maten var særlig ” feil”, men kanskje må jeg gå enda mer ned på porsjonene, og se enda mer på det jeg spiser. Jeg ligger som regel alltid i kaloriunderskudd så langt som jeg klarer å regne ut. Noen dager kan jeg ligge på vedlikehold. Ødemet påvirker, og beina har vært rare i det siste. Aner ikke hvorfor, men jeg føler mye rart i beina for tiden. vanskelig å beskrive hva, men jeg kjenner ødemet, og i tillegg til smertene under hælene, så føler jeg at noen tær, og den ene foten dovner bort en del. Litt ekkelt. Lymfebeina mine krangler når de vil. Jeg har jo kraftig lymfødem i beina, og beina kan være et frustrerende punkt i blant, men jeg er jo vant til det. En lang periode var de så gode, og jeg følte at jeg kunne danse på en sky hver dag, men så begynner de å krangle igjen.

Men, jeg har fått en helt ny hverdag. Livet mitt har endret seg totalt etter vektnedgangen, og det å kjenne på slike endringer, det gjør at jeg helt klart ønsker å gå ned mer. Det handler ikke om utseende, men det handler om helsen, og det å være fornøyd med den kroppen man bærer. Å gå ned i vekt betyr mye for meg, og det handler ikke om at jeg streber etter å bli slank, og attraktiv som sikkert noen tror. For meg handler det først og fremst om helsen min. Det å få stabilisert blodsukkeret. Det å få en friskere kropp, og en kropp som fungerer mye bedre. Det er jo ingen tvil om at det er tungt å bære ekstra kilo. Det og kunne være aktiv sammen med guttene mine, det er veldig viktig for meg. Jeg har ikke lyst til å være den mommo’en som ikke orker, eller klarer. Jeg har lyst til å være mer aktiv, trene mer, gå fine turer – rett og slett gjøre ting uten å kjenne på at ting føles så tungt. Så helse har vært nr. 1 for meg når jeg startet denne reisen. Så kommer selvfølelsen, og selvbildet på en god nr.2. Jeg har ikke vært komfortabel med mine ekstra kilo. Jeg har ikke vært glad i kroppen min. Jeg har akseptert at jeg er stor, og det handler ikke om at jeg skammer meg, men jeg har lyst til å komme på en plass hvor jeg føler meg mer vel og hvor jeg kan se på meg selv i speilet og smile enda mer.

Mye har endret seg på dette året om man ser bort i fra tallene på vekten. Jeg smiler til meg selv i speilet. Kroppen har fått mindre fokus. De negative tankene jeg konstant hadde før vektnedgangen, de er nesten borte. Jeg hadde trodd at negative tanker om en stor og stygg kropp ville forfølge meg resten av livet, og det å kjenne at disse tankene nesten er borte, det er helt ubeskrivelig deilig! Det første jeg tenkte på da jeg våknet var den store, stygge kroppen min. Og de samme tankene fulgte meg når jeg skulle sove. Etter å ha mistet 31 kg, så føler jeg meg som en ” ny ” Heidi. Samme Heidi innvendig, og det er viktig. Men min mentale helse, den er blitt så mye bedre, og det er så godt å kjenne på. Det er så mange negative tanker som har blitt ryddet bort, og nye, gode tanker har fått plass. Jeg begynner å bli fornøyd liksom.

Kroppen vil mer, orker mer og fungerer så mye bedre. Inni meg bobler det til tider av glede. En helt ny hverdag som jeg nyter til det fulle. Må bare vekt og kropp jobbe på lag med meg også fremover, og så må jeg finne ut om det bare er sånn at vekta står litt stille nå, eller om det er en årsak som jeg kan gjøre noe med.

Denne helgen er prinsene her, og straks skal vi en tur i Dyreparken. I dag blir det å få med oss litt dyrepresentasjoner, og besøke en del dyr.

Kos deg der du er. Vi blogges i morgen.

For et par uker siden så var jeg kanskje litt kjepphøy her på bloggen, og derfor føler jeg et stort behov for å si at jeg trekker alt tilbake. Ikke bare noe, men alt.

Da jeg blogget for et par uker siden, så hadde jeg hatt min første trykkbølgebehandling under hælene. En del av dere hadde skrevet at det å få trykkbølgebehandling kunne være svært smertefullt, så jeg husker at jeg var veldig forberedt på nettopp det. På bloggen etter første behandling, så skrev jeg : ” Smertefullt? Nei, det synes jeg ikke. Vondt? Ja, når hun traff de mest betente områdene, så var det helt klart vondt, men heldigvis ikke så smertefullt som jeg hadde psykisk forberedt meg på. Det var liksom helt innafor. Behandlingen er jo heller ikke så lang, så jeg følte dette gikk helt fint. Men igjen, så kjente jeg absolutt når hun var der smertene var mest intense.”  Etter at jeg nå har hatt to behandlinger, så trekker jeg alt dette tilbake! Trykkbølgebehandling er smertefullt! Veldig smertefullt!

Annonsørinnhold

Rives vekk: Årets mest populære skjønnhetskalendere

Jeg tror nok ikke at ” pistolen ” traff de mest betente plassene under første behandling. Den berørte litt, og det kjente jeg, men jeg skjønte vel ikke helt at det kunne oppleves smertefullt. Når jeg nå har hatt behandling nr.2, så skjønner jeg veldig godt alle dere som snakket om hvor smertefullt en slik behandling kan være. Oi, oi, oi, så vondt det var. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så vondt var det. Fysioterapeuten traff de betente områdene så det sang, og jeg er evig glad for at behandlingen ikke varer så lenge.

Jeg hadde veldig troa på trykkbølgebehandlingen. Etter første behandling, så merket jeg bedring med det samme. De to første dagene etter behandlingen, så var jeg nesten i himmelen. Så bra følte jeg meg. Men…så begynte jeg å få vondt igjen. Forrige torsdag hadde jeg behandling nr.2, og jeg føler ikke at jeg merker mye bedring ennå. Jeg vet ikke hvordan det var med dere som har tatt denne type behandling? Man sier vel 3-4 behandlinger, så jeg har fortsatt troa om den ikke er like sterk nå som da jeg hadde hatt første runde.

Jeg hadde veldig troa på at behandlingen virket. Jeg var liksom veldig sikker. Jeg er ikke like sikker nå, men det er jo ikke magi heller, så jeg må nok ei gang eller to til før jeg vet sikkert om det hjelper, eller ikke. Jeg har et sååå stort ønske om at jeg vil komme tilbake til der jeg var med to stk hæler som er smertefrie. Nå kan jeg nesten ikke huske hvordan det er å være smertefri.

Å ha sånne smerter, det er så altoppslukende. Det er så hemmende. Jeg blir sur og irritert, så det er nok godt at jeg bor alene. Treningene får jeg ikke gjennomført som jeg pleier. Jeg kan ikke bruke tredemølla som jeg pleier, og jeg kan ikke gå turene mine. Alt dette må stå på vent til jeg forhåpentligvis blir bra. Paracet er som luft i forhold til disse smertene. Det hjelper absolutt ingenting. Av og til tar jeg en Paralgin. Akkurat det sitter langt inne, men av og til bare må jeg. Ikke at det helelr hjelper noe særlig. Det tar kanskje bittelitt av toppene. Jeg skulle gitt så mye for å bli kvitt denne dritten. Nå har jeg bare lyst til å kjøre kortison rett inn i begge hæler selv om både legen ikke hadde likt det pga blodsukkeret, og fysioterapeuten min mener det kan skade senene. Men jeg, jeg begynner å bli passe desperat.

Ny behandling i morgen. Det skal visst helst gå en uke mellom hver. Jeg gruer meg til smertene, men er det dette som skal til, så er det sånn det er. Om dette ikke hjelper, så vet jeg som sagt ikke hva jeg da gjør. Kortison er jo gjerne kun en kortvarig hjelp, og en hjelp fastlegen ikke er fan av. Men valget er mitt. Mulig må jeg sjekke senen i leggen som går under hælen. Kanskje er den for stram, noe som kan gi disse smertene. Det er ikke utenkelig at den er for stram, for jeg har virkelig stramme legger, mye grunnet lymfødemet jeg har nettopp i leggene. Det er visst et enkelt inngrep om det er et inngrep som må til, men alt dette hadde jo eventuelt tatt lang tid å gå gjennomført, og smertene gjør meg lettere desperat.

Jeg har prøvd mye av både såler som legges bak i skoene, gelesokker, jeg har rullet en ball under føttene, men jeg er fortsatt på samme sted. Jeg har begynt å strekke ut legger etter trening, og jeg går på gode sko. Jeg har spesialsåler fra Ortopedi, såler som er grusomme. Jeg ser på nettet at det finnes mange såler man kan kjøpe til hele skoen som skal være gode for plantar fascitt, men det er jo så mye som høres bra ut, og som ikke nødvendigvis er det. Tips tas i mot med stor takk! Når man leser på nettet at smerter som dette kan ta opptil 9 mnd før de trekker seg tilbake, da blir man oppgitt og fortvilet. Jeg trenger jo ikke være blant de som går lengst, men jeg har nå gått siden mai måned….

Jeg håper på mandagen uansett hvor smertefullt en slik behandling er. Det er bare å stålsette seg…smertene som kun var under hver hæl, de har nå også trukket seg ut på yttersiden av den ene foten. Det ble en skikkelig klageblogg i dag, men smerte gjør meg så hemmet, sur og lei.

Dagen i dag er treningsfri, men jeg kjenner at jeg nok skulle hatt meg en tur på trening. Det er liksom der jeg starter morgen min, og det gir meg mye påfyll å starte dagen med trening. Jeg prøver å ha 1 eller 2 treningsfri dager. Kanskje går jeg en god tur de dagene jeg ikke er på treningssenteret, men jeg har visst lovet at jeg ikke skal belaste føttene for mye mens jeg er under behandling, så da prøver jeg på det. Nå har jeg to store ønsker : smertefrie hæler, og ei vekt som vil bevege seg godt nedover igjen.

Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag.