En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Egentlig burde man ikke føle behov for å skrive om et emne som dette, men jeg kjenner på et stort behov for å gjøre nettopp det i dag. For nettopp spørsmålet om overvektige kan være et forbilde, det har vært et tema på flere arenaer de siste dagene. Hva er galt med folk?

Aurora Hoff er en norsk influencer, og ble på Vixen tildelt prisen som årets forbilde. Jeg følger Hoff på sosiale medier, og jeg ble utrolig glad for at nettopp hun fikk denne. Aurora Hoff er et forbilde for så utrolig mange. Hun våger å være den hun er. Hun er en viktig stemme for oss som er plus size, men også for kvinner generelt. Hun er en viktig stemme for selvaksept.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter at Hoff ble tildelt prisen som årets forbilde, så kom alle hatkommentarene, de kommentarene som alltid kommer i forhold til overvektige. Alle nettrollene som bruker sin egen usikkerhet til å snakke ned andre. Hoff ble kalt for hval, hun ble kalt for årets største, for å være forbilde for Freia, det ble kommentert at hun ble andpusten av å snakke, og en klarte å trøkke ut at vedkommende ikke visste  at VIP-medlemmene på Burger King nå er forbilder for folk. Jeg blir nesten ikke sjokkert lengre. Folk er så utrolig stygge, og igjen, så er det overvektige som får mest av dette. Vi overvektige er og har alltid vært en skyteskive for usikre, stakkarslige personer. I dette tilfelle, garantert fra menn selv om kvinner ikke er det grann bedre.

Det er så utrolig mange nordmenn som kjenner på kroppskam. Nettroll får fritt spillerom til å mobbe akkurat dem de vil i sosiale medier, og hvor det er blitt en svakhet å veie for mye. Det er ikke bare ungdommer som har fordommer mot kropp og vekt. Vi voksne er de verste. Jeg synes kanskje de yngste har mer toleranse enn voksne når det kommer til akkurat dette. Men barn og unge er mer kroppsfiksert enn noen gang. Studier viser at selv arbeidsgivere diskriminerer overvektige i jobbsøkerprosesser. Vi vet at overvektige kan ha lavere lønn også. Dette skjer på tross av at kroppsstørrelse ikke har noe med kompetanse, arbeidsmoral eller talent å gjøre. I følge artikler jeg har lest, så er Norge blant de landene i verden med mest kroppsfokus i media. Ingen andre land har like mange forsider dedikert til slanking og kroppsforandringer enn oss.

Hvordan overvektige kler seg har også vært et tema flere steder. Man kan jo bare gå til enkelte man selv kjenner som stadig må kommentere når de ser overvektige som ikke kler seg slik de mener at de bør, eller at de synes disse overvektige er så tøffe fordi de våger å gå med plagg som viser at de har mage. Eh, tøffe? Hvorfor er de tøffe? Hvorfor er det ikke like naturlig for overvektige å gå med plagg som viser at de feks har mage enn andre som har flatere mage? Jeg kjenner det koker inni meg når jeg hører slikt! Magen vil jo ikke forsvinne om man dropper å gå med en kort overdel, og hvorfor skal vi overvektige føle et behov for å skjule deler av kroppen vår fordi enkelte ikke synes det er pent å se på. Det er mye jeg heller ikke synes er pent å se på som normalvektige går med, men jeg holder i det minste kjeft. Folk skal få gå med det som de føler seg fin i, og er komfortabel med. Det er verken min eller din oppgave å snakke ned hva andre velger å gå med.

Skal overvektige få gå i korte plagg som viser at de har mage? Du verden så mange som har en mening om det. Denne magen, den er visst til ubehag for mange øyne gitt, og de negative kommentarene hagler. Fra å ha følt seg fin i et antrekk, så får slike kommentarer oss til å stille spørsmål om det faktisk er sånn at man ikke kan gå i korte plagg. Man blir usikker selv om man i utgangspunktet er selvsikker. Man føler at man best mulig må skjule at man er stor. Overvektige skal jo ikke vise kropp i det hele tatt i følge altfor mange. Når du stadig får høre kommentarer om eget utseende, så begynner du å stille deg selv spørsmål.

Jeg skal glatt innrømme at jeg aldri var komfortabel med å gå i korte plagg når jeg var en del kilo tyngre, men det handlet om hva jeg var komfortabel med, ikke at andre måtte tenke slik jeg gjorde, eller at jeg ikke våget Jeg har alltid digget at folk er seg selv, også i klesveien. Jeg synes andre er flotte i korte plagg selv om jeg ikke selv gikk med det. Jeg likte bare ikke korte plagg selv om sååå mange prøvde å overbevise meg om det motsatte, at jeg ville kle det. Nå som jeg har mistet ganske mange kilo, så kjenner jeg at nå har dette endret seg. Nå liker jeg ikke plagg som er lange. Nå må jeg ha korte plagg fordi det er korte plagg jeg føler meg mest vel i. Nå er jeg og komfortabel med tettsittende plagg, og jeg har mage jeg også. Men poenget er at vi skal kle oss slik vi føler for. Vi skal kle oss i de klærne vi liker, og føler oss fine i. Dette er det ingen andre som skal ta fra oss.

Jeg kjenner at jeg blir så utrolig sint når jeg tenker på hva slags holdninger det er der ute til oss som er store. Hva slags rett har noen til å fortelle oss hvordan vi skal være, se ut og kle oss? Hva slags idioter går ut offentlig og sier at man blir kvalm av å se overvektige mennesker, og hvorfor er samfunnet blitt sånn at mange ser på overvektige som tapere? Hvorfor tror store deler av samfunnet at vi som er overvektige er en gjeng med latsabber som ikke gjør noe annet enn å spise, se på tv og slite ut sofaen? Hvem har skapt slike holdninger, og hvorfor tror mange fortsatt på disse mytene? Samfunnets holdning til overvektige er så stygge, og fallhøyden blir så utrolig stor når man ikke føler at man passer inn. Og som jeg skrev på bloggen i går, studier viser at det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form.

Tommelen opp for alle store, flotte kvinner der ute som stolt viser seg i både korte overdeler, sommerkjoler, treningsklær, shorts, og badedrakt! Tommelen opp for alle som har lært og ikke bry seg om hva drittsekker måtte si om kroppen deres, og tommelen opp for alle som vet at skjønnhet kommer i alle størrelser. Gå i det du vil, og vær stolt av den du er!  Det er flott med både valker, mage, rompe, og grevinneheng. Har noen problemer med å se en frodig kropp med flotte former, så kan de snu seg bort, de kan mene det de vil, men hold munnen lukket.

Vi trenger forbilder som Aurora Hoff. Vi trenger flere som henne, og jeg er så glad for at jeg også i flere år har fått lov å være en stemme for overvektige. Nettrollene skal ikke vinne, og ikke hetsen heller. Vi skal fortsette å skinne, og vi skal være en stemme for selvaksept.

I dag blir det hjemmetrening, og så tenker jeg det blir ut å gå en tur. Fortsatt frustrert over vekten som ikke beveger seg særlig nedover. Jeg burde legge en plan for å komme ytterligere ned, men det er ikke alltid jeg får gjort det jeg skal når jeg tenker at jeg må få gjort det….I går tok jeg forresten en sjokoladebit. Ikke at det fristet, men jeg mistet lysten jo på sjokolade da jeg startet på Ozempic i september 2023. I går ville jeg teste hvordan jeg reagerte på sjokolade såpass lenge etter. Det smakte ikke godt, så sjokoladen, den holder jeg meg fortsatt unna. Hurra!

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag!

Det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form, ifølge ny studie. Endelig sier jeg bare.

En ny studie er helt klar på at vekten ikke er det viktigste for helsen vår, og denne studien håper jeg så inderlig at mange vil lese, og faktisk ta til seg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nylig publiserte amerikanske og britiske forskere en samlestudie om sammenhengen mellom BMI og helse. De har satt sammen data fra 20 studier. BMI, eller kroppsmasseindeks, sier noe om forholdet mellom høyde og vekt, og mens vekten for mange er en pekepinn på egen helse, tyder vitenskapen på at vi ikke skal stole blindt på den. Andre ting har kanskje mer å si. De med overvekt eller fedme og god fysisk form, de hadde nemlig ikke økt risiko for død, ifølge denne studien. De hadde heller ikke flere helseproblemer, som høyt blodtrykk, sammenlignet med normalvektige. Dårlig fysisk form, derimot, ga stor risiko for helseproblemer og død. Faktisk fant forskerne ut at det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form. Forskerne bak studien mener derfor at BMI er et dårlig mål på folks helse. Endelig blir dette slått fast! Studien er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet British Journal of Sports Medicine.

BMI kommer ofte opp når overvekt og fedme blir diskutert. Jeg misliker sterkt det store fokuset som det er på BMI. Egentlig er BMI bare noe tull. Trenger man en BMI skala for å si om en person er overvektig eller ikke? Om det må brukes om et verktøy for helsepersonell, så er det en ting, men i forhold til enkeltpersoner, så trenger man kanskje ikke en BMI skala. For stort fokus på BMI blir kun negativt. Man blir for opphengt i hvor man ligger, og hvor høy BMI man har. Unge jenter, slanke jenter, de henger seg feks ofte for mye opp i BMI. De ønsker å være på den nederste delen av skalaen, og gjør det de kan for å slanke seg nedover. Man vet jo fort hvor farlig det kan bli.

I henhold til BMI-skalaen er man overvektig hvis man ligger mellom 25 og 30, mens en BMI på over 30 betegnes som fedme. BMI handler jo mye om farene for sykdom. BMI-inndelingen er for å kunne klassifisere folk etter hvilken risiko man har for sykdom. Trine Moholdt er forsker ved NTNU, og er enig i at vi er for opptatt av vekta. Moholdt sier til Forskning.no at det er mange som begynner å trene, men som slutter igjen når de ikke ser noen endring på badevekten, noe som er veldig uheldig i følge henne. Overvekt og fedme er forbundet med økt risiko for mange sykdommer, men risikoen kan reduseres betydelig hvis man er i god fysisk form sier Moholdt. Hun sier også at trening har et utall helsegevinster som er helt uavhengig av vektendring.

Forskerne bak studien mener oksygenopptak er et mer riktig mål på helsa enn BMI. Det baserer de på funnene i studien. Oksygenopptak er kroppens maksimale evne til å ta opp oksygen, levere det til musklene og bruke det til å produsere mer energi. For at kroppen skal klare det, så må kroppen fungere godt. Lungene må være friske, hjerte- og karsystemet må ha god kapasitet, og musklene må være sterke. Du har kanskje målt ditt opptak hos lege, eller på sykehus ved å få en slags klype på fingeren.

BMI’en sier kun noe om forholdet mellom høyde og vekt. Den totale vekta til en person er avhengig av både fett og muskler, og en person med stor muskelmasse kan ha en BMI som indikerer både overvekt og fedme. Det til tross for at de verken har mye fett på kroppen eller økt risiko for sykdom.

Det har lenge vært diskutert at det er mulig å være «fat but fit», og flere studier har konkludert med at fedme ikke er spesielt farlig om den fysiske formen er god. Trine Moholdt syns det er bra at flere studier kan dokumentere dette, og legger til at mange studier undersøker livslengde, men hvordan man har det i årene man lever bør være mye viktigere mener hun.

Nå mener ikke jeg helt alvorlig at BMI er tull, men jeg mener at vi er for opphengt i den. For hver og en av oss, så kan vi finne ut risikoene uten å ha en BMI skala å forholde oss til. Det går for eksempel på kondisjon, fysisk form og magefett. Man kan gå til legen å måle de viktige verdiene. Hvordan er sukker, kolestrol, blodtrykk? Er andre verdier som de skal være? Ta en prat med legen din rundt helsen din, og ikke vær for opphengt i BMI’en. BMI skiller ikke fett og muskler, og det er en klar svakhet. En veltrent person med mye muskler kan få en for høy BMI fordi muskler veier mer enn fett. BMI sier heller ikke noe om hvor fettet sitter på kroppen. Det er helsemessig mer farlig å ha mye fett på magen enn for eksempel på lårene. Denne forskjellen får man ikke frem på BMI.

Jeg trener masse, og har totalt vært over 60 kg tyngre enn jeg er i dag. Jeg er fortsatt stor, og skal man følge BMI skalaen, så har jeg fortsatt fedme. Men når jeg veier meg på Tanita vekten min, så sier den helt klart at jeg har mye muskler. Jeg har en stor andel muskelmasse. Dette bryr ikke BMI’en min seg om. Om jeg ser på andre viktige verdier, så ser jeg at jeg på kroppsfett, så er jeg straks på normal. Når det kommer til fett rundt organene, så er jeg på normal. På verdiene som vekten måler, så er det kun BMI’en som er i rødt, og det sier masse tenker. jeg.

Det kom for en god tid tilbake et forslag om å øke BMI grensen fordi nordmenn stadig blir tyngre. En svært dårlig ide mente spesialister innen fedme. Igjen, jeg synes vi er for opphengt i BMI skalaen. Vi som er overvektige, vi vet det, og vi vet i tillegg hvilken risiko vi løper ved og ikke ta de nødvendige takene man må for å få helsen på rett gli. For meg er BMI skalaen bare ett ekstra stressmoment, og jeg har valgt og ikke henge meg opp i den. Og så er det skremmende at unge, slanke mennesker bruker BMI skalaen for å hele tiden ligge i den nedre delen.

Jeg er glad for denne nye studien som sier at det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form. Kroppsformen vår sier ingenting om hvordan vår fysiske form faktisk er. Jeg tror jeg våger å påstå at jeg med mine ekstra kilo kan være i langt bedre fysisk form enn flere som er normalvektig og slank. Det man ser er en ting, men hvordan man er på innsiden av kroppen, det er en helt annen ting. Jeg håper mange tar til seg studien.

I dag er det treningsfri. Jeg har hatt 5 gode økter denne uken, og så blir det nok en økt i morgen. Prinsene har vært her noen dager, og det er alltid like fint for mommo. Nyt dagen der du er! Vi blogges i morgen!

Jeg er uten tvil en morrafugl. Jeg elsker morraer, og jeg starter som regel dagene mine med å trene. 5-6 morraer i uken så er jeg på plass på treningssenteret. Mellom kl.06.30, og 07.00, så er jeg i gang med treningsøktene. Er det en morra jeg våkner veldig tidlig, og ikke får sove igjen, så kan jeg være der enda tidligere, men det er unntakene.

For meg er det å trene tidlig viktig. Det har blitt min start på dagen. Noe jeg har gjort til min morrarutine. Det er om morraen jeg fungerer best, og kan yte best. I tillegg synes jeg det er utrolig deilig å være ferdig med treningen tidlig slik at jeg ikke har det liggende i bakhodet hele dagen at jeg må komme meg på trening. Trene tidlig betyr at jeg kan bruke resten av dagen på akkurat det jeg vil. Det er heller ingen tvil om at det å starte dagen med trening er en utrolig god start på dagen. Jeg har alarmen på mobilen, og når klokken er 06.15, så forteller alarmen meg at det er på tide å stå opp. Da er det opp av sengen, inn på badet og stelle seg litt, på med treningsklær, og ut døren. Treningssenteret ligger kun en liten kjøretur unna.

Det er litt opp og ned hvor mange andre som er på treningssenteret samtidig med meg. Oftest er det en liten, fin gjeng som er der, og en god blanding av aldersgrupper. Søndag morgen har jeg ofte senteret for meg selv en liten stund, og da er det bare å boltre seg, og kanskje prøve ut nye apparater. Januar og februar er jo mnd hvor mange starter på ny giv med trening, så akkurat nå er det en del flere på treningssenteret enn ellers i året.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mange kan ikke fatte at jeg orker å trene så tidlig, men igjen, så må man finne ut hva som passer best for en selv. Morraer er utvilsomt den beste tiden på dagen for meg. Det er da jeg har mest energi, og mest å gi. Trening gir meg også masse energi til resten av dagen, og jeg kjenner på den gode samvittigheten.

Jeg elsker som sagt morraer, og det har jeg alltid gjort til min datters store fortvilelse. Jeg er så heldig å ha Sukkevannsløypa i nærområdet mitt. Det som er fint med denne løypa er jo at den har partier som er bratte og utfordrende. Da får man testet kondisjonen, og man kan følge med på om formen bedrer seg. Jeg merker veldig godt at kroppen har blitt lettere. Jeg skal ikke lyve å si at jeg går bakkene på en, to, tre, for det gjør jeg ikke. Men jeg går de raskere, og jeg trenger ingen stopp på vei opp lengre. På toppen av bakkene, så puster jeg godt, men pulsen går raskt ned, og det er jo et veldig godt tegn. Når jeg går i Sukkevannsløypa, så drar jeg som regel avsted kl.07, men på denne tiden, noe senere fordi det ennå er mørkt ute. Som regel hopper jeg over å gå så mye i løypa om vinteren, og gleder meg masse til det begynner og våres så jeg kan komme meg mer ut å gå. Det å komme seg ut på tur, det er virkelig balsam for kropp og sjel. Masse tanker blir luftet mens jeg går disse turene, og jeg tenker mye bedre ute enn inne på treningssenteret.

Kan det fort lønne seg å trene tidlig? Er det noen fordeler? Jeg leste nettopp en artikkel om nettopp dette i bladet Iform, og der kunne de slå fast at det er en del fordeler med å trene tidlig. Den ene fordelen er at man starter med blanke ark. Man slipper å ha et tungt hode med mye tanker som man ofte har på vei til trening etter en dag med arbeid og andre oppgaver. Om morraen starter man uten store bekymringer, og masse tanker.

Så kommer det punktet som er viktig for meg : Når man gjør unna treningen om morgenen, så slipper du å bruke energi på å tenke at du skal få det til senere på dagen eller om kvelden. Du trenger heller ikke å stresse livet av deg på feks jobb fordi du er nødt til å rekke hjem for å trene før eksempelvis middag.

Trening på morraen gir deg også energi til å takle dagen. Når man trener, så frigir kroppen endorfiner, adrenalin og andre energigivende hormoner. De skjerper hodet, og er bra for humøret, slik at du føler deg mer «på». Det gjør at du klarer oppgavene bedre og får en god start på dagen.

Når du har gjort unna ei god, tidlig treningsøkt, så skal sjansene visstnok være større for at man tar sunne valg resten av dagen. Morgentreningen har nemlig en tendens til å smitte av på hele dagen. Den setter i gang en god sirkel. Jeg merker godt  at det gir meg energi, og jeg merker det på humøret. Usikker på matvalgene…

I følge artikkelen i Iform, så skal morgentrening også bidra til å kickstarte hodet på samme måte som lys i ansiktet idet du våkner. Om kvelden skiller kroppen i stedet ut søvnhormonet melatonin, som igjen sørger for at du kommer fortere til drømmeland. Jeg har alltid sovnet nesten før hodet er på puten, også når jeg ikke trente, så jeg vet ikke om dette stemmer for meg i og med at det alltid har vært sånn, men for veldig mange, så er nok dette riktig.

Det er mange gode grunner for å trene tidlig, men det er ikke alle dette passer for. Vi er ulike på når på dagen vi ønsker å trene, men at det er en utrolig god start på dagen, og at det gir meg mye energi, det er det ingen tvil om. I dag har jeg har jeg treningsfri, men jeg har fått gjennomført 5 gode økter denne uken, så jeg er strålende fornøyd. Min kjære mor fyller 84 år i dag, så i dag skal vi feire henne her hos meg med bursdagsmiddag og kaker.

Nyt søndagen der du er, og god morsdag til alle mødre! Vi blogges til lørdag!

Tror man at man er bedre enn andre fordi man følger drømmene sine?  Tror man at man er bedre enn andre fordi man våger?  Tror man at man er bedre enn andre fordi man kanskje skiller seg ut fra mengden ved å være engasjert ? Noen mener helt klart det. Jeg er absolutt ikke en av de.

Janteloven. Janteloven står fortsatt sterkt. Jeg vet ikke om den står sterkere her i sør enn andre steder i landet. Jeg føler det. Sørlendinger skal helst ikke skille seg ut fra mengden. Vi skal  helst være lavmælte, og ikke så synlige i det store bildet. Man blir fort stemplet, og akkurat det siste, det har jeg kjent mye på. Egentlig helt fra jeg startet som programleder i lokalradioen og ble en kjent stemme for veldig mange, men også fordi jeg har stått på barrikadene for de overvektige. Jeg har hatt meninger, og jeg har uttalt de. For en del så betyr det at man tror man er så mye bedre enn andre. Man skal helst gå stille i dørene. Visst ikke så slår janteloven til. Man blir pratet om. Ikke sånn ansikt til ansikt, men via via er måten det gjøres på, ihvertfall her på Sørlandet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter at jeg startet nettbutikken min for 2 år siden, så merket jeg også godt til janteloven. Fra enkelte så ble det liksom en boikott. Enkelte skulle ikke støtte opp opp om butikken min fordi de ikke ønsket at jeg skulle lykkes. Istedenfor å heie på oss som følger drømmene våre, så blir man heller snakket ned. Man tror man er noe, og man tror man er bedre enn andre. Jeg bryr meg ikke lengre om hva folk tenker om meg, og sier om meg. Før tok jeg meg nær av det, og ble såret. Sårt er det selvsagt ennå, men samtidig, så kan jeg ikke ta det til meg. Selv om jeg følger drømmene mine, og har et brennende engasjement, så betyr ikke det at jeg er en innbilsk skrytepave. De som kjenner meg vil nok si at jeg verken er innbilsk eller skrytete. Jeg er ikke en person som har en trang til å fremheve meg selv. Jeg har ikke et stort behov for å være midtpunktet, eller være den som roper høyest. Joda, jeg vet at det er en bitteliten del der ute som tror det motsatte, men jeg vet at dette kun er en liten brøkdel. Det er rart hvor mange som har meninger om meg uten og egentlig kjenne meg.

Litt sånn opplevde jeg også bransjen jeg var i. At noen få hadde meninger uten og egentlig ha et grunnlag å mene på. Bransjen snakker om  hverandre, og da er det sjeldent positivt. Man sitter på hver sin tue, og unner ingen andre enn seg selv og lykkes. Jeg har opplevd mye både fra eiere, selgere og produsenter. Jeg kunne ha skrevet masse om det, men foreløpig lar jeg det ligge. Praten går for å si det sånn, og sånt vil man ikke være en del av. Burde man ikke heller heie på hverandre? Når man selv ikke har det kunden ønsker, så vis kunden videre om man vet om andre som kan ha det kunden ønsker.

Janteloven ble skrevet tilbake i 1933 av Aksel Sandemose. Janteloven er en lov som stammer fra den fiktive småbyen Jante i  Aksel Sandemose sin roman En flyktning krysser sitt spor. Loven består av ti regler som beskriver et sett normer i små samfunn der individualitet og suksess ofte møtes med skepsis eller misunnelse. Vi skriver nå 2024, men janteloven står ennå sterkt enkelte steder. Hvorfor?

Hvorfor er det galt å tro på seg selv? Hvorfor er det galt å drømme stort? Hvorfor er det galt å våge, og dermed høre på den indre stemmen vår? Hvorfor blir suksess møtt med skepsis eller misunnelse? Janteloven burde brennes. Vi bør alle ha lov til å blomstre, og det uten å lure på hva folk rundt en tenker om en. Misunnelse er en stygg ting, og man burde kanskje være flinkere til å være glade på andres vegne. Samtidig så må man også huske at vi er alle gode til noe, og kanskje må man bli flinkere til å se nettopp det. Se hva du selv er god til, og bruk dette til noe positivt. De fleste har samme muligheter, men på ulike felt. Alle kan realisere en drøm. Det handler stort sett om å våge. Jeg er flink til noe, og du er flink til andre ting. Kanskje om man hadde sett sine egne evner og muligheter, kanskje det da hadde blitt mindre misunnelse og baksnakking.

Nå skal jeg også understreke noe ekstremt viktig: de aller, aller fleste støtter meg, heier på meg, og tror på meg. De aller, aller fleste er helt fantastiske. Jeg får så masse støtte og oppmuntring på alle felt i livet mitt. Både fra venner, bekjente og fra mennesker som ikke kjenner meg. Ikke minst alle dere som følger bloggen min uke etter uke – for en fantastisk herlig gjeng dere er! Men så er det denne bittelille prosenten som ikke unner andre verken det ene eller det andre. En bitteliten del som likevel kan skape så mye negativitet.

Vi må slutte å snakke andre ned. Om vi ikke har noe positivt å si, så bør vi egentlig lukke glidelåsen. Meningene, de kan vi gjerne ha, men la oss holde de for oss selv. Jeg mener janteloven bør knuses, og så bør vi heller innføre den reformerte janteloven som jeg fant på nettet her om dagen.

1. Du skal tro på deg selv
2. Du skal tro at du er unik
3. Du skal ta sjanser og følge din indre stemme
4. Du skal drømme STORT
5. Du skal våge å følge veien selv om du kanskje er den som går først
6. Du skal ikke miste motet selv om du ikke lykkes på første forsøk
7. Du skal aldri være redd for å be om hjelp
8. Du skal se muligheter når du møter motstand
9. Du skal våge å vise verden hvem du er
10. Du skal være den beste utgaven av deg selv

Jeg startet lørdagen med ei god styrkeøkt, og med det drittværet som er her sør i dag, så blir det innedag for meg i dag. Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

Smerter. Intense smerter  begge hælene. Jeg husker at jeg var bombesikker på at smertene skyldtes plantar fascitt, men så var synderen en helt annen….

Jeg begynner å bli mektig lei av disse smertene som kommer med jevne mellomrom. Jeg har skrevet et par blogginnlegg om disse intense smertene i hælene mine. Ikke bare i den ene, men ofte i begge. Det har vært så intenst, og så vondt at jeg følte livet nærmest ble satt på pause. Det var konstante smerter når jeg beveget meg, og man beveger seg ganske mye i løpet av en dag. Jeg har hatt plantar fascitt tidligere, og jeg følte at jeg kjente smertene igjen bortsett fra at jeg aldri har hatt så intense smerter tidligere. Fysioterapeuten var enig i at det nok var disse plagene som var tilbake. Men det var det da ikke. Akkurat nå er de ikke så intense som jeg har opplevd at de kan være, men likevel, dette er utrolig vondt, og jeg føler man liksom ikke kan gjøre noe særlig med det. Uansett hva jeg gjør, så kommer smertene tilbake.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Synderen til disse intense smertene er liktorn, ofte på begge hæler. På det verste hadde jeg 7 stk på en hæl. Jeg har aldri hatt liktorn tidligere. Jeg har hørt om det, men ikke noe mer. Jeg hadde en spesiell plass under hver hæl som det var sååå vondt, og som de stadig dukker opp, men det kjentes mer ut som veldig hovne sener. Jeg trodde kanskje man kunne sett disse liktornene, men de går ofte under min radar. Men om de ikke sees særlig godt, så kjennes de virkelig.

Liktorn skyldes ofte hard hud, og hard hud oppstår når et hudområde fortykkes på grunn av stadig press mot området. Det dannes en hard kjerne, og denne kjernen oppleves som en torn som stikker inn i underhuden. Det kan brenne og stikke. Gjett om det gjør, og det føles som kniver når jeg går. Ofte er sko årsaken til liktorn. Jeg prøver å være bevisst på å bruke gode sko, men man kan ikke 24/7 kun tenke at man aldri skal bruke sko som kanskje ikke er de beste. Av og til har man lyst til å droppe Gaitline skoene, eller Skechers skoene. Eller de ortopediske skoene. Jeg bruker mye Gaitline og Fitflop om sommeren, og mye Gaitline ellers i året. På trening bruker jeg mye Okaki, Skechers og Adidas. Aller mest Skechers. De er så lett og utrolig gode på føttene, og så har jeg spesialsåler i. Jeg bruker alltid gode joggesko på trening og turer.

Spesialsåler er også alfa og omega når jeg har disse utfordringene med liktorn. Jeg får spesialsko hos Drevelin, og jeg har så jeg kan bytte rundt fra sko til sko. Jeg tror jeg har 3 sett med såler. Disse er også lagd så de skal avlaste områdene hvor jeg har mye liktorn, og de hjelper absolutt. Men så kan jeg nå og da glemme å bytte rundt sålene slik at jeg plutselig har et skopar uten, og det kan være nok til at liktornene plutselig har full fest under hælene.

Fotpleie er også veldig viktig, og det er jeg veldig flink til å ta. Jeg tar fotpleie annenhver eller tredjehver måned hos autorisert fotterapeut. Den siste tiden har hun måtte fjerne liktorner hver gang. Jeg har også vært hos fotterapeuten kun for å fjerne liktorn, og jeg kjenner at jeg blir frustrert at de popper opp såpass mye, spesielt når jeg aldri har vært plaget med det tidligere.

Til uken må jeg igjen til fotterapeut for å fjerne liktorner. Nå er det igjen veldig smertefullt når jeg går. Jeg kjenner at føttene får det bedre når jeg går med sko, og spesialsålene er i. Da får de litt avlastning, og smertene er ikke så intense. Men med en gang skoene går av, så er det ubehagelig å gå. Jeg kjenner flere liktorner under begge føttene, men spesielt ille er det under den ene foten. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å få de fjernet til uken.

Det er sikkert mange som har samme utfordring som meg med liktorn som stadig dukker opp, og jeg tar gjerne i mot gode råd og tips om du skulle sitte på noen.

Denne helgen er prinsene her, og i dag skal vi i trampolinepark før vi skal besøke min niese og hennes barn.

Nyt søndagen der du er. Vi blogges til lørdag.

Jeg blir frustrert, sur og lei. Nå har jeg gått et år på Ozempic og etter det,  1/2 år på Wegovy. Reisen har vært fantastisk. Jeg har gått ned 35 kg ned, men nå virker det som om resten av denne reisen ikke vil gi særlige resultater. Eller, om jeg lever på en diett, så vil jeg selvsagt klare å gå ned mye mer, men det vet jeg at jeg aldri vil klare. Da kommer jeg til å gå fra vettet. Men jeg vet at jeg nok kan gjøre noe grep som vil gjøre at jeg går ytterligere ned. Det er bare så innmari vanskelig å ta enda større grep.

Alt handler om kalorier inn og kalorier ut. Jeg vet hvor mange kalorier jeg kan ha pr dag for å holde vekten vedlike, og jeg vet hvor mange kalorier jeg kan ha for å gå ned. Nå som jeg har gått ned så mye som jeg har, så skal kroppen ha mindre kalorier inn enn hva den kunne da jeg var 35 kg tyngre. Altså, jeg spiser IKKE som jeg gjorde før. Overhodet ikke, men likevel, så må jeg justere noe på maten om jeg skal klare å gå ned mer. Spise noe mindre, eller da få færre kalorier inn enn jeg gjør pr i dag. Da vil nok vekta bevege seg nedover igjen. Verken Mounjaro eller Wegovy gjør deg slank, men begge hjelper deg til å regulere apetitten. Du blir fortere mett, og du kan miste lysten på mat av den ene. Men spiser du flere kalorier enn du skal, ja, så vil også vekten gå opp, også på slankemedisiner.

Etter jeg startet på Ozempic, så fikk jeg bivirkningen så mange andre også opplevde, nemlig vekttap. Jeg var i himmelen! Endelig! Endelig fikk jeg blodsukkeret under kontroll, og endelig så kjente jeg at vekten gikk ned. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor mye det har betydd for meg og mitt liv at jeg har klart å gå ned 35 kg. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve en så mye lettere kropp. Så jeg er evig takknemlig for at jeg fikk gå på Ozempic i litt over et år. Evig takknemlig for å ha en fastlege som støtter meg. Evig takknemlig for resultatene. Jeg har lært mye denne tiden jeg har gått på Ozempic og Wegovy. Jeg har lært masse om kalorier, og jeg trodde jeg kunne mye…men du verden så mye jeg egentlig ikke har hatt peiling på. Jeg har lært mye om hvor mye kalorier kroppen min skal ha for å gå i det berømte underskuddet, og jeg vet hvor mye kalorier jeg kan ha for å holde vekten stabil. Jeg har lært meg å stoppe når jeg er mett, og da før man blir stappmett. Jeg har lært meg å nyte maten på en helt annen måte. Jeg har lært meg at sjokolade ikke er livet. Jeg mistet faktisk lysten på sjokolade da jeg startet med Ozempic, og har ikke spiste det siden. Jeg har fått viktige verktøy som jeg må bruke om jeg skal klare å gå ned mer.

” Du går ikke ned i vekt resten av livet med Ozempic eller Wegovy ” – dette var overskriften på en artikkel jeg kom over i Illustrert vitenskap forleden dag. Artikkelen var noen måneder gammel, men det betyr lite i forhold til innholdet. At jeg ble glad for å lese den, det ble jeg ikke, men samtidig så må jeg kanskje være så ærlig å innrømme at det vel er logisk også?

Jeg er både frustrert og fortvilet over at vekten omtrent står bom stille, og jeg føler den har gjort det veldig lenge nå. Så vet vi at vi kommer til disse berømte platåene hvor vekta står bom stille, og kroppen kjemper mer og mer i mot for så plutselig å gi opp, og la kiloene gå av igjen. Er det dette jeg skal trøste meg med, at det vil løsne? Eller er sannheten en helt annen? Jeg håper jo på det første. At vekten igjen vil gå ned, men i følge artikkelen i Illustrert vitenskap, så er det kanskje ikke sånn det vil bli.

Jeg ble jo overrasket når jeg merket at vekten plutselig begynte å stå stille. Jeg har jo vært vant til at jeg har mistet både 0,5, 1 og 2 kg i disse ukene siden jeg startet min endringsreise. Når jeg bruker medisin, så forventer jeg resultater. Ikke like mye hver uke selvsagt, men noe liksom. Hadde jeg fråtset i kalorier, så hadde jeg skjønt det, men det gjør jeg ikke. Jeg er neppe alene om å ha kjent på at ting plutselig endrer seg, og vekten ikke vil rikke seg noe særlig. I følge en ledende ekspert, så finnes det visst en naturlig forklaring på dette…

Jeg har en flott fastlege, og i en samtale med han i går, så kunne hen fortelle at kroppen nok har kommet til det berømte platået, og er man der, så jobber nå kroppen i mot meg. Kroppen vil ikke ned, men tilbake til dit den var på det største. Så nå er det krig mellom meg og kroppen. Fastlegen min var ærlig på at det vil bli en større jobb for meg fremover om jeg vil mer ned i vekt. Jeg må redusere antall kalorier. Jeg må hele tiden tenke på hva måltidene inneholder selv om jeg ikke skal gå på noen diett. Men det er disse små, men viktige grepene som må tas i forhold til kostholdet. Jeg vet han har rett. Alt er bare så vanskelig nå. Jeg må nok også belage meg på å gå på slankemedisin en god stund fremover, men verken legen eller jeg håper dette er noe jeg vil stå på livet ut. Målet der fremme må være å slutte med den.

Det verste jeg opplever for tiden, det er den evige lysten på å ha noe å spise. Jeg kan være stappmett, men likevel ha lyst til å dytte noe i munnen. Jeg har aldri hatt det sånn før, og det er krisestemning i hodet mitt når det er sånn. Jeg må prøve å tenke ut hva jeg gjør når det er sånn. Jeg må aktivisere meg mer. Jeg har faktisk tenkt tanken på å trene mer, eller legge inn mer trening pr.dag. Fastlegen min understreker hele tiden hvor viktig treningen er. Om man sier at kosthold er 80% og trening 20%, eller 70/30 som andre mener, så vil jeg kunne oppnå gode resultater også på vekten ved å trene godt og mye. Denne uken har jeg fått inn nye øvelser i treningen, jeg har økt intensiteten noe, og jeg tenker å bruke neste uke på å legge opp nytt program ved å bruke nettet. Der ligger alt jeg trenger for å å lage gode treningsprogrammer på nettet. Jeg vil videre både med tanke på vektnedgangen, og treningsmessig.

Hos legen i går, så poengterte han nok en gang hvilket flott resultat jeg har oppnådd. Vektnedgangen jeg har hatt sidestilles med operasjonsresultat, og det gjorde meg utrolig stolt.

Om jeg er fornøyd med 35 kg? Jeg er storfornøyd! Det må det ikke være noen som helst tvil om. Jeg er så takknemlig for å klart dette. Noen må jo alltid være negative, og gi klar beskjed om at det er sprøyten som har fått meg ned. Det kunne ikke ha vært mer feil! Jeg har søren med jobbet for hvert gram, for hver kilo! Joda, sprøyten har vært en helt fantastisk drahjelp, og uten denne drahjelpen, så hadde jeg ikke vært der jeg er nå. Men man kan ikke stikke seg i magen og leve som vanlig. Man må endre vaner, man må tenke annerledes, og om man da trener godt i tillegg, så er det veldig positivt.

Jeg er så takknemlig for min nye hverdag. Det å kjenne på bein som fungerer på en måte som jeg aldri har opplevd før – den gleden kan ikke beskrives med ord. Jeg smiler til meg selv i speilet. Kroppen har fått mindre fokus. De negative tankene jeg konstant hadde før vektnedgangen, de er nesten borte. Jeg hadde trodd at negative tanker om en stor og stygg kropp ville forfølge meg resten av livet, og det å kjenne at disse tankene nesten er borte, det er helt ubeskrivelig deilig! Etter å ha mistet 35 kg, så føler jeg meg som en ” ny ” Heidi. Samme Heidi innvendig, og det er viktig. Men jeg føler at jeg har fått en ” ny ” kropp, og en ny mental helse. Det er så mange negative tanker som har blitt ryddet bort, og nye, gode tanker har fått plass. Jeg begynner å bli fornøyd liksom.

Det blir en kamp fremover for grammene og kiloene, men jeg kan ikke gi opp.

Stadig færre blir slankeoperert i Norge.  Årsaken til at antall fedmeoperasjoner går ned, den er enkel : slankemedisiner. At antall fedmeoperasjoner går ned, det betyr også at staten Norge sparer penger, masse penger. En fedmeoperasjon koster staten mye, og når så mange nordmenn velger å ta medisin istedenfor å legge seg under kniven, så kan staten gni seg i hendene og smile fornøyd.

Jeg synes selvsagt det er utrolig bra at færre nå velger å legge seg under kniven fordi så mange har en veldig god effekt av å bruke slankemedisiner. En operasjon gir alltid fare for alvorlige bivirkninger. Medisiner har også en risiko for bivirkninger, men de ansees som mindre enn en operasjon. Det er nok også ønskelig både fra pasienter og fagfolk å unngå operasjon og heller ta medisiner. Medisiner er hjelpen vi overvektige har håpet på så lenge, og når den nå er her, så skal ihvertfall ikke staten hjelpe ved å ta en del av regningen. Jeg synes det er ganske utrolig at staten villig tar regningen når noen ønsker en fedmeoperasjon, men medisiner, nei, det skal ikke staten betale noe for.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Joda, jeg vet at enda flere hadde ønsket hjelp om staten ga klarsignal for at slankemedisiner kom på blå resept, og jeg vet at det hadde kostet samfunnet mye penger i starten. Regnestykket hadde garantert gått i pluss over tid. De fleste hadde blitt friskere både fysisk og psykisk, og dermed hadde de ikke hatt samme behovet for hjelp i helsevesenet. Flere hadde kunnet kommet seg ut i arbeidslivet, og dermed bidratt til fellesskapet som AP er så veldig opptatt av. Utenforskap hadde blitt et mindre problem. Man kunne ha slått tilbake den omtalte fedmeepidemien. En stor utgift i starten hadde blitt en stor gevinst på alle områder over tid.

Siden 2020 har antall fedmeoperasjoner i det offentlige falt fra rundt 2.000 årlig til rundt 1.400. Jøran Hjelmesæth som er seksjonsoverlege ved avdeling for hormon, overvekt og ernæring ved sykehuset i Vestfold og professor ved Universitetet i Oslo sier at den viktigste årsaken til dette er de nye slankemedisinene. Han mener at denne utviklingen i stor grad er bra hvis medisinene hadde vært mer tilgjengelige for alle. Bruker man feks høyeste dose Wegovy som er 2.4 mg, så koster denne over 3000 kr i mnd, noe som igjen betyr at man må ut med over 36000 kr i året for å holde vekten nede. Det kan også være nødvendig å ta medisinen i mange år, potensielt resten av livet. Mens pasientene selv må betale for dette, blir altså operasjoner betalt av staten.

Varig endring. Disse to ordene er viktige, men også vanskelige. Det er viktig å endre når man føler at kroppen trenger det, men å få til en varig endring som man klarer å holde, det er utfordrende. Vi har sikkert alle hatt ønske om å få det til, og vi får det til over en kortere eller lengre periode. Men det å la dette bli en del av hverdagen uke ut og uke inn, år etter år, det er vanskelig, men der har jeg faktisk klart og lykkes. Jeg er utrolig stolt over treningsrutinene mine, og de har jeg klart å holde på lenge nå.

I flere år har jeg nå uke etter uke dratt på trening. Jeg kan telle på ei hånd de gangene jeg har hatt mer lyst til å dra dyna over hodet for å sove lengre enn å dra på trening. I all slags vær, med unntak av masse snø, så drar jeg på trening. Det er en del av hverdagen min å dra på trening, og det å starte dagen med trening, det gir meg så utrolig mye. Det gir meg en bedre fysisk helse, men også en mye bedre psykisk helse. Den får meg til å kjenne på mestring, og jeg blir glad av å trene. Det er en utrolig god start på dagen. Det er ikke alltid med et like stort smil man drar på trening, men jeg kommer meg alltid ut døren de dagene jeg har avtale med meg selv om å trene, og i det jeg går inn døren på treningssenteret, så er smilet på plass.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Jeg trener målbevisst uke etter uke, styrke og kondisjon, og der er jeg innmari stolt av meg selv. Jeg er på trening 5-6 ganger i uken mellom 0645-0700. Jeg har visst blitt fast inventar på treningssenteret i følge en jeg pratet med her om dagen, og det må vel bare være positivt håper jeg. Det er ingen kamp å komme seg på trening, og ingen kamp å gjennomføre. Og følelsen etterpå når man har gjennomført, den er helt fantastisk. Jeg startet med to treninger i uken, og så har dette økt med tiden. Etter jeg startet min vektreise, så har jeg 5 økter i uken, og noen uker blir det 6 ganger. Det eneste som stopper meg for å dra på trening er masse snø. Da trener jeg hjemme. Eller om jeg skulle være syk selvsagt, men bank i bordet, jeg har ikke vært skikkelig syk på lenge. Da jeg var på det største, så var jeg mye mer syk, så trening og en mye bedre fysisk form har utvilsomt hatt mye å si på at jeg holder meg så frisk som jeg gjør.

Jeg hadde aldri noen gang trodd at jeg skulle være her jeg er, verken vektmessig eller når det kommer til trening. Det igjen betyr at kan jeg klare det, så kan du også. Det har vært en kamp til tider, jeg har gått mye på trynet, men jeg har ikke gitt opp.

For en tid tilbake, så leste jeg en artikkel om en stor mann på 140 kg, en mann som hatet å løpe. Etter en fest står han og ser seg selv i speilet, og ser et speilbilde han ikke liker. Han hater så sterkt den mannen han ser i speilet, og han er på et mørkt sted. Han bestemmer han seg der og da for å bruke hver dag resten av livet på å bli den beste versjonen av deg selv. Det som kunne ha blitt slutten, det ble en ny start. Nå valgte denne mannen å starte med løping, noe som sikkert ikke er aktuelt for så mange av oss. Men han løp maraton etter maraton. Mil etter mil løp han, og kiloene, de raste av. Men så var det denne løpingen da. Løping som mange av oss ikke ser på som særlig aktuelt. Men det vi kan ta med oss, vi som ikke nødvendigvis knytter på oss løpeskoene, det er rådene han gir. Det viktigste rådene er tålmodighet og balanse. Tålmodighet fordi endring tar tid. Balanse fordi hele livet ikke skal dreie seg om kun trening og kosthold.

Kanskje kan rådene motivere de som trenger en ny start. Kanskje kan du klare å få det til å bli en endring over tid. For vi kan utvilsomt klare det alle som en.

1. Start NÅ: Det er mange av oss som ønsker en varig endring, men så var det å komme i gang da….

2. Små skritt: Babysteps. Vi har hørt masse om babysteps. Disse små skritt i starten som er så viktige.

3. Sett mål: Det er så viktig å sette seg mål. Ikke kun de store målene, men også de små. Hva er målet denne dagen eller denne uken? Ikke sett deg de hårete målene. Sett deg mål som er overkommelige, og som kan gi deg mestringsfølelsen..

4. Belønningssystem: Hver gang du når mål du har satt deg, så må du kunne unne deg noe. Det må ikke være godteri, men kanskje trenger du nye joggesko, eller kanskje vil du ut å spise et godt måltid mat….

5. Ekstern hjelp: Det må ikke være en PT selv om en PT er verd hver krone om man har økonomisk mulighet til å investere i en. For de som er mindre sære enn meg, for jeg elsker å trene alene, så kan du bruke venner og kjente. Kanskje kan du også starte et treningsprosjekt sammen med en god venninne. Mitt største ønske akkurat nå er PT. Jeg har hatt det før, og det var så verdt det. Men PT koster…..

6. Du kommer til å gå på trynet : Gjort er gjort. Økten man mistet i går, den får du ikke endret på. Da må man fokusere på dagen i dag.

Jeg har både bevisst og ubevisst brukt disse rådene veldig mye fra jeg startet og frem til nå. Jeg startet, jeg tok de små skrittene, og jeg satte meg små mål. Nå får jeg det til. Jeg mestrer.  Jeg har hatt ekstern hjelp en liten periode, men skulle gjerne hatt det igjen, men pr nå, så koster det for mye synes jeg. Gått på trynet, det har jeg gjort igjen og igjen. Det må vi være forberedt på, og det er da det er viktig og ikke gi opp, men det er vanskelig å få dette inn i rammer. Rådene ofte går igjen hos de som lykkes. Det finnes en database i USA som samler tilbakemeldinger fra personer som har fått til en varig livsstilsendring. De rapporterer om mange av de samme elementene som gjorde at karen i artikkelen lyktes. Likevel, steget fra at rådene funker for noen, til at de funker for alle, er stort. Men vi kan ikke gi opp på det grunnlaget.

I dag blir det hjemmetrening på meg. Jeg hadde venninnebesøk i går kveld, så da tenkte jeg at jeg skal få til ei hjemmeøkt for å kunne sove bittelitt lengre i dag. Jeg skulle ønske jeg var enda flinkere til å trene godt hjemme, men det er noe med hjemmetrening og meg som ikke alltid fungerer slik jeg ønsker. Jeg mangler selvdisiplinen på det å trene hjemme, men ei økt en sjelden gang, det får jeg til.

Lag deg en god lørdag der du er! Vi blogges i morgen.

I 2002 ble jeg rammet av livmorkreft. Hører man ordet kreft, så tenker man på døden, i alle fall er det ofte det ordet som først faller ned i hodene våre når vi hører det. Kreft, og døden hører liksom sammen i hodene våre, selv om vi innerst inne vet at det ikke er tilfelle. Norge er i verdenstoppen i kreftoverlevelse. Denne uken fant jeg en gammel kronikk skrevet av Lene Wikander tilbake fra 2016. Kronikken hadde jeg tatt vare på fordi den satte ett utrolig viktig søkelys på livet etter en kreftsykdom. Jeg ble sittende lenge etter å ha lest kronikken. Det å våge å fortelle om livet etter kreftsykdommen kan være vanskelig for veldig mange. Man er evig takknemlig for å være frisk, for å være en overlever. Jeg har lært meg å sette helt andre fokus, og ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er fordi jeg var en av de heldige som fikk livet i gave på nytt. Likevel er det veldig få som snakker om livet etter sykdommen, for den kan også ha sine utfordringer. Man er ikke utakknemlig fordi man sier det…men hadde man sagt det når noen spurte hvordan det gikk, så hadde de vel sett på deg med litt sinte øyne, øyne som klart sa i fra at det kun er takknemlighet som gjelder? Hvorfor er noen overhodet i tvil om hvor takknemlige man er selv om man forteller om utfordringene i ettertid?

Kraftige blødninger fikk alarmklokkene til å ringe hos meg. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på. Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

I den gamle kronikken, så satte Lene Wikander ett viktig søkelys på tiden etter sykdommen. For det er ikke til å legge skjul på at sykdommen har sine senskader, kanskje spesielt for de som går igjennom cellegift, og strålebehandling. Mange sliter med kronisk utmattelsessyndrom, mange kommer i tidlig overgangsalder, man orker lite, man blir fort utslitt – man blir ofte kronisk syk. Fedme kan være en del av senskadene, det samme er depresjon, lymfeødem er det mange som får , og disse tingene hører vi sjeldent, eller aldri noe om.  Wikander følte at vi skammer oss om vi klager over senskader når vi tross alt er en overlever….Mange kreftoverlevere plages av skam over å ikke strekke til, og forventningspress om og hele tiden vise sin takknemlighet. Det er store tilleggsbelastninger i en ellers tøff hverdag. Det skal ikke være sånn at noen går rundt og tror at man ikke er takknemlig over å være frisk, at man var en av de heldige – jeg for min del kan ikke få understrekt nok hvor takknemlig jeg er. Mine senskader kan jeg fint leve med, men det er klart at det i blant er tøffe dager. I blant er jeg så utrolig lei av lymfødemet, jeg er drittlei kompresjonsstrømper, og nattstrømper, og de gangene jeg er der, så klager jeg. Jeg har vært utrolig mye trøtt, og sliten. Jeg har vært så sinna, så frustrert, og så lei meg, men det var kun de nærmeste som hørte klagingen min. For selv om jeg er evig takknemlig for livet, så har man lov til å være frustrert over det som kan komme i kjølevannet. Å klage er ikke ensbetydende med å være utakknemlig.

Jeg har tatt meg selv i nakken mange ganger, og lurt på hvorfor jeg klager? Jeg ble frisk, og fikk lov til å leve, og så sutret jeg over størrelsen på beina mine, eller den ekstreme trøttheten. Er jeg utakknemlig? Jeg fikk lov til å leve. Utfallet kunne fort ha blitt ett helt annet om jeg ikke hadde reagert som jeg gjorde, og om jeg ikke hadde hatt en fantastisk gynekolog, men likevel kjenner jeg på frustrasjonen over det som kom i ettertid. Hvor er fornuften i dette? Visst valget stod mellom livet, og døden, så hadde ikke valget vært vanskelig.

Det som er mest utfordrende skriver Wikander, det er forventningene til de rundt oss. Forventningene om at alt skal være som før hele tiden, og at man skal fungere akkurat som før. Mange vil klare å fungere som før, andre vil ikke. Jeg har mine bein som har bydd på store utfordringer. Beina har vært hovne, vonde, og huden har vært enormt hardt der ødemet sitter. Infeksjoner satt  seg fort, og huden klødde mye pga kompresjonen. Jeg har hatt en ekstrem tretthet som ikke handler om at jeg ikke sover nok. Etter vektnedgangen, så har heldigvis mye av utfordringene jeg har hatt med beina endret seg. Beina er fortsatt store, men likevel mye mindre. Infeksjonene holdes i sjakk, og huden har blitt mykere, og de er mindre hovne og sprengte. Men det har vært tøffe år. Veldig tøffe.

Jobb for meg er helt uaktuelt – jeg klarer det ikke. Dette er det mange som sliter med å forstå. Jeg som trener masse, og som prøver å være så aktiv som jeg kan, hvorfor kan ikke jeg jobbe? Er det fordi jeg ikke vil? Er jeg arbeidssky? Det er sårende når man merker at folk er kritiske, og det er sårende når folk lager sine egne historier om hvorfor ting er som de er. Jeg låner veldig villig ut beina mine, eller kroppen min til de som ønsker å kjenne hvordan dagene mine kan være, og hvor utfordrende ting kan være. Det er ikke en sjel som trenger å misunne meg at jeg sliter med å jobbe- jeg skulle gjerne ønsket at ting var annerledes, men når det er som det er, så er jeg flink til å gjøre dagene mine fine. Det er så viktig for meg. Jeg kjeder meg aldri, og fyller dagene med gode ting. Fokuset må bort fra det som er utfordringene, og så må man bare ikke bry seg om alle onde tunger som tror de vet alt om deg, og som lager sine egne meninger basert på det de selv tror. Det at man ikke kan jobbe fullt, det er en sorg i seg selv, og man må gjennom en slags sorgprosess. Ingen ønsker å være ute av arbeidslivet. Man ønsker å bidra om man kan. Jeg er så lei av dømmende mennesker. Mennesker som dikter opp historier basert på helt feil informasjon. Jeg er lei av de som mistror andre, og som tror at alt skal være som før så lenge man er frisk. Det er få som tenker på senskadene som veldig mange opplever etter en alvorlig sykdom.

Ikke la det være tabu å snakke om tiden etter en tøff sykdom. Livet blir ikke alltid som før, og ingen skal skamme seg over å fortelle hvordan man faktisk har det – og ikke vær i tvil : selv på tøffe dager er man evig takknemlig for livet.

Nyt søndagen der du er. Vi blogges til lørdag! Og husk å sjekke deg om noe i kroppen ikke er som det burde være!

Endelig skjer det kanskje noe. Det virker som om det blir litt mer fokus nå, og det er sannelig på tide. For det er virkelig på tide at noe skjer, ” problemet ” er større enn man kanskje tror.

Den siste tiden har jeg sett flere reportasjer om kvinner som har store føtter, og med store føtter, så tenker jeg på de av oss kvinner som bruker fra størrelse 43 og oppover. Jeg føler vel at utvalget av sko til kvinner, det stopper på str. 42. Før var det vel nesten umulig å få sko som var større enn 41, men nå er det vel også litt utvalg opp til str.42. Bruker man større enn 42, så får man ikke sko i ordinære butikker. Da må man på spesialbutikker som det er en av i Oslo, eller man må bestille på nett. På nett kan man heldigvis finne mye sko i store størrelser nå, men hvorfor kan ikke også butikker ta inn sko som går høyt til kvinner? Jeg hørte i en reportasje at en butikk uttalte at man ikke hadde produsenter som lagde større enn str.42. For noe tull å si! Det er flere produsenter som har sko større enn 42. Om ikke deres vanlige produsenter har det, så finner man de om man leter. Det handler vel mer om å ville enn det handler om at det ikke finnes.

Som en størrelse for stor, og med lymfeødem i begge bein, så krever mine føtter at jeg må opp i skostørrelse. Jeg kan ikke få i feks str.42 hvor sko til damer normalt slutter. Jeg har virkelig følt på kroppen hvordan det har vært å slite med å finne sko. Har man større føtter enn str. 42, så må man i ordinære butikker over på herresko, og du kan jo tenke deg hvor moro det er om man som kvinne må se på herremodeller. Jeg er jo også veldig glad i å kle meg pent, og da er det jo ekstra grusomt om man må velge en herremodell i sko. Bare tanken på å gå i herresko, den er ikke særlig god. Følelsen av å gå med sko som absolutt ikke passet til antrekket, eller at man må gå med sko som ikke er like fine som klærne, den følelsen er skikkelig kjip. Heldigvis har jeg sluppet å gå alt for mye i herremodeller. Jeg har lett med lupe, og jeg har vært så lei meg, så fortvilet og så sint. Blikkene fra butikkbetjeningen som sier mer enn tusen ord når man spør etter sko større enn 42.

En kvinne skal liksom ikke ha store føtter, men det er så mange flere enn man kanskje som sliter med å finne sko som er store nok. Og det handler ikke bare om formfulle kvinner. Dette gjelder kvinner i alle størrelser og former. Jeg så nettopp en reportasje om ei jente på 15 år med størrelse 45 og 46 i sko som ikke fant sko, og hvor det største ønsket var og kunne finne sko i butikkene. Det betyr så mye at man kan føle seg vel også når det kommer til skotøy selv om man er en størrelse, eller flere større enn ” normalen”.

Ingen andre i min nære familie har store føtter. Det er kun jeg som har trukket ” vinnerloddet.” Datteren min, min mor, min søster, min niese, alle har de normale føtter, og ordinære skostørrelser…men ikke jeg. Jeg har alltid trodd at jeg har så himla brede føtter, men ortopediingeniøren som hjelper meg med sko sier at de ikke er spesielt brede, men lange. Før skammet jeg meg over å ha så store føtter, og jeg skal være ærlig å si at jeg nok føler litt på denne skammen ennå. Det er ikke moro når ansatte i feks sportsbutikker tror jeg er i feil avdeling når jeg leter etter joggesko i herravdelingen. Eller når ansatte i skobutikker bare måper når du spør om de har sko som går høyere enn str. 42. Jeg føler meg veldig alene, selv om jeg vet at vi er veldig mange med samme utfordring. Jeg føler meg veldig alene blant venninner som tusler rundt i flotte sko i str. 40, og 41, noen med dukkeføtter i str. 37 og 38…og så var det meg da. Mine sko skiller seg alltid veldig ut…de er liksom ikke like søte, og nette som skoene til venninnene mine. De er større, og bredere, og jeg føler at jeg gigantføtter i forhold til dem. Ennå kjenner jeg på at størrelsen min skiller seg ut fra de fleste andre, men det gjør ikke like mye så lenge jeg nå kan få tak i flotte sko til mine store føtter. Men litt flaut er det ennå….

Ordinære skobutikker må skjerpe seg. De må ta kvinner med store sko på alvor, og utvide sortimentet til også å gjelde sko større enn 42. Heldigvis så finnes det butikker på nettet som selger mye fine og gode sko også fra str. 42. Ofte går de opp til 45 og 46. Nå kan jeg finne stilige sko i min størrelse. For selv om jeg er veldig opptatt av at sko skal være gode for føttene mine, så kan jeg ikke alltid være fornuftig og gå feks i Gaitline eller Skechers. Jeg har et behov for å pynte meg også når det kommer til sko. Nå som jeg har gått såpass mye ned i vekt, så merkes også det på føttene mine. Jeg kan bruke en skostørrelse mindre, og jeg kan kjøpe skotyper som jeg aldri før har kunnet kjøpe. Som feks skoene jeg har på meg på bildet under her. Gjett om jeg jublet av lykke når føttene passet rett inn i disse, og i tillegg var de faktisk gode å ha på seg.

Ikke alle er komfortable med å kjøpe sko på nett. Jeg synes det er genialt, for på f.eks Zalando hvor jeg bestiller mye, så bestiller jeg flere par, får de hjem, passer de og sender enkelt i retur dersom noen skopar må returneres. Jeg liker å få sko og klær hjem, passe det i ro og mak og så bestemme meg for om jeg skal beholde eller sende i retur. Vi er ikke alle like der, og derfor håper jeg at det økte fokuset på store føtter blant kvinner kan gjøre at butikker tar seg sammen og også gir oss med store føtter et tilbud i butikkene. Det er mange kvinner med store føtter.

Denne helgen er prinsene her, og tid med dem er alltid fint. I dag skal vi til lekeland så de kan få ut litt energi, for energi, det har de masse av, og lekeland, det er stor stas for de. Ha en nydelig lørdag der du er. Vi blogges i morgen!