En størrelse for stor – HeidiRosander – Side 3 – Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

04.04.2026 kl. 08:12

Påskeaften 💛

Og i dag reiser de hjem igjen…

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Siden onsdag har huset vært fylt med liv.

Den typen liv som ikke kan planlegges eller kontrolleres – bare oppleves.

Små føtter som løper over gulvet.

Latter som kommer brått og ekte.

Spørsmål på rekke og rad.

Og øyeblikk som går så fort, men som setter seg så dypt.

Henry.

Alfred.

Filippa.

Tre små mennesker som snur opp ned på hele huset – og samtidig fyller det med noe jeg ikke helt klarer å sette ord på.

For det er akkurat dette…

det jeg kjenner aller mest på:

De små armene rundt halsen.

Latteren.

Spørsmålene.

Det totale rotet og kaoset i hele huset

De beste klemmene.

Nattafortellingene.

Alt det som kan virke så lite der og da…

men som egentlig er alt.

Jeg kjenner det i kroppen nå, det skal jeg være ærlig på.

Man blir sliten. Det blir kaos. Det blir lyd.

Og noen øyeblikk hvor man bare må trekke pusten litt ekstra.

Men likevel…

jeg ville ikke byttet det bort for noe i verden.

For midt i alt det, så ligger det noe så stort.

En liten hånd i min.

Et blikk som søker trygghet.

En klem som kommer helt uten forbehold.

Og den følelsen av å være viktig i livet til noen små mennesker.

Å få være mormor…

det er ikke bare en rolle.

Det er en gave.

En som treffer rett i hjertet, hver eneste gang.

Ikke fordi alt er perfekt.

Men fordi det er ekte.

Fordi det er liv, akkurat sånn livet er.

Og kanskje er det akkurat det påsken også handler om…

å stoppe litt opp i alt det fine vi har rundt oss.

Å kjenne på takknemlighet, selv når man er litt tom i kroppen.

Å vite at det er de øyeblikkene her som betyr noe.

Og nå… når huset snart blir stille igjen…

så vet jeg at jeg kommer til å savne det.

Savne lydene.

Savne kaoset.

Savne de små stemmene som fyller rommene.

Men mest av alt tar jeg med meg alt de har gitt meg disse dagene.

Påskeaften…

og hjertet er fullt 💛

Hvor vanskelig kan det være liksom?

29.03.2026 kl. 08:32

Jeg trodde aldri jeg skulle bruke så mye energi på noe så enkelt som en pute…Men her er jeg. Midt i jakten på den perfekte puta.

Jeg sovner alltid med en gang. Ofte sover jeg før hodet nesten rekker å være nær puten, så det er ikke der problemet ligger. Men jeg merker det på kroppen når puta ikke er riktig. Jeg blir faktisk svimmel hvis jeg ligger for lavt. Skikkelig ekkelt. Så jeg vet ganske godt hva jeg liker: Jeg vil ha en pute som er :

høy

stor (sånn som hotellputer)

og fast

Ikke myk så hodet bare forsvinner nedi. Og det er akkurat der problemet ligger…For de putene som ser best ut, og føles gode når du legger deg ned – de er ofte altfor myke. Og etter kort tid?

Så er de ofte helt flate 😅

Og så har vi hotellputene…jeg digger hotellputer! Og det er hotellpute jeg bruker nå. Hotellputer er akkurat sånn jeg liker de : store og gode. Men selv de mister formen ganske fort uansett hvilken prisklasse jeg kjøper de i.

Hjemme har jeg prøvd litt forskjellig, men sliter fortsatt med å finne den ene som faktisk fungerer optimalt. Min favorittpute. Egentlig hadde den store favoritten vært ei hotellpute som var fast over lang tid. Jeg må ha ei som gir støtte, og ikke bare føles god i starten.

Og så er det jo dette…Man kan jo ikke kjøpe alle puter for å teste de. Det blir en dyr affære ganske fort. Så man står der da…og prøver å kjenne på en pute i butikken som om det skal gi svaret. Det er litt rart egentlig, at noe så lite som en pute kan ha så mye å si. Jeg får ofte hodeverk også av ei pute som blir helt feil. Jeg har faktisk vurdert disse komfortputene, men de er jo så svære. Det er jo som å ha en slange i sengen hehe. Men hadde de funket, så hadde jeg overlevd sammen med en ” slange.”

For meg handler det ikke bare om komfort. men om støtte. Spesielt når jeg er så aktiv, og vil at kroppen skal fungere best mulig. Jeg har også begynt å lese litt om puter (ja, det har kommet dit 😄), og det er jo stor forskjell. Dun og fiberputer er ofte myke og former seg lett – det er de typiske hotellputene. Men de kan også bli fort flate. Memory foam og latex er gjerne fastere og holder formen bedre, men de kan føles litt harde og uvante. Så egentlig handler det vel om å finne den balansen som passer akkurat meg, og det er tydeligvis ikke gjort på én kveld, om det er noe jeg klarer å få kontroll på i det hele tatt…jeg begynne rå tvile på at jeg er heldig og finner drømmeputen.

Jakten fortsetter – på puta som er :

høy nok

fast nok

stor nok

og som faktisk holder seg sånn.

Kanskje jeg finner den. Antageligvis ikke. Men én ting er sikkert : om dagen kommer at jeg gjør det…da blir det en liten seier i hverdagen 😄

Er det bare jeg som sliter med dette – eller har du faktisk funnet den perfekte puta? Tips mottas med stor takk!

I natt stilte vi klokken, og jeg var på trening 0730 i dag, el 0630 om det hadde vært i går hehe. Jeg hadde ei rolig økt på mølla i dag og etter kortisonsprøyten jeg tok på onsdag. Best å gjøre som jeg blir fortalt. Godt å kjenne på en hæl uten smerter.

Solen skinner i Sørlandets hovedstad akkurat nå, men det er ikke mer enn 3,5 grad. Usikker hva dagen bringer, men jeg skal gjøre klar påskeegg rebusene og påskeeggene til guttene, og jeg skal pakke ut et utrolig spennende treningsapparat som jeg har fått. Akkurat det skal jeg fortelle mer om senere!

Lag deg en god palmesøndag der du er! Vi blogges påskeaften!

Når kroppen ikke samarbeider helt…

8 kommentarer

28.03.2026 kl. 08:26

Jeg er ikke der at kroppen skriker stopp. Men den hvisker. Litt i kneet. Litt i hælen. Men i ryggen, der skriker den høyt til tider.

Det er ikke sånn at jeg ikke kan trene. Jeg kan trene. Jeg gjør det også. Men den siste tiden, så har det ligget der hele tiden. Det skaper en sånn liten usikkerhet. Kan jeg stole på kroppen min i dag? Kan jeg gi like mye som jeg vil, og hva er alle disse vondtene…smertene i ryggen som kommer og går i perioder, de kommer hyggigere, og kommer antageligvis fra en bilulykke som jeg var i for mange år siden. Hælen, der er plantar fascitt en av synderne, og kneet, det aner jeg ikke. Det er ikke intense smerter der, men det er ” noe” der som er ubehagelig.

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De siste ukene har jeg kjent mer på det enn på lenge, og jeg gjør det jeg kan for å holde smertene litt unna: jeg har gode sko og spesialsåler fra Drevelin. Jeg gjør egne øvelser for både rygg, kne og hæl. Og selv om jeg klarer å trene, så våger jeg feks ikke å løpe i frykt for mer smerter. Og dagene kan jo fort bli litt preget når noe er vondt og ubehagelig. Så denne uken, så tok jeg valget: Jeg har tatt kortisonsprøyte under hælen, og kneet venter til uken. Jeg har tatt det før med gode resultater, og hælen kjennes veldig bra ut nå. Satser på det samme vil skje med kneet. Ryggen, der blir det MR. Der må man helst vite helt nøyaktig hvor man feks skal sette kortison. Jeg har faktisk aldri tatt MR før. Og jeg skal være ærlig: jeg gruer meg. Ikke litt, men masse. Det å ligge inne i en slik trommel, det må være klaustrofobisk.

Jeg gruer meg ikke sånn at jeg ikke skal ta MR. For det skal jeg. Men nok til at jeg har snakket med legen om beroligende. Og ja… det hjelper litt å vite at det finnes en løsning hvis det blir for mye. Og det er nok ryggen som påvirker meg mest akkurat nå. Jeg kjenner det ned i beina innimellom. Denne brennende, strålende følelsen. Og da vet jeg at det ikke bare er “litt vondt”. Den ene foten dovner litt bort i blant, så her er det kanskje nerver i klem. Kneet, det skal i første omgang gjennom røntgen.

Midt oppi dette – så er det også et håp der. Et håp om at de kan se noe. Forstå hva som skjer. Og kanskje gjøre noe med det. Eller kanskje det faktum at dette må jeg leve med. Kanskje er det ikke så mye hjelp å få, men jeg håper. For jeg vil jo videre. Jeg vil ikke bare “stå i det”. Og så står jeg midt i det jeg kanskje synes er det vanskeligste: å finne balansen. For jeg vil jo trene. Jeg vil fremover. Jeg vil ikke la kroppen stoppe meg. Legen min sa noe som egentlig traff ganske godt: Å trene er utrolig bra. Men det kan også være en del av årsaken – eller i hvert fall medvirkende. Den satt litt. For jeg kjenner meg igjen. Jeg liker å gi på. Liker å kjenne at jeg jobber. At jeg gjør noe. Men kanskje er det ikke alltid mer som er løsningen. Kanskje er det noen ganger mindre. Eller annerledes.

Ryggen er intens vond når den er vond, så det blir litt smertelindrende. I kneet, så har jeg ikke hatt de store, dramatiske smertene. Ikke sånn som får deg til å stoppe helt opp. Men sånn som følger deg. Sånn som gjør at du alltid har det litt i bakhodet. Og det tar mer plass enn man kanskje skulle tro. For det handler ikke bare om kroppen. Det handler om hodet også. Om å tørre å bevege seg. Om å stole på at det går bra. Om å ikke trekke seg unna – men heller ikke presse for hardt. Den balansen der… den er ikke alltid like enkel.

Jeg har hatt dager hvor jeg bare vil gi på. Gå lengre. Trene hardere. Ikke tenke. Og så har jeg dager hvor jeg kjenner etter i hvert eneste steg. Analyserer. Vurderer. Holder litt igjen. Og kanskje er det akkurat det jeg må lære meg nå. At fremgang ikke alltid er å presse. At det også kan være å justere. Å ta ett steg tilbake for å kunne gå videre. For jeg gir meg ikke. Det er ikke aktuelt. Men kanskje veien fremover ikke ser helt lik ut som jeg hadde sett for meg. Ikke lik hver dag. Og vet du hva? Det er kanskje helt greit. For jeg er fortsatt i bevegelse. Jeg vil fortsatt være på vei. Bare litt mer lyttende enn før.

Jeg er spent på både gjennomføringen av MR, og resultatene. Spent på hva det er i ryggen som skaper alt av trøbbel. Jeg vet jeg har en gammel prolaps der, men er det mer? Jeg er nok mest spent på om det er hjelp å få når den er vond. Kneet, der får jeg ikke håpe de finner artrose, og betennelsen under foten, den vil nok komme å gå, så her er hovedfokuset mitt: Gode sko og spesialsåler. Noen mener jeg har kommet i reparasjonsalderen, men der er jeg ikke enig hehe.

Lag deg en god lørdag der du er! Jeg skal ut å gå tur nå, og det i helt flatt terreng etter sprøyten på onsdag. Jeg har lovet å gjøre nøyaktig som kiropraktoren har sagt, så det jeg lover, det holder jeg. I morgen kan jeg ha ei mer ” normal ” økt. Ellers blir det vindusvask ute i dag om solen titter frem som de har lovet. Vi blogges i morgen!

8 kommentarer

Jeg trodde det skulle bli lettere

22.03.2026 kl. 08:36

Det er kanskje det jeg har tenkt mest i det siste.

For når man først bestemmer seg. Når man begynner å gjøre jobben. Når kiloene faktisk går ned. Når man trener jevnt, spiser bedre, tar valg man er stolt av… da tenker man jo at det skal bli lettere etter hvert.

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

At det på en måte skal “sette seg”.

At det skal bli mer automatisk.

At hodet skal henge litt mer med.

Men sannheten?

Det gjør ikke alltid det.

Jeg har vært på denne reisen lenge nå. Jeg har fått til mye. Mer enn jeg noen gang trodde jeg skulle klare. Og likevel kan jeg stå midt i en helt vanlig dag og kjenne på det samme gamle suget. De samme tankene. Den samme indre stemmen som prøver å dra meg tilbake til gamle vaner.

Og det er slitsomt.

Ikke fordi jeg vil gi opp – for det vil jeg ikke.

Men fordi jeg trodde at når jeg kom “hit”, så skulle det føles annerledes. Litt roligere. Litt enklere. Litt mer… ferdig, på en måte.

Men det er ikke så svart-hvitt.

Noen dager går jeg tur, kjenner mestring, får litt frisk luft i hodet og tenker: “Dette har jeg kontroll på.”

Andre dager føles det som om jeg må kjempe for hvert eneste valg. Som om alt sitter litt tyngre. Som om hodet og kroppen ikke helt spiller på lag.

Og det kan være frustrerende.

For jeg gjør jo “alt riktig”. Jeg trener. Jeg er i aktivitet. Jeg prøver å ta gode valg. Jeg står i det – igjen og igjen.

Likevel kommer de dagene.

De dagene hvor motivasjonen er borte.

Hvor cravings tar mer plass enn jeg ønsker.

Hvor det hadde vært så mye enklere å bare gi litt mer faen.

Og kanskje er det akkurat det ingen snakker nok om.

At selv når du får det til – så kan det fortsatt være en kamp.

At selv når du er sterk – så kan du føle deg svak.

At fremgang ikke betyr at alt er på stell hele tiden.

At det ikke finnes et punkt hvor alt bare “løsner” og blir enkelt for alltid.

Men vet du hva?

Jeg gir meg ikke.

For selv om det ikke er lettere – så er jeg sterkere.

Jeg vet mer nå.

Jeg kjenner meg selv bedre.

Jeg gjennomskuer flere av de gamle mønstrene.

Og jeg klarer å stå i det på en helt annen måte enn før.

Jeg gir ikke opp på første vanskelige tanke lenger.

Jeg lar ikke én dårlig dag bli til en dårlig uke.

Og jeg vet at det å fortsette – selv når det er tungt – faktisk er fremgang.

Kanskje er det det dette egentlig handler om.

Ikke å få det til perfekt.

Ikke å aldri kjenne på motstand.

Men å bli værende.

Å fortsette.

Å ikke gi opp seg selv – selv på de dagene det frister mest.

Dette er ikke en perfekt reise.

Det er ikke en rett linje.

Det er ikke alltid motivasjon og flyt.

Men det er ekte.

Og jeg er fortsatt her.

Og det er ikke bare godt nok i dag. Det er godt nok hele tiden

🩷

Hvem bryr seg om oss tjukke? Ikke staten…

21.03.2026 kl. 08:24

Denne uken ble jeg kontaktet av NRKs Siw Kristin Sællmann. Hun ville gjerne prate om nye tall som hadde kommet som viser at nesten 5000 personer nå står i kø for fjerning av hud etter vektnedgang. Mange av de som står i kø har brukt slankemedisiner for å klare noe de garantert har drømt om lenge. Ventetiden er så lang at mange da velger å gjøre dette privat, og dermed betale store summer av egen lomme. Ventetiden i det offentlige, om man i det hele tatt blir innvilget operasjon er 2-3 år. Ikke bare er ventetiden lang, men kravene til å få fjernet hud, de er også meget strenge. Saken som NRK lagde ble vist på Dagsrevyen på torsdag, og jeg er glad for at jeg kan få være en stemme og et ansikt i en viktig sak.

Jeg forstår de som velger å gjøre dette privat veldig godt. Først har man hatt en lang reise hvor man faktisk har gjort som staten ønsker, man har gått kraftig ned i vekt. De fleste har fått et helt nytt liv, en ny hverdag….og en ny kropp. Og den nye kroppen, den er ikke alltid like pen. Den nye kroppen er i mange tilfeller full av løshud. Løshud som dingler både her og der. Mange må løfte huden på plass i klærne. Selvbildet som overvektig er sjeldent bra, og når man mister mye vekt, så kommer en ny utfordring med en ny kropp som kanskje utfordrer selvbildet og selvfølelsen litt. Klart man også ønsker å få betalt for jobben man har gjort ved å få fjernet overflødig hud. Klart man ønsker å se den nye kroppen uten all overflødig hud.

Om man har gått ned 20,50 eller 80 kg betyr lite for staten. De har sine krav, og de kravene blir sikkert bare strengere å strengere etter hvert som køene blir lengre og lengre. For staten bryr seg ikke om jobben vi har gjort. Neida, her skal ingen få noen ” medalje” selv om staten hele tiden moraliserer viktigheten av å gå ned i vekt.

For å gå gjennom nåløyet til staten, så handler det om BMI og at det er ” medisinsk nødvendig.” Man må ha BMI på 30, og det må være helt nødvendig. Den overflødige huden kan ikke bare være til sjenanse, den må plage deg skikkelig. Dersom den fører til sår, infeksjoner, smerter, dersom det begrenser deg kraftig i hverdagen, da vil staten vurdere om du skal få fjernet hud. Å ha all denne overflødige huden går ut over livskvaliteten til veldig mange. Det går ut over selvfølelsen, men slike ting bryr ikke staten seg om.

Fjerning av overflødig hud handler ikke om forfengelighet. Det handler ikke om jåleri. Det handler om livskvalitet. Det er ikke kosmetikk. Det er behandling.

Men her har vi staten i et nøtteskall : De kommer med pekefingeren og forteller at nordmenn er for tjukke, men nå som det finnes medisiner mot overvekt, så skal de ikke hjelpe. Her er det ingen som skal få hjelp i form av medisiner på blå resept, og svært få skal få fjernet overflødig hud når de har klart å gjøre som staten ønsker. Vi overvektige, vi skal ta alt ansvar selv, og betale alt selv.

Jeg vet at mange er i mot at at overvektige skal få slankemedisiner på blå resept nettopp fordi så mange mener at vi selv er skyld i at vi er tjukke. Jeg tror overvektige er den eneste gruppen mennesker som det tenkes sånn rundt. Hvilke andre grupper hadde fått beskjed om å klare seg selv? Hvilke andre grupper blir nektet viktige medisiner på blå resept? Hva med andre pasientgrupper hvor man sikkert også kunne vært så enkel og sagt at de selv har skylden i sykdommen sin? Hva om du selv hadde behov for en medisin som kunne gjøre store forskjeller for deg, men du måtte betale flere tusen kroner hver måned av egen lomme fordi staten ikke ser deg som viktig nok?

Norge snakker høyt om fedme. Det advares om en epidemi. Tallene legges frem. Bekymringen er stor. Dette er et samfunnsproblem, får vi høre. Men hva gjør egentlig staten for å hjelpe overvektige som lever i det? Ingenting. Vi får kostholdsråd. Vi får høre at vi må bevege oss mer. Vi får beskjed om å ta ansvar. Og – noen får tilbud om slankeoperasjon. Ellers er beskjeden ganske tydelig: Klar deg selv.

Det er lett å tenke at det er rettferdig. At vi som er tjukke, har satt oss selv i denne situasjonen. At vi må rydde opp selv. Men det er også en forenkling som ikke holder. Jeg har skrevet om det mange ganger før. Overvekt og fedme handler ikke om viljestyrke. Det handler om biologi, hormoner, genetikk, psykisk helse og livssituasjon. Det handler om et samfunn som gjør det lett å gå opp i vekt – og vanskelig å gå ned. Likevel behandles det ofte som et personlig moralsk problem, ikke som en helsetilstand. For staten så handler dette om penger, ikke om mennesker. Staten ser oss ikke, de bryr seg ikke. De vurderer nå om slankemedisiner skal komme på blå resept, og de kommer til å vurdere i evigheter. Signalet er vanskelig å misforstå: Det vi overvektige står i, er ikke viktig nok.

Slankemedisiner og fjerning av overflødig hud har blitt for de ” rike.” De som kan betale tusenvis av kroner av egen lomme. Når rett skal være rett, så vet vi også at mange tar opp lån både for å kunne bruke medisinene, og får og kunne fjerne hud. Mange setter seg i vanskelige økonomiske situasjoner, men når ” redningen ” som man har drømt om så lenge er rett foran nesen vår, så griper vi den. Men medisiner og medisinsk hjelp skal ikke være for de som har økonomisk mulighet, det skal være for alle. Vi snakker flere tusen kroner i måneden, ikke bare en kort periode, men over tid, kanskje hele livet. Det er ikke et reelt valg for alle. Vi vet at det er billigere å forebygge enn å behandle sykdommene som kommer senere. Likevel venter vi. Vi ber ikke andre pasientgrupper om å skjerpe seg først, og betale behandlingen sin selv etterpå.

Så hvorfor er det akkurat her vi mener at folk skal klare seg selv? Hvis målet til staten faktisk er bedre folkehelse, må det også følges opp med tiltak som virker. Ikke bare råd. Ikke bare pekefinger. Reell hjelp. I dag oppleves det annerledes. Som om vi først blir pekt på som et problem – og deretter overlatt til oss selv. Kanskje det er på tide å stille spørsmålet høyt: Hvem er helsevesenet egentlig til for? For akkurat nå føles det ikke som om det er for oss overvektige.

Jeg står i dette selv. Jeg gjør jobben hver eneste dag. Men jeg vet også hvor mye vanskeligere det er når kroppen ikke spiller på lag – og hvor mye riktig hjelp faktisk kan bety. Jeg betaler slankemedisinen selv, og en dag kommer jeg også dit hvor jeg kanskje ønsker å fjerne overflødig hud. Lyst har man nok sånn sett ikke, ikke når man tenker på at dette er store inngrep, men man ønsker og kunne se kroppen sin på en ny måte uten all den løse huden. For etter å ha gått ned 40 kg de to siste årene, så skal jeg love deg at jeg har overflødig hud. Jeg har det på armene, og på lårene spesielt, men noe har jeg også på magen. Jeg har nok være litt heldig i forhold til overflødig hud med tanke på at jeg trener så mye som jeg gjør. Huden trekker seg ikke godt sammen når man er 55 år, men jeg tror nok jeg hadde hatt mye mer overflødig hud om jeg ikke hadde trent så mye som jeg gjør.

Staten har en stor jobb å gjøre:

Innvilge slankemedisiner på blå resept
Få ned ventetiden på fjerning av hud

Vi ber ikke andre pasientgrupper om å skjerpe seg først, og betale behandlingen sin selv etterpå. Så hvorfor er det akkurat her vi mener at folk skal klare seg selv?

For min egen del, så skjønner jeg at jeg har en laaang ventetid foran meg, om jeg i det hele tatt får noe innvilget….bare kravet om BMI vil ta tid….

Lag deg en god lørdag der du er! Vi blogges i morgen!

Tungt, gøy og effektivt

14.03.2026 kl. 08:38

Reklame | Trendrehab

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk første gang jeg prøvde trampolinetrening. Det ser jo nesten litt for enkelt ut. Men etter noen minutter kjente jeg både puls og muskler – og samtidig hadde jeg det faktisk gøy. Og det er kanskje akkurat derfor jeg har fortsatt med det. For meg er dette en treningsform som både er tung, effektiv og morsom på samme tid. Trampolinetrening, det er tungt, gøy og overraskende effektivt.

Jeg må bare innrømme det først som sist: trampolinetrening er skikkelig gøy. Samtidig er det mye mer effektivt enn man kanskje tror. Det ser kanskje lett ut når man står der og “bouncer”, men etter noen minutter kjenner man både puls og muskler godt.

Jeg har hatt mini-trampoline en stund nå, og den brukes jevnlig. Ikke fordi jeg må, men fordi det faktisk er en treningsform jeg har lyst til å gjøre. Og det er kanskje noe av det viktigste når det gjelder trening.

Hva slags trening er trampolinetrening?

Trampolinetrening – ofte kalt rebound-trening – handler ikke om høye hopp slik mange forbinder med store trampoliner. Her gjør man små, kontrollerte bevegelser hvor kroppen hele tiden jobber mot tyngdekraften.

Det betyr at du får:

Kondisjonstrening – pulsen stiger fort
Skånsom trening for leddene – matten demper støtene
Bedre balanse og stabilitet
Aktivering av mange muskler samtidig
Bedre sirkulasjon i kroppen

Mange opplever også at det er en fin måte å få i gang lymfe- og blodsirkulasjonen, nettopp fordi kroppen hele tiden gjør små, rytmiske bevegelser.

Hvem passer trampolinetrening for?

En av tingene jeg liker best med denne treningsformen, er at den kan passe for veldig mange.

Den kan være fin for:

deg som vil ha kondisjonstrening hjemme
deg som ønsker skånsom trening for knær og ledd
deg som vil gjøre korte økter på 5–10 minutter
deg som synes tradisjonell kondisjonstrening kan bli litt kjedelig
deg som vil ha litt mer bevegelse i hverdagen

Man kan gjøre det så enkelt eller så intenst man vil. Noen dager holder det med rolig bouncing, andre dager kan man legge inn små intervaller.

Ny trampoline – enklere i hverdagen

Jeg har brukt mini-trampoline en stund, men har nå valgt å bytte den ut med en sammenleggbar modell fra TrendRehab.

Grunnen er ganske enkel: denne kan slås sammen på et øyeblikk. For meg betyr det at den kan settes bort når den ikke er i bruk, og det gjør faktisk at terskelen for å bruke den blir enda lavere. Akkurat nå er den også satt kraftig ned i pris.

Den har tidligere kostet nesten 1800 kr, men ligger nå til 699 kr. Bruker dere i tillegg min rabattkode heidirosander, får dere ytterligere 20 % avslag. Det betyr at prisen blir enda lavere – og da er det faktisk en ganske rimelig måte å få et treningsapparat hjemme på.

Du finner den sammenleggbare trampolinen her :https://trendrehab.no/produkt/sammenleggbar-trampoline-106-cm-med-handtak/

Små økter kan gjøre mye

Noe av det jeg liker aller best med trampolinetrening, er at det ikke trenger å være lange økter. Noen minutter her og der kan faktisk gjøre en forskjell. Det handler ikke om å gjøre alt perfekt – men om å bevege kroppen litt mer. Og når trening i tillegg kan være både tungt og gøy, ja da er det mye lettere å holde det gående.

Min nye trampoline er bestilt, og kommer til uken. Jeg gleder meg til mer trampolinetrening, og til en modell som er mye enklere å slå sammen. Denne slås sammen som en campingstol ☺️

Lag deg en god lørdag der du er! Denne helgen har jeg datter og alle tre barnebarn på besøk, og gjett om jeg skal kose meg max☺️ I går var første gang jeg hadde alle tre alene noen timer ☺️ Vi blogges i morgen!

Livet med en diagnose

08.03.2026 kl. 08:41

Fredag var verdens lymfødemdag. En dag som betyr mye for mange av oss som lever med denne kroniske tilstanden – men som fortsatt er lite kjent for veldig mange. Hele mars er faktisk lymfødem-måneden, og det gir en god anledning til å sette fokus på en sykdom som ofte blir oversett, misforstått eller oppdaget altfor sent.

Min historie med lymfødem

Min historie med lymfødem startet etter kreftbehandling i 2002. I forbindelse med operasjonen ble lymfeknuter fjernet, noe som senere førte til at lymfesystemet ikke klarte å gjøre jobben sin slik det skulle.

Men diagnosen kom ikke med en gang. Beina mine ble gradvis større og større. Leggene vokste, hevelsen økte, og det ble etter hvert både tungt og smertefullt. Likevel var det ingen som reagerte. Ingen som sa: dette kan være lymfødem. Så jeg begynte å lete etter svar selv. Jeg satt i timesvis og googlet, leste og prøvde å forstå hva som skjedde med kroppen min. Til slutt kom jeg over informasjon om lymfødem – og plutselig falt mange brikker på plass. Diagnosen fikk jeg til slutt hos en fysioterapeut som var spesialutdannet i lymfedrenasje. Jeg husker hvor rart det var å både få en forklaring – og samtidig få beskjed om at dette var noe jeg skulle leve med resten av livet.

Å leve med “tømmerstokker”

Det tok lang tid å akseptere. Beina mine var enorme. Jeg pleide å si at jeg hadde tømmerstokker i stedet for legger. De var tunge, hovne og vonde, og de begrenset meg mye mer enn jeg ønsket å innrømme. Jeg fikk også høre mange ganger at leggene mine alltid kom til å være så store. Uansett om jeg ville klare å gå ned i vekt, så ville lår og legger forbli store. Sånn var det bare. Men akkurat det har jeg faktisk klart å motbevise, og det er jeg innmari stolt av. Etter at jeg gikk ned 40 kilo, har beina mine blitt både mindre og mye bedre. Lymfødemet er der fortsatt – og vil alltid være der – men forskjellen er stor. Jeg har mindre hevelse, mindre smerter og en helt annen bevegelighet. Jeg føler jeg danser på roser, og det er en følelse jeg aldri trodde jeg skulle få. Det å kjenne at beina jobber med meg, og ikke mot meg. Jeg kan fortsatt bli hoven i leggene, men det kan ikke sammenlignes med tiden før jeg startet denne endringsreisen.

Derfor er kunnskap viktig.

Hva er egentlig lymfødem?

Lymfødem er en kronisk hevelse som oppstår når lymfesystemet i kroppen ikke klarer å transportere lymfevæske slik det skal. Lymfesystemet er en viktig del av kroppens immunforsvar og fungerer som et slags dreneringssystem som transporterer bort avfallsstoffer og overflødig væske fra vevet. Når dette systemet ikke fungerer som det skal, kan væsken hope seg opp i kroppen. Resultatet blir hevelse – ofte i armer eller bein – som kan bli både smertefull og begrensende.

Hvem kan få lymfødem?

Lymfødem kan ramme både kvinner og menn, og det finnes flere årsaker til at det oppstår. Noen er født med et lymfesystem som ikke fungerer helt optimalt. Dette kalles primært lymfødem og kan vise seg allerede i barndommen eller senere i livet. Andre får det som følge av sykdom eller behandling. Dette kalles sekundært lymfødem. Den vanligste årsaken i Norge er etter kreftbehandling, spesielt når lymfeknuter er fjernet eller skadet i forbindelse med operasjon eller strålebehandling.

Symptomer på lymfødem

Lymfødem utvikler seg ofte gradvis, og mange merker ikke hva som skjer før hevelsen har blitt ganske tydelig. Typiske symptomer kan være: hevelse i armer, bein, hender eller føtter, følelse av tyngde eller spreng i området, stram eller hard hud, nedsatt bevegelighet, smerter eller ubehag og at klær, sko eller smykker plutselig blir trange. For noen kan hevelsen komme og gå i starten, mens den etter hvert kan bli mer permanent dersom den ikke behandles.

Hvordan oppdages det?

Dessverre opplever mange at lymfødem ikke blir oppdaget med en gang. Symptomene kan forveksles med andre ting, som vektøkning, dårlig sirkulasjon eller vanlig væskeansamling. Opplever man vedvarende hevelse i en arm eller et bein, spesielt etter operasjoner hvor lymfeknuter er fjernet, bør det undersøkes nærmere. Da jeg ble operert på Radiumhospitalet i 2002, så var det ingen som fortalte meg at jeg kunne få lymfødem etter fjerning av lymdfeknuter. Heller ikke på alle etterkontrollene på Sørlandet Sykehus var det noen som fortalte meg at lymfødem kunne være en senskade. Beina ble større ogs tørre, men ingen hadde noe svar. Jeg håper og tror at informasjonen i dag er mye bedre enn da rundt dette.

Behandling av lymfødem

Lymfødem kan ikke kureres, men det kan behandles og holdes under kontroll. Behandlingen består ofte av flere ting i kombinasjon: kompresjonsplagg (strømper eller ermer), manuell lymfedrenasje utført av spesialutdannet terapeut, bevegelse og trening, hudpleie, og i noen tilfeller bandasjering. Målet er å redusere hevelse, bedre sirkulasjonen og forebygge forverring. BIldet som AI har laget i dag, det viser en del av det jeg bruker daglig. Vel, kompresjonsplaggene ser nok ikke ut som på bildene hehe, men de viser at kompresjonsstrømper er en del av livet til oss med lymfødem. Jeg bruker kompresjonsstrømper som går helt opp til lysken. Jeg grudde meg til å bruke de husker jeg, men i dag elsker jeg de. Jeg legger ikke merke til de en gang lengre. Om nettene har jeg nattstrømper, rosa og fine. Jeg bruker en strømpe som er noe ” tynnere ” når jeg trener enn i det daglige ellers. Om sommeren har jeg strømper uten tå.

Det er mange der ute som går rundt med udiagnostisert lymfødem. Noen tror de bare har “tykke legger”. Andre får høre at det handler om vekt eller dårlig sirkulasjon. Men lymfødem er en medisinsk tilstand som fortjener både kunnskap, forståelse og riktig behandling. Jo tidligere man oppdager det, jo bedre kan man bremse utviklingen. Derfor er dager som Verdens lymfødemdag – og hele lymfødem-måneden i mars – så viktige. De minner oss på at kunnskap kan gjøre en enorm forskjell. For noen kan det faktisk være starten på å endelig få svar.

💛 Og kanskje viktigst av alt: Det går an å leve et godt liv – også med lymfødem.

Lag deg en god søndag der du er! Vi blogges til lørdag!

Den beste følelsen

07.03.2026 kl. 08:54

Det er noe helt eget med den første våren etter en lang, kald vinter. Plutselig kjenner man solens varme på ansiktet, luften føles lettere, og dagene virker mye lengre. Fuglene synger høyere, blomstene titter frem, og det er som om hele verden våkner til liv. For meg gir våren en følelse av ny start – en liten påminnelse om at det går mot lysere tider, både ute og inne.

Noe av det aller beste med denne årstiden? Følelsen av å bytte ut tunge vinterklær med lette, luftige plagg som føles friske og glade mot huden. Å legge bort ullgensere og mørke kåper, og erstatte dem med kjoler, bluser og jakker i herlige farger, gir en umiddelbar energi. For meg handler det ikke bare om garderoben – det handler om å gi seg selv små gleder, å markere overgangen fra vinterens rolige mørke til vårens sprudlende oppvåkning.

Våren og fargenes magi

Vårens farger gjør noe med humøret vårt. Pasteller som pudderrosa, lys gul, lavendel og myk mintgrønn dominerer, men i år ser vi også klare, sterke farger som smaragdgrønn, sterk rosa, knallblå og varm oransje. Det fine med vårens palett er at man kan leke med kontraster og kombinere friskt og nøytralt på samme gang – en pastellbluse mot lyse jeans, eller en knallfarget jakke over en enkel kjole. Små detaljer i accessories – vesker, sko eller smykker – kan også gjøre underverker.

Noen favoritttrender i vår :

Lette trenchcoats – perfekte overgangsplagg som kan dresses opp eller ned
Blomstrete kjoler og skjørt – fra små print til lekne mønstre
Lyse jeans og chinos – gjør antrekket friskt og lett
Pastellbluser og t-skjorter – gir en frisk start på dagen
Statement-tilbehør – vesker, sko og smykker i farger som setter prikken over i’en

Våren gjør noe med oss

Våren gjør ikke bare garderoben vår lettere – den gir oss også mer energi og glede. Sollyset påvirker humøret, vi får mer lyst til å komme oss ut – gå turer, sykle, kose oss på kafe eller ha piknik i parken. Våren gir rom for små, gode øyeblikk, og klærne blir prikken over i’en som gjør alt enda hyggeligere.

Det er en tid for å fornye, rydde, reflektere – og ikke minst for å fylle livet med farger og små gleder. Selv små ting som å ta en kaffe på terrassen, kjenne første solstråler på kinnet, eller se de første vårblomstene dukke opp, kan gjøre dagen bedre.

Jeg har sjeldent vært fornøyd med klær fra Zizzi. Det er fordi passformen på klærne jeg har prøvd har vært helt feil. For lange, for korte, for vide, eller bare feil uten at man helt kan sette fingeren på hva. Likevel bestiller jeg i blant. Jeg lærer aldri. Fine farger og fine mønster frister for mye. Men….siste bestilling ble jeg super fornøyd med! Det meste i hvertfall. Dette er vårklær som jeg er helt forelsket i. Hvert plagg gir meg en skikkelig vårfølelse.

Jeg kjøpte en utrolig fin, blå cardigan. Jeg har blitt så glad i cardigans. Denne hadde en fin farge, og utrolig god å ha på. Satt fint også synes jeg, og den hadde en veldig fin pris. Bukser er alltid moro. Denne gangen ble det en litt tynn dongeribukse. Helt nydelig å ha på seg! Så til det beste kjøpet: En rosa Boucle jakke med rysjedetaljer på armene. Når jeg bestilte den, så var jeg ganske sikker på at passformen ville være helt feil, så jeg ble så overrasket og innmari glad når den satt så bra. Og jakken, den er så fin! Jeg er nok mest glad i sterkere rosa farger, men denne som er lys rosa, den er innmari fin den og. Så litt lys rosa, det kan jeg ha. Jeg gleder meg masse til å bruke den. Jakken kan jeg både ha åpen med en fin topp under, eller jeg kan ha den lukket. Så denne gangen var jeg innmari fornøyd med ZIZZI. Det ble retur på tre plagg, men hva gjør vel det når man ble så fornøyd med de tre man beholdt.

Ellers til våren som snart banker på døren, så kjøpte jeg hos Nais ei helt nydelig lyseblå jakke. Den er fra Normann. Også den i en farge jeg blir skikkelig glad av å ha på meg. Jeg kjøpte også en rosa, litt sånn strikka genser hos Nais. Den er fra Kaffe Curve, og Kaffe Curve er et merke jeg er innmari glad i. Og rosa fargen på genseren: helt nydelig! Det er rosa, lilla og lyseblå som er mine farger. Jeg gleder meg til å følge med på alt det fine som kommer av klær nå fremover. Jeg tenker at det nok vil bli litt blomsterprint og på meg, og det blir nok en kjole eller to også.

Tips til deg – få vårfølelsen inn i garderoben

Lek med farger! Ikke vær redd for å kombinere pasteller med sterke farger.
Små accessories kan gjøre et helt antrekk: vesker, sko og smykker i vårfarger gir energi til hverdagen.
Bruk klærne ! Å ha på klær med vårens farger forsterker både humør og stil.

Våren er kort, så nyt den! 🌸 Ta frem fargene og plaggene som får deg til å smile, og gi deg selv litt ekstra vårglede.

Lag deg en god lørdag der du er! VI blogges i morgen!

Kunne jeg ha gått ned mer?

01.03.2026 kl. 08:24

Kunne jeg ha gått ned mer enn jeg har gått med? Den tanken lå jeg med i senga i morges.

Og ja, jeg kunne sikkert gått ned mer hvis jeg spiste enda mindre. Hvis jeg var strengere. Hvis jeg kuttet mer.

For regnestykket er jo egentlig veldig enkelt. Kroppen går ned når den er i underskudd. Altså når du spiser mindre energi enn du bruker. Spiser du mer enn du bruker – da er du i overskudd. Over tid gir det vektøkning. For å gå ned omtrent en halv kilo i uka må man ligge rundt 500 kalorier i underskudd hver dag. Det tilsvarer cirka 3500 kalorier i minus i løpet av en uke.

Tallene er logiske. Matematikk er ryddig. Men livet er ikke bare tall. Hvor mye man faktisk kan spise per dag er heller ikke likt for alle. Det kommer an på alder, høyde, vekt, kjønn og hvor aktiv man er. Noen forbrenner 1800 kalorier i løpet av en dag. Andre 2300. Noen mer, noen mindre. Så kommer treningen inn i bildet.

Når jeg går tur ute eller på tredemøllen.

Når jeg sykler.

Når jeg trener styrke.

Når jeg hopper på trampolinen, eller svømmer i Aquarama

Da øker jeg forbruket mitt. Kanskje 300 kalorier. Kanskje 500. Noen dager mer, noen dager mindre. Det betyr noe i regnestykket. Det gir meg litt mer spillerom.

Men – og dette er viktig – trening kan ikke alene “trene bort” alt man spiser. Det er fortsatt helheten som teller. Og så sitter jeg der.

Lysten på Bixit-kjeks er der. Hele tiden. Du kan sette frem alt av verdens søtt og salt – sjokolade, smågodt, potetgull. Jeg hadde valgt Bixit. Altså hva er det som har skjedd liksom? Jeg som kun kjøpte Bixit kjeks til ostekake. De brukte jeg til kakebunnen, ikke til å putte i munnen. Jeg har aldri tenkt at kjeksene er gode, og plutselig, etter å ha smakt en kjeks, så er jeg helt på felgen etter disse kjeksene. Jeg har aldri opplevd at jeg har hatt en dille på noe som helst før, men nå vet jeg hva det vil bety å ha dilla på noe. Det og maiskjeks med paprika er det eneste jeg craver. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har lyst på andre ting lengre. Før kunne jeg spise til det var tomt. Nå kjøper jeg egentlig aldri noe. Jeg har både chips og andre ting liggende, men det blir liggende til jeg må kaste det. Men når jeg spiser disse fantastisk gode Bixit kjekesene….

Da begynner den indre krangelen.

– Det ødelegger underskuddet.

– Du kunne gått raskere ned uten.

– Hva om du mister kontrollen?

Kaloriskrekken, den sniker seg fortsatt inn. Og det kan bli voldsom og

Selv etter nesten 40 kilo ned.

For ja – jeg vet at alt teller. Alt betyr noe i regnestykket. Men jeg vet også dette:

Jeg spiser ikke godteri lenger. Den “MÅ HA GODTERI”-følelsen som før styrte meg, den er jo nesten borte. Jeg kan spise en neve chips – og stoppe. Før gikk minst halve posen ned når den først ble åpnet. Det er en seier jeg er mer stolt av enn mange kanskje forstår.

Jeg har aldri gått på diett. Garantert fordi jeg er så kresen 😂 Men også fordi jeg vet at jeg aldri kunne levd på nesten ingenting.

Jeg prøver å spise mindre. Jeg jobber med porsjoner. Jeg trener hver dag. Jeg gjør jobben.

Ja, jeg kunne sikkert vært strengere. Ligget i større underskudd. Gått raskere ned. Men større underskudd betyr ofte større kamp.

Mer sult.

Mer stress.

Mer risiko for å sprekke.

Jeg vil ikke leve et liv der jeg er redd for to, eller tre kjeks. Jeg vil leve et liv der jeg prøver å ha kontroll – uten å være fanget.

Kunne jeg gått ned mer?

Ja.

Men jeg har valgt en vei jeg kan leve med. En vei der jeg bygger styrke – ikke bare underskudd. En vei der fremgangen ikke koster meg livsgleden.

Og akkurat nå er det viktigere enn tempo.

Lag deg en god søndag der du er! Vi blogges til lørdag!